Slutt aldri å spørre

 Vi kan ikke få interessante svar hvis vi stille uinteressante spørsmål. Det er viktig for vårt liv at vi stiller de riktige spørsmålene, til oss selv, til hverandre og til Gud. 

I Markusevangeliet spør Jesus disiplene: "Hvem sier dere at jeg er?" (Mark 8,29). Dette er livets viktigste spørsmål: Hvem er Jesus for meg?

Peter svarer på Jesu spørsmål: "Du er Messias." Svaret er riktig. Disiplene har begynt å forstå hvem Jesus er. Men han forbyr dem strengt å fortelle noen at han er Messias. 

Hvor dette hemmelighetskremmeriet? Hvorfor dette forbudet som vi møter igjen og igjen hos Markus? Skal ikke sannheten forkynnes? 

Det som Markus vil fremheve, er at det ikke er nok med en definisjon, hvor riktig den er i seg selv. Peter forstår egentlig ikke hva svaret hans betyr. Hva hjelper det å vite at Jesus er Messias, når man ikke vet hvem Messias er? Hva hjelper det å kunne trosbekjennelsen utenat hvis det bare er ord, ord uten liv? Vi skal ikke nøye oss med det vi nå tror at vi vet om Jesus. Han er alltid mer.

Disiplene har fått en viss innsikt i Jesu person, men denne innsikten er langt fra tydelig: 'Ti stille',sier Jesus, 'det dere nå vet om meg er altfor lite til at der skal gå og utbasunere det allerede nå. Jeg er annerledes enn dere tror.'

Så må vi stadig revidere vår oppfatning av Jesus, og stadig still dypere spørsmål. 

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 228

Dyp respekt for det som alltid er større

 Hvis du vil ta til deg Guds ord i hele dets bredde må du stadig gjenta dette: 'Gud, hvem er du?' Det er alltid mer å vite om Gud. Du vet at Gud er kjærlighet, men du vet ennå ikke alt om hva kjærlighet er. Du vet at Gud er din Skaper, men du kjenner neppe lengden og bredden, høyden og dybden i det faktum at hele ditt vesen er hans skaperverk.

Vær ikke altfor rask til å tolke sjokkerende utsagn om Gud i lyset av dine egne ideer om ham. La dem i stedet få være sjokkerende. Kanskje er det nettopp meningen at ideene dine skal rokkes. 

La Guds ord få beholde sin fulle kraft. Vår uforstand gir oss ingen rett til å ta brodden av det. Det gjør ikke noe om du ikke forstår det ennå. Det er ikke Guds ord som skal tilpasses menneskenes forstand. Det er menneskene som er kalt til å tilpasse seg Guds ord.

Også våre medmenneskelige forhold skal preges av en dyp respekt, siden vi aldri helt kan fatte en annens mysterium. Hvor mye mer bør da ikke vår holdning til Gud og hans ord preges av hellig ærbødighet?

"Gud er høy, vi forstår ham ikke" (Job 36,26). Han er det ikke bare for forstanden, men også for vårt hjerte og vår vilje. Guds planer med oss overgår alt det vi selv kan lengte etter, hans vilje er alltid mer enn det vi nå greier å oppfylle. Gud er alltid større, han vil stadig løfte deg over nye terskler. Det er din oppgave å tillate ham å være stadig mer for deg. 

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 220

Ordene og hjertet vårt

"Et ord som kommer inn i våre sinn uten å komme inn i våre hjerter vil forbli dødt og ufruktbart, og våre sjeler vil ikke finne mat der. For det som ikke finnes i hjertet, finnes ikke i det hele tatt."

- Hl.Theofane, Kristi fange./ oversatt av Bjørn Olav Hansen (c)

"Dette folket ærer meg med leppene, men deres hjerte er langt borte fra meg."
 

Skatten som gjør deg lykkelig

 Himmelriket er en skatt, en dyrebar perle (Matt 13,44-46). Denne perlen er ikke noe annet enn Jesus selv, det finnes ikke noe mer dyrebart enn han. "Ja, jeg regner alt som tap", skriver Paulus, "fordi det å kjenne Kristus Jesus, min Herre, er så mye mer verd" (Fil 3,8). 

Å la være å lete etter denne skatten er å forsømme det vesentligste i livet. Men å finne den er å finne den aller største gleden.

Alle som har funnet Jesus, kan tale om denne gleden, og om hvordan alt det man tidligere kalte glede nå bare er som flyktige skyer som farer forbi. Mange søker etter overfladisk tilfredsstillelse. Det ligner på et fyrverkeri som glitrer til for et øyeblikk, men ikke inneholder noe som består. Gleden i Jesus, derimot, den er evig og rokkes aldri. Den er Guds egen glede som du kan komme stadig dypere inn i. 

Det finnes bare en vei til Guds glede. Du må være villig til å "selge" alt det du eier for å kjøpe den, slik kjøpmannen gjorde da han hadde funnet den dyrebare perlen. Når du har oppdaget Jesus, kan du aldri bli ordentlig lykkelig hvis du ikke engasjerer deg helhjertet for ham.

Ingen ting kan være viktigere enn han. Dette er ikke et krav som legges på deg utenfra. Det er ditt eget hjerte som ikke kan nøye seg med noe mindre når det en gang har fått smake noe av Guds glede.

Det beste du kan gjøre her i livet, er å unne hjertet ditt den dyrebare skatten det er skapt for.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 217

Renhjertet glede

 Når du har utført en tjeneste for Guds rike og lykkes bra med den, kan du reagere på tre ulike måter:

Du kan bli fornøyd med deg selv og sole deg i din egen fortreffelighet. Du kan pleie ditt hovmot med tanket på hvordan du skal få ære og berømmelse, kanskje både av Gud og mennesker. Slik setter du deg fast i egenkjærlighet og kommer ikke nærmere Gud, selv om du har utført storslagne ting for ham. 

En annen mulighet er at du takker Gud for at han har gitt deg framgang, for at du ikke mislykkes, og for at alt har gått slik du ønsket og planla. Du takker ham for at han har gjort deg litt større og bedre.

Men du kan også takke ham for at han er blitt mer kjent, for at mennesker har fått oppdage Jesus og åpne seg for hans kjærlighet, for at verden er blitt mer mottakelig for Gud.

Den første måten å reagere på er helt opplagt ikke bra. Den andre måten viser at det fremdeles er ditt lille ego som står i sentrum. Du takker for at Gud har hjulpet nettopp deg. Ville du ha vært glad og takknemlig på samme vis hvis noen andre hadde hatt framgang i stedet for deg?

Den tredje måten å reagere på er en glede for Guds egen skyld. Din takknemlighet er fri for egenkjærlighet. Du er like glad om en annen utfører din tjeneste og kanskje gjør det bedre enn du. I en slik renhjertet glede o takknemlighet blir du befridd fra dine egne trange grenser. Da møter du virkelig Gud. 

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 278 

Tillat Gud å være skjult

 Som regel er det ikke bra å be Gud om tegn. "En ond og utro slekt krever tegn," sier Jesus bebreidende til fariseerne (Matt 12,39).

Å be om tegn tyder på manglende tillit. Den som virkelig stoler på Gud, trenger ingen andre tegn enn Jesu død og oppstandelse. Dette store, overtydelige tegnet er stadig nærværende i nattverden. Hva mer kan vi ønske oss? 

Iblant ga Gud etter for menneskenes små, egoistiske ønsker og lar det skje visse tegn når noen har bedt om det. Men det betyr ikke at han liker det.

Tomas vil ha et tegn, han vil legge hendene i sårene til Jesus. Han får til slutt det etterlengtede tegnet, men blir samtidig irettesatt av Jesus: "Salig er de som ikke ser og likevel tror" (Joh 20,29).

Jesus saligpriser ikke lengselen etter tegn, snarere tvert imot. Tomas fikk ønsket sitt oppfylt, men det gjorde ham ikke salig. Bare det Gud ønsker og planlegger for oss, kan gi oss en varig lykke og salighet. 

