BLOGSPOT HAR TIDVIS STORE PROBLEMER I DAG MED BLANT ANNET Å LASTE NED SIDENE.

En virkelig kristen

Jeg kom over noen vakre russiske malerier i dag, og dette bildet av en russisk munk i bønn, måtte jeg bare gi videre til dere. Mens jeg så på dette maleriet - som er en bønn i seg selv - kom jeg til å tenke på noe den hellige Makarios skriver i sine åndelige homilier. Disse homiliene har fått stor betydning for så mange. Alle, fra Gregorios av Nyssa og Symeon den nye teologen til Arndt og Wesley, fra middelalderens fransiskanere til russiske staretser, fra senantikkens syriske munker til vår tids søkere og pilegrimer, alle har de drukket av denne rene kilden. Her er hva Makarios skriver om "en virkelig kristen":

Gull er lett å finne, men perler og edelstener til en kongekrone er sjeldne. Mange ganger finner man ikke noen som passer. De kristne dannes til å inngå i Kristi krone for at deres sjeler skal få fellesskap med de hellige. Ære til Ham som har elsket denne sjel så mye, som har lidd for den og oppvekket den fra de døde. Lik et slør lå over ansiktet til Moses slik at folket ikke kunne se på hans ansikt så ligger også nå et slør over ditt hjerte. (2.Kor 3,13 og v.15) så du ikke skal se Guds herlighet.

Når den tas bort skal Han vise seg og stråle frem for de kristne og for dem som elsker og søker Ham i sannhet slik om Han sier: "Jeg skal åpenbare meg for ham ... og han Min bolig hos ham." (Joh 14,21 og v.23)

La oss med iver komme til den trofaste Kristus for å få del i løftet og i den nye pakt som Herren innviet gjennom korset og døden, da Han brøt i stykker dødsrikets og syndens porter, førte ut de trofaste sjelene og gav dem Hjelperen i deres indre og førte dem inn i sitt rike. Vi skal også regjere sammen med Ham i Hans by Jerusalem, den himmelske kirken og de hellige englenes kor. De brødre som har øvd i lang tid og bestått prøven kan hjelpe de uerfarne.

Gud gir bønnen til den som ber

Her følger noen sitater av Evagrios av Pontos (346-399), en av askesens og den kristne mystikkens fremste mestere. Evagrios ble født i Ibora ved Svartehavskysten, og ble utdannet til å begynne med av de kappadokiske fedrene, den hellige Basileios, og fremfor alt av den hellige Gregorios av Nazianos, som viet ham til diakon og tok ham med seg til Konstantinopel:

Bønnen er en samtale mellom ånden og Gud. Søk altså etter den tilstand som ånden behøver for å strekke seg mot sin Herre uten å se seg tilbake og samtale med Ham uten mellomledd.

Bønnen er mildhetens datter.

Bønnen er gledens og takknemlighetens frukt.

Om du vil be behøver du Gud, som gir bønnen til den som ber.

Om du er teolog ber du i sannhet, og om du ber i sannhet er du teolog.

La ikke din tunge ytre et ord når du setter deg ned for å be.

Bildet viser en russisk ortodoks munk.

Til disse stedene kommer Den himmelske mannen i november

Det er nå avklart hvilke steder broder Yun, eller Den himmelske mannen, taler i forbindelse med sitt besøk i Norge i november. Merk deg tid og sted! Dette må du ikke gå glipp av. Få med deg siste nytt fra vekkelsen i Kina, hør hans utrolige historie fra hans egen munn og få med siste oppdatering om visjonen "Tilbake til Jerusalem":

Fredag 6. november kl.1900: Tromsø Domkirke
Lørdag 7.november kl 1900: Misjonskirken Narvik
Søndag 8.november kl 1900: Betania Bodø
Mandag 9.november kl.1900: Betel Mosjøen
Tirsdag 10.november kl.1900: Bønnesenteret Levanger
Onsdag 11.november kl.1930: Frikirken Trondheim
Torsdag 12.november kl.1930: Oppdal Kristne Senter
Fredag 13.november kl 1900: Livets Senter Lillehammer
Lørdag 14.november kl.1900: Misjonskirken Drammen
Søndag 15.november kl.1100: Salen pinsemenighet, Drammen.
Søndag 15.november kl.1800: Zoe kirken, Fredrikstad

Arrangør er AsiaLink i samarbeide med lokale menigheter.

På bildet ser du broder Yun i Storsalen i Oslo, tolket av sin nære medarbeider, finske broder Ren.

Takk til bloggens lesere for forbønn og støtte

Jeg vil på denne måten få gi uttrykk for min store takknemlighet for all støtte og all forbønn som er blitt oss til del de siste dagene, etter de ondsinnede angrepene. Både gjennom Facebook, epost, kommentarer og telefoner har vi fått mye støtte. Dere skal vite at det betyr mye. Det er også blitt stille fra vedkommende som står bak det hele.

At ikke alle er enige i eller setter pris på det jeg skriver på bloggen, det får så være. Meningsbrytninger må en tåle. Dette var noe annet. Aldri før har jeg opplevd en slik form for sjikane og slag under beltestedet, i det vi ble angrepet fordi vår familie har slitt og sliter med alvorlig sykdom. Dette ble latterliggjort, og vedkommende som skrev bad også Gud om å sende oss mer sykdom og lidelse. Så kom truslene om at jeg skulle tas, og at vedkommende så etter anledninger til å gjøre det. Vedkommende som fremsette truslene la ikke skjul på årsaken: At jeg trodde på Bibelen og hadde den som autoritet for liv og lære, og at det jeg skrev om min tro krenket ham. Slike som meg burde ikke få anledning til det, og heller ikke leve.

Derfor varmer det å få så mange gode tilbakemeldinger, og forsikringer om at mange setter pris på det som skjer via bloggen og vårt øvrige arbeide. Bloggen har så langt hatt over 416.000 besøkende siden jeg startet opp for tre år siden.

Vi er glade for å kunne fortsette vårt arbeid, og lar oss ikke stanse av disse truslene og denne sjikanen. Det skjer mye spennende rundt tjenesten for tiden, og vi gleder oss til å kunne fortelle mer når tiden er inne. Jeg vil få ønske alle bloggens lesere en velsignet helg. Jeg håper dere fortsetter å be for oss, ikke minst om at Herren skal beskytte oss og at vi skal bli bevart i troen.

Bildet har Benedicte, datteren vår, tatt av meg og Poirot ikke så langt unna bønnekoia Mamre.

Forny Ditt avbilde i meg - en bønn av Isak Syreren

I morgentimene i dag kom jeg over denne bønnen av den hellige Isak Syreren, en av Østkirkens store åndelige personligheter. Jeg vender stadig tilbake til Isak Syrerern. En liten bok jeg skaffet meg for noen år siden følger meg daglig. Den har alltid plass i ryggsekken min, og jeg tar den frem med jevne mellomrom. Det finnes noe hos Isak Syreren som stadig berører meg, utfordrer meg og velsigner meg. Det jeg skal gjengi for deg i dag, finnes derimot ikke i denne boken, men i hans såkalte Asketiske traktater. Men først litt bakgrunn om selve Isak:

Isak ble født i det nåværende Qatar ved Den persiske bukt. Han var allerede munk og en velkjent åndelig veileder når han ble viet til biskop av Ninive i den øst-syriske kirken en gang mellom 660 og 680. Etter fem måneder som biskop rømte ham til fjells og levde lenge ensom. Til slutt bosatte han seg i klostret i Rabdan Shabbur.

Innflytelsen til den hellige Isak Syreren har aldri minsket i Orienten, og strekker seg ikke bare over den syriske verden fra Libanon til Sør-India, men også i de ikke-khalkedonske kirkene fra Armenia til Etiopia og fremfor alt i den gresk-slaviske verden. Dette ikke minst takket være en greske oversettelsen av hans verk som ble utført på 800-tallet av to munker fra den hellige Sabas kloster i Israel. Noe som er interessant å legge merke til er at den hellige Isaks spiritualitet er særskilt merkbar i 1800 og 1900-tallets russiske litteratur, religionsfilosofi og spiritualitet, fremfor alt hos Fjodor Dostojevskij.

Her følger mitt forsøk på å oversette denne bønnen av Isak Syreren.

Må Faderen, som i evighet ha født Deg,
fornye Ditt avbilde i meg.
Jeg har forlatt Deg. Forlat ikke meg.
Jeg har dratt meg bort fra Deg. Søk Du meg.
Led meg til Dine beitemarker, blant Din hjords lam.
Gi næring til meg sammen med dem av Dine hemmeligheters friske gress,
det som finnes i et rent hjerte,
et hjerte som i seg bærer Din åpenbarings herlighet.
Må vi bli verdige denne herlighet
gjennom Din nåde og Din kjærlighet til menneskene.
Å, Jesus Kristus, vår Frelser
i evigheters evighet.
Amen

Hvem investerer du i?

Tidlig i tjenesten til Edin Løvås hørte han Guds tiltale: Vår tid trenger Kristusdisipler.

Om det var aktuelt dengang er disse ordene ikke blitt mindre aktuelle. Egentlig har de vært dagsaktuelle siden Jesus kalte sine første 12, senere de 70 og i forbindelse med misjonsbefalingen sa:

"Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler." (Matt 28,19)

Evangeliet om Guds rike må modelleres i menneskers liv, det må inkarneres, bli kjøtt og blod. Akkurat dette blir noe som jeg opplever særdeles viktig i den åndelige situasjonen vi befinner oss i. Evangeliet må få bein og armer, og det kan bare skje når Jesu etterfølgere oppdager at de er Kristi kropp. Og denne kroppen er uløselig knyttet sammen med Han som er Hodet for denne kroppen, Jesus.

