Jeg klarer visst ikke helt å slippe tak i ordene fra Filipperbrevet kapittel 3 i denne innledningen til disse betraktningene over de 15 salmene som utgjør 'sanger ved festreisene'
Denne gangen stanser jeg ved vers 12: "Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette, eller alt er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det..."
Vi må passe oss så vi ikke utvikler en holdning av at vi har ankommet målet allerede. Hvis vi har denne mentaliteten, vil vi ganske raskt oppdage at vi står stille i vår åndelige utvikling. Det kan til og med hende at vi går bakover, når vi egentlig skulle gå framover. I følge apostelen Paulus skal vi alltid jage mot målet, vi er alltid på vei oppover.
Veldig ofte mens vi avanserer framover gjør vi ofte følgende erfaring: vi finner oss selv isolerte og alene. Hvorfor? Fordi åndelig erfaring er personlig, faktisk veldig personlig. Men det er likevel en side av dette vi ikke må glemme: den kristne livsreisen har også en annen dimensjon med seg: vi reiser sammen med andre. Det er en felles reise. Du går ikke gjennom det du går gjennom alene. På den ene siden er det det din opplevelse at du står helt alene, og alt det som skjer er intenst personlig, og du gjør som vi leser om i den første sangen ved festreisene, nemlig Salme 120,1: "Jeg ropte til Herren i min nød, og han svarte meg." Men etter hvert vil du oppdage at mange andre har gjort samme erfaring som deg. Og dette er årsaken til at innholdet i disse 15 valfartssalmene har felles troserfaringer.
fortsettes
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar