Bloggproblemer

Bloggleverandøren min har problemer. Skulle bloggen ikke bli oppdatert på en stund så skyldes det dette. Håper du som leser har tålmodighet og kikker innom igjen.

Evangelikale ledere tar avstand fra framgangsteologien

Ni av 10 evangeliske ledere forkaster den såkalte fremgangsteologien. Det viser en undersøkelse som Pew Forum on Religion and Public Life gjorde ved Lausanne-bevegelsens konferanse i Cape Town i fjor.

Dette er interessant av flere årsaker. Blant annet fordi det viser at fremgangsteologien ikke har den innflytelse og gjennomslagskraft enkelte mener den har.

Undersøkelsen viser også at de evangelikale lederne anser at materialismen og forbrukskulturen er den største trussel mot sann kristen tro. At evangelikale ledere er så tydelig på dette er også svært gledelig. Om dette blir mer enn ord kan dette føre til en større bevissthet om å leve enklere liv, som igjen vil kunne få den positive effeten at det kommer fattige mennesker til hjelp og at flere nås med evangeliet ved at midler kan kanaliseres til dette.

Evangelisering har fortsatt høyest prioritet blant de spurte, og det er jo også svært gledelig.

Undersøkelsen viser at de evangelikale lederne er delt i synet på Israel. En knapp majoritet vil ikke favorisere noen i spørsmålet om Israel/Palestina.

Du kan lese mer om undersøkelsen her:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=267016

På bildet ser vi Creflo Dollar, en typisk representant for den amerikanske fremgangsteologien.

Baptistseminar i Beirut trener pastorer for hele araberverdenen, del 1

I en bloggartikkel publisert i går skrev jeg om den evangeliske menigheten midt i hjertet av Beirut i Libanon, som sender ut misjonærer til flere arabiske land. Menigheten har en sterk nød for å nå araberverdenen med evangeliet.. I den forbindelse nevnte jeg Arab Baptist Theological Seminary. Denne skolen har også en spennende historie, og deler samme visjon for misjon som menigheten i Beirut. Siden dette nok er ukjent for mange nordmenn, vil jeg gi en kort presentasjon av skolen her:

I 1960 fikk Dr Finley Graham, en baptistpastor med aner fra Skotland, en visjon om å utdanne ledere med utgangspunkt i Libanon for å nå hele den arabiske verden med evangeliet. Dermed så Arab Baptist Theological Seminary i Beirut dagens lys. Når Libanonkrigen var slutt i 1975 så hadde den teologiske skolen utdannet elever fra Jordan, Libanon, Egypt, Marokko og Syria. Disse elevene vendte så tilbake til sine hjemland for å tjene menighetene der.

På grunn av ustabiliteten i kjølvannet av Libanonkrigen kom det færre elever fra landene omkring Libanon, så det ble utdannet flest libanesere frem til 1990. Da ble Lebanese Baptist Society for Educational and Social Developement - LSESD - startet, og fikk nå ansvaret for den teologiske utdannelsen. LSESD ble også kjent som Den libanesiske baptistunionen. Planer ble lagt for å tilpasse undervisningen de ulike utfordringene man hadde i de landene man skulle betjene.

Siden 1960 har over 600 studert ved skolen og de kommer fra ulike kirkesamfunn: anglikanere, presbyterianere, baptister med flere, og studentene har kommet fra land som Marokko, Algerie, Tunis, Sudan, Egypt, Libanon, Jordan, Syria, De palestinske områdene, Irak og arabere bosatt i vestlige land.

I august 2008 ble Elie Haddad, en libaneser bosatt i Canada, styreformann for skolen og er fremdeles i denne funksjonen.

(fortsettes)

Bygger hus for salg for å bekjempe verdens fattigdom

79 år gamle Willard Ebersole (til høyre på bildet), er en handlingens mann! Nylig fullførte han byggingen av et meget spesielt hus i Kansas, USA. Lokalisert i rolige Sunnyside Village, sør for Kellogg og vest for Hillside, har Ebersole bygd et hus for å bekjempe sulten i verden.

The House Against Hunger er et prosjekt som springer ut av et nødhjelpsarbeid som drives av Mennoniter i Kansas. Hvert år arrangerer de en auksjon, og til denne auksjonen bidrar mer enn 70 personer tilhørende anabaptistiske grupper som Mennoniter, Brethren in Christ og Amish grupper i Kansas området. Huset er bygget av donerte materialer, bygget med tanke på maksimal energisparing og har fire soverom og tre bad.

Nå legges huset ut for salg, og pengene skal i sin helhet brukes til å gi mat til mennesker som sulter og lider nød. Siden 1990 har House against Hunger bygget 90 hus på denne måten i USA og Canada. Ingen av de som bygger disse husene får lønn for arbeidet. Alt brukes på å bekjempe fattigdom.

33 år gammel iransk pastor venter på å bli hengt

Mannen du ser på bildet kan ha få timer igjen å leve! Den iranske pastoren Yousef Nadarkhani, som her sees sammen med sin kone, er dømt til døden av Irans høyesterett for frafall fra islam.

Yousef Nadarkhani er 33 år gammel og kommer fra Rasht i Gilan provinsen i Iran. Han er far til to sønner, på seks og åtte år. De gikk på en lokal skole da myndighetene bestemte at alle barna skulle undervises i islam, også de som kom fra kristne familier. Yousef gikk da til skolen for å protestere ved å henvise til Irans grunnlov som garanterer religionsfrihet. Sikkerhetspolitiet ble øyeblikkelig kontaktet, og 12. oktober 2009 ble en politisk rettsak ført hvor Yousef ble dømt til å sitte i fengsel i Lakan, som ligger syv mil sør for Rasht. Der har han sittet siden. Anklagene mot ham ble senere endret til proselyttvirksomhet.

21.-22. september i fjor kom saken hans opp på nytt, og Yousef ble dømt til døden ved henging. Han er sterk i sin tro på Jesus. La oss be om at et under skjer og at han blir satt fri. Be for kona og barna hans.

Evangelisk menighet i Beirut sender ut misjonærer til araberlandene

Ut av ruinene fra krigens ødeleggelser i Libanon, og motstand fra mange, har en evangelisk menighet i hjertet av Beirut blitt i misjonskirke som sender ut egne misjonærer!

Visjonen for menigheten som en utsendermenighet for nye misjonærer vokste frem i etterkant av den 15 år lange borgerkrigen i Libanon. Denne forferdelige krigen, som fikk et sluttregnskap på en million døde, sårede og hjemløse, sluttet i 1990. Samme år begynte, Josef, på et seminar i Toronto. Fire år senere blir han hovedpastor for menigheten i Beirut. Josef, som er libaneser, sørget over skadevirkningene av borgerkrigen. Et av de første prosjektene han tok fatt på var å bygge opp et hjem for jenter hvis foreldre var drept under krigen, eller som ikke var i stand til å ta seg av dem i tiden etter krigen var over.

Menigheten hadde bygget et hjem, Beit al Safa (Klarhetens hus) i Souf-fjellene i det nordøstlige Beirut. Dette var en eiendom som de hadde eid siden 1950-tallet. Under borgerkrigen ble huset overtatt av druser-milits og svært ødelagt. Sakte, men sikkert, ble bygningen rehabilitert og huser nå et sted mellom 12-20 jenter.

Mens Josef studerte i Toronto fikk han en visjon for å nå araberlandene med evangeliet. Han var selv blitt en kristen i 1972, og ble svært godt mottatt da han ble menighetens nye pastor. I 1998 fikk menigheten besøk av en mann som studerte ved Arab Baptist Theological Seminary. Isaac, som han het, spurte om ikke menigheten kunne sende ham ut som misjonær til Afrika, som han kom fra. Det var den spede begynnelsen. I år 2000 sendte menigheten ut sin neste misjonær. Shahid, som hadde vokst opp i menigheten, ble sendt til et naboland som misjonær. To år senere ble Zahir, som også hadde studert ved Arab Baptist Theological Seminary, sendt til et annet arabisk land. Det samme skjedde i 2004 og 2005.

Nå trenes nye misjonærer for å sendes ut. La oss be for denne menigheten i Beirut som virkelig er blitt en utsendermenighet lik menigheten i Antiokia,

Bevis for den apostoliske forkynnelsen

I dag feires minnedagen for Ireneus av Lyon, en av de mest betydningsfulle teologene i den tidlige kirkens historie. Ireneus av Lyon var disippel av biskop Polykarp av Smyrna, som igjen var disippel av apostelen Johannes. En av de betydningsfulle skriftene vi har etter Ireneus av Lyon er skriftet: Bevis for den apostoliske forkynnelsen.

Du finner mer om Ireneus av Lyon på bloggen Monastisk, som du finner her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Historisk dokument presenteres i Geneve i dag

Lederen for Verdens Evangeliske Allianse, Dr. Geoff Tunnicliffe (bildet), vil være en av flere som presenterer et historisk dokument i Geneve i Sveits i dag. Dokumentet "Christian Witness in a Multi-Religious World" er et resultat av fem års samarbeide mellom Kirkenes Verdensråd, Den evangeliske allianse og Det pavelige råd for Inter-religiøs dialog. Det er det første i sitt slag noensinne.

