La kilden overvinne din tørst

Hvem kan gjennomskue et eneste av dine ord, Herre?

Vi må etterlate oss mer enn det vi får med oss, på samme måte som en tørstende som drikker fra en kilde. For det er mange sider ved Guds ord og de svarer til fatteevnen hos dem som lærer seg Ordet. Herren har prydet sitt ord med mange farger, slik at enhver kan lære seg å se det som han synes er vakkert. Han har skjult skatter i sitt ord, slik at alle som fordyper seg i Ordet, kan bli rike. Guds ord er livets tre. I alle deler gir det deg en velsignet frukt, som den klippe som åpnet seg i ørkenen og gav alle åndelig drikke. Dersom noen får del i denne skatten, skal han ikke tro at skatten rommer bare det han har funnet; for han har bare funnet noen av alle dens rikdommer. Og fordi kun dette er blitt ham til del, skal han ikke si at Ordet gir ubetydelig frukt og så forakte det. I stedet skal han takke for at Ordet rommer så store rikdommer at han selv ikke kan romme dem. Gled deg over at du er blitt beseiret; sørg ikke over at Gud har overvunnet deg. Den som tørster, gleder seg når han drikker og han sørger ikke over at han ikke kan tømme kilden. Kilden bør overvinne din tørst - ikke din tørst kilden.

Efraim Syrer (300 tallet)

Årets første tur til bønnekoia Mamre

Takket være min gode venn Odd Elvesveen, kom jeg meg inn til Mamre i går ettermiddag. Mamre er navnet på bønnekoia, som Gud gav meg gjennom noen merkelige hendelser for noen år siden. Dette var årets første tur. Store snømengder har gjort det umulig for meg å ta meg inn dit, men nå bar skaren oss såpass godt at det var mulig å komme frem. Det var så godt å se koia igjen, og kunne ta den i bruk. Nå tar det ikke lang tid å varme opp det lille rommet. En Jøtulovn i det ene hjørnet sørger for det. Vi bad sammen og leste fra Guds ord. Jeg gleder meg til snøen nå blir borte og jeg kan begynne å bruke dette bønnestedet igjen. I løpet av året håper jeg også det skal bli mulig å få utvidet den ene brisken, slik at det er mulig å kunne legge seg nedpå litt for å sove. Mine legemlige krefter er ikke så store, så jeg trenger mye hvile, og det ville ha vært flott å kunne legge seg nedpå litt og sove i det flotte landskapet som omgir koia. I løpet av vinteren er det hugget ut enda mer av skogen ned mot innsjøen, så nå har jeg kjempeflott utsikt. Åpner jeg koiedøra har jeg utsikt til både innsjøen og til åsene som omgir dette stedet. Bedre kan det ikke bli! Årets store bønneprosjekt er en kano, som jeg håper kan ligge nede ved innsjøen her og som kan brukes til rekreasjon. Bønnekoia brukes også av noen nære venner, og kombinasjonen av bønn, hvile og rekreasjon er kjempeflott.

Korsets betydning for liv og salighet, del 2

Jesu Kristi død på korset er den viktigste hendelse i tid og evighet. Apostelen Paulus skrev: "For jeg overga dere blant de første ting det som jeg selv tok imot: At Kristus døde for våre synder etter Skriftene." (1.Kor 15,3) Hos Mark 10,45 kan vi lese: "For Menneskesønnen er ... kommet (for å) gi sitt liv som løsepenge i manges sted." Døperen Johannes som var sendt av Gud for å være et vitne om Kristus, forklarer for sine disipler når han ser Jesus komme gående: "Se der Guds lam, som bærer bort verdens synd." (Joh 1,29)


Jesus forbereder sine disipler på sin død på korset, og forsøker å få dem til å forstå hvorfor Han er kommet: "Fra den tiden begynte Jesus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte fra til Jerusalem, og at han skulle lide meget av de eldste og yppersteprestene og de skriftlærde, at han skulle bli slått i hjel, og at han skulle reises opp på den tredje dagen." (Matt 16,21)


Det Jesus sier er at Han vil gå til korset og dø der for å forløse menneskeheten. Det er på korset at Gud og mennesket forsones i Kristus. "For mens vi ennå var Guds fiender, ble vi forsonet med ham ved hans Sønns død. Nå vi nå er forsonet, hvor mye mer skal vi ikke da bli frelst ved hans liv. Ja, ikke bare det, vi har også vår stolthet i Gud, ved vår Herre Jesus Kristus, han som har gitt oss forsoningen." (Rom 5,10-11. NTR 2005)


Mange mennesker, selv kristne - hvor utrolig det enn høres ut, skammer seg over å omfavne korsets enkelhet som døren inn til evig liv med Gud. Men Guds ord sier: "men vi forkynner en korsfestet Kristus. Han er en snublestein for jøder og dårskap for hedninger, men for dem som er kalt, både jøder og grekere, er Kristus Guds kraft og Guds visdom." (1.Kor 1,23-24)


I dag er det slik at verden og verdens såkalte vise menn, fremdeles kaller den kristne tros midtpunkt idioti. De vil ha noe mer sofistikert, og de støtes fordi det kun finnes denne ene veien til Guds hjerte: korset. Som sanne kristne har vi likevel bare en ting å gjøre, vi må holde fast ved korset og kun forkynne korsets evangelium:


"For Kristus sendte meg ikke ut for å døpe, men for å forkynne evangeliet, ikke med visdomstale, for at ikke Kristi kors skulle tømmes for kraft." (1.Kor 1,17. Bibelen Guds Ord)


(fortsettes)

Bomberegn mot sivilbefolkningen i Sderot

Så langt denne uken har Hamas sendt 100 kassamraketter inn blant folkemengden i den israelske grensebyen Sderot. Bare i dag har 40 av disse hjemmelagede rakettene rammet byen. En 47 år gammel israelsk trebarnsfar er drept, flere er skadet. Fremskrittspartiets leder Siv Jensen, som oppholdt seg i Sderot da kassamrakettene begynte å regne ned over byen, kom seg i sikkerhet. Rakettens nedslag var like i nærheten av stedet hvor Siv Jensen befant seg.

Sderot har vært beskutt daglig i lang tid nå. De menneskelige lidelsene er ufattelige. Tenk på alle barna og deres pårørende som lever i konstant frykt hver eneste dag de er på vei til skole. Eller alle de som er ute på gatene for å gjøre sine innkjøp. Enkelte raketter har også ødelagt beboelseshus. Siv Jensen uttaler til VG Nett: "Angrepene på israelske byer er en del av denne konflikten man ikke snakker så mye om i Norge. Nå må man våkne opp fra den ørkesløse debatten venstre-siden leder og diskutere terrorens sanne ansikt." Jeg håper virkelig at Siv Jensen nå kan bidra til å nyansere denne debatten i Norge, og at norske medier kan sette søkelyset på det som virkelig skjer i Sderot idag.

Tenk deg følgende: Bærum opplever 40-50 rakettangrep hver eneste dag i månedsvis, sendt fra baser inne i Oslo. Sivile skades, barn opplever traumer, mennesker dør. Ville du finne deg i det, om du bodde i Bærum. Ville det være akseptabelt at barna dine døde, eller kona di ble livstruende skadet?

Korsets betydning for liv og salighet, del 1

Vi kommer ikke utenom korset! Det er mange som snakker om Gud idag, men de nevner ikke Jesu Kristi kors. De snakker om Gud som en eller annen kraft, en størrelse som er den samme i alle slags religioner. Men dette er ikke Bibelens Gud - den eneste. En tro uten korset er ingen kristen tro. Det finnes ikke noe mer frigjørende, forløsende, kostbar, betydningsfull, eller herlig gjerning i hele menneskehetens historie, enn Jesu Kristi kors.

Den totale summen av rikdom, alt hva Gud har utført og gjort tilgjengelig for oss i denne handlingen av nåde, er kjent som "korsets kraft". Denne pågående livsforvandlende kraften arbeider hvert sekund av dagen. Men dessverre er det mange kristne som lever i nederlag og frustrasjon. Kan det skyldes at de ikke har oppdaget hva korset innebærer? For mange kristne handler Jesu kors kun om tilgivelse for deres synder. Men korset innebærer mer. Jesus gjorde også noe med vår syndefulle natur, ved å gi oss kraft til å kunne leve et liv i seier hver dag, gjennom Den Hellige Ånd.

"Og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og ble reist opp for dem.... Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt." (2.Kor 5,15 og v.17)

Hvordan kan vi leve i de velsignelser og i den kraften som Jesus allerede har vunnet for oss? Hvordan skal vi kunne oppnå den glede, lykke og fred nå idag - og like inn i evigheten? Svaret på disse spørsmålene er ingen hemmelighet som trenger å bli avdekket. Vi trenger ingen spesielle kurs, eller gå til noen spesielle veiledere for å finne dette svaret! Svaret finnes i Gal 6,14, hvor apostelen Paulus skriver:

"Men det ville være langt fra meg å rose meg, uten av vår Herre Jesu Kristi kors! For ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden."

Forsamlingen trenger budskapet om korset mer enn noensinne. Midt i all vår teknologiske utvikling, alle lederkurs og seminarer vi går på for å finne svar og kjøreregler, så tror jeg at de som har oppdaget den sanne visdommen er de enkle menn og kvinner som sår i Den Hellige Ånd ved å gi ære til Jesu Kristi kors.

Det finnes et fantastisk vers i 1.Kor 1,18: "For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft."

Hvis du ønsker å se Gud i all sin kraft, se på Jesus som dør på korset! Det er på korset at Gud i Kristus beseirer døden, helvete og synden. Det er på korset Han tilveiebringer for oss all herlighet, liv og frihet vi noensinne trenger. Jesus betalte prisen for vår synd, så vi ikke behøver å gjøre det. Han døde på korset og stod opp igjen for å overvinne syndens og dødens krefter i livene til hver person som tror på Jesu fullbrakte forsoningsverk.

(fortsettes)

Vi får kalle Gud for pappa!

Jeg talte på en retreat på Arneberg i går kveld, på Nordens lille Kanaan. Sammen med pastorparet i Toten Frikirke, Else og Ivar Johnsen var jeg medarrangør til en retreat med tema: "Guds farskjærlighet". På grunn av familiesituasjonen vår for tiden, kunne jeg bare være med en av de fem dagene retreaten varer. Jeg talte over temaet: Abba, Far! og siterte innledningsvis fra Rom 8,15: "Dere har ikke fått den ånd som slavene har, så dere igjen skulle være redde. Nei, dere har fått den Ånd barna har, den som gjør at vi roper Abba, Far!" I dette verset avdekker apostelen Paulus en av de dypeste hemmelighetene i hele Bibelen. Hvis vi skulle forsøke å sette navn på det mest sentrale i Jesu liv, det som styrte Ham, og var Hans store lidenskap, det Han ville fortelle om, peke på, og åpne andre menneskers øyne for, så var det dette ene ordet: Abba.

