Et herlig pinsemøte i Israels fjellbygder

I dag feier vi minnet om Marias besøk til Elisabeth. Det ble et pinsemøte! Den profetiske ånd er tilstede, og Maria saligprises som hun som skal føde Gud-Ordet. Hun omtales som 'vår herres mor'.

Les mer på bloggen Monastisk, som du finner her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Muslimer vinnes for Jesus i Etiopia

Meserete Christos - eller Grunnvollen Kristus - er navnet på mennonitene i Etiopia. Nå ønsker de å tenne en brann for misjon og evangelisering. De satser på å trene misjonærer for tverrkulturelt misjonsarbeid i de 27 distriktene de arbeider.

Yemiru Tilahun, til høyre på bildet, som er lederen for misjonsavdelingen til Mennonitekirken i Etiopia, tror Gud har kalt dem til å hjelpe til med å utruste bevegelser som har til hensikt å nå den muslimske delen av befolkningen med evangeliet:

'Gud gav oss ilden, og vi vil gi den videre,' sier en av de 35 misjonærene som fikk være med på et treningsopplegg i Mese­rete Kristos College i Debra Zeit 6.-12 mai. Dette var første av i alt fire treningsmoduler, hvis hensikt er å hjelpe til med å plante nye menigheter. Deltagerne fikk undervisning i misjonsteologi, historie og strategitenkning. I tre dager studerte deltagerne prinsippene for teltmakervirksomhet, og mange gode ideer om hvordan de kan skape jobbmuligheter for å tjene penger til livsopphold som misjonærer ble lansert. Et annet seminar handlet om hvordan man kan nå ut til muslimer. Flere av deltagerne kommer fra muslimdominerte områder av Etiopia, eller har muslimsk bakgrunn selv.

Satt fri fra demoner

Mens Etiopias koptiske kristne kan spore sine røtter tilbake til det fjerde århundre, har de vært omgitt av ivrige, ekspanderende muslimer i århundrer. Veien til Awasa i den berømte Rift Valley som leder gjennom Oromo land er full av moskeer.

'Med hensikt flyttet vi til et område hvor majoriteten av befolkningen er muslimer,' forteller en av de etiopiske mennonite-pastorene. Han forteller om en muslimsk jente som deltar i husgruppe hjemme hos pastoren med mer enn 60 barn. En natt ble pastoren vekket midt på natta av jenta. Moren var blitt så syk. Pastoren ble med jenta hjem, ba for moren, som ble satt fri fra demoner, og ble fullstendig frisk. Hele familien kom til tro på Jesus!

I en landsby inviterte sjeiken en av mennonitene som driver en forretningsvirksomet hjem til seg fordi han ville høre om Jesus! Som en respons på dette så har denne menigheten startet en gruppe for å trene ledere. Disse forblir i sine lokalsamfunn og vitner om Jesus der anledningene byr seg.

I alt 130 personer trenes nå opp til tverrkultuell misjonsarbeid i Etiopia.

Den Hellige Ånds gjerning

Nå i kjølvannet av pinsen la oss se nærmere på Åndens gjerning:

1. Ånden gir liv

Vi blir født på ny av Ånden (Joh 3,3-8), og blir et Guds barn og lærer å kjenne Gud gjennom Ånden (Rom 5,5 og 8,14-16). Ånden blir også en indre kilde med 'levende vann'. (Joh 7,14 og v.37-39)

2. Ånden produserer frukt

Den Hellige Ånd skaper Åndens frukt, karakter, modenhet og hellighet i våre liv (Gal 5,22-23).

3. Ånden utruster til tjeneste

'Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner ... og helt til jordens ende'. (Apg 1,8) Se også Apg 2,17-18 og 1.Kor 12,7-11.

Det nye testamente taler om å ha 'samfunn med Den hellige ånd' (2.Kor 13,13), og at vi skal bli 'fylt av Ånden' (Ef 5,18) Det skjer ikke bare en gang, men vi må stadig på nytt drikke av Ånden. Det åndelige livet er ferskvare.

Ganske enkelt genialt!

Ganske enkelt genialt! Det var min første reaksjon når en venn av meg forleden dag presentere for meg 'Bibelleseplankalender for 2012'. Jeg ante ikke at noe slikt eksisterte.

I et meget hendig format, akkurat passe til å få plass i lomma, har Bibelselskapet produsert en bibelleseplan som følger kirkeåret. Boka leses på tvers, og det er plass til å gjøre seg små notater i margen. Det er en tekst for hver dag, enten fra Det gamle- eller Det nye testamente, og i den nye oversettelsen fra 2011. Flere av bibelleseplanene som eksisterer på markedet er for ambisiøse for de fleste. Her er det en kort tekst for hver dag, som de fleste vil klare å få med seg.

Selv om vi snart har kommet til juni, skaffet jeg meg et eksemplar av denne i går, og den blir min følgesvenn resten av året. Jeg håper inderlig Bibelsselskapet fortsetter å produsere en for neste år!

Sverige har fått sin første anabaptistiske bondegård

Nei, dette er ikke Amish-land i USA, men Skövde i det sørlige Sverige!

Tre svensker vurderte å følge Old Order Amish og flytte til Amerika, men valgte å bli hjemme og leve som Amish i hjemlandet.

Skjegget, hattene og hodedekket er på plass, det samme er bokstavelig talt, hestekreftene. De ytre likhetene er ikke til å ta feil av.

'Vi så i de gamle Amish-gruppene i Nord-Amerika et godt eksempel på hvordan man kan leve ut den kristne tro akkurat slik Bibelen lærer', sier Dan­iel Placzek, en av tre svensker, som har valgt å leve ut troen i en enkel anabaptistisk livsstil.

Placzek vokste opp i Tyskland, og har romersk-katolsk bakgrunn. Han ville gjerne leve et liv preget av en enkel livsstil, og ønsker å produsere sunne økologiske landbruksprodukter. Hånd- og hestekraft er nøkkelord i denne sammenhengen. De ønsker å være selvforsynte.

'Vi tror Bibelen sier at vi trenger å arbeide med jorda', sier Placzek, og siterer Ordnung, et sett med livsprinsipper brukt av noen anabaptistiske grupper. 'Vi skulle dyrke jorda, som bønder, med hester og plog'.

Daniel Placzek fant likesinnede blant noen lutheranere i Sverige. De vurderte seriøst å flytte til USA og slå seg i lag med Amish-folket der.

'Slik vi opplevde det fant vi ikke noe av det opprinnelige evangeliet i de kirkene i Europa vi oppsøkte, som vi ønsket å leve ut', sier Placzek.

Det ble likevel ikke noe av flyttingen, så de valgte å etablerte en bondegårds-kommunitet som de kalte Arvidstop. Martyrs Mirror, den store samlingen med anabaptistenes martyrfortellinger, og den første komplette bønneboken for tyske mennoniter, første gang publisert i 1739 danner noe av basisen for det teologiske fundamentet for kommuniteten. Annenhver uke samles de til oppbyggelsesmøter hvor de synger acapella fra den tyske salmeboken Ausbund, prekenen holdes derimot på svensk. Mye oppmerksomhet gis til anabaptistiske skrifter fra 1600-1700-tallet.

De kaller seg bare kristne. Arvidstorp er bare navnet på gården. Kontakt holder de med andre anabaptistiske grupper rundt om i verden.

Stedet har sin egen nettside:

 http://www.arvidstorp.com/

Å ære Gud med ens hjerte

Ved en anledning siterer Jesus et ord fra profeten Jesaja, og det ordet utfordrer meg veldig for tiden:

'Dette folket ærer meg med leppene, men hjertet er langt borte fra meg'. (Matt 15,8)


Det er altså mulig å be, uten å be. Man kan bruke en mengde ord, uten at hjertet er med. Uten at ens liv egentlig er berørt i det hele tatt. Jeg synes det er skremmende. Det er derfor ikke uten grunn at Guds ord avslører denne sannheten for oss: 'Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det'. (Ord 4,23) Det er altså noe som vi må prioritere fremfor alt annet: bevare vårt hjerte!


Den syriske munken, Hl.Makarios, fra det fjerde århundre, er en av hovedkildene til det vi kan kalle for 'hjertets spiritualitet', dette som mer enn noe annet kjennetegner den ortodokse tradisjonen. 


Hjertet blir hos den hellige Makarios, det sentrale tema for hans åndelighet. Vi ser dette når vi leser hans berømte homilier. Det var om dem John Wesley sa: 'Jeg leste Makrios og sang'.


I fysisk forståelse er jo hjertet kroppens viktigste organ, kritisk viktig for livet; hos Makarios, blir hjertet noe mer komplekst, det får en metafysisk og mystisk dimensjon, og blir det sentrale punktet i ens personlighet. Alt det som bor i vårt hjerte vil påvirke hele ens liv: ens sjel og kropp.


I Salme 64,7 heter det:


'det er store dyp i menneskets hjerte'. 


I helliggjørelsesprosessen kommer Jesusbønnen oss til hjelp, og den hjelper oss også til at bønnen berører vårt hjerte, når vi lærer å be den i takt med vårt åndedrag:


'Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm Deg over meg, en synder'.


Jeg ber denne, og jeg øver meg i å be en bønn jeg har lært av biskop Martin Lönnebo, en bønn som kalles 'vandrerbønnen', som man kan be i takt med ens gange:


'Alle mine ord og tanker, Jesus, la dem glede Deg'.

Bildet er brukt som en illustrasjon på hjertet, det indre livet vårt.

Syrisk ortodokse biskoper besøker sårede - får 100.500 USD fra anabaptiser for å kunne fortsette sitt arbeid

Mens den pågående og forferdelige volden pågår i Syria, når Den syrisk ortodokse kirken, ut til de lidende i byen Homs som har mistet sine hjem, buskap, og familiemedlemmer.

