Hjemme hos Herren på Allehelgensdagen

Det kunne ikke vært bedre designet av Vårherre enn dette. På selveste Allehelgensdagen henter han sin trofaste tjener gjennom så mange år, den lutherske presten Bengt Pleijel hjem til seg. Det er så lett å tenke på gamle Simeon i tempelet når man tenker på Pleijel. Ikke bare på den høye alderen- Bengt Pleijel ble 93 år - men på grunn av den profetiske dimensjonen. Bengt Pleijel bar også på den samme djupe lengselen som gamle Simeon: å få holde Frelseren i sine armer.

Og det fikk han gjennom sitt lenge presteliv: løfte Kristus fram. I sin forkynnelse, gjennom sine bøker og artikler, og gjnnom levd liv. Ikke minst som sjelesørger. For mange. Både svensker og nordmenn.

Han var en av pionerene innen den svenske Oas-bevegelsen, og var også de senere en betrodd veileder for nye generasjoner med lutherske karismatikere. Han introduserte svenskene for blant annet Michael Harper, den anglikanske presten som senere ble ortodoks prest, den lutherske presten Larry Christensen, John Wimber og David Watson - alle sentrale skikkelser i den karismatiske bevegelsen.

Nå er han hjemme hos Herren og blitt en del av helgenskaren i himmelen. 

'Herre, nå kan du la din tjener fare herfra i fred, ettter ditt ord. for mine øyne har sett din frelse...'

Israels pionerer, del 4

En annen betydning av hechalutz, som finnes i poesien i den hebraiske Skriften, er redning. Som salmisten skriver:

'Se til men elendighet og utfri (chalutz) meg! For jeg har ikke glemt din lov.' (Salm 119,153)

I 1930- og begynnelsen av 40-årene, da andre verdenskrig truet og Hitler begynte å samle jøder for utryddelse i hele Øst-Europa, kunne ikke HeChalutz og andre sionistiske ungdomsorganisasjoner fokusere lenger på å trene menn og kvinner til jordbruksarbeid i et gjenopplivet jødisk hjemland. .

De unge sionistene hadde et valg å gjøre: motstå nazistene med våpen og dø som martyrer eller motstå med list og oppfinnsomhet og redde liv.

"Vi valgte å redde liv og ikke martyrium," sa Moshe Alpan, et ledende medlem av HaShomer Hatzair (Den unge vakten), som var en Hechalutz-motstandskommandogruppe i den sionistiske organisasjonen i Budapest.

Blant mange andre plikter, for eksempel å finne trygge hjem for barn, ledet Moshe Operasjon Tiyul (hebraisk for fottur), der han hjalp jøder med å krysse grensen til Romania hvor de kunne nå Svartehavshavnene og gjøre Aliyah til Israel. (Historien om Moshe Alpan, bildet)

"Logistikken var komplisert," sa han. Moshe måtte først plukke de som var villige til å ta risikoen for å bli fanget med forfalskede dokumenter, fengslet og til og med drept på vei til Aliyah.

Disse utvalgte jødene måtte også være flittige, harde arbeidere som ville være en velsignelse for Israels folk i sin generasjon og utover.

Når han valgt dem ut, lærte han dem hvordan de skulle oppføre seg uten å bli fanget, og ga dem $ 20 for nødvendigheter i Romania. Han kjøpte togbillettene deres og satt ofte i samme tog med dem og fulgte med på langt hold.

I Romania absorberte den sionistiske føderasjonen dem og ga dem ytterligere dokumenter, mat, klær og litt mer penger for å nå Bucuresti og deretter videre til havnene og til slutt Israel.

Billedtekst: Dette skipet forlot havnen i Tulcea i Romania 22. mars 1939 med rundt 700 ulovlige innvandrere om bord og landet på en ukjent strand i Israel. Et britisk politiskip ankom, og en mann ble skutt og drept. (The Clandestine Immigration and Navy Museum, fra PikiWiki)

"Ingenting var gitt, og hver dag måtte du finne på en annen improvisasjon," sa Moshe.

Mens tusenvis ble reddet, ble dessverre mange som prøvde å emigrere sammen med de undergrunnslederne som drev dokumentforfalskningsfabrikken fanget, fengslet, torturert, og noen ble henrettet.

På grunn av at fengselsbetjent ble bestukket, kunne Moshe redde 120 fanger fra den sionistiske undergrunnensbevegelsen og andre jøder.

Ungdommen til disse underjordiske redningsgruppene kjente risikoen og organiserte seg uansett basert på verdiene de mottok i deres HeChalutz-opplæringssentre: verdier av brorskap, gjensidig hjelp og en dyp forståelse for sionismen og deres jødiske røtter.

Da den andre verdenskrig brøt i 1939, var det rundt 100.000 medlemmer i HeChalutz-bevegelsen over hele verden. Omtrent 60 000 av dem hadde allerede opprettet Aliyah. Ytterligere 16 000 bodde i landbruksopplæringssentre (hachsharot), og ventet på at de skulle få realisere den israelske drømmen.

"Da Herren lot Sions fanger vende tilbake, var vi som drømmende. Da fyltes vår munn med latter, vår tunge med jubel. Da sa de blant hedningene: Store ting har Herreen gjort mot disse! Store ting har Herren gjort mot oss, vi ble glade. Herre, la båre fanger vende tilbake, likesom bekker i sydlandet. De som sår med gråt, skal høste med fryderop. De går gråtende og bærer den sæd de sår ut, de kommer hjem med fryderop og bærer sine kornbånd." (Salme 126)

Anemoner som blomstrer i Negev-ørkenen.

Chalutzimene, pionerene som var fortroppen til et land som nå blomstrer selv i ørkenen, inspirerer oss til å jobbe hardt for de tingene som betyr noe.

Kong Salomo oppmuntrer oss:

'Så ut sæd om morgenen og la ikke hånden hvile når det lir mot kveld. For du vet ikke hva som vil lykkes, det ene eller det andre, eller om begge deler er gode.' For 11,6

'For hvem har foraktet den ringe begynnelses dag?' Sak 4,10.

(Oversatt fra Messianic Bible)

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Myrtetrærne

Fra gode venner fikk jeg et Myrtetre i 60 års gave. Det er to år siden. Både May Sissel og jeg har hatt og har store glede av det vakre bibelske treet, som minner oss om Guds trofasthet mot oss. I går fant jeg frem en andaktsbok som svigerfar brukte de siste årene av hans levetid. Han hadde fått den av May Sissel og meg i gave, så ble den vår etter hans død. Jeg bladde litt i den, og slo 'tilfeldigvis' opp på dette stykket. Skjønt 'tilffeldig', nei, jeg tror ikke på tilfeldigheter lenger, men jeg tror på gudfeldigheter. Dette passet svært godt på det jeg opplever for tiden: 

"Myrtetrærne i dalbunnen." Sakarja 1,8

Synet i dette kapitlet beskriver Israels tilstand på Sakarias' tid. Tolkningen beskriver Guds menighet slik vi finner den i dagens verden. Menigheten blir sammenlignet med et myrtetre som blomstrer i en dal. Det er gjemt, ingen ser det, det ber ikke om noen ære, og det tiltrekker seg ikke noen oppmerksomhet fra den tilfeldige forbipasserende. Menigheten har i likhet med sitt hode en herlighet, men den er skjult fra kjødelige øyne fordi tiden for dens prakt enda ikke har kommet.

Tanken på en rolig trygghet blir også nevnt. I daken er det fredelig selv om en storm feier over fjelltoppen. Stormer bruker sin kraft på Alpenes bratte tinder, men nede i dalbunnen flyter det "en strøm- dens bekker glede Guds stad." (Sal.46,4) Myrtetreet blomstrer ved dette vannet,n uberørt av den framfusende vinden.

Stor er den indre roen i Guds menighet. Til og med når den blir motarbeidet og forfulgt har den en fred som Jesus gir. Men den er ikke som den verden gir (Joh.14,27). Det er Guds fred som overgår all forstand, og den vil vokte våre hjerter og sinn ved Kristus Jesus (Fil.4,7).

Dette er et klart bilde av de helliges fredelige, vedvarende vekst. Bladene faller ikke av myrtetreet. Det er alltid grønt. Til og med i de vanskeligste tider har menigheten fortsatt en blomstrende grønn nåde, og den viser det ofte mest når vintrene er hardest. Den har stor fremgang når motgangen er stor. 

