Hammerslagene som forvandlet Europa

Det er ingen tvil om at Gud reiste opp Martin Luther. Det er heller ingen tvil om at han var en mann av sin tid, med feil og mangler og skrøpeligheter - og synder.

Men han avdekket for tidens kirke sannheten om at mennesker 'ufortjent og av hans nåde blir  kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus.' (Rom 3,24). Det var påkrevet den gangen, som nå. Luthers gjenoppdagelse av denne bibelske sannheten brakte frihet for de bundne - i tusentalls - den gangen, som nå.

Det er det all grunn til å løfte frem igjen på selve Reformasjonsdagen, 31.oktober. Så i dag takker jeg Gud for Martin Luther.

31. oktober er dagen da Martin Luther publiserte sine 95 teser. Dette regnes som begynnelsen på Reformasjonen. Hammerslagene på slottsdøra i Wittenberg, ga gjenklang over hele Europa, og rystet ikke bare Romerkirken, men statsapparatet i en rekke land. Dette er en periode med store omveltninger - både politisk som religiøst. Det er en tid av forfølgelse, og oppstander. Reformasjonen var ikke bare et oppgjør med visse sider av Den romersk-katolske kirkes lære - men også av dens dominans - både politisk som religiøst. Paradoksalt nok har reformasjonen både fremmet eneveldige diktaturer og demokratisering. Reformasjonen gjorde den kristne tro mer personlig og inderlig, men samtidig har den fremmet sekularisering. Den førte også med seg protestantismens sykdom: splittelsene.

Det er forøvrig tankevekkende at Østkirken, Den ortodokse kirke, ikke har hatt noe behov for noen reformasjon.

Men det var gjenoppdagelsen av 'rettferdiggjørelsen' jeg ville løfte frem denne dagen, og samtidig få gratulere mine lutherske venner med dagen. Egentlig er det vel en dag for alle troende, som har sprungert ut fra reformasjonstreet, uansett kirketilhørighet.

I Luthers oversettelse av Rom 3,24 heter det:

'Vi holder for at mennesket blir rettferdiigjort uten lovgjerninger, ved troen alene.'

Om Luthers forhold til Bibelen kan mangt og mye sies, men her er hva han selv skrev om det å tolke Guds ord. Jeg har hentet sitatet fra Carl Fredrik Wisløff's bok: 'Martin Luthers teologi', hvor Wisløff innleder sitatet med følende: 'Å tolke Bibelen, det kan bare den som kjenner Kristus i troen, han som er Bibelens herre og dens egentlige budskap.' Så kommer sitatet:

'Når fortolkerne løper med uvaskede hender og føtter inn i de Hellige Skrifter, og bringer med seg sine menneskelige tilbøyeligheter og lar fornuften råde, som de selv sier - da faller de uunngåelig i alle slags villfarelser.'

Det er et Luther-sitat vel verd å ta med seg i det 21.århundre.

Når tale og liv blir ett

Å leve uten å snakke er bedre enn å snakke uten å leve. Den som gjør det første, gjør nytte også når han tier, mens den andre forårsaker elendighet også når han roper.

Men om tale og livsførsel er ett, utgjør de et bilde på all visdom.

- Abba Isidoros av Pelusium (død 435). Munk i klosteret Pelusion i det nordlige Sinai. 2000 av hans brev er bevart, den største brevsamling fra den tidlige kirken. Brevene er sjelesørgiske og vitner om hans store fortrolighet med Skriften. Sitert i 'Kysse spor' av Peter Halldorf. Luther 
forlag 2002, side 354.

Kristus - lyset

Lyset fra Forklarelsesfjellet innebærer at Kristi oppstandelse er virksom i oss allerede nå. Apostelen Peter, som opplevde forklarelsesunderet, taler i et av sine brev om hva det innebærer å være en kristen. Vi befinner oss i nattens mørke, men midt i dette mørket brenner en lampe. det gjelder å løfte blikket mot det lyset: 'til dagen gryr, og morgenstjernen går opp i våre hjerter.' (2.Pet 1,19)

Hvorfor søke langt borte det som finnes så nære? Det finnes tilfeller når vi forsøker å klare oss uten tillit og tålmodighet; vi krever tegn, under og synlige bevis. La oss i stedet med utholdenhet ta sikte på dette lyset, til morgenstjernen går opp i våre hjerter. Når vi står innfor Guds ansikt, kan vi se alt i Guds lys.

Se hvert menneske i det lyset, og vær forsikret om at selv hos dem som ikke kjenner Herren Kristus, gjenspeiles Skaperens bilde. Vår neste er ikke alltid den mest sympatiske, men det er det prøvede mennesket som kommer i vår vei. Og det er ikke bare den vi spontant synes om, men også den vi står likegyldig innfor, som vi burde betrakte med Jesu øyne.

Se den kristne broderen i det lyset. Se ham i første rekke som en bærer av Herren Kristus. Hold opp med å klage over det negative, som kanskje finnes hos ham, og se i stedet på det lille lyset, gudsgnisten som finnes i hans indre. Ingenting fornyer oss som å oppdage det levende håpet som finnes hos Guds vitner.

La oss se på oss selv i Kristi lys. I stedet for å kapitulere innfor det onde i oss, de mange hindringene (og slike finnes det alltid), la oss legge av den tunge byrden. For mange gir skriftemålet, forsoningens sakrament, muligheten til å legge fra seg alt, og ta imot tilgivelsen og leve i den. Skyldfølelse hjelper oss ikke å leve, det gjør bare Kristus, som ber i oss.

- Bror Roger av Taize. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Du blinket til meg i natta

Herre, du har visst begynt å henge opp noen stjerner på himmelhvelvingen din. Jeg så et par i natt. De blinket til meg i den ravnsvarte natta, mens smertene jog som sylskarpe paserspisser gjennom fingerhjertet.

Pynten din er ikke som det glorete innpakkingspapiret, og den avsindige julemusikken, som serveres lenge før advent. Det er alltid ekte det du holder på med. Du lager aldri kopier. Alt er originalt.

Det lyste så rent og pent på nattehimmelen.

Jeg følte meg ikke så liten i natt, Herre,
jeg følte meg sett.
Du blinket til meg.

Gjøvik natt til 29.oktober 2019
Bjørn Olav Hansen

Ekte levd liv

Jeg klarer ikke å slippe tak i noe som Inge Eidsvåg, tidligere rektor ved Nansenskolen på Lillehammer skrev om Mahatma Gandhi, i Vårt Land lørdag. Eidsvåg, som jeg var så heldig å ha som gjest under en gudstjeneste mens jeg var pastor i Raufoss baptistkirke, skrev om Gandhi i forbindelse med at 150 år siden 'mannen i lendeklede' ble født. På Raufoss intervjuet jeg Inge Eidsvåg om hans forhold til tvil og tro. Det glemmer jeg aldri.

Hva kan vi lære av Gandhi, spør Eidsvåg, og trekker frem flere ting. Det jeg ikke klarer å slippe tak i, er dette:

'Når han ble spurt om hva som var hans budskap til verden, svarte han: "Mitt liv er mitt budskap." Idealer som ikke nedfelte seg i levd liv, var for ham lite verdt.'

Troverdigheten forsvinner jo når liv og lære spriker. Når det vi gjør slår ihjel ordene våre. Hva er vitnesbyrdet vårt verdt da?

Jeg er blitt redd de store og sterke ordene. Da er det bedre å leve enkle, autentiske liv, liv med sprekker og sår, ekte liv.

Jeg ber om at livet må være budskapet mitt.

En bønn om dagene som går

Dagene løper av gårde, Herre, stadig fortere. Jeg skulle ønske jeg kunne hengsle en av dem av, som en dør, og skue inn i evigheten. For der står tiden stille. Du, Herre, lever i et evig nu.

Men ubønnhørlig tikker klokken. Av og til høres det ut som dundrende slag når viseren beveger seg. Det er da jeg oppdager at jeg er dødelig.

Livet renner ut som sand i barnenever.

Men hos Deg, finnes Kairos-øyeblikkene.
Tidens fylde. Tiden da Du griper inn -
og gir oss en smak av evigheten.

Der Du er - Alfa og Omega.
Begynnelsen og slutten.
Evigheten - det er lenge det.
Der finnes ingen klokker som tikker.

Skrevet tidlig om morgenen, mandag 28. oktober 2019
Bjørn Olav Hansen (c)

'Jeg var sulten, og dere ga meg mat'

Gud har rørt ved mitt hjerte når det gjelder de slaviske nasjonene. En kjærlighet, særlig til Russland, Ukraina, Hvite-Russland, Serbia har fulgt meg helt siden jeg ble en kristen i 1972. Derfor følger jeg ivrig med på hva Gud gjør i disse nasjonene.

