Underviser på menighetsweekend for Risør frikirke

Denne helgen skal jeg være sammen med 50 medlemmer av Risør frikirke, på menighetsweekend på Fjelltun leirskole i Drangedal (bildet). Jeg er invitert til å undervise om hverdagslig bønneliv, og hvordan vi kan vandre med åndelig hvilepuls i trygg forvissning om å være elsket av Gud. Risør frikirke er et nytt bekjentskap for meg. Jeg traff pastoren der i forbindelse med en undervisningsdag jeg har årlig med praktikumstudentene i Den evangelisk lutherske frikirke. Det skal bli fint å være sammen med menigheten på dette leirstedet.

Jeg vet ikke om hvilke muligheter det er for å oppdatere bloggen denne helgen, så jeg kan ikke si annet enn at du må kikke innom for å se! Ønsker alle bloggens mange lesere en velsignet helg.

Når troen tømmes for bibelsk substans, del 2

Om de første kristne heter det at 'de holdt urokkelig fast ved apostlenes lære ...' (Apg 2,42) Det fantes altså en lære som beskrev den kristne troens innhold som ikke skiftet med vær og vind, men som var noe konkret, tydelig, ufravikelig. Noe man holdt fast ved. Vi finner denne læren uttrykt i den apostoliske undervisningen, slik den gjengis i Apostlenes gjerninger og i brevene. En tidlig trosbekjennelse gjengis av apostelen Paulus i 1.Tim 3,16:

'Og det må alle bekjenne - stort er gudsfryktens mysterium: Gud åpenbart i kjød, rettferdiggjort i ånd, sett av engler, forkynt blant folkeslag, trodd i verden, tatt opp i herlighet'.

Her ser vi en av den kristne tros grunnpilarer: Gud åpenbart i kjød. Kirken har gitt oss sitt vakreste ord for å beskrive dette, nemlig: Inkarnasjonen. På norsk finnes det et gammelt ord for det samme: Guds menneskevorden. Det er at Gud blir menneske i Kristus. Dette som evangelieforfatterne beskriver så vakkert når de maler Jesu fødsel for oss i så vakre ord og fremskaffer slike vakre bilder hos oss som leser dem, er helt grunnleggende i den apostoliske undervisningen. Men dette skulle det stå kamp om i den tidlige kirkens historie. Den unge kirken ble utsatt for gnostisk lære, som satte de første troende på en virkelig prøve. Gnostikerne ville ikke høre om noe slikt. For dem var det uhørt at Gud hadde blitt menneske. Her beskrives også Kristi himmelfart.

I dag står det også strid om hva apostolisk lære handler om. For den tidlige kirken handlet denne lære om Jesu fødsel, død, oppstandelse og himmelfart. Alt dette var for dem udiskutable sannheter. De rokket ikke ved dem.

Den tidlige kirken har hjulpet oss til å sette ord på den apostoliske undervisningen ved å gi oss Bekjennelsen fra Nikea 325/Konstantinopel 381. Den rammer grunnsannhetene i den kristne troen inn for oss. Apostolisk tro er ikke noe uklart og usikkert. Det viser Trosbekjenelsen oss. Bekjenner man seg til den er man på trygg grunn.

På bildet ser vi en kirke hvor Den nikenske trosbekjennelsen er malt på veggen.

Felles bønnesamling i Kristi himmelfartskapellet

I dag tidlig kom representanter for ulike kirkesamfunn i Vestre Toten kommune sammen i Kristi himmelfartskapellet, for å be. Det er første gangen det skjer med denne gruppen, og det var fint å kunne løfte frem for Herren ulike bønneemner for Den norske kirke, Frikirken, Frelsesarmeen og Baptistmenigheten. Raufoss skal ha besøk av Egil Svartdahl denne helgen, så det var naturlig å be både for ham og fellessmøtene som skal være i Kulturbygget. Og mens vi var i bønnekapellet ba vi også for våre syriske venner. Etter at vi fikk korset fra Syria i gave til Kristi himmelfartskapellet, er våre trossøsken der blitt et fast bønneemne.

Og nå i september begynner vi å feire våre ukentlige økumeniske nattverdgudstjenester. Det skjer hver onsdag kl.18.00. Kapellet har fått sin egen blogg, som du finner her:

http://www.kristihimmelfartskapellet.blogspot.com

På den bloggen vil du finne viktige oppdateringer om nattverdgudstjenestene, og andre samlinger vi kommer til å ha i dette bønnekapellet.

Vigslingen av kapellet vil skje søndag 30.september. Jeg kommer tilbake til det senere på bloggen.

Bildet viser korset på taket av Kristi himmelfartskapellet.

Når troen tømmes for bibelsk substans, del 1

For en god del år siden snakket jeg med en redaksjonssjef i en kristen dagsavis. Da han hørte at jeg var baptistpastor, som jeg var på den tiden, ble han ivrig og sa: 'Vi trenger dere. Dere er mer teologisk reflekterte enn oss pinsekarismatikere!'

Det er mulig han hadde rett - den gangen. Jeg er ikke så sikker på om det stemmer lenger. Jeg tror det dessverre er slik at i mange frikirkelige sammenhenger tømmes troen for bibelsk substans. Det man sitter igjen med handler stort sett om hva man føler er rett. Bevisstheten om hva Bibelen faktisk lærer, er liten. Det kan ha å gjøre med at det som sies fra talerstolen heller ikke har så mye substans. Man snakker mye i dag om hvordan man kan få bedre selvbilde, hvordan man kan leve lykkelig, og hvordan Gud kan velsigne. Lite om korset, lite om etterfølgelsen, og hva den virkelig innebærer. Og lite om temaer som dåp, nattverd, rettferdiggjørelse, helliggjørelse.

Derimot snakkes det mye om de 'sterke møtene', om 'salvelse', om 'tegn og under', sjeldent om Åndens frukt.

Til sin unge medarbeider, Timoteus, skriver apostelen Paulus: 'Gi akt på deg selv og på læren, og fortsett med det. For når du det gjør, skal du frelse både deg selv og dem som hører deg'. (1.Tim 4,16)

Ikke mye forkynnelse av selvrealisering og tegn og under her! Nei, Timoteus skulle konsentrere seg om læren og fortsette med det. Og legg merke til hva apostelen sier: 'For når du det gjør, skal du frelse både deg selv og dem som hører deg.' 

Det er slett ikke likegyldig hva som læres og undervises. Det hjelper lite med tegn og under, at mennesker skjelver og rister, om det som læres faktisk ikke stemmer med Gud ord. Må vi passe oss så vi ikke blir så blendet av tegn og under, at vi blir forført! Og den som tror at han ikke kan bli det, er allerede forført!

Til den samme Timoteus, skriver Paulus, inspirert som han er av Den Hellige Ånd: 'Forkynn Ordet! Vær rede i tide og utide. Overbevis, irettesett og trøst, med all tålmodighet og lære. For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem. De skal vende seg bort fra sannheten, og holde seg til eventyr'. (2.Tim 4,2-4)

Legg merke til hvor mange ganger apostelen snakker om læren!

(fortsettes)

Økende forfølgelse av kristne i Laos

Forfølgelsen av kristne i Laos er blitt mer intensiv. Det opplyser organisasjonen International Christian Concern. De kjenner til at det iløpet av årets seks første måneder har vært 15 forskjellige hendelser som handler om forfølgelse. Det er samme antall som for hele 2011.

Det siste tilfellet ble rapportert inn i forrige uke. En menighetsleder i en landsby i Savannakhet provinsen, som ligger i de sentrale delene av landet, ble arrestert etter at myndighetene ble opprørt da de fikk høre om at antallet kristne øket sterkt i akkurat denne landsbyen. Menighetslederen ved navn Bountheung fikk klar beskjed om at han og de 300 andre kristne i landsbyen måtte frasi seg sin kristne tro 'i bytte mot retten til å fortsette med å bo i landsbyen'. Bountheung fikk også beskjed fra myndighetene at han hadde en uke på seg til å selge huset sitt, og forlate landsbyen. Han ble arrestert fordi han ikke etterkom denne ordren.

Truer med å bli fordrevet
Også i Laung Namta provinsen har de kristne det vanskelig. Der er laotiske kristne blitt truet med å bli fordrevet, og at de kommer til å miste jobbene sine på grunn av deres religiøse overbevisning.

Tidligere i år er fire kirker stengt i Savannakhet provinsen.

En menighetsleder i denne provinsen, som ble arrestert og truet til å frasi seg sin kristne tro, svarte myndigheten på denne måten: 'Gud er virkelig. Når vi tror, blir vi helbredet fra sykdom og umiddelbart satt fri fra onde ånders innflytelse. Vi kan ikke benekte realiteten i Guds kraft'.

La oss huske våre laotiske venner som nå går gjennom prøvelsens ild.

Nøden for alle de som ennå ikke har hørt evangeliet

Jeg lar meg utfordre av en lutheraner for tiden! Chuck Lindquist (bildet) er leder for The World Lutheran Misson Prayer League, som i år fyller 75 år. Denne bønne- og misjonsorganisasjonen med base i Minneapolis har norske røtter, og teller mer enn 6000 bedende medlemmer og 120 fulltids arbeidere i 20 land verden over. Jeg har fulgt organisasjonen noen år nå og gleder meg veldig over deres arbeid. Hver måned kommer bladet 'Together in Prayer', og her bidrar Chuck Lindquist med innsiktsfulle ledere.

Nå i august skriver Lindquist om de mange som ennå ikke er nådd med evangeliet:

'Det er beregnet at en tredjedel av menneskehetens familie ennå ikke har hørt De gode nyhetene. Det tilsvarer mer enn to milliarder mennesker. De gode nyhetene sendes ikke på deres radioer. De gode nyhetene er ikke tilgjengelig hos deres bokhandlere. De har veldig liten tilgang til De gode nyhetene fra himmelen overhode...'

