125 år siden de første nordmennene dro ut som misjonærer til Kina

Når vi kom sammen i Kristi himmelfartskapellet i går markerte vi at det var på dagen 125 år siden daværende Det lutherske Kinamisjonsforbundet - nåværende Norsk Luthersk Misjonssamband - sendte ut sine første misjonærer til Kina. Det ble et stort takkeemne.

De åtte utsendingene som reiste ut 29. september 1891 reiste via England til USA. Fem ble i USA for å studere språk og engasjere norskamerikanere for Kinamisjon. Tre av de åtte reiste derimot direkte til Kina. Det var Johannes Brandtzeg (bildet), Ludvig Johnsen og Gjertine Aarestad. De tre misjonærene etablerte seg først i byen Hankou, som i 1951 var en av tre byer som ble slått sammen for å danne storbyen Wuhan i provinsen Hubei. Byen ligger ved elva Hans utløp i Yangtze.

Ludvig og Gjertine giftet seg med hverandre etter omlag et år i Kina. Men de var ikke gift lenge. Ludvig døde allerede i 1893. Heller ikke Brandtzeg ble lenge i Kina. I 1892 reiste han tilbake til Norge og ble senere generalsekretær for denne misjonsorganisasjonen. Et verv han hadde frem til 1931.

Men frøene var sådd til et stort og betydningsfullt misjonsarbeid for Misjonssambandet i Kina. Det er mange og gode grunner for å takke Gud for det Han har gjort gjennom denne misjonsorganisasjonen gjennom disse 125 årene. Gratulerer med jubileet.

58 års dag, Kristi himmelfartskapellet og Gregor opplyseren

Den siste dagen i september er spesiell for meg. Først og fremst fordi det er fødselsdagen min. Av Guds nåde alene fyller jeg i dag 58 år. Herren har vært god mot meg og latt meg leve til denne dag. På denne dagen, for fire år siden, ble også Kristi himmelfartskapellet vigslet, og jeg fryder meg over at vi med to unntak har kunnet feiret gudstjeneste der hver torsdag siden. Og sist, men ikke minst, kan vi denne dagen feire minnet om Gregor Opplyseren - Armenias apostel. Det er en stor glede å leve sammen med de hellige! De er til slik inspirasjon og de utfordrer med sine liv.

Jeg kunne svært gjerne ønsket å få anledning til å besøke verdens første kristne nasjon. Armenia ble kristnet allerede på 300-tallet. Landet, som ligger i Sør-Kaukasus, har ingen kystlinje og ligger inneklemt mellom Tyrkia i vest, Georgia i nord, Aserbajdsjan i øst og Iran i sør. Det regnes for å være verdens eldste land, og armenernes historie går trolig tilbake til sivilisasjonens opprinnelse.

Gregor var den første som forkynte evangeliet i Armenia. Den gangen var Armenia også inneklemt - mellom de veldige romerske og persiske rikene. Apostlene Bartolomeus og Taddeus skal i følge tradisjonen ha nådd disse landene, og apostelen Tomas skal ha reist gjennom Armenia på vei til India.

Men det var først og fremst gjennom denne Gregor eller Gregorios, sønn av Anak, en persisk prins, som var født i Armenia, at landet ble nådd med evangeliet. Hans fødsel og oppvekst var svært dramatisk. Fordi foreldrene hadde deltatt i et komplott i den hensikt å rydde Armenias konge, Khosrov, av veien, ble de begge drept. Gregor unnslapp så vidt døden ved at barnepiken klarte å få ham med seg når hun flyktet til Caesarea i Kappadokia. Der ble han døpt, vokste opp, giftet seg og fikk to sønner.

Men Gregor ville tilbake til Armenia. En tid tjente han under kong Trdat. Denne kongen var derimot ikke spesielt vennlig mot kristne eller den kristne tro, og da han fikk høre at foreldrene til Gregor hadde deltatt i komplottet mot kong Khosrov ga han ordre om at Gregor skulle gripes og kastet ham så i fengsel. Gregor tilbrakte de neste 15 år i fangehullet.

Men så ble kong Trdat alvorlig syk. Kongens søstre hadde så en drøm og i drømmen får hun vite at det er bare en ting som kan redde kongens liv: Gregors forbønn. Hun får overtalt kongen til å hente Gregor ut av fangehullet, og kong Trdat blir helbredet gjennom Gregors forbønn. Det fører til at kongen blir en kristen, og lar seg døpe. Det skjer i år 301. Kongens mirakuløse helbredelse og radikale omvendelse førte så til at en stor del av Armenias befolkning omvender seg til den kristne tro.

Året etter, i år 302 ordineres Gregor til biskop, og året etter bidrar han sterkt til at katedralen Edzimiatsin, bygges opp. Den er fortsatt sentrum for den armenske kirken.

Her er et bilde av den vakre katedralen.

Gregor fortsatte å forkynne evangeliet i hele Armenia. Mot slutten trakk han seg tilbake for å leve i bønn i et kloster i det øvre Armenia. Han dør år 331.

Armenia har også en svært rik salmeskatt. Hør denne blendende vakre salmen sunget av Isabel Beyrakadarian. Det er min gave til deg i dag:

https://www.youtube.com/watch?v=z3Y9yzTxCfw

Pauline Rose - en pioner for den jødisk-messianske bevegelsen i Israel, del 3

I 1959 gjorde Pauline og mannen Albert aliyah til Israel. De kjempet i årevis for å få tillatelse til å flytte inn i et spesielt hus oppe på Sion-fjellet. I 1964 fikk de leid det og påbegynte en full renovasjon av huset og hagen. Nå var Pauline blitt i 70 årene, mens Albert var i 80 årene.

Huset lå slik til at det lå på grensen mellom Jordan og Israel, og Pauline befant seg midt i dramaet under 6. dagers krigen.

Alicia Armstrong forteller:

"Den gamle kvinnen var alene da kanonene begynte å drønne og kulene suste i den varme sommervinden. Hva skulle hun gjøre? Prøve å finne noen form for ly der kun kunne krype sammen i mørket før skytingen opphørte?

Ikke denne kvinnen, nei! Hun dro frem båndopptakeren for å gjøre opptak av krigslydene.

For dette var ingen vanlig kamp. Dette var kampen om Jerusalem i 1967, den såkalte Seksdagerskrigen mellom Israel og tre arabiske stater. Og dette var ingen vanlig kvinne! Det var Pauline Rose, som dro til Israel for å bo på Sion-fjellet - og hun gjorde nettopp det fordi hun hadde fått et syn fra Gud om at hun skulle gjøre det.

Pauline Rose har skrevet en artikkel om Guds beskyttelse, som jeg har oversatt til norsk:

"Mange stormer ligger foran oss. Som vi har sagt tidligere: 'Den siste delen av veien er vanskeligere enn begynnelsen.' Slagmarken er forberedt, fienden har kalt ut troppene sine og klargjort dem. I Israel har Guds soldater tatt de første stegene ut i det åpne landskapet, og der vil de møte fienden ansikt til ansikt.

Vår kraftigste beskyttelse i denne kampen er bønn. Det er også en del av vårt ansvar å be for hverandre og for oss selv, for å få veiledning i alt hva vi skal gjøre. Bønn er vår forbindelselinje med Gud, vår kontakt med de himmelske krefter. 

Noen av oss er kalt ut i verden for å snakke, noen for å skrive, noen for å tjene for de materielle behovene i samfunnet, mens andre bærer de små daglige byrdene.

Uansett hva vår oppgave enn måtte være, er en ting nødvendig for alle av oss - å være i konstant fellesskap med Gud, å be uten opphør. Bønnene fra et kjærlig hjerte, ofret i ånden til Messias er hørt og bevart av Gud. De bygger en vegg av beskyttelse rundt oss i alle farer og stormer. Til dette formålet kaller Gud sammen sine soldater i alle land, for å danne en forenet front mot fienden i dagene som utgjør hans siste kamp. Vi er kalt til å være en velsignelse for verden. 

Det er en oppfordring til de som er forberedt til å gi sine liv i tjeneste for Gud, å forene oss og samle oss under banneret til Messias i Israel - å forberede en vei for Hans rike. 

Med våre føtter plantet faste på veien, merket av åndelige veivisere, bærer vi vårt ansvar trofast. Vi vil marsjere mot målet vårt, gleder oss midt i alle slags prøvelser, idet vi ønsker velkommen Den Ene som vil komme å møte oss, Den hellige Ene av Israel.

'For ennå er det bare en ganske liten stund igjen, så kommer han som komme skal, og han skal ikke dryge.' (Hebr 10,27)"

Billedtekst: Hjemmet til Pauline og Albert Rose i Jerusalem.

Hvordan Oswald Chambers leste Bibelen

"Salmenes bok lærer meg hvordan jeg skal be. Job lærer meg hvordan jeg skal lide. Høysangen hvordan jeg skal elske. Ordspråkene hvordan jeg skal leve, og Forkynneren hvordan jeg skal nyte livet."

