Hans ansikt var som en engel

 Det glansede julepapiret har falmet, stemningen er mer dempet, vi rykkes ut av kosen, varmen og inn i realismens verden, 2.juledag. Da feirer kirken minnet om kirkens første martyr, diakonen Stefanus. Hans minnedag er ikke en fjern erindring om forfølgelsen av den tidlige kirken, men en høyst relevant og aktuell nåtidshendelse. Kirken er fremdeles en martyrkirke mange steder i verden. Kristne blir forfulgt og drept i antall som bare kan sammenlignes med de grusomme forfølgelsene i de første kristne tiden. Lenge, altfor lenge, har dette vært fortiet, men nå skriver også de store avisene verden over om vår tids kristenforfølgelse. Det er ikke mulig å tie lenger. 

Den tidlige kirken hadde minnedager for sine martyrer. Diakonen Stefanus, "en mann full av tro og Den Hellige Ånd" (Apgj 6,5), ble kirkens første martyr. Han ble født, sannsynligvis i Jerusalem, omkring Kristi fødsel. Navnet hans betyr "krone". Han var en gresktalende jøde, og nevnes først blant de syv diakonene som velges til denne tjenesten i forsamlingen i Jerusalem. Det sies ikke noe mer enn det, og det faktum at Stefanus var kjent som en troens og Åndens mann. Det var noe folk la merke til. Hvis ikke hadde nok ikke Lukas nevnt det spesielt når han omtaler Stefanus. Anklagene mot ham fra Sanhedrin, det jødiske råd, går på gudsbespottelse.

Forsvarstalen Stefanus holder - gjengitt i Apostlenes gjerninger kapitel 7, bærer preg av en inngående kjennskap til Guds ord. Det er ikke bare en oppramsing av historiske kjennsgjerninger, men også av en dyp åpenbaring av Guds evige hensikt og plan. Han er skarp og djerv, og det er tydelig at hans forkynnelse skaper reaksjoner, salvet som den er av Den Hellige Ånd. Stefanus har også del i Åndens gaver, han ser syner ved Ånden: "Men han var fylt av Den Hellige Ånd, og rettet blikket opp mot himmelen. Han så Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd."(Apgj 7,55)

Det er to ting vi spesielt legger merke til ved Stefanus' død. Han etterligner Kristus i Hans død, så totalt lever denne Stefanus med Kristus. Han sier: "Herre Jesus, ta imot min ånd! Så falt han på kne og ropte med høy røst: Herre, tilregn dem ikke denne synd! Og da han hadde sagt dette, sovnet han inn." (v.59-60)

Stefanus viser stor Kristuslikhet. Han ber for sine overtredere, og han viser stor kjærlighet til det jødiske folk. Han vil ikke at de skal bli straffet fordi de tar hans liv.

En som bifalt og bivånet henrettelsen av Stefanus var Saulus, han som skulle bli Paulus. Henrettelsen av Stefanus skulle skape store traumer for Paulus senere og forvolde ham mye sjelesmerte.

I følge en overlevering fra 400-tallet skal martyriet ha skjedd få skritt fra Damaskus-porten i Jerusalem. Det skjedde syv måneder etter Kristi himmelfart, rundt år 34 eller muligens år 40. Tradisjonen som sier at stedet for martyriet var øst for Jerusalem, nær porten som siden har vært kalt Stefanusporten, oppsto først på 1100-tallet. Etter Stenfanus' død brøt det ut en omfattende forfølgelse av de kristne, og mange flyktet fra Jerusalem. Trolig var de fleste av dem grekere, for apostlene forble med sikkerhet i Jerusalem og ble ikke angrepet.

Minnedagen for Stefanus er svært gammel, den ble innført i år 380. Dessverre blir den nok forbigått mest i stillhet i våre protestantiske sammenhenger. Ikke mange går i kirke 2. juledag. Men kanskje vi kunne bruke denne dagen på nytt til å minnes de tusenvis av kristne som i dag lider for Jesu navns skyld, og som kanskje nettopp denne dagen blir pint og plaget, og kanskje noen også mister livet.

I en av antifonene for denne dagen synger kirken:

"I går ble Kristus født på jorden for at Stefanus i dag skulle bli født i himmelen."

De som var vitne til steiningen av Stefanus la merke til at hans ansikt var som en engels ansikt. Det strålte. Slik vitner martyrene, ikke bare med sine ord, men med sine liv. Det gjør de fremdeles.

 

Natten er over

 Natten er over: "I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren - i Davids by..." (Luk 2,11)

"For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på hans skulder, og han skal få navnet Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste. Så skal herredømmet bli stort og freden bli uten ende over Davids trine og over hans kongerike. Det skal bli gjort fast og holdt oppe ved rett og rettferdighet fra nå av og til evig tid. Herren, hærskarenes Guds nidkjærhet skal gjøre dette." (Jes 9,6-7)

Julens mysterium

 I daggryet julaftens morgen kommer disse ordene av den hellige Ambrosios til meg. Biskop Ambrosios døde i år 397, og rammer inn julens mysterium på en blendende vakker måte:

1.

Folkefrelsar, til oss kom,

fødd av møy i armodsdom!

Heile verdi undrast på

kvi du soleîs koma må.

2.

Herrens under her me ser,

ved Guds Ande dette skjer.

Livsens ord frå himmerik

vert i kjøt og blod oss lik.

3.

Utan synd han boren er

Som all synd for verdi ber.

Han er både Gud og mann,

alle folk han frelsa kann.

4.

Frå Gud Fader kom han her,

heim til Gud hans vegar ber,

Ned han fór til helheims land,

upp fór til Guds høgre hand.

5.

Du som er Gud Fader lik,

Ver i vanmakt sigerrik!

Med din guddomsvelde kom,

styrk oss i vår armodsdom.

6.

Klårt di krubbe skina kann,

ljoset nytt i natti rann,

naud og natt til ende er,

trui alltid ljoset ser.

7.

Lov og takk, du Herre kjær,

som til verdi komen er!