Så legger han til: 'To milliarder mennesker. Tall som dette representerer en krise for det kristne fellesskapet - eller burde gjøre det. Siden Nytestamentes dager har vi trodd at 'det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved'. (Apg 4,12) At noen, hvor det nå enn måtte være, ikke skulle ha noen relevant tilgang til det frelsende Navnet - dèt burde representere en krise som ikke er til å bære for troende kristne mennesker'.

Hva er misjon?
Chuck Lindquist har aldeles rett. Men det ser ut til at vi kan leve riktig godt med at det forholder seg slik, for jeg tror ikke jeg overdriver når jeg sier at misjonsgløden må tennes på nytt iblant det norske kristenfolk. Vi er veldig oss selv nok.

En annen lutheraner som utfordrer meg er den lutherske missiologen, James Scherer, som beskriver kirkens misjon på denne måten:

'den spesifike intensjonen av å være vitne om Jesu Kristi frelsende evangelium ved grensen mellom tro og vantro ... Selve kirkens liv har en misjons hensikt, det er sant og visst. Men hjertet i misjonen er alltid å gjøre evangeliet kjent hvor det ennå ikke er kjent uten en spesiell og kostelig handling av å krysse begrensningens hindringer'.

Jeg ber om en ting for tiden: at jeg selv skal gripes av nøden for mennesker, og at Kristi menighet skal bli misjonsmenigheter! Måtte Norge igjen bli en stor sendenasjon for misjonærer.

'Den som har mye å si om seg selv, har aldri sett Gud'

Evan Roberts (bildet) ble Guds redskap i den store vekkelsen som rystet Wales. Hvor mange som ble himmelborgere, vet Gud alene. Men vi snakker om tusener. Vekkelsen i Wales er en av de aller største Europa har vært vitne til. Den fikk ringvirkninger mange steder i verden.

Vekkelsen i Wales hadde mange kjennetegn. Et særtrekk var at Evan Roberts ikke ville ha noen oppmerksomhet rundt seg selv. Faktisk var det slik at om han merket at mennesker så opp til ham, eller satte sin lit til ham, så dukket han ikke opp, selv om han hadde sagt at han skulle preke i den eller den kirken. Da dro han et annet sted. Evan Roberts var så vàr for Den Hellige Ånd, og Jesus skulle ha all ære.

Jeg har gode venner i Romania. Noen av dem blir brukt av Gud til å be for syke. Mange blir helbredet. Men disse bederne annonseres aldri i noen møter. De ønsker ingen publisitet om seg selv. Spør du dem om de har helbredelsens nådegave, så svarer de benektende. Men alle ser at Gud bruker dem på en mektig måte. De vil bare ikke ha noen fokus på seg selv, ingen oppmerksomhet. De er bare en ringe Herrens tjener eller tjenerinne.

Så annerledes med mange andre. Der er det fokus på navn, nådegaver. Det snakkes og skrives om at Gud er 'så sterkt til stede' i deres møter. Lytter du til dem snakker de om seg selv hele tiden. Om hvordan Gud bruker dem, om alle som er blitt helbredet i deres møter. Og mange av dem snakker veldig negativt om andre kristne - de 'religiøse'. For det er jo alltid 'de andre', aldri dem selv. Stiller noen kritiske spørsmål, så dømmer de. Og nåde den som sier noe om 'Herrens salvede'.

Den svense hellighetsforkynneren Emil Gustafson sa ved en anledning:

'Den som har mye å si om seg selv, har aldri sett Gud'.

Det er noe å hente frem igjen i våre dager - og tenke over.

Døperen Johannes sa det slik: 'Han skal vokse, jeg skal avta!' (Joh 3,30) Eller som det står i oversettelsen til Erik Gunnes: 'Han skal vokse, og jeg skal svinne bort'.

Hvem får mest ære?

Fornyelsen vi sårt trenger kommer ikke utenfra, men innenfra

Hendelser de siste dagene har styrket meg i troen på at fornyelsen vi så sårt trenger, ikke kommer utenfra, men innenfra. Fra det indre livet, fra tiden brukt i bønn og stillhet. Uansett hvor salvede de utenlandske predikantene enn sies å være, uansett hvor mange tegn og under de påstås å utføre. Jesus ba oss uansett ikke om å legge merke til tegnene, men frukten.

Til en kjempende, forfulgt kirke i Tessaloniki, skriver apostelen Paulus: 'For øvrig altså, brødre, ber og formaner vi dere i Herren Jesus. Likesom dere har lært av oss hvordan dere bør vandre og være til behag for Gud - slik dere også vandrer - så må dere gjøre enda større framgang i dette... Sett deres ære i å leve i stillhet ...' (1.Tess 4,1 og v.11a)

Det har undret meg at til denne menigheten, som altså lever i forfølgelse, skriver apostelen om helliggjørelse! Han minner dem på det han har undervist dem om hvordan de skal vandre og være til behag for Gud. Hele dette brevet er en eneste formaning om å leve hellige liv. Her er ingen ord om selvrealisering, ei heller ord om 'herlige og sterke møter', nei, apostelen er bekymret for en ting: om de troende i Tessaloniki blir bevart! Han spør etter hvordan det går med dem: 'For nå lever vi, om dere bare står fast i Herren!' (1.Tess 3,8)

Når den tidlige kirken begynte å bære preg av sekularisering og forfall, søkte ivrige Jesusetterfølgere ut i ødemarken for å leve nært innpå Gud. Slik profetene i Den gamle pakt hadde gjort før dem, slik Mesteren selv hadde gjort, slik apostelen Paulus gjorde. 'Sett deres ære i å leve i stillhet,' skrev Paulus til de kristne i Tessaloniki. I ørkenens stillhet møter man Gud. Her - i kamp med ens egne demoner - lutres man og renses for å kunne bli stående for Gud.

Og ut til disse i ødemarken kom mennesker, lik bier som søker nektaren. Her møtte de levd liv, prøvet liv, sant og ekte liv. Og slik ble Kirken fornyet. Fra bønnens kvinner og menn, som bar den framfor Gud. Disse menn og kvinner ble utrustet av Den Hellige Ånd til å skjelne ånder. Jeg spør: Er ikke det vårt aller største behov i dag? Har Kirken noe større behov enn nettopp den nådegaven?

Jeg leste dette om Jesus i Evangeliet etter Markus, her om dagen. Det passer i grunnen godt her: 'Han (Jesus) var utenfor, på øde steder, og folk kom til ham fra alle kanter'. (Mark 1,45b)

Går vi utenfor leiren for å møte Ham? 'Derfor led også Jesus utenfor porten, for å hellige folket (der har vi det igjen!) ved itt eget blod. La oss da da ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære!' (Hebr 13,12-13)

Handikapet ortodoks kvinne mishandlet av politiet i Usbekistan

En mor og datter ble brutalt banket opp i Usbekistans hovedstad, Tashkent 6.august, da seks menn stormet huset deres på jakt etter kristen litteratur. Moren ringte til polititet for å få hjelp, men da politiet kom var det moren og datteren som ble arrestert, ikke overgriperne!

26 år gamle Natalya Pleshakova, har vært fysisk handikapet siden hun var hun var et lite barn. Hun var sammen med moren sin da de ble angrepet i sitt eget hjem. Hun kommer aldri til å glemme den grufulle dagen. Begge tilhører Den ortodokse kirke, og det tyder på at forfølgelsen mot de kristne i dette landet nå intensiveres. Frem til nå har stort sett bare baptister blitt forfulgt. Den ortodokse kirke har gått fri fra de verste overgrepene, men angrepet på Natalya Pleshakova kan innevarsle en ny og verre tid - om mulig - for de kristne i dette muslimske landet.

Det var klokka fire om natten at huset til de to ble stormet. De to kvinnene ble påsatt håndjern av angriperne, som må ha vært usbekisk sikkerhetspoliti. Så ble de to kvinnene 'generøst' tilbudt å konvertere til Islam. Da de nektet begynte torturen. Politiet hevdet at det ble beslaglagt 124 kristne bøker og religiøse gjenstander. Natalya Pleshakova hadde ikke hørt om titlene på flere av dem en gang!

Dramatisk forverring av situasjonen for iransk pastor - nektes sykehusbehandling

Situasjonen for den iranske patoren, Behnam Irani (bildet), kan neppe bli stort værre enn den er blitt de siste dagene, og kaller på vår umiddelbare forbønnsstøtte!

Jeg har tidligere her på bloggen skrevet om Behnam Irani, som er i 40 årene,  at han er blitt svært hardt mishandlet av såvel fangevoktere som medfanger. Han er nå døden nær, og det siste vi har fått vite er at han er blitt nektet medisinsk tilsyn.

En rekke ganger er pastor Irani blitt funnet bevisstløs i sin fengselscelle. Han har blødende magesår, og har pådratt seg en infeksjon i blodet. Dette til tross - iranske fengselsmyndigheter nekter å sende ham til sykehus for behandling. Pastor Behnam Irani har behov for en umiddelbar operasjon. Kona og barna hans er redd for at han når som helst kan dø.

Behnam Irani ble en kristen i 1992. 10 år senere ble han pastor.  Han ble arrestert i 2011.

En gudfryktig mors inderlige bønnekamp

Gudfryktige mødre spiller alltid en viktig rolle i barnas liv, synlig eller usynlig. Det er en enorm kraft i en bedende mors bønner. Vi trenger bare å minne hverandre om lignelsen Jesus forteller om enken og den urettferdige dommeren, og hvordan hun fikk bønnesvar fordi hun var pågående og utholdende. I dag feirer vi minnet om Hl.Monica, mor til Augustin. Hun var en ivrig forbeder, og det var takket være hennes inderlige bønner at Augustin ble reddet ut av en av datidens nyåndelige gnostiske grupper.

Du kan lese mer om bønnesvaret Monica fikk når sønnen ble døpt en påskenatt i Milano, her: http://www.monastisk.blogspot.com

Kinesisk menighetsleder bygget 154 bibel- og misjonsskoler - har gått hjem til Gud

En av de mest innflytelsesrike kristne lederne i Kina, Sun Yi-yin (bildet), døde av kreft onsdag i forrige uke, 76 år gammel.