Oswald Chambers (1874-1917), skotsk baptist, evangelist, hellighetsforkynner og forfatteren av andaktsboken: My Utmost for His Highest, på norsk: Alt for Ham.

Hva skjedde når Moses bønnfalt Gud? Et jødisk perspektiv

"Kanskje det laveste punktet i det jødiske folkets historie oppstod rett etter åpenbaringen av Torahen på Sinai-fjellet. Uten lederskapet og veiledningen til Moses, vendte folket seg til avgudsdyrkelse, idet de tilba Gullkalven. Guddommelig rettferd krevde at dette grusomme forræderiet ble straffet hardt, men Moses 'bønnfalt Gud', på vegne av Gud. (2.Mos 32,11)

Ordet for 'bønnfalt' - 'va'yechal' - er ikke det vanligste uttrykket for bønn. De religiøse lærerne tilbyr flere forklaringer på hvorfor Torahen bruker dette spesielle ordet for å beskrive den bønnen Moses ba. 

Rabbineren Elazar bemerket at 'va'yechal' deler samme rotord som choleh (syk). Moses ba på vegne av Israel så intenst at han ble syk av det. 

I følge rabbineren Eliezer den store forteller ordet 'va'yechal' oss om den spesielle sykdommen som rammet Moses. Moses led av 'achilu', en feber i benene (knoklene). 

Hvorfor skulle bestrebelsene til Moses på vegne av folket gjøre ham syk? Hva er betydningen av en feber i knoklene?

Alvoret i den synden som dansen rundt gullkalven representerer må ikke undervurderes. Det var ikke gitt at Gud ville tilgi israelittene. Guddommelig rettferdighet innebar at den jødiske nasjonen fortjente å bli ødelagt på grunn av denne katastrofale mangelen på tro. Moses kunne ikke akkurat be en hvilken som helst bønn i sitt forsvar. Deres synd var ut over det normale som denne lederen kunne gjøre opp. For å kunne gjenopprette, til en viss grad, den åndelige tilstand de oppnådd ved Sinai, trengte Moses å be med en intensitet som overgikk hans naturlige krefter. Denne kraftanstrengelsen førte til at Moses ble syk. Det er hva ordet 'va'yechal' innebærer: en bønn så intens at den forstyrret kroppens normale funksjoner.

Rabbineren Eliezer den store har gitt oss ekstra innsikt i den ekstraordinære bønnen Moses ba. Selv om knoklene våre ikke er spesielt sensitive inneholder de likevel en kondensert essens av livet. (Ordet 'etzem' på hebraisk betyr både 'bein' og 'essens'). Når livskraften har forlatt alle andre deler av kroppen, forblir den fortsatt i skjelettet. En utsultet person, som bare så vidt er i live, vil fremstå som et vandrende skjelett. 

Dermed er beinene - knoklene - en metafor for livsmargen, lagret djupt inne i kroppen. Denne livskraften er normalt ikke noe vi føler, med mindre den er vekket av en svært mektig kraft. Esekiel beskriver i en visjon den nasjonale gjenreisningen av det jødiske folk som tørre ben som blir levende igjen.

Moses var ikke i stand til å prosedere saken for det jødiske folk bare ved å bruke sine naturlige krefter. Han trengte å vekke alle sine krefter, også de som var gjemt djupt der inne. Hans ekstraordinære innsats sto i forhold til folkets katastrofale åndelige sammenbrudd. Landets nedstigning i avgudsdyrkelse kunne ikke korrigert ved en regelmessig påvirkning av etisk liv alene. Det var nødvendig å hente krefter fra selve sjelens essens - fra folkets indre godhet og hellighet, skjult djupt i deres ben. Den måtte vekkes.

Siden disse sidene ved livet vanligvis er skjult, er deres oppvåkning for unaturlige å regne. Moses' bønn for Israels skyld på denne kritiske tiden er derfor basert på en spesiell brann - en brann av hellighet, ulmende i hans knokler."

Oversatt fra Ein Eyah, årgang 1, side 144-146. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

På randen av krig, del 7

Her er del syv av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16.august, andre del onsdag 17.august, tredje del søndag 21. august, fjerde del mandag 29. august, femte del onsdag 31.august, og sjette del søndag 4. september. Artikkelen er en gjengivelse av dagboken til Michael Waldner fra 1937:

6. august kom våre brødre og søstre fra Rhön Bruderhof (bildet). De brakte med seg de triste nyhetene at folk i deres nabolag skapte vanskeligheter for dem ved å starte branner, men problemene kom ikke fra myndighetene. De holdt sine bønnesamlinger i skogene. Hans Zumpe hadde besøkt dem. Han hadde fått problemer med 'Froschauer Bibelen' og nesten mistet den. Han var også i Berlin for å ta opp den vanskelige situasjonen til Rhön Bruderhof. Myndighetene er ikke så dårlige som naboene og folk i byene.

Det er allerede blitt sagt, at vi er anmodet om å komme til Rhön Bruderhof så raskt som mulig, for kanskje vil noen frykte oss? David tok ansvaret for avskjeds-bønnemøtet. Vi sang sangen: "Hay you guide us on our path (Befiehl du deine Wege).

Med hjertelige ønsker tok vi avskjed og overgav oss selv til Guds nåde. Neste dag håndhilste vi på hverandre og sang og tok farvel med dette åndsfylte fellesskapet, som ga oss over i Guds hender. Fritz kjørte oss i en tohjulet vogn til jernbanestasjonen.

Vi kom til London og besøkte et museum. Vi så Bibelen som England hadde kjøpt fra Russland for 95 millioner og vi så ulike andre bøker. Vi så også gamle utgravinger fra Abraham og Kaldeernes tid. Vi så et gammelt slott fra 1030, veggene var 6 ft og vinduene 2,6 fl. Det hadde også en utvendig mur som var 4 ft lang og 20 ft høy. På den andre siden av slottet var det vann, havet. En kanal var blitt laget slik at skipene kunne seile helt inn til byen. Vannet stiger og faller hver sjette time. Når vi var der var vannet på laveste nivå og store skip sto på tørt land. Skipene kan bare seile vår vannet stiger. I London så vi også en stor bro.

Når skipene seiler igjennom kan broen åpnes opp. Den hadde store vinger og armer som kunne heises høyt opp så skipene kan komme gjennom.

Det er underjordiske veier med baner og gater, butikker, hoteller, gatebiler og jernbanespor, tre over hverandre. Gatebilene var vakkert utstyrt, osv.

8. april forlot vi London med tog til den engelske kanalen. Det er et kupert land, mye trær, mye storfe, hovedsakelig for melking. Vi kom til Kanalen og gikk ombord, etter å ha tilfredsstilt tollerne og betalt overfarten.

The "Hook to Harwick" skipene (fra Haag i Nederland til til Harwick i England) transporterte store mengder passasjerer hver dag, inntil tunnelen under kanalen ble bygget på 1990-tallet.

9.april forlot vi skipet og satte våre føtter på nederlandsk jord. Navnet på skipet var Vienna. Det var veldig tåkete.

Holland har mange sjøer. Mye av landet er bare seks tommer over havnivå. Den nederlandske regjeringen har laget store kanaler og diker og vannet er ført til havet med store pumper. I dette området er jorden stablet opp 20 fot langs havet slik at vannet ikke kan nå land. Hver 40 fot er det en grøft som er to fot. djup, noen ganger en stor kanal som var 20 fot bred, for å bringe vann til pumpene. Her og der er det plog-land, som nederlenderne gjødslet med kumøkk som de brakte i håndtraller. Det er mange kyr - særlig Holstein. Her og der finnes det sanddyner, for en gangs skyld var det en sjø. Mesteparten av landet er gravd med spade. Mesteparten er også landsbyer og noen enslige gårder. Husene er av murstein. Nederlendere flest går med tresko. I noen byer ser du brede kanaler, og båter, små og store, rett ved siden av gatene og det finnes mange broer over disse gatene. Byene er tett i tett. Vognene er større enn de vi ser i England. Du kan reise mange kilometer men fremdeles ser du det samme dike. 40 fot og 60 fot brede. Her og der så vi virvlende vindmøller, sannsynligvis pumpet de opp vann. Veiene er for det meste brolagt med rød murstein. Alle storfe holdes i skur. Det er mange frukthager. Mange hus har stråtak. Det er også kyllinggårder på utmark.

(fortsettes)

Nord-Korea er det verste landet for kristne å bo i

En ny rapport som nettopp har blitt offentliggjort viser at Nord-Korea er det mest forferdelige sted for kristne å oppholde seg. Rapporten, som er offentliggjort av Christian Solidarity Worldwide, dokumenterer de mest grusomme og brutale overgrep.

Kristne er blitt smadret av en dampveivals, utsatt for grov seksuell vold, blitt hengt på et kors med et brennende bål under seg, kastet ut fra broer, og sendt til arbeidsleire, som egentlig er rene utryddelsesleire. Vi ser en av disse på bildet her.