I Homs, hvor regjeringssoldater og soldater som representerer opposisjonen har kjempet med tungt artilleri mot hverandre, har sivile, deriblant 50.000 kristne, flyktet fra byen, og har tatt tilflukt i omkringliggende landsbyer. Selv Den syrisk ortodokse kirken i Homs er blitt tømt. Nesten alle innbyggerne i Homs har mistet sine jobber, forretninger og skoler er stengt, de forretningene som fortsatt er åpne har ingen kunder.

De omkringliggende landsbyene har gjort en fenomenal innsats i å ta vare på de mange flyktningene, men nå er de også svært presset.

I april dro biskop Selwanos Petros al-Nemeh - som selv har mistet sitt hjem og kirke i Homs, sammen med Eustathius Matta Roham, som er biskop i en av landsbyene som omkranser Homs, for å besøke de mange som er skadet på grunn av krigshandlingene for å bringe dem trøst og håp.

En av de som de besøkte var en mann som hadde vært utsatt for kidnapping og tortur (bildet). De møtte også en ingeniør hvis hus hadde brent ned og som hadde mistet jobben. De to får stå som eksempler på de mange de besøkte for å bringe dem trøst og håp.

Mennonitenes Sentralkomite har bevilget 100.500 USD og gitt dem til Den syrisk ortodokse kirken for at denne kirken skal kunne fortsette sitt viktige diakonale arbeid i denne svære krisetiden for Syria. Det kaller jeg ekte søskenkjærlighet!

Syv gode råd for å hindre å bli utbrent i tjenesten

Pastor Thom S. Reier (bildet) har skrevet en artikkel med gode råd for å hindre at en pastor blir utbrent i tjenesten. Den er basert på en undersøkelse blant en rekke pastorer i tjeneste. Man behøver ikke være pastor for å nyte godt av disse rådene:

1. Husk på ditt kall. Tjenesten kan være tøff og møkkete. Den kan være frustrerende og forvirrende. Men om vi klarer å huske hvem det var som kalte oss og hvem som holder oss oppe, er vi i stand til å holde ut. Da forstår vi at vi ikke gjør tjenesten i egen kraft.

2. Be for dine kritikere. Kritikk er en av de mest nevnte årsakene til utbrenthet. Pastorer som ikke er utbrent, har fortalt meg at de har lært seg til å be for sine kritikere nær sagt hver dag. Det har gitt disse pastorene et helt nytt perspektiv. Noen av dem kan også fortelle at de har merket en endring hos sine kritikere rett etter at de begynte å be for dem.

3. Vent en dag med å respondere på det dine kritikere sier. Enkelte pastorer forteller at deres tjeneste fikk seg et slag når de begynte å besvare sine kritikere negativt, enten ved å skrive til dem, oppsøke dem eller ringe dem. Nå venter disse pastorene en hel dag før de responderer, og de er forundret over å se hvor annerledes deres egen respons er.

4. Vær selektiv i måten du bruker tiden din på. Som pastor trenger du det. Familien din trenger det. Hver uke. Hopp ikke over fridager. Reis på retreat. Mist ikke familien din i ditt forsøk på å redde menigheten.

5. Finn en venn å dele byrden med. For noen pastorer er det en annen pastor. For andre er det en pensjonert pastor. Noen kunne fortelle at deres konfident ble deres bestevenn. Pastorer trenger noen de kan stole på for å lesse av seg sine byrder.

6. Neglisjer ikke bønnelivet ditt. Pastorer jeg har snakket med forteller at når deres bønneliv ebbet ut, økte følelsen av utbrenthet seg. Bønn er en pågående samtale med Gud, men den er også en måte å få påfylling,

7. Neglisjer ikke tiden med Guds ord. Vi hører historier om pastorer som ikke lenger leser i Bibelen. Da øker også følelsen av utbrenthet seg. Men den personlige bibellesningen skal ikke være prekenforberedelser! Dette er en personlig andaktsstund.

Bærere av Den Hellige Ånd

Om jeg levde livet mitt med bevisstheten om sannheten i ordene fra 1.Kor 6,19-20 er jeg ganske sikker på at vi ville levd annerledes:

'Vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den hellige ånd som bor i dere, og som er fra Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv. 20 Dere er kjøpt, og prisen betalt. Bruk da kroppen til Guds ære!'

Det kan være godt - men samtidig også utfordrende - å minne hverandre om dette nå i etterkant av pinsen. Når hverdagene begynner igjen. Troen har lett for å bli intelektuell, som et sett tanker, men troen må også få sin praktiske utfoldelse i våre liv. Om jeg levde med bevisstheten om at jeg er bærer av Den Hellige Ånd, ville det få praktiske konsekvenser. Kan jeg med mitt liv ære den Ånd som bor i meg? Hva ser de som ser meg?


Om dette kretser mine tanker for tiden. Jeg lengter etter at evangeliet mer og mer skal forkroppsliges i våre liv. At kristen tro ikke skal handle så mye om ord, men at troen formidles gjennom kjærlighetshandlinger.

Vitnene

Når pinsedagen er til ende, er vi tilbake til hverdagene, som vitner!

For det var dette det handlet om!

'Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner ...' (Apg 1,8)

Ordet vitne og martyr er det samme ordet på gresk. Og de første disiplene - iført kraften fra det høye - tok til gatene, bokstavelig talt, avla sine vitnesbyrd om 'det de hadde sett og hørt', og som de ikke kunne la være å snakke om, og ble forfulgt, mange av dem gav sitt liv for Jesus. Kirkeveksten i den første kristne tiden var eksplosiv.

Det er to ting som skaper dårlig samvittighet blant kristne: deres manglende bønneliv, og deres manglende evangeliseringsiver.

For noen år siden ble en mann frelst i en menighet jeg var pastor for. Han ble det vi kaller 'radikalt omvendt'. Hele livet hans ble satt på hodet. Mannen var så kalt av Gud at etter en gudstjeneste kom han fram til meg, og bokstavelig tok meg i jakkekragen, dro meg ned på benken på første rad og sa: 'Jeg må bli frelst!'

I dagene som fulgte måtte Rune fortelle alle sine kamerater om Jesus. Men det stanset ikke der. Han måtte også stanse alle som han møtte på gata, og fortelle dem om Han som så radikalt hadde grepet inn i hans liv, og reddet ham fra den evige fortapelsen.

En dag ringte Rune. Han var bekymret; ville vite om det var normalt at kristne fortalte om Jesus til alle de møtte?

Om det normalt? Jeg tenkte, og jeg sa det høyt: Du er nok mer normal enn mange kristne, Rune!

Full av nyfunnen glede og begeistring som nyfrelste gjerne har måtte Rune fortelle alle og enhver om Jesus. Og slik skulle det jo egentlig være. Det var hva de første kristne gjorde. Vi derimot er blitt mer satt, mer fulle av visdom, tror vi! Og tenker at de gyldne anledningene må gis oss. Men bruker vi dem - om vi er ærlige? Jeg gjør ikke det så ofte.

Kanskje trenger vi alle å iføres kraft på nytt? Det står jo om at vi skal bli fylt av Ånden. Det er en stadig påfylling som trengs. Pinsen er ikke en dag i året, men alle dager, om vi lever i samfunnet med Den Hellige Ånd.

Frans av Assisi har sagt de ordene som utfordrer meg mest for tiden: 'Forkynn alltid, om nødvendig anvend ord'.

En pinsevenn på tusentallet

Noen hymner av Symeon den nye teologen er min pinselektyre. Jeg har skrevet om Symeon (949-1022) tidligere på bloggen. Symeon er mer enn kanskje noen annen Den Hellige Ånds teolog. På den tiden handlet ikke teologi om akademiske karakterer og dokorgrader. Teologen var en kjempe i bønn, den fremst blant de vi kan kalle 'Gudselskerne', en Åndens mann som lot seg forme i lønnkammeret.

Jeg kjenne meg rik som kjenner et menneske som Symeon. Han er en god følgesvenn, en åndelig veileder. En sann pinsevenn.

Hymnene hans har en særegen rytme som innbyr til ettertanke. De gir oss et eksempel på en djup tro som øser av Skriften, henter uttrykk fra Kirkens tro og stanser i tilbedelse av Den uutgrunnelige, Den treenige Gud: Fader, Sønn og Helligånd.

'Kom, Du den eneste' lyder det i en av hymnene, når Symeon ber til Den Hellige Ånd, og så legger han til: 'Kom sannhets lys, kom evige liv, kom tildekkede hemmelighet! Kom herighet uten navn! Kom Du usigelige, kom Du evige jube. kom Du lys som aldri dør ut'.

Denne pinsen har jeg kjent en slik djup takknemlighet og ærbødighet innfor ordene fra 1.Kor 2,10:

'For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud'.

Gud er å blir et mysterium, men i samfunnet med Den Hellige Ånd, oppdager vi stadig nye ting, som Ånden henter fram for.

God respons og åpenhet på bønneseminaret i Bamble frikirke

Når dette skrives så er seminaret i Bamble frikirke (bildet) over, og gudstjenestefeiringen i morgen, 1.pinsedag, gjenstår.

Jeg var veldig overrasket over at så mange deltok på bønneseminaret, en slik strålende og varm pinseaften. Det ble mange gode samtaler i pausene, og en svært åpen og mottagelig forsamling å snakke til. Må si at May Sissel og jeg trives veldig godt blant de mange, flotte medlemmene av Den evangelisk lutherske frikirke, som vi har møtt ulike steder i landet. En åpenhet for Den Hellige Ånd, en tørst etter Gud og en raushet i møte med mennesker. Slik har vi opplevd denne delen av kirkefamilien. Det var også fint å oppleve å møte lesere av bloggen! Takk for at dere tok dere tid til å komme til Bamble denne dagen! Håper dere hadde noe igjen for å være med.

