I dag trenger innbyggerne i Mariupol våre forbønner spesielt

I dag trenger innbyggerne i Mariupol våre forbønner som aldri før! I dag - torsdag 31.mars - gjøres det et nytt forsøk på å evakuere flere av de 170.000 innbyggerne som er fanget i den ukrainske havnebyen som ligger ved Azovhavet. Titusener av liv avhenger av at de lykkes. 

Selve evakueringen skal foregå ved hjelp av 45 busser. Røde Kors er involvert i den farlige redningaksjonen. De som reddes skal føres til byen Zaporizjzja som ligger i overkant av 200 kilometer fra den beleirede byen. 

Mariupol er et krigshelvete. Den tidligere så vakre byen med alle de flotte, gamle husene, har vært omringet og beleiret og bombet sønder og sammen av russiske og prorussiske styrker siden starten av krigen. Mange som er igjen i byen er svært traumatiserte. Det er mangel på alt. Mat, medisiner og vann.

Kirkeledere på russisk dødsliste - hva sier kristne Putin-tilhengere nå?

"Russerne har begynt å fengsle pastorer både i Ukraina og Russland. Det er et sikkert tegn på at et totalitært styre er på ferde." 

Hva sier de norske kristne Putin-tilhengerne nå? At det er fake news? Sitatet er hentet fra kommentaren til assisterende redaktør av Norge idag, Bjarte Ystebø. Ukens utgave har et stort oppslag med tittelen: 'Putin-regimet strammer grepet om evangeliske kristne', og en artikkel med tittelen: 'Ukrainas kirkeledere på russisk dødsliste'. Øverst på den listen står den tidligere generalsekretæren for den ukrainske baptistunionen, Gregorij Komendant (bildet) som nå er generalseketær for Det ukrainske bibelselskapet.

Nylig ble pastoren for Livets Ord-menigheten i den ukrainske byen Melitopol, Dmitrij Budyu, arrestert og bortført av russiske soldater og ble først sluppet fri ni dager etterpå. 

Og i går kom nyheten om at Russland og Kina går i tospann om å skape en ny verdensorden. Saken skapte store ioverskrifter i VG, NRK og TV2, med gjengivelse av en video hvor utenriksminister Lavrov forteller om de for mange oppsiktsvekkende planene.

Likevel finnes det i det kristne antivaksine- og Freedom Convoy-miljøet ivrige støttespillere av Vladimir Putin og den blodige invasjonen. En av dem er en kvinne som publiserer en rekke artikler på sin Facebook-profil, og sanker inn et sted mellom 600-900 'likes' på hver av artiklene hun legger ut. Blant de norske kristne Putin-tilhengerne finnes det både en norsk pastor og en evangelist. Deres artikler spres så videre innen dette miljøet, uten noe form for kildekritikk eller kristiske spørsmål. Jeg har tidligere skrevet om at det ikke lenger finnes en eneste opposisjonell avis i Russland, bare statskontrollerte medier, likevel er det disse mediene som disse kristne henter mye av sin informasjon fra som spres videre. De snakker mye om 'fake-news' disse Putin-tilhengerne, men når ble statskontrollerte russiske medier pålitelige? Sprer ikke de 'fake-news'.

Det er nesten ikke tror det en leser. Er det mulig for kristne blindt å støtte en despot som Putin? 

Det er bare et svar på dette: Dette er en eneste stor forførelse som har sneket seg inn i de kristne rekkene.

Åtte ting å huske på når du går gjennom en vanskelig tid

 

1. Alt kan - og vil - endres

2. Du har kommet deg gjennom endringer før

3. Dette er en læringsprosess

4. Det å ikke få det du ønsker kan være en velsignelse 

5. Tillat deg selv å gjøre noe morsomt

6. Å være snill mot seg selv er den beste medisin.

7. Andre menneskers negativitet er det ikke verdt å bekymre seg for

8. Det finnes alltid, alltid, alltid noe å være takknemlig for.

Oversatt til norsk fra 'Contemplative Monk' av Bjørn Olav Hansen (c)

Russland og Kina kunngjør at de vil skape en ny verdensorden

Hva svarer de kristne Putin-tilhengerne nå, som skriver om New World Order og Deep State i forbindelse med Ukraina-krigen? Jeg bare undres. Flere av dem har de siste ukene hevdet på Facebook at det ukrainske regimet bare er dukker for 'the new world order' og at Putin kjemper mot en slik ny verdensorden.

I dag - onsdag 30.mars - ble det nemlig kjent at Russlands utenriksminister Sergeij Lavrov offentliggjør planer Russland og Kina har sammen. De ønsker å skape en helt ny verdensorden. 

Planene ble kunngjort i forbindelse med at utenriksminister Lavrov besøker Beijing i dag. Det er offentliggjort en video av uttalelsen. Her heter det blant annet: "Vi skal sammen med dere, og med alle dem som sympatiserer med oss bevege oss i retning av en multipolar, rettferdig og demokratisk verdensorden." Dette er Lavrovs egne ord. 

Det føles ikke akkurat betryggende at Russland og Kina - av alle - skal kjempe for en demokratisk verdensorden. Disse landene er kjent for undertrykkelse av opposisjonelle oh minoriteter, fengsling av politiske motstandere, en statskontrollert presse, annektering av land - bare for å nevne noen. 

Päivi Räsänen frikjent

Det er en gledens dag for den finske politikeren Päivi Räsnänen spesielt, og for tros- og ytringsfriheten generelt, at hun i dag ble frikjent av tingretten i Helsinki. Dette er en svært viktig avgjørelse for alle som har et konservativt bibelsyn med hensyn til deres tros-og samvittighetsoverbevisning. Da er det fortsatt mulig å sitere Bibelen i det offentlige rom, når det gjelder synet på ekteskapet, uten å bli straffeforfulgt for dette. I dag takker vi Herren for bønnesvaret.

Foto: Wikipedia.

Diktatorer beseiret og evangeliets framgang - om forbønnstjenesten til Rees Howells

Rees Howells levde for oppfyllelsen av Jesu store oppdrag: Evangeliet til enhver skapning, og han trodde at Hitler (nazismen) og Mussolini (fascismen), diktatorene i Tyskland og Italia, måtte bli beseiret for verdens fredelige arbeid. evangelisering kunne fortsette. Han så også på Stalin av Russland (kommunisme), som en trussel som Gud kunne bruke for å beseire de andre diktatorene mens alle tre diktatorene var allierte! Hitler og Mussolini var en del av aksemaktene i Berlin-Roma.

"For riket hører Herren til, og han hersker over folkene... Etterkommerne skal tjene ham. Det skal fortelles om Herren til etterslekten. De skal komme og kunngjøre hans rettferdighet for det folk som blir født, at han har gjort det." (Salme 22,29 og v.31-32)

Det kan være vanskelig å forestille seg nå, men Storbritannia på slutten av 1930-tallet var på nippet til å bli invadert og okkupert av nazistene som var i forbund med fascistene. Rees og Lizzie Howells, deres sønn Samuel og de andre bønnekrigerne ved Bible College of Wales, levde gjennom og seiret i den typen bønnekamper og forbønn som Jesaja og andre helter fra Det gamle testamente opplevde. Storbritannia som det gamle Jerusalem kom til å falle for en fremmed fiende, men da sa Gud «Nei», og forbederne med Rees, Lizzie og Samuel måtte be Guds vilje bli til, med perioder med faste ved mange anledninger.

