I dansen med de glade

I morgen, 1.juni, innledes  'Apostelfasten'. Den varer frem til kvelden den 28.juni. Den dagen feirer vi en av kirjens store høytidsdager: festdagen til minne om apostlene Peter og Paulus. I dag, på den siste dagen i mai, feires dagen til minne om møtet mellom Maria og Elisabet.

Før den siste maikvelden glir over i den lyse juninatta, og skråningen i nærheten av huset vårt byr på Maria nøkleblom og skogslysningen skjuler noen Marisko, feirer kirken i Vest jomfru Marias besøk hos Elisabeth.

Det er en stor gledesdag dette, og det er på denne dagen Maria bryter ut i den store lovsangen, i Magnificat, som kirken over hele verden synger i sin vesper.

Det er kirkens første historiker, legen Lukas, som forteller om Marias besøk hos kusinen Elisabet. Etter at Maria har fått den forunderlige beskjeden at hun skal bli Gudsmoderen, skriver Lukas: "Noen dager senere dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda hvor Sakarja bodde..." (Luk 1,39-40)

I dag har jeg sett henne for meg! Tenåringsjenta som løper innover fjellet. Hun løper med gode nyheter. Overveldet av glede! Og det er ikke bare hun som er glad. Elisabet blir også grepet av dette forunderlige at hun får besøk av Guds mor! Elisabet er den første som omtaler Maria som den som skal føde Gud Ordet. Barnet Maria bærer under kjolelivet er jo mor til Gud kommet i kjød.

Det er mye som skjer i beretningen til Lukas. Den er ladet av det profetiske. Av Den Hellige Ånd. Når Elisabet hører Marias hilsen til seg, "sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den Hellige Ånd ..." (Luk 1,41).

Gleden ropes ut! "Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten av ditt morsliv."

Evangelieteksten for denne dagen er hentet fra Luk 1,39-45, som er beretningen om Maria og Elisabet. Mens døperen har vært vår følgesvenn frem til nå, er det Herrens mor som i dag viser hen til Han som skal komme.

I Den ortodokse kirke kalles Maria for Theotokos - Gudfødersken - og hun kan aldri avbildes alene. Derfor finner du ingen ortodokse ikoner av Maria, uten Kristus. Hun peker alltid på barnet, aldri på seg selv. Dette kommer tydelig frem under bryllupet i Kana i Galilea, hvor Jesu mor sier: 'Det han sier til dere, skal dere gjøre'. (Joh 2,5)

I forbindelse med lesningen av dagens evangelietekst fikk jeg se noe jeg ikke har sett før! Fortellingen om Maria som tar turen opp i fjellbygdene, 'til den byen i Juda hvor Sakarja bodde', er en av de vakreste fortellingene jeg kjenner i Det nye testamente. Der får Maria møte Elisabet, og når Elisabet får høre Maria's hilsen 'sparket barnet i magen hennes'. Som en respons på det Elisabet forteller, bryter så Maria ut i lovprisning og tilbedelse!

Og det var da jeg leste dette at jeg så det!

Maria står selvsagt ikke stille når hun lovpriser. Hun og Elisabeth danser! For ingen tro er så fysisk som den jødiske! Jeg har sett dette før.

I forbindelse med avslutningen av Løvhyttefesten finnes 'Torahens gledesfest', den såkalte 'åttende dagen', den dagen som sies å forgripe evigheten, - det er den kvelden da jødene danser med Torahrullene. Kropp mot kropp kommuniseres den guddommelige gleden. Og Ordet - Torahen - er midt i blant dem. Ordet som fantes før verdens skapelse. Selve Løftet.

Og slik ser jeg for meg Maria og Elisabet som danser! Maria bærer jo ikke en skriftrull i sine hender, men selve Løftet i sitt morsliv! Og de to danser i glede over Gleden! Hele Magnificat er en eneste stor Torah-dans!

Alt hører sammen. Dagens antifoner, om alle de hellige som bærer bud om lyset som skal komme. Det er profetene i Den gamle pakt. De profeterer om Isais rotstubb: 'Men en kvist skal skyte frem av Isais stubb, og et skudd fra hans røtter skal bære frukt'. (Jes 11,1)

Nå er ikke dette lenger bare et løfte, men Maria bærer oppfyllelsen av det i sitt liv. Hun bærer Det levende Guds ord, Løftet, og Maria og Elisabet danser og lovpriser og tilber Ordet!

Etter å ha sett dette, kan ikke jeg heller holde meg i ro! Men gir meg ut i dansen med de glade...

Å følge en livsregel som kronisk syk - om Benedikts regel i 2021, del 14

Jeg er redd. Jeg innrømmer det. Den siste uken har vært veldig krevende og jeg har hatt dårlige dager. Beina svikter og vil ikke bære meg. Det er skremmende. Jeg er redd for å måtte ta ibruk rullestolen igjen og bli avhengig av den. Den er grei som avlastning, men permanent? Men midt oppe i fortvilelsen opplever jeg et forunderlig Gudsnærvær. 

Jeg takker Jesus for Hans vennskap. I det siste har jeg tenkt mye på hvordan et vennskap utvikler seg -  fra bekjentskap til vennskap. Med Jesu egne ord går vårt forhold til Ham fra å være en tjener til å bli et  vennskap i form av en djup gjensidig relasjon: "Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, men venner..." 

Derfor øver jeg meg i å gjøre avtaler med Herren, tider hvor vi kan være sammen. Den eneste agendaen for disse avtalene er at jeg dukker opp til avtalt tid! Det er slik vennskap utvikler seg. 

Gud mister aldri sin interesse i oss, men hvis Han ser at vi  mister vår interesse i å møte Ham, tror jeg at Han sier:. 'Jeg har ikke tenkt å gå noe sted! Kom tilbake når du er klar for det; jeg venter på deg!' det som skjer er vi taper på det, fordi vi mister disse sammenkomstene hvor det djupe vennskapet utvikler seg. 

Jeg husker Francis Frangipane for mange år siden fortalte en historie som gjorde et så djupt inntrykk på meg. Det var en tid i hans liv hvor Herren kalte ham til å trekke seg til side, og avsette tid hvor han og Herren Jesus bare var sammen. Francis Frangipane fortalte at dette var en tid for en djup berøring av Herren, for legedom, for åpenbaring. Frangipane satte alt annet til side, og prioriterte denne tiden sammen med Herren. Men så ble han hentet inn igjen v hverdagens travelhet, av stresset, alle telfonene, og han gikk glipp av den avtalte tiden de tok hadde. De ble sjeldnere og sjeldnere.

En dag satte han seg i stolen han pleide å sitte i når han hadde sin alenetid med Herren. Han øser ut sitt hjerte for Herren og forteller om sine skuffelser og sine nederlag. Da blir Frangipane med ett klar over at han ikke er alene i rommet. Han merker noen stå bak ham. Francis Frangipane ble sittende urørlig. Plutselig kjenner han at han blir våt på skulderen og så hører han en stemme si: 'Francis, jeg har savnet deg!'

Det var Herren Jesus som sa de ordene og det var Hans tårer som gjorde skulderen hans våt.

Lørdag døde Floyd McClung. En sykdom hadde gjort ham stum og han var heller ikke til å gå. Det må ha vært veldig skremmende. Det er underlig hva Herren tillater. Jeg forstår det ikke, men det ville ikke forundre meg, når vi kommer hjem til himmelen og treffer Floyd McClung at han vil vitne om det vennskapet de to utviklet på disse fem årene dette varte. Apostelen Paulus skriver om 'samfunnet med Kristi lidelser...' De er en hemmelighet få kristne har del i, men det samfunnet finnes, om vi vil dele dette lidelsesfellesskapet med Ham.

Jeg snakker med Jesus om den frykten Parkinsons-sykdommen skaper hos meg. Det er trygt. Så snakker vi sammen. Resten er privat.

fortsettes

Å følge en livsregel som kronisk syk - om Benedikts regel i 2021, del 13

'Det skulle vært noe mer'. Skyldfølelsen er som en klam hånd som tar tak i sjelen. Lenge nok hadde jeg lyttet til Anklagerens stemme, i det jeg oppdaget sollyset. De varme strålene av lys som skinte på skrått inn gjennom vinduet. Jeg merket meg røyken fra en glovarme koppen med Yorkshire-tea. Det var stille i rommet. Gradvis gikk det opp for meg at jeg ikke var alene. Guds hellige nærvær var der. Gradvis slapp jeg tak i selvstrevet etter å skulle lykkes med mitt prosjekt, og overlot meg selv i Guds armer. Jeg gikk fra leppenes bønn til den ordløse bønnen - til stillheten.

For å sitere Piero Ferrucci i boken 'Ineffable Grace': "Bønn er ikke en anmodning om tjenester fra Gud... ekte bønn bygger på at man anerkjenner alltings opphav og åpner seg for det... I bønnen anerkjenner vi Gud som kilden til all styrke, all godhet, all eksistens."

At bønn er å samtale med Gud er allment kjent, men ikke så mange ser at det er en annen side. Bønn handler også om å lytte til Gud. For meg - og særlig nå i forbindelse med kronisk sykdom som preger hverdagene mine alt mer - har det vært så befriende å slippe tak i leppenes bønn og øve meg på stillheten. Bønn er for meg dette: være nærværende, stille og samlet i Guds nærvær.

Det er Johannes av Korset som har sagt: "Stillhet er Guds morsmål."

Dvel litt ved de ordene før du leser videre!

Bønn er så mye mer enn de ordene vi former med våre . De gamle sa det slik: leppenes bønn er bare det første stadiet av bønnen. Så sant det er. Jeg ble forferdet og fortvilet over å oppdage at hjertet mitt ikke allltid var med meg når jeg ba, Jeg kunne formulere ord med tanken og leppene, men hjertet mitt var ikke med. Dermed ble bønnen nokså mekanisk. Noen mener at skrevne bønner lett kan bli mekanisk, og det kan de. Men det kan i høyeste grad også 'spontane' bønner være. Man skal ikke ha deltatt på mange bønnemøter, før en oppdager 'reprisene' til de som ber. Derfor tror jeg vi skal være forsiktige med å rangere eller kritisere hverandre bønneformer.

