Velsign din sjel, del 2

Om du gjør et lite bibelstudium om åndens rolle og funksjon i menneskets liv, kommer disse interessante tingene frem:

"En manns ånd holder han oppe i hans sykdom, men hvem kan bære en sønderknust ånd." (Ord 18,14)

"Et lykkelig hjerte gir god helse, men en sønderknust ånd tørker ut beina." (Ord 17,22)

Hvilken rolle spiller f.eks vår ånd når det gjelder tilbedelsen?

"Og Maria sa: Min sjel opphøyer Herren og min ånd har frydet seg i Gud, Min Frelser." (Luk 1,46-47)

Hva så med vår ånds betydning når det gjelder det å forstå?

"Men det er den ånd som er i mennesket, Den Allmektiges ånde, som gir dem forstand." (Job 32,8)

Hvilken rolle spiller spiller vår ånd i det å høre Guds Ånd?

"Den som har ører å høre med, han høre." (Matt 11,15)

Hva med åndens rolle når det gjelder vår vilje?

"Får ånden er villig, men kjødet er skrøpelig." (Matt 26,41b)

Som jeg skrev i den forrige artikkelen så taler David til sin ånd. Han oppmuntrer den, formaner den og beskriver hva den føler. Det høres kanskje merkelig ut for oss. Men det ligger en hemmelighet her. Vi skal i de kommende artikler se nærmere på hvordan dette foregår, når vi taler til og velsigner vår ånd.

(fortsettes)

Radikale ungdommer samles i bønn

Jeg skulle gjerne ha vært i Kansas City og deltatt på denne ungdomssamlingen for bønn, forbønn, intimitet med Herren - men jeg er for gammel! Det er likevel fantastisk å se hvordan Gud reiser opp en her av unge mennesker som vil tilbringe tid i Herrens nærhet - dag og natt. 2.-4. juli i år arrangerer International House of Prayer konferansen "Fascinate 09". Jeg håper at også norske ungdommer reiser dit. Motto for denne samlingen er hentet fra Salme 119,37: "Vend mine øyne bort fra å se etter tomhet! Hold meg i live på din vei." Blant talerne finner du både Micke Bickle og Lou Engle.

80.000 asiatere dør uten evangeliet - hver dag. Hvor står det at ikke alle er kalt til å reise ut som misjonærer?

Hver eneste dag dør 80.000 mennesker i Asia uten å ha hørt evangeliet om Jesus!

Hva gjør det med deg? Og meg?

Opplysningene kommer fra K.P. Yohannan (bildet), grunnleggeren av misjonsorganisasjonen Gospel for Asia.

Jeg blir stadig minnet om Jesu ord fra Joh 4,35: "Sier ikke dere at det ennå er fire måneder, og så kommer høsten? Se, jeg sier dere: LØFT deres øyne og SE MARKENE, de ER alt hvite til høst!"

Det er dette perspektivet vi må ha. Jeg hører stadig det sies fra prekestolen: Ikke alle er kalt til å reise ut som misjonærer!

Hvor står det noe sted i Bibelen? Kan du vise meg stedet?

Jeg leser derimot dette: "Og han sa til dem: Så står skrevet, at Messias måtte lide og oppstå fra de døde den tredje dag, og at i hans navn skal omvendelse og syndernes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, fra Jerusalem av. Dere er vitner om dette." (Luk 24,46-48)

Videre leser jeg i Apgj 1,8: "Men dere skal få kraft idet Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være mine vitner både i Jerusalem og hele Judea og Samaria og like til jordens ender."

Kan det være sjelefienden som får oss til å si at ikke alle er kalt til å reise ut som misjonærer? Hvem sa dette første gang? Hvem sier det idag? Og hvor står det i Bibelen?

Mer om Gospel for Asia her:

http://www.gfa.org/

Velsign din sjel, del 1

I går gjorde jeg det jeg synes er det vakreste og mest meningsfulle jeg kan gjøre som pastor: jeg lyste velsignelsen. Først på en låve på Toten! For noen år siden hadde jeg gleden av å vie et par, nå har de fått et etterlengtet barn, og de spurte om jeg kunne forrette en barnevelsignelse. De hadde bedt sammen familie og gode venner, og etter en kort tale fikk vi lov til å bære ett år gamle Hanna fram for Herren. Ikke det at hun ikke alt var velsignet fra før av, men nå fikk vi konkret lyse Herrens velsignelse over henne. Det var sterkt når alle kom frem og tenkte lys foran Hanna, der hun ble holdt av sin mor. Det var så vakkert. Senere på ettermiddagen talte jeg i Raufoss Baptistkirke, og når jeg skulle avslutte gudstjenesten, lyste jeg Herrens velsignelse.

Når vi leser Bibelen ser vi at velsignelse er noe konkret. Det er ikke bare et ønske om gode ting, det er overføring av Guds nåde, kraft, miskunn. Velsignelse som betyr "godhet og miskunn" er noe som kan "etterlage oss alle vårt livs dager". Tenk det: forfølge oss!

Når vi leser Salmene, så støter vi av og til på et underlig uttrykk. David sier, f.eks i Salme 35,3: "Si til min sjel: Jeg er din frelse." I Salme 42 ser vi også dette at David taler til sin sjel! "Hvorfor er du så nedslått, min sjel? Sett ditt håp til Gud! For jeg skal ennå prise Ham for Hans åsyns frelse." (v.6) Det samme gjentar seg i vers 12. I Salme 49,19 handler det om å "velsigne sin sjel."

Hva betyr dette? Hva handler det om når en taler til sin sjel, og når en velsigner sin sjel?

Jeg tror det skjuler seg en stor velsignelse i dette, og jeg skal forsøke i noen artikler å belyse det ut fra Skriften.

I den senere tid har jeg begynt å be 1.Tess 5,23-24 over mitt liv daglig:

"Må fredens Gud Selv hellige dere fullstendig! Og må deres ånd, sjel og legeme helt og fullt ble bevart ulastelig ved vår Herre Jesu Kristi gjenkomst!"

Jeg gjør verset mer personlig ved å bytte ut "dere" med "meg" og "min". Dette anbefaler jeg på det varmeste! Det skjer noe med hele min bevissthet når jeg ber om at Gud må hellige meg helt igjennom, og at min ånd og sjel og min kropp skal bli bevart ulastelig helt frem til Jesus kommer igjen.

Det er forskjell på vår ånd og sjel. Jessie Penn Lewis gir denne forklaringen: "Sjelen er setet for selvbevisstheten (personligheten), og er et ledd mellom ånden og kroppen. Ånden er setet for Gud-bevisstheten og kroppen for sanse- og verdensbevisstheten." (Jessie Penn Lewis: Sjel og ånd. Phos forlaget, side 21)

Apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Efesos: "bli fylt av Ånden". (Ef 5,18) Å bli fylt av Ånden betyr at Guds Ånd som er i deg setter mot i og kontrollerer din ånd, sjel og kropp. Når din ånd er er kontrollert av Hans Ånd og kan dominere din sjel, så vil hele deg bli forvandlet til Guds sannhet og Hans intensjon for deg.

(fortsettes)

Min hånd er under deg

Det er forunderlig å oppleve hvordan Gud vet om oss og kommer oss imøte når vi trenger det. Eva Flå har skrevet noen dikt, som hun ved ulike anledninger har sendt meg. Hver eneste gang har de vært som håndtrykk fra Far, og ord i rette tid som har båret meg og velsignet meg. Her om dagen kom det et slikt dikt, jeg fikk det rett etterat fastlegen min hadde gitt beskjed om at det ikke var noe mer verken han eller sykehuset kunne gjøre med mitt hjerte. Jeg må innrømme at det var hardt å få en slik beskjed. Da dukket det opp et brev i postkassen, fra Eva, med følgende dikt. Jeg tar det som et profetisk dikt, ord gitt inn i mitt liv, for en tid som denne. Fordi det har velsignet meg så mye deler jeg det med deg:

Vit det, barnet Mitt, når alt omkring deg vitner om at nå er du på bunnen

Min hånd er under deg

den er formet som en bue for deg å hvile i.

Min hånd er under deg

ligg der, barnet Mitt, overgitt og hvilende i ditt barnekår

løft dine blanke barneøyne

opp til Meg

speil deg i Mitt blikk

som alltid søker deg.

Vit også, barnet Mitt

at omstendigheter, sykdom

bekymringer og trette tanker

tar Min andre hånd seg av.

Jeg har kontroll på alt når du gir Meg livet ditt.

Jeg er din Allmektige Far

som hjelper deg

og som forvandler

omstendigheter, liv og deg

men Jeg gjør det på Min måte

og i Min tid

om dine øyne og ditt hjerte

bare er opptatt av å søke Meg

og hvile i

Min hånd som er under deg.

Dette profetiske diktet vil jeg henge opp i bønnekoia mi, slik at jeg kan se det og lese det hver gang jeg går inn døra i Mamre. Takk Eva, takk for diktet, og for at du er vàr nok i din ånd til å "sense" når du skal velsigne andre med et ord fra Ham.

Adonai

Paul Wilbur er en salmist jeg gjerne lytter til. Mang en gang har jeg opplevd at han har hjulpet meg til å føres fra lovsang til tilbedelse. Ta deg tid til å lytte til denne lovsangen til Adonai.

90 prester i Den norske kirke bryter med Guds ord og sin kirkes bekjennelse

90 prester i Den norske kirke skal ha skrevet under på en liste hvor de tilkjennegir at de står klare til å "velsigne" homofile. Dette synliggjør hvor stort frafallet er innen Den norske kirke. Disse prestene har forpliktet seg på å lære i henhold til Guds ord og sin kirkes bekjennelse. Det har de lovet høytidelig innfor Gud og de vitner som var tilstede. Nå er de altså villig til å vrake dette, og fremstår som prester som lærer vrangt og som ikke er til å stole på.

Ikke uventet er det lederen for Åpen kirkegruppe Gard Realf Nielsen som står bak listen. Prestene som har skrevet under på listen, har erklært at de vil velsigne homofile og lesbiske par i kirken, inntil prestene får vie parene. Gard Realf Nielsen brøt selv med sin kirkes lære da han inngikk partnerskap i Kampen kirke.