På spesielle jubileer ved Bible College of Wales refererte Samuel Rees Howells ofte til faren Rees og de spesielle forbønnskampene han kjempet. Han minnet oss om at «Herrens tjener» eller «direktøren», som Rees ble kalt av Samuels generasjon, hadde gått kostbare veier i forbønnslivet som få i kirken forstår eller har opplevd. Hans seire var store og byrdene, den åndelige apatien de kjempet mot og forsinkelser var utfordrende.

I det øyeblikket seieren så ut til å være på diktatorenes side, kom Rees Howells med flere offentlige erklæringer som sjokkerte noen og inspirerte tro til å oppmuntre andre. De mektige nasjonene og diktatorene som virket uovervinnelige, trodde Rees ville bli knust fordi Gud selv var imot dem. Arbeidet med å nå hver skapning med evangeliet ble hindret på grunn av diktatorene, og deres ende var nær.

Det er innenfor konteksten av en europeisk krig fra midten av 1930-tallet og utover og muligheten for invasjon i 1938 og 1939, at Rees Howells publiserte sin overbevisning i boken 'God Challenges the Dictators'. Det var også frykt for invasjon i 1940 og våren 1942.

Rees Howells var ivrig etter å få ut boken sin for å hjelpe Storbritannia med å be, for å inspirere til tro og tillit til den levende Gud over en rettferdig og rettferdig sak. Han var i stand til å få boken på trykk i midten av desember 1939, for å innpode og stimulere troen i møte med overveldende odds når frykt for invasjon feide over landet. Et prøvekapittel (et 32-siders hefte) ble sendt til hver minister i Storbritannia, i 20 000 eksemplarer!

Nazistene med sin antikrist-ånd hadde trampet over land og deres grenser, annektert dem, fengslet og drept motstandere, hindret evangeliets fremmarsj. De hadde forfulgt jødene i Tyskland siden tidlig på 1930-tallet, og i nazi-okkuperte europeiske land fra slutten av 1930-tallet. Pastorer og de som motarbeidet naziregimet ble også fengslet eller satt i konsentrasjonsleirer.

Hitlers nazister stormet over Europa og fjernet kristne friheter, og prøvde å utslette jødene som Haman fra det gamle persiske riket, men Rees Howells og hans team av forbedere sto resolutt og sterke til slutten. Diktatorene ville bli beseiret.

På sidene til 'God Challenges the Dictators' som Rees Howells begynte å skrive etter at krigen ble erklært mellom Storbritannia og Nazi-Tyskland i september 1939, uttaler han det totale nederlaget til Hitler og Mussolini og vitner om måten Den Hellige Ånd ledet ham på og de bemerkelsesverdige svarene til bønn han mottok. Dette tjente som en bekreftelse på Guds større mål.

Krigen varte lenger enn mange hadde trodd, akkurat som første verdenskrig da det ble sagt: «Det vil være over til jul», dette var en forsinkelse, ikke et nederlag, en åndelig kamp mellom Djevelen og Gud. Han holdt seg standhaftig på at Gud ville beseire diktatorene, og enhver tvil om hans tro var for ham, bare enda et skritt i prosessen med raffinørens ild. Hvis Rees Howells måtte dø mer fra verden og dens meninger, var han forberedt på det.

- Mathew Backholer. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Europas største messianske forsamling befinner seg i Kyiv, Ukraina

Det ble så sterkt for meg å lytte til pastoren for Europas største messianske forsamling, rabbineren Boris Grisenko, i går formiddag. Han leder en messiansk forsamling i Kyiv, Ukraina, med over 2000 medlemmer. Vanligvis overføres hele lørdagens sabbatsgudtjeneste med lovsang, dans, brødsbrytelse og tale, men nå etter at Ukraina er blitt hærtatt av Russland og Kyiv er under angrep, var det bare talen til rabbineren som ble overført. Stillferdig, sittende i en skinnsofa, delte Boris Grisenko fra Guds ord, og talte trøst og oppmuntring til sine medlemmer. 

Mens krigen raser utenfor taler pastor Boris om sabbatens ro, fred og hvile, om freden som kommer veltende som en flod, om strømmene av Guds herlighet som kan berøre oss. Det er sterkt. Ordene er ikke nye, men det er konteksten, ja, kontrastene som gjør det så sterkt. Pastor Boris taler til de urolige hjerter, til de som frykter, til de som har mistet noen av sine kjære i denne grufulle krigen. Pastor Boris er der, han står klippefast i krigensgru, og taler trøst til sitt folk. Som en sann hyrde skal. Han setter mot i folket.  Her er ingen hevngjerrighet. Her er bare trøst.

Han følger rådet Herren gir gjennom profeten Jesaja:'

"Trøst, trøst mitt folk, sier deres Gud. Tal vennlig til Jerusalem og rop til henne at hennes strid er endt, at hennes skyld er betalt, at hun av Herrens hånd har fått dobbelt for alle sine synder..." (Jes 40,1-2)

La oss i dag be spesielt for Ukrainas jøder, for denne store messianske forsamlingen, for pastor Boris, og for alle jøder som flykter ut av Ukraina, mange av dem er på vei til Israel.

Billedtekst: Bildet er tatt fra en sabbatsgudtjeneste i Europas største messianske forsamling, i Kyiv i Ukraina.

Basunen lyder over landet

 

Blås i horn på Sion, rop ut en hellig faste, kunngjør en høytidssamling! (Joel 2,15)

Sammen for Hans ansikt 2022 ble avlyst på grunn av usikkerheten rundt Covid-restriksjoner i starten av året. Nå er det imidlertid en god anledning til å komme sammen i Vikingskipet på Hamar i palmehelga (8.-10. april). La oss gjøre denne samlingen til årets bønnekonferanse, og komme sammen for Hans ansikt der! Det blir 48 timer bønn og lovsang, med viktige budskap om vårt kall og vår identitet. Guds folk er kalt til å være et strålende lys midt i den tiden vi er i. For å reise oss med frimodighet trenger vi å huske hvem vi er og hva Gud sier om oss. Bare da kan vi gå inn i den rollen Han har ment vi skal ha i denne tiden. Nordmenn var en gang vikinger som plyndret og ødela. Men vi ser et glimt av en arv som handler om å reise til nasjonene (og til naboen!) som omvendte vikinger, som kommer med et godt budskap. Derfor samles vi nå i et omvendt vikingskip hvor vi skal minnes om hvor vi kommer fra og hvor Gud vil ha oss.

Påmelding for hele samlingen eller enkeltmøter: https://www.onethingeurope.no/pamelding

Vi har gjerne allerede lagt planer og gjort avtaler. Likevel går utfordringen ut om å forsøke en gang til for å se etter en mulighet til å være med på noe i Vikingskipet. Kanskje kan du få til en dagstur lørdag 9. april om du ikke får til hele helga, eller om så bare lørdag kveld. Hvis vi kan høre lyden av basunen som nå toner ut i landet, så finner vi alltids en måte å områ oss på så vi kan dra selv eller sende noen andre. Slik situasjonen er i Europa nå, hvordan kan vi annet enn å kaste oss på vårt ansikt for vår Gud?

En samling av alle generasjoner

Arrangørene sier: "Gud har lagt oss på hjertet å invitere den unge generasjonen og den voksne / eldre generasjonen til å komme sammen i et strategisk samarbeid i bønn og faste for folket vårt. Slik som Ester og Mordekai i sin tid gjorde, er vi nå sammen i tre dager for å søke Gud for en gjenoppreisning av det norske Gudsfolket".