Hvis du vil lære å kjenne Gud slik han virkelig er, og lengter etter å oppleve noe av den evige og absolutt trofaste kjærligheten han har til deg, skal du ikke lete etter han i synlige og merkbare tegn. Han åpenbarer seg i sitt ord og i ditt hjertes dype stillhet, når du ikke lenger ønsker noe som du kan fatte med sansene. Når du stoler på ham og tillater ham å være skjult, kommer du til å finne tegn på hans nærvær der du minst venter det.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 247

Lykkelig over Guds lykke

Du ville ikke søke Gud hvis du ikke allerede var blitt funnet av ham. I det øyeblikket Gud skapte deg, tok han sin bolig i deg, og det er hans nærvær som lokker deg til å komme til ham.

Du er Treenighetens tempel. Du er uendelig rik, du kan glede deg over skatten din. Faderen, Sønnen og Ånden lever i deg. Livet ditt kan bli en himmel på jorden hvis du er oppmerksom på dette mysteriet. De tre guddommelige personenes stadige kjærlighetsutveksling foregår i ditt eget indre.

Kanskje finner du ingen grunn til glede i din egen livssituasjon. Likevel kan du alltid glede deg over den Guds glede og lykke som du alltid bærer dypt inne i deg.

Den reneste og mest opphøyde glede e4r gleden over at Gud er den han er og han er uendelig lykkelig. Da er du ikke først og fremst glad fordi Gud er god mot deg, men du er glad for hans egen herlighet.

Troen lærer deg at Gud alltid er nærværende overalt. Du trenger aldri tvile på at han er hos deg. I deg selv bærer du ham som er selve gleden og lykken. Hva som enn skjer og hvordan du enn føler deg, så kan du alltid være lykkelig for Guds lykke. 

Det å kunne glede seg over en annens glede, det er et tegn på åndelig modenhet. Guds glede er ubegrenset. Hvis du har lært deg å være glad for det han er i seg selv, da har du funnet en uuttømmelig kilde til glede.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 179
 

Bønnen modner

 Det finnes to måter å be på. Den ene er å ville få noe av Gud. Det er å be, insistere og 'kjempe' med Gud for å få ønskene oppfylt. 

Lignelsen om enken og dommeren er et eksempel på en slik bønn (Luk 18,1-8). Enken ber dommeren om å få sin rett. Dommeren vegrer seg til å begynne med, men siden enken er så utholdende, gir han etter til slutt. Og Jesus legger til: "Skulle så ikke Gud hjelpe sine utvalgte til sin rett, de som roper til ham dag og natt? Er han sen til å hjelpe dem? Jeg sier dere: Han skal sørge for at de får sin rett, og det snart."

Meningen med denne lignelsen er ikke at vi skal mase så iherdig at Gud til slutt oppfyller vår bønn fordi han så og si blir 'beseiret' av oss. Gud er ikke som dommeren. Han gir oss snart vår rett når vi ber ham. Han svarer på alle bønner. Han oppfyller alltid behovene til den som ber.

Men en dag innser du kanskje at ønskene dine ikke gjelder de virkelige behovene dine, du bør forandre på ønskene dine.

Den første formen for bønn et menneske lærer, er vanligvis det å be om noe. Du vender deg til Gud i din nød og ber om hjelp. Det er utmerket. Gud vil jo hjelpe deg.

Men bønnen din modner og vokser til. Etter hvert forskyves tyngdepunktet mer og mer bort fra ditt eget jeg og til Gud.

Bønnen blir en måte å være på. Den blir å være stille hos Gud, se på ham og beundre ham, lytte og være åpen for å ta imot. Bønnen blir en måte å la seg elske på.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 215

Våk mens du sover!

 Vi greier ikke alltid å være like oppmerksomme og ivrige. Vi sovner, som de ti brudepikene i evangeliet gjorde mens de ventet på at brudgommen skulle komme (Matt 25,1-13). Men vi kan si med bruden i Høysangen: "Jeg ligger og sover, men hjertet våker" (Høys 5,2). 

Du kan ikke alltid tenke bevisst på Herren - brudgommen. Han krever det ikke heller. Du har jordiske oppgaver som krever oppmerksomheten din. Men dypt inne i deg kan hjertet ditt våke. 

Gud bor i ditt innerste sentrum. Der banker han stadig på hjertets dør. Han lengter etter å fylle deg helt med sitt nærvær, både bevisstheten og underbevisstheten din. Når du må forlate han i bevisstheten og tenke på jobben din, kan han leve videre i underbevisstheten. Der kan han være i dine lengsler og drømmer, i din glede og sorg. Hans lys kan lyse for deg og hans kjærlighet kan være din store glede. Da våker ditt innerste hjerte hos ham, selv når bevisstheten sover. 

Dine bevisste tanker, ord og handlinger er ikke det eneste virkelige i livet ditt. Det finnes dypere lag i deg, og hvis du elsker Gud der, blir han drivkraften i alt du gjør.

Hver eneste kveld har du en spesiell mulighet til å så brudgommens navn i underbevisstheten din. Rop på ham, stille og fortrolig, rett før du sovner. Da spirer navnet hans i ditt aller innerste mens du sover og hjertet våker.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 189

Frykt ikke - fredsfyrsten er nær

Guds folk, løft hodet! For fredsfyrsten kaller deg ved navn. Han prøver å få oppmerksomheten din og ønsker å gi deg en overnaturlig flom av fred som overfører all forståelse til livet ditt, uansett hvilket problem du står overfor eller hvor desperat behovet ditt er.

Jesus kommer med fred som en mektig elv for å fjerne alle ruinene av frykt, tvil og panikk. Hvis du bare spør og tror det i ditt hjerte, er Jesus umiddelbart på scenen! Frykt ikke! Løft hodet. Han er med deg selv nå! Se, en flom av fred beveger seg nedover Herrens fjell på vei! Pris Gud!

For dette er hva Herren sier: "Jeg vil gi henne fred som en elv, og nasjonenes rikdom som en flommende bekk; du skal amme og bæres på hennes arm og dandle på hennes knær" (Jes 66:12) ).

La fjellene bringe fred for folket, og fjellene i rettferdighet (Sal 72:3).

- Steve Porter/oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Guds røst

 Under en bønn i forrige uke begynte jeg å høre en melodi om og om igjen. Jeg hørte så disse ordene til melodien: "Høres ut som torden. Ser ut som lyn. Høres ut som regn." Så gjentok ordene: "Hørtes ut som torden. Ser ut som lyn. Høres ut som regn."

Mens jeg ventet på Herren, var dette hva jeg følte at han sa:

"Jeg kommer og de vil tro det er en storm. Men alle vil snart se at JEG ER stormen midt i denne stormen. For tordenen fra Min røst vil sette fangene fri som lenkene som en gang holdt dem i trelldom vil falle på deres føtter. Min Ånds forfriskende regn skal vaske dem plettfrie og rene.

"Min herlighets lynstråler vil vise dem veien og de vil bli helbredet når de ser på Mitt strålende ansikt. Disse vil komme til å kjenne hvile når de er forsikret om Min kjærlighet og Min store nåde."

"Som når en storm legger seg og regnbuen viser seg, skal disse snart vite at dette er mitt tegn til dem på at jeg alltid vil være nær og at de ikke lenger skal frykte."

~~

"Røsten til din torden var i virvelvinden; lynene lyste opp verden; jorden skalv og skalv." Salme 77:18

"Så ble Jesu utseende dramatisk endret. Et strålende lys like sterkt som solen strømmet fra ansiktet hans. Og klærne hans ble selvlysende - blendende som lyn. Han ble forvandlet foran øynene deres." Matteus 17:2

- Karen Austin/norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Når åndelige krigshester justerer seg

I år vil Herren åpenbare betydningen av følgende vers på en åpenbar måte: «Ingen menneskelig visdom eller forståelse eller plan kan stå imot Herren. Hestene er beredt til kampens dag, men seieren tilhører Herren» (Ordspråkene 21:30-31).

Det er to typer visdom, himmelsk og jordisk. Himmelens visdom vil virke som dårskap for dem som har laget sin kampplan fra jordbundet visdom. Guds visdom vil først bli hånet, og når den blir for innflytelsesrik, kan den til og med bli sensurert.