Vårt Land skriver om saken her:

http://www.vl.no/kristenliv/article4430784.ece

Baptistene vokser i Frankrike

Det franske baptistsamfunnet har nylig holdt sitt landsmøte, og antall baptister vokser sakte men sikkert i dette altoverveiende katolske landet. Det finnes tre forskjellige baptistgrupperinger i Frankrike. Den franske baptistfederasjonen har 127 forsamlinger, med ca 7.000 medlemmer. Det franske baptistsamfunnet har 42 forsamlinger med omtrent 2.600 medlemmer. Frankrike har også 62 uavhengige baptistmenigheter med ca 3.500 medlemmer. Kun Det franske baptistsamfunnet er medlem av Baptistenes Verdensallianse og Den europeiske Baptistføderasjonen.

I forbindelse med landsmøtet til Det franske baptistsamfunnet ble det samlet inn penger for å støtte to anti-trafficking prosjekter i Italia og Nederland. En helt ny bok er også på markedet: "Baptister - et protestantisk alternativ." Denne boken vil kunne bli viktig i et land som stempler baptister som en farlig sekt.

Naturligvis sto 400 års jubileet for den første baptistmenigheten i Europa sentralt i landsmøtets ulike arrangementer. Det er laget en stor utstilling som viser utviklingen disse 400 årene, og denne ble så vellykket at 50 av menighetene i Det franske baptistsamfunn har bestilt en kopi for å bruke i deres eget arbeid. En av talerne, pastor Luc Maroni, som også er byråd i hjembyen Lens, holdt et innlegg med tittelen: "Våg å være annerledes - å være baptist i Frankrike og Europa i dag."

Pastor Johnny Hunt gjenvalgt til å lede Sørstatsbaptistene

Årskongressen til Sørstatsbaptistene har valgt Johnny Hunt, pastor i First Baptist Church in Woodstock, Ga, USA for sin andre presidentperiode. Valget skjedde uten motstand av noe slag. Pastor John Mark Toby, i Beacon Hill Baptist Church in Somerset, Ky., ble valgt til første visepresident og Stephen Rummage, pastor i Bell Shoals Baptist Church i Brandon, Florida., ble valgt til andre visepresident.

I forbindelse med nominasjonen av Johnny Hunt uttalte Ken Whitten, pastor i Idlewild Baptist Church i Lutz, Florida, at etter at Hunt hadde talt på pastorkonferansen som ble holdt i forkant av årskongressen, var han overbevist om at "Gud har valgt pastor Hunt til å lede Sørstatsbaptistene i en tid som denne."

"I løpet av fjoråret har vi fulgt pastor Hunt og vi har sett en mann som har vært lik Moses, som kjente Guds veier. Som David som var en mann etter Guds hjerte, og som Daniel med det mot som Gud gir. Hunt har reist Amerika på kryss og tvers for å møte ungdomspastorer og våre fremtidige ledere.Pastor Hunt er en som bygger og hans lederskap vil gi Sørstatsbaptistene framgang," sa Ken Whitten i sin tale.

Med pastor Johnny Hunt ved roret nok et år, er Sørstatsbaptistene sikret at dette store kirkesamfunnet har en bibeltro konservativ leder som vil sørge for at Sørstatsbaptistene holder seg på denne kursen. Det er det all god grunn til å takke Gud for.

Pastor Hunt er mannen som er innfelt i bildet.

Et liv i Jesu fotspor, del 1

Jeg var veldig i tvil om det ble noe av turen til Arneberg og Nordens Lille Kanaan i går. To-tre timers søvn gav ikke akkurat overskudd til en to timers kjøretur, men Herren gav nåde til å gjennomføre det - og det er jeg veldig glad for. Godt å treffe igjen Kanaanvennene og Mariasøstrene.

Jeg rakk frem til søster Joelas bibeltime kl.10.00, med meg i bilen hadde jeg Liv, en god venn av familien. Jeg har ikke hørt søster Joela før, bare lest noe av det hun har skrevet, og jeg har truffet henne en gang i forbindelse med mitt siste opphold på Kanaan i Darmstadt i Tyskland. Da satt vi i samme bil på vei til Eberstadt hvor søsterfellesskapet har sin eiendom. Det som jeg så frem til var å lytte til en forkynnelse som i særlig stor grad er selvopplevd, erfart, istedet for teorier som lanseres og som baseres stort sett på hodekunnskap. Og søster Joela innfridde. Hun er en del av teamet som har lederansvaret for De evangeliske Mariasøstre etterat grunnleggerne, Mor Basilea og Mor Martyria, døde. Nå fikk jeg bare med meg andre delen av søster Joelas undervisning. Den første bibeltimen holdt hun nemlig på fredag, da jeg ikke hadde anledning til å være der. Tema for disse to bibeltimene var ettefølgelsen av Jesus.

"Bare de som bærer korset er de som Jesus anerkjenner som sine etterfølgere," sa søster Joela innledningsvis. Ikke akkurat det budskapet du hører fra mange av dagens prekestoler! Men så sant, ja evig sant. Det er slik. I dag severes frelse på billigsalg. Så la søster Joela til:

"Korset må bli til et indre liv."

Utgangspunket for den andre bibeltimen var Joh 13,3-4a og v.15:

"Jesus visste at Faderen hadde overgitt alt i Hans hender, og at Han var kommet fra Gud og skulle gå til Gud. Da reiser Han seg opp fra måltidet ... Nå har jeg gitt dere et eksempel (forbilde), for at dere skal gjøre som Jeg har gjort mot dere."

Søster Joela sa: "Vi må forstå Jesu vei for å kunne følge Jesu eksempel. Jesus kom fra Gud og gikk til Gud. I Joh 1,12-13 sier Jesus: "Men så mange som tok imot Ham, dem gav Han retten til å bli Guds barn, dem som tror på Hans navn, de er født, ikke av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud." Vi er født av Gud. Vårt opphav er det samme som Jesus. Dette er Guds triumf for de som sliter med hvem som er deres opphav. Vi vet også målet. Jesus visste at Han skulle gå til Faderen. Slik også med oss. Jesus bereder nå et sted for oss. Fremtiden tilhører oss. Vi er så rike i Gud."

Søster Joela sa at vår glede burde vokse jo eldre vi blir. "Vi skal til himmelen! Hele himmelen gleder seg over oss, holder utkikk etter oss, for vi skal hjem. Hele himmelen gleder seg over en synder som vender hjem."

Det var tydelig at himmelgleden preger søster Joela. Hele ansiktet lyste opp da hun sa:

"Himmelrommene som Jesus gjør i stand for oss har særpreg. De er individuelle. De er gjort i stand for oss! Jesus forbereder de himmelske boligene personlig."

I Joh 14,2-3 leser vi:

"I Min Fars hus er det mange rom (boliger). Hvis ikke, ville Jeg ha sagt dere det. Jeg går for å gjøre i stand et sted for dere. Når Jeg har gjort i stand et sted for dere, skal Jeg komme igjen og ta dere til Meg. For der Jeg er, der skal også dere være."

For meg personlig ble dette så sterkt. Det har sikkert sammenheng med min sykdomstilstand. Himmelgleden hos søster Joela smittet, og jeg kjente at dette tok tak i meg.

(fortsettes)

Bildet er tatt ved et tidligere stevne på Bjerkely Folkehøgskole. På bildet ser vi søster Lietitia, søster Mirofora og søster Josuana.

Troens tillit

Lykkelige er de som lever sine liv rotfestet i troens tillit! De vil oppdage det mest vidtrekkende mysterium av alle: at den oppstandne Kristus alltid er nærværende.

Det som Gud gir oss virker i blant så stort .... at vi kjenner oss så små. Han tilbyr oss noe vi knapt kan forestille oss: at Kristus og Den Hellige Ånd uunngåelig vil bo i våre hjerter.

Hellige Ånd,

i alle situasjoner skulle vi ønske

at vi kunne ta imit deg i stor enkelhet.

Og mer enn noe annet er det ved hjertets forstand

at du lar oss trenge igjennom

det mysteriet som er ditt liv inne i oss.

Bror Roger, grunnleggeren av Taize (1915-2005)

Møtte baptistpastor fra Nasaret på Hedmarktoppen

Når disse linjene skrives har jeg nettopp kommet hjem fra sommerstevnet til Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem på Hedmarktoppen. Vi er innom der hvert år, både for å lytte til god og solid bibelundervisning, og for å treffe venner. I går ble jeg introdusert for et nytt bekjentskap.

For et drøyt år siden fikk jeg et visitkort i hendene fra noen gode Israelsvenner. De sa at mannen på bildet burde jeg ved anledning bli kjent med. På visitkoret stor det Saleem Shalash, og han var "tjenende eldste og menighetsleder" for New Life Baptist Church i Nasaret.

I går var anledningen der. Inne i stevnehallen var det noen som ropte navnet mitt. Erik Selle ville introdusere meg for en baptistpastor fra Nasaret. Jeg satte meg ned ved bordet, og vi kom raskt i prat. Da han gav meg visitkortet sitt så jeg det! Det var samme mannen som jeg hadde fått visitkort fra i fjor. Faktisk hadde jeg tenkt mye på denne for meg helt ukjente mannen, og nå satt vi der rett overfor hverandre og snakket sammen. Underlig hvordan Gud fører mennesker sammen!

Saleem Shalash kunne fortelle at han var født inn i en katolsk familie i Nasaret, men han var ingen troende. Etter et radikalt møte med Jesus for noen år siden, fikk han kontakt med en Nasareene menighet i Nasaret! Nasareene er et kirkesamfunn innen den amerikanske hellighetstradisjonen. Etter å ha gått i denne sammenhengen en tid hørte Saleem en tydelig røst som sa at han skulle oppsøke en baptistmenighet i sitt nærmiljø. Her ble han etter hvert døpt, og tillagt menigheten.

De siste årene har Saleem studert teologi og er i ferd med å fullføre sine eksamener. Han er gift og har to barn, og arbeider på en bensinstasjon for å livnære seg. Menigheten han er medpastor for er en av tre baptistmenigheter i Nasaret. Denne menigheten ble startet for noen få år siden med 30 medlemmer, og har i dag 130 innskrevne medlemmer. Den er i stadig vekst.

Saleem fortalte om hvor vanskelig det er å være kristen i Nasaret. Byens altoverveiende muslimske befolkning er direkte fiendtlig innstilt overfor kristne. De opplever trakassering og forfølgelse, særlig de som er tydelige på å velsigne Israel. Dessuten er menighetens medlemmer fattige. Arbeidsledigheten i Nasaret er stor. Saleem ber oss om å huske de i bønn. Det er en oppfordring vi gjerne bringer videre. For meg var det ekstra trivelig å møte en annen baptistpastor, og kjenne enheten i Ånden med det samme. Jeg er sikker på at jeg kommer til å ha med Saleem å gjøre i tiden fremover. Kanskje det blir en mulighet til å besøke ham i Nasaret også.

