Peter Halldorf og Magnus Malm tar klimautfordringene på alvor - vil ikke fly

Peter Halldorf og Magnus Malm har gitt sitt tydelige råd i klimadebatten: De vil ikke lenger fly, og i denne kommentaren gir de sin begrunnelse. Med velvillig tillatelse fra Peter Halldorf gjengir jeg hans innlegg i Vårt Land i dag:

Når heten og tørken sommeren 2018 brøt inn i vår nordiske idyll med ekstremvær, jordbrukskrise og brennende skoger, begynte stadig flere å innse det verdens fremste forskere lenge innstendig har forsøkt å fortelle oss: Vi kan ikke lenger utsette det øyeblikket der vi tar klimaforandringene på alvor. Den globale oppvarmingens 'langsomme død' mot jordens livsoppholdende system er i ferd med å bli en trussel mot vår overlevelse.

Derfor har vi bestemt oss for at vi vil slutte med å fly. Ikke for å døyve vår samvittighet. Ikke for å gi skyldfølelse til dem som flyr. Ikke fordi vi tror at flyreiser er den primære årsaken til klimaforandringene. Men som et lite, konkret tegn på vår vilje til å bevege oss i en annen retning.Vår beslutning bygger på tre grunnleggende bibelske motiv:

1) Gud har skapt himmel og jord

Av ulike grunner har dette ofte blitt oppfattet som mindre forpliktende for den som vil ta Jesus på alvor. Som om kampen om jorden kunne nedgraderes til det enkelte menneskets relasjon til Gud. Apostelen Paulus tilbakeviser alle slike forestillinger når han skriver om  Kristus: 'I ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere,
makter og åndskrefter - alt er skapt ved ham og til ham.'

Spørsmålene trenger seg på når Bibelens profeter gransker en livsstil som ydmyker jordens integritet. «Hvorfor er landet lagt i grus, avsvidd som en ørken der ingen kan ferdes?» Det svaret Jeremia får – «Fordi de sviktet min lov som jeg la fram for dem» – avfeies av et folk som jager videre i sine liv. «Ingen bryr seg om det», konstaterer profeten bryskt.

2) Jesus kaller oss til å følge ham på alle livets områder.

Sekularisering viser seg mer i hvordan vi lever våre liv enn i hvordan vi feirer gudstjeneste. Hva skjer når den kristne troen avgrenses til den private sfæren, der Jesus blir oppfattet som om han bare er interessert i vår åndelighet pluss visse personlige moralspørsmål? Det som handler om arbeid, penger, forbruk, reiser, matvaner og kultur blir stående utenfor evangeliets sfære. Her blir isteden samfunnets mainstream-vurderinger rådende.

Ingenting i de nytestamentlige tekstene antyder at kallet til å følge Jesus bare omfatter det indre livet. Om himmel og jord ble skapt i Kristus, da må også himmel og jord møtes og forsones i Kristi etterfølgelse.

Derfor er det som hender med klimaet og jorden en like selvfølgelig del av det kristne kallet som bønnen. Ikke minst når de som rammes hardest er de mest utsatte.

3) Det kristne livet måles ikke i resultater, men i troskap.

«Er det ikke allerede for sent å snu utviklingen?» spør mange motløst. Her skiller det kristne disippelskapet seg fra et sekulært verdensbilde: Vi tror på en større verden enn den som er synlig. Våre handlinger drives dypest sett ikke av hvilke synlig resultat vi kan oppnå, men av troskap mot Kristus. Derfor kan vi velge å håpe selv når situasjonen kjennes håpløs.

De dramatiske beskrivelsene av apokalypsen som Jesus gir i slutten av evangeliene, munner ut i et enkelt og konkret bilde: «Hvem er da den tro og kloke tjeneren som herren har satt over de andre tjenerne for å gi dem mat i rett tid? Lykkelig er den tjeneren når hans herre kommer og finner ut at han gjør det han skal!»

Gjør det han skal. 

Jesus spør ikke: Har dere reddet jorden? Har dere brakt evangeliet ut til alle folk? Har dere fått se
menighetene vokse? Spørsmålet er et annet: Har dere gjort det dere fikk i oppdrag å gjøre? Resultatet er ikke vår sak. Vårt ansvar er å gjøre det vi kan.

Å fly er ikke den primære utslippskilden til CO2 i verden. At vi velger å la være å fly handler snarere om symbolverdi. En majoritet av alle flyreiser gjøres ikke på grunn av arbeid, slekt i andre verdensdeler eller funksjonsnedsettelser. Dersom vi ikke velger bort det vi uten problemer burde kunne unnvære – hvordan skal vi da kunne gjøre en betydelig større forandring i vår livsstil som kommer til å vise seg å være nødvendig i tiden fremover?

Men å være en kristen disippel handler ikke primært om hva vi avstår fra. Hvert nei må utgå fra et fremoverskuende ja der Gud kaller oss til et dypere fellesskap med ham. Om et vakuum ikke fylles med håp, kommer noen til å fylle det med redsel.

To motiv. 

Utfordringen i dag er å holde sammen to ting: På den ene siden en beslutning om å gjøre motstand mot de kreftene og den retorikken som driver oss til å bygge så vel mentale som fysiske murer mot den lidelse som klimakrisen allerede skaper rundt om i verden. På den annen side; en indre selvransakelse, født i bønn og stillhet, som får vår samhørighet med Gud til å skape en dypere forståelse av hvordan våre liv er knyttet sammen med våre lidende brødre og søstre.

Vi er klar over risikoen for at vi gjennom vår beslutning kan oppfattes som dømmende, ensidige og selvrettferdige. Men vi synes den risikoen er ubetydelig sammenliknet med passivt å se på at Guds fantastiske skaperverk forvandles til en utbrent ødemark, og der strømmen av klimaflyktninger forsetter å øke.

Jesus, min glede

"Barmhjertighetens Kristus, du gjør det mulig for oss å vende oss til deg... og et indre lys fyller våre hjerter. Da kan vi be med disse ordene: Jesus, min glede, mitt håp og mitt liv.

Jesus, mitt hjertes glede, ditt evangelium forsikrer oss om at Guds rike er midt iblant oss. Og enkelhetens porter, så vel som uskyldens porter åpner seg for oss.

Vil du svare på Kristi kall til det ytterste, så forbered deg på å være trofast. En menneskelighet som er gjennomsyret av godhet vil forme seg i deg. Ikke en illusorisk kjærlighet som nøyer seg med ord, men et hjerte like vidt som verden."

- Bror Roger av Taize. Hentet fra boken: I alle ting en stille glede. Verbum forlag i samarbeide med Norges kristne råd.

Alvorlig profetisk budskap om forførelse i tegn- og underforkynnelsen

Jeremiah Johnson (bildet) en anerkjent profetisk røst i vår tid, forteller at han nylig hadde en drøm som har uroet ham veldig. Det skjedde i forbindelse med at han studerte ordene fra Matt 7,22-23 og ba om at Gud skulle gi ham åpenbaring over det han leste. For ordens skyld skal jeg gjengi skriftstedet:

"Mange skal si til meg på den dagen: Herre, Herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn, drevet ut onde ånder ved ditt navn og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn? Da skal jeg si dem rett ut: Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett!"

Jeg har oversatt den profetiske drømmen og ordene til Jeremiah Johnson:

"I den profetiske drømmen befant jeg meg i helvete. Der så jeg predikanter og individer som hadde utført undergjerninger, kastet ut onde ånder og profetert. Det som jeg deretter ble vist kommer jeg aldri til å glemme. Den Hellige Ånd viste meg en lang rekke med mennesker som sto bak disse predikantene og personene. Umiddelbart åpenbarte han for meg at alle disse hadde motattt miraklene og profetiene som hadde blitt gitt. I det jeg stirret på disse menneskene som sto der på rekke og grad, sa Han til meg: Mottok de ikke alle disse mirakler og profetier, likevel har jeg aldri kjent dem?"

I våknet opp fra drømmen og var med ett urolig og forskrekket. Jeg sa til Den Hellige Ånd: "Så det er ikke bare de menneskene som utfører tegn, under og mirakler som vil havne i fortapelsen, men også de som mottok disse tingene. Hvorfor?"

Umiddelbart talte Den Hellige Ånd nok en gang og sa: "Fordi de som utførte disse miraklene, profeterte og kastet ut onde ånder aldri forkynte det fulle evangeliet til Jesus Kristus, som er et budskap om omvendelse. De var så forelsketi gavene Jeg hadde gitt dem at mennesker ble deres trofeer og souvinerer. Når Min kraft manifesterte seg ville de fortelle folk at Jeg elsker dem, men aldri at de trengte å omvende seg fra sine synder. Jeg kan fortelle deg at en stor forførelse med tegn og under vil feie over verden. Våkt dere for forkynnere hvor under og tegn vil florere, men hvor det ikke lyder noen omvendelses-forkynnelse. Du er hermed blitt advart."