Abba er det arameiske ordet for "far", eller rettere sagt "pappa". På arameisk har dette ordet en inderlig og fortrolig klang. Jesus selv bruker denne benevnelsen om Gud. I Getsemane, i sin bønnekamp der, ber Han: "Abba, Far! Alt er mulig for deg." (Mark 14,36)

Allerede ved begynnelsen av Jesu offentlige tjeneste, ser vi det nære forholdet som er mellom Faderen og Sønnen. I forbindelse med Jesu dåp, leser vi at himmelen åpnet seg, og Guds Ånd kom ned over Jesus i en dues skikkelse og det lyder en røst fra himmelen som sier: "Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede." (Matt 3,17)

Etter sin fødsel i Betlehem, vokser Jesus opp i Nasaret, i følge en streng monoteistisk jødisk tradisjon. Lik enhver annen hengitt jøde, så ba Jesus den jødiske trosbekjennelsen, Shema Israel, slik den er gjengitt i 5.Mos 6,4: "Hør Israel! Herren vår Gud, Herren er èn." Denne bønnen ba Jesus tre ganger om dagen. Ut fra sin jødiske bakgrunn var Jesus omgitt av en forståelse av Gud som Den Absolutte, Den ène, Den evige, Han som presenterer seg som "Jeg ER."

Men selv lever Jesus i et forhold til, og erfarer Gud som ingen før Ham i Israel noensinne har drømt om eller våget å tro. Drevet av Ånden blir Jesus gitt et annet navn for Gud som på mange måter skandaliserte teologene og folkeoponionen i Israel. Ut av munnen på tømmermannen fra Nasaret lyder det: Pappa!

Abba eller Pappa er en måte å tiltale Gud på som er ny og anneledes, for den som hørte Jesus i Hans samtid. Det er en autentisk, original uttalelse fra Jesus om Gud. Vi blir konfrontert med noe nytt og aldeles forbløffende. I dette navnet ligger det storslåtte i evangeliet: Vi skal få tiltale Gud som pappa. Og Jesus holder ikke denne erfaringen for seg selv. Han inviterer og kaller oss til å få del i den samme intimiteten og den frigjørende relasjonen.

I sin fremragende kommentar til Det nye testamente, skriver biskop Bo Giertz: "Denne måten å tale med Gud på viste at Jesu forhold til Ham var mer fortrolig enn andre menneskers (noe som sikkert bidro til å forarge fiendene). Paulus har med rette forstått at Kristi verk nettopp gikk ut på å gi oss andre muligheten til å si: Abba Far - så samme måte som Ham."

NB! Viktig melding til alle som leser bloggen

Denne bloggen er for tiden utsatt for angrep fra mennesker, som misliker innholdet så sterkt at de ikke skyr noe for å forsøke å ødelegge den. Daglig må innlegg fjernes. Leserne bør spesielt være oppmerksom på en ting: Klikk aldri på lenker som legges ved, med mindre disse kommer fra mennesker du gjenkjenner identiteten til. Slike lenker slettes så raskt jeg ser dem, men jeg er ikke online hele tiden. For tiden er det noen som legger ved en link hvor det enten står "se her" eller "see here". IKKE åpne disse!! De inneholder et meget farlig virus.

Det har vært store oppslag i media som kan fortelle at Magnhild Meltveit Kleppa angripes etter at hun skiftet mening når det gjelder synet på homofili. Jeg tar sterk avstand fra de som skriver hatbrev til henne. Men slike hatbrev, sjikane og angrep kommer også mot de som står for Bibelens syn, som undertegnede gjør. Også tilhengerne av homofili skriver slike brev og bedriver sjikane. Og de tar ikke pause selv i perioder med sykdom i denne familien. Men slike ting skriver media sjeldent om.

Jeg velsigner dem i Jesu navn. Denne bloggens stanses ikke av disse menneskene.

Forvandlet til det samme bilde, del 1

Med utgangspunkt i det Paulus skriver i 2.Kor 3,18 vil jeg dele noen tanker med dere om den gjerning som Ånden utfører i våre liv for å gjøre oss mer lik Jesus. Apostelen skriver: "Men vi som med utildekket ansikt ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til det samme bilde, fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd."


I denne artikkelserien skal vi se nærmere på tre skikkelser fra Det gamle testamente: Abraham, Isak og Jakob. Både i Det gamle og i Det nye testamente presenterer Gud seg som: "Abrahams, Isaks og Jakobs Gud." Hvorfor det egentlig? Hva er det med disse tre mennenes liv som er så viktig, at Gud nevner deres navn spesielt?


Jeg tror at deres livshistorier har noe vesentlig å si om Gud. Abraham peker på Faderen, som er alle tings begynnelse og opphav. Isak er et bilde på Sønnen, som ikke gjør noe av seg selv, men tar imot alt fra Faderen og blir en oppfyllelse av alle Guds løfter. Jakob er den som beskriver Helligåndens gjerning, når denne med sin visdom og kraft arbeider i våre liv, for å danne og forme oss, slik at vi gjennom prøvelser og lidelser langsomt, men sikkert forvandles til det samme bilde: Frelserens.


Abraham, Isak og Jakob er tre betydningsfulle menn. Guds navn og Guds karakter er knyttet til dem. Han er deres Gud. Og Gud arbeidet i deres liv. Deres erfaringer med Gud gir oss del i den åndelige erfaringen som Guds folk er ment å erfare.


Watchman Nee skriver om dette: "Abraham så Gud som Far. Han erfarte Ham som kilden til alle ting. Isak mottok arven som en sønn. Det er velsignet å få en gave fra Gud. Men selv det vi mottar kan vi forgripe oss på og ødelegge. Jakob prøvde å gjøre dette og ble kun reddet fra følgene ved å få brutt sin naturlige styrke. Det må komme en dag i vår erfaring hvor dette skjer. Kjennetegnet på dem som virkelig kjenner Gud, er at de ikke har noen tro på deres egne kvalifikasjoner, ingen tillit til seg selv. Da Jakob for alvor lærte denne leksen, begynte det for alvor å bli en Guds Israel."

Hamas avslørt - Jensen stiller kritiske spørsmål til UD

Hovedoppslaget på nettsidene til både VG og Dagbladet i går kveld var avsløringen av hva Hamas sender på barne-TV. Der oppfordrer kaninen Assud seerne til å drepe dansker og tegneren bak Muhammed-karikaturene. I tillegg til å uttrykke sjokk og avsky over Hamas og deres bruk av barn, får vi si: Endelig! Endelig våkner sekulære medier i Norge for den enorme misbruken av barn i de palestinsk-arabiske områdene. Gang på gang er det blitt avslørt hvordan man bruker TV, skolebøker og skoleundervisning til å spre hat mot jøder. Noen av disse skolebøkene er sågar finansiert av Norge. Men dette har vært et ikke-tema i norske sekulære medier. Derfor er det bra at "hele" Norge nå får se hva som vitterlig skjer blant palestina-araberne. Dette er jo ikke noe som bare er forbeholdt Hamas, men også gjelder PLO.

Avsløringene av barne-TV programmet kommer samtidig med at Siv Jensen er på besøk i Israel. Det er flott at en norsk topp-politiker tar seg tid til å besøke Israel og møte israelerne. De fleste andre reiser jo stort sett bare for å ha møter med palestina-arabere, og møte terroristen Arafat, mens han levde. Jensen har besøkt de hellige stedene i dag, og har hatt en rekke møter for å sette seg inn i det som skjer i Israel. Hun påpeker det ytterst kritikkverdige at Norge som eneste land har anerkjent Hamas-regjeringen.

Til VG Nett sier Jensen i går: "Regjeringen med Jonas Gahr Støre i spissen var de eneste som anerkjente Hamas i regjering. Støre var opptatt av å formidle at andre land ville komme etter, men det skjedde ikke. Dette er en pinelig flekk i norske utenrikspolitisk historie, som regjeringen nå har mulighet til å rette opp i."

Siv Jensen krever nå at regjeringen griper inn mot disse barneprogrammene. Statssekretær Raymond Johansen mener at programmene er sjokkerende og hårreisende, men mener at regjeringen forholder seg til regjeringen i Ramallah, og at de ikke har noen kanaler inn til Hamas. Det siste er en heller tvilsom påstand. Regjeringen har tidligere hatt mange kanaler inn til palestinske myndigheter. Hvorfor er dette plutselig blitt så vanskelig?

Hva vil regjeringen nå gjøre for å stanse skolebøkene som brukes i de palestinske områdene, som er fulle av jødehat? Vil det skje noe konkret med de enorme pengeoverføringene til de palestinske myndighetene og som det ikke gjøres rede for? I denne forbindelsen tviler jeg på at noe vil skje i det hele tatt. Men Hamas er virkelig tatt med buksa nede. Endelig!

Jeg skriver i min fortvilelse ......

I dag skriver jeg i min fortvilelse kanskje en av de mest personlige bloggpostene noensinne. Jeg er redd jeg blir misforstått. Noen vil ha det til at jeg fremhever meg selv med å være så hudløst ærlig, og bruke meg selv som eksempel. Det oppleves vondt å bli beskyldt for slikt. Jeg skriver om eget liv, i håp om at noen skal kunne kjenne seg igjen i min egen skrøpelighet, og finne en medvandrer. Ja, jeg er fortvilet i dag. Kanskje mest fortvilet over uforstand hos mennesker som egentlig burde visst bedre. Som pårørende til en som sliter med en psykisk lidelse, er man vel kjent med livets berg og dalbane. Håp og mismot er mer enn ord. Det er velkjente realiteter. Man vet hva lammende frykt er, engstelse for andres liv, bekymringene for hverdagens trivialiteter, men som er livsnødvendige for andres ve og vel. I møte med egen alvorlig kronisk sykdom, som sliter med ens kropp, bekymrer man seg for framtiden. Hva om en selv faller bort, hva med de som blir igjen? Bekymringen er ikke ubegrunnet, den er reell.


Vi har møtt mange i samme livssituasjon, og lært mye av dem. Både pasienter og pårørende. I dag snakket vi med en enslig mor med en autistisk sønn. Som har møtt veggen. Hun får ikke den hjelp hun burde ha fått. Det siste hun hørte fra hjelpeapparatet var at verken hun eller hennes sønn hadde noe å klage for, og de hadde slettest ikke noe med at de som skulle passe på autisten for å gjøre hans hverdag trygg og god, ble skiftet ut med nye og ukjente personer. Alle som vet noe om autister vet at forutsigbarhet og trygge kjente rammer er svært viktige. Da blir det truende når plutselig en ny person dukker opp, og som attpåtil er lite interessert og motivert for sitt nye arbeid. Vedkommende var visst mer interessert i å lese til eksamen som pleiemedhjelper enn å være til stede for han som trengte omsorgen. Det blir ikke så lett å få beskjed om å holde kjeft, fordi man trenger ro til å lese. I arbeidstiden. Og trussel om å bli kastet ut av sin omsorgsbolig om han fortsatte å snakke. Jeg blir fortvilet på morens og sønnens vegne. Og undres over hva som driver enkelte mennesker til å søke jobb i omsorgsyrker. Hva slags mennesksyn de har - innerst inne? Vi har møtt mange gode omsorgsarbeidere, mennesker med raushet, forstand og visdom. Faglig dyktige og arbeidssomme. Men vi har også møtt det motsatte, både hos leger og medhjelpere. Jeg har forsøkt med mine beste overtalelsesevner å få gehør hos to leger, men møtt veggen fullstendig, i en kritisk fase i vår familie. Slikt gjør inntrykk og fester seg.