Med tiden har jeg lært å kjenne den kontemplative bønnen å kjenne. Den kan beskrives som en ordløs, tillitsfull åpenhet for Gud nærvær. 

Det handler ikke om noen avansert 'bønneteknikk' - langt ifra. Snarere om den enkleste formen for bønn. Det handler om kroppens bønn. Det handler om at kroppen blir til bønn. Man sitter stille, enten på en stol, en bønneskammel eller en matte, og lar hjertet åpne seg for Den usynlige. 

Et av favorittbibelstedene til Edin Løvås var dette: "For han holdt ut som om han så den usynlige..." (Hebr 11,27)

Det er det dette handler om.

fortsettes

Floyd McClung har gått hjem til Gud

Den internasjonale misjonslederen Floyd McClung (bildet) er død etter en tids sykdom. 75 åringen sovnet stille inn i dag, lørdag 29.mai 2021 i Cape Town, Sør-Afrika. 

Her er et offisielt minneord, i min oversettelse:

Floyd Lee McClung, Jr., global misjonsleder, bestselgende forfatter og internasjonal taler, døde lørdag 29. mai 2021 i Cape Town, Sør-Afrika, etter en langvarig sykdom han hadde kjempet siden 2016, og som hadde etterlatt ham arbeidsufør, innlagt på sykehus. og ikke i stand til å snakke i over fem år. Han ble 75.

I sine mer enn 50 år i heltidstjeneste bodde McClung i Afrika, Asia, Europa og Nord-Amerika, jobbet på alle kontinenter unntatt Antarktis, og forfattet 18 bøker, inkludert den internasjonale bestselgeren 'Guds Farshjerte', utgitt på Prokla Media.

En utrettelig reisende og foredragsholder, McClung snakket og foreleste på over 100 universitets- og universitetscampus, reiste til mer enn 190 land, gjorde dusinvis av TV-opptredener, og hans liv og arbeid vises i utallige publikasjoner, inkludert Time Magazine og The New York Times.

McClung ble født i Long Beach, California, 3. august 1945, som sønn av Floyd Sr. og Enetha McClung. Han etterlater seg kona Sally, hans kone gjennom 54 år; datteren Misha Thompson; barnebarn Kezia og Luke Thompson; sønnen Matthew McClung; broren Alan og kona Patricia McClung, deres datter og to barnebarn; søsteren Judy og mannen Jim Orred, deres to døtre og to barnebarn.

Etter å ha tilbrakt sitt førsteårsstudium ved Taylor University i Indiana, overførte McClung til Southern California College (nå Vanguard University) i 1964, hvor han ble valgt til presidentpresident og utnevnt til kaptein for basketballaget. Han ble uteksaminert i 1967 med en Bachelor of Arts i New Testament Studies.

McClung ble først med Youth With A Mission (YWAM) på oppdragsturer i skolepausene fra college. På våroppsøket i 1965 i Las Vegas, Nevada, møtte han sin fremtidige kone Sally. De forlovet seg i 1966 i Jamaica.

Fordi det ikke var tillatt å date på et outreach, fridde Floyd Sally ved å gi henne en lapp mens hun sto i kø for å få seg noen forfriskninger etter et møte. Hun svarte med et egen lapp dagen etter. De giftet seg året etter, og feiret bryllupsreisen ved å lede en misjonstur til Karibia.

"Vårt ekteskap var fullt av eventyr fra første dag," forteller Sally, "selv om jeg ikke anbefaler en bryllupsreise med 75 unge mennesker for alle!"

Som nygifte, reiste McClungs USA rundt for å rekruttere unge mennesker til å bli med på sommerteam til Karibia. I 1971, etter en et år lang reise jorden rundt, flyttet de til Sentral-Asia, hvor de ledet misjonsteam i India og Afghanistan langs den såkalte 'hippiestien'. 

I 1973 flyttet de til Nederland, hvor de ledet arbeidet på Arken, to husbåter fortøyd bak Amsterdams sentralstasjon som fungerte som et oppsøkende senter blant hippier og narkomane.

Etter tiden med Arken var McClung pioner med andre oppgavedr i Nederland, mest kjent i Amsterdams Red Light District, mens han fortsatte å vokse i sin internasjonale lederrolle i YWAM. Han tjente totalt 35 år med YWAM, inkludert 18 år i Nederland og nesten åtte år som YWAMs internasjonale administrerende direktør.

YWAM-medstiftere Loren og Darlene Cunningham sier: ”Floyd McClung var en viktig grunnleggende leder og tjente i mange år i YWAM. Han var banebrytende for arbeidet i Afghanistan, India, Nepal, Nederland, California, Colorado og andre steder. Hans liv, hans undervisning, hans bøker, hans ledelse og hans guddommelige innflytelse påvirket YWAM djupt. Han har båret mye varig frukt - både i YWAM og blant de som kom til Jesus gjennom initiativene han ledet. Bare evigheten vil avsløre dybden og bredden av hans arv. ”

I 1991 flyttet McClung tilbake til USA og startet det første av mange lederopplæringsprogrammer, og i 1993 var Floyd og Sally medstifter av All Nations, et internasjonalt nettverk for lederopplæring og kirkeplanting. Deres visjon for alle nasjoner var "å se Jesus tilbedt av alle jordens folk, nå de minste, de siste og de fortapte."

Opprinnelig under paraplyen til YWAM ble All Nations til slutt en uavhengig organisasjon og har nå hundrevis av heltids- og deltidsarbeidere i over 40 land over hele verden.

McClung forlot YWAM for å bli med i Metro Christian Fellowship (MCF) i Kansas City, Missouri, hvor han var pastor fra 1999-2005. Siden 2006 har McClungs bodd og jobbet i Sør-Afrika, hvor de var pionerer i et nytt All Nations-avdeling som nå sender misjonsarnbeidere over hele Afrika og over hele verden.

Å følge en livsregel som kronisk syk - om Benedikts regel i 2021, del 12

Stabilitet midt i en ustabil verden! Er det mulig? Er det mulig å oppleve fred og leve i fred i en så omskiftende verden som vår? Svaret på det er enkelt: ja. Denne fred jeg snakker om er noe Kristus har gitt, ja, etterlatt igjen etter seg. Men da er det viktig å spørre seg selv: Om Kristus er kommet for å bringe oss fred, hva er det som stjeler denne freden fra meg? 

En av utsagnene til den kinesiske filosofen fra det gamle Kina, Lao-tzu, som levde i det syvende århundre, har fremdeles noe å si det moderne mennesket, her i min oversettelse fra engelsk:

"Uten å gå over dørterskelen, kan du kjenne verden. Uten å se gjennom vinduet, kan du se veien til himmelen. Jo lenger du reiser bort, jo mindre vet du."

Det hele handler om fundamentet. Om omstendighetene endres er det noe som blir stående, fordi det ikke er en ting, men en person som er urokkelig, som skaper denne freden. Paulus uttrykker det slik: "Han er vår fred!" (Ef 2,14) Freden er en person!

Lao-tzu snakker om hemmeligheten som består av forenklingen og begrensningen. Det er når vårt sinn stadig skal ha mer at uroen setter inn, og freden stjeles fra oss. 

Vi kan møte Gud i våre omgivelser, der Han har plantet oss. Hva fører denne stadige jakt etter nye opplevelser, stadig nye konferanser, en vandring fra menighet til menighet, med seg annet enn uro stress og enda mer rastløshet? Det fører ikke til mer vekst og modning i ens liv. Tvert om. Det fører til grunnere røtter, mens det vi trenger mer enn noe annet, er djupere røtter. Vi trenger stabilitet. Vi trenger den gode, langsomme rytmen. 

Forfatteren, aktivisten, kommunitetsbyggeren og baptistpastoren Jonathan Wilson-Hartgrove har sagt det slik: "Hvis vår samtidskultur ikke så lett anerkjenner hvordan evig bevegelse kan sløve ned våre sjeler, opprettholder vi i det minste minnet om at en trofast reise alltid vil føre oss tilbake til hvor vi startet fra, og åpne øynene for potensialet til et sted som vi hvor vi ikke kunne se før vi forlot det."

"Bli hvor du er," er et godt åndelig råd. 

Selvsagt kan Gud be oss om å bryte opp, som Han gjorde det med blant andre Abraham. Det må være åpne for. MEN - inntil Han så gjør, bli værende. 

Skal du bevare freden din, må du også begrense inntrykkene dine. Vi bombarderes av alle slags inntrykk hver dag. Vår sjel er ikke skapt for slikt. Vi må være oss kunsten å tynne. Jeg har begynt å verne meg for synsinntrykk som jeg vet skaper uro i sjelen min. Det har hjulpet meg til å bevare roen og dermed også freden. Jeg har også begynt å velge de kampene jeg vil kjempe. Noen kamper er ikke verd å ta. De øder bare krefter. Det er de tapte kampene. Derfor spør jeg meg selv: Hva stjeler min fred? Det er et spørsmål jeg stadig stiller meg, og jeg er var for detc svaret Den Hellige Ånd gir meg.

fortsettes

Våre døde

De døde er ikke fjerne eller fraværende. De er ved siden av oss. Når noen dør, mister vi deres fysiske uttrykk og tilstedeværelse, de glir ut av synlig form til usynlig nærvær. Denne formendringen er grunnen til at vi ikke kan se de døde. Men fordi vi ikke kan se dem, betyr ikke det at de ikke er der. Omdannet til evig form, kan de døde ikke reversere reisen og til og med i ett sekund gå inn i sin gamle form på nytt for å være med oss ​​en stund. Selv om de ikke kan dukke opp igjen, fortsetter de å være i nærheten av oss, og en del av det å leges fra sorgen er foredlingen av våre hjerter, hvorved vi kommer til å føle deres kjærlige nærhet. Når vi selv kommer inn i den evige verden og kommer til å se våre liv på jorden i full visning, kan vi bli overrasket over den enorme hjelpen og støtten som våre avdøde kjære har fulgt hvert øyeblikk i våre liv. I deres nye, forvandlede nærvær får medfølelse, forståelse og kjærlighet en guddommelig dybde, slik at de kan bli hemmelige engler som styrer og skjuler skjebnen vår.

