Fredsskuptur skaper store problemer for amerikanske myndigheter

Den vekker nok fortsatt sterke reaksjoner, skulpturen til Esther Augsberger og hennes sønn, Michael. Den fire tonn tunge skulpturen, laget av 3000 ødelagte håndvåpen og formet om til et plogskjær, er nok en gang blitt flyttet uten at kunstnere har fått beskjed om det.

Skulpturen er laget med bakgrunn i ordene fra profeten Jesaja 2,4:

"Han skal dømme mellom folkeslagene og skifte rett for de mange folk. De skal smi sine sverd om til plogskjær og sine spyd om til vingårdskniver. Folkeslag skal ikke løfte sverd mot folkeslag, de skal ikke lenger læres opp til strid."

Fra 1997 til 2008 sto skulpturen i Judiciary Square, mindre enn en amerikansk mil fra Capitol. I forbindelse med en renovering av og utvidelse av D.C Historic Courthouse and Grounds, ble den byttet ut med en fontene og flyttet til avsidesliggende sted sørøst i Washington. Så ble den flyttet igjen til et enda mer øde sted. Reaksjonene uteble ikke. I et USA hvor våpen i mange sammenhenger glorifiseres er denne skulpturen som en torn i øyet på de som fremmer våpenindustrien og hevder det er en menneskerett å bære våpen.

Skulpturen er nå satt opp sør for Reagen International Airport på et sted hvor det er svært lite trafikk, så få har anledning til å se den.

Esther og Michael Augsberger er mennoniter og aktive i fredsarbeid.

"Så dine dager skal bli mange i det landet Herren din Gud gir deg"

Jeg tenker på ordene fra 2.Mos 20,12 når jeg leser om Elisabeth Buhler, som døde 23.januar, mindre enn tre uker før hun fylte 112 år!

"Du skal hedre din far og din mor, så dine dager kan bli mange i det landet Herren din Gud gir deg."

Elisabeth Buhler, bosatt i Manitoba i Canada, var så vidt man vet Canadas eldste innbygger, og sannsynligvis verdens eldste mennonite. Hun var medlem av Bethel Bergthaler Mennonite Church, hvis kirkebygg ligger sør for Winkler. Elisabeth Buhler var født den 8.februar 1899 i Ukraina og flyttet til Canada i 1925 med sin ektemann. Mannen døde da han var 69. Sammen fikk de en sønn og fire døtre. De drev et gårdsbruk sør for Winkler, og var gift i 43 år og Elisabeth Buhler var enke nesten like lenge som hun var gift.

Selv mente hun at hennes tro og trim var oppskriften på et langt liv. På bildet sees hun sammen med tre av sine døtre.

Retreatstedet Anafora angrepet av rømte fanger

Lørdag ble Anafora (bildet), det etter hvert så kjente og kjære retreatsenteret i Egypt, som ledes av biskop Thomas (bildet), angrepet av rømte fanger. Fangene hadde i tumultene som skjer i forbindelse med opprøret i landet, klart å rømme fra et fengsel som ligger i nærheten av Anafora og kom i samlet gruppe mot retreatsenteret. Biskop Thomas forteller at han samlet alle arbeiderne ved retreatsenteret for å vise styrke. Skjelvende og i inderlig bønn til Gud stod retreatarbeiderne der, mens fangene sakte forsvant fra stedet.

Retreatstedet Anafora ligger langs hovedveien mellom Kairo og Aleksandria, og er bygget opp av biskop Thomas. Mange nordmenn har vært på retreat her gjennom årenes løp.

La oss huske våre venner i inderlig bønn til Gud, om at Han må beskytte Anafora og alle medarbeiderne der. La oss be for biskop Thomas, og alle prestene og biskopene i Den koptisk ortodokse kirken som er særlig utsatte i disse dager.

En gjennomgang av Åndens ni gaver, del 5

Golgata konstituerer hjertet i Guds «hemmelige visdom». Der – på det bloddryppende korset ble syndens pris betalt og frelse tilveiebrakt for alle. For det mennesket som ennå ikke har opplevd dette, er korset nonsens. Det representerer den absolutte dårskap.

«For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt,» skriver apostelen Paulus til den kristne forsamlingen i den greske byen Korint, vel vitende om at grekerne «søker etter visdom» (1.Kor 1,22) Så legger han til: «Men bi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for grekere dårskap, men for dem som er kalt, både jøder og grekere, forkynner vi Kristus som Guds kraft og Guds visdom. For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene.» (v.23-25)

Dårskapen i grekernes øyne var blant annet dette: Guds svakhet. Gud som dør på korset. Her ligger Guds visdom, men for mange er og blir dette et mysterium. «Men for oss som blir frelst, er det Guds kraft,» skriver apostelen i 1.Kor 1,18.

Uten Den Hellige Ånds åpenbaring ser vi ikke dette. Da ser vi bare dårskapen. Men ved Åndens åpenbaring ser vi det med vårt indre blikk. Ånden gjør det levende for oss, og maler Kristus korsfestet for våre øyne, jfr Gal 3,1.

Når apostelen Paulus taler om «visdoms ord ved Ånden», så tror jeg han primært mener «teologisk visdom», og med det begrepet mener jeg «Guds frelseshistorie» åpenbart gjennom visdom på en slik måte at det er mulig for vårt sinn å gripe det.

For over alt ellers i Den Hellige Skrift er visdom noe «praktisk» eller «etisk». Med andre ord: Gud gir visdom til sine tjenere når de trenger å vite hvordan de skal handle eller tale i en vanskelig situasjon. La meg gi deg noen konkrete eksempler på dette:

Mark 2,13-17: Når Jesus spiser i huset til Levi, spør fariseerne Ham hvorfor Han spiser sammen med tollere og syndere, og Jesus svarer: «De som er friske trenger ikke lege, men de som er syke.»

Mark 3,20-30: Når Jesus anklages for å drive ut en ond ånd med demonisk kraft, svarer Han: «Hvordan kan Satan drive Satan ut?»

Mark 7,1-23: Når fariseerne stiller Jesus spørsmål om Hans holdning til renselseslovene, svarer Han: «»Det som kommer ut av mennesket, er det som gjør mennesket urent.»

Mark 12,13-17: Når Jesus blir spurt om skatt til keiseren, svarer Han: «Gi keiseren hva keiseren er, og gi Gud hva Guds er.»

I hvert av disse tilfellene, og i mange andre, uttrykker Jesus en spesiell visdomsinnsikt. I Matt 13,54 stilles dette spørsmålet om Jesus: «Da Han var kommet til hjemstedet sitt, lærte Han dem i synagogen deres, så de ble forundret og sa: Hvor fikk Denne Mannen slik visdom og slike kraftige gjerninger fra?» Fra Guds Ånd.

(fortsettes)

SISTE: Innstendig oppfordring fra kopterne om å be for dem

SISTE: En venn av meg har nettopp lykkes med å komme i kontakt med abba Shenouda Mamdouh (bildet) i Kairo, etter at mobilnettet var oppe igjen. Abba Shenouda Mamdough bekrefter at situasjonen i Egypt er svært spent og han ber inderlig om vår forbønn.

Han forteller at mange butikker er fullstendig ødelagt, og at mange kvinner er blitt voldtatt. Men han forteller også at midt oppe i alt det som skjer finnes det en god solidaritet mellom de kristne og muslimene i det området hvor han bor.

Shenouda Mamdouh tror at flertallet av egypterne ikke ønsker Mubarek's avgang. De er livredde det kaos som vil kunne bli en følge av dette. Mange håper derimot at opprøret vil bringe frem reformer og at lov og orden blir gjenopprettet. Shenouda Mamdouh advarer mot vestlige mediers dekning av opprøret, som han mener vektlegger for sterkt synspunktene til opprørerne, som han mener ikke representerer det brede lag av befolkningen. Al Jazzera har i følge ham sin egen agenda. Han sier også at det er få som har noen tiltro til Mohammed El Baradei, som ansees å være en stor opportunist.

Den store frykten nå er at Mubarek går av og etterlater landet i kaos, og som en følge av dette vil ekstremistgrupper kunne ta over. Da er kopterne i en enda verre situasjon enn de er i dag.

Så la oss følge oppfordringen: BE FOR EGYPT OG BE SPESIELT FOR KOPTERNE!

Hesychia - en tilstand av hvile, ro, stillhet og taushet

I ortodoks sammenheng støter man gjerne på ordet "hesychia" når det snakkes om bønn. Ordet har grunnbetydningen hvile, ro, stillhet, men også mer konkret: taushet.

Hesychia er en tilstand av indre stillhet og hvor en forblir i sin ånd alene med Gud. Den hellige Theophan har sagt det slik:

"En hesychast er en som er fullstendig opptatt av å være med den ene Herre, med hvilken han samtaler ansikt til ansikt ... Denne hjertets aktivitet er omsluttet og bevoktet av en vedvarende tankens stillhet."

Som man ser av denne definisjonen handler dette om et bønneliv for viderekommende. Og det er jo dette som er så fantastisk med vårt forhold til Gud: til Ham kan alle komme, barnet med sitt pludder, den som er nybegynner på veien - og blir like raust mottatt som den som har vandret på veien i mange år. Det finnes ikke noe a- eller b-lag - vi er alle like innfor Gud. Og vi trenger alle å be: "Kyrie Eleison! Herre forbarme deg!" Det stadiet kommer vi aldri forbi. Men som med alle andre forhold: de kan fordjupes og Gud har mer for oss! Han ønsker å trekke oss inn i et forhold hvor Han kan gi oss mer og mer del i sitt hjerte. Et av mine favorittskriftsteder er 1.Kor 2,9:

"Men det er skrevet: Det øyet ikke har sett, og det øret ikke har hørt, det som heller ikke kom opp i menneskets hjerte, det som Gud har forberedt for dem som elsker Ham."

