Etiopiske jøder gjør aliyah

Operasjon Exodus eller Ebenezer Emergency Fund International, er en organisasjon som har stått mitt hjerte nært i mange år, ja faktisk siden starten i 1991. Det er ingen tvil om at Operasjon Exodus er et instrument utvalgt av Herren, for å oppmuntre og hjelpe det jødiske folk til å vende tilbake til Israel fra landet i Nord og alle nasjonene og proklamere Guds rikes hensikt for deres tilbakevending. Så har de da også siden starten hjulpet mer enn 119.000 jøder å gjøre aliyah til Israel. I det siste nr av deres nyhetsbrev kan vi lese en gripende historie om etiopiske jøder som nå har vendt hjem til Israel. Det skjedde i januar i år, og er en oppfyllelse av det profetiske ord, fra Jesaja 43,6-7: "Jeg vil si til Nord: Gi dem fra deg! Og til Sør: Hold dem ikke tilbake! Før Mine sønner tilbake langt borte fra, og Mine døtre til jordens ende, hver den som er kalt ved Mitt navn, som Jeg har skapt til Min ære." Her følger artikkelen fra det siste nyhetsbrevet:

Tidlig om morgenen torsdag 17 januar, like før grålysningen brøt igjennom, landet et helt spesielt fly på Ben Gurion-flyplassen i Tel Aviv. Det fraktet 111 etiopiske jødiske immigranter. Deres ankomst til Israel via Ethiopian Airlines’ Boeing 757 fra Addis Abeba ble muliggjort ved at Ebenezer sponset flykostnadene, i samarbeid med Jewish Agency. Det var en oppfyllelse av profetien om at Gud ville bringe ‘mine sønner . . . fra det fjerne og mine døtre fra jordens ende’ (Jesaja 43:6). De nyankomne, som er kjent som Falash Mura (Falashas), kommer fra den landlige delen av Gondar-regionen i Etiopia, hvor Ebenezer støtter et matutdelingssenter for skolebarn.

Bare 40 personer i denne flokken var voksne over 18 år, 17 menn og 23 kvinner. Der var 60 barn og 11 spebarn. Turen deres begynte kl. 10.30 kvelden før med et stille farvel til slektninger like ved den israelske ambassaden i Addis Abeba, før de gikk ombord i bussen med sine få eiendeler som de skulle ta med seg til flyplassen. Her ble de møtt av Hinrich Kaasmann, EEFs nasjonale ko-ordinator i Tyskland og leder av vår utviklingstjeneste i Etiopia, samt Urs Käsermann, EEFs administrator i Sveits. Disse to passet på at alt, til tross for den store spenningen, gikk greit for seg da flokken gikk igjennom sikkerhetssystemet og pass-kontrollen. Flight ET 404 tok av med sine verdifulle passasjerer kl 0250. Tretti minutter senere hadde de fleste falt i søvn, en liten pike klynget seg til sin rødhårede dukke som hun hadde fått – med samme farge som hennes jakke. Det ble en rolig flytur for Dr Shitaye, professor og lege på Gondar University samt EEFs representant i Etiopia. Han var tilgjengelig for de som hadde behov for medisinsk assistanse. Det må også bemerkes at deler av flyturen gikk over Rødehavet, et sted hvor et av de største mirakler under Exodus I skjedde.

Fire timer og fem minutter senere, kl 0540 lokal tid, landet flyet på Ben Gurion-flyplassen. ‘Der var en hellig atmosfære og forventning – endelig hadde våre etiopiske venner sluttført sitt eksil!’ sa Urs. Han og Hinrich hadde gått ut av flyet for å se når Falash Mura tok sine første steg på israelsk jord. ‘Da de kjente fast grunn under føttene var det flere av dem som falt på kne og kysset jorden. Tårer og følelser kunne ikke holdes tilbake lenger. All ære til vår himmelske Far!’ tilføyde Urs. ‘For meg,’ sa Hinrich, ‘å få se alle 111 trygt framme på israelsk jord var et hellig øyeblikk – profetiene ble en realitet på en veldig intens måte i løpet av et kort øyeblikk. Det var Guds ledelse som hadde brakt dem fra støvet og jorden i Gondar.’ Et velkomst-team fra Ebenezer, som bl.a. inkluderte EEFIs styreformann Markus Ernst og hans kone Hanna, samt forbedere, ønsket dem velkommen i ankomsthallen. ‘Pris Herren for at de kom trygt fram!’ sa Shirley Lawrenson, Operation Exodus kontakt i Israel. Theo og Els Abbenhuis, Ebenezers internasjonale ledere, var også vitne til disse scenene. ‘Jeg husker hvordan de lengtet til Jerusalem da jeg besøkte dem i fjellene i Gondar,’ sa Theo. ‘Herren har hørt deres rop.’

Så var turen til Det lovede land over. Utfordringen som nå lå foran dem var å lære hvordan de kunne leve og bo her. I løpet av de neste 12 – 18 månedene vil de oppholde seg på mottakssentre, hvor de får lære å bli integrert i det israelske samfunnet. De har mye behov for forbønn, som Theo sier, ‘Det er ingen enkel prosess å tilpasse seg et helt nytt levesett over så kort tid – fra en nærmest antikk tradisjon og over til en moderne og totalt annerledes kultur, de må også lære hebraisk og samtidig hvordan man håndterer en computer!’Den vellykkede flyturen med Falash Mura er en stor oppmuntring for de som arbeider i Ebenezer – Operation Exodus. Dette kunne ikke vært gjennomført uten forbønn og finansiell støtte fra våre kontakter rundt omkring i verden. EEF har behov for mer støtte for å kunne møte de utfordringer som ligger foran oss, ikke bare midler til å hjelpe jøder fra Etiopia, men også det store arbeidet som pågår i det tidligere Sovjetunionen.

Den norske avdelingen har egen nettside: www.operation-exodus.org

Den kristne familien, del 4

Det finnes en guddommelig ordning for familien. Den er fremstilt slik i 1.Kor 11,3: "Men jeg vil at dere skal vite at Kristus enhver manns hode, og mannen er kvinnens hode, men Gud er Kristi hode." Dette er ingen politisk korrekt ordning i dagens samfunn, men den er likevel Guds gode ordning som bringer velsignelse! Vi snakker her evige prinsipper, uavhengig av tid og sted.


I denne artikkelen skal vi se nærmere på Guds bestemmelse for ektemenn. Den er først og fremst denne: Han skal elske sin ektefelle. Og Bibelen sammenligner den kjærligheten som mannen skal elske sin hustru med, med den kjrælighet som Kristus viste mot menigheten da Han døde for den! "Dere menn: Elsk deres koner, likesom også Kristus elsket menigheten og ga seg selv for den." (Ef 5,25) "Dere menn: Elsk deres koner, og vær ikke bitre mot dem." (Kol 3,19)


Apostelen Paulus taler her om en kjærlighet som er villig til å ofre alt. Det store forbildet er Kristus. Om man tar disse ordene på ramme alvor vil det være umulig å kunne opptre manipulerende, voldelig, herskende. Kristi kjærlighet er jo først og fremst kjennetegnet av den oppofrende kjærligheten. Hos Jesus er det en fullkommen balanse mellom myndighet og mildhet, fasthet og ømhet, autoritet og tjenersinn. Dette illustreres i Det nye testamente med to bilder: Løven og Lammet.


Jesu vei var tjenerens vei. "La dette sinn være i dere, som og var i Kristus Jesus, han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, men uttømte seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg ...." (Fil 2,5-7a)


Hva er så mannens forhold til sin hustru? De viktigste skrifthenvisningene om dette er i Ef 5,22 til 6,4;Kol 3,19-21 og 1.Pet 3,7. Jeg foreslår at du slår opp i din Bibel og leser det som står der, før du leser videre i denne artikkelen.


Mannens kall er å lede sitt hus, og han står ansvarlig overfor Gud for dette kall og denne oppgave. Dette bekreftes i disse henvisningene fra Den Hellige Skrift. Mannen er kvinnens hode, slik Kristus er det for menigheten. Dette betyr verken at mannen er mer intelligent eller vis enn sin kone. Dette handler om den ordning Gud har innstiftet, og vi finner den beskrevet allerede fra skapelsen av. "Gud har en fullkommen plan for våre liv Den kan bare bli virkelighet når mann og kvinne fullt ut sier ja til sine funksjoner, slik Paulus har beskrevet dem," skriver pastor Thomas Bjerkholt i boken: Bygg familien! Lunde forlag 1995, side 80.


En mann som elsker sin hustru etter Skriftens ord, vil først og fremst sørge for hennes åndelige behov. Han vil være prest for sitt hus. Be for henne og familien. Vise med sitt eksempel at han elsker henne, verdsetter henne og beskytter henne. Alt dette er i pakt med hans kall som mann og som ektefelle.


(fortsettes)

Be slik Apostelen Paulus ba, del 4

Hva var det Paulus ba om? I Rom 15,5-6 finner vi et eksempel på dette:

"Må så tålmodighetens og trøstens Gud gi dere å ha det samme sinnelag innbyrdes, i samsvar med det som er i Kristus Jesus, så dere med ett og samme sinnelag og med èn mann også kan ære Gud og vår Herre Jesu Kristi far." Og i det 13'de verset: "Men håpets Gud skal fylle dere med all glede og fred i troen, så dere kan ha overflod av håp ved Den Hellige Ånds kraft."

For å få forstå betydningen av det Paulus ber om her, må vi forstå den sammenhengen Paulus skriver dette. Forsamlingen i Rom begynte sansynligvis å merke følgende av en påbegynnende forfølgelelsestid, og forsøkte å overleve i en by fiendtlig til den kristne tro. Men vi finner ikke noe sted i Romerbrevet at apostelen Paulus ber om at de skal bli spart for dette eller for beskyttelse.

I stedet ber Paulus om at de må oppleve enhet, glede og fred! Legg merke til at Paulus bruker ordene "så at..." Dette er et typisk utsagn hos Paulus. 19 av bønnene som er gjengitt som Paulus ba inneholder disse to ordene. Med andre ord: Paulus ber: "Jeg ber om ..." "så at" eller "slik at..." det og det skal skje.

I de to versene jeg har sitert fra Romerbrevet, er det enheten blant de kristne som han er opptatt å be om, slik at det som skjedde med medlemmene av forsamlingen i Rom skulle bringe ære til Gud. Det er helt i tråd med det Jesus ba om, i Joh 17.

"Jeg ber om at de alle må ære ett, slik som Du, Far, er i Meg og Jeg i Deg, at også de må være ett i Oss, for at verden skal tro at Du har utsendt Meg." (v.28)

Og i Joh 12,32 sier Jesus: "Og Jeg, når Jeg blir løftet opp fra jorden, skal Jeg dra alle til Meg."

