Lyset som skinner i mørket

På formiddagen i dag talte jeg i Pinsekirken Kolbotn. Hva var vel mer naturlig på 1. søndag i advent enn å tale om Lyset som skinner i mørket, med utgangspunktet i Joh 1,4-14. Her følger noen punkter fra prekenen:

"Fra komponistens verden kjenner vi til at komponisten ofte begynner med å presentere de temaene som han fortsetter å bearbeide i løpet av musikkstykket. Det er det Johannes gjør i det som er kalt Johannesprologen. Her finner vi ordene lys og liv. De er nøkkelord som Johannes bygger sitt evangelium rundt. I formiddag vil jeg stanse ved det ene nøkkelordet: lys. Vers fem er gjengitt slik i Bibelselskapets nye oversettelse: "Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det."

Jeg liker denne oversettelsen av dette verset, særlig i en tid hvor det ser ut som om ondskapen har overtaket. Da er det virkelig godt å vite t det er èn som har overvunnet mørket. Lyset e jo det som kommer ut av gravnattens mørke. Fra den tomme graven lyder det triumferende: 'Han er ikke her. Han er oppstanden.'

"Jeg har kommet som et lys til verden, for at hver den som tror på meg, ikke skal bli i mørket." (Joh 12,46)

1. Det lys Jesus bringer, er det lys som får kaos til å flykte.

Vi ser det allerede i skapelsesberetningen: "Og jorden var øde og tom, og det var mørke over det store dyp, og Guds Ånd svevet over vannene. Og Gud sa: Bli lys! Og det ble lys. Og Gud så at lyset var godt, og Gud skilte lyset fra mørket." (1.Mos 1,2-4)

I forbindelse med skapelsen flyttet Gud på de mørke, uformelige kaos som hadde hersket før verden ble til, og sa: Det ble lys.

I den nye pakt er Jesus selve lyset. Det er Jesus som kan redde livet vårt fra å bli kaos. Overlatt til oss selv er vi et lett bytte for våre lidenskaper, vårt begjær, vår frykt og vår redsel. Men når Jesus skinner over våre liv, da blir det lyst. Livet er mørkt, fullt av navnløs, ubevisst redsel før Jesus kommer.

Takket være noen uredde keltiske munker som kom til Norge på 700-700 tallet opplevde vi det vi synger om i andre verset av 'Gud signe vårt dyre fedreland.':

Vårt heimland i mørkrer lenge låg, og vankunna ljoset gøymde. Men, Gud, du i nåde til oss såg, din kjærleik oss ikkje gløymde. Du sendte ditt ord til Noregs fjell, og ljos over landet strøymde.

2. Det lyset som Jesus bringer, er et avslørende lys.

"Og dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket fremfor lyset, for deres gjerninger er onde." (Joh 3,19-20)

Det lyset som Jesus bringer, er noe som viser oss tingene slik de virkelig er. Det avdekker forkledninger, og hemmeligheter. Det viser tingene nakne og bare, det viser dem med deres sanne karakter og virkelige verdi.

3. Lyset som Jesus bringer er et lys som leder oss på rett vei.

"Jesus sa til dem: Ennå en liten stund er lyset blant dere. Vandre den stund dere har lyset, for at ikke mørket skal komme over dere. Den som vandrer i mørket, vet ikke hvor han går hen." (Joh 12,35)

"Jeg er kommet som et lys til verden, for at hver den som tror på meg, ikke skal bli i mørket." (Joh 12,46)

Uten Jesus er vi mennesker som famler oss fram i mørket. Med Ham er veien lys og klar.

Gud lengter etter en djupere grad av hellighet i våre liv. Når det finnes hellighet i en kristens liv, så finnes det også mye lys der. Hellighet er ikke noe annet og ikke noe mer enn dette: At Kristi liv i oss blir synlig.

Vi lever i en verden der vi selv må velge.

"Øyet er legemets lys. Når ditt øye er friskt, da er også hele ditt legeme opplyst. Men er det sykt, er også ditt legeme mørkt. Se da til at lyset i deh ikke er mørke! Hvis altså hele ditt legeme er lyst, og ikke har noen del som er mørk, da vil det være så helt opplyst som når lampen lyser på deg med strålende skinn." (Luk 11,34-36)

Dette verset gir et klart bilde av hva hellighet er når den når full modenhet: våre kropper stråler av herlighet på samme måte som en lampe som lyser med full styrke. Hvilket fantastisk håp vi har, at vi kan bli så opplyste av Guds nærvær at det ikke finnes en mørk flekk i oss.

"En gang var dere selv mørke," skriver apostelen til den kristne forsamlingen i Efesus. Så legger han til: "Men nå - i Herren - er dere lys. Lev da som lysets barn."

Dette er ikke billedlige talemåter. Guds herlighet er i deg og omkring deg. Det er en åndelig realitet. Men hva da med det mørke som fremdeles er i deg? Paulus fortsetter: "Ta ikke del i mørkets gjerninger, for de er uten frukt, irettesett heller.... Men alt som blir åpenbart, er lys. (Ef 5,11-14)

Skjul ikke mørket i deg. blottlegg det. Ikke forsøk å unnskylde det, bekjenn det!

Hvordan ser så fremtiden ut for den som har fått del i lysets rike?

"De rettferdiges sti er som et strålende lys, som blir klarere og klarere til det er høylys dag." (Ord 4,18)

En beder fra vekkelsens Etiopia i bønnekoia på Skumsjøåsen!

I går hadde Gud en overraskelse til meg! En kjær venn og god kollega, pastor Ivar Johnsen fra Toten frikirke ringte og lurte på om jeg ville treffe ham og en av bederne fra vekkelsen i Etiopia. Jeg var ikke sen om å be! Hvilken oppmuntring det ble.

Senbeto Wakene er en av lederne innen Mekane Yesus kirken, en kirke som har opplevd en kolossal vekkelse. Den etiopiske Mekane Yesus-kirken ble grunnlagt i 1959 og hadde da ca 20.000 medlemmer. I 1974, det året da revolusjonen i Etiopia fant sted, hadde den vokst til 209.000 medlemmer og 833 menigheter. Den var altså blitt tidoblet på 15 år. Allerede i 1991, etter det kommunistiske regimets fall. hadde Mekane Yesus-kirken 1.028.630 medlemmer og 2.586 menigheter. Til tross for politisk forfølgelse, borgerkrig og hungersnød hadde kirkens medlemstall blitt femdoblet i løpet av sytten år med kommunistisk militærdiktatur. Medlemstallet hadde i 1996 økt til 2.091.851 i 3.748 menigheter, altså en økning på 1.063.000 på fem år!

Mens snøen lavet ned ruslet Senbeto Wakene opp til bønnekoia. Etter å ha fått varme i ovnen begynte han å fortelle en svært fascinerende historie. Under den harde forfølgelsestiden kjente han at Gud kalte ham til å be. Men han fikk ingen med seg. Han spurte en av kirkens evangelister, men han våget ikke. I den tiden kunne man miste livet på grunn av et bønnemøte. Men Senbeto bygget seg en bønnekoie inne i skogen. Dit gikk han tidlig hver eneste morgen for å be, i lang tid. En dag kom en mann til ham og sa at han hadde lagt merke til at Senbeto gikk inn i skogen hver morgen, og lurte på hvorfor han gjorde det. Senbeto fortalte at han ba, og mannen ville bli med. Nå var de de to som ba. Etter hvert ble de 12, og de stormet himmelen med sine bønnerop. Og Gud svarte med å sende dem vekkelse.

Vekkelsen startet i 1988 med det som etter hvert er blitt kalt for pinsen i Granche. Menigheten i Granche skulle innvie sin nye kirke i 1988. Under innvielsesgudstjenesten ble kirkens område omringet av soldater. De ville forhindre at innvielsen tok til med den begrunnelsen at lokalene var bygd på ulovlig måte. Men kirken hadde papirene i orden. De kom likevel ingen vei med myndighetene. De på sin side truet de kristne med streng straff, låste kirken og gav beskjed om at kirken var stengt for all framtid. De kristne sørget. De hadde lagt ned en stor innsats på kirkebygget, og hadde klart å nedbetale all gjeld. Kona til han som skulle se til at mynighetenes befaling ble holdt, var medlem av menigheten. Hun klarte å overtale sin mann til å holde kirken åpen i 10 dager. I denne tiden kom de sammen for å be, særlig om nettene. De ropte til Gud. Det var ikke noe stillferdig bønnemøte.

Den tiende natten svarte Gud. Ånden falt akkurat på samme måte som pinsedag i Apgj 2. Naboene - og mange av dem var muslimer - så hvordan det falt ild fra himmelen ned over kirken der de kristne var samlet. De hørte tordenbrak og kjente lukten av brannrøyk. De løp til kirken fordi de trodde at den holdt på å brenne ned. De forventet å se hele menigheten brenne inne. Da de kom fram til området hvor kirken sto, ble de imidlertid møtt av en merkelig stillhet. Hele plassen var fylt av frykt og beven. Til slutt våget de mest modige seg fram til kirken og åpnet døren.

Synet de nå fikk se glemmer de nok aldri. Hele menigheten profeterte, tilba og lovpriste Gud i tunger! Dette var helt ukjente ting for denne lutherske menigheten. De hadde aldri bedt om noe slikt!

Fra nå av brant vekkelsen i området til Senbeto.

De startet med at han begynte å be alene i koia han bygget seg i skogen.

Nå satt han i bønnekoia på Skumsjøåsen. Vi delte med hverandre fra det Gud gjør, vi hadde et herlig fellesskap og så ba vi sammen. Det var sannelig litt av en overraskelse fra Gud en lørdag ettermiddag! I formiddag taler han i Toten Frikirke på Raufoss. Dessverre får jeg ikke hørt ham selv, da jeg taler i Filadelfia Kolbotn i formiddag. Men er du i nærheten av Raufoss bør du benytte den sjeldne anledningen!

Foto: Ivar Johnsen sammen med Senbeto Wakene i bønnekoia Mamre.

Luthersk bønneliga for verdensmisjon

Har du hørt om World Mission Prayer League? Det er et luthersk fellesskap bestående av menn og kvinner som er hengitte etterfølgere av Jesus Kristus, og som ønsker å arbeide for at misjonsbefalingen blir oppfylt. WMPL består av flere tusen bedende medlemmer, og har sin administrasjon i USA og Canada. De har misjonærer på fem kontinenter.

World Mission Prayer League arbeider etter noen enkle prinsipper:

* Kraften i det kristne fellesskapet. * Bønnens essensielle tjeneste. * Enkel livsstil. *Det presserende behovet for å dele evangeliet med en nødlidende verden.