Fader god og Ande blid,

lov og takk til evig tid!

Julens budskap er ikke avhengig av katedraler, kirker, kor eller solister! Det var ingen av delene når Frelseren kom. Bortsett fra englekoret over Betlehemsmarkene, og en stjerne som ledet de vise menn, var det først og fremst stillheten og et stjernestrødd himmelhvelv som preget den første julenatt. Når vi skreller vekk århundres vakre staffasjer og blendende vakre innpakkninger, kokes det hele ned til: I dag er det født dere en Frelser, som er Messias, Herren - i Davids by.' (Luk 2,11) Ingenting slår det, ingenting topper dette. Det er det aller største.

Det mest utrolige

 Jesu fødsel i Betlehem er den vi er mest oppmerksomme på ved juletider. Men den må ses i sammenheng med at Ordet blir født av Faderen i evighet, ellers mister vi det vesentlige. Da blir det bare litt stemningsfull romantikk igjen. Et vakkert barn som kanskje rører ved hjertet ditt et kort øyeblikk, men som ikke griper det innerste i deg.

Guds inkarnasjon er kristendommens store mysterium, det mest ubegripelige og ufattelige. Hvordan kan den store Gud gjøre seg så liten? Hvordan kan dette sårbare, gråtende lille spedbarnet være min Herre og min Gud? 

Det er akkurat dette mysteriet som er den store anstøtsteinen for de ikke-kristne. Til og med blant teologene i kirken finnes det mange som har vanskelig for å bøye hodet for dette uhørte, at et maktesløst barn er Gud.

Men hvis du tror på dette, da har du også løsningen på alle verdens gåter og problemer. Da kan du ikke lenger tvile på at Gud elsker det han har skapt. Den allmektige Gud er blitt et litt et lite barn for menneskenes skyld. Det er et definitivt bevis på hans kjærlighets endelige seier. Hvis du skal tvile på at du er elsket av Gud, må du glemme krybben.

Du trenger ikke vente på Jesu lidelse og død for å bli sikker på hans kjærlighet. Det er mye større avstand fra Guds kongetrone til krybben i stallen, enn det er mellom Betlehem og Golgata. Det mest utrolige skjedde da Maria fødte det lille Jesusbarnet.

_ Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 386

Evigheten ble født inn i tiden

 Kristus - Ordet - ble født av Faderen før alle tider. "Herren sa til meg: Du er min Sønn, jeg har født deg i dag." Det skjer utenfor tiden, i evighetens mysterium. I denne fødselen avslører Gud sitt innerste vesen. Gud hviler ikke selvtilfreds i sin egen salighet, han er ekstase (ekstase betyr å gå ut av seg selv). Stadig går han ut av seg selv, og det gjør han så fullstendig at han føder en Sønn som er lik seg selv. Han er like stor og like guddommelig som Faderen.

Sønnen er lik Faderen i alt, uten i dette ene at han er den som får alt og Faderen er den som gir alt. Han er Gud på Sønnens vis og Faderen er Gud på Faderens vis. Gud er ingen monolog. Han er dialog. Han er fellesskap, vennskap, familie. Og harmonien mellom Faderen og Sønnen er så fullkommen og sprengfull av liv at den utgjør den tredje person i fellesskapet. Ånden er kjærlighetsgnisten som stadig slår over fra Faderen til Sønnen og fra Sønnen til Faderen. 

Gud har avslørt seg selv for deg og vist deg at det er hans vesen å gå ut av seg selv. Dette er hans store julegave til deg.

Denne gaven inneholder også en betrodd oppgave. Du skal få vitne om den sanne kjærligheten som er blitt synlig på jorden. Julenatt blir Sønnen født inn i tiden, han som i evighet fødes av Faderen.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 385

En stille stund med Guds ord

 Minst en halvtime hver dag (jo mer jo bedre), bør du ta Bibelen med deg og gå bort fra familien og folkene dine; du kan gå alene i villmarken, eller stille deg på toppen av en bakke, eller bli alene på et bestemt sted, eller sitte stille på rommet ditt. Du bør knele for Herren og ha fellesskap med Gud Faderen og Herren Jesus, hans Sønn, i stillhet. Hvis du gjør dette. du vil se hans kraft manifestert i deg. Hans herlighet, hans kjærlighet og hans hellighet vil være mye mer ekte for deg dag for dag.

Jeg føler at den største mangelen blant dagens troende er mangelen på en rolig tid med Gud. Troende bryr seg for mye om sosiale møter og samtaler med mennesker. De har forsømt sitt fellesskap med Gud. 

- Watchman Nee/oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Vi trenger mye lys

For at vi skal ha et vell av 'reservenåde', er det siste som trengs lys. En person som er rik er en som mottar mye lys. Vi må ikke bare lære lærdommen; Herren må også opplyse oss i ånden slik at vi ser hva vi lærer. Vi vet ikke bare at noe har skjedd. Det som har skjedd må støpes inn i en lære i oss. Dette er den eneste måten vi vil være i stand til å omsette vår erfaring til ord for å forsyne andre. Situasjonen skjer ikke bare oss. Vi er i stand til å ta det vi har lært og levere det til andre. Når lyset kommer, kan vi snakke, og våre ord vil forsyne andre.

Gud handler ofte med oss, men vi vet det ikke. Men noen ganger vet vi det. Vi kan tro og adlyde på grunn av opplysning. Derfor kan vi fremskynde slutten av handling. Frukt vokser frem, og denne frukten er modnes.  Denne typen opplysning er øyesalven som omtales i Åpenbaringen 3:18. Det lar en se og skinne.

Utdrag fra "Special Grace and Reserve Grace", et budskap gitt av Watchman Nee, utgitt av Living Stream Ministry. Oversatt til  norsk av Bjørn Olav Hansen,

Billedtekst: Watchman Nee sammen med T.Austin Sparks

 

Ånden ber i deg

 Særlig i bønnen er Ånden den store Trøsteren. Kanskje skulle du ønske du kunne be dypt og fint og lenge. Du skulle ønske du kunne be uten å bli tankespredt. Du skulle ønske du kunne være mer oppmerksom og konsentrert hele den tiden du har avsatt i bønn. Og du skulle ønske du var brennende i kjærlighet.

