torsdag, mai 31, 2007
DVD om anabaptistenes historie
Våre troshelter: Jakob Huter, del III
Jakob Huter var en uredd evangelist blant anabaptistene, tross forfølgelse. Ved sine venners årvåkenhet unngikk han arrestasjon. Ikke engang mishandling av hans venner fikk dem til å røpe hvor Jakob Huter oppholdt seg. I Mähren ble det dannet mange nye anabaptistiske forsamlinger. Med arrestordren hengende over sitt hode hele tiden, og med angivere som kunne dukke opp hvor som helst, fortsatte Jakob Huter å reise rundt for å oppmuntre og hjelpe de nye forsamlingene, samt forkynne Guds ord. Ryktene om lidelsene til blant døperne i Hohenwarth nådde Huter i 1534. Han skrev med det samme til dem, for å trøste dem. I brevet siterer han fra Bergprekenen om huset som er bygget på klippegrunn. Klippegrunnen, skrev han, er Guds ord. Den som bygger på Guds ord skal ikke gå fortapt. Kristus er døren til det evige liv. Han minnet dem også om Apgj 14,22: "Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler." Gjennom dette oppmuntret han de som satt fanget til å holde ut inntil døden, for at de skulle få livets krone.
Mähren som lenge hadde vært et tilfluktsted for døperne, ble nå plutselig stengt for dem. Det begynte med at kong Ferdinand i 1535 fikk vedtatt at alle frimenighetene skulle innstille og medlemmene landsforvises. Da var det ikke annet å gjøre for døperne som befant seg i Mähren enn hurtigst mulig å slke frihet i de land som ennå hadde åpne landegrenser. Jakob Huter stilte seg i spissen for de landsforviste. En øyenvitne skildring fra den tiden forteller dette om ham: "Jakob Huter tok sine eiendeler på ryggen. Det samme gjorde hans medhjelpere og alle brødre og søstre med deres barn. Så dro de to og to bort med Huter i spissen. De var lik får som fulgte sin hyrde. Nesten alle sine eiendeler forlot de. Ingen steder fikk de lov å slå seg ned. Herren av Lichtenstein hadde et edlere sinn enn de andre. Han ga dem tillatelse til å slå seg ned i sitt land. De trette og utarmede flyktningene lot seg ikke be to ganger. Blant dem var det mange enker, syke, gamle og forkomne barn." Forholdene blant de anabaptistiske flyktningene var så ekstremt dårlige, at Jakob Huter sendte et nødskriv til landshøvdingen Runa von Rundstadt-Lukow, hvor han gripende skildrer nøden blant dem. Han forsøker også å rydde en misforståelse av veien. Det er ikke sant at anabaptistene forbereder seg på krig, slik ryktene ville ha det til. De var flyktninger, som ville leve etter Guds ord og ønsket ikke noe vondt for noe menneske. Vanskelighetene deres består i at deres motstandere ikke vil tro på deres oppriktighet og at de ikke har noe sted å gjøre av seg. Grensene er stengt for dem. Huters brev hjelp ikke i det hele tatt. Tvert imot. Situasjonen ble bare verre. Jakob Huter skulle tas, og forsamlingen forsøkte å hjelpe ham i sikkerhet. Huter overlot ledelsen av den anabaptistiske kommuniteten til Hans Amon og forlot stedet. Da hans forfølgere kom, og ikke fant Huter blant forsamlingens medlemmer, ble de så rasende at de tok med seg en annen i Huters sted. Det var Wilhelm Griesbacher. Han førte de til Brünn og brente ham på bålet kort tid etterpå. Huter dukker opp i Tyrol. Her setter han seg ned for å skrive. I alt finnes det fire brev fra denne perioden fra Huters hånd. I det siste brevet formaner han vennene til å holde ut, selv om "et sverd har gjennomtrengt deres sjel." Med dette sikter han til dommern Patter Mays som kastet sin egen datter ig to søstre i fengsel, fordi disse hadde oppsøkt anabaptistenes møter og blitt omvendt der.
Kort tid etter at dette brevet var blitt sendt, lyktes det myndighetene å oppspore Huter og arrestere ham. Det skjedde på grunn av angiveri. St. Andreaskvelden befant han seg i huset til mor til Hans Mesner. Kona hans var også tilstede. Hun var høygravid. Utsendinger fra dommeren og biskopene grep Huter og slo ham ubarmhjertig ned og førte ham bundet til festningen i Brandsoll. Huters kone ble satt i samme fengsel. Regjeringen i Innsbruck fikk Huter overført dit. På dette tidspunktet led han av en sterk forkjølelse og var helt utmattet av den. Jakob Huter ble ført inn i Innsbruck med en fjær trukket gjennom den svarte hatten hans, mens en knebel var puttet i munnen hans. Med dette ville de hindre ham i å si noe. Meningen var å fremstille ham som en djevel. Han ble ført til forhør uten mulighet til hvile. I fengslet ble han sittende i flere uker. Hele tiden forsøkte de å få ham til å fornekte sin overbevisning. 2. nyttårsdag fikk han smake den grusomme knutepisken. De ville få ham til å angi andre anabaptister, men lykkes ikke med det. De kledde derfor av ham, og satte ham i isvann. Avkjølet puttet de ham så inn i et overhetet rom. De skar store sår i ryggen hans, fylte brennevin i sårene, og tente på. 29. februar 1536 faller dommen. Han dømmes til å brennes på bålet. Så ender også Jakob Huters liv som martyr for sannheten. Men som Hubmaier sa: Sannheten er udødelig. Den lever fortsatt i beste velgående.
Bildene er hentet fra en anabaptistisk brødregård i USA, men kunne godt ha vært en av de mange flyktningegruppene på 1500-tallet. Forfølgelsen av anabaptistene varte i over 200 år. Tegningen er en av mange illustrasjoner som brukes den dag i dag av anabaptistiske grupper, som Bruderhof-bevegelsen. Sistnevnte har jeg hatt god kontakt med siden 1970-tallet.
Gjennom dødsskyggens dal
"Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dag, frykter jeg ikke for ondt. For du er med meg..." (Salme 23,4) Disse ordene kom til meg da jeg kom hjem i dag etter å ha vært hos legen min. Dagen har vært tøff. Resultatene etter de nevrologiske undersøkelsene som ble gjort ved Lillehammer sykehus 16.mai, ble ikke slik jeg hadde håpet. Prøvene er ikke entydige, men man kan likevel ikke utelukke det som jeg hadde håpet vi kunne se bort fra. Dermed må jeg fortsatt leve i uvisshet. Og natten i natt fortalte meg at antydningene legene har gitt, absolutt kan være riktige. Det ble ingen god natt. Først i morgentimene kom søvnen som en god venn. Utsiktene til at jeg kan reise til Romania mandag er dermed små. Jeg takker for forbønn i denne situasjonen.
I likhet med mennesker i alle generasjoner, og i alle slags sammenhenger, så har Salme 23 fulgt meg siden jeg ble en kristen. Ingen salme har gitt meg en slik trøst som den. I den første menigheten hvor jeg var pastor holdt jeg en serie bibeltimer over den, og gikk igjennom den vers for vers. Når du leser den vil du sikkert legge merke til at det fjerde verset i Salme 23 uttrykker et vendepunkt i salmens innhold. De personlige pronomener "jeg" og "du" blir nå en del av konversasjonen. Det er nå de mest intime og følelesepregede ord tas i bruk. En fårehyrde i Israels land måtte være forberedt på det meste. Når profeten Samuel ble sendt av Gud for å salve David til konge over Israel, leser vi at han ikke var sammen med brødrene sine hjemme på gården. Han var oppe i åsene og passet sin fars fåreflokk. Det er dermed med førstehånds erfaring David skriver Salme 23. Enhver fare som var forbundet med å krysse elver i flom, enhver fare i forbindelse med snøskred, steinras. giftige planter, plyndring fra rovdyr som overfalt flokkene, eller de forferdelige sludd- og haglstormene som inntraff iblant, var velkjente ting for David.
Sauene fant sitt sommerbeite i fjellene i Israel. Dit ledet hyrdene dem. Hvert fjell har sine daler. Fjellsiden kan være arret og foldet i dype kløfter og skjæringer. Den beste ruten opp til toppen er alltid å følge bunnen av en slik dal. Denne vandringen kan være tøff, utfordrende, vanskelig. Men den bærer oppover. Dette er også sant for vårt kristenlivs vedkommende: En når ikke opp på høyere grunn uten å gå, eller nærmest klatre oppover de skrånende fjelldalene. Jeg tenkte på dette da min sønn og jeg reiste meg tog gjennom Sveits og Østerrike i fjor sommer, og jeg har tenkt på det når vi har vandret i fjellandskapet i Israel, eller i Rondane. Det er noe som må passeres, hvis man skal komme høyere opp. Med Guds veier er det slik at de fører oppover via disse skjæringene, disse dalene i livet vårt. Den mest beroligende og styrkende erfaring vi kan gjøre oss med Gud, er å oppdage at det også i de mørkene dalene finnes kilder til styrke og mot til fortsatt vandring med Gud. Jeg ber om å få oppdage de kildene akkurat nå. Det vil ta litt tid å fordøye inntrykkene fra denne dagen. Jeg legger vekt på ordene fra dette verset: "For DU er MED MEG." Med meg i enhver situasjon, i ethvert mørke, i enhver skuffelse og ethvert hvorfor.
