Til dere som ber: Gilbert Hovsepian - oppdatering, del 1

Her kommer siste oppdatering av helsetilstanden til Gilbert Hovsepian (bildet) etter den tragiske motorsykkelulykken mandag.

Fra broren Joseph:

'Gilbert er ferdig operert og tilbake på rommet sitt. Legene har gitt en kort men god rapport på utfallet. Ryggen er stivet av, noe som hjelper ham med balansen. Legen sa at han ønsket at Gilbert trener og begynner å ta noen små skritt de nærmeste dagene. Det vil hjelpe ham til å komme seg igjen.

Men det er helt avhengig av hvor raskt hjernen hans vil begynne å fungere igjen og når han våkner av seg selv igjen'.

La oss fortsette å be for Gilbert Hovsepian.

Jeg har allerede startet på det nye året!

Mitt nye år har allerede begynt! Jeg har levd med det nye året i fire uker allerede. Dette året har en helt annen rytme, og har hjulpet meg til å finne mer ro, et djupere innhold, stabilitet enn å følge den gregorianske kalenderen.

Det året jeg har begynt på startet den første søndagen i advent, og kalles kirkeåret, eller 'det hellige året'. Dette året har et sentrum, et fokus, som andre år ikke har: Kristus. Det er om Ham alt dreier seg. Fra vugge til grav. Fra grav til oppstandelsens morgengry, til himmelfart og Helligåndens utøselse til kirkens tidsalder.

Det tok en tid før jeg forstod betydningen av å leve med Kirkens år. Det ble vel mye vingling fram og tilbake, hvor tilfeldighetene førte til at jeg var opptatt med en ting, så med noe annet i Bibelen. Nå lever jeg med Jesu liv, badet i evangeliene, og setter mer og mer pris på rytmen: fastene, festene og høytidene. Jeg - og mange med meg - har funnet en skatt.

Vi trenger rytme og struktur, ja, til og med disiplin. Rytmen i tidebønnen som følger meg gjennom dagen. Uten blir bønnelivet en kamp om tiden, den blir fragmentert, tilfeldig.

Enkelte kristne har et panisk forhold til kirkeåret. For dem blir det hele bare 'religiøst'. Slik var det også for meg. Jeg har vokst opp med en kirkelig tradisjon hvor kirkeåret var noe Den norske kirke - og det som verre var - holdt på med. Vi gjorde gjerne litt narr av folk som holdt på med slikt. Vi søkte jo 'Åndens ledelse', må vite. Det førte til litt av hvert. Blant annet en ensidighet hva angår skriftsteder vi leste eller preket over. Det ble gjerne de temaene man likte best.

Heldigvis oppdaget jeg kirkeåret. Eller var det kirkeåret som oppdaget meg? Nå øser jeg av dette skattkammeret.

Nyttårsforsetter? Nei, ikke etter at jeg oppdaget kirkeårets rytme. Nå lever jeg med den - og i et langt lavere tempo - enn de som hele tiden ikke er fornøyd med tilværelsen, men må sette seg nye mål, som de innerst inne vet at de ikke klarer å oppnå. Da blir både livet - og bønnelivet - heseblesende og rykk og napp.

Bli med i det hellige året du også! Det gjør ikke noe om du begynner nå. Årets tekstrekke er tekstrekke nr 2. Verbum har utgitt en liten hending bok hvor alle tekstene står. Den kan være nyttig å bruke. Ellers står jo tekstene bakerst i de fleste norske Bibler.

I Kristi himmelfartskapellet leser vi alltid kommende søndagens lese- og prekentekster. Det betyr at de som kommer for å feire nattverden sammen med oss får høre tekstene noen dager før kirken tar dem i bruk. Det er en stor rikdom.

SISTE: Ni iranske kristne arrestert 1.juledag

Iransk sikkerhetspoliti slo til mot en gruppe kristne som var samlet i Tehran 1.juledag for å feire Kristi fødsel. Ni kristne ble arrestert. Hva som har skjedd med dem er foreløpig ikke kjent.

Til tross for at den iranske konstitusjonen garanterer frihet til å komme sammen til religiøse samlinger, slår det iranske regimet regelmessig ned på kristne samlinger og arresterer de som er tilstede. Det er ikke uvanlig at de da anklages for statsfiendtlig virksomhet.

De ni som ble arrestert denne gangen var kommet sammen i en av de mange husmenighetene i Tehran, for å feire julen. Denne husmenigheten holder til i Rudehen-distriktet. Det er The Voice of Iranian Christians som melder dette.

Denne organisasjonen oppgir at følgende personer ble arrestert: Mehdi Klan, Ali Sadraldin, Muhammad Kazemi, Azin Foroudi, Mohammad Hosein Moridian, Maryam Narimani, Alireza Naseri, bror Matin og et medlem av husmenigheten som ikke er identifisert. Seks av dem er avbildet her.

Sikkerhetspolitiet var bevæpnet når de slo til mot husmenigheten, og de beslagla blant annet mobiltelefonene til de arresterte. De tok også mobiltelefonen og identitetskortet til en av naboene!

SISTE: GILBERT HOVSEPIAN HARDT SKADET I ULYKKE - FORBEDERE TRENGS

Gilbert Hovsepian, sønnen til Haik Hovsepian, den kjente iranske kirkelederen som ble myrdet for sin tro, er kritisk skadd i forbindelse med en motorsykkelulykke.

Åpne Dører i Norge ber om forbønn for ham, og jeg formidler gjerne denne oppfordringen videre til bloggens lesere.

Ulykken inntraff i går, og Gilbert Hovsepian, som besøkte Kristiansand i forbindelse med Åpne Dørers  30 års jubileum. Hans sang og vitnesbyrd gjorde et sterkt inntrykk på alle oss som vår der.

Gilbert Hovsepian produserer i dag kristne TV programmer på farsi, som er svært viktige for de mange iranerne som i dag kommer til tro på Jesus.

Jeg kommer tilbake med en oppdatering så fort det foreligger nye opplysninger. Bildet er hentet fra Facebook og viser den hardt skadede Gilbert i det han ankommer sykehuset.

Djevelen jakter på de som lever nært Gud

'Djevelen jakter ikke på de som er fortapt; han jakter på de som er bevisste, de som lever nært Gud.

Han tar fra dem tilliten til Gud, og begynner å plage dem med selvsikkerhet, logikk, grubling, kritikk.

Vi bør derfor ikke stole på vårt eget logiske sinn'.

(Paisios av Athos)

Apostelen Peter skriver:

'Vær edrue, våk! Deres motstander, djevelen, går omkring som en brølende løve og søker noen han kan oppsluke. Stå ham imot, faste i troen! For dere vet jo at brødrene deres rundt om i i verden må gå igjennom de samme lidelser'.
(1.Pet 5,8-9)

Barn fra krigsherjede landsbyer i Ukraina fikk gaver

Karlovka og Pervomaisk er to landsbyer som ligger nært flyplassen i Donetsk. Det er her noen av de verste kampene har pågått i det østlige Ukraina de siste månedene. Alle som hadde muligheten til å forlate disse landsbyene forlot dem.

Men det finnes noen som ble igjen - som ikke kunne flykte. Deriblant flere barn.

Disse barna med sine familier har et stort behov for det meste for å kunne leve. Så vel som et håp for framtiden.

De siste dagene har kristne fra Zaporozhye klart å ta seg fram til disse to landsbyene. De har hatt med seg mat, og gaver til barna. Gavepakkene inneholder leker og små bøker med kristent innhold. Baptistene fra Zaporozhye fikk også anledning til å snakke med de som er blott igjen i Karlovka og Pervomaisk og fikk gitt dem noen ord om håp på veien videre.

Fredsbannere skal hjelpe kirker til å fokusere på freds- og forsoningsarbeid

Mobile bannere og bilder tas nå i bruk for å hjelpe kirker i det såkalte 'Central Plains' i USA - et landområde på 34.000 kilometer som danner er V tvers over sentrum av staten Wisconsin - for å hjelpe dem til å fokusere på freds- og forsoningsarbeid.

Det er nettverket 'Justice and Peace' som står bak, og de har utfordret kunstneren Michelle Hofer, som tilhører Hutterthal Mennonite Church i Freeman, til å designe to tre-dimensjonale bannere (bildet) som skal brukes av ulike menigheter. Menigheten vil beholde bannerne for en tid og så sende dem til neste menighet. Det er også meningen at bannerne skal kunne brukes av skoler og i forbindelse med leirvirksomhet.

Nettverket som har arbeidet med dette prosjektet har hentet inspirasjon fra prekener, sanger og lesning av Bibelen, og laget et eget kompendium som følger bannerne. Dermed har menighetene fått et godt utgangspunkt for å samtale om viktige spørsmål som handler om aktivt freds- og forsoningsarbeid.

En av inspirasjonskildene for bannerne er Jesaja 11.

Forbønn for seminarer og møter våren 2015

Først av alt vil jeg få takke alle dere som står sammen med oss i bønn. Det er mange som spør hvordan det går med meg. Svaret er at det går opp og ned. Desember måned har vært en svært utfordrende måned med veldig mye smerter. Angina-anfallene kommer tett, og cystene i lungene gjør det vanskelig å finne noen hvilestilling, særlig om natten. Ved siden av dette har blodtrykket til tider vært svært høyt.

Men jeg lever med løftet fra 5.Mos 33,25:

'Som dine dager er, skal din styrke være!'

Jeg vil gjerne gi Gud ære for at Han holder hva Han lover! For midt i min svakhet gir Han den styrken jeg trenger. Jeg er blitt helt avhengig av Ham for hver dag.