Jeg har også møtt merkelige holdninger og fordommer - også hos kristne. Ikke minst hos de som tror at Gud vil helbrede alle - nå! Når helbredelsen uteblir, må det jo være en årsak til det. Kanskje hos foreldrene? I møte med dette blir man sårbar, og samtidig tråkket på.


Jeg har en drøm! En drøm ikke ulik den som Jean Vanier (bildet) hadde da han grunnla den første kommuniteten for funksjonshemmede og funksjonsfriske. Kjernen i Jean Vaniers spiritualitet er knyttet til et møte med Jesus i de svake, fattige, ensomme og lidende.


Jean Vanier sier: "Fundamentet til et ekte menneskelig og kristent liv, jorden det slår røtter i, er trofast vennskap i et fellesskap." Dette er noe av kjernen i Vaniers budskap. I et fellesskap og i atmosfære av tillit og respekt, vil Vanier og Arken-kommunitetene gi utviklingshemmede mulighet til å erkjenne og bruke sine gaver, og oppgave den glede som vennskap med andre gir. Det lys som Jean Vanier så i møte med evangelienes Jesus er den sannhet at de svake, de minste, i hans sammenheng de utviklingshemmede, kan bli en kilde til liv for andre - intet mindre. Vi er så vant til at vi skal gjøre noe for de svake. Samfunnet og menighetene er preget av denne tankegangen. Men hos Vanier og i Arken kommunitetene oppdager de mer og mer at de svake har noe vesentlig å bidra med, som vi trenger for å bli hele mennesker.


Dette har jeg selv oppdaget - og det har beriket meg. Jeg drømmer om en slik kommunitet hvor det er plass for de sårbare, de hvis liv har gått i stykker - hvor de blir sett og bekreftet, og hvor de kan være mennesker som bringer helbredelse til andre gjennom deres blotte nærvær.


Men i dag kjenner jeg på fortvilelsen over hvor sårbart det er å leve. Det gjør vondt når andre lider.

Bli mer lik Jesus

Jeg våknet med en sang i dag tidlig. Det første verset lyder slik: "Dyraste Jesus, deg til eg elska. Like til døden elska du meg. Deg vil eg lyda, deg vil eg tena, gjeva meg villig, Herre til deg. Deg vil eg lyda, deg vil eg tena, gjeva meg villig, Herre til deg."

Det er den kjente amerikanske pastoren og oppbyggelsesforfatteren Max Lucado, en av mine favorittforfattere om jeg må si, som har sagt: "Gud elsker deg akkurat slik du er. Men Han vil ikke la deg forbli slik. Han vil at du skal bli mer lik Jesus."

Jeg har tenkt: Hvilke forandringer kunne ikke skje hvis vi bestemte oss for å leve i stråleglansen fra Kristus leve tiden?

Det er ingen tvil: Gud har ambisiøse planer for oss. Den samme som frelste vår sjel, lengter etter å gjøre vårt hjerte nytt. Og Hans plan er intet mindre enn en total forvandling: "For dem som han forut kjente, dem har han også forut bestemt til å bli likedannet med Hans Sønns bilde." (Rom 8,29) "For dere har lagt av det gamle mennesket og dets gjerninger og kledd dere i det nye menneske, det som stadig fornyes etter sin skapers bilde og lærer ham å kjenne." (Kol 3,10) Gud er villig til å forandre oss slik at vi blir lik Frelseren.

Og det er også slik at vår kraft kommer fra å kjenne Hans Sønn. Det er Watchman Nee som har sagt: "Alt Gud gir til oss, er sin Sønn, ikke en masse ting. Derfor dreier hele spørsmålet seg om å kjenne Guds Sønn.

Jeg tror at et av våre største behov som kristne er å erfare at Kristus er vårt liv. Jeg understreker ordet erfare. For mange blir kristenlivet bare ord, masse ord. Mens det dreier seg altså om noe helt annet: erfaring. Apostelen Paulus hadde tydelig erfart Kristus. Han skriver: "Når Kristus, vårt liv..." (Kol 3,4) Det er det samme Jesus snakker om: "Jeg er .... livet." (Joh 14,6) Han omtaler jo seg selv også som "livets brød" og "livets vann". Begge deler livsviktige ingredienser.

Det dreier seg om å leve i Ham, av Ham og for Ham. I disse få ordene skjuler det seg en dyp hemmelighet, som Helligånden må få åpenbare for oss.

Følgende av forfallet: Ikke-kristne og kristne mer lik hverandre

Aftenposten gjenga en meget interessant undersøkelse i gårsdagens morgenutgave. Det dreier seg om den største helseundersøkelsen som er gjort i Norge, og omfatter alle innbyggerne over 13 år i Nord-Trøndelag fylke. I undersøkelsen har man sett på forholdet mellom religiøs aktivitetpå den ene side og folkehelse, mestring og sosial tilhørighet på den andre siden. Undersøkelsen viser at skillet mellom kristne og ikke-kristne er i ferd med å bli visket ut. Så kan en jo spørre om det er positivt eller negativt. Kanskje er svaret begge deler!

I Aftenposten blir religionsforsker Idar Kjølsvik intervjuet, og han sier noe veldig interessant i denne sammenhengen:

"Det er lettere å kalle seg kristen nå enn før, fordi vi selv får definere hva det betyr."

Jeg tror religionsforskeren med dette utsagnet på mange måten tar pulsen på det moderne samfunnet. Bibelen er mer eller mindre lagt på hylla, i livssynsmarkedet plukker vi det som passer det sterkt individualistiske mennesket aller best, og lar det vi ikke synes noe om på hylla. Kjølsvik har også registrert at det er lettere å finne seg til rette i en menighet "når rammene ikke er så strenge. Samtidig har vi fått flere menigheter, slik at enhver kan velge etter egen smak."

Det slår meg: Hvor annerledes dette er fra nytestamentlig kristendom! Apostelen Johannes, som var en av Jesu nærmeste disipler skriver i sitt første brev: "Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden! Om noen elsker verden, da er ikke Faderens kjærlighet i ham." (1.Joh 2,15) Når menigheten ble grunnlagt ble de kristne forfulgt, fordi tro på Jesus betydde et radikalt brudd med det livet de hadde levd. Sann kristen tro er radikalt annerledes.

De menighetene som vokser, i følge undersøkelsen, er de som "tilbyr mest opplevelser", og her nevnes Romerkirken og karismatiske eksempler på dette. De andre menigheten blir for kjedelige. På et etiske området er nordmenn blitt mer liberale enn noensinne. Store deler av kristenfolket aksepterer skilsmisse, gjengifte og samboerskap.

Undersøkelsen stemmer i grunnen godt med apostelens ord om tiden før Jesu gjenkomst:

"Men dette skal du vite at i de siste dager skal det komme farlige tider. For menneskene skal da være egenkjærlige, pengekjære, skrytende, overmodige, spottende, ulydige mot foreldre, utakknemlige, uten aktelse for det hellige, uten naturlig kjærlighet, uforsonlige, baktalende, umåtelige, voldsomme, slik som elsker sine lyster høyere enn Gud. De har skinn av gudsfrykt, men fornekter dens kraft. Slike skal du vende deg fra." (2.Tim 3,1-5)

Mer enn noen gang trenger vi menigheter som representerer sann kristen tro, og som kan forkynne evangeliet med ånds og krafts bevis. Sann kristen tro handler hver dag om å ta opp sitt kors, fornekte seg selv og følge Jesus. Noen annen form for kristen tro finnes ikke.

Lovsangens innside

Innfor dette nye året har jeg gjentatte ganger opplevd at Gud har dratt min oppmerksomhet, mot lovsangen og tilbedelsen. Det er som om Han sier: Rett fokuset ditt mot tilbedelsen av Guds Lam, mot Jesus.

Tidlig i 2007 begynte noe spesiellt å inntreffe nesten på hver eneste gudstjeneste eller møte jeg deltok på. Enten introduserte møtelederen, eller en person i salen reiste seg og følte seg minnet om at vi skulle synge: "Jesus det eneste, helligste, reneste". Merkelig, ikke sant. Denne sangen hører ikke med blant de som mest blir sunget, i hvert fall ikke i de sammenhengene jeg går. Sangen hørte jeg første gang i min fars bisettelse. Da var jeg 12 år gammel, og klokkeren i min daværende hjemmemenighet sto ved kisten og sang denne sangen. Det var svært gripende. Siden har den fulgt meg, men i fjor begynte altså dette å hende: Sangen ble sunget igjen og igjen, nesten på hvert eneste møte gjennom hele året og slik har det fortsatt inn i det nye året. De to siste søndagene har jeg sunget sangen henholdsvis i Brumunddal baptistmenighet, i Filadelfia Kolbotn og i Lena pinsemenighet. Det er tydelig at Gud vil noe spesielt gjennom denne sangen i mitt liv. Nå spør jeg Ham hvorfor og lytter ivrig etter Hans svar.

Jeg oppholder meg mye i Salmenes Bok for tiden. Salmenes Bok er bygget opp som Händels Messias. Lovsangen stiger til finalenivå, da alle røster og instrumenter gir alt. Jeg tror at selve sammensetning av Salmenes Bok er profetisk. For vi er på vei mot finalen. Lovsangen skal bare øke fram mot Jesu gjenkomst. Den skal øke gjennom et rikere lovsangsspråk og gjennom en dypere forståelse av lovsangens innside. Når lovsangen her på jorden begynner å ligne på den himmelske lovsangen, kommer den å bli så attraktiv for Jeus og inneholde en slik dragningskraft, at den kommer til å medvirke til at Jesus kommer igjen!

Men i disse dager kjenner jeg igjen et sterkt behov for å bøye kne - i dyp ærbødighet og ærefrykt.

Akkurat nå føler jeg behov for å ta på meg et slikt skilt man av og til ser nye butikkmedarbeidere går med: UNDER OPPLÆRING!

Er "loviskheten" vår største utfordring?

Er virkelig "loviskhet" den største utfordringen norske kristne står overfor idag? Eller konstruerer vi et problem? Kanskje vår største utfordring er vår lunkenhet? Jeg forstår at både spørsmålet og antydningen til et annet svar kan være provoserende. Det er ikke ment slik. Og la meg understreke: jeg tenker ikke på noen bestemt person. Men jeg stusser over en del av den argumentasjonen jeg møter hos de som trykker Åleskjærs nådeforkynnelse til sitt bryst, og en del av kommentarene som gis på bloggen her.