For den som søker dette vennskapet med Gud, kommer man ikke utenom stillheten. Søken etter stillhet er det første steget. Å søke, ja strebe etter stillhet er en forutsetning for et djupere åndelig liv. Stillheten befrir oss fra den strøm av inntrykk som forsøker å kreve hele vår oppmerksomhet og kvele den nødvendige ettertenksomheten Om vi ikke stanser opp og blir stille er det ikke noe rom for å tenke etter, uten taushet ingen mulighet for å lytte. Stillheten gir en mulighet til å se og lære seg selv å kjenne, å se både hvor fanget en er og veien ut til frihet.

Men å erverve seg stillhet er ikke enkelt å oppnå. Det er noe vi stadig må strebe etter. Ikke så mye for at den ikke kan oppnås men fordi den stadig tapes. Stillhet er ikke noe man kan oppnå en gang for alle.

Kanskje du reagerer på ordet "strebe". Men det er bibelsk. Apostelen Paulus skriver i 1.Kor 14,1: "Streb etter de åndelige gaver." I den bibeloversettelsen jeg bruker heter det: "Søk med iver ..."

Ja, la oss gjøre det. La oss med iver søke å lære Herren å kjenne.

La oss be for kopterne i Egypt som nå er svært utsatt på grunn av uroen i landet

I går kom kristne fra ulike kirkesamfunn sammen i London for å be for den spente situasjonen i Egypt. Spesiell fokus for bønnesamlingen var forfølgelsen av de koptiske kristne. 23 koptiske kristne er drept de siste ukene, og mer enn 80 skadet. Uroen i mange av byene i Egypt kan føre til ytterligere voldshandlinger mot kristne og ødeleggelse av kirkebygg. Opptøyene de siste dagene har dreid seg om regjeringsbygninger og kamp mot politi og myndigheter, men kan fort snu seg til også å gjelde de kristne. Når politi og militære styrker er opptatt med å slå ned på opprøret mot myndighetene, er det ingen som kan forsvare kirker, klostre og kristne i sine hjem. Situasjonen er derfor ytterst vanskelig for våre venner i Egypt for tiden.

La oss derfor følge eksemplet fra våre kristne trosbrødre i London som kom sammen i går for å be. Vi kan gjøre det samme der hvor vi bor. Hvorfor ikke kontakte en venn i dag for å be sammen med ham eller henne for kopterne i Egypt?

Bishop Angaelos, lederen for den koptiske kirken i Storbritania, ledet den økumeniske gudstjenesten i London i går. Dr. Raafat Girgis, en ledende ekspert på kristendommens historie i Egypt, og Ibrahim Habib of United Copts of Great Britain medvirket.

En gjennomgang av Åndens ni gaver, del 4

Om du og jeg skulle sette opp en rangeringsliste over de ni nådegavene som nevnes i 1.Kor 12 ville vi kanskje ikke ha valgt å sette «visdoms ord ved Ånden» først? Har du lagt merke til at «tungetale» og «tydning av tunger» kommer nederst på listen? Nå tror jeg likevel ikke det er noen rangering fra apostelens side, hvor den ene gaven settes opp mot den andre. Men Paulus er nok likevel klar over at om vi skulle prioritere – og det ikke var Den Hellige Ånd som inspirerte Paulus – så ville nok «visdoms ord» bli nedvurdert fremfor f.eks «nådegaver til å helbrede»!

C.Peter Wagner (bildet), tidligere professor i kirkevekst ved Fuller Theological Seminary, skrev for en del år siden boken «Your Spiritual Gifts Can Help Your Church Grow». Her gir han uttrykk for en populær forståelse av «visdoms ord ved Ånden» og «kunnskaps ord ved Ånden». Han definerer «visdoms ord ved Ånden» slik:

«... en spesiell evne som Gud gir til visse medlemmer av Kristi kropp til å kjenne Den Hellige Ånds sinn på en slik måte at man mottar innsikt i hvordan gitt kunnskap på best mulig måte kan anvendes på spesielle situasjoner.»

Denne forståelsen er på mange måter adoptert i vide kretser av den karismatiske bevegelsen. Men samstemmer denne definisjonen med Guds ord? Om vi ser nærmere på hva Paulus mente med «visdoms ord ved Ånden», vil vi se at han la mer i dette enn det som fremkommer i Wagners definisjon.

Ordene som brukes på gresk er «logos sophias». I denne sammenhengen kan «logos» oversettes med «budskap» eller «ytring», og dette indikerer at Paulus så på denne gaven som noe som manifesteres gjennom inspirert tale. Når vi så spør om hva slags tale da siktes til, så er svaret «sophia», som refererer til noe guddommelig fremfor noe som er rent intellektuelt. Denne gaven skulle derfor generellt sagt defineres som kommunikasjon som involverer to prosesser:

1. Først av alt trenger vi å forstå at det handler om et budskap kommunisert av Den Hellige Ånd til den troende. Vi kunne definere det som en plutselig innsikt gitt av Den Hellige Ånd som handler om Guds visdom.

2. Vi trenger også å se dette fra mottagerens side, fordi kommunikasjon ikke bare handler om avsender, men også mottageren.

Slik jeg ser det handler denne gaven om å være i stand til å forstå og uttrykke noe av Guds visdom på en slik måte at menigheten kan bli oppbygget og styrket.

I visse pinsekarismatiske sammenhenger er det en forakt for teologi. Det er ikke stuerent å snakke om boklig lærdom og kunnskap. Nå er det blitt mindre av dette, men det finnes fortsatt enkelte som åndeliggjør veldig betydningen av det de kaller åndelig. De snakker foraktelig om det som er religiøst, i motsetning til det de selv står for, som er det som virkelig er åndelig. Da blir de som ser annerledes på ting gjerne omtalt som fariseere.

Om vi ser litt nærmere på det andre kapitlet i 1.Korinterbrev vil vi oppdage at visdom knyttes til det vi kaller «frelseshistorien». I 1.Kor 2 ser vi at guddommelig visdom er noe som har vært skjult for mange generasjoner, men som er blitt åpenbart i Kristus:

«Likevel taler vi en visdom blant de modne, ikke en visdom som tilhører denne tidsalder eller denne tidsalders herskere, de som går til grunne. Men vi taler Guds visdom i hemmelighet, den skjulte visdom som Gud før tidenes begynnelse bestemte til vår herlighet, den visdom som ingen av herskerne i denne tidsalder har kjent. For hadde de kjent den, hadde de ikke korsfestet herlighetens Herre. Men, som det er skrevet: Det øyet ikke har sett, og det øret ikke har hørt, det som heller ikke kom opp i menneskets hjerte, det som Gud har forberedt for dem som elsker Ham. Men Gud har åpenbart det for oss ved sin Ånd.» (1.Kor 2,6-10)

For apostelen Paulus er Guds visdom et mysterion – et mysterium. Mer om det i neste artikkel.

(fortsettes)

Den vakre klosterkirken i Hurdal ferdig og vigslet

Som jeg har skrevet om på bloggen ved flere anledninger har Den Hellige Trifons skete bygget en klosterkirke på eiendommen i Hurdal. Nå står den endelig ferdig, som et vakkert smykke djupt inne i Hurdals skoger. På Demetriosdagen ble den innviet av erkebiskop Gabriel. Det var en kirkehistorisk begivenhet i Norge. Så omtalte også erkebiskopen dette som en dåp - i en større dimensjon. Det er blitt et usedvanlig vakker kirkebygg.

Alteret er bygget vakkert edeltre fra Russland. Kirkens vegger er malt med fresker av en serbisk ikonmaler som har skapt en særdeles utsøkt bysantinsk ikonografi. Her finnes Anna av Novgorod og Hellig Olav. Disse to skulle jo gifte seg med hverandre, men svenskekongen Olof Skötkonung satte en stopper for dette og giftet bort sin datter med storfyrsten Jaroslav av Novgorod. Vennskapet mellom de to holdt likevel livet ut.

Fire kvinnelige martyrer er malt på den nordlige veggen: Nina av Georgia, Katharina av Sinai, Maria Magdalena og den hellige Maria Skopsova - den sistnevnte fra vår egen nære historie.

På den nordlige veggen er det malt to andre personer med skandinavisk opprinnelse. Det er Theodor og hans sønn Johannes, som ble martyrer i Kiev under Vladimir den store og Olga styre på 900-tallet. Theodor og Johannes var vikinger som hadde reist i Østerled og blitt døpt i Konstantinopel. I Kiev var det på denne tiden store motsetninger mellom kristne og hedninger og de to ble drept i porten utenfor sitt eget hus. Etter at Vladimir selv ble en kristen og lot seg døpe, sørget han for å reise en kirke på det stedet de to var blitt myrdet. I den kirken ble hans mor Olga, og senere ham selv begravd.

Klosterkirken i Hurdal har også en svært vakker kuppel i glassmosaikk. Klosteret er bygget til minne om den hellige Trifon av Petsjenga (1500 tallet), som drev misjonsarbeid blant skoltesamene og folket på nordkalotten.

Bilder: Fra innvielsen av klosterkirken. www.ortodoks.com

Radikalt kommunitetsliv i Romania

I byen Mures, nord for Sibiu (tidigere Hermanstadt) i Romania ble det for fire år siden etablert en anabaptistisk kommunitet. Historien bak denne etableringen er spennende av flere grunner.

For det første: Det var fra nettopp dette området at anabaptister slo seg ned og gjemte seg for sine forfølgere på 1700-tallet. Her levde forgjengerne til medlemmene av den anabaptistiske kommuniteten i Australia, som jeg har skrevet så mye om: familiene Wurtz, Waldner, Kleinsasser, Hofer og Glanzer. De bodde alle i den lille landsbyen Crucea Suceava. Denne delen av Romania, Siebenbürgen (Transylvania), var da en del av Østerrike. En kraftig forfølgelse tvang så disse hutterianerne - en del av en anabaptistiske bevegelsen - til å flykte over fjellene og finne ly i det østlige Romania som da var en del av det muslimske Tyrkia. Herfra dro de videre til Moldova, Ukraina og senere USA.