Paulus visste at når de utenforstående så enheten mellom de kristne så ville de bli dratt til Jesus i store antall. Derfor, i stedet for å be om det mest opplagte - besskyttelse - så ba han med Guds rikes øyne: "Gud gi dem enhet, slik at menensker blir dratt til Jesus!"

Og i tillegg ba han om at de kristne i Rom måtte fylles med glede og fred. Hvem kan motstå slike mennesker? Mennesker fulle av glede og fred inngir håp hos de som intet håp har.

Komme Ditt rike! Del 1

Jesus lærte oss å be: "Komme Ditt rike!" (Matt 6,10) Den bønnen burde vi be ofte. Det er en bønn etter Guds hjerte. For Hans lengsel er å se Guds rike manifestert på jord.


En som har betydd en god del for mitt teologiske ståsted er Ern Baxter (1914-1993). Han var en selvlært pinseteolog fra Saskatoon i Canada, født av gudfryktige foreldre. 17 år gammel begynte han å forkynne Guds ord, og fortsatte med det inntil han døde i San Diego i California i en alder av 79 år. Fra 1947-1954 reiste han sammen med helbredelsespredikanten William Branham, og talte til hundretusenvis av mennesker. Han brøt med Branham da denne begynte å lære ting som ikke var forenelig med Guds ord. Ern Baxter var en av medlemmene av den såkalte Fort Lauderdale kretsen, sammen med Don Basham, Derek Prince, Charles Simpson og Bob Mumford. Ern Baxter var en uredd og kompromissløs forkynner av Guds Ord.


Det var Ern Baxter som lærte meg å be Salme 24,1 hver morgen: "Jorden hører Herren til, og alt som fyller den og de som bor i den."


Når vi ber denne bønnen hjelper det oss til å skape en bevissthet om det som handler om Guds rike, og hvem som er den egentlig Herre. Det er ikke "denne verdens fyrste", men Gud.


Når Dr. Moffat skulle oversette Det nye testamente oversatte han Guds rike med "Guds herredømme." Jeg liker denne oversettelsen veldig godt. Den understreker hva Guds rike handler om. Ern Baxter gav dette riket følgende definisjon:


"Det er den manifesterte autoriteten til en uendelig kjærlig og hellig Gud. Det er Hans autoritet som trer inn i tiden/rommet og bringer mennesket til villig lydighet til Guds orden."


Guds ord forteller oss om Guds endelighet: det er ingen før Ham, og det er ingen ved siden av Ham. Han tar ikke ordre fra noen. Han er ikke skapt av noen. Ingen kan lære Ham noe, for det er ikke noe Han ikke vet. Han er Gud av det evige nå.


I Salme 103,19 kan vi lese: "Herren har grunnfestet sin trone i himmelen, og Hans rike hersker overalt."
Ern Baxter sier i en av sine prekener: "Han er Gud, som ut av sitt evige nå, talte tiden og rommet og jorden til å eksistere. Han er utenfor dette i sin mektige autoritet, samtidig som Han er involvert i dette i sin inkarnerte ydmykhet.


Vi skal i neste artikkel se hvordan Guds rike er bygget på orden.


(fortsettes)

Messianske forsamlinger i Galilea, del 2

I vår serie om messianske menigheter i Galilea har vi nå kommet til forsamlingen Shavei Tsion i Haifa. Dette er den første dattermenigheten til Kiryat Jam (Tents of Mercy, Barmhjertighetens telt). Shavei Tsion er hebraisk for "de som vender tilbake til Sion". Forsamlingen ledes av Leon (bildet) og Nina Mazin. Den er et levende vitnesbyrd om Yeshua i nabolaget Hadar som ligger i sentrum av Haifa. De utgir en russisk messiansk avis som kalles "Oase", og har en virkelig lidenskap for kreativ gate-evangelisering. Denne avisen er nylig også oversatt til finsk, og man arbeider med en koreansk oversettelse. Dette for å gi bedre informasjon om forsamlingens arbeid til forbedere og for de som ønsker å støtte dem økonomisk. Forsamlingen ble startet i 2001.

På nettsiden forsamlingen driver siterer de Jesaja 54,1-3 som et ord for å gi retning til det arbeidet som forsamlingen driver:

"Rop av glede, du ufruktbare, du som ikke har født! Bryt ut i jubel, og rop av fryd, du som ikke har hatt veer! For den forlatte kvinne har flere barn enn hun som har mann, sier Herren. Gjør plassen større for ditt telt, og la dem strekke ut teppene til dine boliger! Spar ikke på dem. Gjør dine snorer lengre, og fest teltpluggene godt! For du skal utbre deg både til høyre og venstre, din ætt skal ta folkeslag i eie, og forlatte byer skal igjen bli bebodd."

Det er sterkt å se at denne profetien fra Jesaja får i oppfyllelse rett foran våre øyne! Gud er trofast. Han holder hva Han har lovd.

Be slik Apostelen Paulus ba, del 3

Vi skal nå se nærmere på de bønnene som apostelen Paulus ba. Det vil hjelpe oss til å be mer Gudsrike-fokuserte bønner! Paulus hadde en rekke mennesker under sin omsorg som hadde store behov. Han hadde grunnlagt en rekke forsamlinger i Lille-Asia, og mange av medlemmene av disse forsamlingene ble forfulgt. Dette lå nok tungt på hans hjerte. I 2.Kor 11 beskiver han på en personlig måte det han har gått igjennom av lidelser og prøvelser som apostel, og i den sammenhengen skriver han: "Utenom alt det andre har jeg det som ligger på meg daglig, nemlig omsorgen for alle menighetene." (2.Kor 11,28) I det neste kapitelet beskriver han så et personlig bønnebehov. Det er ikke så ofte vi får innblikk i dem. Men her er han veldig personlig. Han forteller om noe som skjedde en god stund tidligere, for hele 14 år siden. Han beskriver den såkalte "tornen i kjødet", uten å komme nærmere inn på hva dette er. Det er min personlige overbevisning at det var snakk om en kronisk sykdom. Jeg skal ikke begrunne det her, det har jeg alt gjort i en egen artikkel som omhandlet dette. Poenget her er å understreke betydningen av at Paulus bad "inderlig til Herren tre ganger om at den måtte forlate meg." (2.Kor 12,8)

Men Paulus fikk ikke det bønnesvaret han håpet på. "Tornen" ble ikke tatt bort. Han fikk et annet bønnesvar: "Men Han sa til meg: Min nåde er nok for deg, for Min kraft blir fullendt i svakhet." (2.Kor 12,9)Jeg tror Paulus lærte noe spesielt når det gjelder bønn gjennom dette. Før han fikk dette bønnesvaret opplevde Paulus at denne "tornen" var til hindring for hans tjeneste, ja så mye at han ba tre ganger om å bli kvitt denne lidelsen. At han ba tre ganger betyr nok ikke bokstavelig at han ba tre ganger, men det er heller snakk om tre ulike bønneperioder. Legg merke til at det står at han ba inderlig.

Gjennom disse tre intensive bønneperiodene hjalp Gud Paulus til å vite at han ville oppnå en større herlighet ved at "tornen" forble i livet til Paulus og at Gud ville gi ham evne til å overkomme den og operere sammen med den. Så Paulus ga seg med å be om at den skulle bli fjernet.

Er det ikke slik at vi ofte vil be mennesker ut av ting, mens Gud ønsker å bruke disse tingene i disse menneskenes liv til å gjøre dem mer fokusert på Guds rike, og få dem til å feste deres oppmerksomhet på ting som har med Guds rike å gjøre. Jeg tror Paulus lærte dette igjennom egen erfaring, og dette preget nok også måten han ba for andre på. Han ba dem nødvendigvis ikke ut av problemene, men han ba om at Gud måtte bruke den situasjonen som problemene, utfordringene og lidelsene skapte. Dette er vel en av årsakene til at han skriver som han gjør i Rom 8,28 hvor han helt sikkert beskriver erfaringer han selv har gjort med Gud:"Og vi vet at alle ting virker sammen til det gode for dem som elsker Gud, fordem somer kalt etter Hans rådslutning." (Rom 8,28 Bibelen Guds Ord, 2.utgave 2007)

(fortsettes)

Senterpartiet mangler intern debatt om kjønnsnøytral "ekteskaps"-lov

Jeg er blitt gjort oppmerksom på et leserinnlegg i Moss Avis. Forfatteren, Ole Paulshus, er for meg helt ukjent. Det eneste som fremkommer er at han er medlem av Våler Sp. Det er et interessant innlegg i debatten rundt den nye kjønnsnøytrale "ekteskaps"-loven. Herr Paulshus anfører meget viktig momenter, som både partiet og dets velgere virkelig bør lytte til. Som flere andre etterlyser Paulshus en intern debatt om den nye kjønnsnøytrale "ekteskaps"-loven. Han minner om at partilederen, Åslaug Haga, i partiets egen avis sier at Senterpartiet er et grasrotsparti med en åpenhetslinje og at hun oppfordrer til opp til politisk debatt. Paulshus kan ikke se at det har vært noen "vesentlig landsomfattende intern debatt om dette lovforslaget, eller temaer knyttet til mange av de viktige endringene som lovforslaget innebærer. Det virker som om at disse ting er det blitt lagt «lokk på», og jeg kan ikke se at det fra høyere hold er lagt opp til debatt i disse ting. Dette er jo den største reformen innen familiepolitikk som er foreslått i landets historie, og den har mange vanskelige problemstillinger, som partiet burde kunne få tid til å debattere internt først.Jeg mener at dette er en så stor sak, at dette bør ikke Sps stortingsrepresentanter avgjøre «tilfeldig» uten en større åpen debatt internt."


Paulshus mener det er "tungtveiende grunner til at Sp bør jobbe for å utsettelse av lovforslaget", og trekker frem følgende forhold:


"Sp gikk ikke på valg på Soria Moria-erklæringen, men på sitt eget valgprogram. Valgprogrammet sier ikke noe om å støtte en slik omfattende lovgiving, mange velgere føler seg lurt dersom Sp støtter store deler av dette lovforslaget. På landsmøtet før valget ble en kjønnsnøytral ekteskapslovgiving nedstemt, Sp «skjerpet» inn homofilisspørsmål i konservativ retning i siste valgprogram. Å stemme for dette lovforslaget er jo å gå stikk motsatt retning og bryter med valgprogrammet. Man kan ikke bare si i ettertid at siden det ikke står noe direkte i valgprogrammet , så er vi fri til å stemme som vi vil. Det blir å føre velgerne bak lyset, og det kan vi bli straffet for ved neste valg. Lovforslaget har heller ingen skikkelig utreding eller konsekvensanalyse, mange klager på slett politisk arbeid.Loven behandles på rekordtid, uten å bruke tiden som trengs for å gjøre et forsvarlig lovvedtak. Forrige gang ekteskapsloven hadde en revidering, var på 70-tallet, og da bruke man ca 15 år på dette."