Kall folket sammen, hellige forsamlingen! La de gamle samle seg, og la småbarn og spedbarn komme sammen. La brudgommen gå ut fra sitt rom og bruden fra sitt kammer! Mellom forhall og alter skal prestene, Herrens tjenere, gråte og si: «Herre, spar ditt folk, gjør ikke din eiendom til spott så folkeslag får herske over dem! Hvorfor skal de si blant folkene: Hvor er deres Gud?» (Joel 2, 16-17)

Vi inviterer generasjonene til å komme sammen i Vikingskipet. Spesielt under lovsang vil det være en stor glede å ha barna også tilstede i salen. Det vil være noen rom inne i bygget som er tilrettelagt for lek, under oppsyn av voksne. (Det blir ikke eget opplegg for barna utover dette).

En samling av ledere

Samlingen i Vikingskipet er også et kall til ledere om å komme sammen for en større hensikt i landet vårt. Moses fikk beskjed om å lage to trompeter av sølv for å kalle forsamlingen sammen. Når de blåste bare i den ene, skulle lederne komme sammen:

Herren sa til Moses: Lag deg to trompeter! Du skal lage dem av hamret sølv. Disse skal du bruke når du kaller menigheten sammen, og når leiren skal brytes. Når de blåser i dem, skal hele menigheten komme sammen hos deg ved åpningen til telthelligdommen. Blåser de bare i den ene, skal lederne, overhodene for Israels tusener, samles hos deg. (4. mos 10,1-4)

Alle som kjenner på et ansvar for nasjonen kalles sammen i palmehelga. Representanter fra andre nordiske land har også meldt sin ankomst. Vi skal stå sammen i Norden for Guds hensikter i vår generasjon!

Stå sammen med Ukrainere i Norge

En del flyktninger fra Ukraina som nå oppholder seg i Norge ønsker å være med i Vikingskipet i palmehelgen! Vi synes det er fantastisk sterkt å få komme sammen, også med ukrainere som nettopp har flyktet fra krigen - når vi er folk fra mange land i Europa som kommer sammen innfor Gud for å be for kontinentet vårt i denne tiden.

Når dere drar i krig i deres eget land mot en fiende som går til angrep på dere, skal dere blåse lange støt på trompetene. Da skal Herren deres Gud huske på dere, så dere blir berget fra fiendene. (4. mos 10,9)

Om du selv skal være på samlingen eller ikke, har du mulighet til å bidra med å dekke opphold for kanskje en ukrainer, eller en familie? Bruk VIPPS 571186 eller kontonummer 2801.52.69083 og HUSK å merke med Ukraina (på både vipps og konto)! Disse midlene går uavkortet til dette formålet.

Kontinuerlig bønn og lovsang

Det vil være kontinuerlig bønn og lovsang gjennom tiden vi er samlet i Vikingskipet; fra fredag ettermiddag til søndag ettermiddag. Det vil foregå i hovedsalen hvor vi alle er samlet, og i pauser fortsetter lovsangen inne i Auditoriet som har adgang direkte fra hovedsalen. Dette ledes av en rekke bønne - og lovsangsledere fra inn og utland.

Møter med tale(r) og bønn

Underveis i helga vil det være noen møter som inneholder ledet bønn og forkynnelse:

Fredag kl. 19 - 23

Lørdag kl. 10 - 15

Lørdag kl. 19 - 23

Søndag kl. 13 - 17

Kom med forventning til Gud

Kom med forventning om hva Herren skal gjøre denne helgen, hvor han lar sin Ånd falle, han som døper med Hellig Ånd og ild!

Og ta med deg noen du kjenner, så dere sammen kan ta med ilden og spre den videre der dere går frem i tiden etter samlingen!

Du er varmt velkommen!

Les mer på nettsiden til arrangementet: https://www.onethingeurope.no

Guds kjærlighet er sterkere enn døden

Selv om Jesus gikk direkte imot den menneskelige tilbøyeligheten til å unngå lidelse og død, innså tilhengerne hans at det var bedre å leve sannheten med åpne øyne enn å leve livet sitt i illusjon [av udødelighet].

Lidelse og død hører til Jesu smale vei. Jesus forherliger dem ikke, eller kaller dem vakre, gode eller noe å ønske. Jesus oppfordrer ikke til heltemot eller selvmordstanker. Nei, Jesus inviterer oss til å se på virkeligheten av vår eksistens og avslører denne harde virkeligheten som veien til nytt liv. Jesu kjernebudskap er at ekte glede og fred aldri kan nås når man omgår lidelse og død, men bare ved å gå rett gjennom dem.

Vi kan si: "Vi har egentlig ikke noe valg." Ja, hvem slipper unna lidelse og død? Men det er fortsatt et valg. Vi kan fornekte livets virkelighet, eller vi kan innse det. Når vi møter det ikke i fortvilelse, men med Jesu øyne, oppdager vi at der vi minst venter det, er noe skjult som har et løfte sterkere enn selve døden. Jesus levde sitt liv med tillit til at Guds kjærlighet er sterkere enn døden og at døden derfor ikke har det siste ordet. Han inviterer oss til å møte den smertefulle virkeligheten av vår eksistens med samme tillit. Det er dette fastetiden handler om.

- Henri Nouwen. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

"Selv om fjellene rystes og haugene rokkes, skal likevel ikke min usvikelige kjærlighet til deg rokkes, og min fredspakt skal ikke rokkes," sier Herren, som har medlidenhet med deg.

- JESAJA 4:10 (NIV)

Jesusbegeistringen til Jan Amos Comenius forandret verden, del 1

I dag er det på dagen 430 år siden den tsjekkiske teologen  Jon Amos Comenius (bildet) ble født i Bohemia eller Bøhmen. Han er en av de som har hatt mest innflytelse på den moderne verden, og er kjent som 'den moderne utdannelsens far'. Det som kanskje ikke er så kjent er hans bakgrunn blant de bøhmiske eller moravianske brødrene, hans lidenskap for Jesus og et profetisk ord han bar på. Ikke nok med det: noen av de store vekkelsene over de neste fire århundrer kan spores tilbake til denne mannens hengivenhet til Jesus. 

Historien om Jon Amos Comenius begynner med en gutt som ikke er spesielt glad i skolen! Han hater den. Han kalte skolene for 'sinnets slakterhus', intet mindre enn det. Han var av den oppfatningen at skolene lærte til de fleste barn til å hate bøker og god litteratur. Men han kom seg igjennom årene på skole, og var i stand til å komme seg inn på det calvinistiske universitetet i Herborn. Så i 1614 begynner han som lærer ved en moraviansk skole i Prerau. Og det var her han introduserte de nye undervisningsmetodene som kom til å forandre den vestlige verden.

Drivkraften bak det hele var ordene fra Kol 1,16: "For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, enten det er troner eller herredømmer eller makter eller myndigheter. Alt er det skapt ved ham og til ham."

Comenius hevdet at all sann kunnskap ville åpenbare Kristi herlighet, og erklærte derfor at 'naturen er Guds andre bok.' Denne lidenskapen ble så smittsom at store deler av den siviliserte verden ble berørt av den. Comenius mente den eneste måten å bringe fred på var gjennom utdanning. Han utformet en plan for å utdanne hver provins og land, som han presenterte i The Great Didactic (1632). Utdanning, mente han, burde være mer enn bare å lære fakta og språk (som tilfellet var på hans tid), den skulle forme kristen karakter og skulle være preget av å observere den fysiske verden.