Begge sider av enhver sak forbereder hestene sine for kamp. Disse hestene er ikke kjøtt og blod, men jordiske tilpasninger, avtaler eller til og med juridisk makt som brukes for å få til deres idé om hvordan en seier ser ut. Gjør alt du kan for å støtte og kjempe for det som er rett og rettferdig i Guds øyne. Det er vår kamplinje.

I en kamp, ​​når det virker som om utfallet er usikkert, ikke glem ordene som kommer fra himmelens visdom: "Seieren tilhører Herren." Guds hensikter og hans kampplan er kraftige og overnaturlige. De vil aldri svikte oss fra et sted med frihet i Kristus, aldri fra et sted med desperasjon.

- Garris Elkins/oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Den profetiske forsamlingen i endens tid, del 11

 Gud leter! "Jeg lette blant dem etter en mann som ville mure opp en mur og stille seg i gapet for mitt åsyn til vern for landet, så jeg ikke skulle ødelegge det. Men jeg fant ingen." (Esek 22,30) Dette ordet har vært aktuelt til alle tider, men har blitt ytterligere aktualisert for Norges del etter at den norske regjeringen nok en gang er villig til å dele Israels land: "For se, i de dager og på den tid når jeg gjør ende på Judas og Jerusalems fangenskap, da vil jeg samle alle hedningefolk og føre dem ned til Josjafats dal. Der vil jeg holde rettergang med dem på grunn av Israel, mitt folk og min arv, fordi de spredte dem blant hedningefolkene og delte mitt land." (Joel 3,6-7)

Guds hellighet er mer og mer blitt fjernet fra norske kristnes bevissthet, men Guds vrede og dom er høyst reell. Endens tid er Åndens tid, men den er også vredens tid, fordi Gud har spart sin vrede til en bestemt tid, da dommen skal ramme jorden, som har nådd sine synders mål. Men det finnes hele tiden et rom for forbedere til å tre fram og vende Guds vrede bort fra oss. Ut fra Esekiel 22 ser vi at den mann eller kvinne, som Gud søker etter og som skal stille seg i gapet til landets forsvar, har som sin viktigste oppgave å vende Guds vrede bort. Bort fra folket. 

Hvordan kan dette skje? Profeten Daniel kunne be ved å identifisere seg med hele folket og bekjenne og bekjenne folkets synd som sin egen, da han sto som folkets bønnerepresentant innfor Gud. Vi finner denne bønnen beskrevet i Daniel 9, og jeg foreslår at du tar deg tid til å lese denne sterke bønnen for Guds ansikt. Det er ikke bare det at denne bønnen i seg selv er sterk, men den viser hvordan en forbeder skal be. La meg sitere fra vers 16-19: "Herre! Etter alle dine rettferdige gjerninger, la nå din vrede og harme vendes bort fra din by Jerusalem, ditt hellige berg! For på grunn av våre synder og våre fedres misgjerninger er Jerusalem og ditt folk blitt til spott for alle dem som bor omkring oss. Hør nå, vår Gud, på din tjeners bønn og hans ydmyke begjæringer! La ditt åsyn lyse over din ødelagte helligdom - for din egen skyld, Herre! Min Gud, vend ditt øre hit og hør! Åpne dine øyne og se våre ruiner og byen som er nevnt ved ditt navn! Ikke våre egne rettferdige gjerninger legger vi til grunn for våre ydmyke bønner som vi bærer fram for ditt åsyn, men din store barmhjertighet. Herre, hør! Herre, tilgi! Herre, gi akt og gjør det, dryg ikke - for din egen skyld, min Gud! For din by og ditt folk er kalt med ditt navn."

Daniel ba bort Guds vrede og forbannelse, han ba til Guds ansikt på nytt lyste over den ødelagte helligdommen. 

En forbeders oppgave er å stille seg i veien for Guds vrede. Intet mindre. 

fortsettes

Den profetiske forsamlingen i endens tid, del 10

Når Elia bygget opp igjen alteret på Karmel som var revet ned, gjenopprettet han respekten for en hellig Gud. Elia visste, at kong Akab hadde gjort mer for å få Gud vred enn noen annen før ham: "Akab, Omris sønn, gjorde det som var ondt i Herrens øyne, enda mer enn noen av dem som hadde vært før ham. Og som om det var for lite at han vandret i Jeroboams, Nebads sønns synder, tok han Jesabel, datter av sidoniernes konge Etba'al til kone, og ga seg til å dyrke Ba'al og tilbe ham. Han reiste et alter for Ba'al i det Ba'al-templet han hadde bygd i Samaria. Akab laget også et Astarte-bilde. Han gjorde enda mer for å vekke Herrens, Israels Guds harme. Han bar seg verre at enn noen av dem som hadde vært konger i Israel før ham." (1.Kong 16,29-33) 

Alteret var i ruiner. Det betydde, at ikke noe syndoffer hadde blitt båret fram for Israels skyld. Elia bygget opp igjen alteret og ofret syndofferet for å vende Guds vrede bort fra folket. Når han ba om ild, så visste han, at Guds hellighet er som en fortærende ild: "For vår Gud er en fortærende ild." (Hebr 12,29) Det må heller ikke vi glemme som lever i dag hvor mesteparten av hellighetsforkynnelsen har forstummet. Ilden, som falt på Karmel, var ikke en ufarlig åpenbaring av Guds herlighet. Guds hellighetsild kan både skape glede blant folket, fordi den demonstrerte Guds herlighet, men den kunne også drepe dem som var under Guds dom. Det hadde hendt tidligere i Israels historie: "Aron løftet sine hender over folket og velsignet dem. Så steg han ned, etter at han hadde ofret syndeofferet og brennofferet og fredsofferet. Deretter gikk Moses og Aron inn i sammenkomstens telt. Og da de kom ut igjen, velsignet de folket. Da åpenbarte Herrens herlighet seg for hele folket. Det gikk ild ut fra Herrens åsyn og fortærte brennofferet og fettstykkene på alteret. Og hele folket så det, og de ropte høyt av glede og falt ned på sitt ansikt. Men Arons sønner Nadab og Abihu tok hver sin ildkar og la ild i dem og la røkelse på ilden og bar fremmed ild inn for Herrens åsyn, som han ikke hadde befalt dem. Da gikk det ild ut fra Herrens åsyn og fortærte dem og de døde for Herrens åsyn." (3.Mos 9,22-24 og 10,1-2)

Den som skal utføre en Elia-tjeneste må forstå at Gud kan bli vred. Vi har fått en forkynnelse i dag som utelukker at Gud kan bli vred i Den nye pakt, men det stemmer ikke med Guds ord. I Romerbrevet skriver apostelen Paulus følgende: "For Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet."(Rom 1,18) Han gjentar det samme når han skriver til forsamlingen i Efesos: "Også dere har han gjort levende, dere som var døde i deres overtredelser og synder. I disse vandret dere før på denne verdens vis, etter høvdingen over luftens makter, den ånd som nå er virksom i vantroens barn. Også vi vandret alle blant dem i vårt kjøds lyster, og vi gjorde kjødets og tankenes vilje. Vi var av naturen vredens barn likesom de andre." (Ef 2,1-3) Vi ser av disse to skriftstedene at Guds vrede er reell, og at alle mennesker er "vredens barn", før de omvender seg og blir frelst. Da blir de Guds barn.

Det er her forbønnstjenesten kommer inn, for å vende Guds vrede bort fra folket. Den skal vi se nærmere på i neste artikkel.

fortsettes
 

Den profetiske forsamlingen i endens tid, del 9

 For noen år siden vakte det aldri så lite reaksjoner at noen forbedere dro til grensen mellom Norge og Russland for å be om beskyttelse for Norges grenser og den kristelige dagspressen skrev artikler hvor det ble problematisert at noen hadde båret fram profetiske budskap om at Russland ville angripe Norge. Det ble advart mot åndelig overspenthet og krigshysteri. I dag har disse stemmene stilnet, og mange ser behovet for å be for Norge og vårt lands grenser. Og dette gjelder ikke bare Norge, men Gud vekker sitt bedende folk til å ta større samfunnsoppdrag. Dette skjer samtidig med at verden blir stadig mer globalistisk. Det arbeides for en verdensøkonomi og en verdensregjering. 

