En liten pause

Bloggen er ikke blitt oppdatert på vanlig måte i dag. Det skyldes at jeg har hatt problemer med synet.  Jeg var hos øyelege på sykehuset på Lillehammer og fikk min fjerde injeksjon i øyeeplet. Denne gangen fikk jeg en blødning etterpå, som var vært riktig vond, men den er i ferd med å rette seg nå.

Denne uka har vi hatt besøk av en Løvsanger i hagen vår. Det har vært en fantastisk 'konsert' fra tidlig morgen til sene kvelden, og har vært en slik oppmuntring. I dag var den taus. Jeg savner den allerede.

Jeg er tilbake i morgen med oppdateringer på bloggen og Facebook.

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 15

Det er ikke alt som passer seg for en som bekjenner seg til Kristus. Sånn er det bare. Apostelen Paulus var bevisst på dette: "Men bare se til at dere lever et liv som er Kristi evangelium verdig," (Fil 1,27) Vi er kalt til å være "salt og lys" (Matt 5,13-14), men det er et problem med saltet: det kan miste sin kraft, og da duger det ikke til noe (Matt 5,13) Det skjer når vi kompromisser, og går på akkord med Guds ord. Her er fristelsene store. En kristen må ofte gå mot strømmen, være villig til å være motkulturell. Slik som Daniel og Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego, de uredde jødene i den gamle pakt under fangenskapet i Babylon!

Daniel ble bortført til Babylon som tenåring i år 605 før Kristus. Her levde han i over 60 år. Til å begynne med som tjener ved det kongelige hoff til Nebukadnesar. Senere ble han rådgiver for en rekke konger. Hele tiden var han, og de andre jødene som var ført i fangenskap, bevisste på at de var et annerledes folk: "For et hellig folk er du for Herren din Gud. Deg har Herren din Gud utvalgt for at du skulle være Hans eiendomsfolk, framfor alle andre folkeslag på jordens overflate." (5.Mos 7,6)

Hvordann skulle så de bortførte jødene overleve fangenskapet? Hvordan skulle de bevare sin tro? Hvordan skulle de hindre at de ble oppslukt av den babylonske kulturen? Det er et enkelt svar på det splrsmålet, og likevel så vanskelig: Ved å holde seg til Guds ord! "Hvordan skal dere unge holde sin sti ren? Ved å holde seg til Ditt Ord." (Sal 119,9)

Dette fikk praktiske konsekvenser for Daniel, Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego. Vi leser fra Daniels bok: 

"Men Daniel satte seg fore i sitt hjerte at han ikke ville gjøre seg uren med kongens fine mat og med vinen som han drakk. Han ba den øverste hoffmannen at han måtte slippe å gjøre seg uren. Og Gud lot Daniel finne velvilje og barmhjertighet hos den øverste hoffmannen. Men den øverste hoffmannen sa til Daniel: Jeg er redd for min herre, kongen, som har bestemt hva dere skal spise og drikke. Hva om han skulle synes at dere ser dårligere ut enn de andre guttene på deres alder? Da ville dere føre skyld over mitt hode hos kongen. Da sa Daniel til oppsynsmannen, som den øverste hoffmannen hadde satt over Daniel, Hananja, Misjael og Asarja: Jeg ber deg, prøv disse tjenerne i ti dager. La dem gi oss grønnsaker å spise og vann å drikke. Så kan du siden se nærmere på vårt utseende og likeså de guttenes utseende som spiser kongens fine retter. Gjør så med dine tjenere etter det du da ser! Han hørte da på dem i dette, og prøvde dem i ti dager. Og da de ti dagene var gått, viste det seg at de så bedre ut, og at de var i bedre hold enn alle de gutten som hadde spist av kongens fine mat. Så tok oppsynsmannen bort de fine matrettene og vinen som de skulle drikke, og ga dem grønnsaker. Og Gud ga disse fire guttene kunnskap og forstand på allslags skrift og visdom. Daniel forsto seg også på alle slags syner og drømmer. Da tiden kongen hadde fastsatt var til ende, og de skulle framstilles for ham, førte den øverste hoffmannen dem inn for Nebukadnesar. Kongen talte med dem. Og blant alle de unge guttene var det ingen som kunne måle seg med Daniel, Hananja, Misjael og Asarja. Så trådte de da i kongens tjeneste. Og i enhver sak som krevde visdom og forstand, og som kongen spurte dem til råds i, fant han at de var ti ganger bedre enn alle de spåmenn og åndemanere som fantes i hele hans rike." (Dan.1,8-20)

Daniel og de tre jødiske guttene levde annerledes i en fremmed kultur. De ble ikke en del av denne kulturen. Slik er vi også kalt til å leve. 

Til menigheten i storbyen Korint, skrev Paulus: "Dere er dyrt kjøpt. La da legemet være til ære for Gud." (1.Kor 6,20)

Og til den kristne forsamlingen i keiserhovedstaden Rom, skriver han: "Og skikk dere ikke lik lik denne verden..." (Rom 12,2)

Vi lever i en tid hvor dette ikke er populær forkynnelse. I dag er det vanskelig å se forskjellen mellom en kristen og en ikke-kristen. Hvordan kan man da være salt og lys? Har ikke da saltet mistet sin kraft?

fortsettes

Profetisk: To tredeler av all maten vi spiser er importert

Det har aldri vært mer aktuelt å be for norsk matvareproduksjon enn nå! Nye tall offentliggjort i disse dager viser at Norges selvorsynlig er mye lavere enn forventet. De nye tallene fra Norsk Institutt for bioøkonomi viser at selvforsyningen for 2018 og 2019 var nede i rekordlave 34 prosent. Det vil si at omtrent to tredjededeler av all maten vi spiste i Norge var importert.

Det viser hvor sårbare vi er for kommende uår og kriser - og de vil komme! Det er nå vi må forberede oss. Norske forbedere må ta dette på ramme alvor og sette matproduksjonen vår på sakskartet. 

Operere i den usynlige sfære

 "Lovet være vår Herre Jesu Kristi Gud og Far! Han har velsignet oss med all åndelig velsignelse i den himmelske verden i Kristus... Det var den Han lot virke i Kristus da Han reiste Ham opp fra de døde og satte Ham ved sin høyre hånd i den himmelske verden ... Han oppreiste oss sammen med Ham i den himmelske verden i Kristus Jesus ... Hensikten med dette var at Guds mangfoldige visdom skulle bli gjort kjent for maktene og myndighetene i himmelrommet ... For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdensherskerne i denne tidsalders mørke, mot ondskapens åndelige hærskarer i himmelrommet."

Dette høres ut som en sammenhengende skriftsted, ikke sant? Det er faktisk 5 separate vers fra Efeserne 1: 3, 1:20, 2: 6, 3:10, 6:12. Jeg ble fascinert en dag da jeg leste disse versene fortløpende, uten noen av de mellomliggende delene. Da jeg så hvor godt de passet sammen, skjønte jeg at de virkelig gir en kontinuitet i tankene.

Oppsummert forteller de oss at vi har fått alt vi trenger for å operere på himmelske steder; Kristus har fått all autoritet i dette riket; vi har blitt sittende der sammen med ham i den autoritetsposisjonen; fra oss, fra vår posisjon der med Kristus, har Gud til hensikt å håndtere Mørkets rike; til slutt beskriver det siste verset det onde rike, med en liste over dets forskjellige komponenter.

Hva er “himmelske steder”? Dette refererer ikke til himmelen, Guds hjem, men til den usynlige atmosfæren rundt oss. Vi må forstå denne relativt ukjente dimensjonen for fullt ut å inngå partnerskap med Gud og oppleve fylden av Hans velsignelse. Det er åndens usynlige rike - usynlig, men ekte, skjult, men likevel veldig aktiv. Mye av det som skjer på jorden er påvirket av det; absolutt alt av evig betydning eller regulering av skjebner til mennesker og nasjoner påvirkes av det. De fleste mennesker, inkludert kristne, tenker lite på Den usynlige verden som styrer den vi ser. Mange, spesielt i kulturer som vektlegger høyere utdanning og intellektualisme, er faktisk kyniske til denne dimensjonens eksistens. Men Bibelen er fylt med beskrivelser og beretninger om den - faktisk er dette faktisk historien om Skriften. Bortsett fra det usynlige riket, er det ingen Gud, Satan, engler, demoner, menneskehetens fall, Kristi fødsel, forløsning gjennom korset, mirakler eller oppstandelse fra de døde. Nok en gang, overraskende nok, lever de fleste amerikanske kristne (og norske) sine liv uten å bry oss om hvor mye dette riket påvirker oss, enn si hvordan vi kan påvirke det. 

Tenk på følgende viktige uttalelse: jo mer vi lærer å fungere i den usynlige åndelige verden, anerkjenner og bruker dens styrende prinsipper, jo mer kan vi samarbeide med Gud, positivt påvirke vår verden, unngå snarer og innflytelse fra den onde og nyte velsignelsene fra vår frelse. (1) Da jeg mediterte på efeserne, begynte Gud å avsløre for meg at jeg ikke var bevisst nok på dette riket. Det var ikke et nytt tema for meg. Jeg har forstått det i mange år og innsett at vi kan påvirke det gjennom våre bønner og handlinger. Men Den Hellige Ånd begynte å avsløre for meg at jeg likevel ikke var så klar over denne dimensjonen som jeg trengte å være.

Jeg så tydelig at hvis jeg skulle være så effektiv som mulig i endrede situasjoner på jorden, måtte jeg forstå bedre hvordan dette himmelske riket påvirket dem. Jeg trengte også en større forståelse av hvordan jeg kunne påvirke den usynlige verden. Og forhåpentligvis gjør alt dette uten å bli merkelig!

Jo mer jeg mediterte på dette åndelige riket, jo mer innså jeg at det er Bibelens hovedtema - to usynlige riker som kriger om kontroll over verden. Hvis vi kunne se hva som foregår rundt oss i denne dimensjonen, ville vi uten tvil se et stort sammenstøt med riker - engle- og demoniske krefter som driver med en fenomenal krigføring. Jeg vet ikke nøyaktig hvordan det ser ut, men jeg vet at det skjer. Følgende levende beretning om det usynlige gir oss et glimt:

"Da tjeneren til Guds mann sto tidlig opp neste morgen og gikk ut, se, der var det en hær som  omringet byen med hester og vogner. Tjeneren hans sa til ham: Å. min herre! Hva skal vi gjøre? Da svarte han: Frykt ikke, for de som er med oss er flere enn de som er med dem. Elisja ba og sa: Herre, jeg ber Deg, åpne øynene hans så han kan se. Da åpnet Herren øynene til den unge mannen, og han så. Og se, overalr tundt Elisja var fjellet fullt av hester og vogner av ild." (2.Kong 6,15-17)

De usynlige kreftene var der hele tiden - det var bare tjeneren til Elisja som ikke kunne se dem i utgangspunktet. Og slik er det med oss. Vi lever i en verden fylt med konstant og enorm engle- og demonisk aktivitet. Våre naturlige øyne kan imidlertid ikke oppfatte det.

