Han er min og jeg er Hans - en kjærlighetssaga - om å 'bønnelese' Salomos Høysang, del 1

I denne artikkelserien vil jeg gi deg et lite innblikk i hvordan jeg en lengre tid har 'bønnelest' Salomos Høysang. Dette er ikke et vanlig bibelstudium, som er spennende og givende i seg selv, men mer 'personlige' notater i mitt møte med teksten, eller først og fremst mine persomlige møter med Brudgommen. Jeg kommer ikke til å kommentere alt, og heller ikke nødvendigvis skrive kronologisk. Dette blir mer til underveis.

Forfatteren av Høysangen kan med rette kalles 'en mystiker'. Fritt og overrakende bruker han mystikerens språk for å beskrive kjærligheten mellom Bruden og Den himmelske Brudgommen. Det er flere måter å  lese Høysangen på, jeg har valgt den allegoriske og typologiske, det vil si at jeg leser den som en fortelling om Jesus som elsker sin brud, frem til modenhet. Med sine svakheter, usikkerheter og sine fall er bruden likevel elsket! Det er en fortelling om at bare Brudgommens kjærlighet fullt ut kan tilfredsstille Brudens hjerte.

Mye har vært sagt og skrevet om Salomos Høysang. Jeg tar med dette fra den babylonske Talmud, her i min oversettelse: "Ingen dag i menneskehetens historie er så vidunderlig som dagen da Sangernes Sang ble gitt til Israel; for alle andre Skrifter er hellige, men Sangernes Sang er den helligste av dem alle."

Det er blitt sagt "at den dagen denne sangen ble åpenbart, senket Guds Shekinah - Guds herlighet - seg ned over jorden, som det står skrevet: 'Prestene kunne ikke bli stående og gjøre tjeneste på grunn av skyen, for Herrens herlighet fylte Herrens hus' (1.Kong 8,11) På den dagen denne hymnen ble åpenbart, sang Salomon denne sangen i Den  Hellige Ånds kraft ... Det er en sang i hvilken både de som er der oppe og de som er her nede deltar, hvilket er en overnaturlig sabbat, en sang i hvilket Det overnaturlige hellige navnet er kronet. Derfor er det helligste av det hellige. Hvorfor det er slik? Fordi alle dens ord er full av kjærlighet og glede." (Lyset)

Denne sang eller Sangernes Sang - den ypperste sang - er skrevet av kong Salomo. Som konge er han også et bilde på Herren. Og den stillingen Herren inntar i Høysangen er kongens. Jeg minnes ordene fra Salme 45,2-3: 

"Mitt hjerte strømmer over av vakre ord. Jeg sier: Min sang er om en konge. Min tunge er en hurtigskrivers griffel. Du er den fagreste av alle menneskenes barn, nåde er utgytt på dine lepper. Derfor har Gud velsignet deg for evig."

fortsetter

Guds rike er inne i dere

Jesu ord "Søk først Guds rike... så skal alt annet bli gitt dere også" oppsummerer best måten vi er kalt til å leve våre liv på. Med våre hjerter rettet mot Guds rike. Det riket er ikke et fjerntliggende land som vi håper å nå, og det er heller ikke livet etter døden eller en ideell tilstand. Nei. Guds rike er først og fremst den aktive tilstedeværelsen av Guds Ånd i oss, og gir oss den friheten vi virkelig ønsker.

Og så blir hovedspørsmålet: hvordan søer vi Riket først når vårt hjerte er opptatt av så mange ting? På en eller annen måte kreves det en radikal endring i hjertet, en endring som lar oss oppleve virkeligheten av vår eksistens fra Guds sted.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Men da midnattstimen kom....

 "Men da midnattstimen kom, gikk de sammen opp på byens mur, Jeremia og Baruk, slik Herren hadde sagt til Jeremia. Og se, det ble støtt i trompeter, og engler kom ned fra himmelen med fakler i hendene, og de stilte seg på byens murer. Da Jeremia og Baruk så englene, gråt de og sa: "Nå vet vi at ordet taler sant." ... Og Jeremia talte og sa: "Herre, la meg få lov til å tale til deg." Og Herren svarte: "Tal, Jeremia, min utvalgte." Og Jeremia sa:" Herre, vi vet at du vil gi byen i dens fienders vold, og at de vil føre folket til Babylon. Hva befaler du meg å gjøre med tempeltjenestens hellige kar?" Og Herren sa til ham:"Ta dem og gi dem til jorden og si: Hør jord, hva han som skapte deg, befaler...Vokt tjenestens kar til den dagen når Den Elskede kommer." Jeremia og Baruk gikk da inn i helligdommen og samlet karene...De ga dem til jorden, som Herren hadde befalt dem. Straks oppslukte jorden karene.

Da det ble morgen, omringet kaldeernes hær byen...Men Jeremia gikk utenfor byen med nøklene til templet. Han vendte seg mot solen, kastet dem opp og sa: "Sol, jeg befaler deg å ta nøklene til Guds tempel og beholde dem inntil den dagen da Herren vil kreve dem av deg, for vi ble ikke funnet verdige til å beholde dem." (4.Baruk 3,1-11,18-19;4,1-5)

Fra staten Israels grunnleggelse

 Jeg holder på med  å lese 'Våkenatt i Jerusalem' av den amerikanske forfatterekteparet Bodie & Brock Thoene, som er del en av en trilogi om staten Israels grunnleggelse og første leveår. Romanen er drivende godt skrevet, og spennende og gir et godt innblikk i både den politiske og åndelige bakgrunnen. Oversettelsen ble i sin tid (2004) gjort av Oddvar Nilsen og utgitt på Luther forlag.

Stor og ikke minst gledelig var derfor overraskelsen da jeg kom over dette historiske bildet på Facebook-siden til Thoene-familien, med denne teksten, her i min oversettelse: 

"DENNE DAG I HISTORIEN: kjære Thoene venner og familie. Her er en liten personlig bakhistorie til romanen vår, Jerusalem Vigil (Våkenatt i Jerusalem)

Jerusalem, vinteren 1948

Jødiske konvoier bruker 4 timer på å reise 24 kilometer opp passet....hvis de i det hele tatt kommer seg gjennom. For å beseire veisperringene improviserer jødiske ingeniører bulldoserblader sveiset til støtfangere for lastebiler for å skyve steinblokker og stokker ut av veien uten å stoppe.

Da jeg jobbet i Batjac Productions, var jeg beæret over å jobbe med manusforfatter/regissør Mel Shavelson på et annet prosjekt.

Før min tid skrev og regisserte Mel den utrolige filmen; CAST A GIANT SHADOW, som skildret denne hendelsen.

John Waynes selskap, Batjac, produserte den.

Kirk Douglas spilte hovedrollen og Duke spilte en amerikansk general. År senere skrev jeg romanen, om kampen for Jerusalem, kalt JERUSALEM VIGI (Våkenatt i Jerusalem)."

Veien til åndelig utmattelse og utbrenthet

Håper du ikke, som meg, at en person, ting eller hendelse vil komme for å gi deg den siste følelsen av den indre velvære du ønsker? Håper du ikke ofte: "Må denne boken, ideen, kurset, turen, jobben, landet eller forholdet oppfylle mitt djupeste ønske"? Men så lenge du venter på det mystiske øyeblikket, vil du fortsette å løpe helt i bakken, alltid engstelig og rastløs, alltid lysten og sint, aldri helt fornøyd. Du vet at dette er tvangskraften som holder oss i gang og opptatt, men som samtidig får oss til å lure på om vi kommer noen vei i det lange løp. Dette er veien til åndelig utmattelse og utbrenthet.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

"Hør mitt rop, Gud, lytt til min bønn. Fra jordens ender roper jeg til deg, jeg roper mens mitt hjerte blir matt; led meg til klippen som er høyere enn meg."

Å følge Jesus i en krigstid

Vi blir fortalt at de eneste alternativene i Ukraina er militær eskalering eller å blidgjøre en diktator. Hvor etterlater det tilhengere av Fredsprinsen?

Av Frank Mulder/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Da vi først ble konfrontert med koronaviruset, var det vanskelig å ikke være besatt av de daglige tallene, nyhetsrapportene, dødsbildene. Vi ble kalt til å delta i en stor kamp mot en kollektiv fiende som ville kreve alle tilgjengelige ressurser og utvetydig samarbeid, uavhengig av kostnadene. Det var ikke noe alternativ.

I samme uke som Covid-restriksjonene tok slutt her i Nederland, brøt det ut krig i Ukraina. Det var som om vi byttet ut den ene besettelsen med den neste. På et blunk var vi alle klistret til nyhetene igjen, grep etter oppdateringer, lamslåttt av bilder av vold, bombing og ødeleggelse. Jeg sugde til meg meningene til eksperter og analytikere og lot meg rive med av brølende ord om ukrainernes elendighet og kampen mot den nye ondskapen – Vladimir Putin – som ikke lytter til sveklinger, men bare til våpen som er større enn hans.

En kollektiv fiende, det være seg Covid eller Putin, bringer oss alle sammen. Vi, den frie, retttenkende verden, vi er ett, ett med de lidende massene i Ukraina, ett med alle verdens demokratiske folk. La oss gi ukrainerne alt de trenger. La oss bevæpne dem til tennene. Faktisk, hvorfor kjemper ikke hærene våre med dem?

I løpet av få dager ble forsvarsbudsjettene blåst opp. Til og med Tyskland kastet sine antimilitaristiske fjær. Og som i alle kriger, inviterte politikere til venstre og høyre – også gode kristne – våpenprodusenter på kaffe. Det var tross alt ikke noe alternativ.