Det er absolutt mange gode grunner for å lytte til dette leserinnlegget, og jeg håper mange som stemmer Senterpartiet leser det og henvender seg til sine lokallag, sine stortingsrepresentanter og til partiet sentralt. Senterpartiet bør lytte til grasrota og stemme nei til den nye kjønnsnøytale "ekteskaps"-loven.


Hele leserbrevet sto på trykk i Moss Avis i går, 28. mars 2008.

Be slik Apostelen Paulus ba, del 2

Noe av det første vi kan lese om Paulus etter at han hadde møtt den oppstandne Jesus på vei til Damaskus, er at han ba. Ananias, en disippel av Jesus som bodde i Damaskus, fikk se Herren i et syn, og Herren sa til ham: "Reis deg og gå til gaten som blir kalt Den Rette, til Judas' hus, og spør etter en som kalles Saulus fra Tarsus, for se, han ber." (Apgj 9,11) Når vi leser det som er skrevet om og av Paulus i Det nye testamente så ser vi at han var en bønnens mann. Men det er også tydelig at han ba ganske annerledes enn det som det både bes individuelt, og det som bes i menighetens bønnemøter! Vi finner ikke noen av disse "Gud velsign meg", "Gud kan du ordne det, og det..." Våre bønner handler ofte om dette. Når noe skjer som endrer på det "normale" i hverdagslivet, ber vi som oftest om å få vende tilbake til det normale igjen. De færreste ber om det som hører Guds rike til.


I går fikk jeg "Rapport fra Asia", som utgis av misjonsorganisasjonen AsiaLink. I det siste nr finnes det en oversikt over etniske minoriteter nord i Vietnam som trenger vår forbønn slik at de skal bli nådd med evangeliet. Som vi snart skal se i denne artikkelserien om apostelen Paulus' bønner, så ville dette ha vært noe han ville ha gått i ivrig forbønn for. Jeg gjengir listen om du skulle bli inspirert til å gi deg i kast med denne bønneoppgaven:


Bouyei (2000) Ingen kjente kristne. Cong (i underkant av 2000) Ingen kjente kristne. Gelao (2000) Ingen kjente kristne. Glay (55.000) Ingen kjente kristne. Hani (18.000) Ingen kjente kristne. Khang (5.500) Ingen kjente kristne.Khmu (60.000) Kanskje 100 kristne. Laha (2000) Ingen kjente kristne. Lahu (7000) Ingen kjente kristne. Lao (14.000) Ingen kjente kristne. Lati (10.000) Ingen kjente kristne. Lolo (4.500) Ingen kjente kristne. Lu (5000) Ingen kjente kristne. Mang (3000) Ingen kjente kristne. Ngai (1500) Ingen kjente kristne. O-Du (250) Ingen kjente kristne. Pathen (5000) Ingen kjente kristne. Phula (9000) Kanskje 10 kristne. Pubiao (500) Ingen kjente kristne. San Chay (150.000) Her er et arbeid påbegynt, men det er ingen kjennskap til antall kristne. For 10 år siden var det ingen. Sila (800) Ingen kjente kristne. Tay (1,6 millioner) Nesten ingen kristne. Tho (75.000) Ingen kjente kristne. Xinh Mun (15.000) Ingen kjente kristne.


Vi vet at Paulus lød kallet om å gå til de områdene hvor evangeliet ikke var forkynt. Han stred i bønn for disse. Kjempet. Å stride i bønn er hardt arbeid. Et område som sto på bønneagendaen til Paulus var Spania. Når han skriver til forsamlingen i Rom bekjentgjør han også planene om å reise til Spania. "Men nå, når jeg ikke lenger har noe sted å tjene i disse områdene, og da jeg i alle disse årene har hatt en sterk trang etter å komme til dere hvis jeg reiser til Spania." (Rom 15,23) Nå vet vi ikke om Paulus kom seg til Spania, men han kom til Rom. Men Spania har vært på bønneagendaen til Paulus, helt sikkert. Hvilke land står på din bønneagenda? Hvilke land ønsker du skulle gjennomrystes av en kraftig vekkelse og mange mennesker bli frelst?


I de neste artiklene skal vi se litt mer konkret på det bønnelivet Paulus levde, og se hva vi kan lære av det.


(fortsettes)

Messianske forsamlinger i Galilea, del 1

I vår serie om det evangeliske arbeidet som drives i Galilea gjennom arbeidet til den messianske jøden Eitan Shishkoff og Tents of Mercy, har vi fortalt at en del av visjonen for arbeidet er å plante nye forsamlinger. Modermenigheten ligger i Kyriat Jam, som ligger i havneområdet i Haifa. Denne messianske forsamlingen er ledet av grunnleggerne av Tents of Mercy: Connie og Eitan Shishkoff. Denne forsamlingen har nå datterforsamlinger i Haifa by og i Galilea området. I forsamlingen i Kyriat Jam ligger også kontorene som driver det omfattende hunanitære arbeidet, vi har presentert i tidligere artikler. Lokalene i havneområdet i Haifa inneholder en messiansk synagoge. Samlingene er preget av mye lovsang, og ikke minst bønn. Som Shishkoff sier er en del av visjonen å se disse messianske forsamlingene i Galilea som bønnens hus, ikke bare for nasjonen Israel, men også for nasjonene. Og som det bedehuset Herren ønsker seg finnes det mye glede der!

".. Jeg skal føre dem til Mitt hellige berg, og la dem glede seg i Mitt bønnehus ... For Mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk." (Jes 56,7)

På bildet ser vi linedance i forbindelse med en av samlingene i Kyriat Jam.

Be slik Apostelen Paulus ba, del 1

Det finnes et veldig interessant skriftavsnitt om bønnens betydning i 2.Korinterbrev. Til den kristne forsamlingen i Korint taler apostelen om de harde prøvelsene han og hans misjonsteam har vært igjennom. Vi finner dette i 2.Kor 1,8-11: "For vi vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om den trengsel som møtte oss i Asia. Vi ble i den utstrekning nedtynget, mer enn vi maktet, slik at vi til og med tvilte på om vi skulle berge livet. Ja, vi hadde felt dødsdommen over oss selv, for at vi ikke skulle stole på oss selv,men på Gud, som oppvekker de døde. Han som utfridde oss fra en så stor død, og som fortsatt frir oss ut. Vi stoler på Ham, at Han fremdeles vil utfri oss, når også dere hjelper oss i forbønn, for at det kan komme takk for oss fra mange mennesker; for den nådegaven som er er gitt oss ved manges forbønn." Det er ikke "vanlig" bønn apostelen beskriver her. Dette er ikke en fortelling om at han har vært på en misjonsreise, og i den forbindelse har det vært noen som har bedt for dem. Det han forteller om er at det har pågått en åndelig strid i den himmelske verden for Paulus og hans reisefølge, som har krevd en annen form for bønn - bønn lik den Jesus taler om i Matt 11,12: "Og fra døperen Johannes' dager og til nå trenger de seg inn i Himlenes rike med makt, og de som trenger seg inn, river det til seg."

Det er sterke ord som brukes her: "trenge seg inn", "rive til seg". Dette er mennesker som har viet sine liv til forbønn, de har revet Guds rike til seg, og de overvinner helvetes porter, gjennom bønn. Det Paulus sier til forsamlingen i Korint er at da han var på denne prøvsomme og veldig farefulle misjonsreisen var det noen blant de troende i forsamlingen i Korint, som tok tak i en annen strid, en strid i bønn, som hadde direkte innvirkning på det som skjedde med de som deltok på misjonsreisen. De hjalp bokstavelig til med å hindre at Paulus og hans reisefølge døde! Hvordan kunne de gjøre det? Ved å stride i bønn! Ved å hjelpe. Ved å trenge seg inn i Himlenes rike og rive det til seg!

Paulus oppmuntret, ja formante ofte mennesker til å være i bønn, og stride i bønn. Hvem formaner folk til å be idag? Til den kristne forsamlingen i Rom skriver han: "Nå formaner jeg dere, søsken, ved Herren Jesus Kristus og ved Åndens kjærlighet, til at dere kjemper sammen med meg i bønn til Gud for meg, så jeg kan bli fridd ut fra dem i Judea som ikke tror, og at min reise til Jerusalem kan være velkommen blant de hellige..." (Rom 15,30-31)

Paulus møtte motstand, ofte kraftig motstand på grunn av sin forkynnelse. Det er tydelig ut fra dette skriftstedet at i Judea fantes det mennesker - ikke troende - som ikke ville ham vel. Derfor formaner han forsamlingen i Rom, ikke bare til å støtte ham i forbønn og nevne hans navn i sine bønner når de husket det, men KJEMPE sammen med ham i bønn. Da snakker vi om et annerledes stadium av bønn, - stridende bønn. Vi snakker om åndelig krigføring. Til de hellige i Kolossæ, forteller han om Epafras: "som er en av dere, en Kristi tjener, hilser dere, Han strider alltid med iver for dere i bønn, for at dere kan stå fullkomne og fullendte i all Guds vilje." (Kol 4,12)

Epafras var en som stred i forbønn, han bedrev åndelig krigføring. Han tok på alvor den åndelige tilstanden som forsamlingen i Kolossæ var i, men nøyde seg ikke med å bare kartlegge den. Han gjorde noe med det! Han ba, han stred, han kjempet i bønn. Tenk hvor annerledes mye hadde vært i våre forsamlinger rundt om i dette landet, om vi hadde en del slike Epafras'er!

(fortsettes)

Hvilke løfter gjelder meg og hvilke gjelder menigheten?

Det er et ord fra Efeserbrevet som jeg stadig har vendt tilbake til den siste tiden. Jeg blir ikke ferdig med det ordet:

"Til meg, som er den aller minste av alle de hellige, ble denne nåde gitt at jeg skulle forkynne evangeliet om Kristi uransakelige rikdom for hedningene og opplyse alle om hva dette hemmelighetens samfunn er, det som fra evige tider har vært skjult i Gud, som skapte alle ting ved Jesus Kristus. Hensikten med dette var at Guds mangfoldige visdom nå ved menigheten skulle bli gjort kjent for maktene og myndighetene i himmelrommet. Dette skjedde etter den evige hensikt som Han nå har fullført i Kristus Jesus, vår Herre." (Ef 3,8-11. Bibelen - Guds Ord) Det er spesielt disse ordene jeg har tenkt mye på:

"ved menigheten skulle bli gjort kjent for maktene og myndighetene i himmelrommet."