Jeg talte både om den prosessen vi opplever når Gud blir taus og vi ikke opplever bønnesvar, og hvordan vi kan leve med våre hverdager, og samtidig be. Det siste temaet fortsetter jeg på under 1.pinsedagsfeiringen i morgen.

Nå er natten her, og vi går til ro, spente på hva Gud vil overraske oss med under gudstjenesten i morgen. Jeg gleder meg til den.

Med kurs for Bamble

Da setter vi kursen mot Bamble. I ettermiddag og i kveld, samt 1.pinsedag, skal vi være sammen med frikirke-folket i Telemark i Bamble frikirke. Jeg skal dele noen tanker med dem om den erfaringen vi alle gjør oss, av at Gud av og til blir taus. Og jeg skal snakke om det å vandre med Herren 'med hvilepuls'. Det passer jo bra slike herlige sommerdager som vi opplever forsmaken av nå om dagene.

Jeg regner med at bloggen vil bli oppdatert også i pinsen.

I mellomtiden vil jeg få ønske alle bloggens lesere en velsignet pinse. Vi trenger alle å bli 'fylt av Ånden' - jevnlig, og hvorfor ikke nå - i pinsen? Alle vi fikk Den Hellige Ånd i fødselsgave den dagen vi tok imot Jesus som vår Frelser og Herre. La oss drikke djupt av Ånden. Den kilden går ikke tom. Ånden er det levende, friske vannet!

Øvresalens bønneskole

Det var her - på Øvresalen i Jerusalem - de var samlet, de 120, ventende på det Jesus hadde omtalt som 'Faderens løfte'. Vi leser i Apg 1,14 at 'alle disse holdt seg samstemmig til bønnen og påkallelsen'. Det er kraft i det å bli enige om hva man skal be om. Da skal det gis oss, sa Jesus.

Dagene mellom Kristi himmelfart og pinse var en bønneskole. Ikke det at ikke disiplene hadde bedt før, for det hadde de. De hadde sett Mesteren be. De hadde selv bedt Ham om å lære dem å be. Men nå måtte de sette ut i livet det de hadde lært de tre årene de hadde gått i lære hos Jesus. Nå ba de ut fra et bestemt løfte. Noe av det aller siste Jesus sa til dem før himmelfarten var dette:

'Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovet. Men dere skal bli i byen til dere blir utrustet med kraft fra det høye'. (Luk 24,49)


Det er noe spesielt å be over et løfte man har fått. Og Giveren kjente de. Nå skulle de vente på Ånden, Talsmannen som jesus kalte Ham, Han som skulle bli hos dem for alltid, og ikke forlate dem. Mens Jesus var begrenset av tid og rom mens Han vandret her på jord, er ikke Den Hellige Ånd det. Etter at Ånden var sendt er Ånden alle steds nærværende. Han er ikke bundet til Jerusalem, eller Antiokia, eller Korint, men er der hvor Kristi kropp er. 


'For med én Ånd ble vi alle døpt til å være én kropp, enten vi er jøder eller grekere, slaver eller frie, og alle fikk vi én Ånd å drikke'. (1.Kor 12,13)

Akkurat det er mitt store takkeemne dagen før 1.pinsedag. 

Ulf Ekman om 'episkope' - biskopembedet

Jeg har forståelse for at Ulf Ekmans (bildet) innlegg på Johannesakademiets temadag på Bjärka Säby mandag 21.mai vekker oppsikt i visse kretser. Men reaksjonene er veldig forutsigbare siden de fremsettes av de samme personene som bruker mye av sin tid til å skrive spaltemetre av kritikk mot Ulf Ekman og Livets Ord. Det er særlig et svensk nettforum som målbærer denne kritikken, og nettsiden opprettholdes stort sett av disse kritikken. Det er når den publiserer nye kritiske artikler om Ekman og Livets Ord at antall kommentarer kommer opp i noen hundretalls, eller er forumet ganske dødt. Men de som følger litt med vil se at det er stort sett de samme personene som sier det samme hele tiden.

Så til Ulf Ekmans innlegg. Han talte om betydningen av det greske ordet 'episkope'. Det oversettes på norsk som tilsynsmann, forstander eller biskop. Ekman forklarte hvordan ordet brukes i Det nye testamente. Hvordan en 'episkope' er satt til å våke over hjorden, og hvordan en 'episkope' levde innfor Gud og mennesker.

Ekman talte om at det ikke bare finnes en apostolisk lære, men også et apostolisk liv. Dette er nedlagt som en struktur i Kirkens vesen.

En svært interessant tese i Ekmans innlegg var denne: Vi er vant med å tenke på vekkelse som noe som er en utgang fra institusjonen kirke, men når vekkelsen modner leder den til et inntog i kirken. Og kirken er en storhet som blir synlig i og overvåkes av biskopen.

Så langt jeg kan se er dette er i samsvar med den undervisningen som Ignatios av Antiokia gir til menigheten i Efesos:

'For Jesus Kristus, vårt urokkelige liv, er Faderens vilje, likesom biskopene, som er innsatt over den vide jord, er i pakt med Jesu Kristi vilje. Derfor sømmer det seg for dere å løpe i samsvar med biskopens vilje, hva dere også gjør. Deres presbyterium, som bærer sitt navn med rette og er verdig for Gud, er nemlig bundet sammen med biskopen slik som strengene til harpen'. (Brevet til Efeserne, v.3-4 i De apostoliske fedre, Luther forlag)

Det er omkring år 70 at Ignatios blir biskop for menigheten i Antiokia, og han står i den umiddelbare tradisjonen etter apostlene.

Det var tydelig at Ulf Ekman mener at biskopsembetet er gitt til Kirken. Det er av Gud, og er en garanti for enheten i Kirken.

Peter

Ulf Ekman var åpen med at han mener at det er Peter Jesus sikter til når han sier: 'På denne klippe vil Jeg bygge Min menighet'. 'Det finnes ingen av apostlene som er omtalt så ofte og så mye som Peter,' sa Ekman. Så langt jeg kan se ut fra det Ekman sa mener han at Petersembetet fortsetter i kirkens vigslede biskoper.

Gode og praktiske bønneråd for hverdagslivet

Nå ved pinsetider er det en glede å kunne gi videre noen gode bønneråd av staretsen Porpgyrios (bildet), en av vår tids karismatikere! Den greske prestmunken, født i 1906 og død i 1991, var en av munkene på Athos, kjent for sine åndelige nådegaver og evne til å skjelne ånder. Jeg skal komme tilbake med en nærmere presentasjon av ham senere på bloggen. Her er noen av hans bønneråd:

'Be for dem som fremmer anklager mot dere. Si: 'Herre Jesus Kristus, forbarm Deg over oss', ikke 'forbarm Deg over ham', og den som anklager deg vil bli omfavnet av denne bønnen. Sier noen noe som opprører deg? Gud vet om det. Hva du trenger å gjøre da er å åpne dine armer og si: 'Herre, forbarm Deg over meg', og gjør din anklager ett med deg. Og Gud vet hva som torturerer anklageren din dypt i hans indre, og når han ser din kjærlighet, så skynder Han seg for å hjelpe. Han søker vårt hjertes lengsel. Hva er det den hellige Paulus sier i Romerbrevet? 'Han som gransker hjertene, vet hva Ånden vil; for Ånden ber for de hellige etter Guds vilje'. (Rom 8,27)


Be for renselsen for hver eneste person så du kan imitere englenes bønn i ditt liv. Ja, englene ber ikke for seg selv. På denne måten ber jeg for mennesker, for Kirken og for kirkens kropp. I det øyeblikket du ber for Kirken er du løst fra dine begjær. I det øyeblikket du forherliger Gud, roer din sjel seg og blir helliggjort av guddommelig nåde. Dette er den kunst jeg ønsker du skulle lære'.

The Book of Common Prayer 350 år denne måned

Denne måned fyller Book of Common Prayer 350 år. Mange mener at denne slitesterke bønneboken har hatt like stor innflytelse som den svært anerkjente King James Bibelen.

Rev Richard Hoyal, som er prest ved Christ Church i Bristol, England, sier at selv i det i økende grad sekulære England så holder Book of Common Prayer stillingen.

'De som kommer hit for å feire gudstjeneste med oss gjør det fordi de liker å ta del i denne tradisjonelle formen for gudstjeneste - det er en kontinuitet og skjønnhet ved den, som de moderne gudstjenestene ikke har,' sier Rev Hoyal til Christian Post.

The Book of Common Prayer inneholder setningeer som 'peace in our time',  'ashes to ashes' og 'to death to us apart'.

Språket er vakkert, lyrisk og poetisk og selv om det er 1600-talls engelsk er det likevel bemerkelsesverdig tilgjengelig:

'Den er budskapet til The Church of England', sier Rev Hoyal.

Det var etter at den engelske kirken brøt med Den romersk-katolske at The Book of Common Prayer ble utviklet, og den ble til stor hjelp for folk flest fordi den ikke var på latin, men på engelsk.

Hva gjør vi med uretten?

Visste du at 10.000 barn dør av feilernæring, mens omlag 15.000 bønder begår selvmord hvert år på grunn av uoverkommelig gjeld til såkorns- og gjødselprodusenter?

Dette kom frem når generalsekretæren for European Baptist Mission, Christoph Haus (bildet), talte på misjonskonsilet i Gandia, som ligger i nærheten av Valencia i Spania, nylig.

Christoph Haus talte over teksten fra Matt 6,33:

'Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg'.

Han innrømmet at han ikke hadde vært synlig opptatt av hva begrepet 'rettferdighet' betyr i et misjonsperspektiv. Han la til:

'I misjonsarbeidet må ikke spørsmål om økologi og rettferdighet bli obskure. Gud ønsker ikke at urett skal forekomme, men at hver har det en trenger for å kunne leve'.

Selv synes jeg det er veldig interessant å se hvordan profetene i Den gamle pakt talte ut mot de som begår urett mot andre, og den første menigheten var opptatt av å samle inn penger til de fattige, og ta seg av enker og foreldreløse.