Fra 1992 og frem til dags dato var Sun Yi-yin redskapet Gud brukte til å bygge og drive 154 bibel-institutter og misjonstreningsentre i hver eneste provins av Kina, og til og med inne i Tibet. Mer enn 60.000 studenter er uteksaminert fra disse skolene, og tjener i dag Gud som misjonærer i hjemlandet. Disse 60.000 studentene har vunnet flere for Gud enn alle utenlandske misjonærer tilsammen i perioden 1807-1949!

Lidelsens bibelskole
Dr. Sun Yi-yin, eller Freddie Sun som han gjerne ble kalt i den engelsktalende verden, forteller at hans forberedelse til tjeneste i Guds rike, skjedde under en 10 år ildprøve i kinesisk fangenskap under Kulturrevolusjonen. Før han ble arrestert hadde han arbeidet som professor ved et av Kinas mange universiteter, og hans fangevoktere var fast bestemt på at de skulle klare å knuse ham. Det gjorde de ikke. Sun Yi-yin kom styrket ut av ildprøven. Nå var han godt rustet til å tjene Jesus 100 prosent.

40.200 km hvert år!
Han og kona, Dorothy Chang, som har sittet 20 år i kinesiske fangeleire, reiste utrolige 40.200 km hvert eneste år i perioden 1992-2012!

Hva dette ekteparet alene har gjort for Guds rike vet alene deres oppdragsgiver, Gud. I 1949 var det mindre enn en halv million evangeliske kristne i Kina, i dag sier kommunist-regimet selv at det kan være så mange som 130 millioer!

Sun Yi-yin og Dorothy Chang og deres medarbeidere har vært viktige partnere i denne enorme innhøstningen. La oss i dag takke Gud for Sun Yi-yin som er hjemme hos Herren og hviler ut, og la oss be for Dorothy Chang som er i sorg over mannens bortgang. Og la oss be for Kina og den kolossale vekkelsen som pågår der.

Gode og dårlige vaner

Mange kristne reagerer ganske kraftig når det blir snakket om noe som går ut over deres personlige frihet. Vår tids vestlige kristendom setter nemlig individualismen i høysetet. I vestlig kristendom handler det om hva jeg føler til enhver tid. Føler jeg ikke for å be, delta på en gudstjeneste, lese Bibelen, faste, så lar jeg være - jeg er jo fri, må vite!

Så annerledes nytestamentlig kristendom er! Når hørte du sist noen preke over disse ordene? 'Så løper jeg da ikke som på det uvisse, jeg kjemper ikke som en som fekter i løse luften. Men jeg undertvinger mitt legeme og holder det i trelldom, for at jeg som forkynner for andre, ikke selv skal finnes uverdig'. (1.Kor 9,26-27) Det er sikkert ikke mange gangene. Men slik så troen ut i de dager da den var ferskvare. Da den var ung og radikal.

Gode vaner er ikke å forakte! Jesus hadde den sedvanen at han sto tidlig opp for å be. Både Jesus og apostlene hadde den vanen at de ba faste tidebønner.

Såkalt frihet (les: å gjøre hva jeg selv vil) kan gjøre deg til trell! Trell på den måten at du styres av ditt eget ego. Som kristen er vi ikke vår egen herre, vi har en Herre: Kristus. Det er for Ham vi lever.

Guds ord sier oss: 'Vet dere ikke at de som løper på idrettsbanen, de løper alle, men bare en får seiersprisen? Løp da slik at dere kan vinne den! Enhver som deltar i idrettstevling, er avholdende i alt - de altså for å vinne en forgjengelig krans, men vi for en uforgjengelig'. (1.Kor 9,24-25)

Det er et sterkt språk apostelen bruker:
* Undertvinger mitt legeme
* Holder det i trelldom
* Avholdenhet
* Vinne

Minner lite om dagens forkynnelse.

Når det snakkes om å vinne, er det jo også mulig å tape. 

Uvaner:
Det er mulig å få seg noen uvaner. Blant annet den uvanen som beskrives i Hebr 10,25:

'... og la oss ikke holde oss borte fra vår egen forsamling, slik som noen har for vane ...'

Det begynte allerede den gangen, men troen kan bare leves i fellesskap.

Ortodoks forståelse av faste og nattverddeltagelse

Hellige Nikolai Ortodokse menighet har i flere år utgitt en egen kirkekalender. Her finnes fortegnelser over de helliges minnedager, bibeltekster og ulike andre opplysninger f.eks om faste. Jeg har lest denne kalenderen i flere år, og finner mye interessant å lese her. Det finnes blant annet en egen veiledning når det gjelder faste og nattverd, som kanskje også flere av bloggens lesere vil ha nytte av å lese. Det er interessant å merke seg hvor annerledes dette er enn den individualistisk pregede protestantiske kristendomsformen, hvor den enkelte bestemmer selv:

'Fasten er en helt udiskutabel de av den ortodokse kirkes hellige tradisjon og religiøse disiplin som ikker er underlagt individuelle eller subjektive vurderinger. Vi har to former for faste: Den asketiske faste er knyttet til visse tider og perioder: Den Store og Hellige Fasten, Julefasten o.s.v. og vi har visse dager, f.eks. onsdags- og fredagsfasten. Denne fasten er knyttet til vår åndelige vekst og utvikling og hjelper oss til å virkeliggjøre de idealer og mål som Gud har satt for våre liv. Dette er et umistelig karakteristisk og dominerende trekk i vårt religiøse og åndelige liv, vår spiritualitet som ortodokse kristne. Nå finnes det de som har misforstått det slik at denne fasten er frivillig. Men det er den ikke! Vi er alle forpliktet på å følge kirkens fasteforskrifter så langt det er mulig fysisk og medisinsk. Det regnes som synd å overtre fasteforskriftene. Og fasteforskriftene finnes tilgjengelige for eksempel i Ortodoks Bønnebok.

Særlig tre aspekter er viktige å merke seg: Faste i mat: 1) Hva slags mat (kvalitet) og hvor mye mat (kvantum). 2) Faste i seksuell aktivitet. 3) Faste i underholdning og sosial aktivitet. Faste i form av at man holder seg til de foreskrevne begrensninger i mat (dvs. at vi i fastetidene er vegitarianere, er minimunsregel. Dette er ikke noe problem for normalt sunne og friske mennesker å holde seg til, om man vil.

Den liturgiske faste er knyttet til Nattverdsdeltagelsen (kommunionen) og er et absolutt krav til foreberedelse for sakramentet. Vi skal skille mellom Kristi legeme og annen mat, sier apostelen Paulus, og det gjelder ikke bare i vår forstand, men også i vår mage. Det betyr at vi faster før Nattverden. Minimumsfaste er absolutt avholdenhet fra mat og drikke fra midnatt (kl.24) før liturgien. Det betyr akkurat det! Det forventes også avholdenhet fra overdreven spis og drikke kvelden før, og at vi holder oss til fastemat (vegetar-mat), Likeså skal en forberede sitt sinn til Nattverden. Det betyr igjen at vi kan ikke være på fest på lørdagen til langt på kveld eller natt, og så neste dag stille seg i Nattverdkøen. Det er viktig å bevare respekten for Nattverdens hellighet og storhet, og ikke gjøre den til en rutine. Hver gang må en være både mentalt og fysisk forberedt. Dette er en regel som gjelder for alle. Om man av en eller annen grunn en tid ikke kan holde seg til dette, må en også avholde seg fra deltagelse i Nattverden. Om det dreier seg om vedvarende fysiskmedisinske problemer eller sykdom, sal en ta opp i samtale med presten.

Husk at din Nattverd ikke bare angår deg og Gud, men presten er også ansvarlig for at han forvalter den på rett vis. Det er ønskelig med hyppig Nattverd-deltagelse, og betyr så ofte som du er rett forberedt'.

Forfulgte kristne har mistet en svært viktig stemme

En av de fremste talsmennene for den forfulgte kristne verden over, den indiske evangelisten PP Job (bildet), døde av et massivt hjerteinfarkt søndag for en uke siden.

67 år gamle Job oppholdt seg i Ungarn, og hadde nettopp avsluttet sin preken i byen Tiszanagyfalu, da han ble rammet av infarktet. Kort tid etter ble han hentet hjem til Gud.

PP Job har arbeidet som evangelist siden 1963. Han var president for International Christian Association, en verdensvid organisasjon som arbeidet for den forfulgte kirke. Organisasjonen ble i sin tid grunnlagt av Richard Wurmbrand, den kjente rumenske pastoren som satt mange år i kommunistiske fangeleire. PP Job har lagt ned en stor innsats for denne organisasjonen, som han har tjent samvittighetsfullt i 33 år.

I juni 1999 forsøkte fanatiske hinduer å ta livet av PP Job, men lykkes ikke. Derimot klarte de å drepe hans 21 år gamle sønn, Michael. Han ble kjørt rett ned av en bil utenfor universitetet hvor han studerte til å bli lege. Under begravelsen sa PP Job: 'Å miste min sønn var som å få høyre armen kappet av. Men jeg vil fremdeles tjene Gud med venstrearmen'.

Året etter grunnla PP Job 'Michael Job Center', et ly for forfulgte døtre av kristne martyrer. For tiden oppholder 500 jenter seg der. De kommer fra hele India.

Vi lyser fred over PP Job's minne.

Snart kommer boken om anabaptistene på markedet

I dag har jeg gleden av å presentere omslaget på min nye bok: 'En tro verd å dø for', om anabaptistenes tro og historie. Boken kommer i salg i slutten av september, og kan bestilles her: http://www.frihet.no

Dette er første boken på norsk hvor kirkehistorien presenteres med anabaptistiske øyne (ikke nødvendigvis slik jeg ser kirkehistorien). Du kan lese om deres sterke lengsel etter å se menigheten gjenreist etter nytestamentlig mønster, og du kan lese om forfølgelsen de ble utsatt for. Her finner du de gripende martyrhistoriene, og for aller første gang på norsk, flere av deres trosbekjennelser. Her finnes en egen anabaptistisk nattverdliturgi, og oversikter over de ulike anabaptistiske gruppene i dag og forskjellen mellom dem.