JOHN O'DONOHUE/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Utdrag fra bøkene hans, Beauty: The Invisible Embrace

Billedtekst: Keltisk kirkegård. Foto: Pixabuy

Når du blir redd ondskapen rundt deg

 Jeg husker en gang jeg sa til den hellige Porphyrios (bildet): "Jeg er redd for det som kommer, de stygge tidene." Han så forundret på meg og ga meg et raskt slag på hånden og sa: "Hvem kan skade deg, mitt barn, hvis du har Kristus i hjertet?"

Rett øynene mot Kristus

Du blir ikke en helgen ved å jage bort det onde. Glem det onde. Du bør faktisk rette blikket mot Kristus, og han vil redde deg. I stedet for å stå ved døren og lure fienden bort, forakt ham. Når du ser ondskapen nærme seg fra en retning, legger du litt oppmerksomhet mot noe annet. Så når det onde kommer til å fornærme deg, gi din indre styrke til det gode, til Kristus. Be: "Vår Herre Jesus Kristus forbarm deg over meg." Han vet hvordan du kan gi deg sin barmhjertighet og på den måten som er best for deg. Og etter at du er full av godt, vender du ikke lenger oppmerksomheten mot det onde. Med Guds nåde blir du god. Og da klarer ikke ondskapen å finne et sted å stå og forsvinner!                                                 .- 

Hl. Porphyrios

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Profetisk: Guds nidkjærhet og vår avgudsdyrkelse, del 4

Israel var i Den gamle pakt omgitt av avgudsdyrkere. I Moseloven var det dødsstraff for denne synd, men til tross for det var denne synd utbredt i Israel. Det gamle testamente gir mange eksempler på dette, blant andre 4.Mos 25,1-3: "Mens Israel oppholdt seg i Sittim, begynte folket å drive utukt mot Moabs døtre, som innbød folket til offermåltidene for sine guder. Og folket åt og tilba deres guder. Israel holdt seg til Ba'al Peor. Da ble Herrens vrede opptent mot Israel." Et annet eksempel er Amos 5,25-27: "Bar dere fram for meg slaktoffer og matoffer for meg i ørkenen i de førti år, Israels hus? Nei, dere bar teltet til kongen deres og fotstykket til avgudsbildene, deres guds stjerne som dere hadde laget. Jeg vil føre dere bort i fangenskap, langt bortenfor Damaskus, sier han som har navnet Herren, hærskarenes Gud."

Særlig etter at Israel hadde kommet inn i løfteslandet bøyde Israel kne for avgudene. Her dyrket en særlig Ba'al og Astarte, styggedommer i Guds øyne. Flere av disse avgudene har sin egentlige opprinnelse i falne engleskikkelser og tilhører Mørkets rike. De er slett ikke 'uskyldigheter'. Ta nå for eksempel Astarte. 

Astarte-dyrkelsen har to former i Bibelen. Vi snakker om både en semittisk- og en babylonsk gudinne, som vi også møter igjen i Efesos i Apostlenes gjerninger 19. Her går hun under navnet 'Diana' eller 'Artemis'. 

La oss se nærmere på Astarte som semittisk gudinnne. Her er hun gudinne for kjærlighets-, fruktbarhets- og krigslykke. Ifølge Illustrert Bibelleksikon, bind 1, side 104 ble hun hos fønikerne "dyrket som måne- og stjernegudinnen og ble gjerne avbildet med en due på hodet og med ormer i hendene eller naken med hendene på brystet. Andre ganger er bildene ganske lik madonnabilder, når hun er iført side drakter og med et barn på armen. I hennes templer ble det drevet utukt." I den babylonske kulturen dyrkes hun også som fruktbarhetsgudinnne. 

Astarte er en demonisk maktsfære og et åndelig festningsverk som har stor innflytelse i den åndelige verden, og som sådan binder hun mange mennesker til seg. Vi ser hennes innflytelse i dag i et enormt fokus på kropp og sensualitet, i pornografi og i menneskehandel i form av sex-slaveri. 

"Salomo fulgte Astarte, sidoniernes guddom... og Salomo gjorde det som var ondt i Herrens øyne." (1.Kong 11,5)

"Vokt deg så du ikke gjør noen pakt med innbyggerne i det landet du kommer til, for at de ikke skal bli en snare blant dere. Dere skal rive ned deres altere, og dere skal slå i stykker deres billedstøtter, og dere skal hogge ned deres Astarte-bilder. Du skal ikke tilbe noen fremmed gud for Herren heter Nidkjær, en nidkjær Gud er han. Vokt deg så du ikke slutter noen pakt med innbyggerne i landet! For de vil drive avgudsdyrkelse og ofre til sine guder, og når de da innbyr deg, vil du ete av deres offer. Og du vil ta hustruer blant deres døtre til dine sønner, og deres døtre vil drive avgudsdyrkelse med sine guder og få dine sønner til å gjøre det samme. Støpte gudebilder skal du ikke lage deg." (2.Mos 34,12-17)

Her får vi et godt eksempel på det jeg tidligere har skrevet om at Guds folk - både i Den gamle- og i Den nye pakt skal være et folk som er 'tatt ut, adskilt fra de andre', et hellig folk. Når Israelsfolket kom til det lovede land var det visse ting de skulle holde seg unna: 

"Når du kommer til det landet Herren din Gud gir deg, skal du ikke ta etter disse folks motbydelige skikker. Det skal ikke finnes hos deg noen som lar sin sønn eller datter gå gjennom ilden.  Heller ikke noen som gir seg av spådomskunster, eller som spår av skyene eller tyder varsler eller er en trollmann. Heller ikke noen heksemester, ingen som spør en dødningemaner, ingen spåmann, ingen som gjør spørsmål til de døde. For hver den som gjør slikt, er en styggedom for Herren. Og disse motbydelige tings skyld er det Herren din Gud driver dem bort fra deg. Ustraffelig skal du være for Herren din Gud." (5.Mos 18,9-13)

Disse ordene har ikke gått ut på dato.

fortsettes

Billedtekst: En fremstilling av den demoniske avguden Astarte.

Å følge en livsregel som kronisk syk - om Benedikts regel I 2021, del 11

Tirsdag denne uken var jeg så heldig at jeg fikk se et TV-program i reprise. Jeg så programmet om laftesnekkeren Robert, som i en mannsalder har bodd i de djupe skogene i Ozark i Arkansas, og oppdratt flere barn, for noen år siden. Det gjorde et djupt inntrykk på meg. Derfor ble tirsdagens reprise et gledelig gjensyn. Robert er ikke alene om å leve et enkelt avsondret fra omgivelsene. Det er det mange som har gjor, og i en fastfood-kultur finnes det også en motvekt: slowfood. Den maten det tar tid å dyrke og tilberede.  Munker, nonner og eneboere har gjenom århundrene levd sine liv på et og samme sted. Noen har ikke reist fra dette stedet noensinne, men de har likevel ikke gått glipp av mye! Det har levd sine liv 'skjult med Kristus' (Kol 3,3), og har hatt sterke og livsforvandlende møter med Gud og levd et liv i pakt med skaperverket, Kanskje har de sett ting ingen andre ser med sine øyne, kanskje har de hørt ting andre ikke hører med sine ører - men levd enkle liv i en daglig omgang med Gud? Det høres merkelig ut for det moderne, mobile mennesket, som stadig er på søken etter nye reisemål.

For å sitere forfatteren Alfred Hauge i hans trilogi om Cleng Peerson: "... i vårt eget hjerte er det hav å seile, der er skoger å gjennomstreife og ødemarker å gå seg vill i ... 

En full timeplan og et fullt og fredfylt og tilfreds hjerte er sjeldent den samme tingen. Nådens rytme er langsom. Langsomt blir allting til.

Stedbunden er slett ikke noe negativt. Det er mulig å være stedbunden og vidsynt. Er du stedbunden har du slått røtter, og med djupe røtter tåler du bedre stormen, I en tid så preget av overfladiskhet trenger vi ikke mer teknologi og hurighet, men djupe mennesker. Mennesker som er blitt formet av livet. En har sagt at jo nærmere Gud man lever, jo enklere blir man. Man har gjort seg djupe erfaringer av at Gud er trofast i alle livets skiftende omstendigheter - fordi man har levd langsomt. Den som leve lenge må leve langsomt. Bli en del av rytmen på det stedet hvor man bor. 

Til de jødene som levde i eksil i Babylon skrev profeten Jeremia et brev, hvor det blant annet heter: 

"Så sier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud, til alle dem jeg har ført bort fra Jerusalem til Babel: Bygg hus og bo i dem! Plant hager og spis deres frukt! Ta dere koner og få sønner og døtre. Og ta koner til deres sønner og gift bort deres døtre, så de kan føde sønner og døtre. Bli tallrike der, og bli ikke færre! Søk den byens velferd som jeg har bortført dere til, og be for den til Herren! For når det går den vel, så går det dere vel." (Jer 29,4-7)

Selv under eksilet ber Gud dem om å slå røtter! 

I Apg 17,26-27 heter det: 

"Han lot alle folkeslag av samme blod bo over hele jorderike, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene mellom deres bosteder. Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne finne ham - enda han ikke er langt borte fra en eneste en av oss."

Det er ikke tilfeldig at du bor akkurat der du bor! Det er en del av Guds plan med våre liv. 

fortsettes

Velsignelsen ved ikke å vite

For å bli forenet med Guds visdom, må sjelen gå fremover ved å ikke vite enn ved å vite ...