Joda, jeg har hørt "skrekkhistoriene" om de som har fått påpakkning for hårfrisyrer og sminke og alt det der. Men det er vel få, om noen som får påtale for noe slikt i noen menighet i dag? Det er neppe det største problemet? Hva sitter vi igjen med da? Oppslutning om møter eller gudstjenester? Bønn og bibellesning? Er det dette som er "lovisk"? Mitt inntrykk er at mange føler seg veldig frie når det gjelder å gå på møter eller delta på gudstjenester. De kommer når det passer dem. Er det dette som er frihet fra loven - å gjøre som man vil? Er det frihet fra loven å la være på bønnemøter, å be eller å lese Bibelen? Er det lovisk å be, eller følge en bibelstudieplan? Hva er det egentlig vi er så bundet av i Norge? Og hvorfor er vi så opptatt av dette som kalles "loviskhet"? Består friheten i Kristus av å være så fri at man ikke trenger å be eller lese i Bibelen, eller faste - bare gjøre det når man føler for det og har overskudd til? Består friheten vår av å avstå fra å holde hviledagen hellig? Jeg vil tro de færreste tror at vi blir frelst ved å holde Loven, så det kan ikke være problemet.

Jeg tenker vi er veldig annerledes enn kristne jeg har møtt som kommer fra vekkelsene i Asia og Afrika, som har en enorm appetitt på Guds ord og bønn, som stortrives med å være sammen med sine trossøsken og dermed søker det kristne fellesskapet så ofte det er mulig, ja det er deres aller høyeste prioritet. Hvor de samles til bønnemøter og bønnenetter. Og hvor folk blir frelst i hopetall.

Kan det være at det er godt å skylde på "loviskheten" så vi slipper å ta vårt forhold til Jesus på alvor, og at vi dermed kan leve vårt liv akkurat som vi vil? Kan dette være en av årsakene til at man opplever tegn og under i Asia, Afrika og Sør-Amerika, mens det er sjeldent vi opplever slik her i Norge?

Jeg vil tro at Loven var og er et større problem for en jøde, eller for en nordmann.

Ble sittende å tenke på dette etter å ha lest ordene fra 1.Kor 6,12: "Jeg har lov til alt - men ikke alt gagner."

Omvendelse - nøkkelen til fornyelse og gjenopprettelse

Jeg har tenkt mye på en setning fra en av bøkene til Francis Frangipane (bildet) den siste tiden: "Før Den Evige kan gjøre noe synlig med sin kraft, gjør Han noe usynlig med sin hellighet." På den ene siden ser vi vår nasjon synke dypere og dypere ned i synd og elendighet, vi ser frafall og forfall. På den andre siden vet vi at Herren arbeider med å fremstille en brud for sin Sønn som er uten flekk eller lyte av noe slag. Vi leser om dette i Ef 5,27: «slik at han kunne stille menigheten fram for seg i herlighet, uten flekk eller rynke eller noe slikt, men at den kunne være hellig og ulastelig.» Gud har gitt et løfte for oss i den tiden vi lever i akkurat nå. Hans ønske er gjenopprettelse. Gjenopprettelse av Hans evige hensikt og plan med oss og med forsamlingen. Men forut for en slik gjenopprettelse går alltid omvendelse. "Fatt da et annet sinn og omvend dere, så deres synder kan bli utslettet." (Apgj 3,19) Det er når vi gjør dette - handler på det, at "tider med fornyelse og trøst fra Herrens åsyn," kan komme. (v.20) Her ligger nøkkelen til å erfare gjenopprettelse i eget liv, og i ulike situasjoner vi står overfor. Den som vil oppleve gjenopprettelse i sitt liv må ta et hensynsløst oppgjør med synden i sitt eget liv, uten å gjøre noe forsøk på å konstruere noen formildende omstendigheter og uten å skylde på noen andre.

Bønnelunsj med trossøsken

På formiddagen i dag var jeg med på den første bønnelunsjen i regi av Felleskomiteen på Gjøvik. Den siste lørdagen i måneden skal vi samles i pinsemenighetens lokaler til felles bønn for byen og distriktet. I dag var vi en fin flokk fra både Misjonsforbundet, Frelsesarmeen, Normisjon, Livets Senter, Josvakirken, pinsemenigheten og baptistene. Og det var så godt å be sammen! Vi ba en times tid, og så spiste vi sammen. Kombinasjonen var kjempeflott. Det sies mye om både bønn og måltider i Den Hellige Skrift! Jeg tror dette er en fin møteform, som forhåpentligvis vil gjøre det lettere for mange til å avsette disse to formiddagstimene en gang i måneden for å be sammen. Det er den amerikanske pastoren og bønnelederen Francis Frangipane som skriver: "Det vil kreve en samlet menighet fra hele byen for å vinne krigen om byen. Våre anstrengelser vil ikke stanse flodbølgen av økende ondskap i våre byer hvis vi, som er Kristi menighet, isolerer oss fra hverandre." Det er også Frangipane som definerer "Herrens hus som den levende, forenede og bedende byens menighet." Jeg tror Herren fryder seg over dette initiativet. Det er en del av oppfyllelsen av Jesu egen bønn: "Jeg ber ikke bare for disse, men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg, at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg - at også de må være ett, likesom vi er ett." (Joh 17.20-22)

Antikrist forandrer tider og lov

Som jeg har antydet i en kommentar til Thomas i går, har jeg i en tid arbeidet med de bibelske tekstene som omhandler Herrens høytider. Det har blant annet sammenheng med at jeg i mange år har studert kirkehistorien og de såkalte kirkefedrenes skrifter. Dette har jeg hatt stor glede av. Men det har vært med svært blandede følelser jeg har lest kirkefedrenes uttalelser og sterke hatefulle utfall mot jødene. Dette hatet har vært tydelig utslagsgivende når det som av Gud selv kalles for Herrens høytider, er omtalt og så endret. I sin avstandstagen til sine jødiske røtter, forandret man blant annet feiringen av Herrens hviledag. Det er riktig at keiser Konstantins usalige samrøre med stat og kirke, også førte til at søndagen ble offisiell hviledag i stedet for den bibelske sabbaten. Men dette skjedde som en konsekvens av en utvikling som hadde fått pågå en periode. Jeg har i noen andre artikler påvist den urene elva, og det vil komme noen flere slike artikler som dokumenterer dette.


Når man leser profeten Daniel er det ingen tvil om hvem som har vært den egentlige arkitekten bak denne endringen av Herrens høytider. "Han skal tale ord mot Den Høyeste og undertrykke Den Høyestes hellige, og tenke på å forandre tider og lov." (Dan 7,25) I oversettelsen Bibelen Guds ord står det: "... og sette seg fore å forandre tider og lov." Det er ingen tvil om at det er den onde som står bak dette, og at det er en del av det antikristelige systemet.


Det er viktig å slå fast at sabbaten ikke kommer fra Sinai. Den er en del av Guds karakter og personlighet! "Og Gud hvilte på den sjuende dagen og helliget den, for på den hvilte han fra alt sitt verk, det Gud hadde skapt og ville gjøre." (1.Mos 2,3) Dette er altså en side ved Gud, som vi desperat trenger å stifte bekjentskap med i vår egen tid. Jeg tror vi mer enn mye annet trenger å bli kjent med Guds hvile, slik at vår egen sjel kan bli gjenopprettet. Jeg tror at det skjer ved at vi også på dette punktet begynner å ta Guds ord på alvor.


Jeg finner intet sted i hele Bibelen at sabbatsfeiringen er et et avsluttet kapitel, og at det er en annen dag som gjelder. Den eneste årsaken til at vi nå feirer søndag som hviledag, er at vi følger et pålegg fra en keiser ved navn Konstantin. Denne inngrodde tradisjonen følger vi også i våre frikirkelige sammenhenger. Men dagen er altså endret, slik profeten Daniel profeterte om. Så kan vi jo spørre om det har noen betydning i det hele tatt? Jeg vil mene så: Det er bare om en dag Herren har sagt at Han "helliget" den, og det er bare om denne dagen at Gud har sagt at vi skal "komme i hu." (2.Mos 20,8)


Jeg finner det også underlig at Guds ord taler om at "det står da en sabbatshvile tilbake for Guds folk," (Hebr 4,9) om det er slik at det ikke er så farlig hvilken dag som er hviledagen.


Sabbatsfeiringen er, slik jeg ser det, en av de grunnleggende reglene for at vi menensker skal kunne fungere riktig. For i sabbaten ligger tre helt grunnleggende ting:


Velsignelse
Hellighet
Hvile


Vi kunne kanskje samle alle disse tre i ett ord: helhet!


Etter at Israel er ført ut av Egyptens slaveri blir også feiringen av sabbaten forsterket til å bli et paktstegn mellom Den Evige og Israel.


"Og Herren sa til Moses: Tal til Israels barn og si: Mine sabbater skal dere holde, for det er et tegn mellom meg og dere fra slekt til slekt, for at dere skal vite at jeg er Herren som helliger dere. Derfor skal dere holde sabbaten. Den skal være hellig for dere. Den som vanhelliger den, skal visselig lide døden. Hver den som gjør noe arbeid på den dagen, han skal utryddes av sitt folk. Det er seks dager til å arbeide i, men på den sjuende dagen skal det være høyhellig sabbat, hellig for Herren. Hver den som gjør noe arbeid på sabbatsdagen, skal visselig lide døden. Og Israels barn skal ta vare på sabbaten, så de holder den slekt etter slekt, en evig pakt. Den skal være et evig tegn mellom meg og Israels barn. For i seks dager skapte Herren himmelen og jorden, og på den sjuende dagen hvilte han og holdt seg i ro." (2.Mos 31,12-17)

Sabbaten - Herrens egen dag

Den jødiske historien er full av lidelser. Grufulle lidelser. Ikke minst påført dem av mennesker som har kalt seg selv kristne. Hva er det ved siden av Guds nåde og trofasthet, som har gjort det mulig å holde sammen som folk og overleve? Jeg tror svaret på det spørsmålet er enkelt. På grunn av sabbatsfeiringen. En av de store velsignelsene ved sabattsfeiringen er jo at den knytter familien sammen, som få andre ting kan gjøre det.
I Siddur - den jødiske bønneboken, er sabbaten omtalt som en brud eller dronning, som er ren og vakker. Her finnes også en bønn som jødene synger når sabbatsfeiringen begynner:


Kom, min venn, bruden i møte,
la oss ønske Sabbaten velkommen!
"Gi akt på" og "kom i hu" - det lot den
eneste Gud oss høre i ett eneste ord.
Den Evige er den eneste og Hans navn er ett,
Hans navn skal æres og prises.
Kom, la oss gå Sabbaten i møte, for den er
velsignelsens kilde.
Den var planlagt fra begynnelsen som
skapelsens avslutning, det første som ble
uttenkt.