Dagens 'profeter' synes å være mest opptatt av hvordan hver enkelt av oss skal ha framgang og bli velsignet. Sjelden hører jeg de tale mot uretten og for de undertrykte og fattige. Kan det være at de ikke profeterer sant? 

Troens langsomme og gode rytme

Å leve livet i langsomhetens rytme er godt for sjelen, fordi den da henger med, og ikke blir igjen langs veien, men den er også helt nødvendig for vår modning som kristen. Utålmodighet skaper spenning og fører til uro og åndelig rastløshet. Problemet er at vi så gjerne vil noe hele tiden. Se fremgang. Bety noe. Leve i noe spennende. Ikke i det hverdagslige. Men det er i hverdagene våre vi vandrer med Kristus - ikke en gang i fremtiden. Vi kjenner nok alle på at livet løper fra oss, det er så mye vi skulle ha rukket.

Tid brukt på vårt åndelige liv er likevel aldri bortkastet tid. De ni dagene fra Kristi himmelfart og frem til pinse, kalles for 'Pinsenovenen'. Det er dagene disiplene ventet i Jerusalem før Ånden falt. 'Og se, jeg sendeer over dere det som min Far har lovet. Men dere skal bli i byen til dere blir utrustet med kraft fra det høye'. (Luk 24,49) Av og til må vi vente på at det Gud har talt om skal gå i oppfyllelse. Profeten Habakkuk skriver om dette:

'Herren svarte meg: Skriv synet tydelig på tavler så det er lett å lese! For synet venter på sin fastsatte tid, det vitner om enden, og det lyver ikke. Om det drøyer, så bare vent! For komme skal det, det kommer ikke for sent!' (Hab 2,2-3)

Hos profeten Jesaja heter det: 'Den som tror, har ingen hast'. (Jes 28,16)

Jeg kjenner av og til på rastløsheten. Både den fysiske og den åndelige. Det er lett å bli distrahert, og opptatt med ting. Gode ting, i og for seg, men likevel fører de til at jeg mister konsentrasjonen, og ikke minst min åndelige oppmerksomhet - og det stjeler min fred. I stedet for fred blir jeg urolig. Selv det gode kan bli det aller bestes verste fiende.

De ni dagene disiplene ventet i Jerusalem var dager brukt i bønn. Det forteller Lukas oss i Apostlenes gjerninger. Hensikten med bønnen er ikke å dra Gud nærmere oss selv, for Han bor djupt inne i oss ved sin Ånd. Hensikten er å nærme oss Ham slik at vår samtale blir mulig og vi blir oss bevisst Hans nærvær.

Jeg lever etter en regel. Det er befriende. Denne regelen er utarbeidet av 'Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby', og som jeg er en del av, og den hjelper å holde meg på veien, og til å holde fokus. Lederen for kommuniteten, Peter Halldorf, skriver i en av sine betraktninger nå i pinsenovenen:

"En mycket enkel övning kan leda oss allt djupare in i Guds mysterier – om vi envist håller oss till den. Men den som inte är beredd att gå en yttre väg, gör inte heller framsteg på den inre vägen".

Hjertesykdommen min tvinger meg til å måtte gå sakte. På en måte hjelper den meg til å forstå at vi kommer nødvendigvis ikke frem til målet ved å gå den raskeste veien. For ved å skynde oss hender det ofte vi går glipp av det som skjer underveis.

Mennoniter hjalp orkanofre med åtte millioner USD

Mennonite Disaster Service har brukt åtte millioner USD og arbeidet i syv år med å hjelpe ofrene langs Gulf-kysten etter orkanen Katrina og Rita. Gulf-kysten er en region i USA som består av kysten til delstatene som grenser til Mexicogulfen – Texas, Louisiana, Mississippi, Alabama og Florida. Dette er praktisk kristen nestekjærlighet i Bergprekenens ånd. Omlag 70 personer som arbeider for Mennonite Diaster Service, lokale pastorer og andre var 16.mai samlet i New Orleans for å sette en endelig sluttstrek for et svært vellykket prosjekt. 'Passing the Torch' er det prosjektet som Mennonite Disaster Service har arbeidet lengst med i sin 62 årige historie. 


Orkanen Katrina er den femte dødeligste orkanen som noensinne har rammet USA. Den slo til i august 2005. Bare dager etterpå var hjelpemannskaper fra Mennonite Disaster Service på plass. Mindre enn en måned senere rammet orkanen Rita omtrent de samme områdene. Det er den fjerde mest intense atlantiske orkanen som noen gang er registrert.

Pastor Charles Duplessis, som ikke bare mistet huset sitt, men også kirken han var pastor for, Mount Nebo Bible Baptist Church, var en av de mange som var møtt frem for å takke for all hjelpen de hadde fått:

'Jeg vil takke dere som elsker Gud, og som elsker mennesker, enten de kjenner Gud eller ikke', sa pastor Duplessis.

Han fikk sitt hus bygget opp igjen takket være Mennonite Disaster Service.

På bildet ser du pastor Charles Duplessis som omfavner en av hjelpearbeiderne for Mennonite Disaster Service.

Mytene om den kristne staten: Forbanne myndighetene - eller være en velsignelse?

Det er interessant at flere kirkehistorikere og kirkevekstforskere hevder at ingen tid er så lik vår som den første kristne tiden.

De første kristne levde i et flerkulturelt samfunn. De måtte forholde seg til fremmede religioner. Til en hard okkupasjonsmakt, keiserdyrkelse, et samfunn preget av urett. Og de ble forfulgt. De 'bekjente at de var fremmede og hjemløse på jorden'. (Hebr 11,13) Samtidig med alt dette opplevde de at mennesker kom til tro, ble døpt og lagt til menigheten 'Og hver dag la Herren til nye som lot seg frelse'. (Apg 2,47) Og vi vet at tallet på troende vokste med tusener.                                                                         

Likevel leser vi ikke noe sted i Apostlenes gjerninger at de beskjeftiget seg med politikk. Vi leser ikke noe sted at disse tusener av kristne samlet seg i protester mot beslutninger foretatt av senatet i Rom, og som fikk følger for de som levde i Romerriket, også i avkroken Israel. Vi leser ikke noe sted at de dro til Rom, og forbannet keiseren eller senatets medlemmer.

Hva gjorde de? De forkynte Kristus!

De levde i menighetsfellesskapet og ut fra dette tjente de det samfunn de bodde i: 'Alle de troende var ett i hjerte og sinn, og ingen regnet det de eide som sitt eget; de hadde alt felles. Med stor kraft bar apostlene fram vitnesbyrdet om at Herren Jesus var stått opp, og stor nåde var over dem alle'. (Apg 4,32-33)

Kampen de kjempet var ikke mot mennesker! Når myndighetene forfulgte dem, ba de for øvrigheten, og velsignet den. Vi leser ikke om noen av de profetene som ble gitt til den nytestamentlige forsamlingen som forbannet politikere eller øvrighet. Når de ble truet, gikk de til Gud med truslene! Les Apg 4,23-31. Og legg merke til hva de ber om! De ber om at helbredelser og tegn og under skal skje. De lyser ingen forbannelser over dem som forfulgte dem.

I det brevet som apostelen skriver til den kristne forsamlingen som finnes i keiserbyen Rom, heter det: 'Velsign dem som forbanner dere, velsign, og forbann ikke'. (Rom 12,14)

Endringen kom med keiser Konstantin

Så skjer det noe. Noe tragisk. Mange av keiserne hadde forsøkt å utrydde den kristne troen gjennom grusomme forfølgelser. Forfølgelsen kom i bølger. Innimellom var det forholdsvis rolig. Men uansett hvor mye de ble forfulgt, de kristne øket i antall. Noe måtte gjøres. Det var keiser Konstantin som fant på det geniale: I stedet for å forfølge de kristne, la oss bli venner med dem, og på den måten få kontroll over dem! Som sagt, så gjort.

Og med keiser Konstantin kom statskirken. Og ideen om den kristne staten. Og nå snus det meste på hodet. Fra å være en forfulgt kirke, blir kirken selv en som forfølger. Det våpenløse evangeliet forkynt av kristne som ikke ville forsvare seg med våpen, ikles nå våpen av den keiserlige makten. Fra år 416 kunne ingen være en del av den keiserlige hær med mindre han var en kristen!

Tilbake til originalen

Det finnes ingen tanke om noen kristen stat i Det nye testamente. Som kristne er vi ikke satt til å forsvare et stykke jord. Vi er kalt til å forkynne De gode nyhetene om Guds rike. Det riket har en annen konge, Jesus, og andre lover, Bergprekenen. Vi er kalt til å være salt og lys, i en mørk verden. Til å forkroppslige Kristus, være Hans bein og armer, forbinde sår, lege, gi mat til de som sulter, kle de nakne, besøke de ensomme, ta oss av enker og foreldreløse og tale mot urett. Når vi gjør Kristi gjerninger forkynner vi Kristus. Ikke bare med våre ord, men med våre liv.

Bildet viser inngangen til en av de eldste kirkene vi kjenner.

Ikke bare be - men lev mer lik Jesus!

'Ikke bare be, men lev mer lik Jesus!'

Det var budskapet Tony Campolo (bildet), gav baptister i Storbritannia, på deres årskongress 4.-5. mai i London. De 3000 deltagerne fikk høre en engasjert sosiolog, professor og baptist, tale til dem om det som opptar ham mest: hvordan vi kan ligne mer på Jesus og på den måten påvirke samfunnet.