Herren løper oss i møte og ønsker oss velkommen hjem!

Etter hvert som årene går er jeg blitt mer og mer sikker på en ting: Det største behovet jeg ser blant kristne i Norge i dag, er at den enkelte gjør seg djupe erfaringer av å være elsket av Gud!

Mange har en høyst teoretisk forståelse av at Gud er kjærlighet, men det er forskjell på å vite at Gud elsker deg, og å ha erfart denne kjærligheten.

Mange norske kristne bærer nemlig på så mye skyldfølelse, og erfarer så lite av den himmelske freden, hvilen og gleden. De har skyldfølelse for manglende bønn- og andaktsliv, for manglende vitneiver.

Forandringen kommer når mennesker gjør seg en erfaring av at Gud løper dem i møte, omfavner dem og ønsker dem velkommen hjem, akkurat som faren gjør det med den bortkomne sønnen.

Jeg vet noe om dette på grunn av dyrkjøpte erfaringer i eget liv. Så mye selvstev, så mye skyldfølelse, jeg selv bar på! Dette slapp gradvis taket etter at jeg lot Jesus elske meg. Legg merke til hvordan jeg ordlegger meg. Mange lar seg ikke elske. De synes de må fortjene denne kjærligheten.

Men jeg har kapitulert for Guds ubetingede kjærlighet og latt meg elske. Det skaper forandring! Varig forandring.

Hetses etter sin død - hadde Jim Elliot som forbilde

John Allen Chau (bildet), 27 åringen som ble drept i forsøket på å nå inn til en urbefolkningsgruppe, for på sikt å nå dem med evangeliet, hetses nå på sosial medier. Han kalles naiv, dum, uforstandig og det som langt verre er. Jeg skrev om den uredde unge mannen på bloggen i går.

Hvor mange av de som hetser og kritiserer ham er selv villig til å gå med evangeliet? Hvilken pris er de villige til å betale for at andre skal få høre om Jesus?

I dag fikk jeg melding fra Sally McClung, kona til Floyd McClung. Hun kan fortelle at John Allen    Chau var en hengitt etterfølger av Jesus. Hans store helt og forbilde var Jim Elliot, som døde som martyr i det han og hans venner ble drept på nøyaktig samme måte når de forsøkte å nå Auca-indianerne i Ecauador ble evangeliet. Det skjedde i 1949.

John Allen Chau begynte å arbeide for All Nations, som ble grunnlagt av nettopp Sally og Floyd McClung. Sally forteller at natten før John Allen dro inn til denne urbefolkningsgruppen, skrev han i dagboken sin at hans familie ikke måtte bli sint på ham om han ikke overlevde.

Dette var nemlig ikke et plutselig innfall. Reisen var nøye planlagt i flere år, og John hadde ved siden av å ha vært lang tid i bønn, og hadde trent på hvordan han skulle leve og overleve blant denne indianerstammen.

John Allen visste meget godt at dette var et misjonsoppdrag med høy kostnad, men han var villig til å gi sitt liv for at også disse menneskene skulle få høre de gode nyhetene om Jesus.

Jeg tenker på to ord av Jesus når jeg tenker på John Allen Chau:

"Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine." (Joh 15,13)

"Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt." (Joh 12,24)

De hellige - mennesker som oss

"Gjennom dåpen får vi tilhøre en slekt som er mye større enn vår biologiske. Det er en familie av mennesker som Gud har skilt ut til å være lys i mørket. De kalles de hellige.

Vi tenker oss kanskje de hellige som rene og fromme, med glorie omkring hodet og brennende blikk. Men virkelige helgen er oss mye nærmere. De er menn og kvinner som vi, som lever som vanlige mennesker og kjemper med vanlige problem. Det som gjør dem hellige er at de holder blikket festet på Gud og Guds folk. Iblant lever de annerledes liv, men de fleste lever omtrent som vi andre.

De hellige er brødre og søstre hvis forbilde maner oss til etterfølgelse."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Beklager - en oppdatering

Her kommer litt informasjon til mine forbedere, og litt praktisk informasjon til de som ønsker å få kontakt med meg. Først det praktiske:

Jeg beklager overfor alle de som sender meg epost, og som ikke får svar. Det skyldes to ting: Den ene er at jeg har store problemer med å skrive, også på PC på grunn av Parkinsons. Det andre er at det ligger over 47.000 eposter og venter på meg - og det er ikke spam. Jeg har ingen mulighet til å komme a jour, så jeg har i praksis gitt opp hele eposten.

Den beste måten å nå meg på er å sende en sms eller ta kontakt med May Sissel. Jeg beklager også at jeg ikke lenger tar sjelesorgsamtaler på telefon. Den plagsomme tinitussen har kommet tilbake med full styrke, og jeg klarer ikke å sitte lenge i telefonen. Om du ønsker å snakke med meg på telefon, send meg en sms, så ringer jeg opp igjen når jeg kan.

Mengheter som ønsker å ha meg til å tale, send en sms eller ta kontakt direkte med May Sissel. Det er fortsatt noe ledig våren 2019 og mye ledig høsten 2019, så det er bare å ta kontakt. Jeg kommer gjerne.

De siste ukene har vært preget av mye smerte, mer enn det jeg har hatt. At tinitussen skulle komme tilbake med slik styrke er også veldig slitsomt. Den tapper meg for mye krefter. Denne øresusen er hos meg muskulært betinget, så be gjerne om at jeg må få slippe å ha den. Da vil dagene mine bli så mye lettere.

Det blir noen stillere dager nå resten av 2018. 9. og 23. desember taler jeg i Brumunddal baptistmenighet. Det er det hele. Adventstiden blir en rolig tid for meg.

Spuregon om gjenopprettelsen av staten Israel, del 4

Her er fjerde og det siste utdraget av taler Charles Haddon Spurgeon (bildet), har holdt om Israel i profetienes lys. Det er sikkert mange flere enn de jeg har funnet, og kommer jeg over andre vil jeg også forsøke å oversette disse. Denne talen jeg her formidler et utdrag fra ble holdt i New Park Street Chapel, og Spurgeon var 23 år gammel:

"Hvis vi leser Skriften rett så har jødene mye å gjøre med verdens historie. De skal samles inn; Messias vil komme, den Messias de søker etter - den samme Messias som kom og som skal komme igjen  - skal komme som de forventet at Han skulle komme første gang. 

Den gangen trodde de Han skulle komme som en prins som skulle regjere over dem, og det vil Han når Han kommer igjen. Han vil komme for å være jødenes konge, og regjere herlig over sitt folk; for når Han kommer vil jøde og hedning ha samme privilegier, selv om det fremdeles vil være distinksjoner tilhørende den kongelige familien fra hvem Jesus kommer; for Han skal sitte på sin far Davids trone, og rundt Ham skal alle nasjoner samles."

27 åring ga livet sitt for å nå urbefolkningsgruppe med evangeliet

Han ga alt, 27 år gamle John Allen Chau (bildet), i forsøket på å nå en unådd stamme som bor på den utilgjengelige koraløya Nordre Sentinel som er en del av øygruppen Andamanerna som tilhører India. Han ønsket å nå stammen med evangeliet.

John Chau døde på stranda i et skur av piler som ble skutt mot ham fra denne urbefolkningsgruppen. Han hadde nettopp kommet ut til øya med en en fiskebåt. Lokalt politi våger ikke å hente den døde kroppen. John Chau, som var kjent som litt av en eventyrer som søkte spenning, og som elsket Jesus av hele sitt hjerte, ble drept fredag 16.november. Jegerne fra denne urbefolkningsgruppen har begravd John Chau på stranden der han døde. Lokale fiskere var vitne til det brutale drapet.

Sentineleserne, som urbefolkningsgruppen heter, betrakter alle som kommer til øya som inntrengere.

John Chau var uteksaminert fra Oral Roberts University.

Anne Graham Lotz tåler ikke cellegiften - og Joni rammet av brystkreft på nytt

Som tidligere nevnt her på bloggen har Anne Graham Lotz (bildet) fått brystkreft. I en melding fra hennes bror, Franklin Graham, som snakket med sin søster tirsdag i forrige uke, skriver han at Anne Graham Lotz sliter med store bivirkninger av cellegiften hun får og at det ikke er sikkert om hun kan fortsette behandlingen. Franklin Graham ber nå om at forbønnen for hans søster intensiveres.