De siste dagene har jeg fulgt med på en reise som Eric Mock fra Slavic Gospel Association har foretatt blant annet til noen landsbyer i nærheten av Minsk, hovedstaden i Hvite-Russland. Her har han truffet pastorparet, Sergeij og Natalia.

'Hva gjør du når du har åtte barn og har omsorg for ti fosterbarn, og du er pastor for en menighet som ligger vegg i vegg med ditt eget hus,' spør Eric Mock og svarer: 'Mer!'

Sergeij og Nadia i den lille baptistmenigheten de er pastor for sørger også for å rekke ut en hånd til 10 fattige familier i nabolaget. Både med mat, klær og deler Guds ord med dem.

Og som om dette ikke var nok, hjelper de også et barnehjem i nærheten. Alt dette er mulig gjennom den støtten de får fra tofaste givere  i Slavic Gospel Association, en misjonsorganisasjon som ble stiftet i 1934.

Noe er på gang i Norge - en ny bønneglød

I dag er det Norges nasjonale bønnedag! Visste du ikke det, sier du kanskje? Da er du i selskap med mange andre. I likhet med Kristi himmelfartsdag er Bots- og bededagen en de glemte kirkelige høytidsdagene. Før i tiden ringte kirkene landet rundt med stormklokken - den som varslet at fare var på ferde - lørdagen før, slik at man ikke glemte å komme i kirken søndag. For å omvende seg og be for landet. Ikke slik lenger i Norge. Knapt noen menighet - heller ikke frikirkelige - markerer bots- og bededagen.

Da er det ganske annerledes i vårt naboland Sverige.

I Sverige har oppslutningen om landets egen nasjonale bønnedag, som er lagt til Sveriges nasjonaldag, blitt større og større. I år ble det bedt i 158 kommuner. Mer enn 200 bønnemøter be holdt. Flere tusen deltok.

Men det skjer noe i Norge også! Noe er på gang!

Pastor Sten Sørensen, styreleder for Sarons Dal, har sammen med Nasjonalt bønneråd, tatt initiativ til nasjonale bønnefrokoster lørdagen før bots- og bededagen. I år er det andre året dette skjer, og det er et flott tiltak, som Sten skal ha stor takk for. Kanskje det ut fra disse bønnefrokostene kan bli født frem en større bønnenød for å be for Norge, og at vi nok en gang som nasjon kan samles rundt en stor nasjonal bønnesatsning, og fortsettes i sporene til bønnefolket som gikk foran oss. Men det tror jeg bare Gud kan skape ved at Gud legger ned en bønnenød i norske kristne. Kanskje må det en rystelse til?

Det skjer andre gledelige ting også. Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud opplever rekordoppslutning. Det arrangeres flere bønnekonferanser i landet, blant annet i Trondheim, hvor jeg tror Gud skal reise opp et nasjonalt bønnealter og samlingene med Roy Godwin har samlet fulle hus i by etter by. I flere byer er det satt av egne bønnedager. Jeg har hatt gleden av å tale på slike bønnedager både i Trondheim og Askim flere ganger.

Og så har vi bønnesenteret i Levanger, og bønnehusene i flere byer og bygder, samt klostrene og kommunitetene, hvor det bes mye. Og bønnegeneralen Håkon Fagervik tenner bønnegløden i mange norske byer.

Så det er mye å takke Gud for.

Men jeg lengter etter at Gud reiser opp en bønnehær i Norge som stormer himmelen for Norges land og folk. Vi ser allerede antydningen til det!

Gud er på ferde i Norge!

Kampen for tros- og samvittighetsfriheten

Jeg tilhører en kirkelig tradisjon som helt siden begynnelsen har kjempet for, ja, vært en ledende pådriver for tros-og samvittighetsfrihet. Men det har kostet. Det har vært en blodstenkt vei, og mange av våre har lidd martyrdøden.

I morgen - på bots-og bededagen - markeres den internasjonale dagen for religionsfrihet. Det er det mange grunner for. Kampen for tros- og samvittighetsfriheten er slett ikke over. Mange betaler for den med sine liv fremdeles. Fortsatt forfølges og fengsles baptister for sin tros skyld, for eksempel i Sentral-Asia og vi må helt tilbake til den første kristne tiden for å finne en lignende forfølgelse av dimensjoner som den vi opplever i dag.

Reformasjonstiden bød på litt av hvert! På den ene siden ga den lys over Skriften, og vidunderlige sannheter som rettferdiggjørelsen av tro alene, ble gjenoppdaget, men denne tiden er også et mørkt og ikke minst blodig kapittel hva forfølgelse av annerledestenkende angår. Det gjaldt særlig forfølgelsen av de som foraktelig ble kalt gjendøpere - anabaptister.

Den fremste til å forsvare tros- og samvittighetsfriheten blant døperne var Balthasar Hubmaier (bildet). Den tyske teologen skrev en rekke bøker, blant annet om dåpen, men også en bok med tittelen: 'Om kjetterne og dem som brenner dem.' Her hevder Hubmaier at de som sto for forfølgelsen - Den romersk-katolske, Den lutherske og Den reformerte kirke- var de største av alle kjettere fordi de handlet i strid med Jesu lære og eksempel. Balthasar Hubmaier led martyrdøden. Han ble brent på bålet i Wien i 1528.

Men Hubmaier stod ikke alene i kampen.

Menno Simons var en annen. Det er fra ham mennonitene har fått navnet sitt fra. Mennonitene er en gren av døperbevegelsen under reformasjonstiden. Den tidligere romersk-katolske presten var sylskarp i sin kritikk av forfølgerne:

"Herre, dersom det er sant at denne enorme kirken er din hellige kirke, din brud og din kropp, slik den skryter av å være, da må vi i sannhet kunne hevde at du er fyrste, brudgom og overhode for en redselsfull og avskyelig bande med mordere som søker etter uskyldig blod av dem som med alvor søker, frykter, elsker og tjener Gud."

Hvordan kunne det hele gå så galt at den kirken som ble forfulgt, og som likevel opplevde en slik eksplosiv vekst i den første tiden, endte opp med å forfølge andre kristne? Forenklet ligger svaret i den vanhelliige sammenblandingen med stat og kirke. Når den romerske keiseren blir kirkens overhode skjer det store endringer. Kirken går fra være undertrykt til å bli undertrykker. Det er noe med makt, som ikke er forenelig med Jesu lære og liv, og det er noe med makt som korrumperer - forderver.

Her om dagen ble jeg kalt 'svermer'. Det er et av skjellsordene Martin Luther brukte om de foraktelige 'gjendøperne'. Det ble sagt av en annen kristen. Det var ikke ironisk ment, eller sagt med en humoristisk snert, men ment som det det var: svermer.

Vi har visst et stykke vei å gå før vi omtaler hverandre respektfullt, og ikke minst anerkjenner hverandre som Guds barn. Men heldigvis har det skjedd mye positivt. Denne søndagen feirer danske baptister at det er 180 år siden de første dansker ble døpt med troende dåp. Det skjedde ikke uten motstand. De elleve menn og kvinner måtte døpes utendørs i djupeste hemmelighet, og flere av baptistenes ledere ble forfulgt og fengslet. Barna deres ble med politiets bistand tvangsdøpt. Det er bare 180 år siden. I Norge ble også de første baptister forfulgt.

På denne dagen må vi huske alle de som forfølges for Jesu navns skyld. De er tusener på tusener i land etter land. Også i Europa. La oss be for dem.

Motta Jesu kjærlighet

"Jesus vil at vi skal motta den kjærligheten han tilbyr. Han vil ingenting mer enn at vi lar ham elske oss og nyter den kjærligheten. Det er så vanskelig siden vi alltid føler at vi må fortjene kjærligheten som tilbys. Men Jesus tilbyr oss sin kjærlighet, ikke fordi vi har gjort oss fortjent til den, men fordi han har bestemt seg for å elske oss uavhengig av noen innsats fra vår side. Vår egen kjærlighet til hverandre må flyte fra den 'første kjærligheten' som vi får helt ufortjent."

- Henri Nouwen: Du er elsket. Luther 2019, side 316.

Skjøre vennskap

Vennskap er noe av det vakreste som finnes, og noe av det skjøreste. For vennskap viser seg først når venner virkelig trengs. Kjærlighet må omsettes, ellers blir det er kvalmende ord. Det underlige er at de som kaller seg en venn, forsvinner når det er størst behov for dem. Da blir de med ett stille.

En bekjent av meg, en høyst aktet og kjent mann, hadde mange mennesker rundt seg. Han var en kjent kristen taler, organisator, godt likt. Så skjer det en ulykke. Han faller ned fra et stilas og resultatet var at han fikk store lammelser i kroppen. En lang og ikke minst smertefull rehabiliteringstid ligger foran ham. Over natten forsvinner alle hans venner. Ingen kommer på besøk. Til å begynne med ringer noen få av dem. Så slutter også de å ta kontakt. Det blir stille. Veldig stille. Sammen med sin kone kjemper han for å få livet tilbake.