'Vi trenger å leve ut en livsstil som Jesus. Det er ikke nok å strekke hendene i været på et lovsangsmøte, Kristus er langt mer opptatt av at Hans etterfølgere gjør Hans vilje. Og den er klart beskrevet for oss i Bibelen. Vi er kalt til å møte de fattiges behov, og å stå opp for rettferd. Om vi ikke gjør det vil den baptistiske bevegelsen dø ut', sa Tony Campolo, og la til: 'Baptister trenger ikke bekymre seg over at Storbritannia blir mer og mer verdslig. Jesus vil bruke deg til tross for dine tilkortkommenheter. Bruk 15 til 20 minutter hver dag i stille refleksjon, og åpne deg for Den Hellige Ånd. Hvis den baptistiske bevegelsen skal ha en fremtid, trenger vi å være et særegent folk som er åndsfylt'.

Det er ikke bare engelske kristne som trenger dette budskapet - vi trenger det så sårt her i Norge også!

Elva, ikke treet, er bildet på hva Gud gjør i dag

Treet med den tykke stammen og med de mange grenene, er et ofte benyttet bilde for å forklare hvordan ulike kirkefamiliene har oppstått, og likevel hører sammen.

Samuel Rubenson, professor i kirkehistorie ved Lunds Universitet, presenterte et helt annet bilde; bildet av en stor elv, med mange små bielver, når han holdt sitt innlegg på temadagen på Bjärka Säby mandag. Som jeg har nevnt på bloggen var det meningen at jeg skulle ha deltatt på temadagen som Johannesakademiet arrangerte på Nya Slottet Bjärka Säby, men det ble for langt å reise på grunn av mine hjerteproblemer.

Mange sideelver, bekker, strømmer - alt dette søker sammen for så å renne ut i det store havet. Slik er det også med kirker og samfunn, mente professor Rubensten. De nærmer seg hverandre og kommer til å flyte sammen i Gud. Hver enkelt kristen vil veves inn i den allmene Kirken.

Problemet for oss i dag, mente professor Rubenson, at vi har privatisert Den Hellige Ånd, og det kristne livet. Men Ånden leder alltid til fellesskap. Kjærligheten alltid sin samhørighet.

Professor Samuel Rubenson gav også uttrykk for at det ikke finnes noen mulighet til å vende tilbake til urkirken. Kirken èr. Den bærer også sin historie, og nå handler det om å se fremover. Gud er både historiens herre, men også nu'ets Gud og fremtidens Gud. Enheten ligger foran oss, ikke bak oss. Hver gang mennesker åpner seg for fellesskap og møter, øker enheten. Og Ånden fordjuper dette.

Rubenson mente også at det hele tiden har vært et mangfold i Kirken, helt fra begynnelsen av. Det tok tid før Bekjennelsene ble formulert.

Professor Rubenson kom også i sitt innlegg inn på spørsmålet om Kirkens embeter. Det er et ord Rubenson ikke liker å bruke. Mange assosierer det ordet med makt og kontroll. Derfor hører det ikke hjemme i Kirken. Der taler man heller om tjenester. Og tjenestene er der for å hjelpe oss. De soper opp etter oss, renser og betjener oss. Og tjenesten er alltid enhetens tjeneste.

Jeg kommer tilbake om mer av de andre innleggene fra denne dagen senere.

Vandring for sjelen

Sammen med min kjære datter har jeg vandret langs Mjøsa, på en sti som er en del av Pilegrimsleden. Hele skogens orkester holdt konsert, og solisten - hakkespetten - var riktig presis i sine utrolige trommevirvler i dag. Langs stien sto restene av vårens kvitsymre - jeg liker det navnet, fremfor hvitveis. Og her og der fantes anemoner ved navn Gulsymre. Ja, du leste riktig.

Anemone ranunculoides er en flerårig urt som finnes langs Mjøsa, og enkelte steder i Nord-Trøndelag, Nordland og Troms. Det er godt for sjelen dager som dette, når sommervarmen gjør sitt inntog. Alt blir så lyst og trivelig, og lettere. Det er en tid for å gå! Ikke løpe, men vandre. Her er noen meditative tanker fra i dag:

I den gode langsomhetens rytme, rekker jeg å tenke tankene ferdig.                        
I den gode langsomhetens rytme rekker jeg å ta meg fram i tilværelsen i min egen takt uten det tempo som spiser opp min fred.                                                 

I den gode langsomhetens rytme, får jeg gå i takt med hjertets slag og lungenes åndedrag.                                                                                                                        
I langsomhetens rytme møter jeg Gud, den gode følgesvennen.

Frikirken gratulerer Den norske kirke med et historisk skille

Den evangelisk lutherske frikirke gratulerer Den norske kirke med grunnlovsendringene som ble gjort i Stortinget i går. I en uttalelse fra Den Evangelisk Lutherske Frikirke heter det at mandagens stortingsbehandling markerer et historisk skille for Den norske kirke, for andre kirker og trossamfunn, og for kirkens og religionens plass i det offentlige Norge. Men Frikirken - som kirkesamfunnet heter i dagligtale - synes ikke man har gått langt nok i løsrivelsesprosessen fra Staten. I den høringsuttalelsen som Frikirken har kommet med i sakens anledning heter det:

«For Den Evangelisk Lutherske Frikirke er følgende prinsipper vesentlige for kirkeordningen:
 
1. Etter sitt vesen er kirken samfunnet av de hellige og i sannhet troende (Augustana VIII).
 
Dette må få den konsekvens for kirkeordningen at dåp og tro må være betingelser for styringsrett i kirken.
 
2. Kirkens eksistens er betinget av at evangeliet læres rent og sakramentene forvaltes rett (Augustana VII).
 
Dersom dette tilsidesettes, opphører kirken å fungere som rett kirke. Ansvaret for nådemiddelforvaltningen er gitt kirken som helhet, men i en rett kirkelig orden har mennesker som av kirken er kalt og innsatt som hyrder for menighetene, hånd om denne tjenesten.
 
3. Både stat og kirke er ordninger villet og innsatt av Gud. Men den kirkelige og borgerlige myndighet må ikke blandes sammen (Augustana XXVIII).
Kirken skal ikke gripe inn i den borgerlige myndighets område, men må kreve frihet til selv å hevde sin bekjennelse og vedta kirkelige lover, kalle sine tjenere, sjelesorg og vern om kirkens lære. Kirken må videre ha frihet til å tale folk og øvrighet til rette i for eksempel moralske, økonomiske, sosiale eller politiske forhold.»

Til Kristelig Pressekontor sier synodeforman, Arnfinn Løyning (bildet):

- Vi registrerer med glede at flere av de merknader vi hadde til foreslåtte lovendringer er fulgt opp i forliket, og vil gratulere Den norske kirke med dagen og ønske lykke til med videre arbeid for sin selvforståelse. Den videre utvikling utfordrer også oss til en fornyet refleksjon om vår egen selvforståelse.

Åndelig abrakadabra!

Dean Taylor (bildet) er redatør av 'The Heartbeat of The Remnant', et tidsskift utgitt av Ephrata Christian Fellowship, et anabaptistisk menighetsfellesskap i Pennsylvania, USA. Jeg har abonnert på dette tidsskriftet noen år nå, og får alltid noe ut av å lese det. I det siste nr som nettopp har kommet ut, forteller Dean Taylor om et besøk ved en synagoge i Brooklyn, som han nylig besøkte sammen med en gruppe studenter.

Rabbineren ved denne hassidiske synagogen fortalte om viktigheten av å henge opp skriftsteder rundt om i huset. Like viktig som at disse ordene skulle forandre deres hjerter, mente rabbineren også at skriftordene på veggen hadde en spesiell kraft i seg selv. Rabbineren hevdet at om man hadde problemer i familien - det være seg finansielle eller ekteskapelige - så var årsaken til disse å finne i at skriftordene var stavelt feil, eller at bokstavene berørte hverandre. Om en kyndig person så kunne få orden på dette, ville også problemene løse seg.

Uttalelsene fra rabbineren utfordret Dean Taylor til å tenke på hvordan han selv forholdt seg til Guds ord, og bruker det. Taylor skriver:

'Guds ord er enkelt. Men når vi ikke gjør det som står har vi en tendens til å finne på en hel del ting. Vi ender opp med merkelige 'åndelige' tolkninger av enkle sannheter i Skriften. Og enda verre, det kan ende opp med at vi 'åndeliggjør' det de viktige tingene som står der. Kristi befalinger blir da ofte byttet ut med unnskyldninger eller omskrivninger. Begreper som 'nåde' og 'tro' forvandles til åndelige nyanser uten noen som helst mening'.

Dette må opphøre, sier Dean Taylor, og legger til:

'Bibelen er enkel å forstå - bare vi ville slutte opp med å bortforklare den... Åndelig innsikt er bra, men om vi stoler på den og går glipp av de enkle ordene til Jesus, så er det egentlig den verste av alle bindinger'.

Kirken, Ånden og embetet

I dag skulle jeg ha vært på vakre Bjärka Säby (bildet), men det ble for langt for meg slik helsen min er for tiden. Jeg håper det skal la seg gjøre å reise dit når kommuniteten samles i august.

Denne mandagen pågår det et svært interessant dagsseminar på Nya Slottet: 'Kyrkan, Anden och ämbetet', hvor metropolitten Ambrosius av Helsingfors medvirker sammen med professor Samuel Rubenson, biskop Biörn Fjärstedt, biskop Martin Modeus, fader Caesarius Cavallin, biskop Anders Aborelius, pastor Ulf Ekman, pastor Liselotte J.Anderson og pastor Peter Halldorf. Redaktør Grethe Livbjerg skulle også ha deltatt, men har meldt avbud på grunn av sykdom.

I løpet av dagen skal spørsmål som hva det betyr å leve i den apostoliske tradisjonen, drøftes. Hvordan kan vi i dag forstå den tidlige kirkens visjon om at eukaristien skaper kirken? Hva er biskopens rolle i vår tids kirke, og hvordan forholder vi oss til det såkalte Peters-embetet? Hvordan kan de yngre kirkene relatere seg til kirker med rotfeste i den tidlige kristne perioden?