Argumentet "Det er ikke noe alternativ" bør alltid være et varseltegn. Å gjøre ingenting er selvfølgelig alltid et alternativ. Vestlige nasjoner gjør regelmessig ingenting, slik de har gjort i møte med krigen i Etiopia eller det kinesiske folkemordet på det uiguriske folket. Å gjøre ingenting er tilsynelatende et alternativ, ikke fordi vi tror fienden er god, men fordi vi innser at vi er for svake til å påtvinge vår vilje, eller vi frykter Pandoras boks som vil bli åpnet hvis vi begynner på krigens vei.

Det er riktignok meningsmotstandere som stiller spørsmål ved klokheten i å sende stadig flere våpen til Ukraina. Noen av disse krigskritikerne har et poeng. Den såkalte frie verden bærer en viss skyld. Vi har visst i årevis at vår avhengighet av gass og olje gir diktatorer en evig tilførsel av penger til å kjøpe våpen. Vi vet også at andre land ser på våre vestlige regjeringer som en fare siden vi bryter løfter (for eksempel ikke å utvide NATO østover) og styrter regimer (Afghanistan, Irak).

Likevel virker kritikk av internasjonal støtte til Ukrainas militære, selv om den i mange tilfeller er prinsipiell, til tider motivert av mer tvilsomme sympatier. Noen kritikere av krigen hevder at Putins brutale invasjon på en eller annen måte er rettferdiggjort – eller at, selv om han er noe skyldig, er vestlige regjeringer på en eller annen måte mer skyldige. Slike argumenter springer ofte ut av den populistiske mistanken om at en elite lurer oss til krig. De utgjør å blidgjøre, eller til og med støtte, en voldelig diktator med blod fra titusener på hendene.

Hvis vi aksepterer at noe er et så ultimat onde at det ikke finnes noe alternativ til militær respons og våpensalg, har vi valgt en vei uten ende og vil møte tunge konsekvenser senere. Vi kan ikke kontrollere krig. For eksempel visste vi ikke om levering av vestlige våpen raskt ville avslutte krigen i Ukraina, eller bidra til at den utviklet seg til en langvarig skyttergravskrig eller til og med til en atomkonflikt. Å bygge og levere og bruke våpen, selv for å gjengjelde en overgriper, genererer en dynamikk utenfor vår kontroll. Det er en dynamikk som uunngåelig kommer til å dominere oss – og til slutt få oss til å ligne det vi kjemper mot.

Det er derfor Jesus snakket om vold i åndelige termer. Vold er en åndelig kraft som vi ikke kan beseire ved å bruke den selv. Å kaste olje på voldens bål er ingen løsning. Midlene vi velger er fremtidens frø. Med Jesu ord, den som tar sverdet skal omkomme ved sverdet. Krig vil spise oss til slutt.

Det er sant: pasifisme er kanskje ikke et levedyktig alternativ for regjeringer som ikke ønsker å bli beseiret. Land som ikke er villige til å gripe til våpen kan bli invadert. Men Jesus ga ikke strategiske politiske råd til den romerske keiseren eller til den væpnede motstanden. Han fortalte enkeltpersoner som ville følge ham, i utvetydige ordelag, at de skulle unngå vold selv, og aldri sette noe håp til vold for å få til fred.

Kristne bør derfor passe på å ikke bli fanget av verdens lidenskaper og politiske kamper. Men betyr det at den kristne skal være passiv i møte med det onde? Hvis vi avviser troen på at å bevæpne oss til tennene kan bringe fred, betyr det at vi ikke har noe annet valg enn å ignorere, fornekte eller unnskylde ondskap? Ikke i det hele tatt.

Jesu ikke-voldelige vei er en vanskelig vei, og vi kan bare prøve å gå den selv. Vi kan ikke be ukrainerne om å følge denne veien, og vi kan ikke spørre folk som ikke stoler på Jesus. Denne veien er kun for mennesker som våger å tro på Jesu lære om at vold avler vold, og at måten å overvinne fiender på er å elske dem. Det er en vei uten enkle svar. Jeg har ikke et manus for hva som utgjør god utenrikspolitikk for parlamenter og presidenter i denne saken, men jeg vet at vi bør fokusere på vår personlige utenrikspolitikk først. Jeg skal prøve å formulere noen mulige byggesteiner for en slik personlig utenrikspolitikk her, inspirert av det jeg har lært av andre mennesker.

Først: tristhet. Det høres kanskje ubrukelig ut, tristhet, men jeg merker at siden krigen startet har folks tristhet påvirket meg mer enn analyse. I begynnelsen hørte vi mange stemmer fra ukrainere, men også russere, som ikke kom med løsninger, men fremfor alt var veldig triste. Hvorfor ville dette være nyttig? Denne tristheten ga meg, merkelig nok, håp; i begynnelsen av krigen førte det ofte til avhør i media, før de stemmene ble overdøvet av politikere som snakket om å utvide krigsinnsatsen. Disse menneskene som rett og slett sørget over situasjonen ga meg håp, håp om at det er mennesker som ikke tenker svart på hvitt. Gir jeg plass til sorg for menneskene som har mistet hjemmene sine, sine kjære eller landet sitt? Eller går jeg raskt til analyse og handling?

For det andre: omvendelse. Vi kan møte vårt eget engasjement, vår egen andel i verdens vold – for eksempel ved vår avhengighet av fossilt brensel som støtter opp om diktatoriske regimer i Midtøsten. Er vi forberedt på å møte vår medvirkning til skjebnen til det undertrykte folket i Kina? Eller vår andel i det voldelige grensesystemet som gjør våre fredelige liv mulig fordi det holder de desperate fattige ute. På hvilke måter bidrar jeg til urettferdighet og vold i verden? Er jeg villig til å akseptere en verden der vi rett og slett ikke har råd til våre vestlige standarder lenger?

For det tredje: solidaritet. Å velge de fattiges side er uløselig knyttet til dette. Da Jesus vandret på jorden, ble hans folk brutalt undertrykt av romerske herskere. Jesus kom ikke med en plan for å kaste dem ut, men han stilte seg på side med de små menneskene: de fattige, de analfabeter, de syke, kvinnene. La oss også ta deres side. Blant dem er flyktninger fra Ukraina. Husker vi dem ikke bare i begynnelsen, når følelsene fortsatt er høye, men også etterpå, når kameraene snur seg bort og media igjen kaster seg ut i å dekke de høye energiregningene? Er vi forberedt på å ta imot mennesker, ikke bare i statlig finansierte asylsøkersentre, men i våre egne hjem? Er vi også klare til å ta imot eritreere i våre hjem, flyktninger fra en enda mer voldelig krig?

For det fjerde: mot. Denne måten er ikke en enkel pasifisme, en som ville holde oss langt unna de som lider. Det er en lengsel etter fred som bringer oss nærmere de som lider, og som kan bringe lidelse inn i livene våre. Når dette skjer, kan vi ha behov for en dyd vi ser hos mange ukrainere, og det er mot. Helt fra starten var ukrainere fra president Volodymyr Zelensky og ned villige til å gi livet sitt for å forsvare landet sitt. Vi vil også trenge mot når volden nærmer seg, ikke for å skyte tilbake, men for å stå opp for våre verdier og overbevisninger selv om vi blir truet.

For det femte: bønn. I følge Paulus kan vi ikke motstå vår tids makter og fyrstedømmer uten å be. Bønn er bare ikke en isolert aktivitet; alle de ovennevnte elementene bør være forankret i bønn, og holde oss ydmyke, håpefulle, troende og kjærlige.

For noen år siden møtte jeg en russisk-ortodoks prest, som tjente både russere og ukrainere i sognet hans. Jeg hadde besøkt ham fordi jeg ønsket å vite hvorfor den ortodokse kirken så ut til å være så nært knyttet til makthaverne. Presten innrømmet at kirken historisk sett hadde tråkket varsomt rundt i staten for å unngå forfølgelse. Da jeg spurte ham skarpt om hva han egentlig syntes om Putin, ble han litt irritert. «Hvorfor fortsetter du å snakke om Putin? Putin er bare en bitte liten mann. Historien dreier seg bare om Kristus. Vi ønsker ikke å fokusere på små menn. Vi ønsker å fokusere på Kristus.» På den tiden virket dette som å unnvike spørsmålet. Men det viser seg at dette ikke var en måte for ham å holde seg venn med regjeringen på. I fjor brøt han båndene til den russisk-ortodokse kirken fordi hans troskap er til Kristus og ikke til Putin.

Bare fokus på Kristus. Jeg prøver å praktisere dette rådet i min egen kontekst. Prestens anbefaling gir meg ikke klare politiske svar. Det er ikke en løsning vi noen gang kan stemme for. Det er svært personlig, og bare et første skritt på en veldig vanskelig vei. Men hvis vi lar det lede oss, vil vi ikke bli oppslukt av partipolitikk, heller ikke ærefrykt av store menn med sine hærer, eller villedes av håpet om at det å bygge bomber er måten å utslette ondskap.

-----

Frank Mulder er frilansjournalist i Nederland. Han bor med kone og barn i et samfunn med flyktninger i et fattig nabolag. Artikkelen er gjengitt fra The Plough, som utgis av det anabapistiske fellesskapet Bruderhof.

Noen tanker om å føres ut i ørkenen for å bli fristet av Den onde

Det er mye som er gåtefullt ved Gud og ved Menneskesønnen. Deriblant dette: Ånden som fører Sønnen ut i ørkenen for å fristes av djevelen. Og Jesus lar seg føre. Dette handler prekenteksten om denne første søndagen i fastetiden. Ørkenen og ødemarkene har alltid vært Guds treningssenter for å fostre Guds hellige menn og kvinner. Ørkenen fortetter, avsondrer, komprimerer, tynner. Det handler om det viktigste, det essensielle. 