Mye har skjedd på disse 300-årene. For en tid tilbake fikk våre venner i den anabaptistiske kommuniteten, Rocky Cape Christian Fellowship, et brev fra Mures i Romania, fra Bodolan Cristian, som ble frelst for 15 år siden. Han var født inn i en ortodoks familie, hvor ingen av familiemedlemmer var bekjennende kristne eller interessert i den kristne tro. De var kun medlemmer av den ortodokse kirke på grunn av tradisjon.

Bodolan Cristian giftet seg 17 år gammel, og det var hans kone som skulle føre ham ham til tro på Jesus. Det skjedde i november 1995. I baptistmenigheten i Caransebes ble Bodolan døpt. Ivrig begynte Bodolan å granske Guds ord. Det han fant der synes han ikke helt harmonerte med livet i baptistmenigheten, så han begynte å stille spørsmål. Reaksjonene uteble ikke og Bodolan følte seg ikke lenger særlig velkommen i menigheten.

"Vi begynte å lete etter et virkelig uttrykk for Kristi kropp," skriver han. Det skulle bli for dem et vanskelig veistykke. En tid opplevde han at djevelen angrep ham så sterkt at han var mest fristet til å gi opp alt sammen. Kampen varte i to år. Så plutselig en dag fikk Bodolan evnen til å lese engelsk. Det skjedde helt overnaturlig og på èn dag. Han kom over "Complete works" av Menno Simons og "Martyrs Mirror". Det skulle bli hans redning. Her fant han næring for sin tro. Bodolan begynte så å forkynne evangeliet. Overalt møtte han motstand, og han ble forfulgt for sin tro og overbevisning. Etter fire år ble en ung mann - Marius - frelst, og døpt. Han er blitt bevart i troen. Sammen med Marius og en ung familie fra Østerrike - Mathias, Isabella og deres to barn, og et ektepar fra North Carolina i USA, har de nå grunnlagt den hutterianske kommuniteten i Mures.

På bildet ser vi noen av medlemmene av denne kommuniteten.

En gjennomgang av Åndens ni gaver, del 3

I den forrige artikkelen stilte vi spørsmålet om hva som er hensikten med de åndelige gavene Herren gir, og jeg henviste til 1.Kor 14,4 hvor apostelen Paulus understreker at gavene er gitt til Kristi kropp for å "oppbygge menigheten". Med andre ord: Nådegavene er ikke et gave som jeg skal beholde for meg selv, men er for menigheten og de gis for oppbyggelse. Det er interessant å merke seg at ordet "oppbyggelse" på gresk er en arkitektonisk term som brukes for å bygge hus - oikodome. Paulus bruker denne metaforen i samheng med profetiske budskap, for lik alle de andre nådegavene, er hensikten med profetiske ord å bygge Guds hus, ikke rive det ned. Hensikten med disse nådegavene er å styrke menigheten, ikke svekke den.

En annen ting vi skal huske på er den konteksten som de ni nådegavene i 1.Kor 12 står i. Leser vi 1.Korinterbrev i sammenheng vil vi se at de mer spektakulære gavene som tungetale, helbredelse og profeti var kommet i sentrum for denne menigheten, og at dette var splittende, ikke forenende. I 1.Koriterbrev får vi beskrevet en slags åndelig elite i fremmarsj, hvor man overdrev de mer ekstraordinære og spektakulære gavene. Noen hevdet at de dermed var med åndelige enn de andre. Dette er et velkjent fenomen også i vår tid. Enkelte er veldig opptatt av hvilken gave de har, og snakker om det, i stedet for å la menigheten oppdage og anerkjenne gaven og tjenesten som er gitt til Kristi kropp.

Apostelen Paulus møter denne utfordringen med å si at alle gavene er gitt til menigheten i den hensikt å bygge opp, og alle gavene har like stor betydning i det Gud ønsker å fremme.

Vi finner dette igjen i Romerbrevet:

"For slik som vi har mange lemmer på en kropp, men uten at alle lemmene har samme funksjon, slik er vi, selv om vi er mange, èn kropp i Kristus og hver enkelt er vi hverandres lemmer. Vi har da gaver som er ulike ifølge dem nåde som er gitt oss." (Rom 12,4-6a)

I neste artikkel skal vi se nærmere på den første nådegaven Paulus lister opp i 1.Kor 12,8: "Visdoms ord ved Ånden ..."

(fortsettes)

Minnedagen for Isak Syreren

I dag feires minnedagen om Isak Syreren eller Isak av Ninive. Isak har vært en nærmest daglig følgesvenn for meg i mange år nå. Det er jo noe av det fantastiske med å være en del av Kirken, at den ikke bare er nutidig, men de som har gått foran oss hører jo nå med til den himmelske festforsamlingen. Jesus sa det slik: "Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på Meg, skal leve selv om han dør. Og hver den som lever og tror på Meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?" (Joh 11,25-26) En liten bok med sitater av Isak, har fulgt med i ryggsekken min og jeg leser i den så ofte jeg kan, dermed blir Isak en åndelig veileder som jeg opplever ofte har ord rett inn i min livssituasjon.

Isak er en mann det står respekt av. Han klarte ikke mer enn fem måneder med kirkelige stridigheter, før han trakk seg som biskop for den østsyriske kirken - den såkalt nestorianske - i Ninive, det som er dagens Mosul i det nordlige Irak. Nå la han ut på pilegrimsveien, og vandret hjemover både i bokstavelig og i åndelig betydning og slo seg til slutt ned i Khuzistan, et ørkenlignende område mellom utløpet av Tigris i Den persiske bukt og Zagrosfjellene langt ned i det sørvestre Iran. Selv kom han fra den andre siden av bukten, fra Qatar.

Isak Syreren var en økumen i en svært vidstrakt betydning. Hans morsmål var sannsynligvis arabisk, men han skrev på syrisk, de kristnes skriftspråk. Han beveget seg i et område der de østromerske, persiske og arabiske armeene dro fram. Han tilhørte den østlige kirken som på grunn av krigen ble tvunget til å bryte med hele Romerrikets kristenhet. Hans åndelige undervisning kjente ingen grenser. Det er interessant å merke seg at etter et par århundrer gjenfinnes hans tekster i de mest anti-nestorianske greske og koptiske kirkene.

Hans tekster oversettes til gresk på 900-tallet i Mar Sabas kloster utenfor Jerusalem og noe senere til arabisk i de egyptiske ørkenklostrene. Noen av disse tekstene blir med i Filokalia som skulle bli så sentral i den russiske åndeligheten. Andre tekster ble i arabisk oversettelse den viktigste åndelige føden ved siden av Bibelen for Matta al-Miskin, eller Matteus den fattige, den store fornyeren av den monastiske bevegelsen i Egypt.

Skulle du få lyst til å lese noen av disse tekstene finner du dem i boken: Isak Syriern. Landet där tankarna funnit ro. Silentium.

Den økumeniske kommuniteten på Bjärka Säby

Jeg får av og til spørsmål om den økumeniske kommuniteten på Bjärka Säby. I denne artikkelen vil jeg derfor redegjøre for hva kommuniteten står for. Innholdet bygger på den introduksjonen som kommuniteten selv gir ut:

For å tre inn i kommuniteten forplikter man seg til en åndelig disiplin som omfatter et mål om dagen, et for uken og et for året:

* Medlemmer av kommuniteten ber minst en daglig tidebønn. Med dette menes at man ber til en bestemt tid om dagen kombindert med bibellesning.

* Medlemmer av kommuniteten feirer hver uke en eukaristisk gudstjeneste i den forsamling man tilhører, eller i en annen forsamling som feirer nattverd. Feires ingen nattverdgudstjeneste, deltar men i en annen gudstjeneste, fortrinsvis i den forsamling man tihører.

* Kommunitetens medlemmer deltar på minst en retreat årlig, i første rekke på Nya Slottet.

Kommunitetens medlemmer oppmuntres til:

* Hver dag leve trofast i og gjennom bønn.

* Å dyrke den åndelige lesningen av Bibelen i Lectio Divina tradisjonen med hjelp av den bibellesningsplanen kommuniteten hver måned får del i og som følges i de daglige gudstjenestene på Nya Slottet.

* Å være en del av et lokalt menighetsfelleskap på det stedet hvor man bor og gjennom trofasthet og ansvar virke for den lokale menighetens fornyelse.

* Å leve stadig i forbønn for sin egen menighet og hele Kirken og alle dens ledere.

* I troen på "èn allmen og apostolisk kirke", virke ufortrødent for den kristne enheten og dermed et vitnesbyrd som vinner hjertene for Guds rike.

* Å fordjupe seg i den udelte kirkens tro gjennom egen kunnskapsinnhentnig og gjennom muligheten til å delta i det studie- og samtalemiljøet som Johannesakaemin utgjør.

* Å søke personlig veiledning gjennom å ha en åndelig medvandrer, samt å gå til skriftemål, fremfor alt i fastetiden.

* Å delta regelmessig i de daglige tidebønnene og de eukaristiske gudstjenestene på Bjärka Säby når man er i nærheten.

* Å øve seg i gjestfrihet, blant annet gjennom deltagelse i kommunitetens bærerlag på Nya Slottet, som bistår i det praktiske arbeidet med retreater og gudstjenesteliv. Dette kan skje gjennom at man for kortere eller lengre tid er en del av husfolket.

* Å etterstrebe enkelhet i livsstil og tilbakeholdenhet i bruk av medier for å fordjupe seg i den indre stillheten og konsentrasjonen som er en forutsetning for et liv i Guds nærvær og oppmerksom kjærlighet.