Rapporten ble offentliggjort 23. september og viser at den religiøse friheten i Nord-Korea blir krenket på alle mulige måter. I praksis er befolkningen i Nord-Korea frarøvet enhver mulighet til å kunne praktisere sin tro. Det er snakk om en systematisk undertrykkelse i en samfunn preget av stor frykt.

La oss be inderlig til Gud for våre kristne trossøsken i Nord-Korea.

Til minne om Jesus

"Å tilhøre fellesskapet av de hellige er å ha bånd til alle mennesker som forvandles av Jesu Ånd. Disse bånd er djupe og inderlige. De som har levd som Jesu brødre og søstre fortsetter å leve i oss selv om de er døde, akkurat som fortsetter å leve i oss.

Vi lever våre liv til minne om Jesus og de hellige, og dette minnet er levende. Jesus og hans hellige finnes med i vår aller djupeste kunnskap om Gud.

De inspirerer oss, viser oss veien og gir oss håp. De er med i den stadige forvandlingen vi lever i. Ja, vi bærer dem i våre hjerter, holder dem levende og lar dem være med i det vi gjør."

Henri Nouwen i boken Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Pauline Rose - en pioner for den jødisk-messianske bevegelsen i Israel, del 2

Som jeg fortalte i forrige artikkel nektet Pauline Rose å bli evakuert i forbindelse med den uroen som oppstod når Israels statsdannelse ble erklært i 1948. Med stor fare for sitt eget liv valgte hun å bli værende for å tjene.

Abram Poljak, som var den ledende personen i den jødisk-messianske bevegelsen i Israel på denne tiden, forteller om det som skjedde og om arrestasjonen av Pauline. Hun ble nemlig arrestert av Irgun (Stern-gruppen, som var etterfølgere av Ze'ev Jabotinskij, ledet av Menachem Begin):

"Vårt fellesskap holdt stillingen. Flere ganger om dagen gikk Pauline gjennom et skur av kuler fra leiligheten hennes i forstaden Rehaviah, til møteplassen vår i den nye bydelen av Jerusalem. Hun var ofte den eneste som ble sett i gatene. Hun hentet også mat og vann til personer som ikke våget seg utendørs; hun hjalp syke kvinner med husarbeid og pleiet de som lå på sykehus. Hennes tro og stille heltemot gjorde henne til et lysende eksempel, som holdt samfunnet sammen. Det faktum at hun som kvinne, foraktet døden, førte til at i alle disse månedene var det ikke en gang at noen av våre tjenester måtte kanselleres. 

Informasjon fra fiendtlige grupper førte til at flere av våre medlemmer ble arrestert og avhørt iløpet av krigsmånedene. De ble godt behandlet av det jødiske politiet og de militære myndighetene; og de har bevist at de gjorde sin plikt som borgere og hadde ingen kontakt med Israels fiender. De ble satt fri igjen, og myndighetene erklærte uttrykkelig at de ikke gjorde unntak på grunn av våre medlemmers tro. Den jødiske staten har ved sin grunnleggelse erklært religionsfrihet.

Men arrestasjonen av fem medlemmer av vårt fellesskap av radikale krefter i midten av august tok en annen retning. Stern-gruppen rettet sin oppmerksomhet mot Pauline Rose i første omgang. Hun hadde britisk pass, snakket engelsk og ser ut som en hedning. Medlemmer av Stern-gruppen hevdet at hun var en britisk agent, og at det jødisk-kristne samfunnet var spionorganisasjon under religiøs kappe.

Stern-gruppen lykkes i å få tak i en rekke britiske spioner og forrædere. Den første, overlot de til myndighetene for å få hans sak prøvet for retten; den andre, skjøt de selv. Og nå var tre kvinner og to menn fra vårt fellesskap i hendene deres. De ble anbefalt å fremsi sin siste bønn.

Gruppen erklærte sin uskyld, men understreket sin tro på at Jesus var Israels Messias. Bare en kvinne, da hun fikk høre om dødstruslene, fornektet sin tro, og fortalte Stern-gruppen at hun ikke lenger ville ha noe med vårt fellesskap å gjøre, hvorpå hun ble satt fri. Rettssaken mot de fire andre ble utsatt til neste dag.

I mellomtiden hadde arrestasjonen av medlemmene av det jødisk-kristne fellesskapet blitt kjent i Jerusalem (en hebraisk avis rapporterte om det). Velkjente jøder som kjente til Pauline Rose tok opp saken, og fikk overbevist Stern-gruppen om at deres anklage var uholdbar, og man oppnådde å få satt alle fri.

Tiden er ennå ikke kommet for å dele erfaringene som våre venner gjorde i fengselet. Jeg vil bare si at uansett hvor hard prøvelsen var, så tenkte de alle på det som et privilegium, en guddommelig tjeneste, og betraktet seg som en lykkelig gjeng. Lik apostlene fra gammelt av, var disse jødisk-kristne i stand til å synge lovsanger i fengselet og vitne om Kristi lys for mørkets makter.

Når vi summerer opp, må vi si at det vårt fellesskap opplevde under beleiringen av Jerusalem, og at den ledende kjernen måtte i fengsel, var verdt vårt høye kall, og danner et kapittel av lovprisning i historien til den jødisk-kristne bevegelsen.

Billedtekst: Denne sommeren ble graven til Pauline Rose gjenfunnet på en stor gravlund i Jerusalem. (Foto: First Fruits of Zion).

(fortsettes)

Guds ømhet og Hans åndepust

Jeg oppholder meg fremdeles i Salme 139.

Nå har jeg ikke tenkt å flykte fra Gud, eller rømme unna omstendighetene. Selv om jeg noen ganger kjenner at det kunne ha vært godt. Omstendighetene innhenter deg likevel, og Gud, ja, Han er jo der. Noen ganger skjult. Slik oppleves Han. I hvert fall de dagene da man virkelig skulle ønske at Han var spesielt nær, og fortvilelsen er stor. Jeg tror jeg ikke er alene om å kjenne på akkurat det.

Men tryggheten min handler om at Han alltid er der - også når Han er bak skyen.

Og jeg tror det er denne opplevelsen David har når han skriver, som han gjør: "Hvor skal jeg gå fra din Ånd, og hvor skal jeg flykte fra ditt åsyn." (v.7)

Dette er oversatt slik i oversettelsen av 2011: "Hvor skal jeg gå fra din pust..."

Fantastisk! Så nær Gud er.

Vi møter Hans åndepust allerede i skapelsen: "Og jorden var øde og tom, og det var mørke over det store dyp, og Guds Ånd svevet over vannene." (1.Mos 1,2)

I dette øde og tomme rom fantes Guds åndepust. Det gir meg stor trøst. At selv i mørket, ikke bare det gode mørket, men også der man kjenner tomheten, ensomheten, finnes Guds åndepust.

Men det som virkelig hjelper meg disse dagene er det jeg leser om i 1.Mosebok 2:

"Og Gud Herren formet mennesket av landjordens støv, OG BLÅSTE LIVETS ÅNDE I HANS NESE, OG MENNESKET BLE EN LEVENDE SJEL." (v.7)

Jeg ser det for meg: Gud som bøyer seg ned og gir mennesket et kyss!

Det er jo det ømmeste kjærtegn som finnes. Vi kysser et barn velkommen til verden, og det siste vi gjør er å kysse noens kinn før de dør. Ømhet.

Guds åndepust er Hans ømhet. Denne ømheten blåser livets ånde inn i oss og mennesket blir levende.

Det er denne ømheten og várheten jeg trenger i mine hverdager for tiden, derfor er min bønn: "Elsk meg med ømhet".

Jeg forstår så godt Bruden i Høysangen som sier det slik: "Å, ville han bare kysse meg med kyss fra sin munn! For din kjærlighet er bedre enn vin." (Høy 1,1)

Nei, jeg vil slett ikke "gå fra din pust". Aldri i livet. Tvert om, jeg vil du skal kysse meg med ømhet og blåse nytt liv i meg.

Underlig lære om Den Hellige Ånd

Et utsagn av Jack Taylor (bildet), hvis bakgrunn er fra sørstatsbaptistene, med en verdensvid tjeneste etter at han ble pensjonist blant pinsekarismatikerne, sprer seg nå om seg på sosiale medier.

Utsagnet lyder slik: "The Holy Spirit is Jesus without skin."

Det er underlig at en så skolert mann - Jack Taylor er uteksaminert fra Southwestern Baptist Theological Seminary - kan fremme en slik underlig lære, men den er slett ikke ny. Dette strider nemlig klart og tydelig med klassisk kristen tro.

Klassisk, historisk, kristen tro, slik den er overgitt oss fra apostlene, forteller oss at Den Hellige Ånd er den tredje person i guddommen.      