En annen kjent kristen forkynner, Joni Eareckson Tada, er også nylig diagnostisert med kreft. Hun hadde brystkreft for åtte år siden, ble bra igjen, men nå er kreften kommet tilbake. I 51 år har Joni kjempet med kroniske smerter og lammelser på grunn av en stupeulykke.

La oss huske disse to djerve troens kvinner i våre forbønner.

Fra trendy menighet til reformasjonens røtter

Det vakte berettiget oppsikt når Magnus Persson (bildet) foretok en radikal u-sving fra å være pastor for Skandinavias kanskje mest trendy kirke, til å gjenfinne de reformatoriske røttene og dermed hjelpe medlemmene i United Malmö til å få en soldig grunnvoll å bygge sine liv på.

Nå har han skrevet bok: "Kristi kyrka" med undertittelen: "Om kyrkans kännetecken", hvor han gir en grundig begrunnelse for hvorfor han har fått hjelp og ballast i livet ved å vende seg til Skriften - og bøkene til Martin Luther, Carl Olof Rosenius og Bo Giertz. Jeg håper virkelig Luther eller Lunde forlag nå kjenner sin besøkelsestid og sørger for en norsk oversettelse av denne boken. De vil si: det kommer flere av Magnus Persson i serien RE: formere.

For boken trengs i en utydelig tid som vår! Selv for en baptistpastor er det mye å hente. Jeg skylder selv Luther, Rosenius og Giertz mye.

Vi trenger virkelig et bibelsk syn på hva kirken er for noe. Kanskje ser den annerledes ut enn det vi tenker? Kanskje vi må gjøre radikale endringer for å få den til å ligne mer på originalen?

Magnus Persson graver djupt i den reformatoriske arven. Her er ingen lettvintheter. Det Magnus Persson presenterer er grundig gjennomarbeidet. Så har han da også gått et stykke vei og gjort seg dyrkjøpte erfaringer. Her finnes kapitler som: "Evangelisk katolicitet om kyrkans identitet", "Nådemedelskristendom - om kyrkans sakramentala nätur", om Bibelen, dåpen og nattverden og om skriftemåålets betydning - og om gudstjenesten. Bare for å nevne noe.

Ikke la deg skremme av at boken er på svensk. Den er lettlest. Og den burde leses av alle som verdsetter vår reformatoriske arv.

La oss holde ut i bønn for våre kjære familiemedlemmer - det nytter!

Bakgrunnen for dette bildet er en svært gripende historie. Kortversjonen er denne: Paul Dudka er pastor en baptistmenighet i Vizhnitsa i Chernivets'Ka Oblast i Ukraina. Vi har vært Facebook-venner noen år nå. I går publiserte han dette bildet. Det er av hans far, som bøyer kne og tar imot Jesus som sin personlige Frelser og Herre!

Paul Dudka forteller:

"Etter at min mor har bedt for min far i 34 år, og jeg i 19, ble min far frelst i går. Den Hellige Ånd berørte hans hjerte så han kom fram til plattformen midt under gudstjenesten. Han klarte ikke å vente til frelsesinnbydelsen ved slutten av møtet. Når jeg nådde frem til ham og holdt hans skjelvende hånd, forstod jeg at Gud kalte ham og jeg så inn i hans ansikt, og jeg så tårer som rant nedover hans kinn og han sa: 'Herre, tilgi meg og motta meg i din familie!"

Så sterkt dette må ha vært. En sønn ser sin far komme frem, under sterk overbevisning av Den Hellige Ånd, og så får han lede sin egen far til tro på Jesus!

Dette burde oppmuntre alle de av oss som ber for et kjært familiemedlem - det nytter! Tenk på mannens kone som holdt ut i bønn i 34 år, mens sønnen hadde bedt i 19. La oss ikke bli trette, men fortsette å løfte frem våre kjære i bønn. En dag er det deres tur.

Fullsatt i Toten frikirke i formiddag

Toten frikirke på Raufoss var fullsatt i formiddag da jeg talte om betydningen av å sette punktum. Om disse mellomfasene mellom en periode av våre liv, og neste, som tilsynelatende er så lite fruktbærende og hvor vi kjenner på usikkerhet for fremtiden. Jeg snakket om Guds evige kjærlighet, og om det faktum at Han som har begynt en god gjerning i våre liv skal fullføre den. Som du ser av bilder hadde jeg med meg min egen prekestol!

Jeg kjenner på en djup takknemlighet til alle de menighetene som er så rause og modige at de inviterer en person med fysiske begrensninger som meg, på grunn av min Parkinsons sykdom. Det er ingen selvfølge. Det er de menighetene som ikke inviterer meg mer.

I forbindelse med dagens gudstjeneste så sang også mannskoret Mænsing. Det er alltid en god og sterk opplevelse. De synger med stor glede og innlevelse, og sanger som berører og bringer sjelelig legedom. Tenk at jeg skulle få oppleve dette enda en gang! Hvilken velsignelse.

Nå roer jeg ned før jeg skal tale i Brumunddal baptistkirke i ettermiddag. Så skal May Sissel og jeg være sammen med gode kurdiske venner. Det gleder vi oss veldig til.

Siste nytt fra Deir-Mar Musa klosteret i Syria

Jeg ble så glad når jeg så dette bildet fra Deir Mar Musa klosteret utenfor Damaskus i Syria, tidlig i dag morges. Endelig et livstegn fra gode venner vi ber daglig for!

I dag har roen kommet tilbake til regionen.  Under hele den forferdelige krigen og truslene fra IS og andre islamistiske grupperinger, har brødrene og søstrene tilhørende Al-Khalil-kommuniteten, grunnlagt av fader Paolo Dali'oglio, fortsatt med å feire sine gudstjenester og bedt sine tidebønner. Ved minst to anledninger har de hatt besøk av bevæpnede islamister, også under gudstjenesten, men de har ikke gjort dem noe ondt. Men ingen har glemt kampene mellom 2012-2013. Klosteret ble da fanget i kryssilden mellom de revolusjonære gruppene som hadde forskanset seg i fjellet like ovenfor klosteret, og troppene til regimet nede i dalen. I tre måneder var Deir Mar Mura klosterert uten elektrisitet og telefonforbindelse.

Al-Khalil-kommuniteten har i dag tre avdelinger. Den ene er Mar Musa i Syria, som nå ledes av fader Jihad og søster Dimah, og som bare består av syrere, mens de to andre kommunitetene befinner seg i Cori i Italia og Sulaimaniyah i Irak. Fader Jihad og søster Dimah veksler mellom å bo i fellesskapet i Syria og Italia på grunn av studier, mens broder Youssef og broder Boutros bor permanent i Deir Mar Musa kommuniteten. Overoppsynet med kommuniten i Deir Mar Musa er det søster Houda som har. Her i Deir-Mar Musa støpes det lys og ost, og foruten medlemmene av kommuniteten, deltar også lekfolk i arbeidet på gården som drives her. Hit kommer også mange muslimer. De dras hit av den vennllige, fredfylte atmosfæren som preges av mye bønn.

Tre ganger om dagen samles kommuniteten for å drikke kaffe og te for å dele fellesskap sammen. Dette kommer i tillegg til den daglige gudstjenestefeiringen og tidebønnene.

Som jeg har skrevet mange ganger her på bloggen ble grunnleggeren av Al-Khalil kommuniteten, fader Paolo, kidnappet av IS i 2013. Hva som har skjedd med ham er uvisst, men man antar nå at han er død. Øyenvitner har sagt at IS drepte ham og kastet liket ned i en brønn sammen med mange andre mennesker.

Det katolske nettstedet La Croix, som har spesialisert seg på videreformidle informasjon fra og om den lidende kirke, og hvor jeg har hentet noe av informasjonen til denne artikkelen, kan fortelle at søster Dimah arbeider ved en skole i Homs. Deir-Mar Musa kommuniteten er involvert i det lokale livet og finansierer en barnehage i byen Nebek, som ligger i nærheten av klosteret. Den er for barn i alderen tre til fem år.

Kristi himmelfartskapellet er så heldig at vi har fått et trekors i gave fra Deir-Mar Musa kommuniteten. Hver gang vi er der, og spesielt under i forbindelse med vår onsdags-gudstjeneste, minner det oss om å be for våre venner i Deir-Mar Musa og hele den lidende kirke. Står du med oss i bønn?