Jeg vil gjerne be om forbønn for følgende arrangementer hvor jeg skal tale:

Torsdag 8. januar kl.15.00-16.30. Seminar om bønn i forbindelse med Bønn for Oslo i Filadelfia. Emne: 'Herre bli hos oss. Bønnen som relasjon og hvile. Om Guds nærvær i hverdagen'.

Søndag 11.januar kl.19.00. Taler i åpningsgudstjenesten for 'Bønneuka i Trondheim' i Salem.

Lørdag 31.januar-1.februar: Bønneseminar i Oslo 2.baptistmenighet

12.-15. februar: Nasjonal bønnekonferanse på Grimerud, hvor jeg skal ha et seminar om den profetiske bønnetjenesten.

27.februar - 1.mars: Bønneseminar i Gyland baptistmenighet

11.-12. april: Bønneseminar i Porsgrunn baptistmenighet i samarbeide med Skien baptistmenighet.

Be om at Herren gir nåde, visdom og styrke. Uten Ham er jeg ingenting.

Julefeiring forbudt i Laos

Center for Public Policy Analysis (CPPA) i Washington DC, kom julaften med en sterk bekymringsmelding om den økende forfølgelsen av kristne, animister og uavhengige buddhister i Laos. Alle disse minoritetene blir forfulgt av både militæret og sikkerhetspolitiet i Laos og Den sosialistiske republikken Vietnam.

CPPA melder at bruddene på menneskerettighetene har økt dramatisk under det Hanoi-støttede ett-parti regjeringen i det kommunistiske Laos. Dermed er også den religiøse friheten i landet sterkt begrenset. Dette gjelder spesielt minoritetsgruppene: Hmong-folket og Laotian-folket, og blant dem særlig politiske dissidenter og mennesker med religiøs overbevisning.

'Det er økende brudd på den religiøse friheten til de kristne blant det etniske Laotian- og Hmong-folket. Angrepene mot disse blir stadig mer voldelige. Feiringen av jul er for eksempel forbudt', sier lederen for CPPA i Washington, Philip Smith til Dan Wooding i Assist Ministries.

I den siste tiden har kristne og animister blitt arrestert, torturert, drept eller simpelthen forsvunnet.

Det er et tett samarbeide mellom marxist-regjeringen i Laos og Folkets Arme i Vietnam og dermed myndighetene i Hanoi.

De kristne fortsetter å møtes i husmenigheter eller går under jorda. La oss huske dem i våre forbønner.

Bildet er fra Laos.

Svakhetens teologi

''Men for jeg ikke skal bli hovmodig over alt det fantastiske Gud har avslørt for meg, så har jeg fått en torn i kroppen som stikker meg. Den er en utsending fra Satan som stadig rammer meg med sine smerter, for at jeg ikke skal bli hovmodig. Tre ganger har jeg bedt Herren Jesus at denne tornen må bli tatt fra meg. Men Jesus har svart meg:                                                                

Min hjelp er alt du behøver. Jo svakere du er, desto mer kan min kraft virke i deg. Derfor vil jeg heller skryte av min svakhet, for på grunn av den kraften kan Kristus virke i meg. Jeg er glad for å svak og avhengig av Gud'.

(2.Kor 12,7-10. Den levende Bibelen)

Alternativ oversettelse: 'Min kraft arbeider best i svakhet'. (NLT)

Erkebiskop uttrykker stor bekymring over det som skjer i India på vegne av alle kristne

2. juledag skrev jeg her på bloggen hvordan kristne i India ble trakassert, forfulgt og fengslet i julen.

I dag leser jeg i The Times of India at den romersk-katolske erkebiskopen av India, Filipe Neri Ferrao (bildet) har kommet med en offisiell uttalelse hvor han uttrykker stor bekymring over det som skjer med landets minoriteter, og da særlig de kristne.

Erkebiskopen har gitt sin uttalelse i egenskap av å være medlem av National United Christian Forum og samtlige medlemmer stiller seg bak uttalelsen. Det er tre av de største nasjonale kirkesammenslutningene som står bak National United Christian Forum: Catholic Bishop's Conference of India, National Council of Churches in India og Evangelical Fellowship of India.

Erkebiskopen trekker frem flere hendelser i den siste tiden som alle gir uttrykk for bekymring:

* I Bastar ble en katolsk skole nylig tvunget til å sette opp en statue av den hinduistiske avguden Sarawati i skolegården, og barna ble nektet å bruke navnet 'far' på skolens rektor.

* I Dehli ble nylig en kirke påsatt og brent ned til grunnen

* Utnevnelsen av 'Good Governance Day' 25. desember for å underminere betydningen av de kristnes 1.juledag.

* Fundamentalistiske hinduers krav om å tvangskonvertere 4000 kristne i Agra til hinduismen på 1.juledag.

* De regelmessige angrepene på kristne menigheter og enkeltpersoner.

I sitt brev peker erkebiskopen på det faktum at Indias kristne har bidratt i betydelig grad for å videreutvikle det indiske samfunnet, og han henstiller til statsminister Narendra Modi, til å gjøre sitt for å sørge for fred og fordragelighet mellom alle Indias innbyggere.

Indias kristne utgjør kun 2,33 prosent av befolkningen i landet.

Den myrdede politimannen Rafael Ramos var en brennende kristen

Rafael Ramos (bildet), et av ofrene for de to politidrapene i Brooklyn var en personlig kristen. Det kom frem i forbindelse med begravelsen i går.

Det var forrige lørdag tragedien inntraff. Rafael Ramos og hans kollega, Wenjian Liu, ble skutt ned og drept mens de var på jobb.

Gatene i New York var et spesielt kall for Rafael Ramos. Han har ved ulike anledninger fortalt at han følte han gjorde Guds arbeid når han arbeidet for NYPD, og gjorde gatene trygge for byens befolkning. Når han en dag ble pensjonist ville han tjene som politi-prest, og hjelpe kollegaer til å bearbeide de vonde tingene de opplevde på jobb.

Rafael Ramos var i følge CNN aktivt medlem av menigheten Christ Tabernackle i 14 år. Han hadde studert teologi ved Faith Evangelical College and Seminary, og var en det man kaller en typisk familiemann. Han etterlater seg kona Maritza, som han var gift med siden 1993, og de to sønnene de hadde sammen: Justin og Jaden.

I følge CNN var det forventet at mer enn 25.000 politimenn ville delta i begravelsen i går. De kom fra hele USA. Blant talerne var visepresident Joe Biden, borgermester Bill De Blasio og William Bratton, som er politisjef i New York.

Rafael Ramos ble 40 år gammel.

Jeg tørster etter den levende Gud

Disse ordene fra Salme 42 møter meg denne morgenen, og setter ord på det som skjer i mitt hjerte:

'Som en hjort skriker etter rennende bekker, slik skriker min sjel etter deg, Gud. Min sjel tørster etter den levende Gud. Når skal jeg komme og tre fram for ditt åsyn'.

Her følger noe jeg har oversatt:

'En del mennesker sier: 'Jeg har aldri hatt noen åndelig opplevelse ... jeg er bare et vanlig menneske, ingen mystiker.

En del mennesker gjør seg spesielle gudsopplevelser og har dermed et spesielt oppdrag med å vise oss at Gud finnes i verden, men alle - lærd og ulærd, rike og fattige, slike som synes og slike som holder seg i bakgrunnen - kan få nåden å møte Gud.

En slik mystisk erfaring er ikke reservert for noen få mennesker. Gud vil gi den gaven på en eller annen måte til alle sine barn.

Men vi må lengte etter den. Vi må være lydhøre og våkne. For en del kommer opplevelsen på om omtumlende måte, slik som Paulus når han falt til jorden på vei til Damaskus (se Apg 9,3-4). Men for andre kommer den som en stille susen eller en mild vind i ryggen (se 1.Kong 18,11-23).

Gud elsker oss alle og vil at vi skal oppleve Ham på en personlig måte'.

(Oversatt fra Henri Nouwen: Bread for the Journey)

Irakiske og syriske flyktningebarn fikk del i julefeiring i Jordan og Libanon

Her er dagens store gledes- og takkeemne! Flere tusen syriske og irakiske kristne flyktningebarn og deres foreldre fikk ta del i en genuin kristen julefeiring i år, til tross for de forferdelige omstendighetene de lever under.

Siden juli 2014 - siden byen Mosul ble tatt over av terrorister fra IS - har irakiske kristne flyktet i tusentalls til Jordan. Mange av dem flyktet med bare de klærne de hadde på seg. De fikk ikke med seg noen av sine eiendeler. De flyktet hals over hode for å redde sine liv.

Ulike steder ble det laget i stand julefest for disse flyktningene. Bildet av de to skjønne irakiske barna er fra et av disse arrangementene. På akkurat dette arrangementet fikk over 300 barn et godt måltid mat, sammen med et juleprogram satt sammen av julesanger og leker for store og små. Alt fant sted i en ortodoks kirke.

Bibelselskapet i Jordan har sørget for å skaffe tilveie Bibler som er blitt gitt i gave til de voksne, mens barna har fått barnebibler og tegneseriehefter. Tegneserieheftene har gjenfortalt historier fra både Det gamle og Det nye testamente, og har vært svært populære.

Selv Julenissen og Ole Brumm gjestet den nye Hl.Efraim kirken i Amman, hvor flyktningebarna fikk godteposer.

Også i Libanon ble det skapt julefest i mange flyktningeleire. Nær to millioner syriske flyktninger har krysset grensen til Libanon, og utgjør nå en fjerdedel av landets befolkning! Innbyggertallet i Beirut er blitt doblet de siste tre årene.

Også barna i muslimske familier nås i julen. Julefeiringen er en ypperlig anledning til å presentere evangeliet.