Bildet er tatt av en for oss ukjent person knyttet til den amerikanske kolonien i Jerusalem, en gang på 1800-tallet.
Gud som sentrum
På bloggen onsdag siterte jeg noen vers fra Romerbrevert. Det siste av disse versene, var Rom 11,36: "For av ham og ved ham og til ham er alle ting. Ham tilhører æren i all evighet. Amen." I hver ledig stund i går, mediterte jeg over innholdet av det verset. Det slapp meg ikke. Et av problemene, kanskje selve hovedproblemet, med vår tids kristendom, er at mennesket er satt i sentrum, ikke Gud. Enten er Gud universets sentrum og vi må innordne oss deretter, eller så har vi satt oss selv i sentrum mens vi hele tiden forsøker å få alt til å dreie seg om oss. Når så sentrum er galt, må flesteparten av våre synspunkter og våre vurderinger bli gale. Mer enn noensinne trenger vi derfor å se tingene fra Guds synsvinkel. Bare da kan vi forstå å sette det hele i den rette evighetssammenhengen. Bare når vi begynner i Gud og får se Hans evige hensikt, kan vi få det rette utsyn, den rette oppfatning og forventning. Bibellæreren DeVern Fromke har sagt: "Når menighetens virke er menneskesentret, begynner med menensket, dreier seg om menneskets behov og velferd, og bare søker det som er til menneskets fordel, da har vi galt tyngdepunkt. Hvor meget enn Gud måtte ha gjort for mennesket og i det, så er mennesket likevel ute av kurs inntil dets dypeste og mest grunnleggende behov blir møtt. Og det største av alle menneskelige behov er en gang for alle å kunne bevege seg bort fra et livssyn som kretser som selvet til et livssyn der Gud er sentrum." Når Gud blir sentrum, blir alt annerledes. I dag dreier det aller meste seg om: Meg-Mitt-Mine. Hvordan skal Gud få velsigne meg? Hva får jeg ut av dette? Blir jeg velsignet av denne gudstjenesten? Dette er ikke ekte sann kristendom. Dette er selvets religion. Hva må til for at Gud blir sentrum i våre liv? At Gud blir nærværende i ett og alt som skjer med oss i våre hverdager? En har sagt det slik: "For Ham er våre liv med deres fortid og fremtid alle nærværende som nåtid. Våre gårsdager såvel som morgendager er alle NÅ for Ham."
onsdag, mai 30, 2007
Helbredelse og den uutgrunnelige Gud
Jeg leste noe i avisen Dagen i går som gledet meg veldig. Det var et referat fra pinsekonferansen i Kristkirken, hvor ekteparet Rivers og Paul Teske var hovedtalere. Paul Teske har siden 1989 vært pastor i den lutherske menigheten, St. Paul Westport i Connecticut USA. I 2004 talte Paul Teske til 200 forretningsmenn, da han ble rammet av en hjerneblødning som resulterte i at han ble lam på den venstre siden. Tre uker senere ble han helbredet på et møte med Benny Hinn, og Paul Teske og hans kone begynte da selv å be for syke. Siden den gang har han sett mange helbredet for både fysiske sykdommer, og sjelens sår. Men det fine med Paul Teske er at han ikke er kategorisk når det gjelder synet på helbredelse. Han sier noe jeg har savnet å høre i en del sammenhenger, hvor det bes for syke: "Helbredelse er ikke en rettighet." På spørsmål fra Dagens journalist: "Hvorfor blir ikke alle helbredet, selv om de har en sterk tro?, svarer Teske: "Jeg vet ikke hvorfor dette skjer, men dette vet jeg: Gud er god, han vet hva han gjør, og jeg stoler på ham." Og selv om ikke alle blir helbredet, slutter han ikke å be om helbredelse av den grunn. Dette er sunn teologi når det gjelder spørsmålet om helbredelse. I går kveld da jeg gikk til sengs, tenkte jeg på at Gud har en gåtefull side. Charles R. Swindoll som er seniorpastor for Stonebriar Community Church i Frisco i Texas, og president for Dallas Teologiske Seminar, har sagt: "Mye av det uforståelige som møter oss i livet, har sin årsak i at vi ikke kjenner Gud og hvordan han på sin uutgrunnelige måte arbeider med oss." Swindoll forteller at han i de siste årene har kjempet med mange gåter i sitt eget liv. "Dette har gitt meg en ny forståelse av Guds vilje. Tidligere så jeg på kristent liv, ja liv i sin alminnelighet, som en sak som gikk herfra til dit, fra punkt A til punkt B. Men nå tror jeg at Guds vilje med oss i dette livet, ikke så mye er en fiks ferdig oppskrift som er laget for å føre oss til et bestemt sted eller mål her på jorden. Det dreier seg mer om selve reisen. Det handler ikke så mye om vår vel gjennomtenkte livsoppgave. Det viktige er det som betyr noe for Gud i våre liv." Uttrykket "Guds evige hensikt" er et uttrykk jeg stadig vender tilbake til. Det er viktig for oss å ha rett utgangspunkt. Det er ikke oss som er sentrum, det er Gud! Han har et mål og en hensikt - for mitt liv. Det er dette jeg så gjerne vil få tak på, og forstå mer av. Hans "evige hensikt". Da blir det lettere å leve med de utfordringene en selv har daglig. Da er det lettere å "forstå" det uforståelige.
"Å dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier. For hvem kjente vel Herrens sinn? Eller hvem var hans rådgiver? Eller hvem gav ham noe først så han skulle få vederlag? For av ham og ved ham og til ham er alle ting. Ham tilhører æren i all evighet. Amen." (Rom 11,33-36)
tirsdag, mai 29, 2007
Vi gjentok vårt ekteskapsløfte
I går feiret vi vår 25 års bryllupsdag! Da vi giftet oss, 28. mai i 1982, skjedde det borgerlig. Den gangen var vi med i en frimenighet som ikke hadde vigselsrett. Det ble ikke slik vi hadde ønsket oss. Min kone har alltid ønsket kirkeorgel og alt det som hører en kirkelig vielse til. Så derfor begynte jeg å legge planer for sølvbryllupsdagen vår. Kl.1900, 2. pinsedag, på vei hjem fra konfirmasjon, fikk min kjære kone bind for øynene og ble kjørt via mange omveier til Raufoss, slik at hun ikke skulle ane hvor hun var. Inne i Toten Frikirke ventet gode venner, som satt musestille og ventet. En god venn av meg, som også spilte i forbindelse med bryllupet vårt, satt ved orgelkrakken og i det jeg tok bindet av, satte han i gang med Mendelsohn. Skal si min kone ble storligen overrasket! Men hun er jo vant til litt av hvert i vårt samliv! Så førte jeg henne opp til alteret, hvor pastor Ivar Johnsen ventet. Innfor Guds åsyn, og foran vennene våre gjentok vi vårt ekteskapsløfte om å elske og ære hverandre, i gode og onde dager, inntil døden skiller oss ad. Det var bare så fantastisk! I vårt ekteskap har vi hatt mange gode dager, og vi har levd med de onde dagene også, når alvorlig sykdom har har rammet. Vi kan vitne om at Gud har vært og er trofast, alle dager! En god venn av familien, Liv Høivik fra Bergen, leste det ordet vi fikk når vi forlovet oss, og hvor henvisningen er inngravert i våre ringer: "Jeg vil lære deg og vise deg den vei du skal vandre, jeg vil gi deg råd ved mittøye." (Salme 32,8) Så sang vi våre favorittsalmer: "Stor er din trofasthet", "Deg å få skode" og pastor Ivar gledet oss med en sang han selv har skrevet, og som vi er så glad for. Etter forbønnshandlingen, dro vi i samlet flokk til Peppes Pizza, hvor vi feiret sammen med våre venner. Det ble en kjempefin markering. Nå ser vi fram til minst 25 år til! Jeg er enig med ham som skrev disse ordene: "En god hustru - hvem finner henne? Langt mer enn perler er hun verd." (Ord 31,10) Jeg har funnet henne!