Om Sønnen var både Gud kommet i kjød og fullt ut menneske, måtte Han igjennom dette. Hvis ikke ville det ikke vært troverdig liv. Sønnen er fristet i alt, leser vi - dog, uten synd. Og her i ørkenlandskapet i Judea, møter Sønnen alt det mennesket blir fristet av symbolsk i form av ting som skjer på det ytre og indre plan. Han kommer seirende ut av det! Fristelsesberetningen avsluttes med disse ordene: "Da forlot djevelen ham, og se, engler kom og tjente ham." (Matt 4,11)

Det er mye som kan sies om denne evangelieberetningen hos Matt 4,1-11. Men denne gangen vil jeg stanse ved det innledende verset: "Da ble Jesus av Ånden ført ut i ørkenen for å fristes av djevelen." (Matt 4,1)

Er ikke dette forunderlig? Hører dette virkelig med til Den Hellige Ånds oppgaver? En skulle jo tro at Ånden har aldre oppgaver enn å føre mennesker i enkonfrotasjon med den onde? Dette er gåtefullt. Jeg har ikke noe godt svar. Alt ved Gud passer ikke inn i forenklede svar. Det er så mye ved Gud - og med livet - jeg ikke forstår. Jeg har et slags teologisk svar: at Sønnen måtte prøves i alt for å kunne være Menneskesønnen, Frelseren, at rettferdigheten måtte skje fyldest, men jeg innser at det svaret ikke er godt nok, selv om det er sant. Lidelsen har ingen gode svar. Den kan ikke forklares. Men hva hadde vel Jesus vært uten fristelsen? Mindre menneske? Han er i hvert fall 100 prrosent menneskelig etter 40 dager eksponert for knepene til Den onde og ha seiret over dem.

Oppfordring til forbønn Moldova kan falle på 24 timer

Jeg har våket med Herren i bønn deler av denne natten, og særlig ved 05-0630-tiden. Det skjer noe i den åndelige verden over Moldova som vi bør ha fokus på når vi ber!  Noe som vil få  betydning ikke bare for Moldova, men også krigen i Ukraina og Europa. Men vi kan seire over disse kreftene om vi er årvåkne i bønn.                                                                     

Natt til 18.februar i fjor vekket Herren meg flere ganger med ordene: 'Be for Mariupol.' Jeg visste ikke hvor Mariupol var, men allerede tidlig denne morgenen varslet jeg flere forbedere og gikk offentlig ut med oppfordringen til å be. Jeg følte at oppfordringen til å be for Mariupol hadde sammenheng med en kommende russisk invasjon av Ukraina. Responsen jeg fikk blant flere forbedere var nedslående. Det kom ikke til å bli noen russisk invasjon av Ukraina! Seks dager etter var invasjonen i full gang og den ukrainske byen Mariupol ble skueplassen for en forferdelig og blodig krig. 

14,febrauar i år fikk jeg det bestemte inntrykket at Herren ville at jeg skulle be for et steed med navn Transnistria. Noe av den samme bønnenøden jeg hadde kjent et år tidligere, gjenkjente jeg nå. Det samme alvoret kom over deg. Dette viste seg å være, ved grundigere sjekk, et område av Moldova med stor russisktalende befolkning. Senere samme dag kunne jeg lese i VG NETT at luftrommett ovver Moldova var strengt, og det forble stengt i 40 minuttter. Moldovas president mistenker Russland for å fremme et statskupp i landet, og legge Moldova under seg. Etter dette har Moldova hatt min fulle oppmerksomhet i bønn. I går hadde VG Nett et nytt oppsiktsvekkende oppslag om Moldova:: 

"URO I MOLDOVA . TROR HOVEDSTADEN KAN TAS PÅ 24 TIMER"

"Presidenten har advart mot et russisk kupp i Moldova, mens russerne hevder Ukraina ønsker å angripe den pro-russiske utbryterrepublikken Transnistria. En norsk ekspert mener landet har minimalt å stille opp med dersom Russland bestemmer seg for å angripe.

Mange øyne er rettet mot det lille landet som har nøytralitet nedfelt i grunnloven.

Moldovas president Maia Sandu anklaget tidligere denne uken Russland for å planlegge et kupp i landet ved hjelp av sabotører kledd som demonstranter.

Russland har avvist anklagene, og slo tilbake torsdag: Det russiske forsvarsdepartementet hevder, helt uten bevis, at Ukraina planlegger en "falsk flagg"-invasjon av Transnistria, den pro-russiske utbryterrepublikken Moldova.

– Transnistria deler en 405 kilometer lang grense med Ukraina, sier Madalina Dobrescu til VG. Hun er forsker ved Institutt for historiske og klassiske studier ved NTNU.

Transnistria er viktig for Russland fordi området potensielt kan brukes i krigene mot Ukraina.

– Transnistria har også lenge vært brukt av russiske oligarker og kriminelle nettverk til smugling og menneskehandel, men også bredere ved å prøve å hindre Moldova i å nærme seg EU, sier Dobrescu.

Utenlandske observatører har også lenge anklaget Russland for å prøve å destabilisere Moldova, et land som er i politisk krise. Statsminister Natalia Gavrilita trakk seg i forrige uke, og president Maia Sandu nominerte Dorin Recean som ny statsminister.

Russlands utenriksminister Sergej Lavrov kom med mer eller mindre direkte trusler mot Moldova i tidligere år, og advarte om at landet kunne møte samme skjebne som Ukraina.

Han gjorde det på måter som har blitt vanlig for russiske ledere, ved å legge skylden på Vesten og omtale landet som Vestens nye «anti-russiske prosjekt».

Hvor lett eller vanskelig ville det være for Russland å ta hovedstaden Chisinau, med ressursene de allerede har på plass i landet Transnistria.

– Moldova har en veldig liten hær og knapt noen våpen og ammunisjon i det hele tatt. De kunne lett blitt overkjørt av Russland, men vi må heller ikke overvurdere kapasiteten til styrkene i Transnistria. Flertallet av dem er lokale, sier Dobrescu.

– Spørsmålet er om disse styrkene er villige til å delta i et angrep på Moldova og det moldoviske folk? Fra et moldovisk perspektiv er det lite sannsynlig. Men hvis Russland utplasserer sin egen hær, vil Moldova bli styrtet om 24 timer."

Så langt VG Nett.

Jeg kjenner på et djupt alvor og håper mange bønnevenner vil stå  med i bønn for at Moldova skal forbli fritt og nøyttralt.

Til vern for landet - om bønn og faste for Norge, del 5

 "Åndens tid kommer til å være profetisk," skrev den svenske forbederen Kjell Sjöberg (billdet) i sin banebrytende bok: 'Den profetiska församlingen', utgitt av forlaget Salt & Ljus i 1982. Boken er også utgitt på engelsk, og innholdet er godt kjent og verdsatt blant både nordiske og europeiske forbedere. Sjöberg, som jeg var så heldig å treffe flere ganger personlig, var et stort forbilde for meg. Han skriver videre: "Årsaken er at så mye av det profetiske fra Guds ord kommer til å gå i oppfyllelse. Forsamlingen trenger å være profetisk slik at en kan orientere seg i en tid av kaos. I oppbrudds og pilegrimsstadiet blir profetrøstene spesielt viktige."

"Den profetiske forsamlingen studerer det profetiske ordet for å kunne orientere seg i den dystre villmark, som den nåværende tidsalderen utgjør, og for å ha målet om Guds rike klart i sikte," skriver Sjöberg før  han gir fire kjennetegn på den profetiske forsamlingen:

1. Forsamlingen er profetisk, når den skaper og opprettholder en forsonet og forsonende fellesskap av troende.

2. Forsamlingen er profetisk når den gjenkjenner, og utpeker en virkelige fienden.

3. Forsamlingen er profetisk når den fornekter verdens definisjon av makt og utøvelse av makt

4. Forsamlingen er profetisk når den arbeider for rettferdighet i samfunnet,

fortsettes

Estlands nasjonaldag - vi velsigner land og folk

I dag feirer Estland nasjonaldagen! Estand er det minste og det nordligste landet av de tre selvstendige republikkene som utgjør Baltikum. Landet grenser mot Østersjøen i nord og vest, mot Latvia i sør og til Russland i øst. Landet, som har 1,3 millioner innbyggere, ble grunnlagt 24.febrar 1918. Estland er medlem av FN. NATO og EU.

Selv har jeg hatt gleden av å besøke Estland rett etter at landet fikk sin selvstendighet etter å ha vært okkupert av daværende Sovjetunionen. Under besøket talte jeg i den gamle Metodistkirken i Tallinn, landets hovedstad hvor biskop Olav Pärnamets var pastor. 

I tillegg er familien vår nært knyttet til Estland gjennom Helina Høyland, daværende Vatsel, som var Au Pair i vår familie og er blitt en del av familien vår. 

I dag velsigner vi Estland, og estere både i hjemlandet og utenlands. Vi ber om Guds beskyttelse og om framgang. 

Det finnes lys i det beksvarte mørket i Ukraina

I dag er det på dagen ett år siden dødsrikets porter ble åpnet på europeisk jord. og Vladimir Putins brakte død, ødeggelser og forferdelse, inn over nabolandet. Et besvart mørke har senket seg over Ukraina. Den norske forsvarssjefen anslår totalt 300.000 drepte og sårede soldater og sivile - 6, 6 millioner har flyktet fra hjemlandet. Ca åtte millioner er internt fordrevne.

I lillegg kommer krigens traumer, redsler, voldtekter, krigsforbrytelser. De mange foreldreløse, hjemløse, de sultne, de som manger livsviktige medisiner. De mest sårbare. de funksjonshemmede.

Men midt i dette beksvarte mørket finnees det likevel håp! Mennesker kommer til ttro på Jesus, menigheter vokser, og det pågår et  enormt hjelpearbeid. Jeg vil gjerne trekke frem det viktige arbeidet til to norske aktører:ovnene som Bønnesenteret i Levanger har tatt initiativet til. Ovnene produseres i Ukraina for en billig penge, og som gis gratis til de som har mistet hus og hjem og trenger et ildsted for å lage mat og varme seg. Så har vi Halvard Hasseløy og hans organisasjon 'Open Heart', som hjelper nødstedte over hele Ukraina. Jeg takker Herren for begge to aktørene, og oppfordrer norske kristne til å støtte deres viktige arbeid for de sårbare.