En slik verdensregjering uten Kristus kommer til å være som et villdyr med alle tidligere diktatorers sammenlagte villdyrsnatur i seg. Denne verdensregjeringen kommer til å lede verden vill og ut i kaos og undergang. Til beskyttelse mot det antikristelige verdenssamfunnet har Gud satt nasjonenes grenser. I følge Apg 17,26-27 har Gud skapt folkene og fastsatt de nasjonale grensene mellom dem: "Han lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene mellom deres bosteder. Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne føle ham og finne ham - enda han ikke er langt borte fra en eneste en av oss." 

Byggingen av Babels tårn var den første tendensen i historien til et verdensrike bygget av menneskers egne evner og styrke, der Gud var utestengt. For å forhindre det antikristelige verdensriket ga Gud folket ulike språk og spredte dem ut over jorden. Du kan lese om dette i 1.Mos 11,1-9. Da Gud delte opp jordens innbyggere i nasjoner med bestemte grenser var det for å beskytte oss mot en verdensregjering uten Gud. Derfor bør kristne være ekstra oppmerksomme når det i vår tid snakkes om den sterke mann og om en verdensregjering. 

Troløshet kommer til å være et av tegnene på at vi lever i den siste tiden før Jesu gjenkomst. Troløsheten er rettet mot familien og nasjonen, og troløsheten kommer framfor alt til å bære preg av at nasjonenes ledere selger nasjonens interesser til multinasjonale banker og selskaper, som arbeider for den antikristelige maktovertagelsen. I en tid som denne reiser Gud opp forbedere og nasjonale forbønnstjenester som en motvekt mot mørkets rike. Det har gått ut et kall, fra Guds trone, om å ta forbønnsansvar for Norge og Norges grenser. Det gledelige er at stadig flere følger det kallet. Lik profeten Elia har de fått en tjeneste om å være forløpere for Jesu gjenkomst.

fortsettes

Den profetiske forsamlingen i endens tid, del 8

 Alle profeter er forbedere, men ikke alle forbedere er profeter! Profetene i Det gamle testamente hadde et ansvar for nasjonen. Det ser vi tydelig i livet til profeten Elia. Det gjorde ham til en forbeder for nasjonen: "Elia var et menneske under samme kår som vi. Han ba inntrengende om at det ikke måtte regne, og i tre år og seks måneder regnet det ikke på jorden. Og han ba igjen, og himmelen ga regn, og jorden bar sin grøde." (Jak 5,17-18) Forbederens rolle når det gjelder å be for nasjonen, er tydelig beskrevet i 2.Krøn 7,13-15: "Når jeg lukker himmelen, så det ikke kommer regn, og når jeg befaler gresshoppene å fortære landet, og når jeg sender pest iblant mitt folk, og så mitt folk, som er kalt ved mitt navn, ydmyker seg og ber og søker mitt åsyn og omvender seg, fra sine onde veier, da vil jeg høre i himmelen og tilgi deres synd og lege deres land. Nå skal mine øyne være opplatt og mine ører merke seg den bønn som stiger opp fra dette stedet." En Ny testamentlig parallell er 1.Tim 2,1-3: "Fremfor alle ting formaner jeg derfor til at det blir gjort bønner, påkallelse, forbønner og takk for alle mennesker, for konger og for alle som er i høy stilling, så vi kan leve et stille og rolig liv i all gudsfrykt og ærbarhet. Dette er godt og til behag for Gud, vår Frelser." 

Profeten Elia kjempet mot nasjonens åndelige fiender. I sin ånd registrerte han folkets åndelige tilstand. Han var en vekter, som slo alarm overfor farene: "Og du, menneskesønn! Til vekter har jeg satt deg for Israels hus. Når du hører et ord av min munn, skal du advare dem fra meg. Når jeg sier til den ugudelige: Du ugudelige, du skal visselig dø! - og du ikke taler og advarer den ugudelige for hans ferd, da skal han, den ugudelige, dø for sin misgjernings skyld. Men hans blod vil jeg kreve av din hånd. Men når du har advart den ugudelige for hans ferd, at han skal vende om fra den, men han ikke vender om fra sin ferd, da skal han dø for sin misgjernings skyld, men du har reddet din sjel." (Esek 33,7-9) 

På Karmel var Elia en veiviser for folket. Han kalte dem til omvendelse og han var som en hel forsvarsarme for nasjonen: "Da Elisja så det, ropte han: Min far, min far, Israels vogner og ryttere!" (2.Kong 2,12)

Elia var Guds talsmann og fikk si et: "Så sier Herren", til både folket og dets ledere. Hans ansvar for nasjonen førte ham fram for nasjonens ledere. Han bar fram veiledning, advarsel og dom til kongene. Kunne han ikke nå dem personlig, skrev han brev og sendte bud etter dem. Han avsatte og innsatte konger og felte dommer over dem. På fjellet Horeb fikk han oppdraget om å gå og salve to personer til konger: "Da sa Herren til ham: Gå tilbake og ta veien til ødemarken ved Damaskus. Gå inn i byen og salv Hasael til konge over Syria! Jehu, Nimsis sønn, skal du salve til konge over Israel, og Elisja, Safats sønn, fra Abel-Mehola, skal du salve til profet i ditt sted." (2.Kong 19,15-17) Disse to kongene fikk i oppdrag og utføre dommen over Jesabels og Ahabs hus. 

fortsettes

70-timers bønneinitiativ med profetisk betydning for Litauen

 I lengre tid nå har jeg følt en spesiell bønnebyrde for de baltiske nasjonene: Estland, Latvia og Litauen - og da særlig Litauen. Jeg tror faktisk ikke vi kan overdrive betydningen av å be for Litauen akkurat nå. Vi trenger å dekke dette landet i bønn, og dets grenser. Det er strategisk og målrettet i den helt spesielle tiden vi lever i.

Stor ble derfor gleden da jeg fikk vite om at litauiske kristne har tatt initiativet til en helt spesiell bønneaksjon i slutten av denne måneden. Sytti timers bønn og lovsang vil pågå i tiden 22.-24.juni, og jeg vil gjerne oppfordre norske forbedere til å avsette tid til å be sammen med våre litauiske trossøsken. Kanskje noen kan reise dit også? 

En bønn og lovsangsleder, Tadas - vi kjenner bare fornavnet hans - forteller at litauiske forbedere i fjor møttes på grensen til Belarus og Polen. Der blåste de i shofarer og ba om beskyttelse for grensene.

Datoen for det sytti timer lange bønneinitiativet er ikke tilfeldig. I disse dagene i 1941 startet Operasjon Barbarossa, Nazi-Tysklands angrep på Sovjetunionen og Holocaust i Litauen. Minst 95 % av landets 210.000 jødiske innbyggere ble massakrert under den tyske okkupasjonen fra sommeren 1941, noe som utgjør det største tap av menneskeliv i litauisk historie. I Litauen og i nabolandet Latvia ble den jødiske befolkningen nesten totalt utslettet. Litauens jødiske innbyggere var Holocausts første ofre. Omfattende og systematiske drap begynte i Litauen dagen etter invasjonen. Først ble voksne menn drept, senere på sommeren ble massedrapene utvidet til å omfatte jødiske kvinner og barn.

Datoen for det sytti timers lange bønneinitiativet sammenfaller også med den største okkulte festivalen i landet.

Å be for Litauen er også strategisk av en annen grunn. Her finnes den såkalte Suwalki-korridoren. Korridoren ligger der avstanden mellom den russiske eksklaven Kaliningrad ( der den russiske Østersjøflåten har base ) og grensen til Belarus er på sitt korteste, ca.65 km. Grensen mellom Litauen og Polen er eneste forbindelse over land mellom de baltiske landene og resten av NATO. Forbindelse sjøveien går over Østersjøen der Russland har marinebaser rett nord og rett sør for de baltiske landene. Denne korridoren antas å være det mest sannsynlige stedet for en eventuell konfrontasjon mellom NATO og Russland. Grunnet de nære bånd Belarus har til Russland er området av stor militær betydning. Suwalki-korridoren har fått sitt navn etter den polske byen Suwalki.