Jeg har samlet materiale til boken siden 1970-tallet.

Husmøte i Usbekistan stormet av politiet

Det finnes ikke mange baptistmenigheter i Usbekistan, og nå går de igjennom en ny sterk forfølgelse.

12. august var 13 voksne og 18 barn samlet til husmøte i byen Samarkand, hos ekteparet Veniamin A. og Elena A. Nemirov. Omlag klokken 11.00 dukket det opp to politimenn i uniform, og to sivilkledde. De gikk inn i hagen, og begynte straks å spørre ut de som var samlet i der om hva som skjedde inne i huset. Det gjorde de uten å vise noen form for dokumentasjon om hvem de var. Samtidig sørget de for å stenge av gaten for trafikk. Flere politifolk kom til når gaten var stengt, og de stormet bokstavelig talt huset. Det var 12-13 stykker av dem.

Rett etter at de hadde stormet huset, tok de frem videokameraer og filmet alle som var samlet der. De ba også om å få se passene, og skrev av alle personaliaopplysningene. Politiet ba også de som var tilstede om å skrive ned utfyllende informasjon om dem selv, men dette nektet de å gjøre. Mannen som ledet det hele, en mann ved navn Obozhon, opptrådte på en svært brutal måte, og snakket vulgært. Han forlangte at de skulle finne frem all kristen litteratur de hadde, enten det dreide seg om personlige Bibler eller notatbøker. Alt ble konfiskert. Han truet også med å arrestere broder Alisher Abdulaev, som befant seg i dette huset. Obozhon brukte også fysisk makt overfor noen andre i huset.

Tre timer senere, omlag klokken 14.00, var husransakelsen over. Politiet tok med seg eieren av huset samt to brødre i menigheten og en søster, og førte dem til politistasjonen. Her ble de forhørt, og så satt fri.

Vi oppfordres spesielt til å be for Nemirov familien som har 12 barn, og denne baptistmenigheten i Samarkand. At de ikke skal bekymre seg for de prøvelsene de nå går igjennom, men sette sitt håp til Gud. Våre venner i Usbekistan minner oss om ordene fra 1.Tess 3,3:

'... så ingen skulle vakle i disse trengsler'.

Ukrainske baptister satser på å bygge sterke lokalmenigheter

Den All-Ukrainske Unionen av Evangeliske kristne/Baptistene samlet 4000 delegater til sin årskongress i Lviv, 16.-19. august. Ved siden av de ukrainske delegatene deltok også gjester blant annet fra USA, Canada, Romania, Portugal, Polen og Russland.

Strategien de kommende år er å satse på å bygge sterke lokale menigheter, som når sine områder med evangeliet. For å bygge de lokale menighetene vil man nå arbeide målbevisst med disippeltrening, gjennom grundig bibelundervisning og utvikle et opplegg for små grupper. Man vil også arbeide for et tettere samarbeide menighetene imellom.

På bildet ser du viseformannen for Den All-Ukrainske Baptistunionen, Valery Antonuk, tale til årskongressen.

440 år siden Bartolomeus-natten da katolikker tok livet av kanskje så mange som 30.000 protestanter

Dagen i dag er en av de aller mørkeste i Europas historie, og ikke minst i den kristne kirkens historie. Denne dagen - for nøyaktig 440 år siden - ble kanskje så mange som 30.000 protestanter myrdet av katolikker i det som er blitt kalt for Bartolomeus-natten eller Blodbryllupet i Paris. Historikerne er uenige om antallet. Man regner med at så mange som 2000 ble drept i Paris, og et sted mellom 10.000-30.000 i provinsene. De som ble drept var hugenotter, et navn først brukt som et skjellsord, senere tatt i bruk av kristne som var influert av Jean Calvin.

Blodbadet i Paris
Blodbadet begynte natten til 24.august 1572, midt under festlighetene som fulgte etter bryllupet til kong Henrik av Navarras, som senere skulle bli kalt Henrik den fjerde, med søsteren til kong Karl IX, Margrete av Valois.

De bakenforliggende årsakene har sin grunn i en maktkamp. På begynnelsen av 1570-tallet var hugenottlederen, admiral Coligny, blitt erkedronning Katarinas farligste politiske rival. Erkedronning Katarina av Medici var mor til kong Karl IX. Katarina bestemte seg for å la en attentatsmann ta livet av admiralen, som i stillingen som kongens minister hadde fått adskillig innflytelse over kongen og truet Katarinas makt i landet. Da attentatet slo feil og Coligny bare ble lettere såret, fremkalte hun blodbadet for å skjule sin delaktighet i mordforsøket. Overfor kongen påstod hun om kvelden 23. august at hugenottene hadde planlagt et opprør, og kong Karl som først stod imot, lot seg dra med og forlangte til slutt i stor opphisselse at alle hugenotter skulle utryddes.

Så begynte en orgie i vold og blod. Byportene ble stengt for å hindre folk i å flykte fra byen. Katolske borgere ble bevæpnet og styrker ble utplassert i bydelene. Morderpøbelen gikk fra hus til hus der hugenotter bodde og drepte alle de kom over – også barna. Etter to dager med massedrapene i Paris spredte det seg til provinsene. Til stattholderne var det sendt ut ordre om å drepe alle protestanter.

De overlevende Hugenottene ble etter dette helt rettsløse i Frankrike.

Og alt i Hans tempel sier: Ære!

Disse ordene dirrer i meg for tiden: 'Og alt i hans tempel sier: Ære!' (Salme 29,9b) Jeg kjenner bare en lengsel etter å bøye meg, med ansiktet mot jorden, og tilbe. Gi ære til Ham alene som tilkommer all ære, lovprisning og tilbedelse. For Hans nåde, Hans barmhjertighet og store miskunn. For Hans storhet og skjønnhet. For Hans visdom, og Hans forunderlige veier. Ja, at Han har veier gjennom de djupe vann. Profeten Jesaja taler om dette: 'Jeg er Herren, deres Hellige, Israels skaper, deres konge. Så sier Herren, han som gjorde vei i havet og sti i veldige vann'. (Jes 43,15-16)

Jeg takker for at Gud har den hele og fulle oversikten. Det er mye som skjer for tiden som jeg ikke forstår, men som Gud vet utgangen på. For egen del kjenner jeg at jeg går inn i en ny fase med hensyn til bønn, til tid brukt i stillhet, tilbedelse. Nå når bønnekapellet står ferdig gir det muligheter til dette som ikke har vært der før. Til å trekke seg tilbake, til å søke Herren, og tilbringe tid i Hans nærhet. Så vil det bli spennende å se hva som er neste steg, og når det steget eventuelt skal tas. For det er ikke sikkert det er noe 'neste steg'. Kan hende Herren har kalt meg til å bruke resten av tiden til dette. For det handler ikke om realiseringen av mine planer og mine drømmer. Men om Hans planer og drømme Hans drømmer. Det handler om å være der for Jesus, og spørre hva Han tenker og hva Han vil sette i verk. Jeg vil ikke gå glipp av å være der Herren vil ha meg.

Underlige sårbare dager i Herrens nærhet

Dette har vært noen underlige, sårbare dager. To av mine gode venner har gått i forveien til himmelen, og er nå hjemme hos Gud. En av dem slet med et kranglete hjerte som jeg selv gjør. Han ble ikke så mye eldre enn meg. Jeg ble så grepet av den Gudslengselen han bar på, en lengsel jeg selv bærer på.

Mer enn noen gang kjenner jeg på dette: Jeg vil leve 100 prosent for Jesus. Gi meg helt til Ham, og Hans rike. Gjøre dagene om til dager for tilbedelse av den tre ganger hellige Gud. Bøye min vilje for Hans. Legge mitt liv i Hans gode, trygge hender.

Jeg ber om at Gud må fordjupe denne lengselen. Den kan bare skapes av Den Hellige Ånd. Jeg ber med David i Salme 27,4-5:

'Èn ting har jeg bedt Herren om, det søker jeg etter: At jeg må bo i Herrens hus alle mitt livs dager for å skue Herrens prakt og grunne i hans tempel. For han gjemmer meg i sin hytte på den onde dag, han skjuler meg i sitt skjermende telt. På en klippe fører han meg opp'.

Takk til alle dere som ber for meg. Må Herren velsigne dere tilbake. Be om at Herren må møte meg, lege, styrke, endre, og skape sitt bilde i meg. Til Hans navns ære, slik at Han blir stor, Han blir opphøyet.

Her er de kristne pastor Lian reddet fra å bli drept i Burma

For en kort tid siden skrev jeg om pastor Thaung Ngaih Lian, pastor for baptistkirken i Yangon, som var ute på et særdeles farlig oppdrag og ba om forbønn. På bildet ser du de kristne som pastor Lian klarte å få ut fra krigssonen i en av de burmeiske statene. Dette er kristne som han med sitt eget liv som innsats klarte å redde ut! Se nøye på bildet! Dette er våre trossøsken som ville ha blitt drept, om det ikke var for pastor Lian! Nå har vi fått en rapport fra ham, hvor han skriver:

'De siste tre månedene har det pågått en stor konflikt staten Yakhine mellom Rohingyas muslimer og den øvrige befolkningen. Mange er døde og mange hus er brent ned. Det pågår fremdeles kamper, og situasjonen vil bare forverre seg. Hadde ikke jeg brakt våre folk ut av området og inn til Yangon, hadde de blitt drept. Denne muslimske gruppen oppfører seg som gale og bokstavelig talt jakter på mennesker for å drepe dem. Våre folk har mistet alt de eide: hjemmene sine, kveget og mesteparten av det de eide, men de klarte ikke å ta TROEN fra dem! De har satt sitt håp til Jesus, og de siste tre årene har de forkynt evangeliet i landsbyen sin. Før det hadde de aldri sett en Bibel, aldri deltatt på noen gudstjeneste. Men når de hørte Guds ord forkynt for første gang, stakk det dem i hjertet, og de omvendte seg til den levende Gud'.