I vår individualistiske tid har vi mistet mye av forståelsen for den kristne menighets kollektive betydning. Det er mange løfter som tilhører meg som et Guds barn, men det er også andre løfter som er knyttet til at jeg er en del av en større sammenheng, nemlig forsamlingen. Jeg kan altså ikke oppleve løftenes oppfyllelse uten at de oppleves som et fellesskap. La meg gi deg to konkrete eksempler på dette:

"for at dere skal være i stand til å fatte, sammen med alle de hellige, hvor stor bredden og lengden og dybden og høyden er, og å kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap, for at dere kan bli fylt til hele Guds fylde." (Ef 3,18-19)

Alene kan jeg ikke fatte bredde, lengde, høyde og dybde, alene eier jeg heller ikke hele Guds fylde. Dette er noe som ikke vederfares individet, men kollektivet, forsamlingen. Det er aldeles riktig når Dietrich Bonhoeffer sier, som bare han kan få sagt det: "En kristen trenger den andre for Jesu Kristi skyld."

I Matt 16 taler Jesus om menigheten. Det er viktig å understreke i denne sammenhengen at menigheten består av mennesker, kalt ut fra denne verden, til å utgjøre Kristi kropp, eller Kristi legeme. Les nøye sammenhengen fra versene 17-19, så vil du oppdage følgende: Det er om sin forsamling Jesus sier at dødsrikets porter ikke skal få makt over den. Han snakker om den kollektive størrelsen, og det andre du vil se er at binde og løsemakten ikke er gitt til enkelt individer, men til Kristi forsamling!

Og i det innledende eksemplet vårt fra Ef 3, viser oss at det er forsamlingen, ikke den enkelte kristne, som skal forkynne for makter og myndigheter.

Bibelen viser oss tydelig at det er noe som gjelder den enkelte troende, og som den enkelte troende kan utføre i kraft av Guds Ånd, mens det er andre ting den enkelte troende ikke kan utføre på egenhånd, men det må til en større størrelse, som er forsamlingen eller menigheten.

Vi skal i en ny serie artikler se nærmere på Guds evige hensikt med sin forsamling, og se litt nærmere på det praktiske uttrykk for menigheten. Serien begynner snart under tittelen: Den kristne forsamlingens betydning.

Menighetsplanting og humanitært arbeid i Galilea

I gårsdagens bloggartikkel om den messianske bevegelsen i Israel presenterte jeg Eitan Shishkoff (med Torahrullen og hvit skjorte på bildet) og arbeidet de driver i Galilea-området. I presentasjonen av deres kall - selve visjonen ble presentert i gårsdagens artikkel - heter det:

"Tents of Mercy (Barmhjertighetens Telt) søker Israels frelse gjennom å plante innfødte, hebraisk talende forsamlinger i Yeshuas hjemland. Vi har et spesielt fokus på Galilea og har for tiden fem forsamlinger som fungerer i dette området. Guds Ånd gjenreiser det apostoliske liv i Israel. Den apostoliske blåkopien som er nedtegnet i Apostlenes gjerninger er vår modell for at vi etablerer nye forsamlinger. I sin nåde har Gud gitt løfte om å bringe tilbake Israels barn som har levd i eksil. Vårt kall er å en oase som er forutseende slik at den kan møte de behovene som Israels nye innbyggere har."

"Er det ikke dette at du bryter ditt brød til den som sulter, og lar hjemløse stakkarer komme i hus - når du ser en naken, at du da kler ham, og at du ikke drar deg bort fra dem som er av ditt eget kjøtt og blod." (Jes 58,7)

Tents of Mercy's humanitære arbeid består av følgende: Et varehus- og distribusjonssenter, et senter for hjelpe gravide og forhindre abort, suppekjøkken for fattige, et rehabiliteringssenter for stoffmisbrukere og et oppsøkende arbeid overfor prostituerte og kvinnelige fanger.

Denne messianske organisasjonen legger vinn på å samarbeide med andre nasjoner om felles mål.

(fortsettes)

Den kristne familien, del 3

Familien tilhører Gud. Det er Han som skapte den. Da er det også Han som bestemmer familiens indre struktur, dens hensikt og mål. Etter guddommelig tillatelse kan altså en mann og en kvinne samarbeide med Guds hensikt og bli en del av den. Men det er slik at det hjemmet de bygger blir Hans eiendom. Salme 127,1: "Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves." Det er derfor ikke "vårt ekteskap", men Hans ekteskap, ikke "vårt hjem", men Hans hjem, ikke "vår familie", men Hans familie. Nå kan alt dette bare bli åndelige klisjeer, men er Jesus Herre i våre liv, og tar vi dette på alvor, så viser det seg på en veldig jordnær måte. Hvis Jesus er Herre i vår familie vil det influere på absolutt alt. Fra måten vi pynter våre hjem på til måten vi tilbringer livene med hverandre. En kristen familie er en familie som lever sammen med Jesus Kristus. Og hemmeligheten til et godt familieliv - enten det er med eller uten barn - er enkelt: La familien stå i et godt forhold til Jesus Kristus. Det er ikke noen del av familielivet som faller utenfor dette forholdet.

Noe av det viktigste om er sagt om mann og kvinne finner vi på Bibelens første blader:

Vi er likeverdige, både mann og kvinne er skapt i Guds bilde (1.Mos 1)Vi er ulike, skapt for å utfylle hverandre (1.Mos 2)Vi er like syndige og skyldige, med ulydige hjerter (1.Mos 3)Vi er like elsket av Gud og avhengige av Ham (1.Mos 4)

Det er viktig å legge merke til at mennesket er det siste Gud skaper. Det innebærer at menneske er det høyeste skapte vesen. Bare om mennesket heter det at det er skapt i Guds bilde. Derfor er mennesket enestående.Ved lesningen av Bibelens første blader kan vi merke oss at mann og kvinne er forvaltere av Guds skapte jord. Men vi er skapt forskjellig. Kjønnsforskjellen er en forutsetning for forplantningen, og kjønnsforskjellen, det mannlige og det kvinnelige er villet av Gud, og er en del av det Gud karakteriserer som «overmåte godt».

Gud skaper oss altså som mann og kvinne. Og fra Guds evige hensikt er det at mann og kvinne knyttes sammen i en ekteskapelig pakt. Som mann og kvinne er vi skapt forskjellige, men likevel avhengige av hverandre. Dette er noe av hovedbudskapet i det andre kapitlet i 1.Mosebok. Gud ser at det ikke er godt for mannen å være alene (se vers 18). Derfor vil Han finne en hjelper som er hans like. Det sies om kvinnen.

Noen vil ha det til at dette er nedsettende tale om kvinnen, men det er langt fra det. Ordet for hjelper brukes flere steder i Det gamle testamente om Guds forhold til Israel. Ordet er for eksempel brukt i Salme 20,3: «Måtte han sende deg hjelp fra helligdommen og støtte deg fra Sion.» Gud er Israels støtte og hjelper som folket trenger. Det er med dette utgangspunktet at kvinnen føres inn i mannens liv. Hun representerer noe nødvendig, ikke bare som praktisk hjelp til arbeidet eller hjelp i forbindelse med barn og oppdragelse. Det dreier seg om en hjelp i en omfattende betydning av ordet.

Så kalles da også kvinnen mannens like! Det hebraiske ordet betyr flere ting på en gang. Kvinnen er hans like ved at hun både er mannen likeverdig og av samme kjøtt og blod; det vil si av samme vesen. Men ordet betyr også det som utfyller, legger noe annet til som ikke var der fra før. Hun er av hans kjøtt og blod, men samtidig forskjellig. Gud gir altså ikke mannen en annen mann, men en kvinne. Ikke minst i vår forvirrede tid med en ny kjønnsnøytral såkalt «ekteskaps»-lov på trappene er det viktig å understreke dette enkle faktum!

(fortsettes)

Gjenoppdagelsen og gjenopprettelsen av våre jødiske røtter, del 2

Som jeg skrev i gårsdagens artikkel skrev bønnepioneren og den svenske pinsepastoren Kjell Sjöberg (bildet) en bok som omhandler den gjenopprettelsen som Den Hellige Ånd utfører i tiden før Jesu gjenkomst. I denne boken skriver Sjöberg blant annet om at Kristi forsamling kommer til å gjenoppdage sine jødiske røtter. I denne sammenhengen skriver Kjell Sjöberg:


"Jødenes gjenopprettelse blir for oss som et oppstandelsesliv," og så siterer han Rom 11,15: "For er verden blitt forlikt med Gud ved deres forkastelse (av Kristus), hva annet vil da deres antagelse (av Kristus) bli enn liv av døde." Så legger Sjöberg til: "Israels frelse og gjenopprettelse kommer til å bli så forfriskende for forsamlingen, at den kan sammenlignes med en oppstandelse.... Guds ord får nytt liv, når vi har representanter for Bokens folk med oss. Det er en rikdom for oss kristne og omgås med en jødisk sabra, som tror på Jeshua som sin Messias og som har hebraisk som sitt morsmål. De er som levende leksikon til å ta frem helt nye nyanser i grunntekstens betydning."


Kjell Sjöberg er også inne på de jødiske høytidene: "Å feire Herrens måltid blir mye rikere for en kristen som har deltatt når en jødisk familie innleder sabbaten på fredagskvelden med å bryte brød og drikke vin. De jødisk-kristne høytidene påske, pinse og løvhyttefesten får et mye dypere innhold, når man får feire dem med messianske jøder, som kan forklare deres profetiske innhold i lyset av den jødiske tradisjonen. Det mangler noe i vår påskefeiring inntil en jøde er med og forklarer innholdet i den jødiske påskefeiringen. Det er den høytidsfeirende forsamlingen, festforsamlingen, som skal kunne by inn til bryllupsfesten. Vi trenger å oppleve feststemningen i de jødiske høytidene, før den riktige feststemningen kan opprettes i Guds forsamling. Det er en del av gjenopprettelsen at tusentalls kristne fra hele verden hvert år reiser til Jerusalem for å feire Løvhyttefesten og på denne måten påvirker sine forsamlinger, når de kommer hjem."


Og sist, men ikke minst, er Sjöberg inne på den hebraiske lovsangen. Han skriver at Guds forsamling over hele jorden nå blir velsignet av de nye lovsangene som kommer fra de messianske forsamlingene over hele Israel.