* Å vise solidaritet med verdens fattige ved å ta steg for et mer miljøvennlig liv og gjøre en konkret innsats for å dele vår overflod med andre.

* At i alt etterstrebe utholdenhet gjennom å betone verdien av "de lange linjene".

Bildet er tatt i forbindelse med en retreat på Bjärka Säby for noen år siden med biskop Thomas (midten). Til venstre Peter Halldorf og til høyre undertegnede.

Retreat om Jesusbønnen i april

8. til 10.april inviterer Peterstiftelsen til retreat om Jesusbønnen på Solåsen Pilegrimsgård i Son med Bjørn Olav Hansen som retratleder.

Pilegrimsgården ligger på en åskam i Son (bildet) med vakker utsikt over Oslofjorden omtrent 40 minutter fra Oslo og kun 15 minutter fra Rygge flyplass. Son er blitt kalt for Østlandets sørlandsperle!

Her finnes fire laftede hus med 12 gjesterom og tre leiligheter. Plassen er dermed begrenset, så det er lurt å melde seg raskt. Det enkelte er å sende en epost til:

post@peterstiftelsen.no

eller direkte til oss på: bolahans@online.no

Priser og detaljer kommer senere.

En gjennomgang av Åndens ni gaver, del 2

Apostelen Paulus bruker tre ord for å beskrive Åndens åpenbaring: «Det er mange forskjellige nådegaver, men Ånden er den samme. Det er mange forskjellige tjenester, med Herren er den samme. Og det er mange forskjellige kraftige virkninger, men Gud er den samme som virker alt i alle.» (1.Kor 12,4-6)

Det ene ordet så vi nærmere på i artikkelen som ble publisert i går: Det er ordet charismata, som understreker at det er snakk om nåde og gave, og som her settes sammen til ordet: nådegave. De to andre ordene er:

Diakoniai – tjenester. Det er fra dette ordet vi henter vårt «diakon», som betyr Guds tjener.

Energemata – som her oversettes med «virkninger». Det er fra dette ordet vi har vårt ord «energi».

Paulus bruker det første ordet når han skriver at det er forskjellige tjenester, men det er den samme Herre. Han bruker det andre når det er snakk om forskjellige virkninger, men det er den samme Gud. Det første ordet er viktig fordi det understreker det faktum at de åndelige gavene er gitt slik at vi kan tjene andre i Kristi kropp: de er gitt for å bli gitt bort igjen!

Det andre ordet er viktig fordi det viser at hver nåde-gave er et eksempel på Guds energi eller kraft som er virksomt i våre liv.

Den undervisningen apostelen Paulus gir i 1.Kor 12,4-6 åpenbarer for oss tre ting om naturen i Åndens gaver:

Ordet «charismata» viser først og fremst til selve opprinnelsen. Det åpenbarer for oss at det først og fremst er snakk om gaver av Guds nåde. De er uttrykk for Guds ufortjente kjærlighet. Ordet «diakoniai» viser til selve hensikten. Gavene er gitt for å tjene Gud og andre. De er ikke gitt for å beholdes selv, og knyttes til oss. Ingen av oss eier en av Åndens gaver. De er Åndens gaver. Ordet «engergemata» åpenbarer gavenes kraft. De er ikke naturlige gaver som brukes i vår egen menneskelige styrke. I stedet er de et uttrykk for Den Hellige Ånds kraft.

Så må vi spørre oss hvorfor disse Åndens gaver er gitt?

Svaret gir Guds ord oss i 1.Kor 12,7: «Men Åndens åpenbaring blir gitt til hver enkelt, etter hva som er gagnlig.» Og da handler det først og fremst om det som er til gagn for kirken. I vår «overindividualistiske» tid så er det nesten en fremmed tanke, fordi vi tenker automatisk at det handler om det som først og fremst er gagnlig for meg selv. Men ser vi hva apostelen skriver i 1.Kor 14,4 ser vi dette tydelig:

«Den som taler i en tunge, oppbygger seg selv, men den som taler profetisk, oppbygger menigheten.»

(fortsettes)

En gjennomgang av Åndens ni gaver, del 1

Som allerede nevnt i en tidligere bloggartikkel vil jeg i en ny serie se nærmere på de ni Åndens gaver som apostelen Paulus omtaler i 1.Kor 12:

"Men Åndens åpenbaring blir gitt til hver enkelt, etter hva som er gagnlig: For til èn blir det gitt visdoms ord ved Ånden, til en annen kunnskaps ord ved den samme Ånd, til en annen tro ved den samme Ånd, til en annen nådegaver til å utføre helbredelser ved den samme Ånd, til en annen kraft til å gjøre undergjerninger, til en annen profetisk gave, til en annen å prøve ånder, til en annen forskjellige slags tunger, til en annen tydning av tunger. Men den ene og samme Ånd virker alle disse forskjellige nådegavene og deler ut til hver enkelt, slik Han vil." (v.7-11)

Vi skal se nærmere på hver enkelt av disse gavene, men først litt om bakgrunnen for dem. Behovet for denne undervisningen er blitt større ettersom det er blitt tausere i de kristne forsamlingene når det gjelder Åndens gaver de siste årene. La meg med det samme si at jeg er av den oppfatning at det er en forskjell på Åndens gaver og det vi kan kalle manifestasjoner, derfor er jeg litt tilbakeholden med å kalle disse ni nådegavene for "Åndens manifestasjoner", slik enkelte gjør. I den oversettelsen som er benyttet her brukes ordet "Åndens åpenbaring", som er en mye mer riktig benevnelse.

David du Plessis, som fikk tilnavnet Mr Pinse, og som ble redskapet Gud brukte til å bringe pinsens budskap til de historiske kirkesamfunnene på 1970-1980-tallet, har sagt noe svært viktig om forskjellen på Åndens åpenbaring og manifestasjoner:

"La meg si det rett ut at jeg anser det som vranglære å snakke om risting, skjelving, falling, dansing, klapping, roping og slike ting som Den Hellige Ånds manifestasjoner. Dette er kun menneskelige reaksjoner på Den Hellige Ånds kraft. Det er altfor mange kristne som er tilfredse med følelsesmessige reaksjoner og som av den grunn ikke søker å vokse i nåde og bli kanaler gjennom hvilken Den Hellige Ånd kan åpenbare sine gaver for oppbyggelse av menigheten." (David du Plessis: The Spirit bade me go. 1963, side 93)

Dette er viselige ord selv i dag, ja kanskje enda mer i dag!

Gavenes natur

Hvor kommer de åndelige gavene fra? Svaret er kanskje opplagt for de fleste, men ikke nødvendigvis i vår tid. Det er så mye underlig der ute som utgir seg for å være av Gud, som slett ikke er det. Varme hender f.eks. Det har intet å gjøre med Åndens gaver, men er en forførelse som kan åpne opp for demonisk innflytelse i ens liv. Mer om det senere.

Apostelen Paulus skriver at kilden til Åndens gaver er den treenige Gud. Vi ser dette tydelig i 1.Kor 12,4-6:

"Det er mange forskjellige nådegaver, men Ånden er den samme. Det er mange forskjellige tjenester, men Herren er den samme. Og det er mange forskjellige kraftige virkninger, men Gud er den samme som virker alt i alle."

Paulus understreker at gavene er fra Ånden, Herren og Gud. Ånden refererer her til Den Hellige Ånd. "Herren" (kurios på gresk) refererer til Jesus, som enhver sann troende anerkjenner som Herren: "Derfor kunngjør jeg dere at ingen som taler i Guds Ånd, sier: Forbannet være Jesus, og ingen kan si at Jesus er Herre, uten i Den Hellige Ånd." (1.Kor 12,3) Og Gud refererer til Gud Faderen. Jeg understreker disse tingene fordi det i vår tid er de som hevder at Åndens gaver er det samme som naturlige talenter. Det er de ikke. Dette er noe annet, som apostelen Paulus beskriver med det greske ordet "charisma" eller "charismata" i flertall. Dette ordet kommer av ordet "charis" som betyr "nåde". Nåde er den kjærlighet og den favør som Gud øser over oss uverdige syndere. Ved å bruke ordet nådegaver så hinder det oss i å sette dette i forbindelse med naturlige evner enkelte har, eller noe som vi selv skal forsøke å få til. De er og blir nåde - og gaver!

Kanskje vi kunne kalle dem 'Guds fødselsdagsgaver" gitt til hver nyfødt troende av Kristus etter at Han satte seg ved Allmaktens høyre hånd. Apostelen Peter sier jo i sin pinsepreken i Jerusalem:

"Denne Jesus reiste Gud opp, og dette er vi alle vitner om. Etter at Han ble opphøyet til Guds høyre hånd og av Faderen har fått løftet om Den Hellige Ånd, utøste Han dette som dere nå ser og hører..." (Apg 2,32-33)

Hva var det han mente når han skriver "dette som dere nå ser og hører..?" Svaret finner vi her: "Og plutselig kom det en lyd fra himmelen, som av en stormende, mektig vind, og den fylte hele huset der de satt. Så viste det seg delte tunger for dem, som av ild, og de satte seg på hver enkelt av dem. Og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd og begyte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden ga dem å tale." (Apg 2,2-4)

(fortsettes)

Bekvemmeligheten må motarbeides!

Den svenske pinseprofilen, Stanley Sjöberg (bildet), har et meget interessant debattinnlegg i svenske Dagen i dag. Det er et ord i rette tid - ikke bare for Sveriges kristne - men også for oss her i Norge. Jeg håper det kan vekke til ettertanke og debatt, for det trengs. Da David Wilkerson var på besøk i Norge, talte han om at apatien lammer oss. Stanley Sjöberg - selv mangeårig pionermisjonær og pastor - setter fingeren på vår bekvemmelighet. Det er på tide at Kristi forsamling våkner og ser sitt ansvar for en verden som er i ferd med å gå fortapt, mens vi lever våre gode dager og er opptatt med vårt. Her følger Sjöbergs, ja jeg vil si, profetiske ord:

"På de platser i världen där det finns väckelse satsar människor helhjärtat på sitt sammanhang. I Sverige är det bekvämligheten som styr.