Dermed gir teksten oss et hint om seier. Myrtetreet er tegnet på fred, og et tydelig bevis på triumf. Menigheten er seierrik. "Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss." (Rom.8,27). Når de hellige lever i fred, sovner de i seierens armer.

Charles Haddon Spurgeon ( Morgen og aften. Hermon Forlag AS )

Martyrenes lys - en bønn

Herre, hører du martyrenes rop?

'Hvor lenge?'

Ser du Vincent?

Han går rundt i Vår Frues kirke

og tenner lys. 

Hver morgen er han der.

Før noen andre.

Da er det bare Du og han.

Før morgenlyset siver inn 

gjennom blyglassvinduene

og leker med støvet som danser i lysglansen,

er det bare dere.

Tre som elsker hverandre

holder stevnemøte.

En etter en kommer de inn,

de tunge dørene knirker,

og bryter stillheten i kirkerommet.

En trøtt industriarbeider,

etter endt nattevakt.

En gammel dame på 70

- hun kommer alltid tidlig.

En frisørdame på vei til jobb.

De tenner lys,

og de flakkende lysene 

blander seg med deres bønner.

En etter en tar med seg lyset 

ut i gatene. 

Duften av det hellige brer seg 

en søvndyssen by,

som er i ferd med å bråvåkne,

Til lyden av sirener.

Snart kimer kirkeklokkene 

for å minne om at martyrskaren

har vokst med noen nye sjeler.

Lysene er tent

- i de himmelske saler.

Til minne om martyrene i Nptre dame i Nice

Skrevet i morgengryet 30.oktober 2020

Bjørn Olav Hansen (c)

Israels pionerer, del 3

Tresking av hvete i Jezreel-dalen ved Kibbutz Merhavia (som betyr et stort sted, som i Salme 118: 5). Den ble etablert i 1929 av medlemmer av Hashomer Hatzair (The Young Guard), en ungdomsbevegelse fra HeChalutz som startet i 1913. (National Library of Israel, The Holy Land Collection)

I 1917 fikk HeChalutz-bevegelsen ny giv av Balfour-erklæringen, som erklærte at den britiske regjeringen (som styrte landet Israel på den tiden) så med fordel på etableringen av "et nasjonalt hjem for det jødiske folk, og vil bruke sitt beste arbeider for å lette oppnåelsen av dette objektet, ”

Grupper av chalutzim vokste opp i Russland, Polen, Litauen, Latvia, Galicia, Bessarabia, Amerika og flere andre steder.

6. januar 1919 ble den første konferansen til HeChalutz holdt i Moskva og deltagerne gikk med på disse ledende prinsippene:

HeChalutz er en ikke-partisk sammenslutning av arbeidere som har bestemt seg for å bosette seg i Eretz Israel for å leve av sitt eget arbeid, og avviser utnyttelse av andres arbeid; den vil trene medlemmene for livet i Eretz Israel, transportere dem dit og legge til rette for at de blir en del av landet; dets endelige mål er etablering av en suveren jødisk nasjon i Eretz Israel. (Jødisk virtuelt bibliotek)

Selv om de nå var organisert og trent, møtte disse unge pionerene som prøvde å gjøre Aliyah mange hindringer, for eksempel antisionistiske britiske myndigheter som begrenset jødisk innvandring. I tillegg ble HeChalutz til slutt ulovlig i Sovjet-Russland på slutten av 1920-tallet. Men mulighetsvinduet som eksisterte tillot mange små grupper å ta den lange og farlige reisen.

 I 1927, ifølge statistikk publisert av den nasjonale arbeiderforeningen (Histadrut), hadde 43 prosent av alle arbeidere i landet og 80 prosent av medlemmene i kibbutzim blitt opplært på gårder rundt om i verden av HeChalutz før de bosatte seg i Israel.

Disse trente jødiske pionerene fulgte det bibelske prinsippet om at den jødiske nasjonen skulle være en velsignelse for hele verden.

'Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne. Og i deg skal alle jordens slekter velsignes.' 1.Mos 12,3)

Billedtekst: Chalutzim (pionerer) drenerer sumpene i Jezreel-dalen på 1930-tallet. (Israels nasjonalbibliotek, Holy Land Collection)

En av deres første oppgaver, selv med fare for deres eget liv, var å tømme sumpene, noe som bidro til å utrydde myggangrep og dermed malaria. Den muslimske spedbarnsdødeligheten falt fra 201 promille i 1925 til 94 promille i 1945, og forventet levealder steg fra 37 år i 1926 til 49 i 1943. (Jewish Virtual Library)

I 1939 skrev den jødiske lærde Martin Buber et brev til Indias uavhengighetsleder Mahatma Ghandi, og beskrev prinsippet om at HeChalutz skal være en velsignelse for alle:

“De jødiske bøndene har begynt å lære sine brødre, de arabiske bøndene, å dyrke landet mer intensivt. Sammen med dem ønsker vi å dyrke landet, 'tjene' det, slik hebreeren har det. Jo mer fruktbar denne jorden blir, jo mer plass vil det være for oss og for dem. Vi har ikke noe ønske om å disponere dem; vi ønsker å leve med dem. ”

Israels første statsminister, David Ben-Gurion, hadde bidratt til å utvikle den amerikanske grenen av HeChalutz i 1915. Han hjalp også til med å stifte fagforeningene i Israel, særlig Histadrut. Fra denne stillingen i 1920 kunngjorde han:

“Ikke under noen omstendigheter må vi berøre land som tilhører Fellahin [arabiske arbeidere] eller som de har opparbeidet. Bare hvis en Fellah [arabisk jordbruksarbeider] forlater bosettingsstedet, kan vi tilby å kjøpe hans land til en passende pris. ”

Som det viste seg betalte det jødiske nasjonale fondet opptil ti ganger standardprisen for land i Israel under Storbritannias styre. I 1944 kostet rik, fruktbar jord i Iowa $ 110 per dekar. For samme mengde land i Israel betalte de jødiske pionerene over $ 1000 for tørt eller halvtørre land. (Jødisk virtuelt bibliotek)

Golda Meir, som ble Israels eneste kvinnelige statsminister til nå, var sekretær for kvinnens HeChalutz-kapittel i USA fra 1932–1934. På dette bildet fra 1950 står hun med barn fra Kibbut Shefayim, som ble grunnlagt i 1935 av polske innvandrere i det sentrale Israel.

fortsettes

Suspenderes på grunn av jødehat

SISTE: Den tidligere lederen for Labour i Storbritannia, Jeremy Corbyn, blir suspendert fra det britiske arbeiderpartiet. En rapport slår fast at Corbyn hadde ansvaret for plaging og hetsing av jøder i sin tid som leder.

Det er NRK som melder dette.

Antisemittisk bok oppdaget ved arabisk bokmesse i Malmö

 

Malmö kommue har avbrudt samarbeidet med Den arabiske bokmessen i byen og vil kreve tilbake 150.000 kroner i utbetalt prosjektstøtte etter at det ble oppdaget at en antisemittisk bok ble solgt via messens webside.

Det er Sydsvenska Dagbladet som skriver dette. 

Bokmessen er i år digital. 

Det var medlemmer av Den jødiske forsamlingen i Malmo som gjorde Malmö kommune oppmerksomme på at en antisemittisk bok ble solgt via et syrisk forlag på bokmessens webside. Boken det dreier seg om heter: 'The Synagoue of Satan. The Secret History of Jewish World Domination'. av forfatteren Andrew Carrington Hitchoock.

Evan Roberts fanget ilden (September-Oktober 1904), del 1

Denne artikkelserien gir et unikt innblikk i bakgrunnen for og det som ledet opp til den store vekkelsen i Wales. Den er skrevet av David Pike som driver bloggen og nettstedet 'Welldigger'. Med hans velvillige tillatelse har jeg oversatt denne artikkelen til norsk. På grunn av dens lengde er den delt opp i flere deler. Denne artikkelen burde alle som ber om og lengter etter vekkelse lese:

Det som nå følger er en fortsettelse av tidligere brikker om bakgrunnen og oppbyggingen til vekkelsen i Wales i 1904-5, og livet til Evan Roberts. Den representerer en dag for dag redegjørelse for viktige begivenheter i Cardiganshire høsten 1904. I Guds suverene plan på den tiden samles fire nøkkelstrenger i en fantastisk synergi, hvis resultat var den største utøselsen av Den Hellige Ånd. i Wales som det har vært frem til nå. Disse trådene ble funnet i livet til Joseph Jenkins og de unge i New Quay, Evan Phillips og hans familie, Seth Joshua, og Evan Roberts selv.