Det undrer meg hvor mange kristne, selv om de hevder at de tror på Bibelen og vil si at de tror på disse “himmelske stedene”, fremdeles har et problem som bevisst er knyttet til den. Mange stiller for eksempel spørsmål om enhver form for bønn som handler om demoner, engler eller usynlige åndelige festningsverker.

Verden, selvfølgelig - de som ikke bekjenner seg å være kristne - har et enda større problem å erkjenne det usynlige åndelige riket. Selve forslaget om en usynlig sfære som påvirker den synlige verden, fremkaller umiddelbar skepsis (eller hån) og ofte en slutning om at alle som tror på dette riket ikke er i kontakt med virkeligheten.

For et løft for djevelens aktiviteter!

På et tidspunkt, hvis vi skal være virkelig effektive i bønn, må vi erkjenne, forstå og lære å påvirke det åndelige riket. Vi må gå utover frykten for kritikk og være enige i Skriften. Jesus er vårt eksempel, og han behandlet ofte det usynlige. Han var klar over det og engasjerte konsekvent usynlige enheter, og vekket opp demonisk motstand overalt hvor han gikk.

Den tidlige kirken slik vi finner den beskrevet i Apostlenes gjerninger gjorde det også, og konfronterte mørkets krefter og taklet dem når det var aktuelt. Vi er inkonsekvente hvis vi innrømmer å være bibeltroende etterfølgere av Kristus og likevel nekter å erkjenne og håndtere det usynlige Mørkets rike. Svikt på dette området har gjort oss stort sett impotente.

- Dutch Sheets (bildet). Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Gi meg 100 predikanter!

"Gi meg 100 predikanter som ikke frykter noe annet synden og som ikke lengter etter noe annet enn Gud, og jeg bryr meg ikke om de er prester eller legfolk, de alene vil ryste helvetes porter og bringe himmelriket til jord."

- John Wesley, som ble født for 318 år siden i dag. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen.

Stedene hvor ingen kjenner en kristen

For enkeltpersoner oppvokst i områder med en kirke på hvert hjørne, kan det være vanskelig å forestille seg steder der det ikke bare er noen kirker, men det kan ikke være en eneste kristen. Globalt er det sannsynligvis mer vanlig enn du tror.

Ifølge Center for the Study of Global Christianity (CSGC) ved Gordon-Conwell Theological Seminary, er det bare 19% av dem som tilhører en ikke-kristen religion som personlig kjenner en kristen. Når man vurderer de tre største religionene annet enn kristendommen - islam, hinduisme og buddhisme - var det enda mindre sannsynlig at tilhengere hadde personlig kontakt med en kristen (14%).

I noen land faller imidlertid prosentandelen enda lavere. Det gjelder særlig i nasjoner som er overveldende muslimske. Av de 10 nasjonene med den laveste andelen mennesker som kjenner en kristen, utgjør muslimer minst 98% av befolkningen i hver av dem i alle, bortsett fra en - Nord-Korea.

I følge CSGC har de 10 landene med den laveste andelen personlig kontakt med en kristen alle en sats som er lavere enn 7,5%, noe som betyr at færre enn 8 av 100 ikke-kristne innbyggere i hvert av disse landene kjenner en kristen.

1. Afghanistan (2,9% av ikke-kristne kjenner en kristen)

Fra 1970 til 2020 vokste den lille kristne befolkningen i Afghanistan, men er fortsatt mindre enn en halv prosent av den totale befolkningen. For tiden er det anslagsvis 10.000 kristne i landet, som utgjør 0,45%. Det er den eneste nasjonen i verden der mindre enn 5% av ikke-kristne kjenner en troende.

I den siste World Watch List fra Åpne Dører en kristen organisasjon som arbeider for forfulgte kristne, er Afghanistan rangert som den nest verste nasjonen som er en tilhenger av Jesus.

"I Afghanistan er det umulig å leve åpent som kristen," heter det i rapporten. “Kristne konvertitter står overfor alvorlige konsekvenser hvis deres nye tro blir oppdaget. I hovedsak har konvertitter to muligheter: flykte fra landet eller risikere å bli drept. ”

2. Mayotte (5,7%)

Mayotte består av to små øyer mellom Madagaskar og Mosambik i Det indiske hav, og er en del av Frankrike og er overveldende muslimsk.Siden 1970 vokste den kristne befolkningen med nærmere 1000 mennesker, mens øyas befolkning har vokst med nærmere 250 000, ifølge CSGC. I dag er det bare 1300 tilhengere av Kristus som kaller området sitt hjem, og de utgjør 0,5% av innbyggerne.

3. Mauritania (5,9%)

På vestkysten av Afrika har Mauritania en krympende prosentandel av kristne som står overfor alvorlig forfølgelse. Både CSGC og Open Doors anslår den kristne befolkningen til å være rundt 10.000. Blant en nasjon på nærmere 4,3 millioner identifiserer bare 0,2% seg som kristen.

Det overveiende muslimske landet ligger på 20. plass i Open Doors 'verdens overvåkningsliste, og sier: "Mauritanias restriktive regjering gjør det umulig for kristne å samles åpent.

4. Nord-Korea (6,1%)

Den eneste ikke-muslimske nasjonen på listen, det offisielt irreligiøse Nord-Korea forfølger nådeløst enhver kristen innbygger. CSGC anslår den kristne befolkningen til å være litt over 200 000, mens Åpne Dører antyder at den er nærmere 400 000. Likevel identifiserer mindre enn 2% av befolkningen seg som kristen.

De siste 20 årene har Nord-Korea toppet Open Doors ’verdens overvåkningsliste. "Å bli oppdaget som kristen er en dødsdom i Nord-Korea," ifølge rapporten. "Hvis du ikke blir drept med en gang, blir du ført til en arbeidsleir som politisk kriminell." Organisasjonen anslår at mellom 50.000-70.000 kristne for tiden er fengslet der.

5. Algerie (6,1%)

I følge CSGC er det færre kristne i det nordafrikanske landet Algerie enn det var i 1970 (101.000 ned til 72.400). Åpne dører anslår en litt høyere kristen befolkning, men begge plasserer prosentandelen som mindre enn 0,5% av innbyggerne.

Algerie ligger på 24. plass i Åpne Dørers ’verdens overvåkningsliste der forfølgelse kommer fra familie, lokale ledere og regjeringsansatte. Organisasjonen bemerker at myndighetene har deltatt i en "systematisk kampanje mot EPA-kirker (Protestant Church of Algeria), som har sett 13 kirker tvangsstengt av myndighetene."

6. Vest-Sahara (6,6%)

Det omstridte territoriet i Nordvest-Afrika, Vest-Sahara består av Marokko og en selvutnevnt Sahrawi Arab Democratic Republic. Den kristne befolkningen er desimert i området. I 1970 var 41% av folket kristne. I dag anslår CSGC kristne til 0,1%.

For de få kristne i området er forfølgelsen fortsatt høy, ettersom Marokko er på 27. plass på Verdens overvåkningsliste. I følge Åpne Dører kan kristne konvertitter fra islam miste sine arverettigheter eller til og med omsorgen for barna sine.

7. Somalia (6,7%)

Mange steder i Øst-Afrika har hatt betydelig kristen vekst, hvor mer enn 90% blir kristne i noen nasjoner - ikke Somalia. Det som allerede var en liten kristen befolkning for 50 år siden, gikk ned enda lenger ned. Kristne utgjør ikke engang 0,1% av befolkningen i dag. Åpne dører anslår antallet til å være i "hundrevis" i en nasjon på mer enn 16 millioner.

Somalia er rangert på 3. plass på Åpne Dørers ’World Watch List. “Islam betraktes som en avgjørende del av somalisk identitet,” ifølge rapporten. "Bare det å bli mistenkt for å konvertere til kristendom er en dødsordre."

8. Tyrkia (7,2%)

Allerede mindre enn 1% av den tyrkiske befolkningen i 1970 har kristne ikke bare redusert når det gjelder befolkningsprosent, men de har også redusert antall. Mens Tyrkias befolkning vokste fra 35 millioner til mer enn 80 millioner i dag, falt antallet kristne fra 290 000 til 178 000 eller 0,2% av den nåværende befolkningen.

Åpne dører plasserte Tyrkia på 25. plass på deres forfølgelsesrangering, og sa "religiøs nasjonalisme er veldig sterk og vokser, og legger et enormt press på kristne." Organisasjonen bemerker også at Tyrkia registrerer individers religiøse tilknytning på en elektronisk chip i deres identitetskort, noe som gjør det lettere å diskriminere kristne.

9. Jemen (7,3%)

Kristendommen vokser i Jemen, men utgjør fortsatt bare 0,2% av befolkningen, ifølge CSGC. I 1970 kalte 1700 kristne Jemen hjem. I dag har det vokst til 52 300 - under enorm forfølgelse.

Jemen ligger på 7. plass på Åpne Dørers liste på grunn av trusler fra regjeringen så vel som islamske ekstremister og stammer som kan drepe alle som konverterer til kristendommen. "I Jemen holder kristne vanligvis sin tro hemmelig," ifølge rapporten. "Å forlate islam er forbudt, og alle jemenitter regnes som muslimer av staten."

10. Iran (7,3%)

Den kristne befolkningen i Iran har knapt vokst de siste 50 årene, og utgjør litt over 300.000 i en nasjon på 81 millioner. Etterfølgere av Jesus utgjør mindre enn 0,5% av landets mennesker.

“Den iranske regjeringen ser på omvendelsen av muslimer til kristendommen som et forsøk fra vestlige land på å undergrave den islamske styringen i Iran,” ifølge Åpne Dører i sin rangering av Iran som 8. på verdensvaktlisten. "Kristne fengslet for sin tro på Iran blir ofte sendt til Evin fengselet, kjent som landets 'torturfabrikk.'"

Andre vanskelige nasjoner for kristne

Libya, en nordafrikansk nasjon, ligger på 4. plass på verdens overvåkningsliste. "Bare anslagsvis 150 kristne i Libya er urfolk - flertallet er utlendinger og arbeidsinnvandrere," ifølge Åpne Dører. 

Mer enn 4 millioner kristne bor i Pakistan, men med 2% av befolkningen regnes de som annenrangs borgere av den islamske regjeringen. Pakistan er på 5. plass på verdensvaktlisten.