Vårt kall i dag er tosidig: Å være en del av en disippelkrets, og gjøre andre til disipler. Dette kommer veldig klart frem i det apostelen Paulus skriver til medarbeideren Timoteus:

"Og alt det som du har hørt av meg blant mange vitner, skal du overgi til trofaste mennesker, slike som også er i stand til å undervise andre." (2.Tim 2,2)

Hvem trener du dette året? Til hvem gir du videre det du har lært? Hvem investerer du i?

Det er de spørsmålene jeg stiller meg for tiden.

Hva svarer du?

Kan det komme noe godt fra Nasaret? Møter med Saleem Shal i Norge

"Kan det komme noe godt fra Nasaret?" spør Nataniel, og Filip svarer: "Kom og se!" (Joh 1,47)

I sommer var jeg så heldig å bli kjent med Saleem Shal (bildet), som er en av pastorene i den nystartede New Life Baptist Church i Nasaret. Saleem Shal er araber, men elsker Israel. Nå forsøker han og den nye menigheten å nå ut til Nasarets innbyggere med evangeliet. Arbeidet byr på mange utfordringer. Blant annet økonomiske. Menigheten har ingen mulighet til å lønne Saleem Shal. Så for å brødfø seg selv og familien arbeider Saleem på en bensinstasjon. Det er så vidt de klarer seg. Nå har vi tatt initiativet til å invitere Saleem Shal til Norge våren 2010. Dato er ennå ikke fastsatt, men han blir her en drøy ukes tid en gang i februar/mars. To menigheter har allerede takket ja til å få ham på besøk, men vi vil gjerne få dekket opp tiden han er her med så mange møter som mulig. Av to årsaker:

For det første vil det være interessant å høre nærmere om hvordan kristne har det i dagens Nasaret. Saleem Shal har et budskap fra Herren som han vil formidle, som vi tror Norge trenger.
Dernest ser vi på mulighetene for å kunne underholde ham økonomisk, enten ved at menigheter eller enkeltpersoner "adopterer" ham. Det vil også være kjærkomment med engangs gaver.

Skulle noen av bloggens lesere være interessert i å få Saleem Shal på besøk, så blir jeg glad om du tar kontakt. Vi ordner med tolk. Menigheter/grupper som vil ha Shal på besøk blir med å dekke reiseutgifter.

Skriv til: bolahans@online.no

Vi kommer tilbake med mer informasjon når vi vet det endelige tidspunktet, men ta gjerne kontakt nå så vet vi om hvor stor interessen er. Det hører med til sjeldenhetene at vi i Norge får besøk av arabisktalende kristne. Menigheter eller grupper som vil ha besøk trenger ikke å ha noen tilknytning til baptistene. Saleem Shal taler like gjerne i andre sammenhenger.

Det lutherske verdensforbund ber anabaptistene om tilgivelse

Ved ulike anledninger har jeg etterlyst et oppgjør, fra den lutherske kirke, med sin grusomme historie knyttet til drapene og forfølgelsen av anabaptistene. Endelig skjer det noe. Det lutherske Verdensforbundet vil be om undskyldning for forfølgelsen av anabaptistene på 1500 tallet.

"Vi ber om tilgivelse - fra Gud og våre mennonitiske søstre og brødre - for skaden våre forgjengere på 1500-tallet voldte anabaptistene," heter det i uttalelsen som ble godkjent av Det lutherske verdensforbundet mandag.

Presidenten i Det lutherske verdensforbundet, Mark Hanson (bildet) mener dagens lutheranere må ta ansvar for å omvende seg og be om tilgivelse for den smerte den lutherske kirke har påført så mange mennesker, og erkjenne at den lutherske kirke har tatt feil på flere punkter.

Den lutherske kirke gjorde seg skyldig i en rekke drap på de som foraktelig ble kalt anabaptister, gjendøpere. Men det var også hederlige unntak. I erklæringen fra Det lutherske verdensforbundet henvises det blant annet til Johannes Brenz, som var imot henrettelse av anabaptister.

Det som nå skjer er svært gledelig og jeg hilser dette hjertelig velkommen. Jeg kjenner til noen få forsøk på en slik syndsbekjennelse og forsoningsfremstøt blant noen få lutherske sammenhenger de siste årene. Når dette nå kommer offisielt er det å håpe at lutherske menigheter også konkret kan ta tak i dette, kanskje sågar invitere noen av sine anabaptistiske søsken, og gjøre det til en praktisk øvelse i tilgivelse og forsoning?

Luthersk bønneliga etter nytestamentlig mønster

Jeg har skrevet om World Mission Prayer League ved en anledning tidligere på bloggen. Dette er et luthersk fellesskap, som legger sterk vekt på bønn og utadrettet misjonsarbeid. Jeg er fascinert av hvordan de tenker på sitt arbeid. De er nemlig hengitt til følgende enkle bibelske ideer:

1. Kraften i det kristne fellesskapet, og da tenker de dette fellesskapet mer i form av en kommunitet hvor man deler et nært fellesskap, enn bare som noe man tilhører i navnet.

2. Bønnens grunnleggende tjeneste.

3. Vektleggingen av en enkel livsstil.

4. Den viktige utfordringen i de vidunderlige nyhetene om Jesus over hele verden.

Mer enn 6000 mennesker er knyttet til arbeidet i USA og Canada og i 17 andre land. 120 mennesker er i fulltids tjeneste i Asia, Afrika og Latin-Amerika, foruten USA og Canada.

Hva gjør så World Mission Prayer League?

De svarer på denne måten på sin nettside: "Mest av alt ber vi. Som en av våre grunnleggere sa: 'Bønn er arbeidsmetoden vår!' Etter å ha bedt, tjener vi. Vi tjener de syke med helbredelse, de lidende med Guds freds balsam, og de som er åndelig fortapt med de gode nyhetene om Guds nåde gjennom Kristi forsoningsverk."

De første arbeiderne ble sendt ut allerede i 1904, blant santalene i India. Den gangen gikk arbeidet under navnet The American Board of the Santal Mission. I 1937 sendte så en annen forgjenger: The South American Mission Prayer League sine første misjonærer til Bolivia. Siden 1945 har arbeidet vært drevet under navnet World Mission Prayer League. På norsk ville det kanskje kunne bli: Bønneligaen for verdensmisjon. Slett ikke noe dårlig navn.

For mer informasjon, sjekk:

http://wmpl.org/

En god ettermiddag på Mamre

Sammen med vår Wheaton Terrier Poirot, og Benedicte, datteren vår, hadde jeg en kjempeflott ettermiddag på Mamre i går. Jeg elsker disse høstdagene, da lufta er så klar og det er frostrim på marken. Det er lenge siden Benedicte har vært med til koia, som det var ekstra koselig å ha henne med. En fin tur fikk vi også. Poirot elsker dette landskapet, og han trives veldig godt i selve koia. Når han og jeg er der sammen pleier vi også å ta oss en liten lur. På litt kalde dager som disse, når vi fyrer opp i den lille Jøtulovnen blir det veldig fort varmt på de 7,5 kvadratmeterne, og da er det godt å bikke seg nedpå en liten sengebrisk og slumre litt. Sist vi gjorde det hoppet Poirot opp på magen min og la seg til å sove der. Da holdt jeg varmen ekstra godt! Bikkja er litt av en varmeovn. Mens disse linjene skrives ligger den ved siden av stolen min, godt kroet sammen. Jeg tror jammen den snorker litt!

Bildet av Poirot og meg har Benedicte tatt.

Hva er menigheten slik en anabaptist ser den? Del 1

Lester Bauman, en amerikansk anabaptist, har satt opp en liste på elleve ting som kjennetegner en nytestamentlig menighet. Jeg har forsøkt å oversette Bauman's liste. En del av det han skriver er skrevet med henblikk på amerikanske forhold, så dette har jeg utelatt. Først en introduksjon:

I følge Bibelen er menigheten Kristi kropp: "... for Hans kropps skyld, som er menigheten." (Kol 1,24) Denne kroppen består av Guds barn - de som har gitt sine hjerter til Ham og frivillig anser Ham som Herre i deres liv. Bibelen bruker ordet menighet på to forskjellige måter. I Matt 16,18, sier Jesus: "Jeg vil bygge Min menighet. Og dødsrikets porter skal ikke få makt over den." I dette verset refereres det til den universelle kroppen av troende på jorden. Men Bibelen bruker også ordet menighet i betydningen en lokal forsamling av troende. Foreksempel i Matt 18,17 tales det om noen som "nekter å høre på menigheten", og i Apostlenes gjerninger 8,1 tales det om "menigheten som var i Jerusalem."

En sann troende er en del av den universelle menigheten, men mange skriftsteder i Det nye testamente legger også sterk vekt på at man skal tilhøre en lokal forsamling. En sann kristen vil alltid søke å slutte seg til en slik gruppe. Vi blir fortalt at vi ikke skal "holde oss borte fra vår egen forsamling, slik noen har for vane .." (Hebr 10,25. Norsk Bibel 88).

1. En forsamling i følge Skriften består av lydige kristne

Det nye testamente sier: "Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike." (Joh 3,3). Når vi taler om en lokal forsamling, viser Det nye testamente oss at det da alltid tales om mennesker som er gjenfødt. Det betyr at på et eller annet stadium av deres liv, har de hatt en opplevelse av å være en synder, og frivillig har omvendt seg. De har invitert Jesus til at Han skal ha kontroll over deres og bedt Ham om å bli satt fri fra sin synd. Som en konsekvens av sin tro, har de latt seg døpe.