Tilbake til Alaska for å forkynne om jødenes andre Exodus

For 17 år siden dro den messianske jøden, Steve Lightle (bildet) til Alaska. I desember i fjor var han tilbake.

Steve Ligthle er mannen som Gud i 1974 gav visjonen om at jødene i store antall skulle begynne å komme tilbake til Israel fra "landet i Nord" - de landområdene som utgjorde daværende Sovjetunionen. Om dette andre Exodus, som i størrelse og omfang skal overgå det første, heter det blant annet hos profeten Jeremia:

"Se, jeg fører dem fra landet i nord og samler dem fra jordens ytterste ende. Blant dem er det både blinde og halte, både svangre og fødende. Som en stor skare skal de komme tilbake hit. Med gråt skal de komme og med ydmyke bønner, og jeg skal lede dem. Jeg skal føre dem til rennende bekker på en jevn vei, hvor de ikke skal snuble. For jeg vil være en far for Israel.." (Jer 31,8-9)

Da Steve Lightle, som flere av oss hadde anledning til å høre på Hamar for noen år siden, dro til Alaska for 17 år siden, var det sammen med Gustav Scheller, grunnleggeren av Ebenezer Emergency Fund. De to prekte på forskjellige steder hver dag, noen plasser to eller tre ganger, og fire ganger om søndagen! De snakket til menigheter, til de innsatte i fengsler, til bønne- og misjonsgrupper, i hjem og kirker, inkludert en russisk menighet.

I Barrow, Amerikas nordligste by, gav Herren de to stor glede og tro da de så hvordan de innfødte eskimoene grep betydningen av at det jødiske folk vender tilbake til Israel, deres hjemland som er gitt dem av Gud.

Denne gangen dro Steve Lightle tilbake og fikk oppleve den samme mottagelsen. Bakgrunnen for fjorårets reise var opprettelsen av et regionkontor for Ebenezer Alaska. Intensjonen bak dette er at dette regionkontoret skal bli et sentrum for organisasjonens arbeid i dette område.

Et spesielt høydepunkt for fjorårets reise var et utvidet møte hvor Gud hadde sendt en håndplukket gruppe bestående av 25-30 pastorer, par og enslige, for å be, lovprise, dele og lære hvordan Gyd leder i hverdagen. Mange hadde lenge kjent til Steve Lightle sine bøker, til Ebenezer og Operasjon Exodus og arbeidet i det tidligere Sovjetunionen. Herren hadde lagt dette på deres hjerter, og de kjenner seg forpliktet til å be og finne sin plass i Guds plan for aliyah fra nasjonene.

For flere opplysninger om Ebenezer, se:

http://www.operasjonexodus.no/

Den norske avdelingen utgir et eget nyhetsbrev som anbefales!

Kristuslikhet - hvem har hatt varig innvirkning på våre liv?

Jim White (bildet), som sammen med sin kone Jeri, for tiden arbeider som misjonærer i Øst-Asia, arbeidet i mange år for Navigatørene. I den sammenhengen forteller han en historie som har rørt meg djupt.

På et Universitet et sted i USA traff han en dag en student som han kom i snakk med. Etterhvert som de ble kjent fortalte den unge mannen at han var vokst opp i et kristent hjem. Han snakket med Jim White om det som opptok en student i hans alder, men da White spurte ham: "Dan, hva er målet med livet ditt", fikk han et uvanlig svar:

"Jeg vil bli lik faren min!"

"Du mener at du vil bli ingeniør som din far," sa Jim White.

"Nei," svarte Dan og så så han Jim White rett inn i øynene og sa: "Jeg vil være som kristen slik faren min!"

Det var ikke noe Jim White vanligvis hørte, så han spurte videre: "Mener du at faren din er en virkelig kristen?" Og Dan svarte: "Den største kristne i hele verden!" Så la han til: "Det er kanskje en overdrivelse, for jeg kjenner jo ikke alle kristne i hele verden. Men blant de jeg kjenner så er faren min den største."

Jim White ble interessert i å vite mer om Dans far, og Dan fortalte episoder fra farens liv for å begrunne hvorfor hans far var den største kristne han kjente. Skulle man trekke ut det som skilte faren fra andre kristne i Dans øyne var det dette: Farens Kristuslikhet!

Litt av et vitnesbyrd om levd kristenliv!

Apostelen Paulus skriver dette til den kristne forsamlingen i Rom:

"For dem som Han kjente på forhåndm dem har Han også forutbestemt til å bli likedannet med sin Sønns bilde, for at Han skulle være den førstefødte blant mange søsken." (Rom 8,29)

Dette er jo en av årsakene til at Gud sendte Jesus til verden! For at vi skulle bli lik Hans Sønn.

Jim White forteller også en annen historie, om da han og kona hans ventet på middagserveringen på en restaurant. Det varte en stund før kelneren kom med maten, så Jim sa til Jeri: Kan vi ikke bruke tiden til å sette opp en liste med navn på mennesker som har hatt størst innflytelse på våre liv.

Jim og Jeri kom opp med åtte navn på menn og kvinner som hadde hatt stor betydning i deres liv. Jeg har satt meg ned for å skrive en slik liste for meg selv.

Hva med deg? Hvem er dine forbilder? Hvem har influert ditt liv på en sterk og vedvarende måte. Våger du å dele den med bloggens lesere. Det kunne blitt veldig interessant.

Vekkelsesmøter i telt etterat baptistkirke i Sibir ble påtent og brant ned

18 april i år ble en tragediens dag for baptistene i Barnaul i Russland. Da brant kirkebygningen deres ned til grunnen. Brannen var mest sannsynlig påsatt. På onsdag denne uka, den 24. juni, inviterte de til vekkelsesmøter i et et telt. 150 mennesker deltok. Møteteltet som ble brukt i Barnaul skal brukes flere steder i Sibir denne sommeren. I juli settes det opp i Krasnojarsk. Teltmøter trekker fortsatt mennesker både i Russland og Ukraina. Vi anmoder våre lesere om å be for dem.

Barnaul er en av Sibirs viktige industrisentre, med en befolkning som nærmer seg en halv million. Den er hovedstaden i Altai-området, og ligger omtrent 1500 km øst for Uralfjellene, 3000 km vest for Stillehavet og 200 km sør for Novosibirsk, Sibirs største og ledende by. Barnaul ligger ved elven Ob, der temperaturen varierer fra ca 40 grader Celsius til under minus 50 grader Celsius.

Anita og Peter Deyneka jr skrev for en del år siden boken "Lovsang i Sibir", som Lunde forlag gav ut. Det er historien om de modige baptistene i Barnaul. Jeg var så heldig å treffe Anita og Peter Deyneka jr for noen år siden i Oslo, hvor vi tilbrakte en dag sammen. Peter Deyneka var sønn av grunnleggeren av Slavic Gospel Association, en av de eldste og største misjonsorganisasjonene som driver misjonsarbeid i det tidligere Sovjetuinionen. Har du mulighet til å låne boken på biblioteket så anbefales det på det aller varmeste.

Det arbeides nå med å få gjenreist kirkebygget til baptistene i Barnaul. Det vil koste minst 120.000 rubler, et anseelig beløp i dagens Russland. La oss stå sammen med våre trossøsken i bønn om at de må lykkes. Heldigvis ble ingen skadet i brannen, men menigheten har nå ikke noe sted å samles.

Ånden viser deg din svakhet

En andaktsbok jeg har hatt stor glede av å lese i mange år, har nylig kommet i nytt opplag. I flere år har den vært umulig å skaffe. Det dreier seg om Wilfrid Stinissen's: "I Guds tid." Jeg har lært mye om min egen vandring med Gud i denne boken. Her finnes djupe åndelige sannheter forklart på en enkel måte. Som i dette andaktstykket som har vært til stor sjelesørgrisk hjelp for meg:

"Hvis du prøver å ta evangeliet på alvor, kommer du før eller siden til å stå ansikt til ansikt med din egen fattigdom. Du kommer til å oppdage at det finnes mye mer mørke og ondskap i deg enn du kunne ane. Du blir klar over at du ikke kan leve opp til evangeliets høye idealer, og at du av egen kraft ikke kommer noen vei.

I denne fortvilte situasjonen er det Ånden som hjelper og trøster deg. Ja, det er faktisk dette Han har villet lede deg til, nettopp for å kunne gi deg sin hjelp.

Ånden gjør deg ikke først og fremst sterkere. Han lærer deg i stedet å akseptere og til å med elske din egen fattigdom. Den ligger en ubeskrivelig glede i å oppdage at egne ressurser ikke strekker til.

Hvis du vil vite om du har begynt å forstå noe av evangeliets budskap, kan du bare se på hvordan du reagerer når du oppdager din egen elendighet. Finner du en dyp fred og glede når vi innser at du trenger hjelp fra en annen, eller blir du motløs og nedslått?

Den Hellige Ånd lærer deg å forstå at nettopp hjelpeløsheten er din store rikdom. Gud kan ikke motstå et menneske som vet om sin nød og strekker armene opp mot Ham.

'Ta bort fristelsene,' sa en gammel ørkenfader, 'og ingen kommer til å bli frelst.' I fristelser og vanskeligheter erfarer du din egen svakhet. Ofte tar det lang tid å erkjenne og akseptere den. Men Ånden lærer deg at nettopp svakheten åpner en dør inn til Gud."

Eden - og andre hager

For en del år siden var dattera vår på en misjonreise til Filippinene. Der kjøpte hun en gave til meg som jeg er blitt så glad i. Det er en bibelstudiebok om menn i Bibelen. For tiden leser jeg om Adam.

Adam og Eva - de to første menneskene på jorda oppholdt seg i en hage. Eden. Jeg har tenkt mye på det de siste dagene.

Nå skal det sies at vi ikke har noen særlig flott hage, men jeg er blitt mer og mer glad i den lille hagen vi har. Og det å kunne drive i hagen, handler om å finne en hvilepuls. På oversiden av huset vårt har vi en liten skog. Den er blitt mindre og mindre med årene, etter hvert som trær er blitt felt. Jeg stortrives med de trærne som er igjen. Av to årsaker: for det første gir de skygge. Det er betydningsfullt fordi jeg tåler veldig dårlig varme. For det andre fordi de huser mange slags fugler, og det finnes vel neppe noen lyd som er mer harmonisk og nydelig enn fuglekvitter. Det måtte i såfall være en bekk som klukker.