Til tross for at kristne representerer nesten halvparten av befolkningen i Eritrea, en østlig afrikansk nasjon som er nummer 6 på verdensvaktlisten, tåler troende som ikke er en del av den eritreisk ortodokse kirken - den eneste kristne trossamfunnet som er anerkjent av regjeringen - betydelig forfølgelse.

Kristendommen fortsetter å vokse i den vestafrikanske nasjonen Nigeria, hvor nesten halvparten av befolkningen bekjenner Kristus. Nasjonen ligger imidlertid på 9. plass på Verdens overvåkningsliste på grunn av islamske ekstremistgrupper som Boko Haram som dreper kristne. I følge Open Doors, blir flere kristne faktisk myrdet for sin tro på Nigeria enn i noe annet land.

India er hjem for mer enn 67 millioner kristne, men det utgjør bare 5% av den totale befolkningen på nesten 1,4 milliarder i landet. Hindunasjonalister retter seg mot kristne med vold og økonomiske boikotter, noe som får nasjonen til å bli rangert som 10. på verdensvaktlisten.

-Aaron Earls, redaktør av LifewayResearch/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Billedtekst: Afghanistan. Foto: Mohammad Rahmani

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 14

Det er et sterkt vitnesbyrd apostelen Paulus avlegger: "For: for meg er det å leve Kristus..." (Norsk Bibel). For Paulus er ikke den kristne tro en teoretisk størrelse, en lære først og fremst, noe som skal dissikeres og settes på formler, men LIV! Og dette livet er ikke en hel rekke ting, men det er en person: Jesus. Det er nemlig mulig å ha Jesus som et yrke, en teori, en lære; det er noe helt annet når Han blir selve LIVET for deg! Jesus må erfares! 

Når du uttrykker deg slik Paulus gjør snakker vi om erfaringsbasert tro. Dette er ikke en tro som baserer seg på noe man har lest seg til, men den baserer seg på noe man selv har opplevd, og når man sammenligner den opplevelsen med andre erfaringer man har gjort seg, overgår akkurat denne erfaringen alt annet. Da blir alt annet så smått og ubetydelig. 

Dette er heller ingen engangsopplevelse, men handler mer om et vennskap med Jesus som fordjupes over år. Jo mer tid man tilbringer med Jesus, jo mer blir Han livet for oss. 

Lyrikeren Edin Holme uttrykte dette så vakkert og fint: "Den som Han har sett kan intet friste - ringe synes alt Han ser. Den som eier Ham kan allting miste - han begjærer siden intet mer!" 

Kristusmystikeren Hjalmar Ekström hadde dette mottoet: "Jesus Kristus alene. Ham helt og holdent. Innfor Hans ansikt dag og natt."

Det er i lys av dette sterke vitnesbyrdet: 'Kristus er mitt liv', at vi må forstå den neste setningen i dette verset: "... og døden en vinning," Når Kristus er ens liv, får en "lyst til å bryte opp herfra og være med Kristus, for det er så mye, mye bedre" (v.23). 

For apostelen Paulus hadde Kristus betydd begynnelsen på et nytt liv. Den dramatiske hendelsen på veien til Damaskus i Syria hadde endret hans liv fullstendig. Men Kristus betydde også fortsettelsen av hans liv. Det var et før og ett etter Damaskus-opplevelsen. Kursen var satt på nytt. Nå var Kristus Herre i hans liv. Men Kristus var også avslutningen på hans liv. Eller skal vi si inngangen til fortsatt å være med Kristus - for alltid. For Paulus var Kristus selve meningen med livet, selve livets inspirasjon, selve drivkraften. Kristus hadde også gitt ham en livsoppgave  og var selve styrken i hans liv. Nå skulle også Kristus bli livets lønn, i form av en seierskrans og en krone. Det eneste som hadde noen verdi for Paulus, var Kristus. For Paulus var døden både en forening og en gjenforening med Kristus.

Paulus opplever livet her på jord som et dilemma. Av hensyn til det arbeidet han står midt oppe i, som er meningsfullt og viktig, føler han seg dratt mot himmelen. Han føler seg dratt mot begge deler. I den engelske Revised Version Bibelen er dette beskrevet slik: "Jeg er hardt presset mellom disse to." På gresk bruker Paulus ordet: 'sunechomai', et ord som en reisende brukte hvis han var i et trangt pass, med en høy mur på begge sider og uten mulighet til å komme seg videre ved å gå fremover. 

"Jeg får lyst til å bryte opp herfra", skriver Paulus, og bruker det greske ordet 'analusai' som er et ord man brukte når man skulle bryte leir, løse teltpluggene og komme seg videre eller heise ankeret og sette seil. Men ordet brukes også om å løse et problem. 

Men det var ikke opp til Paulus å bestemme dette. Kun Gud kjenner avslutningen av vårt liv, når vårt liv her på jorden er over. I mellomtiden er vi i hans gode hender.

fortsettes

Et mysterium natt til lørdag

Fredag rundt midnatt hadde vi en ganske skremmende opplevelse her hjemme. Vi slappet av med et TV-program da May Sissel plutselig kjente røyklukt i huset. Først kjente jeg ikke noe, så min reaksjon var at jeg trodde hun tullet med meg. Men så kjente jeg det også. Det var en tydelig og sterk røyklukt i stua, særlig i trappeoppgangen fra kjelleren. Men ingen reaksjon fra verken røykvarsleren i kjelleren eller stua. Vi gikk fra rom til rom og sjekket alt mulig. Det brant ingen steder.

Vi valgte likevel å ringe brannvakta og fortalte om det som hadde skjedd. Brannmannen jeg snakket med sa de skkulle komme for å sjekke. "Da må dere ikke kjøre full utrykning," sa jeg. "Så alvorlig er det ikke."

Det varte ikke lenge før de kom. Fem mann i en stor brannbil i fullt brannutstyr!

Hjelpes! 

De merket røyklukta med det samme, de også. De sjekket huset bokstavelig fra kjeller til loft, og fant absolutt ingen ting. Kunne røyklukta komme utenfra? Men ute luktet det ingenting. 

Så brannmennene gjorde vendereis. Røyklukta er og forblir et mysterium. Men du verden hvor takknemlige vi er for at vi bor i et land hvor man kan ringe en brannvakt og få dem til å komme for å skape trygghet. Vi kunne legge oss til å sove trygt. Stor takk til de fem flotte brannfolka!

Vi takker også for Guds beskyttelse!

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 13

Vi er nå kommet til Fil 1,20 i vår gjennomgang av Filipperbrevet. Dette er blitt mitt 'livsvers', et bibelsted som jeg har valgt til å være en ledetråd for mitt liv her på jord. Jeg velger å sitere dette verset fra Bibelselskapets oversettelse av 2011 da denne oversettelsen akkurat når det gjelder dette verset får frem årsaken til at dette ble 'mitt' vers: 

"Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus, nå som alltid. skal bli opphøyd for alles øyne ved min kropp, enten jeg skal leve eller dø."

Ja, dette er min lengsel: At Kristus skal bli opphøyd, få ære, gjennom livet mitt. Uansett hva som skjer meg. At jeg ikke skal bringe skam over Hans navn, enten ved ord jeg ytrer eller handlinger jeg gjør. At jeg selv i stor kroppslig svakhet og skrøpelighet kan bringe ære til Jesu navn. Jeg feiler, jeg faller, jeg mislykkes - men jeg reiser meg opp igjen idet jeg bekjenner mine synder for Gud og for den jeg går til skrifte for. 

Min største glede og store takkeemne er at Jesus vedkjenner seg meg, arme menneske, som har krenket Ham i tanker, ord og gjerninger og som kjenner lysten til det onde i mitt hjerte - ikke på grunn av noe i meg, men ene og alene på grunn av Jesu Kristi blod og Jesu fullbrakte frelsesverk på Golgata kors! Å, hvilken salighet! Å, så stor en frelse.

Ordet 'kropp' i dette verset er vesentlig. Den kristne tro skiller seg fra alle andre religioner blant ved at den er så kroppslig. Den konsentrerer seg ikke bare om sjelen og ånden, men også om kroppen. Mennesket består i følge vår tro av ånd, sjel og kropp, og er et hele. Våre kropper skal en dag oppstå fra graven. 

Gnostikerne var samtidige med de nytestamentlige forfatterne. De hadde ikke mye tro på kroppen, men foraktet den. Derfor kunne de synde med kroppen, bare de var opptatt av sjelen og ånden. Ikke slik med den kristne tro. Der er mennesket helt, ikke stykkevis og delt. Et slikt syn på mennesket som et hele får konsekvenser for alt som vedrører et menneskeliv. Hvordan man lever. Det er derfor jeg ber hver dag om at Kristus må bli æret ved og gjennom mitt liv, min kropp. Selv i stor skrøpelighet.

Det er tydelig at Paulus har en trygg forventning om at Herren er med ham alle dager, slik Jesus sa Han skulle være, ja, like til jordens ende. 

I den greske teksten fremkommer det et ord som blir litt borte i den norske oversettelsen. Det er det greske ordet 'apokaradokia'. Så vidt vi vet er det bare Paulus som har brukt dette ordet, og det kan godt være at han har funnet på det selv. Den bokstavelige betydningen av dette ordet er som følger: 'apo' betyr 'fra', 'kara' betyr 'hode', mens 'dokein' betyr 'å se'. Setter vi dette ordet sammen 'apokaradokia' får ordet denne betydningen: 'en spent, intens stirring, som vender seg bort fra alt annet, for å få øye på noe'. 

Norske bibeloversettere, både de som har oversatt Norsk Bibel og 2011 oversettelsen oversetter 'apokaradokia' med 'lengsel', mens Bibelforlaget med sin oversettelse 'Bibelen - Guds Ord 07' oversetter det med 'inderlig forventning'. 

Håpet apostelen Paulus bar med seg var at at han aldri skulle komme til å tie, hverken av feighet eller noen følelse av å være uvirksom.  Han er sikker på at han i Kristus skal få mot til å stå frimodig på for evangeliet, og at han gjennom Kristus skal erfare at hans vanskeligheterc skal bli mange til hjelp. Hvis derfor Paulus med sin frimodighet og iver griper denne anledningen, så vil Kristus bli æret ved og gjennom hans liv. 

Noen større ære enn å bringe Kristus ære gjennom levd liv finnes ikke.

fortsettes

Amuletter kan føre folk under demonisk innflytelse

Moderne kristne vil nok riste på hodet og smile når de leser disse linjene. 'Overtro', vil de si, Men kristne som vil ta Guds ord på ramme alvor vil nikke gjenkjennende. Dette handler om realiteter, åndelige realiteter. 

I går leste jeg et par historier om den ortodoke munken, fader Paisios av Athos, som døde i 1994 og dennes erfaringer med okkulte fenomener i form av amuletter. Bruken av dem kan binde mennesker, og føre dem inn under en demonisk innflytelse.  Folk henger jo så mye rundt halsen og armene i vår tid uten å tenke på hva det representerer. Også kristne gjør det. 