Indiske kristne fengsles og tvangskonverteres i julen

Julen har vært særdeles vanskelig for mange kristne i India. Indiske nasjonalister har brukt høytiden til økt press og forfølgelse av landets kristne befolkning. Noen kristne er blant annet blitt tvangsomvendt til hinduismen.

Som jeg har skrevet på bloggen tidligere så er det blitt betydelig vanskeligere å være kristen etter at det hindu-nasjonalistiske vant parlamentsvalget i mai, og landet fikk en hindu-nasjonalistisk statsminister, Narendra Modi. Etter dette har angrepene på kristne og andre minoritetsgrupper økt kraftig. Alt tyder på at India vil bli en anti-kristen nasjon og at situasjonen for de kristne vil forverres i 2015.

Til tross for at India påberoper seg å være en sekulær stat hvor menneskerettighetene settes høyt, ser det ut til at politiet står på hindunasjonalistenes side.

I julen har hindunasjonalister ved tre anledninger angrepet kristne, og politiet har ikke arrestert angriperne, men de som er blitt angrepet!

17. desember arresterte indisk politi 16 kristne, inkludert fire kvinner, mens de feiret de feiret jul i Navipur, Pipraich, Gorkahpur, Uttar Pradesh.

13. desember angrep hinduekstremister i Andhra Pradesh pastor Bhimudu Nayak og medlemmer av baptistmenigheten i Bajark. Angrepet fant sted rundt midnatt når menigheten var samlet for å synge julens sanger. Pastor Nayak og fire andre medlemmer av baptistmenigheten ble alvorlig såret. Det var 15 hinduekstremister som plutselig dukket opp og gikk til angrep.

9.desember ble en annen menighet, Blessing Youth Mission, angrepet. Menigheten har tilholdssted i Banmora landsbyen i Madhya Pradesh, og pastoren, Paltu Ahirwar og flere medlemmer ble banket opp av hinduekstremister.

Som om ikke dette var nok: 21. desember ble 30 kristne som lever i ytterste fattigdom tvangskonvertert til hinduismen i en fire timer lang seremoni. Det skjedde i Allapuzha distriktet i staten Kerela. Det er The Hindu som rapporterer dette.

Martyren Stefanus - og fader Paolo

Den virker malplassert Stefanus-dagen, dagen etter selve juledagen. Men om vi tenker litt nøyere etter er denne dagen som innleder det første kapitlet av kirkens martyrhistorie, plassert akkurat der den skal.

I en av antifonene for denne martyrdagen heter det nemlig:

'I går ble Kristus født på jorden for at Stefanus i dag skulle fødes i himmelen'.

Når jeg i år planla å skulle skrive om diakonen Stefanus, en mann 'full av nåde og kraft', en som 'gjorde under og store tegn blant folket' (Apg 6,8), bestemte jeg meg for å skrive en 'moderne versjon', den om fader Paolo Dall'Oglio (bildet) som ble kidnappet av terrorister fra IS 29.juli 2013, i byen Raqqa.

Fordi jeg føler at fader Paolo står meg så nær.

Etter den skjebnesvangre dagen når fader Paolo vandret gatelangs i Raqqa og hele hans verden ble snudd på hodet har jeg ikke klart å slippe tak i ham. Jeg ber for han hver dag, selv om jeg ikke vet om han fortsatt er i live. Hver eneste gang vi møtes i Kristi himmelfartskapellet ber vi for fader Paolo, ja, det er mange som ber. Det har kommet motstridende meldinger helt siden fader Paolo ble kidnappet. Noen mener han ble drept med det samme, andre mener å vite at han fortsatt er i live. I det siste er det ingen som mener noe mer. Alt er taust.

Noen få uker før fader Paolo ble kidnappet traff jeg ham. Han talte på sommerstevnet til Areopagos på Klækken hotell. Egentlig er det en litt morsom historie. Jeg kom sent den dagen fader Paolo skulle tale, og foredragssalen var slik at jeg kom inn der hvor talerstolen sto og siden det var helt fullsatt måtte jeg gå hele veien ned til siste benk og sette meg der. På vei ned passerte jeg fader Paolo, som trodde jeg var en munk siden jeg gikk i svarte klær og hadde langt skjegg.

Etter talen var over ville han gjerne treffe 'munken', og slik fikk jeg møte fader Paolo og samtale med ham. Samtalens innhold tilhører det private rom. Men den fikk stor betydning for livet mitt. Og kanskje enda mer etter at fader Paolo forsvant. Da forstod jeg enda mer hva som bodde i denne mannen, hva han var bærer av. Jeg skal utdype det ved en senere anledning.

Fader Paolo, jesuittpresten, har i mer enn 30 år arbeidet i Syria, i hovedsak med dialog mellom kristne og muslimer. Han holdt til i Deir Mar Musa, et kloster fra 600-tallet, omlag åtte mil bord for Damaskus. Klosteret var overgitt da fader Paolo fant det, eller var det klosterruinene som fant fader Paolo? Der etablerte han en økumenisk kommunitet. I Kristi himmelfartskapellet henger det et kors vi har fått i gave fra Deir Mar Musa klosteret. For oss er dette et klenodium. Det minner oss om å be for våre lidende trossøsken i Syria.

I 2012 ble fader Paolo kastet ut av Syria av president Bashar al-Assad etter å ha møtt opposisjonen i landet og kritisert al-Assad-regimets handlinger i borgerkrigen. Men fader Paolo dro tilbake. Han kunne ikke være unna sitt kjære Syria, ei heller kommuniteten han hadde bygget opp og som han var prior for. Rett før han ble kidnappet, skulle han prøve å megle i en konflikt mellom muslimske, hellige krigere, såkalte jihadister, og kurdere i Nord-Syria. Resten er historie.

Et par måneder før fader Paolo ble kidnappet, forsvant biskopene Yohanna Ibrahim og Boulos Yaziji. Heller ikke disse to er kommet til rette. Du forstår: Stefanusdagen, 2. juledag, er absolutt en dag som må markeres. Kirken får stadig nye martyrer.

Det englene lengtet etter å skue inn i

I formiddag talte jeg i Toten frikirke på Raufoss. Her er talen i sin helhet. Finn frem Bibelen din og les de skriftstedene jeg henviser til!

'Tenk om hver natt i våre liv kunne bli som en julenatt, en natt som lyses opp innenfra', skriver bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize, et sted som over hele verden forbindes med fred, forsoning og fellesskap. Så ber han:

'Jesus, jomfru Marias sønn, i julen gir du oss ditt evangeliums glade budskap. Alle som lytter, alle som tar imot Den Hellige Ånds gaver - om dagen såvel som i våkne nattetimer - oppdager at ved ganske liten tro, med nesten ingenting har de alt'.

Så fortsetter bror Roger: 'Da Gud ikke lenger visste hvordan Han skulle gjøre seg forstått, kom Han selv ned til jorden, fattig og ydmyk. Om ikke Jesus Kristus hadde levd midt i blant oss, ville Gud fortsatt være langt borte, uoppnåelig. Gud trer fram gjennom Jesu liv som menneske, slik at vi kan se Ham'.

Helt mot slutten av den såkalte Johannesprologen - den som er blitt lest her i kirken i formiddag - heter det i vers 18: 'Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er'.

I Den gamle pakt var Gud uoppnåelig. Han var usett. Derfor var det ikke bare forbudt for israelerne å lage noe bilde av Gud - de skulle heller ikke uttale Hans navn. Men hvis Gud har gitt seg til kjenne? Om han har kommet til oss så nær at Han er blitt menneske? Da er alt blitt forandret! Det er dette som er julens stor mysterium som er blitt åpenbart: 'Ingen har noen gang sett Gud' - det er Den gamle pakt. 'Men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, har vist oss hvem han er'.

Dette er inkarnasjonens under - Gud er blitt menneske! På grunn av det kan vi vitne om Ham, både i ord og bilder. Ordene og bildene vi bruker gjengir ikke det usynlige med Gud, men det som er blitt synlig, og dermed forklaret. 'Ved å dra sløret vekk fra sitt ansikt, har Gud trådt fram for hele verdens øyne', sier Peter Halldorf og legger til: 'Guds avsløring av seg selv i julens mysterium. er den grunn vår kristne tro bygger på.

Det står et forunderlig ord i 1.Pet 1,10-12.

Jeg har forsøkt å se dette framfor meg: disse englene som lengtet etter å se eller 'skue' inn i Kristusmysteriet. Gjennom hele Gudsfolkets historie kan vi jo lese om disse forunderlige profetiske forutsigelsene. Mange av disse englene var vært forskrekkede vitner til hvordan de første menneskene drives ut av Edens hage, og noen av dem, de som kalles kjeruber, ble plassert øst for Edens hage ved et flammende sverd som svingte hit og dit som for å vokte veien til livets tre.

Så har de vært vitne til hvordan Guds hellige menn og kvinner har profetert opp gjennom historien for å fortelle at Gud i sin store kjærlighet kaller folket tilbake til seg. Men hvordan skulle dette kunne skje?

Jeg tenker at forventningsnivået steg når de lyttet til disse ordene fra 4.Mos 24,17: 'Jeg ser ham, men ikke nå. Jeg skuer ham, men ikke nær. En stjerne stiger opp av Jakob, et spir løfter seg fra Israel'. Så gikk tiden og Guds engler fikk være vitne til den bemerkelsesverdige samtalen mellom kong Akas og Herren: Jes 7,10-14

Men det er mer! Guds engler får også lytte til de forunderlige profetiske ordene talt gjennom profeten Jesaja: 'For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på hans skuldre, og han skal få navnet Under. Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste. Så skal herredømmet bli stort og freden uten ende over Davids trone og over hans kongedømme'.