I beste fall er Taylor's utsagn løsrevet fra sin sammenheng, i verste fall er det kvalifisert vranglære.                                        
Om Den Hellige Ånd sier Jesus:                                                                                                      

"Men talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn..." (Joh 14,26)

"Når talsmannen kommer, han som jeg skal sende dere fra Faderen, sannhetens Ånd som utgår fra Faderen..." (Joh 15,26)

"Men jeg sier dere sannheten: Det er til gagn for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke talsmannen til dere. Men når jeg går bort, da skal jeg sende ham til dere." (Joh 16,7)

Bare disse tre utsagnene alene, av Jesus selv, viser med all tydelighet at utsagnet fra Jack Taylor ikke stemmer. Jeg kan nevne mange flere. Den tredje personen i guddommen nevnes omkring 90 ganger i Det Nye testamente. Det er én Ånd, sier Skriften, jfr Ef 4,4, og denne Ånden kom over Jesus, ved Hans dåp og det var Den Hellige Ånd som drev Jesus ut i ørkenen.  Evangeliene forteller oss også at Den Hellige Ånd var over Ham (jfr Luk 4,16), at Jesus ble salvet av Ånden (jfr Apg 10,38), ble ledet av Ånden (jfr Luk 4,1) og at Jesus frydet seg i Ånden (jfr Luk 10,21)

I den såkalte apostoliske velsignelsen ser vi klart Den treenige Gud: "Herren Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den Hellige Ånds samfunn være med dere alle." (2.Kor 13,13) Og vi ser det også tydelig i misjonsbefalingen: "Da trådte Jesus fram og talte til dem: Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler. Døp dem til Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn..." (Matt 28,18-19/2011-oversettelsen).

De tre såkalte Oldkirkelige bekjennelsene, som flesteparten av verdens kristne har sluttet seg til, viser hva den overleverte troen handler om. Om Den Hellige Ånd kan vi lese:

"Og på Den Hellige Ånd, som er Herre og Livgiver, som utgår fra Faderen, og som tilbes og æres sammen med Faderen og Sønnen, og som talte ved profetene..." (Den nikenske trosbekjennelsen. Nikea 325/Konstantinopel 381)

I Athanasianske trosbekjennelsen heter det:

"Og dette er den felles kristne tro, at vi ærer én Gud i Treenigheten og Treenigheten i enheten, i det vi verken blander sammen personene eller deler vesenet." (v.3-4)

"For én person er Faderens, en annen Sønnens, en annen Den Hellige Ånds. Men Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds guddom er én.." (v 5-6)

"Slik er Faderen Gud, Sønnen Gud, Den Hellige Ånd Gud og likevel er det ikke tre guder, men én Gud. (v.15-16)

"Den Hellige Ånd er av Faderen og Sønnen, ikke virket, heller ikke skapt, heller ikke født, men Han går ut fra dem." (v.22)

I en forvirret tid som vår er det større grunn til å granske Skriftene og holde fast ved deres autoritet enn noensinne. Vår tids største fare er bibelanalfabetismen.

Pauline Rose - en pioner for den jødisk-messianske bevegelsen i Israel, del 1

I dag - 26. september - slippes en video med sjeldne lydopptak av Pauline Rose som er mer enn 40 år gamle. Pauline Rose (1898-1973) er blitt kalt "Lady of Mount Zion", og var en av pionerene i den messianske bevegelsen i det 20 århundre. Rose startet den første messiansk-jødiske forsamlingen i Jerusalem i moderne tid.

I forbindelse med denne markeringen kommer også hennes bøker: "The Siege of Jerusalem" og "Window on Mount Zion" i nye engelske opplag. Her beskriver hun sine egne opplevelser av beleiringen av Jerusalem og senere seksdagerskrigen.  Pauline Rose døde 20. september 1973, to uker og fem dager før utbruddet av Yom Kippur krigen i Israel.

I sommer ble også hennes grav funnet igjen på en stor gravlund i Jerusalem. Så vidt man vet har ingen stelt hennes grav. Boaz Michael, som er grunnlegger av First Fruits of Zion, og som er bosatt i Jerusalem forteller beveget om at han og noen venner fra Amerika fant gravstedet og stelte gravminnet. I ærbødighet la de små steiner på gravminnet slik tradisjonen er blant jødene.

Hvem var så Pauline Rose? 
Hun var født i Sør-Afrika. Hun og hennes ektemann, Albert, var strutse-bønder i en tid hvor det var stor etterspørsel etter strutse-fjær. Ektefellen og hans brødre var faktisk kjent som 'Sør-Afrikas strutsefjær konger'. Når så denne industrien kollapset, dro Albert og Pauline til London. Her ble Albert en byggmester, mens Pauline ble designer ved et motehus i Paris. Albert eide en landeiendom, og ved utbruddet av den første verdenskrigen ville de britiske myndighetene bruke denne eiendommen til jordbruk. Ekteparet Rose tok på seg ansvaret med å drive denne gården og det ble opprinnelsen til den så berømte Heston-farm utenfor London. Men tragedien rammet familien. Ekteparets sønn døde i sin ungdom.

Jeg har ikke klart å finne ut hvorfor ekteparet Rose dro til Israel, men mot alle odds, mens mesteparten av Jerusalem fremdeles var okkupert av Jordan, klarte Pauline og hennes mann å skape et hjem oppe på Sion-fjellet. Det var et trygt og ikke minst hjertevarmt hjem, hvor de som kom virkelig følte seg velkomne. I sin bok: "Window on Mount Zion" skriver hun:

"Mannen min og jeg flyttet inn og gav det navnet 'Ha-Ohel' (Teltet). Vi ga det dette navnet i bønn om at ånden fra Abrahams telt ville bli værende i det, og gjøre det til et sted hvor alle mennesker ville finne et kjærlig velkommen - et måltid, en seng, hvile, eller en fornyelse av ånden, ifølge deres behov ..."

Men lenge før hjemmet og hagen på Sion-fjellet var etablert, bar Pauline på en lengsel om at jøder og kristne skulle arbeide sammen i kjærlighet for å forberede Herrens vei i Israels land.

Pauline Rose var en av en veldig liten gruppe som følte et spesielt kall til å bringe forståelse og det lys Messias representerer til Israel. 22.juni 1946 ble dette lyset tent i Jerusalem i det hun startet opp et jødisk/kristent fellesskap som hun håpet kunne bli begynnelsen på en messiansk forsamling i Israel.

Under tumultene som oppsto under Israels statsdannelse i 1948 nektet Pauline å bli evakuert. Med stor risiko for eget liv valgte hun å bli for å tjene andre. Hennes erfaringer fra denne tiden er nedtegnet i hennes bok: The Siege of Jerusalem.

Mer om det i neste artikkel som kommer i morgen.

Billedtekst: Et sjeldent bilde av Pauline og Albert Rose.

(fortsettes)

SISTE: Ny lov innebærer intensivert forfølgelse av kristne i Kina - vokser med mer enn 10 millioner kristne i året!

Det verserer rykter om at situasjonen for de kristne i Kina skal ha blitt så mye bedre. Ikke tro på disse ryktene. Det er heller tvert om. Kina introduserer i disse dager en ny lov som innebærer forfølgelse av kristne kinesere som tilhører undergrunnskirken.

For det er de uregistrerte kristne, husmenighetene, som kinesiske myndigheter hele veien har hatt store problemer med å kontrollere. Og veksten er så kolossal at det synes å være en umulig oppgave. Derfor kommer det nå en ny lov som skal gjøre det mulig for kinesiske myndigheter å intensivere kampen mot undergrunnskirken.

Som jeg tidligere har skrevet her på bloggen møtte den kinesiske presidenten lederne for undergrunnskirken i Kina. Det skjedde i juni 2015. Kilden til disse opplysningene var "Tilbake til Jerusalem' bevegelsen. De var de eneste som kjente til dette møtet, og kunne rapportere fra møtet mens det ennå pågikk. De kinesiske myndighetene gjorde det da svært tydelig at deres ønske var at alle landets husmenigheter skulle la seg registrere. Møtet fant sted i Beijing.

I november 2015 var de samme lederne som hadde vært sammen med landets president i Beijing samlet til et til møte i Henan provinsen. Iløpet av den samlingen ytret mange av lederne et sterkt ønske om å gå med på myndighetenes krav. Dette var en skjebnetime for Guds rike i Kina. Flere av lederne, slitne av mange års hard forfølgelse og fengselsopphold, var i ferd med å gi etter for den ondes planer.

Men på grunn av en stadig økende forfølgelse i Shanghai og Wenzhou har disse lederne nå trykket på pauseknappen.

"Vi er ganske enkelt ikke i stand til å la oss registrere hos myndighetene," sier pastor Shen. Han er en av hovedlederne i Evangeliefellesskapet i Kina, et av nettverkene i den kinesiske husmenighetsbevegelsen. Dette nettverket alene teller 10 millioner medlemmer.

Det er Eugene Bach som forteller dette. Han er en av lederne innen "Tilbake-til-Jerusalem' bevegelsen, som ledes av broder Yun, eller Den himmelske mannen.

Kinesiske myndigheter har merket seg at lederne for undergrunnskirken i landet har trukket fra et samarbeide med myndighetene, og innfører derfor den nye loven. De slår spesielt til mot møter i hjemmene. De nye bøtesatsene kan føre til at man kan bøtelegges for opptil 243.000 norske kroner for å ha snakket om Jesus i sitt hjem.