2. En forsamling i følge Skriften praktiserer bibelsk lære

Vi blir ikke frelst gjennom seremonier, men Det nye testamente lærer at en som er blitt født på ny, lar seg døpe. Den nytestamentlige forsamlingen feirer også nattverd, praktiserer fotvask. Dette skjer fordi forsamlingen er lydig mot Guds ordninger, ikke fordi den tror at noen kan bli frelst ved å praktisere dem.

(fortsettes)

Åpne dører - en profetisk røst inn i vår samtid

Det står om Issakars barn at "de forstod seg på tidene". Vi lever i en tid, hvor det er stort behov for mennesker som har åndelig visdom, og innsikt og som kan tyde tidens tegn. Forvirringen er nemlig stor. Også i vår tid, slik det gjorde det i Israels historie, fremstår det lykkeprofeter som spår fremgang og store velsignelser. Men de var ikke kalt av Gud til å profetere slikt, verken den gang eller nå. Blant Israels profeter fantes det menn og kvinner som oppholdt seg så lenge sammen med Herren i ensomhet og stillhet, at de kom ut og sa: "Så sier Herren...."

Broder Andreas, den hollandske bibelsmugleren, har vært og er en slik moderne profetisk røst som går motstrøms og taler annerledes enn dagens fremgangs- og velstandsprofeter. Gjennom både det han skriver, og taler og ikke minst gjennom eget liv, forbereder han Guds folk på det Bibelen taler om når det gjelder endetiden. Han peker på at det ligger vanskelige tider foran oss. Forfølgelses- og trengselstider.

Den norske avdelingen av hans internasjonale organisasjon, Åpne dører, har fanget opp grunnleggerens profetiske advarsler, og har også tilrettelagt for våre norske forhold. Det har de gjort gjennom en norsk utgave av organisasjonens blad, og gjennom sitt arbeid gjennom mange år. Nåværende generalsekretær Stig Magne Heitmann har skrevet kanskje årets viktigste bok: "Derfor kan dere juble av glede", som er en gjennomgang av det Bibelen sier om forfølgelse og hvordan vi kan forberede oss på slike tider. Denne boken bør leses og studeres av alle kristne som tar sin tro på alvor. Den er et profetisk rop inn i vår egen samtid. Boken er utgitt på Frihet forlag, og du kan skaffe deg den her:

www.frihet.no

Jeg vil også henlede oppmerksomheten din på et hefte som Åpne dører nettopp har utgitt. En god venn av meg, som er områdekontakt for Åpne Dører i Møre og Romsdal, Stener Dahle Fagerlie, var så vennlig å sende meg et eksemplar her om dagen. Heftet heter: "Mørke skyer i horisonten" med undertittelen: "Det brygger opp til storm". På samme måte som med Heitmanns bok er dette noe alle norske kristne burde lese. Jeg vil sørge for å spre dette heftet overalt hvor jeg har møter. Om noe er skrevet rett inn i vår egen norske virkelighet hvor vi opplever angrep på vår tro, angrep på Bibelen, hvor vi beskyldes for intolleranse og hat, så er det dette heftet skrevet av Paul Estabrooks og Jim Cunningham.

Heftet kan kjøpes via www.OpenDoors.no

La oss ta den norske avdelingen av Åpne Dører med oss i våre daglige forbønner. De driver et særdeles viktig målrettet og strategisk arbeid, hvor de forbereder norske kristne på tidene som ligger foran, slik at vi skal stå seirende når Jesus kommer tilbake.

Avstå fra lange utlegninger

Augustin sier dette om bønnen:

Det fortelles om ørkenfedrene i Egypt at de bad svært ofte, men at deres bønner var særdeles korte og ble slynget ut som spyd for at ikke den spente oppmerksomheten - som er helt nødvendig for den som ber - skulle bli slapp og avstumpet under lange bønnestunder.

På denne måten viser de også at denne konsentrasjonen, som ikke må strekkes lenger enn den kan holdes spent, ikke må avbrytes om den skal beholdes.

Mye snakk må renses bort fra bønnen, men slett ikke megen bønn, dersom oppmerksomheten får beholde sin intensitet. Å snakke mye er å legge frem et viktig anliggende i bønnen med overflødige ord, men å be mye er med hengivenhet og stadig iver å banke på hos den vi ber til. Her betyr som oftest klagerop mer enn utlegninger, tårer mer enn tale. Men Gud samler våre tårer i sin flaske, og våre sukk er ikke skjult for Ham som har skapt alt ved sitt Ord og som ikke spør etter menneskers ord.

Jødehatende biskop ilagt bot på 90.000 kroner

Den holocaustfornektende biskop Richard Williamson (bildet) er av en tysk domsstol dømt til å betale en bot på 90.000 kroner. Det skriver nettutgaven til Der Spiegel i dag.

Det var tidligere i år at biskop Williamson kom med de famøse uttalelsene til svensk TV. I følge biskopen ble kun 300.000 jøder drept under 2.verdenskrig, ikke seks millioner, og det fantes ikke gasskamre. I følge tysk lov er det straffbart å fornekte Holocaust.

Uttalelsene til jødehateren Williamson kom i samme runde som pave Benedikt ville ha biskop Williamson og tre andre tilbake i Romerkirken etter flere års utelukkelse.

Det skal bli spennende å se om paven reagerer nå når biskop Williamson i tillegg til de særdeles stygge fornektelsene av sannheten, vil ha å gjøre med en biskop som også er bøtelagt av den tyske stat. Pave Benedikt er som kjent selv av tysk avstamning.

Biskop Williamson skal visstnok vurdere om han vil anke dommen. Det sier i grunnen ikke så rent lite. Denne mannen har ikke tenkt å trekke tilbake sine uttalelser, likevel vil altså Romerkirken ha ham tilbake!

VIKTIG OPPDATERING AV

http://www.martyrkirkensvenner.blogspot.com

Initiativet til bønn er alltid Guds

Redigert med tilføyelser:
Jeg har skrevet om Matta El-Meskeen (bildet), eller Matteus den fattige, på bloggen ved flere anledninger. Frem til sin død var denne koptiske munken også åndelig leder for 120 munker knyttet til den hellige Makarios den stores kloster i Wadi El-Natroun i Egypt.

Matta El-Meskeen hørte med blant bederne. Om bønnen sier han blant annet:

"Det synes som om vi er skapt for bønn. Bønn er det eneste bånd som forbinder oss med Gud. Bønn er blitt sjelens stilling som er rettet mot sin skaper, i og gjennom bevisstheten gjennom dens fornyelse av Helligånden. I denne fornyelsen opplever sjelen sin gjenopprettelse av Kristi bilde og sitt opprinnelige barneskap som gikk tapt på grunn av synden. ... Sjelen blir attraktiv for dens Skaper. Det handler om barnet som ikke finner hvile unntatt på Faderens fang."

Om sitt eget bønneliv sa han: "Når fysisk hunger var grusom mot meg, fant jeg tilfredsstillelse i bønnen. Når vinterens kulde var uvennlig mot meg, fant jeg varmen i bønnen. Når mennesker var strenge mot meg (og deres hardhet var virkelig stor), fant jeg trøst i bønnen. Kort sagt: bønnen ble for meg mat og drikke, min kledning og mine våpen, både dag og natt."

Matta El-Meskeen siterer den hellige Gregor av Nyssa (359-394), en stor veiviser i det indre livets landskap, som også spilte en viktig rolle ved kirkemøtet i Konstantinopel i 381 da treenighetslæren ble formulert. Han ble overtalt av sin bror Basilios til å bli biskop av Nyssa i Kapadokia, men hadde sin største styrke på den åndelige erfaringens område:

"I følge Gregor av den hellige Gregor av Nyssa er bønn en hjerte-til-hjerte-samtale, som for evig er aktiv fra Guds side, og evig saktegående fra vår. Faktum er at begge kaller, og begge responderer. Men, initiativet er alltid Guds."

I dette finner jeg stor trøst. Initiativet er alltid Guds.

Apostelen Johannes skriver det slik:

"I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder." (1.Joh 4,10)

Jeg takker Gud for at Han gjennom sin Hellige Ånd skaper lengselen i oss etter å be, etter å søke seg.

Den samme Johannes skriver:

"... og vi skal stille vårt hjerte til ro for hans åsyn." (1.Joh 3,19)

Det er vårt gjensvar.

Mer om sjikane og trussler

Som jeg skrev på bloggen i går utsettes min familie og jeg for et hensynsløst og særdeles grovt angrep om dagen. Bare i går skrev en person over 20 innlegg i løpet av en drøy time. Det samme skjedde for bare noen få dager siden.

Innleggene er svært hatefulle og truende. Jeg har ikke sett denne type innlegg før. Noen av dem er også rasistiske.

Det er ikke bare jeg som angripes, men også vår nærmeste familie. Vi latterliggjøres fordi vi sliter med alvorlig sykdom, og vedkommende ber om at vi skal rammes av enda verre ting. Vedkommende fryder seg over sykdommens følger for våre liv. I tillegg hånes vi fordi vi tror på Herren Jesus, og særlig fordi jeg har gitt uttrykk for mine synspunkter i kontroversielle spørsmål.

Det groveste er likevel de trusslene vedkommende setter frem mot at jeg og vår familie skal tas, og at vedkommende følger med oss og vil slå til når vedkommende finner anledning.

Samtlige innlegg fra vedkommende er, med noen få unntak, slettet. Jeg har også gitt vedkommende beskjed om at han eller henne ikke får noe mer på trykk. Skulle vedkommende i dag og i dagene som kommer fortsette sjikanen og terroriseringen av vår familie, ser jeg meg nødt til å offentliggjøre vedkommendes IP og hjemstedsadresse her på bloggen. Vi kjenner til fylket og kommunen vedkommende bor. Nettleverandøren blir varslet i dag, og saken er oversendt politiet. Politikammeret her på stedet har nylig ansatt to personer som jobber med denne type saker.