Word Mission Prayer League - som på norsk kanskje kunne bli Bønneligaens Verdensmisjon - har 6000 medlemmer i USA og Canada, og i 17 andre land verden over. 120 personer er i fulltidstjeneste i Asia, Afrika og Latin-Amerika, så vel som USA og Canada. Mange av dem befinner seg i en virkelig pionertjeneste. Bønneligaen legger sterk vekt på fellesskapet, og har noe av kommunitetslivet som sitt forbilde. Som navnet tilsier legges det også stor vekt på bønn. Man samles i små fellesskap for å be, både i de landene hvor man driver misjon, og i ulike støttegrupper. Så vidt jeg kan se arbeider de ikke i Europa. Det er kanskje et bønneemne? Det hadde ikke gjort noe om vi fikk hjelp til både evangeliseringen av Europa, og flere som ba!

Det finnes et eget nettsted:

http://wmpl.org/

Her finnes det ulike bønneemner, og informasjon om hva våre lutherske venner driver med. Her finnes det også informasjon om man vil bli en del av World Mission Prayer League.

Levende vann i multietnisk nabolag

Jeg har tidligere på bloggen presentert den anabaptistiske kommuniteten Reba Place Fellowship og Reba Place Church. Du finner en link til denne kommuniteten og menigheten på bloggen her også. I 1995 plantet Reba Place Church en ny menighet i Rogers Park på Chicago's nordlige side. Dette er en multietnisk kristen forsamling, som driver et utstrakt arbeid i en typisk amerikansk bydel. Dette er en menighet som tar vare på mennesker. Blant annet driver de et arbeid blant funksjonshemmede. De driver også et sosialt arbeid blant bydelens vanskeligstilte. Menighetens medlemmer er med i cellegrupper, som enten møtes ukentlig, eller annen hver måned. Hver gruppe består av 12 medlemmer, og her er det også plass til de som ennå ikke har en kristen bekjennelse. Menigheten har også satset på grupper for mødre. Her deler man erfaringer som foreldre, her hjelper man hverandre med ting og tang som en familie trenger, og her er det mulig å finne noen til å se etter barna dine om det skulle trengs.

Living Water Community Church, som menigheten heter, befinner seg i Amerikas mest multietniske nabolag. Det gir en herlig blanding av musikkstil, ulike former for fellesskap, spennende måltider og ulike innfallsvinkler når man i fellesskap studerer Guds ord. Omlag 80 ulike språk tales i menighetens nabolag! Living Water Community Church er en del av mennonitene i USA.

Fornyelsen vi desperat trenger kommer fra Kina!

Det er vel ingen som helst tvil: Den fornyelsen menigheten i vest trenger, kommer fra Kina, ikke fra USA eller England. Med minst 100 millioner gjenfødte kristne, med en radikal overgivelse til Jesus, med en brennende iver etter å se mennesker frelst, og med en bønnens ånd vi ikke har sett maken til, har kinesiske kristne noe å si og noe å gi til våre menigheter i vest. Personlig har jeg blitt utfordret av flere av dem de siste 20 årene. Selv kommer jeg aldri til å glemme George Chen.

Chen hadde sittet i kinesiske fangeleire lenge. Han visste hva det ville si å lide for Jesus. En stillferdig, men levende kristen. I fangeleiren hadde han tilbudt seg å gjøre det ingen andre ville utføre, skuffe menneskelig møkk. Med stanken rundt seg på alle kanter, sto George Chen med møkk til opp til knærne, skuffet menneskelig avføring og sang lovsanger til Jesus!

Chen sov over hos oss en natt. Vi spiste kveldsmat sammen, delte fellesskap og Chen ba høflig om å få lov å gå å legge seg til å sove. Han overnattet i soverommet ved siden av vårt. Ved fire-fem tiden morgenen etter ble vi vekket av lovsang. Det var Chen som tilbad Jesus, så begynte han å be. Vi forsto selvsagt ingenting av hans kinesisk, men vi kjente igjen bønnens ånd. Chen ba helt frem til vi spiste sammen med 10.00 tiden. Da hadde han bedt i fire-fem timer! Jeg har aldri sett en slik overgivelse.

Og dette er kanskje det viktigste de kan lære oss: En hel og radikal overgivelse til Jesus og Guds rike. Ingenting kommer foran dette.

Jeg holder på å lese Broder Yun's bok "Living Water". Den er ennå ikke oversatt til norsk. Der skriver han om omvendelsens betydning, og sier:

"Omvendelse er både det første steget inn i Guds rike og nøkkelen til kontinuerlig vandring i lydighet og underordning til Herren. Det første budskapet Jesus gir er dette: "Omvend dere for himlenes rike er kommet nær!" (Matt 4,17) Uten en dyp erfaring av omvendelse i våre liv, vil vi kjempe kontinuerlig med synd på grunnplanet og aldri modnes som troende."

Jeg er ikke tvil om at det er dette budskapet Norges kristne først og fremst trenger å høre!

Hos de kinesiske kristne finnes det også en bønnens ånd og en bønnens atmosfære vi må få del i! Her prioriteres bønnen fremfor alt annet. Her er man villig til å betale en pris for vekkelse, ved at man står opp om morgenen for å be. Man lever i det hele tatt disiplinerte bønneliv. I Norge er det nesten uhørt å snakke om. Felles bønnesamlinger har de færreste menighetene tid til. Alle andre aktiviteter går foran dette. Kan det ha en sammenheng med at menighetene våre dør ut? At livet er borte? At vi må dra igang alt mulig merkverdig for å få folk til å komme til våre møter. Mens bønnemøtene er blitt borte, har vi fått underholdningen inn. Mens Kinas menighet vokser til 100 millioner pluss, blir det færre og færre kristne i flere av Norges menigheter. Når skal vi våkne og SE sammenhengen?

Viktig oppdatering:
www.martyrkirkensvenner.blogspot.com

Til minne om pastor Mark Ma - pioneren for Tilbake til Jerusalem visjonen

Pastor Mark Ma er kanskje ikke så kjent i Norge. Men han er grunnleggeren av Back to Jerusalem Evangelistic Band, som er forløperen til visjonen om å bringe evangeliet gjennom de mest unådde områdene av verden, og tilbake til utgangspunktet, Jerusalem. For noen dager siden fikk jeg vite at pastor Mark Ma døde 16. september i år, i en alder av 98 år. En lang tjenestetid for Herren er dermed over. Vi vil minnes denne djerve Herrens tjener, som hadde bønnen og misjonens sak slik lagt på sitt hjerte. Det var i 1943 at Mark Ma sammen med noen gode medarbeidere grunnla "Back to Jerusalem Evangelistic Band".

Visjonen for arbeidet var å bringe evangeliet til Kinas nordvestlige provinser gjennom Sentral-Asia og tilbake til Jerusalem. De første arbeiderne nådde Gansu, Qinghai og Xinjiang. Selv om de politiske begivenhetene i 1949 påvirket muligheten for å drive dette arbeidet, gav de ikke opp visjonen. De forble trofast mot den. Det er forunderlig å se hvordan visjonen som Mark Ma fikk har øvd sin innflytelse på Kinas kristne, ja også langt ut over Kinas grenser. Det var Mark Ma og hans medarbeidere som la grunnlaget for det arbeidet som i dag drives med det samme siktemålet: å ta evangeliet tilbake til Jerusalem.

Vi takker Gud for pastor Mark Ma, som nå er hjemme hos Herren, og vi ber samtidig for de mange arbeiderne som er villige til å gi sine liv for at buddhister, hinduer og muslimer som bor i noen av de minst evangeliserte landområdene av verden skal få evangeliet.

Bønnealarm for Israels skjebne

Min gode venn, den messianske bønnelederen Elijahu Ben-Haim har nettopp sendt ut en sterk anmodning om å be for Israel. Han kaller det en "emergency prayer alert" - en bønnealarm som vil vedvare til det israelske valget er over 10. februar. "La oss be om at Herren tar seg av farene før de utvikler seg fritt. Vi må be både strategisk og taktisk," skriver Ben-Haim. Her følger oppropet til bønn:

Utviklingen i den nye administrasjonen til Obama i USA kan ha en grunnleggende og meget farlig innvirkning på Israel og det kommende valget. Det er tegn som tyder på at den nye nasjonale sikkerhetsrådgiveren (NSA) til Obama vil bli general James Jones, som har vært Condoleezza Rice’s spesielle utsending for de israelsk-palestinske sikkerhetsspørsmålene. Han er ikke betraktet som en venn av Israel. Tvert imot støtter han utplasseringen av en internasjonal styrke i Judea og Samaria til erstatning for det israelske forsvaret (IDF). Han motsetter seg også Israels krav om å beholde en omfattende sikkerhetskontroll over territoriene også etter at en palestinsk stat er etablert, og han er imot at Israel beholder Jordandalen som en sikkerhetssone.

NSA har sitt hovedkvarter i Det hvite hus og har løpende kontakt med presidenten. Av og til har denne stillingen mer innflytelse enn både utenriksministeren og forsvarsministeren. To av Obamas utenrikspolitiske rådgivere har vært Brent Scowcroft og Zbigniew Brzezinski. Ingen av dem har vært venner av Israel, men har oppfordret til kraftigere amerikansk press på Israel for å godta de palestinske/arabiske kravene. Scowcroft var NSA for president Ford, og Brzezinski var NSA for Carter. De forfektet bl.a. Israels tilbaketrekning til våpenstillstandslinjen i 1967 og en deling av Jerusalem. De har nettopp publisert en felles artikkel om dette og oppfordrer Obama til å sette den israelsk-palestinske konflikten først på sin utenrikspolitiske dagsorden.

Mohammed Abbas, den palestinske presidenten, har oppfordret Obama til å prioritere den saudi-arabiske ”fredsplanen”. Denne planen krever ikke bare at Israel skal trekke seg tilbake til 1967-linjene, oppgi Golan og dele Jerusalem, men også at de palestinerne som flyktet fra Israel i 1948/1967 skal få vende tilbake, sammen med sine etterkommere. Dette er en diplomatisk oppskrift på ødeleggelse av Israel. Samtidig forventer hele verden at Saudi-Arabia holder oljeprisen lav og låner penger til den vestlige verden. Dette gir Saudi-Arabia en enorm politisk innflytelse.

Faren er tosidig. Den ene er det åpenbare presset som straks vil komme på Israel om å oppgi vitale sikkerhetstiltak for å behage amerikanerne (og andre), uten å få noen fordel av det. Det vil bare svekke Israel og gjøre det dyrere for henne å overleve. Vi vil også komme på kollisjonskurs med Gud hvis vi går med på å dele hans land.

For se, i de dager og på den tiden, når jeg fører tilbake de bortførte av Juda og Jerusalem, da skal jeg samle alle folkeslagene og føre dem ned til Josjafats dal. Der skal jeg holde dom over dem, for mitt folk og min arv Israels skyld, fordi de spredte dem blant folkeslagene, og fordi de delte opp mitt land (Joel 3:6-7).