Pingströrelsens medlemsantal är ända sedan år 1945 oförändrat! För sextiofem år sedan fanns det då som nu cirka 76 000 medlemmar. Dessutom tillkommer nu närmare sju tusen med dubbelanslutningar till näraliggande samfund.

1985 var det drygt 100 000 medlemmar och sannolikt finns många nu inom Trosrörelsen, som förr tillhörde Pingströrelsen. Bland övriga kyrkor och samfund finns ingen tillväxt att uppmärksamma, med undantag för invandrarkyrkorna.

Sveriges befolkning ökar, medan de troendes antal minskar. Islams inflytande ökar tillsammans med österländska religioner och en aggressiv ateism som påverkar många.

Pingstväckelsen i ett globalt perspektiv växer med miljontals nya medlemmar år efter år. Därför är det viktigt att förstå vad som medverkat till vår stagnation och omvärldens framgångar. En församlingspastor i Indonesien, Kina, Vietnam och på Sri Lanka arbetar mer operativt än administrativt. Erfarenheten är också att en afrikansk eller latinamerikansk predikant arbetar mer än en svensk pastor. Följden blir fler människors frälsning och större församlingar.

En vanlig kyrka i Sydostasien och i Fjärran Östern har både fyra och fem gudstjänster varje söndag. Dessutom hålls offensiva möten varje veckokväll. Samlingarna till bön samlar en majoritet av medlemmarna regelbundet. I Sverige begränsas verksamheten till en gudstjänst i helgen, förutom några mindre grupper och samlingar i veckan.

Jag hade nyligen kontakt med Colombo, Sri Lanka där det finns en församling med ursprung i svensk pingstmission. Varje söndag är det fem fullsatta gudstjänster och församlingen har nu 70 utposter! Tusentals människor möts och tillväxten är stark. Den globala pingstväckelsen samlar extra mycket folk till jul, påsk, pingst och varje söndag samlas alla till gudstjänst. I Sverige tar många pastorer ledigt under de stora helgerna och låter folket koppla av. På söndagarna möts ofta halva antalet medlemmar i Sverige. En svensk pastor har regelbundet lediga helger och går då inte i kyrkan. En sådan idé är otänkbar i de växande församlingarna.

Storstockholm har nu två miljoner invånare och har ökat med en halv miljon sedan 1980-talet. Det finns ingen jämförbar tillväxt i församlingarna. Tusentals medlemmar från mindre orter har förlorat församlingskontakt i nya förorter och storstadens annorlunda tempo.

Satsa på flexibla gudstjänster! Äldre människor vill sjunga de klassiska sångerna och vara med om fördjupad bibelundervisning. Yngre medelålder måste erbjudas mötestider som stämmer med jobbet, barnens vanor och nya sociala mönster. Ungdomar är uppe sent och samlas helst på söndagseftermiddagar eller nattmöten då musik och estradteknik kan anpassas till den nya kultur som präglar vår tid. Halva svenska befolkningen finns på Facebook och surfar omkring på Internet. Församlingarnas hemsidor syftar generellt till att ge intern information, medan utmaningen är att använda nya sociala medier till evangelisation.

Globalt byggs stora pingstkyrkor som rymmer 10 000-tals besökare. Ekonomin bärs av tiondegivandet och Guds välsignelse i medlemmarnas framgångsrika vardag. I Sverige vädjar pastorn om större kollekter och blir allt mer beroende av statliga bidrag, uthyrning av kyrkan och annan affärsverksamhet. Verksamheten är på sparlåga, men kostnaderna skjuter i höjden.

Begränsa arbetstiden på expeditionen. Jobba operativt och intensivt med människors frälsning som mål. Ge tid för församlingens uppbyggelse med fördjupad bibelkunskap. Våga karismatisk tillämpning av Guds löften. Ta tid för den strategiska form av bön som kan leda till väckelse i vårt land.

Våga krismedvetande och en ärlig analys. Tillåt folkets delaktighet i processen. Utestäng inte oss som är gamla från rätten att finnas med. Det gäller mer än vår församlings framtid. Det gäller kristendomens existens eller förintelse. Djupast sett handlar det om varje människas räddning inför evighetens allvar. Jesus offrade sitt liv. Martyrerna gav sitt blod. Vi måste vara beredda att offra oss och med lidelse kämpa för förändring."

Helligåndens betydning da og nå

I forbindelse med mine studier av den tidlige kirkens historie har jeg i den siste tiden sett nærmere på Den Hellige Ånds gjerning blant de første kristne. Det er i seg selv et svært spennende studium. Jesus taler jo mye om Den Hellige Ånd mot avslutningen av sin jordiske tjeneste. Johannes bruker tre kapitler på denne undervisnigen.

I forbindelse med de tjenestegavene som Gud gir sin menighet, nevnes det noe som jeg ikke har tenkt på i den sammenhengen det står:

"Og Gud satte i menigheten, først noen til apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere, dernest kraftige gjerninger, så nådegaver til å helbrede, til å hjelpe, til å styre, og ulike slags tunger." (1.Kor 12,28)

Jeg har ikke tenkt på tungetalen inn i denne sammenhengen hvor det står om tjenestegavene. Jeg har tenkt på tungetalen som en del av nådegavene, og det er den jo også. Gitt både til personlig oppbyggelse og til menigheten.

Den lutherske presten, Larry Christenson, skrev for mange år siden boken "Speaking in tongues", med undertittelen: "And its significance for the Church". I denne boken, skriver Christenson:

"Skriften støtter ganske enkelt ikke et argument mot det å tale i tunger - bare mot misbruket."

På 1970 tallet da jeg opplevde min dåp i Den Hellige Ånd var det mye tale om tungetalen. I dag er det nesten ingen som nevner den. Hva har skjedd underveis?

I en ny serie skal vi se nærmere på de ni Åndens gaver som beskrives for oss i 1.Kor 12. Jeg tror det er nødvendig å løfte frem igjen denne undervisingen.

Kristne kambodsjanere utsettes for rykter i forbindelse med begravelser

Kristne i Kambodsja har mange utfordringer. I et nylig utsendt bønnebrev fra misjonsorganisasjonen OMF International - tidligere China Inland Mission, grunnlagt av Hudson Taylor. forteller de om en kristen begravelse i den fjerntliggende landsbyen Neak Loeung.

Menigheter i området rundt landsbyen bestemte seg for å sende flere av sine medlemmer til denne begravelsen. Naboene til avdøde som i all hovedsak er buddhister og animister, frykter for hva som kan skje med dem om de deltar i en kristen begravelse. Om det er få som deltar i en begravelse, så kan det også medføre store ekstra kostnader for de etterlatte fordi det er færre til å dele utgiftene til selve begravelsen. I tillegg til dette er det masse rykter som går om hva som skjer når kristne begraves.

Pastoren i dette tilfellet måtte forklare at når kistelokket ble satt på, så slo man ikke spikrene inn i hendene til den avdøde. Han forklarte også at det er vanlig at også kristne gråter når noen dør og blir begravet.

Vi oppfordres til å be for de kristne som bor ute på landsbygda i Kambodsja, som ikke bare opplever forfølgelse, men også utsettes for så mange rykter og overtro. Be om at folk må bli frelst.

Nye kommer til tro i "Hjemmet til Jesus - Kongen" i Nasaret

Det kommer begeistrede rapporter fra Nasaret igjen. Pastor Saleem Salash i menigheten "Hjemmet til Jesus - Kongen", som er vår samarbeidspartner i Israel, skriver i en epost at en mor og hennes datter har gitt sine liv til Jesus de siste dagene. Og det er flere nye ansikter å se på møtene.

Den nystartede baptistmenigheten har opplevd å se mange arabere komme til tro på Jesus siden starten. Flere har også opplevd helbredelse. Forsamlingslokalet begynner å bli i minste laget. Denne uka har de kjøpt 10 nye stoler for å gi flere muligheten til å sitte.

Nå starter de også opp med arbeid i Shfaamro.

Et innblikk i historien til de første araberne som ble frelst i Nasaret

Helligåndens gjerninger blant de første kristne - vi kan ikke gå for noe mindre

Jeg blir aldri ferdig med å lese Apostlenes gjerninger. Den første kristne tiden fascinerer meg på så mange måter. Så full av liv som den var. Men egentlig burde boken hete: Helligåndens gjerninger - for det er Åndens gjerning vi hele tiden er vitne til. I denne første tiden avløste den ene Åndens åpenbaring den andre. Evangelisten Lukas viser oss hvordan Guds store frelseshistoriske inngrep blir etterfulgt av åpenbarelser gjennom Den Hellige Ånd. La meg gi deg noen eksempler:

Jesus åpenbarer seg for evangelisten Filip og ber ham bryte opp fra en vekkelse i Samaria, for å finne en enslig mann som kan skal forkynne evangeliet for. (Apg 8,29) Gjennom åpenbaring gjør Ĥelligånden det kjent for apostelen Paulus at han skal dra til Jerusalem for å delta i apostelmøtet der. (Gal 2.2). Den Hellige Ånd åpenbarer seg gjennom et syn og senere gjennom en stemme for apostelen Peter og sier at denne skal dra til Kornelius (Apg 10,19-20) Det er Den Hellige Ånd som viste Paulus at han ikke skulle dra til Bitynia, men lar en mann vise seg i et syn og ber ham dra til Makedonia i stedet. (Apg 16,7 flg)

Når Paulus kommer til Korint gir Den Hellige Ånd seg til kjenne i et syn der Herren taler til Paulus og oppfordrer ham til å holde ut, i det Ånden sier: "For jeg har mye folk i denne byen." (Apg 18,9 flg) Paulus opplever også å bli henrykket for så å høre Jesu ordre om å gå til hedningene for å forkynne evangeliet for dem (Apg 22,17 flg).

