Prem Pradhan - radikal etterfølger av Jesus, del 2

Her er andre og siste del av artikkelen om Prem Pradhan (bildet), kalt Nepals apostel. Den første delen ble publisert på bloggen fredag 26.april 2019, og sluttet med at Prem ble dømt til fengsel i 60 år!

Fengslene i Nepal krever at de innsatte har egne klær. En kopp med ris og to pennies gis de innsatte hver dag. Med de pengene skal de så kjøpe ved slik at de kan koke risen over åpen ild. Nettene ble tilbrakt i fengselsceller på 10 ganger 15 lange, og som ble delt med 20 andre innsatte. Alle sammen måtte ligge rett på jordgulvet.

I forbindelse med et av fengselsoppholdene ble Prem plassert på en spesialavdeling med mentalt syke. Han forstod raskt at flere av disse var besatt av onde ånder, så han begynte å be for dem. Så snart noen av disse ble satt fri og tok imot Jesus som deres frelser, ville han eller henne bli utspurt av fengselsmyndighetene. Når de nå ikke lenger var mentalt syke, ble de satt fri. Uten å vite det sørget myndighetene på den måten for å løslate gjenfødte kristne slik at de kunne plante nye menigheter over hele Nepal!

Flere ganger ble Prem flyttet til andre fengsler fordi så mange av fengselsvaktene og de innsatte ble kristne. Hvert nytt fengsel ble en misjonsmark. Tilsammen tilbrakte Prem mer enn 10 år i 14 ulike fengsler.

Men Gud hørte hans bønner. Han ble til slutt innvilget amnesti av Nepals konge. Og ikke bare det. Nepals konge har gitt ham æresbevisninger på grunn av Prems arbeid blant foreldreløse barn, og dronningen sørget for at barnehjemmene hans slapp å betale skatt.

Oppdatering og møteliste mai 2019

Her kommer litt informasjon til alle som ber for oss om kommende måneds møter, og litt om min situasjon. Først møtene og gudstjenestene hvor jeg skal tale:

Søndag 5.mai: Brumunddal baptistkirke kl.11.00
Mandag 6.mai: Tema bønn. UIO's bibelstudier i Lagshuset Oslo.
Søndag 12.mai: Sel baptistmenighet, Otta kl.17.00
Søndag 19.mai: Toten frikirke, Raufoss kl.11.00
Søndag 26.mai: Hamarkirken (Misjonssambandet) kl.11.00

Jeg er glad for at jeg denne måneden har det store privilegiet å få møte både lutheranere og baptister, og få dele Guds ord med dem. Det er ingen selvsagt ting i min situasjon.

Skjelvingen har forverret seg, og jeg har noen spasmer, men den største utfordringen for tiden er den stive nakken, som gir svimmelhet. Er også mer ustø og klarer ikke å holde meg på beina særlig lenge. Har endelig fått en elektrisk rullestol. Det tok nesten seks måneder. Be gjerne om at nakken kunne bli bedre, så jeg slipper svimmelheten. Har hatt en vurderingstime hos en fysioterapeut med spesialkompetanse på nevrologiske sykdommer, og skal ha en til.

Be også for May Sissel, min kjære følgesvenn gjennom livet, at hun får gode dager og styrke.

Takk for all godhet vi opplever, for alle gode hilsener, omsorg og kjærlighet.

Ingen vei tilbake

'A place of no return' er et begrep. Skal man være tro mot det man har sett, kommer man til et punkt hvor det ikke er mulig å kompromisse, hvor man ikke kan ta bekvemmelighetshensyn, men hvor man må våge å stå for noe. Selv om det koster.

For meg handler det om flere ting. Blant annet om Guds evige løfter til Israels land og folk. Om dem kan jeg ikke kompromisse. For meg personlig er dette blitt alvorlig. Noe samarbeide med erstatningsteologer, eller antisemitter eller antisionister, kan jeg ikke innlate meg på. Da svikter jeg Guds ord. Og for meg er Guds ord, slik det er gitt oss i Bibelen, Guds evige, uforanderlige og autoritative og guddommelig inspirerte ord.

Jeg kjenner på en djup takknemlighet til en klokker i Den norske kirke. Rolf Danielsen var hans navn. Takket være ham fikk jeg en kjærlighet til Guds utvalgte folk, jødene, til Israel og det profetiske ord allerede i tidlig tenårene. Jeg ble en kristen i 1972.

Rolf Danielsen tok oss ungdommer med hjem til seg for å åpne Skriftene for oss og hjelpe oss til å se Guds plan med landet Israel og med folket, jødene. Det gjorde så sterkt inntrykk at det sitter i kroppen, den dag i dag.

Underveis har det oppstått situasjoner hvor det enkleste og mest bekvemme hadde vært å ikke tone flagg, men da hadde jeg sviktet min tro og min overbevisning.

Israelske politikere kommer og går, det er ikke dem jeg setter min lit til. Men jeg har satt min lit til Abrahams, Isaks og Jakobs Gud - og det Han har gitt løfter om til Israels land og folk. For det holder til evig tid.

Om Gud skulle svikte sine løfter med hensyn til Israel, så har vi ingen garanti for at Han vil holde sine løfter til oss. Hvorfor skulle Han det? Men heldigvis - Gud er ingen løgner. Han er til å stole på. Derfor holder Hans løfter.

Fire muslimer døpt i Midt-Østen

For to uker siden ble to personer døpt et sted i Midt-Østen. På grunn av den store faren dåpshandlingen for deres liv kan jeg ikke si hvor det skjedde, eller i hvilket land.

De to mennene som nå lot seg døpe på bekjennelsen av sin tro har vært kristne i minst fire år. De ble døpt i et svømmebasseng, tilhørende en mann som har drevet med disippeltrening med de fire mennene.

De fire vet nøyaktig hva de gjør når de nå har latt seg døpe. Omkostningene er store. Broder Samuel fra Redemptive Stories har lyttet til deres historier. Etter dåpen tok de for første gang del i nattverden og de spiste så sammen med dem som hadde vært vitner til dåpshandlingen.

Broder Samuel forteller at det var en stor glede å se de fires frydefulle glede over å gå i dåpens grav. Men Samuels glede var blandet med tårer når han lyttet til deres vitnesbyrd:

Den ene hadde mistet kona si. Når han var blitt en etterfølger av Jesus, forlot hun ham, og de to er nå skilt. En annen hadde opplevd at hans kone aksepterte hans tro, men det er sterke spenninger mellom dem. En tredje var vært så frimodig at han har delt sin tro på Jesus med familien sin. Hvilke konsekvenser det kan få vet han ennå ikke.

Faren er stor for disse fire mennene, som bor i et land hvor Islam praktiseres strengt. Vil du være med på å be for dem?

Guds syv ånder

I mine bibelstudier er jeg er for tiden opptatt av Guds trone og Hans tronsal og det som finnes rundt den. Det er jo derfra Guds dekreter og Guds herlighet kommer. Det er en plass fylt av lovsang, tilbedelse, forbønner og røkelse. Av engler, kjeruber og himmelske vesener. Å, denne herlighet og skjønnhet og salighet som venter!

Når seeren og apostelen Johannes i sine syner får se en dør som er åpnet i himmelen, ser han også:

"sju ildfakler som brenner foran tronen" (Åp 4,5)

Hva er dette? Johannes forklarer det med at dette er 'de sju Guds ånder'.

Profeten Jesaja forklarer oss hvem disse syv Guds ånder er. I Jesaja 11,2 leser vi:

"Herrens Ånd skal hvile over Ham, visdoms og forstands Ånd, råds og styrkes Ånd, Ånden som gir kunnskap og frykt for Herren."

Dette er Guds syv ånder. La oss be Herren om å få del i deres hemmeligheter.

Det eneste virkelig verdifulle

Jesus sier at himmelriket er som en skatt som ligger gjemt i en åker (Matt.13,44). At skatten er gjemt, betyr at den er skjult for menneskenes blikk. Du finner den ikke når du spaserer på gaten, den ligger ikke i utstillingsvinduene. Men du kan finne den hvis du leter på riktig sted. Skatten er bloitt gjemt nettopp fordi den venter på å bli funnet. 

Mannen i liknelsen oppdager skatten og blir fylt av glede. Skatten er så fascinerende at alt annet bli verdiløst. Som den selvfølgeligste ting i verden gåt han bort og selger alt han eier for at skatten skal bli hans. 

For den som har oppdaget skatten, faller den gamle verden sammen som et korthus. Det blir ingen ting igjen av gamle drømmer og planer. Bare en eneste sak er verd å strebe etter: å eie skatten.

Jesus vet at det eneste som har virkelig verdi i livet, det er det guddommelige livet som er skjult i ham. Han lengter etter å gi deg del i den hemmelige skatten som er han selv.