Tematikken interesserer meg veldig, og jeg vil tro mange med meg. Jeg håper det kommer noe skriftlig fra dette dagsseminaret en dag, slik at vi kan få del i det også vi som dessverre ikke fikk være der.

Den utrettelige evangelisten fyller 85 år i dag

I dag vil jeg hedre en mann som har vært et redskap Gud har brukt - og bruker - til å nå Norges befolkning med evangeliet om Jesus.

Asbjørn Häger (bildet) fyller 85 år i dag. Mange kjenner han som mannen som reiste land og strand rundt for å vise Billy Graham-filmer i forsamlingslokaler, på små og store steder i en årrekke. Hvor mange som har fått et møte med Gud, og har tatt et standpunkt for Jesus, gjennom Asbjørn Hägers møter, vet alene Gud. Men det er mange. Den stedelige representanten for Billy Graham organisasjonen i Norge, er en sann evangelist. Han brenner for at mennesker skal bli frelst. Og gjør det fremdeles i sin høye alder.

Det hender Asbjørn Häger ringer. At han husker en yngre kollega, og alltid er like oppmuntrende, er noe jeg har lært å sette stor pris på. Asbjørn Häger er en omsorgsfull mann med et stort hjerte for alle. Og alltid like klippefast i sin overbevisning om at Bibelen er Guds autoritative ord, gyldig for alle tider. En evangelist med en pastors hjerte - det synes jeg er en veldig god beskrivelse av denne mannen.

En  inderlig takk, kjære Asbjørn, for det forbilde du er, for den innsats du har lagt ned gjennom et langt liv for evangeliets sak i Norge, og for din fortsatte iver for at menneser skal nås med evangeliet om Jesus!

De gav sine liv for Jesus - og sine muslimske naboer

Mange har sett filmen 'Om Guder og mennesker'. På bloggen Monastisk får du i dag den sanne historien om de syv kristne munkene som levde et stille liv i bønn og nestekjærlighet blant muslimer i en liten landsby i Algerie. 21. mai 1996 ble de drept av islamister. Les historien og la deg inspirere av det livet de levde med Jesus.

Bloggen Monastisk finner du her: http://www.monastisk.blogspot.com

- Vestens kirke trenger å tie stille, og lære'

En av kristenhetens mest anerkjente journalister, Dan Wooding (bildet), tar bladet fra munnen og sier rett ut:

'Vestens kirke trenger å tie stille, og lære!'

71-åringen talte på den årlige Colorado Christian Writers Conference, som ble holdt 17.mai.

'Verdens forfulgte kristne kan lære oss så mye, men da må vi først lytte', sier Dan Wooding, og han burde vite hva han snakker, siden han har møtt så mange av dem og intervjuet dem. Noen har han også skrevet bøker om.

'Jeg har møtt noen av de mest utrolige kristne i mange av de land hvor forfølgelsen pågår. De har vært en inspirasjon for meg og jeg tror av vi som befinner oss i Vesten trenger å lære av dem,' sier Wooding.

Han uttrykker sin misbilligelse over kristne her i Vest som krangler om ting som fargen på teppene, eller at musikken er for høy. Mens kranglingen pågår er det kristne som setter livet til andre steder på grunn av sin tro.

'Nå er tiden der til at vi holder munn og lærer av disse troende som hver dag legger livet ned for Jesus. Vi har egentlig ikke noe å lære dem, men de har mye å lære oss, spesielt hvordan vi kan overleve en sterk forfølgelsessituasjon', sier Dan Wooding.

Er Grunnlovens paragraf 2 'Gudgitt'?

Han er ikke snau, Ivar Kristianslund (bildet), men det som forundrer meg mest er at pinsevenner trykker liker på en uttalelse som legges ut på Facebook, hvor Kristianslund uten å blunke hevder at 'religionsbestemmelsen i paragraf 2 er Gudgitt'! Og Kristianslund hevder sågar at "denne verdibestemmelsen er grunnleggende, og skal ikke forandres'.

Men sannheten er at Grunnlovens paragraf 2 allerede er forandret. I sin forrige form het det: 'Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget'.

Skal vi følge Kristianslunds 'logikk' så må hans uttalelse også bety at det var Gud som ville at vi skulle forby jøder adgang til Norge! For Kristianslund hevder jo at 'denne verdibestemmelsen er grunnleggende, og skal ikke endres'. Ergo gjorde man en stor feil når Grunnlovsendringen ble sanksjonert av kongen 21.juli 1851.

Ivar Kristianslund mener altså at den 'evangelisk-lutherske religion' er den Gudgitte religionen i Norge! Og dette trykker pinsevenner 'liker' på når hans uttalelser legges ut på Facebook. De må da mene at det de tror på om den frie, lokale forsamlingen, troende dåp og en ikke sakramentel nattverdfeiring er feil, siden det er Gud som har sagt at det i Norge er 'den evangelisk lutherske religionen' som er den rette. Kanskje de burde vurdere om det er pinsevenner de er, eller kanskje lese det de trykker 'liker' på en gang til?

Ivar Kristiansund mener at de av oss som ikke er enig i at Gud har bestemt at den 'evangelisk lutherske religion' er Gudgitt for Norge, må forholde oss til at Gud kommer til å holde oss ansvarlige for at vi sviktet og vi vil måtte svare for det en dag.

Å leve ut Bergprekenen i hverdagslivet

'Jeg elsker å fortelle historien om hvordan, Dietrich Bonhoeffer, på 1930-tallet, kjempet mot nazistene i Tyskland og ba for 'en ny monastisisme som hadde det til felles med den gamle at den levde i henhold til Bergprekenen', kom en gruppe kristne som kalte seg 'Bruderhof' allerede sammen for å 'leve ut Jesus'.

Det forteller, Jonathan Wilson-Hartgrove, i sitt siste nyhetsbrev.

Inspirasjonen til Bruderhof-kommuniteten var hentet nettopp fra Bergprekenen. Nazistene forfulgte dem for å være pasifister, britene anklaget dem for å være tyskere. De ble avvist med den begrunnelsen at de var idealister, senere for å være tradisjonalister. Selv fortsatte de bare å leve ut det de trodde på, og hadde Bergprekenens innhold i sentrum for sin tro. I 80 år har Bruderhof levd ærlig og åpent, med har både hatt fremgang og tilbakegang.

Jonathan Wilson-Hartgrove, selv en radikal Jesus-etterfølger, forteller at han blant annet annonsene for sommerfestivaler, konferanser og begivenheter, fant han en annonse med følgende budskap fra Bruderhof:

'Slå deg i lag med oss for en helg med felleskap, arbeid og samtaler om hvordan Bergprekenen kan bli virkelig! Ta med deg arbeidshansker og Bibelen - legg igjen campingstolen og yoga-mattene. Bergpreken-leiren vil finne sted 3.-5. august 2012 ved Mount Community (tidligere Mount St. Alphonsus), i nærheten av Hudson River. I løpet av helgen vil vi lese og søke å forstå Jesu radikale undervisning i Matt 5-7.

Jesus krever mer enn ord av oss. Så, hjelp oss mens vi hamrer, svetter, skrubber og former dette historiske, tidligere seminaret, til en kommunitet fokusert på kjærlighet til Gud, og tjeneste for andre. Gjennom inspirerende arbeid, fellesskap og levende interaksjon håper vi at Bergprekenen kan revitalisere oss og forandre oss'.

Jeg er enig med Jonatan Wilson-Hartgrove at en slik weekend som dette ville jeg gjerne ha vært med på!

Du finner ut mer om denne weekenden her:

http://mountworkcamp2012.blogspot.com/

På bildet ser du Eberhard Arnold som grunnla Bruderhof-kommunitetene.

Minnet om et smil

Lørdagskvelden ble jeg sittende å tenke på en samtale jeg hadde på Nya Slottet Bjärka Säby med Hans Johansson (1950-2008). Jeg minnes den med glede, takknemlighet og vemod. 29. februar 2008 dør han helt uventet mens han er ute på en joggetur på hjemstedet Rimforsa.

Hans Johansson (bildet) ble ekstra nysgjerrig da han hørte at jeg hadde studert på Örebro teologiske seminar. Mellom 1979-1992 hadde var nemlig Hans Johansson lærer der. Jeg fortalte ham at jeg var ordinert baptistpastor, og han fortalte om sin bakgrunn som pastor i Filadelfiakyrkan i Örebro, Stockholm Vineyard og tiden som en av grunnleggerne av Tomaskyrkan i Stockholm, hvor han også var pastor. Vi fant hverandre denne morgenen gjennom mange like erfaringer, synspunkter og ikke minst gjennom den samme lengselen vi bar på: lengselen etter autentisk kristent liv. Slik dette livet ble levd og erfart blant de første kristne.

Hans Johansson vokste opp i Mullhyttan i vestre Närke, og sammen med sine foreldre var han aktivt med i baptistmenigheten på stedet. På 1970 tallet utdannet han seg som sykepleier. I 1972 dro han til Iran, med sin kone Lisbet og en gruppe anglikanske misjonærer. Det var her hans store interesse for teologi for alvor ble vekket. Og det var her - i møtet med den karismatiske bevegelsens spontanitet, og Den anglikanske kirkens levende liturgi, at den spirende lengselen etter det autentiske kristenlivet fikk grobunn.

Han bar denne lengselen med seg og lot den få vokse. Allerede mens han var pastor i Filadelfiakyrkan begynte han å feire regelmessige nattverdgudstjenester, og når han grunnla Tomaskyrkan, som ble en del av Evangeliska Frikyrkan i Sverige, så fortsatte han å invitere til nattverd hver eneste søndag.

Men det var på Bjärka Säby at hans øyne virkelig ble åpnet for nattverdens betydning. Nattverdliturgien som feires på Øvresalen har sitt utspring i nattverdliturgier helt tilbake til 300-tallet.