13. september 1904

Evan Roberts og Sidney Jenkins var blant en gruppe på omtrent tjue unge menn som reiste til Newcastle Emlyn for å starte opp med studier på den lille grammatikkskolen som forberedte dem på å fortsette videre til bibelskolen i Trefecca. Skolebygningen kan fremdeles sees i sørenden av hovedgaten, men i dag brukes den som et samfunnshus (bildet).

Evan og Sidney bodde et par hundre meter unna ved et hus kalt Ty Llwyd som fremdeles står på veien til Llangeler, som nå er kjent som A484. Kvinnen som eide huset, ga studenter fra skolen losji.

Mens de bodde i den lille markedsbyen, deltok de to ambisiøse bibelstudentene på Bethel CM-kapellet der Evan Phillips (1829-1912) var pastor. Han var en veteranpredikant fra 1859-vekkelsen, og en som lengtet etter å se Gud bevege seg igjen i nasjonen. Han hadde reist rundt i Wales med Dafydd Morgan, en av de to viktigste vekkelsespredikantene i Wales under 1859-vekkelsen. En av de siste tingene som Dafydd Morgan (1814-1883) hadde sagt til ham da den vekkelsen døde hen, var 'Det har gått kaldt, men det vil komme igjen; du vil leve for å se en ny vekkelse, selv om jeg ikke vil oppleve den. '

Billedtekst: Ty Llwyd, Newcastle Emlyn, der Evan og Sidney bodde.

Etter at vekkelsen som Dafydd Morgan profeterte om endelig kom mot slutten av hans liv, sa Evan Phillips: 'Jeg gråt ikke mye i vekkelsen som kom i '59, men jeg har grått nå til jeg er mjuk. Midt i de største tårene har jeg følt den største gleden. '

Evan Phillips bodde halvveis mellom skolen og Ty Llwyd i et hus som heter Sunnyside. Phillips pleide å invitere grammatikkelever som gikk på Betel på te hjemme hos ham. Kevin Adams inkluderer en beretning av J.H. Howard som hadde vært student ved grunnskolen noen år før Evan og Sidney som skrev slik om oppmuntringene studentene fikk fra Evan Phillips på Sunnyside:

Han oppsummerte bøker for oss, lærte oss å puste rett, hvordan vi skal stå foran et publikum, å bruke og regulere stemmen, og stilte oss deretter ansikt til ansikt med evige sannheter. Evan Phillips satte sitt preg på generasjoner av studenter, og ble æret over hele Wales. Hans prekener varte sjelden lenger enn 20 minutter, men ikke et ord ble kastet bort, og hver setning hadde vekt. Jeg har alltid funnet ham aktuell og imponerende. '

Sunnyside skulle bli et hjem hjemmefra for Evan i Sidney de neste ukene. Et nært støttende vennskap utviklet seg raskt mellom Evan og Rachel, Anne og Maggie Phillips - Evan Phillips 'døtre, som var imponert over Evans følsomme åndelighet og lidenskap for Gud, som andre noen ganger syntes foruroligende.

Billedtekst: Sunnyside, hjemmet til Evan Phillips og hans familie.

I mellomtiden begynte Evan raskt å bli lagt merke til på møtene på Betel, et øyenvitne snakket om den smittsomme lidenskapen ved å be høyt og kommenterte at ingenting kunne stoppe ham når han var i brann.

Evan Phillips selv snakket om Evan Roberts: 'Evan Roberts var som et stykke radium i vår midte'.

fortsettes

Israels pionerer, del 2

Jerusalem fra nordøst (1859–1861), med Klippemoskeen og Al-Aqsa til venstre. Legg merke til det ledige, ubemannede landet utenfor gamlebyens murer. (Nasjonalbiblioteket i Israel, Holy Collection Image Collection)

Moses profeterte at det jødiske folket skulle oppleve en tid for dom og eksil (5. Mosebok 29: 25–28); men i neste kapittel profeterte han også at Gud ville gjenopprette dem:

'... da skal Gud gjøre ende på ditt fangenskap og miskunne seg over deg. Han skal igjen samle deg fra alle de folkene som Herren din Gud hadde spredt deg iblant. Selv om dere er drevet bort til himmelens ende, så skal Herren din Gud samle deg og hente deg der. Og Herren din Gud skal føre deg til det landet dine fedre eide, og du skal ta det i eie. Han skal gjøre vel i mot deg' (5.Mos 30,3-5)

Mens mange mennesker hevder at den moderne staten Israel er en menneskeskapt stat, uten Guds inngripen, er virkeligheten at ingen mennesker kan omgjøre en dom fra Gud eller oppfylle et løfte fra Gud før han sier: “Det er på tide. ”

Gud brukte og bruker fortsatt menn og kvinner gjennom pionerånden til 'hechalutz' for å oppnå sin profetiske plan.

Ungdommer som gjør Aliyah fra Tyskland, marsjerer mot Kibbutz Ein Harod i Jezreel-dalen i Nord-Israel 16. februar 1934. (Government Press Office, fra PikiWiki)

Mens en liten rest av det jødiske folket alltid har bodd i Israels land, ankom den "første bølgen" på rundt 30 000 innvandrere (olim) fra Øst-Europa, Russland og Jemen mellom 1882 og 1903 som en flukt fra pogromene (organiserte massakrer. ) og økende antisemittisme i disse nasjonene.

Noen kom ¨på grunn av innsatsen fra Hovevei Zion (Lovers of Zion), en av de tidligste pionerbevegelsene (etablert i 1890) for å gjenopprette et israelsk hjemland, som på den tiden var en del av det tyrkiske (ottomanske) imperiet.

Idealismen var høy; mat og penger knappe. Mange pionerer var ikke opplært til å jobbe i det tilgivende landet. De var også uforberedte på de høye prisene på tyrkisk beskatning og lover som begrenser jødisk handel.

Opptil 80 prosent forlot Israel innen flere år. En mer organisert og effektiv banebrytende metode var nødvendig hvis Israel noen gang kunne kalles Israel igjen.

Den første sionistiske kongressen ble avholdt i 1897 i Basel, Sveits med rundt 200 deltakere fra sytten land, hvorav 69 representerte forskjellige sionistiske samfunn.

I 1897 lanserte Theodor Herzl (1860–1904), kjent som faren til den jødiske staten, den sionistiske kongressen med støtte fra medlemmer av Hovevei Sion. Sionismen hadde nå en offisiell, finansiert struktur, og HeChalutz som en bevegelse utvidet seg sterkt.

I 1905 ba Menachem Ussishkin, lederen for Det jødiske nasjonale fondet, opprette "en generell jødisk arbeiderorganisasjon bestående av ugifte unge mennesker med sunn kropp og ånd."

I planen hans ville "hvert medlem forplikte seg til å bosette Eretz Israel i en periode på tre år, hvor han skulle utføre hærtjeneste for det jødiske folket, hans våpen ikke var sverdet og riflen, men spaden og plogen." (“Vårt program”, 1905)

Theodor Herzl på den første sionistkongressen i Basel i 1897.

fortsettes

Israels pionerer, del 1

Israels frodige landområder og bugnende innhøstninger skyldes i stor grad nybrottsarbeidet til pionerene som unge jøder utførte for hundre år siden:

'Frykt ikke! Jeg er med deg. Fra Østen vil jeg la din ætt komme, og fra Vesten vil jeg samle deg. Jeg vil si til Norden: Gi dem hit! - og til Syden: Hold dem ikke tilbake! La mine sønner komme fra det fjerne og mine døtre fra jordens ende.' (Jes 43,5-6)

Den tiende Nisan i den hebraiske kalenderen markerer en historisk dag i Guds profetiske plan for Israels folk og land. 

På denne dagen for nesten 3500 år siden gjorde det jødiske folket som nasjon sin første Aliyah (innvandring) til Israel: 'Det var den tiende dagen i den første måneden at folket steg opp av Jordan. Og de slo leir ved Gilgal, lengst mot øst i landet omkring Jeriko.' (Jos 4,19) 

Innenfor deres historie er drivkraften for pionerbevegelsen som fødte en nasjon på en dag for sytti år siden - og oppfylte bibelsk profeti!

DE FØRSTE PIONERENE - FORTROPPEN 

Josva førte israelittene ut av ørkenen over Jordanelven og slo leir ved Jerikos sletter. Ingen tvil om at han og hæren hans nøye undersøkte den inngjerdede byen og la strategier om hvordan de skulle innta den mens kvinnene gjorde forberedelser til påskefesten som snart skulle begynne den 14. nisan.