Men det var dette med hager. Og da særlig den første. Så forunderlig det må ha vært, dette fellesskapet de første menneskene hadde med Skaperen, og så stort det må ha vært å vandre rundt i denne hagen - før syndefallet. Da alt var harmonisk.

I går gravde jeg i jorda. Å kjenne solvarm jord mellom fingrene, gjøre den porøs, slik at man kan så noe som skal gro. Noe finere vet ikke jeg om en junidag.

Jeg tror jeg aner noe om hvorfor Gud lot de første menneskene oppholde seg i en hage. Den er en liten verden i seg selv. Selv om man ikke kan komme seg så langt, er det underlig hvor mye en får med seg av livet selv i en liten hage.

I dagene som kommer skal vi plante, jeg skal stelle med mine tomatplanter, og jeg tror jammen vi skal skaffe oss noen urter.

Anbefalte bøker å lese i sommer

Lange late gode dager ved sjøen, eller kanskje du skal gå pilegrimsleden, eller plaske i Middelhavet? Sommerferie er også tid for lesning. På Frihet forlag har jeg gitt ut flere bøker. To av dem er fremdeles i salg. Det er snakk om boken "Å leve i bønn", og den nyeste "Abraham Guds venn." De anbefaler jeg å legge i ryggsekken, og ta frem når anledningen byr seg! Det er ikke så lett å anbefale sine egne ting, men jeg gjør det fordi jeg har tro på det budskapet disse bøkene representerer.

"Å leve i bønn" handler om ulike bønneformer, hvordan Gud kaller forbedere og om hva som er forskjellen på menneskeskapte bønnebyrder og de bønnebyrdene som Gud legger på oss.

I boken "Abraham - Guds venn" henter jeg inspirasjon fra ulike hendelser i Abrahams liv, og viser oss hvordan Gud vil stevnemøter med oss og hvordan vi kan leve i Guds nærvær i våre hverdager.

Begge bøkene kan du skaffe deg ved å henvende deg til:

www.frihet.no

Flere kristne bokhandlere fører også bøkene, og din bokhandel kan også skaffe dem.

Hurra for Listhaug - ja til anstendighet

Så flott at det finnes mennesker som FrP byråd Sylvi Listhaug (bildet) Hun vil ikke ha halvnakne homser i Oslos gater lørdag. Enig med henne!

Jeg kjenner ingen gruppe med et så sterkt markeringsbehov som homofile, som i full offentlighet skal fortelle alle og enhver om sitt seksualliv. Det er da ingen hetrofile som på død og liv må danse seg gjennom gatene i store opptog for å fortelle Oslos befolkning om hva de driver med i privatlivet. Om dette er de homofiles måte å feste og feire, så sier det noe om det enorme fokus de har på sex.

Det er et faktum at antall HIV smittede i Norge er høyt, og at det er spesielt høyt blant homofile. Homoparaden dyrker promiskuiteten.

Erling Lae mener det er viktig å fremstille Oslo som en "åpen og inkluderende by". Betyr det at alt skal vises frem i det offentlige rom? Finnes det ingen anstendighet og bluferdighet lenger?

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=559087

Foto: FrP

Vi lever i høyprofetiske tider

Vi lever virkelig i spennende tider, hvor Gud utøser sin Ånd over alt kjød, og hvor Jesu gjenkomst er nært forestående. Irske Robin Mark er en av de lovsangslederne jeg gjerne lytter til. Sangen jeg vil dele med deg i dag er også ledsaget av nydelige bilder fra Israel og Jordan.

Baptistmenighet i Odessa når ut til byens narkomane

For 10 år på rad arrangerer baptistmenigheten "Fredens hus" i Odessa i Ukraina en fem dagers festival for å nå byens mange narkomane med evangeliet.

Festivalen startet i går. Mellom 700-1200 har deltatt de siste årene. "Fredens hus" startet for fem år siden opp et eget rehabiliteringsarbeid, og har sett mange stoffmisbrukere komme ut av avhengigheten gjennom et radikalt møte med Jesus.

Arbeidet med å nå byens narkomane startet da ei ung jente som nettopp var blitt løslatt fra fengslet, kom til menigheten. Hun har narkoman og hadde vært det i mange år. I tillegg slet hun med spiseforstyrrelser. Siden den gangen for 10 år siden har 120 mennesker blitt frelst og satt fri fra narkotikaens forbannelser.

La oss stå sammen med våre venner i bønn om at mange narkomane i Odessa får møte Jesus de kommende dagene.

Bildet viser noen av Odessas narkomane.

En fastebønn og noen refleksjoner

Bloggens lesere får prøve seg både på nynorsk og dansk i dag, men så har da også bloggen mange nynorske lesere og en god del danske. Selv blir jeg bare mer og mer glad i nynorsk. Skulle ønske jeg kunne beherske det, men det gjør jeg dessverre ikke. Nynorsk egner seg så godt til bønn og til liturgiske tekster. Teksten som gjengis er lengre enn de jeg vanligvis publiseres på bloggen, men ta deg likevel tid, det er absolutt bryet verd!

Nå er det heller ikke fastetid, men jeg er blitt så minnet om en bønn av Efraim syreren (ikonet), som levde på 300-tallet, født i Messopotamia, men flyttet til Edessa i 363 der han bodde til sin død. Efraim syreren er blitt kalt "Den Hellige Ånds harpe," sikkert på grunn av sin poetiske teologi i hymner. Han skrev også bibelkommentarer og representerer den syriske kirkes gullalder.

Her følger en fastebønn, ja noen vil si selve fastebønnen, av Efraim Syreren, nydelig oversatt til nynorsk av Øystein Lid:

Herre og Meister i mitt liv, Gje meg ikkje over til ånda som fører til latskap, mismot, herskesykje eller tome ord.

I din nåde gje meg, din tenar, den ånda som gjev heilskap, kravløyse, tålmod og kjærleik. Ja, Herre, lær meg å sjå mine eigne synder, så eg ikkje dømer bror min. Du er velsigna i dei evige tidene.

Om denne bønnen skriver den kjente ortodokse teologen Aleksandr Schmemann følgende:

Blandt samtlige hymner og bønner til fastetiden er der én, kort bøn, som vi kan betegne som fastebønnen par excellence. Traditionelt tilskrives den en af det åndelige livs store lærere, Hl. Efraim Syreren.

Bønnen afslutter alle fastetidens tjenester på hverdage. Men hvorfor indtager denne korte og enkle bøn en så vigtig plads i tilbedelsen gennem hele fastetiden? Det gør den, fordi den på enestående måde opregner alle omvendelsens ”negative” og ”positive” elementer. Den udgør, så at sige, en form for ”check-liste” for den enkeltes personlige indsats i fastetiden. Indsatsen sigter først og fremmest på at befri os fra nogle basale åndelige sygdomme, som former vore liv og praktisk talt gør det umuligt for os at begynde at vende os til Gud.

Den grundlæggende sygdom er dovenskab. Det er denne mærkelige ugidelighed og passivitet i hele vor væren, som altid skubber os ”nedad” i stedet for ”opad”; og som konstant overbeviser os om, at ingen forandring er mulig og derfor heller ikke ønskelig. Det er i virkeligheden en dybt rodfæstet kynisme, som til enhver åndelig udfordring svarer: Hvad skal det tjene til? - og som gør vore liv til et kæmpemæssigt åndeligt spild. Det er roden til al synd; for dovenskaben forgifter den åndelige energi ved selve dens kilde.

Resultatet af dovenskaben er modløshed. Det er den tilstand af fortvivlelse, som alle åndelige Fædre har anset for at være den største fare for sjælen. Fortvivlelse er, når det er umuligt for et menneske at få øje på noget som helst godt eller positivt; det er, når alting nedskrives til negativitet og pessimisme. Det er i sandhed en dæmonisk kraft i os; for djævelen er dybest set løgneren. Han lyver for mennesker om Gud og om verden, han opfylder livet med mørke og fornægtelse. Fortvivlelse er selvmord for sjælen; for når et menneske er besat af fortvivlelse, er vedkommende helt ude af stand til at se lyset og til at længes efter det.

Magtlysten! Så mærkeligt det måtte forekomme, er det netop dovenskab og fortvivlelse, som fylder vort liv med magtlyst. De fordærver hele vort syn på livet, som de gør meningsløst og tomt; og derved tvinger de os til at søge kompensation i en fuldkommen fejlagtig holdning til andre mennesker. Når mit liv ikke er orienteret mod Gud og mod evige værdier, bliver det nødvendigvis selvisk og selvoptaget, og det indebærer, at alle andre bliver til midler for min egen tilfredsstillelse. Når Gud ikke er mit livs Herre og Mester, bliver jeg i stedet min egen herre og mester - min egen verdens absolutte centrum; og så begynder jeg at bedømme alting efter mine behov, mine ideer, mine ønsker og mine opfattelser.

Magtlysten er således en grundlæggende forgiftning af mit forhold til andre mennesker. Den er en stræben efter, at de skal være undergivet mig. Dette finder ikke nødvendigvis udtryk i et konkret ønske om at bestemme over og dominere ”de andre”. Det kan lige så vel resultere i ligegyldighed, foragt og mangel på interesse, hensyntagen og respekt. Der er i virkeligheden tale om dovenskab og fortvivlelse, nu blot rettet mod andre. Derved fuldendes det åndelige selvmord med åndeligt mord.

Så er der til sidst den tomme snak. Af alle skabninger er mennesket den eneste, som har fået skænket talens gave. Alle Kirkefædrene ser i det forhold selve ”seglet” på det guddommelige billede i mennesket; for Gud selv åbenbares som Ordet (Joh. 1:1) Det er den største gave og netop derfor også den største fare. Det er selve menneskets udtryk, det er midlet til fuldendelse; og af selv samme grund er det midlet til menneskets fald og selvødelæggelse, til forræderi og synd.

Ordet frelser, og ordet dræber. Ordet beånder, og ordet forgifter. Ordet er Sandhedens medie, og det er den djævelske løgns medie. Det har den største positive kraft; og derfor har det også en enorm negativ kraft. Ordet skaber virkelig, i positiv eller negativ forstand. Når ordet afspores fra sin guddommelige oprindelse og formål, bliver det til tom snak. Så ”styrker” det dovenskab, fortvivlelse og magtlyst og forvandler livet til et helvede. Så bliver det til selve syndens kraft.

Disse fire er altså omvendelsens negative ”objekter”. De udgør de forhindringer, som må skaffes af vejen. Men det er alene Gud, som formår at fjerne dem. Deraf fastebønnens første del, som er dette råb fra bunden af menneskelig hjælpeløshed. Derpå bevæger bønnen sig over i omvendelsens positive mål, som der også er fire af.