I en storm taler Den Hellige Ånd til Paulus, og gir ham forsikringer om at han ville bli reddet og nå frem til Rom.

Misjonsreisene - ja, hele den nytestamentlige misjonshistorien - er nøye knyttet sammen med umiddelbare inngrep av Den Hellige Ånd. I enkelte tilfeller gir Ånden helt konkret ledelse for hva som skal skje helt ned til minste detalj:

"Det var en disppel i Damaskus ved navn Ananias. Og til ham sa Herren i et syn: 'Ananias!' Og han sa: 'Her er jeg, Herre.' Så sa Herren til ham: 'Reis deg og gå til gaten som kalles Den Rette, til Judas' hus, og spør etter en som kalles Saulus fra Tarsus, for se han ber. Og i et syn som han har sett en mann ved navn Ananias komme inn og legge hånden på seg, slik at han skal få synet igjen.' Da svarte Ananias ..." (Apg 9,10-13a)

Jeg tenker: Hvorfor skal vi gå for noe mindre enn dette? Hvorfor skal ikke de samme tingene kunne skje i blant oss og med oss? Peter siterer jo profeten Joel på pinsfestens dag hvor det heter:

"Og det skal skje i de siste dager, sier Gud, at Jeg vil utøse av Min Ånd over alle mennesker. Deres sønner og deres døtre skal profetere, deres unge menn skal se syner, deres gamle menn skal drømme drømmer. Og over Mine slaver og Mine slavekvinner vil Jeg utøse Min Ånd i de dager. Og de skal profetere." (Apg 2,16-18)

I mai feires 100 års jubileet for den første baptistmenigheten i Israel

I mai feires 100 års jubileet for den spede begynnelsen til en baptistmenighet i Israel. Feiringen skal finne sted i Nasaret, og jeg kommer tilbake til dette i senere artikler her på bloggen.

Det hele begynner med Sukri Mussa, en araber bosatt i Safed, som mest sannsynlig er den byen Jesus henviser til når Han sier: "En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules." Når Jesus sa disse nede ved Genesaretsjøen, så Han mest sannsynlig opp på denne byen da ordene falt.

Sukri Mussa reiste til USA for å studere. Det skjedde tidlig ved århundreskiftet. Han kom til Texas, og under forkynnelsen til den legendariske baptistpastoren George Truett, blir han frelst og senere døpt i First Baptist Church i Dallas. Med støtte fra baptistkirker i det sørlige Illinois reiser han tilbake til Israel i 1911. Han kjøpte seg en hest og begynte å reise rundt i landsbyene i den nordlige delen av landet. Samme år blir den første araberen frelst og døpt, og en menighet kan grunnlegges i Nasaret i 1926. Det er dette som nå skal feires. Ulike gjester er invitert. Til jubileet i Nasaret kommer:

Dr. Clyde Meador, som er interim president for det internasjonale misjonsstyret for Sørstatsbaptistene. Sørstatsbaptistene har vært i partnerskap med baptistmenigheter i Israel i årene 1923-1994. Den første amerikanske misjonæren ankom Israel i 1923 for å styrke menigheten i Nasaret og utvide arbeidet til også å gjelde Tel Aviv og Haifa.

Rev John Upton, nylig valgt president for Baptistenes Verdensallianse, en paraplyorganisasjon for mer enn 100 millioner baptister verden over. Flere av baptistmenighetene i Israel tilhører Sammenslutningen av Baptistkirker i Israel, som igjen er en del av det verdensvide baptistfellesskapet.

Rev David Coffey, president for Baptistenes Verdensallianse i årene 2005-2010, tidligere generalsekretær for Baptistsamfunnet i Storbritania, og en sterk talsmann for misjon i Israel og Midt-Østen.

Dette er den foreløpige gjestelisten. Flere kommer til etter hvert.

En radikal omvendelse som fremdeles vitner om Jesu autoritet

I dag feires minnet om apostelen Paulus og hans omvendelse. Hans radiale omvendelse var et usedvanlig vitnesbyrd i hans samtid, og fikk kolossale konsekvenser for den kristne kirke.

Saulus som han het før den skjellsettende opplevelsen fant sted, hadde liv på samvittigheten, og nølte ikke med å bruke vold. Historikeren Lukas beskriver dette slik:

"Saulus, fnyste ennå av trussler og mord mot Herrens disipler. Han gikk til ypperstepresten og utbad seg fra ham brev til Damaskus, til synagogene der, for at han, om han fant noen som hørte Veien til, enten det var menn eller kvinner, kunne føre dem i lenker til Jerusalem." (Apg 9,1-2)

Denne mannen er det Herren utvelger seg! Og Han har store planer for ham: "For et utvalgt redskap er han for meg, til å bære mitt navn fram både for hedningefolk og konger og for Israels barn. For jeg skal vise ham hvor mye han må lide for mitt navns skyld." (Apg 9,15-16)

Legg merke til ordvalget Herren selv foretar: "Et utvalgt redskap!" Vi snakker om en som har forfulgt Kristi kropp. Det er denne mannen Herren velger - av alle alternativene Han har! Er det noe merkelig at den samme Saulus år etterpå skriver: "Å dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier." (Rom 11,33)

Det er mens Saulus er på vei til Damaskus, at det skjer:

"Da han var underveis og nærmet seg Damaskus, strålte plutselig et lys fra himmelen om ham..." (Apg 9,3)

Saulus opplever det Bibelen beskriver som Herrens herlighet. I Det gamle testamente leser vi at denne herlighet er slik at ikke noe menneske kan bli stående i den. Så skriver da også Lukas: "Han falt til jorden..." (Apg 9,4)

Slik er alle sanne møter med Gud! Ingen kan bli stående, alle vil falle til jorden! Dette er hva sann gudsfrykt handler om: ærbødigheten innfor Den hellige Gud. Og et slikt møte forvandler. Saulus blir til Paulus. Det er ikke bare snakk om et nytt navn. Det er snakk om en sinnsendring. En total forvandling. Saulus er ikke den samme igjen. Og gang på gang ser vi at Paulus kommer tilbake til det som skjedde denne begivenhetsrike dagen på Damaskusveien.

Når han senere står for kong Agrippa - og profetien som gis ved hans omvendelse går i oppfyllelse (han skulle stå for konger), sier han:

"Derfor, kong Agrippa, ble jeg ikke ulydig mot det himmelske syn." (Apg 26,19)

Opplevelsen fulgte ham livet ut. Og den førte til at mange mennekser fikk møte den samme Herren Jesus.

Herren kan gjøre det samme i dag. La oss be for de som forfølger Hans menighet.

Jeg har oppdaget Paul Evdokimov!

Det hender at man finner en gullåre! Det har jeg gjort de siste ukene. Gjennom Paul Evdokimovs forfatterskap.

Paul Evdokimov (bildet), 1901-1970, tilhørte den russiske kultureliten med djupe røtter i ortodoks åndelighet, som både før og etter den russiske revolusjonen gjorde seg sterkt gjeldene i eksilmiljøene i ulike europeiske byer. Etter revolusjonen og borgerkrigen kom Evdokimov til Frankrike, der han senere ble professor ved det ortodokse Institutt Saint-Serge i Paris. Samtidig var han sterkt engasjert i økumenisk arbeid, og arbeidet blant de mange flyktningene og da særlig de russiske studentene. Mange av dem så på ham som en starets, en åndelig veileder.

I Sverige er vi så heldige at det finnes en mann ved navn Lars Thunberg. Han er en av Skandinavias fremste - om ikke den fremste - kjenneren av Evdokimov. Det var mens Thunberg oppholdt seg i Frankrike i forbindelse med et forskningsoppdrag i årene 1954-55 at han oppdaget Evdokimov. Thunberg søkte å finne et forskningstema som kunne vise den tidlige kirkens menneskesyn, og oppdaget Maximus Bekjenneren, og gjennom denne Evdokimov. Thunberg skriver:

"Paul Evdokimov betydde i denne sammenhengen mye for meg. På en informativ måte holdt han hver lørdag en miniforelesning på studenthjemmet om først og fremst den tenkning man finner i Østkirken og siterte flittig kirkefedrenes skrifter. Det var ganske lett å se at en av hans favoritter blant fedrene var Maximus. Jeg diskuterte derfor også mine videre planer med ham og fikk sterk støtte for å arbeide videre med Maximus og dennes kristologisk orienterte menneskesyn."

Arbeidet til Thunberg resulterte i en doktoravhandling i 1965, samt en bok på engelsk om Maximus i 1985, som også utkom på svensk i 1999.

For elleve år siden - i år 2000 - gav så Thunberg ut boken "Den dåraktiga Gudskärleken" som er en samling av noen av Paul Evdokimovs artikler. Jeg holder på å lese denne boken nå - og det er som jeg skrev innledningvis: gull. Her loddes det djupt og her øses det av visdom som både velsigner og utfordrer, fordi den er basert på Guds ord og han øser av sin kunnskap fra kirkehistorien og tradisjonen.

Her finnes kapitler som: "Den dåraktiga Gudkärleken och Guds tystnads mysterim", "Den mystiska erfarenheten", "Den nya männskan", "Mannens og kvinnans nådegåvor", "Den innvärtes klosterlivet", "Startets och andlig Fader", "Den ryska andlighetens rötter" med mer. Boken er utgitt på Artos förlag og har ISBN nr 91-7580-202-3.