Den andre faren er at det kommende israelske valget vil bli utsatt for grov manipulasjon. Partiet Kadima, ledet av utenriksminister Zippi Livni, sier allerede nå at Livni vil være i stand til å samarbeide med Obama, mens Netanjahu bare vil opponere og gjøre forholdet til USA svakere og vanskeligere. Siden de fleste israelere betrakter USAs våpenmakt som en uunnværlig støtte for Israels overlevelse, kan dette dreie valget i Kadimas favør, med katastrofale følger.

Hvis det er slik at Obama velger å presse Israel slik det er nevnt ovenfor, må vi ha en statsminister og en regjering som både kan og vil stå imot presset og si ”NEI!” Selv om det ikke er noen garanti for at Netanjahu vil har mot og utholdenhet til å stå løpet ut, vil han sikkert prøve, mens Livni vil gi etter for presset selv før hun blir utsatt for det. Forhåpentligvis vil Netanjahu få med seg menn som Benny Begin og Moshe Ja’alon i regjeringen, og de vil ikke være villig til å oppgi Israels behov for å gjøre amerikanerne til lags.

Samtidig er den israelske statsminister Olmerts nasjonale sikkerhetsråd i ferd med å komme med en melding som hevder at det er nødvendig at Israel oppgir Golanhøydene for å få ”fred” med Syria. Selv om dette var en virkelig fred, ville det være i strid med Guds advarsel til oss i Joel 3:6-7. I virkeligheten vil ikke Syria oppgi sine forbindelser med Iran, Hisbullah, Hamas og de øvrige terrorgruppene som har sine hovedkvarter i Damaskus. Syria vil innta den samme holdningen som palestinerne har gjort: Israel skal gi, og Syria vil ta, uten å gi noe til gjengjeld.

Glem ikke at denne meldingen vil bli fremlagt for den samme israelske militære etterretning som ikke var forberedt for Den andre Libanonkrigen og også nektet å akseptere de tydelige tegnene på at Egypt og Syria forberedte seg på krig (Jom Kippurkrigen i 1973), fordi deres ’forståelse’ av både Egypt og Syria utelukket muligheten av at de ville gå til krig mot oss. Denne arrogante innstillingen i 1973 kostet Israel dyrt. Den andre Libanonkrigen burde også ha bekreftet for IDF at for å forsvare og beskytte Israel var det nødvendig å holde stillingen slik at det var mulig.

I forbindelse med det forestående valget i Israel, påstår en nylig rapport at havparten av velgere under 35 år ikke vil stemme, fordi de mangler tillit til våre politikere. I det forrige valget var det denne aldersgruppen som brakte Pensjonistpartiet inn i Knesset med et latterlig resultat. Vi må be om at denne gruppen og alle israelske velgere vil forstå den ekstremt farlige situasjonen som Israel befinner seg i og stemme, ikke i protest, men på det partiet som best kan forstå tiden vi lever i og hva Israel bør gjøre. ”Av Jisakars sønner, som kjente og forstod tidene slik at de visste hva Israel måtte gjøre, var det to hundre overhoder. Alle deres brødre stod under deres kommando” (1 Krøn 12:32).

Be om:
At Herren holder Obama og hans team beskjeftiget med økonomi, Iran, Afghanistan og Irak, snarere enn med Israel og palestinerne.
At Herren beskytter Israel fra amerikanske forsøk på å manipulere valget i Israel.
At Netanjahu og Likud skal få en overlegen seier 10. februar.

(C) Norsk oversettelse: Ragnar Hasting

Den som setter sin lit til Herren skal ikke bli til skamme i økonomiske krisetider

Sent i går kveld ble jeg sittende å se på en overføring fra Times Square Church i New York. Det er pastor David Wilkerson (bildet) som talte. Han går rett på sak og taler om den økonomiske krisen som nå rammer verden, og som han har profetert om i sine syner en gang tidlig på 1970-tallet. Jeg har omtalt dem tidligere her på bloggen. David Wilkerson taler om at vi bare har sett begynnelsen, og at vi må forberede oss på svært vanskelige tider fremover. Han tror også at den økonomiske krisen er sendt av Gud. Den er en dom over ugudelighet, over materialisme og griskhet, og urettferdighet mot de fattige. Men så sier han: Guds folk vil aldri bli til skamme.

David Wilkerson tar utgangspunkt i en annen Davids ord. Vi finner dem i Salme 37,16-19:

"Bedre det lille som de rettferdige har, enn mange ugudeliges rikdom. For de ugudeliges armer skal brytes, men Herren støtter de rettferdige. Herren kjenner de ulasteliges dager, deres arv skal bli til evig tid. De skal ikke bli til skamme i den onde tid, i hungerens tid skal de bli mette."

Gud vil sørge for sine, selv i de dager da hungeren setter inn. Vi kommer ikke til å slippe unna de vanskelige dagene, den onde tiden som ligger foran, men Gud vil ta seg av de som setter sin lit til Ham alene, de skal ikke bli til skamme!

David Wilkerson ber oss være ved godt mot. Herren vil stå ved sitt løfte, Han vil bringe ære til sitt navn.

Våre øyne må ikke fortape seg på det vi ser rundt oss. Uansett hvor grusomme tidene er, så skal ikke de stjele fra oss vår energi eller ha fokus for vår tjeneste. Vi skal være opptatt med Jesus! Jesus sa at vi ikke skulle bekymre oss for hva vi skulle spise eller hva vi skulle kle oss med. Vår fokus er å søke Guds rike og Hans rettferdighet. Da vil Han sørge for oss. Wilkerson minner oss på ordene i Jes 26,3:

"Den som har et grunnfestet sinn, ham lar du alltid ha fred, for til deg setter han sin lit."

Som Wilkerson sier: Gud kan ikke lyve!

Vi skal la oss advare og vi skal være på vakt og våke, men vi skal ikke la det som nå skjer gripe oss med frykt. Vi skal sette vår lit til Herren, som verken kan lyve eller skuffe. Djevelen kommer til oss for å "stjele, myrde og ødelegge", men Jesus er kommet for å gi oss "liv og overflod" (se Joh 10,10)

Det er viktig at vi har dette perspektivet på det som nå skjer. For mens Gud dømmer, kaller Han sine til å søke lys under Hans vinger, Hans beskyttelse.

"Den som sitter i Den Høyestes ly, som bori Den Allmektiges skygge, han sier til Herren: Min tilflukt og min borg, min Gud som jeg setter min lit til..." (Salme 91,1-2)

Jeg kjente jeg ble oppløftet i min ånd av å lytte til David Wilkersons grundige utleggelse av Guds ord. Tenk hvilke løfter Gud har gitt sine.

440 døpt og 4000 på dåpsmøte i Romania!

440 nyfrelste sigøynere ble nylig døpt i Romania. Over 4000 mennesker overvar dåpshøytideligheten! Det skjedde utenfor landsbyen Toflea. Misjonær Frantz Johansen forteller begeistret om det som nå skjer i Romania. Vi har ordene våre i behold når vi sier at sigøynervekkelsen ruller videre. For nå blir mennesker frelst i store antall.

Som bloggens lesere kjenner til reiser vi til Romania med det første. Årets tur er blitt utsatt noe på grunn av at den økonomiske krisen har rammet våre samarbeidspartnere hardt, men vi arbeider med å finne en løsning for å kunne underholde han som er hovedlederen i den nordlige delen av Romania og håper at vi skal finne en god løsning på dette snart. Planen er at jeg i nært samarbeide med to nære medarbeidere skal ha et bønneseminar i Baia Mare, før vi reiser til Bukarest for å se på arbeidet til Frantz Johansen. Der skal vi også undervise på sigøynervekkelsens bibelskole. Vi kommer snart tilbake med endelig avreisedato.

På dåpsgudstjenesten hvor de 440 ble døpt, gav også 90 personer til kjenne at de ville bli frelst, og over 100 av deltagerne opplevde å bli døpt i Den Hellige Ånd. Det er all god grunn til å fryde seg over det som skjer i Romania. Dette er vekkelse!

Frantz Johansen forteller at de kunne ha døpt flere, men selv om det var mange som utførte dåpshandlingen, var de ikke nok. Så de rakk ikke med mer enn 440!

Bildet er hentet fra det aktuelle dåpsmøtet.

Hvordan holde seg ren?

Når vi vandrer med Gud gjør vi stadig nye oppdagelser, som denne: Vi oppdager at all sann styrke, all sann effektivitet, ja, også vår hellighet, begynner med at vi blir klar over våre behov. Vi erfarer også at etter hvert blir vi svakere, mindre trygge på våre egne muligheter. Når selvrettferdighetens skall sprekker, blir Jesus selv Guds svar på alle våre rop om hellighet og kraft til å leve rett.

Når vi har kommet hit, oppstår det et annet rop i vårt indre. Det er et ekko av et kjent salmevers: "Hvordan skal jeg holde meg ren?"

I Salme 119,9-11 leser vi:

"Hvordan skal den unge holde sin sti ren? Ved å holde seg etter ditt ord. Jeg søker deg av hele mitt hjerte, la meg ikke fare vill fra dine bud! I mitt hjerte har jeg gjemt ditt ord for at jeg ikke skal synde mot deg."

Vi vasker oss hver dag. Det hører med til våre daglige rutiner. Apostelen Paulus taler om hvordan menigheten renses:

"... også Kristus elsket menigheten og ga seg selv for den, for å hellige den vved å rense den ved VANNBADET I ORDET." (Ef 5,25-26)

Her er det ikke snakk om dåp i vann. Her er det snakk om et bad i Ordet. Gudsordet.

Når vi har kommet dit hen i vårt liv, at vi ikke lenger setter lit til vårt eget kjød, men har oppdaget at Jesus er Guds ett og alt, da skaper Helligånden en lengsel i oss etter å forbli rene. For å kunne leve rent, må man bade. Og badet som holder oss rene er Guds hellige ord. Salmisten snakker om hvordan man skal holde seg ren, og svaret er ikke tvetydig, det er tindrende klart: "ved å holde seg etter ditt ord."

Det er her vår moderne tid tar så dundrende feil. I stedet for å holde seg til Guds ord, viker man fra det, for å tilpasse seg tidsånden. I stedet for å oppleve Guds kraft, som finnes ved å følge Guds ord, står man kraftløse tilbake. Man søker ikke kilden med det levende vannet som er Kristus, og Kristus og Guds ord er synonyme størrelser. Jesus oppmuntret ingen til å endre på Guds ord, eller la være å gjøre etter det, heller tvert imot.

Glem ikke dette: Hellighet går forut for kraft.

Nasjonal bønnekonferanse i Jerevan brakte forsoning mellom tyrkere og armenere

Jeg kjenner på en dyp takknemlighet til Herren, når jeg ser hvordan Gud fortsetter å bruke undervisningsmaterialet til den internasjonalt anerkjente bibellæreren Derek Prince, selv etter hans død. I går leste jeg hvordan Dereks undervisningsmateriale er blitt en katalysator for forsoning mellom tyrkere og armenere! Akkurat det er et enormt mirakel!