(fortsettes)

Barmhjertighetens telt og messianske forsamlinger i Galilea

I 1989 hadde den messianske jøden Eitan Shishkoff (bildet) en visjon. Han så en oase med mange telt som inneholdt ting som dekket alle slags behov. Guds Ånd talte til Eitan og sa at dette representerte hans kall om å etablere et tilfluktssted og et sted for helbredelse for de mange som kom tilbake til Israel fra sin tid i utlendighet. Mange av de som kom ville ha få økonomiske ressurser, men Gud hadde gitt et løfte: "Se, jeg gjør ende på fangenskapet for Jakobs telt og forbarmer meg over hans boliger." (Jer 30,18)

Seks år senere ble visjonen "Barmhjertighetens telt", en realitet. Arbeidet er i hovedsak konsentrert i Galilea-området. Visjonen handler om å drive et humanitært hjelpesenter, hvor man hjelper nyankomne jøder og hjelper dem med midlertidig husrom, til å finne fast bosted, de får husholdningsvarer, klær, leker og utstyr til barn. Man ønsker samtidig å være et fellesskap som møtes i hjemmene, et tabernakel for prestelig tilbedelse og forbønn, et senter for planting av nye forsamlinger og en messiansk synagoge som feirer sine Torah-røtter.

Til nå finnes det forsamlinger i Kiryat Jam, Haifa, Nasaret, Akko og Poriya Illit.

I neste artikkel vil vi se nærmere på det arbeidet som Eitan Shishkoff og disse nye messianske forsamlingene driver i Galilea.

Gjenoppdagelsen og gjenopprettelsen av våre jødiske røtter, del 1

Gjennom mange år nå har jeg vært interessert i kirkehistorie, og har brukt mye tid på å lese og studere de ulike fasene og utfordringene til den kristne forsamlingen opp gjennom tidene. Parallellt med dette har jeg hatt like stor interesse for forsamlingens jødiske røtter, men det er først i de senere år at jeg har sett betydningen av et nærmere studium av de forbildene som ligger i Den gamle pakt, for eksempel betydningen av de jødiske høytidene. En av de som vekket min interesse for dette var bønnepioneren og pinsepastoren Kjell Sjöberg fra Sverige. I august 1995 utgav Sjöberg en bok som heter: "Guds plan för upprättelse", med undertittelen: "Profetisk innriktning för bön i den sista tiden." Det er en bok som tar for seg ulike sider av den gjenopprettelse som Guds ord profeterer skal skje for Jesus kommer igjen. I Apgj 3,21: "Han som Himmelen skal ta imot, inntil de tider kommer da alt skal gjenopprettes, det som Herren deres Gud har talt om ved sine hellige profeters munn, siden begynnelsen på denne tidsalder." I denne boken skriver Kjell Sjöberg blant annet følgende. (Den norske oversettelsen er gjort ved meg):


"Forsamlingen ble født på pinsedagen i Jerusalem blant jøder og deres ledere var alle jøder. Men ganske tidlig ble disse røttene til Jerusalem skåret over. Den første forsamlingen måtte tåle forfølgelse på grunn av de religiøse jødene. I stedet for Jerusalem ble forsamlingens hovedstad Rom, som var fortsettelsen av Athen, med dens hellenistiske kultur, tradisjonsmønster og fornuftstro. Nå står forsamlingen ved veikrysset mellom Athen eller Jerusalem, humanismen eller Gudsåpenbaring. Gud har utvalgt Jerusalem og festet sitt navn der til evig tid. Det er til Jerusalem Jesus skal komme tilbake, og Jerusalem kommer til å bli verdenshovedstaden, der Jesus skal samle folkene i sitt verdensrike. Vår fremtid er knyttet til den dag Jerusalem skal bli en emne til lovsang på jorden, når alle profetier om Israel og Jerusalem har gått i oppfyllelse."


Sjöberg gir uttrykk for at denne gjenopprettelsen av den jødiske forbindelsen involverer mye mer enn bare å lære å kjenne den jødiske verden, historie og kultur på en abstrakt måte. Det handler i stedet om å opprette relasjoner. I denne forbindelse henviser han til en bok som er skrevet av Marvin R. Wilson, med tittelen: "Our Father Abraham." Her heter det:


"Om man skal forholde seg til dette emne på en rent akademisk måte, så kommer det aldri til å gripe tak i en. Det går ikke an å være involvert i dette emne på en upersonlig eller uengasjert måte. Det må finnes noe virksomhet på dypet på det subjektive eller personlige planet. Kanskje vi skulle kunne kalle denne innretning for "å ha et jødisk hjerte", en levende følelse for jødedommens verden. Det må finnes en ild som er tent innenfra. Denne følelse kan ikke overføres på kun en objektivt eller programmert måte. I korthet: det må antennes; det går ikke bare gjennom undervisning. En dyp og blivende forståelse for den jødiske kulturen og for det jødiske folket kommer utenfra, at man kjenner i sitt innerste at min dypeste åndelige identitet er med en Herre som er jødenes Gud, og at "frelsen kommer fra jødene." (Joh 4,22) Det fornemmes, som om man har gjennomgått en åndelig hjertetransplantasjon om at man åndelig er "innpodet i Israel", det jødiske folket. Det er å oppdage, at gjennom vår far Abraham har vi blitt en del av en ny familie og en ny verden av relasjoner til mennesker. (Gal 3,29) Denne personlige fornemmelsen får næring av bevisstheten om at vi står i en enorm takknemlighetsgjeld til det jødiske folk. En av de mest takknemlige og selvpålagte ansvarsoppgavene er at vi ikke bare erkjenner sin skyld, men også å søke menigsfulle og konstruktive måter å betale tilbake det vi skylder."


Vi skal i kommende artikler se nærmere på hva denne gjenopprettelsen av våre jødiske røtter innebærer for Kristi forsamling.


(fortsettes)

Den kristne familien, del 2

Mens den lutherske teologen Dietrich Bonhoeffer satt i sin celle i Nazi-fengslet skrev han han brylupstale, hvor det heter: "Ekteskap er mer enn deres kjærlighet til hverandre. Det har høyere mål og makt, for det er noe som Gud har innstiftet. Gjennom denne hellige institusjonen vil Han holde den menneskelige rase ved like til endens tid. I deres kjærlighet ser dere bare dere to i verden, men i ekteskapet er dere en lenke i en kjede av generasjoner, som Gud lar komme og gå inn til Hans rike. I deres kjærlighet ser dere bare deres egen lykkes himmel, men i ekteskapet plasseres dere i et ansvarsforhold til verden og menneskeheten. Deres kjærlighet er en privat eiendom, men ekteskapet er mer enn noe personlig - det er en status, en tjeneste."

Det bibelske ekteskapet er hellig. Det ser vi tydelig i Det nye testamentes fremstilling av den kristne forsamlingen, hvor ekteskapet brukes som en modell for å uttrykke hva Kristi forsamling innebærer. Mellom forsamlingen og Kristus er det et kjærlighetsbånd som er mer hellig, som er finere og fastere enn noe annet som har eksistert mellom Gud og mennesket. Mannen og hustruen har fått den store oppgaven å representere bildet på denne foreningen mellom Kristus og forsamlingen - et bilde som i aller høyeste grad taler om selvoppofrelse, innvielse og kjærlighet. I det kristne ekteskapet ser vi noe høyere enn blott et moralsk forhold, det er snakk om et mysterium: "Dette mysteriet er stort - jeg taler om Kristus og menigheten." (Ef 5,32)

Den kristne familien er også et bilde av det kommende Guds rike, for i den kristne familien skalo visdom og vennlighet prege denne sanne autoritet og vilje til lydighet, en gjensidig tillit som nettopp er karakteristisk for dette riket.

For å sitere Larry Christenson igjen: "Den kristne familie eksisterer ikke for sin egen skyld. Den er skapt for å bringe ære til Gud."

40 dager i bønn for Norge

I morgen starter den landsomfattende bønnekampanjen "40 dager i bønn for Norge". I et brev til alle landets kristne skriver Predikantringen på Hamar, som er inititivtager til bønnesatsningen: "Vi tror Gud ønsker vekkelse i Norge! Motoren i vekkelser er alltid at Guds folk har ropt til Gud om besøkelsestider. Vi tror bønneaksjonen Norge 40 dager kan være et samlende redskap for kristne i Norge fra alle kirkesamfunn.”

Norge 40 dager er en årlig, tverrkirkelig, nasjonal bønneaksjon som ble startet i 2002. Aksjonen er drevet på dugnad av frivillige ildsjeler med ulik kirkebakgrunn. Jeg var selv med i den første komiteen som la grunnlaget for disse nasjonale bønnesatsningene. Bønnekampanjen har hvert år tatt utgangspunkt i et hefte som trykkes og selges til de som ønsker å være med. Slik at både menigheter og enkeltpersoner kan delta i de 40 dagene aksjonen varer. Heftet har vært trykket i 3000 eksemplarer hvert år. Folk fra ulike sammenhenger har bidratt med innspill. Årets bønnebok er ”Forbered deg på vekkelse”, skrevet av en kjær venn, Günter Krallmann. Det er en 40-dagers bønneguide til personlig fornyelse. Det vil også bli laget en enkel bønnemanual som skal brukes sammen med boken under aksjonen. Denne vil bli gjort tilgjengelig for gratis nedlasting på aksjonens nettsider: http://www.norge40dager.no/.”

For kommende år ble Predikantringen i Hamar utfordret til å ta på seg ansvaret for bønneaksjonen Norge 40 dager. Ole Kristian Sameien, forsamlingsleder i Norsk Luthersk Misjonssamband i Hamar, er leder i styret. I tillegg er representanter fra Frikirken, Hedmarktoppen og Ungdom i Oppdrag med i styret. Samarbeidspartnere for bønnekampanjen er DAWN Norge, NORME og Pinse For Alle. Et crescendo for årets aksjon blir den årlige bønnekonferansen på Ungdom i Oppdrags hovedsenter, Grimerud Gård ved Hamar, 24.-27. april 2008.

Jeg vil gjerne oppmuntre bloggens mange lesere til å være med å be disse 40 dagene. Norge er inne i en meget alvorlig situasjon, ikke minst på grunn av den nye kjønnsnøytrale "ekteskaps"-loven, fosterdrapene, frafall fra Guds ord og den åndelige utarmingen. Mens disse linjene skrives fikk jeg telefon fra en liten pinsemenighet i området her som satser på daglige bønnesamvær i lokalet deres. Det er oppmuntrende. Jeg håper på mange slike initiativ!