Vi takker for alle gode kommentarer vi har fått fra lesere som føler med oss, og for all forbønn. Jeg innrømmer at dette er slitsomt, og legger ei tung bør til en allerede vanskelig sykdomstid i familien.

Behovet for stillhet

Jeg vil gjerne få dele disse linjene av pastoren og oppbyggelsesforfatteren og bederen Andrew Murray (bildet) med bloggens lesere. Utgangspunktet er noen ord fra Matt 14,23:

"Da han hadde sendt folket fra seg, gikk han opp i fjellet for å være for seg selv og be. Og da kvelden kom, var han der alene."

Mennesket Jesus Kristus hadde behov for å være i stillhet. Han måtte være for seg selv. Vi vet hvor mye samvær med andre mennesker kan distrahere og tømme oss for kraft. Mennesket Jesus Kristus var også klar over det, og Han kjente behov for å være for seg selv for å innvie seg for sin store oppgave.

Hvor mye mer har ikke den kristne behov for dette! Vi trenger å bli alene for å grunne på de guddommelige realiteter, å være alene med vår himmelske Far. Har det noensinne levd et menneske på jorden som kunne klart seg uten bestemte tider til å være alene med Gud, så var det Jesus Kristus. Men ikke engang Han kunne utføre sin gjerning eller til fulle eie samfunn med Gud uten de stille stunder.

Gud gi at alle Hans tjenere må innse og praktisere dette. Menigheten må forstå sin oppgave i å oppdra de enkelte lemmer slik at de i hvert fall i noen grad forstår hvilket stort og herlig privilegium det er å ha en stille stunde med Gud. Det er stort å vite at Gud er til nettopp for meg, og at jeg er til bare for Ham.

Sjikane og trussler anmeldt til politiet

Som bloggens lesere vil se er en rekke kommentarer slettet. Denne bloggen er for tiden utsatt for en person som skriver grov sjikane, kommer med tydelige trussler og rasistiske kommentarer. Bakgrunnen er mitt ståsted i forhold til Guds ord. Til tross for at jeg ved flere anledninger har gitt vedkommende beskjed om at slike kommentarer IKKE kommer på trykk, fortsetter vedkommende å skrive haugevis. Vedkommendes IP adresse er kjent, og jeg har anmeldt saken til politiet. Det er tatt kopi av de innleggene som slettes.

Forskjellen mellom menigheten i Jerusalem og Antiokia

Gud gjorde forunderlige ting både i Jerusalem og Antiokia, slik vi kan lese om det i Apostlenes gjerninger. Sammenligner vi de to forsamlingene vil vi finne noe svært interessant, som også har betydning i vår tid hvor det rettes mye fokus på dette å vende tilbake til våre åndelige røtter.

Det første iøyenfallende er dette: I Jerusalem er menigheten i altoverveide grad jødisk. I Antiokia derimot er flesteparten av de som er medlemmer ikke-jøder. Antiokia forsamlingen er den første hedningekristne menighet, og det er ikke uten betydning. Mens forsamlingen i Jerusalem var modermenigheten, ser det ut som om tyngdepunktet flyttes fra Jerusalem til Antiokia, for menigheten i Antiokia blir en misjonsmenighet, en som strekker seg langt ut over det jødiske miljøet, for å spre evangeliet til alle mennesker. Menigheten i Antiokia blir det som menigheten er ment å være: et bønnens hus for ALLE folk.

Under tjenesten til Barnabas og Paulus fortsetter menigheten i Antiokia å vokse. En betydningsfull indikasjon på veksten er omsorgen for Guds folk ut over Antiokias geografiske grenser. Denne omsorgen ble gitt et praktisk uttrykk i den hjelpen som ble sendt de hellige i Judea, som opplevde følgende av en hungersnød. Dette er bemerkelsesverdig all den stund medlemmene av forsamlingen i Antiokia i all hovedsak bestod av hedninger som var kommet til tro på Jesus som Messias, mens Jerusalem menigheten var jødisk. Gud hadde satt medlemmene av forsamlingen i Antiokia fri fra klasse- og raseskiller. Mens forsamlingen i Jerusalem var opptatt av seremonielle forhold på grunn av medlemmenes jødiske bakgrunn, var forsamlingen i Antiokia fri fra dette og så klarere enn sine trossøsken i Jerusalem at grunnvollen for deres fellesskap var med Jesus alene.

Menigheten i Antiokia ser ut til å ha hatt en klar forståelse av den særegne rolle en forsamling spiller, uavhengig som den er av alle utenforliggende forhold, ikke minst fra denne verdens måte å tenke på. Selve navnelisten vi finner i Apostlenes gjerninger kapitel 13 forteller oss mye om denne menighetens grensesprengende karakter. Her finnes det mennesker fra alle slags kultuelle og nasjonale bakgrunner.

Fokus for Den Hellige Ånds arbeid skifter utvilsomt fra Jerusalem til Antiokia, og det er herfra at Barnabas og Paulus legger ut på sine misjonsreiser. Gud er i ferd med å påbare for oss sin hensikt og plan med menigheten. Den er et "nytt menneske", som vi kan lese om i Efeserbrevet:

"For Han er vår fred, Han som gjorde dem begge (altså jøder og hedninger. Min tilføyelse) til ett, og som brøt ned skilleveggen som sto imellom. Dette gjorde Han da Han ved sin kropp avskaffet fiendeskapet, det vil si budenes lov som er i forskriftene, for i seg selv å skape ett nytt menneske av de to og på den måten skape fred. Slik kunne Han også forlike dem begge med Gud i en kropp ved korset og ved det drepe fiendskapet. Og Han kom og forkynte evangeliet om fred for dere som var langt borte, og fred for dem som var nær ved. For ved Ham har vi begge adgang til Faderen i èn Ånd. Derfor er dere ikke lenger fremmede og utlendinger, med medborgere med de hellige, og dere hører til Guds husfolk. Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og Jesus Kristus selv er Hovedhjørnesteinen. I Ham blir hele bygningen føyd sammen, og den vokser til et hellig tempel i Herren. I Ham blir også dere bygd opp sammen med de andre til en bolig for Gud i Ånden." (Ef 2,14-22)

Bildet viser Peterskirken i Antiokia. I denne hulen kom mange kristne sammen under tider av forfølgelse. Tradisjonen sier at Peter preket her et sted mellom år 47-54.

Russiske baptister maner til enhet

I år er det 65 år siden sammenslutningen av Evangeliske kristne/Baptistene ble grunnlagt i Russland. Yuri Sipko (det lille bildet), som er nåværende president for fellesskapet, oppfordrer i en tale i anledningen jubileet, evangeliske kristne om å holde sammen i enhet og styrke relasjonene seg i mellom. I forbindelse med de harde forfølgelsene som ble evangeliske kristne/baptistene til del i mange år, oppstod det også splittelser dem i mellom. Mange av disse sårene er i ferd med å leges, men Yuri Sipko oppfordrer nå alle til å rekke ut en hånd til hverandre for å styrke båndene dem i mellom.

Våre russiske baptistvenner er kjent for å være trofaste mot Guds ord, og uttrykker stor bekymring for det frafallet fra Guds ord de ser blant sine trossøsken i Vest.

I anledning 65 års jubileet siterer Yuri Sipko blant annet 1.Kor 15,58: "Derfor, mine elskede brødre, vær faste og urokkelige, alltid rike i Herrens gjerning, da dere vet at deres arbeid ikke er forgjeves i Herren."

På bildet ser vi en baptistforsamling i Russland som lytter til Yuri Sipko's jubileumstale.

Henan-provinsen: Kinas Galilea og Kinas Jerusalem - her skjer vekkelsen, del 1

Den walisiske misjonæren Griffith John (bildet), sa en gang dette om Kina, som var hans arbeidsmark:

"De gode nyhetene beveger seg, men svært sakte. Folket er så hardt som stål. De blir spist opp både sjelelig og legemlig av verden, og ser ikke ut til å føle at kan være realiteter i noe annet enn fornuften. For dem er vår lære dårskap, vår tale bare en sjargon. Vi kan diskutere og slå dem med argumenter. Vi kan resonnere dem til taushet og skam, men alle våre bestebelser faller sammen lik regnskyll på en sandørken."

Hvor annerledes er det ikke blitt. Kina er i dag vekkelsens land fremfor noe annet. Jeg holder på å lese Paul Hattaway's bok om Henan-provinsen, i serien "Ild og blod", om menigheten i Kina.

Henan provinsen er Kina's mest folkerike, med omtrent 100 millioner mennesker. Henan-provinsen er også den provinsen i Kina med flest kristne. Her har det pågått en vekkelse som er den største og mest vedvarende vekkelse i kristenhetens historie. Den har pågått i mer enn 30 år. Kystbyen Wenzhou i Zhejiang blir av mange kalt "Kinas Jerusalem". Årsaken er at byen har så mange menigheter. Noen kaller hele Henan provinsen for "Kinas Galilea" - stedet hvor Jesu disipler kom fra og mye av Jesu virksomhet skjedde. Millioner av mennesker i Henan-provinsen har kommet til tro på Jesus de siste 30 årene. Denne provinsen - selv om den er en av de minste i Kina hva areal angår - er blitt et motorrom for evangeliets spredning ut over hele Kina, og i de siste årene, ut over Kinas grenser.

Vi skal i en serie artikler se litt mer på hva som har skjedd og skjer i Henan-provinsen. Artiklene vil gjengis sporadisk ut over høsten og vinteren, etter hvert som jeg leser meg igjennom Hattaway's bok. Jeg tror mange vil finne innholdet rent oppbyggelig.