Det er Valerij Solin (det lille bildet), som er ansvarlig for Derek Prince Ministries i Russland, som forteller om dette. 24. april er som kjent en dag fylt av sorg for det armenske folk. Armenerne har i fire generasjoner kjempet med bitterhet og hat mot nabolandet Tyrkia. Dette skriver seg tilbake til 1915 da den tyrkiske regjering massarkerte over 1,5 millioner armenere, mange av dem hadde nektet å konvertere til islam.

24. april i år markerte en ny begynnelse for mange armenske kristne. En forunderlig historie om forsoning og tilgivelse begynte å utfolde seg etterat Derek Prince Ministries organiserte en nasjonal bønne- og fastedag in Jerevan, Armenias hovedstad. Effekten av denne konferansen merkes nemlig den dag i dag!

På denne dagen kom over 500 pastorer og legfolk sammen fra Armenia, samt besøkende fra Russland, USA, Tyrkia, Georgia, Iran, Kamerun og Nigeria, for å be og faste for helbredelse og vekkelse i Armenia.

Pastor John Pasterkamp fra Holland og Valerij Solin var innbudte talere og de talte om betydningen av tilgivelse, bønn og faste. Mens Den Hellige Ånd beveget hjertene til delegatene, mange av dem hadde mistet noen av sine slektninger i folkemordet i 1915. Disse opplevde nå at de skulle gi slipp på sin bitterhet og harde hjerter for Guds ansikt. De bestemte seg for å tilgi dem som hadde forfulgt dem,

På dette tidspunktet i møtet, med tårer i øynene, begynte mange troende å be både for Armenia og Tyrkia. Nye vennskapsbånd ble knyttet mellom disse to nasjonene som svar på bønn denne dagen!

Den derpå følgende uken, la Gud på hjertet til en tyrkisk pastor at han skulle reise til Armenia og besøke noen menigheter. Han var den første tyrkiske pastor noensinne til å be om tilgivelse for det som hadde skjedd i 1915. Denne nyheten ble til enorm oppmuntring for de armenske troende som så hvordan Gud hadde besvart deres bønner og deres faste.

Det sterke undervisningsmaterialet til Derek Prince har ligget til grunn for det som har skjedd. Mange av de troende som deltok på den nasjonale bønnekonferansen har lest dette, og etter konferansen har det åpnet seg nye muligheter for å få det spredd enda mer. Ta gjerne kontakt med den norske avdelingen om du vil være med på å støtte dette viktige arbeidet:

http://www.no.derekprince.com/

Husmenighet i Paris ble til menighet for folkegruppe fra Nord-Afrika

Da Gud kalte Frank og Diane Shaw (navnene deres er fingerte) til å starte en husmenighet i Paris, ante de ikke hva det var de var i ferd med å komme inn i. Ekteparet Shaw som er i slutten av 40 årene, avsluttet sine yrkeskarrierer i Ohio, solgte huset og dro ut som misjonærer fra Sørstatsbaptistene. De hadde lenge følt et kall for å nå en nord-afrikansk folkegruppe som kalles Kabyle Berbers. Lite ante de at det var til Paris de skulle for å nå dem med evangeliet der! Her finnes nemlig den største gruppen av dette folket utenfor Nord-Afrika, nemlig 500.000 mennesker. Ekteparet Shaw skaffet seg en to roms leilighet i Paris, og grunnla menigheten i juni 2001 med en håndfull mennesker fra denne folkegruppen.

I løpet av seks måneder vokste den lille forsamlingen til 50, så 60 og så 70 mennesker. Hver søndag er deres leilighet fullpakket av mennesker.

- Det var Kabyle Berberne selv som tok folk med seg til møtene. De var så hungrige etter å høre Guds ord. De bestemte seg for å samles til bønn på mandager, torsdag for bibelstudier og søndag for gudstjenester. De som etter hvert ble døpt ble døpt i badekaret vårt, forteller Frank Shaw.

Våren 2003 var de simpelthen for mange til å fortsette å møtes i Shaw familiens hjem. Dermed fikk de leie rom i en kirke i nærheten. De kaller seg nå: Kabyle Evangeliske Baptistkirke.

Tenk hva Gud kan gjøre gjennom moderne Priskilla'er og Akvinas'er! Du husker sikkert Priskilla og Akvilas som vi blant annet leser om i Apgj 18.

Bildet er hentet fra det muslimske markedet i Saint-Denis, en forstad til Paris. Folkemengden her utgjøres stort sett av mennesker fra Nord- og Vest-Afrika. (Foto: Don Graham/Baptist Press)

Å søke Guds hjerte er å søke sannheten om vårt liv

De siste årene har det vært to ting som har vært viktige for meg. En av de som har lært meg betydningen av det jeg nå skal dele med deg, er Brent Rue, mannen som sitter og blar i Bibelen sin. Brent var og er et forbilde for meg. Den høyreiste amerikanske Vineyard-pastoren døde for noen år siden av kreft, men satte djupe spor i meg.

Det handler om å søke to ting:

1) Å lære Guds hjerte å kjenne, slik det åpenbares i Jesus.

2) Å lære mitt eget hjerte å kjenne i lys av Jesus.

Det finnes intet mer givende studium enn studiet av Guds personlighet og karakter. Det er stadig nye ting å se, nye ting å oppdage. Av Hans skjønnhet. 1.Joh 1,1 har vært veldig viktig for meg i denne sammenhengen: "Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, DET SOM VI BETRAKTET og våre hender rørte ved, om livets Ord." Denne beskuelsen, denne inderlige betraktningen, er det vi søker gjennom stillhet i bønn og med Guds ord. Vi fordyper oss i det. Men vi søker ikke blott kunnskap. I alle mine studier og i all min bønn ligger det noe annet i bunn: jeg søker Guds eget hjerte.

Men jeg har oppdaget en ting: Når en begynner å nærme seg Guds hjerte, vil Hans nærvær bli en hellig ild som renser meg på djupet av mitt eget hjerte. Når jeg får se Hans uendelige rikdom, ser jeg samtidig min fattigdom. Dette er en guddommelig lov. Det er de i dag som tror at det ikke finnes synd mer i ens liv, etter at man tok i mot Jesus, og får se nåden. Men erfaringen hos de aller fleste av oss at det er mye som rører seg i våre hjerter som ikke er helliggjort!

I denne vår vandring med Herren må vi ta oppgjør med vår falskhet.

I Davids store botssalme heter det: "Se, du har lyst til sannhet i det innerste av hjertet." (Salme 51,8)

Sannhet er noe mer enn læresetninger. Sannhet er å kjenne Guds hjerte slik det blir åpenbart i Jesus, og det er å kjenne våre egne hjerter i lys av Guds nåde.

Men å nærme seg Gud er å gå inn i sannhetens brennende ovn, der våre sjeler blir renset fra all falskhet. Nei, jeg tenker ikke på noen skjærsild, men jeg tenker på at Den Hellige Ånd også er ild. Skal vi leve nær Gud, må ærlighet og oppriktighet styre oss. Det gjelder også om vi tror at en løgn er det eneste som kan redde oss.

Sann hellighet må begynne i hjertets innerste djup.

På Island begynner folk å søke Gud

Den svært alvorlige økonomiske krisen på Island, fører til at islendingene nå begynner å søke Gud. Men det er ikke slik at menighetene på Island slipper unna kollapsen i økonomien. Også de rammes hardt, og må skjære ned på virksomheten. Men mens dette skjer søker mennesker til kirker og forsamlingslokale for å få åndelig hjelp. Pinselederen på Island, Vördur Traustason (bildet) sier at det er vekkelse og krise samtidig. Forsamlingen han leder har opplevd at stadig flere søker dem opp. Alpha-kursene er blitt populære og mennesker kommer til tro. Neste uke skal de døpe fem mennesker. Men Vördur Traustason forteller også om nøden på Island. Om husleier som er blitt tredoblet på kort tid. Den islandske kronen har tapt 50 prosent av sin verdi, og den engelske avisen Guardian sammenlignet nylig valutaen med Zimbabwe og Turkmenistan. Blant befolkningen er det mye sinne og fortvilelse.

- Det vi trenger mest av alt nå er forbønn, sier Vördur Traustason.

Sammen med menighetens medlemmer arbeider han med å gi videre evangeliet, og sette mot i mennesker ved at de henvender seg til Gud. La oss forene oss i bønn for Island i denne krisetiden. Tenk om vi kunne se at Gud berørte hele nasjonen. Et frelst Island!

Felles forenet bønn gir bønnesvar, del 1

Også på bønnens område slår individualismen ut. Bønn er først og fremst noe privat, og selvsagt er den det også! I de bønneseminarene og retreatene jeg holder understreker jeg sterkt betydningen av å oppgradere det personlige bønnelivet. Dette arbeidet vil også intensiveres i det kommende året, hvor vi håper å øke antall seminarer og retreater som har dette som tema. Men - det er et men her, som ikke er uvesentlig. Det finnes nemlig en egen autoritet forbundet med det å be sammen med noen, og jeg tror det finnes en salvelse for å bryte igjennom når hele menigheten, og hele byer kommer sammen for å be konkrete målrettede bønner.

Matt 18,19-20 hører med blant de versene fra Bibelen som vi mest siterer. Vi siterer dem ofte når det er få til stede, og vi liksom skal hjelpe den tilreisende predikanten! Men har vi forstått hva som står der?

"Igjen sier jeg dere: Alt det to av dere på jorden blir enige om å be om, skal de få av min Far i himmelen. For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt i blant dem."

Hva snakkes det om her?

Individuell, eller personlig bønn? Nei, fellesbønn. Samstemt bønn. De to eller flere som kommer sammen, kommer sammen med en bestemt hensikt: De skal bli enige om å be om noe! Ikke bare be "tilfeldige" bønner, slik etter humør og innfall, men noe man er blitt enig om å be om. Det er når vi blir enige om hva vi skal be om, når vi er konkrete, når vi går sammen om å be for noe, at vi får bønnesvar.

Hvorfor? Fordi det ligger en egen autoritet i dette. Jesus har sagt så.

Hvorfor? Fordi man ber om noe konkret, og da er det mye lettere å se i etterkant om man har fått bønnesvar eller ikke.

Mange som ber husker ikke hva de ba for 10 minutter etter at de ba. Hvordan kan de da vite at de har fått bønnesvar eller ikke? Jeg anbefaler dere, når dere kommer sammen, enten dere er to som blir enige om å be sammen, over telefon eller at dere møtes jevnlig, at dere bruker en bok til å skrive ned deres bønneemner. Skriv dato, hva dere ba om, og la det være igjen plass til datoen for når Gud svarer, og på hvilken måte Han svarer på. Det vil bli en meget spennende bok å følge. Dere vil nemlig oppdage at dere får langt flere bønnesvar enn dere trodde, dessuten kan dere bla dere tilbake til bønner dere har bedt og som dere ikke har fått svar på, og som dere kan nevne for Gud enda en gang. En slik bønnejournal hjelper dere også til å se hvordan bønnelivet deres utvikler seg, modnes og endres. Prøv så skal dere se hvor spennende dette er!