Han kommer seg så smått igjen. Men han er veldig redusert. Avhengig av rullestol. Ingen tilbyr seg å trille. Han er etterlatt alene. Før var han omsvermet av mennesker som solte seg i glansen av å kjenne ham. Som kronisk syk er han ikke verd noe mer, annet enn som et objekt som det skal bes for til helbredelse, når han av og til har krefter nok til å overvære en gudstjeneste.

Men han er ingen bitter mann. Han går djupere med Gud enn de fleste. Men han har lært at venner ikke nødvendigvis er venner, når man blir syk.

'... jeg var syk, og dere så til meg.' (Matt 25,36)

Jeg har selv erfart at venner forsvant da jeg fikk Parkinsons. Venner som sto meg nær. Det er noe med sykdom, og ikke minst kronisk sykdom, som støter mennesker fra deg. Det er noe med sykdom som gjør at du ikke er regnet med lenger. Derfor er jeg glad for at det finnes menigheter som fortsatt inviterer en skjelvende mann. Det sier mye om dem. Ikke minst at det fortsatt er bruk for mennesker med kronisk sykdom.

15 tegn på en åndelig oppvåkning

1. En økende tendens til å la ting skje, fremfor å få ting til å skje.

2. Smiler oftere.

3. En følelse av å være forbundet med andre og med naturen.

4. Blir ofte overveldet av episoder hvor man blir satt pris på.

5. En tendens til å tenke og handle spontant istedet for ut av frykt basert på tidligere erfaringer.

6. En umiskjennelig evne til å nyte hvert øyeblikk.

7. En manglende evne til å bekymre seg.

8. En manglende interesse for konflikter

9. En manglende interesse av å tolke andres handlinger.

10. En manglende interesse for å dømme andre.

11. En mamglende interesse for å dømme seg selv.

12. Å gjenvinne evnen til å elske uten å bli gjengjeldt.

13. En hunger etter Guds ord.

14. En lengsel etter å be.

15. En lengsel etter enhet.

Barn av danske baptister ble tvangsdøpt med politiets hjelp

Førstkommende søndag er det ganske nøyaktig 180 år siden, de første dansker ble døpt med troendes dåp. Elleve menn og kvinner gikk utenfor Københavns bymurer og ble døpt i all hemmelighet i Lersøen. I dag er dette en gressplen i en park.

Dåpshandlngen måtte foregå i djupeste hemmelighet. Dåp utenfor Den danske Folkekirken var forbudt. I de ti årene som fulgte, frem til Danmark fikk religionsfrihet, ble baptistenes ledere forfulgt og fengslet og deres barn tvangsdøpt med politiets hjelp. Danmark fikk religionsfrihet i 1849 da den danske grunnloven ble vedtatt.

Lederen for de danske baptistene, P.C Mønster, ble arrestert hele fem ganger, i årene 2839 til 1845, og satt tilsammen to år i fengsel for sin tro og overbevisning. Respek for mennesker med en annen tro enn den lutherske, og som våget å handle på deres overbevisning var dermed med på å bane vei for religionsfriheten i Danmark.

De som lot seg døpe var helt alminnelige mennesker, som var kommet til tro på Jesus, og tok konsekvensen av sin overbevisning. I dag er Baptistkirken i Danmark et nettverk av femti selvstendige menigheter, med mer enn 5.000 døpte medlemmer.

Foto: Baptistkirken i Danmark.

Ble en åndelig far tross stor kroppslig svakhet

I forbindelse med gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet i går kveld feiret vi minnet om staretsen Ambrosios av Optina (bildet), en av Russlands hellige som har vært av en stor inspirasjonskilde for mitt eget åndelige liv. Jeg lærte ham først å kjenne gjennom biografisk materiale som omfattet forfatterskapet til Fjodor Dostojevskij og Leo Tolstoj, som jeg leste på slutten av 1970-tallet, og begynnelsen av 1980-tallet.

En starets er i den russiske tradisjonen en åndelig veileder med en spesiell karismatisk utrustning, særlig evnen til å skille ånder og den profetiske gaven.

Han het opprinnelig Alexander Michaelovitsj, og ble født i 1812. Dårlig helse preget ham allerede som barn, og satte sine tydelige begrensninger. I tenårene ble han oppfordret av sin åndelige far til å gå i kloster. Og ikke et hvilker som helst kloster. Vi snakker om det berømte Optina-klosteret, som ligger nesten tretti mil sør for Moskva. Dette klosteret har fostret noen av de mest fremstående staretsene i Russland. Den mest kjente var sannsynligvis Ambrosios.

Da han kom dit, traff han to betydningsfulle staretser i sin samtid - Leonid (1762-1841) og Makarios (1788-1860) - og ble deres disippel.

Han ble kjent for en ømhjertet og barmhjertig munk. Han brukte ikke sin visdom og åndelige innsikt til å dømme andre, men delte andre menneskers lidelse. Et av hans favorittord fra Bibelen, hentet han fra Romerbrevet: 'Vet du ikke at det er Guds godhet som driver oss til omvendelse.'

Da Makarios døde i 1860, ble Ambrosios  Optina-klosterets åndelige far. Det til tross for stor kroppslig svakhet. Han ivret etter å gi støtte til samfunnets marginaliserte. Om Ambrosios sa man: 'I Ambrosios åpner kjærlighetens bunnløse djup seg for hvert menneske.'

Om kvelden den 23.oktober 1891 dør Ambrosios. På hans gravstein står disse ordene fra Bibelen:

'For de svake er jeg blitt svak for å vinne de svake. For alle er jeg blitt alt, for på alle mulige måter å frelse noen.'

Ganske enkelt genialt

Genialt! Ganske enkelt genialt! To nonner utfordrer hele den mektige amerikanske våpenlobbyen og våpenindustrien, og vinner viktige seire.

Det var så oppmuntrende å lese Asle Finnseth's reportasje i Vårt Land lørdag! Den utrolige historien om de to nonnene - søster Judy og søster Val, begge 77 år gamle, viser til fulle at kjærlighet til Gud gjør oppfinnsom. Men det slår meg: det må til noen skikkelige kvinnfolk for å finne løsninger på galskapen i denne verden.

Nå skal ikke jeg ødelegge leseopplevelsen ved å fortelle deg alt i den velskrevne artikkelen til journalist Finnseth, om du ikke har lest den, men bare gi deg en smakebit.

Det geniale med de to nonnene er at de kjøpte aksjeer i selskaper som produserer våpen, slik at de kan utøve innflytelse innenfra og forsøke å få til endringer. Hvorfor har ingen tenkt på det før? Det måtte til noen nonner. Om det nytter? Hør bare:

Ved generalforsamlingen til Sturm Ruger, USAs største produsent av skytevåpen til privat bruk, 8.mai i fjor, fremmet nonnene et resolusjonsforslag som handlet om begresninger av skader assosiert med våpenprodukter. Som forslagsstillere eide de bare 0,009 prosent av i alt 17 millioner aksjer. Men hvis resolusjonen fikk flertall, ville Sturm Ruger & Co Inc få forelagt tre krav:

* Å utrede selskapets risiko for tap av omdømme og inntekter knyttet til våpenvolden i USA.

* Å bevise at selskapet følger med i, og registrerer voldsepisoder der Rugers rifler, revolvere og pistoler blir brukt.

* Å dokumentere hva selskapet gjør for å utvikle og produsere sikrere våpen og våpenprodukter.

Ingen trodde resolusjonen skulle bli vedtatt. Bortsett fra de katolske nonnene. Men hele 69 prosent stilte seg på nonnenes side! Resolusjonen ble vedtatt.

Det nytter!

Og det er det virkelig behov for. Hør bare:

* Hvert år drepes i snitt 36.383 amerikanere med håndvåpen.
* USA har 25 ganger flere drap med håndvåpen per år enn andre høyinntektsland
* Håndvåpen er den nest hyppigste dødsårsaken i USA
* Nærmere en million nålevende amerikanske kvinner har blitt skutt eller skutt mot av partneren.
* 58 prosent av voksne amerikanere oopgir at i løpet av livet sitt har enten de selv, eller noen de har omsorg for, opplevd vold med håndvåpen.

Et liv i sårbarhet

Parkinsons er noe langt mer enn at man er stiv i kroppen, og skjelver, er ustø og har smerter. Det innebærer også en sårbarhet. Gjennom min egen sårbarhet har jeg fått nye øyne å se med.

Hver av oss bærer på vår egen historie. Vårt eget mørke. Vår egen redsel. Tap. Ensomhet. Jeg er blitt mye mer forsiktig med å ha så sterke meninger om andres liv. Vi kjenner ikke deres kamper. De lange nettene. Nederlagene.