Til tross for krigens redsler, groteske ødeleggelser og menneskelig fordervelse, fortsetter noen nordmenn å støtte opp om despoten Putin. Evangelist Gjermund Kvamme og pastor Malvind Børresen gjengir fortsatt russiske soldatsanger og direkte lovsanger som hyller Russland. De gjengir også begeistret Putin og russiske mediers krigsreorikk. Utrolig nok. Snakk om forførelse og åndelig mørke!

Vi fortsetter å stride i bønn for Ukraina. Det er der den virkelige kampen utkjempes. Ondskapen skal ikke å seire.

Å erfare dybdene i Jesus Kristus

Årets fastebok for mitt vedkommende er den norske oversettelsen av Madame Guyons bok om bønnen, som på norsk har fått tittelen: "Å erfare dybdene i Jesus Kristus." Den norske utgaven er utgitt av bønnesenteret på Levanger, og er å få kjøpt der.

Min engelske utgave er fra 1975 (bildet) og utgitt av forfatteren og forkynnren Gene Edwards, og er lest så mange ganger at den er gått opp i liminga, og er bare en lefse med løse blader.  Den opprinnelige boken er fra 1600-tallet og ansees å være en klassiker om bønn og et djupere liv med Gud. Bakrunnen for boken er så dramatisk, og også den historien fortjener å fortelles.

Boken så dagens lys i Frankrike omkring år 1685. Gud brukte en til å tenne de troende i brann over hele Frankrike, men den møtte sterk motstand. Den hører med blant de bøkene som ble offentlig brent av Den romersk-katolske kirken, Et eksempel på dette finner sted i den franske byen Dijon. I denne byen hadde mange blitt sterkt berørt av denne bokens innhold, og hit sendes en gruppe romersk-katolske prester i den ene hensikt å konfiskere så mange bøker som mulig. De gikk fra dør til dør, og samlet hele 300 eksemplarer og brant dem. Tre hundre kopier av en eneste bok er et bemerkelsesverdig høyt antall i en by på 1700-tallet.

En franskmann skal ha tatt  med seg 1500 kopier og delt dem ut over hele sitt område. Resultatet var at hele dette området ble djupt berørt.  

De tidlige kvekerne ble sterkt berørt av denne boken om bønn, og dens innhold berørte hele denne bevegelsen,  Sammen med flere andre bøker av Jeanne Guyon, ble den unge John Wesley, introdusert for bønnens dybder gjennom denne boken. Boken spilte en avgjørende rolle ikke bare i Wesleys liv, men blant mange av de tilige wesleyanerne. Den spilte også en viktig rolle i 1800-tallets hellighetsbevegelse. Den fikk også avgjørende betydning i den unge Watchman Nee's liv og dermed den kinesiske husmenighetsbevegelsen. 

Menneskelig intimitet skaper et hjem for Gud

 Ekteskapet er ikke en livslang tiltrekning av to individer til hverandre, men en oppfordring til to mennesker om å vitne sammen om Guds kjærlighet. . . . [Intimiteten til ekteskapet i seg selv er en intimitet som er basert på felles deltakelse i en kjærlighet som er større enn kjærligheten to mennesker kan tilby hverandre. Ekteskapets virkelige mysterium er ikke at [to mennesker] elsker hverandre så mye at de kan finne Gud i hverandres liv, men at Gud elsker dem så mye at de kan oppdage hverandre mer og mer som levende påminnelser om Guds guddommelige nærvær. . De er faktisk brakt sammen som to foldede hender som strekker seg ut mot Gud og på denne måten danner et hjem for Gud i denne verden.

Det samme gjelder vennskap. Et djupt og modent vennskap betyr ikke at vi fortsetter å se hverandre i øynene og konstant blir imponert eller betatt av hverandres skjønnhet, talenter og gaver, men det betyr at vi sammen ser på Gud, som kaller oss til Guds tjeneste.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Ved fastetidens begynnelse

Med Askeonsdag begynner Kirken på veistykket opp til Jerusalem. De 40 dagene er gitt oss i gave av Kirken til å leve mer konsentrert, radikalt, avsondret og i tydeligere etterfølgelse. På engelsk heter fastetiden "lent", og den opprinnelige betydningen av dette ordet var "hellig vår". Det passer jo veldig godt! For våren i denne betydningen handler om Kristi oppstandelse.

Tidlig i den kristne kirkes historie får fastetiden forut for påsken en viktig betydning som forberedelse til denne viktigste av alle Kirkens høytider: påskedagen. Fastetiden var en forberedelsestid, en åndelig vårrengjøring, om du vil. Dette var tiden da katekumenene forberedte seg til dåp. 1.påskedag var i den tidlige Kirken den store dåpshøytideligheten. Slik er det fremdeles mange steder.

Henri Nouwen har ved en anledning beskrevet fastetiden som en årstid ved hvilken vinter og vår kjemper om oppmerksomhet og dominans. Da tenkte han også dette i åndelig betydning. Fastetiden er en tid hvor vi konfronteres med våre egne demoner, hvor lys og mørke kjemper om plassen. Det er en tid for selvransakelse og omvendelse, hvor man blir klar over sin egen synd, og man inviteres til å bekjenne den.

Disse dagene kunne kanskje brukes til å oppsøke en man kan skrifte for? Det er jo en praksis som nesten har gått ut på dato i protestantiske sammenhenger, men som er livsnødvendig for ens åndelige sjelehelse. Når er siste gang du gikk til skrifte?

Jeg husker Edin Løvås fortalte at etter en slikt skriftemål kjente han seg så glad som et lite barn. En byrde han bar var tatt av hans skuldre.

Aske er et av de viktigste fastesymbolene i Det gamle testamente. I Ninive kledde folk seg i sekk og aske da de fastet. Profeten Daniel strødde aske over seg da han ropte til Herren om nåde.

Den unge kirken videreførte denne tradisjonen, ved at begynnelsen på fastetiden ble en tid for omvendelse og bot. Det har vi også godt av! I dag feirer mange kirker her i Vest fastetidens begynnelse med en gudstjeneste hvor et askekors tegnes i pannen på de som deltar.

Peter Halldorf, skriver innsiktsfullt og vakkert om dette i boken 'Hellig år':

"Askekorset minner oss om vårt misbruk av friheten vår. Gresset bøyer seg for vinden, og dyrene handler i overensstemmelse med sin natur. Men mennesket, Guds eget bilde, har frihet til å velge hvilken vei det skal gå. Vi har alltid muligheten til å handle annerledes enn det vi faktisk gjør. Da menneskene begynte å gjøre valg som førte til liv og død og utslettelse, ble de fordrevet fra paradiset og tvunget til å vende tilbake til støvet. Asken minner oss om vår forgjengelighet. Men Gud ga menneskene et løfte om en frihetens dag. Derfor er askekorset også et tegn fullt av håp: 'Guds nådegave er evig liv i Kristus, Jesus, vår Herre'. Korset er det hemmelighetsfulle tegnet på seieren over døden. Ved Kristi kors skaper Gud nytt liv der alt liv er svunnet hen. Når askekorset tegnes på pannene våre, og vi hører ordene som blir sagt: - Kom i hu, menneske, at du er støv, og til støvet skal du vende tilbake! Omvend deg og tro evangeliet! - blir vi ikke bare minnet på alvoret i synden og konsekvensene av den, men først og fremst om Guds vedvarende og hengivne kjærlighet til sin menneskehet, den kjærlighet som sammenfattes i Jesu Kristi kors". (Peter Halldorf: Hellig år. Luther forlag, 2012, side 96-97)

Kjennetegnet på Guds sanne profeter

Av  Bjørn Olav Hansen (c)

En Facebook-venn sendte meg dette maleriet av den tyske kunstneren Karl Wilhelm Diefenbach (1851-1913). Maleriet har fått tittelen: 'Profeten'. Det passer godt som illustrasjon over en tekst jeg har arbeidet med noen dager nå, hvor essensen er denne: 

"En profet som er virkelig og sannferdig kjennetegnes at han elsker å tilbringe mer tid alene i lønnkammeret, sammen med Herren Jesus, enn på en plattform med mange mennesker."

En blir ikke profet fordi man profeterer, og det er ingen tittel man gir seg selv eller setter på sitt visitkort:

En profet har vandret for Guds ansikt i flere år før han står frem for noe mennesker.

En profet står alltid for Guds ansikt før han stiller seg frem for noe menneske.

En profet spiser daglig 'prøvelsens brød', men han gir de som lytter til ham, 'livets brød'.

En profet lever oppe på Guds høyder og kommer ned i dalene med ett 'Så sier Herren'.

En profet lever skjult inntil dagen de står fram. 

En profet kan ikke kjøpes, han er ikke til salgs.

En profets treningsstudio er ørkenen og ødemarken.

Hans nærvær kom med morgengryet - livet i skyggen av Hans vinger

Hans nærvær kom med morgengryet. Jeg kikket på klokken, Da var den 05.00. Da han gikk igjen var klokken nærmere 0800. Jeg var lys våken. Soverommet var fylt med fred og ro. Like før jeg gikk til ro for natten hadde jeg uttrykt min skuffelse over at jeg ikke kom meg til bønnekonferansen på Grimerud. Koronaen satt en effektiv stopper for det. Jeg hadde også satt ord på hvor sliten jeg var av den høye feberen, og smertene. Og på frustrasjonen over spill av dyrebar tid på intetsigende nonsens på TV. Men hva gjør du når du ikke orker å lese, lytte eller for den skyld har krefter til å be, og timene snegler seg av sted? 

Så hadde jeg sovnet. Og våknet med Hans nærvær.