Den kinesiske undergrunnskirken vokser med mer enn 10 millioner nye medlemmer i året! Den tiden det tok for deg å lese denne artikkelen så har 23 nye kinesere bestemt seg for å følge Jesus.

La oss fortsette å be for Kina.

Guds folks veldige nettverk

"De hellige er Guds hellige folk. Apostelen Paulus taler om alle dem som tilhører Kristus som 'de hellige'. Han retter sine brev til 'dere som er helliget i Kristus Jesus og kalt til å være hellige...' (1.Kor 1,2)

Denne hellighet er Jesu Ånds verk. Paulus sier også:

'Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd.' (2.Kor 3,18)

Som hellige inngår vi i det store nettverk av Guds folk som stråler som stjerner uten tall på universets mørke himmel."

Henri Nouwen i boken "Bread for the Journey". Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Død mann vekket til live i landsby i Sørøst-Asia

David Platt (bildet) - kjent for sin bok Radikal - som her i Norge er utgitt av Lunde forlag - fortalte medlemmene av eksekutivkomiteen til Sørstatsbaptistene om en mann som ble vekket opp igjen fra de døde i Sørøst-Asia nylig.

Underet fant sted i en svært avsidesliggende landsby i Sørøst-Asia. Høvdingen i denne landsbyen døde. Så ble han vekket til live igjen, noe som førte til en vekkelse i denne landsbyen.

David Platt, som er president for Sørstatsbaptistenes misjonsstyre, delte historien da eksekutivkomiteen til Sørstatsbaptistene møttes i Nashville 19. september. Han hadde fått høre den via en av misjonærene til dette kirkesamfunnet.

En kristen fra Sørøst-Asia, trenet av misjonærer fra Sørstatsbaptistene, tok med seg noen venner og begynte å dele evangeliet i en landsby. Dette var en såkalt unådd landsby hvor evangeliet aldri tidligere er blitt forkynt før. Landsbyens innbyggere responderte med stor åpenhet. Det ble startet opp med bibelstudier, og mange av dem kom til tro.

I det de kom til tro kom de også med avguder, kjeder og amuletter som er blitt brukt i hedenske seremonier, og brakte det til sentrum av landsbyen for å brenne dem. Men plutselig begynte noen av dem å hente noen av disse okkulte gjenstandene. Det viste seg nemlig at landsbyens høvding var død, og noen av dem som fortsatt holdt seg til denne overtroen mente at hans død var forårsaket av onde ånder som var rasende fordi disse okkulte gjenstandene var blitt ødelagt.

Mismodige over dette tilbakeslaget gikk de kristne til høvdingens hjem for å kondolere. Det var likvake over høvdingen i dette hjemmet. Mens de sto ved den døde kroppen begynte de å be om at Gud skulle vise sin nåde mot folket i landsbyen, og at Gud skulle vise sin herlighet og kjærlighet til dette folket som hadde vært så nær ham.

Da skjedde det noe forunderlig! Mannen som lå død på senga hostet! Da ble alle som var i rommet helt stille. Mannen hostet enda en gang!

De som var i rommet styret bort til senga i det mannen begynte å puste igjen. Folk hjalp ham og så over på de kristne. Hva i all verden var det som skjedde?

De kristne på sin side fant at dette var en glimrende anledning til å dele evangeliet, og flere kom til en levende tro og de brente sine avguder i dagene som kom.

Kristent boktrykkeri forsyner Ukraina med kristen litteratur

Dette er et svært viktig sted som har stor betydning for Guds rike! Bildet viser nemlig "Det kristne livets boktrykkeri" i Lutsk i Ukraina. I fjor trykket dette trykkeriet alene 2 millioner Bibler og kristne bøker.

Det har en enorm betydning for evangeliseringen av Ukraina og mange andre land. Jeg vil derfor anbefale på det varmeste at du ber for det strategiske arbeidet som pågår her. I nabolandet Russland er det som kjent innført en "anti-misjonslov", som setter store og vidtomfavnende begrensninger på å nå det veldige russiske riket med evangeliet. Men i Ukraina er det åpent. Det er det grunn til å takke Gud for.

Bildet viser en delegasjon fra Mission Eurasia som nylig besøkte trykkeriet.

Her er eksempler på bøker trykket ved "Det kristne livets trykkeri" den siste tiden:

De hellige - mennesker som oss

"Gjennom dåpen får vi tilhøre en slekt som er mye større enn vår biologiske. Det er en familie av mennesker som Gud har skilt ut til å være lys i mørket. De kalles de hellige.

Vi tenker oss kanskje de hellige som rene og fromme, med glorie omkring hodet og med brennende kjærlighet.

Men virkelige helgener står mye nærmere oss. Det er menn og kvinner som vi, som lever som vanlige mennesker og kjemper med vanlige problem.

Det som gjør dem hellige er at de holder blikket festet på Gud og Guds folk. I blant lever de liv som er annerledes, men de fleste lever omtrent som alle vi andre.

De hellige er brødre og søstre hvis forbilde maner oss til etterfølgelse."

Henri Nouwen i boken: "Bread for the Journey". Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Du vet - du vet

Jeg lever i Salme 139 om dagen og har gjort det lenge. I den nye oversettelsen - Bibelen 2011 - understrekes det noe som har stor betydning for meg i den situasjonen jeg befinner meg i for tiden:

"Herre, du ransaker meg og du vet - du vet ..." (v 1)

Det er litt av en forsikring: Herren vet. Han forstår. David som skriver dette, inspirert av Den Hellige Ånd, må liksom understreke dette: du vet, og må gjenta det: du vet.

Det holder.

Det er ikke alt man klarer å sette ord på når dagene er onde. Når sykdom tar overhånd og man blir liten. Veldig liten. Da er det godt Han vet. At jeg ikke behøver å si så mye. Da er det godt at tårene også er et bønnens språk. Sammen med fortvilelsen og avmakten. Du vet.

Han kjenner meg.

Det er Han som har vevd meg i mors liv, skriver David i denne salmen. Da vet Han også hvordan kroppen min fungerer - også når den svikter.

Noen ganger skulle jeg gjerne ta "soloppgangens vinger og slå meg ned der havet ender" (v.9) - bort fra redselen om natten - og i tanken gjør jeg det, når beina ikke lenger bærer. Da, sier David: "din høyre hånd holder meg fast."  Du vet.

Det hender jeg skulle ønske at "mørket kunne skjule meg og lyset omkring meg bli natt" (v.12). Du vet, du vet.

Det holder i grunnen at 'du vet' og at det er du som holder meg i hånden. Ikke jeg som holder din hånd.

Enhetens sakrament

"Nattverden er enhetens sakrament. Den gjør oss alle til ett. Paulus skriver: 

'Velsignelsens beger som vi velsigner, gir det oss ikke del i Kristi blod? Brødet som vi bryter, gir det oss ikke del i Kristi kropp?' (1.Kor 10,17)

Nattverden er mye mer enn en plass der vi gleder oss over enheten i Kristus. Nattverden skaper denne enheten. Ved å spise av samme brød og drikke av samme beger blir vi Kristi kropp i denne verden. På samme måte som Kristus blir virkelig nærværende når vi bryter brødet, blir vi virkelig nærværende for hverandre som brødre og søstre i Kristus, lemmer av samme kropp. Nattverden er ikke bare et symbol for enheten, men den skaper den."

Henri Nouwen i boken: "Bread for the Journey". Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Billedtekst: Fra feiringen av Herrens måltid på Bjärka Säby. Foto: Ekumeniska kommuniteten.

Frimodige kristne ungdommer i muslimske Tadsjikistan

Det er ikke ofte vi hører fra kristne i Tadsjikistan. Det er et land hvor det på ingen måte er lett å være en kristen. Mange blir forfulgt på grunn av sin tro, og da i særlig grad evangeliske kristne, og i særdeleshet baptister.                                                                      

I februar hadde studenter i Tadsjikistan muligheten til å delta på et seminar som handlet om nådegavene. Det ble arrangert av "Skolen uten vegger". Studentene var glade for å dele egne erfaringer og lære mer om Åndens gaver. Etter seminaret har lærerne arbeidet med studentene for å hjelpe dem til å utvikle sine lederevner og ta i bruk sine nådegaver.

Her skal du få høre fra to av dem:

Ahmed (15), er sønn av en pastor, men han var redd for å dele troen sin med andre. Men etter å ha deltatt på seminaret, sier han: "Gud åpenbarte for meg at Han og Hans ord skulle være det aller viktigste i livet mitt." Bare uker etter at seminaret var over kunne man legge merke til en tydelig endring i Ahmed's liv. Han kunne fortelle at han hadde vært i stand til å dele evangeliet med flere av sine venner, og til og med tatt med en av dem til gudstjeneste. På den neste oppfølgingssamlingen ba han om forbønn. Han ønsket at Gud skulle ta bort hans stolthet. Uken etter kunne Ahmed fortelle at Gud hadde gitt ham mange anledninger til å dele troen med andre.