Men jeg tipper de snakket sammen, etter at de hadde lyttet til de forunderlige ordene de hadde hørt i samtalen med kong Akas og Herren og disse salige ordene til profeten Jesaja:

'Foreløpig er det bare et løfte. Det har jo ikke skjedd ennå, men det er fantastisk gode nyheter!  Tenk at den Gud vi tjener vil sende en Frelser!'

Men hvor skal dette skje? Englene har ingen innsikt i dette. De er sendebud. Men de lengter etter å skue inn i Guds forunderlige frelsesplan.

Spenningen stiger
Spenningen må derfor ha vært til å ta og føle på når Gud reiser opp nok en profet. Hans navn er Mika, født på landsbygda i Moresjet Gat i lavlandet i Juda. Hør! 'Men du Betlehem, Efrata, er liten til å være blant Judas tusener! Fra deg skal det utgå for meg en som skal være hersker over Israel. Hans utgang er fra gammel tid, fra evighets dager. Derfor skal han overgi dem inntil den tid når hun skal føde ...'

Jeg ser for meg hvordan englene kommer sammen. Det er stor aktivitet i de himmelske gemakker. Må begynner Guds frelsesplan å utfolde seg. Hva vet de så langt? Jo, Gud har gitt dem et tegn. En jomfru skal bli med barn. Barnet som skal fødes har et navn: Immanu-EL - Gud med oss. Han skal bli en Fredsfyrste. Hans herrevelde skal bli stort -ja, uten ende. Han skal sitte på Davids trone. Og de vet til og med hvor Han skal bli født. I Betlehem. Det store spørsmålet er: når?

Så blir himmelen taus! Det går mer enn 400 år etter at profeten Malaki har lagt ned vandringsstaven. 400 år uten et eneste profetisk budskap. Gud er taus.

Da skjer det noe! Da inntreffer det som apostelen Paulus beskriver for oss i brevet han skriver til de kristne forsamlingene i Galatia-området:

'Men da tidens fylde kom utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne ...'

Tidens fylde - Guds kairos-tid
Tidens fylde - Gud har en annen tidsregning enn vår. Vi lever med chronostiden - klokketiden. Gud lever med kairos-tiden, det som kalles Guds velbehagelige tid. 'Tidens fylde' - tiden da Guds ord oppfylles.

Det er nøyaktig det som vil skje ved Jesu gjenkomst. Det Gud har forutsagt vil skje ned til minste detalj. Vi leser om dette i Apg 3,18-21.

Nå skjer det noe! En av englene, selveste erkeengelen Gabriel, får beskjed om å melde seg i tronsalen, foran Guds trone. Da må det være noe spesielt! Når Gud sender en av sine erkeengler!

Det var Gabriel - hvis navn betyr 'Guds kraft' - som ved to anledninger ble sendt til profeten Daniel - en gang for å forklare for Daniel et syn, en annen gang for å overbringe et budskap.

Spenningen stiger blant Guds engler. Gabriel får beskjed av Herren om å oppsøke en prest ved navn Sakarja. Nå var turen kommet til hans skift - og til Guds kairos-tid. Sakarja og kona Elisabet blir av historikeren Lukas beskrevet som 'rettferdige for Gud' og de 'vandret ulastelig etter alle Herrens bud og forskrifter'. Hvem var disse? Disse to representerer 'resten i Israel', de som er trofaste mot Herren, de som ivrig gransker det profetiske ord for å forstå tiden de lever i. Dette er de som venter, dette er bederne. I denne tause perioden - de 400 årene hvor det ikke kommer flere profetiske budskap fra Gud, så holder de motet oppe i folket. Dette er de Bibelen kaller 'tsaddiker'. Det hebraiske ordet betyr 'å være rettferdiggjort'. Dette er en person som trofast fulgte og levde etter Guds lov.

Sakarja var prest av Levi stamme. Hans kone Elisabet var 'en av Arons døtre', altså den stammen som øverstepresten Aron, bror til Moses, tilhørte. Disse to levde med hjertet av jødisk tro, med Tempelet. som dets sentrum. I den bønnen Sakarja ber, slik den gjengis for oss av Lukas, ser vi tydelig hvor hans tros fokus ligger: 'Velsignet er Herren, Israels Gud'.

'Jeg er Gabriel.'
Det er til dette ekteparet Gabriel blir sendt. Lukas gjengir så flott den presentasjonen Gabriel gir Sakarja, hvor han også forteller om sin helt spesielle stilling innfor Gud:

'Jeg er Gabriel, som står for Guds åsyn. Jeg er sendt for å tale til deg og bringe deg dette gledesbudet'.

Jeg tror englene danser når de hører disse ordene. En som skal rydde vei for barnet som skal fødes. Det barnet som profeten Sakarja fortalte om. Nå skjer det noe! Nå er det en akslerasjon i Guds planer. Dette har de ventet på. Og de vet hvor barnet skal fødes. I Betlehem. Nå følger Guds engler spent med.

Men Gabriel er langt fra ferdig. Det viktigste oppdraget gjenstår. Lukas forteller det slik: Luk 1,26-35.

Så går det ni måneder. For hver dag stiger spenningen blant Guds engler. De er bristeferdige når Josef og Maria legger ut fra Nasaret på den strabasiøse veien til Betlehem.

Mens veene stadig kommer tettere, får en engel et helt spesielt oppdrag. Var det Gabriel, kanskje? Eller en annen engel som ble betrodd denne store oppgaven? Vi vet ikke, men en ting er helt sikkert: Ingen engel har noensinne gått med et viktigere budskap. Gud sender ham til noen gjetere ute på Betlehemsmarkene. De er på nattevakt. Over dem lyser det stjernestrødde himmelhvelvet. Plutselig lyses natten opp av et strålende lys. Det er Herrens herlighet som lyser opp omkring dem. Noe slikt hadde de aldri opplevd før. Det står at de ble 'meget forferdet'. De ble med andre ord svært redde. Men det er ikke frykt dette sendebudet fra Gud er kommet med.

Han kommer med glede. Lukas forsøker å sette ord på dette, men ordene strekker ikke helt til: 'Jeg forkynner dere en stor glede, en glede for alt folket'.

Hva handler denne gleden om?

'I dag er det født dere en frelser!'

Jesus er Guds store gledesemne.

Frelseren er født. Redningsmannen. Han som alene kan forsone Gud og mennesker.

Nå klarer ikke englene å holde igjen, denne gleden som er så boblende og berusende, ja overveldende. Jeg ser det for meg: Englene som i stort antall omkranser gjeterne. Så en engel som dulter borti en annen, mens de andre hysjer ham ned. Men han klarer ikke å holde igjen, og nå bryter hele englekoret ut - samstemmig - hele den himmelske hærskaren:

'Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, blant mennesker som Gud har glede i'.

Hele himmelen dirrer av englenes glede og begeistring.

Apostelen Paulus oppsummerer dette gledesbudskapet - dette som englene lengtet etter å skue inn i, slik: 'Hva skal vi da si til dette? Er Gud for oss, hvem er da imot oss?

Det er dette julen handler om: Gud er for oss! I Kristus har Gud fått et ansikt. Og Gud er nærværende.

I går på julaften oversatte jeg denne bønnen av David Adam - den nå for lengst pensjonerte anglikanske presten, som lever hans kysten av den hellige øya, Lindisfarne. Jeg ber med ham:

'Jeg åpner stalldøra, kneler foran den nyfødte, 
og tilber sammen med gjeterne;
jeg beundrer Kristus, barnet,
jeg gir min kjærlighet
sammen med Maria og Josef,
jeg forundres over 'Ordet som ble menneske',
og fryder meg over Guds kjærlighet:
jeg synger med englene;
jeg gir mine gaver sammen med De vise menn.
Jeg tar imot den levende Herre,
jeg holder Ham i hendene mine,
og jeg vandrer videre,
i det jeg lover og priser Gud'.

65.000 barn i Øst og Sentral-Europa får en spesiell julegave i år

Dette er også julen! 30.000 russiske barn i barnehjem, sykehus og i trengende familier har fått spesielle julegaver i år.

En boks fylt til randen med godterier, Jesus-filmen for barn samt tegneseriehefter med kristent innhold.

Det er Pocket Testament League som sammen med russiske baptister sørger for at barna får denne svært populære gaven. For mange barns vedkommende er dette den eneste gaven de får denne julen. Evangeliske menigheter fra St.Petersburg til Irkutsk sørger for at pakkene kommer fram.

Men det er ikke bare i Russland det skjer. Baptister i Ukraina, Moldova, Hvite-Russland, Georgia, Mongolia og Sentra-Asia stiller opp og sørger for at disse barna får julegavene der de befinner seg. Og barna vet å sette stor pris på gaven.

Tilsammen 65.000 barn får denne spesielle julegaven i år. La oss be for dem!

SISTE: 10.000 Nytestamenter og kristne bøker ødelagt i påsatt brann i Tyrkia

Tyrkiske myndigheter leter etter en mistenkt ildspåsetter i forbindelse med en brann som ødela tusenvis av Nytestamenter og andre kristne bøker.

I følge Morning Star News startet brannen ved 19.00 tiden 7. desember i kontorene til The Bible Correspondance Course in Turkey (BCC-Turkey), lokalisert i en flerbruksbygning som også huser en kirke i nabolaget Kadikoy i Istanbul.

Ingen ble skadet i brannen. Heller ikke bygningen ble påført skader av nevneverdig art. Men omlag 10.000 kristne bøker, mange av dem Nytestamenter, ble oppbrent eller ødelagt i brannen.

Noen studenter som bodde i etasjen over lokalene til BCC-Turkey, meldte fra til brannvesenet at de luktet røyk. Brannvesenet kom raskt til og fikk slukket brannen, men bøkene var det ikke mulig å redde.