'Jeg har funnet en skatt,,' sa Hans Johansson da han delte med meg om nattverdens betydning i sitt liv, og vi snakket om den fattigdommen vi hadde opplevd i våre egne sammenhenger når nattverden ble feiret. 

Med iver og varme fortalte Hans Johansson hvordan han hadde opplevd det stille Gudsnærværet på Øvresalen. Og jeg forstod hva han snakket om. Jeg hadde erfart det samme. Det siste Hans Johansson og jeg gjorde sammen var å feire eukaristien på Øvresalen. Vi delte brød og vin sammen, mens tårene rant nedover kinnene våre i djup takknemlighet for det vi fikk være med på.

I går tenkte jeg på hans vakre smil og hilsenen han gav da vi tok farvell med hverandre. Han håpet å se meg snart igjen. Vi hadde funet hverandre som brødre i troen. Slik ble det ikke. Hans Johansson gikk i forveien til de himmelske boliger.

Evig ihukommet, som våre ortodokse venner sier, når noen dør i Herren.

De ni dagene vi venter på pinsen

Bloggen Monastisk er oppdatert med en artikkel om Pinsenovenen, de ni dagene med utgangspunkt i Kristi himmelfartdag og frem til pinsedagen. Dager disiplene brukte i bønn og venting på Øvresalen. Før det uventede skjedde.

Du finner bloggen Monastisk her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Katherina Buhr Martens - en troshelts historie, del 3

Her fortsetter tredje og siste del av den sterke og dramatiske historien om livet til Katherina Behr Martens:

Der, i fangeleiren, begynte jeg å søke Gud med større iver. Selv om vi ikke hadde sett noen Bibel på mange år ønsket jeg av hele mitt hjerte å få skaffet meg en. En dag hørte jeg om en kvinne som hadde gjemt en. Hun ønsket ikke å låne den bort, men jeg tigget og ba så lenge at hun til slutt gav etter for maset mitt. Jeg forstod ikke så mye av det jeg leste, men jeg leste om Jesu korsfestelse, og jeg forstod hva den handlet om. Det holdt for meg, og jeg satte min lit til Jesus.

En stor elv rant gjennom fangeleiren vår. En dag, på elvebredden på den andre siden, kom to menn i heftig krangel mens de lesset en jernbanevogn. En av dem bannet og sverget aldeles forferdelig. Den andre mannen, Sergeij, irettesatte ham og sa: 'Frykter du ikke Gud som kan høre alle ordene du sier?'

'Jeg har ingen Gud', ropte dem andre mannen, og bannet enda mer.  Men en annen arbeider i fangeleiren overhørte denne kranglingen, og fattet håp! Så snart han fikk en mulighet tok han kontakt med Sergeij, og i dypeste hemmelighet spurte han: 'Kunne det være at du og jeg er brødre?' Sergeij så overrasket på mannen. Men etter en tids samtale kunne de kysse hverandre på kinnet som et tegn på at de to var brødre i Kristus. Hvilken glede det var at de to visste om hverandre i fangeleiren!

Fra den dagen av begynte de to å møtes i hemmelighet for å oppmuntre hverandre og be sammen. En etter en fant andre ut om dette og slo seg i lag med dem. Selv noen få av oss unge kvinnene begynte å komme til disse hemmelige samlingene. Noen hadde i sitt eie en sangbok som var aldeles i filler. Ingen av oss kjente sangene. Vi hadde ikke sunget dem på mange år. Men det var som et mirakel. Når vi leste den første linjen kom tonene til meg, de jeg hadde sunget for lenge siden i min barndom sammen med min far.

I juni 1949 ønsket vi å bli døpt. Vi dro langt ut på tundraen hvor en elv kom ned fra fjellene. Det var fremdeles snø på markene og vannet var forferdelig kaldt. En av brødrene tok ni av oss ut i elva hvor vi sto i en halvsirkel rundt ham. Så døpte han oss, en etter en. Den påfølgende natta ble flere døpt.

I fangeleiren bygget vi små hus med fire rom, en ovn og det var plass til et par i hvert av disse rommene. Det var i et av disse jeg giftet meg med en av de nye troende, Johann Martens, som kom fra landsbyen Kleefeld i Molochna kolonien. Vi bodde i et hus med et annet par som var troende, og to som ikke var det. Det var her datteren vår Erna ble født.

Det var så mye jeg ikke forstod om Gud og Bibelen, men vi hadde mye glede over å kjenne Ham, selv når vi ble forfulgt. En av brødrene fikk ansiktet slått i stykker, alt var knust, han var gul og blå, mens andre ble slått og mishandlet. Noen ble tatt vekk fra fangeleiren og de omkom et eller annet sted. Vi vet ikke hvor. Mannen min ble en av lederne i denne kristne gruppen.

Fra Vorkuta - nær Arkangelsk - ved Det arktiske hav, kunne Katherina, hennes mann og deres datter, reise tilbake til Kasakhstan en dag, og der ble de i mange år sammen med andre som var tvunget i eksil. Helt frem til Perestroikaens tid. Da flyttet de til Tyskland og senere til Australia hvor de ble en del av den anabaptistiske kommuniteten Rocky Cape Christian Fellowship.

Ny kraftig forfølgelse mot iranske kristne pågår nå

Iranske kristne må forberede seg på en ny bølge av forfølgelse. Fra velinformerte kilder vet vi at iranske myndigheter iransk sikkerhetspoliti nå infiltrerer de mange husmenighetene. Fordi vekkelsen i Iran er så sterk, og det kommer så mange ukjente til møtene, vet man ikke alltid hvem angiverne er. Det er hovedsaklig husmenighetene i de store byene som nå er målet for infiltrasjonsforsøket.

De som arbeider for sikkerhetspolitiet merker seg hvem som er pastor og ledere i disse husmenighetene. Disse vil så senere bringes inn for politiet og vil da bli arrestert og torturert.

Et tidligere medlem av den iranske sikkkerhetsgarden, Reza Khalili bekrefter at iranske myndigheter har startet den nye offensiven mot landets kristne. Han sier at prestestyret er svært frustrerte over at så mange iranere velger å bli kristne.

La oss intensivere våre bønner for våre iranske trossøsken!

Mennoniter rekker hendene til hverandre over landegrensene

I morgen avsluttes en fire dagers europeisk mennonite-konferanse. "Hender som strekker seg over grensene" har vært motto for samlingen, som har ført anabaptister fra en reke europeiske land sammen i sports- og fritidssenteret "Forum Sumiswald" i Sumiswald i Sveits.

Konferansen "MERK 2012" har i løpet av de fire dagene tatt et håpefullt standpunkt mot all segerering og eksklusjon, i tråd med Jesu lære og eksempel. Konferansen utfordrer kristne til å være et annerledes eksempel som teller i våre destruktive samfunn, og vil oppmuntre til å leve som tjenere og forsonere overfor ulike grupper av mennesker, fordi:

* Gud har rakt ut hånden i Jesus Kristus
* Den Hellige Ånd frigjør oss og gjør det mulig for oss å rekke ut hånden til de som samfunnet ellers avviser
* Jesus, som Guds representant, inviterte menneskene til sitt bord som var avvist fra samfunnet og trosfellesskapet, til sterke reaksjoner fra samtidens religiøse samfunn.

Konferansens deltagere ønsker også å rekke hender over landegrensene i Europa, for å hjelpe hverandre med å være Kristi disipler og skape forsoning og håp.

Bildet viser programkomiteen i arbeid i forkant av konferansen.

Har tilhengerne av Grunnlovens paragraf 2 tenkt på dette?

Har det noen gang slått motstanderne av at grunnlovens paragraf 2 endres - at paragraf 2 ikke har vært noe hinder for at Norge fikk Abortloven, eller den nye kjønnsnøytrale ekteskapsloven?  Den hindret heller ikke at  kristendomsfaget ble fjernet fra skolen, heller ikke politisk utnevnte biskoper eller den nye samvittighetssaken for leger. Den har ikke vært til hinder for noe av dette! Det i seg selv burde være et stort tankekors.

På sin nettside hevder Ivar Kristianslund at det er viktig at 'alle kristne anerkjenner Bibelen som øverste norm for tro, lære, forkynnelse, og liv'. Det er vel ikke hva denne saken handler om! Denne saken handler om den lutherske trosforståelsen skal være normen. Ivar Kristianslund argumenterer for at 'det flotte med 'Den evangelisk-lutherske religionen" er at den er innstilt på å ha Bibelen som øverste autoritet. Det bør alle som kaller seg kristne ha'.

Men la oss se litt nærmere på hvordan 'Den evangelisk-lutherske religionen' er forstått i grunnlovssammenheng. Da må vi gå tilbake til Christian V norske lov fra 1687, som forklarer for oss hva som ligger i dette begrepet:

"Den Religion som overenes kommer med Hellige Bibelske Skrift, det Apostoliske, Nicæniske og Athanasii Symbolis, og den Uforandrede Aar et tusind fem hundrede og tredive overgiven Augsburgiske Bekiendelse og Lutheri liden Cathechismio".

Kristianslund mener at dette er noe alle kristne burde kjempe for. Nå er det en bred forståelse blant de fleste kristne - også frikirkelige - at man slutter seg til Den apostoliske, nikenske og Athanasianske trosbekjennelsene. Men det kan ikke sies om Den augsburgske trosbekjennelsen. Ivar Kristianslund skriver at 'Augustana først og fremst er et oppgjør med katolsk vranglære', og at pinsevenner og baptister, om enn de har et annet syn på dåpen og nattverden, er enig i det meste som står i den og i Luthers lille katekisme. Så dårlig kan det da ikke stå til i Kristianslund's kunnskap om hva Den augburgske trosbekjennelsen inneholder. Der står det svart på hvitt:

"De fordømmer gjendøperne som forkaster barne dåpen og påstår at barna blir salige uten dåp". (Artikkel IX om Dåpen)

Har de pinsevennene jeg ser engasjerer seg i denne saken, tenkt over dette? De kjemper altså for å beholde en paragraf som i sin yttereste konsekvens fordømmer den læren de selv tror på!