Men det er bare en måte å få del i skatten på. Du må ofre alt for skattens skyld. Jesus går ikke i detaljer for å beskrive hva mannen måtte ofre for å kunne kjøpe åkeren. Det går ikke an å beregne og velge ut et eller annet som kanskje kan selges. Her er det snakk om alt. 

Gi ditt hjerte over til kjærligheten, uten betingelser. Da kan du bli fylt av guddommelig liv og smake ekte lykke allerede nå. Den evige skatten bli din når du er blottet for alt ditt eget.

- Wilfrid Stinissen i boken: I Guds tid. Verbum 1994, side 124.

Menighet betaler medisinregningene til de som ikke klarer å gjøre opp for seg

Dette er kristen tro i praksis! Pathway Church i Wichita i Kansas, USA, kunngjorde forrige søndag, at de har betalt 2,2 millioner amerikanske dollar for å slette medisin-gjelden til 1.600 familier i delstaten Kansas, som ikke har vært i stand til å gjøre opp for seg!!!

Dette dreier seg om amerikanske krigsveteraner, vanskeligstilte hardtarbeidende individer og unge familier, som på grunn av dårlig økoonomi har fått gjeld på grunn av at de ikke har vært i stand til å betale for livsviktige medisiner.

Det er den kristne nettavisen The Christian Post som melder dette.

Menigheten har brukt deler av annonsebudsjettet sitt for å finansiere dette.

Billedtekst: Hovedpastor Todd Carter annonserer den gledelige nyheten. (Foto: The Christian Post)

På bønneoppdrag i Romania

47 forbedere fra 15 land var nylig i Romania for å be. De 47 bederne er medlemmer av et bønnenettverk som hvert halvår besøker det landet som har ordførervervet i EU's ministerrådet. For nåværende er det Romania.

Forbederne fikk blant annet møte det rumenske parlamentsmedlemmet Florica Chereches, som også sitter i Utdanningsdepartementet.

Forbederne hadde mange bønneoppdrag. Hver eneste dag uføres det 170 fosterdrap i Romania og 400 personer forlater Romania hvert år for å bosette seg i et annet land. 'Hjerneflukten' fra Romania er stor. De som flytter er gjerne velutdannede mennesker. 600.000 rom-folk lever under elendige kår og korrupsjonen er stor.

Men det skjer også positive ting. Flere gjengledere er blitt kristne, og en ny helsereform har gjort at flere rumenere har fått det lettere.

Billedtekst: Fra den rumenske byen Sibiel.

Kristus er oppstanden fra de døde!

I følge den julianske kalenderen er det 1. påskedag i dag. Derfor deler jeg denne teksten som er skrevet av Gregor av Nyssa (359-394), som spilte en viktig rolle på kirkemøtet i Konstantinopel i 381 da treenighetslæren ble formulert: 

Kristus er oppstanden fra de døde. 
Stå opp, du også!
Kristus som sov, har våknet.
Våkn opp, du også!
Kristus har gått ut av graven,
fri deg fra syndens lenker!
Helvetets porter åpner seg,
døden er tilintetgjort,
det gamle menneske er avlagt
og det nye er endelig satt fri!
Om dere blir i Kristus
er dere blitt en ny skapning,
forny dere!
Det er Herrens påske!
Til Treenighetens ære sier jeg det en tredje gang:
Herrens påske!
Det er festenes fest, høytidenes høytid
som overgår alle menneskelige fester.
Det er oppstandelsens dag
og begynnelsen til det sanne liv.
La oss bryte ut i jubel og glede,
la oss omfavne hverandre.

(Hentet fra Kysse spor av Peter Halldorf. Luther forlag, side 129)

Jeg ønsker alle mine ortodokse venner en velsignet påske.

Baptister i Bulgaria lover troskap mot Guds ord

Bulgarske baptister setter troskapen mot Guds ord høyt. 80 menighetsledere deltok på valgmøtet 15.-16 mars, som denne gangen ble holdt i byen Kazanlak, i den sentrale delen av landet. De var delegater for omtrent alle landets 128 baptistmenigheter.

Samlingen ble avsluttet med feiring av Herrens måltid. Nattverden ble forrettet av samtlige presidenter i den bulgarske baptistunionen siden Sovjetunionens fall. I forbindelse med nattverdfeiringen ble de som delltok minnet om at uken før hadde Den evangeliske Allianse i landet hatt sitt årsmøte, hvor det ble holdt en minnesmarkering for det som skjedde for ganske nøyaktig 70 år siden. 8.mars 1949 ble 15 evangeliske pastorer fengslet av de kommunistiske myndighetene.

Nattverdfeiringen ble en hellig stund innfor Guds ansikt hvor deltagerne kom med en klar og tydelig beslutning om å være tro mot Guds ord og sin baptistiske overbevisning. De takket også Gud for trofastheten de tidligere generasjonene de har etterlatt seg, og for Guds forsørgelse og ledelse.

Den bulgarske baptistunionen ble grunnlagt i Bulgaria for 111 år siden, den 14.september 1908. Baptistene var et av tre kirkesamfunn som grunnla Den evangeliske Allianse i Bulgaria i 1909. Baptistunionen i Bulgaria, som har 5150 døpte medlemmer, er medlemmer av Den europeiske baptistføderasjonen og Baptistenes Verdensallianse.

Billedtekst: Fra valgmøtet i Kazanlak.

Ukrainske parlamentsmedlemmer fikk hver sin Bibel

På torsdag denne uken - som er skjærtorsdag etter den julianske kalenderen - tok det ukrainske parlamentsmedlemmet, Pavel Unguryan, initiativet til å dele ut Bibelen til alle medlemmer av det ukrainske parlamentet.

Pavel Unguryan er en evangelisk kristen. Han er medlem av Chesno, en bevegelse som arbeider for gjennomsiktighet, ansvarlighet og åpenhet blant politikere og er kjent for å være frimodig troende.

Flere av parlamentsmedlemmene spurte om å få flere kopier av Skriften, for å gi dem til sine venner.

La oss be for alle disse poltikerne at de må åpne disse Biblene og lese i dem, og at mange må komme til tro gjennom dette.

Det er misjonsorganisasjonen Mission Eurasia som melder dette.

Hemmeligheter fra lønnkammeret, del 11

Vi lever i en tid hvor det er viktig å være synlig. Men for den som vil leve med Gud er tilbaketrukketheten en hemmelighet. Det viser den hellige historien oss til fulle, slik den er nedfelt i både Det gamle- og Det nye testamente og i livene til menn og kvinner gjennom kirkens 2000 årige historie.

I en av sine dagbøker - The road to Daybreak - skriver Henri Nouwen følgende:

"Jeg har sagt til meg selv: Hvis du virkelig ønsket å bli mindre synlig, mindre kjent, forsøk da å gjøre denne hendelsen (Nouwen sikter til en spesiell hendelse i hans liv) og bruk den til å bli mer glemt, mer oversett; mer takknemlig for anledningen. Stol på at det at du trekker deg tilbake vil gi deg nye øyne til å se deg selv, din verden, og din Gud. Mennesker kan ikke gi deg nye øyne, bare Den Ene som elsker deg grenseløst." (Henri Nouwen: The road to Daybreak. Darton, Longman & Todd, 1991, side 26. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Jeg har funnet at jeg lærer mest og ser størst endring i eget liv når jeg oppholder meg i mitt lønnkammer, og trekker meg tilbake. Det er også da jeg erfarerer Guds nærvær tydeligst. Jeg klarer meg ikke uten.

Prem Pradhan - radikal etterfølger av Jesus, del 1

Første gang jeg kom borti navnet Prem Pradhan var i en bok av Gene Edwards. Edwards presenterte denne for meg helt ukjente mannen som 'Nepals apostel'. Det pirret min nysgjerrighet. Etter jeg fikk lese mer om ham forstår jeg at Gene Edwards ikke overdrev.

Jeg skrev om Prem Pradhan (bildet) på bloggen min i 2007, men her om dagen kom jeg over en artikkel om Prem skrevet av pastor Harold Bare, som beskriver Prem Pradhan's livshistorie på en troverdig og sterk måte. Jeg har derfor valgt å oversette deler av denne artikkelen til norsk. Jeg gjør oppmerksom på at Prem Pradhan døde i 1998:

"De siste dagene har Prem Pradhan vært gjest ii vårt hjem. Han lever ydmykt, og sover etter eget valg på gulvet. Han klager aldri, vi finner ham ofte lesende sin Bibel til alle døgnets tider, han ser ikke på TV og spiser alt som settes frem til ham. Alltid smilende, og alltid klar til å gå i kirken. Han snakker som om det var noe helt ordinært å be for døde, om at de skal få livet tilbake. 'Hvis jeg spør min Herre Jesus, så vil Han gjøre det.'