Derfor vil jeg lytte mer. Være stille. Mindre bombastisk. Spørre mer. Ikke komme med lettvinte og raske svar. Holde en hånd. Tørke en tåre.

For jeg trenger det samme.
Noen som ser meg.
Er min venn.
Holder min hånd.
Tørker mine tårer.

I går leste jeg på nytt Jesu ord i Matt 25, om å se Jesus i de fremmede, de sultne, de tørste, de syke, de fengslede. Det er veldig radikale ord.

'Når så vi deg syk,' er et av spørsmålene som stilles. Da svarer Jesus: 'Det dere gjorde mot en av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.'

Vil du gjøre noe for Jesus? Ha omsorg med mennesker som er syke.

En av de tingene jeg er blitt så var for på grunn av Parkinsons er høye lyder og sinte, strenge stemmer. Da kan jeg bli redd. Slik var det ikke før. Men nå reagerer jeg på hardhet. På de som vil andre vondt, men også på de som tviholder på at de har rett. På den andre siden blir jeg så rørt av raushet, omsorg, ømhet.

Tro om det ikke er rausheten, omsorgen og ømheten som forandrer et menneskeliv, ikke rettroenheten?

Skjønnheten skal frelse verden, sa Dostojevskij.

Takk for skaperverket

Takk skal du ha, min Herre,
for fjelene,
for forlatte daler,
for fremmede øyer;
for en susende vind,
og for gjennomskinnelige netter,
og for daggryet
og skjønnheten i en ny dag.

- Johannes av Korset
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Hverdagslivets gode rytme

Jeg elsker hverdagslivets rytme! Det er jo hverdager som det er flest av.

May Sissel og jeg har lagt en begivenhetsrik helg bak oss, den siste overnattingshelgen vi er borte fra vårt eget hjem, dette året. Så fint å kunne avslutte den delen av reisevirksomheten vår sammen med gode venner i Sannhetens Ord Bibelsenter i Slemmestad. Det er femte året på rad vi har en bibelhelg sammen med dem, og det blir en neste år også. Det gleder vi oss allerede til! Et stillferdig, hellig Gudsnærvær preget møtene.

Gårsdagen ble relativt hektisk. Vi reiste hjem fra Slemmestad til et møte med hjemmesykepleien, koordinatoren min og ergoterapeuten. Det er en del ting som skal til for å få hverdagene mine til å fungere. Og nå settes det igang noen nye tiltak. Jeg skal blant annet ha hjemmesykepleie to ganger om dagen, i stedet for en. De kommer for å sette insjeksjoner med insulin. Det klarer jeg ikke lenger selv. Så er noen nye hjelpemidler på plass og det kommer noen flere. For at hverdagene mine skal bli best mulig, med de begrensningene jeg har.

Så bar det rett til fysioterateuten min. Hun er en stor, medvikende årsak, til at jeg i det hele tatt klarer å stå på beina. Men det er en smertefull behandling, oftest med en nedtur dagen etterpå, da smertene er store og det blir noen tårer. Dagen ble avsluttet med tidebønn sammen med gode venner i det lille fellesskapet vårt. Det var så godt å se våre nære venner igjen.

Så har jeg startet på tirsdagen. Selvfølgelig med  å brygge meg en kopp Yorkshire-tea. May Sissel har tent opp i ovnen. Vi skal spise frokost, så følger nye tidebønner, en god bok og kos med bikkja. En ørliten handletur blir det også.

Dette er livet! Jeg elsker det, og er takknemlig for hver dag jeg er oppegående.,Det er ingen selvfølge med min sykdom. Nå starter snart det nye kirkeåret. Som mange av dere vet lever jeg med i kirkeårets rytme. Den rytmen er god.

Så håper vi 2020 smiler til oss, at at kroppen fungereret år til. Jeg vet jo at det kommer en dag da kroppen sier nei til mer reising, men jeg er ikke der nå, så vi ber om nye åpne dører til menigheter som våger å invitere en skjelvende mann til å preke eller holde seminarer. Det er bare å ta kontakt.

I mellomtiden skal jeg kose meg med hverdagslivets gode rytme - og mange kopper med Yorkshire tea.

Jesus - døden og livet

"og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø." (Joh 11,26)

Jesus kom for å gi menneskene liv. Hver den som tror på ham, skal få evig liv. Han er livets vann og livets brød, kommet for å gi oss liv i overflod. Og videre, fordi han først og fremst var villig til å dø, har han  også blitt oppstandelse og liv for oss.

I en tid av vanskeligheter og nd er det livet vi klynger oss til, fordi det er livet som teller mer enn noe annet for oss. Under de japanske bombeangrepene på Nanking var døden og ødeleggelsene gruvekkende. Der hvor det tidligere hadde stått vakre hjem, fantes det nå bare grushauger.

- Er det noen begravd under dem, var det spørsmålet som var i alles tanker.

Plutselig begynte det å røre seg i en av grushaugene. En bjelke ble kastet til side, og en mann kom vaklende fram,  idet han ristet av seg murpuss og knuste takstein. Han greide det, fordi han enda var i live.

Det er ved Jesu liv at vi lever, et liv som har bestått dødens prøve. 'Frykt ikke! jeg er den første og den siste og den levende, og jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og til døsriket.'

Det er tryggest å sette sin lit til en Gud som oppvekker de døde.

- Watchman Nee i 'Brød i ørkenen', Ansgar forlag 1977, side 231-232

Tyrkiske soldater dreper kurdiske politikere og svilister

Hevrin Khalaf, en kvinnelig politiker som arbeidet for å forene kurdere, arabere og kristne, er blant de ni som tyrkiske grupper henrettet i den nordøstlige delen av Syria i helgen.

35 år gamle Hevrin Khalaf, som var generalsekretær for et kurdisk parti, ble dratt ut av bilen hun sattt i sammen med sjåføren sin, av en gruppe med tyrkiske soldater, og regelrett henrettet. Det forteller en representant for den politiske grenen av det kurdisk demokratiske partiet.

Hevrin Khalaf var ikke soldat, men sivillist. Hun var ubevæpnet, og henrettelsen er nok et bevis på den tyrkiske statsmaktens terror mot den kurdiske sivilbefolkningen. De skal også ha henrettet ni sivilister, alle ubevæpnet.

Mennesket Jesus

'Jeg er aldri Gud så nær som når jeg er underveis,' sa Lille søster Magdeleine av Jesus (bildet).

Det er en kvinne jeg er blitt så glad i. Hun utstrålte så mye av Jesus. Vel kjent med sykdom og lidelse.

Hennes biograf, Angelika Daiker, skriver at Lille søster Magdaleine var grepet av Guds lidenskap for menneskene. Hun utlegger inkarnasjonens mysterier i alle dets aspekter: barnet i Betlehem, Jesu skjulte liv i Nasaret, hans liv på veiene og hos menneskene, hans lidelsesvei...Hun ser alle aspekter av hans liv i lys av inkarnasjonen og Guds menneskelighet.

'Din vei: kjærligheten selv, som ble menneske i Jesus', skriver hun lillesøstrenes regel: 'Ditt oppdrag: gjøre plass for Jeus i ditt hjerte og i dine omgivelser, slik at han kan være Herre og Mester. Han vil selv ta hånd om dette oppdraget, du kan bare utføre det i ham og gjennom ham. Ditt navn: Jesu lille søster uttrykker hvem du lever for, hva som er meningen med ditt liv. Ditt kjennetegn: Kristi hjerte og kors, forbundet med hverandre, er tegn på din bestemmelse til kjærlighet og hengivelse. Jesus som forbilde innbyr til å ta ham på alvor i hans menneskelige skikkelse: Jesus, Guds sønn som ble menneske, levde i enkelhet blant menneskene, han hørte til blant dem i kjærlighet, det var hans glede å være blant menneskene. Han nølte ikke med å skjule sin guddommelige storhet og levde som menneske. Han ga vår menneskelige tilværelse en helt ny verdighet. Den som betrakter Jesus, kommer til å ligne han: vær saktmodige, fulle av kjærlighet, milde som Jesus.'

Syriske kristne - sviktet av Trump, i skvis mellom tyrkere og kurdere

Jeg har vært litt fraværende de siste dagene. Tankene og bønnene mine har vært et bestemt sted: hos kurderne og de assyriske kristne. Når disse linjene skrives er over 200.000 mennesker på flukt. Mange av dem våre trossøsken. Donald Trump lovte å være forfulgte kristnes fremste talsmann og skulle sørge for deres sikkerhet. Nå er hans politikk en sterkt medvirkende årsak til å de må flykte fra alt de har kjært og for sine liv - enda en gang.

