Biskop forhindret den fullkomne skandalen

Biskop Per Oskar Kjølås har gjort det eneste riktige og anstendige: Han har grepet inn overfor menighetsrådet i Tromsø domkirke, og sørger dermed for at Broder Yun, eller Den himmelske mannen som han også kalles, får tale i domkirken. Vedtaket menighetsrådet fattet var skandaløst i seg selv. Om biskopen ikke hadde reagert, ville skandalen vært fullkommen. Menighetsrådet i Tromsø sitter igjen med skammen over å nekte en av Kinas mest kjente husmenighetsledere tale. Menighetsrådet ønsket seg ikke noe vekkelsesmøte, men har ingen problemer med konserter med ikke-kristne utøvere. Nå får tromsøværingene oppleve broder Yun i sin egen storstue. Det gleder vi oss over.

Tenk at en som er blitt forfulgt, som har utstått grusomme lidelser for Jesu navns skyld, skulle stenges ute av en menighet i Norge. Men vi har hørt slikt før. Som jeg har nevnt på bloggen tidligere ble Richard Wurmbrand nektet adgang til flere av Den norske kirkes menigheter. Det er enkelte som ikke liker å høre sannheten, at kristne flere steder i verden må betale en stor pris for å følge Jesus. Og de vil heller ikke høre noe som skulle få dem eller noen andre ut av den åndelige søvnen.

Vårt Land skriver om saken her:
http://www.vl.no/kristenliv/article4616485.ece

På bildet ser vi broder Ren, som er fast tolk for, broder Yun.

Ny pastor på Hedmarken

Gode venner av meg, Eva Helene og Øyvind Hansen, ble 13.september innsatt som nytt forstanderpar i Vallset pinsemenighet. Det gleder jeg meg veldig over. Jeg har kjent Eva Helene og Øyvind noen år nå, og jeg er sikker på at de kommer til å tilføre pinsevennene på Hedmarken noe solid, trygt og radikalt gjennom sin vàre, fine væremåte og hengivenhet til Jesus. Beklageligvis hadde jeg ikke anledning til å være til stede ved innsettelsen, da jeg preket i Eva Helene og Øyvinds tidligere menighet på Lena. Jeg håper mange finner veien til Vallset pinsemenighet for å høre på sangen og undervisningen til familien Hansen. Neida, vi er ikke i slekt, om du trodde det. Vi er bare blant de vel 78.000 i Norge med etternavn Hansen.

Foto: Vidar Frislie/Korsets Seier.

Forsmak på himmelen - i Oslo

Det er fremdeles fire dager igjen av storarrangementet til Oslo Vineyard. I samarbeide med flere menigheter, blant annet flere av innvandrermenighetene, og 200 studenter og stab fra Ungdom i Oppdrag, gir de en aldri så liten forsmak på hvordan det blir i himmelen når mennesker fra "alle folkeslag og stammer og folk og tungemål" samles i tilbedelse rundt Guds trone.

På formiddagene blir det undervisning om "Guds farshjerte for nasjonene". På kveldene arrangeres det seminarer i ulike menigheter og konserter på Grønlands torg. Fredag og lørdag blir det "celebrations" i henholdsvis Storsalen og Filadelfia.

Befinner du deg i Oslo eller har mulighet til å reise inn dit er dette arrangementer du bare må få med deg! Tenk så herlig å kunne være sammen med mennesker fra så mange forskjellige nasjoner og prise Jesus!

På bildet ser vi min gode venn Ola Østtveit som er leder for Nations2Nations i Norge sammen med noen av deltageren.

Endelig avslag fra Tromsø domkirke - broder Yun får ikke tale

Det var jo å håpe at menighetsrådet i Tromsø domkirke kunne ta til fornuft i det minste, og omgjøre sitt famøse vedtak om å nekte en av Kinas fremte kristne ledere å tale. Men neida, selv om menighetsrådet har fått flere henvendelser om å åpne kirken for et misjonsmøte med broder Yun som hovedtaler, står menighetsrådet på sitt. Det er Dagen/Magazinet som melder dette på sin nettside i dag.

Og årsaken skal være kun èn: det er vekkelsesprofilen som møter har!