Dokumentet er en etisk veiledning for kristen misjon og evangelisering og handler om en hver kristens, hver menighets og organisasjons kall til å leve og forkynne evangeliet i tråd med Jesu liv og lære.

Dokumentet vil bli presentert i løpet av dagen, og så snart det blir tilgjengelig vil jeg presentere innholdet her på bloggen.

Slik feiret de kristne i Sovjet sine gudstjenester, del 2

Vi fortsetter serien om hvordan de kristne feiret gudstjeneste i Sovjet-tiden:

Barna deltok også i gudstjenesten. Kristne foreldre i Barnaul hadde krevd denne retten hvis kirken deres skulle registreres slik som regjeringen beordret. 'Likesom oss voksne ønsket også barna å bringe sine lovprisningsgaver til Kristus', forklarer en mor. 'Barna lærte ofte evangeliske dikt og stykker utenat, og de så på det som en stor ære å få lese dem opp under møtet.' I de overfylte husene der de kom sammen, stod ofte menigheten under hele gudstjenesten - i to til fire timer. Hvis det imidlertid var plass til å sitte på trekrakkene uten rygg, var det babushki som fikk sitte først. Under gudstjenesten byttet de som satt, stille med dem som stod.

Men under bønnen stod eller knelte de kristne alltid. 'Vi viser respekt for en menneskelig hersker,' forklarer en babushka som har vært en kristen siden tsarens dager. 'Når vi taler til universets Konge, må vi stå eller knele.'

I Barnaul var det slik at når pastoren kunngjorde en tid for bønn, fikk alle som ønsket å be, anledning til det - og dem var det mange av. Mødre bad for barna sine som møtte ateistisk fiendtlighet i skolen. Noen husket alltid på lemmer på legemet som var i fengsel for Kristi skyld. Det ble bedt bønner for kirken i Vest - at den ble renset og styrket.

Mens en pastor bad høyt, bruset en elv av bønner gjennom rommet når de andre troende hvisket sine bønner og lovprisning: 'Da Gospodi - Ja, Herre, hør våre bønner.'

Nesten før en person var ferdig begynte en annen å be. Når den siste bønnen var bedt, steg en stille sang fra de bedende som til et cressendo av lovprisning: 'Vi var så ofte mismodige og nedslåtte,' minnes en mor til seks: 'Under disse bønnestundene følte vi Den Hellige Ånd kom og trøstet oss. Vi reiste oss styrket og trøstet.'

(fortsettes)

Egne etniske menigheter er i strid med Guds ord

I de siste årene har Det Norske Baptistsamfunn opplevd en stor menighetsvekst. Det skyldes ikke minst at det er kommet mange med fremmedspråklig bakgrunn til Norge. Enkelte baptistmenigheter er blitt revitalisert på grunn av at mange av disse har sluttet seg til allerede eksisterende menigheter. Men så opplever man at de nye landsmennene starter sine egne nasjonale menigheter. I stedet for en menighet, opplever man at det blir flere nasjonale menigheter for eksempel for folkegruppene Chin og Karèn fra Burma.

Ulf Magne Løvdahl (bildet) reiser i siste nr av Baptist Magasinet, menighetsblad for Trondheim og Oppdal Baptistmenighet, en svært viktig problemstilling: Er det bibelsk å opprette egne nasjonale menigheter? For kort tid siden ble Ålesund baptistmenighet delt i tre: Der finnes det nå en norsk menighet, og en for folkegruppen Karèn og en tredje for Chin. Spørsmålet om slike menighetsdannelser er en praksis som kan forsvares ut fra Det nye testamente er for tiden brennhett i Det norske baptistsamfunn.

Her er hva Ulf Magne Løvdahl skriver:

"Det er en glede når folk ser at vi tilhører et menighetsfellesskap som elsker Jesus og at kjærligheten til Jesus driver oss sammen. Menigheten kjenner ikke til de grenser som finnes ellers i verden. Der mennesker deles opp etter nasjonalitet, språk og hudfarge. Galaterbrevet 3,28 understreker at slike grenser ikke finnes i Kristi legeme: 'Her er verken jøde eller greker.'

Jeg har ingen tro på menigheter som dyrker det etniske, enten dette er norsk eller annen etnisitet. Noen ganger opplever vi kristne som gleder seg over at det er blitt startet opp menigheter i Norge for mennesker fra Iran, Burma eller Vietnam. Jeg ser det som en tragedie. Bak disse menighetsdannelsene ligger det ofte en menighetssplittelse. Splittelsen kommer ikke som en frukt av teologisk uenighet, men på grunn av språk eller kultur. Dette er klart i strid med evangeliet. Det er en ubibelsk praksis. Som baptister har vi Bibelen som eneste rettesnor for lære og praksis. Derfor burde vi si nei til å splitte Kristi kropp fordi vi kommer fra ulike kulturer.

Splittelse

Ålesund Baptistmenighet ble ved nyttår splittet i tre menigheter. Vedtektene for de to utbrytergruppene viser at de ble dannet for å ta vare på språk og kultur for to forskjellige grupper innvandrere. Dette er altså i strid med Guds ord. Guds ord forener mennesker. Mennesker fra ulike nasjoner og kulturer føres sammen i kjærlighet til Kristus. Når mennesker elsker Kristus vil man aldri ha noe ønske om å splitte Kristi legeme. For det er et alvorlig ansvar å ta på seg. Man rammer menigheten, gjør den mindre slagkraftig og skader Guds rike. Menigheten er ikke noen menneskeskapt organisasjon, det er Kristus på jord.

Jeg håper og ber om at våre menigheter skal være menigheter som bærer over med hverandre i kjærlighet, når vi ser ulikt på ting fordi vi har ulik bakgrunn. Jeg håper og ber om at menneskelige grenser som spåk, kultur og hudfarge aldri skal begrense noen i menigheten, men at alle skal ha rom for å tjene med de gaver man har. Jeg håper og ber også om at vi som menighet skal legge til rette på ulike språk, for å nå ulike grupper med evangeliet, og lede dem inn i fellesskapet i den lokale avdelingen av Guds universelle menighet.

La oss løfte hverandre i kjærlighet til Kristus. La Kristus forene oss til det Han vil vi skal være - Kristi legeme på jord."

Slik feiret de kristne i Sovjet sine gudstjenester, del 1

Jeg holder på å lese en bok om baptistmenigheten i Barnaul i Sibir som omhandler den forfølgelsen de opplevde. Boken, som er skrevet av Anita og Peter Deyneka jr, som jeg var så heldig å få møte for noen år siden, gir også en god beskrivelse av hvordan de kristne under disse harde kårene feiret sine gudstjenester. Jeg synes dette er så interessant og fremdeles så viktig at jeg gjerne vil dele noe av dette med bloggens lesere i dagene fremover. Når du leser dette, glem da ikke at våre trossøsken fremdeles blir forfulgt i Sentral-Asia og Hvite-Russland, og at måten de samles på ikke er ulik den som du vil finne beskrevet i disse artiklene. Her følger beretningen fra boken:

"Troende kom stille og vanligvis tidlig til gudstjenestene. Så snart to eller tre var samlet, begynte de å synge. De fant åndelig styrke i enheten. Hvis noen hadde et stykke av kristen litteratur fra Vesten, reiste han seg og leste det høyt for de andre. En annen kristen som var så heldig å eie en Bibel eller skrift-del, delte sin skatt med de andre.

Så begynte sangen spontant igjen - nesten alltid etter hukommelen - siden få mennesker utenom kordirigenten eide en salmebok. Denne "for" gudstjenesten, varm og full av tilbedelse, varte opp til en time før den oppsatte gudstjenesten virkelig begynte.

'Vi følte at det var viktig for alle å få en anledning til å bruke sine åndelige gaver under gudstjenesten vår,' forklarer en av lek-pastorene fra Barnaul som nå bor i Tyskland. 'Vi var ett legeme, og alle de troende ønsket å delta i gudstjenesten. PÅ denne måten delte vi hverandres byrder, og tok også del i Kristi lidelser.'

I Barnaul byttet åtte til tolv menn på med å tale. Ingen av de faste forkynnerne var universitetsutdannet. Noen hadde forsøkt å komme inn på universiteter, men ble avvist da det ble oppdaget at de var kristne. Ingen av mennene hadde noen formell teologisk utdannelse fordi det ikke er noen protestantiske bibelskoler eller seminarer i Sovjetunionen.

Talerne valgte strengt bibelske prekentekster. Illustrasjonene ble stort sett hentet fra Bibelen, sjelden fra det moderne liv. Talerne var alltid nøye med at ingenting i prekenne deres kunne bli tolket antisovjetisk eller politisk av de regjerningstjenestemennene og angiverne som regelmessig kom for å overvåke møtene.

Koret sang alltid flere ganger i løpet av gudstjenesten. 'For oss var sangene mer enn sanger - de var prekener,' forklarer et utenlandsk kormedlem. 'De hadde sin opprinnelse i livet og lidelsene til våre brødre og søstre over hele landet. Noen av sangene var skrevet av kristne i fengsel. Vi mintes disse omstendighetene når vi sang.'