Så begynner Han å tale om de i våre øyne ubetydelie tingene i livene våre, som er viktige bygningsmaterialer i det Herren er ute etter å utøre, at troskapen i det lille må vise seg før vi kan settes over noe større. At troskapen i lønnkammeret er selve testen, ikke hva vi gjør i det offentlige rom, og at styrken i det vi gjør offentlig, hentes fra tiden brukt i lønnkammeret. At Han er mer interessert i meg, enn i bønnene mine. Han sier at om jeg ikke skulle be mer i det offentlige rom, ville Han fortsatt elske meg mer enn bønnene jeg ber. At alt handler om relasjonen til Ham.

Så sa Han ting som nok hører til det veldig private.

Så trakk nærværet seg tilbake etter nesten tre timer.

Kirkene i Moldova fortsetter oppsøkende arbeid midt i russisk kuppkonspirasjon

Moldova (MNN) — Er det paranoia eller et potensielt plot? Moldova er bekymret for muligheten for et russisk-drevet kupp i landet. Nå har Moldovas president Maia Sandu gått så langt som å forby lokale fotballfans å delta på en fotballkamp mot et serbisk lag.

Russland avviser i mellomtiden anklagene om å forsøke å styrte den moldoviske regjeringen. Tross alt har Kreml allerede hendene fulle i Ukraina. 

Eric Mock som arbeider for Slavic Gospel Association sier: «Framgangen til de russiske troppene i sør har ikke nådd grensene til Moldova virkelig ennå. For Russland ville Moldova opprettet en landbro som ville gi dem tilgang til vest, så det er en strategisk verdi for landet. På grunn av det er det et spørsmål om hvordan de vil svare på Moldova. Det har vært rapporter om destabilisering i landet.»

Moldova sier på sin side at Russlands interesse i å velte deres regjering er å hindre landet i å bli medlem av EU og i stedet stå til Kremls disposisjon.

Mock forklarer, "Moldova selv er et av de fattigste landene i Europa. Det er litt av en konkurranse mellom Moldova og Ukraina om de fattigste landene i Europa. Så Moldova sliter og de innser at de står ved en korsvei.»

Det tegner et prekært bilde. Men i likhet med sine ukrainske naboer har Moldova et trofast nettverk av evangeliske kirker. Mock sier at lokale moldoviske kristne står fast i sin tro og vedvarer i oppsøkende arbeid.

"Faktisk har Moldova jobbet som et inngangspunkt for ulike hjelpeorganisasjoner for å få hjelp over grensen til Ukraina og inn i de sørlige konfliktområdene inne i Ukraina. Så Gud har allerede reist opp menighetene."

Mock forklarer, «Det Slavic Gospel Association  gjør er å trofast forberede seg, omtrent som vi har gjort i Ukraina, for å gjøre det vi kan for å hjelpe kirkene i Moldova. Vi er ikke aktive i Moldova, men vi ser behovet for å kunne hjelpe kirkene der, og vi har vært i kontakt med dem.»

"Dette er kirkene som Gud har reist opp til å være vitner og ambassadører for håp hvis ting begynner å falle fra hverandre."

Kilde: Mission Network News/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Ordet er en vei til stillhet

 Hvis du lever i fortrolig omgang med Guds ord, så kan du også lytte til Guds taushet. Ordet leder deg til et hav av stillhet. Gud selv er jo større enn alt det som menneskenes språk kan si om ham. 

Når du leser Bibelen i den ånd den ble skrevet, i Den hellige ånd, får du et stadig større behov for stille bønn, kontemplasjon og tilbedelse. Bare der, i stillheten, kan ordene munne ut i Guds uendelighet. Det finnes øyeblikk da det virker som om ordene sier det samme som Ordet sa til Maria Magdalena: Ikke rør ved meg, hold ikke fast, slipp, og la deg drukne i Guds uendelige hav.

Når du er helt stille og forlater dine egne meninger, skapes det i deg en mulighet for det grenseløse og evige. Og denne stillheten kan du finne nettopp ved å lytte til Guds ord. Guds ord kan sprenge menneskespråkets trange begrensning og slynge de ut i Guds grenseløshet, slik en rakett sender romfartøyet ut av jordens gravitasjonsfelt og inn i det uendelige rommet.

Du kan selv skape en stillhet som forbereder Guds besøk. Det heter selvdisiplin. Du må unngå stress, bråk og unødvendige sanseinntrykk. Denne stillheten er svært velgjørende og gjør deg åpen for å ta imot Gud. Men det finnes også en stillhet som bare Gud kan skape i deg, en stillhet som er fylt av flommende liv. I denne stillheten forvandles du til et redskap for ham, og du blir selv et lite Guds ord i verden.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 60

Forbedere møttes til bønnefrokost i det finske parlamentet

Fredag møttes forbedere i det finske parlamentet for å markere Den nasjonale finske bønnefrokosten. På bildet sees baptistpastor Meego Remmel fra nabolandet Estland (til venstre) som ddeltok på bønnefrokosten. 

"Takk til Antero Laukkanen og hans team for et så visjonært lederskap! Må Gud velsigne deg og hele Finland for det beste i verden!," skriver pastor Remmel på sin Facebookside.

Et slikt tiltak skulle jeg gjerne sett i det norske Stortinget også.

I Guds hender som Hans elskede barn

Jeg er så takknemlig for å våkne til en ny dag. Det kjennes ikke ut som om noen selvfølge etter noen intense og smertefulle dager, med høy feber - inntil 40,8 på det høyeste. Det er ikke mye jeg orker, eller klarer, men jeg fortsetter å be 'min bønn' - Far, i dinne hender overgir jeg min ånd, du forløser meg, du trofaste Gud.

Så er jeg blitt så glad i denne 'trosbekjennelsen' til biskop emeritus Martin Lönnebo, som fremdeles lever, han er vel 90 nå: "Du er evig. Du er nær meg. Du er lys og jeg er din."

Og så  ber jeg: "Her er jeg, ditt elskede barn."

Så ser jeg for meg at Herren Jesus legger min hånd i sin og velsigner meg.

Da er det inderlig godt å leve.

Oppdatering om min helsetilstand

 Hverken bloggen eller Facebook ble oppdatert i går. Det skyldes at jeg har fått korona. Jeg har høy feber, på det meste har den vært oppe i 40,8, og jeg kan ikke huske å ha hatt så høy feber noengang før. Ikke forstår jeg de som mener at korona ikke eksisterer. Takk til alle dere som har bedt for meg og for May Sissel aom fikk korona før meg. Hun er på bedringens vei, og jeg hadde noe lave temp i går kveld. Som ved et Guds under klarte jeg å gjennomføre innlegget mitt i et seminar om den profetiske gaven på den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud, som pågår denne helgen, via zoom. 

Til vern for landet - om bønn og faste for Norge, del 4

Gud har en annen regjeringsform enn vi er vant med. Herrens regjeringsform er konger og prester i hellig skrud, med løftede hender som tilber, velsigner og som går i forbønn! 

Gud vil ha et eiendomsfolk på jorden gjennom hvilken Han kan utøve sin innflytelse. Det kallet ble gitt til det jødiske folket og dette kallet ble formulert slik: "Dere skal være et kongerike av prester for meg og et helllig folk." (2.Mos 19,6) Kristi forsamling er utvalgt og utskilt til å væte en del av dette kallet: "Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalt dere fra mørket til sitt underfulle lys Dere som før ikke var et folk, men nå er blitt Guds folk..." (1.Pet 2,9-10a) V finner de samme tankene hos Johannes: "... som gjorde oss til et kongerike, til prester for Gud, sin Far ..." (Åp 1,6)

Gud styrer ikke sitt kongerike gjennom verdslig makt eller våpen, men gjennom et kongelig og hellig presteskap bestående av blodkjøpte, bedende kvinner og menn og barn. Selv fra spebarn og diebarn kommer det lovsang, som er mektig til å rive ned åndelige festningsverker.

Dette hellige, kongelige presteskapet utruster Han til å stride for seg og vinne kamper for Guds rike. Hør bare: "For selv om vi lever i kjødet, så fører vi ikke strid på kjødeig vis. For våre våpen er ikke kjødelige, men de e mektige for Gud til å bryte ned festningsverker, idet vi river ned tankebygninger og  enhver høyde som reiser mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tamke til fange under lydigheten mot Kristus." (2.Kor 10,3-5)

Det er, ikke minst i en indidualistisk tid som vår, også i kristen samenheng, viktig å poengere at det er den forente Kristi menighet som utkjemper denne kampen. Vi merker oss ordene fra Ef 3,10-11:

"Slik skulle Guds manfoldige visdom nå gjennom menigheten bli kunngjort for maktene og mynighetene i himmelen. Dette var hans forsett fra evige tider, som han fullførte i Kristus Jesus, vår Herre."

fortsettes

Når Gud gleder seg - mens noen klager

Tenk om vi kunne glede oss som Gud gleder seg over en synder som omvender seg, og har startet på hjemveien til Guds åpne favn. Jeg kan ikke annet enn å fryde meg over det som skjer blant studentene ved Asbury University. Det er gripende å se unge mennesker bøye seg for Gud, bekjenne sine synder og  som står frem med vitnesbyrd om det de har opplevd. På rekke og rad står de, og leser fra Bibelen. Av og til høres det gråt, andre ganger fryderop. Det er en dempet atmosfære. Så er stillheten til å ta og føle på. Møtene pågår nesten non stop. Og alt startet spontant, fra helt vanlig ukedag.

For noen er dette likevel galt. De roper opp om vranglære, dette er falskt, en forførelse, dette er NAR, eller noe annet som ligner. Ingen glede over une mennesker som møter Gud. For i deres øyne er det ikke Gud de møter, men forførende demoner. Intet mindre. Omvendelsene er ikke reelle. I deres målestokk.