Om dere ikke har mulighet til å være med på bønnemøter, finn noen å be sammen med over telefon eller møt hverandre i hjemmene.

Vi er ikke større enn vårt bønneliv

"Det et menneske er på sine knær for Gud, det er han - og ikke noe mer."

Disse ordene av den skotske presten Robert Murray M'Cheyne (1813-1843) har fulgt meg i mange år, og utfordret meg! Den engelske bibellæreren Arthur Wallis har sagt noe lignende: "Et menneske er ikke større enn dets bønneliv."

Det er viktig å spørre seg hva som er viktig for Gud, og hva som er det aller viktigste. Svaret på det spørsmålet er enkelt: bønn. Skal vi bruke Robert Murray M'Cheyne's ransakende ord som målestokk, så må vi nok innrømme at våre menigheter, om enn store i tall og med flotte bygninger, ikke er mye i Guds øyne.

I den første tiden etter at jeg ble en kristen hadde vi av og til besøk av Kjell Haltorp i min hjemby. Han kom for å være med på våre bønnesamlinger. Jeg husker han pleide å si: Vi må få opp bønnetemperaturen! Og sammen stormet vi himmelens trone. Det var salige bønnemøter.

Det er blitt taust i mange forsamlinger. Det er intet bønnebrus, det er få som kommer sammen for å be. Men aktivitetene ellers er det ikke noe å si noe på. Det er ikke måte på hvor mange aktiviteter man ellers har, og har tid til. Bare ikke å be.

Robert Murray M'Cheyne fikk stå i flere vekkelser, selv om han bare ble en ung mann. 29 år gammel dør han i en tyfus-epidemi. Men før det rakk han blant annet å reise til Israel. Da jeg var på Shetland for noen år siden kom jeg over en bok som skildrer denne reisen. I 1839 reiser han sammen med Andrew Bonar, dr Alexander Black og dr Alexander Keith til det daværende Palestina. Boken er en fantastisk reiseskildring som absolutt er vel verd å lese. Den understreker blant annet at det fantes en sterk kjærlighet til jødene og til landet blant medlemmene av den skotske kirken.

Robert Murray M'Cheyne levde i bønn. Derfor er ikke hans navn glemt selv 165 år etter hans død. Fremdeles leses han prekener som er samlet i bokform, og fremdeles henter mennesker inspirasjon av hans bønneliv. Mange følger også hans daglige bibelleseplan. Den ble blant annet brukt av selveste C.H. Spurgeon. Du finner den her:

http://hippocampusextensions.com/mcheyneplan/

Jeg har selv fulgt den i mange år, og er absolutt å anbefale. Bruker du denne som mal leser du igjennom Bibelen en gang i året. Det er ingen dum ide. Bildet viser Bibelen til M'Cheyne, og det store bildet Robert Murray M'Cheyne slik en kunstner har forestilt seg ham.

Vi kan ikke bli Kristuslike uten å bli sårbare

"Hvordan skal vi gjenkjenne vekkelse når den kommer? Den oppvåkning vi søker, menn og kvinner, ung som gammel, er denne: å bli likedannet med Jesus! Når starter vekkelsen? Det hele starter i det øyeblikket vi sier ja til å bli lik Ham. Det sprer seg til andre når Kristus åpenbares i oss."

Ordene tilhører Francis Frangipane. Han skriver dette i sitt siste nyhetsbrev som jeg mottok sent i går kveld. Jeg tror Francis Frangipane har aldeles rett. Dette er hva det handler om.

Å bli lik Jesus handler om en djup forvandling av våre liv. Om Jesus heter det: "Enda han var Sønn, lærte han lydighet av det han led." (Hebr 5,8) Veien er ikke annerledes for oss. Det er når vi har forstått dette, at Gud skjenker oss en gave: sårbarheten.

Vi kan ikke bli Kristuslike uten å bli sårbare. Francis Frangipane skriver dette: "Å bli såret i nådens tjeneste, og i stedet for å lukke våre hjerter, tillater sårbarheten å krone kjærligheten, forløser vi Guds kraft."

Når Kristus tillater oss å bli såret, så legges vi åpne, og det avgjørende blir da om vi tillater det verk som Gud holder på med i våre liv, eller om vi tyr til raske løsninger for å komme oss vekk.

Veien vi går smalner når vi søker sann forvandling.

Mange kristne blir bitre av motstand. De forlater sine menigheter, de slikker sine sår.

Men å bli såret er en del av det å være kristen. Jesus var "ille tilredt" (Jes 54,14) og har "sår på kroppen" (Sak 13,6). Å være Kristuslik er å tilgi de som forvolder oss smerte, som gjør oss ille. Om vi ikke gjør det kan de sårene vi påføres bli illeluktende og vi kan bli syke i sjelen. Vi blir bitre og hevngjerrige.

Spørsmålet er: hva gjør vi med sårene vi påføres?

Du husker sikkert historien som Jesus forteller om den barmhjertige samaritan. Det står noe om ham som er viktig å huske for oss i denne sammenhengen. Vi leser om at da samaritanen så mannen som var falt blant røvere, står det at han fikk inderlig medynk med ham, og så leser vi:

"Han gikk bort og forbandt sårene hans og helte olje og vin i dem..." (Luk 10,34)

Vi trenger at Jesus gjør dette med våre sår: heller olje og vin i dem og forbinder dem. Av og til trenger vi en berøring av Hans legedom, når vi er blitt påført sår av andre.

Broder Andreas skiftet sykkeldekk for å vise muslim hvem Jesus er

Jeg holder på å lese en helt ny bok av broder Andreas som foreløpig bare finnes tilgjengelig på internett. Du kan abonnere på den, så bare ta kontakt så skal jeg videreformidle kontakten.

Broder Andreas, som er et av mine store forbilder, forteller om noe som hendte ham for ikke så lenge siden. Selv om han nå er blitt 80, så er han fremdeles svært aktiv i å bringe evangeliet til de mest mørke stedene på vår jord. De siste årene har han arbeidet mye i Midt-Østen, og da særlig blant muslimske grupper som f.eks Hamas. Men som dere sikkert vet er broder Andreas fra Holland og er bosatt der. Dette skjedde i hjembyen hans:

"Selv om jeg lever i en by med mange kirker, finnes det også flere moskeer her. På fredag ettermiddag hører jeg ofte bønneropene fra minaretene helt inn i mitt arbeidsværelse. Når jeg er ute å handler på lørdagene treffer jeg ofte mang muslimske familier. Du oppdager lett hvem de er på måten mennene går og fordi kvinnene bærer slør på hodene. Hva tenker de om de kristne? Hilser vi på dem med et smil og et hjertelig: God morgen?

For ikke så lenge siden gikk en muslim forbi huset vårt. Han gikk med sykkelen ved siden av seg. Jeg så at han hadde flatt dekk så jeg stoppet ham og spurte om jeg kunne være til hjelp? Det skulle vise seg at dekket hadde fått syv hull. Jeg inviterte ham inn, serverte ham kaffe og reparerte dekket. Hvis vi ikke starter prosessen med skape vennskap i det som er vennlige omgivelser, hvordan skal vi kunne forvente å klare å gjøre det når omgivelsene er fiendtlige?"

Jeg tenkte: Så typisk broder Andreas! Han viser Kristi kjærlighet og sinnelag og vinner mennesker ved praktisk kristendom!

Viktig oppdatering: http://www.martyrkirkensvenner.blogspot.com/

Den levendegjorte Kristus

"Guds-Ordets lif i ett människohjärta och människohjärtats lefvandegörelse i Guds-Ordet. Det är på detta det kommer an."

Ordene tilhører skomakeren, diakonen og mystikeren Hjalmar Ekström (1885-1962). Et nøkkelord i hans liv var Kol 3,4: "Når KRISTUS VÅRT LIV, åpenbares..."

Ulrika Ljungman, som tilhørte den såkalte Flodbergkretsen som Ekström var en del av, skriver om dette skjulte livet i Gud, slik:

"Kristendommen er en vei, en 'enda bedre vei', sier Paulus (1.Kor 12,31). Men under tidens løp er den splittet opp i en mengde ulike stier, som forhåpentligvis en dag skal føres sammen til "Veien", slik Paulus kalte den."

Ekström understreker at den som virkelig kan si med hele seg at "Kristus er mitt liv", det er den som har spilt fullstendig falitt, som er skuffet over at ens anstrengelser for å få det til ikke lykkes, som er knust, overgitt og forvirret, som synker ned og blir liggende der. Denne personen utgjør, i følge Ekström, "en bredd åker för Guds-Ordets sädeskorn."

Jeg har sitert Watchman Nee på dette før, men jeg gjør det gjerne igjen, fordi vi trenger å gå djupt inn i sannheten av disse ordene:

"Alle som tjener Gud, vil før eller senere oppdage, at den største hindring i hans arbeid ikke er de andre, men ham selv. Han oppdager, at hans ytre og indre menneske ikke er i harmoni med hverandre, for begge søker i motsatt retning. Han innser også det ytre menneskets manglende evne til å overgi seg til åndens kontroll og dermed etterlater ham ute av stand til å adlyde Guds høyeste bud. Han vil snart oppdage, at den største vanskelighet ligger i hans ytre menneske, fordi det hindrer ham i å ta i bruk sin ånd."

Kong David forsto hemmeligheten i det han skriver:

"Offer for Gud er en nedbrutt ånd. Et nedbrutt og knust hjerte vil du, Gud, ikke forakte." (Salme 51,19)

Ordet nedbrutt er tidligere blitt oversatt med sønderknust.

Svaret på utfordringen ligger i et sønderknust hjerte, et botferdig hjerte. I synderen som strekker armene ut til Frelseren, og blir grepet av Ham. Måtte Herlighetens Ånd male dette for våre øyne i dag.

Synene fra Patmos, del 4

"Gjør meg rede, så jeg lever slik i dag, at jeg kan lide for Deg i morgen."

Denne bønnen av mor Basilea har fulgt meg i mange år. Bibelen ber oss om å forberede oss på at vi går vanskelige tider i møte: "Men dette skal du vite, at i de siste dager skal det komme farlige tider..." (2.Tim 3,1)

Vi lever i en tid hvor vi begynner å oppleve det Jesus talte om i Matt 24,8 som Han kaller "begynnelsen til fødselsveene". Når disse fødselsveene setter inn, kommer kallet til Guds barn: GJØR DERE REDE! TIDEN HERETTER ER KORT! GUDS DOM STÅR FOR DØREN! Det er dette apostelen Johannes ser profetisk i grotten på Patmos. Det er sagt at endetiden er tiden da den høyeste himmel og den dypeste avgrunn åpner seg. Endetiden er en tid da det settes skille: Noen stiger opp til den høyestes herlighet, mens andre støtes ned i den dypeste avgrunn. Vi lever i en tid hvor alt synes å modnes for forførelsene som kommer og deretter dommene vi leser om i blant annet Bibelens siste bok.