(fortsettes)

Billedtekst: De kristne kom ofte sammen i djupeste hemmelighet i skogen for å feire gudstjeneste. Bildet viser et mennonitekor i senere tid fra en minnesmarkering.

Hvordan anabaptistene så på frelsen, del 2

Anabaptister tror at når Gud har gitt oss troens gave, så gav Han oss også åndelig kraft. De som aksepterer Guds gave er ikke bare rettferdiggjort i himmelen, de er gjenfødt her og nå. Guds nåde virker slik at Gud føder på nytt syndere og gjør dem til nye skapninger ved Den Hellige Ånd. Disse nye skapningene vil så gjøre gode gjerninger ved Åndens kraft og hjelp. De gode gjerningene er en frukt av troen og det nye livet.

For anabaptister er frelse en prosess som varer livet ut, en prosess de kalte "å bli bevart inntil enden". De tror ikke på læren om "en gang frelst, alltid frelst." Å vandre den kristne veien innebar for dem og gjør det fortsatt: selvfornektelse, å gå den smale veien. Uttrykket anabaptister hele tiden bruker er: troens lydighet.

Eldstetjenesten, del 8

Et av kjennetegnene på en eldste er at han er gjestfri! Dette er kanskje ikke det man først og fremst ser etter når menigheten skal velge eldste, men det er likevel en av kvalifikasjonene nevnt i 1.Tim 3,2:

"En tilsynsmann må altså være ... gjestfri."

Et annet skriftsted som understreker dette sterkt er Rom 12,13:

"Del ut etter som de hellige trenger, legg vinn på gjestfrihet."

Enkelte ledere i dagens menigheter er utilgjengelige for andre. De har hevet seg opp på et nivå hvor de ikke lenger har vanlig omgang med vanlige mennesker. Dette er ikke bibelsk! Den som har en tjeneste som eldste i en menighet har fått en spesiell omsorgstjeneste, hvor noe av det viktigste han gjør er å se andre mennesker.

Tidlig i mitt kristenliv var jeg så heldig å treffe en del forkynnere fra England. Vi tilhørte den gangen en husmenighetsbevegelse med gode relasjoner og kontakter med tilsvarende husmenigheter i England. Ved siden av å være gode bibellærere, var også måten de levde deres liv på gode eksempler for alle. Jeg husker spesielt en av dem som alltid var den første til å ta del i oppvasken sammen med oss andre. Enda han var gjest! Og leder! Han skilte seg ikke ut som noe spesielt, han ville være som en av oss andre. Og når vi kom over til England for å være med på møter der møtte vi alltid mennesker som tok seg av oss. Vi fikk bo hos dem, spise i deres hjem og de tok oss med på sightseeing. De var gjestfrie. Og oftest var dette mennesker som hadde lederoppgaver i menigheten. De skjøv ikke dette over på andre - de påtok seg selv oppgaven. Det gjorde sterkt inntrykk på meg og alle oss andre som opplevde det.

Betydningen av gjestfrihet kan aldri overvurderes.

(fortsettes)

18 studenter uteksaminert ved teologisk seminar i Novosibirsk

18. juni ble 18 studenter ble uteksaminert fra baptistenes teologiske seminar i Novosibirsk. 13 av dem har studert teologi, mens de resterende fem har tatt sine eksamener i musikk og korsang.

Utdannelsen i Novosibirsk betyr mye for menighetene i hele Sibir. Skolen gir menighetene mulighetene til å utdanne sine egne pastorer i det området de skal tjene.

Ved høytideligheten ble det understreket fra skolens ledelse det betydelige ansvaret de nyutdannede nå har etter å leve i tråd med Guds ord. La oss huske dem i vår forbønn.

14 arabere døpt og tillagt evangelisk menighet i Nasaret

Se nøye på disse bildene! De forteller en sterk historie om evangeliets seier i dagens Israel. I går ble 14 arabere døpt og tillagt baptistmenigheten "Hjemmet til Jesus Kongen" i Nasaret.

Jeg har skrevet om denne menigheten en rekke ganger her på bloggen. Den ble grunnlagt med syv medlemmer, nå er de over 40 medlemmer. Pastor Saleem Shalash (til høyre) uutrykker stor glede over det som skjer. Og det gjør vi også. For dette er virkelig et Guds under!

Menigheten "Hjemmet til Jesus - Kongen" har flere norske støttespillere, men vi trenger fortsatt midler til å frikjøpe Saleem Shalash fra den jobben han har, slik at han kan arbeide fulltid i menigheten. Det trengs. Det er mange som nå skal følges opp av de som har bestemt seg for å følge Jesus, og de driver et aktivt evangeliseringsarbeid som gjør at nye mennesker kommer til tro. Vil du være med på å støtte dette arbeidet, ta kontakt med meg så videreformidler jeg kontakt med den norske støttegruppen.

Sommerstevne med verdensvid misjon i fokus

Når disse linjene skrives har jeg nettopp kommet hjem fra Bjorliheimen Hotel på Bjorli, hvor jeg har hatt gleden av å tale på 10 års jubileet og sommerstevnet til Litteraturmisjonen. De oppsatte talerne meldte avbud like før stevnet startet, og jeg fikk en forespørsel om jeg kunne komme i stedet for dem. Litteraturmisjonen visste jeg ingenting om, men han som spurte er en god venn av meg, Roar Haldorsen Strat, og jeg kjente det var riktig å takke ja. Roar kjenner jeg fra tiden jeg var med i styret for Operasjon Mobilisering. Han leder i dag den norske avdelingen av misjonsorganisasjonen Frontiers, som arbeider araberlandene.

For meg personlig ble det en veldig sterk opplevelse av å få del i et misjonseventyr. Jeg skal senere lage en egen presentasjon av litteraturmisjonen på bloggen her, men nevner her kort: De driver et trykkeri på Sri Lanka som trykker tusenvis av bibler og kristen litteratur for Kina, Burma, den arabiske verden. Lørdag gav Gunnar Andås, som er nevø til gründeren Arnfinn Andås, en kort lysbildepresentasjon av arbeidet på Sri Lanka, og jeg ble så grepet av det jeg så at jeg tenkte: Dette er min misjon! Dette vil jeg støtte. Men mer om det senere.

Jeg talte fredag kveld over emnet: "Hva ser du?", lørdag hadde jeg en bibeltime med tema: Gudslengsel og Gudsnærvær, og på festkvelden lørdag talte jeg om hvordan Gud kaller og lokker sitt folk ut i ørkenen for å få deres udelte oppmerksomhet og dermed kunne tale til dem personlig.

På bildet ser du Jan Erik Lehre som er formann for Litteraturmisjonen, og som også eier Bjorliheimen Hotel. Han skal snart bli forsamlingsleder i Misjonssalen i Oslo.

250 feiret St.Hans med lovprisning, bønn og nattverd på Hedmarktoppen

Det ble en flott St.Hans feiring på Hedmarktoppen i går. Jeg vil tro at rundt 250 mennesker deltok. Bønner, lovprisning, profetiske proklamasjoner, måltidsfellesskap og nattverdfeiring var en del av kvelden som dels ble tilbrakt utendørs og inne i den store hallen. Sverre Bjørnhaug fra Veien bibelskole ba for syke som ønsket forbønn, og det var mange som stilte seg i forbønnskøen. Dette må være den fineste St.Hans feiring jeg har deltatt på noen gang!

Selv hadde jeg den store gleden av å forrette nattverden. Liturgien hentet jeg fra den nattverdliturgien som vi finner i De apostoliske fedre (Didache), og jeg har fått flere tilbakemeldinger på at dette satte flere av de som deltok stor pris på. Nattverdteksten hentet jeg fra 1.Kor 11,23-26.

Som innledende bønn ba jeg Symeon den nye teologens sterke og inderlige bønn:

Kom sannhets lys, kom evige liv.
kom tildekkede hemmelighet!
Kom herliget uten navn!
Kom du usigelige.
kom du evige jubel,
kom du lys som aldri dør ut!
Kom du som er etterlengtet
av alle de elendige.
Kom, du den eneste, til den ensomme -
for ensom er jeg som taler.
Kom du som har satt meg
alene og ensom på jorden.
Kom du som er blitt min lengsel -
ja, du har skapt meg slik at jeg må
lengte etter deg,
selv om intet menneske kan nå deg.
Kom, du min ånd og mitt liv.
Kom, du min glede og min ære,
min trøst i all evighet.
Jeg takker deg, -
du er blitt meg en dag uten kveld,
en sol uten solefall,
for du har ikke et sted
der du kan skjule deg,
du som fyller hele verden
med din makt.

Selve nattverdsliturgien lyder slik:

Vi takker deg, vår Far, for din tjener Davids hellige vintre som du har latt oss kjenne gjennom din tjener Jesus. Deg være ære i evighet.

For brødet:

Vi takker deg, vår Far, for livet og kunnskapen som du har latt oss kjenne gjennom din tjener Jesus. Deg være ære i evighet. Likesom dette brutte brødet en gang var spredt utover fjellene, men er blitt samlet, og gjort til ett, så la din kirke samles fra jordens ender inn i ditt rike. For din er æren og makten ved Jesus Kristus i evighet.