Tromsø domkirke vil altså ikke ha møter hvor Guds ord forkynnes på en slik måte at syndere blir vakt og omvender seg. En kirke som ikke vil det har fullstendig spilt falitt. Tro hva godeste Martin Luther ville ha sagt til menighetsrådet i Trømsø? Han ville nok klart og tydelig ha fortalt dem at de har slått inn på en vei som ikke samstemmer med den evangelisk lutherske arv de har fått å i vareta.

Vi kommer sikkert til å høre om både det ene og det andre kulturengasjement som skal holdes i Tromsø domkirke fremover. De fleste av dem vil sikkert være ikke-kristne utøvere. Slike arrangementer er jo ikke så farlige. De fører jo sjeldent til at mennesker kommer i syndenød og blir frelst. Og slik skal det vel være i en politisk korrekt kirke.

Et 51 års ønske

Så er dagen kommet da jeg ikke kan avvise det lenger: Jeg er en mann i 50 årene. Det første i en serie på 10 er avsluttet, og jeg er i dag i mitt 51'de. For å være helt ærlig liker jeg det ikke helt. Tiden går så fryktelig fort. Et år er gjort unna nesten før en får summet seg.

Det som opptar meg for tiden er nye spennende ting knyttet til vårt bønnearbeid. Jeg kan ikke røpe så mye ennå, fordi det er på et stadium hvor ting er noe uavklart. Men denne eller neste uke skal jeg ha en avgjørende samtale, som sannsynligvis vil vise oss hvor veien går videre. Derfor ønsker jeg meg èn ting fremfor noe annet i anledning dagen: Forbønn! At svaret må bli ja på det som vi lengter etter skal skje og vi kan utvide vårt arbeid når det gjelder sjelesorg, retreater, seminarer, teambygging, ledertrening og misjon. Vi har en sjelefiende som er mest interessert i å ødelegge, og når man står i et bønnearbeid nasjonalt og internasjonalt, er man en målskive for hans lumske angrep. Derfor trenger vi bønnestøtte.

Takk til alle dere som ber for oss, og som vil gjøre det i dagene og ukene som ligger foran. Må Herren velsigne dere rikelig tilbake.

Radikalt levd liv i etterfølgelse av Jesus

Jeg leste en historie om den legendariske misjonærern David Livingstone i går, som grep meg så sterkt.

I 1857, 16 år etter sin første reise til det såkalte "mørke kontinent" kom Livingstone hjem til Glasgow. Her ville studentene ha ham til å tale ved universitetet. Det var vanlig at studentene på den tiden laget til noen ablegøyer når de fikk gjestetalere. Spesielt var predikanter en yndet målskive. Vanligvis hadde de med seg ulike ting som de kunne slå på som laget kraftig lyd. Så også denne gangen.

Når David Livingstone skulle opp på podiet var det så vidt han klarte det. Han var sliten etter å ha vandret flere tusen mil gjennom de afrikanske junglene. Hans venstre arm hang langs hans side etter at en enormt stor løve hadde nesten revet den av. Hans ansikt var rynkete og merket etter flere runder med feber og angrep fra de innfødte. Reumatisk feber hadde gjort ham nesten døv og han hadde fått stukket en gren inn i det ene øyet når han banet seg vei gjennom jungelen. Han så derfor med bare et øye.

Studentene stirret på David Livingstone, og de visste med ett: Det mennesket de så foran seg var et menneske som bokstavelig talt brant for Gud. Alle sto blikk stille og ikke et ord ble sagt. De mange som var møtt frem lyttet henført og tause mens Livingstone vitnet om sin trofasthet mot Gud og det liv som ble gitt til å følge Jesus 100 prosent.

Når verden får se levende eksempler på virkelig tro og etterfølgelse blir det stille.

Jeg tenker ofte på hva Paulus gikk igjennom:

"Er de Kristi tjenere? Jeg taler i vanvidd: Jeg er det enda mer! Jeg har arbeidet mer. Jeg har fått flere slag. Jeg har oftere vært i fengsel. Jeg har ofte vært i dødsfare. Av jødene har jeg fem gager fått førti slag på ett nær. Tre ganger er jeg blitt hudstrøket, en gang steinet, tre ganger har jeg lidd skibbrudd, et døgn har jeg vært i dypet. Ofte har jeg vært på reiser - i fare på elever, i fare blant røvere, i fare blant landsmenn, i fare blant hedninger, i fare i by, i fare i ørken, i fare på hav, i fare blant falske brødre, i slit og strev, ofte i nattevåk, i sult og tørst, ofte i faste, i kulde og nakenhet. Foruten alt annet har jeg det som daglig ligger over meg, omsorgen for alle menighetene." (2.Kor 11,23-28)

Det koster å være en sann og radikal etterfølger av Jesus. Det koster faktisk alt.