(fortsettes)

Taler i Sannhetens Ord Bibelsenter søndag 1. november

Førstkommende søndag - søndag 1.november - taler jeg i Sannhetens Ord Bibelsenter i Slemmestad. Det ser jeg veldig fram til. Gjennom årene har jeg lært å sette stor pris på denne menigheten. Menighetens sangkor (bildet) har velsignet meg veldig, og det samme med menighetens tydelige Israels vennskap. Det sammen med at denne menigheten også er en bedende menighet.

Om noen av bloggens lesere befinner seg i Oslo området og har anledning denne søndagen, hadde det vært veldig hyggelig å treffe deg her. Møtet begynner med bønn kl.17.45.

For mer info om menigheten og hvordan du finner frem dit, sjekk nettsiden:

www.sannhetensord.no

De kristnes røst har forstummet - vi må heve den igjen - for evangeliets skyld

Johnny Hunt (bildet), president for Sørstatsbaptistene, og pastor for First Baptist Church i Woodstock i Atlanta, USA, har nylig vært på besøk i fire land i Midt-Østen. Her ser han ut over ruinene av en bysantinsk kirke, og bruker denne som et eksempel på behovet for å blåse liv i gamle kirker og gjøre dem til baser for ny misjonsvirksomhet.

Stående oppe på et tak lyttet pastor Hunt på ropene fra de mange minaretene. De trofaste ble kalt til fredagsbønnen. Der hvor den kristne tro opplevde sterk vekst og fremgang og de kristne var i klart flertall, er det nå moskeer med sitt budskap som er den dominerende kraft. De kristnes stemmer er brakt til taushet.

"Hadde apostelen Paulus levd i dag," sier pastor Hunt, "så hadde han stilt seg oppe på høydedragene her og ropt ut evangeliet,"

Hunt peker på noen høydedrag som omkranser stedet hvor han står. Han utfordrer oss til å være mer djerve på evangeliets vegne. Folk trenger å høre våre stemmer.

"Våre stemmer har stilnet. De har druknet fordi vi har tillatt at det har skjedd. Islam har økt stemmenivået fordi de har vært villige til å betale det som det koster å få budskapet ut, mens vi har oppholdt oss i våre kirker og ikke vært villige til å betale omkostningene. Vi gjør mindre og mindre for at Jesu navn skal bli gjort kjent. Som aldri før i vår levetid må vi heve stemmene våre og forkynne evangeliet, og det med større styrke enn muslimene sprer islam."

Pastor Johnny Hunt er vel kjent for sitt arbeid med å inspirere og trene nye misjonærer. Så var han da også til stor oppmuntring for nasjonale vitner i de fire landene han og hans team besøkte nå. Han ber oss om å støtte de nasjonale vitnene som arbeider i disse muslimske områdene. Enkelte av dem gjør det med stor fare for sine egne liv. Noen av dem har selv bakgrunn som terrorister, som har kommet til en levende tro på Jesus.

"Hvem er villig til å støtte dem? Med forbønn og økonomi? Hvor mange finnes det som vil investere i at mennesker i Midt-Østen og Nord-Afrika får høre om Jesus?"

Jeg lar utfordringen gå videre. Blir du med på dette?

Det har aldri kostet så mye å være en bibeltro kristen som nå

Evangelisten og hedersmannen Emmanuel Minos (bildet) er ute med ny bok. I den forbindelse blir 84 åringen intervjuet av John Solsvik i Dagen/Magazinet. Intervjuet ble publisert i siste utgave av Velsignet helg.

For noen år siden, mens jeg var pastor på Raufoss, inviterte vi Minos til å holde møter i Kulturhuset. Han samlet fullt hus. Det var sterke møter. Mange ble berørt av Gud. I forbindelse med disse møtene hadde vi gleden av å invitere ham og hans kjære kone på middag hjemme hos oss. Det er noe vi aldri glemmer. Noen år forut for dette hadde jeg også den store gleden av å besøke Minos i hans hjem. Den gangen gav han meg gode råd som forkynner. De rådene har jeg tatt med meg, og følger. Ikke minst hans sterke overbevisning om Bibelen som eneste autoritet for liv og lære, og at Guds ord er ufeilbarlig og ikke vender tomt tilbake. Når jeg nå leser intervjuet i Velsignet helg er det som om jeg hører stemmen hans. Inderligheten, varmen - og jeg gleder meg over at jeg deler hans synspunkter helt og fullt.

Det er mye som en kunne ha trukket frem av dette gode intervjuet, men jeg bet meg merke i følgende:

Solsvik skriver: "Den store evangelisten ser flere tegn som tyder på at det lir mot tidens slutt, at landgangen er i ferd med å trekkes om bord, og at folk snarest mulig må komme seg ombord i himmelskipet."

Så siterer han Minos:

"For det første vil jeg peke på avkristningen i de vestlige samfunn og oppløsningen av de moralske normer. Mundighetene slår i stykker kristne lover og erstatter dem med lover som strider mot Guds bud. Gudsfrykten opphøyer, men synden fornedrer."

I denne sammenhengen viser Emmanuel Minos til den fosterdrapsloven der 15.000 fostre drepes hvert år i Norge. Og han peker på den nye kjønnsnøytrale såkalte "ekteskaps"-loven.

"Den nye ekteskapsloven, der samfunnet godtar vigsling av likekjønnede par og skal ha kristne til å være med på dette, rokker ved de biologiske fakta som Gud har lagt ned i mennesket. At gudløse gjør dette, får så være. Men når troende sier ja til dette, da er det fare på ferde. Det er det samme som skjedde i Noahs dager og på Lots tid, og Gud sendte sin dom og straff over de som levde slik. Vi må våge å ta belastningen med å gå imot dette. Det koster å være en bibeltro kristen i våre dager, ja, det har aldri kostet så mye å være en kristen som i dag. Vi som sier nei til dette blir beskyldt for å være ubarmhjertige og ukjærlige. Men vi kan ikke forandre Bibelen. Samliv utenfor ekteskapet mellom mann og kvinne er synd i følge Bibelen. Det kan ikke bortforklares. Det kan komme en tid da Gud overgir vår nasjon til undergang. Han overgav det romerske riket til forfall, og det samme er i ferd med å skje i Norge."

De slår meg bare halvparten av gangene

Jeg leste en artikkel av Tom White (bildet) i går, internasjonal talsmann for Voice of the Martyrs, som ble grunnlagt av Richard Wurmbrand. Jeg fant den så interessant at jeg oversatte den og deler den her med bloggens lesere:

Når vi var ute og distribuerte hjelp til forfulgte kristne i Pakistan kom en ung mann fram til meg. Han var en av evangelistene, som vi hjalp med å skaffe bibler til.

"Iblant hår jeg til parken og deler ut Nytestamenter," fortalte han opprømt: "Mange muslimer er nysgjerrige på Jesus og tar imot Biblene mens andere jager meg. Iblant får de tak i meg og slår meg. Mange ganger slipper jeg unna."

Jeg spurte ham hvor mange ganger de fikk tak i ham. Han stanset opp og regnet på fingrene og gjorde et matematisk overslag. "Nå, hvor mange ganger får de tak i deg og slår deg?" Han begynte å telle enda en gang. Så så han på meg og lo: "De slår meg ikke mer enn halvparten av gangene!"

Hvorfor går denne unge mannen tilbake igjen og igjen? En del skulle vel si at han var gal eller liker å bli slått. Men hans gjentatte møter med de som forfølger ham minner meg om apostelen Paulus. Den lidenskapen han eide for å gi de fortapte kunnskap om Gud, var også drivkraften hos ham. Ofte unnslapp han forfølgerne for i neste øyeblikk å bli ført til en plass som var mer farlig enn den han forlot. Paulus fulgte i fotsporene til Jesus.

I Bibelen kan vi lese om hvordan Jesus, når Hans forfølgere truet med å kaste Ham utfor klippene, bare vendte seg om og gikk rett gjennom folkemassen. "Men Jesus var jo overnaturlig," innvender du. Tross det hadde Jesus besluttet å fullføre det oppdrag Han var sendt for.

Den natten, etter at vi hadde forlatt den lille byen, kjørte en av de kristene vennene i sin rickshaw hjem noen av de som var på møtet. De ble stanset og angrepet av en gruppe muslimer, som mishandlet sjæføren og slo ut alle tennene hans. Når hans mor fikk høre om det fikk hun et hjerteattack og døde.

Disse unge pakistanske kvinner og menn kjente seg, til tross for de vanskelige som hadde hendt, oppmuntret, fordi de visste at deres prøvelser var en del av Guds plan. Gud kjenner til alt! Han observerer og ærer dem som går ut og deler med andre Hans budskap til tross for situasjoner som er truende og fiendtlige. Så lenge de lever i Kristus taper de aldri.

Om kristne ikke representerer den som holder fremtiden i sin hånd, hvem skal da gjøre det? Noen har sagt: "Lev ditt liv på en slik måte at når du mister det, er du forsatt en overvinner." Vi har sett, hvor grusomt det enn låter, at onskap rettet mot de kristne tjener kun til å fullføre Guds hovedplan. Dette skal likevel ikke hindre oss fra å bekjempe det onde. Om det nå er slik at hver troende, som dødes for Kristi skyld, påskynder Kristi gjenkomst, skille ikke dette være nok for at vi også får lide for vår tro?