Billedtekst: Fader Paolo i Deir-Mar Musa. Foto: La Croix

Etterfølgelsens ja

"Herre Jesus, for alle som forstår ditt kall til å si ja for resten av livet, kan nøling og frykt stige opp i oss.

Men vi vet at du har plassert dette ja i vårt indres djup, helt ned i lagene av vår underbevissthet. Og en dag forundres vi over at vi finner oss selv på veien allerede, vi følger i dine fotspor.

Dette ja holder oss årvåkne. Hvordan kan vi falle i søvn når Kirken rystes på alle sider og når verden ris av prøvelser?

Dette ja etterlater oss sårbare. Men du tilbyr oss det for evig og det er i oss alle."

- Bror Roger av Taize i boken: A Heart that Trusts. Journal 1979-1981. Mowbray 1986, side 39. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Bulgaria: Krever 3000 medlemmer før trossamfunn får myndighetenes godkjennelse

Bulgaria strammer grepet mot protestantiske kristne. Nå krever myndighetene at trossamfunn må ha 3000 medlemmer for å kunne søke om å bli registrert, ikke 300 som man først gikk inn for. Og det stopper ikke der. Den nye loven kan få tilbakevirkende kraft, slik at mindre trossamfunn kan miste sin godkjennelse. Menigheter og trossamfunn som ikke er registrerte er dermed å betrakte som ulovlige.

Dette skjer til tross for omfattende internasjonale protester. Den nye loven truer trosfriheten i Bulgaria. To søndager på rad har kristne i landet tatt til gatene i protest mot den nye loven. Fredag 16. november var det siste frist for høringsuttaleler.

Det har ført til noe. I lovutkastet ble det lagt sterke restriksjoner på kristne skoler og teologiske seminarer drevet av protestanter. En ny versjon av loven er nylig blitt presentert på det bulgarske parlamentets nettside, og der er disse restriksjonene noe dempet, blant annet når det gjelder religiøse skoler, religiøs praksis utenfor kirkebyggene og mulighet for støtte fra utlandet.

Baptist World Alliance og European Baptist Federation har skrevet brev til statsministeren, og der heter det:

"Ingen stat bør kontrollere utdanningen til og praksisen blant åndelige ledere."

La oss fortsette å be for våre trossøsken i Bulgaria. Når og om den nye loven trer i kraft er det ikke satt noen dato for ennå.

Baptistpastor i Russland fengslet for å ha forrettet dåp

En baptistpastor i Russland er blitt arrestert av politiet for å ha forrettet en dåp. Han ble ført inn i rettssalen iført håndjern, som om han skulle være en farlig forbryter.

Leonid Povorov (bildet), som er pastor for Fornyelseskirken i Naberezhny Chelny i Tatarstan.

Anklagene fra de russiske myndighetene går  ut på at han står bak et offentlig arrangement det ikke var søkt om tillatelse til å holde. Det 'offentlige arrangementet' det er snakk om er en dåp som ble forrettet i en elv i juli i år. Omlag 50 av menighetens medlemmer var samlet der.

Myndighetene mener pastor Povorov har gjort seg skyldig i å drive ulovlig misjonsaktivitet og at målet for denne aktiviteten var å få oppmerksomhet om baptistenes lære.

Pastor Leonid Povorov sier at det ikke var utenforstående tilstede ved dåpshøytideligheten, kun menighetens egne medlemmer. Dåpen fant sted i elven Kama, og menigheten var samlet på en avsidesliggende strand etterpå. Det ble ikke distribuert noe religiøst materiale, som myndighetene hevder det ble gjort.

Den første høringen i saken fant sted 23. november. Sergeij Rakhuba, som leder Mission Eurasia, ber om forbønn for pastor Leonid Povorov.

Arrestasjonen av denne baptistpastoren må sees i sammenheng med den nye og strenge religionsloven i Russland, som også Bulgaria er i ferd med å vedta. Det betyr ny forfølgelse av baptister og andre frikirkelige.

Prekenteksten jeg ikke våger å snakke om - nå

Jeg skal preke to steder søndag - i Toten frikirke og Brumunddal baptistkirke. Men jeg lar søndagens prekentekst - om de fem kloke og de fem uforstandlige brudepikene - ligge. For denne gangen.

Jeg vet nesten ikke om jeg våger å si hvorfor, men jeg skal være bånn ærlig med dere. Det er ikke fordi jeg underkjenner den. Det handler heller ikke om at jeg ikke forstår den, eller kan foreta en eksegese. Det handler rett og slett om samtaler jeg hatt med mennesker.

Som er slitne. Som kjenner på at de aldri er bra nok. Åndelige nok. Rede nok. Som sliter med troen.  Gjennom mange møter dette året, i mange sammenhenger, har jeg møtt noen av dem. Så har vi de som sliter med psykiske utfordringer, som dras mot alt som har med endetiden å gjøre, og som blir redde. Jeg har fått noe å tenke på.


Jeg må være så ærlig å si at gjennom årenes løp er enkelte bibelvers blitt vanskelige for meg. Ikke slik at jeg ikke tror på dem lenger, men de er krevende. Og så synes jeg det er vanskelig å stå på prekestolen og snakke om ting som jeg selv ikke lever. Da blir det bare ord.

Før tenkte jeg ikke slik. Som ung kristen og ung predikant kunne jeg tale om alt. Ingen ting var problematisk. Jeg hadde enkle forklaringer på det meste.

Så på søndag skal jeg tale om å sette punktum. Om mellomrommet og de skapende prosessene som oppstår når vi går fra en fase i vårt åndelige liv og til en annen. Om hvor vanskelig det er å sette punktum, og slippe taket, og ta de første famlende skrittene fra en åndelig vår til en åndelig sommer, eller fra en åndelig sommer til en åndelig høst eller vinter.

Så kommer jeg helt sikkert til å preke om disse brudepikene en dag. Når Gud leder det slik.

Det er ikke det at jeg ikke tror at vi trenger å våke og være rede, men av og til kan det bli for mye fokus på alt det vi må være, når mennesker også trenger å finne hvilen i Gud. Hvilen i Gud betyr nemlig ikke at man sover og må vekkes. Mange av de som sliter med sine åndelige liv sliter med en usunn åndelighet. De er våkne så det holder.

Men at Kristi kropp trenger å vekkes - det tror jeg. Den er en sovende skjønnhet.

Men min utfordring er at vi som forkynner også må leve det vi preker. Vi trenger dybde.

Spurgeon om gjenopprettelsen av staten Israel, del 3

Charles Haddon Spurgeon er blitt 30 år. Han står på talerstolen i Metropolitan Tabernacle i Newington og taler profetisk om gjenopprettelsen av staten Israel. Han er tydeligere enn noen av de to foregående anledningene han har talt profetisk om Israel. Året er 1864. Det er absolutt ingen ting i det naturlige som skulle tilsi at Spurgeon har rett når han taler disse ordene. Få ser det han ser. Baptistmenigheten han pastor for er heldig som får en slik forkynnelse. Her i min oversettelse:

"Det vil bli en innfødt regjering igjen, det vil nok en gang  bli en konkret politisk stat; en stat skal bli innlemmet, og en konge skal regjere. Israel er nå blitt fremmedgjort for sitt eget land. Hennes sønner, selv om de aldri kan glemme Palestinas hellige støv, dør i håpløs distanse fra hennes innviede kyster.

Men det skal ikke bli slik for evig, for hennes sønner skal igjen glede seg i henne; hennes land skal igjen bli kalt Beulah, for som en ung mann gifter seg med en jomfru slik skal hennes sønner gifte seg med henne. 'Jeg vil plassere deg i ditt eget land,' er Guds løfte til dem...

De skal få en nasjonal velstand som vil gjøre dem berømte, ja, den skal bli så herlig at Egypt, og Tyr, og Hellas og Rom, skal alle glemme sin herlighet i den mye større prakten som kommer fra Davids trone

Alt vil bli klart og tydelig, den bokstavelige betydningen av dette skriftstedet - Esekiel 37.1-10 - en betydning som ikke må bortforklart eller åndeliggjort - må være tydelig: at både de to og de ti Israels stammer vil bli gjenopprettet i deres eget land, og at en konge skal regjere over dem.

(fortsettes)

En forunderlig historie om det like forunderlige Påskelyset!

Forunderlig! Jeg har, særlig det siste året, levd med historien om de myrrabærende kvinnene, som går til Jesu grav, bare for å finne den tom. Og i går fikk jeg i gave et maleri som viser nettopp denne scenen fra Jesu liv. Men jeg har levd med denne historien, som gjengis av alle de fire evangelistene, uten at jeg har røpet det for noen! Dette har vært min meditasjonstekst helt privat.