Kyskhed! Hvis vi ikke nedskriver dette begreb, som det så ofte og fejlagtigt gøres, til dets seksuelle konnotationer alene, skal det forstås som dovenskabens positive modstykke. Den nøjagtige og fulde gengivelse af det græske sofrosyne og det russiske tselomudryie burde være helheds-tænkning (eng. whole-mindedness). Dovenskab er, først og fremmest, spredning og brud i vision og energi, det er manglende evne til at se det hele. Dens modsætning er således netop helhed.

Når vi med kyskhed sædvanligvis mener den dyd, som er det modsatte af seksuel fordærvethed, er det fordi, vor eksistens' splittede karakter intet sted ses tydeligere end i det seksuelle begær - i kroppens fremmedgørelse fra åndens liv og styring. Kristus gendanner helheden i os, og det gør Han ved at genetablere den sande værdiskala i os og lede os tilbage til Gud.

Den første, vidundelige frugt af denne helhed eller kyskhed er ydmygheden. Den er frem for alt sandhedens sejr inden i os, den er udryddelsen af alle de løgne, vi normalt lever i. Kun ydmyghed kan begribe sandheden, den kan se og modtage tingene, sådan som de er; og derfor kan ydmygheden se Guds storhed, godhed og kærlighed i alle ting. Derfor er det, vi hører, at Gud skænker Sin nåde til de ydmyge, men står de stolte imod.

Kyskhed og ydmyghed efterfølges naturligt af tålmodighed. Det ”naturlige” eller ”faldne” menneske er utålmodigt; for det er blindt i forhold til sig selv og derfor hurtigt til at dømme og fordømme andre. Det har en splittet, ufuldstændig og fordrejet viden om alting, og derfor måler det alt efter sin egen smag og sine egne ideer. Fordi mennesket er ligeglad med alle andre end sig selv, vil det have, at livet skal lykkes lige her og nu. Men tålmodighed er i sandhed en guddommelig dyd. Gud er tålmodig, ikke fordi Han er ”efterladende”, men fordi Han ser dybden i alt, som er til, fordi tingenes indre virkelighed, som vi i vor blindhed ikke ser, ligger åben for Ham. Jo nærmere vi kommer Gud, jo mere tålmodige bliver vi, og jo mere afspejler vi den uendelige respekt for enhver skabning, som karakteriserer Gud selv.

Endelig er kærlighed kronen på værket og alle dyders frugt, den kærlighed, der, som vi allerede har nævnt, alene kan skænkes os af Gud, den gave, som er målet for al åndelig forberedelse og praksis.

Alt dette opsummeres og bringes sammen i fastebønnens afsluttende del, hvori vi beder om at måtte se vore egne forsyndelser og ikke dømme vor bror. For i sidste ende er der kun én fare: stoltheden. Stoltheden er det ondes kilde, og alt, hvad der er ondt, er stolt. Men det er ikke tilstrækkeligt for mig at se mine egne forsyndelser; for selv denne tilsyneladende dyd kan vendes til stolthed. Den åndelige litteratur er fuld af advarsler mod de subtile former for pseudo-fromhed, som i virkeligheden, under dække af ydmyghed og selvanklager, kan lede til sandt dæmonisk stolthed. Men når vi samtidigt kan se vore egne forsyndelser og undlade at dømme vor bror, når, med andre ord, kyskhed, ydmyghed, tålmodighed og kærlighed er samlet til ét inden i os, da, og først da, vil den sidste fjende - stoltheden - blive nedkæmpet i os.

(fra: www.ortodoks.dk)

Vi er alle refleksjoner av Kirkens hellighet og av Kristus i oss

Jeg holder på å lese en forholdsvis ny biografi om Bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize. I innledningen til denne boken, som er skrevet av Kathryn Spink, og har tittelen "A Universal Heart - The Life and Vision of Brother Roger of Taize", forteller forfatteren om sitt første møte med Bror Roger i hans rom. Da var han 70. "Alt var så stille," skriver hun, "det eneste som hørtes var sprakingen av vedkubbene som brant i den åpne peisen." Bror Roger satt på en enkel trestol, fremdeles vital, forundret over at noen var interessert i å skrive om ham.

"Hvorfor meg, og ikke de andre brødrene," spør han. Og så legger han så karakteristisk til:

"De er alle, alle refleksjoner av Kirkens hellighet og av Kristus i dem."

Tenk å se sine medsøsken i troen på denne måten! For det er jo så sant. Kanskje litt underlig å tenke menigheten på denne måten, men det forholder jo seg slik! Vi er en del av Kirkens hellighet, fordi Kirken ikke er en bygning i form av et hus, men den er en kropp, og vi er del av den kroppen i det øyeblikket vi ble en del av den ved den nye fødsel. Dermed har vi del i Kroppens hellighet. Og i tillegg dette forunderlige: Kristus i oss.

Bror Roger legger til i samtalens løp:

"Vi skaper aldri alene. Det er alltid Gud som går foran oss gjennom de begivenheter som skjer. Gud åpner veien... Du kan bare bygge med hva du er. Det er gjennom vår indre elendighet - det ordet er kanskje litt for sterkt - det er korrekt, men kanskje det ikke skulle bli brukt for ofte - kanskje bedre å si vår egen indre skrøpelighet at Gud ... Gud plasserer Sin skatt i hver og en av oss i en leirkrukke."

Jeg finner stor glede i å lese Bror Roger, og det er også interessant å lese om hans liv. Som jeg har nevnt på bloggen ved en annen anledning kommer jeg ikke til å glemme den gangen jeg møtte ham i Linkjöping i Sverige. Han var en av disse som strålte Jesus, og når han kom inn i rommet hadde han evnen til å fylle det med sin egen personlighet.

Herren omgir meg på alle sider

Kjæreste Herre

Vær Du en klar flamme foran meg.

Vær Du en ledestjerne over meg.

Vær Du en jevn sti under meg.

Vær Du en mild Hyrde bak meg.

I dag og for alltid.

Den hellige Columba (543-615), grunnlegger av Iona klosteret. Om lag 200 klostre ble grunnlagt i Europa som en frukt av hans virksomhet.

Samlingssted for de første kristne funnet

Professor Adam Zertal, som skal tale på et Israelstevne i Telemark senere i sommer, har sammen med arkeolog kollegaer funnet et 2000 år gammel kristent tilfluktsted i Jordandalen. Stedet har muligens vært et kloster som også har fungert som et tilfluktsted for forfulgte kristne. 31 kors er risset inn på peler rundt om i grotten, og på veggene finnes det enda flere. Funnet av grotten er gjort i nærheten av Jeriko, er på hele 4000 kvadratmeter og dermed det største av sitt slag i Israel. I mer enn 30 år har Adam Zertal drevet med arkeologiske utgravninger og registreringer i dette området. Det var beduiner som viste dem det som ved senere utgravninger skulle vise seg å være et samlingssted for de første kristne. Jeg synes det er spesielt interessant at det finnes så mange kors på vegger og peler. Det bekrefter at de første kristne tidlig hadde sin egen liturgi og liturgiske uttrykk.

Du kan lese mer her: http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=172796

Fedrenes utsagn om bønn, del 1

"Jo mer regn som faller på jorden, desto mykere blir den. På samme måte gleder Kristi herlige navn vårt hjertes jord jo mer vi påkaller det." (Hesykios, 700-tallet)

"Hold frem uholdende i bønn og vis bort uro og tvil som stiger opp inne i deg. De forstyrrer og minsker kraften i din bønn... Forsøk å gjør ditt indre døvt og stumt under bønnen - da kan du be. Bønn er legemiddel mot dysterhet og fortvilelse... Be ikke om at dine ønsker skal gå i oppfyllelse. De stemmer kanskje ikke overens med Guds vilje. Be slik du er lært: 'Skje Din vilje.' Begjær alltid at Hans vilje skal skje, for Han ønsker hva som er godt og nyttig for deg, selv om du selv ikke alltid søker det... Om du lengter etter å be, gjør da ingenting som står i motsetning til bønn. Så kan Gud komme deg nær og være med deg. (Evagrios av Pontus)

"Åndelig kunnskap kommer gjennom bønn, djup stillhet og fullstendig avkobling, mens visdom kommer gjennom ydmyk betraktelse av Den Hellige Skrift og fremfor alt gjennom Guds nåde... Som et opprørt hav blir stille når man heller olje på det, så blir sjelen rolig, når den smøres med Den Hellige Åndes nåde." (Diadokos fra Fotiki)

"Ordrikdom i bønnen fyller ofte vårt indre med bilder og forstyrrelse, mens bare et ord ofte gjør vårt sinn samlet." (Johannes Klimakos)

Gamle sprukne leirkrukker - og skatten vi bærer med oss

Jeg holder på å lære noen gamle lekser om igjen. Det handler om skrøpelighet og sårbarhet. På disse områdene blir jeg aldri utlært ser det ut til! I går tenkte jeg at jeg skulle hjelpe min kjære kone å klippe plenen. Med en gressklipper med motor som stort sett går av seg selv, skulle ikke det være den største utfordringen, tenkte jeg. Ikke har vi store plenen heller. Plenen på oversiden av huset er den minste delen, så jeg tenkte at den klarer jeg i alle fall. Men slik skulle det ikke gå. Etter å ha holdt på i fem minutter, var det absolutt slutt på alle krefter. En smerte jòg gjennom hjertet, og så var det bare å legge seg ned for å hente seg inn igjen og få igjen litt pust. Det er sikkert ikke så lett å forstå for den som ikke er midt oppe i det, men for meg ble det et nederlag. Selv ikke noe så enkelt er jeg i stand til å hjelpe til med her hjemme. Jeg holder på å lære at jeg ikke har så mye krefter. Du forstår: hodet mitt sier en ting, hjertet mitt sier noe annet. Foreløpig forstår ikke hodet mitt hva hjertet sier!