Vrangforestillingene om 'statskuppet' 21. mai

21. mai får Norge en ny grunnlov. Fra da av har landet vårt ingen statsreligion. Det burde glede alle som tror på den frie, selvstendige kristne forsamlingen, slik den beskrives i Det nye testamente. Selv de som representerer Den norske kirke sier at de 'ikke vil savne den gamle paragraf 2 som innebar at staten var bundet til en bestemt kristen troslære'.

Så skulle man tro at alt var bare fryd og gammen. Men sjelden har vel hardere ord blitt felt over kristne medsøsken som i denne saken. Frontet av Kristent Samlingsparti blir hele grunnlovsendringen karaterisert som et 'statskupp', som 'avkristning' av landet, og Ludvig Nessa går så langt som å si at 21. mai kommer til å bli verre enn 9.april 1940 og 22. juli massakren! De som måtte mene noe annet enn dette blir av motstanderne av grunnlovsendringen karakterisert som 'landssvikere', 'forrædere' mot Gud og Norge. Det er skremmende å se at enkelte av tilhengerne av den gamle grunnlovsteksten uten å nøle bruker de samme ordene som en viss massemorder. En av de som bruker sterkest ord skriver:

"Folket blir lurt og islam inntar posisjon skritt for skritt. Naivitet utkonkurerer stanhaftighet og tro. Kristendommen får sterk konkuranse av multikulturalismen, der de inntar Lover og land sakte men sikkert skritt for skritt. Humanismens naivitet blir et redskap for islam og de vil til syvende og sist bli et offer for dem. Får multikulturalismen fotfeste, blir humanismen feid av banen. Våkn opp humanetikere! Våkn opp kristne! Naivitet for multikulturalismen og deres avguder vil legge en sløvhetens ånd over alt folket og de vil sannsynlig bli en del av den. Grunnloven må ikke rokkes og "moderniseres". La oss reise oss mot avkristningen av Norge".

Vedkommende snakker om også om 'onde åndsmakter som får lovfestet spillerom i vårt land'. 
 
Andre snakker om at pastore, prester og forstandere som er for grunnlovsendringen er som modene Ba'als profeter!

Hva saken dreier seg om:

Dette handler ikke om - som det feilaktig påstås at Islam likestilles med kristendommen,  eller at Jesus forsvinner fra Grunnloven. Har disse som påstår dette i det hele tatt lest paragraf 2 i Grunnloven, slik den står? Og forslagene til grunnlovsendringene? Det er nesten så man er fristet til å tro at de ikke har det.


Grunnlovens paragraf 2 lyder i dag:


"Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage deres Børn i samme".

Dette endres til:

 «Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv». I tillegg gis Grunnloven et formål: «Denne Grundlov skal sikre Demokrati, Retsstat og Menneskerettighederne.» 

Grunnlovsendringen innebærer at det er Luther som forsvinner, ikke Jesus! 

 Svein Arne Lindø, leder i Kirkerådet, skriver klokt om det som nå skjer:

"Kirken kommer ikke til å savne den gamle § 2 som innebar at staten var bundet til en bestemt kristen troslære. De nye formuleringene kombinerer på en god måte en henvisning til vår kristne arv og menneskerettighetene. Slik jeg ser det, er Norges kristne forankring minst like sterk med den nye formuleringen av § 2 i Grunnloven. Dessuten skal kirken stå i første rekke for å forsvare enkeltmenneskers rett til beskyttelse og verdige liv, også om de ikke tilhører kirken.

Vi må bekjempe vrangforestillinger om at "de norske verdiene" er truet av et åpent fellesskap med respekt for mangfoldet.

Endringene i Grunnloven påvirker relasjonen mellom kirke og stat her i landet. Vi får en Grunnlov som tydeligere ser på Den norske kirke som det trossamfunnet den alltid har vært. Men lovformuleringer vil ikke avgjøre kristendommens fremtid i Norge. Levende menigheter skapes av levende mennesker som følger Mesterens oppfordring om å følge Ham".

Det er kanskje på tide for enkelte å besinne seg, og tenke seg litt om, og være litt mer forsiktig med ordbruken.

Katherina Buhr Martens - en troshelts historie, del 2

Her fortsetter den sterke og dramatiske historien om Katherina Buhr Martens, og den anabaptistiske gruppen i Ukraina hun tilhørte. Første artikkel ble publisert i går:

Min far fikk ansvaret for kyrene, og han klarte den oppgaven godt. Men den dagen han fikk en utmerkelse for å ha utført en så god jobb, kom myndighetene og hentet ham. Moren min viste dem diplomet han hadde fått, og ba dem være så snill å gå. Men de lo, og kastet innrammingen med diplomet i tilbake til moren. Jeg så aldri min far igjen. Så kom de tilbake og tok mor. Fordi jeg på det tidspunktet allerede var 13 år ba de meg om å gå av sted og skaffe meg mitt eget levebrød. Min søster Lena og min bror Abram ble tatt med til et statlig barnehjem. Men jeg ville ikke forlate dem, så jeg insisterte på at vi skulle holde sammen. Slik ble det.

Mor kom tilbake fra fangeleiren etter en lang tid. Hun var for syk og utarmet etter det harde oppholdet der til å klare å arbeide i noen særlig grad etterpå. Hun tok på seg å sy for de som trengte det. Så brøt den 2. verdenskrig ut og tyskerne kom til Russland.

I løpet av en natt i 1941 samlet de oss sammen alle vi som fremdeles oppholdt oss i landsbyen, mesteparten kvinner og barn, og førte oss til jernbanestasjonen sammen med 6000 andre. Jeg var 17 år den gangen. Tyskerne hadde allerede kommet så nær at russerne åpnet ild. Hele natten raste kampene. Man kunne høre kulene som hvinte over over hodene våre. Neste dagen stuet de oss inn i jernbanevognene, et hundre eller mer inn i hver vogn. Men vi kom ikke langt. De hadde sprengt broene. Stadig måtte vi vente. Vi måtte til slutt snu, og ta en annen rute. Først etter flere måneders reise kom vi til Kasakhstan i Asia.

Kasakherne ville ikke ha dem, og behandlet dem ikke pent. Derfra fant de veien til Kirgisistan, hvor de først plasserte oss i huset til en annen familie. Vi hadde ingenting å spise eller kle oss med. Så arresterte de søster Lena og meg. Min mor sa til oss: 'I konsentrasjonsleirene vil dere i det minste gi dere noe å spise. Resten av oss vil sulte ihjel'. Det skulle også skje ikke lenge etterpå. Lillebroren min, Abram, var ute for å se etter frø og bær som de kunne spise. Da han kom tilbake fortalte folk i landsbyen ham at han ikke behøvde å gå hjem. Men han gjorde det. Der satt hans mor i en stol - død.

Ingen brydde seg om å ville begrave henne, men endelig kom noen og dro kroppen hennes ut i buskaset rundt huset og begravet henne der. Broren min la ut på landeveien, og tigget til seg mat såvidt nok til å holde ham i live. En natt kom han til en stor elv, Irtysh. Han var for svak til å komme seg ombord i en ferje som fraktet folk langt over til den andre siden, til byen Povlodar. Noen soldater fant ham liggende i en grøft, og de tok ham med til et barnehjem, hvor han vokste opp i gudløs elendighet.

I mellomtiden hadde Lena og jeg og en rekke andre blitt ført nordover. De hadde presset oss sammen, som sardiner i boks, inn i krøttervogner, mer enn hundre i hver vogn. Reisen tok over en måned. Alltid lenger nordover. Mange ganger sto vi stille på et sidespor. Vi ventet på sørgående tog som kom fra kullgruvene. Vognene ble etter hvert svært skitne, og vi ble syke på grunn av mangel på mat. En gang om dagen gav de oss noe å spise, et lite brød. Vann kunne det gå lenge mellom hver gang vi fikk. Jeg fikk utslett over hele kroppen. De var så smertefulle at jeg skrek hver gang noen kom borti meg hver gang toget stanset, eller tok av igjen.

Jeg hadde allerede hatt malaria da vi oppholdt oss lenger sør, og jeg følte meg ikke bra. Klærne våre hang i filler og klarte ikke lenger å dekke kroppen vår. Vi forsøkte alle å dele på det vi hadde. Skoene mine ble etter hvert så ødelagte at de nesten ikke dekket noe av foten. Det ble kaldere og kaldere etter hvert som vi dro nordover. Vi passerte den arktiske sirkelen, og kom til Vorkuta, til nordkysten av Russland. Det var oktober når vi kom fram dit og de etterlot oss på stasjonen. Nei, vi ble ikke stående. Vi danset, for å holde på varmen.

Endelig tok de oss til badehusene hvor de dro av oss de skitne klærne våre. Det som var igjen av mine klær var nærmest blitt en del av kroppen min, det satt fast sammen med det strørknede blodet fra de mange sårene mine. De gav oss alle mannsklær, Jeg takket Gud også for det. Så ble vi satt til å arbeide. Grave grøfter i den frossne jorda for å lage fundamentet til en ny byggning. Vi hadde ingen spader, så vi måtte bruke det vi fant, eller hendene våre. Etter en stund ble jeg så syk at jeg ikke kunne gå. De fant ut at jeg hadde tyfus og jeg lå døende i flere måneder.

På dette punktet i historien tar Katherina en pause i fortellingen, ser på Peter Hoover og sier:

"Weet jie, mijn Lewen ess enn Wunde Gottes" - du vet, livet mitt, er et Guds under'.

(fortsettes)

Bildet viser landsbyen Niolaipol som Katherina kom fra. Her var det en gang en blomstrende mennonite-koloni. Nå står husene tomme.