Men Den Hellige Ånd må ha inspirert Berit Marie Halle til å male nettopp dette bildet til min 60 års dag. May Sissel og jeg fikk det i felles gave. May Sissel fyller nemlig 60 neste år.

Fantastisk!

Som kristne lever vi alle i etterdønningene av det forunderlige som skjedde da Jesus overvant døden, og sto levende opp igjen! Vi lever i lyset av Påskelyset.

Det er i lyset av Påskemorgen vi feirer våre gudstjenester - og lever våre liv!

Livet vant over døden!

Dette vakre maleriet malt av en kjær venn vil få en hedersplass i vårt hjem, slik at vi hver dag kan minnes at LIVET vant over døden!

Det er ikke første gang noe slikt skjer i livet mitt. For en tid tilbake ønsket jeg meg så inderlig et ikon som forestilte profeten Elia med ravnen, og ba Gud om å hjelpe meg til å finne en ikonmaler som kunne male det til meg. Jeg sa det bare til Gud. Så fikk ikonmaleren Sven Aasmundtveit ideen - av Herren - om å gi et slikt ikon til meg i gave!

Jeg tror ikke på tilfeldigheter, men gudfeldigheter.

For meg er begge hendelsene bønnesvar!

Takk for alt

Amerikanerne feirer 'Thanksgiving' i dag. Jeg vil benytte anledningen til å takke for min kone, min dyrebare skatt, som står ved siden av meg i både gode og onde dager. May Sissel er en støtte i stormen, sollyset i den grå novemberdagen, vennlig, hjelpsom, morsom, vis, dyktig, snill, og veldig vakker. Hun er tryggheten min når alt vakler. Jeg gleder meg over hver eneste dag vi får sammen.

Hun har gitt meg to barn: en datter og en sønn, som vi begge er veldig glad i. De har gitt så mye glede, latter, lykke. Stolt av dem. Jeg gleder meg over at Benedicte har fått en god mann, og de har skapt sitt eget hjem.

Jeg gleder meg og takker Gud for vår trofaste Poirot, usvikelig hengivenhet. Jeg kaller vår Wheaton terrier 'konsentrert kjærlighet på fire bein'.

Jeg takker Gud for alle vennene våre, forbederne, de som står sammen med oss i tjenesten. For huset vårt, hjemmet som May Sissel skaper, med levende lys og blomster på bordet, for sengen min. For maten vi spiser.

Jeg takker Gud for Frelseren, for syndernes forlatelse, for evig liv, for Guds rause nåde. For Bibelen, for korset, blodet og oppstandelsen.

Jeg takker Herren for livet. Dette merkelige livet.

Om å se Jesus i andre

Økumenikk er sårbart og krevende. Det er møte med mennesker, og det er møte med teologi og kirkepolitikk. Men først og fremst handler det om å gjenkjenne Jesus i hverandre, se Guds bilde i vår neste og erkjenne at ingen sitter med sannheten alene.

Betyr det at man også må oppgi sin egen identitet og overbevisning, for at vi alle skal bli like? Slett ikke! Jeg har ingen tro på organisert enhet og kløktig uttenkte kirkelige vedtak, men jeg har tro på den enhet som Ånden skaper. Det er der, og bare der, alt begynner!

Vi har så mye til felles. Ikke minst Den apostoliske og Den nikenske trosbekjennelsen, og det er mye, bare det! Så skilles våre veier i spørsmål om dåp og nattverd og menighetssyn, for å nevne noe. Ikke uvesentlige spørsmål noen av disse, men her har vi kommet frem til ulike konklusjoner. 

Selv kjenner jeg på en djup takknemlighet for den kirkelige tradisjon jeg selv står i, samtidig som jeg  har djup respekt for ar andre har kommet frem til andre konklusjoner med hensyn til tro og lære, enn det jeg har. I møte med kristne fra andre konfesjoner enn min egen kjenner jeg ikke på noe behov for å overbevise de andre. Men jeg vraker ikke min overbevisning av den grunn. Med vårt ulike ståsted har vi alle noe å bidra med fra våre egne sammenhenger.

La oss med frimodighet grave djupere i vår egen tradisjon, samtidig som vi lytter ydmykt til hverandre og respekterer hverandre. La oss legge av oss storebror-mentaliteten, og la oss alle være Jesu småsøsken! Vi trenger alle Guds nåde. La oss lete etter Jesus i hverandre.

Spurgeon om gjenopprettelsen av staten Israel, del 2

6.desember 1863 holder Charles Haddon Spurgeon (bildet) en preken i Metropolitan Tabernacle i Newington, med tittelen: 'Once a Curse But Now a Blessing', hvor han taler profetisk om Israel. Spurgeon er blitt 29 år gammel:

"Det kommer en dag, ja, den gryr allerede, når hele verden skal skjelne den sanne verdigheten til til det utvalgte såkorn, og søke deres selskap, fordi Herren har velsignet dem. 

På den dagen når Israel skal se opp på Ham som de har gjennomstunget, og skal sørge over deres synder, skal jødene ta sin sanne stilling blant nasjonene som en eldre bror og en prins. 

Pakten som er inngått med Abraham, å velsigne alle nasjoner gjennom dette såkorn, er ikke trukket tilbake; himmel og jord skal forgå, men denne utvalgte nasjonen skal ikke bli slettet ut fra Minnenes bok. 

Herren har ikke forkastet sitt folk; Han har aldri gitt deres mor skillsmissebrev; Han har aldri satt dem til side; I sin vrede har han skjult sitt ansikt for dem, men med stor barmhjertighet vil han samle dem. De naturlige grenene skal igjen bli podet inn på oljetreet, sammen med de ville oljegrenene fra hedningefolkene. 

I jødene, først og fremst, skal nåden triumfere gjennom Jødenes Konge. Å tid, fly med hurtige vingetak, og bring frem denne lykksalige dag!

(fortsettes)

Oppdatering om Ann Shields

Her kommer en liten oppdatering til alle dere som fulgte oppfordringen min om å be for Ann Shields. Som jeg nevnte i oppfordringen om å be for henne, fikk Ann Shields (bildet), som er en anerkjent evangelist med en forbønnstjeneste for syke, slag for omlag to uker siden.

I en ny melding fra Ralph Martin, som leder fellesskapet Ann Shields tilhører, The Servants of Gods love, er Ann Shields allerede på bedringens vei. Hun får nå fysikalsk behandling. Det er høyre arm som er blitt svak.

Ann Shields er svært oppmuntret og takknemlig for alle som har bedt og som fortsetter å be for henne.

Spurgeon om gjenopprettelsen av staten Israel, del 1

Charles Haddon Spurgeon (bildet), den legendariske pastoren for baptistmenigheten Metropolitan Tabernacle i London, var en ivrig gransker av det profetiske ord. Spurgeon, som døde i 1892, trodde fullt og fast på at Gud ville gjenopprette staten Israel og at Gud ville vise seg å være trofast mot de evige løftene Han har gitt til jødene vedrørende deres hjemland. Og gjennom nitidige studier av Bibelen så han dette 56 år før det faktisk skjedde - og han preket om det til forsamlinger med opptil 10.000 tilhørere. Spurgeon taler profetisk.

Jeg har funnet fire slike 'Israels-prekener', som Spurgeon har holdt og vil presentere utdrag fra dem for bloggens lesere i min oversettelse, i kronologisk rekkefølge.

Den første holder han i New Park Street Chapel i Southward i 1855. Da er Spurgeon 21 år gammel!

"Tiden nærmer seg da stammene skal gå opp til sitt eget land, når Judea, som så lenge har vært en hylende ødemark, igjen skal blomstre lik en rose, når, selv om Tempelet ikke skulle gjenreises, skal det på Sions høyder bli reist kristne boliger, hvor sanger skal lyde høytidelig som de gamle Davids- salmene som ble sunget i Tabernaklet...

Jeg tror ikke vi legger stor nok vekt på gjenopprettelsen av jødene,. Vi tenker ikke nok på det. Men for sikkert, hvis det er noe det er gitt løfter om i Bibelen, så er det dette. Jeg tror ikke det er mulig å lese Bibelen uten å se dette klart: det vil bli en bokstavelig gjenreisning av Israels barn...

For når jødene er gjenopprettet, vil fylden av hedninger bli samlet inn; og så snartn de vender tilbake, vil Jesus komme tilbake til Sions-berget med Hans hellige i herlighet og de lovede Tusenårsrikets dager skal gry; vi skal da kjenne hvert menneske som en bror eller venn: Kristus skal regjere over alt.."