Takkebønn

Vi takker deg, Hellige Far, for ditt hellige navn, som du har latt bo i våre hjerter, og for kunnskapen og troen og udødeligheten som du har latt oss kjenne gjennom din tjener Jesus. Deg være ære i evighet. Du, Herre, hærskarenes Gud, har skapt alt for ditt navns skyld og du har gitt menneskene mat og drikke til å glede seg ved for at de skulle takke deg. Men oss har du i nåde gitt åndelig mat og drikke og evig liv ved din tjener. Fremfor alt takker vi deg fordi du er mektig. Deg være ære i evighet. Herre, kom din kirke i hu, så du frir den ut fra alt ondt og fullender den i din kjærlighet. Samle den kirke du har hellighet, fra de fire verdenshjørner inn i ditt rike, som du har gjort i stand for den. For din er makten og æren i evighet. La nåden komme og denne verden forgå! Hosianna, Davids Gud. Om noen er hellig, la ham komme. Om noen ikke er det, la ham vende om. Maranata. Amen.

Salige er de som sørger

Jeg leste noe av Henri Nouwen (bildet) i går som er meg til hjelp i en vanskelig periode. Kanskje også noen av bloggens lesere vil ha nytte av dette?

"De vanskelige situasjonene vi alle opplever, krever mer enn ord. De krever også mer enn åndelige ord. Uttrykksfulle formuleringer kan ikke mildne våre djupeste smerter. Men vi kan finne noe som er i stand til å vise vei videre. Vi blir invitert til å la sorgen bli et sted for legedom, og bedrøvelsen bli en vei gjennom smerte til dans. Hvem var det Jesus kalte salige? 'De som sørger.' (Matt 5,4)

Vi lærer å møte våre tap ansikt til ansikt, ikke å unnvike dem. Hvis vi møter livets smerter med noe annet enn fornektelse, kan vi oppdage noe helt uventet. Ved å invitere Gud inn i det vanskelige, grunnfester vi livet - også livets smertefulle situasjoner - i glede og håp. Når vi løsner grepet om vårt eget liv, kan vi omsider bli skjenket mer enn vi noensinne kan gripe tak i på egen hånd. Og vi lærer veien til djupere kjærlighet til andre.

Hvordan kan vi lære å leve slik? Mange av oss fristes til å tro at hvis vi lider, er det eneste som betyr noe, å bli fri fra det smertefulle. Vi ønsker å bli fri det for enhver pris. Men når vi lærer oss å bevege oss gjennom sorgen i stedet for å unnvike den, kan vi møte den på en annen måte. Vi blir i stand til å la den lære oss noe. Vi kan til og med begynne å forstå hvordan Gud kan bruke sorgen til noe betydningsfullt. Lidelsen kan bli noe annet enn et onde eller en forbannelse som vi for en hver pris må slippe unna. Det kan bli en vei inn til noe djupere.

Det å sørge kan bety at vi møter det som sårer oss, i nærvær av en som kan lege."

Anabaptismen mye å tilføre vår tids kirke i Sverige - og Norge

For noen dager siden gjenga jeg her på bloggen en undersøkelse som viser at hver eneste uke legges en frikirkeforsamling ned i Sverige. I dag kan jeg bringe gode nyheter fra vårt kjære naboland: Det plantes også nye menigheter flere steder. Dessuten finnes det mange tanker om hvordan frikirkelighetens Sverige vil bli seende ut.

Den svenske avisen Dagen har i dag et interessant oppslag om dette, hvor blant annet Jonas Melin (bildet) medvirker. Melin som er lærer ved Mariannelund Folkehøgskole, hvor han blant annet underviser i menighetsplanting og pionervirksomhet, er også leder for det anabaptistiske nettverket i Skandinavia. Det han gir uttrykk for i Dagen synes jeg er så interessant at det også burde komme norske lesere til gode. For det han påpeker i intervjuet med Dagen er også noe som norske kristne burde vurdere innholdet av. Her er hva Dagen skriver:

- Anabaptismen har mycket att bidra med till vår tids kyrka, säger Jonas Melin.

Melin är bibellärare på Mariannelunds folkhögskola och församlingsledare i Råslätts församlingsgemenskap som hämtat mycket inspiration från anabaptismen.

- Den uppstod som en radikal del av reformationen på 1500-talet. Det som skiljer från protestantismen i stort är betoningen på lärjungaskap. Där Katolska kyrkan lyfter fram sakramenten och det lutherska "tron allena" understryker anabaptismen behovet av att tron uttrycks i handling. "Ingen kan känna Kristus om han inte följer honom i livet", som anabaptistprofilen Hans Denck uttryckte det.

Den övergripande inriktningen handlar om det personliga lärjungaskapet som får praktiska konsekvenser, bland annat i församlingen.

- Inom anabaptismen betonas att församlingen är en gemenskap där man delar livet. Inte bara att man möts i kyrkan utan verkligen delar varandras liv, genom förmaning och tillrättavisning - även om det gick till överdrift inom delar av historien - men också väldigt praktiskt vad gäller ekonomi exempelvis.

Dessutom är, berättar Jonas Melin, etik baserad på aktiv kärlek och ickevåld grundläggande. Ickevåld och pacifism präglar.

- Guds rike finns här och nu och inte bara i framtiden, det ingår i lärjungaskapet att arbeta för fred i nuet.

Enligt Melin har de anabaptistiska tankarna mycket inspiration att ge dagens kristenhet.

- Anabaptisterna har alltid levt i marginalen, de ställde sig bredvid kyrkan som institution. Nu har hela kristenheten hamnat i marginalen, tidigare var kyrkan i centrum i samhället på ett helt annat sätt. Vi lever i en postkristen tid och i den situationen tror jag att det finns mycket lärdomar och inspiration att hämta från anabaptismen.

Jeg er overbevist - i likhet med Jonas Melin - at anabaptismen har mye å tilføre dagens kristenhet. Til høsten kommer min bok: "En tro verd å dø for", som handler om anabaptismens historie og teologi. Samtidig blir den en bok i praktisk disippelskap. Boken kommer på Frihet forlag.

Jonas Melin skriver en veldig interessant blogg som du finner her:

http://www.barnabasbloggen.blogspot.com

Bildet av Jonas Melin er hentet fra Mariannelund Folkehøgskola's nettside.

Les også oppslaget i Dagen, som du finner her:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=266206

Dagen slår i dag opp nyheten om at hvert femte minutt blir en kristen martyr

I dag skriver Dagen om det vi fokuserte på her på bloggen på tirsdag, nemlig at hvert femte minutt blir en kristen martyr. Det er flott at den kristne avisen gjør dette til sitt hovedoppslag, slik at det kan få størst mulig oppmerksomhet blant kristne og dermed føre til mer forbønn. Dersom tallene stemmer - hvilket det er all grunn til å tro - betyr det at 287 kristne blir martyrer hver eneste dag. Hva gjør det med kristne her i Norge? Fører det til økt engasjement og forbønn, eller er vi så opptatt av selv å bli velsignet at vi glemmer de som lider for sin tro i mange land verden over? Guds ord sier: "Husk på dem som er i fengsel, som om dere var fanger sammen med dem, likeså dem som blir mishandlet, for dere er jo selv i legemet!" (Hebr 13,3)

Kilden bak disse tallene er Center for Study of Global Christianity, ledet av David N Barret, som blant annet utgir World Christian Encyclopedia. Dette instituttet hevder at 70 millioner kristne har lidd martyrdøden frem til år 2000 og at 45 millioner av disse ble martyrer på 1900-tallet. De mener videre at antall matyrer nådde en topp på 160.000 rundt år 2000 på grunn av krisen i Sudan, men at tallet de siste årene har ligget mellom 100.000-105.000.

En annen organisasjon som arbeider for den forfulgte kirke er International Christian Concern. Lederen for Afrika-avdelingen, Jonathan Racho, sier til Dagen at tallene fra Center for Study of Global Christianity kan stemme, fordi det har vært en økning i volden mot de kristne i mange land.

Vårt arbeid - Martyrkirkens venner, som du finner på Facebook, har siden starten i 2008 dokumentert en rekke brudd på menneskerettighetene hva tros- og samvittighetsfriheten angår. Vi kommer nå til å trappe opp dette arbeidet for å øke bevisstheten blant norske kristne om situasjonen til sine lidende medsøsken. Bli gjerne Facebook venn med oss!

Menigheten - omsorgsfellesskap for hele mennesket

I går kom jeg over noe T. Avery Long (bildet), evangelist innen Brethren in Christ på 1900-tallet, skrev i boken "Biblical and Practical Themes" om menigheten, som jeg synes var så godt at jeg gjerne vil dele det med bloggens lesere:

"Menigheten skulle være hode og ikke hale i alle rettferdiges arbeid. Det vil si alt som vil gjøre det bedre for dens medlemmer... Ingen av hennes medlemmer skulle bli tvunget til å arbeide eller være tjenere for ugudelige mennesker. Ingen av hennes folk skulle bli tvunget til å låne penger av syndige mennesker... Ingen av hennes enker eller foreldreløse skulle befinne seg i nød. Ingen av hennes elskede skulle noensinne måtte bo i dårlige hus."