Svensk bønneleder med alvorlig budskap til biskoper, prester og pastorer

"Hvilken vei leder du folk?" Det var det alvorlige budskapet til Sveriges biskoper, prester og pastorer fra bønneleder Johnny Foglander da han forkynte under helgens bønnekonferanse i Uppsala.

– Den brede veien fører nedover, påpekte han.

Bibelens ord om de to portene og de to veiene sto i fokus da bibellærer Johnny Foglander lørdag kveld forkynte under konferansen «Sammen for Sverige» i Uppsala. Det at det står i Bibelen at man må gå inn «gjennom den trange port», betyr at man ikke kan gå inn mens man bærer på mange «pakker» fra livet, sa han. Slike pakker kan ifølge Foglander være ting som løgn, svindel og seksuelle synder.

For de som vil inn gjennom den brede porten er slike «pakker» imidlertid velkomne, påpekte han. Dette kan, ifølge Foglander, gjøres ved at «portvokteren» sier at Gud er kjærlighet og at reglene som han skrev i sitt ord ikke lenger gjelder fordi de er skrevet i en annen historisk kontekst.

Johnny Foglander påpekte da at det ikke bare dreier seg om to porter, men også om to veier – og at veien som ligger på andre siden av den brede porten fører «ned, ned, ned».

Men her sier «portvokteren» at det ikke er noe helvete ved veis ende, men at det bare var noe som kristne fant opp for lenge siden for å holde folk i sjakk gjennom frykt.

– Men en vei fører alltid et sted, sa Foglander.

På slutten av prekenen henvendte han seg til Sveriges biskoper, prester, pastorer og andre kristne ledere.

– Hvilken vei leder du folk? 

Oversatt fra Världen idag av Bjørn Olav Hansen

Den profetiske forsamlingen i endens tid, del 7

 Jeg liker så godt ordet 'gjenopprettelse'. Endens tid er også gjenopprettelsens tid: "...og det skal komme tider med fornyelse og trøst fra Herrens åsyn, han skal sende den Messias som forut er utkåret for dere, Jesus, ham som himmelen skal huse inntil de tider da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om ved sine hellige profeters munn fra eldgamle dager av." (Apg 3, 20-21) Det er viktig å løfte fram dette perspektivet i en mørk tid som vår. Midt i kaoset har Herren lovet tider med fornyelse og trøst, og det skjer i den tiden som går forut for Jesu gjenkomst. 

Profeten Elia hadde gjenopprettelsens tjeneste, og om ham sier Jesus: "Elia kommer nok, og han skal sette alt i rette stand." (Matt 17,11) Gjenopprettelsens tider finner sted som en forberedelse på Jesu gjenkomst. Jeg tror at Elia er en mennesketype, som vil fremstå som en motvekt mot den antikristelige mennesketype - lovløshetens menneske, fortapelsens sønn: "La ingen bedra dere på noe vis! For først må frafallet komme, og lovløshetens menneske åpenbares, fortapelsens sønn." (2.Tess 2,3)

For å bedre kunne forstå behovet for gjenopprettelse, må vi forstå hvordan den onde opererer. Apostelen Paulus avslørte den ondes planer på følgende måte: "Og han sa: Du som er full av all svik og alt bedrag, du djevelens barn, fiende av all rettferdighet, skal dere aldri holde opp med å forvrenge Herrens rette veier?" (Apg 13,10) Om Herrens veier heter det hos profeten Hosea: "Hvem er vis, så han skjønner dette, forstandig, så han merker seg det? For Herrens veier er rette. De rettferdige ferdes på dem, men overtrederne snubler der." (Hos 14,10) Djevelen er en mester i å forvrenge Herrens rette veier. Når apostelen Peter taler til den store forsamlingen på pinsedagen, sier han: "La dere frelse fra denne vrange slekt." (Apg 2,40) Dette ordet kan også oversettes 'vrangsnudde slekt'. 

Fra begynnelsen av var veien rett. Gud har en rett vei for alle mennesker. Vi er alle skapt i Guds bilde, men det varte ikke lenge, før Satan forvridde Guds avbilde til ugjenkjennelighet. Gud hadde også en rett vei for familien og slekten, men tenk hvordan Satan har lykkes med å forvrenge det som Gud hadde opprinnelig tenkt for familien. Satan har også forvrengt Guds rette veier for forsamlingen. Det begynte så bra på pinsedagen, men når de kommer til de syv forsamlingene i Lille-Asia, er det bare to, som får helt godkjent. I to forsamlinger, Sardes og Laodikea, hadde den onde lykkes med å forvrenge det meste.

Elia-tjenesten er gjenopprettelsens tjeneste. Dette ser vi klart og tydelig hos profeten Jesaja: "Trøst, trøst mitt folk! sier deres Gud. Tal vennlig til Jerusalem og rop til henne at hennes strid er endt, at hennes skyld er betalt, at hun av Herrens håns har fått dobbelt for alle sine synder. Hør, det er en som roper: Rydd i ørkenen vei for Herren! Gjør i ødemarken en jevn vei for vår Gud! Hver dal skal heves, og hvert fjell og hver haug skal senkes, det bakkete skal bli til slette, og hamrene til flatt land. Herrens herlighet skal åpenbares, og alt kjød skal sammen se at Herrens munn har talt." (Jes 40,1-5) Dette ordet brukes om døperen Johannes, som gjorde en Elia-tjeneste. Han gjorde Herrens veier rette gjennom sin sterke hellighets-og omvendelsesforkynnelse, før Jesus trådte fram første gangen.

Nå, ved Jesu gjenkomst, har vi behov for en tjeneste, som oppfyller ordene til profeten Jesaja om å bane veien for Jesu gjenkomst. Gjenopprettelse er å gjøre rett det som er kroket, og føre tilbake det som trenger gjenopprettelse tilbake til Guds opprinnelige plan.

fortsettes

Den profetiske forsamlingen i endens tid, del 6

 I sitt siste brev, det brevet apostelen Paulus skriver til sin unge medarbeider Timoteus, skriver han: "Om dette skal du vite, at i de siste dager skal det komme farlige tider..." (2.Tim 3,1) I andre oversettelser står det: 'vanskelige tider'. Den siste tiden før Jesu gjenkomst kommer til å bli så vanskelig for dem som har stilt seg utenfor det antikristelige økonomiske systemet at de må hente lærdom fra profeten Elia for å kunne stå seirende. Hva er det så profeten Elia kan lære oss? Jeg har funnet tre ting: 

1. Elia var i harmoni med skapelsen. For ham ble skaperverket en del av hans beskyttelse. Herren ga Elia befaling om å gå og gjemme seg ved bekken Krit. Der sørget Herren for ferskvann under tørketiden, og der kom ravner med brød og kjøtt til ham: "Og Herrens ord kom til ham, og det lød så: Gå herfra og ta veien mot øst og gjem deg ved bekken Krit øst for Jordan. Du skal drikke av bekken, og jeg har befalt ravnene å gi deg mat. Så gikk han og gjorde som Herren hadde sagt. Han gikk til bekken Krit øst for Jordan og oppholdt seg der. Ravnene kom til ham med brød og kjøtt om morgenen, og de kom med brød og kjøtt om kvelden, og han drakk av bekken." (1.Kong 17,2-6) 

Johannes døperen, som også var et Elia-menneske, var i harmoni med skaperverket. Han levde i ørkenen men fikk likevel alt han trengte. Han gjorde klær av kamelhår og levde av gresshopper og vill honning. Om Jesus heter det: "Der i ørkenen var han i førti dager, og ble fristet av Satan. Han holdt til blant de ville dyr, og englene tjente ham." (Mark 1,13) 

2. Elia fikk leve med Herrens ubegrensede ressurser. Hos enken i Sarepta fikk han være med i et pågående bespisningsunder over lang tid, der Gud velsignet oljen og melet så det ikke tok slutt. Kanskje dreide det seg om en tid på tre år da han levde sammen med denne enken og fikk oppleve Guds under ved hvert måltid. Dette kan du lese om i 1.Kong 17,8-16.