Pastor Mang Sar
Pastor Lian forteller at det er hans medarbeider, pastor Mang Sar, som har tatt seg av menigheten i denne landsbyen. De to klarte å redde menighetens medlemmer ut i en spekakulær flukt som heldigvis endte godt. 10. august kom medlemmene av denne baptistmenigheten frem til hovedstaden Yangon. Å bo i en by med 6,5 millioner mennesker, er en utfordring for noen og enhver, men for mennesker som hele livet har bodd på landsbygda under kummerlige forhold er det en veldig stor utfordring. De skal også livnære seg, og medlemmene av baptistmenigheten til pastor Lian er ikke velstående. Flere av flyktningene er også syke, etter å ha drukket urent vann under flukten. Samtlige har derfor måtte oppholde seg på sykehus. Kan du være med på å be for dem, og for den økonomiske situasjonen. Pastor Lian betaler nå fra egen lommebok for å brødfø gruppen.

Den langsiktige planen til pastor Lian er å kjøpe et stykke jord hvor disse flyktningene kan brødfø seg selv. Men det er ikke billig i områdene rundt hovedstaden. Men hvor skal de gjøre av seg.

Pastor Lian er svært takknemlig for alle som ba under den farlige redningsaksjonen, og hans familie er veldig glade for å ha fått ham tilbake levende.

8000 kristne i Marokko - menighetsvekkelse pågår!

Det er virkelig inspirerende å lese siste nr av IBRA Magasinet, som denne gangen handler om Marokko.

Det var fra Marokko at IBRA sendte sine første radiosendinger. Sendingene startet opp 29.juli 1955. Nå - 40 år senere - pågår det en sterk menighetsvekkelse i landet! Mens menighetsarbeidet er blitt drevet av utlendinger helt frem til 1995, kunne man dette året markere en milepæl: Da ble den første marokanske menigheten grunnlagt, med marokanske ledere.

I 1999 mottok de marokanske lederne en visjon for menighetplanting i hele landet. Det er blitt jobbet målbevisst med dette. I dag vet man om 8000 troende i landet, men bare 800 av disse går i en menighet. Man kjenner til 400-500 besøkende i et av husmenighetsnettverkene, som finnes på 14 steder i landet. Offisielt er det religionsfrihet i Marokko, men vi vet om flere kristne som er blitt hentet inn til avhør av politiet. For bare få år siden sa morokkanske myndigheter at det ikke fantes noen marokanske kristne. Nå er det i praksis greit å være kristen, bare man ikke kommer sammen i noen menighet. Marokko er et altoverveiende musimsk land. La oss fortsatt be om en gjennomgripende vekkelse.

En anbefalt leseliste for åndelig lesning, del 1

I forbindelse med artikkelen jeg skrev om åndelig lesning, har noen utfordret meg til å gi konkrete eksempler på gode bøker å lese. La meg før jeg gir fra meg listen, si noen få ord om at åndelig lesning handler om å lese en tekst som man kan dvele ved og meditere over. Det handler ikke om å lese mye, men at det man leser kan få arbeide med oss og fostre oss til å bli disipler. Min leseliste er bygget på egne erfaringer med de bøkene jeg nevner. Andre kan ha andre bøker som har betydd mye for dem. Listen er tilfeldig satt opp, og står altså ikke i prioritert rekkefølge. Den ble såpass lang at jeg har delt den opp. Neste del i morgen.

1. Henri J.M. Nouwen: Den bortkomne sønn vender hjem. Verbum 2001. ISBN: 82-543-0699-0
Få bøker har betydd så mye for mitt åndelige liv som denne! Den har hjulpet meg til å se og erfare Gud som min Far, den Far som venter på meg med åpne armer, ja som løper meg i møte for å favne meg. Boken er bygget på Jesu egen beretning om Den bortkomne sønnen i Luk 15, den som Nouwen kaller 'Beretningen om den ventende faren'. Og utgangspunktet for det Nouwen skriver om er det kjente maleriet av Rembrandt: Den fortapte sønns hjemkomst, som befinner deg i tsarens vinterpalass i St.Petersburg. Dette er boken jeg skulle ønske alle mine kristne venner tok seg tid til å lese.

2. En munk fra Østkirken: Jesus - enkle betraktninger om frelseren. Atheneum 1994. Denne boken er en serie med meditasjoner over evangelietekster som handler om Jesus. På en forunderlig måte fører den oss inn i en nær relasjon med Jesus, og når man leser den er det som om man er deltagende i det som skjer rundt Jesus og Hans disipler. Boken er skrevet av Lev Gillet, en av vår egen tids åndelige veiledere, som har hjulpet mange inn i et nært vennskap med den Herre Jesus. Jeg vet ikke om boken fremdeles kan skaffes, men prøv Bok&Media i Oslo. De solgte den på billigsalg for ikke så lenge siden. Ellers kan den lånes fra biblioteket, men kan du skaffe deg den, har den sin verdi i gull.

3. En russisk pilegrims beretning. Dreyer forlag 1985. Det var gjennom denne boken jeg oppdaget Jesusbønnen, den bønnen som skulle komme til å endre hele mitt åndelige liv. Jeg har lest den mange ganger, og blir like grepet av den enkle stilen og den enkle beretningen om vandringsmannen som begir seg ut på veien for å finne noen som kan fortelle ham hvordan han kan be uavlatelig. Boken er ikke lenger i salg, men kanskje et antikvariat kan hjelpe deg med å finne den.

4. Emil Gustafson: En konges brud og Visdommens vei. Filadelfiaforlaget 1980.
Den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson blir jeg visst aldri ferdig med. Få lodder så djupt som ham. Men det er ikke bare ordene hans som skaper en djup lengsel etter Gud i mitt eget liv, men også hans liv. Et liv preget av lidelse og tap. Kanskje derfor at det han skriver også har en slik påvirkningskraft, og en slik verdi? Ja, jeg tror det. Bøkene finnes ikke lenger for salg noe sted, men et antikvariat vil kanskje klare å oppspore dem. Får du tak i dem har du en kilde med friskt, klart vann for resten av livet!

(fortsettes)

Todd Bentley nektet adgang til Storbritannia

En svært omdiskuterte amerikanske predikanten, Todd Bentley (bildet), som skal ha en møtekampanje i Stavanger, er nektet adgang til Storbritannia.

Det er innenriksminister Theresa May som har tatt beslutningen om ikke å gi Todd Bentley og hans kone innreisevisum.

Bentley gir på sin hjemmeside uttrykk for at han er 'svært skuffet over den siste avgjørelsen fra regjeringen i Storbritannia'.

Todd Bentley er kjent for å slå og sparke syke som kommer frem til forbønn. Han måtte trappe ned virksomheten for en tid da hans ekteskap gikk i stykker. I forbindelse med møtene i Lakeland ble det også kjent at Bentley hadde et problematisk forhold til alkohol.

Koptiske butikker satt i brann og mange hardt skadet etter å ha blitt banket opp

Det gikk ikke mange timene etter at det var blitt delt ut løpesedler om å drepe koptere, og da særlig i området Øvre Egypt, før angrepene var satt i gang.

I landsbyen Al Gallaweya i Sohag i det Øvre Egypt er koptiske kristne blitt banket opp, forretningene deres ødelagt og robbet. De kopterne som var til stede ble truet med at de ville bli drept, om de forsøkte å stikke av. Politiet dukket ikke opp før lenge etter at ødeleggelsene var et faktum, og mange koptere var blitt slått helseløse. Fire koptiske butikker ble satt i brann. Varer for flere titusener av kroner ble stjålet. Selv kopternes privathus ble angrepet.

Dette er den såkalte egyptiske våren! La oss huske våre koptiske venner i bønn i dag.

Jesus, vårt hjertes lys

I dag vil jeg gjerne dele tre bønner skrevet av bror Roger av Taize, som betyr mye for meg:

Jesus, vårt hjertes lys, Du legger ned i oss en lengsel tilgjengelig for vår menneskelige skrøpelighet - lengselen etter Ditt nærvær. Selv om vi ikke alltid forstår, ønsker vi å leve ut fra evangeliets vakre håp og der finne kraften til å begynne på nytt.

Hellige Ånd,
i Ditt nærvær oppdager vi at vi aldri er alene. Ja, mer enn det: idet vi overgir oss selv til Deg, forstår vi at Du gir nytt liv til vår lengsel.

Alle menneskers frelser,
Du åpner våre øyne for et under:
Din barmhjertighet.
Den helbreder våre hjerter. 
Og vi tar imot Ditt kall,
Du som sier til hver og en av oss:
'Kom og følg Meg, i meg vil du finne hvile, kom'.

Finn hjertet ditt

I dag vil jeg gjerne få dele noe med bloggens lesere som Wilfrid Stinissen har skrevet, og som er blitt til velsignelse for meg:

'Menneskehjertets djup kan ikke måles. Selve hjertets natur er uendelig, siden det har rot i Guds uendelighet. Livet ditt blir bare meningsfylt dersom du prøver å oppdage ditt hjertes djup, kjernen i ditt vesen. Det gamle mennesket må gjenomgå en hjertetransplantasjon for å finne igjen sitt opphav. Efraim Syreren (306-373) sier at Gud la hele himmelriket inn i menneskets hjerte da Han skapte det. Vår oppgave består i å grave djupt nok, slik at vi kan oppdage den skjulte skatten vi bærer på.

Du kan bare finne Gud hvis du leter etter det hemmelige rommet i ditt aller innerste. Hvis du graver djupt, djupt inne i deg selv, finner du porten til Guds rike. Der står Han selv og venter på deg. Den beste måten å grave på, er å avsette tid til indre bønn hver dag.

Når du har funnet hjertet ditt, skal du også prøve å bli der og be der. Det er ikke lett. Våre forskjellige oppgaver i verden tvinger oss ofte til å leve med oppmerksomheten langt bort fra hjertet. Men hvis du er godt forankret i ditt eget sentrum, trenger det ikke være splittende om du bruker forstanden og oppmerksomheten på det oppgavene dine krever av deg. Hjertet ditt er det grunnlaget som alle dine indre og ytre evner hviler på, og midt blant alle de utadrettede syslene dine kan hjertet være festet i Gud uendelighet og stillhet.