Om de første kristne leser vi:

"Hele flokken av de troende var av ett hjerte og èn sjel. Heller ikke var det noen som sa at noe av det han eide, var hans eget, men de hadde alt felles. Og med stor kraft avla apostlene vitnesbyrd om den Herre Jesu oppstandelse. Og stor nåde var over dem alle. Det var heller ikke noen blant dem som led mangel ..." (Apg 4,32-34a)

Er det evangeliet vi forkynner i tråd med Jesu radikale fredsbudskap?

I Bergprekenen sier Jesus: "Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn." (Matt 5,9) Dette budskapet fulgte de første kristne, og preget den før-konstantinske tidens kristendom. Den etter-konstantinske tiden har vært preget av vold, rettferdiggjort gjennom stat/kirke systemet og pavemakten.

31.mai til 2. juni ble det holdt en konferanse ved Notre Dame College i Baltimore. Her deltok blant annet Brian McLaren, Anthony Bartlett, Michael Hardin og Suzanne Ross med flere.

Brian McLaren (til høyre) liker å sitere Ivan Illich, en australsk prest, filosof og samfunnskritiker, som har sagt: "Hvis du ønsker å forandre et samfunn, da må du fortelle en alternativ historie."

Del av den alternative historien McLaren forteller er denne: Vår Gud er ikke voldelig.

Talerne på konferansen i Baltimore var opptatt av at kristne trenger å tenke igjennom på nytt hvordan vi ser på volden i verden. Kirken trenger på nytt å gripe Jesu visjon av fred.

Michael Hardin (til venstre på bildet), en av talerne på denne konferansen i Baltimore, vil også tale på årskonferansen til Mennonite Church i USA i Pittsburg 4.-9. juli. Her vil han også gi bort boken han har skrevet, The Jesus driven life. Håpet er å istandsette pastorer og lekfolk til å ta del i samtaler om tradisjonelle anabaptistiske synspunkter på ikke-vold og hvordan dette synet har influert anabaptistisk teologi.

Michael Hardin er opptatt av at menighetene skal modellere en freds-teologi:

"Hensikten med det vi driver med er å få mennesker til å gjennomtenke synet på vold, og at en ikke-volds teologi er rammen som er i overensstemmelse med det radikale evangeliet - fredens evangelium. Det evangeliet Jesus forkynte," sier Michael Hardin.

Hvordan anabaptistene så på frelsen, del 1

Vi skal i denne artikkelen og kommende artikler på bloggen se nærmere på hvordan døperbevegelsen - anabaptistene - så på frelsen.

1. Anabaptistene trodde at tro er bare noe voksne kan forstå. Dette fikk betydning med hensyn til dåpen, som anabaptistene mente skulle sees på som et ytre tegn på bevisst indre tro.

2. Anabaptistene mente at det var en tydelig sammenheng mellom tro og det å høre Guds ord forkynt og omvende seg. Men mer enn bare det å tro, mente anabaptistene at det å komme til tro handlet om å bli født på ny, en aktiv åndelig prosess om inkluderte et bevisst valg.

3. Anabaptistene mente at sann tro måtte være fruktbærende i hverdagslivet.

Så selv om anabaptistene var enig med de protestantiske reformatorene at syndere blir frelst ved tro på Kristus, forstod de frelsesprosessen på sin egen måte. Dette ledet frem til en annen type kirke:

"Hvis vi skal bli fri i ånden og sunn i sjelen så må det finne sted gjennom en gjenfødelse." (Balthasar Hubmaier, bildet)

Anabaptistene var ikke enige i den kalvinistiske utvelgelseslæren: at noen er utvalgt til frelse, andre til fortapelse. De trodde at Gud tilbød frelse, men tvang den ikke på noen. Mennesket hadde i følge dem fri vilje og kunne velge eller avvise Guds trosgave.

Bloggen Monastisk har hatt 1000 besøkende på en måned

Det er tydelig at interessen for den tidlige kirkens historie og radikal kristen tro er stor. På en måned har den nystartede bloggen "Monastisk" hatt 1000 besøkende.

Bloggen "Monastisk" oppdateres ikke så ofte som denne bloggen, men den vil bli jevnlig oppdatert også i sommer. Oppdateringen kunngjøres her på bloggen, og på Facebook. Det er også mulig å legge seg til som "følger" av bloggen. Bloggen "Monastisk" vil også få gjesteskribenter etter hvert. Det vil også bli annonsert enkelte seminarer og retreater, samt en del reiseskildringer. Etter hvert vil vi også presentere en del artikler som vi håper det vil bli litt debatt rundt. Artiklene jeg presenterer på Monastisk er ikke nødvendigvis uttrykk for min mening eller teologiske ståsted. Hovedhensikten med denne bloggen er å presentere artikler som gjenspeiler den tidlige kirkens historie.

Du finner bloggen Monastisk her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Kinesiske baptistmenigheter i USA og Canada planlegger å plante 800 nye menigheter innen 2020

Pastorer og diakoner fra kinesiske baptistmenigheter i USA og Canada har satt seg som mål å plante 800 nye menigheter innen 2020.

Det kom frem på Sørstatsbaptistenes årskongress i Phoenix i Arizona 14. juni. The Chinese Baptist Fellowship, som for kort tid siden feiret sitt 30 års jubileum, har 260 menigheter som medlemmer av fellesskapet.

"Hvis en stat plantet en menighet i året, ville vi nå målet," sier Peter Leong (bildet), som i 23 år har vært pastor for Southwest Baptist Church i Houston og som er president for det kinesiske baptistfellesskapet, og legger til:

"Jeg vet at dette er en stor og vanskelig utfordring, men vi kan gå bønnens vei. Gud har alt det personell Han trenger og alle ressursene. Og så har vi god støtte fra Det nordamerikanske og internasjonale misjonsstyret."

Tankene om den storstilte menighetsplantingen samstemmer med planene Sørstatsbaptistene har om en ny offensiv for å grunnlegge nye menigheter i både USA og Canada. Andelen kinesere i USA har økt kraftig de siste årene. I 1980 var det en million kinesere i USA. I dag er det fire millioner. Nå kommer kineserne ikke lenger fra Taiwan og Hong Kong, men fra det kinesiske fastlandet.

Og kineserne venter ikke med å sette planene om nye menigheter ut i livet med det samme! Nå planlegges det seminarer i menighetsplanting i Chicago; Dallas/Fort Worth; Edison, N.J.; Honolulu; Houston; Los Angeles; New York City; og Oklahoma City.

Hvert femte minutt drepes en kristen for sin tro!

Hvert femte minutt blir en kristen drept på grunn av sin tro!

Og da telles ikke de med som dør tilfeldig på grunn av andre årsaker.

De sjokkerende opplysningene fremkom på møtet til Organisasjonen for sikkerhet og samarbeide i Europa (OSSE), som nylig ble holdt i Bodello i Ungarn. Massimo Introvigne, som er mennesrettighetsrepresentant i OSSE fortalte at 105.000 mennesker drepes hvert eneste år på grunn av sin tro. Statistisk sett betyr det at en kristen drepes hvert femte minutt. Slik har situasjonen vært de siste 10 årene. Det betyr at ca 10.500.000 mennesker har gitt sitt liv for Jesus siden 2001.

Flere matyrer har gitt sitt liv for Jesus i det 20. århundre enn i alle de 19 andre århundrer sammenlagt. Verden er mer antikristen enn noensinne, og vår tid ligner mer og mer på den første kristne tiden hvor menigheten ble forfulgt og de kristne led martyrdøden nærmest som en uunngåelig følge av sin kristne tro.

Drapene på kristne skjer i hovedsak i muslimske land, men kristne forfølges også blant annet i Kina, Nord-Korea og Eritrea.

Ulovlig å delta på bønnemøter om du reiser til India på turistvisum!

The Times of India melder at tre amerikanske kristne kvinner og en 15 år gammel jente, er bedt om å forlate landet etter at hinduer har klaget til politiet om at kvinnene har forsøkt å omvende noen til den kristne tro, i Alappuza distriktet i Kerela provinsen.

Kvinnene kom til India på turistvisum. En talsmann for politiet sier at de ikke har noen bevis for at kvinnene har drevet med det de anklages for av hinduene, men de var i ferd med å delta på noen bønnemøter. Turistvisumet gir dem ingen tillatelse til å delta på noen møter av noe slag, heller ikke bønnemøter. I følge politiet valgte de amerikanske kvinnene å forlate India.

ABWE - en trosmisjon for å nå verden med evangeliet, del 3

Etter at Wendel Kempton ble pensjonist i 2001 ble Michael Loftis (til høyre) ny leder for Association of Baptists for World Evangelism. Han var en sterk visjonær leder, som ønsket å doble antall misjonærer og antall nasjonale medarbeidere, blant annet for å kunne plante nye menigheter.

Michael Loftis fullførte sin presidentperiode i juni i år. 7. juni ble Al Cockrell, et tidligere styremedlem for ABWE, valgt til interim-president inntil ny president er valgt for denne misjonsorganisasjonen.

I dag tjener 450 ektepar og 100 single personer som misjonærer i ABWE i mer enn 70 land. Bak disse står omlag 500 uavhengige baptistmenigheter som sørger for underholdet. Hovedmålet er å plant nye menigheter som igjen kan lede til en misjonsbevegelse til Guds ære.