Den kristne familien, del 1

En som har betydd mye for mine teologiske refleksjoner rundt Bibelens undervisning om det kristne ekteskapet, er den lutherske presten Larry Christenson. Her sammen med sin kone Nordis. De to er pensjonister nå, men i forbindelse med den såkalte karismatiske bevegelsen var Larry Christenson en sentral skikkelse. Fortsatt reiser ekteparet og holder seminarer om ulike temaer, og særlig knyttet til den tematikken vi nå skal behandle. Filadelfiaforlaget utgav Larry Christensons første bok: "Den kristne familien." Den vakte berettiget oppsikt fordi Larry Christenson også var tro mot Bibelens ord om underordning. Senere kom Prokla Media med boken "Det kristne ektepar", som ekteparet Christenson har skrevet sammen. Fra denne boken har jeg hentet følgende:

"Ekteskapet er innstiftet av Gud. Det tilhører Ham. Han har ikke gitt det til menneskene for at de skal gjøre hva de vil med det. Gud kaller menneskene inn i ekteskapet. Det bringer, eller kan bringe, velsignelse til dem som vil gå inn i det. Men det er likevel ikke hovedsaken. Det viktigste er at ekteskapet fullfører Guds hensikt med det," skriver ekteparet Christenson og så siterer de den lutherske teologen Dietrich Bonhoeffer som har sagt: "De som går inn i ekteskapet går inn i en trust, en sammenslutning."

Ekteskapet tilhører Gud - det er sannelig en frigjørende sannhet. Om dette skriver Christenson: "Først og fremst løser denne sannheten oss fra den misforståelse at ekteskapet tilhører oss selv. Hvis det tilhører oss, kan vi jo bruke eller misbruke det, sette det tilside, oppheve det eller forandre det, akkurat som det passer oss. Et ekteskap som tilhører mennesket alene, vil være overgitt til egoisme og umodenhet, - ja til ren og skjær tilfeldighet.

For det andre setter denne sannhet oss fri fra den misforståelse at vi tilhører ekteskapet. Hvis vi tilhører ekteskapet, kan vår innsats for lett begrense seg til ren plikt. Å bli lukket inn i et ekteskap, som i en upersonlig institusjon, kan nok føre til en slags stabilitet. Men det betyr også at ektefellen eller andre familiemedlemmer kan bruke og undertrykke oss."

Den kristne familien under angrep

Guds gode ordninger for familien er under kraftig angrep i vår tid. Ondskapens åndehær i himmelrommet har hatt rådslagningsmøte, og med stor list forfører de mennesker til å rive ned de gamle grensesteinene som våre fedre har satt. (Ord 22,28) Og det får konsekvenser. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser utviklingen klart:


De siste 30 årene er antall selvmord blant unge firedoblet, det samme er antall skilsmisser. Antall barn under vernetiltak er tredoblet. Antall personer som trenger sosial støtte er seksdoblet. Antall drap er firedoblet, og antall anmeldte voldtekter er femdoblet. Barna er de store taperne, viser stadig flere undersøkelser. Jeg er enig med pastoren i Den evangelisk lutherske Frikirke i Trondheim, Thomas Bjerkholt, som sier at "forvitringen av familien er en av hovedgrunnene til samfunnets ubalanse." Førsteamanuensis Ola Listhaug ved Universitetet i samme by som Bjerkholt er pastor, sier i et intervju at "den sterkeste kriseindikatoren er at samfunnet har problemer med å gi barn en trygg og normal oppvekst." Listhaug får følge av professor Reidar Almås som sier at "dagens samfunn er et resultat av mange sosialdemokratiske prosjekter i velfredsstaten der en har lagt vekt på økonomisk vekst, og mindre vekt på relasjonene i naboskap og familie."


Nå gjenstår det største prosjektet av dem alle, den såkalte kjønnsnøytale "ekteskaps"-loven, hvor konsekvensene vil bli vidtfavnende og ikke reversible. Den såkalte utredningen som er gjort er mildest talt elendig utført. Vi vet ikke hvilke enorme konsekvenser denne loven vil få for Norge. Men vi aner dem allerede, og det lover ikke godt for den oppvoksende slekt.


I en serie artikler kommer vi til å se nærmere på hva Bibelen har å si om familien, og forholdet mellom mann og kone. Serien starter med det første.

Glem ikke de kristne i Nord Korea

I de siste dagene har det vært mye fokus på det som skjer i Tibet. Det er ingen tvil om at kinesiske myndigheter gjør seg skyldige i alvorlige brudd på menneskerettighetene, og det er nok mye som ennå ikke har kommet frem av drap og grusomheter i Llahsa og andre steder i dette meget lukkede landet. Det er mange grunner til å protestere mot det som skjer. Men det er illevarslende at det er taust rundt situasjonen for de kristne i Nord-Korea. All religionsutøvelse er forbudt i dette landet, som er et av verdens mest lukkede samfunn. Oppdager politiet en Bibel, kan det bety dødsstraff. Tenk på det i dag når du åpner din Bibel for å ha din stille stund! Landets befolkning på 23 millioner lever i ytterste fattigdom, de er utsultet og sterkt undertrykket. Vi vet at ca 200 000 personer er fengslet eller oppholder seg i umenneskelige arbeidsleire. Mange kristne har med stor fare for sitt eget liv forsøkt å komme seg over til Kina, eller Mongolia. Oppdages disse sendes de øyeblikkelig tilbake. Da venter tortur og den visse død. La oss mobilisere til intens forbønn for våre kristne trossøsken i Nord-Korea. Det var i Nord-Korea den store vekkelsen startet på begynnelsen av 1900 tallet som berørte denne delen av verden. Skriv innlegg i avisene! Ta kontakt med stortingsrepresentanter for ditt fylke, ikke mist medlemmene av Utenrikskomiteen. Gjør dem oppmerksomme på at mennesker blir drept for sin tro på Jesus i dette landet som styres med jernhånd av Kim Jong II. Bildet viser tortur av en nordkoreansk kristen.

Graven er tom! Jesus lever!

Alt står eller faller med dette spørsmålet: Stod Jesus opp igjen fra graven eller ikke? Det er de som mener at den kristne tro først og fremst dreier seg om etikk og moral. Men det er feil. Det var ikke Bergprekenen som gjorde at kristendommen oppsto. Helt fra begynnelsen har hele den kristne tros eksistens stått eller falt med overbevisningen om at Jesus var vakt opp fra de døde. De første kristne forkynte ikke bare at Jesu grav var tom på den første påskedagen, skjønt de la vekt på det. De gjorde det imidlertid også klart, både i ord og handling, at Jesus var i live blant dem. Siden har det vært den kristne tro. De kristne er overbevist om at Jesus har stått opp, og at Han er villig og i stand til å bringe nytt innhold inn i livet til den som er rede til å ta imot Ham.

Apostelen Paulus tar opp dette i det første brevet han skriver til den kristne forsamlingen i Korint:

"Hvis det blir forkynt om Kristus at Han er oppreist fra de døde, hvordan kan da noen blant dere si at det ikke er noen oppstandelse fra de døde? Hvis det ikke er noen oppstandelse fra de døde, da er heller ikke Kristus oppstått. Og hvis ikke Kristus er oppstått, da er vår forkynnelse uten innhold, og troen deres er også uten innhold. Ja, og da blir vi regnet som falske vitner om Gud, fordi vi har vitnet om Gud at Han har oppreist Kristus, som han ikke har oppreist - hvis det altså er slik at de døde ikke oppstår. For hvis de døde ikke oppstår, da er ikke Kristus oppstått. Og hvis Kristus ikke er oppstått, da er troen deres til ingen nytte. Dere er fortsatt i deres synder. Da er også de som er sovnet inn i Kristus, gått fortapt. Hvis det bare er i dette livet vi har satt vårt håp til Kristus, da er vi de ynkeligste av alle mennesker. MEN NÅ ER KRISTUS OPPSTÅTT FRA DE DØDE..." (1.Kor 15,12-20a)

Det er sterke ord apostelen bruker. Han sier det rett ut: Uten oppstandelsen har verken forkynnelsen vår, eller troen vår noe innhold. Da er den til ingen nytte. Og er ikke Kristus stått opp fra de døde, er vi de ynkeligste av alle mennesker.

Så det nytter ikke å leve på den kristne tros etikk og moralske prinsipper alene. Det må noe mer til! Og dette mer er det faktum at vi ikke tror på en lære alene, men vi tror på Han som har seiret over døden og som lever og skal leve i all evighet! Jesus! Det er dette som kan skape forvandlede liv, når mennesker møter Den levende Frelseren. En lære kan ikke sette fri eller tilgi synd. Men en levende Jesus kan.

Bildet viser Gravhagen i Jerusalem.

Halleluja! Pastor Zaur Balajev er satt fri!

Det er med stor glede jeg kan meddele bloggens lesere at pastor Zaur Balajev er satt fri! Gud har hørt de mange troendes bønner. Dette er virkelig en jubeldag!!! Det var sent på dagen tirsdag 18. mars att Balajev kunne forlate fengslet i Baku, etter at landets president hadde innvilget amnesti til noen personer som har vært fengslet. Zaur Balajev er pastor for en liten baptistmenighet og har siden i fjor vår sittet fengslet på grunn av falske anklager. Den hjertesyke pastoren, med svært dårlig helse, skal i følge anklagene ha klart å rundjule fem politimenn på en og samme tid! Rettsaken mot Balajev, som var en farse fra ende til annen, varte i to minutter! Men nå er Balajev en fri mann. Dette er nå endelig bekreftet av hans sønn og pastor Ilya Zenchenko som er predident for Unionen av Evangeliske kristne-Baptistene i Aserbajdsjan. De møtte Balajev utenfor fengslet og dro rett til Baptistkirkens lokaler hvor Balajev ble møtt av menighetens medlemmer. De falt straks på kne og takket og lovet Gud for dette mirakel. Fra møtet i Baptistkirken dro Balajev hjem til landsbyen hvor han kommer fra.

Det er viktig at vi fortsatt husker Zaur Balajev i våre bønner. Han sliter i utgangspunktet med dårlig helse, og den har forverret seg betraktlig under de elendige soningsforholdene han har vært utsatt for. La oss også huske å be for hans menighet, og for landet og folket. La oss også fryde oss og takke Gud for dette bønnesvaret! Jesu egen ord i Matt 16,18 viser seg igjen å være sanne:

"... og på denne klippen vil Jeg bygge Min menighet. Og dødsrikets porter skal ikke få makt over den."

Offerlammet

Johannes 1,29 er et ord jeg stadig vender tilbake til. Det er døperens vitnesbyrd om Jesus: "Se der Guds lam, som bærer bort verdens synd." Denne påsken har dette vært ordet som jeg har meditert spesielt over.