Viktor (16), forteller: "Før vi begynte å studere Guds Ord sammen, hadde mange av oss problemer med å gjøre skolearbeid og vi var ikke veldig motiverte for å lese Bibelen." I dag er Viktor en av studentene ved skolen som gjør det veldig godt. Selv om lærerne hans ikke er glad for hans kristne tro, benytter han anledningen til å dele troen med sine medstudenter. Han lærer seg også å spille gitar og tar sangtimer, og hjelper med lovsangen i kirken. Nylig ble Viktor spurt om han kunne synge for klassen sin, og da sang han flere kristne sanger.

La oss be for de kristne ungdommene i Tadsjikistan.

Jesus lever i blant oss

"Nattverden er den plass der Jesus blir mest nærværende, for Han er ikke bare Kristus som bor i oss men også Kristus som lever i blant oss.

Disiplene i Emmaus, som kjente igjen Jesus når Han brøt brødet, oppdaget en ny nærhet til hverandre og fikk mot til å vende tilbake til de andre vennene.

Vi som har tatt imot Jesus i brødet og vinen finner også en ny enhet. Når vi merker at Kristus bor i oss, merker vi også at Kristus lever i blant oss og gjør oss til en eneste kropp som tilsammen vitner om Kristi nærvær i verden."

Henri Nouwen i boken "Bread for the Journey". Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Hvordan kan vi vite om profeter er falske?

Her er fem tester på hvem som er en sann profet:

1. Tror profeten på Guds Sønns forløsende verk?

En ting vi skal merke oss er at falske profeter er antikristelige i sin natur. De er ikke anti-Jesus. 'Kristus' er et gresk ord - Christos - som betyr 'den salvede'. Salvelsen er alltid relatert til Guds kraft. Pass dere for mennesker som forsøker å fortelle deg at Jesus gjør ikke mirakler lenger. Dette er farlig fordi Skriften sier oss at "Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid." (Hebr 13,8) I følge Paulus i 2.Kor 11, er det en annen "Jesus" som er ikke er Kristus (den salvede). Den Jesus vi tjener var salvet i går, er salvet i dag, og vil forbli salvet for evig!

"Mine barn! Dere er av Gud, og har seiret over dem. For han som er i dere, er større enn han som er i verden. De er av verden. Derfor taler de av verden, og verden tilhører dem. Vi er av Gud. Den som kjenner Gud, hører oss. Den som ikke er av Gud, hører oss ikke. Av dette kjenner vi sannhetens ånd og villfarelsens ånd." (1.Joh 4,4-6)

2. Falske profeter liker ikke å lytte til noen; de tror at Gud forteller dem alt

Falske profeter er overåndelige. De begynner flesteparten av deres utsagn med: "Så sier Herren" eller "Gud har fortalt meg". Gjennom årenes løp har jeg lært meg til å forstå at dette bare en åndelig måte for å si: "Jeg ønsker ikke noe innspill fra deg, ditt lederskap eller noen veiledning."

Falske profeter kommer ofte med utsagn som: "Herren er min hyrde". Sannheten er derimot at om vi virkelig er undergitt Gud, så må det vise seg at vi virkelig underordner oss åndelig autoritet. Hvis vi påstår at vi følger Jesus men ikke følger de lederne Han har gitt oss, så bedrar vi oss selv. Mange ganger i våre liv trenger vi en annen stemme som kan gi oss veiledning, retning og disiplin som gjør oss mer modne. Når vi motsetter oss autoritet stjeler vi fra oss selv muligheten for åndelig vekst, som igjen vil føre til at den effektivitet Den Hellige Ånd vil forløse i våre liv blir forhindret.

"Mine kjære, la oss elske hverandre! For kjærligheten er av Gud, og hver den som elsker, er født av Gud og kjenner Gud. Den som ikke elsker, kjenner ikke Gud, for Gud er kjærlighet. Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved ham. I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre. Ingen har noensinne sett Gud. Dersom vi elsker hverandre, da blir Gud i oss, og kjærligheten til ham er blitt fullkommen i oss. Av dette kjenner vi at vi blir i ham og han i oss, at han har gitt oss av sin Ånd. Og vi har sett og vitner at Faderen har sendt Sønnen som verdens frelser. Den som bekjenner at Jesus  er Guds Sønn, i ham blir Gud og han i oss. Og vi har kjent og trodd den kjærlighet som Gud har til oss. Gud er kjærlighet. Den som blir i kjærligheten, blir i Gud, og Gud i ham. I dette er kjærligheten blitt fullkommen hos oss, at vi har frimodighet på dommens dag. For slik som han er, er også vi i denne verden." (1.Joh 4,7-17)

Falske profeter anser at all korreksjon er forfølgelse. De sier ofte ting som dette: "Dere vet at de forfulgte profetene i Det gamle testamente." For det første så har de ingenting til felles med Gamletestamentes profeter, fordi de nå befinner seg i Den nye pakt. Det finnes ingen flere profetiske stemmer fra Det gamle testamente, så sammenligningen faller helt fra hverandre. Faktum er at i Det nye testamente minner apostelen Paulus oss på dette: "Og profeters ånder er profeter lydige." (1.Kor 14,32) The Amplified Bible utdyper dette perfekt, når den sier at profeters ånder skal "tie stille om det er nødvendig." Med andre ord, sanne profeter er villige til å bli korrigert, enten de nå bringer sitt budskap i tunger, eller deler et profetisk ord.

3. Falske profeter er ikke motivert av kjærlighet, men motiveres av behovet for å bli lagt merke til.

Det sentrale tema i all tjeneste må være Guds kjærlighet. Derfor må vi spørre oss selv: Står jeg i tjenesten i den hensikt at jeg ønsker å fremme det beste i mennesker? Har jeg den kjærligheten som dekker en mengde med synder?

"Vi elsker fordi han elsket oss først. Dersom noen sier: Jeg elsker Gud! - og likevel hater sin bror, så er han en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, hvordan kan han elske Gud, som han ikke har sett? Og dette bud har vi fra ham, at den som elsker Gud, skal også elske sin bror." (1.Joh 4,19-21)

4. Falske profeter bruker vanligvis frykt til å motivere mennesker

"Død og fordervelse" synes å være det sentrale teamet for budskapet til en falsk profet. Det er også ganske vanlig for dem å si: "Gud viste meg noe om deg, men jeg kan ikke fortelle deg hva det er."  Slike utsagn synes å øse usikkerhet inn i folk. Falske profeter elsker å få deg til å tro at 'de vet noe om deg', som ikke du kjenner til.

"Frykt er ikke i kjærligheten, men den fullkomne kjærlighet driver frykten ut. For frykten har med straff å gjøre, og den som frykter er ikke blitt fullkommen i kjærlighet." (1.Joh 4,18)

Det sentrale temaet i evangeliet er kjærlighet. Enhver som opererer i den profetiske tjenesten som ikke er drevet av kjærlighet har gått glipp av det sentrale punktet i evangeliet. Da vil vi gjøre feilgrep, rote det til, ja, falle til tider, men når kjærligheten er sentrum for vår tjeneste så vil den alltid uttrykkes i vennlighet, varhet og ydmykhet.

5. Falske profeter står ikke i noe paktsforhold til Kristi kropp

Jeg har ennå til gode å iaktta en falsk profet som har et sunt forhold til en lokal menighet de deltar i. Faktum er at de sannsynligvis ikke er med i noen menighet i det hele tatt. De vandrer fra sted til sted for å finne noen som kan lytte til dem. Ofte er deres mål å stjele folk fra flokken. Falske profeter bruker ofte en kombinasjon av smiger og makt til å tiltrekke seg mennesker. Og fordi falske profeter ikke står i noe paktsforhold med en lokal menighet, rekrutterer de andre fra menighetsfellesskapet for å bli en del av deres uavhengige, forvrengte åndelige reise. Ordet pakt betyr at vi ikke står i et forhold til folk for å få noe ut av dem, men det handler heller om at vi gir. Paktsforhold er kostbare. Jesus sier i Joh 15,13: "Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for vennene sine."

Av Kris Vallotton, assisterende hovedleder i Bethel Church, Redding, California. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen. Oversatt fra nyhetsbrevet til Kris Vallotton.

Svar på misjonssøknaden til Paulus

Kjære herr Paulus!

Vi har nylig mottatt fra Dem en søknad om tjeneste i vårt misjonsselskap.

Det er vår regel å være så oppriktige og åpne som mulig overfor de som søker. Vi har undersøkt Deres tilfelle. Oppriktig talt er vi blitt forbauset over at De er blitt allment anerkjent som misjonær. 

Tror De at det er høvelig for en misjonær å arbeide på deltid og ha vanlig arbeid ved siden av? Vi har nemlig hørt at De syr telt ved siden av misjonsarbeidet. I et brev til menigheten i Filippi innrømmer De at at dette var den eneste forsamlingen som underholdt dem. Vi undres hvorfor.