Og kurderne, som heltemodig sørget for å bekjempe IS, blir sveket og må kjempe mot den tyrkiske militærmaskinen. Det er verdenssamfunnets takk for innsatsen. På en måte er Norge trukket med i Erdogans galskap. Tyrkia er jo et NATO-land som oss. Da hjelper det ikke om vi ikke lenger sørger for de sofistikerte våpnene Tyrkia bruker til å drepe med.

Kristne i Nord-Syria har all grunn til å være redde for å komme i skvis mellom tyrkiske og kurdiske styrker. Tyrkiske raketter har rammet flere byer med en kristen befolkning. Det dreier seg blant annet om landsbyen Ras al-Ayn og Al-Darbasiyah. I landsbyen Tal Jihan er en syrisk-ortodoks kirke skadet på grunn av et rakettangrep.

De siste 10 årene har kurderne vært de kristnes beskyttelse. Våre kristne trossøsken som flyktet fra drapsmaskinen IS, søkte tilflukt i de kurdiske områdene i den nordlige delen av Syria. Nå er de på flukt igjen. Hvor skal de vende seg? Donald Trump har sviktet dem. Kanskje kan de syriske kristne håpe på mer beskyttelse fra sine ortodokse venner i Russland?

Det vi kan gjøre er å be. La oss følge oppfordringen fra misjonsorganisasjonen Back to Jerusalem, og bruke de neste 30 dagene ti å be for denne forferdelige situasjonen, for våre syrisk-kristne venner, for kurderne, og for alle som lider.

'USA er evangeliets vugge'

Velstandsforkynneren Kenneth Copeland er nylig blitt intervjuet av Stephen Stang, som i sin tid startet Charisma Magazine og lenge var magasinets hovedredaktør. I intervjuet som ble offentliggjort i dag, hevder den svært kontroversielle Copeland, at USA er 'evangeliets vugge', at USA er 'ferd med å bli gjenfødt' og at kristne som ikke stemmer ved valget neste år, 'automatisk stemmer mot Guds vilje.' Og han legger til: 'Det er en stemme til den andre siden.'

Man skal ikke lese lenge før man forstår hvem 'den andre siden' er. Lenge før Trump ble president, hadde Copeland lagt hånden på skulderen til Donald Trump, og profetert om at Trump var den neste presidenten.

Problemene USA opplever, og uroen rundt president Trump, skyldes, om vi skal tro Copeland, at USA er midt inne i en fødsel, og da er det riene man nå kjenner.

Sist jeg leste min Bibel så leste jeg at Jesu fødsel fant sted i Betlehem. Krybben var å finne i en stall. Evangeliets jordsmonn befinner seg i det eneste land som Bibelen omtaler som utvalgt og hellig, og den apostoliske kirke fantes lenge, lenge før det fantes noen forente amerikanske stater. Og kirken blomstret i Midt-Østen, i land som er mye, mye eldre enn USA.

Men så feil kunne jeg altså ta.

I fotsporene til Frans av Assisi - en profetisk røst for vår tid, del 3

Det er mulig å lære seg en spesiell religiøs sjargong, og bløffe seg til et hellig liv. Ikke slik med Frans av Assisi. Han levde som han lærte. Frans er et talende eksempel på noen som trodde mer på handling enn på sine ord. I sine mange stunder hvor han var alene med Gud, når han var sammen med sine disippler eller når han talte for store skarer av mennesker rettet han ofte en kritisk pekefinger mot seg selv og sine egne feil og mangler i stedet for å være opptatt av andres synder.

Frans hadde begge beina på jorda, mens hans hjerte ved himmelvendt. Han var et virkelig menneske. Et barn av sin tid. På godt og på vondt.

Samtidig var han brennende og radikal. Han gikk ikke på kompromiss med sin tro og sin overbevisning. Den var ikke til salgs. Hans tro gav seg utslag i en brennende og inderlig kjærlighet til Gud. Hans mange biografer forteller om en rekke hendelser som understreker dette, hendelser mange av oss ville anse som litt merkelige. Som denne:

En natt våknet innbyggerne av en svært oppstemt Frans. Han var ikke i feststemning på grunn av litt for mye vin, slik han opptrådte i sin vellystige ungdom, og kom ravende hjem syngende med sine venner.

Denne natten hadde den ensomme Frans i stedet blitt slått av månens majestetiske skjønnhet der den hengte på en nattsvart stjernehimmel. Frans ble så overveldet av stundens skjønnhet og ville at hele verden skulle se det han så!

Han smøg seg inn i byens kirke, klatret opp i klokketårnet oh begynte å ringe med kirkeklokkene for harde livet.

'Løft blikket, mine venner', ropte han ut de nysgjerrige og søvndrukne naboene. 'Løft blikket. Se på månen!'

Kanskje flere av oss burde bli grepet av en slik 'galskap'. Kanskje blir alt for mye ved livet selvfølgeligheter?

fortsettes

Ekte omsorg

Det åndelige livets store hemmelighet, livet til Guds elskede sønner og døtre, er at alt vi opplever - det være seg glede eller tristhet, lykke eller smerte, helse eller sykdom - kan være en del av reisen mot en fullstendig realisering av vår menneskelighet. 

Det er ikke vanskelig å si til hverandre: 'Alt som er godt og vakkert leder oss til Guds barns herlighet.' Men det er veldig vanskelig å si: 'Men visste du ikke at vi alle må lide og slik komme inn i hans herlighet?' Uansett betyr ekte omsorg en villighet til å hjelpe hverandre med å gjøre vår sønderbrutthet til en port til glede.

- Henri Nouwen: Du er elsket. Luther 2019, side 313.

Hvordan en preken blir til

I dag fikk jeg lyst til å skrive om hvordan jeg forbereder meg til mine prekener. Nå er vi predikanter forskjellige, så jeg kan bare fortelle hvordan jeg gjør det. Jeg kan ta utgangspunkt i den bibelundervisningen jeg skal ha i Sannhetens Ord Bibelsenter lørdag og søndag denne uken.

Forbedelsene til denne helgen startet i vår. Da begynte jeg å søke Herren i bønn, for om mulig å få klarhet i hva Han ønsker at jeg ska si. Hva ligger på Hans hjerte? Ofte vil jeg da reise til et av mine bønnesteder, hvor jeg kan være i stillhet. I stillheten lytter jeg til Guds stemme, og over noeu uker, kommer det gjerne noen setninger, som jeg arbeider videre med. Jeg ber over dem, smaker på ordene jeg har fått, og begynner så smått å skrive ut noen disposisjoner. Har jeg fått en bibeltekst, begynner jeg å jobbe med den. Leser den under bønn. Går så eksegetisk til verks. Leser flere oversettelser. Studerer enkelte av ordene på en av grunntekstene. Ber.

Dette kan pågå i noen uker. Så legger jeg alt til side. Lar det modnes. Søker Herren. Underveis kan det skje endringer. Ting kommer på plass etter hvert.

Så, noen uker før jeg skal ha undervisningen, starter skriveprosessen. På grunn av Parkinsons tar det ekstra tid. Det blir mange feil som skal rettes. I dette tilfellet brukte jeg en og en halv uke med flere timers arbeid hver dag. Sluttresultatet: 76 A-4 sider med tekst. Skrevet med en finger for det meste, de andre figrene er for stive og med litt kjærkommen hjelp fra min kone.

Nå skal jeg ha undervisningen. Det gleder jeg meg veldig til, men jeg kommer sikkert til å plage meg med spørsmål som:

* fikk jeg sagt det jeg hadde på hjertet?
* sa jeg noe feil?
* var det tydelig nok så alle forstod?
* såret jeg noen?

Alt dette må jeg overlate til Gud. Jeg er bare et menneske, med feil og mangler og synder.

Å vise omsorg

"For å vise omsorg må vi tilby vårt eget sårbare jeg til andre som en kilde til helbredelse. Å vise omsorg for de aldrende innebærer derfor først og fremst å komme i nærkontakt med ditt eget aldrende jeg, å kjenne på din egen tilmålte tid og erfare bevegelsene i din egen livssyklus. Fra dette aldrende jeget kan helbredelse komme, og andre kan inviteres til å legge av seg sin lammende frykt for fremtiden.

Så lenge vi tenker at det å vise omsorg bare handler om å være snill og vennlig mot gamle mennesker, besøke dem, ta med en blomst eller kjøre dem et sted, er det lett å glemme hvor mye viktigere det er at vi er villige og i stand til å være til stede for dem vi viser omsorg.

Og hvordan kan vi være helt til stede for de eldre når vi gjemmer oss for vår egen aldring? Hvordan kan vi lytte til deres smerte når deres historier åpner sår i oss som vi prøver å dekke over? Hvordan kan vi tilby kameratskap når vi ønsker å holde vårt eget aldrende jeg ute av rommet, og hvordan kan vi forsiktig berøre de sårbare punktene i gamle menneskers liv når vi har pansret vårt eget sårbare jeg med ferykt og blindhet? Først når vi går inn i solidaritet med de aldrende og snakker ut fra felles erfaring, kan vi hjelpe andre å oppdage alderdommens frihet."