Jeg har tenkt mye på dette i det siste: Nå i endens tid blir det som er skjult i våre hjerter åpenbart, nemlig hvordan det står til med vårt forhold til Jesus og dermed til vår synd. Intet urent vil komme inn i himmelen, så det vi bærer på av ubekjent synd, må gjøres opp! Noen trenger kanskje å gå til skrifte! I vår tid ser man utallige mennesker med ansikter preget av synd og med en ødelagt personlighet. Synden er blitt synlig hos dem. Men Jesus kan gjøre noe med dette. Han kan tilgi og lege, forutsetningen er at vi kommer til Ham med vår synd, ikke bagatellliserer den, undskylder den, forklarer den med menneskelige svakhet - men bekjenner den som SYND. Da vil Han tilgi og lege våre sår og gjenopprette våre sjeler. Hvorfor utsette dette?

Men på den andre siden vil andre mennesker ikke gjøre opp sin synd, de synker stadig dypere ned i den, de modnes til det onde, blir djevelens slaver og er på vei til en evig fortapelse. De åpner døren på vidt gap for synden, og slipper demonisk innflytelse løs over deres liv. Vi må velge side. Forførelsen går dypt inn i Guds hus. Det er så mye å gi etter for i vår tid.

Johannes derimot, han skriver til "de som seirer", til "overvinnerne", de som reiser seg og vil leve etter Guds standard, som vil leve rent innfor Gud. De vil ikke få flekket til sin hvite drakt. De vil møte motstand, de vil hånes og spottes, ja vi vil se kristne som leder an i disse angrepene mot de sanne kristne. De som vil følge Lammet, vil latterliggjøres, kalles feiginger, hyklere, onde, de vil høre "dere er ikke noe bedre enn oss", de vil kalles fanatikere, mørkmenn, fundamentalister. Men de har valgt side! De går der hvor Guds Lam går, og de vet at det er å gå lidelsesveien. Det er offerveien, brolagt med prøvelser. Men de når frem.

En av de mange historiene som fortelles om evangelist Ludvig Karlsen er denne: Han lå på sykehuset sammen med en rik forretningsmann. De kom i samtale, og den rike forretningsmannen så på Ludvig og sa: Har du skaffet deg en fallskjerm med tanke på framtiden. Da så Ludvig lurt på ham og sa: Jeg trenger ingen fallskjerm dit jeg skal. Jeg skal OPP ikke ned forstår du.

Og det er opp vil vil og skal. Vi vil høre til "de som seirer". La oss da bli stående etter å ha overvunnet alt - med Guds nåde og hjelp.

Det perverterte Norge

I kjølvannet av nok en avsløring av en barnepornoring i Norge, skriver Aftenposten lørdag om at siden Kripos og Telenor opprettet sitt barnepornofilter for fire -4 - år siden er (hold deg fast) 13 millioner firehundretusen søk etter barneporno stanset! Det tilsvarer 382 slike søk hver eneste time. Og tallene sier ingenting om søk fra PC'er som ikke er svartelistet. Stans litt ved det tallet en gang til: 13.400.000. Det er så høyt at vi makter vel knapt å ta det inn over oss. Likevel sier det noe om resultatene av at vi har åpnet landet vårt for en horde av urene demoner. Gjennom noen år har vi stadig flyttet grensesteiner, og Norge ligger tilbake med brukket moralsk rygg. De som har reist seg mot denne utviklingen er blitt ledd av, kalt mørkmenn, moralens voktere. De er blitt motsagt av den selvutnevnte intelligensiaen, av den politisk korrekte eliten. Og av tydelige press- og kampgrupper for fri og pervertert sex. Midt oppe i dette, la oss minne om tallet: 13.400.000 søk etter sexbilder av barn. 382 søk i timen. Hvor? I USA? England? I NORGE!

I Norge finnes det en forfatter som heter Rune Belsvik. Han har skrevet en barnebok som forteller om sex mellom småbarn. De politisk korrekte kaller selvsagt boken for kunst. Som om kunst ikke kan vurderes og bør vurderes etisk. Selv mener Belsvik i VG 26. oktober at han ikke vil provosere og sier at han ser på "barnelitteratur som kunst og ikke et pedagogisk verktøy." Det han vil er å "skildre korleis barn sine naturlege lyster kan te seg i møte med til dømes eit pornoblad" (Dagbladet 10. september). Jeg undres; når skal barn få lov til å være barn? Og få lese om slikt barn er opptatt av? Boka til Belsvik hanlder indirekte om voknes seksualitet. Her gis det klare sexinstruksjoner til usikre Jolver som straks adlyder.

På fredag hadde TV-Norge litt av en meny å varte opp med. I forbindelse med forhåndsreklamen i dagene forut for fredag fikk vi vite at denne fredagen skulle det handle om sex. Hva TV-kanalen ikke sa er at "vi trenger penger for å drive kanalen vår og sex selger". Denne kvelden ble det sendt "En callgirls dagbok" som er en britisk dramaserie i åtte episoder, og etterpå "Satisfaction" en serie i 10 episoder. Det er vel få som tror at disse to seriene tar opp den harde og tøffe virkeligheten og bakgrunnen til disse jentene.

Men vi skal underholdes og tilfredstilles, og behovet er umettelig. Dessverre er det ikke lenger så mange som ser sammenhenger. Fra den tiden jeg arbeidet som journalist ble det snakket mye om at lettere tilhengelighet til alkoholholdig drikke ville føre til at flere drakk seg fulle. Det ble på det mest bestemte avvist av de fremskrittsvennlige og liberale, godt hjulpet av Arbeiderpartiet. Etter hvert så man at salget av alkohol skjøt i været, men nå kunne man ikke finne årsaken. Det hadde i hvert fall ingen ting å gjøre med at man fikk kjøpt øl eller brennevin der man ikke fikk kjøpt det før! Og det hevder de fremdeles. Forstå det den som kan.

13.400.000 barnepornosøk. Er det tilfeldig også? Klarer vi heller ikke nå å se sammenhenger? Til sexreklame overalt, pornoblader og bilder av lettkledde personer hvor enn dine øyne måtte falle. Til medienes enorme påvirkningskraft, som målbevisst arbeider for å endre våre holdninger og vår etiske standard, til det verre.

Om Sodoma heter det i Den Hellige Skrift:

"Og Herren sa: Klageropet over Sodoma og Gomorra er sannelig stort, og deres synd er sannelig umåtelig svær." (1.Mos 18,20)

At Gud kommer til å dømme Norge en dag, er det vel ingen tvil om. Men ennå kan vi unnfly. Til Jesus. Han redder fra dommen, om vi bekjenner vår synd, vender oss om fra den, og går Hans veier. I dagens Norge finnes det nok de som trenger å bli satt fri fra uren demonisk påvirkning. Det var ikke bare på Jesu tid at folk ble besatt av urene ånder.

De døve i Uruguay åpner seg for evangeliet

I dag finnes Comunidad Cristiana para Sordos i Montevideo i Uruguay. Oversatt til norsk betyr det: Det kristne fellesskapet for døve. Vi snakker om den første menigheten for døve i Uruguay. Det hele begynte med en kvinne ved navn Lorena som hadde vokst opp i en familie av bare hørende. Men tenåringsjenta begynte tidlig å legge merke til de døve i hjembyen sin, Trienta y Tres. Det førte til at hun lærte seg tegnspråk. Lorena ville nemlig fortelle dem om Jesus. Etter hvert fikk hun kontakt med misjonærene Mary og Charles Swanner (til venstre og midt i bildet). De lærte henne bibelfortellinger ved hjelp av tegnspråk. Tidligere var bruken av tegnspråk forbudt i Uruguay, de døve skulle tvinges til å lese på leppene og til å snakke. Men Mary og Charles Swanner, utsendt av Sørstatsbaptistene, overså dette og begynte å lære de døve tegnspråket sammen med Lorena. I dag har det vokst fram en meget livskraftig menighet som et resultat av dette arbeidet.

Uruguays døve befolning var stort sett en unådd folkegruppe. De fleste var vokst opp uten noen form for kristen innflytelse, verken fra foreldre eller menighet. Den eldre generasjonen har vært spesielt fiendtlig innstilt til evangeliet. Enkelte eldre nekter fortsatt å bruke tegnspråket. De ser på det som svakhet og flesteparten av dem kan ikke lese eller skrive.

De første årene ekteparet Swanner tilbrakte i Uruguay brukte de til å bygge opp tillit mellom dem og landets døve. Befolkningen i Uruguay er vanskelige å vinne for Jesus, og de døve kanskje enda mer. Men ekteparet Swanner ser nå gode frukter av sitt arbeid. Døve uruguayere overgir stadig sine liv til Jesus, og døvemenigheten har etter hvert fått stor betydning for riktig mange mennesker. Fra å ikke se noen resultater i det hele tatt gjennom flere år, har de de siste årene plantet døvemenigheter en rekke steder i landet. Her kommer døve sammen for å be, lovsynge ved hjelp av en tromme, og uten tolking, kun ved hjelp av tegnspråk. De ønsker å gjøre menighetene selvstendige, og de døve selvhjulpne. Men mindre enn fire år frem i tiden skal de selv reise hjem til USA som pensjonister. Foreløpig har de ingen som kan ta over arbeidet. Kanskje noen vil være med på å be om at Gud skal reise opp nye arbeidere som kan døvespråket, og som kan reise til Uruguay. Kanskje kaller Gud noen som leser denne bloggen? Ta kontakt med oss.

På bildet ser vi Mary og Charles Swanner i samtale med Ruben som er døv og kristen. Bildet er tatt etter en døvegudstjeneste. Rett etter at bildet ble tatt, 1.mai i år, døde Ruben uventet av lungebetennelse. Han var en av fruktene av familen Swanners arbeid. Nå er han hjemme hos Herren takket være dem.

Når islams makt brytes vil store folkemengder komme til tro på Jesus

Etter at Derek Prince døde fremstår Lance Lambert (bildet) som den fremste bibellæreren når det gjelder det forholdet til Israel og menigheten. Lance Lambert, som selv er messiansk jøde, og bosatt i Jerusalem, står i samme læretradisjon som Watchman Nee, T. Austin Sparks og Stephen Kaung, Nee's nære medarbeider. Jeg har ved flere anledninger hatt den store gleden av å lytte til Lance Lambert's gedigne bibelundervisning, både i Jerusalem og i Norge. En god venn av vår familie er et nært medlem av det fellesskapet som samles i Lambert's hjem i Jerusalem. Søndag 20. august i 2006 frembar den nå 77 årige Lance Lambert et profetisk budskap fra Herren, som jeg har forsøkt å oversette. Det taler så tydelig om den tiden vi lever i. Lambert forutsier en stor vekkelse i de muslimske nasjonene, som kommer som en følge av at Herren skal knuse islams makt.