Er det sant at de har vært i fengsel? Noen brødre melder at De satt to år i fengsel i Cæsarea og dessuten en viss tid i Roma.

De skaffet forretningsmennene i Efesos så mange vansker at de anser Dem som "mannen som vendte opp ned på verden". Sensasjon i misjonsarbeidet vil vi ikke vite noe av! Vi beklager også den utrivelige "over-muren-i-en-korg-episoden i Damaskus. 

I det hele tatt ble vi forundret over den påtagelige mangelen på vinnende fremferd hos Dem. Diplomatiske menn blir ikke steinet, dratt ut på gata eller angrepet av bander. Har De aldri tenkt på at De ved fromme ord skulle kunne skaffe Dem flere venner?

De har skapt mange vanskeligheter over alt hvor De har vært. De satte dem imot en høyt aktet dame i Filippi, samt også lederne av Deres egen nasjonalitet i Jerusalem. Om et menneske ikke kan komme over ens med sine egne, hvordan skal en da kunne tjene fremmede folk?

Vi hører at De er en 'orme-trollmann'. På Malta tok De opp en giftig orm. Den bet Dem, men De fikk ikke noe men av det. Nonsens!

De påstår at De i den tunge tiden i Roma ble 'forlatt av alle'. Gode mennesker blir da ikke latt uten venner! Tre gode brødre ved navn Demetrius, Demas og Aleksander, koppersmeden, har meldt fra at det var umulig å samarbeide med Dem i overensstemmelse med Deres metoder.

Vi vet at De hadde en skarp trette med en annen misjonær, kalt Barnabas. Skarpe ord fører ikke Guds rike framover. 

De bruker for mye tid til å tale om Jesu annet kommet. Deres brev til folket i Tessalonika handler så godt som utelukkende om denne hendingen. Plasser det første først fra nå av!

Deres misjonsarbeid har vært altfor flyktig til å bli framgangsrikt. Først i Lille-Asia, så i Makedonia, så Hellas, så i Italia og nå tenker De på en tur til Spania. De bør satse på en større konsentrasjon og passe på at De ikke sprer kreftene for mye. De kan ikke vinne hele verden alene! De er bare en liten Paulus.

Det bedrøver meg meget at jeg må meddele Dem, broder Paulus, at jeg i hele min 25 års erfaring aldri har møtt en mann som har vært en så fullstendig motsetning til vårt misjonsstyrets forordninger som De er.

Ærbødigst,
I. Flavius

En bønn av Aleksandr Solsjenitsyn

Jeg har ryddet i noen papirer og da kom jeg over denne bønnen av Aleksandr Solsjenitsyn (bildet):

Hvor lett er det ikke for meg å leve med Deg, Herre, hvor lett er det ikke å tro på Deg! Når jeg blir tvilrådig eller min forstand er i ferd med å gi opp, når de mest intelligente mennesker ikke ser lenger enn til kvelden, og ikke vet hva de skal gjøre i morgen - da sender Du ned til meg en klar forvissning om at Du er til, og Du drar omsorg for at ikke alle godhetens veier skal stenges. 

På høydene av jordisk berømmelse ser jeg utover med forundring på den vei som har ført meg gjennom håpløshet og hit, hvorfra jeg kan sende menneskeheten et gjenskinn av Dine stråler.

Og så meget som jeg skal fortsette å gjenspeile av disse stråler - det vil Du gi meg. Og det som jeg ikke vil rekke å utføre, det har du følgelig bestemt for andre.

Muslimsk båt-kaptein anklaget for å ha drept seks kristne

En muslimsk båt-kaptein står anklaget i Spania for å ha drept seks kristne migranter fra Nigeria. Blir han kjent skyldig vil han kunne dømmes til 90 års fengsel for ugjerningen. Saken pågår i byen Almeria i disse dager.

Drapene fant sted i desember 2014. I følge vitner skal kapteinen og hans nestkommanderende, ha slått de seks med treplanker og så kastet dem over bord.

Aktor i saken har bedt om 15 års fengsel for hvert av drapene. Det betyr at om kapteinen kjennes skyldig må han tilbringe minst 45 år i fengsel. Kapteinen, Alain NB, er fra Kamerun. Hans nestkommanderende er død. Han døde i fengsel. De seks kristne skal ha blitt drept fordi kapteinen mente at det var på grunn av deres bønner at båten han var kaptein for kom ut for en storm.

Biskop savnet etter at kinesiske myndigheter arresterte ham - sannsynligvis bortført til arbeidsleir

Den katolske biskopen Peter Shao Zhumin (bildet) er savnet. Shao ble arrestert av kinesiske myndigheter i forrige uke i et forsøk på å forhindre ham fra å forrette en begravelse.

Til tross for at biskop Zhumin er utpekt av Vatikanet, er han å anse som kriminell overfor de kinesiske myndighetene. Årsaken er at han er biskop for en kirke som ikke er godkjent av staten.

Biskop Zhumin er etter det ryktene vil ha det til transportert hundrevis av kilometer fra Wenzhou til det nord-vestlige Kina. Det kan tyde på at han er ført til en av de kinesiske arbeidsleirene som finnes der.

Peter Shao Zhumin tok for kort tid siden over som biskop etter Vincent Zhu Weifang som døde i byen Wenshou. Denne byen er kjent som Østens Jerusalem på grunn av de mange kristne som bor der. Zhumin ble arrestert rett før han skulle forrette i begravelsen etter biskop Weifang. Mer enn 5.000 kristne tok del i denne begravelsen.

Alt handler om Jesus

"Hele vår eksistens, hele vårt vesen må rope ut evangeliet fra hustakene. Hele vår person må puste Jesus, alle våre handlinger.

Alt ved oss må bli en levende proklamasjon, en refleksjon av Jesus."

- Broder Charles av Jesus (1858-1916), kristen martyr.

Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Tjen Herren med et ydmykt hjerte

"Tilbring tid i Guds manifesterte nærvær og la Ham ta seg av dine mest presserende behov. Sørg for at du lærer Ham å kjenne på et djupt intimt nivå, i det du vet at Han til og med kjenner ditt navn!

Når alt kommer til alt trenger vi ikke anerkjennelsen og skrytet fra andre mennesker, men det vi virkelig trenger er nærværet og kraften fra en Gud som elsker oss og som vi føre oss opp på høydene i sin tid. 

Du vil få del i din arv om du tjener Herren med et ydmykt hjerte. 

La meg utfordre deg til å bli Guds venn ved å bli værende i Ham."

- Steve Porter. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Tre indiske kristne brutalt banket opp for å ha delt ut kristen litteratur

Tre kristne, deriblant en pastor, ble angrepet av en gruppe uidentifiserte menn da de delte ut kristen litteratur i i Kharghar (bildet) i India fredag. I følge The Times of India ble de tre brutalt banket opp.

Slike angrep på kristne har økt dramatisk i India siden 2014, etter at hindu nasjonalistene fikk majoriteten i det indiske parlamentet.

En av de tre som ble angrepet fredag var en kvinne. Hun ble angrepet både fysisk og verbalt. En av mennene, identifisert som Sachin, ble så hardt banket opp at han senere måtte behandles på sykehus.

Den tredje, den 45 år gamle pastoren, Prashant Bhatnager, ble dratt med inn i en bil og ført til et avsidesliggende sted. Her ble han truet med at de brenne han levende om han og menigheten hans fortsatte med å dele ut kristen litteratur.

Når de tre skulle anmelde ugjerningene fikk de beskjed fra politiet at de ikke kunne gjøre det før det hadde gått 24 timer! Noen begrunnelse for dette fikk de ikke.

La oss huske de tre i våre forbønner i dag.

Sårbarhetens og tillitens plass

"Når vi samles omkring bordet og spiser av samme brød og drikker av samme beger er vi mest sårbare. Vi kan ikke spise et måltid i ro med et gevær på akselen og med pistol i beltet. Når vi bryter brød med hverandre legger vi vekk våpnene - de fysiske eller de psykiske - og går inn i den felles sårbarheten og tilliten.

Nattverdens rikdom er nettopp plassen der en sårbar Gud innbyr sårbare mennesker å møtes til et måltid i fred. Når vi bryter brødet og gir det til hverandre forsvinner redselen og Gud kommer svært nær."

Henri Nouwen i noken "Bread for the Journey". Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Hele livet må bli en salme av tilbedelse, en bønn

Etter noen hektiske dager, ikke minst på grunn av lange reiser, skal jeg tilbringe dagen sammen med denne mannen. Og en god kopp tea.

Paul Evdokimov (bildet) var fremfor alt en beder. Noen vil kalle ham en 'starets', som er russernes måte å beskrive en åndelig far som er kommet så langt på det indre livets vei at han kan veilede andre. En starets har ingen formell status i kirkens hierarki, men har autoritet i kraft av egen erfaring og innsikt.

"Det holder ikke å be", kunne Paul Evdokimov si. Så la han til: "Man må bli bønn. Hele livet, hver handling og hver gest, må bli en salme av tilbedelse."