Brannvesenet mente at brannen skyldes en ulykke. De mente den hadde startet som en kortslutning i en juletrebelysning. Men det er en hake ved denne forklaringen: Det var ikke noe juletre i lokalene!

Det er en kjent sak at kristne som driver aktivt misjonsarbeid møter stor motstand i Tyrkia, og at det er mange som kan tenkes å ville sette en stopper for distribusjon av Nytestamenter og annen kristen litteratur. Arbeidet fortsetter likevel som før.

La oss huske våre trossøsken i Tyrkia i våre forbønner.

Billedtekst: David Byle fra BCC-Turkey inne i lokalene hvor brannen startet. (Foto: Morning Star News)

Det ble for farlig for 'presten i Bagdad' - kalt hjem av erkebiskopen av Canterbury

Jeg har skrevet det før: Presten i Bagdad, Andrew White (bildet) er en av mine troshelter. Da han gikk beskjed om at han ikke lenger kunne være prest for sin anglikanske menighet hjemme i Storbritannia,  fordi han hadde fått MS, og biskopen hans mente han var uegnet, dro han likeså godt til Irak.

For å bli prest i St.Georgs kirke i Bagdad. Den til tider svært syke presten - MS sykdommen setter sitt preg på hverdagene hans - har holdt ut midt i lidelsene og tragediene han har stått oppe i. Med bomber og terror like inn på livet.

Nå er det derimot slutt. Etter 16 år innenfor Iraks 'røde sone' - det farligste stedet i hele landet, og kanskje et av de aller farligste stedene å oppholde seg i verden.

Erkebiskopen av Canterbury har satt foten ned. Han mener både irakerne og Den anglikanske kirken er mer tjent med at Andrew White er levende, enn død. Og det er det ikke vanskelig å være enig med ham i.

Menigheten til 'presten i Bagdad' har vokst til en forsamling på mer enn 1.200 irakiske kristne på disse 16 årene. Når Andrew White kom til Bagdad i 1998 var det 14 år siden noen hadde feiret gudstjeneste i St.Georg anglikanske kirke. Som prest har han hatt enorm betydning, ikke bare for denne menigheten, men som hyrde for hele Iraks kristne befolkning.

Men nå er det blitt for farlig. De siste månedene har mer enn 100.000 kristne irakere flyktet på grunn av de forferdelige IS terroristene, og jeg tipper at nettopp Andrew White har stått høyt oppe på listen over mennesker de vil drepe.

Nå er han trygt hjemme hos familien.

Men han bærer på en djup sorg og fortvilelse: alle de som må være igjen. For dem vil han kjempe. Dette er ikke det siste vi hører fra Andrew White. Så lenge kreftene holder i den hardt prøvede kroppen så vil han kjempe for de forfulgte kristne i Irak. Og jeg kommer til å fortsette å skrive om ham.

I denne linken kan du lese mer om den nye situasjonen til Andrew White og se en film hvor han snakker om det som nylig har skjedd.

La oss huske ham i vår forbønn, og ikke minst våre lidende venner i Irak og Syria denne jula:

http://www.macleans.ca/news/world/the-vicar-of-baghdad-and-the-lost-christians-of-iraq/

Velsignet Kristi fødselsfest

Jeg vil på denne enkle måten ønske alle bloggens lesere en velsignet Kristi fødselsfest med ordene til bror Roger av Taize:

'Tenk om hver natt i våre liv kunne bli som en julenatt, en natt som lyses opp innenfra'.

Og sammen med bror Roger ber jeg denne bønnen: 'Jesus, jomfru Marias sønn, i julen gir Du oss ditt evangeliums glade budskap. Alle som lytter, alle som tar imot Den Hellige Ånds gaver - om dagen såvel som i våkne nattetimer - oppdager at ved ganske liten tro, med nesten ingenting har de alt'.

Bloggen vil oppdateres daglig gjennom julehøytiden og romjulen. 1.juledag taler jeg i Toten frikirke kl.11.00. Kl.18.00 feirer vi vår nattverdgudstjeneste i Kristi himmelartskapellet. Alle er hjertelig velkommen!

Jacob Aron Rempel - en troshelt, del 1

Eldste Jacob Aron Rempel (bildet) var sannsynligvis en av de viktigste personlighetene blant mennonitene i Russland i det 20.århundre. Det gjelder både hva angår hans teologiske utdannelse så vel som hans ekstraordinære personlighet og offentlige tjeneste.

Det skriver Elisabeth Miller som har skrevet ned hans biografiske opplysninger.

Han ble arrestert i 1929 av sikkerhetspolitiet i Sovjetunionen (GPU) på grunn av hans religiøse aktiviteter. Han tilbrakte de neste 12 årene i eksil og fengsel før han ble henrettet i 1941.

Faren og slekta til Rempel var bønder, men faren ble etter hvert en forretningsmann og han eide også en mølle en kort tid. I 1893 gikk han derimot konkurs og ble kastet ut i mistrøstig fattigdom. Som eldste sønn i en familie på 13 barn, ble Jacob leid ut til en lokal bonde for å arbeide i stallen hans. Det skjedde mot slutten av skolegangen i landsbyskolen i Schöndorf.

Disse prøvelsene til tross, ble Jacob Rempel lærer gjennom disiplinert selvundervisning. Ved hjelp av et stipend fra en velstående møller (John Thiessen), var han i stand til å studere seks år i Basel. I 1912 returnerte han så til Russland og begynte å undervise ved ulike høgskoler i Chortitza, Jusowka, Nikopol og Ekaterinoslav.

Våren 1920 ble Rempel utnevnt til professor i tysk ved universitetet i Moskva. På samme tidspunkt ble han valgt til eldste for mennoniteforsamlingen i Chortitza. Han aksepterte kallet med stor entusiasme og ble ordinert 2.mai 1920. Dette markerte begynnelsen på en livlig aktivitet i hans lokale forsamling og i felleskapene i naboområdene.

Ved den mennonitiske årskonferansen i oktober 1922 ble Jacob Rempel valgt til formann for Komiteen for religiøse handlinger. Det falt nå i hans lodd å representere mennonitene i Russland overfor de sterkt anti-religiøse myndighetene i den kommunistiske regjeringen. En av oppgavene var å få mennonite-ungdommer til å slippe å avtjene militærtjeneste under de nye lovene som var innført. Ut over dette var det Rempel's oppgave å holde de ulike mennonitiske samfunnene i Russland sammen som de nå ble revet fra hverandre.

Under Jacob Rempel's ledelse ble det holdt en nasjonal årskonferanse for mennonitene i Russland i Moskva i 1925. Denne konferansen er senere blitt kalt 'anabaptistenes 2. martyrsynode'. De kommunistiske styresmaktene hadde merket seg hvem som var ledere innen de mennonitiske samfunnene, og de slapp dem ikke av syne.

En etter en falt de i hendene på de kommunistiske myndighetspersonene. Av totalt 86 deltagere på konferansen i januar, ble flesteparten av dem arrestert i årene 1929 til 1941. De ble enten fengslet, forvist eller drept. Bare 18 av dem klarte å komme seg til Canada eller USA.

(fortsettes)

Stanimir Katanic - en troshelt, del 2

Her er andre og siste del av historien om Stanimir Katanic, tros- og samvittighetsfange fra daværende Jugoslavia. Første del ble publisert lørdag 20. desember. I morgen møter du nok en troshelt i denne serien:

Mot slutten av de fire årene Stanimir Katanic satt fengslet ble han til slutt løslatt. Han dro hjem og giftet seg med barndomsvennen, Kata. De hadde vært gift i ti måneder da Stanimir uventet fikk et brev om at han skulle møte i retten. Da hadde han nettopp fått vite at han skulle bli far.

Når han sto foran dommeren for andre gang var det en særdeles brysk dommer som stilte ham følgende spørsmål:

'Er du nå rede til å gjøre det som er rett og aktverdig, nemlig å forsvare fedrelandet ditt?'

Selv om Stanimir forstod hvor disse spørsmålene ledet hen, svarte han raskt nok en gang at han ikke kunne sverge lojalitet til Jugoslavia, ikke til noe land, og kunne heller ikke bære våpen i den hensikt å skulle drepe noen.

Dommeren dømte han til fire og et halvt års fengsel. Dommen skulle sones i Goli Otok (bildet), et høyrisikofengsel, som lå ute på en øy. Fengselet var for menn og Stanimir skulle begynne å sone umiddelbart. Med hendene bundet, ble Stanimir Katannic ledet ut av rettslokalet uten noen som helst mulighet til å snakke med sin familie. Han måtte stole påat familien hans kunne ta vare på Kata og deres ufødte barn.

Hans andre fengselsperiode var bedrøvelig. Fangeøya var et svært værhardt sted med mye iskald vind ute i Adriaterhavet. Her ble fangene utsatt fra ekstreme temperaturer. Arbeidsdagene var lange, og tunge. Fangene drev med tømmerdrift.

Uten noen som helst grunn ble Stanimir løslatt etter tre og et halvt års fengsel. Et helt år før han skulle. Han ble gjenforenet med sin kone, og fikk for første gang se sønnen, Miroslav.

Stanimir Katanic ble ved en anledning spurt om han ville ha gjort noe annerledes i dag, om han på forhånd hadde visst hva som kom til å skje med ham?

Til dette svarer Stanimir:

'Jeg har aldri tatt noen snarveier når det gjelder min tro og min overbevisning. Det skulle heller ikke dere gjøre'.

Å falle ned og tilbe

Et ord jeg stadig vender tilbake til disse dagene er Åp 4,10-11:

'... da faller de tjuefire eldste ned for ham som sitter på tronen, og tilber ham som lever i all evighet, og kaster sine kroner ned for tronen og sier: Verdig er du, vår Herre og vår Gud, til å få lovprisningen og æren og makten. For du har skapt alle ting, og på grunn av din vilje ble de til og ble de skapt'.