"Frykt ikke for de konfliktene dere står oppe i, sier Herren, for Jeg vil være ditt ly, ditt tilfluktsted og din seier. De vanskelighetene som er nå er for ingenting å regne mot de som kommer snart. Det er bare som et preludium for noe som er kraftigere og mer seriøst. Vær ikke redd for Jeg er i disse stormene og jeg forbereder og utruster deg til å bli stående i det som kommer. Jeg ryster nasjonene, selv de mektige styrende nasjonene og jeg vil gjøre dem som støvet om høsten. Det gjelder spesielt de som ble mektige gjennom Min nåde og Mitt Ord men som nå avviser Meg.

Frykt ikke for ut av denne rystelsen vil det komme store mengder som Jeg vil frelse. De vil komme fra Russland og Asia og hver nasjon som er blitt berørt av marxismen. Jeg vil også høste inn en stor høst ut av islam, på den dag da Jeg vil bryte islams makt. For jeg har sett dens grusomheter og ondskap, sier Herren, og Jeg vil dømme slik Jeg dømte marxismen. Jeg vil kaste den ned til grunnen og jage bort dens kraft og innflytelse, og ydmyke dens arogante ånd. På den dagen vil jeg la den svare for alt det blod den har utøst, og de trofaste og dyrebare som ble dens martyrer. Unge kvinner og unge menn i mengder vil komme ut av islam, frelst ved Min nåde, fylt og salvet av Min Ånd, slik at de kan tjene Meg med djervhet og kraft. Dere skal se det, fryde dere og lovprise Meg. For Jeg har ikke glemt de som har tjent Meg i disse landene og som så lite frukt. På den dagen skal deres bønner og deres oppofrende tjeneste bli husket, sier Herren.

Frykt derfor ikke for det som kommer. "Den som bor i Den Høyestes skjul, skal hvile under Den Allmektiges skygge," og da på en spesiell måte, og på måter du ikke har kjent før. Jeg vil være ditt ly, ditt tilfluktsted og din borg.

Narayan Paul - en pionermisjonær blant Sora-folket, del 1

Jeg vil tro at Narayan Paul er et ukjent navn for kristenfolket i Norge. Denne mannen, som døde 12. juni i år, var pionermisjonær blant Sora folket i Srikakulam i Andhra Pradesh i India. I 35 år hadde han sitt virke blant dette folket for det som er blitt kalt Open Brethren, hovedgrenen av Plymouth-brødrene, og hans virke bar stor frukt. På disse 35 årene av trofast tjeneste planet Narayan Paul 200 menigheter, han så 12.000 mennesker omvendt til Gud, og han døpte 4000 mennesker til Kristus! Det blir liksom litt smått og provinsielt det vi driver med her i Norden, når man leser slikt, enda vi av og til later til å tro at vi er det absolutte sentrum for det Gud gjør på vår klode. Tenk på hva Gud holder på med på steder vi knapt har hørt om, og med mennesker vi aldri har hørt eller lest om i noen norsk kristen avis!

Narayan Paul ble 74 år. De som kjente ham husker man for hans smil, latter, vitser, sanger og Kristuslikhet. Han planet over 100 menigheter på høydedragene til grensene mot Andhra og etterhvert så kjente Orissa. Når alderen begynte å tynge ham overgav han mye av ansvaret for disse forsamlingene til andre. Hans sønn Timoteus fikk tilsyn med 138 menigheter, hans svigersønn Silas tok på seg ansvaret for 26, mens Narayan beholdt ansvaret for tilsyn med 53 menigheter frem til sin død!

Han ble kalt "stammenes far", og selv fiendene til disse stammene behandlet ham med respekt. Hans store kjærlighet for Sora-folket gav ham innpass mange steder. Han levde som en av demm og kledde seg slik de gjorde. I de 35 årene han fikk virke for Jesus grunnla han New Life Association, Betania sykehuset for å ta seg av de syke og lidende, Nådehjemmet for å ta seg av foreldreløse barn, en bibelskole for å trene misjonærer, en grunnskole for de fattige, og drev spesielle programmer for å hjelpe enkene.

Når Narayan Paul ble kalt til å følge i Jesu fotspor hadde han en trygg og sikker jobb, som han oppgav. På sine første misjonsreiser ble han slått og sparket og led mye vondt. Da han fikk Guds kall til å nå Sora-folket på 1970-tallet fantes det ikke en eneste kristen blant dem. Når han gikk inn i landsbyene deres, ble han truet på livet løs. De skjøt mot ham med giftpiler. Så dro han bare utenfor byportene og oppholdt seg der i bønn, til det ble gitt ham en ny anledning til å komme inn! Mange år senere, etter at Sora-folket hadde fått tatt imot Jesus, vasket de samme folkene som hadde kastet ut Narayan Paul, hans føtter. Slik respekt og takknemlighet hadde de fått for ham.

Dagens bloggbilder er bilder brukt i begravelsen hans. På det store bildet ses deler av de som fulgte ham til graven.

Israel og menigheten, del 3

Den nytestamentlige forsamlingen, som er den hemmeligheten eller det mysterium, som apostlene avslører gjennom guddommelig åpenbaring for oss, er noe annet enn den gammeltestamentlige. Det er viktig å få med seg at Guds ord taler om tre størrelser som Gud forholder seg til. Vi finner dette klart beskrevet i 1.Kor 10,32:

"Vær ikke til anstøt, verken for JØDER eller for GREKERE eller for GUDS MENIGHET."

Gud forholder seg til disse tre størrelsene på forskjellige måter. Jødene er Guds utvalgte folk, som har fått helt bestemte og evige løfter, blant annet med hensyn til landet Israel. Grekere er i denne sammenhengen en samlende betegnelse på hedningefolkene, og sist har vi Hans menighet, og nå lever vi i menighetens tidsalder eller periode, da Gud ikke bare forholder seg til ett folkeslag, men som gjennom Jesu død "kjøpte oss til Gud av hver stamme og tunge og folk og ætt." (Åp 5,9) Blander vi kortene, og ser ikke disse tre størrelsene, og hvordan Gud forholder seg til dem hver for seg, kan vi komme i alvorlige problemer.

Det er umulig å få et overblikk over Bibelens sannhet og få en dypere forståelse sammenhengene, om man ikke iaktar og gjør seg kjent med Guds måte å forholde seg til og handle med menneskene på i ulike tidsaldre. Leser vi Den Hellige Skrift nøye vil vi se at Gud har inndelt menneskehetens historie i slike tidsaldre.

En som har forsket mye på dette er den internasjonalt anerkjente bibellæreren Erich Sauer. I sin bok "Fra evighet til evighet" omtaler han syv slike tidsaldre. (Sauers bok ble i sin tid oversatt til norsk, og utgitt av Norsk Luthersk Forlag. Jeg har ikke den, men en annen av Sauers bøker: Evangeliets morgenrøde, som er utgitt samme sted. Har du et eksemplar av den førstnevnte å selge meg, er jeg interessert!) La oss kort se på tre av disse syv tidsaldrene:

1. Urtiden er den første. Vi snakker da om tiden som omhandler Adam til Abraham. Gud frelste mennesker under denne tidsperioden også. Det har Han gjort helt siden fallets dag. Det ble mulig gjennom løftet om den kommende frelseren, som vi finner beskrevet i 1.Mos 3,15: "Fiendskap setter jeg mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl."

2. Israels tidsalder. Det begynner med Abraham. Gjennom ham velger Gud seg et eiendomsfolk som får en særstilling blant folkeslagene. Til jødene gir Gud mange særskilte ordninger og forskrifter. Han sender dem profeter og Han gir dem evige løfter for folk og land.

3. Menighetens eller den kristne forsamlingens tidsalder. Også menigheten utgjør et utvalgt folk, et eiendomsfolk for Gud. "Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys, dere som før ikke var et folk, men nå er blitt Guds folk, dere som før ikke hadde funnet miskunn, men nå har fått miskunn." (1.Pet 2,9-10) Forskjellen på disse to utvalgte eiendomsfolk er at mens Gud velger et folk - jødene i den gamle pakt, velger han ut sitt folk av alle folkeslag, i den nye pakt. De utvalgte er de som som tar imot budskapet om frelsen alene i Jesus. Vi leser i Apgj 15,14: "Simon har fortalt hvordan Gud fra først av sørget for å ta ut av hedningene et folk for sit navn..." Apotelen Paulus avslutter Romerbrevet på denne fantastiske måten: "Men ham som er mektig til å styrke dere etter mitt evangelium og forkynnelsen av Jesus Kristus, ETTER ÅPENBARINGEN AV DET MYSTERIET SOM DET HAR VÆRT TIET OM I EVIGE TIDER, MEN SOM NÅ ER MOMMET FOR LYSET og etter den evige Guds befaling ved profetiske skrifter er blitt kunngjort FOR ALLE FOLK for å virke troens lydighet -.." (Rom 16,25-26)

Dagens bloggbilde er meget sjeldent. Det viser den første kristne forsamlingen av New Zealendere og kinesere. Kineserne hadde kommet til New Zealand for å arbeide, her møtte de kristne som forkynte dem evangeliet, og den første menigheten bestående av kinesere og av New Zealendere ble dannet. Dette var en presbyteriansk forsamling.

Predikant uten stemme

Det har vært en underlig uke. Forrige helg hadde jeg seminar i Sula Frikirke. Allerede før jeg dro hadde jeg problemer med stemmen, men ved Guds nåde og gode hjelp klarte jeg å gjennomføre helgens tre undervisningsbolker, samt gudstjenesten søndag. Men på vei fra Ålesund til Åndalsnes forsvant stemmen helt. Og slik har det vart ved resten av uken. Merkelig følelse for en predikant å være stemmeløs. I tillegg til høy feber, har jeg hatt sterk hoste og har kastet opp rundt åtte ganger om dagen. Det er vedlig slitsomt for en som strever med diabetes type 1, og må sette sprøyter mange ganger om dagen. Det er også slitsomt når man sliter med hjerteproblemer. I dag kom jeg inn til lege, og det ble konstatert en hissig bakteriell infeksjon. Jeg har fått antibiotika, og det er det så lenge siden jeg har brukt, at jeg håper det vil ta knekken på bakteriene snart. Søndag førstkommende skulle jeg ha prekt i Toten Frikirke, men det ville ha blitt tidenes korteste preken, når jeg ikke får frem et ord.