Jesus levde i sin Fars overflod, og fikk øse av Guds ubegrensede ressurser slik at hans egne daglige behov ble tilgodesett og han kunne ta seg av andres behov. 

3. Elia ble betjent av engler. I forbindelse med flukten fra den falske profetinnen Jesabel, som sto ham etter livet, ble Elia to ganger vekket av en engel, som betjente ham med mat og drikke: "Selv gikk han en dagsreise ut i ørkenen. Der satte han seg under en gyvelbusk, han ønsket seg døden og sa: Det er nok! Ta nå mitt liv, Herre! For jeg er ikke bedre enn fedrene mine. Så la han seg ned og sovnet under gyvelbusken. Da rørte en engel ved ham og sa til ham: Stå opp og et! Da han så opp, fikk han se at ved hodet hans lå det en kake, stekt på hete steiner, og at det sto en krukke med vann. Og han åt og drakk og la seg ned igjen. Men Herrens engel kom igjen andre gangen og rørte ved ham og sa: Stå opp og et! Ellers blir veien for lang for deg. Da sto han opp og åt og drakk. Og styrket ved denne maten gikk han førti dager og førti netter, til han kom til Guds berg, Horeb." (1.Kong 19, 4-8) 

Jesus ble betjent av engler og Elisja, som var tjeneren til Elia, var omsluttet av en englehær, da fienden omringet ham. 

Tiden før Jesu gjenkomst vil være preget av økt engleaktivitet. Vi skal ikke lese lenge i Bibelen før vi ser det. Englene kommer til å spille avgjørende roller i endetidsdramaet. Derfor kan vi også forvente hjelp fra dem: "Om englene sier han: Han gjør sine engler til vinder og sine tjenere til flammende ild...Er de ikke alle tjenende ånder, som sendes ut til tjeneste for deres skyld som skal arve frelse?" (Hebr 1,7 og v. 14)

fortsettes

Den profetiske forsamlingen i endens tid, del 5

 Har du noen gang undret deg over hvordan Herren trener sine tjenere for de harde og tøffe oppgavene som ligger foran dem? Det kan synes som om Guds profeter trer plutselig fram på scenen, men det er bare tilsynelatende. Bak profetrøster som Amos, Jesaja og Elia, ligger det år av forberedelser. Vi finner et godt eksempel på dette i livet til profeten Elia: "Og tisbitten Elia, en av dem som var flyttet inn i Gilead, sa til Akab: Så sant Herren, Israels Gud, lever, han som jeg står ansikt til ansikt med..." (1.Kong 17,1) Elia hadde tilbragt år av forberedelse i Herrens fortrolige råd. Det er den skjulte treningstiden som gjelder, før man trer fram med det budskapet Herren har gitt oss. Vi må først høre Gud tale, før vi åpner vår munn. Innen profetene i Det gamle testamente trådte fram, hørte de Herren brøle som en løve: "Herren skal brøle fra Sion og la sin røst høre fra Jerusalem." (Amos 1,2) Kjell Sjöberg forteller om en hollandsk forkynner, som i en åpenbaring hørte Herren si: 'Min Ånd brøler etter profeten Elia.' I dag ser Gud etter følgende: "Jeg lette blant dem etter en mann som ville mure opp en mur og stille seg i gapet for mitt åsyn til vern for landet, så jeg ikke skulle ødelegge det. Men jeg fant ingen." (Esek 22,30)  

Profeten Elia står foran den onde kongen Akab. De er motpoler. Kong Akab var en mann, som har gjort mer for å påkalle Herrens vrede, enn noen annen før ham, 1.Kong 16,30-34 og 21,25. Vi kan gjerne kalle ham et 'anti-gudsmenneske'. som har gitt seg helt i avgudenes tjeneste. Akab er frafallets menneske. Elia er det gjenopprettede gudsmenneske.

Når det frafallne anti-gudsmennesket trer fram, strever hele skapningen etter likevekt, etter at det gjnopprettede gudsmennesket skal stå fram. Det er derfor Elia trer fram i den aller mørkeste tiden, en antikristelig tid.

Gjenopprettelse som begrep i Bibelen, betyr å tilbakeføre alt til sin opprinnelige skikk, slik som Gud hadde gjort det fra begynnelsen av. 

1. Elia har et gjenopprettet gudsforhold. Han vet, at han er Herrens tjener. Han kjenner Herren og hans vilje. 

2. Elia opptrer som Herrens representant. Han har fått autoritet fra Herrem.

3. Elia råder over skapelsen gjennom bønn. Han ber og regnet stanser opp. Han ber igjen, og det regner. Denne rettighet ga også Gud til det første mennesket: "Og Gud velsignet det og Gud sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og fyll jorden, og legg den under dere og råd over havets fisker og himmelens fugler og over alt levende som rører seg på jorden." (1.Mos 1,28)

4. Elia har et gjenopprettet bønneliv. Han uttaler i sin bønn det som Herren senere utfører. Når han ber, så er Herrens ord i hans munn, 1.Kong 17,21-24. Elia gikk inn i et ansvar for sin nasjon i sin bønn. Når han ba om at det ikke skulle regne på tre år og seks måneder, så var det en bønn, som gjaldt hele nasjonen. Han utfordret hele den antikristelig staten med et gudstegn for å føre folket fram til det avgjørende veiskillet.

5. Elia var utrustet med åndelige gaver. Han har kraftgjerningenes gave og den profetiske gaven. Som gjenopprettede mennesker er vi et tempel for Den Hellige Ånd, og Åndens gaver skal virke gjennom oss.

fortsettes

Den profetiske forsamlingen i endens tid, del 4

 Den siste tiden før Jesu gjenkomst kommer til å bli vanskelig. Det er fødselsveenes tid, da alt kommer til å bli rystet og være i oppløsning. Mørket blir mørkere. Dette er samtidig gjenopprettelsens tider: "Fatt da et annet sinn og omvend dere, så deres synder kan bli utslettet og det kan komme tider med fornyelse og trøst fra Herrens åsyn, og han kan sende den Messias som forut er utkåret for dere, Jesus, han som himmelen skal huse inntil de tider da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om ved sine hellige profeters munn fra eldgamle dager av." (Apg 3,19-21)

Det gamle testamente avsluttes med profetien om at Herren skal sende profeten Elia "før Herrens dag kommer, den store og forferdelige." (Mal 4,5) Profeten Elia skal gjenopprette følgende: "Han skal vende fedrenes hjerte til barna, og barnas hjerte til fedrene..." (v.6) Jesus bekrfter denne profetien på følgende måte: "Disiplene spurte ham og sa: Hvorfor sier da de skriftlærde at Elia først må komme? Han svarte: Elia kommer nok, og han skal sette alt i rette stand. Men jeg sier dere at Elia allerede er kommet, og de kjente ham ikke, og gjorde med ham som de ville. Slik skal også Menneskesønnen lide under dem. Da forsto disiplene at det var om døperen Johannes han talte til dem." (Matt 17,10-13) 

Profeten Elia kom tilbake gjennom døperen Johannes. Om døperen Johannes heter det: "Han skal gå foran ham i Elias ånd og kraft, for å vende fedrenes hjerte til ham og ulydige til rettferdiges sinnelag. Han skal forberede et folk vel skikket for Herren." (Luk 1,17) 

På samme måte som Elia og døperen Johannes var forløpere for noe som skulle komme, lever profeten Elia sin ånd gjennom de som ber. Vi leser følgende om Elia: "Elia var et menneske under samme kår som vi. Han ba inntrengende om at det ikke måtte regne, og i tre år og seks måneder regnet det ikke på jorden. Og han ba igjen, og himmelen ga regn, og jorden bar sin grøde." (Jak 5,17-18) 

Våre trossøsken, jødene, har en sterk Elia forventning. Hver gang de feirer påske i sitt hjem, setter de fram en stol ekstra. Den er forbeholdt profeten Elia, om han plutselig skulle dukke opp som gjest i deres hjem. 