Troskap mot Jesus
På slutten av 1800-tallet, bare noen få år før han døde, ble den legendariske London-pastoren, Charles Haddon Spurgeon, kastet ut i en store lærestrid som ble kalt Downgrade-striden. Den læremessige debatten begynte innad i den protestantiske kirken i England, først og fremst innen Baptistsamfunnet. Spurgeon var uredd. Han tok bladet fra munnen og uttrykte sin engstelse over at de evangeliske kristne i England fjernet seg mer og mer fra den sanne lære og praksis. Mange menigheter og pastorer som tidligere hadde vært konservative og evangeliske, ble mer og mer åpne for tanker som underminerte Den Hellige Skrifts autoritet. Spurgeon merket seg også at det skjedde en gradvis glidning bort fra de reformatoriske sannhetene. I forbindelse med en preken holdt midt i Downgrade-striden, sa Spurgeon:
"For Jesu skyld elsker vi våre kristne brødre, men Han selv er den fremste blant ti tusen, og Han er simpelthen uimotståelig. Vi kunne ikke leve foruten Ham. Å være i Hans nærhet er lykken i livet: om Han skulle gjemme sitt åsyn for oss, ville vi sørge som ved mørkeste natt. Å, hvilken kraft det ligger i det å leve, å dø, å arbeide og lide for Ham, for Ham alene! Hvis en innsats for Herrens sak skulle ta fra deg din anseelse og føre mismotet over deg, gjør det like fullt. Jeg ser på min egen karakter, brukbarhet og popularitet som et støvgrann på vekten i forhold til min troskap til Herren Jesus. Det er djevelsk fornuft som sier: 'Du skjønner at jeg kan ikke gå ut og hevde sannheten, for jeg må ta vare på den velviljen jeg har opparbeidet for Guds rike ute blant folk. Derfor ser jeg tiden litt an med tanke på synd og urett.' Mine herrer, hva har dere å gjøre med konsekvensene? La himmelen falle ned over hodene våre, men la den gode mann være lydig mot sin Herre og lojal overfor sannheten. Å, du Guds mann, vær rettvis og frykt ikke! Følgene er Guds sak, og ikke ditt anliggende. Dersom du har gjort en god innsats for Gud, og det skulle synes i dine stakkars, tårevåte øyne som om stor ondskap har kommet over din dont, så har du gjort din del. Kristus har tatt imot det, og Han vil merke seg hva du har gjort for Ham, og i ditt hjerte vil Hans ansikt smile anerkjennende.
(Kilde: Ian Murray: The forgotton Spurgeon. Banner of Truth, Edinburgh 1973 side 205)
mandag, mai 28, 2007
Pinse, Den Hellige Ånd og vekkelse
Dr. Kurt Koch skriver noe veldig viktig om begrepet vekkelse i sin bok, som jeg gjerne vil minne oss om, denne 2. pinsedagen i 2007. Hør bare:
”En vekkelse karakteriseres også ved at folk bryter sammen under byrden av skyld, til de faller på kne for Kristus og godtar Ham som sin frelser. Hver eneste vekkelse må kjempe med krefter som opprinnelig stammer fra djevelen. Mennesker som bare er kristne i navnet, er ofte meget stolte av alt deres egne kirker utretter, men Kristus stiller det hele i det rette lys, når Han sier: ’Jeg vet hvor du bor, der satan har sin trone.’ (Åp 2,13) Velferd, sosialarbeid, hjelpeaksjoner og teologiske studier kan være vel og bra nok, men de har egentlig lite med vekkelse å gjøre. Der penger og intellekt blir førende krefter er det liten eller ingen grobunn for åndelige vekkelser. Guds rike karakteriseres av andre egenskaper. Gud vil gjerne velsigne de som er ydmyke og sønderbrutte. Han verdsetter ofte analfabeter høyere enn universitetsprofessoren. Gud er ikke imponert av menneskelig storhet. Den Hellige Ånd beskjeftiger seg svært lite med menneskets fornuft. Han gjør denne verdens vise til dårer. Vi bør huske hva Paulus skrev om dette i 1.Kor 1. Der finner vi grensene for vår intelligens. Guds Ånds gjerning må ikke sammenlignes med de irrganger psykologiske analyser åpner. Det som har sin opprinnelse i det organiske og psykiske er like uforenelig med Den Hellige Ånd som menneskets ånd er uforenelig med dets intellekt.”
Vekkelsen i Indonesia er blitt karakterisert som en av de største vekkelsene i det 20 århundre. Det var som å oppleve Apostlenes gjerninger kapitel 29. Som kjent er det bare 28 kapitler i den boken, men den har ingen avslutning. Gud utøser sin Ånd fortsatt. I forbindelse med vekkelsen i Indonesia ble alle slags sykdommer helbredet, onde ånder ble drevet ut, lamme gikk, blinde fikk synet igjen, døve hørselen, ja til og med døde stod opp igjen.
Måtte vi alle be om et veldig Åndens vær også over Norge og Europa! Det trengs! Veldig!
søndag, mai 27, 2007
Pinse i frafallets tid, del II
De første kristne unnskyldte ikke synden i falsk medmenneskelighet. De var ikke nøytrale, de lot ikke være å ta stilling til om folkets forhold var rett og galt, slik mange kristne gjør i dag. Den klare holdning apostlene siden pinsedag tok til synden og urettferdigheten, viser at Den Hellige Ånd virkelig var kommet over dem. De hadde med lysets Ånd å gjøre som åpenbarer og straffer synden og som øver menighetstukt.
Budskapet som nevner synden ved navn, går ikke ubemerket hen, men trenger gjennom hjertet. Guds ord har den virkningen: ”For Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver både sjel og ånd, ledd og marg, og er dommer over hjertets tanker og motiver. Og ingen skapning er skjult for Ham, men alt er nakent og blottlagt for Hans øyne, som vi skal avlegge regnskap for.” (Hebr 4,12) Ingen forblir upåvirket av en preken som er fremført i Den Hellige Ånds kraft og sannhet. Den treffer det inneste i oss mennesker. Den er som et støt i samvittigheten. Så heter det da også i forbindelse med Peters pinsepreken: ”Da de hørte dette, skar det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: Menn og brødre, hva skal vi gjøre?” (Apgj 2, 37) Det samme skjer når Stefanus taler: ”Da de hørte dette, stakk det dem dypt i hjertet…” (Apgj 7,54)
Dette stikk i hjertet fører enten til liv eller død, enten til bot eller omvendelse, eller opprør. Apostelen Paulus omtaler vår tjeneste slik: ”For dem som går fortapt, er vi dødens duft som fører til død, og for dem som blir frelst, er vi livets duft som fører til liv.” (2.Kor 2,16)
Uten denne Hellige Ånds særlige utrustning som pinsen taler om, ville det være rene overmotet å gå imot de veldige sataniske kreftene og løgnene som rår i endetiden. Dersom de første kristne den gangen ikke hadde ventet på Den Hellige Ånd, da hadde de heller ikke seierrikt kunne stå imot motstanderne og forfølgerne som ventet like om hjørnet. Og da ville heller ikke Åndens veldige gjerninger blitt åpenbart, heller ikke hadde de hatt mulighet til å nå til verdens ender med evangeliet. Derfor har vi bruk for Den Hellige Ånd når vi skal ta opp kampen for ”den tro som en gang for alle er blitt overgitt til de hellige”, og holde ut i de trengsler og prøvelser som ligger foran oss. De vil møte oss enda hardere også her i Norge. Så hvem vil høre til ”de som seirer”, til overvinnerne? Bare de som tar sin tilflukt til Herren, har den første kjærligheten til Jesus brennende i seg, og som utruster seg med Åndens kraft.
Pinse i frafallets tid, del I
I sin store botssalme roper kong David: ”Kast meg ikke bort fra Ditt åsyn, og ta ikke Din Hellige Ånd fra meg!” (Salme 51,13) Det er et rop jeg samstemmer i når vi skriver pinse 2007. Situasjonen for Guds folk i Norge i dag er svært alvorlig. I Den norske kirke står biskoper frem og villeder folket, og fører dem bort fra Guds ord. De har sveket sin Bibel, de har sveket sin kirkes bekjennelse og sitt ordinasjonsløfte. Dette skjer samtidig med at regjeringen arbeider for å endre vår ekteskapslovgiving. Inne i familiedepartementet arbeider en mann som har vært en av lederne for de homofile og lesbiske, for å presse igjennom en lov som innebærer kolossale endringer i forhold til det kristne verdigrunnlaget ekteskap og familieliv er bygget på. Politikere arbeider for å forhindre at forsamlinger skal få statstøtte til å drive skoler, barnehager og annet, om de ikke bøyer seg for kravet om at homofile skal ansettes.
Vi trenger en pinse som den første på Øvresalen i Jerusalem! Vi trenger lyden fra himmelen! ”Som av en stormende, mektig vind,” som kan fylle hele kirkens hus. Vi trenger ildtungene! Den rensende ilden, som kan brenne opp alt av halm og strå, alle våre menneskelige forsøk og planer. Vi trenger ikke mer intellektuell og humanistisk innflytelse over forsamlingen. Vi trenger ild! Den Hellige Ånds ild. Det er patetisk å høre på alle disse såkalte lærde, som forsøker å bortforklare miraklene vi leser om i Bibelen, jomfrufødselen, Guds ords guddommelige inspirasjon og autoritet, som bagatelliserer synd og bortforklarer alvoret i tiden vi lever i. De taler og skriver som om det ikke skulle finnes en Gud i himmelen, som de må stå til ansvar for.