I 1618 ble Comenius pastor for en moraviansk menighet i Fulneck. Det innebar at han også fikk ansvaret for skolen der, noe som fikk store ringvirkninger. Skolen i Fulneck ble kjent over hele Moravia. Det var også på denne tiden at Jan Amos Comenius begynte å skrive. 

Det idyllen skulle få en brå sluttt. Mørke skyerr samlet seg over Europa. Tredveårskrigen, ble den kalt, og den skulle radikalt forandre retningen på hans liv. I 1620 seiret katolikkene ved slaget om Hvitfjellene og Moravia ble offisielt romersk-katolskt. Comenius fikk raskt beskjed om at han måtte frasi seg sine moravianske overbevisninger om han aktet å fortsette som lærer ved skolen i Fulneck! 

Comenius nektet og mistet ikke bare lærerstillingen.men også sitt dyrebare bibliotek og alle sine nedtegnelser. Men det skulle komme flere tragedier. Tredveårskrigen var voldens tid, og mord, vold og sult reduserte befolkningen i Moravia fra tre millioner til en million. Det fikk store personlige følger for Comenius, som mistet sin kone og sitt eneste barn.

fortsettes

En bønnens pioner er hjemme hos Jesus

Bønnepioneren Hans Myrvold (bildet) har gått hjem til Gud. Myrvold døde i sitt hjem torsdag 24.mars etter lengre tids sykdom, 94 år gammel. Myrvold var inititageren til de store bønneaksjonene for daværende Sovjetunionen og senere for Kina. Den første av bønneaksjonene involverte de fleste av pinsebevegelsens menigheter landet rundt, hvor hver menighet fikk tildelt sitt eget geografiske område av Sovjetunionen, slik at de kunne be konkret for området, og noen fikk også sin egen vennskapsmenighet, som de kunne holde kontakt med. Dermed berørte Hans Myrvold og hans bedere millioner av menneskers liv gjennom bønn. De ga også bønnestøtte til mange forfulgte kristne, både i Sovjetunionen og senere i Kina. Selv gjorde Myrvold en rekke reiser til Sovjetunionen og Kina, og fikk bety svært  mye for de kristne der.

Myrvold sørget også for hjelp til å opprette hemmelige bibeltrykkerier og formidlet direkte økonomisk støtte til forfulte kristne. 

Det hører med til den eventyrlige historien om Hans Myrvold at han 76 år gammel startet han på språkstudier i kinesisk på et universitet i Kina.

Selv hadde jeg gleden av å besøke denne Herrens bedende gentleman to ganger. Den ene gangen til en privat samtale i hans hjem, den andre gangen sammen med en annen pioner, David Wang fra Kina. Begge deler like inspirerende, oppbyggende og utfordrende! Utfordrende fordi Myrvold både gjennom sine ord, men ikke minst gjennom sitt levde liv, utfordret til en radikal overgivelse til Kristus g til å gi seg hen til bønn for andre. De unådde lå tungt på hans hjerte.

Nå er en bønnens- og troens mann gått bort.  Hvem tar hans plass som forbeder?

Russland har en uavhengig avis - Putin knebler demokratiet

SISTE: Denne artikkelen ble skrevet klokken 1230 i dag. Nå kl.1410 melder VG at Novaja Gazeta - Russlands eneste oposisjonelle avis - har måtte innstille sin virksomhet og publiseringen av avisen er satt på pause til etter at krigen i Ukraina er over. Russland har dermed ingen frie og uavhengige aviser mer.

Det gjør et sterkt inntrykk å lese den seks sider lange dokumentarartikkelen i lørdagens utgave av Klassekampen, hvor Ingrid Fadnes skriver om hvordan Russland tømmes for uavhengige journalister. Det finnes nå bare en eneste opposisjonsavis i hele det veldige russiske riket som ikke er helt kontrollert av Putin-regimet: Novaja Gazeta. Avisen er underlagt streng sensur, og 4.mars i år ble det vedtatt en lov i Russland hvor man kan bli straffet med absurde inntil 15 års fengsel for å spre 'falske nyheter' om det russiske militæret. Loven kommer på toppen av en rekke andre lover, som sakte, men sikkert har minimert ytringsrommet til både journalister, opposisjonelle og aktivister i Russland.

Det er straffbart å omtale den blodige russiske invasjonen av Ukraina, med sine grufulle tap av tusenvis av menneskeliv og massive ødeleggelsen av for eksempel storbyen Mariupol. Novaja Gazeta omgår dette med å publisere avisen med flere blanke sider med påskriften: "I andre tider ville disse sidene i Novaja Gazeta gitt detaljer om forløpet til Russlands 'spesielle militæroperasjon' på Ukrainas territorium ... Novaja Gazeta anser det ikke som mulig å dekke de tragiske hendelsene, utelukkende basert på detaljene fra Forsvarsdepartementet i Den russiske føderasjonen." 

Siden Novaja Gazeta ble grunnlagt i 1993, har seks av avisens medarbeidere blitt drept. Den er kanskje mest kjent her i Vesten etter at avisens redaktør Dmitrij Muratov, mottok Nobels fredspris i fjor. Hvor lenge de får holde på med å utgi den er uvisst. Den kan stenges ned av myndighetene om så er i dag. 

Nå flykter de uavhengige journalistene fra Russland. Tilbake er de statskontrollerte mediene, slik det er i et hvert diktatur. Russland under Putin er intet demokrati. Et demokrati har en fri og kritisk presse. Men det er ikke bare jourrnalister som flykter fra Russland. Journalist Ingrid Fadnes skriver: "Verdens øyne er rettet mot Ukraina, krigen og millioner på flukt, men i skyggen av krigen foregår det som den russiske journalisten Mikhail Viktorovitsj Zygar kaller for den mest usynlige eksodus, utvandringen, i russisk historie. Vanlige folk, aktivister, kunstnere og journalister forlater Russland. Det er snakk om flere tusen, kanskje flere hundre tusen. Akkurat hvor mange journalister som har reist, er uklart, men Commitettee to protect Journalists har anslått 150. Dette er allerede gamletall. Alt endrer seg fort, og hver eneste dag pakker journalister kofferten og forlater landet." (Klassekaampen lørdag 26.mars 2022, side 17)

Det har skjedd tidligere også. I 1917 og i årene som fulgte. Da var det bolsjevik-revolusjonen som førte til at intelligensiaen forlot Russland. Nå er det diktaturet til Putin.

Derfor er det komplett uforståelig at det finnes kristne i antivaksinemiljøet, i Freedom-convoy-miljøet, i Partiet De kristne, som siterer statskontrollerte russiske medier og påstår at Putin kom for å redde Ukraina. En av dem skriver, for eksempel følgende på sin Facebook-profil, i dag: "Hadde denne Zelenskij elsket sitt folk, så hadde han forhandlet med naboen Putin og kommet til et kompromiss og unngått denne krisen som mest går ut over vanlige ukrainere. Denne karen sitter sammen med eliten og USA og NATO og spiller storkar på bekostning av folket. Du får prøve å lese deg litt opp på historie ... husk på at alt vi får lite fra media er vestligorientert og veldig mye løgn." Og videre: "Hadde NATO lyttet til den russiske retorikken, og tatt et skritt tilbake, kunne denne krisen og krigen vært unngått." En annen skriver: "Russland dreper ikke sivile og angriper ikke sivile mål". 