Til den kristne forsamlingen i Korint skriver apostelen Paulus om den tjenesten vi er gitt. Han skriver om evangeliet om Kristi herlighet, og om lyset som stråler ut fra mørket. Så skriver han:

"Men vi har denne skatten i leirkrukker, for at den veldige kraften skal være av Gud og ikke fra oss selv." (2.Kor 4,7)

Slik føler jeg meg for tiden: som en skjør leirkrukke, en med tydelige sprekker og skår. Men i denne skrøpelige kroppen bærer jeg noe som er så mye større enn meg, jeg bærer med meg Den Hellige Ånd. For skriver den samme apostelen i det første brevet til den samme menigheten: "Vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den hellige ånd som bor i dere, og som er fra Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv. Dere er kjøpt, og prisen betalt. Bruk da kroppen til Guds ære!" (1.Kor 6,19-20)

Det er dette jeg forsøker å lære meg, at om kroppen brytes ned, og jeg kjenner min avmakt, min skrøpelighet og jeg ser sprekkene i krukken, så vet jeg at Ånden bor her inne. Det er litt overveldende for tiden. Den menneskelige kraften som en gang var der, er ikke der lenger. Gjennom det som skjer med meg er jeg blitt mer og mer avhengig av Gud.

Å gradvis miste kontroll, og være villig til å gi den fra seg, og overgi seg i Guds hender er noe jeg holder på å lære noe om. Jeg vet at det teologisk er helt riktig, men det er noe ganske annet å faktisk oppgi seg selv og dø fra seg selv - i virkeligheten!

Etterat Paulus har skrevet om skatten i leirkrukken, skriver han:

"Vi er alltid presset, men ikke knekket, vi er rådville, men ikke rådløse, forfulgt, men ikke forlatt, slått ned, men ikke slått ihjel. Vi bærer alltid Jesu død med oss i vår egen kropp, for at også Jesu liv skal bli synlig i dem. For ennå mens vi lever, blir vi stadig overgitt til døden for Jesu skyld, for at også Jesu liv skal bli synlig i vår dødelige kropp." (v.8-11)

Jeg velger å være mild

Jeg velger mildhet.

Ingenting vinnes ved makt.

Jeg velger å være mild.

Hvis jeg hever stemmen måtte det være for å lovprise.

Hvis jeg knytter neven måtte det være for å be.

Hvis jeg krever noe måtte det bare være av meg selv.

Max Lucado (bildet), pastor og forfatter

"Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse." (Gal 5,22)

"Lysets frukt er godhet, rettferd og sannhet." (Ef 5,9)

Amerikanske lutheranere driver misjon i Wittenberg

I et storslått oppslag i dagens utgave av Aftenposten får vi vite at den lutherske Missouri-synoden har kjøpt en bygning ved siden av den gamle kirken der Luther holdt sine prekener, for å nå byens innbyggere med evangeliet!

500 år siden Luther utløste Reformasjonen er nemlig Wittenberg en av de mest ateistiske byene i Tyskland. 30 prosent av tyskerne hører til den evangeliske kirke mens 31 prosent regner seg som romersk-katolske. I Wittenberg er det færre kirkegjengere enn noe annet sted i landet. 15 prosent er medlemmer i den evangeliske kirken, og bare tre prosent er katolikker. Her finnes også en liten gruppe baptister. Folk flest i Wittenberg er glad for at de luthersk amerikanske misjonærene har kommet til byen, bare den lutherske biskopen føler seg indignert. Han er irritert over at det kommer misjonærer til en by som har hatt en luthersk menighet siden Luthers tid. Jeg tror derimot Luther selv ville ha gledet seg over at noen kom for å vinne byens innbyggere for Jesus!

For det er det de så inderlig ønsker, misjonærene fra Missouri-synoden. Dette er synoden for den nest største lutherske kirken i USA.

Det er flott at Aftenposten lager en så positiv artikkel som dette! Det gleder vi oss over, og vi gleder oss over de som bruker sin tid på å forkynne evangeliet som vennene fra USA gjør. Måtte de lykkes.

Wittenberg innledet feiringen av Reformasjonen i september i fjor, på 500 års dagen for Martin Luthers ankomst til middelalderbyen som prest og lærer ved Universitetet. Festen skal vare helt frem til 31. oktober 2017, årsdagen for Luthers berømte opprør mot pavekirken, da han slo opp sine 95 tester på døren til slottskirken.

Foto: Wittenberg

Din trofaste kjærlighet

"Det er Herrens miskunn som er grunnen til at det ikke er ende på oss, for det er ikke slutt på Hans barmhjertighet. Den er ny hver morgen. Stor er Din trofasthet. Herren er min del, sier min sjel, derfor håper jeg på Ham. Herren er god mot dem som venter på Ham, mot den sjel som søker Ham. Det er godt å vente i stillhet på Herrens frelse." (Klag 3,22-26)

Lyset, ilden og flammen

"Ved sin natur får kjærligheten mennesket til å være Gud lik, så langt det er mulig for et menneske. Den har en berusende innvirkning på sjelen. Den er en strøm av tro, en avgrunn av tålmodighet, et hav av ydmykhet.

Kjærligheten avviser fullstendig enhver fiendtlig tanke om ens neste, for 'kjærligheten gjemmer ikke på det onde.' (1.Kor 13,5)

Kjærlighet, uforanderlig fred og vårt barnekår hos Gud er bare forskjellige navn på det samme. På samme måte som lyset, ilden og flammen er nærværende samtidig, er disse sider manifestasjoner av Ånden.

Når noen er helt gjennomsyret av Guds kjærlighet, reflekteres sjelens gjennomsiktighet i hans liv, som i et speil. Den som elsker Gud, elsker derfor sin bror og sin søster. Denne kjærligheten er i bunn og grunn beviset på den første.

Johannes Klimakos (575-649 - eremitt i Katarinaklosteret på Sinaihalvøya.

Vårt nye arbeid er organisert under navnet Columbas hus

For en tid tilbake skrev jeg at vi snart skulle presentere vårt nye arbeide. Det har fått navnet COLUMBAS HUS. La meg først presentere veldig kort hvem denne Columba var, som vi har hentet navnet vårt fra:

Columba (521-597) var en av 12 studenter som studerte under Finian av Clonard, en av de tidlige irske monastiske hellige. Disse studentene ble kjent som Irlands 12 apostler. En av disse 12 var Columba. I år 563 e.Kr reiste Columba til Skotland, hvor han grunnla klosteret på Iona. Dette klosteret ble etter hvert et senter for misjon. Columba grunnla også flere kirker og et kloster i England. Columba revitaliserte klosterne, og brakte med seg vekkelsens ild til Vest-Europa etter Romerrikets fall. Klosteret på Iona ble blant annet et senter for bønn.

Columbas Hus vil videreføre arven fra Columba og Iona. Den kristne tro kom jo fra kelterne til Norges kyster. Vi ønsker å hjelpe mennesker til å leve et liv i bønn, fordypelse, Kristusmeditasjon og Kristuslikhet. I en hektisk hverdag vil vi hjelpe mennesker til å finne troens hvilepuls. Vi henvender oss spesielt til ledere på ulike nivåer i menigheter, hvor vi ønsker å være en samtalepartner for å ta vare på det personlige bønn- og andaktslivet og en levende Kristusrelasjon. Samtidig vil vi gjennom seminarer og retreater være et tilbud for den enkelte menighet til å revitalisere det personlige bønnelivet. Gjennom sjelesorg og forbønn har vi også et ønske om å formidle Guds kjærlighet og legedom gjennom Jesus Kristus. Columba sto i en rik profetisk tjeneste som var kjennetegnet av tegn og under.

Vi henter vår egen inspirasjon og veiledning fra Guds Ord, tidebønnene og Jesusbønnen. Arbeidet bygger på den apostoliske, nikenske og athanasianske trosbekjennelsen og er økumenisk. Vi vil tjene alt Guds folk, og ønsker å være en del av Jesu bønn: "Jeg ber om at de alle må være ett." (Joh 17,21)

Fordi Columba var sterkt opptatt av bønn og evangelisering, så er også vårt engasjement knyttet til både nasjonal og internasjonal bønnebevegelse. I samarbeide med menigheter arrangerer vi bønnekonferanser og retreater, og vil trene bønneteam som skal reise til ulike steder for å være en bønnestøtte eller for å legge forholdene til rette i bønn for evangeliske fremstøt på nye steder, i inn- eller utland.

Columbas hus er navnet på huset vi bor i, og den tjenesten vi står i. Bønnearbeidet drives også ut fra bønnekoia Mamre, som foreløpig er et av mange slike bønnekoier, bønnesteder og bønnealtere vi ønsker å se på ulike steder i Norge. Columbas hus håper vi skal bli en del av et nettverk av bønnesteder i Norge, som deler vår visjon. Vi ønsker også å formidle den rikdommen som den øvrige keltiske arven representerer, sammen med arven fra ørkenfedrene og Østkirken.

På sikt ønsker vi at Pilegrimskommuniteten skal bli en realitet, og at den etter hvert vil bli en del av Columbas Hus. Pilegrimskommuniteten er et fellesskap av mennesker som ønsker å leve i bønn, stillhet og daglig fellesskap rundt Guds ord og nattverden.

I disse dager møtes tre av de som vil arbeide i nær tilknytning til Columbas hus. Skulle din menighet eller du som enkeltperson ønske kontakt med oss, eller få et tilbud om våre seminarer og retreater, vennligst ta kontakt med:

columbashus@yahoo.no

De lærte meg å elske Jesus

Denne uken har jeg kjent en slik djup takknemlighet, for hva to kvinner har brakt inn i mitt liv. Som få andre har Mor Martyria (venstre) og Mor Basilea, grunnleggerne av De evangeliske Mariasøstre, hjulpet meg til å se det ene nødvendige: kjærligheten til Jesus! Når Jesus skal fortelle Marta om forskjellen på hennes og Marias forhold til Seg, så sier Han: "Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, som ikke skal tas fra henne." Det er altså noe som er mer nødvendig enn andre ting. Noe som er viktigere enn alt annet. Dette ene nødvendige, kaller Jesus for "den gode del." Det ene nødvendige er og blir kjærligheten til Jesus.

Mor Martyria og Mor Basilea bar preg av å ha vært mye sammen med Jesus. Det kunne man se i deres ansikter, som lyste av fred og kjærlighet og glede. Det blir gjerne slik med mennesker som omgås Jesus ofte. Begge fikk del i store prøvelser og lidelser. De ble ofte satt til side. Sykdom preget deres livsvei. Men gjennom alt dette var det "ett som var nødvendig", kjærligheten til Jesus.

I et av sine tidligste skrifter skrev Mor Basilea:

"Hva er kjærlighet, hvor er kjærligheten, hvordan finner vi veien til kjærligheten? Vi vet at kjærlighet er det mest dyrebare i livet, for kjærlighet leger, kjærlighet gjør lykkelig, og kjærlighet gjør et menneske vakkert. På samme måte som hat er en stråle fra helvete som bringer ulykke og død over alle den treffer, er kjærlighet en stråle fra himmelen som vekker liv i alle den faller på, og fyller dem med glede. OG DENNE KJÆRLIGHETEN ER JESUS! Bare når Hans bilde får prege seg inn i våre hjerter, bare når vi hengir oss til denne kjærligheten, kan vi selv bli kjærlighet."