(fortsettes)

Å vente tålmodig

"Hvordan venter vi på Gud? Vi venter med tålmodighet. Men det innebærer ikke passivitet. Å vente tålmodig er ikke som å vente på at bussen skal komme, at det skal slutte å regne eller at solen skal gå opp. Det er en aktiv venting der vi lever helt og fullt i nuet for der å finne sporene av Herren som vi venter på.

På latin er ordet for tålmodighet beslektet med et verb som betyr å 'lide'. Å vente tålmodig er å lide seg gjennom nuet - en lidelse som man får smake helt og fullt - og la de frøene gro som er blitt sådd i den jord vi står på, så de vokser og blir sterke planter.

Å vente tålmodig innebærer alltid å være oppmerksom på hva som skjer rett foran øynene våre og der oppdage den første strimen av Guds herlge ankomst."

- Henri Nouwen i boken "Bread for the Journey".  Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Marie Monsens spennende misjonærliv blir barnebok

'Tilbake til Jerusalem-visjonen' utgir barnebok om den legendariske norske misjonæren Marie Monsen. Nå bør et norsk forlag kjenne sin besøkelsestid!

Marie Monsen, som var født i Sandviken i Bergen i 1878, og som døde i 1962, var misjonær i Nord- og Sentral-Kina for daværende Kinamisjonsforbundet - nåværende Misjonsambandet - i årene 1901-1932.  Monsen, som fikk stå i mange vekkelser, er blitt kalt for de kinesiske huskirkenes mor. Hun er kanskje den norske kvinnelige misjonæren som er best kjent i inn- og utland.

Barneboken om Marie Monsen, her blanr røvere og med Bibelen i hånden, er nå i ferd med å ferdigredigeres.

Erfaringsbasert tro

Her om dagen dumpet en bokpakke ned i postkassen min. Jeg hadde bestilt Avril Pyman's biografi om bederen Anthony Bloom, og jeg gleder meg veldig til å ta fatt på den. Bøkene den russisk-ortodokse metropolitten har skrevet om bønn, har betydd mye for meg og vært med på å forme mitt eget bønneliv. Det begynte med en svensk oversettelse: Ärkebiskopens böneskola. Jeg kom over den tidlig på 1980-tallet, og det var en av aller første bøkene skrevet av en ortodoks teolog jeg leste.

Jeg har så vidt begynt på denne biografien, men merker meg allerede noe som sies om denne bønnens mann i bokens forord, her i min oversettelse:

"Han hadde selv gjenoppdaget den gamle troen ved lesning - i den hensikt å avsløre en gang for alle dens falskhet - Evangeliet etter Markus. I det han leste, ble han overbevist om nærværet til den oppstandne Kristus, og fant en tro han aldri senere forlot. Han hadde liten tid for akademisk teologi... Troen vokste ut av erfaring og denne erfaringen ble funnet og fikk sin næring gjennom bønn."

Det er all grunn til å lese videre.

Troen på Jesus er nemlig ingen teori, men en erfaring av den oppstandne Kristus!

Kappes om å hedre hverandre, del 15: Asbjørn Kvalbein

Han er en av nestorene i Misjonssambandet. For mange er han 'hele Norges sjelesørger'. Gjennom skrift og tale, gjennom sosiale medier og radio, har mange fått et ord med på veien, god og trygg åndelig veiledning ut fra Guds ord.

Asbjørn Kvalbein serverer ikke teorier eller lettvintheter, men velprøvd, erfaringsbasert kristentro. Og han får alle generasjoner i tale. Ikke minst gjennom sine mange, velskrevne andaktsbøker. Alt basert på Guds ord. Og det passer like godt for lutheranere og ikke-lutheranere, selv om det ikke er noen tvil om hvor Asbjørn Kvalbein befinner seg i d et kirkelige landskapet.

Kvalbein, som er bror til Jon, Hans og Aage, er utdanet cand theol, men han har også en amerikansk mastergrad i kommunikasjon. Det forklarer nok litt av hans gode kommunikasjonsevne,  men den er mer  enn det. Den er en nådegave. Asbjørn Kvalbein snakker og skriver på en måte som folk forstår. 

Det er ingen samfunnsstormer eller samfunnsrefser vi møter i hans tekster eller taler. Hans milde vesen, hans trygghet i Gud, skinner igjennom - også i hans levde liv. Det er nok derfor mange opplever han nettopp som den sjelesørgeren de trenger.

Redaktør, forlagssjef, rektor - titlene som kan knyttes til Asbjørn Kvalbein er mange, og velfortjente. Men for meg er han forkynneren par excellence. En bibeltroende. I mine ører er det en hedersbetegnelse.

Min bønn er at Gud må unne oss å ha hans stemme lenge iblant oss. Enten bak en mikrofon, eller bak to permer, eller ansikt til ansikt i en samtale.

Jeg takker Gud for at Han har reist opp Asbjørn Kvalbein 'for en tid som denne'.

Hellige steder - tynne steder - i Bibelen og kirke- og vekkelseshistorien

Våre keltisk-kristne venner snakker om 'thin places' - 'tynne steder', i betydningen 'et sted hvor Gud på en spesiell måte har åpenbart seg, og hvor 'hinnen mellom himmel og jord er flortynn'. Finnes det bibelske eksempler på dette? Ja, flere!

Edens hage var opplagt et slikt sted. Moses beskriver dette slik: "Og de (altså Adam og Eva) hørte Herren Gud da han kom vandrende i hagen da dagen var blitt sval." (1.Mos 3,8).

Et annet eksempel finner vi i beretningen om Jakob og 'himmelstigen'. Vi finner den i 1.Mos 28,16-17:

"Da våknet Jakob av søvnen og sa: Sannelig, HERREN er på dette stedet, og jeg visste det ikke! Han ble redd og sa: Hvor skremmende dette stedet er! Dette stedet må være Guds hus, her er himmelens port."

Et tredje eksempel finner vi i historien om Moses og den brennende tornebusken:

"Moses gjette småfeet hos Jetro, sin svigerfar, presten i Midjan. En gang drev han småfeet bortom ørkenen og kom til Guds berg, til Horeb. Der åpenbarte Herrens engel seg for ham i en flammende ild, midt ut av en tornebusk. Han så opp, og se, tornebusken sto i lys lue, men tornebusken brant ikke opp. Moses sa: Jeg vil gå bort og se dette underfulle syn, at tornebusken ikke brenner opp. Da Herren så at han kom bort for å se, ropte Gud til ham midt ut av tornebusken og sa: Moses, Moses! Og han sa: Ja, her er jeg. Da sa han: Kom ikke nærmere! Dra dine sko av føttene! For det stedet du står på, er hellig grunn." (2.Mos 3,1-5)

Både Edens hage, Betel og Horeb var steder der Gud manifesterte sitt hellige nærvær. Det var hellig grunn, hellige steder - eller 'tynne steder'. Jeg kunne ha gitt flere eksempler fra Det gamle testamente, men hva med det nye?

Betlehemsmarkene var tydelig et 'tynt sted':

"Det var noen gjetere der på stedet som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Og se, en Herrens engel sto hos dem, og Herrens herlighet lyste om dem..." (Luk 2,8-9)

Krybben i Betlehem var et annet sted hvor Guds herlighet åpenbarte seg: "Og se, stjernen som hadde sett i Østen, gikk foran dem inntil den kom og ble stående over stedet der barnet var." (Matt 2,9)

Tenk deg hvilket Gudsnærvær, hvilken hellig ærefrykt, der hvor Jesusbarnet var!

Det som skjer ved døperstedet i Jordan, hvor himmelen åpner seg, og Guds Ånd stiger ned, er et annet godt eksempel. Det samme med Forklarelsesberget, hvor Guds herlighetssky innhyller fjellet. Det samme med Getsemanehagen og Golgata, og Øvresalen i Jerusalem. Alle steder hvor Gud på en særskilt måte manifesterer sitt hellige nærvær.

Det finnes hellig grunn, det finnes hellige steder, det finnes 'tynne steder' - og de finnes i vår egen tid. Steder som Gud gjennom historien på en helt spesiell måte har åpenbart seg med sitt hellige nærvær  Azuza Street, Wales, Hebridene. Vi finner gjerne disse stedene hvor det har vært bedt mye. Det er innbedte steder, hvor Gudsnærværet fremdeles kan merkes. Jeg har selv opplevd slike steder. Kirke- og vekkelseshistorien gir mange eksempler på disse hellige stedene. Ikke hellige i seg selv, men de er blitt det, fordi Gud på en  særskilt måte gjestet oss der.

