onsdag, august 27, 2008

Gud har gitt oss liv, og livet er i Sønnen



I morgentimene i dag stanset jeg ved noen ord av Johannes, disippelen og apostelen, han som sto Jesus så nært. Av Det nye testamentes forfattere er det han jeg stadig vender tilbake til, i en viss grad er jeg nok en "johanitt". Jeg finner stadig noe nytt hos denne Kristusmystikeren. Ordet jeg leste var dette: "Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i Hans Sønn." (1.Joh 5,11)

Nikolaj Arsenjev, som har skrevet boken "Om liturgien og eukaristin" (1) sier om dette skriftsted:

"Dette er kjernen i hele den kristne forkynnelse om det evige livs overflod, som i tidens fylde åpenbarte seg i Guds Ord. Hele kristendommen rummes i den første forkynnelsens vitnesbyrd: "og vi så Hans herlighet". (Joh 1,14) Det evige livs overflod, åpenbart i en menneskeskikkelse, i menneskets person. "Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre egne øyne, det som vi har skuet og våre hender følt på - om Livets Ord." (1.Joh 1,1) Det konkrete, historiske, som ble overlatt til den umiddelbare erfaringen - vi skuet, våre hender følte, et nært og velkjent menneske, den elskede Mester - og det guddommelige innholds grenseløshet, Livets Ord! I denne forening av det menenskelige og det absolutte, det grunnleggende og opprinnelige, med den siste fundamentale realitet, ligger kristendommens grunnvoll og innerste vesen og dens karakteristikum. "Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss." (Joh 1,14)

Den jordiske virkelighet, den historiske prosess, det levende vev av verdens, menneskehetens og naturens liv - ja, hele verden, helliggjort gjennom Guds Ordets inkarnasjon og kalt til å ta del i det evige livet. For skapningen har ikke frivillig underkastet seg forgjengeligheten (Rom 8,20), men håpet er også at skapningen en gang skal bli frigjort fra forgjengelighetens slaveri, til Guds barns frie herlighet.

"O, under, hvordan kunne Han smake døden, Han som er alles liv? For Han ville opplyse verden," synger Kirken. "Må det himmelske fryde seg, og det jordiske juble, for Herren har gjort veldige verk med sin hånd, og med døden har Han overvunnet døden." "Verdens hjørner holder seiersfest for Din Oppstandelse fra de døde.."

Guds Sønns inkarnasjon og Hans Oppstandelse i kjødet danner begynnelsen til en ny virkelighet, - dog ikke bare en ny og avsluttende periode i menneskehetens historie, men en ny eksistensdimensjon: det himmelske er forenet med jorden. "Guds Sønn blir Jomfruens sønn," og enda mer: Han dør på korset. Men Hans guddommelighet forblir uberørt av lidelsen og Hans menneskelighet oppstår i herlighet. Og vi har alle oppstått, og "den falne Adams kjød som ligger i graven" (Kontakion av Romanos Melodos) oppvekkes, og hele skapningen ikledes uforgjengelighet. Foreløpig bare i prinsippet, i håpet, i forventningen, og dog lyder allerede nå jubelropet i triumf og seier: "Kristus er Oppstanden, og livet lever, Kristus er Oppstanden, og ingen døde finnes mer i graven."

Det nye liv som helliggjør verden, skapningen og mennesket: "Vi så Hans herlighet" (Joh 1,14) - og verden lyste opp i Hans herlighets skinn, og skjønt "vi har denne skatt i leirkar" (2.Kor 4,7), er den dog gitt allerede nå, allerede idag. Døden er allerede beseiret, avskaffet. Derfor taler apostelen Paulus om "Kristi uransakelige rikdom" (Ef 3,8), om guddommelighetens fylde som har åpenbart seg i Ham, og om "nådens overvettige rikdommer (Ef 2,7) i Kristus Jesus. Og Johannes: "Gud har gitt oss evig liv, og dette livet er i Hans Sønn" (1.Joh 5,11)

Vår forherligede Herre, som har oppstått fra de døde, hersker over oss allerede nå. Vi er Kristi tjenere. Allerede Paulus skriver om seg selv som "Kristi tjener" (Rom 1,1) Han, Kristus, forblir i følge løftet, hos oss "alle dager inntil verdens ende." (Matt 28,20) Og "hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der vil jeg være midt iblant dem." (Matt 18,20)

Det høyeste uttrykk for dette nærvær er den forherligedee Herre blant sine trofaste, uttrykk for denne forklarelse og helliggjørelse av det konkrete, for denne opphøyelse av det skapte og jordiske til den himmelske sfære, for denne forherligelse, ikke bare av ånden, men også av materien, kjødet, for denne guddommeliggjørelse av mennesket og naturen - har vi i eukaristiens mysterion, i denne sentralnerve i Kirkens liv."