-  Johannes av Korset i Bestigningen av fjellet Karmel/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Å følge en livsregel som kronisk syk - om Benedikts regel i 2021, del 10

Den stadige mobiliteten i det 21.århundre er med på å skape rastløshet. Det har nok mange fått merke i disse koronatider, som har begrenset mulighetene vi har til å bevege oss. Kanskje det er en god lærdom å ta med seg? Vi trenger å rotfeste troen i en mobil kultur. Jeg er nemlig blitt mer og mer overbevist om at vi i en kultur som kan karakterseres av en enestående grad av mobilitet og ikke minst hurtighet, er noe av det aller viktigste vi kan gjøre for å vokse åndelig er å bli stående hvor vi befinner oss! 

Jeg er overbevist at både vår bruk av ny teknologi og vårt trofaste gjensvar på Guds kall avhenger av noe svært fundamentalt - at vi har slått rot, en erfaring vi har gått glipp av i vår rastløshet og travelhet og vår streben etter å holde tritt med konstante endringer. 

Derfor tror jeg vi har mye å lære av Benedikt av Nursia og hans betoning av stabilitet.

For mange av oss kjenner et visst ubehag ved begrepet stabilitet, Vi relaterer ikke til ordet 'stabilitet' lenger, fordi vi kanskje er bekymret  for at om vi forblir på ett sted mens verden rundt oss raser av gårde risikerer vi å stagnere og bli irrelevante. I en postmoderne tid som vår med eksepsjonelle endringer, hvordan kan vi ta begrepet 'stabilitet' seriøst, eller i det hele tatt vurdere det som en dyd? 

Det er her Benedikts regel er så nyttig. 

Det vi trenger, mer enn mye annet, er noe som bare stabilitet kan tilby: en livsvei eller livsregel som er skikkelig fundert, og som frir oss fra illusjonen om at vi kan leve livet uten begrensninger. Men stabilitet er ikke noe vi kan oppnå. Den er alltid en gave. 

Det viktigste av alt er at livene våre er rotfestet i Guds kjærlighet. Det er der alt begynner og alt slutter.

Takk for forbønn

I dag klokken 11.00 skal jeg ha min tredje og forhåpentligvis siste injeksjon i det venstre øyet i det håp om å få stanset blødningene og væskeansamlingene. Om noen uker skal jeg så tilbake til øyelegen for å få vite om behandlingen har hjulpet. Jeg håper inderlig det. 

Stor takk til dere som ber for May Sissel og meg. Be gjerne for det som skal skje på sykehuset på Lillehammer i dag. Jeg er nå fått den andre injeksjonen mot Covid-19 og er fullvaksinert. Alt har gått helt greit. May Sissel venter på sin første dose. 

Profetisk: Se til Finland!

Finnene har skjønt det! Mens de andre nordiske landene har bygd ned beredskapslagrene, har finnene valgt å ha store beredskapslagre. Norge derimot har stilt seg i en situasjon hvor vi er svært sårbare i tilfelle det oppstår en krisesituasjon, og med dagens regjering ser det heller ikke ut til at vi våkner og ser alvret i hvitøyet. Vi kan gå tomme for mat i neste krise, som vi gikk tomme for smittevernutstyr under pandemien. Men regjeringen sier fremdeles nei til kornlagre. Våre beredskapslagre for medisiner og matvarer er blitt avviklet og erstattet med tanken om at alt kan kjøpes for penger. Men hva hjelper det med penger på bok, om varene vi trenger ikke lenger eksisterer?

De som kjenner meg og har fulgt bloggen gjennom mange år vet at dette har opptatt meg lenge. Jeg har følt det som en bønnebyrde som er blitt lagt på meg av Herren. Så har jeg da også skrevet om det flere ganger. Jeg ble derfor oppmuntret når NTB, Dagen og Vårt Land iløpet av mai måned har satt søkelyset på dette. For det har vært nokså taust om dette i norske medier. Nå tror jeg også det er mange som ber for Norge som ber for dette, og sammen kan vi snu denne situasjonen i bønn. La oss be om at norske politikere og ansvarlige myndigheter ser alvoret i Norges sårbarhet. 

Finland har på sin side store beredskapslagre av medisiner. For å sikre råderetten over beredskapslagrene med livsviktige legemidler har den finske regjeringen fattet et hastevedtak som stopper salg og eksport fra Finland. De finske legemiddelmyndighetene har laget en liste over 1.400 medisintyper som blir lagret på såkalte omsetningslagre. Til enhver tid skal en ha nok medisiner fra seks til ti måneders forbruk. Dette betyr at produsenter, grossister og sykehus i Finland har plikt til å ha rullerende lager. Normalforbruket blir regnet ut fra fjorårets forbruk.

Da er det ganske annerledes for Norges vedkommende. Vi setter vår lit til utlandet. Frem til Norge ble EØS-medlem og EØS-regelverket ble norsk lov, hadde Norge store beredskapslagre som ble organisert av det statlige Norsk Medisinaldepot. Men så skjedde det noe: Etter at EØS-avtalen trådte i kraft i 1994, skiftet grostselskapet Norsk Medisinaldepot karakter, fra statligm til halvstatlig for så å bli privatisert. Stasmonopolet måtte nemlig avvikles fordi det var i strid med EØS-lovverket. 

Dette gjør oss veldig sårbare, og allerede nå er det mangel på livsviktig medisiner i Norge. Oppstår det en krisesituasjon kan mennesker stå i fare for å dø fordi Norge ikke har sikret seg medisinene de trenger.

Men finnene har også sikret seg store beredskapslagre med andre viktige krisevarer: drivstoff, dagligvarer, såkorn, korn, metall og reservedeler til landbruket. Drivstofflagrene skal til enhver tid sikre opp mot fem måneders forbruk og de finske kornlagrene skal sikre den finske befolkningen i seks måneder.

Igjen er situasjonen annerledes i Norge. Her ble beredskapslagrene med korn lagt ned i 2003. I dag har Norge bare korn til tre ukers forbruk. 

Etter ekstrem-mørken i 2018 - det er bare tre - 3 - år siden! - advarte den administrerende direktøren i Norsk landbruksamvirke, Ola Hedstein, i følge NTB, at det er 'naivt å ta for gitt at rike nordmenn alltid får kjøpt det vi trenger av andre'.

Det skal bare et vulkanutbrudd på Island til, eller en atomulykke i Ukraina, eller år med tørke, før vi kan få ustabilitet i verdens matvareproduksjon. Vi må være forberedt. Kan vi være enige om å be om dette?

Profetisk: Guds nidkjærhet og vår avgudsdyrkelse, del 3

Gud har tatt seg ut et eiendomsfolk, og adskilt det fra verden! "Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørke til sitt underfulle lys, dere som før ikke var et folk, men nå er blitt Guds folk..." (1.Pet 2,9-10a) På samme måte som Gud tok seg ut et folk i Den gamle pakt, og adskilte dem fra de øvrige folkene, har Gud i den nye pakt tatt seg ut et folk av hedninger og adskilt dem. Den nytestamentlige menigheten består av de som er blitt kalt ut, som er blitt gjenfødt, de har gått fra død til liv, fra mørke til lys, blitt døpt og lagt verden under vann, og er blitt den utvalgte ætten, det kongelige presteskapet, et hellig folk som er kjøpt fri fra denne verdens ondskap og har fått en ny Herre, Jesus, Han som med sitt blod kjøpte oss fri. Vi er nå Hans eiendom.

Derfor skal vi vokte oss for avgudene! Det som tar Herrens plass i våre liv. Israelsfolket ble advart mot å bli som de andre folkene, og ta etter dem. Guds paktsfolk skulle være annerledes, leve annerledes. De skulle ikke røre det urene. Og det er ikke for ingenting at det babylonske systemet, som også omtales i flere sammenhenger også i Den nye pakt omtales som 'den store horen'. Det er henne vi begår utroskap med. Dette førte blant andre kong Salomo til fall: 

"Men kong Salomo elsket mange fremmede kvinner foruten Faraos datter, moabittiske, ammonittiske, edomittiske, sidoniske, hetittiske, kvinner av de hedningefolk som Herren hadde talt om og sagt til Israels barn: Dere skal ikke gi dere i lag med dem, og de ikke med dere. Ellers kommer de for visst til å vende hjertene deres til sine guder. ...Da Salomo ble gammel, vendte hustruene hans hjertet til andre guder, og hans hjerte var ikke helt med Herren hans Gud, slik som hans far Davids hjerte hadde vært. Salomo fulgte Astarte, sidoniernes guddom, og Milkom, ammonitternes styggedom. Og Salomo gjorde det som ondt var i Herrens øyne. Han fulgte ikke trofast etter Herren, slik som hans far David hadde gjort. På den tiden bydge Salomo en offerhaug for Kamos, Moabs styggedom, på det fjellet som ligger midt imot Jerusalem, og for Molok, Ammons barns styggedom. Det samme gjorde han for alle sine fremmede hustruer, og brente røkelse og ofret til sine guder. Da ble Herren vred på Salomo fordi han hadde vendt hjertet bort fra Herren, Israels Gud, som hadde åpenbart seg for ham to ganger og utrykkelig forbudt ham å følge andre guder, men han hadde ikke holdt seg etter det som Herren hadde befalt. Da sa Herren til Salomo: Siden det er slik med deg, og du ikke har holdt min pakt og mine lover, som jeg har gitt deg, så vil jeg rive riket fra deg...." (1.Kong 11,1-2 og 4-11)

Jeg merker meg to ting: Herren kaller disse avgudene for styggedommer! Det er et sterkt ord. Det andre jeg merker meg er at Salomo bygde offerhauger for disse avgudene, en av dem oppe på et fjell. I den første artikkelen i denne serien refererte jeg til den setningen jeg hørte Herren si til meg etter en drøm jeg hadde for noen dager siden. Da hørte jeg Herren si: "Ta et oppgjør med avgudsdyrkelsen på haugene!"                                                                                                                                                      

Disse høydene hører Herren til. Fra disse høydene skulle lovsangen lyde til den tre ganger hellige Gud. I stedet brukes disse høydene til avgudsdyrkelse, men i Jesu navn skal disse høydene igjen inntas ved at vi "river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Kristus..." (2.Kor 10,5)

I dag er det mange slike tankebygninger som må rives ned og legges under lydigheten til Kristus, tankebygninger som gjør avgudsdyrkelsen til noe akseptabelt.