Så når noen skriver på sosiale medier at 'tynne steder' er hedenske og New Age relaterte, så kjenner de ikke den hellige historien- verken den bibelske eller kirke- og vekkelseshistorien - særlig godt.

Et slikt ''tynt sted' er retreatstedet Ffald-Y-Brenin i Wales, hvor mange mennesker i dag berøres av det hellige Gudsnærværet.

Aktiv venting

"Å vente er vesentig for det åndelige livet. Men å vente som en Jesu disippel er ingen tom venting. Det hander om å vente med et løfte i hjertet som gjør at det vi venter på allerede finnes der., 

I forbindelse med advent venter vi på at Jesus skal fødes. Etter påsken på at Ånden skal komme, og etter Jesu himmelferd venter vi på at Han skal komme tilbake i herlighet. Vi venter alltid, men vi venter i overbevisningen om at vi allerede har sett Guds fotspor.

Å vente på Gud handler om aktiv venting, oppmerksom og glad venting.

Når vi venter minnes vi Ham som vi venter på, og når vi minnes Ham skaper vi et fellesskap, som er beredt til å ønske Ham velkommen når Han kommer."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Sårbarhet og erfart kjærlighet

Igjen er det dette bildet som er blitt meg til hjelp. Jeg har det liggende i Bibelen min. En omtenksom venn av meg fikk laget en kopi. På bildet sees pave Shenouda II. Han er syk. Bildet er tatt rett før han døde. Han er koblet til en maskin som overvåker hjerterytmen hans, og han får også surstofftilførsel. Likevel jobber han.

Min tro styrkes når jeg der dette bildet. Det viser en mann i sin ytterste skrøpelighet, svakhet og sårbarhet. En mann overgitt til Gud. Avhengig av Gud.

Slik vil jeg selv være.

Når jeg ser dette bildet av pave Shenouda II fatter jeg mot. Uten sammenligning på noen som helst måte er han en av mine troshelter, en medvandrer.

De siste ukene har vært så vanskelige. Det har vært dager med så mye smerte. Slitsomme dager. Dager fylt med uro og noen ganger frykt. Det innrømmer jeg ærlig.

Likevel er det dager med så mye kjærlighet. Dager hvor Herren kommer så veldig nær. Favner meg og holder meg. Det er ikke bare ord dette. Jeg gjør meg slike erfaringer med Gud. Vennskapet mellom Gud og meg fordjupes. Noen ganger snakker vi sammen. Andre ganger er vi stille sammen. Likevel er kommunikasjonen der. Det tause kjærlighetsspråket.

Den Hellige Ånd seminar i Hånes frikirke

May Sissel og jeg befinner oss i Kristiansand. Fredag kveld og lørdag formiddag og ettermiddag har jeg undervist om Den Hellige Ånd for deltagerne på et Alpha-kurs i Hånes frikirke. Det var en god opplevelse! Så mange flotte mennesker! Så takknemlig for menigheter som fortsatt satser på Alpha-opplegget. Kurset er å fin måte å introdusere den kristne tro på.

Etter undervisningen lørdag fikk alle deltagerne muligheten til å få lyst Herrens velsignelse over sine liv. Flere tok imot tilbudet.

Vi overnatter hos gode venner før vi setter kursen hjemover i morgen. Takk til alle dere som har bedt for oss!

Billedtekst: Hånes frikirke i Kristiansand

Forbeder slagrammet

Det begynner å bli veldig mange år siden nå at jeg hadde den store gleden av å lese en bok om helbredelse av søster Ann Shields (bildet). Den lille boken ble banebrytende for meg. Det var omtrent samtidig - vi snakker slutten av 1970- begynnelsen av 1980-tallet - jeg ble fascinert av helbredelsestjenesten til Francis McNutt. Begge katolikker. Både Ann Shields og Francis McNutt hjalp meg til å være frimodig med å be for syke.

Sent i går kveld leste jeg en nyhetsmelding fra fader Ralph Martin, hvor han kan fortelle at Ann Shields har fått slag og ber om forbønn for henne. Det er en oppfordring jeg gjerne gir videre.

Ann Shields er en internasjonalt kjent evangelist, forkynner og forfatter. Hennes forkynner- og helbredelsestjeneste har tatt henne til en rekke land i Øst-Europa, Afrika, Australia, New Zealand, Sentral-Amerika, Israel, Filippinene, Storbritannia og selvsagt i hjemlandet, USA.

Ann Shields har base i Ann Arbor, hvor hun er medlem av Servants of Gods love, et katolsk-karismatisk fellesskap. Hun har sitt eget radioprogram: Food for the Journey.

Jeg kjenner på djup takknemlighet for Ann Shields tjeneste. Hele tiden har hun holdt frem Guds ord og Guds løfter, samtidig som har har er realistisk syn på livet og på lidelsen. Hun stresser ikke, og legger ikke skylden på den syke om de ikke blir friske når de blir bedt for, men er full av Guds kjærlighet og medfølelse.

Kappes om å hedre hverandre, del 14: Dagfinn Stærk

Dagfinn Stærk (bildet) har gitt kristen-Norge del i en arv, ikke bare for vår egen tid, men for generasjoner som kommer. Han har gravd frem igjen troens røtter, i form av glimrende oversettelser av noen kirkefedrenes skrifter og på den måten hjulpet oss til å finne frem til et solid fundament å bygge videre på i en urolig og utydelig tid som vår.

Over noen år har den ene boken etter den andre kommet i serien: Luthers klassikere. Bare for å nevne noen: Kyril av Jerusalems dåpskatekeser, Augustin om tro, håp og kjærlighet eller Tertullians forsvar av den kristne tro.

I tillegg har han skrevet boken: "Steinene roper", om den kjempende martyrken i Nord-Afrika. Velskrevet, spennende og et must for alle som ikke bare vil kjenne troens historiske røtter, men boken er sikringskost for kommende vanskelige tider også for kirken i Vesten.

Dagfinn Stærk, er en høyt betrodd medarbeider i Den evangelisk-lutherske frikirke, mangeårig pastor, tilsynsmann i Nordre og Østre tilsynsomårder og formann i Frikirkens misjonsstyre. Han er også en av stifterne av Patristisk forum, som i flere år har hatt samlinger i Østfold og hvor fokus er hvilke lærdommer vi alle kan hente fra den tidlige kirkens gudstjenesteliv og lære. Jeg har selv hatt gleden  av å holde et foredrag om Den tidlige kirkens bønneliv.

Jeg er så takknemlig for å ha lært Dagfinn Stærk å kjenne. En varmhjertet kristen, ydmyk, lærd. Så omgjengelig. Vi var så heldige å ha ham som foredragsholder på vårt Kristi himmelfartsstevne i fjor i  Kristi himmelfartsstevnet. Han snakket blant annet om hva vi kan lære av martyrkirken, og tilbakemeldingene var mange og gode.

Måtte Herren rikelig velsigne Dagfinn Stærk med mange gode år, og jeg ber samtidig om inspirasjon til å skrive flere bøker eller oversette klassikerne. Vi trenger sårt Stærks gode penn, iaktagelsesevne og store kunnskap, i en tid hvor man ikke er så opptatt av viktige lærespørsmål. Men en endring er underveis! En av de viktige stemmene i denne endringsprosessen er nettopp Dagfinn Stærk.

Indre fred

Jeg går rundt med et ord av den hellige Serafim av Sarov (bildet) i tankene:

"Oppnå indre fred, og mange kommer til å finne frelse gjennom deg."

Ordene er aktualisert gjennom at jeg for tiden opplever så mye kroppslig uro. Min tinnitus er blitt forverret, jeg skjelver mye mer. Fysisk sett er det veldig slitsomme dager.

Derfor snakker jeg vennlig til min sjel.

Den freden Serafim av Sarov taler om oppnås ikke i et øyeblikk. For å vinne denne indre freden kjempet han i mange år gjennom et liv i omvendelse og bønn. I 16 år var han munk, i 16 år levde han som eremit og i ytterligere 16 år i total avsondrethet.

Sakte, men sikkert begynte Serafim av Sarov å få en åndelig utstråling, men det skjedde først 48 år etter at han hadde gitt sitt liv til Herren. Men med hvilke frukter! Tusentalls pilegrimer søkte opp ham og gikk trøstet derfra. befridd fra tvil og uro, med ny innsikt om sitt kall eller de ble helbredet på kropp og sjel.

Skal vi oppnå og bevare den indre freden, er det umulig uten å leve i bønn.

Når den indre freden begynner å prege våre liv er vår tro blitt kroppsliggjort.