C.O. Rosenius, som har satt slike gode spor etter seg i Norden, har sagt om dette ordet: "Vår fulle frihet fra syndens skyld og dom overfor Gud og vår egen samvittighet hviler på en så enkel sannhet som denne at dersom noe blir tatt bort fra et sted og lagt på et annet sted, så ligger det ikke lenger på det første stedet. Dersom dine synder er lagt på Guds Lam, så ligger de ikke på deg. Har Gud Herren lagt dine synder på Lammet, tilreknet og starffet dem på Ham, da står de ikke lenger på din regning." Rosenius, som ble kalt for Nordens lille Luther, siterer selveste lærefader Martin som har sagt:

"Den Herre Gud sa: Jeg vet at dine synder er for svære å bære for deg. Se, jeg vil derfor legge dem på mitt Lam og ta dem bort. Tro du på dette. For når du gjør det, er du fri fra synden. Synden har bare to steder å være. Enten er den hos deg og hviler tungt på ditt hode, eller så er den på Kristus, Guds Lam. Dersom den hviler på dine skuldre, da er du fortapt. Men dersom den hviler på Kristus, da er du fri og blir frelst. Velg nå hvilken av delene du vil. At syndene ble liggende på deg, det var etter lov og rett. Men av nåde er de lagt på Kristus, Lammet. Hadde det ikke vært slik, og hadde Gud villet gå i rette med oss, var det ute med oss." (C.O. Rosenius: Husandaktsboken. Lunde forlag, side 518-519)

Det står så flott og så sterkt i Augustana, i kapitlet: "Evangeliet om forsoningen", om Guds Lams gjerning:

"For da vi var skapt og hadde fått alle slags goder av Gud Faderen, da kom djevelen og brakte oss inn i ulydighet, synd, død og all ulykke, så vi lå fordømt til evig fordømmelse under Guds vrede og unåde, - slik som vi hadde forskyldt og fortjent. Da fantes hverken råd, hjelp eller trøst før denne enbårne og evige Guds Sønn forbarmet seg over oss, vår jammer og elendighet, av sin grunnløse godhet, og kom fra himmelen for å hjelpe oss. Således er hine tyranner og fangevoktere (synden, døden, djevelen) fordrevet. I deres sted er Jesus Kristus kommet, - Han som er Herre til liv, rettferdighet, alle goder og frelse og som har revet oss arme fortapte mennesker ut av helvetes gap, vunnet oss, frigjort (forløst) oss og atter brakt oss inn under Faderens behag og nåde. Han har tatt oss til eiendom under sitt vern og forsvar, forat Han kan regjere oss ved sin rettferdighet, visdom og makt, ved sitt liv og sin frelse." (Konkordieboken. De lutherske bekjennelsesskrifter. Oversatt, systematisk ordet og med anmerkninger av Dr.Philos Olav Valen-Sendstad. Lunde forlag, side 106)

Etter dette er det bare en ting å si: Halleluja!

De åtte myrdede bibelskoleelevene i Jerusalem

Dette er de åtte jødiske bibelskoleelevene som ble drept i terroranslaget mot Mercaz Harav i Jerusalem 6. mars i år. 11 ble hardt såret. Bibelskolestudentene hadde forut for massakren deltatt i en stor bønnesamling ved Vestmuren (Klagemuren) om ettermiddagen 6.mars. De ba for befolkningen i Sør-Israel som lider mye på grunn av de stadige rakettangrepene fra palestinsk-arabiske grupper. Bibelskolestudentene skulle feire den jødiske nymånefesten i Adar måned og mange var derfor samlet i biblioteket på bibelskolen. Da kom den palestinsk-arabiske terroristen inn og åpnet ild mot studentene ved 20.30 tiden. Resultatet av udåden er at åtte unge jøder ble frarøvet livet, 11 skadet, mange av det hardt skadet og alle som var der er merket for livet. La oss huske deres familier og pårørende i bønn.


Ofrene er:


• Segev Peniel Avihail, 15, fra Neve Daniel• Neria Cohen, 15, fra Jerusalem• Yonatan Yitzhak Eldar, 16, fra Shilo• Yehonadav Haim Hirschfeld, 19, fra Kokhav Hashahar• Yohai Lifshitz, 18, fra Jerusalem• Doron Meherete, 26, fra Ashdod• Avraham David Moses, 16, fra Efrat• Ro'i Roth, 18, fra Elkana.

Hva galt hadde disse åtte ungdommene gjort? Deres forbrytelse: De var jøder, og de studerte Bibelen! Bildene sier mer enn ord. De to yngste blant de myrdede er bare 15 år. Drapsmannen Ala Abu Dheim kom fra Jebel Mukaber i det østlige Jerusalem. Han hadde israelsk identitetskort, noe som gjorde at han fritt kunne reise inn i Jerusalem. Familien hans satte straks opp et sørgetelt med flagg fra Hamas og Hizballah. Begge disse organisasjonene har truet med lignende aksjoner på israelsk jord.

Bønnen i Getsemane

Mens vinden uler rundt husmønene, og ilden brenner på peisen, leser jeg en bok av Arkimandrit Sofrony (1896-1993). Etter sin omvendelse til Kristus reiste Sofrony (bildet) til Det Hellige berget, Athos, der han i mange år levde nært innpå startets Siluan, som er blitt kalt 1900-tallets mest autentiske munk, en mann som levde så nært Jesus at atmosfæren som omgav ham var som fortettet av Guds nærvær. Etter en hard sykdomstid kom Arkimandrit Sofrony til Essex i England i 1959. Rundt ham vokte det fram en livlig klosterkommunitet med kvinner og menn fra mange land. Den er i dag en varmekilde for pilegrimer fra ulike deler av verden og med ulik kirkelig tilhørighet. Arkimandrit Sofrony har skrevet en tekst om Getsemane. Den er lang, så jeg gjengir bare deler av den for bloggens lesere. For meg ble disse betraktningene, som kommer ut av Sofronys egne bibelmeditasjoner, til stor velsignelse. Jeg håper de kan bli til like stor velsignelse for deg som leser dem her:

"Jesu bønn i Getsemane er uten tvil den mest høytstående av alle bønner, på grunn av sin verdighet og evne til å sone verdens synder. Samtidig er den en av de mest verdifulle åpenbaringer av Gud og mennesket. Båret frem til Gud Faderen i en ånd av guddommelig kjærlighet er den for alltid nærværende i verdens liv, et lys som aldri slokner. Som historisk hendelse var den kortvarig. Som åndelig uttrykk for den guddommelige kjærligheten begynte den før verdens skapelse (jfr 1.Pet 1,20) og opphører ikke å virke inntil denne dag.... I denne bønnen omfavnet Herren alt som har hendt siden skapelsen av den første Adam inntil det siste menneske som skulle fødes av en kvinne.

Kristi kjærlighet, som seirer i evigheten, utsettes på det jordiske plan for store prøvelser. Ingen har noensinne lidd som Ham... Om vi i noen grad skal kunne nærme oss innsikten om hva som hendte disse dagene, de mest tragiske i verdenshistorien, slik at vi selv, om bare "ser i et speil, i en gåte" (1.Kor 13.12) får se den vei Kristus gikk, må vi alle gjennomgå utallige prøvelser. Når vi rammes av alle slags motganger pg ulykker, la oss vende vårt blikk mot alle dem som utstår plager på jorden. La oss inneslutte dem i vårt hjertes bønn, gjennom våre egne plager. På en slik måte åpner vi vårt hjerte for alle brødre og søstre som er tynget av så mange ulykker, på samme måte som em mor med kjærlighet og smerte favner sitt syke barn i sitt fang. Måtte vår bønn bli et rop fra hele verden til Gud, vår Far! En slik bønn gjør oss, gjennom Den Hellige Ånd, delaktige i Herrens kjærlighet....

Det er ikke de fysiske smertene som Kristus utsto under konfestelsen som er det viktigste, men de gjør Hans lidelser fullstendige i alle henseender. Også vi vet at sjelen kan få mer smertefulle sår enn kroppen... Jo større kjærligheten er, desto dypere er sjelens lidelser. Desto dypere kjærligheten er, desto større er smerten.

Det er umulig å gi en beskrivelse av lidelsene som Jesus fra Nasaret utsto- Hele Hans liv på jorden var intet annet enn en stadig plage. Golgata var bare sluttakten."

Det brødet vi bryter

I går kveld delte jeg fellesskap med vennene på Filadelfia Lena. Vi var samlet rundt Herrens bord. Det var et godt fellesskap med en helt spesiell atmosfære, hvor det både var godt å be og forkynne Guds ord. I min undervisning tok jeg utgangspunkt i 1.Kor 10,16-17:

”Velsignelsens beger som vi velsigner, er ikke det samfunn med Kristi blod? Brødet som vi bryter, er ikke det samfunn med Kristi kropp? For vi er ett brød og en kropp, selv om vi er mange. For vi har alle del i det ene brødet.”

Her følger deler av min undervisning:

Det må ha vært en forunderlig dag for Jesu disipler dette. På den første dagen i det som jødene kalte ”de usyrede brøds høytid”, ønsket Jesu disipler å gjøre i stand påskemåltidet. Det som i utgangspunktet så ut til å bli et ganske alminnelig påskemåltid, til minne om jødenes utgang fra Egyptens slaveri skulle bli første gang Den nye pakts måltid ble feiret.

Evangeliene forteller oss at det var et måltid de feiret. Vi leser for eksempel hos Matteus, i Matt 26,26: ”Og mens de holdt måltid, tok Jesus brødet, velsignet, brøt det og gav det til disiplene og sa: Ta, et! Dette er min kropp.”

Det var mens de spiste sammen, at Jesus tar et brød, velsigner det, bryter det og gir det til sidemannen. Det er ingen tvil om at denne jødiske tradisjonen ble ført videre i den første kristne forsamlingen. Nattverden, selve ordet betyr kveldsmåltid, ble feiret i forbindelse med et måltid mat. Dette er det såkalte agapemåltidet, eller kjærlighetsmåltidet, som vi leser om i 1.Korinterbrev.

Det er først senere i kirkehistorien at man begynte å feire nattverd som noe atskilt fra et måltid mat. Det skjer med bakgrunn i katolisismen svært mange forsamlinger feirer nattverd som noe spesielt, atskilt fra måltidsfellesskapet – og det er med bakgrunn i Rasjonalismen at vi feirer nattverd kun en gang i måneden. Med fornufttroen kom også brødrasjoneringen! Det er ganske interessant å se hvorfra vi har fått våre tradisjoner.

De første kristne feiet nattverden daglig, eller så ofte de kom sammen. I Apgj 2,46 leser vi: ”De holdt seg daglig med ett og samme sinn i templet, og de brøt brødet i hjemmene. De åt sin mat med glede og hjertets oppriktighet.” At de første kristne feiret nattverden når de kom sammen som menighet ser vi når vi leser Apgj 20,7: ”De første dag i uken kom disiplene sammen for å bryte brødet.”