Men nei. Din bønn blir ofte en eneste, lang distraksjon. I stedet for å være brennende, kjenner du deg lunken og uinteressert. Dette er smertefulle erfaringer.

Har du glemt at du har en Trøster som selv vil be i deg? Den Hellige Ånds trøst består ikke bare i noen trøstende ord eller en oppmuntrende klapp på skulderen. Han trøster deg ved at han selv blir bønnen din.

Du drømmer kanskje om å leve i stadig bønn. Men inne i deg har du allerede en som uten opphold bærer din bønn framfor Gud. Når du merker hvor mangelfull din egen bønn er, skal du ikke bruke dine egne krefter for å bli bedre. Av egen kraft kan du aldri nå fram til Gud. I stedet bør du endelig begynne å stole på din Trøster og la ham få be uforstyrret.

Du kan få lytte til den fullkomne bønnen som stadig pågår inne i deg, og stille si ja til den. Du kan få takke og juble over at Faderen nå får den lovprisning han fortjener, gjennom Den Hellige Ånd som virke i deg. 

Jo mer erfaring du får med bønn, jo mer overbevist kommer du til å bli om din egen manglende evne til å be. Da blir bønnen din mer og mer en tillit til Åndens bønn i deg.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 153

Vi er øyenvitner til profetiske rystelser

 Vi lever i spennende tider og ikke minst spennende profetiske tider, og vi er øyenvitner til at Gud ryster nasjonene. Hebreerbrevets forfatter gjengir profeten Haggais ord, og disse ordene er høyaktuelle: "Hans røst rystet den gang jorden. Men nå har han lovt, og sagt: Enda en gang vil jeg ryste, ikke bare jorden, men også himmelen. Men dette ordet: enda en gang, gir til kjenne at de ting som rystes skal bli tatt bort. For de er jo skapte ting. Og så skal det som ikke kan rystes, bli stående." (Hebr 12,26-27) Se bare på hva som har skjedd i Syria. Ingen politiske eksperter klarte å forutse at det beryktede Assad-regimet kunne falle som et korthus i løpet av noen timer. Dette er utvilsomt et svar på bønn. Forbederne former historien!

I går deltok jeg på et nesten to timer langt bønnemøte i bønnehuset Succat Hallel i Jerusalem, ledet av Patricia og Rick Ridings. Det skjedde digitalt. Jeg var så heldig å treffe Rick Ridings i forbindelse med en bønnekonferanse jeg deltok i i Praha for ca.30 år siden. I forbindelse med bønnesamlingen i går ble det igjen bedt for situasjonen i Syria, men også for det som skjer i Irak, Iran, Gaza, Israel, Libanon. Det finnes bønnehus strategisk plassert i flere av disse landene, hvor det har blitt bedt og kjempet i bønn i årevis. Ting endres. Hamas er betydelig svekket. Hizballah likedan. Det samme med Iran, og nå også Syria. I løpet av kort tid har det israelske flyvåpenet tatt ut flere av de dødbringende kjemiske fabrikkene i Syria, blant annet en fabrikk som produserte kjemiske og narkotiske stoffer som gjør det mulig for terrorister å begå voldtekter og bestialske drap på en følelsesløs måte. Assad-regimet har vært finansiert ved hjelp av narkotika.

Nå er regimet i Iran enda mer utsatt etter diktatorens fall i Syria. Vi kan komme til å se et helt nytt Midtøsten. Det iranske regimet har i flere tiår ført krig gjennom andre, uten selv å sende egne soldater til slagmarken. Nå er Irans akse av terror forminsket og ondskap kraftig svekket. Syria har vært den eneste stabile allierte staten for Iran i Midtøsten, mens Hizballah-militsen har vært Irans viktigste våpen mot Israel.

En ting som er sikkert midt oppe i det usikre, er dette: "Se, han slumrer ikke og sover ikke, Israels vokter." (Salme 121,4)

Billedtekst: Forbederen Rick Ridings

Adventstidens to portvakter

 I adventstiden ser du kanskje fram mot alt det du skal få oppleve i juledagene, stemning, fellesskap, idyll ved krybben. Men adventstiden er ikke ment bare som en ventetid før dette. Du venter på en som vil komme deg enda nærmere enn du er deg selv. 

I adventstiden peker kirken på to skikkelser som hver på sin måte lærer deg hvordan du skal vente. Advent er som en port du må gå gjennom for å komme inn i julens helligdom. Porten er flankert av to skikkelser som vokter helligdommen og spør hvorfor du vil komme inn. Samtidig forteller de deg hvordan du kan gjøre det.

De to portvaktene er svært ulike. Den ene er stor og sterk, en mann kledd i kamelhårskappe. Men til tross for sin storhet vil han ikke være noe annet enn en røst som roper i ødemarken: "Rydd vei for Herren!"

Den andre er en forsvarsløs, gravid kvinne. Hun roper ikke, hun er taus, bare oppmerksom på det som skjer inne i henne. Det eneste hun sier, er en stille hvisking: "Jeg er Herrens tjenerinne."

Begge disse vet hvem de venter på. De venter ikke på bedre tider, ikke på hyggelige og stemningsfulle opplevelser. De venter på Gud, og de vet at ingen ting kan hindre hans komme hvis de er åpne for ta imot ham.

Hvis du også vet hvem du venter på og er sikker på at han kommer, da feirer du en riktig adventstid.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 379

Guds nådefulle tillgivelse

 Herren vil trofast tilgi våre synder hvis vi bekjenner dem for ham. Det er veldig annerledes når vi prøver å skjule våre synder og benåde dem som var medskyldige i deres henrettelse. I så fall vil ikke barmhjertighet komme til gjerningsmannen og de som fulgte deres synd fordi synd bare kan helbredes ved eksponering, ikke skjult ved avvisning av vår synd og utstede benådninger for de hvis handlinger bidrar til å konspirere for å skjule vår synd.