1. Nikolai Arsenjev. Om liturgien og eukaristien. Hl Trifon Ortodokse forlag, side 3-6

3 kommentarer:

Anonym sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.
Anonym sa...

Alldeles nydelig bilde.
Og teksten også.

Ang. motstanden mot ikoner.
Legg merke til at i ikonene ser Jesus ofte (ikke alltid) rett på OSS, gjerne med store uttrykksfulle øyne, mens i glansbildene og slike malerier som dette her i dag, så vender Jesus blikket ofte BORT fra oss. Jesus er vendt der og da mot de han er sammen med.
Jeg har sett på TV gamle, russiske koner korse seg og bukke og nikke foran slike Kristus-ansikter og Maria-ansikter som ser rett på en. Er det derfor tro, at noen av (oss) evangeliske protestanter kan bli skremt? Vi vil jo ikke ha Jesus på veggen i den forstand, vi vil ha ham i vårt hjerte og møte ham i Ordet. Men jeg for min del kan ikke huske at jeg noen gang er blitt fristet til å be til bilder. For meg er det i alle fall ikke noen fristelse. På samme måte ber jeg heller ikke til bønnekjedet mitt som jeg har begynt å bruke. Og videre: Salveolje f.eks, da må det jo være galt, dèt også.
Nå finnes det historier om mennesker som har blitt helbredet av å se på et bilde av Jesus, f.eks hun Wagner som var blitt skadet i øyet. Hun ble vekket av Gud om natten og fikk beskjed om å gå ned i trappen eller hallen og se på bildet av Jesus. Hun gjorde det og ble helbredet i det knuste øyet. Det skulle visst fjernes, husker jeg ikke feil. (Jeg tror ikke dette var et ikon.) Men det verserer rare historier om malerier f.eks av Maria som generelt sett skal avstedkomme helbredelse. Sånt irriterer meg. At det kan ha skjedd en helbredelse en gang i et bestemt tilfelle, betyr ikke at bildet i seg selv har en magisk kraft. Jeg mener at det vi diskuterer her er just presis det samme som det som skjedde med kobberslangen i ørkenen. Det som først var en lydighetshandling mot Gud - det å se på kobberslangen - ble senere en avgudshandling. Derfor måtte slangen hogges i stykker. Jeg har noen fine, billige ikoner av Jesus, han ser så fint på meg. Men å begynne å tilbe disse ikonene kunne ikke falle meg inn.
Kanskje finnes det mennesker som blir fristet til å tilbe bilder ?
Sånt begriper jeg ikke. Kanskje er det derfor vi ikke skjønner oss på mennesker som er så redd ikoner.

Jeg vet også om mennesker som ikke er bekjennende kristne som driver med healing og som har hengende et bilde av Jesus på veggen i behandlingsrommet. Da blir jeg så sint. (Har hørt dette av andre som har gått hos healere.) Når ikke de tror på Jesus, hvorfor skal han henge der da?
Det finnes ingen tvil om at bilder av Jesus kan brukes i avgudsdyrkelsens tjeneste. Dummere er vi ikke. Vi ER faktisk ikke dumme, vi som liker bilder av Jesus. Det er det visst noen som tror.
"Han fylte dem med kunstnerånd", står det i GT. Ikoner (og andre slags religiøse bilder)er kunstverk som det er lov å beundre like mye som all annen kunst, men skal ikke brukes i magiens tjeneste.
Dèt er nå MIN mening.

Holdt på å begynne å studere kunsthistorie en gang. Gikk på forelesninger i 1 uke og hørte på Danbolt. Men så hoppet jeg på engelsken i stedet. Ser nå at Danbolt er en sånn ikon-spesialist.
(Jeg hadde fra før av en 6-timers eksamen i kunsthistorie fra en annen høyskole, et bifag, og syntes det var så interessant.)
Må gjøre regning med at Bjørn Olav Hansen kjenner godt til Danbolt ...

Bjørn Olav sa...

Takk for ditt gode bidrag til samtalen rundt ikonene. Jeg kjenner ingen som ber til bildene.

Og Danbolt kjenner jeg godt til.