Men et slikt grunnlag får du bare hvis du ofte avsetter tid til å ikke gjøre noe annet enn å være i ditt hjerte, foran Gud'.

Å stifte fred er direkte relatert til det å være Guds barn

'Salige er de som skaper fred', sa Jesus. Navnet Ricardo Esquivia sier kanskje ikke så mye her i Norge. Men i Colombia er det et navn som forbindes med fredsskapende arbeid.

Han er legmann innen Mennonite-kirken i hjemlandet og det colombianske rådet for Evangelikale kirker. Siden 1998 har han representert alle kristne ikke-katolske gruppene i Det nasjonale rådet for fred, som er et rådgivende organ for presidenten i Colombia. Og det er i kampen mot våpnene at Ricardo Esquivea virkelig har gjort seg gjeldende. Han har deltatt både i regionale og nasjonale drøftelser med både legale og illegale væpnede grupper, slike som FARC gerilljaen, og den nasjonale hæren-

Han er medstifter og direktør for Komisjonen for Gjenopprettelse, Liv og Fred, som er en del av Det evangelikale kirkerådet i Colombia. Han er også grunnlegger, og den tidligere direktøren for Det kristne senter for Rettferd, Fred og Ikke-voldelige aksjoner innen mennonite-kirken i landet, så vel som Sembrandopaz, et freds- og utviklingsprosjekt blant protestantiske på nordkysten av Colombia. I 2008 ble han beæret med den internasjonale Pfeffer Peace Price.

Ricardo Esquivia er opptatt av bønn, men han er også opptatt av at bønn må føre til handling. Bønn kan nemlig misbrukes til passivitet! Som kristne kan vi ikke stille oss likegyldige til den urett som finnes i verden, ja i vårt nabolag. Det å stifte fred er direkte relatert til det å være Guds barn, sier Jesus! Man kan ikke hate sin neste, og samtidig være barn av Den Høyeste Gud.

Det vil alltid stå en kamp om Bibelens autoritet

De konservative i Sørstatsbaptistenes rekker kjempet det de kaller 'en blodig' krig for 30 år siden når kampen om Bibelens autoritet sto på spill. Selv om kampen den gangen ble vunnet, finnes fremdeles truselen fra teologisk liberalisme.

'Debatten om Bibelens autoritet kommer aldri til å opphøre,' sa Dr. Paige Patterson, president for Southwestern Baptist Theological Seminary, i forbindelse med et møte med unge sørstatsbaptister i forrige uke (bildet). Han la til: 'Fienden sover aldri og vil gi seg til kjenne på svært unike måter. Men han vil komme tilbake til dette tema hele tiden: Står Bibelen virkelig til troende?'

Paige Patterson deltok i et panel bestående av seks ledere innen Sørstatsbaptistene, som reflekterte over den teologiske kampen de har stått oppe i. Møtet ble holdt i New Orleans tirsdag av en gruppe som kaller seg Baptist21.

'Det er en pris å betale for å stå for sannheten', sa Paige Patterson og la til: 'Denne generasjonen må også kjempe kampen'.

Viktigheten av åndelig lesning

De siste dagene har jeg skrevet om behovet for åndelige fedre og mødre, og behovet for åndelige forbilder. I dag vil jeg si noe om betydningen av den åndelige lesningen.

Først og fremst av Bibelen, det er jo den aller viktigste boken å lese. Daglig lesning av Den Hellige Skrift er første prioritet for en kristen. Jesus sa det jo så tydelig: 'Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som kommer fra Guds munn'. (Matt 4,4)

Men det er ikke Bibelen jeg først og fremst tenker på når det gjelder den åndelige lesningen, men bøker skrevet av menn og kvinner, prøvd i møte med livet, som skriver om sine åndelige erfaringer, om bønn, om vandringen og vennskapet med Gud. Nei, ikke en hvilkensomhelst kristen litteratur, for det skrives virkelig mye som ikke er verd å lese. Men bøker som består prøven, som ikke handler om lettvintheter, men som pløyer djupt. Bøker man stadig må vende tilbake til, og som man aldri blir ferdig med. Bøker som berører ens liv og som ikke vil slippe tak i en.

Det finnes ikke mange slike. Men de finnes. Og det er verd å bruke tid på dem. Ikke nødvendigvis lese så mye, men la det man leser gjøre sin virkning.

Jeg har ikke tid til slikt, sier du kanskje, men om du prioriterte annerledes, fikk du tid da? Du klarte kanskje å rydde tid til OL-sendingene fra London? Du fant tid til å møte en god venninne? Du rakk å få med deg radioprogrammet du liker. Jeg sier ikke noe av dette for å skape dårlig samvittighet hos deg, men det handler vel egentlig ikke om ikke å ha tid, men om hvordan man bruker tiden?

Jeg gjentar det gjerne: Tid brukt på ens indre liv er ikke bortkastet.

Det var Henri Nouwen som sa det. Jeg er helt enig med ham. Noe er det verdt å bruke tid på, andre ting er det ikke. Men vi taper aldri tid eller går glipp av det viktigste om vi spanderer tid på Gud.

Ny bok om bønn underveis

Manus til min siste bok er levert for ombrekking og trykking. Da er det på tide å ta fatt på neste! Det vil si, jeg er godt i gang med den allerede. Neste bok, som jeg håper er ferdig våren 2013, er en ny bok om bønn. Denne gangen om det å be Guds navn.

Gud åpenbarer sin person og sin karakter gjennom ulike navn i Bibelen. Gjennom disse navnene lærer vi Ham å kjenne, og det å dvele ved betydningen av disse ulike navnene, er med på å fordjupe vårt bønneliv. Mitt håp er at den også skal være med på å fordjupe leserens forhold til Bibelen.

Takk til alle dere som stod sammen med meg for å be om at jeg måtte få styrke til å skrive boken, som nå er ferdig. Takk til dere som vil være med på å be for det nye bokprosjektet. Jeg er helt avhengig av forbedere, som kan be om at jeg må få helse til å skrive, og at Gud gir meg visdom og innsikt i det jeg skal skrive om. Til de som tror at jeg blir veldig rik på disse bokprosjektene, kan jeg betro dem at jeg ikke tjener noe på noen av dem. Overskuddet går til misjon.

To trejedeler av Ungarns befolkning er medlem av en kirke - 10 prosent går til gudstjeneste

Et trofast Herrens vitne i Ungarn, baptistpastor, Zsigmond Nagy (bildet), er død, 83 år gammel. Han døde etter en tids sykdom, 7. august.

I dag samles ungarske baptister for å feire 20 års jubileet for reorganiseringen av landets baptistunion. Det er ventet mange mennesker til konferansen som skal markere jubileet. En egen pris skal deles ut, Spurgeon-prisen, som gis i anerkjennelse for fremragende arbeid i en lokal menighet.

Den ungarske baptistunionen har omlag 17.000 medlemmer, hvis historie skriver seg tilbake til 1846. Baptistenes misjonsarbeid i Ungarn ble startet av den fremste baptistmisjonæren i Europa på den tiden, Johann Gerhard Oncken.

Dagens stevne gir ungarske baptister muligheten til å lytte til forkynnelsen av Guds ord, takke Gud for Hans trofasthet gjennom mange år, også år av forfølgelse, kjøpe god kristen litteratur og pleie vennskap med baptister fra hele landet. Det sies at omlag to tredjedeler av landets innbyggere er medlem av en eller annen kirke, men bare 10 prosent av befolkningen går til gudstjeneste regelmessig.

Truer med å sende medlemmer av husmenighet i arbeidsleir

7. august ble tre ledere for en husmenighet i Lichuan i Jiangxi provinsen i Kina (se kartet) innbrakt til det lokale Religionsrådet og politiet, hvor de ble bedt om å slutte seg til den offisielle og statsstyrte 'Tre-Selv-Kirken'.

Hensikten med møtet var å tvinge medlemmene av husmenigheten, til hvert år å oppgi navnene på de som lar seg døpe til myndighetene. Hvis så ikke skjer vil myndighetene hindre husmenigheten fra å komme sammen. På møtet truet også myndighetene med å internere husmenighetens medlemmer i arbeidsleire, hvis de fortsetter med å komme sammen uten å være tilsluttet 'Tre-Selv-Kirken'.

6. juni i år ble sommerleiren denne husmenigheten holdt stormet av politiet. Sommerleiren ble øyeblikkelig stengt. En datamaskin og en overhead prosjektor tilhørende menigheten ble konfiskert, og tre av lærerne på leiren ble innbrakt til avhør. Lærerne ble satt fri senere på dagen, og menigheten fikk tilbake utstyret sitt. Frem til nå har den fortsatt med å holde husmøter. La oss huske å be for våre venner.

Kristus er alt

Jeg leser fortsatt Porphyrios av Athos (bildet) med stor interesse. Her følger noe jeg har oversatt som han har skrevet, og som har velsignet meg slik:

'Vi skulle se Kristus på denne måten: Han er vår venn, vår bror; Han er alt det som er godt, og vakkert. Han er alt. Likevel, Han er fremdeles en venn, og Han roper det ut: 'Dere er mine venner, forstår dere det? Vi er brødre. Jeg holder ikke helvete i mine hender. Jeg truer dere ikke. Jeg elsker dere. Jeg vil at dere skal glede dere over livet sammen med meg'. 

Kristus er alt. Han er glede; Han er liv, Han er lys. Han er det sanne lys som gjør at mennesket fylles med glede, gjør at han kan sveve av lykke; gjør at han ser alt; alle, gjør at man føler for alle, og ønsker at alle skal være med Ham, være med Kristus. Elsk Kristus, og sett ikke noe foran Ham. Kristus er alt. Han er livets kilde; vår egentlige lengsel, Han er alt. Alt som er vakkert finnes i Kristus. 