Herren ønsker å være barmhjertig mot de verste syndere hvis de bekjenner sine synder og vandrer i sannhetens lys. Den eksponeringen er ment å helbrede, ikke straffe. Det skjedde med David da han var leder for Israel. Han begikk utroskap med Batseba og sørget for at mannen hennes døde. I stedet for å forsøke å skjule sin synd og tilgi dem som hjalp ham med å begå synden, skrev David følgende salme etter at profeten Natan konfronterte ham om hans synd.

«Vær meg nådig, Gud, på grunn av din usvikelige kjærlighet. På grunn av din store medfølelse, slett flekken av mine synder. Vask meg ren fra skyldfølelsen. Rens meg fra min synd. For jeg kjenner igjen mitt opprør; det hjemsøker meg dag og natt.; Mot deg og deg alene har jeg syndet; Jeg har gjort det som er ondt i dine øine» (Salme 51:1-4).

Det er et løfte som venter på dem som har syndet og er villige til å bekjenne sine synder: "Mennesker som skjuler sine synder vil ikke ha framgang, men hvis de bekjenner og vender seg fra dem, vil de få barmhjertighet" (Ordspråkene 28:13).

Guds barmhjertighet venter på å bli utøst over alle som lever i sannheten og ikke prøver å skjule sin synd og andres synder som jobbet sammen med dem for å skjule sin synd. Vår bekjennelse må gjøres for Herren, ikke som en religiøs eller politisk gest. Som David klokelig sa: "Mot deg og deg alene har jeg syndet." Bare når vi innser at vår synd var mot Herren og åpenlyst bekjente for ham, er barmhjertighet mulig. Kloke mennesker søker Guds nåde, ikke illegitime erstatninger som forsøker å vaske bort sannheten om det som skjedde.

- Garris Elkins. Oversettelse til norsk av Bjørn Olav Hansen

Gleden er begynnelsen og slutten

 De første kapitlene i Lukasevangeliet er gledens kapitler. Det virker som om hele evangeliets glede er samlet i disse første hendelsene. Fra begynnelsen av blir det klart at Lukas vil forkynne et gledesbudskap. Her er det bare jubel. Her er det ennå ikke snakk om kors, lidelse og død. I begynnelsen får vi en forsmak på det som kommer. 

I evangeliet er det på en måte slik at det siste er til stede allerede i det første. Det siste er: "Gå inn til din Herres glede." Og denne gleden blir omtalt allerede i begynnelsen: "Jeg kommer til dere med bud om en stor glede."

Glem aldri denne lyse, glade begynnelsen. Gleden er grunntonen i den symfonien som livet ditt er ment å være. Det beste tegnet på at du lever rett, er nettopp det at gleden er det grunnlaget du står på, også i mørke stunder. Og gleden vil alltid dele med andre.

Etter det utrolige budskapet fra engelen kunne man vente at Maria hadde trukket seg tilbake for å kunne meditere uforstyrret over det store som hadde hendt henne. Men det gjør hun ikke. I stedet skynder hun seg av sted for å forkynne det glade budskapet.

Det kristne livet er ikke noe stillesittende liv. Det verste som kan hende oss er at vi slår oss til ro og blir stående på samme sted. Et evangelisk liv er å ha gleden som utgangspunkt og stadig gå videre. Det er å begynne på nytt og på nytt, i vissheten om den gleden som ingen kan ta fra oss og som er begynnelsen og slutten på alt.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 378

Kristi sinnelag

 Det er mange virkelig dyptgripende åpenbaringsinnsikter i Filipperbrevet. Det er en som det er en utfordring for oss fra Ånden som denne generasjonen vil bli kjent med i sin helhet. Passasjen sier: "La dette sinnet være i dere som også var i Kristus Jesus!" (Fil 2:6 NKJV) Det står på denne måten i ESV: "ha dette sinn mellom dere, som er deres i Kristus Jesus." Vi kan ha åndelige tanker og holdninger som også var til stede i personen Yeshua.

Han ydmyket seg selv til døden, men ble så høyt opphøyet over alt. Det bekreftes også på nytt i 1. Korinterbrev 2 at vi har tilgang til «Kristi sinn». Vi kan forstå og nærme oss omstendigheter fra samme perspektiv og forståelse som Herren Jesus gjorde og ville. Det er en unik kvalitet på åndelig liv og individuell opplevelse som Herren forventer skal bo i hans modne rest.

Jeg tror det er en følelse av at det haster i dag for å leve i henhold til det ordinerte mønsteret (la dette sinnet være i deg) som vil diktere og styre våre åndelige liv. Tilgang til Herren er et stort emne. Nærhet til Ham! Han lovet at hvis vi nærmet oss ham, så vil han nærme seg oss. Hvis vi overvinner, får vi lov til å sitte sammen med ham på hans trone. Det er et enda høyere kall enn å stå foran tronen. Denne forskjellen gjøres i dag av de som følger hans råd og kjøper av ham gull lutret ved ild, hvite klær for å dekke skammen over vår nakenhet og øyesalve for å salve øynene våre så vi kan se. (Åpenbaringen 3:18)

- Paul Keith Davis (bildet)/norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

- 

Ånden og bruden sier: Kom! En drøm

 Noe av det aller siste jeg gjør før jeg legger meg til å sove, er at jeg ber om å drømme drømmer inspirert av Den Hellige Ånd. For vi leser i Joel-profetien om Åndens utøselse i endens tid, at "de gamle blant dere skal ha drømmer" og i Jobs bok 33,14-6: "Men en gang taler Gud, ja to ganger hvis mennesket ikke akter på det. I drømmer, i syner om natten, når dyp søvn faller på menneskene, når de slumrer på sitt leie, da åpner han deres ører og trykker sitt segl på advarselen til dem."