Vi trenger en dåp i Den Hellige Ånd som utruster. Som gir kraft. Som gir visdom og kunnskap. Vi trenger nådegavene i funksjon.
Vi trenger Den Hellige Ånd!
Derfor ber jeg igjen og igjen for meg selv, og for Guds forsamling:
KOM HELLIGE ÅND!
Jeg ber med disse ordene fra 1000-tallet:
Kom, Heilag Ande, Kristi tolk,
Fyll hjarta hjå ditt kristenfolk!
Lat oss din eld i hugen få,
Så vi av kjærleik brenne må!
Dei skilde tunger einar du,
og samlar i den same tru
all verdens mange folkeslag.
Dei syng di ære natt og dag.
Halleluja, halleluja.
lørdag, mai 26, 2007
Kampen for sannheten har krevd sine martyrer
Jeg utfordres til stadighet av Stefanus, kirkens første martyr. Det står om ham at han var ”full av tro og kraft”, Apgj 6,2, og at han ”gjorde store under og tegn blant folket.” Han hørte med blant de første diakoner som velges i den unge kirken. Kravene til disse var at de skulle ha ”godt vitnesbyrd”, fra andre og de skulle være ”fulle av Den Hellige Ånd og visdom.” En slik mann var Stefanus. Og vi må legge til: Han var en mann full av mot, en vilje til å stride for sannheten, uansett hva det kostet og aldri kompromisse mot det Gud hadde sagt.
Denne pinsen skal jeg på lese ”Foxe’s Annals of Martyrs”, som er en samling med historier om kristne martyrer fra år 33 .e.Kr og frem til forfølgelsene på 1400-tallet. Innleggene fra pastor Stærk gav meg inspirasjon til på nytt å lese om disse menneskene som gav sine liv for Jesus. Jeg har også funnet frem en bok med fengselsbrev av den lutherske presten Richard Wurmbrand, som tilbrakte 14 år i kommunistiske fangeleire, som jeg også skal studere nærmere.
Som pastor Stærk helt riktig har påpekt ligner vår tid kanskje mer på den tiden hvor apostlene levde, enn noen annen tid i kirkehistorien. De stod foran mange av de samme utfordringene som oss. Den unge kirken måtte kjempe mot vranglæren. Den hadde ikke bare ytre fiender, men også sterke fiender som lurte innenfra egne rekker. Våre trosbekjennelser kommer som et resultat av disse stridighetene, som var i ferd med å kvele kirkens liv. Heldigvis har vi Hjelperen, Den Hellige Ånd, som er den beste til å ivareta og verne om det sannhetens lys, som kom med Jesus og apostlene. Med Hans hjelp har menn, kvinner og barn vært lysets bærere inn i historiens mørke tider, og også i vår tid har Han mennesker som vil bære dette lyset, inn i det antikristelige mørke vi står overfor. Jeg ber om å få være tro og trofast og standhaftig. Jeg ber om å få være en av de ”som seirer”, som vi kan lese om i sendebrevene til forsamlingene i Lille-Asia, slik det er gjengitt i Åpenbaringsboken.
Profeti av Marie Monsen om Jesu blods makt
En av familiens gode venner fra Bergen, som er på besøk hos oss nå denne pinsen, hadde med seg en gammel profeti av Marie Monsen, som hun hadde funnet i sin fars etterlatenskaper. Det er første gang jeg har sett den. Vi vet ikke fra hvilket årstall den ble gitt, eller i hvilken sammenheng. Kanskje noen av lesere av denne bloggen vet noe. I så fall er jeg takknemlig for opplysninger. De kan sendes via bolahans@online.no eller legges igjen som kommentar på siden. Jeg vil helst ikke ha anonyme henvendelser, så om du ikke vil legge igjen en kommentar, kan du sende en epost. For øvrig kan jeg opplyse at epostadressen på som er oppgitt på bloggen ikke besvares lenger. Årsaken er at den dynges ned av søppelpost, og anonyme angrep. Her følger profetien til Marie Monsen, misjonæren som fikk stå i store vekkelser i Kina:
Den som er i overvinnerens rekker må finne seg i spesielt raffinerte angrep av sjelefienden, men husk at Jesu blod er det eneste og det beste beskyttelsesmiddel. Det rinner som en uopphørlig kilde til avbenyttelse for alle Guds barn i deres forskjellige prøvelser. Blodets forunderlige og guddommelige egenskaper skal etter hvert som det mørkner på jorden bli mine barn til ekstra hjelp og opplysning. Opplysning – fordi den kraft som blodet inneholder på langt nær utnyttes av mine barn. Du synger, du taler, du vitner om blodet – av et rent hjerte, men nå skal du – som overvinner – få oppleve blodets livgivende virkning i ditt kristenliv. Gleden midt i prøvelsens dal er et bevis på blodets makt over deg. Jeg utdanner overvinnere nå – små, ydmyke, hjelpeløse barn som helt er avhengige av meg skal jeg istandsette til å bli overvinnere. Mørkets fyrste har sin glanstid nå – han vet at hans dager er talte. Tiden nærmer seg hvor stadig flere av mine barn skal bli i stand til å stå ham bevisst imot og hjelpe sine nådesøsken inn i overvinnerens rekker. Vær en glad, kjempende soldat. Striden er min, jeg må bare få benytte deg som redskap. Husk at du er min – min for evig og gjennom evigheters evighet. Før verdens grunnvoll ble lagt var DU utvalgt til å være min eiendom, og denne dype samhørighet med meg skal være som en ildmur omkring deg og beskytte deg på trengselens dag.” (M.M.)
Bildene viser Marie Monsens grav i Bergen, og et bilde av henne, mens hun virket som misjonær i Kina.
fredag, mai 25, 2007
Evangelisering langs floden Ob
Barn kidnappes, voldtas, tortureres og drepes i Russland
Fra mine gode russiske venner, Lidia og Dmitri mottok jeg sent i går kveld en meget opprørende epost. Vi følger vel alle med på Madeleines forsvinning i Portugal. Det er ikke en dag uten store avisoppslag, eller innslag på TV. Det er bra at denne saken får oppmerksomhet, og vi ber alle om at den lille bortførte jenta skal komme til rette igjen. Men i Russland skjer nå barnekidnapping, voldtekter av barn og drap i stor skala. Lidia skriver i sin epost: "Noe skjer i Russland, noe mørkt og forferdelig. Vær så snill å be for vårt land." Og så følger en liste på 16 barn. Jeg gjengir listen her, både for å dokumentere det som skjer i Russland, og samtidig oppfordre oss til å huske på disse og deres familier i forbønn:
19th of March 2007 a 5 year old girl was kidnapped, raped, tortured and killed in Krasnoyarsk.
3d of April a 10 year old boy didn't come back from school in Yuzhno-Sakhalinsk- haven't been found yet.
10th of April a 10 year old girl was strangled in Moscow.
16th of April a 8 year old girl was kidnapped, raped and killed in Samara.
22nd of April a 8 year old girl was kidnapped, raped, tortured and killed in Kazan.
23d of April two 10 year old boys were kidnapped and raped, one was killed, another managed to escape (in Moscow).
24th of April a 13 year old boy didn't come from school in Krasnoyarsk. Haven't been found yet.
29th of April a 8 year old girl was kidnapped and killed in Gorno-Altaysk.
30th of April a 4 year old girl was kidnapped and killed not far from Moscow.
1st of MAy a 10 year old boy didn't come home in Krasnoyarsk. Haven't been found yet.
8th of May a 8 year old girl was raped and killed by her own father in Novgorod.
13th of May a 15 year old girl didn't come home in Krasnoyarsk. Haven't been found yet.
14th of May an 11 year old boy didn't come home in Krasnoyarsk. Haven't been found yet.
15th of May two children, a 6 year old brother and an 11 year old sister were kidnapped in St. Petersburg, Haven't been found yet.
21st of May a 10 year old girl was raped and killed in St. Petersburg.
22nd of May two sisters, 4 and 9 years old were kidnapped, the oldest was raped and both killed in Taganrog.
torsdag, mai 24, 2007
Hører hjemme hos hellighetsfolket
Alternativ 2 er: Fundamentalist. På siste, eller niende plass: Moderne liberal. I følge undersøkelsen så er jeg sterkt influert av John Wesley og metodistene. Det var nytt for meg, men du verden så interessant! Skulle du ha lyst til å prøve selv gå til:
http://quizfarm.com/test.php?q_id=43870 Om ikke noe annet, så er det i hvert fall litt spennende! Men det skal sies: Jeg kjenner nok et stort slektskap til hellighetsbevegelsen, og til metodistene, og takker Gud for John Wesley (bildet)
Sannheten under angrep: Emerging Church bevegelsen, del V
Dermed går Moodys ord rett inn i dagens debatt om emergent church bevegelsen. Man regner med at Moody vekkelsen som brøt fram omkring 1875, er en av de sterkeste i nyere tid. Mange regner den for historiens mektigste vekkelse. Alle kristne samfunn på den tiden ble mer eller mindre berørt, og ca tre og en halv million mennesker ble tillagt de forskjellige menighetene!