Prem vokste opp og ble utdannet som en Gurkha, som er et medlem av en hindu-familie i Nepal som utgjorde et eliteregimente i den britiske hæren. Under 2.verdenskrig var han kamp-pilot i Det kongelige britiske flyvåpen (RAF), og den nylige dannede indiske hæren leide ham inn som stridsvognfører. Det var mens han var soldat at han første gangen ble introdusert for Herren Jesus.

Gud kalte Prem til å vende tilbake til Nepal for å dele evangeliet med verdens eneste hindu-kongedømme. Som en av de første nepalesiske kristne, vandret han rundt i fjellene og dalene i nærmere to år hvor han delte De gode nyhetene før han så et eneste menneske komme til tro. Endelig kom en til tro, så to, så  et dusin, så hundre. Gjennom enkel bønn og Guds kraft, ble mennesker helbredet fra forferdelige sykdommer. Små menigheter ble grunnlagt i landsbyer etter landsbyer, og Prem gjorde det til en rutine å besøke hver av disse menighetene for å disiplinere og styrke de nye troende.

Nepals lov straffet enhver med opptil et års fengsel som lot seg døpe som en kristen. Den personen som forrettet en dåpshandling kunne få opptil seks års fengsel for hver person som ble døpt. I lydighet overfor sin himmelske Far døpte Prem likevel. For dette ble han dømt til 60 års fengsel.

(fortsettes)

Hemmeligheter fra lønnkammeret, del 10

Å bli sett, bekreftet og akseptert som den jeg er av Gud, med mine skrøpeligheter, tilkortkommenheter og synder, har vært den sterkeste erfaringen jeg har gjort i de 60 årene jeg har levd.

Det er en helt nødvendig erfaring å gjøre seg.

Om vi skal klare å leve med de motsetnigene livet består av. Vi er splittende mennesker, og trenger å bli hele. Denne helbredelsen er ikke et engangstilfelle, men en stadig pågående prosess. Jeg tror ikke det finnes noe øyeblikk vi kan si vi en gang for alle er hele, at fortiden er endelig begravet, at alle sår er leget. Det er stadig nye lag. Som en løk som skrelles.

Så vi må lære oss til å leve med motsetningene og spenningene.

Og det på en slik måte at motsetningene blir noe kreativt og livgivende for oss.

Billedtekst: Dette ikonet er blitt kalt 'vennskapets ikon', og viser biskop Mena og Kristus. Legg merke til at Kristus holder armen rundt Mena.

I dag velsigner vi Færøyene

I dag ber vi spesielt for Færøyene og velsigner alle dets innbyggere. For øyas innbyggere er det en helt spesiell dag. Ikke bare er det det færøyiske flaggets dag, men i år er det ganske nøyaktig 100 år siden øya fikk sitt eget flagg.

Det vakre korsmerkede flagget ble laget av tre færøyiske studenter i København våren 1919, og brakt til Færøyene 22. juni samme år. Det ble først heist i bygda Famjin. Til Olavsøka i 1931 ble det tatt i bruk første gang i en offisiell anledning, og fra 1931 ble det mer vanlig i bruk, selv om det var uoffisielt. Det var først 23.marsd 1948 at flagget ble anerkjent som Færøyenes offisielle flagg. Siden 1947 har 25. april vært nasjonal høytidsdag til minne om flagget.

Færøyene, som består av 18 øyer, var tidligere en del av det såkalte Norgesveldet.

Det er interessant å merke seg at de første fastboende menneskene på Færøyene var keltiske munker. Da skriver vi ca år 625. Sannsynligvis flyttet disse munkene til Island omkring år 800, i tiden rundt de norske vikingenes ankomst.

Hemmeligheter fra lønnkammeret, del 9

Jeg fortsetter å spinne litt videre på de tankene jeg delte i går her på bloggen:

Vi trenger å frigjøre oss fra den illusjonnen at vi kan leve uten begrensninger.

I en tid så preget av stor mobilitet og fart er det ikke så mange som lytter til et budskap som handler om å slå ned på farten, og som vil våge seg på langsomheten. Men vi trenger å stanse opp og legge til side vår rastløse søken, slå oss til ro og tillate Gud å finne oss der vi befinner oss.

Mer enn noe annet trenger vi stabilitet og røtter.

Da må vi slå rot.

Stabilitet er ikke noe vi oppnår. Det er en gave. En gave som mottas i langsomhetens tempo. Derfor trenger vi et større tidsperspektiv. Vi trenger de lange linjene. Frukten av de lange linjene er ro og fred.

Jeg tenker på dette ordet fra Salme 16,6 for tiden:

"Fruktbar jord ble målt opp til meg, en herlig eiendom ble min."

Hvorden kan den jorden som er tilmålt meg bli fruktbar, om jeg hele tiden er i bevegelse?

Hemmeligheter fra lønnkammeret, del 8

En samtale her om dagen med en kjær venn, satte i gang en prosess hos meg. Egentlig har frøene til denne prosessen ligget der en stund. Men de fikk spirekraft i og med denne samtalen. Jeg tror mer og mer på betydningen av samtalen. Kanskje er de med på å skape større grobunn for endringer, enn mange prekener?

Vi snakket om noen personlige valg jeg må gjøre i nærmeste framtid. De valgene er vanskelige. Jeg skal ikke fortelle hva de består i på det nåværende tidspunktet.

Som dere vet har jeg Parkinsons, og en av de tingene denne progressive sykdommen gjør med deg er at den stadig innsnevrer og begrenser livet ditt. Det skaper mange utfordringer. Det er mye sorg i dette. Mye.

Vi snakket om dette, min venn og jeg.

Så fortalte han om en retreat han hadde vært på, og om retreatlederen, som hadde snakket om den begrensningen Jesus levde i mens Han var her på jord. Da var Han begrenset av tid og rom. Han var helt og fullt menneske. Jesu fristelse bestod blant annet å tre ut av den rollen og bli 'bare Gud'. For å være fullt ut menneske, måtte Jesus legge bånd på seg og la seg begrense. Og leve med begrensningene.

Og ikke la seg friste til å gjøre ting man ikke skal.

Mange Guds menn og kvinner lever sine liv på et sted, fordi de har et kall til å bli værende, til stedet. I en tid hvor det helt store er å stadig være på farten, stadig i bevegelse, er det kontroversielt. Men spørsmålet er om det fører så mye velsignelse med seg å være i raske sceneskifter? Modnes vi da?

Jeg kommer til å dvele ved dette og dele noen tanker med dere i dagene fremover, om det å bli værende.

Gud kan!

'Han skal gjøre det.' (Salme 37,5)

En tid trodde jeg at det var min plikt å gjøre alt jeg kunne for å påskynde bønnesvaret etter at jeg hadde bedt. Da lærte Gud meg en bedre vei. Han gjorde det klart for meg at mitt eget strev gjorde det vanskeligere for ham. Han ville at jeg skulle tro på ham og vise tillit til hans allmakt. Jeg skulle vente i takknemlighet på bønnesvaret, villig til å gjøre det han bød meg. Vi synes det virker så usikkert bare å være stille uten å gjøre annet enn å stole på Herren. Derfor kommer fristelsen til å gripe inn selv.

Alle vet hvor vanskelig det er å redde en druknende som prøver å hjelpe sin redningsmann. Like umulig er det for Gud å kjempe for oss så lenge vi selv vil kjempe. Det er ikke det at han ikke vil, men han kan ikke. Vår innblanding hindrer hans verk.

- C.H.P. Gjengitt fra Mrs. Charles E. Cowman: Strømmer i ødemarken. Rex forlag 1989, side 150.

Påsken som dåpshøytid

Dette uskarpe dåpsbildet får stå som et sterkt vitnesbyrd om hva som Gud gjør i den muslimske verden. Eugene Bach, som er en av lederne innen 'Tilbake til Jerusalem'-visjonen, forteller at to afghanske muslimer, som er kommet til tro på Jesus, ble døpt på beskjennelsen av sin tro i et muslimsk land påskeaften.

Påsken, og da særlig 1.påskedag har helt siden den første kristne tiden vært en av kirkens største dåpshøytider. Kanskje den største. Ikke så underlig, siden symbolikken blir så sterkt underskreket:

"Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til Hans død? Vi ble altså begravd med Ham ved dåpen til døden, for at slik som Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, slik skulle også vi vandre i et nytt liv." (Rom 6,3-4)

La oss takke Herren for det som skjer i den muslimske verden, hvor stadig flere kommer til tro på Jesus. Troens fiender er ikke så opptatt av at muslimer sier at de er kristne. Det de derimot frykter er om de lar seg døpe. Det er nemlig radikalt. Dåpen innebærer nemlig et endelig brudd med Islam, med verden og er et endelig bevis på at man har gått fra døden til livet. Derfor ender da også mange muslimer som har kommet til tro på Jesus og latt seg døpe på bekjennelsen av sin nye tro, som martyrer.