Vel, nå kan jeg deppe og synes alt er trist og leit. Menn blir jo som regel mye sykere enn kvinner, men få ting har satt meg slik ut som dette. Særlig er følingene utfordrende, når den lille maten jeg får i meg, ikke blir værende der den skal. Men i stedet for å deppe, så velger jeg å sette min lit til Herrens utfrielse. Når Han finner at tiden er inne.

Jeg har tenkt på et ord fra Job, når jeg er blitt liggende søvnløs i timer. Det er Elihu som taler:

"Hvor er Gud, min skaper, han som lar lovsanger lyde i natten." (Job 35,10)

Jeg kan ikke synge dem, men jeg henter dem frem igjen fra min indre verden. Det er flott at en har lært seg noen sanger utenat.

Samtidig takker jeg Gud fordi jeg vanligvis har stemme. Du verden hvor begrenset en blir når en ikke lenger får sagt noe. Men så kan jeg jo blogge, når kreftene tillater det. Det kommer en artikkel til utpå dagen i dag. Jeg er takknemlig om du vil be for meg.

Alarmerende nyheter fra Russland for jøder og evangeliske kristne

I dag kommer det svært alarmerende nyheter fra Russland. Den russisk ortodokse kirke er i ferd med å danne det de kaller en "medborgergarde", på norsk ville vi vel kalle det borgervern. Dette er en ordning som skal finnes både i byene og landsbyene. Det er den russiske avisen Kommersant som skriver dette i dag.

Fader Vsevolod Chaplin, som er talsmann for Moskvapatriarket, begrunner dette med at det finnes mange kriminelle gjenger som styrer både bydeler og hele samfunn. Dette ønsker kirken nå å sette en stopper for. Til avisen Kommersant sier fader Vsevolod Chaplin at flere russisk-ortodokse forsamlinger har militærpatriotiske grupper som har god fysikk. I Moskva skal det være flere slike grupper i startsgropen. De skal begynne å patruljere gatene i begynnelsen av desember.

Det er jo forsåvidt fint at en kirke kan engasjere seg som "natteravner", men jeg er redd vi her ser konturene av noe helt annet. Dette er ikke bare dårlig nytt for kriminelle grupper. Dette er særdeles dårlig nytt for de gjenværende jødene og for de frie forsamlingene i dagens Russland. Det er svært uheldig at det finnes en så sterk link mellom Den russisk-ortodokse kirken og de sterkt nasjonalistiske gruppene som finnes i Russland. Dette har vært en vanhellig koalisjon i mange lange mørke år, og den fremstår nå på nytt. Russlands jøder kjenner nok tydelig frykt for dette, for slike grupper har tidligere vist å kunne sette i gang pogromer, altså utryddelsesaksjoner mot jøder. Gjennom http://www.martyrkirkensvenner.blogspot.com/ har vi vist flere eksempler på at evangeliske kristne, og særlig uregistrerte baptister og pinsevenner, ses på som farlige samfunnsfiender. Det vil være lett å kunne bruke disse nasjonalistiske gruppene mot husmøtene til baptistene. Jeg har selv opplevd å bli anholdt av russisk politi i forbindelse med et møte jeg holdt i en russisk landsby. Vedkommende som sendte bud på politiet var den ortodokse presten på stedet. Han krevde at jeg ble arrestert for å ha forkynt evangeliet uten hans tillatelse.

La oss være oppmerksomme på det som skjer i Russland for tiden, og la oss huske på å be for våre russiske venner, enten de er jøder eller evangeliske kristne.

Brødsbrytelsens betydning slik jeg ser den

I går fikk jeg følgende spørsmål på bloggen: "Hvilket syn har du på nattverden og sakramentene? Hva legger du i dem?" Jeg er veldig glad for å få slike spørsmål!

I den tradisjon jeg står i regner vi med to sakramenter: dåp og nattverd.

Den vanligste måten å se nattverden på er at det er et minnemåltid. Det er også min oppfatning, men jeg kan ikke lenger se på nattverden "bare" som et minnemåltid. At dette er et måltid for å minnes taler jo Den Hellige Skrift klart og tydelig om: "For jeg har mottatt fra Herren det som jeg også har overgitt til dere, at Herren Jesus den natt da han ble forrådt, tok et brød, takket, brøt det og sa: Dette er mitt legeme, som er for dere. GJØR DETTE TIL MINNE OM MEG. Likeså tok han også kalken etter aftensmåltidet og sa: Denne kalk er den nye pakt i mitt blod. GJØR DETTE, SÅ OFTE SOM DERE DRIKKER DEN, TIL MINNE OM MEG." (1.Kor 11.23-25)

Men allerede her i 1.Kor 11 ser vi en annen side av nattverden: "For så ofte som dere eter dette brød og drikker denne kalk, FORKYNNER DERE HERRENS DØD, INNTIL HAN KOMMER." (1.Kor 11,26) Med andre ord: Brødsbrytelsen er ikke bare et minnemåltid, det er også i aller høyeste grad forkynnelse, og da satt i en eskatologisk sammenheng. Brødsbrytelsen er en eneste stor preken om Jesu soningsdød, og når vi feirer nattverden er det dette vi forkynner frem til Jesus kommer igjen!

En tredje side ved brødsbrytelsen er at det er et fellesskapsmåltid. "Velsignelsens kalk som vi velsigner, er den ikke samfunn med Kristi blod? Brødet som vi bryter, er det ikke samfunn med Kristi legeme? Fordi vi er ett brød, er vi ett legeme enda vi er mange. For vi har alle del i det ene brød." (1.Kor 10,16-17)

Dette er en side ved brødsbrytelsen vi ikke skal se lettvint på, for om vi fikk øynene opp for hvilken betydning dette har, så ville vi forstå enda bedre betydningen av hvorfor vi feirer nattverd. Nå vi gjør det minnes vi Jesu soningsdød og Hans oppstandelse, vi forkynner dette, hva det i praksis innebærer: syndernes forlatelse og legedom for våre sykdommer, og vi får samfunn med resten av Kristi kropp! Brødsbrytelsen gir oss del i Kristi kropp!

Og her er vi inne på noe særdeles viktig i denne sammenhengen: Etter min mening har vi gjort en stor feil! Vi har tatt brødsbrytelsen ut av sin sammenheng, og gjort den til noe helt spesielt. Vi får noen oblater og litt vin i et beger, enten ved at vi går frem for å ta det imot, eller vi sitter i benkeradene. Slik var ikke opprinnelsen! Jeg finner ingen bibelsk begrunnelsen for at vi feirer nattverd slik det gjøres i våre frikirkelige sammenhenger i dag! Hvor står det noe om at vi skal gå frem eller sitte i benkeradene, og motta et lite stykke brød og litt vin? Det som står er følgende: "Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød, velsignet det og brøt det ....." (Matt 26,26flg)

Opprinnelsen var et måltid mat! Mens de spiste sammen, tok Jesus et brød, brøt det. Selve ordet "nattverd" betyr egentlig "kveldsmat". Tenk om vi kunne vende tilbake til originalen. Da hadde vi også fått et bedre forståelse av fellesskapets betydning.

Brødsbrytelsen - jeg velger å bruke denne benevnelsen da jeg både synes den er vakker og bibelsk uangripelig, ble også feiret langt oftere enn vi gjør i dag. "Hver dag kom de trofast og med ett sinn sammen i templet, og i hjemmene brøt de brødet, og holdt måltid med fryd og hjertets enfold." (Apgj 2,46) Her ser vi igjen koblingen mellom brødsbrytelsen og måltidsfellesskapet. Det skjer noe når vi spiser sammen. Det er en god måte å ha fellesskap på. Min mening er at hver gang vi kommer sammen som menighet, skal vi spise sammen og bryte brødet. Av de nevnte grunner som jeg her har gitt:

1. Vi minnes Jesu soningsdød.

2. Vi forkynner Hans døds og oppstandelses betydning for våre synderes forlatelse og helbredelse for våre kropper. "Ved hans sår har vi legedom." Jeg henviser til det siste hver gang jeg tar del i brødsbrytelsen, fordi jeg trenger legedom.

3. Vi får del i fellesskapet med alle de andre av Kristi disipler.

4. Brødsbrytelsen kalles også i en del sammenhenger for "eukaristi", hvilket betyr takksigelse. Det er også en side ved det å komme sammen for å spise og bryte brødet. Den stunden gir oss rik anledning til takksigelse og lovprisning.

Jeg har skrevet en rekke artikler om nattverden/brødsbrytelsen/eukaristien. Disse artiklene gir uttrykk for ulike synspunkter. Denne har gitt uttrykk for mitt ståsted.

Israel og menigheten, del 2

Hvilke redskaper brukte så Gud for å avsløre det som var Hans hemmelighet, eller mysterium fra tidenes morgen? Planen om å skape den kristne forsamlingen utgjorde nemlig lenge Kristi hemmelighet, men ble til slutt åpenbart. Vi finner svar på vårt spørsmål i Ef 3,5:

"Det var ikke gjort kjent for menneskene i tidligere slekter, men nå er dette mysteriet ved Ånden blitt åpenbart for hans hellige apostler og profeter..."

Her kom altså en ny lære, en ny åpenbaring fra Gud som gjelder visse mennesker. Og disse var det som skulle føre kunnskapen videre til sine medmennesker.

Vi skal ikke lese mye i Bibelen før vi ser at Gud velger ut visse redskap, når Han ønsker å dele sin kunnskap med menneskene om visse åndelige virkeligheter. Gjonnom disse skulle mange få del i denne kunnskapen. Dette var i den gamle pakts tid, profetene. Sanne profeter er de, som formilder Guds uforfalskede budskap til mennesker.

Når det gjelder Hans menighet i den nytestamentlige tid, så er det tydelig at Gud velger seg ut aposler, til denne oppgaven. Legg merke til hvordan apostelen Paulus uttrykker seg i Ef 2,20:

"Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, med Kristus Jesus selvsom hjørnesteinen."

Paulus skriver ikke, slik man ville trodd ut fra gammeltestamentlig tenkning, profeter og apostler, men apostler og profeter. Dette er ikke tilfeldig. Dette handler om Guds vilje, og Guds plan.

Apostlene er profeter som har en særskilt bestemmelse, og de 12 står i en særstilling. De 12, som Jesus utvalgte, skulle være 12 og ikke 13 eller 14. For akkurat som 12-tallet i Israels stammer gav uttrykk for pakten med hele Israels folk, så skulle disse 12 være representanter for den nye paktens folk. Vi vil også se når vi kommer så langt i menneskehetens historie, at navnene på Israels 12 stammer vil stå over portene til Det nye Jerusalem, på samme måte som Lammets 12 apostler har sine navn på bymurens grunnsteiner. Se Åp 21,12 og v.14.

Mer om deres særskilte tjeneste i neste artikkel. Bildet viser en gruppe fra Jesus-Abbey, en anabaptistisk kommunitet i Japan. Noen av menneskene på bildet kommer fra Bruderhof som var på besøk da bildet ble tatt.