I natt drømte jeg at jeg besøkte en liten forsamling i Norge. Når jeg ba Gud for et ord for denne forsamlingen, opplevde jeg at jeg skulle tale over Åpenbaringen 22,17: "Og Ånden og bruden sier: Kom! Og den som hører det, la han si: Kom! Og den som tørster, han får komme! Og den som vil, han får ta livets vann for intet!" I denne forsamlingen var det flere som responderte med djupe bønnesukk når disse ordene ble lest. Jeg merker meg ordene: "Og den som hører det..." Det minner meg om de profetiske ordene til de syv forsamlingene som nevnes i innledningen til Åpenbaringsboken: "Den som har øre han høre hva Ånden sier til menighetene."

Når jeg sto på badet i dag tidlig, tok jeg fram mobiltelefonen og satte på You Tube og lot denne kanalen foreslå hva jeg skulle lytte til. Det første valget den gjør er å velge ut Joshua Aaron: Spirit and the bride, come! Tilfeldig? Nei, absolutt ikke. Jeg pleier å velge ut et bibelord for hvert år som et minneord. Tro om det ikke er, Åpenbaringen 22,17 som er temaet mitt for 2025.

Herren reiser opp et kongelig presteskap - forbedere som tar ansvar for nasjonene, del 3

 "Pass deg, du står i veien for meg!" Disse ordene kunne gjerne stått som overskrift over Esekiel 22,30: "Jeg lette blant dem etter en mann som ville mure opp en mur og stille seg i gapet for mitt åsyn til vern for landet, så jeg ikke skulle ødelegge det. Men jeg fant ingen." Den profetiske bønnetjenesten Herren nå reiser opp ligner den tjenesten profeten Elia hadde. Han sto i veien for Guds vrede. Denne profetiske forbønnstjenesten har følgende mandat: "Dra inn! Dra inn gjennom portene, rydd veien for folket! Bygg, bygg veien, rens den for stein, løft et banner for folkene!" (Jes 62,10) 

Når Akabs og Jesabels sammensvergelse mot Nabot var gjennomført, og Nabot ble drept og Akab var på vei til Nabots vingård, kom Herrens ord til profeten Elia: "Men Herrens ord kom til tisbitten Elia, og det lød så: Stå opp, gå ned og møt Akab, Israels konge, som bor i Samaria. Nå er han i Nabots vingård. Han har gått dit ned for å ta den i eie. Og du skal tale slik til ham: Så sier Herren: Har du nå både myrdet og arvet? Og du skal si til ham: Så sier Herren: På det stedet hvor hundene slikket Nabots blod, skal hundene også slikke ditt blod." (1.Kong 21,17-19) Profeten Elia sto i veien for den økonomiske kriminaliteten, som fantes på høyeste plan i kongefamilien i Israel, at han ble funnet der i det mest psykologiske øyeblikket, sendt av Herren for å vekke samvittigheten til kongen. Det var et kompliment i Guds øyne, da Akab kalte Elia for fiende, fordi han virkelig var en fiende av den lovløsheten som Akab representerte. Elia fikk uttale dommen over Akab. På samme måte vil Herren reise opp profetiske røster i vår tid som stiller makteliten til ansvar for sine ugjerninger. 

Akabs sønn og etterfølger, kong Akasja, skadet seg og ble syk. Derfor sendte han bud til guden Ba'al-Sebub, den lokale guden i Ekron, et okkult orakel, for å få rede på når han skulle bli frisk igjen: "Akasja styrtet ut gjennom gitteret i sin sal i Samaria og ble syk. Da skikket han noen sendebud av sted og sa til dem: Gå og spør Ba'al- Sebub, Ekrons gud, om jeg skal komme meg av denne sykdommen! Men Herrens engel sa til tisbitten Elia: Stå opp og møt sendebudene fra Samarias konge, og si til dem: Er det fordi det ikke er noen Gud i Israel at dere går av sted og spør Ba'al-Sebub, Ekrons gud? Derfor sier Herren så: Du skal ikke stige ned fra den sengen du har steget opp i, du skal dø. Dermed gikk Elia." (2.Kong 1,2-4)

Elia sto i veien for kongens sendebud og sendte dem tilbake til kongen med uforrettet sak, dermed sto Elia i veien for en okkult innflytelse over landet. Når Gud nå reiser opp en profetisk forbønnstjeneste stiller den seg også i veien for både økonomisk kriminalitet og okkultisme. Forbønn er med på å bremse for lovløsheten. 

fortsettes

Når vi bare kan stole på Gud

 Det er tider i vår åndelige reise når menneskelige råd, sympati eller religiøse ritualer ikke gir oss trøst eller hjelp. Hvorfor tillater vår nådige Gud dette? Kanskje er det fordi vi har levd for uavhengig av ham, og derfor fjerner han alt vi har stolt på for å drive oss tilbake til seg selv. Det er en velsignelse å bo nær kilden til livet. Når vi ikke har noe eget å stole på og utelukkende stoler på Jesu fortjenester, er vi på det beste stedet. Kjære, når vi finner oss selv åndelig tørste, vil vi ivrig vende oss til livets kilde.

Charles H. Spurgeon(bildet), baptistpastor/norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Når mindre er mer

 Det er en grunn til at Herren vil redusere mulighetene våre for suksess. Han gjør dette slik at vi må stole på ham for vår seier, ikke vår evne, erfaring eller ressursene vi bringer til konflikten.

Herren reduserte Gideons hær fra 32 000 krigere til bare 300, "Dere har for mange krigere med dere. Hvis jeg lar dere alle kjempe mot midianittene, vil israelittene rose meg for at de reddet seg selv ved egen styrke" (Dommerne 7: 2). Størrelsen på midjanittisk hær dverget de opprinnelige 32 000 krigerne Gideon hadde til rådighet for å kjempe, "Hærene til Midian, Amalek og folket i øst hadde slått seg ned i dalen som en sverm av gresshopper. Kamelene deres var som sandkorn. på kysten - for mange til å telle!" (vs. 12).