Det er de samme som dukker opp i de kristelige bladenes kommentarfelt hver gang. Så snart det skjer noe de ikke liker, er de raske til å dele ut vranglære-stempelet. Aldri har de noe positivt å melde, aldri noe å glede seg over. Alt er mørke, det er beksvart natt. 

Men det skjer fremdeles mye å glede seg over. Som når syndere omvender seg. Da er ikke alt vakkert, da er ikke alt på plass, men heldigvis er Gud rausere enn enkelte av hans bakkemannskaper. For enkelte av dem er det aldri godt nok. Det er alltid noe å klage over, særlig blant de såkalte 'heresi-hunters'. De vil alltid finne noe å advare mot.

Å synge Loven

Jeg vet at denne artikkelen er lang, men jeg håper mine lesere vil finne det interessant å lese en jødes betraktning om å synge Guds ord:

Å synge Torahen forener tidligere generasjoner til generasjoner som ennå ikke er født.

Av J.L Wall/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)                                                                        

Min andre datter kom etter sin egen timeplan, gradvis og så plutselig: åtte dager for sent, en indusert fødsel der ingenting så ut til å skje i tjuefire timer mens jeg gikk og leste mens kona ventet mer tålmodig – og så var hun der.

Jeg brukte ukene før fødselen hennes på å gå rundt i huset og tumle i stolen min. Jeg var selvfølgelig ivrig etter hennes ankomst, men dette behovet for å brenne utålmodig energi var også min reaksjon på et fravær. Jeg brukte ikke mine ledige kveldstimer på å lære Torah-lesing den kommende uken – og jeg kunne på en eller annen måte kjenne dette i armmusklene mine.

Jøder har samlet seg for å høre Torahen leses høyt siden den skriftlærde Esras tid, ved hjemkomsten fra det babylonske eksilet, da folket samlet seg for å høre ham lese. Dette var et øyeblikk for å gjenoppbygge en nasjon, for å gjenoppbygge et ledd på tvers av generasjonene etter et halvt århundres eksil. Det som kom etter, kunne ikke være det samme, nøyaktig som det som gikk forut: Jødedommen som fulgte kunne ikke annet enn å være mer bevisst på sin prekaritet. (1)

Torahens rolle endret seg også. Ikke bare en historisk opptegnelse eller en lovkodeks, det ble også et dokument som skulle utføres i håp om at dette kan bidra til å sikre kontinuitet fra en generasjon til den neste.

Og derfor står lesing fra Torahen i sentrum av sabbatsens morgengudstjenester i alle samfunn i jødedommen. Å lære å gjøre denne lesingen – eller leyning, som det vanligvis kalles (fra jødisk leyenen, «å lese») – har på sin side blitt det sentrale elementet i bar- og bat mitzvah-studiet som fører til at man er blitt voksen i jødisk forstand. De fleste av oss fortsetter selvfølgelig ikke å bli en ba'al kriyah, en Torah-leser; det finnes få leyn igjen. Skriv dette opp som nok en fiasko i amerikansk jødedom: vi behandler bar mitzvah-studier som forberedelse til å krysse av på lista over ting som er gjort, ikke en etikk som gjennomsyrer livet som kommer.

Jeg skriver dette som en av disse som gjør den feilen: stjerneeleven på hebraisk skole ved en forstadsreformsynagoge som kunne forstå språket raskere enn noen andre, men som hadde et blikkøre og ikke kunne lese notene rabbinerne plasserte foran meg . Jeg krysset av for bar mitzvah-boksen. Tiden gikk; Jeg drev mot moderne ortodoksi, hvor de lange Torah-lesningene, på en årlig i stedet for treårig tidsplan, var enda mer skremmende.

'Leyning' er en ferdighet og en tidkrevende oppgave, en av grunnene til at ikke-ortodokse samfunn ikke lenger leser hele Torah-delen hver uke. I ortodokse synagoger er det en samfunnsinnsats å lese Toraen delvis fordi det må være det: hvis du vil at rabbineren din skal gjøre noen av de andre oppgavene knyttet til jobben, kan han rett og slett ikke dekke alle leyningene.

Dette er fordi, til tross for navnet, involverer praksisen ikke bare lesing. Teksten til hver ukes Torah-del synges i henhold til et presist kantillasjonssystem (trop på jiddisk, te’amim på hebraisk). Og dette er ikke så enkelt som å lære en ny sang hver uke, eller bruke en behagelig melodi på nye ord. Teksten er prosa – og, som inneholdt i en Torah-rulle, uten verken vokaler eller kantillasjonsmarkører. Individuelle te'amim signaliserer ikke en enkelt tone, men en distinkt sekvens, noen enkle og noen mer komplekse, og til tider plasserer de et dusin toner på en enkelt stavelse. Hos andre krever de at du kjenner variasjoner basert på rekkefølgen de vises i. Det er mønstre som blir kjent med praksis, men det er ikke ekte melodier.

Jeg lærte å be på hebraisk og, inkonsekvent, å sette av tid til å studere Talmuds blandede hebraisk og arameisk. Men Bibelen forble, for meg, en engelsk bok.

Skolebyen jeg kaller hjem er ikke villmarken for noe annet enn ortodoks jødedom, og somrene på shul er spesielt sparsomme når studentene forlater campus.

Sommeren 2021 hadde pandemipolitikken våre brent ut medlemmene som regelmessig leste Torah, ledet gudstjenester eller rett og slett møtte opp i tide til minyan, quorumet på ti som kreves for å holde gudstjenester. Til andre ga de nye reglene tillatelse til apati. Skrekk tynnet tallene våre ytterligere ut. Noen familier flyttet rett og slett. Det var under disse omstendighetene jeg gikk med på å tjene som shulens midlertidige president mens vi prøvde å trekke oss ut av den Covid-induserte dvalen.

En av de første oppgavene som falt på meg i min misforståtte sommer på et synagogetavle var å ringe menigheter sent i uken for å be dem om å ta på seg enda mer leyning. "Dette er ikke lett," forklarte en av dem, en talentfull mann som har tatt på seg mer enn sin del i flere tiår nå: "Jeg bruker timer og timer på å forberede meg hver uke." Han sukket, så tok han et urettferdig stort sett med lesninger: shul må fortsette.

Og det, mer eller mindre, er også årsaken til at jeg trakk meg tilbake til leyning to tiår etter min bar mitzvah. Shul måtte fortsette; Torahen måtte leses, så jeg satt og lærte meg selv å gjøre det som i ungdomsårene føltes umulig. (Og fortsatt, blant mitt fellesskaps håndfull vanlige Torah-lesere, er jeg den minst melodiøse og minst dyktige.)

Et år senere, ettersom sommerens rekker ble tynnere igjen, kunne jeg ikke garantere at jeg ville være i shul, siden jeg ventet på fødselen til min andre datter. Selv om det etterlot en betydelig byrde for de få andre tilgjengelig for Leyn, kunne jeg ikke forplikte meg.

Så jeg satte farten. Jeg kunne kjenne fraværet i underarmene mine. Det var fysisk.

Det er en merkelig praksis, denne nesten-sangen av Torahen. Hvis du spør hvorfor det gjøres, er det første svaret du sannsynligvis vil høre at det tydeliggjør grammatikken. Hebraisk er skrevet uten vokaler; slik den vises i en Torah-rull, er den også uten tegnsetting. Dette skaper naturlig nok tvetydighet, selv for de flytende leserne som har vært en minoritet i jødisk historie. Torah trop – te’amim – signaliserer hvilken stavelse som skal understrekes og hvilke ord som knytter seg sammen i syntaktiske enheter; de avklarer hvor vers begynner og slutter.

For å ta ett eksempel fra Sh'ma (2): Det første avsnittet fra 5. Mosebok som bønnen inkluderer begynner slik på norsk, "Du vil elske Herren din Gud." Men ordet slik det vises på hebraisk, selv med vokaler inkludert, kan fortsatt bety to vidt forskjellige ting avhengig av hvordan ordet uttales. V'ahavta er perfekt: "Og du elsket." V'ahavta, understreket på den siste stavelsen, er ufullkommen: "Du vil elske." Rollen til te’amim er å sikre korrekt og presis lesing av Torahen, for å opprettholde kontinuiteten i dens betydning fra uke til uke og generasjon til generasjon.

Det er viktig. Men det svarer egentlig ikke på spørsmålet: Hvorfor synge? Tross alt har andre språk funnet systemer for å avklare tvetydighet som ikke krever kantillering. Hvorfor ikke bare huske det korrekte aksentuelle stresset, i stedet for et ganske forseggjort sett med notater?

Ett svar er forskjønnelse. Munkene i middelalderens Europa kopierte ikke bare tekster, men gjorde dem vakre gjennom kalligrafi og belysning. På samme måte belyser en talentfull ba'al kriyah teksten til Torahen på den måten han leser den - min shuls rabbiner emeritus er en fantastisk tenor som bruker stemmen sin ikke for sin egen anerkjennelse, men for å uttrykke skjønnheten i selve Torahen. Men hva med en venn av meg, allment anerkjent som en dyktig ba'al kriyah, hvis stemme sjenerøst kan beskrives som atonal?

Et annet svar er memorering: musikken hjelper til med nøyaktig memorering og resitering av ordene, både på ukentlig basis og på tvers av generasjoner. Dette bør stemme: sanger er lettere å huske enn prosa. Vi kan finne eksempler på dette på tvers av språk og gjennom historien: de konsekvente rytmene til muntlig poesi, for eksempel, kan godt forskjønne den – men de hjelper også både med komposisjon og memorering.

Jødisk tradisjon lokaliserer opprinnelsen til denne forklaringen i Bibelen selv. Den middelalderske eksegeten Rashi, for eksempel, glosser en passasje fra Talmud (Eruvin 21b) for å kreditere Salomo med opprettelsen av et notasjonssystem for overføring av te’amim. Nedarim 21b siterer Rabbi Yitzchak, som mener at te'amim er "Moses lov fra Sinai": det vil si at de ikke bare er en måte å lese Torah på, men er i seg selv en del av den muntlige Torahen.