Kanskje forstår troens fiender mer av dåpens radikale innhold enn mange kristne?

Velsignet påske (tid)

For de fleste, vil jeg tro, var det slutt på påsken i går, med 2.påskedag. Men det er ikke riktig! Det er nå det begynner!

For de av oss som lever med i kirkeårets gode rytme beveger vi oss nå inn i det som kalles påsketiden.

Påsketiden tar til 1.påskedag og varer frem til 1.pinsedag. Det er en periode på syv uker. I den forunderlige påsketiden lever vi i etterdønningene av Kristi seierrike oppstandelse. Vi trenger virkelig disse syv ukene til å fordøye noen av de sterke inntrykkene vi har fått ved å dvele ved beretningene evangelieforfatterne gir oss av oppstandelsen. Jesu oppstandelse er en slik stor, forunderlig, ja, overveldende gave til oss.

Disse syv ukene er fremfor alt annet LYSETS uker! Mørket er overvunnet.

Og dette er syv uker hvor vi gjør dypdykk i Jesu undervisning om Guds rike. Det skal jeg komme tilbake til i en serie med artikler om nettopp dette, her på bloggen, de kommende dagene.

Dine synder er aldri for store

"Nøl ikke med å erkjenne at dere er syndere. På denne måten legger dere av dere det gamle menneske som var skrøpelig fordi det var fordervet. Og dere tar på dere det nye menneske, det menneske som har ikledd seg fortrolighet med Skaperen. 

Den forvandling jeg snakker om, består ikke i at kroppen blir gjenfødt, men at sjelen blir født på ny. Kroppen blir til ved våre foreldre, men sjelen blir født på ny ved troen, ettersom Ånden blåser dit den vil. 

Gud er god, hans godhet er ubegrenset. 

Si ikke:"Jeg har vært uærlig, jeg har brutt ekteskapet, jeg har utallige ganger begått grove overtredelser. Vil han komme til å tilgi meg? Vil han nedlate seg til å tilgi dem? Hør i stedet hva salmisten sier:"Stor er din godhet." (Salme 31,19)

Alle dine synder stablet oppå hverandre, kan ikke overstige Guds veldige kjærlighet. Dine sår er ikke for store for den erfarne legen.

Det er bare en kur du kan følge: Sett din lit til ham i tro. Si rett ut til legen hva som er galt og bekjenn med salmisten:"Da bekjente jeg min synd for deg og dekket ikke over min skyld." Deretter kan du fortsette med ham: Og du tok bort min syndeskyld.

- Kyrill av Jerusalem (Ca. 375-444) Gjengitt i: Kysse spor av Peter Haldorf. Luther 2002, side 122.

Jean Vanier får nå lindrende behandling

Jean Vanier (bildet) mottar nå lindrende behandling ved et Hospice i Frankrike. Det går ugjenkallelig mot slutten for levd liv her på jorda.

Vanier, som nylig fylte 90, har betydd uendelig mye for mitt eget åndelige liv. Ikke minst har han lært meg mye om å leve gjennomsiktig og ærlig med eget liv, og om betydningen av sårbarhet og overgivelse.

Jean Vanier fikk et hjerteinfarkt i oktober i 2017, og trakk seg da tilbake fra sitt offentlige virke, for å hvile. Han har inntil nyllig levd i den lille franske landsbyen Trosly-Breuil, hvor hans verdensomsprennende arbeid for psykisk utviklingshemmede startet.  I 2018 hadde L'Arche i Frankrike alene 4000 medllemmer, inkludert 1800 funksjonshemmede og 1150 frivillige. L'Arche finnes i mer enn 100 land. Arbeidet begynte med tre mennesker, hvorav Jean Vanier var en av dem.

Jesus leger vår smerte

"Hvordan blir vi leget fra sårende minner? Vi blir først og fremst leget ved å gjøre dem tilgjengelige, ved å løfte dem ut av glemselens hjørne, ved å huske at de er en del av vår livshistorie. Det som er glemt, er utilgjengelig, og det som er utilgjengelig kan ikke leges...

Jesus Kristus leger våre smerter ved å løfte våre vonde, glemte minner ut av den egosentriske, individualistiske privatsfæren. Han setter dem i kontakt med hele menneskehetens smerte, en smerte han tok på seg og forvandlet. Legedom betyr derfor ikke primært å fjerne smerte, men å avsløre at vår smerte er en del av en stor smerte. At vår sorg er en del av en stor sorg, at vår erfaring er en del av den store erfaringen til ham som sa: Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet? (Luk.24,26)

- Henri Nouwen: Du er elsket. Luther 2019, side 114.

Festgudstjeneste i Bergen baptistkirke

Hvilken 1.påskedag det ble! Den ble markert som kirkens største festdag skal feires: som en fest med jublende glede. 170 personer tok del i 1.påskedagsgudstjenesten i Bergen baptistkirke, og sang med i påskens sterke salmer. Det ble en flerkulturell gudstjeneste med tolking til både russisk og engelsk, og med deltagere fra mange nasjoner, ledet av Ivar Hjelmervik.

Jeg hadde gleden av å tale med utgangspunkt i Joh 20, om Jesu seierrike oppstandelse fra de døde. Med døden trampet Han ned døden, og til dem i gravene ga Han liv. Døden var ikke sterk nok til å holde Jesus i graven.

Nå er May Sissel og jeg hjemme igjen etter flotte dager i Bergen. Vi er blitt tatt så godt imot i Bergen baptistkirke, og vi kjenner på en djup takknemlighet over det vi har fått være med på. Det er så flott at Bergen baptistmenighet har bestemt seg for å ta påsken tilbake som den viktige høytiden den er. At bergenserne satte pris på dette viste blant annet oppslutningen om gudstjenestene Skjærtorsdag, Langfredag og 1.Påskedag. Vi begynte med 80 deltagere Skjærtorsdag, så ble vi 110 Langfredag og som allerede nevnt var vi 170 i dag. Og de kom fra ulike menigheter og kirkesamfunn fra Bergens-området. Det har vært godt og åpent å preke og tilbakemeldingene har vært gode.

Det har vært ekstra koselig å møte mange av mine facebook-venner i Bergen baptistkirke denne påsken. Oppslutningen om disse gudstjenestene viser at det er et behov for å ta påskehøytiden tilbake.

Billedtekst: Fra venstre: Svein Tuft, May Sissel, pastor Jan Helge Hindenes, Bjørn Sigurd Grindheim og hans kone Hildur. Svein og Bjørn Sigurd og deres ektefeller utgjør en del av bønneteamet i Bergen baptistkirke. Det er økende oppslutning om bønnearbeidet i menigheten, noe som er veldig gledelig.

Kristus er oppstanden!

"Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd. Nå og alltid og i evigheters evighet. Oppstandelsens dag! La oss opplyses av høytiden! La oss omfavne hverandre! La oss si, 'brødre', selv til de som hater oss! La oss tilgi alt for oppstandelsens skyld. Og la oss rope ut: Kristus er oppstanden fra de døde, med døden nedtrampet han døden, og til dem som er i gravene ga han liv.

Etter å ha sett Krisi oppstandelse, la oss falle ned for den hellige Herren Jesus, Han som alene er uten synd. For Ditt kors faller vi ned, Kristus, og Din hellige oppstandelse lovsynger og priser vi. For Du er vår Gud og vi kjenner ingen uten Deg. Ditt navn påkaller vi. Kom alle troende, la oss falle ned på grunn av Kristi hellige oppstandelse. For se, gjennom korset har gleden kommet til hele verden. Vi priser alltid Herren, lovsynger Hans oppstandelse. Ved å ha utholdt korsfestelsen overvant Han døden med sin død."

Fra Den ortodokse påskeliturgien. Ortodokse hymner for den store fasten og påsken. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Syv ørner

I dag har jeg hatt en veldig spesiell opplevelse, som jeg har delt sammen med May Sissel, og våre gode venner: Solveig og Erling Thu.

På vei fra Bergen og til huset de bor i så vi en ørn. Den svevde majestetisk over bilen. På vei tilbake til hotellet hvor vi bor disse dagene vi er i Bergen, stanset vi bilen der vi så den første ørnen. Og da så vi en, to, tre, fire, fem, seks, syv - ja, du leste helt riktig! Syv ørner!

Det var helt fantastisk! Hvilken storslått naturopplevelse! Jeg har aldri opplevd noe lignende før. Jeg har sett ørner før, både i Norge og på Shetland, men bare en ad gangen.

Men syv! Syv er jo også et hellig tall, og Bibelen omtaler ørner flere ganger, og blir sett på et symbolsk på det profetiske, på seeren.

De syv ørene svevet høyt oppe på himmelen, noen av dem over et lite vann, mens andre landet i noen trær.

Det var også fint å få god til gode samtaler med Solveig og Erling.