Jeg undrer meg over hva de samme ville ha sagt om Russland angrep Norge? 

Flere kristne vaksinemotstandere gikk over natten fra å være medisinske eksperter til å bli eksperter på Russland og Ukraina, og det er underlig å se at de stort sett uttrykker seg helt likt. De skulle vel ikke være at de kopierer hverandres uttalelser? Media er Fake News, men den russiske statskanalen Russia Today sier visst sannheten, og bare sannheten. 

Jesus arbeider i det skjulte

Dette er en av de viktigste tekstene av Henri Nouwen jeg har oversatt:

Jeg tror aldri du vil være i stand til å trenge gjennom mysteriet om Guds åpenbaring i Jesus før det slår deg at størstedelen av Jesu liv var skjult og at selv de "offentlige" årene forble usynlige hva angikk folk flest. Mens verdens måte er å insistere på publisitet, kjendisfaktor, popularitet og å få maksimal eksponering, foretrekker Gud å jobbe i det skjulte. Du må la mysteriet om Guds hemmelighold, Guds anonymitet, synke djupt inn i bevisstheten din, fordi ellers ser du hele tiden på det fra feil synspunkt. I Guds øyne finner de tingene som virkelig betyr noe sjelden sted i offentligheten. . . . Kanskje, mens vi fokuserer hele vår oppmerksomhet på VIP-ene og deres bevegelser, på fredskonferanser og protestdemonstrasjoner, er det de totalt ukjente menneskene, som ber og arbeider i stillhet, som får Gud til å redde oss fra ødeleggelse.

- Henri Nouwen. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

En underlig drøm om Russland

I natt drømte jeg om Russland, et land jeg har besøkt flere ganger og hvis folk jeg elsker. Russlands invasjon av Ukraina går veldig inn på meg, og jeg har skrevet om krigens brutalitet en rekke ganger. blant annet etter drømmen jeg hadde om byen Mariupol, noen dager før byen ble inntatt av russiske soldater og som jeg skrev om før det skjedde. Men det er ikke det denne drømme handler om:

I drømmen var jeg på reise i Russland. Hvor vet jeg ikke. Det var i utkanten av en by. I jordbruksområdene. Jeg var invitert av noen troende på stedet for å plukke frukt. Da vi kom frem var det bugnende hveteåkre og frukthager, men det var noe merkelig med dem. Alt var pakket inn i plast. Det inntrykket jeg fikk var at hveten og frukten var snart moden, men ikke klar til å høstes inn. Det var enorme mengder. 

De jeg var sammen med var like forundret som meg. Vi fikk til en skråning like i nærheten, for å plukke bær. Det var ganske skrint, men det var noen bær her og der. Da så jeg det! Store maur, nesten overdimensjonerte, var over alt. De spiste bærene. De skapte frykt hos de som så dem. Noen steder kravlet de i store klaser. De var vemmelige å se på, og de fråtset i bærene. 

Da jeg våknet av drømmen ble jeg liggende lenge å tenke. Da kom jeg til å tenke på noen ord fra Åp 14,15-16: 

"Og en annen engel kom ut fra templet og ropte med høy røst til ham som satt på skyen: Send ut din sigd og høst! Timen til å høste er kommet, for høsten på jorden er fullmoden. Og han som satt på skyen, lot sin sigd gå over jorden, og jorden ble høstet..."

Det er tydelig at vi står innfor en stor innhøstning i Russland og Ukraina, og at høsten har sine fiender. La oss be.

Berørt av Den Hellige Ånd

Maria budskapsdag/Prekentekst: Luk 1,39-45

To kvinner berørt av Den Hellige Ånd, som fryder seg i Gud i pur glede og som ikke klarer å legge bånd på seg, men roper høyt. Glede og Den Hellige Ånd er uløselig knyttet sammen.

Det er den ytre rammen rundt Maria budskapsdag, som vi feirer i dag. Et møte med Den Hellige Ånd skjer ikke ubemerket! Lukas forteller oss at Elisabet ble 'fylt av Den Hellige Ånd', og barnet hun bærer sparket i magen hennes. Hva annet kunne skje enn det! Gleden over å se Maria var så stor!

Omtrent midt i fastetiden feires Maria budskapsdag. På den måten endres fastens tematikk, om så er for bare en dag. Fra bots- og kamppreget, til festen og lovsangen! Vi trenger det, og kanskje spesielt i vår tid med så mye mørke rundt oss. 

Maria budskapsdag og julen hører jo sammen. Den er den første fornemmelsen av inkarnasjonens store mysterium: at Gud ble menneske.

Tenk så stort det er at Gud velger ut en jødisk tenåringsmor til å bære og føde Guds Sønn. For Sønnen ble ikke skapt, men født. Maria er både 'Gudbærerske' og 'Gudføderske'. Noe annet enn Guds mor kan hun nemlig ikke bli. For Han som dag skal fødes er jo både sann Gud og sant menneske. Fornekter vi at at Maria er Guds mor, fornekter vi jo at Jesus er Gud kommet i kjød.

Men det er ikke Maria - eller Elisabet  - som er sentrum for denne bebudelsesfesten!

Det ligger jo i ordet: en fest som bærer bud om noe: Jesu fødsel.

Ordene fra apostelen Paulus:

'Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet,'  blir første gang oppfylt i Maria den dagen hun mottar budskapet fra engelen.

I dag - midt i fastetiden - kan vi med rette synge gledessanger og lovsanger!

Maria budskapsdag. Det er en viktig dag i kirkeåret, som jeg er blitt veldig glad i. Med den veves inkarnasjonsmysteriet både til forberedelsen av 'festenes fest', den strålende påsken og til julehøytiden. Med bebudelsen begynner menneskehetens forløsingshistorie.

Det er noe spesielt med Maria. Det kommer vi ikke utenom. Hun er ikke som andre kvinner. Den unge jødiske jenta bar Gud under kjolelivet.

Jeg kjenner på en djup takknemlighet for det 'ja' den unge jødiske jenta ga til Guds kall. Det kostet. Ikke minst under graviditeten. Alle blikkene, hviskingen, spottordene. Men mest av alt lidelsen det var å se Jesus lide.

Jeg er blitt så inderlig glad i en julesalme av Arnfinn Haram, hvor koret lyder slik:

'Maria, Maria, visste du vel
alt som deg ventar: Sverd i di sjel,
naglar og tornar, blod på en kross!
Ofrast lyt Sonen, ofrast for oss'.

Dette er jo det profetiske ordet den gamle profeten og bederen Simeon gir til Maria:

'... ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd'. (Luk 2,35)

Men du verden - det må ha vært mye glede med denne graviditeten også!

Og forundring! 

Det er underlig dette, at Maria adstedkommer så mange sterke reaksjoner. Nesten uten unntak får jeg sterke reaksjoner når jeg kaller Maria for Gudfødersken. Det har sikkert sammenheng med at man knytter dette ordet til noe 'katolsk' eller 'ortodoks'. Men stans nå litt - kan Maria egentlig være noe annet? Hvis Jesus ikke er Gud kommet i kjød, hvem er Han da?

Uten Maria, ingen Frelser. Derfor priser vi henne salig. Som Bibelen sier vi skal gjøre. Selvsagt var Maria spesiell, hun var tross alt Jesu mor. Og Jesus selv drar omsorg for henne helt til det siste. Han ber Johannes ta vare på henne. Jeg undrer meg på om ikke ømheten en kan merke i evangeliet som han skrev, bærer preg av at han var så tett opp til Frelserens mor.