Det er min overbevisning at den siste tids forsamling vil bli preget av den profetiske tjenesten til profeten Elia. Og at Elia tjenesten er høyaktuell for å beskrive forsamlingens rolle i endens tid.

fortsettes

Den profetiske forsamlingen i endens tid, del 3

Den kristne forsamlingen skal være tro mot evangeliet og den profetiske rollen den spiller i verden. Forsamlingen er profetisk når den i sannhet blir det kristne fellesskapet, som åpenbarer Guds rikes natur og Jesu Kristi sinnelag. Når den fortsetter å gjøre Jesu gjerninger, fullfører den Rikets oppgaver. Daniels bok gir oss et godt eksempel, på hvordan en liten jødisk koloni i Babylon ble formet gjennom profeten Daniel og hans tre venner. Det var et sammenvevd fellesskap. De representerte en annen livsstil. De levde i et bønnefellesskap, hvor ulike gaver vokste fram: visdommens gave, tydningens gave. Daniel tydet drømmer. Daniel fikk en profets tjeneste, og hans venner støttet ham i forbønnstjenesten.

Vi kan si at Daniel og hans venner var himmelrikets motkultur i Babylon. Takket være sitt fellesskap og Guds beskyttelse kunne de overleve fangenskapsperioden som seiersvinnere. 

Profeten Daniels bok består av 12 kapitler, og hele Nordens 'bønne-apostel', Kjell Sjöberg, forsøkte i sin tid å finne nøkkelord for hvert av disse kapitlene, ett ord som beskriver denne verdens rike. Så satte han opp det bibelske motstykke:

Kap.1: I stedet for indoktrinering i denne tidsalders vesen tror vi på et åndelig fellesskap, som fostrer oss til åndelig modenhet.

Kap.2: I stedet for oppløsning skal vi leve i gjenopprettelse.

Kap.3: I stedet for avgudsdyrkelse skal vi tilbe den eneste sanne Gud.

Kap.4: I stedet for stolthet skal vår personlighet preges av ydmykhet.

Kap.5: I stedet for bespottelse holder vi Gud for hellig.

Kap.6: I stedet for misunnelse og intriger består Guds rike av kjærlighet og oppmuntring.

Kap.7: I stedet for Villdyrets natur preges Guds rike av Lammets natur.

Kap.8: I stedet for opprør er Guds rike et rike av lydighet og underordning.

Kap.9: I stedet for Guds forbannelse har Guds rike en forbønnstjeneste.

Kap.10: I stedet for åndefyrster i mørkets rike får vi samarbeide med engler i lysets rike.

Kap.11: I stedet for kaosmaktene får vi leve i fredsriket.

Kap.12: I stedet for undergang tror vi på oppstandelse.

fortsettes
 

Det er ikke alt vi kan lese oss til - om fader Johannes av Valamo, del 3

 Det må ha vært litt av et skue, og en forunderlig opplevelse! Å lytte til de blendende vakre påskesalmene og se den bedende fader Johannes av Valamo omgitt av et strålende lys og i hellig skrud. 

Men først og fremst var fader Johannes en enkel munk. 'Skriftefar og sjelesørger', er ord som den finsk-svenske forfatteren Tito Colliander bruker om fader Johannes av Valamo. I russisk-ortodoks tradisjon kalles en skriftefar og sjelesørger for starets. Ordet kan oversettes med 'gammel', ikke nødvendigvis gammel i år og alder, men heller erfaren. Det kan være en prest eller en munk, eller en helt alminnelig person. Starets tradisjonen går tilbake til de egyptiske ørkenfedrene; og er av stor betydning i russisk fromhetsliv. 

En starets er ingenting man blir, fordi man strever etter det, ingen trappestige i det kirkelige hierarkiret. En starets er en sjelesørger, en åndelig veileder som har gjort seg egne, dyrekjøpte åndelige erfaringer og menneskekjennskap og som har fått evnen til å veilede andre ut fra Bibelen og tradisjonen, både munker og legfolk og som lever et liv i bønn. I et kloster er det staretsen som har ansvaret for å veilede novisene. Fader Johannes hadde både enkeltsamtaler med enkeltkonfidenter, men drev også et utstrakt sjelesorgsarbeid gjennom brev. Og brevene nådde langt. Det var selvsagt mest fra Finland, men det kom også brev fra USA, fra Belgia, Frankrike og Sverige. Det var rop om hjelp, bønn om råd i vanskelige livsspørsmål. Og fader Johannes svarte. I et av brevene svarer han: "...så sier de hellige fedrene, selv vet jeg lite..."

Det er ikke alt vi kan lese oss til - om fader Johannes av Nye Valamo, del 2

 Vi lever i en tid hvor vi som kristne innen den protestantiske tradisjonen, stort sett er overlatt til oss selv og vi må på egen hånd finne ut hvor veien går. Vi plukker litt her og litt der, alt ettersom det passer seg for oss. Den veien den finsk-svenske forfatteren Tito Colliander skriver om er annerledes. Det er takket være han og lesningen av ortodoks litteratur at jeg oppdaget den åndelige veiledningstradisjonen gjennom staretsene. En starets er en åndelig veileder med karismatiske gaver, godt blandet med djup menneskekunnskap. 

Det er den russiske forfatter-giganten Fjodor Dostojevskij som har sagt følgende: "Å finne en ekte ortodoks starets er mer verd enn å lese alle bøkene i verden."

I boken 'Måltid', som utgjør den avsluttende delen av Tito Collianders memoarer, får vi et lite innblikk i livet til en slik starets, nemlig fader Johannes av Valamo. Det skjer gjennom fortellingen om den hellige Nil Stolbenskij. Coliander skriver, her i min oversettelse: 

"Den hellige Ben Stolbenskijs ikon er enestående i den ortodokse verden, den er nemlig skåret ut i furutre. Tatt fra skogen på hans øy. Det er en liten malt skulptur av den hellige mannen slik man fant ham død lutet mot sengegavlen. I fader Johannes sin kellia (munkecelle) på Valamo sto denne lille treskulpturen på en tilhørende liten hylle. Nå henger hyllen med samme skulptur over mitt skrivebord."

Hvem var nå denne Nil Stolbenskij? Han var et bedende menneske som søkte stillheten i sin omgang med Gud. Han var munk i et kloster nær byen Pskov, en vakker russisk by May Sissel og jeg har hatt gleden av å besøke flere ganger. Nil ba klosterforstanderen om hans velsignelse til å forlate klosteret og leve som eneboer eller eremitt, hvilket han fikk ja til. I tretten år levde han i en hytte nært klosteret, men da mange kom for å søke hans råd, søkte han seg lenger bort. Han hadde viet sitt liv til bønn, og skulle han gi råd til andre søkende mennesker, trengte han selv å gjøre seg erfaringer med Gud. Det er en hemmelighet dette at vi ikke kan føre mennesker lenger på veien enn vi har kommet selv. Ellers blir det bare ord.

På en øy i sjøen Seliger i guvernementet Tverska slo han seg ned, men selv dit fant søkende mennesker ham.

Ser vi hvor annerledes denne spiritualiteten er? Den søker ikke sitt eget, opphøyer ikke mennesker, trekker seg heller unna, for så å gjøre seg egne livserfaringer med Gud. Først i moden alder, etter å ha bedt i mange år, trer de inn i en rolle som åndelige veiledere! Her har vi mye å lære.

fortsettes

Det er ikke alt vi kan lese oss til - om fader Johannes av Nye Valamo del 1

Mot slutten av 1980-tallet vakte en liten bok, utgitt på det lille klosterforlaget, Hl.Trifon, min oppmerksomhet. Den var skrevet av den finsk-svenske forfatteren Tito Coliander (bildet), hvis forfatterskap knapt er kjent i Norge. Boken ble min introduksjon til gresk-ortodoks tro og lære. På slutten av 1960-tallet og på begynnelsen av 1970-tallet publiserte Coliander sin selvbiografi i syv deler. Den kom også i en ny utgave i 2014. I disse bøkene beskrives på et stillferdig og meditativt språk en delvis dramatisk livsreise fra barndommens Petrograd til alderdommens Helsinki. Her beskriver han også sitt forhold til sin skriftefar og sjelesørger, fader Johannes av Nye Valamo.