Når han ble spurt om bruken av amuletter svarte den ortodokse munken blant annet:

"Ikke lag amuletter, magikere lager amuletter... for noen dager siden brakte de meg en amulett fra en tyrkisk Ibrahim, som også hadde brodert et kors. Jeg har også hørt om en ateist som pakker inn forskjellige ikoner og legger i hår, pinner, pinner, perler osv."

Fader Paisios forteller at han en dag kom i kontakt med en kristen som hadde vært under denne ateistens innflytelse: 

"Gå til en prest og bekjenn din synd," sa fader Paisios til mannen,  fordi du er under demonisk påvirkning."

Mannen gjorde det. Så kom han tilbake til fader Paisios og sa:

"Jeg følte ingen forskjell." Se, har du noe på deg fra denne bedrageren? " Jeg spør han.

"Ja," sier han "Jeg har en liten boks som et lite evangelium."

Jeg tar den, åpner den og finner i forskjellige innpakket ikoner. Jeg tar av lag på lag av innpakningspapir og etter hvert så avdekker jeg noen perler, noe hår, og et trestykke! Jeg tok den og mannen ble satt fri

Der ser hvilken lurendreier djevelen er."

Så legger fader Paisios til:

"Fattige mennesker bruker slike amuletter, tilsynelatende for å hjelpe, og de lider. De må også brenne dem til at blir bare aske igjen eller kaste dem i havet og gå til skrifte."

Fader Paisios forteller også en annen historie:

"To av vennene hans som kom regelmessig til Athos-fjellet, overtalte ham etter mange vanskeligheter til å komme til Athos-fjellet for å bringe ham til Kalivi. På vei fra Ouranoupolis til Daphne kollapset den unge mannen hver gang båten ankom et kloster. Hans venner var sammen med noen ortodokse munker som også var på båten, og de prøvde å gjenopplive ham ved å be en bønn.

Under store vanskeligheter nådde de Kalyvi.

Den stakkars mann åpnet hjertet sitt, han fortalte meg om livet sitt. Jeg så at han ble plaget av en eller annen demonisk innflytelse.

Jeg ba ham om å dra dit for å bekjenne for en åndelig far, og gjøre hva han ble fortalt, og han ville få det bra. Han gikk og skriftet.

Da de gikk på båten for å komme tilbake, fortalte han vennene sine at Den hellige ånd hadde bedt ham om å kaste amuletten som ble gitt til ham av en bekjent som han hadde på seg, men det var umulig for ham å gjøre det.

Uansett hvor mye vennene hans ba ham om å reise seg og kaste den, forble han en statue.

Han kunne ikke reise seg fra setet. Så tok de ham og tok ham ut på dekk med store vanskeligheter. Med deres hjelp klarte den unge mannen å trekke ut amuletten og la den falle i havet, fordi han ikke hadde krefter til å kaste den.

Han kjente straks hendene fri og den verkende kroppen fikk styrke. Han begynte å hoppe av glede i korridoren full av liv..."

Har du noe i ditt liv eller i ditt hus som gjør at du er kommet under demonisk innflytelse. Mitt råd er det samme som rådet til fader Paisios: kast det, og bekjenn dine synder til en skriftefar. Dette er ikke så uskyldig som folk vil ha det til!

Et bedende menneske bærer alltid Gud i sitt hjerte

En av de viktigste oppdagelsene jeg har gjort og kanskje den mest befriende, er at bønnen kommer innenfra. Bønn er ikke en intellektuell øvelse men noe som springer ut fra vårt hjerte. Vi tror vel kanskje at det er vi som tar oss sammen og tar et initiativ til å be, men den sanne bønnen finnes der allerede.

På djupet av det døpte menneskets sjel pågår det en dialog mellom Faderen og Sønnen i Ånden. Dette er uforklarlig for vår tanke, men teologene snakker om den trinitariske dansen. Det er fellesskapet, samfunnet, dialogen mellom Faderen og Sønnen og Ånden. Dette liv finnes i meg.

I mange år undret jeg meg over noen ord av kong David som han gjengir i Salme 109,4. I Norsk Bibel er dette ordet gjengitt slik: "...men jeg er bare bønn."

Hvordan i all verden kan et menneske være bare bønn. Årsaken til at jeg spør slik er jo at min forståelse av bønn bare handler om de ordene jeg formulerer med mine lepper. Men så oppdaget jeg altså denne stadige pågående bønnen i mitt hjerte. Disse "usigelige sukkene" som apostelen Paulus skriver om i Romerbrevet. Disse sukkene er denne stadige pågående bønnen, som ber selv om mine lepper er lukket. Det er godt å tenke på når jeg er sliten og ikke har krefter til å be. Likevel ber jeg. Det vil si, ikke jeg, men Guds Hellige Ånd som ber i meg.

Når man oppdager denne stadige pågående bønnen i ens indre oppdager man sin sanne identitet.

Det er noe veldig dette: Jeg bærer Gud med meg. Slik er det nemlig: Et bedende menneske bærer alltid Gud i sitt hjerte.

Johannes av Korset sa det slik: "For det første skal man vite at om sjelen søker Gud, søker dens Elskede den meget mer." 

Livet er en gave som skal deles

Hva er så omsorg? Det engelske ordet 'care' har sitt opphav i ordet 'kara', som betyr 'å  klage, å sørge, å delta i lidelse, å dele smerte'. Å vise omsorg er å rope ut sammen med dem som er syke, forvirrede, ensomme, isolert og glemt, og å gjenkjenne deres smerter i vårt eget hjerte. Å vise omsorg er å tre inn i deres verden som bare berøres av fiendtlige hender, og lytte oppmerksomt til ordene til dem som bare blir hørt av grådige ører, og å tale mildt med dem som er vant til skarpe ordre og utålmodige beskjeder.

Å vise omsorg er å være til stede for dem som lider og fortsette å være til stede selv når ingenting kan gjøres for å forandre situasjonen. Å vise omsorg er å være medlidende og danne et fellesskap av mennesker som oppriktig møter den smertefulle realiteten i vår begrensende eksistens. Å vise omsorg er den mest menneskelige gesten, der en modig bekjennelse av vår felles skadeskutte tilstand ikke fører til lammelse, men til fellesskap. Der en ydmyk bekjennelse av vår grunnleggende menneskelige skadeskutte tilstand utgjør jorden som all levedyktig  legedom springer opp fra, kan legedom ønskes velkommen, ikke som en gjenstand som skal gjøres krav på, men som en gave som kan deles i takknemlighet.

- Henri Nouwen: Du er elsket. Luther 2019, side 192.

Fordømt

Helt siden jeg ble en kristen i 1972 har jeg arbeidet for økumenikk. Som nordmenn flest har jeg vokst opp som medlem av Den norske kirke, men etter en tid på 1970-tallet ble jeg etter å ha lest Det nye testamentes dåpstekster overbevist om et annet dåpssyn og lot meg døpe på bekjennelsen av min tro og overbevisning 25.september 1979. Dermed kunne jeg ikke lenger være medlem av Den norske kirke. 

Men det var i denne kirken at jeg fikk grundig undervisning av klokkeren i min lokale menighet om Guds evige løfter til Israels land og folk, og fikk en kjærlighet til jødene som Guds utvalgte folk, og en kjærlighet til Israels land og folk. Den kjærligheten har vart ved i 49 år. Mitt Israels-engasjement er ikke politisk, men det er basert på min tro på Bibelen. Israels politikere, dets presidenter og statsministre har kommet og gått, men Guds løfter til landet og folket står fast til evig tid. Om Gud skulle svikte sitt ord til jødene, på grunn av deres troløshet, har vi da noen garanti for at han ikke vil svikte sine løfter til oss - vi er vel ikke akkurat kjent for noen større trofasthet vi? 

Den kirken som jeg vokste opp med og som var mitt åndelige hjem siden jeg ble en kristen og noen år fremover, har nå lyst en forbannelse over meg. Det skyldes mitt teologiske syn. Biskopene i Den norske kirke "fordømmer kristensionismen", for å sitere prest i Trondheim Lise Martinussen i avisen Vårt Land, som også er styremedlem i Sabreel Kairos Norge, en av palestinavennene her i landet. Biskopene er altså ikke bare uenige i den teologiske synet kristensionismen representerer, de regelrett fordømmer dette synet, i følge denne presten. Jeg finner ikke akkurat det ordet gjengitt i Bispeuttalelsen fra 2020, men så er presten fra Trondheim mer inne i hva bispeuttalelsen representerer enn meg. Hun er tross alt både medlem og ansatt og Palestina-venn.

Nå er jeg som baptist vant med å være under Den norske kirkes forbannelse, så det er ikke noe nytt. I denne kirkens bekjennelsesskrifter heter det om dåpen: "De fordømmer gjendøperne som forkaster barnedåpen og påstår at barna blir salige uten dåp." I min tid som pastor i Det norske baptistsamfunn har jeg likevel vært med på fellesgudstjenester med Den norske kirke, men det har stort sett alltid vært på Den norske kirkes premisser. Det er Den norske kirke som har hatt regien. Som baptist har jeg vært god nok til å lese en tekst fra Bibelen og lest en skreven bønn, men ikke som taler. Jeg har også opplevd at det er blitt foretatt jordpåkastelse etter en begravelse etter at de fremmøtte var gått igjen, fordi vi ikke vanliggvis foretar jordpåkastelse i våre sammenhenger. Det var også vanlig at dødsattesten ble sendt til prosten i Den norske kirke når noen av våre medlemmer døde, selv om lensmannen skulle ha sendt den direkte til meg som var deres pastor. Da jeg konfronterte lensmannen med dette, svarte han at han trodde det var slik det skulle være. Det hadde nemlig prosten i dette prostiet sagt. Når det kom til den årlige Bibeldagen sendte Bibelselskapet ut alt materialet til prosten, som om alle frimenighetene hørt inn under hans sfære. Det ble det slutt på etter at jeg i brevs form gjorde dem oppmerksomme på dette.

Ikke noe av dette har føltes greit ut. Det har ikke vært en følelse av likeverd, men å bli kjørt over at statens kirke. 

Så har jeg truffet prester som jeg har opplevd et godt vennskap og åndelig fellesskap med, hvor vi har delt både talerstol og bønnefellesskap og som jeg betrakter som mine beste venner. Så selv om biskopene i Den norske kirke fordømmer mitt teologiske syn, både når det gjelder mitt dåpssyn og mitt syn på Israel, så velger jeg å velsigne dem. Jeg tror ikke fordømmelse er veien å gå. Jeg tror på kraften i velsignelsen.