Nettsiden til ABWE finner du her:

http://www.abwe.org/

Eldstetjenesten, del 7

En av de tingene som apostelen Paulus ber de eldste i Efesos være spesielt oppmerksomme på er de glupske ulvene!

"For dette vet jeg: Etter min bortgang skal glupske ulver komme inn blant dere, og de vil ikke spare flokken. Også blant dere selv skal det stå frem menn som fører falsk tale for å dra disiplene etter seg selv." (Apg 20,29-30)

Det er viktig å merke seg at apostelen taler om både en ytre og en indre fiende. Det er kanskje lettest å forholde seg til den ytre, enn det er til den indre. Apostelen er likevel tydelig: "... også BLANT DERE SELV ..." Judas beskriver den indre fienden - femte kolonnen - på denne måten: "For noen mennesker har sneket seg ubemerket inn, slike som for lenge siden ble oppskrevet til denne dommen: De er ugudelige som forvender Guds nåde til løsaktighet og fornekter den eneste Herre Gud og vår Herre Jesus Kristus." (v. 4)

Disse som har sneket seg inn og angriper menigheten innenfra angriper menigheten både:

1. Læremessig
2. Moralsk

Paulus sier rett ut: "De fører falsk tale." I dag får vi stadig høre mantraet: "Alt er relativt". Det er noen som tror at det faktisk er et bibelsitat, men det er det ikke. Guds ord sier det motsatte: Alt er ikke relativt. Det finnes noe som er sant, og noe som er løgn, noe er ekte og noe er falskt. Den som er satt til å forvalte denne sannheten er menigheten. I 1.Tim 3,14 kan vi lese om "Den levende Guds menighet". Den karakteriseres på følgende måte:

"sannhetens støtte og grunnvoll".

De som er satt til å ta vare på denne sannheten, og vokte menigheten mot vranglære, er menighetens eldste. Det er deres hovedansvar. Det handler om både et ansvar for det vårt Nytestamente omtaler som "apostlenes lære", slik den blant annet beskrives i Ef 4,3-6:

"... og legger vinn på å bevare Åndens enhet i fredens bånd! Det er èn kropp og èn Ånd, slik som dere ble kalt i ett håp ved deres kall, det er èn Herre, èn tro, èn dåp, èn Gud og alles Far, Han som er over alle og gjennom alle og i dere alle."

Men vranglæren sniker seg også inn i menigheten med hensyn til moralske og etiske spørsmål. Også disse forholdene er menighetens eldste satt til å hanskes med. Et av problemene i vår tid er at man ikke lenger holder seg til hva Guds ord sier, og på den andre siden er man så redd for å støte noen, at man lar være å ta opp de tingene som er vanskelige. Slik var det ikke i den første kristne forsamlingen. Der utøvde man menighetstukt.

Billedtekst: Dette symbolet gjengir på tysk ordene fra Ef 4 som er gjengitt i teksten over.

(fortsettes)

Kallet til et enklere liv og en enklere livsstil

Jeg holder på å lese en svært utfordrende bok for tiden: "Beyond the Rat Race" av Arthur G. Gish (bildet). Den ble oversatt til svensk for mange år siden med tittelen: "Ut or ekorrhjulet". Dessverre finnes det ingen oversettelse til norsk.

Boken handler om den enkle livsstilen som et alternativ som kan befri mennesker fra konkurranse- og karrieretenkning i dagens komplekse samfunn. Forfatteren blottlegger tomheten og den åndelige fattigdommen i vårt vestlige velferdssamfunn og presenterer et radikalt alternativ basert på Guds ord, ikke minst gjennom den undervisningen Jesus gir om Guds rike i Bergprekenen. Boken er skrevet for mange år siden, men innholdet er langt forut for sin tid. Det er nå den trengs, og burde leses av alle som vil leve radikalt for Jesus.

Forfatteren Arthur G. Gish er nok ukjent her i Norge. Men i mange land har han og kona Peggy, satt djupe spor etter seg i manges liv. Det gjelder ikke minst i land preget av stor urett begått mot ulike folkegrupper, og i land hvor krig herjer.

Church of the Brethren

Arthur - eller Art - som han ble kalt, ble født i Lancaster County i Pennsylvannia, USA, og vokste opp på en bondegård. Oppveksten på gård skulle følge ham livet ut. Han elsket å se ting gro og vokse, særlig dyrking av organiske produkter som asparges. Han ble en av de som grunnla Athens Farmers Market, hvor bøndene kunne få solgt det de produserte. I to år - fra 1958 til 1960 - arbeidet Art i Europa for å hjelpe funksjonshemmede barn.

Art Gish hadde sin bakgrunn hos en anabaptistisk gruppe som kalles Church of the Brethren, som er en av de historiske fredskirkene med anabaptistiske og pietistiske røtter i Schwarzenau an der Eder, Tyskland (Nord Rhein-Westfalen). I denne sammenhengen var han ordinert pastor. Church of the Brethren er nokså lik de mer kjente mennonitene. Det som særpreger dem er at de døper med full neddykkelse tre ganger, i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. De praktiserer det urkristne kjærlighetsmåltidet, som består av fotvasking og fellesmåltidet, og som en del av dette måltidet feirer de nattverden. De legger også sterk vekt på fellesskapet mellom de troende, og at de troende skal være atskilt fra verden, på ikke-vold og at kristne ikke skal avlegge ed.

Kommuniteten i Ohio

Et fellesskap av troende vokste fram på gården der Peggy og Art levde sine liv. Med utgangspunkt i dette fellesskapet var de begge svært aktive i fredsarbeid både i Israel og Irak.

Min venn, Peter Hoover, som jeg har skrevet om flere ganger her på bloggen, og som leder den anabaptistiske kommuniteten Rocky Cape Christian Fellowship i Australia, forteller at han besøkte Art og Peggy Gish i januar i fjor. Ekteparet Gish bodde da på en skogkledd ås i Ohio med en blendende vakker utsikt til Hocking Hills og byen Athens. En del av hovedhuset er bygget i glass, og her fantes møtesalen og undervisningsrommene til den anabaptistiske kommuniteten New Covenant Fellowship. De store glassvinduene gav en utrolig flott utsikt til åskammene og dalen som omgir stedet. En peis gav varme til den kalde januardagen, hvor landskapet rundt huset var dekket av snø. Peter la merke til at det på veggen hang plankett fra Eberhard Arnold, grunnleggeren av den anabaptistiske kommuniteten Bruderhof. Her fantes også vakkert sangbøker for skolebarna. Kona til Art, Peggy, var i Irak som utsending for Christian Peacemaker Team.

Ulykken

Onsdag morgen, 28. juli 2010, gikk Art Gish ut for å arbeide i hagen med sin gamle traktor, da han kjørte for langt ut på en kurve slik at traktoren veltet, og Art havnet under den. En mann ved navn David som arbeidet på gården på denne tiden løp bort til traktoren for å forsøke å hjelpe Art, men begge innså at David alene kunne ikke klare å hjelpe Art som lå fastklemt under traktoren. David løp til hovedhuset for å ringe etter hjelp, men da han kom tilbake hadde tratoren begynt å brenne og Art hadde gått hjem til Gud. Peggy befant seg i Irak da dette skjedde.

Lørdag 7. august ble han gravlagt fra First United Methodist Church i Athens. Art Gish ble 70 år. En av de som kjente ham sa: "Han var den personen av alle jeg kjente som var mest lik Jesus!" Det er litt av en attest å få. Helt til det siste var han levende opptatt av å leve radikalt for Jesus

Brann i bedehus i Russland påsatt

7. juni ble Bedehuset til baptistene i landsbyen Khandyga (bildet) i Thomponskij regionen i Jakutsk, som ligger 5000 kilometer øst for Moskva og 450 sør for polarsirkelen, ødelagt av brann. Brannen var påsatt etter at innsbruddstyver hadde vært på ferde inne i bedehuset. I følge et av medlemmene, Irina Kapylova, var brannen påsatt inne i bygningen og den gjorde store skader på veggene, gulvet og taket. Brannvesenet klarte å redde bygningen fra å brenne ned. Menighetens pastor, Edward Sevryukov, forteller at et keyboard som menigheten eide er blitt stjålet.

På menighetsmøtet søndagen etter ble det bestemt at menigheten ikke vil bygge opp igjen det gamle bedehuset, men de ser seg om etter en annen bygning de kan kjøpe. Politiet har foreløpig ingen opplysninger om verken tyveriet eller brannen. Det eneste de vet er at brannen er påsatt.

Den treenige Gud

I dag er det Treenighetssøndagen. Det er en kristen festdag som faller på den første søndagen etter pinse, og dagen har vært feiret i hvert fall siden 1000-tallet.

De aller fleste kirker bekjenner seg til troen på en treenig Gud: Fader, Sønn og Hellig Ånd. Troen på Treenigheten definerer Gud som ett vesen, men tre personer.

Læren om Den treenige Gud ble et hovedtema på det økumeniske kirkemøtet i Nikea i 325, og Den nikenske trosbekjennelsen er i hovedsak skrevet som en definisjon av Treenigheten. Den nikenske trosbekjennelsen definerer personene som «homoousia» - hvilket betyr: "av samme vesen".