En kjær venn har gått hjem til Gud

I dag klokken 12.15 hentet Herren hjem en kjær, kjær venn: Anne Marit Torsvik Viljoen, den tidligere landslederen for Operasjon Mobilisering i Norge. Om Anne Marit kan det virkelig sies at 'hun har stridd dn gode strid, fullendt løpet, bevart troen". Livet med kreftsykdommen var en strid, veien ble humpete den siste tiden, men Anne Marit holdt fast ved Jesus, og Han sviktet ikke henne. Hun tenkte mer på alle andre enn seg selv. Var opptatt av deres ve og til. Med Anne Marits bortgang har jeg mistet en av mine ivrigste forbedere. Når jeg hadde dårlige dager, var det som om hun visste det, og hun bar meg i bønn mang ei tøff sykdomsnatt. Og jeg ba for henne, og for hennes kjære Alwyn, hennes ektemann gjennom mange år.  Hadde hun fått leve videre hadde de to feiret sølvbryllupsdag i april. Slik ble det dessverre ikke, jeg håpet og ba om at hun måtte bli helbredet, men Herren ville det annerledes.

Anne Marit fikk 40 år i uselvisk tjeneste for misjonsorganisasjonen Operasjon Mobilisering. Jeg kjente henne både fra styret, og som venn siden 1989 da jeg ar på min første 'Love Europe' konferanse i Offenburg i Tyskland. For noen få år siden traff jeg Alwyn og Anne Marit i deres hjem i Kristiansand. Det var siste gangen vi traff hverandre rent fysisk, men vi holdt jevnlig kontakt via mail og telefon. Siste gang vi hadde kontakt var på søndag som var. 

May Sissel og kommer til å savne Anne Marit veldig.  Hun var oss så kjær, og så tung å miste. Men nå har hun allerede sett Jesus! Og jeg er sikker på at Han tok vel imot henne, med åpne armer og et stort smil. "Vel gjort', sa Han, 'du trofaste tjener'.

Kjære Alwyn, det blir bratte bakker fremover også. Savnet blit størst for deg, som har mistet kona og kjæresten din. Det er uforståelig. Vi er glad i deg, og vil fortsette å be for deg og mor til Anne Marit, sitt eneste barn.

Hvil i fred, kjære, kjære Anne Marit.

Fluen og honningbien

 Noen mennesker kommer til meg og forteller at de er opprørt over alt de ser i kirken som er galt.

Da forteller jeg dem, at hvis de spør en flue: «Finnes det noen blomster i dette området?» så vil den svare: «Jeg kjenner ikke til noen blomster, men over der finnes det en gjødseldynge hvor du kan finne all den lorten du kan ønske deg.» Hvis du derimot spør en honningbie: «Har du sett noen urene ting i dette området?» så vil den svare: «Urene ting? Nei, det har jeg ikke sett, men dette området er fult av blomster med den herligste duft.»

Du forstår, fluen ser bare de urene ting, for det er det den bryr seg om, mens honningbien vet hvor alle de vakre blomstene finnes, for det er disse denne henter sin næring ifra.

Noen mennesker ligner på honningbien mens andre ligner på fluen. De som ligner på fluen søker etter å finne ondskap i alle ting og er så oppslukt av dette, at de ser ikke noe godt noen steder. Men de som ligner på honningbien ser bare det gode i alt.

Den dumme tar alt i verste mening, mens den som har gode tanker, uansett hva han ser, uansett hva du forteller ham, forlater ikke sin positive holdning og gode tanker.

- Hl. Paisios av Athos (1924-1994) (bildet) Gjengitt med velvillig tillatelse fra 'Ortodoks kristendom' av Kjell Moen.

Hemmelig dåp på den arabiske halvøy

Disse to bildene får meg til å gråte. Av glede. De viser en dåp i all hemmelighet på den arabiske halvøy. Kristi kirke vokser i De forente arabiske emirater, Oman, Saudi-Arabia og andre land på den arabiske halvøya. Å forlate islam for å følge Jesus Kristus setter dem og deres familier i fare hver dag, men de tar den risikoen for Kristus. La oss huske på å be for alle disse menneskene som risikerer livet for å tilbe vår Herre. 

Dåpshøytideligheten fant sted denne uken.

Å være fullkommen er mulig!

 "Vær da fullkomne slik deres himmelske Far er fullkommen." (Matt 5,38) Er det virkelig mulig? Å være perfekt. Historier om perfekt kjærlighet. Vårt kall. Nå er det din tur.

«Kjærlighet» er «å gjøre godt», ren og enkel, og å gjøre det mot alle – «de onde og de gode», «de rettferdige og urettferdige» eller, i Lukas termer, «syndere». Ærlig talt, vi kan gjøre det. Vi velger bare å ikke gjøre det gang på gang. (Addison Hodges Hart)

VÆR FULLKOMMEN

Jesu befaling om å være perfekt som vår himmelske Far er perfekt, er fullstendig latterlig, til og med absurd, hvis den tas ut av kontekst. Hvis perfeksjonen Jesus refererer til her betyr å være feilfri, uten defekter eller mangler av noe slag, så er vi alle dømt til å mislykkes. Bare Gud er perfekt i denne forstand.

Men Jesus er ikke interessert i den slags perfeksjon. Han vil at vi skal elske slik Gud elsker. Hvordan det? For det første er Guds kjærlighet uvilkårlig – Gud elsker både de rettferdige og de urettferdige, neste og fienden. Hans kjærlighet er også ubetinget. Gud elsker oss på forhånd; hans kjærlighet er ikke avhengig av om vi eller andre er verdige eller ikke. Til slutt er Guds kjærlighet udelt. Han elsker ikke bare alle, han elsker hver person med all sin kjærlighet enkeltvis, slik de er og som de ennå vil bli.

Kjærlighet er ikke bare en generell følelse av å ikke ønske andre skade; det er et konkret svar på å gjøre godt – å be og velsigne og gi mat og drikke til de som står foran oss, ja til våre fiender. For bare konkrete kjærlighetsgjerninger kan gjøre fiender til venner.

Hele meningen og hensikten med Guds bud er kjærlighet (Rom. 13:8-10). Uten kjærlighet blir Guds endelige vilje – å forsone oss med ham og hverandre – forpurret. Dette er grunnen til at Jesus ber oss om ikke å forbli sinte på vår bror, skille oss fra vår ektefelle eller opprettholde hatet. Det er derfor vi vender det andre kinnet til og går den ekstra milen. Kjærlighet tvinger oss mot "den andre", fordi kjærligheten river ned veggene av fremmedgjøring.

HISTORIER OM FULLKOMMEN KJÆRLIGHET 

Dirk Willems ble tatt til fange, prøvd og dømt som anabaptist i 1569. Han rømte fra fengselet ved å slippe seg ut av et vindu med et tau laget av knytede filler, og falt ned på isen som dekket vollgraven.

Da Dirk løp over Lingeelva, hørte han isen brast bak seg. Han snudde seg og la merke til at vakten som forfulgte ham hadde falt igjennom og ropte om hjelp. Så uten å nøle løp han tilbake og dro mannen opp av det iskalde vannet. Hva annet kunne han gjøre?

Da de nådde land, oppfordret mannen som var reddet Dirk til å flykte. Men betjentens overordnede hadde kommet til stedet og ropte. "Husk din ed!" Så offiseren brakte Dirk tilbake til fengselet han nettopp hadde rømt fra.