Profetiske ord og Ordets klippegrunn

Jesus har vist oss hvor trygt det er å bygge på Ordets klippegrunn. Da kan stormen komme, vi blir stående likevel. Så er da også Guds ord "en lykt for min fot og et lys på min sti" (Salme 119,105)

Jeg skriver dette fordi jeg de siste dagene har deltatt i en samtale, hvor en person påberoper seg å tale i Herrens navn og "profeterer" død over sin meningsmotstander. Jeg skal ikke gå inn i den debatten her, men jeg stilte noen spørsmål i sakens anledning om hvordan profetier skal prøves. De fleste vil svare at vi skal prøve alt på Guds ord, og til det svarer jeg at jeg er helt enig. Det er kun Guds ord som er autoritativt. En av de som svarer skriver at om man prøver ting på Guds ord, så vil man miste alt. Ja, det kan være så, men da er det man mister ikke mye verdt! Hvis det ikke kan stå Ordets prøve, ja da kan vi likesågodt kaste det i søpla.

Gud motsier ikke seg selv. Det er intet motsetningsforhold mellom Guds ord og Jesus. Jesus har satt sitt godkjenningsstempel på Den Hellige Skrift. Det kommer ingen tilleggsåpenbaringer til Bibelen. Den er endelig og avsluttet åpenbaring. Punktum. Profetier etter at Den Hellige Skrift ble samlet til den kanon vi har, kan aldri likestilles med Guds skrevne ord slik vi finner det i Bibelen. Bibelen er noe kvalitetsmessig større og annet. Bibelen er og blir Guds ufeilbarlige ord. Våre ord kan ikke måles med dem.

Det er avslørenede når mennesker som påberoper seg å tale på Guds vegne sier at "Det å lese bibelen gjør oss IKKE kjent med Gud!" Den som vil ha med Herren å gjøre holder seg borte fra slike mennesker. Den som holder seg til mennesker som sier slikt vil veldig lett føre andre vill og selv bli ført vill.

Bibelen på bildet tilhører pastoren i Temple Baptist Church.

Et utrolig rikt og fruktbærende liv

Nilson Fanini (bildet), president for Baptistenes Verdensallianse fra 1995-2000, døde 19.september, 77 år gammel, av et massivt slag. Han døde i Dallas, Texas.

Nilson Fanini var en markant skikkelse blant baptister verden over. Og det er utrolig hva denne mannen klarte å få til. Han var en som virkelig bar rik frukt for den Herre og Frelser han tjente! Hør bare: Før han ble valgt til leder for Baptistenes Verdensallianse, hadde han vært visepresident og medlem av General Council. Han var den andre valgte presidenten fra Latin Amerika i Verdensalliansens historie. I hjemlandet Brasil, ble han valgt til den 14 presidenten i den brasilianske baptistføderasjonen. Han grunnla et teologisk seminar i Niteroi i Brasil i 1984, og fikk på beina et nasjonalt prosjekt for å trykke og distribuere 25 millioner bibler i hjemlandet!

Fanini grunnla og var også vert for et ukentlig evangelisk program på TV, samt et barnhjem for foreldreløse barn, et dagsenter, 19 medisinske klinikker og skaffet til veie flere ambullanser som spesielt skulle hjelpe gravide med lave inntekter. Han startet også et bakeri for fattige barn.

Fanini var også pastor for tre baptistmenigheter i de 53 årene han var i tjeneste. En av disse menighetene vokste fra 740 til 7000 medlemmer fra 1964-2005. Det året grunnla han en helt ny menighet som han var pastor for frem til sin død. Denne menigheten hadde omtrent 600 medlemmer.