23. mars 2005 skrev Baptist Press en artikkel med følgende overskrift: ”Emerging Church bevegelsen – en trussel mot evangeliet.” Det er teologen, D.A. Carson, en fremtredende evangelisk bibellærer og president for Sørstatsbaptistenes teologiske seminar, som uttaler i denne artikkelen: ”Emerging Church bevegelsen forholder seg skjødesløs til Skriften og kompromisser med evangeliet.” Det er en ganske sterk uttalelse. D.A. Carson har studert denne bevegelsen nøye, og har også skrevet bok om den.
Pastoren og bibellæreren John McArthur, en meget respektert kristenleder i vår tid, har skrevet følgende: ”I dag er det ikke uvanlig å høre evangeliske forkynnere og lærere hevde at Bibelens enkle budskap ikke passer det moderne mennesket. De sier at det trenger å bli modernisert og fikset opp av forskjellige kulturelle tilpassninger for å bli mer attraktivt og akseptabelt. Hvor veslevoksent er det ikke å tro at et syndig, feilende menneske skulle kunne forbedre Guds eget budskap! Kan dette være veien til å komme nærmere Gud? Dersom budskapet blir klart forkynt for syndere, vil Den Hellige Ånd i sin tid føde på nytt dem som Gud på forhånd har utvalgt, og de vil tro og oppnå alle privilegier som borgere i Guds rike.” (John McArthur: The power of Integrity. Crossway Books, USA side 38)
Skal Guds menighet fullføre Guds plan for denne verden må alle troende være forpliktet til læremessig enhet. En slik enhet er bare mulig dersom de troende er blitt hellighet i sannheten. Felleskap som neglisjerer eller undervurderer de livsviktige læresetningene om troen, representerer ikke kristen enhet, med innebærer et verdslig kompromiss.
Guds sannhet er ikke forvirrende og uenig med seg selv, men når Hans folk er det, betyr det at de lever atskilt fra Hans sannhet. De har ikke den troen som kommer av rett kunnskap og forståelse.
I dag trenger vi mer enn noensinne å lytte til hva Guds ord sier i Tit 1,9: ”..som HOLDER FAST PÅ DET TROVERDIGE ORDET I SAMSVAR MED LÆREN, for at han, VED DEN SUNNE LÆRE, skal være i stand til å formane og å overbevise dem som sier imot.”
onsdag, mai 23, 2007
Sannheten under angrep: Emerging Church bevegelsen, del IV
Et kjennetegn på emergent church bevegelsen er at usikkerhet er den nye sannheten. Postmodernismen er et hovedtema i litteraturen til denne nye bevegelsen. Flere ledende røster innen emergent church har foreslått at postmodernismen er noe menigheten skulle omfavne og adoptere. Andre er litt mer tilbakeholdne med å omfavne postmodernismen helt og holdent, men de insisterer på at kristne i det minste trenger å snakke den postmoderistiske dialekten hvis de ønsker å nå en postmoderne generasjon. Det sier de, vil kreve en omdefinering av budskapet vi vil bringe til verden, og kreve nye metoder for hvordan budskapet skal formidles. Enkelte innen bevegelsen spør åpent om forkynnelsen har noen legitim rolle i det hele tatt. ”Dialog” er å foretrekke som kommunikasjonsmåte. Som en konsekvens av dette har enkelte emergent church forsamlinger byttet ut predikanten, eller pastoren, med en historieforteller. Andre har byttet ut prekenen med en dialog, hvor ingen har noen ledende rolle, men hvor det er fritt frem og si hva man vil. Av opplagte grunner er det forståelig at et autoritativt ”Så sier Herren”, eller ”Så sier Den Hellige Skrift”, i en slik sammenheng, ikke er særlig velkomment.
Det første som må ofres i en slik sammenheng er selve tanken på at noe skulle være sikkert, fast og uforanderlig. Dette er årsaken til at klippefaste bibelske sannheter som Den Hellige Skrifts guddommelige inspirasjon, en sunn forståelse av det sanne evangeliet, hvor det er bare en vei til frelse, frelsesvisshet, at Jesus er Herre – de lyder ikke godt i ørene til en postmodernist. Den postmoderne dialogen går derfor ut på at budskapet endres. Selve retorikken i emergant church bevegelsen reflekterer jo dette.
En av de ledende røstene innen denne bevegelsen, Brian McLaren (bildet) summerer opp sitt syn på ortodoksi, på denne måten:
"Hvor ironisk at jeg skriver om ortodoksi…. Spør meg om kristendommen (min versjon av den, din, pavens eller hvem som helst), er ortodoks, i betydningen sann, så er mitt ærlige svar: litt…. Jeg må si at vi har noen få ting rett, men mye av det er galt…” (Brian McLaren; A generous Orthodoxy. Zondervan 2004, side 293.
I sin bok kommer det klart frem at McLaren mener at tydelighet og klarhet er av tvilsom verdi. Et tema som går igjen i McLarens bøker er at ”det er en stor fare i ønsket om å ha rett.” (Greg Warner: Brian McLaren: The Story we find ourselves in.) Derfor er nettopp usikkerheten den nye sannheten, i denne bevegelsen. Tvil og skeptisisme er nærmest blitt kanonisert som en form for ydmykhet. Rett og galt er blitt omdefinert som subjektive følelser og personlige perspektiver.
Det er all grunn til å være på vakt mot dette.
Til minne om Sasha - drept i St.Petersburg 18. mai 2007
I går mottok jeg den forferdelige beskjeden om at min gode russiske venn, Sasha, ble drept i St. Petersburg 18.mai. Sasha var en del av lovsangsteamet i forsamlingen i byen Opocka i Pskov distriktet, som jeg har besøkt flere ganger. Da jeg var i Russland sist, var Sasha en av lederne for en stor barne- og ungdomsleir. Jeg husker han var utkledd som sjørøver, og barna flokket seg om ham. Han var en stor bamse, Sasha, og gav alltid så gode klemmer og omfavnelser. Hver eneste gang han hørte meg preke, enten det var i Russland eller i Norge, kom han alltid frem etterpå for å takke. Av og til med tårer. Selv avla han alltid et vitnesbyrd om Jesus med et stort og varmt smil. Sasha var i Norge mange ganger, både for å plante skog, og de siste årene fordi han, og noen venner av ham, arbeidet på en revfarm. Sasha var på vei hjem fra denne revfarmen, og stanset i St.Petersburg på vei hjem til hjembyen. Han kom hit 16. mai, og skulle etter planen ha reist videre samme dag. Hva som har skjedd i St.Petersburg vet jeg ikke. Ikke noe mer enn at noen har tatt hans liv. Sasha hadde sannsynligvis noe penger på seg. Penger han hadde tjent ved hardt kroppsarbeid i Norge. Pengene er nok sikkert også borte, så sannsynligheten for at dette er et rovmord er stor. Tilbake i Opocka sitter en ung enke, og to små barn, uten sin kjære, kjære Sasha. Sasha kommer for alltid til å bli minnet som den rause, snille, gode mannen han var. Jeg takker Gud for at Han lot meg få privilegiet å kjenne Sasha. Skulle det være noen blant bloggens lesere som kunne tenke seg å hjelpe den unge enken og de to små barna som nå er helt uten forsørger, så kan en pengegave gis til følgende konto: Poustinia 16041464406 i DnB Nor. Merk giroen: Sasha. Pengene vil gå uavkortet til Sasha's enke, og vil gis henne personlig.
Sannheten under angrep: Emerging Church bevegelsen, del III
På bakgrunn av dette er det ikke veldig overraskende når noen som forkaster Gud også avviser Hans sannhet. Når alt kommer til alt, så er det å avvise Gud også å avvise selve opphavet og giveren av all sannhet. Vår Gud er den endelige dommer av hva som virkelig er sant.
I dag er det mange som avviser at det finnes noen endegyldig sannhet. Man avviser at det skal finnes noe slikt som en sannhet som består, som ikke endres med tiden. Jeg møter mange mennesker som sier at de tror på Bibelen, men flere av dem som sier dette er ukomfortable når man begynner å snakke om hva Bibelen sier om moral, ekteskap, fosterdrap, homoseksualitet. Enkelte gir også uttrykk for stor usikkerhet om Bibelen, og hva de skal tro om den, og det den lærer. Andre igjen ønsker ikke å stå for noe bestemt i det hele tatt, fordi de har bestemt seg for at Bibelen egentlig ikke er særlig klar den heller.
Det er nettopp noen av disse argumentene som Emergent Church bevegelsen fremmer. I dag er det trendy å si at man ikke vet, at man ikke kan være sikker, at ord må omdefineres for det moderne menneske, at anstøtsteinene må fjernes.