Like etterpå ble Willems brent på bålet utenfor byen Leerdam. Hans vitnesbyrd og arv ble så kjent at utallige andre anabaptister ble styrket til å vise den samme typen kjærlighet til sine forfølgere. Tusenvis ble omvendt til Kristus som et resultat, og antente en ildstorm av kjærlighet som ikke kunne slukkes. (tilpasset fra Bearing Witness)

*****

Chris Carrier, en innfødt Miami, var ti år i 1974 da en misfornøyd tidligere ansatt av faren hans bortførte ham. Han tok Chris i en varebil og reiste godt utenfor forstadstrafikken, og stoppet i veikanten. Da han trakk Chris ut av setet og ned på gulvet i varebilen, fortsatte han å stikke den unge gutten i brystet flere ganger med en ishakke. Chris tryglet mannen om å stoppe, og lovet ham at han ikke ville si noe hvis han bare ville la ham gå. Mannen stoppet og kjørte av gårde, med Chris liggende i smerte bak i varebilen. Etter en times kjøring tok han Chris ut av varebilen og ba ham sette seg blant noen busker. Seks dager senere ble Chris funnet av en lokal hjortejeger, med blodig hode og svarte øyne. Han hadde blitt skutt gjennom hodet.

Mirakuløst nok kom Chris seg. I tjueto år slet Chris, nå blind på det ene øyet på grunn av hodesåret sitt, med usikkerheten ved å vite at mannen som hadde bortført ham fortsatt var på frifot. Men så fikk han en telefon fra Coral Gables politiavdeling, som ga ham beskjed om at en mann ved et lokalt sykehjem, David McAllister, hadde tilstått ugjerningen.

Til tross for McAllisters tilståelse, var det fortsatt ikke nok bevis til å stille ham for retten. Likevel dro Chris for å besøke David. Så snart Chris så ham, ble han overveldet av medfølelse. Denne mannen var ikke den grusomme kidnapperen han så for seg, men en skrøpelig, blind, gammel mann ødelagt av årevis med røyking og alkoholmisbruk. Han veide ikke mer enn seksti kilo, og hadde ingen familie og ingen venner.

Da David ikke kunne se, klemte han Chris hånden og fortalte ham hvor lei han var for det han hadde gjort mot ham. Chris så ned på ham, og så, mens han husker det: «Noe kom over meg som en bølge: Hvorfor skulle noen måtte møte døden helt alene og uten livsglede – uten håp?» Alt Chris kunne gjøre var å tilby ham sin tilgivelse og vennskap.

Chris begynte å besøke David så ofte han kunne. De brukte timevis på å snakke, lese og til og med be sammen, og mens de gjorde, smeltet Davids hardhet gradvis bort. Chris forklarte ham hvor velsignet livet hans var, og at han hadde en vakker kone og familie. "Som den gamle israelitten Josef som prøvde å få brødrene sine til å forstå, etter at de hadde forlatt ham," sa han til ham: "Det du hadde til hensikt med det onde, har Gud brukt til det gode."

Tre uker senere døde David. Chris hadde nettopp lagt overfallsmannen, og nå venn, i seng for natten. Godhet hadde det siste ordet. (tilpasset fra Why Forgive?)

VÅRT KALL 

Å være perfekt, slik vår himmelske Far er perfekt, betyr at vårt kall er å betrakte og behandle alle som en fremtidig borger av Guds rike. Vi elsker kanskje aldri perfekt, men vi kan fortsatt velge å elske. Dette vil ikke være lett, men med Kristi hjelp er kjærlighet alltid mulig. Som Christoph Friedrich Blumhardt minner oss om:

"Du vil møte mennesker som ser (og handler) onde ut og er frastøtende. De vil ikke ønske å bli elsket; de vil heller tenke på seg selv. Desto mer, elsk dem i Jesu ånd. La ingen skillevegg skille «dem» fra «oss». Det er håp for alle. Hat det onde, men ikke menneskene som gjør det onde. Med Frelseren, se forbi det stygge ytre av folks liv og inn i deres hjerter. Har du noen gang sett inn i noens hjerte og funnet ut at det er uverdig til kjærlighet? (Alle tilhører Gud)"

Har du? Når du møter de som er annerledes enn deg, de som bor på «den andre siden av sporene», de som ikke tilhører stammen din, de du er uenige med eller motsetter deg, hva ser du? Hva ønsker du å se? Ser du dem gjennom øynene til Kristi kjærlighet eller gjennom linser du selv har laget?

Gud lar sin sol og regn falle over oss alle. Hans kjærlighet tar det første grepet. Hva med oss? Vil vi la Guds kjærlighet bevege oss på den måten han beveger solen og regnet på? Det er absolutt muligheter rett foran oss til å vise kjærlighet. Tar vi dem? De ber om vårt svar.

Hva hjelper deg til å elske slik Kristus lærte oss?

- Charles E. Moore, Bruderhof. Oversatt til norsk av: Bjørn Olav Hansen (c)

Livet er ikke det verste man har

Dette er takksigelsens uke for meg! Tirsdag var det 10 år siden jeg overlevde mitt første hjerteinfarkt. Jeg husker godt dagen. Hvor skremmende det var. Ligge i en sykebil med hylende sirener og blålys på vei til Feiring og hjerteklikken der. Det siste jeg husker før legen gjorde inngrepet var at jeg grep  om gripekorset mitt og ba: 'Far, i dine hender overgir jeg min ånd." Ordene fra Salme 31,6 er blitt min 'livsbønn'. Her er jeg 10 år etter, og opplever våren på nytt! Er det ikke stort! 'Livet er ikke det verste man har...', for å si det med Benny Anderson.

Riktignok har det vært noen motbakker på veien de siste 10 årene, men jeg overlevd en stor bypass-operasjon og et nytt hjerteinfarkt, det siste på selveste fødselsdagen min, 30.september i fjor. Jeg har mye å være takknemlig for. 

De siste 14 dagene har vært veldig utfordrende. To uker med intens høyfrekvent øresus i høyre øre. Nesten ikke til å leve med. Så oppdaget jeg noe som første til at øresusen ble betraktelig lavere. Jeg kuttet ut noen blodfortynnende tabletter som har den slemme bivirkningen at den øker opplevelsen  av øresus. Nå går jeg bare på en type blodfortynnende, og har noe bedre dager med hensyn til støyen i venstre øre. 

Men smertene på grunn av Parkinson er sterke. De har jeg ikke fått redusert. Men jeg har klart å gå 150 meter med rullator ute i solskinnet to dager på rad, og jeg har sett min første gule Hestehov! Og jeg har hørt fuglene synge. Det er stort.

Og så har jeg hørt Arja Saijonmaa synge: 'Jag vill tacka livet, som haar gitt mig så mycket...'

Det hellige verkstedet

Tidligere erkebiskop Rowan Williams nevner den hellige Benedikt av Nursia (480-547) og hans berømte klosterregel i hans bok: 'Et hellig liv'. Williams viser til et bilde Benedikt benytter seg av i sin regel: at klosterfellesskapet ligner et verksted, her i min oversettelse: "Det er et sted der vi anvender spesielle verktøy", skriver Williams og legger til: "som vi har lånt av Kristus og som vi forventes å bli gitt tilbake på dommens dag, når vi tar imot vår lønn." 