En ivrig forbeder og arbeider i Guds rike har gått hjem til Herren

Shetland har mistet en trofast forbeder. Denne helgen fikk jeg vite at Sandra Watt (54) døde etter en tids sykdom 1. juli. Jeg traff Sandra i forbindelse med "Fire from the North" konferansen i 2005, hvor jeg var en av talerne, og hun gjorde et sterkt inntrykk på meg. I bønnebrevet fra den nasjonale bønnebevegelsen på Shetland skriver de at "hele kirken" opplever sorg ved Sandra Watt's død. Det er ikke vanskelig å forstå, for Sandra satte djupe spor etter seg på Shetland og var elsket i alle sammenhenger. Ikke minst var hun en ivrig forbeder for alt Guds verk på Shetland.

Hun var et aktivt medlem av Baptistmenigheten i Lerwick (bildet) hele sitt liv. Sandra, som var født i Lerwick, som er hovedstaden på Shetland, i en søskenflokk på åtte - Sandra var eldst - tok i mot Jesus som sin Frelser og Herre som ei ung jente. Siden den gang var hun aktivt med i baptistmenigheten, men også i felleskristent arbeid. Sin mann, George, traff hun da også på en felleskristen kafe som ble drevet i Lerwick etter gudstjenestetid og som samlet mye folk.

Ekteparet Watt var involvert i sommerleire for barn, drev et aktivt ungdomsarbeid og var ansvarlige for søndagsskolearbeidet. Den siste tiden Sandra levde drev de "Pepperklubben", et bibelstudieopplegg for ungdom i sitt hjem.

Sandra var virkelig hengitt til alle barn og unge. De lå på hennes hjerte. Og så var hun så glad i å synge. Først sang hun sammen med sine søstre, senere sammen med George og ulike grupper. Aktiv var hun også i Gideons arbeid, og i støtte til radiomisjon. Hun holdt god kontakt med misjonærer og var deres store støttepartner på Shetland. Ikke minst gjaldt dette Far East Broadcasting Associates på Kypros.

Sandra Watt levde virkelig i tråd med ordene fra 1.Kor 15,58:

"Derfor, mine elskede brødre, vær faste og urokkelige, alltid rike i Herrens gjerning, da dere vet at deres arbeid ikke er forgjeves i Herren."

Hva Baptistmenigheten i Lerwick angår så er det en menighet som ble grunnlagt før 1894, da kirkebygget som du ser på bildet ble bygget dette året. Menigheten bygger nå nytt menighetslokale for sin virksomhet. Det gamle kirkebygget skal omgjøres til leiligheter og drives av noe som kalles Hjartland Housing Associations. De norske navnene går igjen!

Skjellsordet "fariseer" -det nådeløse "nådefolket", del 4

Hillel og Shammai skolen hadde en sterk innflytelse på fariseismen. Rabbi Hillel var Gamaliels bestefar, en ledende autoritet i det første århundres Sanhedrin og en leder apostelen Paulus hadde stor respekt for. Hillelskolen blomstret rundt 20 f.Kr. Hillel selv var av Davids ætt og hans innsikt og visdom påvirket såvel jødedommen som kristendommen.

Om Hillel finnes det mange historier som beskriver hans karakter, og som viser at han var en ydmyk mann og ekstremt tålmodig, og som strebet etter å skape fred. Han er på en måte rake motsetning til sin kollega Shammai, som er portrettert som en mann som var utålmodig og rask til å tenne!

Det finnes en berømt historie som illusterer dette: En hedning kom en dag til Shammai. Denne ønsket å omvende seg om Shammai kunne fortelle ham hele Loven mens han sto på et bein. Shammai avviste ham bryskt, så hedningen gikk til Hillel. Hillel sa: "Det du hater å gjøre, gjør ikke det mot din neste, dette er hele loven, resten er bare kommentarer. Gå nå og praktiser!" Hillel er blitt en modelfigur for jødene siden. Jesus lærte det samme: "Derfor, alt dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, gjør det også mot dem! For dette er loven og profetene." (Matt 7,12)

Det finnes en rekke hendelser som er beskrevet i Talmud som viser sammenstøtene mellom disse to lederne i deres forståelse av Torahn. Brad Young, hvis bok jeg tidligere har sitert i denne artikkelserien, skriver at "Hillel's holdning var mer akseptabel for Gud. Hans tålmodighet og milde temperament er legendarisk i den talmudiske litteraturen." Shammai er kjent for sin nøye tolkning av Skriften og sto for det tydeligste skille mellom jøder og hedninger.