I neste artikkel skal vi se litt nærmere på de avgudene kong Salomo ofret til og hvilken relevans de har til dagens kristenhet.

fortsettes

Foto:. Pixabuy

Guds galskap

Det gjør et uutslettelig inntrykk å lese boken "Guds galskap" av Nik Ripken. Det er et før og et etter. Den er rystende lesning, ikke minst for vestlige kristne. Boken er den sanne historien om ekteparet Ruth og Nik Ripken (pseudonymer) som drar fra hjemlandet USA til det krigsherjede Somalia for å møte kristne der. Der ute dør tenåringssønnen deres. Men misjonærekteparet gir ikke opp. De legger ut på en lang reise for å høre historiene til drøyt 600 kristne i 72 land. Dette er menn og kvinner som betaler en skyhøy pris for å følge Jesus. 

De er så hungrige etter å høre Guds ord. De er ikke opptatt av om prekenen er for lang, eller at gudstjenesten ikke må vare mer enn 45 minutter til en time. De møtes utendørs, i huler og skoger, som forfulgte kristne har gjort siden pinsefestens dag i Jerusalem. De har hatt et møte med Jesus, og da er det ingen ting annet som betyr noe! Han er verdt alt. Den dvaske vestlige kristendommen som er Jesus pluss alt annet ville ikke ha tiltalt dem. Lunkenheten passer dem ikke. De er 'all in' for Jesus. Deres radikalitet er smittende. De lever for evigheten. Himmelen er deres mål.

Det er disse kristne vi bør lære av! Våre trossøsken som er fattige på jordisk gods, men som har funnet den kostbare perlen i åkeren! 

Siden jeg ble en kristen i 1972 har jeg vært opptatt av de forfulgte kristnes situasjon, og arbeidet som redaktør for Ropet fra Øst, nåværende Magasinet Stefanus, i fire år. Jeg har møtt forfulgte kristne fra flere land. Det er dyrebare minner. Alle har utfordret min tro og min etterfølgelse av Jesus. Det er jeg så takknemlig for.

Jeg skulle ønske alle mine troende venner leste "Guds galskap" - med undertittelen: En sann historie om å finne lys i mørket. Men om du er fornøyd med status quo så la den ligge.

I Norge er boken utgitt av Lunde forlag, med røtter i Norsk Luthersk Misjonssamband. Det borger for kvalitet. 

"Norsk kristendom 2021 er tynt blandet saft"

 "I norsk kristendom 2021 er Gud en slags HMS-ansvarlig som går i pridetog og resirkulerer plastavfall."

Jeg vet ikke noe mer om Olav Brostrup Müller enn at han er skribent. men i en artikkel på nettsiden til NRK kommer han med et svært så ransakende innlegg i debatten on kristen tro i Norge i dag, som jeg vil lytte til denne 1.pinsedagen - på menighetens fødselsdag. Tro om han ikke har rett?

Profetisk: Guds nidkjærhet og vår avgudsdyrkelse, del 2

Alt er ikke hva du ser med øynene! Det finnes realiteter vi ikke kan se med det blotte øye. Det er så lett å henge seg opp i det synlige, derfor øder også mange kristne krefter på noe som ikke kan bekjempes med muskel- og tankekraft. "For selv om vi lever i kjødet, så fører vi ikke vår strid på kjødelig vis. For våre våpen er ikke kjødelige," skriver apostelen Paulus, og så legger til han til: "men de er mektige for Gud." (2.Kor 10,8-9). Og hva er de mektig til? Apostelen svarer: "... til å bryte ned festningsverker, idet vi river ned tankebyninger og og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Kristus." (v.9-10)

Avgudsdyrkelsen er konkret, men bak det synlige ligger det noe som er skjulr for våre øyne. Det er høyst åndelige realiteter vi snakker om. Til å bekjempe disse 'maktene, myndighetene, verdensherskere, ondskapens åndehær i himmelrommet (jfr Ef 6,12) har vi tre stridsvåpen: Ordet, Navnet og Blodet. Og måten vi kjemper på er gjennom bønnen. 

Det er tydelig at den onde med sin åndehær har sine festningsverker, og disse festningsverkene kontrollerer mange menneskers sinn. Apostelen kaller det 'festningsverker'. Disse 'festningsverkene' kan også påvirke kristne slik at de ikke lenger ser klart men begynner å avvike fra sannheten som er dem betrodd. De kompromisser med Guds ord, og sakte, men sikkert forurenses deres sinn og det bygges opp tankebygninger som reiser seg mot kunnskapen om Kristus. 

Avguden Mammon er en av de falne englene som gjennom årenes løp har vokst seg sterkere og sterkere. Dens grep om menneskesinnet er sterk. Jesus er veldig klar når Han sier: "Dere kan ikke tjene to herrer!" Kristus deler nemlig ikke tronen med noen annen enn sin Far. Hør Jesu egne ord: "Ingen kan tjene to herrer. For enten vik han hate den ene og elske den andre eller så vil han holde seg til den ene og forakte den andre.  Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon." (Matt 6,24) Likevel har kirken gjort det gjennom århundrene. Den har veltet seg i luksus og overdådighet og røvet fra og undertrykket de fattige. Og Mammons grep på menneskheten er stor - og sterk. Jeg tror vi trenger å få øynene opp for hva den er og hva den representerer. Når vi oppdager at den er en AVGUD mister den noe av grepet over våre sinn. 

Vi skal vokte oss vel for å blande sammen ting! I en tid som vår, med mye synkretisme og hvor så mange er på 'tros-shoping', tar man gjerne med seg hitt herfra og derfra, og blander dette sammen med kristen tro. Da får man en giftig, ja, til og med dødelig gift. Bibelen er veldig klar når den sier: "Dere kan ikke drikke Herrens kalk og onde ånders kalk. Dere kan ikke ha del i Herrens bord og onde ånders bord." (1.Kor 10,21) Og etter å ha skrevet denne tydelige advarselen skriver Herrens apostel: "Eller tør vi egge Herren til nidkjærhet? Vi er vel ikke sterkere enn ham?" (v.22) Venner, dette er skrevet til nytestamentlige troende! En slik sammenblandig av lys og mørke påkaller Herrens nidkjærhet - og dermed Hans vrede.

Fordi den nytestamentlige forsamlingen i 2021 har glemt at den er 'tatt ut' av verden, 'adskilt', og er kalt til å være et hellig presteskap, drar den i fremmed åk med vantro med den største selvfølge. Den vil være lik verden så mye som mulig. Derfor er den villig til å kompromisse med Guds ord. 

Men Guds od er veldig klart: 

"Dra ikke i fremmed åk med vantro! For hva delaktighet har rettferd med urett? Eller hva samfunn har lys med mørke? Og hva samklang er det mellom Kristus og Belial? Eller hva samfunn med en vantro? Og hva enighet er det mellom  Guds tempel og avguder? Vi er jo den levende Guds tempel, som Gud har sagt: Jeg vil bo hos dem og ferdes iblant dem, jeg vil være deres Gud og de skal være mitt folk. Gå derfor ut fra dem og skill dere fra dem, sier Herren, og rør ikke noe urent! Da vil jeg ta imot dere." (2.Kor 6,14-17)

Hvem våger å preke over disse ordene i dag? "Gå ut og skill dere fra dem..."

fortsettes

De glemte kvinnene fra pinsedagen

Hva i all verden skulle vi gjort uten kvinnene! Hvordan hadde kirke- og misjonsliv sett ut uten deres bidrag? Jeg tror jeg har ordene mine i behold når jeg sier at det ikke hadde vært noe kirkelig virksomhet og noen misjonsorganisasjoner uten kvinnene. Jeg så det godt på mine reiser ute på landsbygda i Russland for en del år siden, da vi beøkte små evangeliske menigheter. Det var mange kvinner til stede, men få, om noen, menn. Hele arbeidet ble holdt oppe av kvinnene - også økonomisk. 

I dag feirer vi 1.pinsedag og kvinnene var med helt fra den første forsamlingens historie i Jerusalem. I sin kirkehistoriske beretning forteller legen Lukas, om de som var samlet på Øvresalen i bønn. Først navner han apostlene ved navn og så skriver han: "Alle disse holdt sammen og var utholdende i bønnen, sammen med noen kvinner og Jesu mor, og hans brødre." (Apg 1,14) 

De var der, kvinnene i kretsen rundt Jesus. Noen av dem kjenner vi navnet på. Det var de tre Maria'ene: Maria, Jesu mor, Maria, Klopas hustru og Maria Magdalena og andre. Disse tre kvinnene hadde vært tett ved Jesu side ved korset, nå var de samlet på Øvresalen for å be og vente. Sammen med mennene ventet de på det 'som min Far har lovt' å sende 'over dem'. (Luk 24,49) De skulle 'bli i byen inntil de ble ikledd kraft fra det høye'. Hvem er de? Både mennene og kvinnene! Begge skulle ikles kraft. 

For løftet om Den Hellige ånd gjaldt både 'treller og trellkvinner' (Apg 2,18)

Når Ånden faller på åinsefestens dag setter ildtungene seg på alle som var samlet på Øvresalen - både menn og kvinner og de ikles begge kraften fra det høye. De trengte det alle sammen. Selv Maria, Jesu mor, taler i tunger på pinsedagen! Dåpen i Den Hellige Ånd er for alle.

Likevel har fokuset vært på apostlene på pinsedagen. Det er snart på tide å fortelle hele historien.