I Trosbekjennelsen fra Nikea heter det, og det er ekstra godt å bekjenne innholdet av den på en dag som denne:

Jeg tror på èn Gud, Den allmektige Fader, Skaper av himmel og jord, alt synlig og usynlig.

Og på èn Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til. For oss mennesker og for vår frelses skyld kom Han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd og Jomfru Maria og ble menneske. Han ble korsfestet for oss under Pontius Pilatus, led og ble begravet, og sto opp igjen på tredje dagen i følge Skriftene, fòr opp til himlene, sitter ved Faderens høyre hånd og skal komme igjen i herlighet for å dømme levende og døde, og Hans rike skal være uten ende.

Og på Den Hellige Ånd, som er Herre og Livgiver, som utgår fra Faderen, og som tilbes og æres sammen med Faderen og Sønnen, og som talte ved profetene..."

Jelena Bonner - russisk dissident og menneskerettighetsforkjemper er død

Med Jelena Bonners død, er en epoke over for de gamle russiske dissidentene.

Jelena Bonner døde i Boston i går, i en alder av 88 år, etter lang tids sykdom. Hun døde i sitt hjem etter å ha gjennomgått en tredje hjerteoperasjon.

Sammen med sin mann, Andreij Sakharov, som fikk Nobels fredspris, var de blant de mest toneangivende menneskerettighetsaktivistene i det tidligere Sovjetunionen. For sitt uredde engasjement ble Jelena Bonner blant annet tildelt professor Thorolf Rafto's minnespris.

Men Jelena Bonner sluttet ikke med sitt engasjement for menneskerettighetene da det kommunistiske regimet falt i grus. Hun ble også en sterk kritiker av Vladimir Putin.

Jelena Bonner, som var datter av jødiske revolusjonære aktivister, tjente som et viktig bindeledd mellom Vesten og kontakten med hennes mann, kjernefysikeren Andreij Sakharov og andre russiske dissidenter på 1980-tallet. Det var Jelena Bonner som mottok Nobels fredspris i Oslo på vegne av sin mann, etter at han ble nektet å reise utenlands. Jelena Bonner ble født i Turkmenistan, og vokste opp under det blodige Stalin-regimet. Hennes far var en ledende intelektuell innen det russiske kommunistpartiet, ble henrettet da Jelena var 14 år gammel, og hennes mor tilbrakte åtte år i en kommunistisk konsentrasjonsleir.

Andreij Sakharov døde i 1989, 69 år gammel. Jelena Bonner skal gravlegges ved siden av sin mann ved Vostryakovo gravlunden i Moskva.

Vi lyser fred over hennes gode minne.

Forblir trofaste mot Jesus tross hard motstand og forfølgelse

Troende i Sør-Asia blir ofte forfulgt for sin beslutning om å følge Jesus, men mange forblir sterke og faste i troen. Til tross for motstand og trusler mot sine familier velger disse troende å holde fast ved Jesus selv om de står ansikt til ansikt med frykten.

En misjonær støttet av misjonsorganisasjonen , Evangeliet til Asia (Gospel for Asia), Padmesh Chopra, risikerte livet for å dele evangeliet med en kvinne i en landsby i Sør-Asia. Etter å ha hørt de gode nyhetene om Jesus valgte denne kvinnen, Gajra Dutta, og hennes familie å følge Jesus.

Som tilfellet er med mange nye troende i Sør-Asia, førte Gajras beslutning om å følge Jesus til mange til mange vanskeligheter for henne. Landsbybeboerne begynte å forfølge henne på den måten at de holdt henne innesperret i landsbyen og hindret henne fra å komme seg på jobb. En dag presset de henne mer enn vanlig til å gå tilbake til sin gamle religion, men Gajra holdt fast ved troen på Jesus. Da truet de henne med å nekte henne å fortsette med å bo i landsbyen.

Senere, da Padmesh kom tilbake for å besøke landsbyen hvor Gajra Dutta bodde, ble han stanset av politiet som ville vite om han kjente henne. Landsbybeboerne truet så med å henge ham om han delte evangeliet med flere. Garja på sin side ba om forbønn slik at Gud kunne forandre hjertene til de som bodde i landsbyen, og at hun selv kunne være frimodig og djerv når hun vitnet om Jesus.

Så fant landsbyens innbyggere ut at selveste tempelpresten, Akash Pillai, hadde blitt en kristen. Også ham prøvde de å presse til å vende tilbake til avgudsdyrkelsen, men hans svar var: Nå når jeg endelig har funnet Jesus slipper jeg ikke tak i Ham!

Før Akash ble en kristen hadde han problemer med å sove om natten, og han slet også med problemer i familien. Takket være kvinnearbeidet til Evangeliet for Asia kom et team fra dem til landsbyen og delte evangeliet. De leste Bibelen sammen med Akash og etter at han tok imot Jesus som sin Frelser og Herre opplevde han en forunderlig fred. Og det som forstyrret ham og fratok ham nattesøvnen forsvant. Nå kommer hele hans familie til gudstjeneste.

Bildet viser noen av de som blir forfulgt for sin tro i Sør-Asia.

Sørstatsbaptistene fraråder bruken av ny bibeloversettelse

Årskonferansen til Sørstatsbaptistene fraråder bruken av 2011 utgaven av New International Version i sine menigheter. Det ble besluttet på årskonferansen til Sørstatsbaptistene som nå pågår i Phoenix, Arizona.

Sørstatsbaptistene mener at denne bibeloversettelsen ikke holder mål. Og det handler ikke bare om det kjønnsnøytale språket, men like mye om at hundrevis av vers er oversatt på en slik måte at det endrer meningen i dem. Men det er ikke bare Sørstatsbaptistene som reagerer. Oversettelsen møter også sterk motstand fra en ressursgruppe som The Council on Biblical Manhood and Womanhood, som har funnet mer enn 3000 kjønnsrelaterte oversettelsesproblemer i den nye oversettelsen.

Sørstatsbaptistene sier at de ikke kan overse de problemene denne oversettelsen reiser all den tid dette er den mest populære bibeloversettelsen i USA. Den vil dermed påvirke svært mange bibellesere. Førsteopplaget til Biblica og Zondervan, som står som utgivere, er på 1,9 milloner eksemplarer. Sørstatsbaptistene har anmodet alle sine bokhandlere, som kalles Lifeway, om ikke å selge denne bibeloversettelsen.

Politiet tyr til voldsbruk mot kristne i Usbekistan

Politiet tyr nå til regelrett voldsbruk i den kraftige forfølgelsen av kristne i Usbekistan. Mens foreldrene ble forhørt på politistasjonen for sine religiøse aktiviteter, angrep politiet datteren i deres hjem og sparket henne gjentatte ganger i hodet til hun ble bevisstløs.

I hovedstaden Tashkent truet en politimann med å drepe baptisten Anvar Rajapov om han ikke godtok en bot på 80 ganger månedslønn, som han har fått på grunn av det politiet kaller "religiøse aktiviteter".

"Jeg har gjort i stand en øks for deg, og jeg vil løpe etter deg og observere deg, og om nødvendig, drepe deg," har denne politimannen sagt.

I Tashkent har politietterforskeren Aleksandr Ten truet sønnen til et medlem av en baptistmenighet med at han vil "banke ham opp og sette ham i fengsel i tre måneder" om han ikke ville skrive under på et dokument med uttalelser mot menighetens pastor og kasserer som Ten ønsker å reise sak mot.

La oss be for våre hardt prøvede trossøsken i Usbekistan.

ABWE - en trosmisjon for å nå verden med evangeliet, del 2

I 1935 fikk Association of Baptists for Evangelism in the Orient (ABEO) sin første president på fulltid. Det skjedde etter at Mrs Peabody ble pensjonist. Harold T. Commons (til venstre) ble valgt. Frem til nå hadde veksten i misjonsarbeidet vært liten. Når Commons begynte sitt arbeid var det mindre enn 20 misjonærer som arbeidet på tre forskjellige steder på Filippinene. I 1939 begynte ABEO et arbeid langs Amazonas i Peru. Siden arbeidet ikke lenger kun dreide seg om Asia skiftet også misjonsorganisasjonen navn til Association of Baptists for World Evangelisation (ABWE). Til tross for vanskeligheter i forbindelse med 2. verdenskrig så man vekst i arbeidet, både i antall misjonærer og misjonsfelt.

Harold T. Commons ledet arbeidet i utrolige 35 år! Da han gikk av med pensjon i 1971 ble Dr. Wendell Kempton (til høyre) valgt til ny president. På dette tidspuntet var det omtrent 350 misjonærer som hadde sin tjeneste i 12 land.

På de 30 årene Dr Wendall Kempton ledet ABWE vokste antallet misjonærer til over 1000 som arbeidet i over 50 land.

(fortsettes)

Mange besøkende og løftesavleggelse i Taize

4000 gjestet Taize i forbindelse med Kristi himmelfartsdag. De kom fra mange forskjellige kanter av verden. Og 300 deltok i en pinsefeiring hvor en broder fra Tyskland, avla løftet om å forbli i kommuniteten livet ut.