Det er viktig å forstå disse kontrastene mellom de ulike skolene innfor fariseismen, om vi skal forstå noen av de kraftige reaksjonene Jesus kommer med overfor fariseismen. Det er tydelig at Jesus hadde preferanser i forhold til Hillel fremfor Shammai.

I neste og siste artikkel i denne serien skal vi se på hva det vil si å "sitte på Mose stol".

(fortsettes)

Feiret gudstjeneste sammen med vennene i Sula frikirke

Vi befinner oss for tiden på vestlandet, nærmere bestemt i Gjerdsetbygda (bildet). Er det ikke vakkert her? Ikke ulikt Sveits. Dessverre er ikke været det beste, men når regnet drar åpner det mest utrolig vakre landskap seg for dine øyne! Her er høye fjell, vakre daler og en perle av et lite vann. Vi bor hos svigermor, på vår faste høsttur til henne. Her er det godt å være, men i morgen setter vi kursen hjemover til oppgaver som venter oss der. Blant annet et styremøte i den lokale Israelsforeningen jeg er leder for.

Søndag talte jeg i Sula Frikirke. På grunn av byggearbeidet på kirken så var møtet flyttet til Langevåg bedehus. Det var så hyggelig å se frikirkevennene fra Ålesunds området igjen. Jeg synes jeg har fått et forhold til denne menigheten etter å ha besøkt den noen ganger. Mange var møtt frem til gudstjenesten, hvor et lovsangsteam virkelig førte oss inn i Guds nærvær og gjorde det veldig åpent å forkynne Guds ord. Jeg talte om "En tro verd å dø for". Etterpå feiret vi nattverd. Det var en sterk og god opplevelse. Det er tydelig at Gud har noe på gang i Sula frikirke! Det skal bli spennende å følge med på hva som skjer fremover.

Kambodsjanere blir frelst på sommerleire

Det er oppløftende å lese om det Gud gjør i Kambodsja. Baptistene i dette kongedømmet, som grenser mot Thailand i vest, Laos i nord og Vietnam i øst, har dette året arrangert 13 ulike leire, og to til skal snart avholdes, oppe i høyfjellet med 750-1000 deltagere. Etter åtte leire kunne Mike Valdez, som står som hovedansvarlig, rapportere at 8.633 har deltatt, og av disse har 1.726 tatt imot Jesus som sin personlige Frelser og Herre. De vil nå bli fulgt opp. To av deltagerne har også gitt til kjenne at de gjerne vil studere på en bibelskole. Flere av de lokale baptistpastorene har deltatt på de ulike leirene.

Fra en av dem kan vi gjenfortelle følgende gripende historie:

Pastor Bontheoum har en svoger som han har forsøkt å vitne for de siste fire årene. Han var derimot svært avvisende til evangeliet. Hans kone ønsket å gå til gudstjenestene, men våget ikke, fordi hun var redd at mannen da ville banke henne opp. Det er blitt bedt mye for denne mannen. Så en dag dukket han opp på en av leirene. I forbindelse med et møte var det flere som la merke til at han lyttet intenst til det som ble sagt. Da invitasjonen ble gitt kom han gråtende frem for å ta imot Jesus som sin Frelser og Herre. Han dukket også opp på neste møte, og denne gangen bad han om å bli døpt. Før han ble døpt tok han av seg en amulett han alltid bar rundt håndleddet. Da han kom hjem gikk han resolutt inn i huset og rev i stykker avgudsalteret. Neste søndag kalte han hele familien sammen og tilbød dem skyss til menighetens gudstjeneste!

Bildet viser en av baptistkirkene i Kambodia.

Baptistenes 400 års jubileum også markert i Odessa

400 års jubileet for den første baptistmenigheten i Amsterdam er også blitt markert i Odessa, Ukraina. Det skjedde i forbindelse med gudstjenesten i Første Baptistkirken i Odessa (bildet) søndag 13. september. 17.-18. september ble det holdt et seminar om baptistiske prinsipper vedrørende samvittighetsfrihet, samt en historisk tilbakeblikk på de 400 årene som har gått.

17. september ble det så holdt en stor konsert i denne menigheten, mens man man lørdag 19. september satset på en sportsdag for barn- og ungdom. Dette var et utendørs arrangement og samlet svært mange mennekser.