Gud lengter etter tilbedere!

Hva betyr det?

Både det hebraiske og det greske ordet for tilbedelse betyr 'å kaste seg ubetinget ned for Gud, å underkaste seg Hans vilje, tjene Ham, ha ærefrykt for Ham og gi Ham ære og pris'.

Det hebraiske ordet 'shachah' betyr 'å tilbe, å kaste seg ned, å bøye seg', og det greske orkdet 'proskuneo' betyr 'å kysse noens hånd (som er et tegn på respekt), falle på kne og berøre bakken med hodet (som uttrykk for djup ærefrykt', å legge seg ned i ærefrykt og lydighet, med respekt og ydmyk bønn'.

Om de vise menn heter det:

'De gikk inn i huset, og fikk se barnet med Maria, dets mor, og de falt ned og tilba det ...' (Matt 2,11)

Personlig kjenner jeg at det nå er 'en tid' for tilbedelse, en tid for å falle ned og hylle Jesus. Jeg ber om at Den Hellige Ånd må berøre meg på en slik måte at det skjer med hjertet, ikke med hodet. At hele livet mitt kan bli - tilbedelse. Jeg ber om å få erfare et nytt nivå av det å tilbe, og jeg ber om at når jeg lovsynger, at Gud da vil føre meg inn i tilbedelsen. Jeg ber om en større ærefrykt i livet mitt, om mer hellighetslengsel.

Gud har skapt en slik tørst i meg den siste tiden. Det er forunderlig. Jeg lengter etter mer av Jesus. Mer!

Vil du be for meg at jeg opplever det?

Vårt største åndelige behov: At Gud knuser vår stolthet og bøyer oss

Dette har vært en underlig søndag. Menneskelig talt har den vært ganske utfordrende. Kreftene er ikke store. Utfordringene med hjertet og cystene i lungene er så store at jeg på ta pause i trappa mellom første og andre etasje.

Likevel - disse dagene opplever jeg at Gud taler til meg om den største hindringen for vekkelse i Norge er stolthet.

Guds ord slår fast: 'Med nidkjærhet trakter han etter den ånd han lot bo i oss. Men desto større er nåden han gir. Derfor sier Skriften: Gud står de stolte imot, men den ydmyke gir han nåde. Vær derfor Gud undergitt'. (Jak 4,5-7)

Gud er sjalu. Han har lagt noe igjen i oss - sin Ånd - og det er dette Han er nidkjær for. Vi er kalt til å være 'et kongelig presteskap, et hellig folk'. Skal vi tre inn i dette kall, må det skje på våre knær. Vi må erkjenne og bekjenne vår stolthet, vår mangel på ærefrykt, vår manglende bønneiver

Tenk at Gud kan stå oss imot! Hvem kommer seirende ut av en slik situasjon? Det er kun den som er ydmyk som får nåde. Mangler jeg ydmykhet i livet mitt bør jeg be Gud om å bøye meg!

Det finnes en underlig lære som brer om seg i Norge, hvor det heter at vi ikke lenger har synder å bekjenne, fordi all synd er sonet, fortid, nåtid og fremtid og som som nye skapninger synder vi ikke lenger. Dette er en forførelse, og kan bli en stor hindring for at Gud kan ryste denne nasjonen med en gjennomgripende vekkelse - som er vårt aller største behov!

Dette er en tid for å være rask med å be Gud om tilgivelse når Den Hellige Ånd peker på synd i våre liv! Dette er en tid hvor man er rask med å be Gud omvende oss der vi trenger å vende om.

Bønneropet fra vekkelsen i Wales var dette:

'Bøy Wales! Frels Wales!

Når Gud fikk knust stoltheten blant de walisiske kristne kom det en mektig Åndens vind og blåste gjennom Wales, den rystet hele det walisiske samfunnet og ilden fra Wales tente ilden i andre land som opplevde store vekkelser i kjølvannet av denne besøkelsestiden fra Gud.

Måtte det samme skje i Norge.

'Bøy Norge! Frels Norge!'

Bønnekrigeren fra Sibir

Se på bildet av denne vakre kvinnen! Jeg blir glad bare jeg ser det. 82 årige Yelisavyeta Krukova er selve bønnekrigeren i baptistmenigheten i Novokuznetsk i Russland.

Det var på grunn av at hennes far gav sitt liv for sin tro at Yelisavyeta bestemte seg for at hun ville innvie sitt liv i bønnens tjeneste.

Hun er også et livslangt medlem av baptistmenigheten i Novokuznetsk, en by på mer enn 500.000 innbyggere i selveste Sibir. Hver onsdag og fredag organiserer hun bønnenetter. Hun sørger for at folk skriver seg på lister, og skulle noen får problemer med å be på det tidspunktet de har satt seg opp, har de fått beskjed fra Yelisavyeta at de skal vi beskjed til henne slik at hun kan finne en erstatter! For henne og for menigheten er dette en ubrutt bønnekjede som ikke kan brytes.

Krukova husker godt de vanskelige tidene med frykt og forfølgelse for den evangeliske kirken i Russland, og deler sin families historie:

'Min far, Nestor, var baptist og forkynner i Russland lenge før den russiske revolusjonen i 1917. Min far og mor flyttet til den vestlige delen av Sibir, det som den gang het Kuznetsk, i 1912. Far delte evangeliet med alle rundt seg. Etter revolusjonen fortsatte han å forkynne og undervise til tross for alle farene. Han ble arrestert og sendt i fengsel to ganger mens jeg var barn, en gang for seks måneder, en annen gang for et år. Det var ikke så lenge denne gangen. Han kom hjem til mor og meg, og fortsatte å forkynne evangeliet. Han klarte ikke å stoppe. I 1938 ble far arrestert nok en gang, og denne gangen satt han fengslet i 10 år. Men selv i fengselet holdt han ikke opp med å forkynne. I desember 1944 ble han regelrett skutt ned og drept fordi han ikke kunne la være å forkynne Guds ord'.

Yelisavyeta Krukova forteller at hennes familie alltid gikk bønnens vei for alle ting:

'Tidene var harde. Jeg hadde ni brødre og så var det meg. Fem av brødrene mine døde. Livet var hardt, men vi elsket hverandre og vi elsket Gud'.

Byen hun bor i har tre navn: Kuznetsk, Stalinsk og nå heter den Novokuznetsk. I 1944 ble familien Krukova medlemmer av baptistmenigheten i byen, en menighet som nettopp har innviet et nytt og flott menighetslokale.

'Her møtte jeg mannen min, vi giftet oss og fikk 10 barn. Jeg har 57 barnebarn og 30 oldebarn. Jeg lever sammen med mannen min, svigerdatter og to oldebarn i et vakkert hus som barna mine har bygget for oss. Familien min elsker meg og respekterer meg. Vi som er gamle kvinner skulle be. Vi ber fordi vi vet det er viktig. Jeg leder menighetens bønnetjeneste og her i menigheten vil vi innvie oss i bønnens tjeneste'.

Å se Gud for de andres skyld

'Opplevelsen av at tiden er inne da Gud er nærværende, virkelig og så nær at vi knapt kan tro at ikke alle kan se Ham slik som vi gjør, gis oss for å fordjupe vårt bønneliv og gi oss kraft til å tjene Gud', skriver Henri Nouwen og legger til:

'Har vi opplevd Gud en slik hellig stund, får vi en livslang lengsel etter å være hos Gud og fortelle til andre om den Gud vi har opplevd.

Peter sier flere år etter Jesu død at hans opplevelse på fjellet Tabor ligger til grunn for hans vitnesbyrd. Han sier:

'For det var ikke kløktig uttenkte eventyr vi fulgte, da vi kunngjorde dere vår Herre Jesu Kristi makt og gjenkomst, men vi hadde vært øyenvitner til hans storhet ... da vi var sammen med ham på det hellige fjell'. (2.Pet 1,16-18)

Å se Gud under de herlige stundene i livet er å se Gud for de andres skyld'.

(Oversatt fra Henri Nouwen: Bread for the Journey)

Inkarnasjonen - Guds menneskevorden, del 3

En av de tidlige røstene som talte tydelig og klart om inkarnasjonens under var Ignatios, biskop i det syriske Antiokia. Han blir menighetsleder i Antiokia omkring år 70, og er den viktigste skikkelsen i den gruppen som kalles 'de apostoliske fedre' - urkirkens mest betydningsfulle ledere i generasjonen etter apostlene.

På veien til martyriet skrev biskop Ignatios brev til fem menigheter i Lilleasia, dessuten ett til menigheten i Rom og ett til biskop Polykarp, en annen av kirkens tidlige martyrer.

I Brevet til Magnesierne skriver biskop Ignatios:

'De (altså profetene) var inspirert av Hans (Kristi) nåde, for at de vantro skulle ble fullt overbevist om at det finnes bare èn Gud, Han som har åpenbart seg gjennom sin Sønn. Han (Sønnen) er det ord (logos) som gikk ut av stillheten, og Han var i alle ting til behag for Ham som sendte Ham'. (8,2)

Til menigheten i Efesos skrev han:

'Marias jomfrustand og hennes nedkomst var skjult for denne verdens fyrste, Herrens død likeså. Dette er de tre ropets hemmeligheter som er satt i verk i Guds taushet'. (19,1)

Til den samme menigheten skriver han:

'Det finnes èn lege,
som både er kjød og ånd,
født og ikke født.
Gud i et menneske,
sant liv i døden,
både av Maria og av Gud,
først lidende, så hevet over lidelse,
Jesus Kristus, vår Herre'. (7,2)

I brevet til trallerne tar Ignatios et kraftig oppgjør med gnostisismen når han med en biskops autoritet slår fast:

'Dere må være døve når noen taler til dere uten Jesus Kristus, som er av Davids ætt,
Marias sønn.
som virkelig ble født.
og både spiste og drakk.
som virkelig ble forfulgt under Pontius Pilatus,
som virkelig ble korsfestet og døde.
som virkelig ble reist opp fra de døde da Hans Far reiste Ham opp'. (9,1)'

Uthevelsene er mine.