Gud lot ikke Josva alene for å finne ut av dette på egen hånd. Han sendte sin egen "Høvdingen over Herrens hær", og Herren ga Josva den guddommelige stridsplanen. Innenfor disse ordene finner vi inspirasjonen til det jødiske folks pionerånd: 

'Morgenen etter sto Josva tidlig opp, og prestene bar Herrens ark. Og de sju prestene som bar de sju jubelhornene foran Herrens ark, gikk hele tiden og blåste i hornene. De væpnende mennene (hechalutz) gikk foran dem, og de som sluttet toget, gikk etter Herrens ark. Hele tiden ble det blåst i hornene.' (Jos 6,12-13)

HeChalutz, de væpnede mennene som var en fortropp, en avantgarde, de modige som gikk foran, ble det navnet mange av de tidlige sionistbevegelsene valgte seg, men spesielt de gruppene som trente en "hær" av unge jødiske mennesker for det harde jordbruksarbeidet. i landet Israel.

Lite visste de at de en dag ville bli kalt til en annen type hær - en underjordisk redningsaksjon som reddet tusenvis av jødiske liv. Men først, la oss se hva de moderne pionerene oppnådde.

Genesaretsjøen, malt av Vasilij Polenov i 1899.

VÅRE DRØMMERS LAND

Pionerene fra det 4. århundre f.Kr., ledet av Josva, bosatte seg i et land med rikelig avling, blomstrende frukthager og rikelig med vingårder som ga mat til store byer og små landsbyer. Pionerene på 1800-tallet e.Kr. fikk ikke del i slike velsignelser.

I 1867, bare 15 år før den første store bølgen av innvandrere kom inn i Israel, registrerer Mark Twain:

“Av alle landene det er for trist landskap, tror jeg Palestina må være prinsen. ... Over den hviler det en forbannelse som har visnet sine felt og bundet dens energier. ... Og hvorfor skulle det være annerledes? Kan guddommens forbannelse forskjønne et land? ”

For Twain hadde det hellige landet Israel lenge blitt "hellig for poesi og tradisjon - det er drømmeland", skrev han i (Innocents Abroad (kapittel 56).

Da sa Gud - Det er på tide å gjenopplive drømmen.

fortsettes

Den som bærer Gud i sitt indre

"Frukten av din tjeneste er ikke avhengig av at du taler eller preker, men av at Gud bor i deg og stråler ut av deg,"

Ordene tilhører en åndelig veileder som i ulike faser av mitt liv, har fått bety mye for meg. Det er nemlig lett at ens tjeneste blir ens identitet, men deri ligger også faren. Da lever vi for tjenesten, ikke for Gud. Da blir alt hva vi gjør og sier bare ord, uten evighetsbetydning. Få ting er verre enn at man blir et tomt skall, hvor innholdet er sugd ut av en - hvor livet er dødt. 

Derfor må jeg vende tilbake til 'den første kjærligheten' og la den være drivkraften i mitt liv.

At jeg er til for Ham. Og Ham alene. 

Da kan det hende jeg ikke sier noe mer. Jeg har sagt nok.

Da er det livet mitt som taler. 

Det er noe som stråler ut av meg.

Jeg er bærer av noe.

Jeg er 'han som bærer Gud i sitt indre'. 

Det er min djupeste lengsel.

Alle trenger Jesus

 Denne tegningen fikk meg til å tenke: vi trenger alle Jesus! Vi trenger alle en berøring av Hans nåde, Hans tilgivelse, Hans legedom, Hans ømhet og kjærlighet. Ingen av oss er fullkomne, alle gjør vi feil, alle er vi uklare og snubler i ord.

Alle.

Den som ikke tror det, har allerede falt.

Benytt anledningen til å se vakre ikoner

 Det kunne vel knapt nok ha passet bedre enn nå med en kunst og ikonutstilling i lokalene til Bok og Media i Akersgaten i Oslo - og med tittelen HÅP! Vi trenger virkelig noe som kan lye opp hverdagene våre, og bringe lys inn i det mørke og dystre bakteppet som korona-pandemien har gitt oss. Ikke minst synes jeg det er gledelig at utstillingen gir plass til ikoner, og ekstra gledelig er at ikonene er malt av dyktige ikonmalere som Ragnhild Elisabeth Nyheim Grønseth og Sven Aasmundtveit, som ikke bare behersker selve ikonmalingen på en fremragende måte men som gjør det ekte ikonmalere gjør: de er bedere som skriver ikoner. Dermed blir ikonene vinduer mot evigheten. De åpner opp for den stille ettertanken, for kontemplasjonen.

Jeg håper at riktig mange finner vei til Bok og Media i Akersgaten 47 i Oslo. Dette er også en fin anledning til å kjøpe med seg en kristen bok når du først har tatt turen. Utvalget er bredt og stort.

Utstillingen varer hel til selveste julaften.

Nå kan du invitere meg for bibelundervisning igjen!

Fredag gjorde jeg noe jeg ikke har gjort siden mars, og det føles veldig lenge siden! Jeg talte på et offentlig møte på Voss via Internett. Det skjedde i forbindelse med en samling denne helgen, hvor det ble innsatt et eget bønneråd for Voss bønehus. For det første var det både en stor glede og ære å bli spurt om å få være en del av bønerådet for det spennende pionerarbeidet Voss bønehus er, og for det andre var det et privilegium å få dele Guds ord igjen. Fantastisk hva moderne teknologi kan gjøre! Jeg talte om forbønnens tjeneste.

Nå er jeg åpen for å tale og undervise i andre sammenhenger. Skulle menigheter eller husgrupper ha lyst til å ha 'besøk' av meg, er det bare å ta kontakt. Helst vil jeg tale i opptak, men jeg kan også 'gå live', slik at det blir muligheter til å stille spørsmål. Fordi jeg er i faresonen for å bli alvorlig syk av koronaen, er det foreløpig uaktuelt å komme fysisk på besøk. Jeg har likevel begynt å ta imot invitasjoner til høsten 2021, i håp om at vi da er igjennom det verste.

Men nå er det mulighet til å booke meg for bibeltimer, prekener, seminarer via Internett. Nå er ikke avstand noe problem lenger. Dette kan egne seg også for bibelstudiegrupper, eller for undervisning i menighetssammenheng.

En stor takk til den eldre generasjonen

I går leste jeg et minneord som grep meg veldig. Det er ikke av personen på bildet. Bildet her er bare brukt i illustrasjonsøyemed, men det representerer likevel aldersgruppen jeg tenker på - både menn og kvinner. Enkle, uhøytidelige, arbeidssomme slitere, som leser sin slitte Bibel, full av understrekninger og tegn etter tårer på de tynne bibelbladene, som folder sine hender og gir raust til misjonens sak, tross minstepensjon. Som har en djup kjærlighet til Israel, følger nøye med i tiden og skifter til søndagsklær for å ære Gud, både på helligdagen og når de stavrer i vei til møter og gudstjenester.

Dette er Norges gull. 

Det er ikke oljen som har gjort Norge til et rikt land. Det er disse gudfryktige sliterne. 

Ikke minst har de holdt Norge og mange misjonsfelter oppe i bønn. 

Det hadde ikke vært ansatte i våre frimenigheter uten dem. Det hadde ikke vært varme i våre bedehus heller. De var med å bygde dem. De har sendt ut mijonærer til fjerne himmelstrøk. Selv reiste de knapt noe sted. Kanskje på et misjonsstevne i ny og ne. Noen av dem dro til Israel for å se og oppleve andet med egne øyne. Noen dro flere ganger. Kjærligheten til landet og folket førte til at Israel ble deres andre hjemland.

De har spist enkelt. Levd enkelt. For å gi videre.

Får vi en ny slik generasjon? Neppe. Men det er verdt å håpe på det.

Og takke.

Både dem - og Gud.

Disse bildene får meg til å gråte

Disse bildene får meg til å gråte. De er håndfaste bevis på at de bibelske profetiene går i oppfyllelse rett foran våre øyne: Jødene, Guds eget folk vender i tusentalls tilbake til det landet Gud med ed lovet sitt folk til evig tid: 

'Hvem er disse som kommer flyvende som skyer, som duer til sine dueslag? Jo, fjerne kyster venter på meg. Fremst seiler Tarsis-skipene og fører dine barn hit fra det fjerne, deres sølv og gull kommer med dem - for Herrens. din Guds navns skyld, for Israels Helliges skyld, for han herliggjør deg.' (Jes 60,8-9)

I går markerte Israel Yom Ha'aliyah til minne om de millioner av jøder som har vendt tilbake til Israel fra deres utlendighet, etter at de i år 70 bler spredt til nær sagt alle jordens folk. Yom Ha'aliyah feires på den dagen da Josva ledet israelittene over Jordan idet de bar med seg Paktens ark.