For å vinne seier over denne enorme hæren, videresendte Herren en drøm til Gideon om å bruke det som så ut til å være en tåpelig angrepsplan. Han ble bedt om å angripe fiendens leir ved midnatt etter vaktskiftet kun bevæpnet med fakler og leirpotter. "Plutselig blåste de i hornene til værene og knuste leirkrukkene deres. Så blåste alle tre gruppene i hornene og knuste krukkene. De holdt de flammende faklene i venstre hender og hornene i høyre hender, og de ropte alle: ' Et sverd for Herren og for Gideon!'”(vers 19-20).

Overraskelsesangrepet forvirret midianittene: "Da de 300 israelittene blåste i hornene sine, fikk Herren krigerne i leiren til å kjempe mot hverandre med sverdene sine" (vers 22). Etter angrepet hadde 120 000 fiendtlige krigere blitt drept.

Noen ganger gir Herrens plan for seier ingen mening for et naturlig sinn. Det er i vår ettergivelse i tro til Herrens plan der seier er mulig, spesielt når vi er i undertall av en motstander eller når vi ikke har ressursene som trengs for å vinne en seier. Hensikten med at vi går inn i en åndelig kamp med begrensede ressurser er å bekrefte at Gud er den som brakte seieren, og på slutten av kampen vil bare Gud få æren.

- Garris Elkins/til norsk ved Bjørn Olav Hansen

Guds tid

 Det ligger noe vidunderlig i det at Gud ikke skapte tiden som en uendelig lang, ensformig linje. Guds tid er ikke alltid den samme. Det er ikke alltid samme temperatur, det er ikke alltid like lyst eller mørkt, det er ikke alltid sommer eller alltid vinter. 

Menneskene har en tendens til å utslette og jevne ut alle forskjeller. I stedet for å arbeide om dagen og hvile om natten, har vi forstyrret både vår og naturens egen rytme og skiller ikke lenger mellom dag og natt.

Også i vår egen, åndelige utvikling skulle vi ønske at alt skjedde med samme hastighet. Men slik er det ikke i virkeligheten. Gud styrer tidens gang, både på det materielle og det åndelige planet, og han gjør det med en stadig veksling.

I dag søker menneskene så mye kunstig avveksling. Vi vil stadig ha noe nytt. Det skyldes kanskje at vi har mistet følelsen for den naturlige rytmen i Guds tid.

Guds tid har en rytme som består av død og oppstandelse. Alt begynner, alt dør og alt begynner på nytt. Ingen ting er ferdig en gang for alle, ingen ting utvikler seg etter en jevnt stigende kurve. Det finnes sterke og svake øyeblikk. Det finnes tider da det ikke hender noe spesielt, og tider da det begynner noe helt nytt.

Hvis du bare respekterer denne rytmen og følger den uten motstand eller innvendinger, vil du allerede nå kunne ane noe av den dype harmonien Gud har skapt deg til.

-Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 368

Hver dag har nok med sin egen plage

 I dag har jeg ikke mye å bidra med. Natten har vært svært tøff. Alarmen for lavt blodsukker gikk i 02.tiden og fram til 04.30 kjempet vi med å få blodsukkeret opp. May Sissel måtte mate meg. Da det endelig snudde etter tre timer ble blodsukkeret for høyt og da kom de sterke smertene. Hos meg innebærer høyt blodsukker sterke muskelsmerter. Så i natt har det blitt lite søvn på oss. Enkelte dager er livet hardt å leve. Jesus sa det rett ut: "Hver dag har nok med sin egen plage." Det ordet har hjulpet meg mange ganger. Alt er ikke herlig og halleluja-stemning. Likevel kan vi ære Gud også når vi har smerter. Jeg takker for livet. Det er en stor gave.

Ånden. vår terapeut

 Sannhetens Ånd hjelper og trøster deg ved å føre deg inn i sannheten. Han fører deg ikke bare inn i Guds sannhet, men også inn i din egen. Under hans ledelse lærer du deg litt etter litt å se deg selv som du er, med dine lyse og mørke sider, med dine muligheter og begrensninger. Ånden lærer deg å si ja til deg selv med alt du har opplevd og lidd, med hele din fortid, alle dine komplekser og alle dine sår. 

Psykologien, kanskje også din egen erfaring, lærer deg at det er vanskelig å se sin egen sannhet i øynene. Det kan være så vanskelig at mange trenger hjelp fra en psykoterapeut fordi de ikke tør å gå alene inn i sitt eget mørke.

Sannhetens Ånd er vår egen terapeut. Med hans hjelp kan du skritt for skritt våge å se og si ja til hele din virkelighet. Ånden trøster deg ved å få deg til å forstå at Gud sier ja til hele din virkelighet. Ånden trøster deg ved å få deg til å forstå at Gud sier ja til deg nettopp slik du er. Dette gjør Ånden samtidig med at han fører deg inn i sannheten. Det er uendelig mye lettere å akseptere seg selv og sin egen virkelighet når man vet at man er akseptert av Gud.

"Vær ikke redd for å se deg selv slik du er," hvisker Ånden uten opphold. "Det er slik du møter Gud, for han elsker deg slik du er og ikke slik du ikke er."

Ånden gir deg gratis psykoterapi. Ikke tre ganger i uken, men hele tiden, hvis du bare vil lytte. 

Den beste måten å ta imot Åndens ledelse på, er å be regelmessig og utholdende i stillhet for Gud. 

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 319 

Om å kjenne sine begrensninger

 Selv om vi er frie til å leve og reise etter eget ønske, er det viktig å kjenne grensene for vårt kall. Å reise utenfor denne grensen må gjøres med tillatelse fra Herren.

Uansett hvor jeg reiser og ser et skilt som angir en by-, fylke- eller statsgrense, ber jeg disse ordene: "Med tillatelse, Herre." Jeg antar ikke at jeg er fri til å reise uten Herrens tillatelse. Jeg ønsker å krysse disse naturlige grensene med Herrens tillatelse, ikke mine antakelser.