At nattverdfeiringen var helt sentral i den første menighet, ser vi jo at den nevnes som en del av trosgrunnlaget, slik det er gjengitt i Apgj 2,42: ”Og de holdt hele tiden urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene.”

Så kan vi jo spørre oss hvorfor dagens kristne ikke feirer nattverd oftere? Foruten om de historiske årsakene – som jeg alt har pekt på, så tror jeg det for oss frikirkelige har sin årsak i at vi kaller dette et minnemåltid. Går vi til Skriften ser vi at dette var langt mer enn bare det å minnes det Jesus gjorde på korset. Jo, det er helt rett at Jesus sa, i forbindelse med at Han brøt brødet: ’Gjør dette til minne om meg.’ Men nattverden, eller brødsbrytelsen som jeg liker å kalle den, er mer enn dette. Problemet tror jeg, er at mange av våre medlemmer og besøkende, ikke forstår hvorfor brødsbrytelsen er så viktig. Hvis det bare er for å minnes det Jesus gjorde så kan vi jo minnes Han på mange andre måter. Så hvorfor skal vi bryte brødet når vi kommer sammen? La oss gå til Skriften for å se.

Når Jesus og Hans disipler spiser påskemåltidet, så gjør ikke Jesus noe annet enn det hver husfar gjorde, da påskemåltidet ble feiret. Likevel blir alt nytt og annerledes. Det Han gjør blir til den nytestamentlige brødsbrytelsen. Det nye ligger i hva Jesus sier. Det er Hans ord som gir måltidet et nytt innhold og et nytt sentrum: Ham selv. Jesus setter seg selv i påskelammets sted, og anser seg selv for å være påskelammet.

Det gammeltestamentlige påskemåltidet hadde alltid for alle deres deltagere vært et møte med ordene om befrielsen fra Egypt, med ordene om Guds frelseshandlinger for sitt folk under tiden fra erobringen av Kanaans land til befrielsen fra Babylon, til ordene om en kommende befrier: Messias.

På motsvarende måte er det Jesu ord som gjør den nytestamentlige brødsbrytelsen til noe enestående. Når Jesus tar brødet og sier: ’Ta, et! Dette er min kropp,’ og begeret og sa: ’Drikk alle av det. For dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndernes forlatelse,’ så er dette noe helt nytt. Uten innstiftelsesordene er det ingen nytestamentlig nattverd vi feirer. På grunn av innstiftelsesordene åpnes vide perspektiver for oss. De formidler hele den bibelske frelseshistorien for oss. Jesus-skikkelsens sentrale plass i brødsbrytelsen ut i fra innstiftelsesordene, motsvares av at Jesus har denne sentrale plass i hele Guds frelseshistorie med verden. Alle de frelsesløftene Gud fra gitt fra Fallets dag og fremover i historien, ble til virkelighet i Jesus Kristus. Om dette skriver apostelen Paulus i 2.Kor 1,20: ”For så mange som Guds løfter er, i Ham er de ja, og i Ham er de amen, Gud til ære ved oss.”

Hele Jesu verk, så vel som Jesus personlig, er gjennom ordene i nattverden nærværende som det sentrale – ja, som den bærende grunn. Brødsbrytelsen er derfor et møte med Kristus. Levende og nærværende. Og vi får feire dette nærværet gjennom noe konkret: brød og vin.

Det er få konkrete ting vi har å forholde oss til i utøvelsen av vår tro. Vi har dåpen, og den er veldig konkret, og vi har brødsbrytelsen. Og i brødsbrytelsen har vi: brødet og vinen. Brødet som et symbol på Kristi kropp. Den som ble brutt i stykker for oss. Ved Hans sårmerkede kropp finnes det legedom og helbredelse. ”Sannelig, det var våre sykdommer Han tok på seg, det var våre smerter Han bar, men vi regnet Ham som rammet, slått av Gud, og gjort elendig. Men Han ble såret for våre overtredelser, Han ble knust for våre misgjerninger. Straffen for at vi skulle ha fred, rammet Ham, og ved Hans sår har vi fått legedom,” leser vi hos profeten Jesaja.

Vinen er et symbol for blodet, Kristi dyrebare blod. I 1.Pet 1,18-19 leser vi: ”For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting som sølv eller gull dere ble løskjøpt fra det tomme livet dere arvet fra fedrene, men med det dyrebare Kristi blod, som av et lam uten feil og uten flekk.”

Med brødsbrytelsen inneholder mer enn dette, selv om det å feire Jesu nærvær på denne måten, med å ta imot symbolene for Kristi kropp og Hans blod, i seg selv burde være nok til at vi med glede feirer dette hver gang vi kommer sammen.

Vi ser dette av ordene vi leste innledningsvis fra 1.Kor 10,16-17. Det er flere ting som tyder på at disse ordene hører med til en av de første nattverdsliturgiene. Hva forteller så disse ordene oss? At brødsbrytelsen også er et møte med Kristi disipler. Det er et fellesskapsmåltid. Og det handler om et dobbelt fellesskap, dels mellom Jesus og nattverdgjestene, og dels mellom disse innbyrdes. Forutsetningen for dette dobbelte fellesskapet er Kristi nærvær i brødsbrytelsen. I brødsbrytelsen virkeliggjøres det som er den kristne tros innerste vesen: det åndelige fellesskapet med Kristus selv, muliggjort gjennom syndenes forlatelse. Ingenting i kristenlivet er større enn fellesskapet med den levende Kristus selv.

I brødsbrytelsen møter vi Kristus, og det er som Kristi kropp vi kommer sammen. Her utgjør vi alle hver vår lille del, og når vi kommer sammen, er det Kristi kropp. Det burde virkelig begeistre oss! Fra nattverdfeiringen blir vi sendt ut i hverdagslivet for å leve ut Kristus-fellesskapets velsignelser til menneskene rundt oss.

Disiplene som Jesus feiret nattverden sammen med var et fellesskap fordi Kristi etterfølgelse forenet dem. De hadde ikke selv valgt hverandre på grunn av felles interesser, idealer eller tradisjoner, eller fordi de likte hverandre. Det de hadde felles var at de var kalt av Kristus og hadde sagt ja til dette kallet. Felles etterfølgelse – felles nattverdfeiring.

Brødet vi bryter er samfunnet med Kristi kropp. Vi bindes sammen når vi bryter brødet sammen. Brødet vi spiser gir oss del med Kristi kropp. Det viser oss at vi er ett i Ham.

I brødsbrytelsen er vi også som Kristi kropp forenet i lovsang og tilbedelse. Det er derfor nattverden også kalles eukaristi. Eukaristi betyr takksigelse. Takksigelse for at Kristus lever, at Kristus er nærværende, at Kristus skal komme igjen. Når Jesus og Hans disipler skjærtorsdag feiret påskemåltidet så sang de de såkalte Hallel-salmene – det vil si Salmene 114 til 118 i Salmenes Bok. Disse salmene uttrykte gleden over Guds storhet, godhet og frelsesgjerninger. Like naturlig er det for oss som kristne å kunne glede oss over det samme.

Brødsbrytelsen er også en smak av himmelen, av fremtiden! I 1.Kor 11 heter det i vers 26: ”For så ofte som dere eter dette brødet og drikker av dette begeret, forkynner dere Herrens død inntil Han kommer.” Nattverdfeiringen er altså både en forkynnelse i seg selv om Jesu lidelse og død, om det fullbrakte Golgata verket, og det er samtidig en understrekning av Hans gjenkomst. Og i nattverdfeiringen trer Kristi kropp fram som Den nye paktens folk. Vi må ikke glemme dette svært viktige forholdet. For Jesus understreker det så sterkt selv. Han sier det slik i Matt 26,28: ”For dette er mitt blod, den nye pakts blod.” Nattverden innevarsler noe helt nytt: Den nye pakt. Og for den gjelder bedre løfter enn den gamle. Vi leser dette i Hebr 12,22-24: ”Men dere er kommet til Sions berg og til den levende Guds stad, det Himmelske Jerusalem, til en talløs skare av engler, til festforsamlingen og menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i himlene, til Gud, alles Dommer, og til de fullendte rettferdiges ånder, til Jesus, Mellommannen for den nye pakt, og til renselsens blod som taler bedre enn Abels blod.”

Getsemane - oljepressen

Det er to ting som gjør at ordet Getsemane er spesielt for meg. Begge har med personlige opplevelser å gjøre. Den ene opplevelsen skriver seg mange år tilbake. Jeg bodde sammen med en god venn av meg, og han hadde en talekassett med bibelundervisning av Ken Wright. Kassetten bar tittelen "Oljepressen", og sammen lyttet vi mange ganger til undervisningen fra bibellæreren fra New Zealand. Hans undervisning gjorde så sterkt inntrykk på meg at Ken Wrights ord har fulgt meg siden. Men kassetten med undervisningen forsvant, og jeg har lenge forsøkt å finne noen som kunne ha en kopi. I et fødselsdagsselskap for noen uker siden nevnte jeg dette, og en av gjestene hadde en kopi av kassetten. Nå har jeg lyttet til den flere ganger, og minnene fra år tilbake strømmet på. Den andre opplevelsen har med det fysiske Getsemane å gjøre. De gangene jeg har vært i Israel har det vært viktig for meg å besøke Getsemane-hagen. Å sitte i stille meditasjon med de gamle Oliventrærne rundt meg, og tenke på den bønnekampen og den lidelsen som Jesus gikk igjennom på dette stedet, gjør noe med deg. Du kommer ikke fra Getsemane uten å være merket. Her ble Jesu svette til blod. Her kjempet Han alene sin bønnekamp forut for Golgata. Her kjempet Han. Getsemane betyr nettopp det: Oljepressen. Her ble Jesus presset til det ytterste. Her ville Gud selv trå sin Sønn som i en oljeresse. Vår Frelser var ubeskrivelig bedrøvet denne natten i Getsemane. Han merket nok allerede hvordan frykt og fristelser nærmet seg truend efra alle kanter. Derfor ba Han sine tre nærmeste disiper om å være der sammen med Ham og våke. Men vi vet jo hva som skjedde. De sovnet. Måtte ikke vi sove i denne midnattstime. Måtte vi våke sammen med Ham som fortsatt lider, selv om lidelsen for våre synder en gang for alle er fullendt. Men Jesus lider i dag av all spott Han utsettes for. Denne skjærtorsdag kjenner jeg at jeg vil sette meg ned med ryggen vendt mot et av de eldgamle oliventrærne, og ta meg tid til å leve meg inn i Jesu lidelse i Getsemane hage. Så annerledes denne hagen er fra Edens hage. Likevel er det her i Getsemane hage at livet, slik det bare finnes hos Ham som alene er Livet, veller fram som en frisk kilde.