Når den første kjærligheten gløder brenner vi også for misjon

I 1987 - i forbindelse med gode gammeldagse teltmøter - fikk Ray Burkholder møte Jesus. Noen få år etterpå oppleve han og kona kall til å reise ut som misjonærer. De gav opp å drive et gårdsbruk i Lancaster i Pennsylvania, og har etter det vært ute i fulltids misjonærtjeneste. I juni 1993 ble de sendt ut som misjonærer av sin hjemmemenighet, Faith Mennonite Church, til den karibiske øya Grenada. Der arbeidet Ray som misjonær og pastor i 12 år, for en menighet med anabaptistisk bakgrunn. Så tilbrakte de seks måneder i Indonesia for å drive et barmhjertighetsarbeid i forbindelse med tsunami-ofre. Så i august 2008 dro de til Chiang Mai i Thailand, hvor Ray og hans kone har tatt opp et nytt arbeid som misjonærer. Her arbeider de med et arbeid de kaller Macedonian Teaching Ministry, hvor de trener nye evangeliseringsteam og holder ulike seminarer.

"Våre hjerter fortsetter å banke i takt med Kristi hjerte for å søke å frelse de som er fortapt. Vi brenner også av lengsel etter å se vekkelse i de lokale menighetene, i det vi tror at misjon er noe som kommer som en naturlig følge av å leve i den første kjærligheten til Jesus," sier Ray Burkholder som ber om forbønn i arbeidet. Han sier:

"Kan dere være med å be om åpne dører for tjeneste her i Thailand, i USA og ellers hvor behovene for vår tjeneste er?"

Jeg lar gjerne den oppfordringen gå videre.

På bildet ser vi broder Wright Dee, som jeg skrev om på bloggen i går. Han står som nr tre fra venstre, kledd i blått og med blå caps. De andre er evangelister som broder Dee og broder Burkholder underviser og trener for tjeneste i avsidesliggende landsbyer.

En virkelig helt og helgen

La meg få presentere Wright Dee (bildet) for deg. Om noen skulle kunne kalles en helt og en helgen, må det være ham. Ingen av benevnelsene ville han bruke på seg selv. Slett ikke. Men vi som kjenner til ham, kjenner ham som en person som stråler Kristi herlighet.

Wright Dee arbeider blant fjellfolket i Karen Hill i det vestlige Thailand, på grensen til Burma. Han er av karen-folket selv, og den 74 årige Dee er en lidenskapelig tjener for evangeliet blant disse avsidesliggende landsbyene. Og når jeg skriver avsidesliggende, ja da mener jeg virkelig avsidesliggende. Dette er virkelig langt-vekk-i-stan! Her finnes ingen veier, ingen kraftledninger, ingen av de bekvemligheter det moderne samfunnet byr på. Skal du hit gir selv firehjulstrekkeren opp. De få stedene den kan ta seg frem er langsetter stupbratte fjellsider, hvor man kan skli ut og falle bokstavelig talt rett ned. En av de som jeg kjenner som tok seg inn hit forteller at dette er et sted hvor du ber uavbrutt så lenge firehjulstrekkeren krabber seg oppover!

Men her i dette uveissomme landsskapet har broder Dee arbeidet utrettelig i 30 år. Han elsker sitt folk, og de elsker ham. Når de hører hans Toyota komme så langt den kan kjøre, går de ham i møte. De elsker å høre broder Dee forkynne evangeliet for dem. Karen-folket lever at de jorda kan gi dem, og elsker fjellene og sin egen kultur. Når broder Dee kommer samler de seg, og da holdes det gudstjeneste. Stadig kommer nye til tro.

Men broder Dee er blitt gammel. Hans kone er syk, og kan ikke være med ham på hans reiser lenger. Hun bor i en annen avsidesliggende landsby, og det kan ta to-tre uker mellom hver gang hun ser sin mann. Tenk hvilke offer disse to er villige til å betale for at andre skal få høre om Jesus! Hva har vi ofret for det i dag?

Broder Dee blir trist når han forteller at han er den eneste som arbeider for å nå disse avsidesliggende landsbyene med evangeliet. Ingen andre er villige til å gå. Veiene er for vanskelige, det er en for høy pris å betale.

Skal vi be om at Herren må reise opp nye høstarbeidere når Dee's arbeidsdag en dag er over?

Et personlig veivalg - en fortsettelse

Reaksjonene på gårsdagens artikkel: "Et personlig veivalg" uteble ikke, og det er jeg både glad og takknemlig for. Noen av reaksjonene kom i form av spørsmål, slik noen av de som ble gjengitt i kommentarfeltet, andre kom som eposter og telefoner. Disse var altoverveiende positive. Flere har takket meg fordi jeg har satt ord på noe de selv går og tenker mye på. Noen har lurt på hva jeg tenker om veien videre, og noen mener å lese noe inn i teksten som jeg ikke har ment.

Det som går igjen i mye av responsen på det jeg skrev, handler om at mange kjenner seg fremmede og hjemløse i de sammenhenger de står i - og, det de opplever som et frafall fra Guds ord. Flere av disse står som medlemmer av Den norske kirke, andre er medlemmer av ulike frikirkesamfunn. De har fulgt med og enkelte har også vært deltagende i opprivende prosesser, og kjenner en djup sorg over tilstanden i Kristi kropp i Norge. De frikirkelige er redd for at deres sammenhenger skal følge etter det som har skjedd i Den norske kirke, og tror det er bare et tidsspørsmål før vi er der.

Mange av de jeg har snakket med gir også uttrykk for noe annet: de lengter inderlig etter sant kristent fellesskap. Denne lengselen er for enkeltes vedkommende like smertefull som det frafallet de er vitne til i sine egne sammenhenger. Hvor skal de i såfall gå? Flere bor på små steder hvor kristenflokken er liten. Hva med dem?

Jeg har ikke noe svar på det spørsmålet, annet enn dette: Vi må be og vi må søke Gud for Hans løsninger. To ting er helt sikkert:

1. Kristus elsker sin menighet og gav seg selv for den.
2. Dødsrikets porter skal ikke få makt over den.

Kristi forsamling har opplevd vanskelige tider siden dens grunnleggelse. Det har vært tider med store prøvelser og forfølgelser, og djevelen har gjort det som står i hans makt for å ødelegge den. Men aldri klart det. Jesus har forutsagt at tiden forut for Hans gjenkomst vil være frafalls og forfallstider, og Guds ord taler sågar om det store frafallet før Jesu gjenkomst. Jeg tror personlig at vi er vitne til begynnelsen på dette. Selvsagt tror jeg på vekkelse, men jeg ser ikke for meg at hele Norge skal bli frelst, eller at mesteparten av jorden skal være høstet inn. Tvert imot leser jeg om noe annet i Bibelen. "Mon jeg vil finne troen på jorden," sier Jesus.

Hvor går så veien videre for mitt vedkommende? Jeg vet ikke helt. Jeg vet hva jeg ikke vil, og hva jeg ikke vil være en del av, og så aner jeg noe om det som kanskje ligger foran.

Apostelen Peter taler profetisk til menigheten i Jerusalem som kom sammen i Salomos buegang:

"Derfor, få et nytt sinn og vend om, så deres synder kan bli utslettet OG FORNYELSENS TIDER kan komme fra Herrens åsyn, og Han kan sende Jesus Kristus, Han som på forhånd ble forkynt for dere. Ham som Himmelen skal ta imot, INNTIL DE TIDER KOMMER DA ALT SKAL GJENOPPRETTES, det som Herren deres Gud har talt om ved alle sine hellige profeters munn, siden begynnelsen av denne tidsalder." (Apgj 3,19-21)

Dette tror jeg på: jeg tror på en gjenopprettet menighet, og jeg tror den menigheten vil være en menighet som vil utsettes for forfølgelse og trengsler, ikke ulikt det vi ser i Kina, Nord-Korea, Laos,Iran, flere av de sentral-asiatiske landene, Egypt, Sudan, Etiopia, og enkelte muslimske land. Dette vil være mennesker som går utenfor leiren og deler Kristi vanære, slik vi leser om i Hebr 13,13-14: "La oss derfor gå bort til Ham, utenfor leiren, for å bære Hans vanære. For her har vi ingen blivende stad, men vi søker den kommende." Dette vil også være mennesker som "strider alvorlig for den tro som en gang for alle er overgitt de hellige." Dette er Kristi blodkjøpte brud.

Billedtekst: Den menighet jeg ser for meg er en menighet som leser og studerer Guds ord, og som er villige til å leve radikale liv i Kristi etterfølgelse, og som er villig til å legge ned sitt liv for andre.

Et lite PS:

Skulle du føle som meg og kjenne deg igjen i noe av det jeg skriver er jeg glad om du legger igjen en kommentar, eller du tar direkte kontakt med meg. Det kan du gjøre ved å skrive til:
bolahans@online.no

Sørstatsbaptist ber oss lære av den første menighets bruk av Salmene i bønne- og gudstjenestelivet

Southwestern Baptist Theological Seminary i Forth Worth, Texas USA, oppmuntrer oss til å følge de første kristnes bønnepraksis med å be Salmenes Bok. 28. september holdt den teologiske utdannelsesinstitusjonen et eget seminar for å belyse temaet. En av foredragsholderne var Craig Blaising (bildet), som er visepresident ved skolen, som er en del av Sørstatsbaptistenes nettverk. I sitt foredrag sa Blaising blant annet:

"Å synge, be og preke Salmenes Bok var en integrert del av tilbedelsen i den tidlige kirken."

Craig Blasing brukte eksempler fra patristiske prekener som omhandler Salmene for å illustrere hvordan de første kristne gjorde bruk av Salmenes Bok.

"Menigheten inkorporerte Salmene som en del av tilbedelsen da de kom sammen for å be, lese Skriften og forkynne på Herrens dag. På hver samling ble Salmene blandet sammen med lesning fra Det gamle- og Det nye testamente, og så ville en preke over en av tekstene. Salmene ble også sunget i den tidlige kirken på samme måte som de ble sunget i de jødiske gudstjenestene."