Til de mange besøkende sa bror Alois, som nå leder Taize-kommuniteten:

"Her, i bønn, har vi gleden av å komme sammen med mange andre. Å synge sammen vekker en djup bønn inne i oss."

Han fortalte om en av brødrene som bor i Algerie i den kommuniteten som Taize har der, og som nylig var på besøk i Taize:

"Menneskene der fortalte hvor viktig det var for dem å vite at i mange land i verden fantes det mennesker som var oppmerksomme på dem og som støttet dem."

Varsku her: Hver eneste uke legges en frikirkeforsamling ned i Sverige!

Hver eneste uke legges en frikirkeforsamling ned i Sverige! Det er den usminkende sannheten som viser alvoret i den åndelige situasjonen i nabolandet vårt.

Dette fremgår av en undersøkelse som Öyvind Tholvsen, lederen for forsamlingsprogrammet til Evangeliska Frikyrkan har gjort. Undersøkelsen er riksdekkende. Det eneste lyspunktet er at antallet medlemmer ikke minsker i samme takt.

Til svenske Dagen sier han:

"I Sverigeundersökningen kan man bland annat se att 333 församlingar, mer än en per vecka, har lagts ner. Det är 50 procent mer än församlingsminskningen mellan 2000 och 2005. Som exempel kan man ta Jämtland där en fjärdedel av alla församlingar försvunnit på fem år. För landet i stort gäller 13,2 procent."

En av årsakene til at antallet forsamlinger som legges ned øker mener Tholvsen å finne i det faktum at det er mindre prestisje i dag å legge ned en forsamling enn det bare var for noen få år siden. Men påpeker også at det er en strukturforandring som holder på å skje:

"År 2000 fanns 1 100 församlingar med 25 medlemmar eller färre, i dag är siffran endast 820. Antal medlemmar har minskat med 7 100 personer de senaste fem åren. En genomsnittlig församling har 91,3 medlemmar, för fem år sedan var genomsnittet 87,6.- Antalet församlingar minskar betydligt mer än antal medlemmar. Vi har 10 procent färre församlingar, men bara 3,2 procent färre medlemmar. Detta är hoppingivande," sier Tholvsen til Dagen.

Om samme undersøkelse ville blitt gjort i Norge ville man antageligvis ha kommet frem til samme resultat. Det er urovekkende med tanke på den åndelige situasjonen for fremtidens Sverige og Norge.

Se også:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=265256

Hva er apostlenes lære? Del 7

I motsetning til dagens forkynnere og forkynnelse, var apostlene tydelige også når det gjelder forkynnelsen av Dommen.

I listen over det som hører med til "den mer grunnleggende læren om Kristus", nevner Hebreerbrevets forfatter dette:

"evig dom". (Hebr 6,1-2)

I Apg 24 ser vi at apostelen Paulus ikke tar hensyn til hvem han taler til, og på den måten kompromisser med evangeliet. Han står fremfor landshøvdingen Feliks og hans jødiske kone Drusilla. Det står at Feliks sendte "bud på Paulus og hørte ham tale om troen på Kristus." (v.24)

Hadde dette vært i 2011 hadde Feliks og Drusilla mest sannsynlig fått servert en tale om Guds kjærlighet, og den alene. Men apostelen serverer salt mat!

"Mens han la ut om rettferdighet, avhold og den kommende dommen ..." (v.24)

La oss stanse opp litt. Hvem er det Paulus forkynner for? Det er ingen hvem som helst. Det er selveste landshøvdingen. Denne Feliks var opprinnelig en slave hos Antonia, mor til keiser Klaudius. Da han ble frigitt giftet han seg med en sønnedatter til M. Antonius og den egyptiske dronning Kleopatra. Slektskapet med keiseren gjorde at han raskt steg til høye stillinger i statens tjeneste. Han var kjent for sin grusomhet. Når han gifter seg for tredje gang er det med Drusilla. Selv i møte med så fornemme mennesker forkynner apostelen et uavkortet evangelium og det innebærer også at man forkynner at livet har to utganger: evig liv eller evig fortapelse. Det er ingen vei midt i mellom.

Til og med i det som kalles Den lille Bibel møter vi dette:

"For så har Gud elsket verden at Han ga sin Sønn, Den Èneste, for at hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv."

Her settes "evig liv" opp mot "fortapelse", og en dag kommer det en dom hvor utfallet skal bestemmes.

Hebreerbrevets forfatter beskriver det som skal skje den dagen vi er kommet dit i den menneskelige historien at alt er sluttført og vi har nådd målet, med disse ordene:

"Men dere er kommet til Sions berg og til den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, til en talløs skare av engler, til festforsamlingen og menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i himlene, til Gud, alles Dommer ..." (Hebr 12,22-23)

Her beskrives Gud som "alles Dommer". Dette er også en side av Guds vesen. Apostelen Peter beskriver det slik: "Og når dere påkaller Vår Far, Han som uten forskjell dømmer etter enhvers gjerning, så gå med frykt all den tid dere er utlendinger her." (1.Pet 1,17)

I neste artikkel skal vi se nærmere på hvilke prinsipper Gud dømmer etter, og hva som kan frikjenne oss fra dommen.

(fortsettes)

Bloggen Monastisk er oppdatert

Nedenfor finner du en artikkel jeg har skrevet om behovet for åndelige veiledere. På bloggen Monastisk finner du en oppfølging av denne artikkelen: Staretsen Silouan's betraktning om skriftefaderens tjeneste, og om en munks opplevelse av å se en skiftefar til i mot skrifte.

Bloggen Monastisk finner du her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Behovet for medvandrere som selv har gått veien

En gang i livet, om du er heldig, møter du noen som er større enn livet, noen som er forbundet med Gud, og som med sin modenhet, innsikt og visdom hjelper deg videre på Veien. Som ikke overkjører deg, men som har gått et veistykke og lært gjennom lidelse, forsakelse og tro - og som kan veilede. Være en medvandrer. Som gjennom eget liv har modelert noe som synes.

Dette ser jeg som det aller største behovet i Kristi kirke på jord i dag.

Men slike åndelige fedre eller mødre finnes det ikke mange av. Årsaken er jo at de fleste liker seg best i rampelyset hvor de får oppmerksomhet. Få er de som velger å trekke seg tilbake for å leve i bønn, og leve innfor Guds ansikt. Men det er jo disse vi trenger! Mer enn de som søker plattformen eller prekestolen. Jo - vi trenger grundig bibelforkynnelse! Derom hersker ingen tvil. Men jeg ser at behovet er enda større for mennesker som kan være veivisere! Ikke teoretikere, men praktikere! Mennesker som selv har gått veien, og som er i stand til å leve levd liv med andre. Og som forstår at den veien de selv har gått, ikke nødvendigvis er samme veistykket andre skal gå, men som gjennom den erfaring de selv har ervervet kan peke på Veien - den alle må gå. Den veien er Kristus.

Jeg ser en kirke som blir mer og mer utarmet og fragmentert. På den ene siden sliter vi med de store utfordringene som liberal teologi representerer, og som ødelegger innenfra. På den andre siden opplever vi en åndelig armod fordi det som serveres fra talerstolen er en så tynn suppe, at få overlever som troende på den. Og livet ellers er så stresset for mange at de ikke har tid for å vandre med hvilepuls.

Derfor trenger vi åndelige veiledere. Staretser. Mennesker som lever med Gud på en slik måte at det er synlig for andre, og som gjennom det livet de lever har mat å gi andre.

Jeg ber om at menn og kvinner kalles av Gud til å trekke seg tilbake, at de må leve med Gud og formes av Ham, slik at de i neste omgang kan bli åndelige fedre og åndelige mødre, som kan hjelpe oss ut av vårt uføre.

Billedtekst: En russisk ortodoks munk. Maleri av Aleksandr Kosnichyov, 2006)

Millioner på millioner av mennesker trenger Jesus!

David Platt (bildet), mannen som har skrevet boken "Radical", som jeg har omtalt på bloggen en rekke ganger, talte på morgenmøtet onsdag i forbindelse med årsmøtet til Sørstatsbaptistene i Phoenix.

Platt, som er pastor for The Church at Brook Hills i Birmingham, kalte hver pastor som var tilstede på årsmøtet, om å lede menighetenes medlemmer til å nå de unådde med evangeliet. David Platt minnet tilhørerne på at omlag 6.750 folkegrupper regnes som unådde.

- Millioner på millioner av mennesker trenger Jesus, sa Platt, og understreket at det er pastorens oppgave å få menighetene de tjener til å engasjere seg i misjonsarbeid for verdens unådde folkegrupper.

Platt sa i sin tale at han ikke mente å undervurdere den oppgaven den enkelte menigheten har lokalt, men "på samme tid er global misjon tragisk neglisjert". Han viste til Jemen som et typisk eksempel:

"I Jemen bor det åtte millioner mennesker, men bare 20-30 av dem er kristne. Det er et problem. Millioner på milloner av mennesker har ikke tilgang på evangeliet."

David Platt gjør mer enn å påpeke dette. Deler av året tilbringer han ute blant de mest neglisjerte folkegruppene, ofte med fare for eget liv, for å gi dem evangeliet.