Langfredag i Bergen baptistkirke

110 personer fant veien til Bergen baptistkirke langfredag. Svein Tuft (bildet), ledet oss gjennom hendelsene denne dramatiske dagen i vår frelseshistore, på en var og nær måte ved å lese fra evangeliene. Det ga gudstjenesten et spesielt verdig preg. Jeg talte om å ha samfunn med Kristi lidelser, om lidelsens plass i den kristne troen.

"Korsfestet, død og begravet,"heter det i det andre leddet i Den apostoliske trosbekjennelsen. Noe nærmere sentrum i kristen tro enn dette kommer vi ikke. Men før jeg talte om det å ha samfunn med Kristi lidelser siterte jeg påskediktet fremfor noe: Pasjon av Ronald Fangen. Det diktet blir jeg aldri ferdig med. Det er skrevet i desember 1940 mens Ronald Fangen sitter i nazistenes fengsel fullstendig fanget av angst. I et syn ser han Kristus og da blir disse linjene til:

Du sviktet aldri, Herre Krist,  - du sviktet ei - selv når ditt svar på all min bønn var nei og nei. For når jeg skalv i uro, angst og død, da kom du med din fred, kjøpt i din død.

Ja, Herre, det var godt i nattens spente gru å se ditt kors. Å, brystet åndet ut: det var jo du som en gang gråt og svedet angstens sved, og det var jo du som ba om skånsel da du led.

Ja, Herre Jesus det var jo du som ble forrådt, med torner kronet, narrekledd og blodig slått. Og da de naglet deg til korset, skammens tre, da var du bare avmakt, kval og ynk å se.

Da spottet de og ropte: Frelser, frels deg selv! Forlat ditt kors! Krev hjelp fra dette sorte himmelhvelv. Men da, i mørkefyrstens avgrunnsdype natt, var du, Guds egen Sønn, av Gud forlatt.

Da var du gitt den stengte himmelverden helt til pris. Men enda lovet du en røver åpen vei til paradis. Og kongelig befridd for hevnens tørst og nag og hat var det i selve dødens stund for bødlene du bad.

Du frelsesfyrste, kongen til korset naglet fast, - å, aldri seiret livet slik som da ditt hjerte brast. Da skalv de, mørkemaktene rådløst i avmakts gys - hvor skulle de vel skjule seg for påskemorg'nens lys?

Ja, når mitt spente pinte sinn ser deg i nattens nød, da viker angsten for den fred du kjøpte i din død. Da ser jeg at der er en Gud, og at han er min Far. Om han er skjult, så er han nær. Og jeg skal få hans svar.

Du, Herre, er det sikre pant. Du er det klare bud fra ham som ingen her kan se: Den lysomspente, skjulte Gud. Deg ser vi, Herre og jeg vet: Ved slutten av min vei når dette hjertets uro dør - da skal jeg møte deg.

I forbindelse med gudstjenesten sang Marit Rasmussen vakkert om korset.

'Dere vet ikke hva slags ånd dere er av'

På selveste langfredag får jeg følgende melding fra en norsk pinsepastor på min mobiltelefon:

"Hei Bjørn Olav! Snakket i dag med en misjonær i Paris som fortalte om et bønnemøte de hadde på mandag morgen. Der bad de konkret om at Notre Dame katedralen måtte brenne opp. For de ser denne som satans synagoge. Så når brannen brøt ut på kvelden var de overrasket over hvoor raskt bønnesvaret kom. Ha en fin Påske."

Jeg blir stum, og kommer i hu Jesu disipler som ville be Gud sende ild fra himmelen som skulle fortære Jesu motstandere. I den sammenheng sa Jesus:

'Dere vet ikke hva slags ånd dere er av.'

At denne pinsepastoren ønsker meg en fin påske, er ikke positivt ment.

I dag kjenner jeg bare på sorg og fortvielse. Jeg kjente jeg ble fysisk uvel av å lese denne meldingen.

Av bare kjærlighet

"Det var ikke naglene som holdt Jesus fast til korset. Det var hans kjærlighet."

Det er mange år siden jeg hørte akkurat dette utsagnet om korset. Jeg har aldri glemt det. Og det er denne setningen som kommer til meg denne langfredagen i 2019.

Jeg synes langfredag er en vanskelig dag. Så mye lidelse, så mye smerte og død. Det er ikke til å fatte. Jeg tror vi aldri kommer til å fatte dybdene i Jesu død. Vi må nok ta i bruk evigheten. Men vi aner og vi kjenner på denne ufattelige kjærligheten som førte til at Jesus sa ja til korsets smerte. På korset bar han alle våre synder og gjorde opp gjeldsbrevet vårt, og banet en vei like til Guds trone.

Og alt dette og mere til av bare kjærlighet.

Stor oppslutning om Skjærtorsdagsgudstjenesten i Bergen baptistkirke

Nattverdbordet var vakkert dekket til Skjærsdagsgudstjenesten i Bergen baptistkirke i ettermiddag. I overkant av 80 personer hadde funnet veien til den vakre kirken, til kjøttsuppe, kaker og kaffe, med derpå følgende gudstjeneste. Ekstra hyggelig var det at flere av mine Facebook-venner hadde funnet veien til baptistkirken. Her var nordmenn, russere, slovenere og burmesere i skjønn forening.

Og det i strålende solskinn! Jeg ble veldig overasket at så mange kom, en slik blendende vakker vårdag. Men det skjer mye fint i Bergen baptistkirke for tiden, under pastor Jan Helge Hindenes gode ledelse.

Liturg under nattverden var en god venn og pastorkollega av meg, Svein Tuft. Jeg talte om feiringen av nattverden på Øvresalen, og om Jesu kamp i Getsemane.  Gudstjenesten ble ledet av Marit Saltnes.

Jeg ser frem til morgendagens gudstjeneste, langfredag.

En skadet Gud

Da er May Sissel og jeg kommet fram til Bergen, hvor vi skal være i påsken. Takk til dere som ba om at reisen skulle gå bra. Det ble bil og ikke tog. En strabasiøs tur for meg over fjellet. Fantastisk vær, men syv timer i bil er utfordrende for en parkinsonpasient som attpåtil er svimmel. Men vi klarte det! Nå gleder vi oss til gudstjeneste i Bergen baptistkirke.

I dag har jeg fått anledning til å lese kommentaren til Erling Rimehaug i gårsdagens Vårt Land: "En skadet Gud." Så utrolig befriende lesning. I ingressen heter det: "Vi tror på en Gud som er skadet. Det skulle endre vårt syn på hva som er en normal eller perfekt kropp."

Den tidligere redaktøren i Vårt Land summerer opp mange av de tankene jeg selv har båret på i de siste årene, som handler om at man ikke på død og liv må bli helbredet for å ha det godt, selv om man bærer på alvorlig sykdom.

Rimehaug tar utgangspunkt i doktoravhandlingen til teologiprofessoren Nancy L. Eiesland, som døde i 2009. Eiesland hadde en medfødt skade i ryggraden som gjorde henne avhengig av krykker og rullestol. Jesu lidelse er som oftest tema i forkynnelsen om korsfestelsen. Eiesland snakker derimot om skadene Jesus ble påført. Hendene og føttene hans ble ødelagt da de ble spikret til korset, og hans indre organer ble skadet da spydet ble stukket inn i hans side. Han ble en funksjonshemmet kropp. Denne skadede kroppen har han med seg også etter oppstandelsen. "Dermed åpenbares den oppstandne Jesus som den funksjonshemmede Gud. Ved å gjøre dette, åpenbarer Gud også en ny menneskehet. Han er ikke bare den Ene fra himmelen, men åpenbareren av sann personlighet, av at det å være en fullverdig person godt kan holdes sammen med erfaringen av å være funksjonshemmet,"skriver Eiesland.

Eiesland skriver også: "Våre kropper har del i Guds bilde, ikke på tross av våre skader og svakheter, men gjennom dem."

Mot slutten av den velskrevne kommentaren skriver Erling Rimehaug: "At Gud er skadet, har betydning for menneskesynet. Men også for gudsbildet. Det viser også en Gud som kjenner på kroppen urettferdigheten og sårbarheten menneskelivet innebærer."

Kommentaren er illustrert med en sterk tegning av Sunniva Krogseth og viser Jesus sittende i en rullestol.

Dette er et godt eksempel på det vi kaller svakhetens teologi, som provoserer mange kristne som er opptatt av at alt er så sterkt og går til seier.

Jeg har ikke lest noe så befriende siden jeg leste Jean Vanier's kommentar til Evangeliet etter Johannes hvor Vanier fremmer tesen om at Lasarus mest sannsynlig var en funksjonshemmet mann. I dag er det en voldsom streben etter den perfekte kroppen og det perfekte livet, noe som påfører mange mennesker store plager og kvaler.