Den nye bulgarske religionsloven vil ramme evangeliske kristne hardt

Baptister, pinsevenner og metodistene vil miste retten til å drive teologiske seminarer og institusjoner, om den nye religionsloven blir vedtatt i Bulgaria. Kun Den ortodokse kirke og muslimene vil ha tillatelse til drive sine skoler. Evangeliske kristne regnes ikke som 'bulgarske', men som et utenlandsk fremmedelement.

Den eneste restriksjonen Den  ortodokse kirke synes å få er at den ikke lenger vil kunne gjennomføre sine prosesjoner utendørs. Likevel er det flere ortodokse kristne som er i mot den nye religionsloven.

For de evangeliske kristne blir dette som å vende tilbake til kommunisttiden.

Det blir forbudt å døpe utendørs. Ingen evangeliske kirker kan motta økonomisk støtte fra utlandet, med unntak av gaver til bygninger. Nødhjelp vil fortsatt bli tillatt. Kun menigheter med mer enn 300 juridiske medlemmer vil bli godkjent av myndighetene. Dette vil ramme svært mange menigheter i landet, som har mange små menigheter. Hvor skal de nå gjøre av seg? De vil, om loven vedtas, bli forbudt.

Evangelisering vil også bli forbudt, og utenlandske predikanter som besøker Bulgaria må være sammen med en ordinert bulgarsk prest eller pastor, om de skal forkynne Guds ord. Dessuten vil alle møter måtte holdes innendørs.

Evangeliske kristne i Bulgaria tar til gatene for å be

Evangeliske kristne gikk bedende gjennom gatene i Bulgarias hovedstad Sofia på søndag. De ba om Guds favør og velsignelse over sitt kjære fedreland. Mer enn 2000 evangeliske kristne deltok i bønnevandringen. Bakgrunnen er den nye religionsloven som ventes å bli vedtatt fredag 16. november.

Jeg skrev om den nye loven, som om den blir vedtatt, vil føre til at 90 prosent av Bulgarias evangeliske kirker i praksis blir ulovlige, her på bloggen fredag 9. november. Bloggartikkelen førte til oppslag i nettutgaven til pinsebevegelsens organ Korsets Seier, og avisen Dagen fulgte opp med et hovedoppslag i sin papirutgave tirsdag 13. november.

Det var fremfor alt protestantiske og evangeliske forsamlinger som deltok i bønnevandringen i det sentrale Sofia søndag. Flere av dem bar plakater hvor de oppfordret landets politikere til å stemme nei til lovendringen. Lignende bønnevandringer og demonstrasjoner fant også sted i et ti-talls byer rundt om i Bulgaria.

Mange er opptatt av det som nå skjer i Bulgaria, og som er et svært alvorlig angrep på tros- og religionsfriheten. Blant annet Den bulgarske baptistunionen og Den europeiske baptistføderasjonen. Både generalsekretæren for Den europeiske baptistføderasjonen, Tony Peck, og generalsekretæren for Baptistenes Verdensallianse, Elijah Brown, har skrevet brev til den bulgarske statsministeren, og uttrykt sin sterke bekymring.

Evangeliske kristne i Bulgaria er svært oppmuntret av den bønnestøtten de nå får fra evangeliske kristne over hele verden.

Bildet fra bønnevandringen i Sofias gater er tatt av Brian Davis/European Baptist Federation

FN anbefaler at alle land legaliserer abort

Et land som respekterer retten til liv bør også tilrettelegge for lovlige og sikre aborter.

Det slår Menneskerettighetskomiteen i FN fast i sine nye retningslinjer for hvordan Den internasjonale konvensjonen for medborgerskap og politiske rettigheter skal tolkes.

Dette ble slått fast 31. oktober da ekspertkomiteen som overvåker konvensjonen møttes. Her heter det:

"Stater skal ikke innføre nye begrensninger men fjerne eksisterende begrensninger som nekter kvinner og jenter tilgang til sikre og lovlige aborter..."

Konvensjonen negliserer også den enkeltes samvittighetsfrihet som nøler med å ta liv.

Dette betyr i praksis at FN anbefaler at alle land bør legalisere abort, noe som igjen betyr at et barn i mors liv ikke lenger vil ha noe rettsvern noe sted.

Til avisen Världen i dag sier generalsekretæren for den katolske pro-life organisasjonen Respekt, Benedica Lindberg:

"Når man leser kommentarene ser man tydelig hvilke krefter som har vært i sving her. De foretrekker abort og er imot samvittigetsfriheten. Kommentarene ignorerer helt konvensjonens klare budskap: Hvert menneske har en iboende rett til liv."

Er du vennlig mot deg selv?

Er du vennlig mot din sjel og din kropp? Jeg har ikke vært så vant med å stille meg selv et slikt spørsmål, og det er først i de senere årene jeg har stavet ordet 'selvivaretagelse', og øvd meg på dets innhold.

Jeg har vært for streng mot meg selv.

Slik tror jeg mange kristne har det.

Mange kristne sliter med å tilgi seg selv.

Men vi må ikke glemme at vi er mennesker. Når apostelen skal beskrive sine høye åpenbaringer, at han har vært rykket like inn i den tredje himmel, og har hørt usigelige ord, slik han selv forteller der, så beskriver han seg selv på følgende måte: 'Jeg kjenner et MENNESKE i Kristus.' Ikke en helgen, men et menneske. Med alle sine feil, alle sine nederlag, alle sine svakheter. 'Et MENNESKE i Kristus'. Der er hans identitet.

Vennlige morgener.

Det uttrykket leste jeg på et samtaleforum for Parkinsons-pasienter i går. Og jeg forsøker å ta det til meg. Min dagsrytme har forandret seg etter at jeg ble syk. Alt går i et annet tempo. Jeg lærer mer og mer å lytte til kroppen - og sjelen min. Være raus med meg selv.

'Bli med meg til et sted for å hvile dere,' sa Jesus til sine disipler.

Tilllater vi oss det?

Det er en øvelse å komme inn i Guds  hvile. Lære seg til å slippe taket. Lære seg hva den hellige likegyldigheten går ut på. Leve med i øyeblikket. Lære seg til å puste.

Det er så mye legedom i dette.

Travelheten og roen

Jeg er ikke sikker på om jeg liker travle dager lenger. Det jeg derimot liker er den hverdagslige, rolige rytmen - som er godt for sjelen og kroppen. Den rytmen som gjør at sjelen din og kroppen din henger med.

De to siste dagene - og det kommer en til i morgen, har for mitt vedkommende vært heseblesende. Jeg har unnagjort meg besøk hos  nevrolog, ørespesialist, hjemmetjenesten, endrokrinolog og i morgen står et besøk hos reumatolog for tur. Inntrykkene er mange, følelsene kjører berg-og-dalbane.

Det er en ting å være opptatt, noe annet å være travel. Jeg liker å ha noe å gjøre. Det kan tilføre deg energi. Å ha det travelt tapper meg for energi.

Jeg trives ikke i byene lenger, ikke i støyen og alle lydinntrykkene.

Gi meg heller et stille fjellvann.

Åndelige fedre

På farsdagen skrev jeg om min far. I kjølvannet av farsdagen, vil jeg også nevne mine åndelige fedre. Jeg har hatt noen åndelige mødre også, men de får jeg nevne når morsdagen kommer.

Det har vært en slik berikelse å ha åndelige forbilder, rollemodeller, i livet mitt. Menn som har gått veien, levd tett innpå Jesus, bedende menn. De har lyttet til meg, gitt meg råd, bedt for meg. Talt inn i livet mitt. Og vært rause med meg. Brukt av sin tid.

Hos dem har jeg kommet med mine spørsmål, mine frustrasjoner, min tvil, min vantro, mine synder. Og de har bedt sammen med meg, lyst Herrens velsignelse over meg, grått sammen med meg, satt mot i meg og oppmunret meg.

Den ene var pinsevenn.
Den andre en irsk prest.

Hver på sin måte fikk de være en åndelig far for meg.

Så har jeg fått åndelig veiledning gjennom samtaler eller lest bøker av andre enn disse to. Både nålevende, og menn som for lengst er hjemme hos Gud.

Men akkurat i dag tenker jeg på to av mine åndelige fedre som gjennom deres levde liv, og fyiske nærvær, fikk bære meg til Jesus og være der for meg når jeg trengte det aller mest.

Alle skulle ha en åndelig far.
Hva er det som gjør at  vi tror at vi skal klare kristenlivet uten?

Jeg takker virkelig Gud for mine to åndelige fedre. Nå ber jeg Gud gi meg en for den fasen jeg opplever å leve i nå.