Noen ting vi møter på våre reiser vil ta oss til steder under påvirkning av ånder som ikke er fra Gud. Å vite at vi reiser på et oppdrag fra Herren vil være vår beskyttelse på de ukjente stedene.

Paulus reiste aldri basert på sine antakelser. Hans reiser var alltid under ledelse fra Herren. Paulus hadde en visjon. I det synet: «En mann fra Makedonia i Nord-Hellas sto der og ba ham: Kom over til Makedonia og hjelp oss! Så vi bestemte oss for å dra til Makedonia med en gang, etter å ha konkludert med at Gud kalte oss til å forkynne det gode budskap der» (Apg 16:9-10). Paulus måtte reise gjennom forskjellige byer for å komme til Makedonia. Hver by Paulus reiste gjennom ble en del av hans voksende innflytelse da Ånden førte ham mot Athen.

Mens han tjenestegjorde i Athen, forkynte Paulus disse ordene: "For i ham lever vi og beveger oss og er til" Apg 17:28). «I Ham»-delen avslørte den utvidede grensen for Paulus’ innflytelse mens han reiste. Våre reiser og alt vi gjør må være i ham, ellers vil vi bli fristet til å arbeide i kjødet, ikke i Ånden. Det var Paulus’ forståelse av denne sannheten som utløste tegn, under og mirakler som møtte åndene som hadde kontroll over byene og områdene han reiste gjennom. Den samme oppgaven og dens beskyttelse er tilgjengelig for hver enkelt av oss hvis vi blir ledet av Ånden, ikke av våre antakelser.

- Garris Elkins. Oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Vår siste runde

Vi vet aldri når dette livet tar slutt. Vår bortgang kan komme fra en rekke problemer og på uventede måter. Noen av oss vil leve i mange år. Andre vil dø unge. Det vi trenger å eie i de leveårene vi har blitt tildelt, er en vilje til å fortsette å kjempe i tro til slutten, uansett hvor og når slutte endelig kommer.

Da Kaleb kom til Josva, appellerte han til ham og sa: «Jeg var førti år gammel da Moses, Herrens tjener, sendte meg fra Kadesj-Barnea for å utforske landet. Og jeg ga ham tilbake en rapport etter min overbevisning, men mine israelitter som dro opp med meg, smeltet folkets hjerter i frykt. Men jeg fulgte Herren min Gud helhjertet. Så på den dagen sverget Moses til meg: 'Landet som dine føtter har gått på, skal være din og dine barns arv for alltid, fordi du har fulgt Herren min Gud av hele hjertet'» (Josva 14:7-9).

Alder var ikke en hindring for Kaleb. Det var frykt, noe Kaleb ikke tillot å bestemme livets gang. Han fulgte Gud helhjertet fra ungdommen og inn i hans senere liv. Håpet preget Kalebs liv fordi han trodde på Guds løfter, og den troen fordrev frykt fordi Kalebs overbevisning var plassert i Gud, ikke hans kronologiske alder eller noen situasjon han møtte. Han var villig til å ta en ny runde av tro uansett hva han møtte.

Kaleb avsluttet sin appell til Josva: «Så, her er jeg i dag, åttifem år gammel! Jeg er fortsatt like sterk i dag som den dagen Moses sendte meg ut. Jeg er like energisk til å gå ut i kamp nå som jeg var da» (vs. 10-11). Kaleb skulle en dag møte sin siste siste runde i livet. Som oss ville han aldri vite at runden ville bli hans siste. Inntil da valgte han å leve i tro, ikke frykt.

Fordi ingen av oss vet hva som blir vår siste runde, bør vi løpe med styrken til Kaleb, en styrke styrket av håp og fryktløshet. Vi burde leve som om vår nåværende omgang i livet kan være vår siste. Utfordringene som vil dukke opp på vår siste runde, vil måtte gi etter for vår tros styrke fordi vår tro er plassert på Gud, ikke på noen livsbetingelse som dukker opp når vi løper mot målstreken.

- Garris Elkins. Oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Lengselens makt

 Hvorfor venter Gud? Hvorfor gjør han ikke verden om til et himmelrike med det samme? Hvorfor oppfyller han ikke straks våre gode ønsker?

Også salmisten klager: "Våkn opp! Hvorfor sover du, Herre?...Hvorfor skjuler du ditt ansikt?" (Salme 44,24-25). 

Det er mye vi ikke forstår i Guds måte å handle på. Men av og til er det likevel mulig å ane noe. 

Når Gud venter, er det kanskje for at han vil gi deg muligheten til å lengte litt mer. Han vil at lengselen din skal bli dypere og større.

Hvis noe vakkert og kostbart helt plutselig faller ned fra himmelen, blir du kanskje sprudlende glad. Men da er du knapt i stand til å ta helt og fullt imot det og verdsette hele innholdet. For å kunne ta imot noe virkelig verdifullt, må du forberede deg.

Lengselen er din forberedelse. Lengselen graver ut nye dyp i din evne til å ta imot. Et elveleie som bare er et par meter dypt, kan ikke romme så mye vann. Lengselen fordyper ditt indre elveleie. Den mobiliserer også kreftene dine, slik at all energien samles og rettes inn mot det etterlengtede målet. 

Når et barn skal bli født, forbereder moren barnets komme med en lang, intens lengsel. Slik skal du også forberede Guds komme til jorden. Og jo mer du lengter, jo mer vil han fylle hele verden.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 364

Herren reiser opp et kongelig presteskap - forbedere som tar ansvar for nasjonene, del 2

 Det er noe ekstra symboltungt når Norge i dag skal behandle forslag til ny abortlov. Det skjer samme dag som FNs internasjonale dag for funksjonshemmede. Dagen skal bidra til bevisstgjøring om situasjonen for mennesker med nedsatt funksjonsevne og stimulere til tiltak som kan gi like muligheter til alle mennesker - uansett funksjonsevne. Sanne profeter, som Gud reiser opp, stiller en nasjon til ansvar for sine ugjerninger og synder - som Elia. De profetiske røstene som Gud reiser opp i dag, både har og tar ansvar for nasjonen. 

