Nattverden i kirkehistorisk og teologisk lys, del 8

Det er viktig å få med seg at mellom Ignatios' brev og de siste av de nytestamentlige skriftene har det bare gått et titalls år. Vi er altså så nær aposteltiden som det er mulig å komme. Biskop Ignatios navngir flere av menighetslederne han skriver til. Disse første menighetslederne må ha vært opptatt av å ta vare på det de var betrodd av apostlene selv, og deres direkte etterkommere. På den måten garanterer de kontinuiteten med den første generasjonen av kristne. Det blir derfor altfor lettvint å argumentere med at frafallet allerede var kommet, slik enkelte gjør. De argumenterer med at deres syn på realpresensen ikke stemmer med NT, men kildematerialet vi har tyder altså på det motsatte. Vi må være redelige med det materialet som finnes.

De første menighetene var frittstående, men for å bevare det innbyrdes fellesskapet mellom dem, vokste det frem en praksis i forbindelse med innsettelsen av tilsynsmenn eller biskoper. Prinsippet var at en ny biskop i en menighet skulle godkjennes av minst tre andre biskoper, og disse måtte delta ved selve innvielsen. Det har vært flere grunner for dette.

Når apostlene nå var døde krevdes det et tydeligere lederskap. Så lenge apostlene levde utgjorde de en udiskuterbar autoritet i den samlede kristenheten. En uklar fordeling av ansvar gjorde menighetene sårbare for den voksende gruppen av omreisende predikanter og profeter, som plutselig kunne dukke opp på et sted og ta over ledelsen av en menighet. Både Didache og Ignatios skriver om disse:

"Jeg har fått vite at noen kom til dere på gjennomreise og førte med seg en dårlig lære," skriver Ignatios i sitt brev til menigheten i Efesos.

Det at menighetene samarbeidet om valg av biskop ble en garanti for samholdet mellom menighetene, og enkeltmenigheter ble forskånet fra ledere om holdt dem unna et større kristent fellesskap. Det hindret isolasjon. Det er Ignatios som bruker begrepet "kristianismos" - kristenhet - for første gang. Kirken skulle være èn, ikke bare på ett sted, men over alt - og biskopen var selve symbolet på denne enheten.

I brevet til menigheten i Magnesia - en by som ikke lå så langt unna Efesos - navngir Ignatos både biskopen, presbyteren (eldste) og diakonen, og vi ser hvordan disse tjenestene fungerer seg imellom:

"Jeg har jo den ære å se dere gjennom deres biskop Damas, som er verdig Gud, de verdige presbyterne Bassos og Apollon og min medtjener, diakonen Zotion. Jeg håper å få glede av ham, for han underordner seg biskopen som Guds nåde og presbyteriet som Jesu Kristi lov".

Når det kommer til nattverden så lærer biskop Ignatios altså at brødet og vinen er virkelig Jesu kropp og Hans blod. I sitt brev til menigheten i Smyrna, skriver han:

"Gi akt på dem, som farer med en annerledes lære om Jesu Kristi nåde om er kommet til oss, - hvordan de står imot Guds tanke. De bryr seg ikke om kjærligheten (agape), ikke om enker og foreldreløse, ikke om den nødlidende, den som sitter i fengel eller er blitt løslatt, heller ikke den som sulter eller tørster. De holder seg borte fra eukaristien og bønnen fordi de ikke bekjenner at eukaristien er vår Frelser Jesu Kristi kropp som led for våre synders skyld, og som Faderen ved sin godhet reiste opp". (6,2-7,1)

(fortsettes)