I det Blasing reflekterte over prekener holdt av de tidlige kirkefedrene, slike som Augustin og Basilios av Cæsarea, sa han:

"Når vi taler om det eksegetiske fundamentet, så ser vi på Salmene, både fra et mikro som et makro nivå. Selv om Salmene har et rikt eksegetisk materiale, så er det også nyttig for oss å tre litt tilbake og se hele Salmenes bok under ett."

Craig Blasing oppmuntret også sine tilhørere til å la seg gripe av Salmenes billedspråk, og bruke dette i tekstutleggelsen, ikke minst de mange Salmene som omhandler Messias.

Frelse gjennom tro

Her følger en betraktning av den nå avdøde Metropolit Anthony Bloom (bildet), som jeg tror flere av dere vil finne interessant. Jeg har skrevet om fader Anthony flere ganger på bloggen. Han var blant annet kjent som en bønnens mann, som ikke bare har skrevet mye om bønn, men som selv hørte med blant bederne:

I sitt brev til Galaterne (2,16-20) understreker den hellige apostelen Paulus at vår frelse ligger i vår tro på Herren Jesus Kristus.

Hva betyr dette? Jeg tror det betyr to ting: først den glade forvissningen at vi er elsket av Gud, at Herren gav seg selv for vår frelse med hele sitt liv og sin død, og at vi derfor kan vite for sikkert at om vi bare ønsker det er vi frelst; at Gud er slik at prisen for enhver av oss er Kristi liv, Hans lidelse, Hans kors, Hans nedstigende i helvete, Hans begravelse. Men betyr dette at vi blir frelst bare på grunn av det Jesus gjorde? Nei, vi må reagere og svare på denne kjærligheten.

Om vi bare hadde innsett hvor mye Gud elsker, med hvilken oppofrende kjærlighet, skulle vi gi Ham takk med hele vårt liv; ikke bare med ord, ikke bare med sterke følelser, men med totaliteten av våre liv. Hele vårt liv skulle være en takksigelse. Og hva betyr denne takksigelsen? I dette ligger altså den andre betydningen av ordet tro.

Først og fremst betyr ordet tro tillit: å tro at Hans ord er sannhet, at det Han kaller oss til er livets vei, at hva Han begjærer av oss - hva Han forbyr og hva Han oppfordrer oss til - er den eneste måten å vokse til full modenhet av menneskelig verdighet, det vil si bli et menneske med evne til å gå inn i Guds rike. Tillit - men tillit grunnet i det faktum at vi har en viss erfaring av Gud: og enhver av oss har en slags erfaring, naturligvis ikke en bestående, men en glimtvis, i øyeblikket kjenner vi Guds nærvær. Når vi studerer evangeliet, om vi oppmerksomt lytter kjenner vi glimtvis sannheten, den livgivende kvaliteten av hvert ord av Frelseren.

Derfor kan vi bygge vår tillit på dette; men vår tillit burde strekke seg ut over det å bare tro på Guds kjærlighet etter målet av vår inspirasjon, ut over det å velge uten større anstrengelse hva som er lett og enkelt i etterfølgelsen av Kristi fotspor. Tillit krever trofasthet av oss, heroisk trofasthet, helhjertet trofasthet av sinn og sjel og vilje, det som gjelder hele vår livsskjebne som menneske. Slik tro er i sannhet vår frelse; frelse i den betydning at vi kan bryte ut av det slaveri som frykter holder oss i, gjerrigheten, selvsentreringen, og vi kan som frie mennesker gå inn i et forhold til Gud og mennesker som er vist oss av Herren Jesus Kristus.

La oss tenke igjennom det faktum at vår frelse ligger i Guds kjærlighet til oss, men også at vår frelse beror på vårt svar på dene kjærligheten med et liv fullt av takknemlighet, glede og heroisk anstrengelse. Amen.

Et personlig veivalg

De siste dagers hendelser i Sverige har på ny tvunget meg til å tenke igjennom mitt kirkelige ståsted. Det har forsåvidt vært en prosess som har pågått siden 1988, og i de årene har jeg tatt en del skritt nærmere det ståsted jeg nå kjenner meg mer og mer overbevist om er mitt landingsted.

For noen få år siden stod jeg midt oppe i en opprivende strid innen det kirkesamfunn hvor jeg er ordinert pastor. Det var smertefullt å være vitne til at en av menighetene i denne sammenhengen valgte å sette seg opp mot Guds ords autoritet, ved å velge en lesbisk kvinne inn i lederskapet. En strid som tappet meg for krefter fulgte dette famøse vedtaket. Den var så slitsom at det var en medvirkende årsak til at jeg sluttet som forstander for menigheten jeg da betjente. Heldigvis viste et flertall innen dette kirkesamfunnet såpass mot at det valgte å ekskludere denne menigheten. Men det til tross: jeg kjente at noe dyrebart var blitt ødelagt for meg gjennom denne striden. Jeg trodde nemlig at det kirkesamfunnet jeg hadde valgt å bli en del av virkelig holdt Guds ords autoritet høyt, men jeg forstod at det var sterke krefter som arbeidet for å svekke denne autoriteten innad i denne sammenhengen.

Nå har striden som oppstod rundt denne menigheten, som nå forlengst er lagt ned, roet seg noe ned. Men etter at Norrmalms baptistmenighet gjorde sitt famøse vedtak som nå åpner for at denne menigheten kan "vie" homofile, kjenner jeg at jeg har nådd et punkt hvor jeg ikke orker mer av disse evindelige stridighetene. For meg er det umulig å være del av en sammenheng hvor det er opp til et menighetsmøte å avgjøre hva slags teologi en menighet skal ha. I en annen artikkel på bloggen har jeg redegjort for hvor ubibelsk dette er. Artikkelen "Hvor galt det kan gå med såkalt menighetsdemokrati" ble publisert onsdag, så jeg skal ikke gjenta argumentene her. Har du ikke lest den, anbefaler jeg at du gjør det, slik at du bedre kan forstå hva jeg mener.

Når Den svenska kyrkan i går fulgte opp med å vedta at de også vil "vie" homofile bekrefter bare det den utviklingen vi har sett de siste årene: kristne fanges inn av tidsånden, men i stedet for å "kjempe for den tro som en gang for alle er overgitt de hellige" (Jud v.3), gir de etter og blir politisk korrekte og vraker Guds ords autoritet. Om ikke lenge følger Norge etter, både Den norske kirke og enkelte av frikirkene. Det er bare et tidsspørsmål. Det tar bare litt lenger tid her enn det gjorde i Sverige.

For mitt vedkommende settes det nå punktum. Jeg kan ikke være del av en sammenheng hvor lærespørsmål avgjøres på et menighetsmøte, og der en menighet lærer noe helt annet enn enn nabomenigheten innen samme kirkesamfunn, og hvor det er helt i orden. Eller en sammenheng der det sies at "min måte å lese Bibelen på, er like riktig som din måte å lese den på", eller hvor ulike trender skal bestemme hvordan gudstjenesten skal se ut. Jeg kan ikke være del av en sammenheng hvor det heter at vi "enige om å være uenige". Ganske enkelt fordi jeg ikke finner eksempler på noe i slikt i Bibelen.

Så spør noen kanskje om dette handler om mitt syn på homofili, siden det er nevnt i denne sammenhengen. Til det er svaret nei. Det handler om troskap mot Bibelen, og dermed den apostoliske lære og den kirke som Kristus grunnla.

Radikal bønn fra en misjonærpioner

Få misjonærpionerer har oppnådd så mye av varig betydning på så kort tid som Henry Martyn (1781-1812). I løpet av kun syv år på misjonsmarken, inntil han døde bare 31 år gammel, reiste han langt fordi daværende britisk India til tårnene og minaretene i det indre av Persia. Hans oversettelsesarbeid la grunnlaget for dagens oversettelser av Det nye testamente på urdu og persisk. Disse oversettelsene brukes til å nå ut til mer enn 150 millioner muslimer verden over.

Jeg holder for tiden på å lese en biografi om ham, og har merket meg følgende utsagn fra hans egen munn, i det han kjenner seg kallet til å forlate stt kjære England:

"Her er jeg Gud. Send meg til verdens ende. Send meg til primitive, ville hedninger i villmarken. Send meg bort fra alt som er kalt komfort her på jorden. Ja, send meg like i døden, dersom det kreves for å være i din tjeneste og i ditt rike."

Så overgitt og radial kan enkelte være når de er grepet av sjelers frelse og evighet. Henry Martyn gav absolutt alt.

Forskjellen på dagens bønn og den klassisk åndelige tradisjonen, del 3

Richard Foster (bildet), grunnleggeren av Renovarè, mener at et område hvor vi ser tydelig forskjell på vår tid og tidligere generasjoners kristne er evnen til selvinnsikt. En av de klassiske veiene til Gud har vært selvprøven. Å få kunnskap om seg selv var en åndelig øvelse, en måte å vokse i sin vandring med Gud.

"Jeg har vært opptatt av dette i mine bøker for at leseren skal se hvordan slik øvelser ledet til enorme vekkelser på foreksempel 300-tallet. Selvfølgelig forekom det avarter som ledet til loviskhet, men selve grunnideen var at man skulle holde opp sitt liv innfor Gud slik at Gud skulle prøve ens hjerte. I dag kan kristne leve år etter år uten noensnne å gå igjennom en slik selvprøve."