- Henri Nouwen: Du er elsket. Luther 2019, side 312.

Ingen gudstjeneste i kveld

På grunn av sykdom blir det ingen gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet i kveld. Velkommen tilbake neste onsdag kl.18.00.

Foto: Kurt Urholt.

Kappes om å hedre hverandre, del 23: Bente Sandtorp

Hvordan hadde Guds rike klart seg uten de kvinnelige pionerene? Helt siden begynnelsen har den kristne kirke vært velsignet med kvinner med mot, modenhet, klokskap, utholdenhet. En sllik kvinne er Bente Sandtorp (bildet). Hun er en av Baptistsamfunnets visjonære ledere.

Det er så mye godt som kan sies om Bente Sandtorp. Hun har gjort en betydelig innsats som menighetsplanter på Grønland i Oslo. Det er en krevende oppgave, med både opp- og nedturer. Men Bente har stått i det, på de gode dagene og de ikke fullt så gode dagene - og sett resultater. Home Church er kommet for å bli.

Så Bente har satt spor etter seg i form av en levedyktig menighet. Men det er noe annet jeg også vil trekke frem, og det er hennes tilstedeværelse. Bente er der for andre. Ser andre, og er med på å løfte og bekrefte, ikke bare som pastor, men også i hennes arbeide blant studentene ved Høgskolen for ledelse og teologi. Her er hun både studieveileder og pastor. Det blir man ikke uten videre. I Bente finner man den gode lytteren og sjelesørgerenn.

Med smilet sitt og den smittende latteren sin bygger hun bro mellom ulike kulturer. Det er tydelig at hun er glad i Jesus, og det er tydelig at det er gjensidig. Det er lett å være sammen med Bente, og det er lett å bli glad i henne. Hun taler ikke bare med ordene sine, men modellerer noe med eget levd liv.

Jeg er så glad for å kjenne Bente Sandtorp, og der er jeg ikke alene om.

Lyttende bønn

Bønn handler ikke om å overtale Gud til å gjøre det vi ønsker han skal gjøre, men om å overbevise oss selv om å gjøre det Gud ønsker vi skal gjøre.

Mor Teresa (bildet) ble en gang spurt i et intervju om hva hun sa når hun ba. 'Ingenting,' svarte hun, 'jeg bare lytter.' Da spurte selvfølgelig reporteren om hva Gud sa til henne. Hun svarte: 'Ikke noe særlig - han bare lytter.'

Bønn handler om en romanse med den guddommelige. Jo høyere vi elsker noen, desto mindre behøver vi å si. At vi kan ha det bra sammen med noen uten å bruke ord, er faktisk et sikkert tegn på at vi har et nært forhold til dem -vi kan bare sitte og beundre hverandre.

- Jonathan Wilson-Hartgrove og Shane Claiborne: Bli det du ber. Luther forlag 2009, side 14-15

Profetisk: Bønn for Norges matvaresituasjon

Det er korttenkt - og det er uforståelig - når regjeringen nok en gang vil skrinlegge hele bedredskapslagringen av korn. Det fremkommer av statsbudsjettet for neste år.  Stor var gleden i fjor da Stortinget endelig sikret flertall for gjeninnføringen av beredskapslagring av korn. Nok en gang skal vi sette vår lit til at vi i en eventuell krisesituasjon skal kjøpe det kornet vi trenger i utlandet.

2018 viste hvor sårbare vi er, ikke bare i Norge, men i verden forøvrig. Vi er sårbare med hensyn til klmaendringene og også sårbare med tanke på poilitisk uro. I kjølvannet av tørkesommeren 2018 i 2018, ble det utbetalt avlingsskadeerstatninger for over 1,6 milliarder kroner. Det er over tre ganger mer enn etableringen av et beredskapslager for korn i Norge er anslått til å koste.

Dette skjer altså i en tid hvor en ting er helt sikkert: avlingene i Norge vil ikke bli mer stabile i årene fremover.

Hvem tar ansvar?

Jeg har skrevet om dette i flere år nå, ikke fordi at jeg tror det gjør så mye fra eller til. En slik påvirkningskraft innbiller jeg meg ikke å ha. Men når jeg har bedt for Norge, tror jeg Gud i mange år har bedt meg om å be for matsikkerheten og Norges evne til selv å produsere den mat vi trenger. Gang på gang er jeg blitt minnet om beretningen om Josef og hungersnøden - om de syv fete og de syv magre årene, slik det fortelles om i 1.Mosebok. Men det er få reaksjoner på dette, også blant bønnefolket i Norge. Kanskje har vi det for godt, og kanskje er det blitt en floskel å be om det daglige brød?

Men det er ikke selvsagt. Den dagen vi slutter å be om det daglige brød, og vi tar det som en selvsagt ting at Norge kan brødfø sine egne og vi har vår egen mat på bordet, er armoden allerede her.

La oss stå sammen om å be for et gjennombrudd i Stortinget som sørger for at vi gjeninnfører beredskapslagring av korn.

Når bønnene våre blir en kvalmende stank

"Uten rettferdighet for de fattige er religiøse aktiviteter bare irriterende lyder i Guds ører, og bønnene som pleide å dufte av røkelse , blir en kvalmende stank for Gud når det ikke er noen som setter dem ut i livet. 

Som vår venn John Perkins sier det: Når du ser at noen trenger en rullestolrampe, ikke sett deg ned og be om det! Bygg den selv."

- Jonathan Wilson-Hartgrove og Shane Claiborne i 'Bli det du ber'. Luther forlag 2009, side 12 og 13.

Luthersk kirke samler fullt hus i Stockholm

Gud gjør noe forunderlig i St. Clara kyrka i Stockholm (bildet). Kirken tilhører Evangeliska Fosterlandsstiftelsen, noe som vel tilsvarer Normisjon i Norge.

Klara kyrka, som den heter på folkemunne, er basen for et svært omfattende barmhjertighetsarbeid og sosialt engasjement blant trengende i Stockholm by. Det handler om å gi mat og klær til hjemløse, alkoholikere, narkomane og flyktninger. Her gis støtte til prostituerte, stressede og syke og menigheten driver også et omfattende fengselsarbeid. Noen ganger i uken drives også et suppekjøkken på kirkegården.

Dette skjer samtidig med et engasjerende gudtjenesteliv, med liturgi og stor frihet for bruk av nådegavene. Ofte med fullsatt kirke.

I helgen ble det arrangert en lovsangssamling, som fylte hele kirken og vel så det, og folk ville rett og slett ikke gå igjen. Det var en slik hunger og lengsel etter Gud. Det har vært arrangert slike lovsangskonferanser tidligere, men for første gang ble det også holdt et møte på Segels torg med gospelmusikk, lovsang og vitnesbyrd fra mennesker som har fått sine liv forvandlet i møte med Jesus. Det ble en ubetinget suksess, hvor folk strømmet til for å lytte til den fengende musikken og vitnesbyrdene.

Foto: Wikipedia

En trosreise - jeg er underveis

Jeg la ut på en trosreise da jeg bestemte meg for å følge Jesus i 1972. Det vært opp- og nedturer underveis, det har vært tårer og fortvilelse, yrende glede og djup fred. Og mange spørsmål. Jeg har gått fra skråsikkehet til undring. Fortsatt har jeg mye å lære. Jeg er ikke ferdig før jeg er hjemme hos Gud. Noe av det jeg ber om er at jeg fortsatt må ha evnen til å undres.

Årene som har gått siden 1972 har ført til mange endringer. En årsak til dette er at jeg har møtt familien min. Den er mye større enn jeg ante. Den består av mennesker fra både Øst- og Vest, både ortodokse, katolikker, koptere og alle slags protestanter - lutheranere, metodister, salvasjonister, pinsevenner, misjonsforbundere, baptister - de er mine brødre og søstre. Enige om alt er vi ikke, det er det sjelden søsken er, men vi er mer enige enn uenige, i hvert fall om det viktigste. Når jeg inviterers som taler i andre sammenhenger enn mine egne, legger jeg uenighetene til siden, og taler om det som forener oss.

Så jeg er vel det vi kan kalle en økumenisk kristen.

Jeg bekjenner meg til den felles kristne tro som kommer til uttrykk i Den nikenske- og Den apotoliske trosbekjennelsen, og jeg har signert på Lausanne-pakten. Det er et godt utgangspunkt for å møtes, samtale med hverandre, lytte til hverandre og dele.

Er man trygg på sitt eget ståsted, er det helt uproblematisk å møte andre mennesker.  Da kan vi dele liv med hverandre, erfaringer vi har gjort oss på troens vei. Og vi kan dele noen undringer. Jeg er fremdeles underveis og har ikke svar på alt.