Disse svarene bringer oss tilbake til jødedommens bevissthet om sin egen usikkerhet. Det er ikke bare det at i hver generasjon vil det være de som prøver å ødelegge oss. Selv uten dette ville jødedommen ha møtt en overføringskrise, behovet for å bevare hellige tekster gjennom en opprinnelig muntlig tradisjon. De fleste muntlige tradisjoner egner seg til gradvis forvandling av tekstene deres, men den hellige skrifts gave er ikke ment å være så fleksibel.

Så hvorfor synge loven? Ingen av disse forklaringene svarer fullt ut på det spørsmålet. Hver behandler te'amimene som et verktøy, et sett med praksis for å sikre nøyaktighet og forskjønne. Chanting the Torah er en del av forestillingen som forener generasjoner uke til uke og år til år. Men te'amimene er ikke bare et middel. Som Rabbi Yitzchak insisterer på, er de ikke bare et kjøretøy for Torah, men er selv Torah. Også de overføres fra uke til uke.

Jeg er ikke flink til å be. Tankene mine vandrer; Jeg sliter med å opprettholde den typen intensjonalitet og bevissthet som jødedommen kaller kavana. Når den moderne ortodokse filosofen og rabbineren Eliezer Berkovits fra midten av århundret skriver om de hvis "lepper - tilsynelatende ubevisst ledet - fortsetter å danne ordene automatisk," hvis hoder vet når de skal bøye seg og knærne for å bøye seg, kjenner jeg meg igjen.

Kanskje mine egne mangler kan avsløre noe om formålet med te’amim, som en ting som i seg selv er verdig å bli gitt videre. Selv om det er langt fra ideelt, bemerker rabbiner Berkovits, "er det ingen liten prestasjon å ha lært leppene å 'be' på egen hånd, uten bevisst deltakelse fra hjertet og sinnet ... de representerer også en form for underkastelse av det organiske selvet til viljen til å be." «Menneskets bønn», skriver han et annet sted i det samme essayet, «Lov og moral i jødisk tradisjon», «bør være menneskelig og ikke engler», fysisk og legemliggjort og ikke bare «i ens hjerte».

Med andre ord – og dette er min egen ekstrapolering fra bønn til leyning – kanskje vi synger Toraen fordi det er en måte å involvere kroppens fylde i å resitere og overføre den. Kanskje, i tillegg til å klargjøre grammatikk, syntaks og mening, er selve hensikten til leyning også å tvinge oss til å passe på formen på ordene i munnen vår, å tilpasse ikke bare tankene våre, men mellomgulvene våre til de øyeblikkene der syntaksen stopper opp og vi kan puste naturlig.

Mitt hebraisk er begrenset og jeg er skjelven nok som sanger til at jeg sliter med bevisst å holde både meningsfylden og den rette tropen i hodet på en gang. Som med min distraherte bønn, er dette mindre enn ideelt – men, håper jeg, tjener en hensikt. Jeg lever for mye i mitt eget hode. Jeg blir tiltrukket av abstraksjon, den uinteresserte studien som er det akademiske livet. Risikoen er at min interesse for Torah vokser rent (selv i stor grad) intellektuell: for mye en del av mitt desidert engelsktalende sinn.

Når jeg leker, bryr jeg meg ikke mindre om Toraens ord; om noe bryr jeg meg mer. Dette kan ikke skilles fra det faktum at når jeg lener, kan jeg ikke dvele ved betydningen fordi jeg er for opptatt med å dvele på hvordan ordene selv føles på tungen min, strukket langs tonene til te'amim. Og det er bare gjennom denne fysiske og legemliggjorte interaksjonen at jeg er i stand til å møte Torahen som hebraisk.

Likevel er ikke leyning helt sang – og heller ikke dens resitasjon av den skrevne Toraen er den faktiske oppfyllelsen av mitsvotene som er den sanne melodien til jødisk liv.

Jeg liker å tro at både i sin lyd og sin funksjon, er leyning som resitativ, de delene av opera og musikkteater som ikke blir sunget helt, men som heller ikke akkurat snakkes. Den mindre glamorøse fetteren til arien, resitativ kommuniserer informasjonen som bygger mot et fullt besunget klimaks eller respons. I et eksempel Leonard Bernstein en gang ga, videreformidler resitativ informasjon som: "Prisen på kylling er opp tre cent per pund." Eller – for å bruke et eksempel fra min egen leyning – antall sjeler i underseksjoner av Levi-stamme.

Å kalle leyning og den ukentlige resitasjonen av den skrevne Torahen "resitativ" kan høres avtagende ut. Det er alt annet enn. Analogien avslører noe videre – om jødedommen, om overholdelse, om den fysiske praksisen med leyning. I denne analogien er to av de sentrale handlingene i det jødiske livet ikke øyeblikk av sang, men av det som går foran det, av resitativ: både Sinai – den første utdelingen av Torahen – og lesningen av Torahen på sabbaten, som uunngåelig trekker den største. ukens shul-publikum og er for mange en viktig felles del av overholdelse. Resitativ bygger mot en respons: et valg, en beslutning, en handling.

På Sinai var svaret: "Vi vil gjøre og vi vil høre."

Men øyeblikket med resitativ gjentakelser, uke ut og uke inn, og fremhever det sentrale dramaet i jødisk liv: spørsmålet, igjen og igjen, på både verdslige og betydningsfulle måter, om man skal oppfylle mitzvoten.

Dette lever i Torah-lesing, og i å lære og lære andre å lære, overfører vi det dramaet på tvers av generasjoner. Vi blir lært at hver jødisk sjel var på Sinai - men hva betyr det egentlig? Kanskje sier det noe om det øyeblikkets evighet, at det kan fortsette å leve i alle jødiske valg og handlinger.

Leyning overfører det øyeblikket fra fortid til nåtid, l'dor v'dor, fra generasjon til generasjon. Men det forbereder oss også på det fra nåtid til fremtid, og tilpasser kroppen så vel som sinnet til Torahens ord, som forberedelse til samtykke.

Da jeg måtte gå bort fra leyning, savnet tankene mine forberedelsestimene bare i det abstrakte: Jeg visste, som et konsept, at det var en mer verdifull måte å bruke den tiden på enn å bla på Twitter eller (til og med) granske det forventede og faktisk slagstatistikk for forskjellige Chicago Cubs-spillere.

Men kroppen min kjente fraværet og lengtet tilbake.

Da jeg satt på sykehuset dagen etter datterens fødsel, innså jeg at jeg, uten å tenke på det, hadde begynt å skanne den åpne aliyoten for den uken, og lurte fraværende på om jeg kunne lære en i løpet av de neste to dagene. Jeg kunne ikke – i hvert fall ikke for den sabbaten. (Men uken etter, vel, det var mer plausibelt.)

Vi kalte henne etter det hebraiske ordet som betyr «sang», og snakket med menigheten om navnet hennes og familien vår. Ingen av ordene skrevet her var blant dem jeg sa; det var mye å fortelle uten dem.

Likevel kan jeg ikke unngå å tro at alt dette også er inneholdt i navnet hennes, er det som gikk foran det, er det som bidro til at hun ble til.

Oversatt fra The Plough, utgitt av den anabaptistiske bevegelsen Bruderhof.

1. 
   

SISTE: Luftrommet over Moldova ble midlertiddig stengt

Ved 13.00-tiden i dag meldte VG Nett at luftrommet over hele Moldova ble midlertidig stengt i ca 40 minutter. Det skal skyldes sikkerhetsgrunner.

Jeg viser til en artikkel som jeg publiseerte på denne bloggen kl 24.00, og på Facebook ved 08.00 tiden i dag, hvor jeg oppfordrer til forbønn for Moldova, etter at jeg senest i går fikk en sterk innskytelse om at det er svært viktig og avgjørende at vi ber for Moldova nå. Den moldovske presidenten er redd for at Russland vil ramme landets regjering gjennom et statskupp.

Jeg vil oppdatere fortløpende. I mens ber jeg deg lese artikkelen om du ikke allerede har gjort det. 

Pågående vekkelse ved Asbury University sprer seg til andre amerikanske skoler

En video jeg la ut på Facebook i går om en pågående vekkelse ved Asbury University i USA, har vakt stor begeistring blant mange bedende venner. Vekkelsen ved dette universitetet, som har sin bakgrunn i hellighetsbeveelsen og metodismen, har pågått i flere dager med møter som varer nesten døgnet runt. Møtene, som er ledet av studentene selv, er preget  av et stillferdig Gudsnærvær. Mange av studentene er tydelig under en sterk syndenød, det høres gråt og gledesuttbrudd, det er personlige vitnesbyrd og lovsang. Er dette spiren til noe Gud vil gjøre verden rundt i disse skjebnesvangre tidene vi lever i? Jeg tror det. Vi ser det allerede i Norge. Stadig flere ungdommer deltar på bønnemøter, bønnekonferanser og kristne møter ellers. Det er et generasjonsskifte på gang i den norske bønnebevegelsen! Det er så mye å glede seg over, og så mye å væe takknemlig for.

Den amerikanske forbederen Dutch Sheets, publiserte en rapport fra vekkelsen, i dag, som gir en ganske god beskrivelse av hva som skjer ved dette amerikanske universitetet akkurat nå. Jeg har valgt å oversette den til norsk. Dutch Sheets skriver: 

"Jeg har vært veldig spent på det jeg ser og hører om i denne vekkelsen: pågående tilbedelse og lidenskap for Kristus ledet av studentene; inderlig anger og omvendelse fra synd; Den Hellige Ånds åpenbare dvelende nærvær; grasrotledet versus initiert og kontrollert av enkeltpersoner; slik hunger etter Hans nærvær at undervisningen blir avlyst ...