Søster Joela Krüger, som kommer til Norge neste uke, skriver i et lite hefte følgende:

"Paulus, som selv var fullstendig fengslet av Jesu kjærlighet, vitner om den veien han går for at denne skatten mer og mer skal bli hans egen. Det er en livslang prosess som først vil være avsluttet når målet er nådd, et mål som er verd enhver innsats: å få se Jesu ansikt til ansikt og forstå fullt ut, slik Gud fullt ut kjenner ham. (jfr 1.Kor 13,12) Denne kjærlighetens lengsel etter Jesus er så over all måte sterk at Paulus kan si: 'Jeg regner alt som tap.' (Fil 3,8) For et utsagn! Hvem av oss kan til enhver tid av hele sitt hjerte si noe slikt? Men det er vel ikke meningen at det bare er Paulus som kan stemme i dette jubelropet. En slik stund burde vi egentlig alle oppleve. Jesus sammenligner himmelriket med en kjøpmann som lette etter verdifulle perler. Og da han fant en perle som var vakrere enn alle andre perler, solgte han alt han hadde, og kjøpte den (Matt 13,45-46) Her hører vi ingen klaging over tap og at det koster for mye, men vi hører om en veldig gevinst."

Jeg sier med Paulus: "Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke skal bli til skamme, men at Kristus, nå som alltid, skal bli opphøyd for alles øyne gjennom det som hender med kroppen min, enten jeg skal leve eller dø." (Fil 1,20)

Sitatene fra Mor Basilea og Søster Joela er hentet fra: "Å kjenne Kristus". Et lite hefte med oppmuntring til å leve i helhjertet kjærlighet og udelt etterfølgelse av Jesus. Ønsker du et av disse heftene kan du skrive til: info@kanaan.ywam.no

eller du kan ta kontakt med meg, så sender jeg deg et.

Sjeldent møte i Bredtvet kirke onsdag 24 juni

Onsdag 24. juni kl.1900 er en dag og et tidspunkt du bør merke deg! Da får Oslo et sjeldent besøk.

Etterat grunnleggerne av De evangeliske Mariasøstre, Mor Basilea og Mor Martyria, døde ledes de nå av et team. Søster Joela Krüger, til høyre på bildet, har tatt over noen av de funksjonene som Mor Basilea hadde.

Denne onsdagen taler hun i Bredtvet kirke, Bredtvetveien 12. Du kan ta T-bane nr 5 til Rødtvedt.

Emne: "Tilpassing eller fornyelse - etterfølgelse i avgjørelsens time."

Jeg vil gjerne oppmuntre bloggens lesere som har mulighet til å få med seg dette møtet. Søster Joela har virkelig et budskap til oss i vår nåværende situasjon. Jeg har hatt gleden av å møte henne en gang. Det var i Tyskland hvor jeg og min sønn var på vei til Kanaan, det landområdet som Mariasøstrene har i Darmstadt. Hun ble plukket opp i samme bilen som oss, og vi fikk anledning til å samtale. Neste helg skal jeg være sammen med Kanaanvennene på Arneberg, hvor jeg skal lytte til søster Joelas undervisning der. Det gleder jeg meg veldig til.

Gud vil skape en vei

I går kveld leste jeg disse ordene fra Salme 138,7: "Selv om jeg vandrer midt i trengsel, vil Du gi meg liv." Med Gud er det alltid en mulighet. Don Moen's vakre sang hjelper meg til å forstå det.

Sadoks prestetjeneste - et profetisk bilde på det folk Gud vil reise opp i endens tid, del 3

I to artikler har vi sett på profetien som presten Eli mottok om de to slags presteskap, som skal finnes og som fungerer parallellt frem til Jesu gjenkomst. Vi har sett nærmere på hva som karakteriserer det onde presteskapet. I denne og de neste artiklene skal vi se nærmere på det presteskapet som har med Gud å gjøre. Jeg understreker at jeg med presteskap, ikke bare tenker på prester/pastorer for menigheter, men også det som kalles "det alminnelige presteskap". Vi er alle kalt til å være "kongelige prester". Om det andre presteskapet profeterte den for oss ukjente profeten som kom til Eli følgende:

"Så skal Jeg reise opp en trofast prest for Meg. Han skal gjøre etter det som er i Mitt hjerte og Min sjel. Jeg skal bygge et trygt hus for ham, og han skal vandre for Min Salvedes åsyn alle dager." (1.Sam 2,35)

Legg merke til dette siste: "og han skal vandre for Min Salvedes åsyn alle dager."

Dette er det som kalles Sadoks presteskap. Det består av trofaste, hellige Guds tjenere som vandrer og lever etter Hans vilje.

Navnet Sadok betyr: "en som er bevist å være rettferdig." Det er interessant å merke seg at Sadok var den aller første som presten som gjenkjente Guds salvelse over David. "Dette er de som kom til David i Siklag ... Sadok, en ung mann og mektig kriger, og tjueto førere fra hans fars hus." (1.Krøn 12,1 og v.28) Sadok oppfattet altså at Den Hellige Ånd hadde forlatt kong Saul, og at kongens tjeneste etter dette bare var overfladisk, kjødelig og "gått ut på dato". Så dro Sadok til Siklag for å finne David. Det er interessant å merke seg dette, for Sadok må med andre ord ha vært veldig vàr for Den Hellige Ånd. Han forsto at Ånden beveget seg, og Sadok var fleksibel. Han var villig til å endre seg, og gå med Ånden. Jesus sa dette om Den Hellige Ånd og de som har med Ham å gjøre: "Vinden blåser dit den vil, og du hører lyden av den, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den hår hen. Slik er hver den som er født av Ånden." (Joh 3,8)

Sadok gjenkjente Guds salvelse. Det er virkelig behov for nådegaven til å skjelne ånder i vår tid. Vi trenger mennesker som forstår forskjellen på det som har med Gud å gjøre, og det som er kjødelig. Dette er mennesker som tilbringer tid med Gud, alene og i bønn. De har vendt seg bort fra all kjødelighet, underholdning og verdslighet. For det er disse tre tingene som lammer Guds forsamling i dag. I stedet for å tilbringe tid i Guds nærhet, med å vente på Ham, lytte til Ham, tilbringer vi tid foran TV-skjermen. Det er alltid en serie å følge med på! Men Gud vil ha stevnemøte med oss!!! Har vi tid?

Når andre forlot David forble Sadok trofast. Når David var på flukt fra sin sønn, Absalom, som hadde gjort opprør mot sin far, var Sadok der. I 2.Sam 15,24 leser vi: "Der var også Sadok ... og Abjatar gikk opp." Mens David var i nød - hans egen sønn hadde gjort opprør mot sin far, og David kom til Kedron bekken, så var Sadok der. Trofast. Til å stole på. På Davids ordre dro begge tilbake til Jerusalem. Så, mens Absalom skjenket Davids medhustruer i full offentlighet, og Israel gikk berserk i ondskap og opprør, sto to hellige Guds menn i Guds hus. Det var Sadok og Abjatar.

Og slik er det også i dag: Mens det onde presteskapet synker djupere og djupere ned i forfall og frafall, og svikter Guds ord og går på kompromiss med Guds ord og sier at det som er synd, ikke lenger er synd - så finnes det fortsatt hellige menn og kvinner som tjener ved Guds alter. Gud har fortsatt et Sadok-presteskap, som er tro mot hele Guds ord.

(fortsettes)

La oss holde bønnevàker, del 1

I forbindelse med en bønneretreat i en hytte ute på landsbygda i Kansas i USA i juni 1991, opplevde James W. Goll (bildet), en anerkjent amerikansk forbønnsleder, at Herren talte til ham. Herren fortalte Goll at Han ville gjenopprette det som på engelsk kalles "The Watch of the Lord". Vi ville kanskje kunne oversette det med "Herrens bønnevàke". I den forbindelse opplevde han at Gud talte til ham om at Han ville ta ibruk igjen "gammeldagse redskaper", i betydningen: noe som har virket før! Gjennom bønnevàker forbereder Herren sitt folk for vekkelse og for Jesu snarlige gjenkomst!

Jeg hadde gleden av å møte på en bønnekonferanse i Tyskland i 2001, og opplevde at Goll virkelig hadde et budskap vår tids kristne trenger å høre.

I forbindelse med bønneretreaten hadde arrangørene delt opp døgnet i bønnevakter, og Goll hadde meldt seg for vakten mellom klokka 02.00-03.00. I mer enn 10 år hadde Gud vekket Goll på dette tidspunktet, to tre ganger i uka, og Goll kjente seg drevet til å be på dette tidspunktet. Da var mens han ba i denne hytta at Goll så for seg en av disse store gammeldagse plogene som dras av flere hester. Da han spurte Gud hva dette synet betydde, svarte Herren: "Dette er gammeldagse redskaper. Bønnevàken er et slikt gammeldags redskap".

Jeg kan ikke finne noe godt bokmålsord for "The Watch of the Lord", men det nynorske "bønevàke" passer i grunnen veldig godt. For det er en vàke det er snakk om.

Det å våke er da også et bibelsk begrep, og Jesus bruker ordet ofte når Han taler om endetiden. Han taler om å være vaktsomme, alarmerte, våkende. Jeg har laget følgende oversikt hentet fra Matt 24, Mark 13 og Luk 21, steder som gjengir Jesu tale om de siste tider:

Matteus 24:

"Se til at ingen forfører dere." (v.4)

"Se da til at dere ikke blir skremt." (v.6)

"Men den som holder ut til enden skal bli frelst." (v.13)

"Våk derfor" (v.42)

Markus 13:

"Vokt dere, så ingen får forføre dere." (v.5)

"Men når dere hører om kriger og rykter om kriger, så bli ikke skremt!" (.7)

"Men ta dere i vare." (v.9)

"Men den som holder ut til enden, skal bli frelst." (v.13)

"Men vokt dere." (v.23)

"Vær på vakt, våk og be! For dere vet ikke når tiden er der." (v.33)

"Våk derfor..." (v.35)

"Men det Jeg sier til dere, sier Jeg til alle: Våk!" (v.37)

Lukas 21:

"Han sa: Vokt dere, så dere ikke blir forført." (v.8)

"Ved utholdenhet skal dere redde deres sjeler." (v.19)

"Når alt dette begynner å skje, se da opp og løft deres hoder, for deres forløsning stunder til." (v.28)

"Men ta dere i vare" (v.34)

"Våk derfor og be alltid ..." (v.36)

Nøkkelordet i alt dette Jesus sier er ordet: Våk!