Når profeten Elia bygget opp alteret som var revet ned på Karmelfjellet, gjenopprettet han respekten for en hellig Gud og hindret Guds vrede over Israel for sin avgudsdyrkelse. I gammeltestamentlig tid ofret nemlig israelittene til avguden Molok. En del av avgudsdyrkelsen gikk ut på å ofre spedbarn til denne avskyelige avguden. Da profeten Elia sto fram, lå alteret i ruiner. Det betydde, at ikke noe syndoffer ble båret fram for Israels skyld. Elia bygde opp igjen alteret og gjenopprettet syndoffertjenesten, slik at Guds vrede kunne vendes bort fra folket. Når han ba om at ilden skulle falle, så visste han at Guds hellighet er som en fortærende ild. Hadde han ikke bragt forsoning for folket gjennom offeret, så hadde det ikke vært noe folk igjen på Karmel. Ilden, som falt på Karmel, var ikke bare en åpenbaring om Guds herlighet, denne ilden skapte også glede blant folket fordi den demonstrerte Guds herlighet, men den kunne også drepe den som var under Guds dom. Det hadde også tidligere skjedd i Israels historie. Se gjerne 3.Mos 9, 22-24 og 10,1-3.

Elias oppgave var å stille seg i veien for Guds vrede og snu Guds vrede bort fra folket. Elia var dermed en mellommann mellom Gud og mennesket. Når Gud nå reiser opp igjen en profetisk bønnetjeneste som den Elia hadde må vi forstå betydningen av Guds vrede. At Guds vrede er reell ser vi ikke minst gjennom Åpenbaringsboken, der det til og med snakkes om Lammets vrede. Dette snakkes det lite om i våre forsamlinger i dag. Årsaken til det er at vi ikke lenger taler om at Gud er en hellig Gud. Vi trenger derfor å gjenreise Guds hellighet. Det skjer gjennom bønn.

Hvordan skal man be om at Gud skal vende sin vrede bort fra en hel nasjon? Daniel kunne be slik gjennom å identifisere seg med hele folket, kunne gå inn under byrden av deres synd og identifisere seg med den og bekjenne den som sin egen. Han sto fram som folkets bønnerepresentant innfor Gud. Han ba bort Guds vrede og forbannelse, han ba inntil Guds ansikt på nytt og lyste over den ødelagte helligdommen, til at han var forvisset om at Gud hadde tilgitt. Gjennom hans forbønn snudde han historiens gang fra straffedom til gjenopprettelse.

fortsettes

Skjebnedøgn for Norge

 Jeg kommer aldri til å glemme noe Emanuel Minos sa til meg personlig for noen år siden. May Sissel og jeg  var bedt hjem til han og hans kone i deres bolig i Oslo. Vekkelsesforkynneren og profeten la sine hender på oss og ba inderlig til Gud for vår tjeneste. Men det var noe Minos sa som jeg ikke glemmer: "Norge er et velsignet land, men det er ikke oljen som har gjort landet vårt rikt, men de bedende misjonskvinnene!"

I morgen tirsdag 3.desember står Norge overfor et skjebnedøgn. Da skal Stortinget vedta forslag til ny abortlov. Barna i mors liv er avhengig av hva vår folkevalgte bestemmer, om de velger å si ja til livet eller å gå dødens vei. Det er valget mellom Guds velsignelse eller Guds forbannelse for vår nasjon. Intet mindre.

Det er de bedende misjonskvinnene som har nedkalt Guds velsignelse over nasjonen. La oss bruke dagen i dag og morgendagen til å be til den tre ganger hellige Gud om nåde, slik at han nok en gang sparer vårt land fra sin dom. Det som skulle være den tryggeste plassen for et barn - å være i mors mage - er blitt den farligste. Men Gud ser. "Mens jeg ennå var et foster så dine øyne meg." Gud holder nøye øye med hva våre folkevalgte velger i morgen. La oss bøye våre knær og be.

Det nye kirkeåret og bønnens hus

 Denne dagen har jeg gledet meg til. Et nytt kirkeår. Konsentrasjon med fokus på Jesus. Dagens evangelietekst er hentet fra Matt 21,10-17 og kunne ikke vært mer tidsaktuell. Den handler om Jesus som velter pengevekslernes bord og duehandlerenes benker, og sier til dem: "Det står skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus. Men dere gjør det til en røverhule."

Det finnes mange kirker som har blitt omgjort til røverhuler, men så er vi også vitner til at Gud reiser opp menigheten som et bønnens hus for alle nasjoner i dag. Det er svært gledelig. For menighetens føderom er jo et bønnemøte. Vi leser i Apg 1,13-14 at disiplene var samlet på Øvresalen, "hvor de pleide å holde til...Alle disse holdt sammen og var utholdende i bønnen, sammen med noen kvinner og Maria, Jesu mor, og hans brødre." Og senere, i Apg 12 leser vi om Marias hus. Enkelt bibelforskere vil ha det til at Øvresalen og Marias hus var ett og samme hus, men det kan godt ha vært to forskjellige. I Apg 12,12 leser vi: "Da Peter var blitt klar over dette, gikk han til Marias hus. Hun var mor til Johannes med tilnavnet Markus. Mange var samlet der og ba."

En av menighetens grunnpilarer er bønnen: "De holdt urokkelig fast ved...bønnene." (Apg 2,42) 

I dag gjenreiser Herren den bedende forsamlingen. Menigheten er betrodd mektige åndelige våpen: "For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige for Gud til å bryte ned festningsverker, idet vi river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus." (2.Kor 10,4-5)

Historien tilhører bederne. Bederne utgjør en enorm maktfaktor. Gud hører bønn. og historien formes gjennom bønn. Den uken vi nå starter på er en skjebnetid for Norge. Da skal Stortinget behandle forslaget til ny abortlov. La oss be om at den ondes planer ikke lykkes.