Og Korona-pandemien til tross: jødene fortsetter å gjøre aliyah! Det er økende interesse blant den jødiske befolkningen i en rekke land om å vende tilbake til sine jødiske røtter i det land som Gud lovet deres fedre. De siste ovversiktene viser at sammenlignet med tidligere år var det en økning på 200 prosent i antall søknader. Dette i følge Yael Katsman, som er visepresident for Nefesh B'Nefesh, en organisasjon som fremmer og legger til rette for aliyah til Israel.

Og jeg merker meg at stadig flere amerikanske jøder vender hjem til Israel. Økningen er størst blant jøder i New York, California og New Jersey. Dette er helt i tråd med det kall Gud ga bederen Tom Hess, som leder et av bønnehusene i Jerusalem hvor det bes døgnet rundt 365 dager i  året, 19.mars 1987, til å be de amerikanske jødene om å gjøre aliyah fordi Gud kommer til å dømme USA på grunn av nasjonens synder. Tom Hess skrev bok om dette, som på norsk fikk tittelen: 'La Mitt folk fare.'

9.oktober i år kunne The Times of Israel fortelle  at statsminister Benjamin Netanjahu hadde fortalt Etiopias statsminister Abiy Ahmed, at det foreligger planer om å opprette en luftbro som skal ta med seg 2000 etiopiske jøder tilbake til Israel. De kommer fra Addis Ababa og Gondar.

En økende antisemittisme i Europa fører også til at stadig flere jøder bosatt i europeiske land vender hjem til Israel. I 2014 emigrerte hele 7000 jøder fra Frankrike til Israel. Så har da Frankrike Europas største jødiske befolkning. Allerede før massakrene mot satirebladet Charlie Hebdo og den jødiske kosherbutikken i Paris forberedte israelske myndigheter seg på at minst 10.000 franske jøder ville komme i 2015. 50.000 franske jøder har konkret forhørt seg om muligheten til å emigrere til Israel. Til opplysning er det mellom 500.000 til 600.000 jøder i Frankrike.

Truslene mot de europeiske jødene kommer fra både høyreekstremismen og fra radikalisert islam. Direktøren for Instituttet for studiet av glbal anti-semittisme, Charles Small, sier at 'den intellektuelle eliten i dagens Europa har vært tause om den økende trusselen fra det radikale, politiske Islam. Slike diskusjoner har vært tabubelagte. Straks du engasjerer deg i en debatt om dette, blir du avvist som neo-konservativ, sionist eller lignende.

Men det er ikke bare radikal islam som er blitt oversett, det er også i høy grad fremveksten av høyrenasjonalistiske grupper med et klart anti-semittisk buskap, ja, direkte jødehat.

Dette ser vi ikke minst i Tyskland. Tyske myndigheter la i februar i år frem tall som viste at det i 2018 ble begått 1646 lovbrudd motivert av jødehat i Tyskland. Dette var det høyeste nivået på et tiår og en økning på nesten 10 prosent sammenlignet med 2017. Tysklands første ombud mot jødehat, Felix Klein, advarte i følge Aftenposten. jøder i deler av landet mot å bære kipa, jødiske menns religiøse hodeplagg. I Tyskland står høyreradikale for et stadig mer åpent og brutalisert jødehat.

Visdommen som kommer av å granske det profetiske ord

Som enkelte av dere som leser mine artikler vet leser jeg for tiden boken Forkynneren, en av bøkene i Bibelen. Der kom jeg i går over et vers som henledet mine tanker til noen ord av apostelen Peter slik de er skrevet ned i 1.Petersbrev. Men først til ordene fra Forkynneren: 'Hvem er som den vise, og hvem forstår å tyde tingene? Visdommen gjør menneskets ansikt lyst, og det harde uttrykket hans forvandles.' (For 8,1) Disse ordene minner meg om 1.Pet 1,10-12:

'Om denne frelse var det profetene gransket og ransaket, de som profeterte om den nåde som dere skulle få, idet de gransket hvilken eller hva slags tid Kristi Ånd, som var i dem, viste fram til når han forut vitnet om Kristi lidelser og herligheten deretter. Det ble åpenbart for dem at de ikke tjente seg selv, men dere. med dette som nå er blitt kunngjort for dere ved dem som forkynte dere evangeliet ved Den Hellige Ånd, han som ble sendt fra himmelen - dette som englene trakter etter å skue inn i.'

Jeg ser dem for meg!! Eldre menn som sitter bøyd over skriftrullene og de gamle bøkene. Som ikke bare leser, men gransker. Studerer. Undrer seg. Stiller spørsmål. Slik som profeten Daniel som fant frem igjen profeten Jeremia, og som ved å granske denne boken fant ut at det hadde gått ganske nøyaktig 70 år siden Gud hadde gitt et løfte om at jødene skulle vende tilbake til jødenes eget land etter 70 års fangenskap i Babylon. 

Slikfinner man ikke ut ved en rask og overfladisk lesning av Skriften. Man må granske. Ta seg tid. Be om Åpenbaringens ånd. Slik msnge gjør i dag, og som opplever det jeg skrev om i går, om spotterne. Som gjør narr av dem. Kaller dem overspente. Naive. Selv bruker de liten eller ingen tid til å granske Skriftene eller i bønn. Men de krtiserer gjerne de som tar seg tid til å granske det profetiske ord. Og de vil gjerne diskutere.

Forfatteren av Forkynneren har lært noe: 'Visdommen gjør menneskets ansikt lyst ...' 

Det skjer noe med den som søker visdommen. Den påvirker. Forandrer. Så mye at det seens. Noen bærer med seg et lys, fordi Åpenbaringens Ånd har påvirket dem. Endret dem. Det skjer ikke over natten. Dager, måneder og år må til. Det er ikke snakk om at man tilegner seg boklig lærdom alene. Det handler om noe helt annet: åpenbaring.

I Salme 119,130 leser vi:

'Når dine ord åpner seg, gir de lys, de gir enfoldige forstand.'

Men da må Guds Ord ved Guds Ånd åpne seg for oss. 

Hvorfor er Iran plutselig interessert i Palestinsk islamistisk jihad igjen?

Det har vært stille en stund nå, men nå rører en av de farligste og mest blodige islamistiske gruppene på seg igjen. Palestinsk Islamistisk Jihad er svorne fiender av Israel. Det eneste demokratiet i Midt-Østen har nemlig ikke bare en fiende som vil kaste jødene på havet og utslette Israel fra jordens overflate. De er mange. Her er en artikkel fra The Jerusalem Post som jeg har oversatt til norsk. Den er publisert i avisens nettutgave i dag, og skrevet av Seth J. Frantzman. Jeg har oversatt et utdrag av den:

HVORFOR ER IRAN PLUTSELIG INTERESSERT I PALESTINSK ISLAMISTISK JIHAD IGJEN?

Interessen ser ikke ut til å være en tilfeldighet fordi gruppen hevdet at de «mobiliserte» i Gaza i løpet av helgen.

I nesten et år var den palestinske islamske Jihad stort sett fraværende fra Irans media og politiske presse. Nå er Iran tilbake og snakker om islamsk jihad i media, en dag etter at Ankaras presse også markerte gruppen. Artiklene ser ikke ut til å være en tilfeldighet fordi gruppen hevdet at de «mobiliserte» i Gaza i løpet av helgen.

Etter konflikten med Israel i 2019 led de tilbakeslag, og dee var også bekymret for trusler mot dets ledelse. Baha Abu Al-Ata ble drept i november av et israelsk luftangrep og syriske rapporter sa at hjemmet til nestlederen Akram al-Ajouri også hadde vært et mål. Iran følger gruppen tett fordi PIJ antas å være en iransk gruppering, bevæpnet, rådgitt og gitt kontanter og teknisk assistanse gjennom årene av Teheran. De er Irans fotavtrykk i Gaza, øynene og ørene også kanskje. De gir også Iran innflytelse og opsjoner, plausibel benektelse hvis Iran vil teste Israel. Det fremgår tydelig av hvordan gruppen har kontorer i Gaza og Damaskus, to viktige fronter for Iran mot Israel.