Jeg kan ikke se annet enn at Richard Foster er inne på noe svært bibelsk. Til den kristne forsamlingen i Rom, skriver apostelen: "Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, SÅ DERE KAN DØMME OM HVA SOM ER GUDS VILJE: det gode, det som han har behag i, det fullkomne." (Rom 12,2) Til menigheten i Korint, skriver han i forbindelse med nattverden: "LA HVERT MENNESKE PRØVE SEG SELV, og så ete av brødet og drikke av kalken." (1.Kor 11,28) I 2.Kor 8,8 skriver han om at vil "PRØVE kjærligheten hos dere, om den er ekte."

I 2.Kor 13,5 snakker apostelen Paulus om å "RANSAKE dere selv om dere er i troen. PRØV DERE SELV! Eller kjenner dere ikke dere selv at Kristus Jesus er i dere? Det måtte da være at dere IKKE BESTÅR PRØVEN."

Til de kristne forsamlingene i Galatia skriver Paulus at "enhver PRØVE sin egen gjerning!" (Gal 6,4), og i 1.Tess 5,21 blir vi bedt om å "PRØVE ALT, hold fast på det gode."

"En av de viktige åndelige øvelsene for å vinne selvinnsikt var å studere, og da gjaldt det ikke bare å lese bøker," sier Richard Foster og legger til: "Våre egne liv er også et emne for studier. La oss for eksempel i løpet av en uke studere hva vi sier. Vi ville da slås av hvor mye av det vi sier går ut på å bevise at vi er noe vi ikke er! Slike øvelser er veldig avslørende. De gir oss perspektiv og kan bli til stor hjelp for oss."

(fortsettes)

Temadag om hvordan Oldkirken så på ekteskapet

Jeg er litt tidlig ute med å annonsere dette, men så tettpakket som enkeltes tidsplanleggere er, så tenker jeg det kan være like greit.

I Halden finnes det en meget interessant gruppe som er opptatt av patristiske studier. Lørdag 13. februar 2010 arrangerer Forum for Patristiske studier en temadag om det kristne ekteskapet. Det er fjerde gangen dette forumet inviterer til møte, og samlingen vil sansynligvis holdes i Frikirken. Tidspunktet er 10.00-14.00.

Forum for Patristiske studier har invitert generalvikaren for Den nordisk katolske kirke, fader Roald Nikolai Flemestad, til å holde foredrag om ekteskapet i Oldkirken. I en epost skriver pastor Dagfinn Stærk, som er en av arrangørene:

"Hvordan forstod, lærte, underviste og praktiserte oldkirken ekteskapet? Vi ønsker å gå tilbake til kildene og å løfte fram et ideal for vår tid og framtiden. En del i dag føler seg litt brydd over Bibelens ord om ekteskapet. Men hvordan var det i oldkirken? Og hva kan vi i vår tid lære av dem?"

Det vil også bli lagt frem ulike patristiske bøker for dem som er interessert i å studere videre. Samlingen er åpen for alle. 50 kroner vil dekke en enkel bevertning.

På bildet sees flere av prestene i Den nordisk katolske kirke. Fra venstre Arne J.M Sky, Roald Flemestad, Lauritz Pettersen, Asle Ambrosius Dingstad og subdiakon Anders Beda Hjortnes.

Så galt kan det gå med såkalt menighetsdemokrati

Det som skjedde i Norrmalms baptistförsamling søndag, hvor 10 prosent av menighetens medlemmer stemte for "vigsel" av homofile, viser hvor rav ruskende galt det kan gå når en menighet bruker menighetsmøtet til å avgjøre hva menigheten skal mene i teologiske spørsmål.

Det er sikkert politisk helt korrekt at mennesker setter seg til dommere over Guds ord, og det er sikkert i følge demokratiske tradisjoner at slikt finner sted, men bibelsk er det ikke.

Den kristne tro er ikke noe som stadig endres med tiden. Noen liker å tro det. Men det blir ikke mer riktig av den grunn. Jeg hører de som sier: Vi vet mer i dag enn Jesus og apostlene gjorde! Hvilket hybris! Tenk å mene at vi vet mer enn Jesus og de som Han innsatte som sine apostler. Å si noe slikt skulle diskvalifisere Jesus fra å være Guds Sønn, ja Gud kommet i kjød. Hva er det vi innbiller oss egentlig?

Judas er krystallklar når han skriver: "Dere kjære! Mens jeg var ivrig opptatt med å skrive til dere om vår felles frelse, fant jeg det nødvendig å skrive til dere FOR Å FORMANE DERE TIL Å STRIDE FOR DEN TRO SOM EN GANG FOR ALLE ER BLITT OVERGITT DE HELLIGE." (Jud v.3)

Troen er overgitt oss fra Jesus og Hans apostler. Den er udiskutabel. Den endres ikke, selv om alt annet rundt oss måtte endres. Legg merke til at Judas skrev: "EN GANG FOR ALLE".

Apostlenes gjerninger kapitel 15 brukes av og til for å legitimere at teologiske spørsmål ble avgjort av menigheten i den første kristne tiden. Stemmer det? Jeg tror ikke det, om du leser Apostlenes gjerninger kapitel 15 nøye.

Apostlenes gjerninger kapitel 15 handler om det såkalte apostelmøtet i Jerusalem. Det hadde oppstått strid om hvordan de første hedningekristne skulle forholde seg til omskjærelsen. I vers 6 leser vi at "apostlene og de eldste kom da sammen for å overveie denne sak." Mellom disse oppstår det så et ordskifte. Det står ingenting om at noen andre enn apostlene og de eldste deltok i dette ordskiftet. Vi vet heller ikke om resten av menigheten var vitne til disse samtalene. Det står det heller ingenting om. Vi leser så om Peter, Barnabas og Paulus som griper ordet. Og når de har talt taler Jakob. I kraft av å være Jerusalem menighetens epischopos så er det han som fører ordet og tar den endelige avgjørelsen i dette lærespørsmålet.

Eusebios skriver i sin kirkehistorie at Jakob "var den første som betroddes med biskopsstolen i Jerusalem. Han siterer Clemens som i sin sjette bok av Skissene skriver at "verken Peter, Jakob eller Johannes, som Frelseren satte fremst, gjorde anspråk på verdigheten med utså Jakob den rettferdige til biskop." (Eusebios: Kyrkohistoria. Artos, side 52)

Det er altså apostlene og de eldste som avgjør dette lærespørsmålet. Hva gjør så menigheten? Vi leser i vers 22 at menigheten er med på å bestemme hvem som skal være utsendingene fra apostelmøtet: "Da vedtok apostlene og de eldste sammen med hele menigheten å velge ut noen menn blant dem og sende dem til Antiokia sammen med Paulus og Barnabas ...."

Nå er denne og alle andre lærespørsmål ferdig diskutert. I 2009 har vi ikke et annerledes syn på homofili enn det Kirken har hatt siden dens grunnleggelse. Fordi ingenting har forandret seg! Og ingenting vil forandre seg. Ikke om det er den kristne tro og Bibelen vi snakker om.

Forskjellen på dagens bønn og den klassisk åndelige tradisjonen, del 2

Richard Foster (bildet), grunnleggeren av Renovarè, som jeg skrev om på bloggen i går, henter veiledning fra stort sett hver viktige epoke og tradisjon i den kristne historien. Oppfatningen hos enkelte om at man bare kan hoppe over historien og bare vende tilbake til Bibelen, synes han er et tegn på arroganse.

"Det er ganske fantastisk at noen har den forestillingen at først hadde vi de første kristne, slik vi møter dem i Apostlenes gjerninger, og så er det oss! Muligens tar de en liten titt på reformasjonen, men det er også stort sett alt. Jeg synes det er et et uttrykk for en utrolig arroganse. At ingen før meg, helt siden det første århundre, skulle ha vært trofast mot Gud."

Så legger han til:

"Ikke slik å forstå at de som har levd før oss var fullkomne. Det er ikke vi heller. Men la oss spørre oss hva vi for eksempel kan lære oss av ørkenfedrene, de tidlige benediktinerne, fransiskanerne, reformatorene, anabaptistene, pietistene og de mange andre uttrykk for en levende kirke. Selvfølgelig bør vår historie og tradisjon bedømmes i Skriftens lys. Den gir oss et anker. Men det er godt å se hvordan mennesker i tidligere tider har kjempet med sin lengsel etter Gud."

Da Richard Foster skrev boken "Devotional Classics" fikk en en del kritiske bemerkninger. Blant annet et 16 sider langt kritisk oppgjør med boken. Kritikken gikk blant annet ut på at Foster "bare siterte katolske forfattere før 1500-tallett". Til dette svarer Richard Foster:

"Hvem skulle jeg ellers sitere? Buddhistiske forfattere? Protestanter fra 300-tallet? Det fantes jo ikke så veldig mange lutherske kirker på den tiden."

Andre har hengt seg opp i ordet katolsk. Det eneste de klarer å forbinde med dette ordet er Romerkirken, ikke som et ord som betegner den universelle kirke.

Jeg må si jeg kjenner meg igjen i mye av det Richard Foster skriver. Som ham er jeg også anklaget for å ha "katoliserende tendenser", der deler jeg kår med Edin Løvås. Av enkelte beskyldes jeg for å være på vei til Rom, det vil si underlegge meg paven. Jeg kjenner meg ikke igjen i noe av dette. Flere av disse påstandene skyldes rett og slett manglende kunnskap, ikke minst om kirkehistorie. Noe av det vanskeligste en kan støte på er pinsekarismatikere som snakker varmt om den første kristne tiden, og så hopper de bukk over det meste av historien, frem til begynnelsen på 1900-tallet, da pinsebevegelsen så dagens lys. Mellom den første kristne tiden og pinsevekkelsen skjedde det i deres øyne stort sett ingenting av betydning. Det lille som skjedde var bare forberedelser for pinsevekkelsen!

Det er ikke ydmykhet som får mennesker til å si eller tenke slikt.

(fortsettes)