Enkelte, jeg vil kalle dem en avantgarde innenfor den evangelikale bevegelsen, handler som om bortfallet av klarhet er en slags dramatisk ny intellektuell fremgang, fremfor å se dette som det som det egentlig er: vantro! Det er intet annet enn ekko av gammel vantro. Slik jeg ser det er Emergent Church bevegelsen med på å spre vantro blant Guds folk. De pakker den inn i flott silkepapir, men det er intet annet enn keiserens nye klær.
Sannheten er udødelig! Sannheten er personifisert i Jesus, og Sannheten er nedfelt i Bibelen, Guds evige, autoritative, alltid gyldige, inspirerte Ord, som er så enkelt at selv barn kan lese det og fatte dens innhold, men som er så dypt at vi aldri blir ferdig med det.
tirsdag, mai 22, 2007
Sannheten under angrep: Om Emerging Church bevegelsen, del II
Kampen for ”den tro som en gang for alle er overgitt de hellige”, (Jud 3) har krevd sine martyrer fra helt fra begynnelsen. Men det ser ikke ut til at det er mange i vår tid som er villig til å stride for sannheten. Det er vanskelig å forestille seg at de mange underholdnings-sultne kirkegjengerne som går fra menighet til menighet, for å finne siste trend innen kristenheten, er villige til å gi sine liv for sannheten. Men det var de første kristne, og kristne gjennom tiden. Faktum er at mange er uvillige til å ta et klart standpunkt for sannheten selv blant andre kristne, selv om den største trusselen som foreligger i så tilfelle, er at følelsene til noen vil bli tråkket på!
Ideen om at vi skal ”stride for den tro som en gang for alle er overgitt de hellige,” synes ikke å angå flere av samtidens kristne. Samtidens kristne er mer opptatt av å få verden til å like dem, og i den prosessen ha så mye moro som mulig. De er så opptatt av å fremstille menigheten så ”kul” som mulig overfor ikke-kristne, at de ikke bryr seg så mye om læregrunnlaget er bibelsk og sunt. I et slikt klima vil selve tanken på å skulle identifisere noens lære som falsk, være usmakelig. Men vi er kalt til å forsvare sannheten. Det finnes noe som er urokkelig, som ikke endres, og som forblir til evig tid. Som ikke må omdefineres, men er evig gyldig uansett tid, sted og forhold. Det er dette deler av Emerging Church bevegelsen vil rokke ved. I neste artikkel skal vi derfor se nærmere på begrepet sannhet.
Sannheten under angrep: Om Emerging Church bevegelsen, del I
Hvem ville ha trodd at mennesker som sier om seg selv at de er kristne, ja selv pastorer og prester, biskoper – ville angripe selve begrepet sannhet. Men de gjør det. Det nye angrepet på sannheten kommer fra det som kalles the Emerging Church. Det er ikke lett å finne et dekkende norsk ord for dette, men kanskje kunne det oversettes: Kirken i emning? Dette er blitt et populært navn på en uformell sammenslutning av kristne sammenhenger verden over som ønsker å omskape kirken, endre måten kristne har interaksjon med sin kultur, og endre måten vi tenker om sannheten på. Det anerkjente kristne tidsskriftet Christianity Today, hadde en artikkel på trykk i november 2004, skrevet av Andy Crouch, som er ganske illustrerende for dette. Artikkelen inneholdt også en profil av Rob og Kristen Bell. Dette ekteparet har grunnlagt Mars Hill – et stort og voksende Emerging fellesskap i Grand Rapids i Michigan, USA.
I denne profilen forteller ekteparet at de ”fant seg selv ukomfortable i en økende grad med kirken.” Kristin Bell sier: ”Livet i kirken var blitt så smått. Det hadde fungert for meg en lang tid. Så stanset det hele opp for meg.” Ekteparet Bell begynte å sette spørsmålstegn ved deres oppfatning av Bibelen. Vi ”oppdaget at Bibelen var et menneskelig produkt,” sier Rob. ”Bibelen er fremdeles sentrum for oss,” fortsetter han, ”men det er et annerledes sentrum. Vi ønsker å omfavne mysteriet, i stedet for å overvinne det.” Kristin forteller at hun vokste opp i den tro at hun hadde forstått Bibelen. Hun sier: ”Nå har jeg ingen ide lenger om hva den betyr. Men jeg føler at livet er blitt stort igjen – at det livet som før var svart/hvitt, nå er i farger.”
For Emerging Church bevegelsen er det et gjennomgående syn at sannheten, hvis man i det hele tatt vil bruke begrepet, er antatt å være tåket og dunkel, utydelig og uklar og usikker – ja kanskje er det umulig å kjenne den fullt ut. Det er interessant å legge merke til i denne artikkelen at samtlige ledere for Emerging Church bevegelsen som er omtalt i denne artikkelen, uttrykker en sterk grad å være ukomfortable med enhver antydning om hva Bibelen lærer, ja selv om så grunnleggende ting som evangeliet.
Ikke forstått evangeliet
En av de mer toneangivende talsmennene for denne bevegelsen er Brian McLaren. For en tid tilbake var han gjesteforeleser i Norge, i forbindelse med et seminar arrangert av SALT – Det Norske Baptistsamfunns teologiske seminar i Oslo. McLaren har skrevet flere bøker. I intervjuet med Christianity Today, sier han: ”Jeg tror ikke vi har forstått evangeliet ennå. Jeg tror ikke de liberale har forstått det rett. Men jeg tror heller ikke vi har gjort det. Ingen av oss har ennå nådd frem til ortodoksien.”
Ideen om at det kristne budskapet skulle bli holdt smidig, bøyelig og tvetydelig og dunkelt synes spesielt attraktivt for unge mennesker som er på linje med dagens kultur og som har kjærlighet til tidsånden, og som ikke kan utstå at det finnes autoritative bibelske sannheter, som med presisjon er et sterkt korrektiv til verdslig livsstil, vanhellige sinn og ugudelig oppførsel.
Er dette autentisk kristen tro? Nei, jeg tror ikke det. Det å ikke vite hva man tror, spesielt med tanke på de grunnleggende bibelske sannhetene om frelse eller fortapelse, er pr definisjon en form for vantro. Og det å avvise å anerkjenne og forsvare den åpenbarte sannheten om Gud, er en spesiell form for vantro. Å gi næring til usikkerhet, tildekke sannheten, er også en måte å gi næring til vantroen.
Hver eneste en som kaller seg en kristen skulle kjenne og elske sannheten. Den Hellige Skrift sier jo at et av de viktigste kjennetegnene ved de som går fortapt, er at de ”ikke tok i mot kjærlighet til sannheten, så de må bli frelst.” (2.Tess 2,10) Og kirken selv skulle være ”sannhetens støtte og grunnvoll”.
Mer enn noensinne trenger vi å følge rådet fra Ord 23,23: ”Kjøp sannheten og selg den ikke.”
Det vil følge flere artikler om Emerging Church bevegelsen på bloggen i tiden fremover.
mandag, mai 21, 2007
Afrikansk slave i Amerika, ble Amerikas første misjonær
La meg gi deg kortversjonen først: George Leile var Amerikas første misjonær, og grunnla landets første afrikanske baptistmenighet. Så vet du det.
Leile var født i Virgina, sannsynligvis omkring 1750, og var diakon Henry Sharps slave. George Leile ble frelst i sin ungdom, og viste tidlig stor interesse for tjenesten som en Ordets forkynner. Da diakon Henry Sharp flyttet til Bruke County i Georgia, noen få måneder før Borgerkrigen, så var selvfølgelig Leile med på flyttelasset. Leile giftet seg tidlig, og hadde tre sønner og en datter. Diakon Sharp hadde et godt øye for sin slave, og gav ham anledning til å forkynne evangeliet på fulltid! Men han frigav ham ikke, så da Sharp senere døde, forsøkte hans familie å få Leile tilbake som slave. George Leile flyktet derfor til engelskmennene for beskyttelse. Dette var en naturlig reaksjon for ham, all den stund hans kamp for frihet fra slaveriet, gjorde at han støttet engelskmennene.
George Leile ble ordinert 20. mai 1773 som pastor, og begynte arbeidet sitt i området rundt Savannah, et arbeid som skulle bære rike frukter. Han var dermed den første amerikaner med afrikansk bakgrunn som ble ordinert som baptistpastor noensinne. I 1777 grunnla han den første fargede menighet vi kjenner til, nettopp i Savannah.
For å unnfly familien Sharp, som stadig var etter ham, lånte han syv hundre dollars for å flytte til Jamaica. Da var han langt nok unna arvingene etter diakon Sharp. Her arbeidet han for den britiske guvenøren, og klarte å betale alle pengene tilbake. Også her på Jamaica begynte Leile å forkynne Guds ord. Sammen med fire andre menn som hadde emigrert fra Amerika, grunnla han den første sorte baptistkirken på øya. Ganske umiddelbart etterpå møtte han sterk motstand fra Den anglikanske kirke. Møtene hans ble ofte forstyrret, og han ble forfulgt på det grusomste. Blant annet ble han arrestert og fengslet anklaget for oppvigleri, som var en svært alvorlig anklage på den tiden. Leile unngikk så vidt dødsstraff, mens han med-predikanter ble hengt.