Den som tilhører Kristus, må elske Kristus, og når han elsker Kristus, så er han befridd fra djevelen, fra helvete og fra døden'.

Hva handler saken om den russiske feministgruppa egentlig om?

Den som har sett TV-nyhetene eller lest avisene den siste tiden, kan ikke ha unngått de store oppslagene om den russiske feminist-gruppa Pussy Riot. Og rettsaken mot de tre har fått stor oppmerksomhet. Disse reportasjene har nærmest uten unntak vært vinklet slik at de presenterer de tre nå dømte kvinnene, som Putin-motstandere og at det de gjorde bare var et uttrykk for elementær ytringsfrihet. Men jeg har ennå til gode å se noen stille kritiske spørsmålstegn ved denne ensidige fremstillingen. Nemlig, at dette ikke handler om Putin, men er et angrep på kristen tro.

Hva var det de sang?
Er det noen som har spurt seg selv om hva slags sang de tre kvinnene fremførte i Kristus Frelserkatedralen i Moskva? Jeg har ikke sett at norske medier har fortalt oss det?

Holy shit, shit, Lord's shit!

Holy shit, shit, Lord's shit!
St. Maria, Virgin, become a feminist...
Patriarch Gundyaev believes in Putin
Bitch, you better believed in God.

Dette ble altså fremført i en kirke av tre kvinner iført masker, som står og vrikker og vrir seg foran alteret.  Det er ikke underlig, synes jeg, at de som var til stede i katedralen denne dagen følte seg krenket.

Blasfemi

En av de som har meldt seg som tilhengere av de tre kvinnene som opptrådte i Kristus Frelserkatedralen i Moskva, er Madonna. Hennes støtte under en konsert i Russlands hovedstad, har kastet mer bensin på bålet. Men stans nå litt! Har vi glemt Madonnas harde utfall mot kristen tro, og hvordan hun i forbindelse med en konsert hang opp ned på et kors, for å håne Kristi korsfestelse?

Her i vest har de mest kjente 'kristenfobene' sluttet opp om de som kritiserer russiske myndigheter i denne saken.

Så kan man diskutere om dommen mot de tre kvinnene er for streng, men vi bør ikke glemme hva saken handler om. Den handler først og fremst om en krenkelse av andres tro og overbevisning. Ikke om ytringsfrihet. For det kan ikke være slik at man bare kan stille seg opp foran et alter i en kirke og rope ut blasfemiske ord. 

Vi trenger gode åndelige forbilder

Det er viktig å ha gode åndelige forbilder. Mennesker med levd liv, som har stått sin prøve. Som ikke bare snakker teori, men som har gjort seg erfaringer med Gud. Som ikke bare snakker om bønn, men som ber.

Jeg har både nålevende forbilder, og forbilder i dem som har gått foran, og som nå er hjemme hos Herren og hører til den himmelske skaren av vitner. Når jeg tenker på deres liv, og ser hvordan de har levd utfordres jeg til å leve mer helt for Jesus, og jeg inspireres av hvordan de levde og lever. De gir meg mot til å fortsette.

Hebreerbrevets forfatter skriver: 'Glem ikke lederne deres, de som talte Guds ord til dere. Tenk på deres liv og utgangen det fikk, og ta deres tro til forbilde!' (Hebr 13,7)

I Norsk Bibel 88 brukes ordet 'veiledere', jeg synes det i denne sammenhengen er bedre. Det greske ordet som er brukt er 'hegeomai' som betyr 'å lede videre, eller framover, ofte brukt i betydningen 'å lede an'. 

Det er det gode veiledere gjør. De leder an - de viser gjennom egne liv hvordan det kan gjøres, og på den måten viser de veien videre for oss selv. I vår sterkt invididualistiske tid, hvor vi aller helst skal gjøre alt selv, så er dette kanskje en fremmed tanke. Men skal vi følge Jesus trenger vi å lære av de som allerede har fulgt Ham - og som nettopp gjennom dyrkjøpte erfaringer, kan hjelpe oss når vi trenger det.

Dagen da Mor Teresa ikke hadde tid til å møte paven

John Esseff, Mor Teresas tidligere skriftefar, fortalte for to dager siden, en svært gripende historie om Mor Teresa:

'Mor Teresa skulle møte paven i forbindelse med at så etter en mulighet for å etablere et hjem i Vatikanet for de fattigste av de fattige', forteller den nå 84 år gamle presten, som nå befinner seg i Australia for å lede en retreat for søstre fra den orden som Mor Teresa grunnla, The Missionaries of Charity Sisters.

'Mens vi kjørte nedover gatene som leder frem til Vatikanet, oppdaget hun en døende mann som lå der. Hun ba sjåføren om å stanse. Mor Teresa kom seg ut av bilen, går mot mannen, bøyer seg ned, holder ham i sine hender og stryker varsomt hendene over hans ansikt. Søsteren som kjørte bilen begynte å blit litt nervøs, da Mor Teresa hadde samtalt med mannen og bedt for ham en halv time. Hun sa: - Du kommer for sent til avtalen med paven og vil miste anledningen til å treffe ham. Da svarte Mor Teresa:

- Du kan ta plassen min. Jeg er sammen med Jesus. Si til paven at jeg er lei meg, men jeg er sammen med Jesus!

Mor Teresa så Jesus i de fattigeste av de fattige'.

Daniel Ortega
John Esseff forteller også om da Mor Teresa traff Daniel Ortega, kommunistlederen i Nicaragua. Hun var kommet til landet i forbindelse med et jordskjelv, for å se på hva hun og søstrene kunne gjøre for å hjelpe til. Daniel Ortega la ut om sin politikk, og fortalte at han hatet Ronald Reagan.

'Mor Teresa sto og hørte på. Så sier hun til Ortega: 'President Reagan trenger virkelig våre bønner, gjør han ikke?' Ortega svarer: 'Ja, det skal sannelig være visst!' Da svarer Mor Teresa: 'Og det gjør du også! Jeg snakket med kona di, og du er katolikk, er du ikke?' 'Ja', svarer Ortega. Da sier Mor Teresa: 'Men jeg forstår at du ikke har døpt barna dine. Du kan ikke lede et land når du ikke kan lede ditt hjem. La oss nå se å få døpt barna dine så skal jeg være deres gudmor og vi skal sørge for å få gjort det nå!'

Kjennetegnet på åndelige fedre og mødre

Jeg er blitt så glad i dette bildet. Det taler uten ord. Den gamle mannen på bildet er den nå avdøde pave Shenouda III, den koptiske paven. Bildet illustrerer veldig godt det jeg ønsker å skrive om i denne bloggartikkelen, om åndelige fedre og mødre - kanskje menighetens største behov.

Apostelen Johannes gir oss kanskje den beste definisjonen på hva en åndelig far eller mor er, når han skriver i 1.Joh 2,13: 'Jeg skriver til dere, fedre, for dere kjenner ham som er fra begynnelsen'. Dette er det aller vitigste i all åndelig veiledning: Ikke kunnskapen om Gud, selv om boklig lærdom er viktig, men det å kjenne Gud.

Kong Salomo sier det slik: 'Å frykte Herren er begynnelsen til visdom, og å kjenne Den Hellige er forstand'. (Ord 9,10)

Kjennskap får vi bare ved å tilbringe tid i Gud nærvær. Vi gjør oss erfaringer med Gud i stillheten, og vi modnes gjennom lidelsen. Det tar tid å bli en åndelig far eller mor. Det handler ikke nødvendigvis om fysisk alder, men det handler mer om karakter enn karisma. Karisma uten karakter er livsfarlig for sunn tro. Modenheten utvikles, og en åndelig far har lært å lytte til Gud, og vet at nådegaver kan misbrukes.

Shenouda III var en moden og klok åndelig far. Mange er de som fikk del i hans åndelige veiledning når han holdt sine ukentlige møter hvor han bevarte spørsmål fra de som kom til samlingen i kirken.

Jeg ber om at Gud skal reise opp mange nye åndelige fedre og mødre. I vår tid trenger vi de mer enn vi kanskje aner.

Han bar på en sterk lengsel etter enhet

Bloggen Monastisk er i dag oppdatert med en artikkel om bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten Taize, som samler titusener av ungdommer til bønnegudstjenester. I dag er det på dagen syv år siden han ble myrdet under en gudstjeneste i Forsoningskirken i Taize.

Du kan lese mer på:
http://www.monastisk.blogspot.com

Patriarken for Den ortodokse kirke i Etiopia er død

Abuna Paulos (til høyre på bildet), patriark for den Ortodokse kirke i Etiopia, døde plutselig på Balcha Hospital i Addis Ababa, i morgentimene i dag. Han ble 76 år gammel. Abuna Paulos har tjent Den ortodokse kirke i Etiopia som patriark siden 1992.

Abuna Paulos deltok i begravelsen etter patriark Shenouda III i Kairo i mars, hvor han holdt en gripende minnetale over den koptiske patriarken. Han har vært aktiv helt til det siste. 16. august møtte han president Mohamed Murs, i forbindelse med toppmøtet i Den afrikanske Unionen i Addis Ababa. Abuna Paulos døde av et hjerteinfarkt.

Yousef Nardarkhani stilles for iransk rett 8.september

Etter en lang tid med nærmest fullstendig taushet rundt saken til Yousef Nardarkhani, får vi i dag vite at han på nytt skal fremstilles for en iransk rett. Det skjer den 8. september.

Pastor Nardarkhani har nå sittet mer enn 1060 dager i fengsel. Og den dødsdømte iranske pastoren sitter der ene og alene på grunn av sin tro på Jesus. Dermed bryter Iran med sin egen grunnlov som garanterer religionsfrihet.

Vi vet fremdeles ikke hva som skjer med Nardarkhanis advokat, eller om Yousef Nardarkhani vil få noen forsvarer når han nå fremstilles for retten. Vi vet også lite om hans helsetilstand. Fortsett å be! La oss be om at han må få fysisk, psykisk og åndelig styrke. Og glem ikke hans kone, barn og menigheten han er pastor for.