Vi er vinduer inn til Guds kjærlighet

 Livet i fellesskap gjør oss til mennesker som formidler ( det latinske 'personare' betyr 'lyde gjennom' ) til hverandre en sannhet, en skjønnhet, en kjærlighet som er større og rikere enn vi selv kan forstå. I et sant fellesskap er vi vinduer som hele tiden gir hverandre nye perspektiver på Guds nærværs mysterium i våre liv. Slik er fellesskapet en sann øvelse i bønn. Det gjør oss årvåkne for Åndens nærvær som roper 'Abba' - Far - og ber fra senteret i vårt felles liv. Fellesskap er derfor lydighet som vi praktiserer sammen. Spørsmålet er ikke bare: 'Hvor leder Gud meg personlig når jeg prøver å gjøre hans vilje?' Viktigere, mer grunnleggende, er spørsmålet: 'Hvor leder Gud oss som et folk?'

- Henri Nouwen: Du er elsket. Luther 2019, side 158

Om å krysse en terskel

 Når som helst kan du spørre deg selv: Ved hvilken terskel står jeg nå? På denne tiden i livet mitt, hva forlater jeg? Hvor skal jeg inn? Hva hindrer meg i å krysse neste terskel? Hvilken gave ville gjøre det mulig for meg å gjøre det? En terskel er ikke en enkel grense; det er en grense som deler to forskjellige territorier, rytmer og atmosfærer. Det er faktisk et nydelig vitnesbyrd om fylde og integritet i en opplevelse eller et livsfase at den intensiveres mot slutten til en virkelig grense som ikke kan krysses uten at hjertet blir lidenskapelig engasjert og vekket. På denne terskelen kommer en stor kompleksitet av følelser til live: forvirring, frykt, spenning, tristhet, håp. Dette er en av grunnene til at viktige kryssinger alltid var kledd i ritualer. Det er lurt i ditt eget liv å kunne gjenkjenne og erkjenne nøkkelgrensene: å ta deg tid; å føle alle varianter av tilstedeværelse som påløper der; å lytte innover med full oppmerksomhet til du hører den indre stemmen kalle deg fremover. Tiden er kommet for å krysse.

JOHN O'DONOHUE 

Disse munkene utfordrer meg til å følge Kristus

 Jeg blir visst aldri ferdig med de syv trapistmukene som led martyrdøden i Algerie. Ikke vil jeg bli det heller! De utfordrer meg til et liv i radikal etterfølgelse. Det er deres minnedag i dag. Her er en av mange artikler jeg har skrevet om dem:

Jeg våkner av fuglesang og rasling i bjørkeløv. Det er stille denne morgenen 2.pinsedag. Den vakre fuglesangen, og vinden som leker med kronene på bjørkene i hagen vår, gjør at jeg forflytter meg i tankene til et helt annet sted. Til et kloster i Atlasfjellene i Algerie. Notre Dame de' l Atlas klosteret lå også omgitt av vakre trær, om enn ikke bjørketrær, som fuglene samlet seg i og lovpriste Skaperen.

Men denne idyllen ble så brutalt ødelagt. 21. mai 1996 tilkjennega en militant islamistisk organisasjon at de hadde henrettet syv trappistmunker som tilhørte nettopp dette klosteret. Mange ble kjent med denne historien gjennom filmen: Blant guder og mennesker. Det er den sterkeste filmen jeg noensinne har sett, og som jeg har sett flest ganger. Jeg glemmer den aldri, og historien om disse syv munkene har vært til slik hjelp og inspirasjon for mitt eget liv - til å holde ut i tunge tider.

Jeg glemmer heller aldri ordene til en av disse trappistmunkene, legen Luc, som sa:

"Be for meg om at min bortgang kan skje i Jesu glede og fred."

Det er også min bønn.

Jeg lærer hele tiden noe nytt om disse munkenes levemåte, hvor en ser Kristus som har vunnet slik skikkelse i dem. De er så menneskelige med sin ærlighet i forhold til den frykten de kjenner på, samtidig som de bærer med seg en slik fred som er til å ta og føle på.

Drapene på disse syv munkene satte punktum for en særdeles radikalt vitnesbyrd om evangeliet. Disse munkene levde det! Og det midt for fiendens øyne.

Det hele begynner i 1938 da noen av disse munkene slår seg ned i området Tibhirine i Algerie. Her lever de sine liv i stillhet, bønn og i vennskap med sine muslimske naboer. Det er et gjensidig vennskap, muslimene som bor der vet å sette pris på disse stillfarne, vennlige munkene som bare viser kjærlighet gjennom levd liv. På den måten vitner de om det kristne kall til å leve i enkelhet og fellesskap og solidaritet med alle mennesker.

På 1960 tallet så det ut som om denne kommuniteten skulle gå i oppløsning, men det som synes å være et nederlag med stadig minskende oppslutning skulle bli til en fornyelse! Kommuniteten fikk ny prior, broder Christian de Chergè, og Christian skrev skifter gjennomsyret av evangeliet, noe som førte til en åndelig fornyelse av de sjeldne i kommuniteten. I disse skriftene møtte man Kristi medlidende kjærlighet på en slik måte at det smittet. Munkene begynte å se på andre, til og med på sine fiender med Kristi øyne. Det forvandlet deres liv. Det er noe profetisk over det prior Christian skrev med tanke på det som skulle skje med denne kommuniten.

Jeg ser dem for meg i filmen: Brødrene. Bruno, Cèlestin, Christophe, Michel, Paul og ikke minst Luc, legen. Tilsammen gir de sine liv til menneskene rundt dem, raust, fylt av nåde og stor kjærlighet. Og det til tross for truslene de opplever fra ytterliggående islamister. De blir bedt om å reise, men velger å bli. I solidaritet med den muslimske befolkningen. De er ingen overmennesker. De er redde. Men de vil tjene Jesus.

Og det gjør de. Og de ender som martyrer. Deres liv vitner om Kristi kjærlighet til alle mennesker, deres død om at martyreriet realitet for en hver sann kristen.

Vi minnes de syv i kjærlighet og takknemlighet.

Billedtekster: Bildet av de to munkene er hentet fra filmen. Det store bildet er et bilde av hvordan munkene så ut i virkeligheten.

Profetisk: Guds nidkjærhet og vår avgudsdyrkelse, del 1

Etter en drøm våkner jeg i går tidlig med disse ordene: "Ta et oppgjør med avgudsdyrkelsen på haugene!" Jeg hører dem tydelig. Jeg er våken med ett! Gud har min fulle oppmerksomhet. I det jeg står opp hører jeg: "enhver høyde som reisser seg mot kunnskapen om Gud." Den siste setningen er en del av et bibelvers: "For våre våpen er ikke kjødelige, men de er MEKTIGE FOR GUD til å BRYTE NED festningsverker, idet vi RIVER NED tankebyggninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud..." (2.Kor 10,4-5)

Vår Gud er en nidkjær Gud! Han tåler ikke og aksepterer ingen ved sin side. Derfor er det første bud: "Du skal ikke ha andre guder foruten meg." (2.Mos 20,3) Dette budet er så  viktig, at det ikke bare er det første av de 10.budene Gud ga Moses, men Gud selv ser seg nødt til å presisere og konkretisere hva Han mener: "Du skal ikke gjøre deg noe utskåret bilde eller noen avbildning av det som er oppe i himmelen, eller av det som er nede på jorden, eller av det som er i vannet nedenfor jorden. Du skal ikke tilbe dem eller tjene dem. For jeg, Herren din Gud er en nidkjær Gud... " (v.4-5) 

Er det noe utløser Guds vrede og Guds dom så er det tilbedelsen av avgudene oppe på høydene!

En av årsakene til at Gud tok seg ut et eiendomsfolk blant folkeslagene var nettopp dette: det skulle være adskilt, tatt ut, være et hellig folk, et annerledes folk. De skulle følge Guds ord, Guds bud. Likevel var avgudsdyrkelsen utbredt i Israel. Dette vakte Guds sorg og Guds vrede. 

Så innvender kanskje noen at dette hører med til Den gamle pakt, men det er ikke riktig. Den nytestamentlige forsamlingen er også tatt ut av verden, til å leve adskilt, hellig, og Det nye testamente inneholder en hel rekke advarsler mot avgudsdyrkelse:

"Derfor, mine kjære, vend dere bort fra avgudsdyrkelsen", heter det for eksempel i 1.Kor 10,14. Apostelen Paulus kobler nemlig avgudsdyrkelsen sammen med onnde ånder: "Men jeg vil ikke at dere skal komme i samfunn med onde ånder..." (v.20)

En 'haug' er i bibelsk forstand betegnelsen på noe meget gammelt. Et eksempel på dette er 5.Mos 33,15: "...med det herligste fra de eldgamle fjell og det ypperste fra de evige hauger." Oppe på disse haugene ble det reist altere for å tilbe Israels Gud. Herrens tabernakel sto på en haug i Gibeon (1.Kr.16,39). 

Men så har du også ofringene på haugene som er en vederstyggelighet for Herren. Et eksempel på dette er ordene fra Jesaia 65,6-7: "Se, det står skrevet for mitt åsyn: Jeg vil ikke tie før jeg får betalt det, ja, betalt det i deres fang, både deres misgjerninger og fedrenes misgjerninger, sier Herren, at de brente røkelse på fjellene og hånte meg på haugene. Deres lønn vil jeg først av alt måle opp i deres fang." Et annet eksempel er ordene fra Jeremia 3,23: "Sannelig, det er til ingen nytte at dere larmer på haugene. Sannelig, i Herren vår Gud er Israels frelse." Når profeten Jeremia skriver om larm på haugene sikter han til avgudsdyrkelsen med dens støy og larm. Et tredje eksempel er hentet fra Hosea 10,8: "Avens offerhauger, Israels synd, skal tilintetgjøres. Torner og tistler skal skyte opp på deres altere. De skal si til fjellene: Skjul oss! - og til haugene: Fall over oss!"