I 3.Mos 23 kan vi lese om Herrens høytider. Der tales det om den syvende dagen: "Herren talte til Moses og sa: Tal til Israels barn og si til dem: Dette er Herrens høytider, mine fastsatte tider, da dere skal lyse ut hellige sammenkomster. I seks dager skal dere arbeide, men på den sjuende dagen er det høyhellig sabbat, en hellig sammenkomst. Da skal dere ikke gjøre noe arbeid, det er sabbat for Herren hjemme hos dere alle." Det er viktig å legge merke til at Herren selv kaller dette for "Herrens høytider". Det er altså noe som kommer fra Gud selv, det er ikke menneskeskapte ting. Det er Hans "fastsatte tider". Og en av disse fastsatte tider, er altså sabbaten. Det er en dag hvor man minnes at Gud skapte verden på seks dager, og hvilte på den sjuende:


"Og Gud fullførte på den sjuende dagen det verk han hadde gjort, og han hvilte på den sjuende dagen fra alt sitt verk som han hadde gjort. Og Gud velsignet den sjuende dagen og helliget den, for på den hvilte han fra alt sitt verk, det Gud hadde skapt og ville gjøre." (1.Mos 2,2-3)


Her understrekes det enda sterkere at Gud har valgt en spesiell dag - den sjuende - som Han har velsignet den. Både av egeninteresse og fordi jeg ble utfordret til det, satte jeg meg fore å studere hva Bibelen har å si om hviledagen, om sabbaten, og så langt har jeg kommet frem til følgende: Det finnes intet sted i Den Hellige Skrift hvor Gud har endret på dette. At kirken har forandret dette til å dreie seg om søndagen handler om noe annet enn Guds ord. Jeg er kommet til at det handler om at kirken på et tidlig tidspunkt, før keiser Konstantin blandet sammen stat og kirke i en usalig blanding og samrøre, gjorde endringer til stor skade for seg selv når de skar av sine jødiske røtter. Sabbaten er en del av De 10 bud:


"Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig! Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning. Men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du selv eller din sønn eller din datter, verken din trell eller din trellkvinne, eller ditt fe eller den fremmede som er hos deg innenfor dine porter. For på seks dager gjorde Herren himmelen og jorden, havet og alt det som i dem er, og han hvilte på deen sjuende dagen. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den." (2.Mos 20,8-11)


Sabbatsdagen er altså noe vi skal huske på. Vi skal komme den "i hu". Syv står i Bibelen for fullendelsens tall. Det er en dag som skal være adskilt for Herren, og det er en dag hvor vi skal minnes vår frelse.


I 5.Mos 5,12-15, hvor de 10 bud er beskrevet, settes feiringen av sabbatsdagen i forbindelse med utgangen fra Egypt. Denne utgangen er jo et bilde på vår frelse i Kristus.


Nå er ikke det å holde sabbaten eller ikke en frelsessak. Du finner ingen støtte for et slikt syn i Den Hellige Skrift. Men det er likevel en helt spesiell dag som er fastsatt av Herren selv, til vår velsignelse. Jeg tror faktisk at vi også trenger denne dagen for å kunne hvile i en så hektisk hverdag som vår - en dag adskilt for Herren, hvor Han blir vårt sentrum. Dessuten kan den være med på å redde våre familier. En måte å gjøre det på er gjennom måltidsfellesskapet. Dessverre er det få familier i dag som har tid til å spise sammen. Kan kanskje om vi avsatte en dag i uken til et festmåltid, hvor vi bad sammen, leste fra Skriften og hadde tid til hverandre, så kunne mange ekteskap vært reddet?!

Israelsk baptisthistorie, del 1

Det er er frukt av forkynnelsen til den legendariske pastoren i First Baptist Church i Dallas i Texas, George Truett (bildet), at den aller første baptist kom til Israel. Tidlig på 1900-tallet dro Sukri Mussa, som bodde i landsbyen Safed til USA for å studere. Det var mens han oppholdt seg i Texas at han kom til tro på Jesus Messias, etter å ha hørt George Truett tale Guds ord. Med økonomisk støtte fra flere baptistkirker i Illinois dro han tilbake til Israel i 1911.

"Han kjøpte seg en hest, og dro rundt i landsbyene for å forkynne. Det var ikke lett på grunn av motstanden han opplevde fra andre tradisjonelle kristne kirkene," forteller Fuad Sakhini, som har vært pastor i Baptistkirken i Nasaret siden 1960. Sukri Mussa drev med evangelisering i Turan og Eilabun, landsbyer som den gang hadde et stort antall med nominelle kristne. Mussa kom selv fra en slik bakgrunn. Han organiserte bibelstudier, og til å begynne med kom de sammen i hjemmene. I 1926 bygde disse første troende sin egen kirke, og grunnla Baptistkirken i Nasaret. Mussa døde i 1928, men før det hadde han rukket å dele sin visjon om å plante nye menigheter i Galilea.

Fuad Sakhnini, som ble født det samme året som kirken ble bygget, var blant en gruppe unge menn som fortsatte det arbeidet Mussa hadde startet. Mange av disse kjøpte seg esler og dro ut til ulike landsbyer. Det ble startet arbeid i over Galilea-området: I Jaffa, Kafr Kanna, Turan, Eilabun, Akko og Rama.

På 1930-tallet kom et antall sørstatsbaptister til Israel for å støtte opp om dette arbeidet. Blant dem var Leo Eddleman, som senere ble professor i hebraisk. Han studerte også arabisk for lettere å kunne arbeide blant palestina-araberne. På slutten av 1930-tallet hadde Sørstatsbaptistene syv arbeidere i Israel, men 2. verdenskrig tvang dem til å reise tilbake.

(fortsettes)

Paktens Gud svikter aldri. Del 1

Jeg er glad for å kunne regne pastor Chuck Cohen som en personlig venn. Chuck er messiansk jøde, og er en del av pastorteamet i Kings of Kings menigheten i Jerusalem. Han er også en av lederne for det nasjonale bønnenettverket i Israel. Det er noen år siden jeg traff Chuck første gang. Da var han sammen med sin kone Karen i Seljord i forbindelse med en Israelskonferanse. For to år siden delte vi talerstol på den aller første nasjonale bønnekonferansen for Israel og Norge som er blitt holdt, og 23.-24. mai skal vi tale sammen igjen, på den andre nasjonale bønnekonferansen for Israel og Norge, som blir holdt på Hedmarktoppen. Chuck har sammen med sin kone skrevet en meget god bok som heter: "Våre trosrøtter". Den er oversatt til norsk av Oddvar Nilsen, og var et av de aller siste oversettelssoppdrag Oddvar Nilsen gjorde før han døde av kreft for en kort tid siden. Som vanlig har Oddvar gjort en svært god oversettelse av en bok, som ikke bare de som er interessert i Israel og det profetiske ord bør lese, men også alle som er interessert i å finne tilbake til våre trosrøtter. Det er jo ingen tvil om at disse røttene er jødiske.


Jeg har merket meg noe Chuck skriver i sin bok, som passer godt inn i den serien av artikler jeg nå skriver om Israel, jødene og det profetiske ord her på denne bloggen. Hør bare:


"Mange troende har lært at de skal tolke Det gamle testamente gjennom Det nyes filter. Vi fortolker Det nye testamente gjennom Det gamles filter." Jeg er ikke i tvil om hvem som har rett! Den første fortolkningsnøkkelen er egentlig ganske representativ for erstatningsteologien. Chuck legger til:


"Deler av Det gamle testamente (spesielt ritualene og høytidene i forbindelse med Loven) var skygger av gode som skulle komme (Kol 2,17; Hebr 8,5 og 10,1) Men da Messias Yeshua åpenbarte seg og fullførte det Hans Far hadde gitt Ham i oppdrag om, forsvant ikke skyggene. Faktum er at de ble klarere, mer forståelig og oppbyggende."


Det står et veldig interessant ord i Det gamle testamentes siste profetiske bok, Malaki. I Mal 3,6 heter det: "Jeg, Herren, har ikke forandret meg, og dere, Jakobs barn, er ikke tilintetgjort." Det er virkelig et ord å legge seg på sinne, når enkelte hevder at Gud har endret mening og gått fra sine løfter til Israel og det jødiske folk.


Vi må ikke glemme at det er GUD som tar initiativ til å opprette en pakt med et folk. Vi er ikke i stand til å innlede en avtale, som er bindende for Gud. Gud innledet en pakt med Abraham med disse ordene:


"Jeg vil opprette min pakt mellom meg og deg, og jeg vil gjøre din ætt overmåte tallrik." (1.Mos 17,2)


Legg merke til at Gud kaller den "MIN pakt". Den er helt og holdent Hans initiativ og Hans ide. Men det er jo også slik at det skal to parter til for å inngå en pakt. Det er også tilfellet her. Herren fortsetter med å si:


"Jeg vil opprette min pakt mellom meg og deg og din ætt etter deg, fra slekt til slekt, EN EVIG PAKT. Jeg skal være Gud for deg og for din ætt etter deg." (1.Mos 17,7)


Guds pakt med Abraham er en pakt bygget på nåde, ikke på Loven. Det eneste Gud krever av Abraham er at han og hans etterkommere blir omskåret. Den krever ingen handlinger, eller gjerninger ut over dette. Først mange år senere kom Lovens pakt under Moses.


Jeg nevner dette fordi enkelte har hevdet at Israel må holde Loven for å få rett til å vende tilbake til Det lovede land og kunne bli der, men så er ikke tilfelle. Det er ikke Lovens pakt som gjelder her. Det er en pakt bygd på nåde - og det er dette som er selve grunnlaget for at jødene i endens tid kan vende tilbake til landet og bli der. Det er en nådeshandling fra Gud. Det er jo Herren selv, som er opphavsmann til og opprettholderen av pakten med Abraham og Hans slekt. Han er paktens Gud, og som sådan kan han aldri bryte sitt ord, ikke engang om Hans folk svikter Ham.


I en situasjon hvor Israel erklæres å være et folk, som er fiender av evangeliet, er de likevel elsket for deres fedres skyld i henhold til utvelgelsen. Det skyldes utelukkende en ting:


"For Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall." (Rom 11,29)


Gud er paktens Gud, og derfor er pakten gjeldende, uansett hva som skjer. Gud kan aldri bryte sin pakt. Han kan aldri gjøre sine utvalgte til ikke-utvagte, Han kan heller aldri ta sine nådegaver tilbake, som Han har gitt sitt utvalgte folk. Han har heller ikke annulert det kall, Han påla dem.


Chuck Cohens bok kan kjøpes her: www.frihet.no

Hva er det unike med Israel og jødene?

"Guds ord ble betrodd dem", skriver apostelen Paulus om jødene i Rom 3,2. Dette er jødenes store forrett. Egentlig er historien om Israel historien om Guds kjærlighet til hele verden. For i en viss forstand har Gud ingen favoritter. Rom 2,11: "For Gud gjør ikke forskjell på folk." Samtidig er vi alle Hans favoritter. Historien om Israel er ikke historien om et folk som er mer elsket enn andre. Derimot er Israel redskapet for verdens forløsning, for fra henne kommer Messias - frelseren. Å forbanne eller hate Israel er dermed det samme som å motstå Guds hensikter og planer.


Den historiske rolle Israel spiller er derfor helt unik. Ingen annen nasjon har hatt en slik rolle, og vil heller aldri få det. Ikke engang Amerika! For den rollen Gud har tildelt det jødiske folket er knyttet til verdens frelse. Dersom nasjonen Israel mislykkes, vil Guds frelsesplan for verden mislykkes.