Hvordan ser tilbedelse og misjon ut i en etter-kristen tid?

Hva betyr det å være kristen i etter-kristen tid - en tid hvor samfunnet ikke støtter eller fremmer kristendommen? Hvordan skal kristne holde gudstjeneste og drive misjon i disse utfordrende nye omgivelsene?

Dette er tema for en helt ny bok fra Herald Press: "Worship and Mission After Christendom", skrevet av anabaptistene Alan og Eleanor Kreider. Jeg gjengir her deler av et intervju med ekteparet, da jeg synes problemstillingene som reises er svært relevante også for oss her i Norge. Om boken noensinne kommer på norsk er vel kanskje tvilsomt, men les hva Alan og Eleanor sier i dette intervjuet. Jeg tror du vil finne det interessant:

Hva betyr det å leve i den kristne æra?

Eleanor: I den kristne verden støtter regjeringen kristendommen gjennom offentlige helligdager som jul og 1.påskedag. Bibelen brukes i rettsaler og lovverket bygger på kristen moral.

Alan: Den kristne æra innebærer et samfunn hvor kristne bestemmer og gir lover som er fordelaktige for kristne. Korset, som et av kristendommens symboler, er synlig tilstede og på skolene synges det kristne salmer. Man går i kirken og man er kjent med den kristne tros innhold. Kristne ber for statsledere og generaler.

Hva menes det med en etter-kristen tid?

Eleanor: I en etter-kristen tid har få hørt om Jesus. De er ikke kjent med Bibelen. De kjenner ikke en verden hvor alt stanser opp på søndag. Helligdagene er tømt for religiøst innhold.

Alan: I den etter-kristne tiden er det ikke kristne som bestemmer lenger, kristendommen er ikke favorisert. Det å tilhøre kirken har ingen fordeler, barna synger ikke kristne sanger eller ber bønner i skolen og de som går i kirken gjør det sjeldnere. Noen mennesker er religiøse, men deres tro er ikke kristen. De henter sin inspirasjon fra naturen, musikk og kunst.

Enkelte mennesker synes dette er trist. Er det så galt?

Eleanor: Det er egentlig bra på den måten at vi nå tvinges til å tenke på de valgene vi gjør som kristne. Vi velger å følge Jesus og leve på en bestemt måte ikke fordi det er enkelt, forventet og bekreftet av regjeringen eller samfunnet. Å være en kristen er å være en ikke-konformist, det er en som tar en risiko, en som drømmer annerledes drømmer om nye muligheter.

Alan: Den etter-kristne tid er en vanskelig tid fordi en god del ting kristne har antatt om vår "kristne kultur" må endres, og det er ukonfortabelt. Men det er også en fantastisk tid å være kristen i. Vi kan bestemme oss for å være kristne, ikke fordi vi er født inn i det, eller på grunn av press fra foreldre eller samfunn, men fordi vi selv velger det. Med andre ord: etter-kristen tid kan være utfordrende, men er mindre kjedelig enn kristendommen.

Hva betyr denne svekkelsen av den kristne tro i et samfunn?

Eleanor: En etter-kristen tid tvinger kirken til å se på seg selv som noe mer enn en sosial klubb, eller en sammenkomst søndag. Den tvinger oss til å definere hvem vi er og gi uttrykk for våre verdier, gi næring til de som kommer til oss og gå ut for å nå nye.

Alan: Fordi færre og færre vil kjenne de bibelske fortellingene, må kirken være helt i fronten når det gjelder evangelieformidlingen. Kristne vil hele tiden måtte stille seg spørsmålet: Hvordan kan vi i vår situasjon uttrykke livet til Jesus? Og det vil fordre mer av oss i det å leve ut og fortelle historien om Gud enn det som er tilfelle nå, fordi folk vil ikke kjenne til den fra før. Menigheter som ikke stiller disse spørsmålene vil dø.

Hvordan vil evangeliseringen se ut i en etter-kristen tid?

Eleanor: Naboer og fremmede vil kikke inn gjennom vinduene våre og lengte etter å bli invitert inn til måltidsfellesskap med generøse bord. Og kristne vil se ut av de samme vinduene og lete etter muligheter for å tjene og lytte til verdens hjerteslag.

Alan: I den kristne tiden var evangelisering det misjonærene gjorde. I en etter-kristen tid er misjon det Gud gjør. Kristne trenger å være våkne og se hva Gud gjør og bli en del av det. Hva nå enn misjon vil bli så vil det se ut som Jesus.

Tiden er moden for tidebønn, del 5

Non - eller klokka 15.00 - er den time da Jesus ifølge alle fire evangelier dør for oss på korset. Dette er timen Bibelen omtaler som "den niende time", den time som står mellom dag og kveld, da arbeidet er nesten utført.

Den "niende time" var også en av bønnetidene i Den gamle pakt, og som de første kristne fulgte. Vi leser om dette i Apg 3,1: "Peter og Johannes gikk sammen opp til templet ved bønnens time, som var den niende."

Det var ved den "niende time" at høvedmannen Kornelius opplever å se en engel (Apg 10,3). Det skjer mens han har sin bønnetid, jfr v.30. I det samme kapitlet ser vi at apostelen Peter ber tidebønn, jfr v.9. Peter ber ved den sjette time.

Etter Non følger Vesper eller Aftenhymnen. Den har fått sitt navn etter aftenstjernen, Hesperos. Laudes og Vesper hører med til de eldste bønnetidene. Man ber ved solens oppgang og nedgang. Når solen går ned minnes vi Kristi død, Han som trådte inn i vårt mørke for å forvandle det til lys.

Vesper er ikke i første rekke bønn, men lovprisning. Når dagen heller, ser vi ikke lenger på vårt arbeid, men mot Gud, Han som er vårt livs egentlige sentrum. Vi ser mot Kristus, det sanne lyset, Han som opplyser våre hjerter og som ved sin oppstandelse har drevet mørket og alt hva det innebærer på flukt.

Ved Vesper tenner man gjerne lys for nettopp å understreke at Kristus kom som verdens lys og overvant mørket.

Etter Vesper følger Completorium, den bønn som bes før vi legger oss for natten. Det er den bønn som avrunder det hele, og hvor vi overlater oss selv i Guds varetekt. Det er bønnen om å få gjemme seg i Guds favn og være beskyttet mot alle nattens farer.

I Salme 4,9 leser vi:

"I fred vil jeg legge meg ned og sove. For Du, Herre, du lar meg bo for meg selv i trygghet."

På forsatsbladet i Bibelen min har jeg skrevet følgende bønn: "Herre Jesus, om jeg våkner så er Du hos meg, om jeg ikke våker, så er jeg hos Deg. Far, la meg få falle i søvn i armene Dine og våkne med Ditt nærvær."

Jeg avslutter dagen som jeg begynte den med å tegne meg med korsets tegn.

Skuddskadet amerikansk senator var opptatt av anabaptistene

Vi er mange som har fulgt Gabrielle Giffords (bildet) kamp for å overleve attentantet i Tuscon i Arizona 8. januar. Siste nytt er at hun denne helgen er overførrt til et reabiliteringssenter i Houston. Det mange ikke vet er at Gabrielle Giffords var svært interessert i anabaptistene og deres historie. Spesielt Old Colony Mennonite i Mexico. Til venstre på bildet ser vi henne kledd i den spesielle klesdrakten til denne grenen av den anabaptistiske bevegelsen. En av senator Giffords venner er den markante aktivisten Jim Wallis, som er en sterk talsmann for fattiges og undertryktes rettigheter og for en radikal etterfølgelse av Jesus.

I 1993 ble Gabrielle Giffords uteksaminert fra Scripps College i Claremont i California med en bachelor i latin-amerikanske studier og sosiologi. Hennes eksamensoppgave hadde tittelen: "Wish Books and Felt-Tipped Fantasies: The Sociology of Old Colony Mennonite Drawings.”

Fra 1993 til 1994 levde hun i Chihuahua i Mexico og studerte fruktbarhet, dødelighet, sykelighet og utvandring blant Old Colony Menonite. Hun samlet inn og analyserte også informasjon om anabaptistiske grupper fra hele det nordlige Mexico.

I 2009 da hun talte til studentene ved Scripps College talte hun tilhørerne om sitt engasjement for mennonitene i Mexico og fortalte også om en skjellsettende opplevelse hun hadde hatt hvor hun ønsket å bli bonde. Gjennom samtaler med flere mennoniter har hun vist sin store interesse for dem, og identifisert seg med deres tro og overbevisning.

La oss fremdeles huske henne og hennes familie i våre forbønner. På det minste bildet ser vi Gabrielle sammen med ektemannen Mark Kelly.

Anabaptistene ba tidebønner

En del forbinder det å be tidebønner, eller skrevne bønner i det hele tatt, med katolisme. Det er riktig at katolikker ber tidebønner, men den historiske bakgrunnen for å be tidebønner har ingenting med Den romersk-katolske kirke å gjøre. Røttene er jødiske. Det handler jo om å be Guds ord, og da særlig Salmene.

Nå vil det kanskje overraske flere av bloggens lesere, men praksisen med å be tidebønner ble også brukt og brukes fremdeles den dag i dag av de såkalte anabaptistene!

En av de tidligste anabaptistiske trosbekjennelsene er Schleitheim bekjennelsen fra 1527. Den refererer til å be Salmene daglig, og hollandske anabaptister begynte å lage bønnebøker i det 17 århundre.

"Anabaptistenes viktigste andaktsbok var Bibelen, men de brukte også historiene om martyrene, sammen med hymner, prekener og andaktsbøker i sin stille stund," forteller Arthur Boers.

Han utgir i disse dager en ny bønnebok: " Day by Day These Things We Pray: Uncovering Ancient Rhythms of Prayer."