En profets utdannelse

'Gud fører en profet gjennom en renselsesprosess, og beskjærer en profet og utvikler deres karakter. Profeten må gi gjensvar i deres egne liv som Herren tar opp med dem før de på en effektiv måte kan forholde seg til problemene i livene til andre.'

- John Eckhardt i boken 'Prophet Arise'. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Profetisk ord om Frankrike

I 2018 kom Veronika West med følgende profetiske ord om Frankrike:

"Legg merke til at den flammende fugl Fønix stiger, stiger, stiger fra asken, og bringer nytt liv og nye begynnelser.

Denne kvelden mens jeg satt i hagen min og samtalte med Herren så jeg plutselig den franske nasjonen fremfor meg og mens jeg så på Frankrike så jeg en flammende fugl Fønix reise seg fra asken, og mens jeg så på dette talte Herren til meg:

'Da tenkte jeg at jeg skal dø i mitt rede, og jeg skal forøke mine dager som fuglen Fønix'. 

I det jeg hørte disse ordene spurte jeg umiddelbart Den Hellige Ånd  og jeg hørte Ham si: 'Datter, jeg har hørt ropene til Mitt folk i det de med tårer har bedt om nåde, nåde, nåde over denne nasjonen. For det har virkelig sett ut som om de ville dø i sine reder, men legg merke til: En mektig virvelvind fra min Ånd vil nå bringe frem oppstandelseskraft til det som ligger under askehaugen. Merk dere dette! 

For den franske nasjonen skal bli lik den flammende fuglen Fønix, som stiger og stiger fra ødeleggelsens og dødens aske til et nytt livs skjønnhet. Merk dere dette, i det min Ånd beveger seg oer dette landet for å reise opp og gjenreise, for å reformere og revitalisere, SE! Se når min styrende hånd beveger seg mektig i dagene som ligger foran, for å forøke hennes dager, lik min tjeners Jobs dager,' sier Guds Ånd.

Jeg deklarerer at den franske nasjonen skal stige, stige lik fuglen Fønix fra ødeleggelsens  og dødens askehaug til det nye livs skjønnhet og nye begynnelser."

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Min gode venn, Rodney W. Burton, som la ut dette profetiske ordet i går la også ut dette bildet fra den irske avisen Telegraf. Uten å vite det har avisen visualisert dette profetiske ordet.

Tidligere erkebiskop i front for klimademonstrasjon

Helt i fronten, blant tusentalls miljø- og klimaaktivister, som har tatt til gatene i London disse dagene, finner vi den tidligere erkebiskopen av Canterbury, Rowan Williams (bildet). Et folkelig opprør er på gang.

Med en megafon i hendene, sittende på bakken foran St.Paul-katedraelen, var Williams med å Vilede en manifestasjon Palmesøndag. Bak arrangementet står Chistian Climate Action. Flere av Londons kirker viste sin støtte til manifestasjonen ved å ringe 12 ganger i kirkeklokkene.

I sin appell sa den tidligere erkebiskopen av Canterbury at 'mennesker i dag er i krig med naturen.'

'Vi er her for å erklære at vi ikke vil være i krig, men vil leve i fred med oss selv og med vår grønne jord og med Gud.'

Klimademonstrasjonene i London vil foregå i hele påskeuken.

Billedtekst: Tidligere erkebiskop av Canterbury, Rowan Williams. Foto: Christian Today.

Påskens gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet

Gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet ONSDAG 17.april kl.18.00

Liturg: Nils Inge Tørresen.

Alle er hjertelig velkommen!

I år er det ingen gudstjeneste Skjærtorsdag eller 1.påskedag.

Vi minner om vår dagsretreat Kristi himmelfartsdag med tema: Hellige hus, hellige rom. Årets talere: Ragnhild Helena Aadland Høen, Anne Kristin og Sven Aasmundtveit.

Mine katolske venner

Jeg vet at jeg kaster meg foran noen glupske ulver, som bare venter på å angripe meg, når de får høre at jeg har katolske venner. Men la meg likevel få presentere noen av dem. Å være venn med noen betyr ikke nødvendigvis at man er enig med vedkommende i ett og alt. Det er jeg ikke med verken mine katolske, koptiske, ortodokse eller for den saks skyld protestantiske venner. Men de beriker meg, velsigner meg, utfordrer meg. Og jeg takker Gud for hver eneste en av dem.

I denne serien skal du få møte noen av mine katolske, koptiske, ortodokse og protestantiske venner. De er så mange at jeg må la noen representere hele den kirkefamilien de tilhører.

Leste du Dagen på lørdag? Kari Fure leverte en av sine gripende og alltid velskrevne reportasjer fra Syra. Denne gangen handlet den om byen Homs og den nederlandske jesuittpresten, fader Frans van der Lugt. Mens alle andre som hadde mulighet til det flyktet fra krigshelvetet og beleiringen av Homs i årene 2011 til 2014, ble fader Frans værende. Fader Frans gjemte på det det lille  melet som var igjen slik at han kunne bake brød til nattverden til de 23 kristne som var igjen i byen. Da jeg leste dette gråt jeg. Lenge. Gråt gjorde jeg også når jeg leste om denne katolske prestens uegennyttige gjerning i mer enn 50 år i Syria, blant funksjonshemmede og vanskeligstilte. Her holdt han retreater, drev traumebehandling, drev økologisk landbruk og her holdt han en dialog gående mellom muslimer og kristne. Og her endte han sitt liv som martyr. En bror i troen. Noe annet kan jeg ikke si. Selv om det finnes mennesker som mener at fader Frans ikke er kristen, fordi han er katolikk.

Jeg er så takknemlig for at jeg ganske tidlig i mitt kristenliv ble kjent med den katolske filosofen Jean Vanier, og den katolske presten Henri Nouwen. Jeg har gjennom mange år skrevet mye om den, og oversatt mange tekster av dem til norsk. Få har preget meg så mye og vært til større åndelig hjelp for meg enn dem. De har hjulpet meg til større ærlighet med eget levd liv, til et større fokus på Jesus, til å våge å være svak og sårbar.

Møtet med broder Charles av Jesus og hans radikale etterfølgelse av Jesus ble helt avgjørende i en viktig fase av livet mitt. Også han endte sitt liv som martyr.

Filmen "Blant guder og mennesker,"om Trappistmunkene fra Algerie, som endte sine liv som martyrer i 1996, er den filmen som har gjort størst inntrykk på meg av alle filmer jeg har sett. Deres stillferdige liv i et lite kloster ved foten av Atlas-fjellene har nok vært med på å forme mitt eget liv mer enn jeg aner.

Jeg kunne ha nevnt mange flere katolikker som har betydd mye for meg gjennom årenes løp. Som den irske presten som skulle få så stor betydning for mitt eget bønneliv. Han ble som en åndelig far for meg for en periode. Nevnes bør også Dunato Ruffo, et medlem av Focolare, som jeg har hatt kontakt med i mange år, og som har vært til stor velsignelse i mitt liv.

Jeg nevner også Ragnhild Helena Aadland Høen, som en representant for de norske katolikkene som har betydd mye for meg. Hennes brennende iver etter å se et bønnens hus på Selja har inspirert meg, det og hennes mange gode kronikker og blogginnlegg. Men den norske katolikken som har hatt størst betydning i mitt liv er den nå avdøde dominikanermunken Arnfinn Haram. Jeg kan ikke skrive om ham uten å få tårer i øynene. Takknemlighetens tårer. Vi skrev med hverandre i en svært sårbar fase i mitt liv hvor han fikk være til stor hjelp. Han hjalp meg til å se Jesus midt i harde prøvelser.

Dette er noen av mine katolske venner. Betyr det at jeg omfavner alt hva de står for? Nei, vi er uenige i flere teologiske spørsmål, men dette er Kristus-hengivne mennesker, bønnens mennesker som har valgt å følge Jesus på en radikal måte, og som hver på sin måte har velsignet meg. Jeg er glad for den plassen de har fått i mitt liv. Om jeg kunne ha blitt katolikk? Nei, dertil er de teologiske forskjellene for store, og jeg har ingen forbindelse verken offisielt eller uoffisielt med Den romersk-katolske kirke. Men jeg er glad i mange katolikker.

Så er det mange flere som kunne vært nevnt, både munker, nonner og lekfolk i inn og utland, men plassen tillater ikke det. De har alle det samme til felles som de jeg allerede har nevnt.

Billedtekst: Ragnhild Helena Aadland Høen, fotografert av en annen norsk katolikk, og venn av meg: Henriette Teige. Bildet er tatt av Henriette og brukt med hennes velvillige tillatelse.

Bergen neste!