Mange videoer og førstehåndsrapporter sirkulerer på nettet. Folk begynner å reise fra andre steder for å oppleve det som skjer på Asbury. Fra og med i går hadde 22 høgskoler sendt grupper av studentene sine til Asbury-campus i troen på en formidling. Følgende rapport er fra en seminarprofessor som besøkte møtet:

"...to ting skilte seg ut for meg. For det første var det en merkbar mangel på spenninger i kroppen min. Jeg var helt avslappet. Det var også en fullstendig mangel på mental spenning eller distraksjon. Mitt sinn var helt i fred. Og jeg hadde bare vært der i ti minutter. Den andre tingen jeg husker at jeg tenkte er at jeg kunne sitte her i denne stolen for alltid. Ønsket om å dvele i det uendelige var ganske uventet. Jeg hadde planlagt å stikke innom noen minutter før jeg skulle tilbake på jobb. Plutselig var jobb det fjernest fra tankene mine. Jeg endte opp med å bli i godt over en time. I den tiden jeg var der, kunne jeg ikke komme over visse særegne kvaliteter ved atmosfæren. Ordene som kom til tankene var: mild, søt, fredelig, rolig, øm, stille. Noen mennesker sang. Andre snakket. Mange ba. Men det var noe som en velsignet stillhet som gjennomsyret stedet. Ingen svingte seg fra lysekronene. [Ekstreme følelsesmessige manifestasjoner] Faktisk var det akkurat det motsatte. Det som gjorde dette så vilt var hvor lite vilt det hele var ... er. ..freden på det stedet er så påtakelig at [de første] ti minuttene hadde gjort et inntrykk som vil vare resten av livet mitt."

Denne og andre rapporter er utrolig oppmuntrende. Jim Garlow delte disse spennende førstehåndsrapportene fra andre:

"Jeg er i Hughes nå. Det blir djupere og bredere!"

«En annen rapport: «Flere kommer. TILBEDELSE!!'

«En tredje person: «Det er et opprør fra Hughes i kveld. En tykkelse til å ta og føle på er tilstede, og det er en vekt i luften. Folk fortsetter å strømme til."

"Også ble jeg nettopp fortalt at en busslast med studenter fra Indiana Wesleyan University er på vei. Og ble nettopp fortalt at Asbury-vekkelsen nå har påvirket campus nummer 2: Ohio Christian University."

Det kan ikke være noen tvil om at dette er en bevegelse fra Den Hellige Ånd. Det ser ut til at det er en vekkelsesbrønn på Asbury som Den Hellige Ånd fortsetter å åpne igjen.

I neste artikkel skal vi se nærmere på tidligere vekkelser ved Asbury University.

Nå må vi be strategisk og målrettet: Mulige russiske kupplaner avslørt i Moldova

Ved to anledninger - og senest i går - har jeg opplevd en sterk innskytelse for å be for Moldova, og spesielt for et område av Moldova som går under navnet Transnistria, som har en stor russisktalende befolkning. Det er litt den samme følelsen jeg fikk i en drøm natt til 18.februar i fjor da jeg i drømmen hørte ordene, klart og tydelig: "BE FOR MARIUPOL!" Den gangen ba jeg om Guds beskyttelse, om at Herren må sende engler til byen og at den ondes planer må avsløres. Jeg kjente på en sterk nød for å vekke forbedere til å be for Mariupol, og jeg ble vekket flere ganger natten til 18.februar om å be for Mariupol. 6.mars var byen et krigshelvete, etter at russiske hærstyrker hadde gått inn.

Nå har jeg ikke hatt noen ny drøm, bare en sterk innskytelse om å be for Moldova og Transnistria. Med det mål å avsløre den ondes planer for Europa. 

Stor var derfor overraskelsen min da jeg i går ettermiddag leste følgende på VG-NETT: 

"Moldovas president anklager Russland for kupplaner

President Maia Sandu i Moldova anklager Russland for å planlegge å styrte landets Europa-vennlige styre med hjelp av sabotører forkledd som demonstranter.

Den påståtte planen ville omfattet sabotører med militær bakgrunn, kledd i sivil, som skulle utføre voldelige handlinger, angripe statsinstitusjoner og ta gisler, sa Sandu til journalister mandag.

– Iscenesatt som protester utført av den såkalte opposisjonen, ville amatørene forsøke å styrte den konstitusjonelle orden og erstatte det legitime styret i Chisinau med et illegitimt, la hun til. Hun åpnet ikke for spørsmål etter uttalelsen.

Sandus påstand kommer etter at Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj fortalte EU-toppmøtet at ukrainske myndigheter har avdekket en plan russisk etterretning hadde for å ødelegge Moldova."

Nå ber jeg norske, nordiske og europeiske forbedere om å be strategisk og målrettet for Moldova, kanskje Europas fattigste land. Og be med stor årvåkenhet for det som skjer i Transnistria, som i areal er mindre enn Rogaland fylke. Befolkningen består for det meste av etniske russere og ukrainere, et mindretaall på 30 prosent er etniske moldovere. Be Gud avsløre den ondes planer og sette ut sine engler for å beskytte Moldovas grenser.

Profetisk syn om treet som ble levende

Den arabiske bønnekvinnen og Israelsvennen, Rania Sayegh hadde et syn den 30.januar i år, om byen Nasaret og dens profetiske betydning. Jeg opplevde dette så viktig, at jeg har valgt å oversette det til norsk:

"Under bønnevaken vi hadde med vår kvinnelige forbedergruppe, så jeg i et åpent syn treet malt i veggmaleriet i Nasaret, der en gren skyter frem fra roten av treet og blomstrer, og blir levende. I synet gikk røttene til treet djupere og djupere i byen Nasaret, og spredte seg til venstre og høyre, og mens røttene gikk djupt ned i jorden, beveget de seg kraftig. Alle røttene til treet var skjult, men de spredte seg over hele og ble større og større, helt til de brøt frem over bakken, og det usynlige treet med røttene kunne nå sees av alle. Under røttene var det et reservoar med vann, og når røttene gikk djupere, begynte vannfontener å eksplodere fra bakken og vaske landet som gikk ut fra Nasaret til Israel og nasjonene!"

"Men en kvist skal skyte fram av Isais stubb, og et skudd fra hans røtter skal bære frukt. Og Herrens Ånd skal hvile over ham - visdoms og forstands Ånd, råds og styrkes Ånd, den Ånd som gir kunnskap om Herren og frykt for ham." (Jes 11,1-2)

"... midt i byens gate. På begge sider av elven sto livets tre, som bærer frukt tolv ganger og gir frukt hver måned. Og bladene på treet tjener til helse for folkeslagene." (åp 22,2)

Til hans ære,

Rania

Til vern for landet - om bønn og faste for Norge, del 3

"Faste fostrer profeter og styrker sterke menn. Faste gjør lovgivere vise, den er sjelens vern, kroppens betrodde venn, krigerens rustning og atletens trening."

Ordene tilhører en av de mest markante lederskikkelsene i den tidlige kirken, biskop Basileios av Cæsarea (350-379), og viser hvilken vekt de første kristne generasjonene la vekt på fasten, ikke bare som en åndelig øvelse, men også som et åndelig våpen i den åndelige striden. Apostelen Paulus, var en mann som forstod dette og praktiserte det: "... ofte i faste..." (2.Kor 11,27)

Under og etter det babylonske fangenskapet faster våre jødiske trossøsken fire ganger i året. Det er profeten Sakarja som skriver om dette: "Så sier Herren, hærskarenes Gud: Fasten i den fjerde måneden, og i den femte og i den sjuende og i den tiende måneden skal bli til fryd og glede og til glade høytider for Judas hus. Elsk sannhet og fred!" (Sak 6,19) Det var gode grunner for dette: I den fjerde måneden mintes man kaldeernes første invasjon og Jerusalems erobring ved Nebukadnesar med faste. I den femte måneden byens og tempelets ødeleggelse, i den syvende måneden mordet på Gedalja, i den tiende måned at Jerusalems beleiring ble innledet nettopp i denne måneden. Senere fastet man også i måneden Adar, som tilsvarer måneden Mars hos oss. Dette er den såkalte Purimfasten, til minne om Guds inngripen og hjelp på dronning Esters tid.

Men jødene fastet også når nasjonale ulykker fant sted. Da samlet folket seg for Guds ansikt til faste og bønn, jfr Dom 20,26 flg. Et annet eksempel er når nasjonen Israel blir truet av katastrofer ved fienders angrep eller annet, jfr 2.Krøn 20,3; Ester 4,3; Joel 1,13-14. Når folket skulle gjøre bot, skjedde det ved faste, jfr 1.Sam 7,6; Neh 9,1; Jer 36,9. Likeså fastet man som uttrykk for landesorg, jfr 1.Sam 25,1; 31,13; 2.Sam 3,35. Når folket trengte Guds hjelp, ledelse og beskyttelse, ba man under faste, jfr Ester 8,21-23.

Men det var ikke bare den kollektive fasten det handlet om. Jødene fastet også individuelt. For eksempel når de var i sorg, jfr 1.Sam 20,34; 2.Sam 12,16 flg; Nehemja 1,4, men også i medfølelse med andres nød, jfr Salme 35,13. Man fastet også i forbindelse med bønn og forbønn, jfr 2.Sam 12,16-23; Esra 10,6; Ester 4,16; Daniel 9,3, når man sto i en spesiell åndelig nød og kamp, jfr Daniel 10,3 og når man skulle gjøre bot, jfr 1.Kong 21,27. Sist men ikke minst fastet man også i forbindelse med inngåelse av visse løfter, jfr 4.Mos 30. 

Faste og bønn hører sammen: Salme 109,24; Dan 9,3; Joel 1,14; 2,12; Neh 1,4; Jer 14,12. Vi leser også i Det nye testamente at Anna, som var en profetinne, tjente Gud med faste og bønn dag og natt, jfr Luk 2,37.

fortsettes