Irans utenriksminister Javad Zarif er ofte i kontakt med Islamsk Jihad. I fjor ringte han Ziyad al-Nakhalah, lederen for PIJ, for å støtte angrepene på Israel. Han snakket med gruppen eller la ut uttalelser knyttet til den i februar og juli i år. I dag er Iran rasende på avtalen mellom Israel-Sudan. De fremhever Hamas motstand mot avtalen. Tidligere har Iran søkt å flytte våpen via Sudan. Hamas-medlemmer hadde en gang mer støtte fra Sudan og muslimsk brorskapskontakt der. Ismail Haniyeh dro til Sudan i 2012, ifølge rapporter. I dag er han rasende på at Khartoum snakker med Israel. Iran er også sint.

Irans Fars News sier at den islamske Jihad "militære grenen" som går under navnet Saraya al-Quds hadde kunngjort en mobilisering i løpet av helgen. Åpenbart var årsaken til dette forverringen av helsen til Maher al-Akhras som er i sultestreik. Akhras, en 49-åring fra Vestbredden, har vært i sultestreik i to måneder. Fars News sier at “den militære fløyen til den islamske jihaden bestemte seg for å være forberedt på lørdag etter å ha kunngjort forverringen av Maher al-Akhras situasjon. Akhras er en av styrkene til Islamsk Jihad som har vært i sultestreik i 90 dager i protest mot sin forvaring i det sionistiske regimets fengsler, og hans tilstand forverres. " Media i Israel bemerker ofte at Akhras ble arrestert på grunn av "mistanke om bånd til Islamsk Jihad."

Fars News gir noen andre detaljer, og bemerker at ifølge Akhras advokat vil han som sultestreiker ikke "dø i det sionistiske regimets Kaplan-sykehus, og sa at han ikke ønsket noe hjelp fra sionistene bortsett fra å overføre ham til å være på sykehus i Vestbredden for å være blant hans landsmenn og barn. ”

Anadolu-medier i Tyrkia bemerket at “Den palestinske fengselsforeningen (PPS) sa på fredag ​​at de israelske myndighetene avbrøt frysing av arrestasjonen av den palestinske fangen al-Akhras og overførte ham til Ramallah fengselssykehus. Ifølge PSS ble al-Akhras plutselig overført fra Kaplan Hospital til Ramallah Prison Hospital. ” Akhras hadde tidligere instruert palestinere om å forsvare hjemlandet, ifølge Fars News. "Jeg anbefaler også det palestinske folket å forbli forsvarere av hjemlandet."

Det er andre gang på 48 timer at "Mobilisering" av islamske jihads krigere fikk forsidesdekning i Tyrkia og Iran. Det er ikke klart om dette er fordi Iran og Tyrkia ønsker å markere og bruke gruppen, eller på om det skjer på gruppens eget initiativ.

Spotterne som farer frem med spott

Stadig oftere den siste tiden har ordene fra 2.Pet 3,3-4 dukket opp når jeg har bedt og søkt Herren for den tiden vi lever i:

'Dette skal dere først og fremst vite, at i de siste dager skal det komme spottere med spott, som farer fram etter sine egne lyster og sier: Hvor er det blitt av løftet om hans gjenkomst?' 

Hvem kommer denne spotten fra? Det må jo være fra mennesker som allerede har hørt at Jesus skal komme igjen! Det kan være fra utenforstående som har lyttet til kristen forkynnelse, fordi forkynnelsen om Jesu gjenkomst var sentral i den første kristne tiden. Man hadde en sterk forventning om Jesu snarlige gjenkomst. Men spotten kan også ha kommet fra de kristnes egne rekker. Syrlige kommentarer. Latterliggjøring av andre troende som satte sin lit Guds løfter. Sarkasmer og dårlige vitser. Kommer Han ikke snart? Han sa jo at Han skulle komme igjen.

Den siste tiden, tiden før Jesus kommer igjen, skal være preget av slike, sier apostelen Peter. De forakter hellighet, 'og farer fram etter sine lyster', de bryr seg ikke noe om hva Guds ord sier. Selv fastholder de at de holder Guds ord for inneholde sannheten. Men ikke at Skriften er den hele og fulle sannheten. Skjønt noen av dem vil også sio det, men fremholde at de tolker den på sin måte. De er opptatt av å være tidsriktige, og spotter de som har 'gammeldagse holdninger.' De dukker sjelden opp på bønnemøter, men de tar gjerne en diskusjon. Og da for å latterliggjøre de som holder fast ved Guds ord. Hvem kan tro på slike antikverte ord? Verden har tross alt gått fremover.

Spotterne har igjen forventning om Jesu gjenkomst. Det er lite å spore av gudsfrykt i deres liv. De søker ikke hellighet med iver. De snakker sjeldent eller aldri om synd. De går sine egne veier.

Den siste tiden, skriver apostelen Peter, skal være preget av slike.

Forvandling og fellesskap ved korsets fot

Sannsynligvis husker dere alle, i Pilgrim's vandring, hvordan Kristen kneler ved korset mens hans enorme byrde faller av og ruller bort. En strålende beretning, så sant for alle oss som har opplevd den! 

I går, like strålende, lyttet jeg til en gammel venn som kom hjem til oss for å fortelle meg hvordan hans byrde forsvant etter at Herren utfridde ham etter mange år med trelldom og nederlag.

For en rørende og herlig opplevelse å høre hva han sa! Jeg kjente mannen det meste av livet mitt, og jeg har aldri sett ham slik før. Strålende. Glødende. Kunne ikke slutte å snakke om hva Herren gjorde for ham, og vi ba sammen som ikke var i stand til å takke Herren nok.

Har du opplevd det samme?

Bare én vei, korsets vei, fører hjem!

Men en ting spesielt, som denne broderen fortalte meg, fanget virkelig oppmerksomheten min. Han tilbrakte nærmere et år i en institusjon som søker å bringe villfarne sjeler tilbake på riktig vei. (Ikke prøv for hardt å finne ut hvem jeg snakker om. Dette skjedde i en helt ikke-anabaptistisk setting.) Stedet der han bodde holder virkelig strenge regler, en bestemt rekkefølge som ingen tør å bryte sammen med en kraftig tilnærming til praktisk hellighet, lydighet, samarbeid, ansvar og hardt arbeid. Ikke ulikt en militærleir.

Men litt vemodig fortalte broderen meg en merkelig ting. Han sa først at han virkelig tvilte på om han kunne klare det der. Så mange rare ting å justere på en gang. Så forskjellig fra alt han noen gang har opplevd før. Likevel, på slutten av sin tid likte han det så godt at han spurte han tilfeldig om han kunne bli litt lenger. De ga ham en måned til, og smilte mens de gjorde det. "Det skjer med nesten alle," sa de. "Mange mennesker, selv etter at de har overvunnet problemene sine, elsker orden, den indre gjennomsiktigheten, kameratskapet, så godt at mange av dem begynner å bli lenger."

Får du det med deg?

En helt ny slags enhet. "Vi visste alle - alle av oss - hvorfor vi var her," sa han. "Vi hadde alle vært dårlige, enten blitt fanget eller meldt oss selv.. Ingenting å skjule lenger. Ingenting å late som. Men nå, utrolig nok, vi begynte alle å elske Kristus og elske hverandre på en dyp ny måte. Og nå, "med en pause, sa han:" Jeg bare savner det stedet så mye! "

Er det slik vi alle andre føler for menighetsfellesskapene våre?

Jesus fortalte en skeptisk fariseer (som ser skjevt på en syndig kvinne): "Jeg sier deg, hennes mange synder er tilgitt - for hun elsket mye. Men den som har blitt tilgitt lite, elsker lite."

Hver langfredag ​​i Tasmania (denne dagen, tro det eller ei, er fremdeles en nasjonal høytidsdag i det postkristne Australia) drar alle slags troende opp til Circular Head ("Nut"), i Stanley, for sammen å minnes Kristi lidelse.

Denne mengden involverer, som du kan se, i stor grad de unge. For noen år siden møtte vi også opp på Fossil Bluff, nær kystbyen Wynyard. Der (nesten ikke så høyt som nuten) samlet mange eldre mennesker seg. Alltid på kvelden, akkurat når lysene tennes langs sjøen.

Fra alle de lokale kirkene møttes de stillferdig, ettertenksomt, mens en pastor fra hver kirke leste en del av lidelseshistorien. Ingen kommentarer, bare evangeliet. Den engelske anglikanske presten (en kvinne) leste sin del. Det gjorde også den irske katolikken. Den engelske baptistpresten (slett ikke som baptistene i Amerika!), Sammen med den metodisten, den nederlandske reformerte, Plymouth Brethren en eldste fra fra pinsemenighete. Jeg leste min del av Skriften som representant for de lokale anabaptistene (Hutterites). . . .