Billedtekst: De 12 biskopene i Den norske kirke. Foto: Den norske kirke.

Kristen dannelse: Hvordan bli mer lik Kristus

 Hver person, må på et tidspunkt i livet, bestemme seg for om de vil motta Jesus Kristus som sin personlige Herre og frelser. Men det er bare utgangspunktet for en livslang reise i disippelskap som en etterfølger av Jesus. Som apostelen Paulus sier, skal vi bli modne i Kristus. Vi vokser opp til kroppens hode, som er Kristus (Ef 4:15). En slik "oppvekst" er prosessen med åndelig dannelse.

Åndelig dannelse betyr å engasjere seg i spesifikke praksiser og disipliner med ett klart mål: å nærme seg Gud i Kristus og så fokusere mindre og mindre på selvet. Richard av Chichester, en engelsk biskop fra det 13. århundre, reflekterte en gang over slik praksis. "Dag for dag ber jeg om tre ting: å se deg tydeligere, å elske deg dyrere og å følge deg nærmere." Åndelig dannelse er en prosess som skjerper vår oppmerksomhet overfor Gud og hjelper oss til å bli mer og mer som Jesus, i Den hellige ånds kraft. Disse praksisene er formet av vårt temperament og vår personlighetstype.

Til slutt, i all åndelig dannelse og utvikling, er det viktig å huske at åndelig dannelse ikke driver oss på en reise. En reise er en utforskning uten mål. Reisenes glede er i utforskningen og oppdagelsen underveis. Det er virkelig en sekulær og postmoderne forståelse av "åndelighet". I åndelig dannelse er vi på pilegrimsreise med et klart reisemål. Når Jesus definerer sin tjeneste, er vi bestemt for Guds rike. Vi er "under opplæring" for livet i evigheten, i Guds nærvær. På denne jorden deltar vi i denne jordiske pilegrimsreisen dag for dag.

De fem fasettene til åndelig dannelse er altså: reflekterende lesing, aktiv omvendelse, total forvaltning, gjennomtrengende bønn og samfunns ansvar. Når vi vurderer spesifikke fremgangsmåter som hjelper til med dannelsen, er det viktig å være forberedt på å overgi tiden. Åndelig dannelse kan ikke bli funnet i et "Five Minutes to Improved Spirituality" -produkt. Vær forberedt på å endre mønsteret i livet ditt for å praktisere Guds hensikter.

Reflekterende lesing: For nye troende og erfarne disipler er bibellesing en viktig del av den daglige aktiviteten. Det er forskjellige tilnærminger for å engasjere seg i Skriftene for åndelig dannelse og vekst. En mer "venstrehjernet", faktisk metode er det vi tradisjonelt kaller bibelstudium. Med en ærbødig tilnærming til Guds Ord reflekterer vi over de faktiske dimensjonene i en skrift: dens kontekst, originalspråk og lenker til andre skriftsteder. Ofte kan bibelstudieveiledninger eller bøker hjelpe oss med å få en større forståelse av innstillingen av teksten og måter å anvende læren på i dag.

En mer "høyrehjernet" tilnærming er å lese en tekst for å høre hvordan den "resonerer" med vårt indre liv og personlige opplevelse. Det er induktive studier og refleksjonsverktøy som stiller spørsmål som hjelper oss å åpne opp for å oppleve Guds Ånd i Skriftens ord. Mange verktøy er tilgjengelige, i forskjellige kirkesamfunn og ikke-kirkesamfunn, vanligvis i hefteform. De daglige andaktene er provoserende og emosjonelle i tonen, og gir vanligvis spørsmål til refleksjon etter meditasjonen.

La oss ta Matteus 19:24 som et eksempel på de to metodene. Jesus sa, "Igjen sier jeg deg: Det er lettere for en kamel å gå gjennom nåløyet enn for en som er rik å komme inn i Guds rike." En mer deduktiv studie vil peke på sammenhengen: lignelsen om den rike unge mannen som søker Gud men forbrukes av hans rikdom. (Merk: "Nåløyet" kan referere til en smal åpning i muren rundt Jerusalem som knapt noe eller noen, inkludert en kamel, kunne presse seg gjennom.) Den meditative eller reflekterende tilnærmingen stiller spørsmål: Hva er øyets øye? nål som i dagens verden? Hva er vanskeligst med å selge alt jeg har og gi til de fattige? Daglig meditativ lesing gir næring til det åndelige livet og hjelper oss med å komme inn i bibelsk skriftsteder slik at de blir en del av oss.

Andaktslesing kan være et annet personlig åndelig formasjonsverktøy. Thomas à Kempis, en fransk munk fra 1400-tallet, foreslo at kristne lekmenn trener lectio divina. Han sier, "Den gode hengivne mannen gjør først indre forberedelser for de handlingene han senere må utføre. Hans ytre handlinger drar ham ikke til lyst og ubehag; det er snarere han som bøyer dem i form av fornuft og riktig dom. Hvem har en hardere kamp å kjempe enn mannen som prøver å erobre seg selv? " Andaktsbøker kan omfatte A. W. Tozer's 'The Pursuit of God' eller Annie Dillards 'Pilgrim at Tinker's Creek', eller poetiske verk av John Donne, George Herbert og T. S. Eliot. (Det finnes mange gode norske alternativer, oversetterens tillegg).                                                                                                                            

Aktiv omvendelse: Reflekterende lesing er grunnlaget for et åndelig liv, for Guds ord hjelper oss til å vokse i Kristus i hjerte, sinn og ånd. Når vi vokser djupere i Kristus, blir en del av oss tryggere på å ta på seg hans karakter. Samtidig blir vi i vår menneskelighet mer bevisste på hvor ulik Jesus vi er. Han ble tross alt «fristet på alle måter, akkurat som vi er - likevel syndet han ikke» (Hebr. 4:15). Når vi beveger oss gjennom åndelig dannelse, blir vi klar over vårt behov for å bekjenne våre synder for Gud.

Noen ganger kan denne bekjennelseshandlingen skje privat, i en periode med personlig bønn. Under tilbedelse, som vi sier er en generell tilståelse, kan vi presentere våre hjerter for Gud og erkjenne vår egen synd. Eller som Jesus befalte, må vi kanskje gå til den vi fornærmet (Matt 5: 23-24). Andre ganger kan det hende vi trenger å finne en gudfryktig tredjepart, for eksempel en pastor, for å høre vår bekjennelse. Denne personen kan tilsi oss våre synders nådige tilgivelse fra Gud, og gi oss råd om hvordan vi kan endre livene våre og sette kristne praksiser ut i livet.

Total forvaltning: Et viktig element i dannelsen er forvaltning av Guds tilbud til oss. Når vi vokser i modenhet og forstår at alt vi har og alt vi er er betrodd oss under Kristi herredømme, fokuserer vi mindre på personlig behov og mangler og mer på det vi er kalt til å dele i tid, talent og skatter. Vi vil bli utfordret til å gi tiende av hver av disse tre delene av våre liv. Mange av oss er ikke på det stadiet, så vi må be for at troen omorganiserer livene våre slik at det å gi tilbake til Gud kommer først. Et dannelsestrinn er å fullføre en "pengebiografi" for tydelig å se våre mønstre og praksis. En ærlig oversikt over vår bruk av tid og prioriteringene som blir avslørt ved denne øvelsen kan også føre til at vi omorganiserer vårt daglige liv. En talentbeholdning kan gi innsikt i lite brukte evner som kan tilbys til ære for Gud.

Gjennomtrengende bønn:  Personlig bønn er viktigst i åndelig dannelse. Vi presenterer hele oss selv for Gud gjennom Jesus Kristus i Den hellige ånds kraft, og fokuserer mye mer på å åpne oss selv for Guds kall og mye mindre på våre behov. Bønn kan gjøres i stillhet og i refleksjon over Guds ord. Vi kan be gjennom sang av salmer, sanger og åndelige viser. Som Augustin, biskop av Hippo, sa i det fjerde århundre: "Den som synger, ber to ganger." Vi kan bruke The Book of Common Prayer eller andre hellige tekster som er tilgjengelige for tilbedelse og privat bønn. Vi vil kanskje bruke et mønster for bønn. En kjent tilnærming er ACTS-metoden: Tilbedelse, bekjennelse, takksigelse og helliggjørelse.

Bønn må være den primære samtalen i våre liv. Apostelen Paulus ba tessalonikerne - og de kristne i dag - være fullstendig åpne til enhver tid for Guds nåde: "Gled deg alltid, be kontinuerlig, takk under alle omstendigheter; for dette er Guds vilje for deg i Kristus Jesus" (1. Tess. 5: 17-19).

En åndelig moden person kan veilede deg gjennom øvelser og fremgangsmåter for bønn for å bidra til å fordjupe din vandring med Gud. Denne personen kan være en åndelig følgesvenn, en "sjelevenn" som lytter og hjelper til med å tolke bønn, eller en åndelig leder som har mer autoritet. Å bli en del av en bønnegruppe (ledet av en moden kristen) kan også være en måte å øve på bønnefagene på.

Samfunnsansvar: Til slutt handler ikke åndelig dannelse om vår personlige vekst i Kristus. Snarere handler det om å vokse i troen på de troendes samfunn. Å ha en ledsager eller leder er starten på ansvarlighet i disiplinen bønn og vekst i Kristus. Frukten av åndelig dannelse er oppdagelsen og bruken av åndelige gaver som vil tillate oss å delta mer fullstendig i kirkens totale tjeneste. Gjennom åndelig dannelse blir vi dynamiske disipler som vil påvirke en verden som trenger Kristus.

- John R. Throop, prest ved Trinity Episcopal Church, Portsmouth, Virginia/Christianity Today. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Johannes-dagen

 Ute i ørkenlandskapet i Judea står en mann til knes i Jordanelven. Han døper. En etter en går de som skal døpes ut i vannet. De legger hendene på brystet. Johannes legger en hånd bak ryggen deres og en på hendene som ligger i kryss over brystet, og forsiktig senker han dem ned i vannet, slik at vannet lukker seg om dem. Så reiser han dem opp igjen. Slik kan vi tenke oss at det foregikk. I dag feirer vi Johannesdagen.

"Da dro Jesus fra Galilea til Jordan og kom til Johannes for å bli døpt av ham. Men Johannes nektet ham det, og sa: Jeg trenger å bli døpt av deg, og du kommer til meg! Men Jesus svarte han og sa: La det nå skje! For slik er det riktig av oss å fullføre all rettferdighet. Da lot han det skje." (Matt 3,13-15)

"Men også Johannes døpte, i Ainon nær Salim, for det var mye vann der. Oog folk kom dit for å bli døpt." (Joh 3,23)

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengelstider, del 12

Det er en ting Paulus er frimodig å be om. Det er ikke om penger eller materiell støtte, men om forbønn. Han har bønnestøtte fra mange, deriblant den kristne forsamlingen i Filippi: "Jeg vet jo at dette skal bli til frelse for meg, ved at dere ber for meg og ved at Jesu Kristi Ånd hjelper meg." (Fil 1,19) 'Frelse' her i betydningen 'redning'. 