I denne boken tar han frem igjen tidebønntradisjonen. Og for Arthur Boers har det en helt spesiell bakgrunn. Da hans 17 år gamle søster døde av leukemi klarte han ikke lenger å finne egne ord for å be. Den eldgamle praksisen med å be Salmenes Bok ble hans redning. Deretter oppdaget han at i den tradisjonen som han selv var en del av - den anabaptistiske - var dette ikke fremmed. Nå gjenoppdages også tidebønnstradisjonen blant mange anabaptister verden over.

Sykdom kan være en mulighet til å ofre seg for Jesus

Ennå en gang lar jeg meg fascinere, begeistre og utfordre av Lillesøster Magdeleines (i blått på bildet) radikale etterfølgelse av Jesus. Til tross for alvorlig sykdom - hun led i mange år av tuberkulose, hadde en alvorlig artritt kombinert med muskelsvinn i skulderen - gav hun alt for Jesus, og de aller minste i samfunnet. Hun sa:

"Jeg var bekymret fordi livet dirret i meg. Jeg forstod ikke at sykdom og lidelse på ingen måte er unyttig, at de tvert imot kan bety en makeløs og fruktbar mulighet til å ofre seg selv og til å tjene ... Jeg vet bedre enn noen gang at jeg ikke er noe, at jeg ikke duger til noe, men at Herren hadde en plan med meg da Han tok meg ved hånden ... ikke for min egen skyld ... Han lar meg beholde alle mangler og feil. Jeg er som et ødelagt og rustent redskap som allikevel er i stand til å sende sterkstrøm videre, uten å holde noe tilbake."

Når mennesker møtte henne og så henne lidelse, svarte hun:

"Alt er mulig for den som tror, for den som elsker. Jesus er de umuliges Mester."

Tiden er moden for tidebønn, del 4

I de sammenhenger hvor man følger Benedikts regel for tidebønnene, finnes det to bønnetider, som ikke er så aktuelle for de som er i arbeid. Det er den tiden som kalles Prim og Ters.

Prim kommer etter Laudes, og bes rett før man starter dagens arbeid. Ved Laudes er det oppstandelsen som settes i forgrunnen, ved Prim ber man for det arbeid som en skal begynne på.

Ters er formiddagens høydepunkt. Den bes gjerne ved 09.00-tiden, og er den bønnetid som i Bibelen kalles den tredje time. Den tredje time er den tid da Den Hellige Ånd utøses over disiplene på pinsefestens dag i Jerusalem. Apostelen Peter nevner denne timen i sin pinsepreken: "Disse mennene er jo ikke fulle, slik dere tror. Det er jo bare den tredje time på dagen."

Når denne timen trer inn så har man så vidt begynt dagens arbeid. Man stanser opp for å erkjenne at i alt hva vi gjør, så har vi behov for Guds hjelp om det skal lykkes og man ber om Åndens hjelp.

Klokken 12 er vi kommet til Sekst - den time da Pilatus i følge Johannes uttalte dødsdommen over Jesus. Ifølge Matteus og Lukas falt det mørke over hele landet fra den sjette time.

Den sjette time henspiller ifølge den opprinnelige symbolikk på dagens hete og de anfektelser som skyldes varmen og at vi er trette. De gamle talte om middagsdemonen. Når vi blir trette kan vi bli ofre for denne demonens fristelser. Ved den sjette time har vi behov for å avkjøles i bønnen, for at vårt hjerte skal falle til ro under dagens jag og for at vi skal komme i harmoni med vårt innerste jeg.

Mange av de som ber tidebønner i dag ber Laudes og Sekst - eller middagsbønnen, og avslutter med kveldsbønn eller Completorium. Vi kommer til disse bønnene senere i denne serien. Følger du noen av de tidebønnsbøkene som finnes på norsk er det lagt til rette for bønner til Laudes og Sekst ved siden av kveldsbønn og Completorium.

(fortsettes)

YWAM med monastisk kommunitet i Canada

Et samarbeide mellom Youth with a Mission og Mennoniter i Winnipeg i Canada har ført til at kommuniteten "Little Flowers Community" har sett dagens lys. I både anabaptistisk og fransiskansk tradisjon ønsker medlemmene å leve liv i fred, gjestfrihet, enkelhet og generøsitet for å nå andre mennesker med evangeliet. "Little Flowers" er en del av den nye monastiske bevegelsen som har sine avleggere mange steder i verden i dag.

"Little Flowers" er i all hovedsak evangeliserende, født ut av et evangeliseringsarbeide i et nabolag gjennom flere år. Medlemmene bor i gangavstand til hverandre og har valgt å finne inspirasjon til et liv i tjeneste gjennom livene til Frans og Klara av Assisi. I en introduksjon til kommunuiteten heter det også: "Vår tro, og dermed vår livsstil er formet av en hengivelse til en radikal lydighet til Jesu lære i den mennonitiske tradisjonen."

"Little Flowers" hører hjemme i Winnipeg's West End - i et nabolag som er preget av mange utfordringer. Her bor det mennesker fra mange etinske grupper: portugisere, etiopiere, eretreere, vietnamesere, sudanesere og flere indianer-stammer som Cree og Ojibwa. Midt i denne mangfoldigheten ønsker kommunitetens medlemmer å leve ut et liv som er et vitnesbyrd om hvem Jesus er.

Det skjer gjennom ulike sammenkomster, måltidsfellesskap og barmhjertighetsarbeid. Dessuten driver de "The Dusty Cover" - en bokhandel for brukte bøker. Dette er blitt et samlingssted for mange i nabolaget. For øyeblikket er bokhandelen stengt, men planlegges flyttet.

Et eget hus er nå under rehabilitering. Det har fått navnet "Chiara House". Chiara er det navnet Klara av Assisi ble født med. Klara av Assisi var en av Frans av Assisi's nærmeste medarbeidere, og grunnla sin egen orden, Klarissene.

Medlemmene av "Little Flowers" kommuniteten lever etter en egen regel, som er vanlig for slike fellesskap som dette. Den innebærer blant annet at de lever et regelmessig bønneliv, som minst består av daglige bønnetider om morgenen og kvelden - og til daglig studium av Guds ord.

Du finner regelen her:

http://chiarahouse.ca/rule-rhythm-of-life/

Jeg kommer til å skrive mer om denne og andre kommuniteter senere. "Little Flowers" har sin egen nettside, med mye spennende stoff, som du finner her:

http://chiarahouse.ca/

Tiden er moden for tidebønn, del 3

Nå hadde jeg ikke planlagt å skrive enda en artikkel om morgenvàken, men jeg ble inspirert av hva Guds ord sier om dette og tenkte jeg kunne dele hva jeg har funnet med bloggens lesere:

I Salme 57,9-10 leser vi: "Våkn opp, min ære! Våkn opp, harpe og sitar! Jeg vil vekke morgenrøden. Jeg vil prise deg blant folkene, Herre. Jeg vil prise deg blant folkeslagene."

Vi finner det samme tema igjen i Salme 108,3-4: "Våkn opp, harpe og sitar! Jeg vil vekke morgenrøden. Jeg vil prise deg blant folkene, Herre. Jeg vil lovsynge deg blant folkeslagene."

I Salme 90,14 finnes denne bønnen nedskrevet: "Mett oss med din miskunn, når morgenen kommer, så vil vi juble og være glade alle våre dager!"

Den kinesiske husmenighetslederen Watchman Nee har skrevet dette om det å møte Gud som det første en gjør når morgenen gryr: "Det er som om Gud under de tidlige morgentimene, innen eller under gryningen, styrker sine barn med åndelig føde og hellig fellesskap. Den som står opp sent går glipp av dette. Mange av Guds barn savner verken hellighet, iver eller kjærlighet, men mislykkes likevel med å være gode kristne fordi de står for sent opp. Å stå opp tidlig henger sammen med et åndelig liv. Jeg har aldri møtt en bønnekjempe som står opp for sent eller kjent til noen som er nær Herren som står opp sent. Alle som kjenner Gud det aller minste går til Gud tidlig om morgenen." (Watchman Nee: A living sacrifice. Christian Fellowship Publishers 1972, side 101)

Hvorfor trenger vi å stå opp tidlig, spør den samme Watchman Nee og svarer: "Fordi den tidlige morgenen er den beste tiden å møte Herren. Bortsett fra de brødre og søstre som er syke bør alle oppmuntres til å stå opp tidlig om morgenen. De fleste av oss er ikke syke men lider bare av at vi elsker oss selv for mye!"

I Høysangen 7,12 leser vi:

"La oss gå tidlig til vingårdene. La oss se om vintreet har satt skudd, om blomstene er sprunget ut, om granatepletreene blomstrer! Der vil jeg gi deg min kjærlighet."

Her er en liste over bibelske personer som sto opp tidlig. Listen er nok lenger, og det finnes flere skriftreferanser som relaterer seg til flere av de personene som er nevnt her, men det kan være en begynnelse på et spennende bibelstudium:

Abraham:
1.Mos 19,27

Jakob:
1.Mos 28,18

Moses:
2.Mos 8,20
2.Mos 9,13
2.Mos 24,4
2.Mos 34,4

Josva:
Jos 3,1
Jos 6,12
Jos 7,16
Jos 8,10

Gideon:
Dom 6,38

Hanna:
1.Sam 1,19

David:
1.Sam 17,20

Job:
Job 1,5

Maria:
Luk 24,22
Mark 16,9
Joh 20,1

Herren Jesus:
Mark 1,35

Apostlene:
Apg 5,21

Nå tror jeg det er viktig å understreke det som også Watchman Nee trekker frem: Det kan være årsaker til at man ikke kan stå opp tidlig om morgenen grunnet sykdom. Da skal ikke dette bli en tilleggsbyrde. Uansett når man står opp så er hovedsaken at man står opp med Herren, og gir sitt liv over i Hans hender.

(fortsettes)