 Jeg kom til å tenke på noe den amerikanske lutherske presten Paul Anderson, en av de sentrale lederne innen den karismatiske bevegelsen, skrev og som jeg gjenga på bloggen i 2009: 

Ydmykhet beveger Gud. Akab og Manasse var konger i Israel og Juda. De hadde to ting felles. Det føste var at de begge var onde. "Akab, Omris sønn, gjorde det som var ondt i Herrens øyne, enda mer enn noen av dem som hadde vært før ham. Og som om det var lite at han vandret i Jeroboams, Nebats sønns synder, tik han Jesabel, datter av sidoniernes konge Etba'al, til hustru, og gav seg til å dyrke Ba'al og tilbe ham ... Akab laget også et Astarte-bilde. Han gjorde enda mer for å vekke Herrens, Israels Guds harme. Han bar seg verre at enn noen av dem som hadde vært konger i Israel før ham. (1.Kong 16,30-31+v.33). Litt av et omdømme siden Israel hadde en rekke onde konger. Akab var ikke akkurat en venn av Gud. Han hadde 450 Baalsprofeter og 400 Astarteprofeter som daglig spiste ved Jesabels festbord.

Manasse, konge i Juda i femtifem år, kunne måle seg med Akab i ondskap: "Han bygde opp igjen de offerhaugene som hans far Hiskia hadde revet ned, og reiste altere til Ba'alene og laget Astarte-bilder. Han tilbad hele himmelens hær og dyrket den ... Han lot sine sønner gå gjennom ilden i Hinnoms sønns dal, og han gav seg av med å spå av skyene og tyde varsler og drive trolldom. Han skaffet seg dødningemanere og spåmenn. Han gjorde mye som var ondt i Herrens øyne, så han vakte hans harme." (2.Krøn 33,3+v.6)

Disse to kongene hadde noe annet felles også. Elias profeterte til Akab at Gud ville føre ulykke over ham på grunn av at han hadde myrdet Nabot og alle de andre tingene han hadde gjort. Så kommer dette parentetiske utsagnet: ("Det har aldri vært noen som Akab, han som solgte seg til å gjøre det som var ondt i Herrens øyne, fordi hans hustru Jesabel egget ham. Hans ferd var over all måte avskyelig. Han fulgte avgudene, slik som amorittene hadde gjort, de som Herren drev bort for Israels barn.") Og likevel: "Da Akab hørte det Elias sa, sønderrev han sine klær og la sekk omkring seg og fastet. Og han sov i sekk og gikk stille omkring. Da kom Herrens ord til tisbitten Elias, og det lød så: Har du sett at Akab har ydmyket seg for meg? Fordi han har ydmyket seg for meg, vil jeg ikke la ulykken komme i hans dager..." (1.Kong 21,25-29)

Manasse ble ført som fange til Babylon, "men da han var kommet i nød, bønnfalt han Herren sin Gud og ydmyket seg dypt for sine fedres Guds åsyn. Og da han bad til Herren, bønnhørte ham ham. Herren hørte hans ydmyke begjæring og førte ham tilbake til Jerusalem, så han fikk sitt rike igjen. Da sannet Manasse at Herren er Gud." (2.Krøn 33,12-13)

Begge disse forferdelig onde menn ydmyket seg og opplevde at Herren reddet dem. Det er en lov: de stolte blir ydmyket - og de ydmyke blir opphøyet - uansett. Gud hører den ydmykes rop - alltid! Ingenting beveger Gud mer enn å se stolte mennesker ydmyke seg. Hvis du ønsker Guds oppmerksomhet, ydmyk deg! Hvis du vil vinne Guds velbehag og erfare hans kraft i ditt liv, ydmyk deg! "Spotterne spotter han, men de ydmyke gir han nåde." (Ord 3,34)

Den overvinner Satan. Satan er ikke i stand til å ydmyke seg: han er for stolt. Han vil alltid velge opphøyelsens vei. Så hvis vi tar fornedrelsens vei, slår vi ham hver gang. Når Skriften taler om å beseire Satan, taler den også om ydmykhet. (Jak 4,7;1.Pet 5,5-6, Ef 6) Den utløser Guds kraft. Paulus erfarte Guds kraft i sin svakhet når han valgte å ydmyke seg, rose seg mer av sine trengsler enn av sin styrke. (2.Kor 12,9-10)

Dette er også Israel

 I går døde Yigal Yehoshua, en 56 år gammel jødisk-israelsk mann, av de skader han pådro seg etter at han ble  som ble alvorlig såret av en arabisk pøbel i den israelske byen Lod.

I dag ble organene hans donert til andre som trenger en transplantasjon, Randa Aaweis, en arabisk-israelsk kvinne fra Jerusalem, fikk en av nyrene hans.

Måtte hans minne være en velsignelse for all evighet.

Å følge en livsregel som kronisk syk - om Benedikts regel i 2021, del 9

Når man blir kronisk syk kan Gudsbildene utfordres, ja, settes på prøve og endres. Mange har vokst opp med et bilde av en streng, krevende og dømmende Gud. Har man det og man rammes av alvorlig sykdom kan livet bli veldig krevende. Er det Gud som dømmer meg? Er det synd i livet mitt? Er det Gud som straffer? Har man levd med en forkynnelse gjennom år hvor man stadig går fra gudstjenesten som en som er mislykket, hvor skyldfølelsen for ikke å strekke til, men har dårlig samvittighet for at man ikke ber nok, leser nok i Bibelen, ikke er aktiv nok, da opplever man ikke bare utenforskap, men selvbebreidelsen og fordømmelen kan forsterkes og man kan oppleve eksistensiell angst. Derfor er det så viktig å arbeide med Gudbildene og sin egen troshistorie. Hvorfor ble jeg den jeg er blitt? Hva har preget mitt trosliv? Hva slags bilde har jeg av Gud? Hvem er Han? 

Vi må stadig arbeide med dette. Aller best er det å gjøre dette sammen med en åndelig veileder eller medvandrer. 

Når du lytter til de forandringene som finner sted på grunn av sykdom, så er det nesten ikke til å unngå at du vil kjenne på både sorg og uvelhet, ja til og med sinne og frykt. Jeg har kjent på alt dette. Men dette er likevel ikke hele bildet. For du kan også oppleve en djup takknemlighet, en plutselig bevissthet over hvor sårbart livet er, og en fornyet klarhet over den unike verdien skaperverket har.

Å lytte til Gud midt i en periode av tap er i seg selv en handling av tillit. Ofte er det slik at sykdom får oss til å fokusere mer tydelig på Gud og vår relasjon til Han. Den situasjonen sykdommen skaper får oss ike bare å bli mer avhengig av Gud men driver oss til å kaste oss i Guds armer. Det finnes ikke noe svar på lidelsens gåte. Hvor noen rammes mer enn andre eller rammes i det hele tatt. Mange kloke mennesker har forsøkt men alle har kommet til kort. Ta nå Jobs venner for eksempel. De gjorde noen iherdige forsøk på å forklare hvorfor Job ble utsatt for ulykkene som rammet ham og hans familie, men de kom til kort de også. Det vi kan si om Jobs venner er at i mot slutten av fortellingen om Job må be om unnskyldning alle tre. Lidelsen er og blir et mysterium.

I denne fasen av Benedikts regel som handler om å lytte trenger vi også å lytte til Den Hellige Ånd som vil male Kristus for våre øyne. Han er jo: "et bilde av den usynlige Gud, den førstefødte framfor enhver skapning". (Koloss 1,15) Skal vi få et Gudsbilde som stemmer overens med det bilde Kristus gir oss av sin Far må vi bli kjent med Sønnen. For slik Sønnen er slik er Faderen.

fortsettes

Vennskap med Gud

Bønn er ikke noe annet enn vennskap med Gud.

        Teresa av Avila

 

Å følge en livsregel som kronisk syk - om Benedikts regel i 2021, del 8

Å lytte med vårt øre til Guds hjerte i våre hverdager så fulle de er av fillete og hullete detaljer fra livene våre inviterer oss til å bli realistiske, til å se våre begrensninger i det bye livet vi lever med kronisk sykdom og til å ønske velkommen en større og djupere grad av takknnemlighet.

I denne stille lytten, vil du begynne å høre din egen sjel snakke, og du vil begynne å gjenkjenne det genuine uttrykk for våre liv innenfor de begrensningene sykdommen gir. 

Men denne lyttingen til våre liv kan gjøre oss ukomfortable, særlig når sykdom er involvert. Om vi er ærlige, og det bør vi jo være, om vi setter navn på de ulike realitetene i det livet vi nå lever med kronisk sykdom, kan det hende at vi rører skikkelig om i gryta av følelser og det vi frykter, og som vi foretrekker å ignorere. Men legedommen består i å være ærlige og ikke rømme fra realitetene. Smertefullt kan det være. 

Parker Palmer, som er kveker, har skrevet en verdifull bok med tittelen: 'Let Your Life Speak. Her skriver hun blant annet, i min oversettelse: "Våre liv taler ikke bare med ord, selvsagt. Våre liv taler også gjennom våre handlinger og reaksjoner, våre intuisjoner og instinkter, våre følelser og vår kroppslige tilstand, kanskje enda mer djuptgående enn gjennom våre ord.,, Om vi lærer oss å lese vår egen respons på våre egne erfaringer - vil den tekst vi skriver ubevisst hver eneste dag vi tilbringer her på jord - så vil vi motta den veiledningen vi trenger for å kunne leve autentiske liv." (s.6)

Ærlighet varer lengst, har jeg lært. Det er sant. Enkelte, som kjenner min situasjon, har forsøkt å få meg til å fornekte det som er realiteter i mitt liv. De forteller meg at jeg ikke må si at jeg er syk, og heller si jeg er helbredet. Men sannheten er at jeg er syk. Å si noe annet er løgn. Noen bekjenner poitivt til krampa tar dem. Det er veldig slitsomt. Man blir ikke friskere av den grunn. Det er mye helse i erkjennelse.