Dette ville nok ha tatt motet fra de fleste av oss. Men ikke slik for George Leile. I løpet av få år hadde menigheten hans vokst til 400 medlemmer, og Leile arbeidet intenst med å trene andre til å gå ut på landsbygda for å forkynne evangeliet. Med hjelp av innflytelsesrike venner, ble midler skaffet til veie, og en permanent kirkebygning ble reist, slik at den kunne tjene den sterkt voksende forsamlingen.
Leile kom til Jamaica i 1783. I 1842 kunne mer enn 40 misjonærer sendes fra Jamaica til Afrika som misjonærer! Så George Leile var ikke bare den første misjonæren som forlot Amerikas jord, men han var den første med sin bakgrunn til å trene og sende misjonærer tilbake til sitt opprinnelsesland!
George Leile døde i 1828. At han er blitt satt pris på i USA er det ingen tvil om. Da et minnesmerke skulle reises i 1916, kom det inn bidrag fra Afrika og fra praktisk talt alle de amerikanske statene. Minnesmerket står ved siden av First Baptist Church i Savannah Georgia.
Ord fra ørkenen
En av de gamle ble spurt: "Hvordan skal en munk leve?" Etter min mening: "Alene overfor Den Ene."
De gamle sa: "Bønnen er munkens speil."
De gamle sa: "Ydmykhet er munkens seierskrans."
”I disse tre filosoferer den kristne:
i budene, i dogmene og i troen.
Budene skiller intellektet fra lidenskapene,
dogmene fører det til innsikt i det som er,
troen fører det til kontemplasjon av
Den Hellige Treenighet.” (Maksimos Bekjenneren)
Våre troshelter: Jakob Huter, del II
Selve idealet var hentet fra forsamlingen i Jerusalem: ”Hele mengden av troende var ett i hjerte og sinn, og ingen regnet det de eide som sitt eget; de alle alt felles. Med stor kraft bar apostlene fram vitnesbyrdet om Herren Jesu oppstandelse, og stor nåde var over dem alle. Ingen av dem led nød, for de som eide jord eller hus, solgte det og kom med pengene og la dem for apostlenes føtter. Så fikk hver enkelt tildelt det han trengte.” Apgj 4,32-35)
Alle disse brødregårdene, vi ville kanskje kalle dem bofellesskap eller kommuniteter, sluttet seg til den Apostoliske trosbekjennelsen, og mente den gav uttrykk for deres grunnleggende tro. Menigheten var for dem ”sannhetens søyle og grunnvoll” (1.Tim 3,15) Ble de spurt om de kunne utdype sitt syn på menigheten eller forsamlingen, så ville de si at den var fellesskapet av alle troende, brakt sammen av Den Hellige Ånd, atskilt fra verden gjennom den rene læren til Kristus, knyttet sammen gjennom guddommelig kjærlighet. Gjennom sitt hjerte skulle de bringe åndelige offer til Herren. Den som ville tre inn i dette fellesskapet og bli medlem av Guds familie må leve et gudfryktig liv og føre en samtale deretter.
Dette fellesskapet av de hellige, er de sanne medlemmene av Guds pakt, og de bekjenner seg å være hellige gjennom Jesu blod og vannbadet i Ordet. ”for å hellige den ved å rense den ved vannbadet i ordet.” (Ef 5,26) Ved å være lydige mot troen så er de vasket rene fra sine synder og hellighet gjennom Den Hellige Ånd. De har fellesskap med Gud Faderen og Sønnen, og konstituerer en guddommelig enhet som uttrykker seg selv ikke bare når det gjelder de guddommelige tingene, men også når det gjelder selve fellesskapet.
Medlemmene av disse brødregårdene skulle få navnet Huterianere, etter deres grunnlegger Jakob Huter. I disse bofellesskapene levde de et nært fellesskapsliv etter mønster fra forsamlingen i Jerusalem. Her var det felles eie, og det ble delt ut til de som trengte noe. Jeg kommer til å skrive mer om deres teologi senere, bare her kort nevne at de feiret brødsbrytelsen så ofte de kom sammen. De praktiserte også selve agapemåltidet, etter mønster fra det jødiske påskemåltidet. Det var mens de spiste, at Jesus brøt brødet.
Bildet er hentet fra en av dagens Bruderhof i USA.
(fortsettes)
søndag, mai 20, 2007
Grunntonen i livet
Våre troshelter: Jakob Huter, del I
De troende døpte gruppene søkte fellesskap med sine trosfeller i Mähren. En av dem som sto i spissen for dette var Jakob Huter, eller Jakob Hattemaker. Han var født i St. Lorentz, nær Bruneck i Pusteral, av gudfryktige foreldre. De ønsket at han skulle bli prest, men som skikken var den gang, lærte man seg et håndverk først. Faren sendte Jakob til en hattemaker i Praha. På samme tid gikk det en sterk vekkelse over St.Lorentz. Faren skrev om dette i sine brev, og Jakob fikk hjemlengsel. Men han fant ikke det han lette da han kom hjem. Etter endt utdannelse tok Jabob Huter sin vandringsstav, fylte sin skreppe med verktøy og begynte som omreisende hattemaker. I de hjem han tok opphold holdt han husmøter og underviste i Guds ord. Han hadde ingen presteutdannelse, så det var ikke enkelt for ham. Alt dette måtte skje med stor varsomhet. Kirken slo hardt ned på samlinger hvor mennesker som var berørt av vekkelsen var til stede. De skjult derfor sine håndskrevne bibeldeler og kamuflerte møtevirksomheten med sin håndverksvirksomhet.
I Jakob Huters fotefar oppsto det små venneflokker. Hans forkynnelse var enkel: Les Guds ord. Les det en gang til. Igjennom Ordet taler Herren til oss. Det er Ordet som gir Guds svar. Den som tror på Jesus skal få evig liv. Jesus har gjort det som skal gjøres. Vi skal tro og takke. Og Guds fred som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Jesus Kristus. Vær god mot alle.
Møte med anabaptistene
Da Huter på en av sine reiser kom til Klagenfurt traff han flere som hadde sluttet seg til reformasjonen, men de han traff var ikke helt fornøyd med det som hittil hadde skjedd. De synes ikke reformatorene gikk langt nok, men for tidlig gikk arm i arm med den verdslige makt. Særlig var de misfornøyd med dåpssynet til reformatorene. Dette var som tatt ut av Huters eget hjerte. Han gjorde som den etiopiske hoffmannen, og gikk til en Herrens utsending og ba om å bli døpt. Forsamlingen på stedet lærte snart Huter å kjenne som en levende kristen, som vitnet frimodig. Han ble raskt tatt ut til en gjerning som evangelist og sendt ut under bønn og håndspålegging og med forsamlingens anbefaling. Han reiste nesten umiddelbart til hjemplassen sin. Mange kom til tro og omvendte seg, og ble døpt. Etter oppholdet i hjemtraktene, ble han kalt til forstandergjerningen i Welsburg. Her møttes de troende i hjemmet til Huters slektning, Balthasar Huter og på gårdsplassen hos ljåsmeden Andreas Planer. Hjemme hos Balthasar Huter ble det døpt 10 personer. Dette ble kjent og 25. mai 1529 brøt myndighetene seg inn i Planers hus midt i et nattverdmøte og arresterte 14 personer.
Forfølgelse
Huter som var tilstede på dette møtet, klarte å flykte. Han ble gjemt hos troende venner, og fortsatte som en slags katakombeprest. Han ble til stor hjelp og trøst for de forfulgte i denne tiden. Etter råd fra Jakob Huter søkte forsamlingen i Welsburg kontakt med forsamlingen i Austerlitz. Denne forsamlingen hadde godt ord på seg for å leve i stor broderkjærlighet. Den hadde en sterk indre enhet og viste stor offervillighet. Huter fikk selv beskjed fra Austerlitz at han var hjertelig velkommen dit. Det lykkes Huter å komme frem til Austerlitz i god behold. Huter og forsamlingen samarbeidet, og forsamlingen vokste. Problemet var bare at Huter led av hjemlengsel. Han ville tilbake til sin hjemmemenighet. Til slutt klarte ikke Huter presset lenger, og til tross for faren med å vende tilbake, reiste han og kom overraskende på forsamlingen i Welsburg. Huter hadde gode hilsener fra Mähren. Om noen av medlemmene av forsamlingen i Welsburg ville flytte til Mähren, var de hjertelig velkommen. Flere familier meldte sin interesse og dro senere sammen med forkynneren Jørg Zauring til Mähren. Disse familiene kom senere til å danne en slags brødregårder, Bruderhof. Under ledelse av Huter. Det kom etter hvert hundrevis av døpere. Historikerne kan fortelle at disse brødregårdene dannet landsbyer på over 80 steder i Mähren.