Marias liv - en eukaristi

I går feiret kirken festen for Guds mors hensovelse. De siste dagene har jeg tenkt at hennes liv er en eneste stor eukaristi, fra begynnelse til slutt. Hun valgte selv å gå lidelsens vei. Det var et betydelig offer da hun sa ja til Guds vilje med sitt liv. Gjennom hennes liv kan vi lære mye om etterfølgelsen av Kristus. Du kan lese mer på http://www.monastisk.blogspot.com

95 år siden martyren Oskar Romero ble født

I dag er det ganske nøyaktig 95 år siden Oskar Romero ble født, erkebiskopen som ble drept i El Salvador i 1980.

Óscar Arnulfo Romero y Galdámez ble født 15. august i 1917, og i et land hvor 40 prosent av landet er eid av 13 familier. De kristne i landet ble forfulgt, mange drept, ja noen likvidert under grusomme omstendigheter. Syv år gammel pådro han seg en livstruende sykdom, men kom seg igjen. I 1942 ble han ordinert til prest i Den romersk-katolske kirke, og tok senere en doktorgrad i teologi med temaet askese. I mer enn 20 år er han sogneprest i San Miguel, og i 1970 utnevnes han til biskop. Så syv år senere blir han den fjerde erkebiskopen av San Salvador.

Oskar Romero skulle bli en av de mest uredde talsmennene for den forfulgte og lidende kirke i Latin-Amerika. Han brydde seg ikke om hvem han adresserte sine samfunnskritiske uttalelser til. Han kjempet for de små i samfunnet, de undertrykte, de som ikke hadde noen stemme, og utfordret dermed maktapparatet. Han kjempet med pasifistiske hjelpemidler. For Romero var det Bergprekenen som gjaldt.

Han blir skutt og drept mens han feirer messe 24. mars 1980. Det skjer en dag etter at han hvor han i en preken henvendte seg til San Salvadors soldater, som kristne, og ber dem om å adlyde Guds lov som står over samfunnets lover. Han ber dem om ikke å bryte menneskerettighetene. Mot slutten av eukaristien faller de fatale skuddene, og erkebiskop Romero, stemmen til de undertrykte, er blitt taus. Etterforskningen viser at det var en av de såkalte 'dødsskvadronene' i San Salvador.

250.000 mennesker deltok i begravelsen. De kom fra hele verden. Under begravelsesseremonien ble det kastet røykbomber og det ble avfyrt skudd. Alt for å skremme, men de sørgende lot seg ikke skremme. Mellom 30-50 mennesker ble drept i forbindelse med begravelsen. Det ble blant annet skutt fra Nasjonalbygningen mot begravelsesfølget!

Oskar Romero vil aldri bli glemt. Han er hele kristenhetens martyr. Bildet viser omslaget av en bok han har skrevet, og som er utgitt av den anabaptistiske Bruderhof-gruppen. Det sier ikke så rent lite om hvor høyt kristne fra hele kirkefamilien setter ham.

Denne boken kan leses gratis på nett. Du finner en link her:

http://erb.kingdomnow.org/free-ebook-oscar-romero-the-violence-of-love-vol-3-11/

Pastor dømt for å ha hjulpet kvinne med å flykte

Når dette skrives har dommen i den såkalte Miller-saken i USA nettopp falt: Kenneth L. Miller, pastor for en Mennonite-Amish menighet i Virginia, er kjent skyldig i å ha hjulpet Lisa A. Miller, til å flykte til Nicaragua sammen med sin datter, Isabella Miller-Jenkins. Pastor Kenneth L. Miller kan få opptil tre års fengsel. Utenfor rettsbygingen i Burlington i Virginia stod omlag 100 anabaptister og sang 'Amazing Grace'  og andre kjente kristne sanger når dommen falt. For de av dere som leser bloggen min, så har jeg omtalt Miller-saken en gang tidligere.

Den handler om Lisa Miller som inngikk et samkjønnet partnerskap med en kvinne, og disse to fikk barn sammen. Lisa Miller er moren til barnet. Etter at Lisa Miller ble en kristen, ville hun ikke lenger leve i partnerskap, og det førte til en kamp om foreldreretten til barnet. Etter mange års kamp i rettsvesenet valgte Lisa Miller til slutt å flykte. Det skjedde etter at en dommer ville gi foreldreretten til den andre kvinnen. Nå er pastor Kenneth L. Miller dømt for å ha hjulpet henne med flukten.

Den 46 år gamle Kenneth Miller sier i en kommentar, at han er skuffet over dommen, men at han 'Guds hjelp og nåde vil bære konsekvensene'.

Er kvinnen som nevnes i Åp 12 Jomfru Maria?

Er det jomfru Maria som apostelen Johannes beskriver i Åp 12 når han i sine syner forteller om 'en kvinne som var kledd i solen, med månen under føttene sine, og på hodet hadde hun en krone med tolv stjerner. Fordi hun var med barn, ropte hun i rier og i fødselsveer'. (v.1-2) Spørsmålet aktualiseres i dag fordi dagen i dag er minnedagen for Jomfru Marias hensovelse.

Mange tror det. Men det finnes også andre tolkninger av dette vanskelige skriftstedet. Et av de mest anerkjente bibelkommentarene i de evangelikale sammenhengene er Jamieson, Fausset and Brown og deres 'Commentary on the Whole Bible'. Dette standardverket ble anbefalt på det varmeste av blant annet C.H Spurgeon, den legendariske baptistpastoren i Metropolitan Tabernacle i London.

Forfølgelsen av Israel
Jamieson/Fausset/Brown mener at det som beskrives i Åp 12,1-6 'beskriver i detalj Dyrets forfølgelse av Israel og den utvalgte menighet, som er blitt summarisk nevnt i Åp 11,7-10, og triumfen til de trofaste, og straffen over de utro. Kapitlene 16-20 i Åpenbaringen er en detaljert beskrivelse av dommen over Dyret, nevnt i Åp 11,13 og v.18.' (Commentary on the Whole Bible. Zondervan Publishing House, 1975, side 1560)

I følge disse tre er kvinnen som nevnes i Åp 12 'Israel, først, og så menigheten av hedninger, som er ikledd Kristus'. De siterer en annen bibelfortolker (Auberlen) som hevder at 'de 12 stjernene rundt kvinnens hode er Israels 12 stammer, og bakgrunnen for dette er det Johannes nevner i det foregående kapitlet om 'Guds tempel' og 'Hans paktsark' (11,19).

Jamieson/Fausset/Brown skriver så: 'Kvinnen kan ikke bety, bokstavelig, Jesu jomfruelige mor, for hun flyktet ikke ut i ødemarken og ble der i 1260, mens den rest som er igjen av hennes ætt ble forfulgt av dragen'.

De tre mener derimot at barnet det her er snakk om er Jesus.

Bo Giertz
En annen evangelikal bibelfortolker er den anerkjente svenske biskop Bo Giertz. Han skriver i sin trebinds Bibelkommentar:

'Johannes ante at kvinnen var Guds brud, den ene som han hadde kåret og utvalgt blant alle jordens folk. Hun skulle føde, og ropte i fødselsveer. Kanskje tenkte Johannes et øyeblikk på Maria, Herrens mor. Guttebarnet som ble født, var jo åpenbart Jesus; han var den lovede som skulle styre alle folk med jernstav (Salme 2,9). Senere så han henne flykte ut i ørkenen. Han så hvordan dragen forfulgte alle de andre barna hennes. Da må han ha forstått at det ikke dreide seg om Maria, men om Guds brud, hun som først ble kalt Sions datter og siden ble Guds kirke. Det han fikk se, var brudens, gudsfolkets og Kirkens historie. Alt dette ble betraktet fra evighetens synsvinkel, men det ble redusert til noen få avgjørede hendelser ... Dragen gjør seg nå klar til å sluke kvinnens barn så snart det er kommet til verden. Messias skulle jo bli født av bruden og fremstå fra Guds folk som en jøde blant andre jøder ...' (Bo Giertz: Forklaringer til Det nye testamente, Lunde forlag, bind 3, side 348)

Oddvar Nilsen og Studiebibelen
Min gode venn, nå avdøde Oddvar Nilsen, i sin tid en meget anerkjent bibellærer innen norsk pinsebevegelse, skrev en syv binds bibelkommentar, som ble utgitt i 1989. Om kapitel 12 i Åpenbaringen skriver han: 'Den første som nevnes er en kvinne, som er et bilde på Israel (vers 1) Foruten henne er det flere andre personligheter som blir omtalt i andre deler av boken. Det er Dragen (Satan), guttebarnet (Kristus), englefyrsten Mikael og Dyret som stiger opp av havet (Antikrist) og Dyret fra jorden (den falske profet)' (Oddvar Nilsen: Daglig Bibelkommentar, Filadelfiaforlaget, bind 7, side 235)

Studiebibelen, som ble redigert av Thoralf Gilbrant, kommenterer Åp 12 slik:

'Flere steder i Skriften er Israel framstilt som en fødende kvinne (Jes 26,17-18;Mika 4,10 og 5,2) Om kvinnen her er Israel, som fødte Messias, er det likevel mulig at hun den senere delen av kapitlet er menigheten som forfølges for sin tro. Kvinnen står da som symbol for gudsfolket både i den gamle og den nye pakt. Vers 2 kan imidlertid også tolkes som Israels lidelser som folk'. (Studiebibelen, Illustrert Bibelleksikon A/S, 1981, bind IV, side 843)

John MacArthur
En av dagens fremste amerikanske bibeltolkere er John MacArthur. I sin Studiebibel, kommenterer han åpningsversene i Åp 12 med å slå fast at kvinnen som nevnes 'ikke er en faktisk kvinne, men et symbol som representerer Israel'. (The MacArthur Study Bible. Crossway, Wheaton Illinois 2010, side 1956). MacArthur begrunner dette med å henvise til at 'Israel er avbildet som Guds hustru i Det gamle testamente' og henviser til Jes 54,5-6;Jer 3,6-8 og 31,12;Esek 16,32 og Hosea 2,16.