Paul Evdokimov (1901-1970), hvis minne vi feirer i den kommunitet jeg tilhører, tilhørte den russiske kultureliten med røtter i ortodoks åndelighet. Etter revolusjonen og borgerkrigen som fulgte kom han til Frankrike, der han senere ble professor ved det ortodokse Institut Saint-Serge i Paris. Samtidig var han svært engasjert i diakonalt arbeid, ikke minst studenter som hadde flyktet fra hjemlandet.

Evdokimov er fremfor alt en meditativ oppbyggelsesforfatter. I dag skal jeg lese det han skriver om 'det indre klosteret", hans betegnelse på det indre livet med Gud. Det som er skjult for andre. Han er djupt forankret i Bibelen og i kirkefedrenes skrifter, noe som tiltaler meg veldig. Og ikke minst har han et fordjupet syn på ikonene.

Noe som er stadig tilbakevendende i hans skrifter er dette: hånden som var gjennomstunget fra verdens begynnelse.

Med andre ord: Paul Evdokimov er svært Kristus-sentrert.

Under krigen engasjerte Evdokimov seg for forfulgte jøde, politiske fanger og andre ofre for nazistenes ugjerninger. Hans kone døde i 1944 og han giftet seg igjen med Tomoko som var datter av en japansk diplomat. Han valgte å ikke bli ordinert til prest. Det viktigste for ham var det diakonale arbeidet. På 50- og 60-tallet ledet han et hjem for flyktninger.

Sist, men ikke minst: Paul Evdokimov var en av 1900-tallets ledende ortodokse tenkere innen den økumeniske bevegelsen.

Så i dag unngår jeg telefoner, har funnet meg et pledd, og har varm tea i tea-kannen. Da har jeg det bra.

Og her er boken jeg skal lese: Den dåraktiga Gudskärleken. Utgitt av Artos bokförlag i 2001. Fortsatt i salg. Ta gjerne kontakt med Bok&Media i Oslo, som skaffer den for deg.

Kristne flyktninger må holde sin tro skjult i Tyrkia

Kristne flyktninger i Tyrkia er redd for å vise at de er kristne i frykt for den reaksjon det kan få fra landets muslimske befolkning.

Lederen for en tyrkisk misjonsorganisasjon, hvis navn må holdes hemmelig, forteller at de samles til gudstjeneste på hemmelige steder. De er redd for represalier og angrep fra muslimske ekstremister. Ikke minst fra de områdene hvor de kristne selv har flyktet fra.

Dette skjer samtidig som et stort antall flyktninger kommer til tro på Jesus.

Bibler må holdes skjult, og man må være ekstra forsiktig når man kommer sammen for å be.

Det er noe å tenke på for oss som kan komme sammen til gudstjenester som vi vil, lese Bibelen også i det offentlige rom, og be hvor vi vil. La oss huske våre forfulgte trossøsken som befinner seg i Tyrkia, i våre forbønner i dag.

Det mest menneskelige og det mest guddommelige

"De to disiplene som Jesus traff på veien til Emmaus kjente igjen Ham når Han brøt brødet. Finnes det noen mer hverdagslig, vanligere handling enn å bryte et brød? Det kan være det mest menneskelige av alt: en gest av gjestfrihet, vennskap, omtanke og lengsel etter å være sammen.

Å ta et brødstykke, velsigne det, bryte det og gi det til dem som sitter benket rundt et bord representerer enhet, fellesskap og fred. Når Jesus gjør dette, gjør Han både det vanligste og det uvanlige. Det er samtidig det mest menneskelige og den mest guddommelige handlingen.

Det store mysteriet er at vi gjennom denne hverdagslige og menneskelige gest bekrefter Kristi nærvær i oss. Gud blir mest nærværende når vi er mest menneskelige."

Henri Nouwen i boken "Bread for the Journey". Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Den hellige skapelsen

"Når Gud ble menneske i Jesus Kristus, forenes det ikke-skapte og det skapte, det evige og det jordiske, det guddommelige og det menneskelige.                              

Den foreningen innebærer at alt det dødelige nå peker mot det udødelige, alt det begrensede peker mot det grenseløse. I og gjennom Jesus har hele skapelsen blitt som et vakkert slør, gjennom hvilket Guds ansikt vises for oss.

Dette kalles skapelsens hellighet.

Alt som finnes er helliget fordi at alt som finnes taler om Guds forsonende kjærlighet. Hav og vind, fjell og trær, sol, måne og stjerner samt alle dyr og mennesker er blitt himmelske vinduer som viser oss et glimt av Gud."

Henri Nouwen i boken Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Velsignelsen fra en gammel beder

I går var jeg sammen med styret for Nasjonalt bønneråd, og senere på dagen sammen med bønneledere fra ulike kanter av landet. Denne helgen kommer vi nemlig sammen for å søke Guds ansikt og hans ledelse for hvordan vi best kan be i tråd med Hans vilje for vårt land.

Gårsdagen var også minnedagen for en beder, Hl.Ninian. Jeg finner stor glede i å feire minnedagene for de hellige. Deres levde liv er til stor inspirasjon for meg - og mange med meg.

Bildet viser St.Ninians Cave i Galloway i Skottland. Et særdeles vakkert og vilt sted hvor naturens skjønnhet er nesten overveldende. Jeg har aldri vært her selv, men jeg kjenner jeg lengter hit.

Hellige Ninian ble født år 360 i det keltiske kongedømmet Rheged, lokalisert der hvor vi i dag finner Galloway i den nordlige delen av Cumbria. Vi vet ikke hvordan han ble en etterfølger av Kristus, men det skjedde på den tiden Britannia var en del av Romerriket. En lengsel ble lagt ned i Ninian om å reise til Roma for å studere den kristne tro nærmere. På en eller annen måte hadde han hørt om den hellige Martin av Tours, som var blitt kjent for sine monastiske kommuniteter, etablert som en reaksjon mot den stadig økende trenden om gjøre kirken mer verdslig og militaristisk.

På vei hjem gjennom Frankrike tok Ninian kontakt med Martin og de fant hverandre. Ninian følte seg ett med Martin's visjon.

Derfor bestemte han seg for å etablere en lignende kommunitet i sitt hjem. Det skulle bli "Candida Casa" - det hvite huset, bygget i stein i romersk stil. Dette hvite klosteret kunne man se klart og tydelig ute fra havet, og det tiltrakk seg reisende som kom farende fra de ulike omkringliggende landene, slik Ninian hadde reist rundt i Europa for å lære Kristus å kjenne. Dette skjer samtidig med de første monastiske bosetningene i den egyptiske ørken.

De som kom til den hellige Ninian fikk oppleve stor gjestfrihet. Han lærte dem om Guds beskyttelse ved å tegne en bønnesirkel rundt dem og deres kjære. De besøkende tok med seg hjem hans bønneundervisning, og slik spredte dem seg. Ninian underviste om hvordan man ba ned Guds velsignelse over mennesker. Så når jeg i disse dager underviser om "Kraften i velsignelsen", så er det hellige Ninian jeg har latt meg inspirere av!

Ninian underviste også kommende misjonærer, blant annet den misjonæren som senere skulle bli redskapet Gud brukte for at Columba av Iona ble en kristen.

Selv om Ninian ble biskop, var han først og fremst en eneboer og beder. Han trakk seg tilbake til en hule, som du ser avbildet nedenfor, med Atlanterhavskysten som sin nærmeste nabo, for å søke stillhet og for å be.

Hellige Ninian dør i 432 e.Kr.

Og her ser du selve inngangspartiet:

Guds gode omsorg

Torsdag opplevde vi et håndtrykk fra Herren som viser Hans gode omsorg.

Som noen av dere vet som følger bloggen fast så er jeg en lidenskapelig bærplukker. Det har jeg vært siden jeg var en liten gutt. Matauk var en viktig del av vår families økonomi når jeg vokste opp, og matauk var for det meste ensbetydende med å plukke bær i skogen og høste inn fra solbær- og ripsbærbusker vi hadde i hagen.

Noe koseligere enn det visste jeg ikke. Særlig ikke når jeg kunne sette meg ned for å spise meg mett på blåbær. Hver høst har jeg sett fram til å dra på bærplukking.

Nå har jeg ingen krefter lenger til å gå på bærturer. Det er sørgelige greier! Derfor var velsignelsen stor, når en god venninne av familien vår kom med et stort spann med tyttebær hun hadde plukket. Tenk å være så snill og oppmerksom! For oss var dette også et håndtrykk fra vår himmelske Far, som gjerne overrasker sine barn med gode gaver.

Senere på kvelden ble en annen venn minnet om å gi meg en pengegave. Lite kunne han vite at vi trengte akkurat de 500 kronene han gav. Når tre menigheter jeg har besøkt ikke husker på å betale honorar og reisegodtgjørelse, er det ikke mye penger igjen til å dekke våre egne utgifter. Og fredag skulle jeg ut å reise igjen for å møte noen av Norges bønneledere på Hedmarken. Det visste jo Herren.

Det er godt å se at Herren har den hele og fulle oversikten.