Apostlene, troen og embetet

I går kunne vi feire Aposteldagen. Dette er sommertidens store åndelige fest. Egentlig har den sitt utgangspunkt i festen for Peter og Paulus som siden 200-tallet er blitt feiret den 29.juni. Med tiden skulle dagen få den mer allmenne benevnelsen 'Aposteldagen'.

Det er mange gode grunner for å minne hverandre om det faktum at vi er 'bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, med Kristus Jesus selv som hjørnesteinen'. (Ef 2,20)

Den tidlige kirken slet med mange utfordringer. Ikke minst fra ulike personer og grupper som ville føre dem bort fra 'den tro som de hellige èn gang for alle har fått overlevert' (Jud v.3)

Vi skal merke oss at Aposteldagen feires så kort tid etter pinse. Her finnes det utvilsomt en sammenheng. Først skulle apostlene bli 'ikledd kraft' (Luk 24,49). Det er et interessant uttrykk. 'Ikledd' kommer av det greske ordet 'endyo' som betyr å være 'kledd med', 'kle seg'. Et beslektet ord er 'endyno' 'å ta på klær', i overført betydning - krype inn i - og 'endynamao' 'å styrke', 'gjøre sterk', 'gi krefter', ikke ulikt vårt dynamo.

Etter denne 'ikledelsen' skulle de gå ut i all verden og være vitner. Ordet vitne er det samme som ordet martyr. Og slik ble det også bokstavelig talt for apostlene - med unntak av Johannes. Det endte alle opp som martyrer. Og det er egentlig deres martyrium vi feirer på Aposteldagen - deres vitnesbyrd i liv og død.

Mot heresien - vranglæren - står apostlene! Som en solid mur.

Troens vitner
Peter Halldorf skriver i sin bok 'Hellig år': 'Vi bygger ikke troen vår på et skriftlig dokument. Det finnes ingen beviser for Guds eksistens. Det finnes bare vitner. Apostlene er troens opprinnelige vitner og garantister. Alt står og faller med troverdigheten i vitnesbyrdet deres. Så lenge apostlene levde, utgjorde de derfor den selvsagte autoriteten i den unge kristenheten'. (Peter Halldorf: Hellig år. Luther forlag 2012, side 192)

Men så melder spørsmålet seg: Hva skjer så etter apostlenes bortgang?

Stemmene var mange. Ulike skrifter florerte. Hvem skulle man lytte til? Hva skulle man lese som var pålitelig?

Kirken svarer på disse to særdeles viktige spørsmålene med to ting: embetet og kanon, det vil si Det nye testamente.

Biskopene
Så tidlig som på 100 tallet finner et tredelt embete sin form i den unge kirken. Menighetene skulle ledes av episkopos: forstandere (biskoper). Denne omgav seg så med et kollegium av presbytere (eldste), samt en gruppe med diakoner.

Årsaken til at denne kirkeordningen vokste frem var behovet for å bevare enheten i menigheten og bekjempe vranglæren.