Merkelig, hver gang vi gjorde det, begynte jeg å gråte.

Så mye lik dommedagen, når hver og en av oss dukker opp, side om side, ansikt til ansikt med Kristus.

Noe å skjule lenger den dagen?

Synd, da er det for sent.

Men det som virkelig rørte meg, hver gang, var sangene.

Alle disse gamle australske menneskene - hver eneste av mennene, med hattene av - sang fremdeles fantastisk. Absolutt etter hukommelsen, ikke noe problem i det hele tatt. Skremmende gamle stemmer, hver og en fra alle deres forskjellige kirker. Spesielt en salme ringer fremdeles i ørene mine - Kneel at the Cross (knel ved korset).

Kjenner du den fantastiske engelske salmen?

Kneel at the cross,
Christ will meet you there,
Come while He waits for you;
List to His voice,
Leave with Him your care
And begin life anew.

     Kneel at the cross,
     Leave every care;
     Kneel at the cross,
     Jesus will meet you there.

Kneel at the cross,
There is room for all
Who would His glory share;
Bliss there awaits,
Harm can ne’er befall
Those who are anchored there.

Kneel at the cross,
Give your idols up,
Look unto realms above;
Turn not away
To life’s sparkling cup,
Trust only in His love.

Vet du det, brødre og søstre, hvis alle kristne - ikke bare de ved kriminalomsorgsinstitusjoner, men alle overalt - virkelig ville knele på Kristi kors, ville hele verden endre seg!

Alle stygge kirkesplittelsene ville smelte bort. Ulykkelige ektefeller vil elske hverandre igjen. Barn ville være trygge, og alle eldre ville ha selskap! Ekte fellesskap ved korset. Men - det var ikke den eneste sangen vi sang på Fossil Bluff.

- Peter Hoover.

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Profetisk ord om Norge

Fra min gode venn Gunnar Brudeli har jeg i dag mottatt følgende profetiske budskap fra bønnekvinne Danielle Dixon fra Australia. Budskapet er i tråd med andre profetiske budskap gitt til Norge de senere år, fra mange ulike kilder. Det er Gunnar som har oversatt dette sterke og oppmuntrende budskapet til Norge. La oss virkelig be over det:

Budskap v/Danielle Dixon, Queensland, Australia, (11. oktober 2920)

NORGE, DINE HIMLER VIL LYSE OPP MED EN HERLIGHET FRA GUD!

Nylig dro Herren min oppmerksomhet til Norge. Mens jeg studerte et kart over de nordiske land, sa Herren til meg: Jeg har ikke glemt denne regionen.

Jeg så den maleriske nasjonen Norge som omfavnet kystlinjen av de nordiske nasjonene, symbolisert som en apostolisk far med utstrakte armer som omfavner de omkringliggende nasjoner.

Jeg tror Herren viste meg at Norge er en apostolisk nasjon. Åndelige fedre og mødre har forlatt sine kyster gjennom historien. Det har vært en åndelig forberedelse til en gang igjen å se denne nasjonen utruste og trene den neste generasjonen til å gå ut og profetisk holde opp ledernes hender i de omkringliggende nasjoner, og andre deler av Europa. 

Norge har pinserøtter vevd fast inn i nasjonens historie, Tomas Ball Barratt, som var engelsk født, men flyttet til Norge i ung alder, regnes som pinsens far her. Denne Wesley-inspirerte metodistpastor møtte på en kraftig måte dåpen i Den Hellige Ånd fra Azusa Street mens han var på en reise i Amerika for å samle inn penger til sin misjon.

Barratt brakte tilbake denne våkenheten for Guds Ånd i Norge. Mens pinsevekkelsen spredte seg i nasonenene omkring, startet Barratt å dele de herlige nyheter ved å holde vekkelsesmøter og ved å invitere mennesker til å bli fylt med Den Hellige Ånd. Barratt regnes også som den åndelige far for pinsevekkelsen i de andre europeiske land, inkludert Storbritannia hvor han var født.

Herren viste meg at de samme vekkelsesengler som var gitt til Azusa Street, engler av "Vind og Forandring",var sendt til Norge for å bringe "Vind" og "Forandring" gjennom Barratts tjeneste i forrige århundre.

Disse vekkelsesenglene har fortsatt sitt oppdrag. Det er apostoliske fedre og mødre som en gang til vil forløse disse mektige innhøstningsengler over Norge, og dette vil flyte inn i de omkringliggende nasjoner i Norden og i Europa.

Vekkelsesvinder vil blåse over det majestetiske norske landskap, og det vil blåse på religiøse organisasjoner og menigheter. Nok en gang vil det vekke hunger i det norske folk.

Jeg hadde en visjon av Norge som ble satt i brann, og glødende kull hoppet ut av denne nasjonen og inn i andre nordiske og nord-europeiske land. Når disse glødende kull landet, ble det født apostoliske sentra og bønnehus. Og disse ble som nødvendig drivstoff for å holde flammen brennende i disse nasjonene. Forbønnen ble som flytende gull, og Herren brukte dem som bensin til å holde flammene ved like. Etter hvert som de apostoliske sentra og bønnehusene ble flere og flere, ble nye nasjoner satt i lys lue. 

Det er et skifte i det åndelige klimaet over nasjonen Norge. 

Norge, du står foran en innhøstningstid. Apostoliske fedre og mødre forløser disse innhøstningsengler mens deres sønner og døtre går ut på markene for å høste inn. Noen av disse vekkelsesfrøene har ligget i grunnen i et århundre. Stå på i det høye kallet, og se bort fra alt det som har tynget dere ned. Dine gamle stier er blitt gjenopprettet. Skriftrullen over Norge er blitt åpnet i himmelen, og dine mest storartede dager ligger foran.

Da hørte jeg sangen: "Great Are You Lord." I koret synges det: "It's Your breath in our lungs." Enda en gang vil Guds pust fylle norges lunger, og mange vil synge: "Great are You Lord." De nordiske himler vil bli lyst opp av Herrens herlighet slik at alle kan se det.

Esek.1,4-5: "Jeg så, og se!- en stormvind kom fra nord, en stor sky og flammende ild. Det var lysglans omkring den, og ut fra midten blinket det som av skinnende metall, ut fra ilden. Og det kom noe som lignet fire levende skapninger ut fra den. Slik så de ut: De lignet mennesker."

Få med deg barna til å be!

Jeg hører Herren si: Jeg drar ut all stoppen! Herren kom med en ganske uvanlig oppfording til bønn denne gangen: 'Av småbarns og spedbarns munn har du reist deg et vern for dine motstanderes skyld, for å stoppe munnen på fienden og den hevngjerrige.' (Salme 8,3)

Da hørte jeg Herren si: ”Be barna og barnebarna dine be for landet dirr, uansett hvor unge de er. Ikke sett en aldersgrense. ”

Jeg tenkte for meg selv: "Kanskje jo yngre de er, jo mer bønnekraft har de, for barn tror bare." Herren vet at det er nødvendig med en ren, uskyldig, barnaktig tro for nasjonen vår på dette tidspunktet.

For mange år siden så jeg initialene til byen D.C. lyser opp, står som en forkortelse for "DEAR CHILDREN", “KJÆRE BARN”. Herren talte: «Barn vil bli brukt som et kraftig våpen for å hjelpe oss å innta denne byen. Et barn vil føre dem til å overta det! ” Jeg visste ikke da hvordan barn ville bli brukt før Herren minnet meg i dag. Jeg tror dette er tiden for hele familier, som inkluderer våre barn og barnebarn, til å reise seg i bønn. Igjen, ikke sett en aldersgrense.

- Bill Yount

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Dødshjelp for 1-åringer ventes å bli lovlig i Nederland

Nederland flytter stadig grenser. Barn som er mellom ett og tolv år gamle og som er uhelbredelig syke kommer nå mest sannsynlig til å få dødshjelp. Det meddelte landets helseminister Hugo de Jonge nylig, i følge Världen idag.

Allerede i dag finnes det prosedyrer på plass for å avslutte livetpå spedbarn opp til ett år samt for barn over 12 år, skriver nederlandske NL Times i sin nettutgave. 

Denne avisen skriver at landets helseminister har sagt at dødshjelp skal være tilgjengelig 'for en liten gruppe av barn som er dødelig syke og som plagers uten håp og med en uutholdelig lidelse.'