I går, på Palmesøndag, talte jeg i Filadelfia Gjøvik, en av min hjembys tre pinsemenigheter. Det er ganske nøyaktig ett år siden sist. I fjor var det på 1.påskedag. Godt å se vennene igjen. Jeg holdt meg til tema for dagen: Jesu inntog i Jerusalem. Utgangspunktet er profetien hos Sakarja, som profeterer:

"Fryd deg stort, Sions datter! Bryt ut i jubel, Jerusalems datter! Se, din konge kommer til deg. Han er rettferdig og kommer til deg med frelse, ydmyk og ridende på et esel og en eselfole, aseninnens fole." (Sak 9,9)

400 år skulle det gå før denne profetien gikk i oppfyllelse.  Jeg talte om inntoget i Jerusalem Palmesøndag, og om Hosianna-ropene, som en dag skal lyde på nytt, når Jesus kommer tilbake og setter sine føtter på Oljeberget.

Nå står Bergen for tur, hvor May Sissel og jeg skal være i hele påsken. Jeg er så begeistret for at Bergen baptistmenighet har bestemt seg for å ta påskehøytiden tilbake, og holder gudstjenester både Skjærtorsdag, Langfredag og 1.påskedag. Jeg er så heldig å få tale disse dagene. Det gleder jeg meg veldig til.

Er du i Bergen og det passer seg slik for deg at du kan ta del i en eller alle av disse gudstjenestene er du hjertelig velkommen. Det hadde vært hyggelig å få hilse på deg.

Billedtekst: Her er jeg sammen med Egil Glemmestad, forstanderen for Gjøvik pinsemenighet. Vi har vært venner i mange år.

Profetisk: Det daglige brød og Norges forsyningsevne

Det daglige brød er for de aller fleste av oss i Norge en selvfølge, så vi reflekterer kanskje ikke mye over det når vi rutinemessig ber Fadervår: 'Gi oss i dag vårt daglige brød.'

Men faktum er at hvis en krise skulle inntreffe, har Norge nesten ikke korn på lager. Det finnes nesten ikke kornsiloer igjen, og korn er vårt viktigste matslag.

En varslet klimakrise, samt en mer ustabil utenrikspolitisk situasjon, fikk den rødgrønne regjeringen i 2014 til å foreslå å gjeninnføre beredskapslagring av korn i Norge ved å foreslå en startbevilgning. Den nåværende regjeringen stoppet dette, og har i ettertid konsekvent vært imot kornlagring. Regjeringen baserer seg på at vi har stabile politiske forhold i Europa, og at Europas kornlagre skal sørge for vårt daglige brød. Men om Europa skulle rammes av uår, med tørke eller regn, og åkrene går til grunne, er vi i Norge svært sårbare. Andre land har derimot sørget for sine egne: Finland har kornlagre for ett års forbruk, det samme har Tyskland og Sveits.

Vi lever med illusjonen om at alt skal gå greit med Norge. Vi er jo så snille og flinke og gode.

Jeg kjenner ikke Dagfinn Torstveit, men han har en svært interessant artikkel i Klassekampen onsdag 10. april i år, hvor han tar oss med på en vandring i historien hva angår Norge og situasjonen for vårt daglige brød. Det er mange ting som kunne vært trukket frem, men jeg skal trekke frem to forhold:

I begynnelsen av 1914 sa daværende statsminister Gunnar Knudsen (V)

"Den politiske himmel, verdenspolitisk sett, er skyfri i en grad som ikke har vært tilfelle på mange år,"

Samme år, i august, brøt den første verdenskrig ut. Torstveit skriver:

"Vi var ikke forberedt. Forsyningslinjene våre var sårbare, og vi hadde ingen kornlagre. Dette visste folk, og køene foran matbutikkene var lange ved krigens utbrudd. I noen byer ble det uroligheter. Mot slutten av krigen måtte regjeringen sende datidens mest berømte nordmann, Fridtjof Nansen, til USAs president, Woodrow Wilson, for å kjøpe korn. Nansen klarte det med et nødskrik."

Lærte vi noe av dette? Tja. Torstveit skriver:

"Ved utbruddet av andre verdenskrig hadde vi en del korn på lager, samt at vi fikk fylle opp lagrene enda mer i løpet av høsten 1939 frem til vi ble angrepet 9.april 1940. Da hadde vi kornlagre for rundt seks måneders forbruk i tillegg til egen produksjon. Her må det tilføyes at det i perioden mellom rundt 1920 til 1940 var dyrket opp cirka en million dekar med dyrket jord. Men folkeflertallet var  tredoblet siden napoleonskrigene, og var på om lag tre millioner."

Dagfinn Torstveit forteller at "forsyningssituasjonen for mat ble mer kritisk for hvert år krigen varte. Alt dyrkbart areal ble benyttet... Sommeren 1945 reiste en amerikansk delegasjon rundt om i Europa for å vurdere mat- og forsyningssituasjonen. De erklærte at situasjonen i Norge var verre enn i noe  annet land de hadde besøkt."

I dag melder NTB at Senterpartiet mener at Stortinget skal fastsette et mål om 50 prosent selvforsyning i norsk landbruk innen 2026. Selvforsyningsmålet handler både om beredskap, men også om norsk landbrukspolitikk.

La oss ikke ta lett på dette. Jeg oppfordrer Norges forbedere til å ta dette med i deres bønner. Dette er en situasjon som har ligget tungt på mitt hjerte lenge, og som Herren har talt om ved flere anledninger.

Til Guds ære

'Gi Herren ære!' (Jes 24,15)

I den engelske King James-oversettelsen heter det: ''Ær Gud i ilden." Meningen er at vi skal ære Gud også i selve trengselen, i prøvelsen. Ilden er også smertelig, og Gud har ofte prøvd sine barn her.

Nettopp her skal vi ære Gud ved at vi stoler på ham og setter vår lit til hans godhet og kjærlighet. Hva mer er: Vi skal tro at ut av lidelsen kommer det mer ære og pris til Gud enn det hadde gjort om vi ikke hadde kommet i denne ildprøven. Det er ildprøver som bare den kan utholde som tror på Gud. Om vi ikke tror på ham, går det galt. Midt i ilden skal vi seire.

- Margaret Nottome i Strømmer i ødemarken av Mrs Charles E. Cowman. Rex forlag 1989, side 130-131

Herved er dere advart!

På en nyopprettet Facebook-side omtales jeg på følgende måte:

"En sentral skikkelse i den katolsk-økumeniske bevegelsen i vår tid er baptist-katolikken Bjørn Olav Hansen, som er sterkt involvert i Østens mystikk, new age, kontemplativ bønn (meditasjon), Maria- og ikon-dyrkelse. Han er en omreisende predikant som holder taler på såkalte 'fellesmøter' - da fortrinnsvis i baptistsamfunnets regi.'

Så da så! Herved er dere advart! Personen bak Facebook-siden er den samme som kontakter menigheter hvor jeg er invitert til å tale, for å advare mot meg.

Men det denne personen holder på med er LØGN.

* Jeg har aldri vært involvert i Østens mystikk.
* Jeg har aldri vært involvert i New Age
* Jeg har aldri dyrket Maria eller ikoner
* Jeg har ingen kontakt verken offisielt eller uoffisielt med Den romersk-katolske kirke

Kristne burde snakke sant.

Hemmeligheter fra lønnkammeret, del 7

Når dagen heller, og før jeg går til ro for kvelden, før jeg ber Completorium, som er dagens siste tidebønn, gjør jeg et tilbakeblikk over dagen slik den har vært. Det har vært til stor nytte for mitt åndelige liv.

'Tilbakeblikket' er en enkel, men samtidig, kraftfull bønnerefleksjon. Erfaring alene lærer oss ikke så mye. Det er når vi stanser opp, gjør et tilbakeblikk og reflekterer over det som har skjedd, at vi lærer og fordjuper vår tro.

Et slikt tilbakeblikk kan hjelpe oss til å se Guds hånd i vårt hverdagsliv. Dette er en enkel bønn, som har kapasitet i seg til å forvandle våre liv, og som gjør at vi blir mer oppmerksomme og mer tilstede i våre egne liv.

Steg 1: Bli klar over Guds nærvær

Finn et sted hvor du kan være alene uten å bli forstyrret. Finn den gode rytmen, ved å puste rolig. La kroppen og sinnet ditt få hvile. Se for deg at Jesus er sammen med degis takknemlighet

Steg 2: Vis takknemlighet

Tenk gjennom dagen. La Gud vise deg dagen gjennom Guds øyne! I Guds hellige nærvær se tilbake på ting og hendelser du kan være takknemlig for denne dagen, ting du har opplevd og som du har fått være med på. Hva har gitt deg glede? Hva har vært dagens gave, og fokuser på denne. Se på arbeidet du har gjort, mennesker du har møtt. Hva mottok du fra disse menneskene? Hva ga du dem? Vær oppmerksom på de små tingene. Maten de spiste. Det vakre du har sett. Gud finnes i detaljene.