"Ordvalget", skriver Rowan Williams, "fremtvinger bildet av et landskap i svart-hvitt, en grå himmel, en steinmur: verktøyet er slitt av flittig bruk, skikkelig laget med jevne mellomrom og hentet frem fra sin hylle hver morgen og til slutt blir hengende der for godt når trettheten og alderen får sin rett. Et hellig liv er et liv der vi lærer oss til å håndtere aker og ting, metodisk og selvforglemmende..."

Det den tidligere erkebiskopen og den hellige Benedikt beskriver er den gode vanen, den gode rytmen. Den må ikke foraktes eller undervurderes. 

'Øvelse gjør mester', har jeg lært. Jeg øver meg i å lytte, i stillheten, foran Kristi ansikt, gjennom Bibelen, bønnen, den åndelige lesningen, som ikke handler så mye om hvor mye jeg leser, men mer om hva jeg leser og hvordan jeg leser. De hellige pausene, den hellige hvilen. 

Resultat: en slitt Bibel med tåremerker, slitte knær, glede i hjertet og fred i sinnet. 

100 år med brukne våpen

Denne 'rødspettede' islenderen har sin historie! I dag er det på dagen 100 år siden Stortinget lovfestet retten til militærnekting. Grunnloven fra 1814 bestemte at alle norske menn 'er i Almindelighet lige forpligtet i en vis Tid at værne om sit Fædreneland.' Kvekerne var først ute her til lands om å nekte å gripe til våpen for å forsvare et stykke jord, og ble satt i fengsel. Flere, som av religiøse samvittighetsgrunner ikke kunne ta del i militæret, utvandret til Amerika for å slippe unna. 

Det var etter sterkt press fra Venstre og Arbeiderpartiet at Stortinget i 1902 bestemte at militærnektere på religiøst grunnlag skulle slippe å bli kastet i fengsel på grunn av sin samvittighet. Men de som nektet militæret av politiske årsaker ble fortsatt fengslet. Ikke-religiøse militærnektere var stort sett sosialister. De økte i antall da Arbeiderpartiet i 1906 ble antimilitært og deres ungdomorganisasjon startet flere antimilitære aksjoner. Under og etter 1.verdenskrig førte krigens redsler og drap av rundt 18 millioner mennesker til  både religiøse og politiske motiver bak militærnektingen ble styrket. Flere forslag til en militærnekterlov ble fremmet tidlig på 1900-tallet. Stridspørsmålet var om det bare var religiøs overbevisning som skulle være god nok grunn til å kunne nekte å gripe til våpen. Høyre og de militære lederne var negative til at det skulle kunne foreligge også politiske grunner. I dag er militærnekting godkjent som en menneskerett av både Europarådet og FN.

Men tilbake til den røde islenderen. Når jeg ble innkalt til å avtjene verneplikten hadde jeg allerede bestemt meg for å nekte. I 1972 hadde jeg hatt et radikalt møte med Jesus, og bestemt meg for å bli en disippel av Ham. Jeg ønsket å leve et liv i tråd med Bergprekennen, og kunne derfor av religiøs overbevisning ikke ta del i noe væpnet forsvar av landet. Derfor avtjente jeg verneplikten som sivilarbeider, og islenderen fikk alle sivilarbeidere utdelt som vårt arbeidsantrekk!  Den bar jeg stolt, selv om jeg måtte avtjene lengre verneplikt enn om jg hadde latt meg innrullere i Forsvaret. For min del avtjente jeg verneplikten på Toten museum, som altmuligmann.

Bergprekenen var det avgjørende skillet for meg. Det sammen med lesningen av urkirkens historie frem til keiser Konstantin. Urkirken var klart pasifistisk, og ikke-voldelig. Kristne iførte seg våpen først 300 år etter Jesu død og oppstandelse. Den russiske forfattergiganten Leo Tolstoj og dennes ikke-voldslære (basert på Bergprekenen) skulle også få avgjørende betydning. Det samme med den kirkelige tradisjonen jeg står i. Døperbevegelsen både var og er klart pasifistisk, og mange av mine trosfeller har lidd martyrdøden på grunn av sin pasifistiske overbevisning. Mange av Døperbevegelsens medlemmer måtte flykte fra land til land i Europa blant annet på grunn av at de ikke ville gripe til våpen, for å forsvare det landet de bodde i. Tankevekkende i dag er det at de først fikk et fristed i Russland/Ukraina, før bolsjevikrevolusjonen i 1917, som tvang dem til å flykte på nytt, denne gang til USA og Canada.

Et pasifistisk syn er kanskje mer aktuelt å kjempe for i en verden som nå nytt setter sin lit til enda mer opprustnning, vold og drap av uskyldige, vergeløse mennesker. Vi kjemper ikke for Guds rike med våpen i hånd. Gud tar parti med de som lider, de marginaliserte, barna, de gamle, mødrene, de funksjonshemmede. 

Hvordan skal vi møte andre mennesker?

Hvordan møter vi andre mennesker? Jeg kom til å tenke på Serafim av Sarov, kanskje Russlands mest elskede hellige. Når han møtte mennesker hilste han dem med: 'Min glede!' Så spurte jeg Isak Syreren, hva han mente om dette, og fikk til svar, her i min oversettelse:

"Gud behøver ingenting. Han gleder seg over å se at noen skjenker lindring til Hans avbilde og drar omsorg for hans skyld... Når du møter din neste, gjør deg strev i å ære ham og opphøye ham. Når dere går fra hverandre, si da bare vakre og gode ord om ham. Om din neste har sine feil skal ha i følelsen av å være uverdig den ære du gir ham få hjelp til å endre seg. Handle alltid slik. Hils og hedre alle levende vesener."

"Gud har valgt å hvile i mennesket," sier Makarios den store, en av de radikale åndelige lederne som preget det monastiske livets nærmest eksplosive fremgang på 300-tallet. Så la han til, her i min oversettelse: "Mennesket har en kolossal verdi. Se hvor veldig himmelen og jorden er, likesom solen og månen, og likevel har ikke Herren valgt å hvile i dem - men bare i mennesket. Mennesket er altså mer verdt enn alt det skapte, ja jeg våger å si at det ikke bare er et spørsmål om den synlige skapningen, men også den usynlige - altså åndene i Guds tjeneste. Han sa ikke til erkeengelene Mikhael eller Gabriel: 'La oss gjøre dem til vårt avbilde og likhet. Det sa han til menneskets åndelige skikkelse, altså hennes udødelige sjel, for det står skrevet i Salme 34,8: 'Herrens engel slår leir rundt dem som frykter ham. Han frir dem ut.'

Tilbake til Serafim av Sarov. 

En dag kom en mann ved navn Nicholas Motovikov til Serafim, for å få hans råd og åndelige veiledning. I forbindelse med dette møtet, hvor Serafim delte av sin åndelige innsikt med ham, fant følgende samtale sted mellom dem:

"Hva føler du?", spurte Serafim.
"En umåtelig følelse av velvære," svarte jeg.
"Men hva slags velvære? På hvilken måte føler du deg vel?"
"Jeg føler en slik ro," svarte jeg, "en slik fred i min sjel at ingen ord kan uttrykke det."
"Dette", sa fader Serafim, er den fred som Herren talte om til sine disipler: Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir (Joh 14,27), den fred som er over all forstand. (Fil 4,7) Hva annet føler du?"
"Undelig glede i hele mitt hjerte."
Og fader Serafim fortsatte: "Når Guds Ånd kommer ned over et menneske og overskygger det med fylden av sitt nærvær , da flyter dette menneskets sjel over med unevnelig glede, for Den Hellige Ånd fyller alt den rører ved med glede."