(fortsettes)

Mongolerne vil satse på kristent barne- og ungdomsarbeide

Det er skrevet en del om menighetsveksten i Mongolia i det siste, men få har nevnt at vekkelsen ikke berører i noen særlig grad barna. Veldig få mongolske menigheter driver søndagsskoler eller holder sommerleire eller driver annet barne- og ungdomsarbeide.

Dette vil russiske baptister gjøre noe med! Denne høsten dro et team til Ulaangom for å inspirere mongolske menigheter og hjelpe dem til å komme i gang med barne- og ungdomsarbeide.

Ankha, mannen som spiller gitar på bildet, er god i russisk, og ved hjelp av ham kunne teamet med russiske baptister dele sine erfaringer med det barne- og ungdomsarbeidet de har drevet gjennom mange år. Til sommeren blir det barne- og ungdomsleir i Mongolia, med Ankha som tolk. Han har virkelig grepet visjonen om å nå Mongolias barn og ungdom for Jesus.

La oss be for dette svært viktige og strategiske arbeidet.

Stanimar Katanic - en troshelt, del 1

I går avsluttet jeg den lille  biografien om David Klassen. I dag fortsetter jeg med et annet trosvitne: Stanimar Katanic (bildet), her sammen med kona Kata. Med disse små biografiene om viktige tidsvitner, håper jeg leserne både skal bli velsignet, utfordret og hjulpet inn i en tett og nær relasjon med Jesus som holder i trengselstider.

Elisabeth Miller intervjuet serberen Stanimar Katanic for en tid tilbake. Da var han 83 år gammel og levde i Ohio, USA.

I 1950, når Stanimar var 20 år, måtte han melde seg for militærmyndighetene, slik det ble krevd av alle 20 år gamle gutter i Jugoslavia. Stanimar skulle møte i Sombor. I generasjoner hadde familien Katanic tilhørt Den kristne apostoliske kirke (Nazarene), et navn tatt fra Apg 24,5. Dette er en gren av den anabaptistiske bevegelsen med slaviske røtter, og som sådan var de mannlige medlemmene militærnektere. Så selv om Stanimar nå visste hva som var i vente, nølte han ikke.

Foran rekken av militære offiserer uttalte han at han var villig til å gjøre det som ble krevd av ham. 'Men', sa han med stort mot: 'jeg vil ikke gå på akkord med min tro, jeg vil ikke sverge troskap til noen jordisk myndighet og jeg bærer ikke våpen i den hensikt at jeg skal drepe noen!'

Uten noen diskusjon eller noe forsvar ble Stanimar Katanic overgitt til en dommer som dømte ham på stedet til fire års fengsel. Med hendene bundet bak ryggen, ble den unge bondegutten ført til fengselet i Foca, for å sone straffen. Cellen bestod av et stort rom med 200 andre fanger, mange av den voldsforbrytere. De innsatte ble iført en grå fengselsdrakt og ble heretter tiltalt med nummer, ikke navn. Stanimar Katanic var fange nummer 2032B.

Det var stor mangel på senger. De få som var der ble enten gitt til noen basert på ansiennitet eller krev av mobberne. Den første natten fikk Katanic tildelt to tepper. Han la det ene på gulvet, det andre brukte han til å legge over seg. Cellen var ikke oppvarmet og vinterkveldene var lange og kalde. Ubevegelig varm luft i sommermånedene var like vanskelig å utholde.

Hver morgen, uansett vær, måtte han marsjerte rundt i luftegården i en time med hendene bundet bak ryggen hans. Det var ikke tillatt å snakke, alles øyne måtte være fokusert rett fram.

Etterpå måtte de innsatte gjøre oppstilling for å motta sin daglige rasjon av brød for dagen. Katanic ville skjule sitt brød i teppene sine, men andre innsatte stjal ofte fra ham. Ved en anledning ble han. servert sin morgenvelling. Da øste han den ned i bollen som han alltid bar med seg, og gjemte den innunder vesten sin. Hans andre måltid ble på slutten av dagen ble servert i samme bolle.

De fleste dagene ble tilbrakt arbeidende i et snekkerverksted og butikk. Fengselet var beryktet for sin systematiske vold mot fanger, men Katanic jobbet hardt og sa lite, så han ble spart for det meste av julingen andre innsatte ble utsatt for.

Han var en ensom fange i fire år, for om det var andre Nazarene ungdommer i fengslet på grunn av samvittighetsgrunner, holdt vaktene dem demonstrativt fra hverandre. Katanic fikk ikke lov å ha en Bibel, og pakkene som var sendt fra familie og venner ble levert bare sporadisk, avhengig av humøret av vaktene.

(fortsettes)

David Klassen - en troshelt, del 4

Her er fjerde og siste delen av den gripende historien om mennoniten David Klassen:

Etter at Josef Stalin (bildet) var død ble David Klassens fengselsstraff redusert til 10 år. I 1955 ble han derimot erklært uskikket til å sone lenger og satt fri fra fengselet. 19. oktober 1955 kunne han endelig vende hjem til familien som nå levde i den store byen Karaganda i det sentrale Kasakhstan.

Karaganda var blitt et hjem for mange deporterte russere og tyskere, blant dem også mennoniter og baptister. En baptistmenighet, hvor medlemmene i all hovedsak bestod av de som var blitt deportert hit hadde bestått siden grunnleggelsen i 1931. Den fikk faktisk legal status i 1946.

David Klassen begynte å gå på gudstjenester i denne baptistmenigheten, men han ble ikke medlem.

I desember 1956 dannet 19 tyskere som hadde tilhørt denne baptistmenigheten en ny tysk Mennonite Brethren menighet. Samme år ble tyskerne i Sovjetunionen satt fri fra de stedene hvor de var blitt deportert, og kunne nå slå seg ned der de ønsket. Mange av dem flyttet til Karaganda, og den mye menigheten vokste raskt.

I 1957 ble 257 mennesker døpt og lagt til menigheten! David og Sara ble medlemmer av menigheten i mai samme år. 16. juni 1957 ble David og to andre brødre ordinert til forkynnere, og i september, ble David også valgt til eldste i menigheten. Den store forsamlingen møttes til gudstjenester på flere steder samtidig, ikke noe hus var stort nok for dem til å kunne samles under ett. Søknaden om å få registret menigheten mislykkes.

I 1958 brøt en ny bølge av forfølgelse inn over alle trossamfunn i Sovjetunionen. Mennonite-menigheten i Karaganda fortsatte å komme sammen, men dens ledere måtte betale en høy pris. David Klassen ble først dømt til å betale en svært høy bot. Det nektet han. 20. august 1962 ledet han en høsttakkefest i et privat hjem hvor menigheten var kommet sammen. 29. september ble han så arrestert for tredje gang, ene og alene på grunn av sin tro. Han avviste å si seg enig i det han var anklaget for, og ble dømt til tre års fengsel i høyrisiko-fengsel.

I arbeidsleiren ble David Klassen satt til å rengjøre søppelbinger. Etter 20 måneder i denne leiren ble sikkerhetsrestriksjonene lettet noe på for hans vedkommende. Endelig, 30. april 1965, fikk David Klassen beskjed om at Sovjetunionens Høyesterett hadde rehabilitert ham. Uventet ble han løslatt tidlig og kom hjem samme dag.

Han vendte hjem til menighet og familie. Rett etterpå valgte menigheten et nytt lederskap, men David fortsatte sitt arbeid i menigheten og det større menighetsfellesskapet og var høyt respektert både som person og som forkynner.

David Klassen døde 91 år gammel i Karaganda med hele familien rundt seg. Hans liv er et sterkt vitnesbyrd om en uredd og trofast menighetsmann og forkynner.

Skriftemålet - god sjelehygiene, del 2

Hvor befriende er det ikke å høre disse ordene: 'Etter vår Herre Jesu Kristi befaling tilsier jeg deg alle dine synders nådige forlatelse, i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Han som begynte en god gjerning i deg, skal fullføre den - helt til Jesu Kristi dag. Fred være med deg'.

Det er mange som har reist seg igjen litt rettere i ryggen etter å ha hørt disse salige ordene.

For det er god sjelehygiene å kunne bekjenne sine synder mens andre lytter til ens synsbekjennelse.

Forstanderen for menigheten i Jerusalem, Jakob, etter tradisjonen kalt 'den rettferdige', og Jesu bror, skriver i sitt brev:

'Bekjenn derfor deres synder for hverandre og be for hverandre, for at dere kan bli helbredet. Et rettferdig menneskes bønn har stor kraft og virkning'. (Jak 5,16)

Hvem skal vi så bekjenne for? I forrige del av denne artikkelen nevnte jeg at vi kan gå til en prest, pastor eller en moden kristen, en vi har tillit til. Fordelen med å gå til en prest eller pastor er at vedkommende er vant med å motta skriftemål og gi absolusjon - altså Guds tilgivelse - men ikke bare det, han er også pålagt taushetsplikt. Den er absolutt. Det man hører i et skriftemål kan ikke røpes for andre. En prests eller en pastors taushetsplikt er absolutt.

Martin Luther beskriver skriftemålet en rekke steder. Det var slett ikke noe han ville kvitte seg med selv etter bruddet med Den romersk-katolske kirke. Reformatoren beholdt skriftemålet fordi han forstod dets store betydning.