Steg 3: Se tilbake på dagen og merk deg dine følelser

Merk deg de gangene du kjente at du virkelig var i live. Tider da du kjente fred. Full av glede. Lykkelig. Trøstet. Holdt. Utfordret. De øyeblikkene da du kjente deg nær Gud. Bring noen av disse øyeblikkene frem i bevisstheten din. Velg det øyeblikket du kjenner deg mest takknemlig for, og opphold deg der. Tenk på at Gud kan gi deg flere slike øyeblikk. Bruk nå litt tid på å takke Gud.

Tenk så på øyeblikk som i løpet av dagen har tappet deg for krefter. Gjort deg frustrert. Irritert. Sint. Trist. Ensom. Isolert. Avvist. Sårbar. Gi så disse øyeblikkene til Gud og be Gud gi deg den legedom du trenger.

Steg 4: Velg en ting fra dagen og be over den

Be Den Hellige Ånd om å vise deg noe i løpet av denne dagen som Gud på en spesiell måte synes er viktig. Det kan handle om en følelse, positiv eller negativ, et viktig møte med et annet menneske, et øyeblikk av fred eller lykke, noe som kanskje synes uten betydning.  Se nærmere på dette! Be over det. Tillat at bønnen kommer spontant fra ditt hjerte. Enten det er lovprisning, tilbedelse, forbønn.

Steg 5: Se frem til morgendagen med håp

Be Gud gi deg lys og styrke for morgendagens utfordringer. Hvilken gave er det du særskilt vil trenge? Styrke? Energi? Tålmodighet? Mot? Be om den gaven.

---
'Tilbakeblikket' er bygget på den ignatianske veiledningstradisjonen, og kalles også 'eksamen'. Jeg  har valgt et annet ord, som jeg synes er mer beskrivende. Selv har jeg lært denne tradisjonen å kjenne for mange år siden, gjennom en irsk prest, som i en periode av mitt liv fikk bety mye for mitt åndelige liv. 'Tilbakeblikket' har vært til stor velsignelse i mitt liv, og jeg ville ikke vært det foruten. Siden jeg ikke lenger kan gjøre notater fra denne daglige stunden, tar jeg det opp på tape. Et slikt tilbakeblikk behøver ikke ta mer enn 15 minutter. Det er en god investering i ditt åndelige liv.

Politikeren Jesus

"Til alle de som sier at Jesus ikke var politisk, så er den uken de kristne kaller den hellige uken, et bevis på det motsatte. Det hele begynner med en innsettelsesparade, som inkluderer en direkte handling som handlet om korrupsjon og avsluttes med en offentlig henrettelse av Jesus som en fiende av staten.

Jesus døde for hele verdens synder, men det var ikke derfor Roma henrettet ham. Han startet en bevegelse hvor han ga løfter om å bytte om på rekkefølgen på denne verdens systemer. De folkene som hadde fordeler av dette systemet fjernet Jesus i den hensikt at de kunne opprettholde kontrollen.

Å tro på Jesu oppstandelse handler ikke om å tro at Jesus kan gi oss evig sikkerhet fra denne verden. Det er å stole på at den nye verden Jesus snakket om vil utstøte herskerne og autoritetene som synes å ha makten."

- Jonathan Wilson-Hartgrove (bildet), baptistpastor og en av grunnleggerne av Den nymonastiske bevegelsen. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Kristuslikhet

Peter Tabichi (bildet) er en stillferdig kenyaner som underviser barn i matematikk i den kenyanske landsbyen Pwani. Han må være et av de mest ydmyke og Kristus-like mennesker jeg har hørt om. Han er legbroder i fransiskanerordenen.

Peter lever et svært enkelt liv og bruker 80 prosent av lærerlønnen sin til å betale for at barna han er lærer for kan gå på skole.

Nylig vant han en pris - Global Teacher Prize - på en million amerikanske dollar. Prisen ble utdelt på en tilstelning i Dubai i forrige måned. Hva 36-åringen skal bruke pengene til? Hva tror du? Jo, han vil sørge for at tusenvis av afrikanske barn fra fattige familier får gå på skole i generasjoner som kommer.

Ære

Fra dagens tidebønn - midt på dagen: 'I Ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden,

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som det var i begynnelsen, så nå og alltid og i all evighet. Amen.

Hellige Herre Gud, hellige, sterke Gud, hellige udødelige, miskunne deg.'

(Fra 'Tidebønner gjennom året. Del II.' Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby)

Guds kjærlighet kaster ut all frykt

Vår naturlige tilbøyelighet er å vise Herren bare det vi føler oss komfortable med. Men jo mer vi våger å avsløre hele vårt skjelvende selv for ham, desto mer vil vi bli i stand til å merke at hans kjærlighet, den fullkomne kjærlighet, kaster ut all frykt.

Derfor, Herre, lover jeg at jeg ikke vil flykte, gi opp eller slutte å be, selv når alt virker nytteløst, når det virker som bortkastet tid og krefter. Jeg vil du skal vite at jeg elsker deg selv om jeg ikke føler meg elsket av deg, og at jeg håper på deg, selv om jeg ofte er fortvilet. La dette bli en liten død jeg kan gjøre med deg og for deg,  for å oppleve litt solidaritet med de millioner av mennesker i denne verden som lider langt mer enn meg.

- Henri Nouwen: Du er elsket. Luther 2019, side 115.

Den internasjonale Parkinsons-dagen

Det er dager for alt. I går var det den internasjonale Parkinsons-dagen. Den er verd å markeres for å få større fokus på forskning for om mulig å finne en kur mot denne progressive og uhelbredelige sykdommen.

Jeg har valgt å være åpen om min sykdom fra dag en. Hvorfor skulle jeg skjule at jeg er syk? Jeg gjør det for å være en støtte for andre som sliter med synlige og 'usynlige' lidelser, være en medvandrer.

Mr Parkinson er slett intet hyggelig bekjentskap. Han fratar meg bevegelighet, gjør meg ustø, skjelvende, begrenser min frihet, gjør meg redd til tider, sårbar, gjør meg frustrert over at jeg ikke lenger klarer mange hverdagslige ting, som av og til å kneppe en skjorte eller få på meg jakka eller knyte en skolisse.

Av og til gjør Mr Parkinson meg motløs, men mest fortvilet.

Men han har ikke klart å ta fra meg motet og livsgleden. Jeg håper ikke han klarer det.

Derfor fortsetter jeg å bekjempe ham. Blant annet med at jeg fortsetter å skrive, selv om ikke lenger kan skrive på 'vanlig måte', for håndskriften er borte for alltid. Jeg er lei meg for at jeg ikke lenger kan skrive notater. Og jeg bekjemper ham ved å fortsette å preke og undervise.

Du kan hjelpe meg med å bekjempe Mr Parkisons ved å invitere meg til å preke og ha seminar i din menighet. Jeg har tenkt å holde ut så lenge jeg kan! Det er en del ledige datoer i høst og til neste vår.

For meg er Gud blitt større, ikke mindre, siden jeg fikk Parkinsons. Mysteriet er blitt større, og forstår Emil Gustafson bedre, han som beskrev Gud på denne måten: Han heter Underlig.

Jo, Han er under også.

Jeg tror absolutt Han kan helbrede. Men jeg stresser ikke lenger med det. Jeg har lagt mitt liv i Herrens hender. Og der akter jeg å bli værende.

Men Gud er Underlig. Hvem kan forstå Ham fullt ut og kjenne Hans veier?

Livsordet mitt er blitt dette:

'Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke skal bli til skamme, men at Kristus, nå som alltid skal bli opphøyd for alles øyne gjennom det som hender med kroppen min, enten jeg skal leve eller dø. Å leve for meg er Kristus, og å dø er en vinning.' (Fil 1,20-21)

Nei, jeg er ikke der at jeg kan si alt dette, jeg er underveis og under opplæring. Ha tolmodighet med meg.

Hemmeligheter fra lønnkammeret, del 6

Bønnen 'Vår Far' har fått en fornyet aktualitet for meg, og da særlig det leddet hvor det heter: 'Og la oss ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde.'

I vår tid fremstilles modenhet oftest som en stigende prosess: oppover, herligere, bedre. Det er langt unna de flestes erfaring, og enda viktigere: langt unna Skriftens. I Bibelens og den åndelige tradisjonen er de avgjørende metaforene for modenhet av et annet slag. Som for eksempel: Den som mister sitt liv skal finne det.

Kampen i det åndelige livet må aldri romantiseres. Den ER en mørk natt. En opplevelse at alt tas fra meg. Den er akkurat så kritisk at alt virkelig står på spill. Det er sant at djevelen går omkring som en brølende løve. Fristelsens ørken og angstens Getsemane var en strid på død og liv.

Det begynner å nærme seg slutten på den store fasten. I fastetiden skjerpes våre åndelige sanser. Vi forstår at det pågår en kamp om vår sjel. Vi tar den åndelige kampen på alvor. Vi utfordres til å gå Jesu vei. Overgivelsens vei.

(fortsettes)