Når kristne sprer møkka til nynazistene

Det er helt ubegripelig. Jeg finner ikke ord for den vemmelse jeg føler når jeg ser kristne sprer møkka til ny-nazistene. I sin fremmedfrykt og fremmedhat, har noen ingen skrupler med å legge ut artikler fra nyhetstjenesten 'Frihetskamp.' Bak dette tiltaket står Den Nordiske Motstandsbevegelsen, kjent som en voldelig nynazistisk organisasjon, som sprer jødehat og antisemmitisme.

Artikkelen jeg sikter til har følgende tittel: 'Hver fjerde kvinne i Sverige våger ikke lenger å gå ut som følge av flerkulturen.'

Han som leggger den ut har lagt ut artikler fra brune nettsider flere ganger på sin Facebook-profil, sammen med bibelvers, salmer, og støtte til Israel. Her om dagen klarte han til og med å bagalellisere at seks IS-fanger hadde rømt på grunn av krigshandlingene mellom Tyrkia og Syria. Det var visst mer problematisk at vi har flyktninger i Norge! Er denne mannen helt ukjent med at IS har ståt for noen av de mest bestialske drapene, ikke minst på kristne? Selv en eneste en av dem er livsfarlige.

Men det som bekymrer meg mest er å se kristne som trykker 'liker' på det denne mannen legger ut, og som også skriftelig gir sin støtte til det. Har vi helt mistet vår kritiske sans og vurderingsevne? Hvilke åndsmakter er det vi gir etter for?

Alt dette jeg ikke behøver å vite

Vi bombarderes med syns- og hørselsinntrykk hver eneste dag. Avisoverskriftene kjemper om å få vår oppmerksomhet. Den ene etter den andre vil fortelle meg pikante ting om andre mennesker.

Jeg har tenkt på dette i det sist:,  Alt dette jeg ikke trenger å vite! Hvilken velsignelse som ligger i det.

Der er så befriende. Det finnes en hellig likegyldighet!

Livet mitt er ikke avhengig at jeg er informert om alt, har kunnskap om alt, kjenner til alt. Det gir mindre stress, mindre frykt.

Men det jeg virkelig er avhengig av er stillhet, finne min egen bønnerytme, komme inn i den fred og den hvile Gud har for meg. Det gir livet harmoni, ro, lykke.

Om å oppgi alt for Kristus

Jeg vil definitivt si at han var et geni. Faktum er at det var det han var kjent som når han gikk på high school. De kalte ham: 'Geniet Eugene.' I skoleår-boken skrev noen: 'Ikke gi Einstein for mye konkurranse.' Karakterene hans lå så langt over de andres studentenes, at han var den eneste som fikk A. Han var et geni, men det forunderlige med det hele er at når han ble ortodoks, sa han selv at han hadde korsfestet sitt sinn.

'Når jeg ble en kristen,' sa han: 'korsfestet jeg mitt sinn, og alle sorgene jeg har vært igjennom har bare vært en kilde til glede for meg. Jeg har ikke mistet noe og har vunnet alt.'

- Hieromunk Damascene om fader Seraphim Rose (bildet). Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Så uverdig

Jeg slutter ikke å forundre meg over hatet enkelte kristne huser mot muslimer. En av de som bevisst bruker Facebook til å spre frykt, hat og fobier, har i dag lagt ut en faksimile av et oppslag i Bergens Tidende/Aftenposten, som forteller om Mohammad Azeem som vasker muslimske døde på Haukeland sykehus. Dette reagerer vedkommende på med ordene: ''Dette får di lov til på norske sykehus. Der er kristendom forbudt.' En pensjonert luthersk prest gir vedkommende sin støtte i form av et sint fjes.

Vedkommende som skriver dette er en svoren tilhenger Israel. Er han da ukjent med at norske jøder har sitt eget begravelsesbyrå som sørger for å vaske og gjøre i stand døde jøder, når de skal begraves. Dette fremkommer på Det mosaiske trossamfunnets egen nettside. Skal vi bli sinte på dem også, eller gjelder det bare muslimer? Jeg tror de fleste religioner har sine egne begravelsesskikker.

Alle døde, uansett hvilken religion de tilhører, eller ikke har noen, burde behandles med verdighet og respekt, og som kristne, som tror at alle mennesker er skapt i Guds bilde, burde vi være de første til å understreke dette.

I møte med døden trår vi alle forsiktig. Jeg kjenner jeg blir lei meg og opprørt over at noen tråkker så til de grader på kristennavnet, med slike uverdige holdninger til andre mennesker.

Verdens 'bønnevandrer' har gått hjem til Gud

'Bønnevandreren' Henry Gruver har fullført løpet og er hjemme hos Gud. Gruver tok beina fatt i 1961 med et kall til å be der Gud ville sende ham.  Da var han 18 år gammel. Han har bokstavelig talt vandret gatelangs i by etter by og i land etter land, helt frem til nå. Siste landet han 'bønnevandret' var Japan.

Det hele startet da han gikk ut på Skid Row Street i Phoenix, Arizona i 1961. Med rette er han kalt 'verdens bønnevandrer-kriger'. Han bønnevandret i 54 land.

'Jeg har en avhengighet,' sa Henry Gruver, og la til: 'Jeg ivrer etter å se Gud i arbeid, så jeg ønsker meg ikke noe komfortabelt liv.'

I tenårene var Henry Gruver en ganske innadvendt person. En dag ble han med sin mor på et vekkelsesmøte. Under talen vender plutselig taleren seg til Henry Gruver og sier: 'Vet du hva Gud har kalt deg til?' Så profeterer han over Gruver og forteller at han skal gå ut i all verden for å forkynne evangeliet og bringe mange mennesker til tro.

'Jeg trodde den taleren var fullstendig gal,' fortalte Gruver etterpå. 'Jeg skulle jo bli ingeniør, og jeg var introvert.'

Men slik ble det. Henry Gruver slet ut bokstavelig talt hundrevis av sko, der han gikk gatelangs, i forbønn for by etter by, land etter land, og underveis vitnet han frimodig om Jesus. Herren ga ham også mange syner og åpenbaringer, som han delte i bønnesamlinger og i kirker verden over.

Hvem fortsetter i sporene til Henry Gruver?

Lærlinger anno 2019

De siste dagene har jeg tenkt mye på hvordan det var å følge Jesus, de første omtumlende dagene og månedene. Det første året.

All undringen. Alle spørsmålene. Alle utfordringene. Tvilen. Spenningen. Samtalene. Alle undergjerningene.

Hvordan ville det sett ut i dag? Det er jo disipler - lærlinger - vi skal være. 'Kristen' er jo er navn som disiplene til Jesus ble gitt av andre. Undres på hvordan trosutøvelsen ville ha sett ut i dag om vi levde som disipler.

En talende og skremmende taushet

I går skjedde det igjen: jøder angripes i Europa. Denne gangen i Halle i Tyskland. 70-80 jøder var samlet i synagogen (bildet) for å feire en av jødenes store høytider - Jom Kippur. Sikkerhetstiltak forhindret det som kunne endt i en forferdelig tragedie. To personer som oppholdt seg i nærheten av synagogen ble drept. Hittil er en person arrestert. Tysk politi mer enn antyder at dette angrepet skyldes antisemittisme og at det er høyreekstreme som står bak. Så langt har politiet avdekket at gjerningsmannen ville drepe jøder, muslimer og folk på venstresiden.

Kan det være en av årsakene til at kristne som er svært ivrige etter å skrive noe negativt om muslimer på sosiale medier, nå er helt tause om angrepet på synagogen i Halle? Hva hadde skjedd om det hadde vært en muslim som sto bak synagogeangrepet? Da hadde de nok ikke vært tause, nei.

En av disse som omtrent daglig skriver om Islam og muslimer, og da alltid med negativt foretegn, skrev her om dagen et innlegg om Philip Manshaus, og nærmest bagatelliserer ugjerningen til denne mannen. Det har han også gjort en gang tidligere og har sågar i et innlegg uttrykt forståelse for at en viss massemorder utførte ugjerningen på Utøya.

Han kaller Manshaus 'ungdommen', forrdi han ikke vil vedstå seg at Manshaus har høyreekstreme holdninger, og skriver følgende:

'Philip Manshaus ble slått mest helselaus av mu/slimene som var der. (av skriveriene i etterkant skulle man tro at han hadde drept en mengd m/uzleiner) Philip Manshaus DREPTE ingen M/uzleiner, bare stesøster si... Hun er helt glemt. Saka mot Philip Manshaus går på hat imot m/uzleiner eller noko slikt.'