Fader Johannes av Nye Valamo - et ortodoks kloster som befinner seg i Finland, Gamle Valamo befinner seg i Russland - har fascinert meg siden jeg ble introdusert for Colianders lille bok.

Jeg har spurt meg selv hvordan den kosmopolitisk erfarne og beleste forfatteren med sin aristokratiske bakgrunn kunne ha den i ytterste mening helt uskolerte fader Johannes som sin sjelesørger. 

Men med årene har jeg kommet fram til den erkjennelsen at det er ikke alt man kan lese seg til. Noe må erfares, og det gjelder særlig den kristne tro. Den er noe mye mer enn en lære skrevet med penn på papir. Kristendom, er ifølge fader Sofrony, som skrev om den uskolerte russiske munken Siluan, liv. Den handler om en person, den oppstandne Kristus. 

Det finnes en fortelling om den hellige Arsenius fra Egypt som hadde vært lærer for en romersk keisers barn og ble hyllet for sin store lærdom. Denne Arsenius trakk seg tilbake til ørkenen og ble disippel av en uskolert asket. En av hans tidligere bekjente ble forundret over dette og spurte ham hvordan han kunne finne på noe slik? Da svarte Arsenius: "Han kan allerede lese en bok, hvis bokstaver jeg ikke klarer å legge sammen." 

fortsettes
 

Bekymringsløsheten

 Rondane har vært mitt fjell. De runde formene, det åpne landskapet som strekker seg fra parkeringsplassen på Mysusæter til Rondvassbu, innbyr til ro og refleksjon. Her har jeg vært blottenes alene eller sammen med kona mi, barna våre, familie og venner. De sterkeste opplevelsene har jeg hatt alene med Gud. Særlig i tider da mitt indre liv har gått gjennom djuptgående prosesser. Her har jeg også kjempet med Gud.

Men det er også noe annet Rondane har invitert til: bekymringsløshet!

En hellig likegyldighet. Her har jeg latt vinden ruske i håret, latt humla suse og ikke tenkt på noen verdens ting. Vi trenger slike dager. Bare gledet meg over å få være i live.

I det Martin Lönnebo fingret med bekymringsløs blå perle i Kristuskransen, pleide han å si: "Er vi på rett vei så vil veien bære oss."

Billedtekst: Fra en tur i Rondane. Bildet er tatt for noen år siden.

Nå trenger vi praktisk hjelp!

 Er det noen som har mulighet til å hjelpe oss? May Sissel er alene om å grave grøfter til drenering for hånd. Det har blitt veldig tungt for henne. Arbeidet har kommet langt, men nå skorter det på kreftene. Hvis du har krefter, mulighet og lyst til å hjelpe henne, ta kontakt på tlf. 99 62 12 81

En pilegrims betroelser

En uro, som sitter i kroppen, fysisk og psykisk, er en del av det å ha en sykdom som parkinson. Å bli redd er en del av hverdagen, og sykdommen. Parkinson eter opp deg, sakte men sikkert.

Jeg kjenner meg igjen i disippelflokken i dagene etter korsfestelsen. De var redde. Det var ingen troshelter blant dem. Bare vanlige mennesker.

I mine hverdager er det å leve i påskemorgenens strålende og milde lys selve bærebjelken. Kristus er oppstanden!

I lys av den strålene påskedagen, himmelfarten og pinsen, lever jeg i forvissningen om at jeg er elsket som den jeg er: skrøpelig, skjelvende - både i bokstavelig som i overført betydning - og redd. Som et sant menneske. Jeg lever i bønnens gode rytme, og går til Gud med alt. Også med sukkene og tårene mine. De er også bønn.

"Er det slik å være pilegrim," spør Ylva Eggehorn, "at man gang på gang går ut av seg selv, for så å finne seg selv igjen og stige inn i en ny verden?"

 

Johannes av Korset og sjelens mørke natt

Jeg har alltid satt pris på Johannes av Korset på grunn av boken hans: «Sjelens mørke natt». Denne boken har vært nyttig for meg når jeg har følt meg deprimert eller holder på å gi opp. Boken er en fengslende tolkning av Høysangen, kapittel 2 og 3. I dette bibelske avsnittet skildrer Salomo den "elskedes" oppvåkning, men finner sin elsker fraværende. Den elskede, fylt med en følelse av at det haster, legger ut på en søken til hun gjenforenes med ham. Johannes av Korset tolker denne bibelske historien som en allegori for å fremme kristen modenhet, Johannes av Korset sier at de to første kapitlene i Høysangen representerer ung kjærlighet. Dette er en kjærlighet som virker som ingenting kan gå galt. Kapittel tre sier han, presenterer tiden i livet ditt da alt går galt. Her trekker brudgommen seg tilsynelatende unna for å se hva hans elskede vil gjøre. Det er en test. Hvis hun bare var der for de gode følelsene, ville hun gi opp og gå. Men hvis hun virkelig elsker ham, vil hun løpe og søke kjæresten sin med alt hun har. Budskapet er at når Gud virker fjern, ikke gi opp. Løp og finn ham. Når du finner Ham, ikke slipp. Les Salomos høysang kapittel 3 igjen med det i tankene. 

- Dean Taylor, anabaptist/oversatt av Bjørn Olav Hansen (c)
 

Den profetiske forsamlingen i endens tid, del 2

Metodisten, professor emeritus Howard Snyders, har i sin bok 'Community of the King' gitt oss fire kjennetegn på den profetiske forsamlingen. 

1. Forsamlingen er profetisk, når den skaper og opprettholder en forsonet og forsonende fellesskap av troende: 2.Kor 5,16-21; Kol 2,1-23 og Ef 2,1-22.

All splittelse må ses på som synd og verdslighet, jfr. 1.Kor 3,3-4. I den lokale forsamlingen må forsoningen være mer enn en teori og en usynlig, åndelig foreteelse. Forsoningen må være virkelig og synlig ved at alle kløfter mellom mennesker avhengig av etnisitet, økonomi og elitetenkning blir utfordret bibelsk. Forsamlingen skal hjelpe til med å forsone ektefeller, barn og foreldre, ansatte og sjefer hvor som helst det er disharmoni i relasjoner. Men først og fremst skal forsamlingen være en demonstrasjon av forsoning i sitt eget fellesskap.

2. Forsamlingen er profetisk når den gjenkjenner og utpeker den virkelige fienden: Matt 10,28; Luk 12,4-5; Ef 6,12; Rom 8,38-39; 1.Kor 15,26 og Åp 20,2.

Forsamlingen har selv gått seg vill ved å ta stilling i konflikter uten å gjenkjenne hvem som er den virkelige fienden. Om forsamlingen aksepterer satans falske definisjoner av fienden, så aksepterer den også satans taktikk. Forsamlingen må definere den virkelige fienden i åndeverdenen, som ligger bakom den synlige fienden.

3. Forsamlingen er profetisk, når den fornekter verdens definisjon av makt og utøvelse av makt: Matt 20,20-28; Matt 23,1-12; Mark 9,35-37; Luk 9,46-48; Luk 22,24-27; Joh 13,12-17; Fil 2, 1-11 og 1.Kor 1,18-31.

I forsamlingen får ikke makt være et spørsmål om posisjon, hierarki eller høye titler, men i stedet er det et spørsmål om funksjon og tjeneste. Storheten hos en kristen har ingenting med status, grader eller rykte å gjøre, men hvordan han eller hun fungerer som tjenere. 

4. Forsamlingen er profetisk når den arbeider for rettferdighet i samfunnet: Salme 82,1-4; Amos 5,21-24; Luk 3,10-14; Luk 4,18-21; Matt 11,4-6 og Ef 5,11.

Kristne har et særskilt ansvar for de fattige og undertrykte. Hvordan man behandler de fattige, de undertrykte og de utslåtte og de som ikke har noen sosial og politisk makt er en test på hvor rettferdig et samfunn eller et politisk system er. Derfor er det også en test på forsamlingens rettferdighetsbegrep.

fortsettes