Vi feilvurderer både vår egen styrke og hvor utspekulert den onde og hans medhjelpere er om vi tror vi klarer oss uten bønnestøtte og bønnedekning. Det er igrunnen toppen av hybris - menneskets stolthet og uavhengighet av Gud. Da setter vi mer lit til vår menneskelige kløkt og kunnskap. Mangt et nederlag kommer som en konsekvens av manglende bønn og bønnestøtte. 

"Hva forsamlingen trenger i dag er ikke flere organisasjoner eller mer effektive metoder, men mennesker som Den Hellige Ånd kan bruke," skriver bønnegeneralen E.M Bounds (1835-1913) og legger til: "Disse menneskene må være brennende bønnemennesker. Den Hellige Ånd virker ikke gjennom metoder, men gjennom mennesker. Han kommer ikke automatisk, og Han utøser ikke sin salvelse over planer, men over mennesker som ber." (E.M Bounds: Power Through Prayer. Moody Press, 1979, side 10)

Apostelen Paulus uttrykker noe av det samme om bønnens betydning overfor forsamlingen i Korint: "Også dere må komme oss til hjelp med bønn, slik at det fra manges munn kan lyde rikelig takk for oss, for den nåde som er oss gitt." (2.Kor 1,11)

Jeg merker meg uttrykket: "komme oss til hjelp med bønn". 

Forbønnens tjeneste er den viktigste tjenesten i Kristi forsamling, og forbønnens tjeneste påvirker både den synlige og den usynlige verden. 

Det finnes et veldig interessant skriftavsnitt om bønnens betydning i 2.Korinterbrev. Til den kristne forsamlingen i Korint taler apostelen om de harde prøvelsene han og hans misjonsteam har vært igjennom. Vi finner dette i 2.Kor 1,8-11: "For vi vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om den trengsel som møtte oss i Asia. Vi ble i den utstrekning nedtynget, mer enn vi maktet, slik at vi til og med tvilte på om vi skulle berge livet. Ja, vi hadde felt dødsdommen over oss selv, for at vi ikke skulle stole på oss selv,men på Gud, som oppvekker de døde. Han som utfridde oss fra en så stor død, og som fortsatt frir oss ut. Vi stoler på Ham, at Han fremdeles vil utfri oss, når også dere hjelper oss i forbønn, for at det kan komme takk for oss fra mange mennesker; for den nådegaven som er er gitt oss ved manges forbønn." Det er ikke "vanlig" bønn apostelen beskriver her. Dette er ikke en fortelling om at han har vært på en misjonsreise, og i den forbindelse har det vært noen som har bedt for dem. Det han forteller om er at det har pågått en åndelig strid i den himmelske verden for Paulus og hans reisefølge, som har krevd en annen form for bønn - bønn lik den Jesus taler om i Matt 11,12: "Og fra døperen Johannes' dager og til nå trenger de seg inn i Himlenes rike med makt, og de som trenger seg inn, river det til seg."

Det er sterke ord som brukes her: "trenge seg inn", "rive til seg". Dette er mennesker som har viet sine liv til forbønn, de har revet Guds rike til seg, og de overvinner helvetes porter, gjennom bønn. Det Paulus sier til forsamlingen i Korint er at da han var på denne prøvsomme og veldig farefulle misjonsreisen var det noen blant de troende i forsamlingen i Korint, som tok tak i en annen strid, en strid i bønn, som hadde direkte innvirkning på det som skjedde med de som deltok på misjonsreisen. De hjalp bokstavelig til med å hindre at Paulus og hans reisefølge døde! Hvordan kunne de gjøre det? Ved å stride i bønn! Ved å hjelpe. Ved å trenge seg inn i Himlenes rike og rive det til seg!

Paulus oppmuntret, ja formante ofte mennesker til å være i bønn, og stride i bønn. Hvem formaner folk til å be idag? Til den kristne forsamlingen i Rom skriver han: "Nå formaner jeg dere, søsken, ved Herren Jesus Kristus og ved Åndens kjærlighet, til at dere kjemper sammen med meg i bønn til Gud for meg, så jeg kan bli fridd ut fra dem i Judea som ikke tror, og at min reise til Jerusalem kan være velkommen blant de hellige..." (Rom 15,30-31)

Paulus møtte motstand, ofte kraftig motstand på grunn av sin forkynnelse. Det er tydelig ut fra dette skriftstedet at i Judea fantes det mennesker - ikke troende - som ikke ville ham vel. Derfor formaner han forsamlingen i Rom, ikke bare til å støtte ham i forbønn og nevne hans navn i sine bønner når de husket det, men KJEMPE sammen med ham i bønn. Da snakker vi om et annerledes stadium av bønn, - stridende bønn. Vi snakker om åndelig krigføring. Til de hellige i Kolossæ, forteller han om Epafras: "som er en av dere, en Kristi tjener, hilser dere, Han strider alltid med iver for dere i bønn, for at dere kan stå fullkomne og fullendte i all Guds vilje." (Kol 4,12)

Epafras var en som stred i forbønn, han bedrev åndelig krigføring. Han tok på alvor den åndelige tilstanden som forsamlingen i Kolossæ var i, men nøyde seg ikke med å bare kartlegge den. Han gjorde noe med det! Han ba, han stred, han kjempet i bønn. Tenk hvor annerledes mye hadde vært i våre forsamlinger rundt om i dette landet, om vi hadde en del slike Epafras'er!

fortsettes

Ildprofeten fra Judeas ødemarker

 I kveld feirer mange Sankthansaften, i morgen feires Sankthans, i kirkelig sammenheng en minnedag om døperen Johannes. Vi trenger nok mer enn noensinne å minnes denne ildprofeten og botspredikanten, forløperen for Kristus. I to artikler skal vi se nærmere på hans tjeneste. Når døperen Johannes sto frem i Judea ørken, hadde himmelen vært taus i 400 år. Mellom profeten Malaki og døperen Johannes går det nemlig 400 år med mørke uten noe profetisk lys. Budskapet hans er uhyre radikalt. De fleste av oss kan vel sitere Joh 3,16 utenat, men hvem kan Luk 3,16? "Da svarte Johannes dem alle og sa: Jeg døper dere med vann, men han kommer som er sterkere enn jeg. Jeg er ikke engang verdig til å løse hans skorem. Han skal døpe dere med Den Hellige Ånd og ild." Den første delen av dette verset har det jo vært ganske stor fokus på, i hvert fall etter at den karismatiske bevegelsen satte fokus på Åndens gaver. Men at vi også skal døpes i "ild" har det ikke vært snakket så mye om. Men en side ved Guds karakter er at Han "er en fortærende ild." (Hebr 12,29)

Den Hellige Ånd er ildens Ånd. I Luk 12,49 sier Jesus: "Ild er jeg kommet for å kaste på jorden, og hvor jeg skulle ønske at den alt var tent."

Vår tid er preget av mye organisering. Vi forsøker å ordne det meste etter menneskelige prinsipper. Gud gjør ting annerledes. Han kaller enkelt personer. Og Han fostrer dem, også det veldig annerledes enn vi gjør. Ødemarken var døperen Johannes sitt treningsrom. Han forble der inntil han sto frem med sitt budskap. Ødemarken var også det stedet hvor Moses ble trenet. 40 år tok hans forberedelsestid. Vi leser om dette i 2.Mos 3,1-2: "Moses gjette småfeet hos Jetro, sin svigerfar, presten i Midian. En gang drev han småfeet bortom ørkenen og kom til Guds berg, til Horeb. Der åpenbarte Herrens engel seg for ham i en flammende ild ..."

Jesus oppholdt seg i Nasaret i 30 år, før Han møtte døperen Johannes i Judea ørken. 30 år utenfor offentligheten, i forberedelse for sin gjerning. Det samme var tilfelle med døperen Johannes. Han brukte tiden under åpen himmel - både bokstavelig og i overført betydning. Apostelen Paulus tilbrakte også minst 30 år i forberedelse, en del av dem i ødemarken. "Heller ikke drog jeg opp til Jerusalem til dem som var apostler før meg. I stedet drog jeg straks av sted til Arabia, og vendte siden tilbake til Damaskus. Deretter, tre år senere, drog jeg opp til Jerusalem, for å bli kjent med Kefas .." (Gal 1,17-18)

Døperens budskap var et budskap om omvendelse.

"I de dager stod døperen Johannes fram og forkynte i Judeas ørken. Han sa: Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær!" (Matt 3,1-2)

Vår tid ser ut til å ha glemt Guds vrede.

Mange mener at det er et gammeltestamentlig begrep, men så er ikke tilfelle. Mange snakker om at Gud er bare kjærlighet. Så er ikke tilfelle. I brevet som apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Rom, skriver han: "For Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet." (Rom 1,18)

Døperen Johannes talte om "den kommende vrede" (Luk 3,7). Apostelen Johannes skriver: "Den som tror på Sønnen har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham." (Joh 3,36) Til den samme forsamlingen i Rom skriver apostelen Paulus: "Men over dem som er gjenstridige og ulydige mot sannheten, men lydige mot urettferdigheten - over dem skal komme vrede og harme."(Rom 2,8)

Om du mener at dette med Guds vrede ikke stemmer med ditt gudsbilde, så kan det være at det er ditt bilde av Gud som er feil. I Rom 3,5 spør apostelen: "Er kanskje Gud urettferdig når han fører sin vrede over oss?" Til dette svarer han: "Langt derifra! Hvordan skulle da kunne dømme verden." (v 6)

Det finnes mange flere skriftsteder om dette, men det får bli en annen artikkel som omhandler dette tema alene. Her er det nevnt som en del av det budskapet som døperen forkynner. Hans ønske er at folk skal unnslippe denne vreden. Den eneste måten å gjøre det på er å vende om, i følge den samme døperen. Vende om fra sine synder.

Ilden som Ånden kommer med skal brenne opp alt det som ikke hører Gud og Hans rike til.

Dette er hva døperen sa:

"Han har sin kasteskovl i hånden og skal rense sin treskeplass. Hveten vil han samle i låven, men agnene skal han brenne opp med ild som ikke kan slokke." (Matt 3,12)

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 11

Motiver kan være så mangt. De behøver slett ikke være like edle. Apostelen Paulus skriver at det er mange måter å forkynne evangeliet på. Noen, skriver han, forkynner evangeliet av misunnelse og stridslyst, andre av ærgjerrighet - men, så finnes det også de som gjør det av god vilje og av kjærlighet. Se Fil 1,15-17.