Det denne skribenten unnlater å nevne er at Manshaus drepte sin stesøster fordi hun var asiatisk, og det er vel ingen tvil om at hadde til hensikt å drepe muslimer. Den underlige måten å skrive muslimer på skyldes at han vil lure Facebook, slik at han ikke skal utestenges fra sosiale medier på grunn av sine ytringer. Det er han blitt flere ganger.

Dette hatet mot muslimer og hans fornektelse av den faren høyreekstremismen representerer, krydres på hans Facebook side med bibelsteder, bønn om vekkelse og støtte til Israel. At en person i Frelsesarmeuniform trykker 'liker' på disse innleggene gjør ikke saken bedre. Jeg tror ikke Frelsesarmeens ledelse ville likt dette, om de visste om det.

Når skal disse kristne innse at høyreekstremismen representerer en stor fare for jødene i Europa og i Norden, ja, for alle mennesker som ikke vil bøye kne for disse kreftene. Kristen tro og høyreekstemisme er ikke forenelig. Og selvsagt representerer militant islam en stor fare. 

Mine tanker og bønner går i disse dager til jødene i Tyskland.

En rast på vei mot himmelen

Hver uke i syv år - med noen få unntak - har jeg hatt det store privilegiet å få ta del i feiringen av Herrens måltid i Kristi himmelfartskapellet. I tillegg har jeg også tatt del i nattverden i min mål hjemmemenighet, og i andre kirker hvor jeg har talt.

For meg blir ikke dette en vane, eller et tomt rituale, men en gave! En nåde. En hvile.

Mye kan sies - og jeg har skrevet mye om dette tema - om Herrens måltid, men jeg synes Paulus summerer det opp for oss i 1.Kor 10,16:

'Velsignelsens beger som vi velsigner, gir det ikke DEL I Kristi blod? Brødet som vi bryter, gir det ikke DEL I Kristi kropp? Fordi det er ett brød, er vi alle en kropp, for vi har alle DEL I det ene brød.'

Uthevelsene er mine.

Dette kjente jeg slik takknemlighet for når vi i går kveld satt benket rundt nattverdbordet. Tenk hva vi får del i når vi feirer Herrens måltid.

Etterpå kom jeg til å tenke på en setning fra den nattverdliturgien som brukes på Sandom:

'vi har rastet på vei mot himmelen.'

Er det ikke stort?

Respekt!

Respekt! Søndag falt tidligere president Jimmy Carter (bildet),  i sitt hjem. Fallet førte til at Carter, som fylte 95 år i forrige uke, måtte sy 14 sting. Med blått øye, smerter og synlige skader dro han likevel til Nashville, hvor ekspresideten og hans kone Rosalynn, deltar i en frivillighetsuke, hvor de bygger verandaer i forbindelse med et husbyggingsprosjekt i regi av Habitat for Humanity.

Habitat for Humanity, som ble stiftet av baptisten Clarence Jordan, Millard Fuller og Linda Fuller i 1976, bygger hus for fattige og hjemløse. Jimmy Carter og hans kone har satt av deler av ferien sin hvert år i mange år - også mens han var president - for å være med på disse byggeprosjektene. Carter svinger fortsatt hammeren og bruker saga.

'Jeg snublet og falt fremover og slo pannen mot en skarp kant, og måtte på sykehuset. Jeg måtte sy 14 sting, men jeg hadde en prioritet og det var å kome meg til Nashville for å bygge hus', har Carter sagt i etterkant.

Forbli hos oss ved livets kveld

Annenhver mandag deltar May Sissel og jeg i en liten gruppe på Gjøvik, hvor vi ber tidebønn. Siden vi kommer såpass sent i gang, ber vi completorium - det vil si bønnen før natten. Men først spiser vi kveldsmat sammen og deler fellesskap. Vi har vært sammen en tid nå, og dette lille fellesskapet betyr mye for oss og denne bønnerytmen gjør oss godt. Kanskje er det starten på en kommunitet?

Mandag ba vi også denne bønnen sammen:

"Herre Jesus Kristus, i takknemlighet bekjenner vi at du er midt i blant oss. Bli hos oss med din nåde og kjærlighet, trøst og velsignelse. Forbli hos oss ved livets kveld. Vær vårt lys og vårt brød på vandringen mot vårt hjemland. Du som lever og råder i evighet."

Denne bønnen kjenner jeg meg så hjemme i og kan lett bli 'min' personlige bønn i tiden fremover.

I Completorium - bønnen før natten hører alltid gamle Simeons lovsang med. Jeg er blitt så veldig glad i den:

"Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet. For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk, et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære."

I den tidebønnsboken vi bruker fra Bjärka Säby heter det i antifonen for denne bønnen:

"Bevar oss, Herre, når vi våker, og vokt oss når vi sover, så vi må våke med Kristus, og hvile i din fred.'

De viktige veivalgene

Det hender vi må gjøre noen nye veivalg. Det beste kan nemlig bli det aller bestes verste fiende.

Jeg ble sittende å tenke på det i går kveld da jeg leste om kvekeren John Woolman. I går, 7. oktober 2019, var det akkurat 245 år siden han døde. Woolman var en vellykket forretningmann da han opplevde en eksistensiell krise i sitt liv.

John Woolman ble født i 1720 og vokste opp i New Jersey, noen mil fra byen Philadelphia. Da han var 21 år gammel forlot han foreldregården og flyttet til byen, hvor han tok over som bestyrer for en butikk. Woolman viste seg å ha et stort talent for forretningsvirksomhet, og gjorde det godt økonomisk.

Da var det verre med hans åndelige liv. Forretningsvirksomheten tok så mye av tiden hans at den indre balansen ble truet. Woolman sto overfor å fortsette med forretningene, og å ha det så travelt at han ikke fikk tid til å pleie sitt indre liv og dermed stå i fare for å tape sin sjel - eller skulle han bryte over tvert og bevare sitt hjerte.

John Woolman valgte det siste. Han kvittet seg med alt, og valgte å leve et enkelt liv som skredder.

Hans egentllige kall var å forkynne Guds ord. 23 år gammel begynte han å reise som forkynner og i løpet av de 29 årene som gjensto av livet hans gjorde han 32 reiser over hele Nord-Amerika. Han ble en av de fremste forkjemperne mot slaveriet, engasjerte seg i fredsarbeid og kampen for en mer rettferdig fordeling av ressursene.

Flere ganger i livet står vi overfor viktige livsvalg. Husk å ta vare på hjertet ditt, for livet utgår fra det.

Dagsretreat med Erling Rimehaug

Lørdag 2.november kl.12.00 inviterer Kristi himmelfartskapellet i nært samarbeide med Toten frikirke på Raufoss til dagsretreat med forfatteren og samfunnsredaktøren Erling Rimehaug. Tema er 'døden'. Dette er dagen før Allhelgenssøndag, så tema passer godt. Dagsretreaten holdes i Toten frikirke.

I invitasjonen heter det:

"Våre dager er talte. Høsten minner oaa om det vi vet, men helst ikke tenker på: Vi skal alle dø. Bibelen sier at vi får visdom i hjertet av å telle våre dager. Denne dagen skal vi sammen reflektere over døden og se på om det kan gi oss både visdom og håp."

Ellers medvirker: Kurt Urholt, Finn Rune Stabell, Ivar Johnsen og Bjørn Olav Hansen.

Vi inviterer til en dag i stillhet og refleksjon, lyrikk, billedkunst. Vi avslutter dagen med gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet.

Ta med matpakke.Vi serverer kaffe og te.

Vi minner også om dagsretreaten Kristi himmelfartsdag 2020 - 21.mai - med PETER HALLDORF og dagretreaten lørdag 7.november 2020 med ASLAUG ESPE som tar oss med inn i Jean Vaniers liv og forfatterskap. Tema for Peter Halldorfs retreat er ikke fastsatt ennå.

Om å telle bibelsk

Så har vi begynt på en ny uke, sier mange, når de tar fatt på mandagen. Men ikke så om du teller bibelsk. Mandagen er allerede ukens andre dag.

Leser vi evangeliene er søndagen 'den første dag i uken', og den er oppstandelsesdagen. Vår uke starter med 'Sønnens dag', Jesu seierrike oppstandelse fra de døde, så når mandagen kommer er vi allerede godt i gang med uken. Og tenk hvilken start vi får! Finere kunne det ikke bli.

Leser vi skapelsesberetningen i 1.Mos 1, vil vi også se at Gud skapte mennesket på den sjette dagen, så menneskets første dag er sabbaten, hviledagen. I Guds rike kommer hvilen før arbeidet, ikke motsatt. Vi hviler først, så arbeider vi.

Om vi bare lærte oss til å telle bibelsk og forstod innholdet av disse dagene jeg her snakker om ville livene våre se ganske annerledes ut. Da gjør det ikke så så mye om det blåser opp til uvær, vi står han av. Da er det greit med mandag mårrå blues.