I følge den nederlandske helseministeren handler dette om fem til ti barn pr år. I 2002 ble Nederland det første europeiske landet som legaliserte aktiv dødshjelp. Antallet dødshjelpstilfeller ble fordoblet under det første tiåret og under de første 15 årene ble tilfellene tre ganger så mangr. I 2016 ble det beregnent at 18 personer fikk hjelp til å dø hver dag og eutanasi stod for fire prosent av samtlige nødsfall i Nederland.

Som i Noahs dager, del 4

Jes 57.1-2 er et nøkkelord for å forstå historien om Noah: 'Den rettferdige omkommer, og det er ikke noen som legger seg det på hjerte. Fromme menn blir rykket bort uten at noen forstår det. For den rettferdige blir rykket bort før ulykken kommer. Han går inn til fred. De hviler på sine leier alle de som går sin vei rett fram.' 

Tiden må modnes for Guds dom. Det er noen som holder igjen, nemlig de rettferdige. Det er de som er saltet som forhindrer forråtnelsen. Derek Prince skriver i sin bok: 'Historien formes gjennom bønn og faste': 

'Vårt nærvær gjør verden til et sted som Gud kan godta. Vårt nærvær overgir verden til Guds nåde. Uten oss ville det ikke vært noe som kunne gjøre verden akseptabel for Gud. Men fordi vi er her, fortsetter Gud å handle med nåde og miskunn fremfor vrede og dom. Det er årt nærvær som utgjør den store forskjellen.'

Og så trekker Prince frem Abraham som et eksempel på dette:

'Dette prinsippet er levende illustrert i fortellingen om Abrahams forbønn for Sodoma slik det står skrevet i 1.Mos 18,16-33. Herren hadde fortalt Abraham at han er på vei til Sodoma for å undersøke om byens ondskap hadde nådd et punkt hvor Herrens dom ikke kunne holdes tilbake. Abraham går da sammen med Herren på vei til Sodoma og diskuterer med ham vedrørende prinsippene for hans dom. Først fastslår Abraham et prinsipp som er basis for alt som følger etter: .Det har aldri vært Guds vilje at dommen som rammer de onde også skulle komme over de rettferdige.' (Derek Prince: Historien formes gjennom bønn og faste, side 13-14)

Børre Knudsen er inne på det samme i sine bibeltimer på Bjerkely Misonssenter i Tromsø vinteren 1991-92:

'Kanskje han (Paulus) mener at så lenge det finnes en kjerne av troende, så bærer vi hele verden. Så lenge vi er tilstede som et kongelig presteskap, som Gud har kalt oss til å være, så avverger vi dommen. Til en viss grad blir verden bevart. Vi vet at før Jerusalem ble ødelagt i år 70 sørget Gud for å fjerne alle de kristne. Det fantes ikke en eneste igjen i byen, de var oppe i fjellene hvor de kunne overleve. Sodoma og Gomorra kunne heller ikke gå under før Lot var berget ut sammen med sine døtre og sin hustru.' (Børre Knudsen: Grunnsøylene. Credo forlag 1996, side 91-92) 

Guds hjerte er i sorg.

Dommen er uunngåelig. Det står at Gud sørger og angrer. Det er også en side ved Hans uutgrunnelige vesen, og det er en side ved Guds hjerte vi trenger å stifte bekjentskap med. 

Å, for djup i Jesu kjærleik!
Utan grenser, botnlaus, fri!
Som en mektig havsens bylgje
har han løynt mi syndetid.
Over, under, rundt omkring meg
er Hans sterke kjærleiks straum,
driv meg fram imot mitt heimland,
dyre, fagre framtidsdraum!

Men så - anger og sorg i Guds sinn.

'Det er ikke lettferdige ord,' sier Børre Knudsen og legger til: 'Han skapte og så på skaperverket, han så at alt var såre godt. Men fordi vi hadde ødelagt og besundlet og svint det til, måtte Gud sørge og angre. Denne angeren og denne sorgen må skylle inn over oss hvis syndflodsfortellingen skal bli sann for oss, og ikke bare en fjern fortelling om noe som skjedde en gang for lenge siden. Paulus er inne på dette i Andre brev til korinterne, kapittel 7,10, når han snakker om bedrøvelsen etter Guds sinn. Jeg tror at vi kan driste oss å tolke det slik at bedrøvelsen er fra Gud og i Guds sinn. Det er ikke bare en bedrøvelse som Gud finner behag i når han finnner den hos oss, men det er en bedrøvelse over synden. Det er den syndenød som Gud bærer for oss og på grunn av oss, den nød som er lagt inn over Gud når han er i ferd med å oppgi sine skapninger. Han orker ikke lenger å bære det. Han kan ikke lenger forsvare p opprettholde det. Han kan ikke gjøre seg selv medskyldig i det. Og så gjør han seg medskyldig i det likevel, i sin sønn.' (Børre Knudsen: Grunnsøylene, side 95-96)

Å, for djup i Jesu kjærleik!
Sprei Hans pris fra hav til hav:
Kor han elskar alle, alle,
frelsar oss fra synd og grav,
kor Han vaktar sine kjære
som Han kjøpte med sitt blod,
kor Han ber for veike vener,
sender kraft og trøyst og mod!

Å, for djup i Jesu kjærleik!
Ingen stad eg kvilar så.
Som eit mektig hav av signing,
som ei hamn av fred og ro!
Å, for djup i Jesu kjærleik!
Der min himmels himmel er.
Mine lengsler stig mot trona,
mine augo Lammet ser.

fortsettes

Når det rokkes ved bibelske sannheter vil jeg gjøre selskap med Guds enkle vandringsmenn

Det har vært noen urolige, for ikke å si utrolige, 14 dager. I dag kjenner jeg på en djup takknemlighet for den bestemmelsen jeg tok for mange år siden, og som best kan summeres opp med denne sangen: '"Jag har valt att göra sellskap med Guds enkla vandringsmän. Det må kosta vad det vill, men jag vill hem til himmelen. Det är längtan hem som driver mig, jag vill ei stanna här, ty en främling här på jorden jag ju är." Sangen er skrevet av Lydia Lithell, selv baptist, og mor til en god venn av meg. 

Vi lever i en tid hvor det meste rokkes ved, og det stadig flyttes grensesteiner. David fortviler over sin samtid, 'når grunnvollene nedbrytes, hva makter da den rettferdige.' (Salme 11,3) I går ble det kjent at selveste paven, støtter likekjønnede partnerskap. Hvem skulle ha trodd det! Ikke ekteskap riktignok, men partnerskap. Det var slik det startet her i Norge også, og den gangen ble det sagt klart og tydelig, at det ikke skulle bli snakk om ekteskap. Men slik ble det. Det som for noen år siden var helt utenkelig - og som norske biskoper betegnet som synd - er med et pennestrøk omgjort til noe som er i tråd med kirkens tro. Den romersk-katolske kirke var til å regne med når det gjaldt det kristne ekteskapet. Slik ser det ut til at det ikke er lenger. Det er sjokkerende. 

For noen dager siden kom biskopene i Den norske kirke med nok en uttalelse mot Israel. Denne gangen i form av et angrep på kristen sionisme, som biskop Atle Sommerfeldt, karakteriserer som 'verre enn Apartheid'. Slik omtales troende som velger å ta Bibelen på alvor, og som tror at Gud fremdeles holder ord med hensyn til jødene og deres land.  Sommerfeldt er visepreses i Den norske kirke, og er samme biskop som ville utestenge hederskaren Alv Magnus fra sitt bispedømme og som ville ha seg frabedt at det ble delt ut gratis Bibler på dørene i det samme bispedømmet. 

Jeg er så enkel og naiv at jeg tror at Bibelen er Guds evige, uforanderlige, autoritative ord. Det er ikke Bibelen som må bøye seg for samtiden. Vi vet ikke bedre og er ikke mer opplyste enn Jesus og apostelene. Det er mye jeg ikke forstår, men som jeg aksepterer fordi jeg har en høyere autoritet enn meg selv: Guds ord. Slik det er nedskrevet i Den Hellige Skrift. Så enfoldig er jeg.

Så får mennesker like det eller ikke. Angripe meg og spotte meg. Jeg er ikke alene, slik har enkle troens menn og kvinner blitt behandlet opp gjennom historien - ikke bare av verden, men av majoritetskirkene og deres paver og biskoper. 

'Bedre er det å høre skjenn av en vis enn å høre sang av dårer.' For 7,5