Bildet viser området St. Martinsdorf hvor Jakob Huter arbeidet. Den andre bildet er av et maleri som forestiller Jakob Huter.
(fortsettes)
lørdag, mai 19, 2007
Demon hindret av munk som ba
Mens Julians den frafalne hersket, reiste han en gang til Persia. For å sikre seg nyheter sendte Julianos en demon vestover. Men da demonen kom frem til områdene der munkene holdt til, måtte den stanse i 10 dager, den klarte nemlig ikke å røre seg, for munkene ba uopphørlig. Demonen vendte da tilbake til ham som hadde sendt den, uten å ha utrettet det minste. Julianos: Hvorfor er du så sen? Demonen svarte: Jeg er sen og har ikke utrettet noe som helst. 10 dager ventet jeg i håp om at munken Publios skulle slutte å be slik at jeg kunne komme videre. Men han holdt aldri opp, og jeg kunne ikke passere. Nå er jeg tilbake uten å ha utrettet det minste. Da ble den gudløse Julians rasende og sa: Når jeg kommer tilbake, skal jeg ta hevn. Men få dager senere døde Julianos etter Guds plan, og straks dro en av keiserens øverste menn og solgte alt han eide og ga til de fattige- Han dro til Publios, og ble munk sammen med ham.
Hentet fra tekstsamlingen Apophthegmata Patrum, eller Fedrenes Ord. Trolig nedtegnet i Egypt i tiden 350-450. Tekstene foreligger dels på koptisk, dels på gresk. Norsk oversettelse, professor dr. philos Egil A. Wyller.
Våre troshelter: Conrad Grebel
Conrad Grebel (ca 1498-1526) er blitt kalt anabaptismens far. Sammen med Felix Manz og George Blaurock grunnla han den delen av den anabaptistiske bevegelsen som ble kalt de sveitsiske brødre. Grebel stammet fra en fremstående og ledende familie i Sveits. Stor rikdom, anseelse og politisk makt preget Grebelfamilien.
I 1521 ble Grebel med i en studiegruppe rundt Zwingli. Sammen med Zwingli studerte de de greske klassikerne, den latinske Bibelen, Det gamle testamente på hebraisk, og Det nye testamente på gresk. Det var i denne studiegruppen av Grebel ble kjent med Felix Manz, som også skulle bli en sentral skikkelse i det som er blitt kalt Reformasjonens tredje vei, de som utgjorde en radikal gren, som foraktelig er blitt kalt anabaptister – gjendøpere.
Grebel ble en kristen våren 1522, samme år som han giftet seg. Hans liv ble dramatisk forvandlet, og han ble en ivrig tilhenger av reformene og forkynnelsen til Zwingli. I 1523, i Zürich, kom 900 delegater sammen for å drøfte spørsmål knyttet blant annet til det Zwingli forkynte. Blant de fremmøtte var Balthasar Hubmaier, som jeg har omtalt tidligere. Zwingli, Grebel og Hubmaier hevdet at Bibelen sto over både paven og biskopene. Men når Zwingli så at byrådet i Zürich ikke var rede for slike radikale endringer som Zwingli ønsket, gav han etter. Grebel og Hubmaier følte seg sveket.
Dette førte til at 15 menn brøt med Zwingli. De kom regelmessig sammen for å be, studere Guds ord og ha fellesskap med hverandre. De møttes i huset til mor til Felix Manz, Maria. Hun var en varm troende, som var snar til å trøste og oppmuntre. De store stridsspørsmålet denne gruppen hadde med Zwingli, og som skulle føre til det endelige bruddet mellom dem, var synet på dåpen. En offentlig debatt om dette ble holdt 17. januar 1525. Zwingli argumenterte mot Grebel. Manz og Blaurock. De tre hevdet at barnedåpen ikke hadde støtte i Det nye testamente. De stilte spørsmål som disse: Var barnedåpen kommet inn i kirkelæren i kirkens forfallsdager? Var den skapt av presteskapet for å kunne støtte opp under en statskirke? Byrådet i Zürich støttet Zwingli, og det ble bestemt at Grebels gruppe øyeblikkelig måtte slutte med sine møter og aktiviteter, og at alle udøpte barn måtte døpes innen åtte dager. Grebel hadde på dette tidspunktet en datter som het Issabella, men nektet å døpe henne.
Det er ikke noe underlig at Grebel og de andre i kretsen rundt Zwingli følte seg sveket av ham. Overfor det samme rådet hadde han i 1523 sagt følgende: ”Et verdslig råd har ingen rett til å dømme i åndelige ting.” Nå forlot han dette prinsippet, og han endret sitt eget dåpssyn. Han skulle komme til å overlate sine tidligere venner og medarbeidere til lidelse og død, for å gjøre andre mennesker til lags.
Den første dåp av troende i nyere tid
21. januar 1525 kom Grebels gruppe sammen i hjemmet til mor til Felix Manz. Møtet skulle få historisk betydning. Møtet er illegalt. Zwingli hadde truet dem med drukning og landsforvisning om de lot seg døpe, eller hvis de ikke brakte sine barn til kirken. En tidligere romersk-katolsk munk ved navn Georg Blaurock deltok også på samlingen i Marias hus. Han ønsket å bli døpt på bekjennelsen av sin tro. Han følte ikke lenger at barnedåpen var gyldig bibelsk dåp. Så han ba Grebel om å døpe seg. Men Grebel var ikke selv døpt som troende ennå, men han utførte likevel dåpshandlingen. Siden døpte Blaurock de andre som var tilstede. Alle som var døpt ble formant til å leve som døde for verden, men levende for Gud. Dette er den første dåp av troende vi kjenner til i nyere tid. Etter dåpen feiret de nattverd sammen.
Dåpen av troende ble ikke betraktet av denne gruppen som gjendåp. Den anerkjente bare en dåp, dåpen på bekjennelse av sin tro.
En utstrakt reisevirksomhet startet nå for Grebels del, og mange ble vunnet for evangeliet. Han fikk kontakt med Balthasar Hubmaier og besøkte forsamlingen i St. Gallen, en forsamling som på det tidspunktet hadde over 800 medlemmer. Til tross for at Grebel var plaget med sykdom, han hadde blant annet svære plager med sine ben, drev han sin reisevirksomhet og forkynte over alt hvor det fantes muligheter til det. Mange steder brøt det ut vekkelse, som i Grünningen, som var Grebels barndoms by.
Dødsstraff for å døpe
Snart brøt forfølgelsen mot Grebel løs. Ved hjelp av soldater ble han sporet opp, etter at spioner hadde angitt ham, og han ble arrestert. 5. og 6. mars 1526 ble han stilt for retten, og dømt til livsvarig fengsel. Hvis han mot formodning skulle fristes til å tilbakekalle sitt syn på dåpen, skulle han gis anledning til det. Men etterpå skulle han likevel druknes. Det var nettopp vedtatt en lov av 7.mars hvor det ble forbudt å døpe om igjen et menneske. De som døpte eller ble døpt skulle straffes med døden.
Grebels livsvarige fengsel varte bare to uker. Den 21. mars unnslapp fangene gjennom et vindu som vakten hadde latt stå åpent. Blaurock ble raskt innhentet av blodtørstige katolikker og satt i Wellenbergs tårn. 12. oktober ble Manz pågrepet i Grünningen og stilt for retten. Han ble dømt til å druknes.
Martyrdøden til de døperbevegelsens ledere
Året 1527 er en skamplett i Zürichs historie.
Den 20. januar kunne en se en sørgelig prosesjon ned mot elven Limmat som renner gjennom Zürich. Først gikk bøddelen med den unge predikanten Felix Manz. Han var bundet på hendene. Ved siden av ham gikk en reformert prest. Rundt ham var det vakter. Bak fulgte en skuelysten hop av katolikker og tilhengere av Zwingli. Manz bar tydelig preg av å være mishandlet i fengslet. Han talte til folket underveis og sa: ”Lær å tilgi,” og ”lær å elske.” Presten ba ham tie stille. Maria, mor til Felix, og hans bror gikk bak ham og oppmuntret ham til å være frimodig. Maria sa: ”Frykt ikke for dem som slår legemet i hjel, men ikke kan skade din sjel.” Da de nådde elven dro bøddelen en hette over hodet til Manz og bandt hans hender fast til knærne. Felix stønnet: ”Far, i dine hender overgir jeg meg.” Så ble han kastet i elven og druknet.
Etterpå ble Blaurock, den tidligere munken, tatt ut av tårnet og jaget gjennom gatene i Zürich. De pisket ham med stokker, så kjøttet løsnet på hans kropp. For å overdøve smerten sang han. Men intet kunne få ham til å tilbakekalle. De satte ham inn igjen i tårnet. I 1529 ble han brent på bålet i Tyrol.
Grebel levde en stund i skjul, men døde, da han ankom byen Meienfeld. Dødsårsaken er ukjent.
Maleriet viser en hvordan en kunstner har forestilt seg at Conrad Grebel så ut.