I sin lille katekisme skriver han:

'Hva er skriftemålet? Skriftemålet er delt i to. Først bekjenner vi våre synder, og så mottar vi syndsforlatelsen av den vi skrifter for. Vi tar imot som fra Gud selv, og tror fullt og fast at syndene dermed er tilgitt hos Gud i himmelen.

Hvilke synder skal vi skrifte? For Gud skal vi bekjenne all vår skyld, også synder vi ikke vet om, slik som vi gjør det i Herrens bønn. Men når vi skrifter for et menneske, skal vi bekjenne bare de synder som vi vet om, og som tynger samvittigheten'.

Det er et godt råd fra reformatoren å ta med seg.

Veien

La oss gå framover i vår barmhjertige Fars godhet, i vår bror Jesu ømhet, i Den Hellige Ånds lys. i apostlenes tro, i englenes glade lovsang, i helgenenes hellighet, i martyrenes mot.

La oss gå framover i vår altseende Fars visdom, i vår altelskede brors tålmodighet, i den allvitende Ånds sannhet, i apostlene lære, i englenes velvillige ledelse, i martyrenes selvkontroll.

Slik er veien for alle Kristi tjenere, veien fra død til evig liv'.

(Fra boken: Ilden fra Vest. Tekster fra en keltisk fromhetstradisjon, av Harald Olsen, side 179).

Inkarnasjonen - Guds menneskevorden, del 2

Ambrosios av Milano, død i 397 e.Kr, satte ord på inkarnasjonsmysteriet med det som for oss er blitt den blendende vakre julesalmen: 'Folkefrelsar, til oss kom, fødd av møy i armodsdom! Heile verdi undrast på kvi du såleis koma må'. Martin Luther oversatte den til tysk i 1523 og teologen og salmedikteren Bernt Støylen fikk den oversatt til norsk i 1905.

Ambrosios setter ord på det nesten uhørte: at Gud ble menneske.

En eller annen gang rundt år 50 skriver apostelen Paulus sitt brev til den kristne forsamlingen i Filippi. Han sitter fengslet mens han skriver og gjengir noe som er enda eldre enn selve brevet: den såkalte Kristushymnen. Enkelte bibelforskere mener at Fil 2,5-11 er en hymne som meget mulig ble brukt i de første kristnes gudstjenester. Denne hymnen uttrykker inkarnasjonsmysteriet slik:

'han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, men uttømte seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse. Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv ...'

Når apostelen Paulus skriver til menigheten i Korint beskriver han for oss to reaksjoner som han fikk på forkynnelsen av korset, for korset vekker anstøt. Du finner teksten i 1.Kor 1,21-25.

Samtidens jøder søkte en sterk Messias, og søkte dermed tegn. De tar anstøt på grunn av den korsfestedes svakhet.

Samtidens grekere søkte visdom og bedømmer derfor evangeliet om den korsfestede som dårskap.

Fremdeles vekker dette sterke reaksjoner. Jeg har i friskt minne de sterke reaksjonene jeg fikk når jeg brukte begrepet 'svakhetens teologi' for ikke så lenge siden her på bloggen. Reaksjonene kom fra flere hold: fra en nå pensjonert ortodoks erkebiskop til pinsevenner som ikke ville være med på at det finnes dekning for et slikt begrep i Det nye testamente.

Men inkarnasjonen er jo nettopp et av bevisene for at det absolutt er dekning for å benytte et slikt begrep.

For å sitere hva jeg skrev 11. desember 2012:

'Jesus -'Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til' (Trosbekjennelsen fra Nikea 325/Konstantinopel 381) forlot himmelens herlighet og ble kjød - ble menneske. Et lite barn. Svøpt og lagt i en krybbe. 'Han som er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter - alt er skapt ved ham og til ham. Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen' (Kol 1,15-17) Denne Herlighetens Konge, fornedrer seg selv, så mye at Han gjør seg helt sårbar - som et spedbarn. Avhengig av sin mors omsorg. For de helt basale ting. Som å skifte bleier, få mat. For beskyttelse.

Helt overlevert til mennesker. Så liten. Så skrøpelig.

Dette er inkarnasjonens mysterium. Vi vil aldri forstå det fullt ut. Ikke før evigheten.

Apostelen Paulus skriver om Guds svakhet:

'For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene'. (1.Kor 1,25)

Når viser Gud sin svakhet? I inkarnasjonens under. Når Gud velger å bli et lite spedbarn. I all sin sårbarhet.

(fortsettes)

David Klassen - en troshelt, del 3

Etter at han var blitt satt fri fra arbeidsleiren slo David Klassen seg ned i Karabulak (bildet) i den nordlige delen av Kasakhstan, hvor hans barn hadde blitt deportert ved utbruddet av 2.verdenskrig.

Her fant han igjen sine to sønner: David og Ernst, som nå var blitt 12 og 11 år gamle. De levde sammen med svigerinnen, Elisabeth Hamm.

Det var fattigslige kår svigerinnen og David Klassens barn levde under. Det var lite med brød og poteter, de hadde ikke noe undertøy, kledd bare i tynne kortbukser, med bare en gammel og slitt jakke på deling. De hadde ikke noe brensel - ikke noe høy, ved eller kull. De varmet opp huset med noe strå som var blitt igjen etter en ku de hadde eid. David gravde fram høy og strå som lå under snøen ute på markene, men selv ikke dette var nok til å varme opp huset, og av og til kunne de våkne om morgenen å finne at vannet de hadde oppbevart i ei bøtte var frosset til is.

Datteren til David og Sara Klassen, Anna, som var omlag 16 år gammel på denne tiden, hadde blitt deportert til den autonome republikken Komi sammen med hennes blinde tante, Anna Klassen. Tante Anna hadde hovnet opp helt opp til navlen, og den unge Anna trodde hun kunne dø når som helst, og at hun selv ville komme til å gjøre det. David Klassen fikk lånt 200 rubler som han sendte til datteren. De pengene reddet livet hennes. Tante Anna døde kort tid etterpå. Datteren Anna klarte å ta seg frem til brødrene i 1952 eller 1953.

Men forfølgelsene hadde ikke tatt slutt.

1. september 1949 ble David Klassen arrestert på nytt. Han ble arrestert sammen med Anna Dueck, en lege, Greta Regehr, Johann Federau, Suse Reimer og Lida Unger, en lærerinne. Alle ble anklaget for anti-sovjetisk virksomhet under religiøs skalkeskjul. De ble dømt til 25 års fengsel, og ført til fengslet i Kustanai. I de fem månedene de var der ble David forhørt 91 ganger både dag og natt.

David Klassen ble så sendt til Dzhezkazgan (i dag kjent som Khezkazgan) i det sentrale Kasakhstan for å sone videre. Også her fikk han drive med å pleie syke. I Dzhezkazgan møtte han trossøsken som satt fengslet her. Det var både russere og tyskere. Det kunne være så mange som 20 til 30 stykker innimellom. De feiret nattverd sammen med eple eller kirsebær-juice - og noen ganger til og med med vin.

(fortsettes)

Skriftemålet - god sjelehygiene, del 1

Det er mye som er underlig med moderne forkynnelse. Noe av det mest underlige er de som påstår at fordi Kristus har sonet all verdens synd, så har vi ingen synder lenger å bekjenne.

Men den apostoliske undervisningen er ikke til å ta feil av!

'Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. Dersom vi sier at vi ikke har synder, så gjør vi ham til en løgner, og hans ord er ikke i oss'. (1.Joh 1,9-10)

Det finnes ingen automatisk syndstilgivelse. Forut for syndernes forlatelse går syndernes bekjennelse. De som kom under Helligåndens overbevisning på pinsefestens dag ropte ut i sin djupe syndenød:

'Hva skal vi gjøre, brødre?'

Da er det at apostelen Peter svarer: 'Omvend dere, og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn til syndernes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave'. (Apg 2,37b-38)

I mange protestanters øyne er skriftemålet noe katolsk, men skriftemålet er ikke noe den romersk-katolske kirke fant opp. Det ble innstiftet om kvelden påskedagen, og det er apostelen Johannes som beskriver for oss hva Jesus sa i den forbindelse:

'Da det var blitt kveld samme dag, den første dag i uken, var dørene lukket der disiplene var, av frykt for judeerne. Da kom Jesus og sto midt iblant dem og sa til dem: Fred være med dere! Og da han hadde sagt dette, viste han dem sine hender og sin side. Da ble disiplene glade, da de så Herren. Jesus sa da igjen til dem: Fred være med dere! Likesom Faderen har utsendt meg, sender også jeg dere. Og da han hadde sagt dette, åndet han på dem og sa: Ta imot Den Hellige Ånd! Dersom dere forlater noen deres synder, da er de forlatt. Dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt'. (Joh 20,19-23)

Alle burde ha en skriftefar, en pastor eller en moden kristen, de kan gå til og regelmessig bekjenne sine synder. En av Helligåndens oppgaver er jo å 'overbevise om synd', og den erfaringen mange gjør seg er at jo lenger man lever med Herren så oppdager man to ting:

1) At man er daglig i behov av Guds nåde
2) Man ser mer av sin synd, og man ser mer av korset to sider: den vertikale og den horisontale. All synd er i bunn og grunn en krenkelse av Guds renhet og hellighet, og dernest gjør vi også synd mot andre mennesker.

Skriftemålet handler om at vi får komme til Gud med vår synd og vår skam, samtidig som vi får komme til et menneske, for eksempel en pastor eller en moden kristen, som kan hjelpe oss til å vende om til Kristus. Å bekjenne sine synder for et annet menneske gir oss også en bedre forståelse av hva synden representerer, denne handlingen ansvarliggjør oss og vi kan få hjelp til å holde oss borte fra synd.

(fortsettes)