Det er dette som er det helt avgjørende i endens tid: våker vi, eller sover vi?

Til den kristne forsamlingen i Tessaloniki skriver apostelen Paulus:

"Men om tider og stunder, brødre, trenger dere ikke at det blir skrevet til dere. For dere vet selv meget godt at Herrens dag kommer som en tyv om natten. For når noen sier: 'Fred og ingen fare,' da kommer en plutselig ødeleggelse over dem, som fødselsveene over den som skal føde. Og de skal slett ikke slippe unna. Men dere, brødre, er ikke i mørket, så denne Dagen skulle komme over dere som en tyv. Dere er alle lysets barn og dagens barn. Vi hører ikke natten eller mørket til. La oss derfor ikke sove, slik de andre gjør, men la oss våke og være edrue." (1.Tess 5,1-6)

Flere steder i verden ser vi nå at Gud taler til mennesker som å starte bønnevàker, noen etter modell fra den bønnevàken som ble startet i byen Herrnhut. Neste artikkel handler om dette.

(fortsettes)

Valget i Iran baner vei for Gog-krigen

Så er situasjonen blitt om mulig enda vanskeligere for demokratiforkjemperne og de kristne i Iran. Etter at ayatololla Ali Khamenei nå har belkjentgjort at sin støtte til den sittende president Mahmoud Ahmadinejad, og han dermed kan konsollidere sin makt, blir det en ytterst vanskelig tid for de som mener noe annet i Iran enn det han og Vokterrådet mener. Med en selvsikker Ahmadinejad ved makten lever også Israel mer utsatt enn før. Det er vel kun et tidsspørsmål før det blir en konfrontasjon mellom Israel og Iran. Interessant i denne sammenhengen er å merke seg at Russland ønsker Ahmadinejad velkommen til å besøke dem. Dette er spesielt interessant ut fra profetien hos Esekiel 38, hvor Russland skal lede et angrep mot Israel i endens tid, og hvor Persia (Iran) er en del av angrepsstyrken.

Hva som skjer videre med de tusener på tusener som har tatt til gatene de siste dagene, er uvisst. Mange er drept og mange er fengslet. Og flere kommer det sikkert til å bli.

Jeg håper mange forbedere som har bedt for Iran de siste dagene fortsetter! Dette er ikke tiden for å gi opp i bønnekampen for Iran. Profeten Daniel taler om "fyrsten over Persias kongerike", som stred imot erkeengelen, så det er åpenbart at det er sterke åndsfyrster og territoriale åndsmakter som influerer dette landet. La oss derfor fortsette å be, ikke minst for Kristi forsamling i dette landet som virkelig er en martyrkirke i ordets virkelige betydning.

Vi kommer til å følge utviklingen i Iran nøye framover, ikke minst hva gjelder de kristne. Følg med på:

http://www.martyrkirkensvenner.blogspot.com/

Les mer om det som har skjedd i Iran her:

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=570075

http://www.vl.no/verden/article4412080.ece

Foto: IRIB/AP

En bønnemisjonær i USA - flere bønnemisjonærer i Norge

Begrepet "forbønnsmisjonær" er kanskje nytt? Men det er helt i tråd med det Gud gjør mange steder på jorda i dag: Han reiser opp menn og kvinner som har et genuint kall til å leve som forbedere, og pløye opp det harde jordsmonnet slik at det skal bli lettere å så Guds ord og se at det spirer og gror!

Joshua Hawkins (bildet) er en slik forbønnsmisjonær. Han er det på heltid. Født og oppvokst i det sørlige New Hampshire i USA, i en god kristen familie. Han tilbrakte barndommen i en flott menighet. Etter en bachelor grad ved Universitetet i Massachusetts, fikk han en god og høyt betalt jobb som dataingeniør. Joshua Hawkins gikk nemlig ut med toppkarakterer.

I forbindelsene med studiene opplevde Joshua at Herren begynte et dypt verk i hans hjerte. Dette førte til at han sammen med noen venner møttes for bønn og lovprisning. Gud begynte også å gjøre dype ting med dem. Joshua spurte seg selv om det virkelig var meningen at han skulle bruke de neste 40 årene av sitt liv til å sitte på et kontor. Dermed begynte han å be om at Gud konkret måtte vise ham veien han skulle gå.

Etter litt frem og tilbake åpnet Gud en dør. Joshua Hawkins meldte seg på et seks måneder langt kurs som går under navnet "One Thing" (Ett er nødvendig, med henvisning til fortellingen om Martha og Maria). Dette kurset drives av International House of Prayer i Kansas City. Her har det pågått kontinuerlig bønn og lovprisning siden 1999. I forbindelse med oppholdet i Kansas opplevde Joshua at Gud kalte ham til å være fulltids bønnemisjonær, og han tilbringer nå mye tid i bønn for vekkelse og fornyelse for sitt hjemland og for verden.

Det er min bønn at Gud skal reise opp mange slike som Joshua Hawkins.

Den tjenesten vi arbeider med er i ferd med å utvikle et konsept for opplæring av bønneteam som skal reise rundt i Norge for å be på ulike steder. For tiden er kursopplegget under utarbeidelse. Stedet hvor kursene skal holdes er også bestemt, og vi er i ferd med å legge siste hånd på et opplegg med egen bønnebuss som teamene skal bruke. Mer informasjon om dette kommer snart.

I mellomtiden kan du lese mer om Joshua Hawkins her:

http://www.joshuahawkins.com

La oss huske ham i våre bønner.

Sadoks prestetjeneste - et profetisk bilde på det folk Gud vil reise opp i endens tid, del 2

Apostelen Peter forteller oss det høye kall som er gitt enhver kristen: "Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et eiendomsfolk, så dere skal forkynne Hans underfulle storverk, Han som kalte dere ut av mørket og inn i Sitt underfulle lys." (1.Pet 2,9) Uthevingen er min.

Som jeg skrev i forrige artikkel så vil det i endens tid eksistere to slags presteskap, som vil eksistrere side om side. Det ene er ondt, det andre hører Herren til og vandrer i Hans nærhet.

Utgangspunktet er en profeti som gis til presten Eli i Sjilo, og vi ser det onde presteskapet tragisk representert i Eli's to sønner: Hofni og Pinhas. Vi leser om dem i 1.Sam 1,3 at de var "prester for Herren."

Men de var onde prester. De hadde forrådt sitt kall og sin tjeneste. Vi kan kjenne dem igjen på to ting:

1. De søkte å behage mennesker mer enn Gud. "Hvorfor tråkker dere på Mitt slaktoffer og Mine offergaver, dem som Jeg har befalt i Min bolig, og hvorfor gir du dine sønner større ære enn Meg ..." (1.Sam 2,29) Apostelen Paulus skriver om det å behage mennesker og sette dem foran Gud: "Er det nå mennesker eller Gud jeg vil overtale? Eller forsøker jeg å gjøre mennesker til lags? For hvis jeg fremdeles gjorde mennesker til lags, var jeg ikke Kristi tjener." (Gal 1,10)

Presten Eli var en svak mann, og det manglet en god del sann gudsfrykt i hans liv. Han satte sønnene sine høyere enn han satte Gud. Han konfronterte dem aldri med deres synd. Han ville ikke fornærme dem. Bare en eneste gang på 50 år tjeneste, irettesatte han dem. Deres synd var åpenbar: de hadde voldtatt, drevet hor og utført skammelige handlinger. Selv da han konfronterte dem, sa han bare: "Hvorfor gjør dere dette?"

Det er tragisk å se hvordan det samme gjentar seg i vår egen tid. Selv åpenbar synd i Guds hus blir ikke påtalt. Jeg kjenner en menighet som til og med tillater at et samboende par bor i kirken! De fortsetter med sine bønnemøter og de fortsetter med sine gudstjenester. De ber Herren om å velsigne dem, samtidig som de tillater synd i eget hus! Det er intet mindre enn tragisk! De ligner Eli. Hvor er gudsfrykten blitt av? Tror de virkelig at Gud skal svare deres bønner, når de ikke er villig til å ta et oppgjør med synd i eget hus?

2. Eli's sønner var også kjennetegnet av dette: "gjør seg fete med det beste av alle offergavene." (1.Sam 2,29)

De tjente med andre ord seg selv. Gud hadde ikke førsteplassen. Det var tjenesten som betydde noe, og hva den kunne gi dem. Unnfallenhet og egoisme vanærer Guds navn.

Hva skjer så med Eli's sønner og alle andre onde arbeidere i Guds rike?

1. De vil oppleve å miste all åndelig kraft og autoritet: " ... de som forakter Meg, skal aktes for intet. Se, dager kommer da Jeg vil bryte din makt, og makten til din fars hus ..." (1.Sam 2,30-31) Det å "aktes for intet" er den største tragedie som finnes for en som er i Herrens tjeneste. Det betyr å miste all kraft i forhold til satans rike. Han har ingen autoritet tilbake, han fekter bare i løse luften. En slik tjener kan kanskje aktes av andre - men i Guds øyne er han en lettvekter, en som Herren ikke setter noen lit til. Da overlates man bare til å streve i egen kraft. Da gjenstår bare aktiviteter, uten Guds salvelse.

2. De vil bli forbigått av Guds sanne salvelse og velsignelse: "Du skal se trengsel for Guds bolig tross alt det gode Han gjør mot Israel (v.32) Med andre ord: Mens andre opplever Guds velsignelse i det Han øser ut sin Ånd, vil disse stå tilbake med det livløse. De vil være uten Guds velsignelse. Gud vil gå dem forbi.

3. De vil miste Guds nærvær på høyden av livet: " ... alle etterkommee av ditt hus skal dø i sin beste alder." (1.Sam 2,33) Dette ble bokstavelig talt oppfylt sa Saul sendte Doeg opp til Nob for å drepe 85 prester av Eli's etterfølgere. Verset har både betydningen virkelig død, og åndelig død. Herren kan ta mennesker bort lenge før det var meningen at de skulle dø en naturlig død, og deres synd kan gjøre dem åndelig døde. En åndelig død er forferdelig. Da står bare et tomme skallet igjen. Da er det ikke lenger noe liv. Man kan holde ting gående. Man kan preke, en menighet kan holde gudstjenester og vekkelsesmøter, men den er død.

(fortsettes9

Illustrasjonen viser Hanna som kommer til Eli med Samuel.