Men historiens Herre som er Abrahams, Isaks og Jakobs Gud - vår Herre Jesu Kristi far, har garantert Israels overlevelse. Hos profeten Sakarja kan vi lese følgende:


"For den som rører ved dere, rører ved hans øyesten." (Sak 2,12)


Hvem er det som sier dette, og til hvem sies det? Det er Herren som taler og Han taler om jødene.
Det Han sier er at om noen rører dem, eller vil dem vondt, så er det som om de stakk noe inn i Hans øyeeple! Har du fått noe inn på øyeeplet noen gang? Da vet du hvor vondt det kan være. Så de som forbanner og snakker ille om jødene, hvem er det som berøres av det? Først og fremst Herren selv. Men betyr dette at jødene er mer elsket enn andre? Nei, men det betyr at Han ser særskilt til dem, fordi har en historisk oppgave å utføre, men Han elsker dem ikke mer enn andre.


Det unike med Israel er at Israel er bæreren av Guds ord, derfor kan det med rette sies at nasjonen Israel eksisterer for Messias. Det er Israel som har forberedt verden på Hans komme. Her ble Han født, her vokste Han opp, og til dette landet kommer Han også tilbake.

Har Gud ombestemt seg - eller er Han til å stole på?

Tittelen på dagens bloggartikkel kan kanskje virke provoserende, men tenk deg følgende: Om det er slik at Gud har forlatt de løftene Han en gang gav til Israel, hvilken garanti har du da for at Han kommer til å holde de løftene Han har gitt til deg? Hvis Han, som enkelte påstår, ikke lenger står ved sitt ord til Israel, men har forlatt sine løfter, hvorfor skulle ikke da Jesus forandre mening, når Han har sagt at Han vil være med oss alle dager inntil verdens ende?


Hvilke løfter er det Han har gitt til Guds utvalgte folk, jødene? Før jeg svarer på det, la oss slå fast følgende: Israel er paktens folk.


I Bibelen er det kun to folkegrupper som Gud har laget en særskilt pakt med. Den første pakten ble gjort med Israel, Hans utvalgte folk, og den andre er gjort med menigheten, "de som er kalt ut". Det er veldig viktig at vi forstår dette, fordi det har betydning for hvordan vi forholder oss til Israel. Det er nemlig ganske annerledes å ha med et paktsfolk å gjøre enn med et hvilket som helst annet folk.


Nå må vi ikke misforstå. Gud har skapt alle folkegrupper, og Han elsker alle mennesker, men de menneskene som ikke har et paktsforhold til Ham, har en helt annen status overfor Ham.


En av årsakene til den såkalte erstatningsteologien er at man ikke har sett dette. Den har fratatt Israel sin enestående stilling innfor Gud og overført alle løftene gitt til Israels land og folk, ikke bare til "kirken" men også til samtlige hedenske folk på jorden.


Når vi leser om Israel i Bibelen, finner vi en stor mengde skriftsteder som har med Guds pakt å gjøre. I 1.Mos 17 er et eksempel:


"Jeg vil opprette min pakt mellom meg og deg og din ætt etter deg, fra slekt til slekt - EN EVIG PAKT. Jeg skal være Gud for deg og for din ætt etter deg. Jeg vil gi til deg og din ætt etter deg det landet hvor du bor som fremmed, hele Kana'ans land, til EN EVIG EIENDOM. Og jeg vil være deres Gud." (versene 7-8)


Dette er et bemerkelsesverdig ord. Hvis vi tror - som jeg gjør, at Den gamle pakts Gud er den samme, som Den nye pakts Gud, og at hele Bibelen - både Det gamle og Det nye testamente, er innåndet av Gud, så står vi her overfor noe helt utrolig:


Herrens pakt med Abraham og alle generasjonene som fulgte etter ham er etterkommere etter en EVIG pakt. Den er evig gyldig. Det er ikke en midlertidig pakt som kun gjelder et visst tidsrom i historien. Det burde overbevise folk om, hvorfor det jødiske folk, til tross for flere tusen års forfølgelse og forsøk på utryddelse, stadig lever i beste velgående her på jorden. Intet annet folk i menneskehetens historie har overlevd og overvunnet hva det jødiske folk har og stadig eksisterer som nasjon i det internasjonale samfunn. Opprettelsen av staten Israel i 1948 var ikke fordi de andre nasjonene synes så synd på jødene etter grusomhetene i forbindelse med 2. verdenskrig. Årsaken har sammenheng med den pakt Gud en gang inngikk med Abraham. Selve jødenes eksistens ansees blant mange historikere som et eneståede mirakel i menneskehetens historie. Andre folkeslag, som har stått overfor lignende hat og alvorlige forfølgelser, har forsvunnet fra jordens overflate for lenge siden. At jødene har overlevd, skyldes ikke deres særskilte evner, men en kjensgjerning: Gud har inngått en pakt med dem - som har evig gyldighet.


Men Herren - Israels Gud nøyde seg ikke med å inngå en pakt med Israels folk. Han inngikk også en pakt med landet. Dette er jo enda mer utrolig, når man tenker på at spørsmålet om landet Israel er blitt det sentrale fokus for verdens politikk i dag.


Nå er det ganske mange kristne som vil akseptere at Gud har holdt det jødiske folki live, og at de er det utvalgte folk. Men når det dreier seg om landet, har man derimot en helt annen holdning. Plutselig blir det et spørsmål om politikk, og noe vi som kristne ikke bør blande oss borti.

Dette er da svært selvmotsigende! Man aksepterer på den ene siden hva Gud har å si om Israels folk, men ikke hva Gud har å si om landet Israel.
Men Bibelen er krystallklar den. Han har gitt Kana'ans land til sitt utvalgte folk i EVIG EIE. Hvis vi altså tar Guds ord om Hans utvalgte folk på alvor, er vi også nødt til å ta Hans ord om deres land alvorlig. Hvem er vi som kan sjalte og valte med Guds ord som det passer oss?


I Salme 105 kan vi lese følgende:


"TIL EVIG TID MINNES HAN SIN PAKT, det ord han fastsatte for tusen slekter, hans pakt med Abraham og hans ed til Isak. Han STADFESTET den som EN RETT for Jakob, som en EVIG PAKT for Israel. Han sa: Til deg GIR JEG KANAANS LAND TIL ARV OG EIENDOM." (versene 8-11)


Det kan da ikke sies tydeligere, kan det vel? Guds pakt er like mye en pakt med landet, som det er med folket. Det er en uomtvistelig historisk kjensgjerning, at Israels skjebne som distinkt nasjon er å fylle et bestemt geografisk landområde, slik som Gud utrykkelig har lovet dem.

La meg spørre til slutt: Hvor lenge er evig?

General Booth: Gå til Gud alltid

Jeg holder på å lese en bok om Frelsesarmeens legendariske general, William Booth. Det er både en inspirerende og utfordrende bok, og det jeg har lest om generalens forhold til Bibelen og bønnen begeistrer meg. Hør bare:


"I generalens og hans disiplers liv var Bibelen i sentrum. Generalen var fylt av Guds ord. Boken "Ordre og reglement" er full av bibelhenvisninger. Generalen holdt fast ved Bibelens sentrale budskap, at Jesus døde for en fortapt menneskehet. Og at alle kan komme i rett forhold til Gud gjennom Jesu offer. Dette enkle evangeliet hadde fremgang ganske enkelt fordi Gud ærer sitt ord. Vekkelsesmøtene ble også kombinert med helliggjørelsesmøter der man underviste om rettferdighet og om å bli Kristus lik. Noe som var revolusjonerende på den tiden. Generalen var en bønnens mann. Han ba ofte og mye, også i pressede situasjoner. Den såkalte knee-drill, kneøvelsen, ble tidlig innført i armeen. Man lå på kne og ba til man brøt igjennom. I Frelsesarmeen fikk de nyfrelste soldatene tidlig lære at bønn var en del av hverdagen for en troende i general Booths arme. I boken 'Orden og reglement' blir offiserene rådet til 'å gå til Gud alltid.' Svenske Herman Lagercrantz reiste sammen med Booth i 1890-årene . Han forteller fra Holland:


Jeg fikk også mulighet til å se hvor stor del av sin tid generalen tilbragte i bønn. Tidlig om morgenen, så fort han hadde kledd på seg, begynte han å be. Noen ganger kunne han bli i bønn en hel time, eller mer, og iblant ble jeg utålmodig når vi skulle nå en båt eller et tog, men jeg turde aldri å forstyrre ham i hans private bønn. Når han var ferdig, kastet han seg på nytt, styrket og fornyet, inn i det intense arbeidet." (Thomas Arnroth: Blod og ild. Hermon.2.opplag 2002, side 169-170)

Nye innstramninger mot kristne fra regjeringen

I går sendte Barne- og likestillingsdepartementet et forslag til lovendring ut på høring. Lovforslaget er nok et eksempel på hvor målbevisst denne antikristelige regjeringen arbeider for å hindre kristne til å kunne leve etter Bibelens ord. Forslaget heter "NOU 2008: Kvinner og homofile i trossamfunn." Forslaget går ut på å fjerne muligheten til å forskjellsbehandle ved ansettelser. Denne muligheten har man i dag. Bakgrunnen til at saken kommer nå er at det utredes en ny samlet lov mot diskriminering. I den forbindelse er en av målsettingene et bortfall av unntakene for religiøse trossamfunn fra forbudene mot forskjellsbehandling på grunn av kjønn eller homofil samlivsform. Både likestillingsloven og arbeidsmiljøloven skal strammes inn.

Det har liksom vært et trumfkort for regjeringen dette, at selv om man nå har gått inn for store endringer i Den norske kirke med hensyn til synet på homofili der, og man arbeider med en ny "ekteskaps"-lov, så skal det fortsatt være mulig for de enkelte trossamfunn å kunne forskjellsbehandle ved ansettelser. Dermed skulle man sikre at kristne kan følge sin overbevisning. Nå ser det hele ut til å være et narrespill.

Utvalget foreslår nemlig å oppheve den utrykkelige regelen i arbeidsmiljøloven som gir trossamfunn adgang til å unngå å ansette en person som lever i homofilt samliv. Trossamfunnenes adgang til forskjellsbehandling skal i stedet hjemles i lovens generelle og strengere saklighetsregel som gjelder på alle samfunnsområder. Utvalget foreslår også at likestillingslovens unntak fra forbudet mot kjønnsdiskriminering for indre forhold i trossamfunn, strammes inn.

Til 10. mai gis det anledning for å komme med høringsuttalelser. Den bør benyttes.

Slik jeg ser det er dette er dette nok et eksempel på at bibeltro kristne går vanskelige tider i møte i vårt land, men så lever vi da også i oppløpet til Jesu gjenkomst. Vi er ikke blitt lovet bedre tider, men at Herren Den Allmektige Gud er med oss på en særskilt måte da.