De kristne forsamlingene er sårbare for mennesker med ulike motiver. Forkynnere gis tillit og allerede i urkirken ser vi eksempler på maktovergrep, sjarlataner, vranglære, pengegriskhet. Talerstolen bllir mulighet til å skape seg en plattform hvor en kan eksponere seg selv. Derfor skal man vise forsiktighet med hvem man slipper til på en talerstol, og hvem som gis myndighet i en menighet. Det er derfor det også stilles krav til hvem som kan være menighetens eldste og diakoner. 

Kallsbrevet til menighetens eldste og diakoner er gjengitt flere steder i Det nye testamente, blant annet i brevet til Titus: "For en eldste må være ulastelig,  Han må være en kvinnnes mann som har troende barn som ikke har ord på seg for utskeielser eller oppsetsighet. For en tilsynsmann må være ulastelig som Guds husholder, ikke egenrådig, ikke bråsint, glad i det gode, sindig, rettferdig, hellig, avholdende. Han må holde fast ved det troverdige ord i samsvar med læren, slik at han kan være i stand til både å formane ut fra den sunne lære, og til å gjendrive dem som sier imot." (Tit 1,6-9)

I disse versene bruker Paulus et interessant gresk ord, nemlig ordet 'eritheia'. Dette ordets opprinnelige betydning er: arbeide for  å få lønn for det. Kanskje dette er de opprinnelige pengepredikantene! Den som arbeider bare i den hensikt å tjene penger, og da særlig i Ordets tjeneste, arbeider ut fra svært lave motiver. Han tenker bare på sin egen fortjeneste. Derfor kommer dette ordet 'eritheia' til å bety 'en streber'. Det er en som arbeider for å komme seg opp og frem. Dette handler om å samle støtte til egen interesse, ikke Guds rike. Den plattformen den kristne forsamlingen gir handler da altså om å nå sitt eget mål, realisere seg selv. Dette er så langt fra Guds rikes prinsipper som det vel er muulig å komme. 

Disse ville utnytte det faktum at Paulus satt fengslet og skaffe seg en posisjon. 

Hvordan reagerer så Paulus på dette? Han øder ikke kreftene sine på dem! "Hva så. Kristus blir i alle fall forkynt enten det nå skjer med baktanker eller i sannhet. Over dette gleder jeg meg. Ja, jeg vil også fortsatt glede meg." (Fil 1,18) 

Jeg tror Paulus hadde lært av Jesus! Evangelisten Lukas forteller om en svært interessant hendelse knyttet til denne tematikken: "Da svarte Johannes og sa: Mester, vi så en som drev ut onde ånder i ditt navn, og vi forbød ham det, fordi han ikke er i følge med oss. Men Jesus sa til ham: Forby det ikke! For den som ikke er imot dere, er for dere." (Luk 9,49-50)

Med andre ord: vis raushet! "De er ikke i følge med oss", men de forkynner evangeliet. Motivene er feil, men evangeliet blir forkynt! Det er noe å glede oss over. Måtte vi alle være besjelet med denne rausheten. Hva sier dette oss? At evangeliet står på egne bein. De som forkyner De gode nyhetene har dårlige motiver, men evangeliet blir i hvert fall forkynt og de har sprengkraft i seg selv til å forvandle livene til de som hører det og tat imot det,

fortsettes

Ser du Kristus i den fremmede?

Den georgiske patriarken Illa II ble forvekslet med en omstreifer:

Fedre av den gamle generasjonen har en så from skikk - når de kommer til kirken, bytter de skoene til hjemmetøfler, og hvis de ikke er der, så går de uten sko. Så var det at fader Illiaa (bildet) en dag kom alene til vår Kristi forklarelseskirke i Smolenka, satte seg på trappene foran inngangen og begynte å bytte sko.

Da kom vaktmesteren ut, og ble oppmerksom på den gamle mannen som satt på trappen og gjorde noe. Og vaktmesteren trodde det var en tigger som hadde kommet for å tigge. 

I mellomtiden forberedte alle i kirken seg til å møte patriarken av Georgia, som skulle ankomme senere, og til og med med følge. Vaktmesteren visste også om det. Han nærmet seg den som hadde skiftet sko med følgende ord:

"Hei, mann, hvorfor sitter du her? Gå til et annet sted, be om almisse! Den georgiske patriarken skal komme til oss nå."

Men den gamle mannen fortsatte rolig å bytte sko uten å svare vaktmesteren. Han smilte bare tilbake. Så reiste han seg og gikk inn i kirken.

Denne historien spredte seg til hele det ortodokse Kaluga-folket. Kanskje du og jeg aldri ville ha hørt noe om det hadde det ikke vært for den angerfulle vaktmesteren som ville dele sin forferdelige prøvelse med alle.

Patriarken selv fortalte ingen om denne hendelsen.

Fra denne historien kan vi se den ydmykhet og beskjedenhet som preger fader Ilia, til tross for hans høye stilling. Og vi kan forestille oss hvor mange slike prøvelser prestene i Kristi kirke har, fordi jeg bare har beskrevet ett sandkorn i den store ørkenen som livet er. Ære være deg, Herre, at det er mennesker som er i stand til å vie seg til din kirkes tjeneste og bidra til å styrke den.

- Susanna Schneider/Oversatt av: Bjørn Olav Hansen (c)

"Jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg... Når så vi deg fremmed...?" (Matt 25,43 og v.449

Åndelige jordmødre

Ta bare vare på fødselen i deg, og du vil finne all godhet og all trøst, all glede, alt vesen og all sannhet. Avvis det, og du avviser all godhet og velsignelse. Det som kommer til deg i denne fødselen, fører med seg et rent vesen og velsignelse. Men det du søker eller elsker utenfor denne fødselen, blir til ingenting, uansett hva du vil eller hvor du vil det. —Meister Eckhart, Matteus 2: 2

Rollen som "sjelens jordmor" er en kraftig metafor når det gjelder det åndelige livets ledelse. Med henvisning til Meister Eckharts tekst skriver Margaret Guenther om komforten og veiledningen som gode regissører kan tilby de som "føder sjelen."

Hvis man skal tro Eckhart, føder vi og blir født igjen og igjen: Guds fødsel i sjelen er vår egen sanne fødsel. . . .

Det er de som føler at noe skjer med dem og i dem. Smaken deres endres, og balansen har endret seg. Noen ganger blir de oppdratt kort av en krise: en opplevelse av omvendelse, et tragisk tap, en periode med stor smerte, en skarp bevissthet om å være ved en terskel. Når de nærmer seg midtveis i livet, kan kvinner spesielt føle seg tilskyndet til å utforske deres åndelighet når de oppdager sin nye og uventede autoritative stemme. Menn og kvinner i alle aldre og livserfaringer kan ane et kall, ikke nødvendigvis et kall til den ordinerte tjenesten, men bare bevisstheten om at Gud forventer at de gjør noe med livet. . . .

Som en åndelig jordmor er regissørens oppgave å ta hensyn, lytte til det som ikke blir sagt - eller til det som blir sagt, men minimert. . . .

Åndelig ledelse er ikke en krisetjeneste, selv om den første impulsen til å oppsøke en veileder kan oppstå fra en følelse av et presserende personlig behov. Åndens jordmødre er ikke en ekspert som kalles inn for de dramatiske øyeblikkene, verken en krise forårsaket av patologi eller det siste, spennende fødselsøyeblikket. Som jordmor jobber hun med hele mennesket og er til stede gjennom hele prosessen. Hun "har tid" - i motsetning til den tett planlagte legen som er opptatt av detaljer, klager og patologi. Eller for den saks skyld, i motsetning til de travle prestene, som er opptatt av program, administrasjon og liturgi. I stedet tilbyr hun støtte gjennom hvert trinn og venter med fødselsgiveren når "ingenting skjer." Det er selvfølgelig ingen tider da ingenting skjer. Åndelig vekst kan være gradvis og skjult; veileder-jordmoren kan skjelne eller i det minste stole på at noe virkelig "skjer."

Som folk er vi ikke komfortable med å vente. Vi ser det som bortkastet tid og prøver å unngå det, eller i det minste fylle det med triviell travelhet. Vi verdsetter handling for sin egen skyld. . . . Det er vanskelig å stole på Guds langsomme arbeid. Så modellen når det gjelder graviditet og fødsel er nyttig. . . . Det er tider når venting er uunngåelig, ordinert og fruktbart.

- Richard Rohr/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Margaret Guenther, Holy Listening: The Spirit of Spiritual Direction (Cowley Publications: 1992), 85, 90, 91, 92–93.

En drøm om krystallklart grønt vann

I natt drømte jeg om krystallklart grønt vann, som dette. Det var så klart at jeg måtte snu meg og se på det en gang til. Det var noe himmelsk over det hele. 

Vi var to. Hvem den andre var, vet jeg ikke. Vi hadde reist en stund før vi kom til en vik. Den var omkranset av høye fjell. Vi stanset bilen oppe på et høydedrag, og gikk nedover en skråning ned til denne vika. Skydekket var truende. Det så ut til å bli et skikkelig ruskevær. Men havet var så grønt og så klart. Helt gjennomsiktig. Det truende skydekket til tross. Her var det bare fred. Nærmest lykke.

'Vi må ha med oss den steinen', sier vedkommende som er med meg. Han vader ut i vannet. Plutselig er de tre. Steinen er tung. Men de får den opp,

'Jaspis', tenker jeg høyt.

Da sier vedkommende, som var med meg:

'Grunnvollen er viktig. Hva bygger du med?'

Så går vi opp skråningen med steinen mellom oss.

Og jeg må snu meg for å se det krystallklare, grønne vannet igjen.

Det er som vi bærer med oss en bit av himmelen.

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 10

Gud har en forunderlig evne til å snu en håpløs situasjon til noe godt. Slik at den tjener Hans hensikter og planer. Til den kristne forsamlingen i keiserhovedstaden, skriver Paulus: "For vi vet at alle ting samvirker til gode for dem som elsker Gud, dem som etter hans råd er kalt." (Rom 8,28)  Patriarken Josef, som måtte gå gjennom så mange lidelser på grunn av sine brødre, avlegger dette  sterke og høyst personlige vitnesbyrdet: "Dere tenkte ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode, for å gjøre dette som vi ser i dag, og berge livet for mange mennesker." (1.Mos 50,20) 

Slik også med apostelen Paulus! Gud bruker det faktum at han sitter i fengsel og er fysisk begrenset. Jeg understreker fysisk, fordi han kjemper i bønn og han skriver brev, inspirert av Den Hellige Ånd, som forvandler menneskeliv helt til denne dag. Så åndelig sett er han på ingen måte begrenset. Våre fysiske omstendigheter kan skape begrensninger. Det vet jeg noe om som Parkinsons-pasient, men bønnene våre har vinger og vi kan utgjøre en forskjell i bønn verden over. Bønnene dine er frie.

I Fil 1,12-26 beskriver apostelen Paulus sine erfaringer med å sitte i fengsel og hvordan det påvirker hans liv og tjeneste. Han begynner dette avsnittet i sitt brev med å si at: "Jeg vil at dere skal vite, brødre, at det som har hendt meg, heller har vært til fremgang for evangeliet." (Fil 1,12) Her ser vi evangeliets sprengkraft. Det kan ikke holdes tilbake ved hjelp av fengselsmurer eller andre fysiske begrensninger. Det trenger gjennom alle hindringer. Dessuten: det faktum at Paulus sitter fengslet, er en del av en mye større plan fra Guds side. Han har alltid oversikten, og vi lærer mye om vi begynner å se tingene fra Hans evighetsperspektiv. 

Hvordan kunne det tjene Paulus til gode og føre til fremgang at han satt i fengsel? Jo, "det er nemlig blitt kjent for hele livvakten og for alle de andre at det er for Kristi skyld at jeg er i lenker." (v.13) Paulus var nok en ganske annerledes fange enn de andre som satt i dette romerske fengselet. Han svor ikke og kranglet ikke. Kanskje sang han lovsanger her også, som han hadde gjort sammen med profeten Silas i nettopp Filippi. Han hadde jo sittet i fengsel der også: "Men ved midnattstid holdt Paulus og Silas bønn og sang lovsanger til Gud, og fangene hørte på..." (Apg 16,25) Det begynte å summe rundt denne fangen. Det ble snakket om ham. Fangevokterne snakket sikkert om hvor vennlig og høflig han var, og hvilken utstråling han hadde. Som kristne bærer vi jo Den Hellige Ånd med oss fordi vi er Hans templer: "Eller vet dere ikke at deres legeme er et tempel for Den Hellige Ånd som bor i dere, og som dere har fått fra Gud? Dere tilhører ikke dere selv." (1.Kor 6,19) Paulus bar også med seg en bønnens atmosfære, etter timer tilbrakt i bønn - og slikt merkes! En kristen påpvirker ikke bare med sine ord, men med sitt liv. I liv og i død. 

Til sin unge medarbeider Timoteus skriver Paulus: "For dette evangelium er det jeg lider ondt, like til det å være lenket som en forbryter. Men Guds ord er ikke bundet." (2.Tim 2,9) Slik er det: Guds ord er ikke bundet. 

Det at Paulus sitter i fengsel påvirker ikke hans nære medarbeidere negativt. Tvert om: "Og på grunn av mine lenker er de fleste av brødrene blitt så tillitsfulle i Herren, at de med enda større mot taler Ordet uten frykt." (v.14) Dette minner meg om kinesiske husmenighetsledere som når de blir spurt om hva de vi at vestlige kristne skal be om når de ber for Kina: ikke be om at forfølgelsen opphører! Det er noe med forfølgelse som renser kirken, lutrer den! Det kinesiske kristne frykter er ikke et fengelsopphold eller å lide for Kristus, men verdsliggjøringen av kirken, kompromissene og lunkenheten! 

fortsettes

40 år siden Israel angrep Irak - forbereder seg på å angripe Iran

 Det er i år 40 år siden 'Operasjon Opera'. Førti år etter at Israel ødela Iraks nystartede atomprogram, advarte en av pilotene som deltok i Operasjon Opera om at et angrep mot Irans atomreaktorer "ikke vil være det samme."

"I motsetning til Operasjon Opera, er Irans atomanlegg spredt over hele landet, noen befinner seg i djupe underjordiske områder eller i fjell, og er omgitt av sofistikerte luftvernsystemer. Angrepet i hjertet av Saddam Husseins atomprogram i Osirak utenfor Bagdad i 1981 var og er fortsatt et av Israels mest dristige angrep. Men enhver operasjon for å ta ut det iranske atomprogrammet "vil ikke være det samme, det kan ikke være det samme," forteller den nå pensjonerte brigadegeneralen Relik Shafir til The Jerusalem Post. I Iran er "alt veldig annerledes, spesielt hvordan de har bygd programmet sitt."

Shafir var en av åtte IAF-piloter valgt til oppdraget, inkludert en som en dag skulle bli landets første astronaut. Det var Ilan Ramons første operasjonsoppdrag, men ikke Shafir-som var den nest yngste av pilotene. 

Mens årene har gått, er situasjonen den samme, den er komplisert, og piloter må utføre oppdragene så godt de kan, sa Shafir. «Det er en annen verden 40 år senere, men menneskers interesser og motiver er de samme. Midtøsten og konflikten vår forblir, selv om den gang var med Irak og nå med Iran. "

“Når det gjelder piloter, trenger de samme dedikasjon og mentalitet. Våpnene vil være forskjellige - mange andre ting kan være forskjellige - men profesjonaliteten som blir krevd av dem vil være den samme, ”fortsatte han.

Men Shafir advarte: “Bare amerikanerne kan stoppe det iranske atomprogrammet. Det er kanskje ikke et angrep, men det kan ta flere uker. " 

Da han fikk beskjed om målet for oppdraget - Saddam Husseins atomreaktor Osirak rundt 1000 mil unna i Irak, var han i sjokk.

”Jeg visste ikke at det var en atomreaktor i Irak; vi hadde ikke Internett den gang, ”sa Shafir. “Bagdad var et sted som Israel Air Force aldri hadde vært. F-16 var også et nytt fly for oss, og vi hadde aldri fløyet det før. Det virket litt malplassert. Det var noen sekunder med sjokk, og så kom vi oss og begynte å forstå og trene for oppdraget. ”

Det tok ytterligere seks måneders trening, inkludert å lære å slå til mot et mål omgitt av luftforsvarssystemer, før Shafir og syv andre piloter satte seg inn i flyene sine og tok av mot Bagdad.

7. JUNI 1981 var Shafir en av åtte F-16-krigere som fløy inn i fiendens territorium og utførte angrepet. De hadde to oppdrag, sa han, å ta ut reaktoren "og komme hjem."

I følge Shafir, før pilotene tok av, ga stabssjefen, generalløyntnant Rafael Eitan dem mat og 1000 irakiske dinarer hvis flyet deres ble skutt ned og de trengte å komme seg tilbake til Israel.

”Stabssjefen fortalte oss at det viktigste ville være å komme hjem. Vi trodde at minst to fly ville bli skutt ned, og jeg og Ilan (Ramon) trodde begge vi skulle bli skutt ned fordi vi var sist. Det var en tøff følelse som vi ikke kunne bli kvitt. Men vi visste at det var et historisk oppdrag, at vi visste at selv om vi døde, var det et oppdrag vi måtte gjøre. ”

Ti irakiske soldater og en fransk sivilist ble angivelig drept i streiken. Alle israelske piloter landet trygt ved basene sine.

Men 40 år etter angrepet mot Irak og en annet israelsk angrep mot Syrias atomreaktor i provinsen Deir Ezzor i 2007, er spenningen nå på et høyt nivå mellom Israel og Iran. 

JERUSALEM HAR advart om at det ikke vil tillate Teheran å lykkes i sitt atomprosjekt og høytstående tjenestemenn, inkludert forsvarsminister Benny Gantz og IDFs stabssjef Lt. Aviv Kohavi, har fløyet til Washington for å advare dem mot å inngå atomavtalen med Iran på nytt.

I følge Channel 12 på søndag, vil Irans nye valgte president Ebrahaim Raisi følge øverste leder Ayatollah Ali Khamenis harde linje på landets atompolitikk. Og det, sa kilden, har ført til at Israel nok en gang har klare planer om potensielt å slå til mot Den islamske republikkens atomanlegg før det er for sent."

For Israel er dette et være eller ikke være. Landet lever med stadige trusler om utslettelse fra Iran.

Billedtekst: Israelske kampfly. Foto: Israeli Air Force.

Minner fra Russland, del 3

Det jeg er i ferd med å fortelle deg er noe av det mest spesielle jeg har opplevd. Nå har jeg fortalt historien før, men det skader ikke å gjenfortelle denne historien om Guds forunderlige ledelse. 

I forbindelse med en av mine Russlands-reiser ble jeg en dag spurt om jeg kunne tenke meg å bli med til en liten landsby. Landsbyen lå ganske øde til og det var en lang reise dit fra Pskov hvor vi bodde. Jeg nølte ikke med å si ja. For jeg husket et profetisk ord jeg hadde fått en tid før jeg dro, nemlig at Herren hadde en spesiell overraskelse til meg under akkurat dette Russlands-oppholdet,

Jeg vokste opp i en lita grend. Mor og far hadde tatt over mors barndomshjem når de giftet seg. På eiendommen vokste det et epletre. Det var et Glassepletre. Eplene var svært saftige og gode på smak. De var så gode at en av naboene byttet til seg et par bøtter mot fjellørret han selv hadde fisket. Det synes hele familien vår var et godt bytte. Etter at faren min døde, sitter mor som enke med huset i mange år, men velger til slutt å selge. Dermed forsvinner både huset og apalen med glasseplene. I mange år forsøkte jeg å få tak i glassepler, men lykkes ikke. Smaken av glassepler var dermed bare en erinding. Et godt barndomsminne.

Reisen til den bortgjemte landsbyen tok lang tid. De overdrev ikke de som sa at det ville bli en slitsom reise. Men jeg følte hele tiden at Gud ville at jeg skulle reise dit.

Da vi endelig kom frem stanset bilen vi kjørte med utenfor et hus som pinsevennene brukte som forsamlingslokale. I selve inngangspartiet satt det noen ferme babuskaer i stormønstrede sommerkjoler med sjal rundt seg. Men det var ikke det som fanget min interessse. Det var hagen ved siden av. Der sto det et epletre med glassepler! 

Jeg ba de jeg reiste sammen med om å få litt tid for meg selv, før møtet begynte. Mens de gikk inn tok jeg turen innom hagen, fant de fineste glasseplet på treet og satte meg ned med ryggen til treet. Sakte, nesten andektig tok jeg den første biten - og var med ett tilbake i barndommen. Tårene lot jeg bare renne.

Da taler Gud til meg:. "Ingen ting er for lite for meg, og ingen ting er for store. Jeg har omsorg for meg og bryr meg også om slike små detaljer, for å glede deg. Sett din lit til meg!"

Senere skulle jeg få vite at glassepler kommer opprinnelig fra Russland. Da var med ett ringen sluttet. 

fortsettes

Billedtekst: En gammel russisk landsby malt av: Vasilij Dmitievitsj Polenov.