Det er ved å lytte til kroppen vår, til de endrede rutinene som kommer som en følge av sykdommen, at vi begynner å lytte til vårt eget liv og lærer å kjenne vår nye tilpassede rytme.

fortsettes

Delte ut Bibler til naboene til Osama bin Laden

Jason Woolford, som representerer misjonsorganisasjonen 'Mission Cry', har følt seg ledet til å sende Bibler og bibeldeler til 500 hus rundt stedet for Osama Bin Ladens gamle tilholdsted i Pakistan. Bin Laden ble drept i 2011. Woolford sier: ”Så vi begynte å be og planlegge og samarbeidet med vårt pakistanske misjonsteam der. Og jeg sa, 'Hør her, jeg trenger at du ber, dette er hva jeg føler at du gjør for å gå ned til Osama bin Ladens område, og gi Guds Ord der, 2000 bibler totalt.' Og jeg sa, ' Jeg trenger at du ber fordi det er veldig seriløst. 'Han kom tilbake et par dager senere og sa:' Vi er inne. '"

Woolford forteller til Mission Network News at 100 muslimer begynte å følge Kristus etter å ha mottatt bibler fra Mission Cry-partnere. Woolford sier: "For de som responderte, som ba, vil jeg takke deg, fordi vi vet at det er krig, vi delte ut på vegne av dette teamet."

De kristne kommuniserte med alle mennesker i området, fra eldre kvinner til unge gutter, og delte ut bibler og ba. “Militæret dukket oppog fortalte dem at de trengte å slutte å be, siden de tradisjonelt holder hverandre i hendene når de ber. De stoppet, men de fortsatte å be, de gikk rundt hele eiendommen, og militæret lot dem være i fred. ”

Be for disse nye troende i Abbottabad. De bor i et land som er veldig uvennlig overfor kristne og andre religiøse minoriteter. Be Gud om å forvandle dette området der vold og frykt en gang hersket. Be det ville bli et sted for fred og helhet.

- Fra Mission Network News/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Dyret

Her om dagen ble jeg oppmerksom på et svart dyr som satt høyt oppe på den ene veggen på rommet hvor jeg sover. Det satt ganske så stille på en taklist på samme side som sengen min. Nå er jeg ikke så overvettes begeistret for insekter der jeg skal sove, så jeg håpet den holdt seg der den var og ikke kom opp i senga til meg! Hver gang jeg var på toaletttet iløpet av natta og slo på lyset satt det svarte dyret urørlig på plass. Det var da endelig godt. Om morgenen lkeså. Det satt for langt oppe til at jeg kunne nå det.

Jeg sov urolig den natta, så jeg spurte sønnen min - som er høyere enn meg (hvilke sønner er ikke det!) - om han ikke kunne være så snill å fjerne dette svarte dyret for meg.

I går gjorde han det.

Han kom for å vise meg det etterpå! 

Dyret var en svart tegnestift!

Alt er ikke hva det ser ut som og om natten kan selv en tegnestift bli til et svart, ekkelt dyr. Det bildet kan brukes på mange livssituasjoner.

Lengselen etter Guds nærvær

Et av de største tilbudene i verdenshistorien ble gitt for århundrer siden til en mann som het Obed-edom. På instruksjon fra David, Israels konge, ble han spurt om stuen hans kunne være det Allerhelligste en stund.

"Og David var ikke villig til å føre Herrens ark med seg til Davidsbyen. men David førte den til side til Gittitt-huset Obed-Edom. Så ble Herrens ark i huset til Gittiten Obed-Edom i tre måneder, og Herren velsignet Obed-Edom og hele hans hus." (2 Samuel 6:10-11)

Kan du forestille deg at du blir spurt: "Har du noe imot at vi plasserte paktens ark hjemme hos deg i noen måneder?" Hvis du var en elsker av Gud, ville denne æren vært utenkelig. Husk at på Obed-edoms tid var det over arken at Guds nærvær og herlighet svevde.

Hvordan vil du svare? “Uh, jeg vet ikke, King. Jeg må tenke på om jeg vil ha Guds shekinah-herlighet i stuen min de neste tre månedene. " Jeg tror ikke jeg hadde hatt å be over det. Åpenbart gjorde Obed-edom det ikke.

Kan du forestille deg å finne din kone idet hun bryter ut: "Du vil aldri gjette hva som er i stuen vår!" Og hva med samtalen med barna dine: "Nå, gutter, du kan se, men IKKE RØR!" Og kan du ikke bare forestille deg at huset hans ble førstevalget for nabolagets hjemmegruppe!

Man kan bare gjette hvordan det var hjemme hos Obed-edom i de tre månedene arken var der. Satte de seg i timevis og stirret på den? Ble det noen gang mørkt i huset? (Tenk på det). Var hele huset gjennomsyret av Yahwehs nærvær? Var det en konstant tåke? Falt folk ned når de gikk forbi den? Vi vet ikke svarene på disse spørsmålene, men det vi vet er dette:  "Herren velsignet Obed-Edom og hele hans hus" (v. 11) i løpet av denne enestående sesongen. Vi vet også at da David endelig flyttet paktens ark til Jerusalem, pakket Obed-Edom sammen og flyttet hele sitt hus med den og ble portvokter i teltet som huset den [Davids tabernakel] (1 Krønikebok 26: 1 -4). Man kan nesten høre samtalen hans med David: “Hvis du tror, din høyhet, at etter å ha hatt Guds nærvær og ære i stuen min de siste tre månedene, kommer jeg til å leve uten det, tar du feil. Du tar meg med deg! "

Det var David, en Guds-elsker, som bestemte seg for å gå etter arken og bringe den til Jerusalem. “Så rådførte David seg med ... alle ledere. Og David sa til hele Israels forsamling ... ’La oss føre vår Guds ark tilbake til oss, for vi søkte den ikke i Sauls dager’ ”(1. Krønikebok 13: 1-3). For en trist ettermæle for en leder: "Guds nærvær var ikke ettertraktet under hans regjeringstid." Og hvilke triste dager det må ha vært for Herren.

Jeg er sikker på at han var fornøyd da David, en mann etter sitt hjerte, ønsket at han og hans nærvær igjen skulle være midtpunktet for nasjonen. Likevel viste prosessen seg å være vanskelig. På grunn av den upassende måten arken ble fraktet på, følte en mann seg tvunget til å berøre den i et forsøk på å stabilisere den, en handling som burde vært unngått. Konsekvensene av å gjøre dette hadde blitt klart forklart av Yahweh. Han ble drept av Herrens herlighet, noe som resulterte i stor frykt og en tre måneders forsinkelse. Dette var grunnen til at den tok veien til Obed-edoms hus.

Til slutt oppdaget David den riktige måten å transportere arken på, og den ble flyttet til Jerusalem. Obed-edom var imidlertid ikke i ferd med å kjøpe seg inn i separasjonen. "Kom sammen, gutter," sa han til familien. "Vi beveger oss."

Jeg har gjort Obed-edom-tingen - liksom. Åpenbart var det ikke akkurat det samme, men var omtrent så nært som du kunne komme til det i dag. For tretten år siden (i 2008) hadde vi en spesiell serie møter i kirken jeg var pastor for i Colorado Springs. Søndag morgen plasserte en profetisk gjest bomben: “Sett alt annet på vent og i nitti dager gjør ikke annet enn 24/7 tilbedelse. Akkurat som Obed-edom var vert for arken for hans nærvær i tre måneder, ber Gud deg om å gjøre det samme, ”erklærte han.

Mitt sinn begynte å vandre: Var dette virkelig et ord fra Den Hellige Ånd? Bør vi prøve det? Kan vi trekke oss fra det? Hva med de andre programmene våre? Hvordan ville dette påvirke kirken? Disse og andre spørsmål flommet over hodet på meg. Men…

Vi gjorde det! Vi gjorde Obed-edom-tingen.

De neste tre månedene ble de beste i livet mitt. Som Obed-edom ble jeg bortskjemt. Logistikken var selvfølgelig utfordrende, men tilbedelsen stoppet aldri. Og Guds nærvær i kirken vår de neste nitti dagene, vel, det var tykt og tungt. Jeg avlyste alle bortsett fra et par taleoppdrag i løpet av de tre månedene, og brukte flere timer hver dag på å være i Guds nærvær.

Ikke bare endret det livet mitt, det endret livet til hundrevis av andre. Folk tok feriedagene sine og tilbrakte dem sammen med Gud. Noen ganger hadde familier med seg soveposer og overnattet på "camping" i hans nærvær. Mange kom i lunsjpausene sine. Noen få mennesker kom og tilbrakte tid sammen med ham hver dag; en dame tilbrakte faktisk hver natt der. En oberst i Flyvåpnet kom hver morgen på vei til jobb og hver natt etter jobb. På slutten ble alle som deltok ødelagt. Normal for oss hadde blitt radikal. Tretti minutter, og få lovsang på søndag morgen ville aldri mer tilfredsstille. Obed-edom-tingen forårsaker STORE problemer. Det er nå lett å se hvorfor Obed-edom ikke en gang prøvde å bekjempe det. "Jeg er avhengig," sa han med sine handlinger. "Hvor arken går, går jeg."

David så ut til å forstå. “Ingen mening i å krangle med ham; han er ødelagt. Han vil aldri vokse ut eller overleve det. Gjør ham til en dørvakt ved teltet. ” Også David ble "avhengig". Jeg forstod til slutt hvordan han kunne si: "For en dag i dine forgårder er bedre enn ellers tusen" (Salme 84:10). David sa også: "Én ting har jeg bedt fra Herren om, det lengter jeg etter: at jeg må bo i Herrens hus alle dager i mitt liv, for å skue Herrens skjønnhet og grunne i hans tempel." (Salme 27: 4).

Jeg forstår.

Du kan også gjøre Obed-edom-tingen. Nei, ikke 24/7, men likevel vil Herren komme hjem til deg. Hans nærvær er ikke lenger begrenset til en ark i det hellige. Jag etter Ham. Hvis du gjør det, som bruden som leter etter brudgommen hennes i Salomos høysang, vil han la deg finne ham. Å, hvor Han lengter etter å vil bli funnet. Før du opplever denne gleden, vil du aldri forstå det. Når du har gjort det, vil du aldri mer være uten.

- Dutch Sheets (bildet). Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)