Kildene til erstatningsteologiens urene elv, del 2

Det er med veldig blandede følelser jeg leser kirkefedrenes utsagn om jødene. Blandede fordi jeg har hatt stor glede av, og har stor glede av å lese kirkefedrenes skrifter. Ikke fordi jeg er enig i alt som skrives der, men fordi det finnes gullkorn som en gjør vel verd i å grunne på. Men det kan ikke på noen som helst måte sies om det kirkefedrene har å si om Guds utvalgte folk, jødene. Det leser jeg med forferdelse, og jeg kan ikke fatte at noen kan ta til seg disse ordene som om de skulle ha noen som helst gyldighet for en som ønsker å ha med Den levende Gud å gjøre. Disse ordene representerer ingen ren kilde. Den er uren.

Det var Augustin (354-430) som utviklet erstatningsteologien mest systematisk. Nå bygget han jo videre på en lære om Gudsriket som allerede var formulert av Origines. I denne læren tilpasses Gudsriketanken til «Kirken» som institusjon.

I sin «Preken mot jødene» utvikler Augustin forståelsen av jødenes spredning som et vitnesbyrd for de kristne. Det som skjedde med det jødiske folket etter at de forkastet sin Messias, var et skrekkens eksempel på hvordan det ville gå med mennesker som falt fra «Kirken».
«De uintelligente» (jødene) har i eie de intellektuelle bøker,» skrev Augustin. Han talte riktignok imot beskyldningen om «Gudsmord», men i likhet med de fleste, trolig alle kirkefedrene, bruker han også jødenes tragiske skjebne som et bevis på «kirkens» sannhet. I «Jødene i deres fornedrelse» skriver han: «Jødenes fornedrelse er et vitnesbyrd om deres urett, og om vår sannhet.» I sin traktat: «Mot jødene», anser han at de daværende jøder som ansvarlige for korsfestelsen av Jesus. I denne traktaten gir Augustin uttrykk ikke bare for den alminnelige antijødiske teologi, men også for den antisemittisme og rasisme som senere skulle komme til uttrykk i Hitlers nasjonalsosialisme.

Det var ikke bare Augustin som fremmet erstatningsteologi. Det gjorde også i høyeste grad Eusebius, kirkefar og historiker. Allerede i år 310 skriver han:

«Som straff og tukt er det jødiske folk feiet tilside, adspredt for alle vinder og som alle folks slaver. Jerusalem og templet er for alle tider utslettet. Jødenes statlige og religiøse ordning er forkastet av Gud, alle positive verdier er overtatt av kirken og staten, og inntil tidens ende vil dette ikke endres.»

Over 900 år senere, i 1267, skriver pave Innocens IV (neppe så uskyldig som navnet hans skulle tilsi) i sin pavelige bulle: «Slik befinner jødene seg under et verre herredømme enn deres fedre under farao i Egypt.»

(fortsettes)

Kildene til erstatningsteologiens urene elv, del 1

Roy-Olav fra Bergen har etterlyst en definisjon på erstatningsteologien, og hva som er kildene for min definisjon.

Erstatningsteologien er det lærdomsvær som går ut på at Gud har forkastet det "gamle Israel" og erstattet det med "Kirken". Alle Det gamle testamentes løfter gjelder nå, i følge disse teologene, "Kirken" i egenskap av "det nye Israel". Dette er en utvikling vi ser tidlig i menighetens historie. Den første menighet mistet nemlig ganske raskt av syne Israels spesielle stilling og rolle og Faderens pakts-kjærlighet til sin førstefødte sønn. Snart hadde en anti-jødisk kreftsvulst begynt å infisere dens rekker.


Når det gjelder kildematerialet mitt så støtter jeg meg til Dr. Michael L. Brown som er professor i hebraisk bibelhistorie og jødedom og er rektor for Messiah Biblical Institute og Graduate Schoool of Theology, til kirkefedrenes skrifter som jeg har studert ganske inngående, til Eusebios kirkehistorie og til frimenighetenes historie.


Det er interessant å se det skiftet som skjer hos kirkefedrene når det gjelder synet på jødene. Denne utviklingen må sees som ledd i prosessen en stadig mer selvbevisst institusjonskirke for å styrke sin stilling i forhold til jødedommen. Til å begynne med møter vi dem samme ånd som vi møter hos apostelen Paulus i Rom 9,10 og 11. Men dette forandret seg raskt.


I den vesterlandske delen av kristenheten var det første rekke Tertullian (død 220) og Augustin (354-430) som utformer polemikken mot jødedommen. I den øst-romerske delen av kristenheten er det Justinian (ca 150) og Origenes som fører den teologiske kampen, men det er verd å merke seg at er uten de grove anklagene som er så typiske for holdningene i vest. Men med tiden overtok den vestlige holdningen også her. Eusebios av Cæsarea (265-340) og Johannes Chrysostomos (354-407) er erstatningsteologiens fanebærere i Østkirken.


På denne tiden er kirkens standpunkt til jødedommen og dermed også til jødene som folkegruppe klart utformet. Vi kan sammenfatte dette slik:


1, Jødene "drepte" Jesus ved å tvinge fram Hans korsfestelse.
2. Jødenes stilling som Guds eiendomsfolk ble opphevet da de forkastet Jesus. Ødeleggelsen av Jerusalem var et tegn på Guds dom. Riket ble tatt fra dem og gitt til hedningene.
3. Etter at de var forkastet, var jødenes historiske oppgave å presentere et negativt vitnesbyrd for verden. Se hvordan Gud handler med et folk som Han har forkastet.


Som en avslutning på denne artikkelen kan jeg gi et konkret eksempel på det synet Johannes Chrysostomos hadde på jødene. I følge ham er:


"synagogen verre enn en bordell ... den er en hule full av kjeltringer og tilholdssted for ville dyr ... tempel for demoner, for avgudsdyrkelse... tilfluktsted for røvere og banditter, og en grotte full av djevler. (Den er) en kriminell forsamling av jøder .... et møtested for Kristi mordere ... et hus verre enn en drikkebule... en røverhule, et hus med dårlig rykte, en bolig for synden, et tilfluktsted for djevler, et svelg og en avgrunn av fordervelse ...." Når det gjelder det jødiske folket, hadde Chrysostomos, den som ble kalt for kirkens gullmunn, følgende kommentar: "Jeg ville sagt det samme om deres sjeler." Og videre: "Jeg for mitt vedkommende hater synagogen ... jeg hater jødene av samme grunn."


Sitatene er hentet fra Malcom Hay: The Roots of Christian Anti-Semittism. New York, Liberty Press, side 27)


(fortsettes)

Hvorfor jeg er kristen-sionist

Jeg er kristen-sionist - og årsaken er at jeg tror at Bibelen er Guds evige, uforanderlige, autoritative ord. Erstatningsteologien utgjør, slik jeg ser det, et av de mest alvorlige læreavvik noensinne, og har forvoldt ufattelige lidelser for Guds utvalgte folk.


I forbindelse med den fjerde kristne sionistkonferansen i Jerusalem i 2001, ble det gitt en definisjon på hva bibelsk sionisme er. Definisjonen er som følger:


Bibelsk Sionisme er den faste tro at Gud utvalgte det jødiske folk og testamenterte Landet Kanaan til dem som en evig eiendom, slik at de skulle gi Hans Ord til verden, trosvitner, Messias, og et levende eksempel på hva det betyr å følge denne ene sanne Gud og erfare Hans trofasthet og korreksjon. Det innebærer at den moderne gjenopprettelsen av Israel ikke er et politisk anakronisme, men et vitnesbyrd om Guds vedvarende trofasthet mot Sitt folk gjennom den pakten Han gjorde med patriarken Abraham


I den samme konferansen ble det også presisert hva som er menighetens særskilte oppgave når det gjelder Israel og det jødiske folk:


TIL KIRKEN / MENIGHETEN, holder vi frem utfordringen om å holde fast ved vårt Store Håp - vår Herrens komme - stilt overfor latterliggjøring, vantro og motstand, og å erkjenne at dette er avhengig av triumfen for Bibelsk Sionisme. Videre så anerkjenner Bibelsk Sionisme den gjeld som kristne har til det jødiske folk. Vi er delaktige i deres åndelige velsignelser, og dette omfatter oppgjør av denne gjelden ved å demonstrere vår omsorg for dem gjennom handlinger i genuin kjærlighet (Salme 122:6; Matteus 25:31-46, Romerne 15:27). Kristne må handle modig og støtte tilbakekomsten av det jødiske folk til alle deler av Landet Israel; å trøste og be for dem i deres prøvelser og vanskeligheter; og å proklamere til alle mennesker at deres utvelgelse er ugjenkallelig, og var og er ment å tilveiebringe Guds forløsende plan for hele verden. (Johannes 4:22; romerne 3:1-2; Romerne 9:1-5; Romerne 11:29).


Den lovede gjenopprettelsen av Israel må forstås som en prosess i to faser, som omhandler gjenopprettelsen til Landet fulgt av en gjenopprettelse til Herren, Israels Gud (Esekiel 36:24-28; Jeremias 24:6-7). Dette er en prosess som ikke kan reverseres, siden vi er lovet at det aldri blir et nytt eksil (Amos 9:15; Esaias 11:11). Og mens Israel er lovet hele Landet, må vi likevel gi Gud rom til å dømme nasjonen Israel innenfor hennes grenser, akkurat som i bibelske tider, som Hans utvalgte redskap for guddommelig korreksjon, som erkjenner Hans høyere mål om å bringe henne til Seg selv. (Esekiel 11:10-11; Esekiel 20:33-44; Hoseas 5:14, 6:3). Uavhengig av politiske utviklinger i den jødiske stat, må vi stå sammen med henne, oppmuntre henne, gjøre henne sjalu ved vår iver for Ham og Hans Ord, og proklamere Guds Ord for henne når det gjelder hennes skjebne. (Esaias 62:1-12; Romerne 11:11).


Kirken /Menigheten er befalt å ære det naturlige oljetreet, Israel, som vi er podet inn på (Romerne 11:17-18) Vi erkjenner at det er et Messias’ Legeme i Landet Israel i dag som har mye å tilby det universelle Legemet av troende - et levende vitnesbyrd om vår tros jødiske røtter og om Guds trofasthet overfor Sine løfter, og et middel til å gå imot antisemittisme og oppmuntre Kirken /Menigheten og nasjonene til å favne om Bibelsk Sionisme.


Sitatene er hentet fra Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalems nettsider. Jeg stiller meg helt og holdent bak disse uttalelsene, og anser dem som en del av mitt syn og ståsted.


Davidsstjernen med duen er symbolet for de internasjonale kristne sionist kongressene.

Utvalgt, kalt og velsignet, del 2

I går tenkte jeg mye på de profetiske ordene fra Jesaja 2: "Det skal skje i de siste dager, da skal fjellet der Herrens hus står, være grunnfestet på toppen av fjellene og høyt hevet over alle høyder. Og alle hedningefolk skal strømme til det. Mange folkeslag skal gå av sted og si: Kom, la oss gå opp til Herrens berg, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi vandre på hans stier. For fra Sion skal lov utgå, og Herrens ord fra Jerusalem." (v.2-3) Dette er ord om Jerusalems fremtid. Jerusalem er Herrens utvalgte by - hit skal Frelseren komme tilbake en dag, og sette sine føtter på Oljeberget.


Vi må ikke glemme at menigheten ble født og fikk sin første næring i jødedommens hushold. Og menigheten var jødisk de første syv årene av sin eksistens frem til evangeliet ble forkynt for Kornelius og hans hus.
Gud vår Far, den Allmektige, utvalgte nasjonen og folket Israel, Abrahams, Isaks og Jakobs etterkommere, for å åpenbare Sin plan for verdens frelse. De forblir Guds utvalgte, og uten den jødiske nasjonen vil ikke Hans frelseshensikter for verden bli fullendt.


"Og Herren sa til Abram: Dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus til det landet som jeg vil vise deg! Jeg vil gjøre deg til et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort, og du skal bli en velsignelse. Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne. Og i deg skal alle jordens slekter velsignes." (1.Mos 12,1-3)


"Jeg sier altså: Har da Gud forkastet sitt folk? Langt derifra. Og jeg er jo en israelitt, av Abrahams ætt, av Benjamins stamme. Gud har ikke forkastet sitt folk, som han forut kjente ... Når det gjelder evangeliet, er de blitt fiender for deres skyld. Men når det gjelder utvelgelsen, er de elsket for fedrenes skyld. For Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall." (Rom 11,1-2 og v.28-29)


Jesus fra Nasaret er Messias og har lovt å vende tilbake til Jerusalem, til Israel og til verden.


"På den dagen skal hans føtter stå på Oljeberget, som ligger midt imot Jerusalem i øst." (Sak 12,4)


"Denne Jesus, som er tatt opp fra dere til himmelen, skal komme igjen på samme måten som dere så ham fare opp til himmelen." (Apgj 1,11)

(fortsettes)

Erstatningsteologi i sin grelle form i dansk NT

Til tross for at Det nye testamente bruker ordet Israel ca 65 ganger, har Bibelselskapet i Danmark valgt å fjerne ordet, med ett eneste unntak! Bibelselskapets nyoversettelse av Det nye testamente, er en såkalt meningsoversettelse. I denne type oversettelser legger man vekt på, at meningen med teksten kommer frem. Men i hvilken grad fremmer det forståelsen av innholdet i Det nye testamente, at man har valgt fullstendig å fjerne ordet "Israel" fra oversettelsen. Den nye danske oversettelsen av NT, som har fått navnet "Den nye avtale" viser hva erstatningsteologene er i stand til å gjøre. Spør du meg vil jeg si at dette slett ikke er noen god avtale. Dette er å forvrenge Guds ord, hvilket er svært alvorlig.

I den nytestamentlige teksten brukes ordet "Israel" både om folket Israel og landet Israel. I Den nye avtale oversetter man med "jøde" og "jødisk". For å gi dere et eksempel: Josef flykter med familien sin til Egypt, men han tar ikke lenger med seg Maria og Jesusbarnet tilbake til Israels land - slik det står i De nytestamentlige tekstene. Han tar dem "med hjem". Nyoversettelsen er konsekvent i denne omskrivingen, med unntak av et sted, hvor det er et direkte sitat fra Det gamle testamente. Heller ikke i noteapparatet bak i boken finnes ordet Israel. Her omtaler man f.eks Davids by, Jerusalem, ikke som Israels hovedstad, men som "den jødiske hovedstad." Oversetterne har forsøkt å tilsløre et ord, som ingen har problemer med å forstå. De mener åpenbart, at ordet forstyrrer en rett teologisk forståelse av NT, nemlig at det Israel, som vi kjenner i dag, ikke skal forbindes med det bibelske land Israel.

Det virker som Det danske Bibelsselskap ikke bare har latt seg lede av ikke bare bestemte teologiske motiver, men i virkeligheten også av en bestemt, aktuell politisk holdning til sammenhengen mellem jødene og det landområde, som både på Bibelens tid og i dag heter Israel.

Utvalgt, kalt og velsignet, del 1

Nå fikk jeg ikke kjærligheten til Israel inn med morsmelka, men i konfirmasjonsalderen var jeg så heldig å bli kjent med klokkeren i menigheten der jeg hørte hjemme den gangen. Rolf Danielsen elsket Israel og det profetiske ord. Han åpnet Skriftene for oss, og hjalp oss til å se de evige løftene knyttet til det jødiske folk og land. Jeg husker hvor spennende det var å komme hjem til ham, for å se alle kartene som var slått opp på veggen i arbeidsrommet. Siden den gang har kjærligheten til Israel og Guds profetiske ord bare blitt større og større, og gleden over å være i Israel og få se de bibelske stedene kan ikke beskrives med ord. Det har vært overveldende. Nå planlegger vi en ny reise dit ned, sammen med vennene fra Glåmdal Israelsforening. Når det kan bli er noe usikkert, men vi har snakket om høsten 2008. Det vil bli en kombinert bønnereise og ferie, og vi har allerede flere som ønsker å bli med. Skulle noen av bloggens lesere være interessert, så er det bare ta kontakt.


Det er underlig å tenke på Jerusalem. Byen er stedet og sentrum for alt det Gud har tenkt for å gjøre for sitt folk og for menneskeheten. Slik var det før, og slik er det nå. Her døde vår Frelser for våre synder, her ble Han lagt i grav, her stod Han opp igjen, herfra for Han til himmelen, og til denne byen skal Han en dag komme igjen. Ikke til Rom, ikke til Canterbury, ikke til Moskva, ikke til Mekka, eller New York eller for den saks skyld Oslo - men til Jerusalem.


Stor var den dagen da jeg første gang satte mine føtter på Jerusalems høyder og kunne si:


"Jeg gleder meg over dem som sier til meg: Vi vil gå til Herrens hus. Våre føtter står i dine porter, Jerusalem! Jerusalem, du velbygde! Du er lik en by som er tett sammenføyd. Dit drar stammene opp, Herrens stammer, som et vitnesbyrd for Israel, for å prise Herrens navn." (Salme 122,1-4)


Vi skal i noen artikler fremover se litt nærmere på Israel og det profetiske ordet.


(fortsettes)

Frelse bare i Jesu navn - vokt deg for vranglærerne!

For en kristen burde det vel være helt opplagt dette at det bare finnes frelse ett sted: gjennom Jesus. Men i en tid som vår er det ikke alltid at det er like opplagt, heller ikke blant mennesker som kaller seg selv kristne. Så skal da også tiden før Jesu gjenkomst være preget av den totale forvirringen. Det sier Bibelen helt klart.


Frelsesarmeens grunnlegger William Booth (bildet) ble en gang spurt hvilke farer han så for seg i tiden før Jesus kommer igjen. Da svarte han med profetisk skarphet: "Det vil bli religion uten Den Hellige Ånd, kristendom uten Kristus, tilgivelse uten omvendelse, frelse uten den nye fødsel, politikk uten Gud, himmelen uten helvete."


Jeg kom til å tenke på disse ordene etter en debatt som har pågått om den kristne tros grunnsannheter her på bloggen. Det blir på mange måter håpløst å samtale med mennesker som ser det som sin fremste oppgave å angripe bibeltro kristne, og som plukker litt her og der i Bibelen - og da bare de ordene som passer dem best. De utelater Jesu egne ord om nødvendigheten av den nye fødsel, Jesu egne ord om å ta opp vårt kors daglig og følge Ham, og Jesu egne ord om fortapelsens mulighet. De vil selvsagt heller ikke snakke om Jesu egne ord om at Han er den eneste veien til Gud: "Ingen kommer til Faderen uten ved meg." (Joh 14,6) En av de "anonyme" hevder med stor bravur at vedkommende ikke tror på Gud, Jesus er død og Bibelen en håpløst foreldet bok. Men vedkommende forbeholder seg likevel retten til å angripe de bibelske sannhetene. En annen mener at det finnes frelse i sågar islam, som buddhisme og hinduisme. Også han ser det som sin fremste oppgave å angripe bibeltro kristne.


Apostelen Paulus har, inspirert av Den Hellige Ånd, advart mot slike mennesker:


"Dersom noen farer med fremmed lære, og ikke holder seg til vår Herre Jesu Kristi sunne ord og den lære som hører til gudsfrykt, da er han oppblåst og forstår ingenting. Han er bare syk etter stridsspørsmål og ordkrig. Dette fører bare til misunnelse, strid, spott, onde mistanker og stadig krangel mellom mennesker som er fordervet i sitt sinn og har tapt sannheten...." (1.Tim 6,3-5a)


Bibelen er nemlig krystallklar og slett ikke til å misforstå når det gjelder menneskets fortapte stilling uten Kristus, og den er like klar når det gjelder at det finnes bare frelse i Jesu navn:


"Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved." (Apgj 4,12)


Dette er nytestamentlig kristendom. Dette har den sanne kirke hevdet helt siden dens grunnleggelse.


William Booth har sagt det så flott og så sterkt: "VI ER ET FRELSENS FOLK, DET ER VÅRT KJENNEMERKE. DET Å BLI FRELST OG DERETTER FÅ ANDRE FRELST OG SELV BLI MER OG MER GJENNOMFRELST."

Evangelisering i Usbekistan og Hvite-Russland

Jeg fikk med meg noen eksemplarer av "Nytt om Bibelen" da jeg talte i Baptistkirken i Brumunddal i går formiddag. Og det jeg leste der både begeistret meg, og gjorde meg samtidig så takknemlig til Gud. Jeg leste om en lokal baptistmenighet i Usbekistan som driver et bokbord i en av byene i dette strengt muslimske landet. Bokbordet oppsøkes av mange familier som vil låne eller kjøpe med seg barnebibler og hefter. Her finnes også bibler og evangeliseringslitteratur. Bokbordet er et risikabelt prosjekt. Ofte kommer politiet og jager vekk de som står der. I huset rett overfor markedet hvor bokbordet er plassert, holder den lokale avdelingen for justisdepartementet til. Lederen der ser ofte stygt på dem som driver med dette bokbordet, og han truer dem med neven. Men til nå har de likevel fått lov til å fortsette sitt virke. I et annet nr av dette interessante bladet, leser jeg om en annen lokal baptistmenighet i Hvite-Russland som driver med evangelisering på et aldershjem. Her feirer de også nattverd med de troende, og her holder de faste bønnesamlinger. Jeg blir så glad for disse enkle troende søsknene mine, som går alt det de kan, med små midler, for å spre evangeliet om Jesus. Jeg tenker på oss her i Norge, - hvor lite vi egentlig gjør for å nå andre med det beste budskapet av alt: Evangeliet om Jesus. Hva kan jeg gjøre for å endre det denne uka? I løpet av året planlegger jeg å dra tilbake til Russland for å holde evangeliske møter der. Vi ønsker denne gangen å få bedre kontakt med de russiske baptistene i det området hvor vi har arbeidet, som er sør for St.Petersburg. Kunne du tenke deg å være med på å be for dette? Vi trenger også givere som kan være med på å støtte arbeidet direkte. Uten økonomiske støttespillere vil vi ikke kunne klare det. Eventuelle gaver kan gis til: WHITE FIELDS MISSION 1604.04.04345. Pengene vil gå uavkortet til arbeidet