Også søndag 20.september ble 400 års jubileet markert. Det skjedde med et historisk tilbakeblikk på Første baptistmenighets egen historie. Samtlige arrangementer i jubileumsuken samlet mange tilhørere, også mennesker som ikke har hatt noen relasjon til denne menigheten. Gode kontakter er etablert og vil bli fulgt opp.

Skjellsordet "fariseer" -det nådeløse "nådefolket", del 3

I følge Jewish Encyclopedia dannet fariseerne en liga eller et brødrefellesskap som ble kalt "haburah". Her hadde kun de adgang som, i nærvær av tre medlemmer, forpliktet seg på en streng overholdelse av den levittiske renhet. Denne avgjørelsen innebar avvisning av det man kalte "Am-ha-Arez" eller de som ikke var så nøye med hvordan de levde. Det var denne strenge overholdelsen av den levittiske renhet som til slutt brakte fariseerne og menigheten inn i en konflikt etter Jesu himmelfart. De fikk et stort problem å hanskes med når det gjaldt innflytelsen fra hedninger som ble en del av den kristne forsamlingen, uten noen rituell omskjærelse.

Det å være fariseer innebar at man betalte tiende og også en hengivelse til de bibelske instruksjonene som det ble stilt krav til av en prest. Blant fariseerne hadde du de skriftlærde, som hadde gått i skole, men majoriteten av dem var dedikerte legfolk. De trodde på Guds inngripen i deres liv og i deres fellesskap.

Merk deg dette: Fariseerne lærte ikke, slik mange synes å tro, at en ble frelst ved å holde Torah'en. I stedet forholdt det seg slik at Torah'en måtte iaktas fordi det var den høyeste åpenbaring fra Gud. Motivieringen til å vise Guds kjærlighet gjennom lydighet synes å ha vært bakgrunnen for det apostelen Johannes skriver i 1.Joh 4,19:

"Vi elsker fordi han elsket oss først."

Fariseerne trodde også på den muntlige loven, en hengivelse til å gi videre det man selv hadde mottatt til neste generasjon.

Det var fariseerne som holdt Jødedommen sammen etter det andre Tempels ødeleggelse.

I neste artikkel skal vi se nærmere på to skoleretninger innen fariseismen: Hillel og Shammai.

(fortsettes)

Bildet viser en side av Talmud.

Kristne hoteleiere arrestert fordi muslimsk kvinne følte seg krenket av deres synspunkter

Ben og Sharon Vogelenzang (bildet), et kristent ektepar som driver hotellet Bounty House i nærten av Aintree veddeløpsbane, ble arrestert juli i år fordi de skal ha krenket en muslimsk kvinnelig gjest. Rettsaken mot de to er nå berammet til 8.-9. desember i Liverpool. Blir de kjent skyldig kan de bli dømt til å betale ca 50.000 norske kroner i bot og få en anmerkning i politiets registre som kriminelle.

Saken er som følger: I mars hadde hotellet en gjest som bodde på hotellet i fire uker i forbindelse med en behandling ved et lokalt sykehus. Den siste dagen kom gjesten, som var en muslimsk kvinne, inn i matsalen iført hijab. Hun utfordret ekteparet Vogelenzang til å snakke om deres kristne tro. En samtale fulgte, som blant annet handlet om Jesus var Guds Sønn eller bare en mindre profet innen Islam. I løpet av samtalen ble det snakket om Muhammed som en krigsherre og at den muslimske klesdrakten måtte være kvinnefiendtlig. Den muslimske kvinnen ble fornærmet av uttalelsene, og enda det var hun selv som innbød til samtalen og utfordret de to til å tilkjennegi sitt kristne syn, anmeldte hun dem for ærekrenkelser.

Ekteparet Vogelenzang avviser kvinnens anklager og sier de kun forsvarte sin egen tro. Fire måneder etter, i juli, dukket politiet opp og arresterte de to! De er anklaget for å ha krenket den muslimske kvinnen offentlig.

Hotelvirksomheten deres har vært skadelidende etter at det ble kjent at det var tatt ut tiltale mot de to. En av de faste kundene som har betydd mye for hotellets økonomi anbefaler ikke lenger sine klienter å kjøpe tjenester ved hotellet.

Dette er altså dagens England og er et av flere tegn på en gryende forfølgelse av kristne i Vest-Europa.

Baptistene i Israel kan feire 100 års jubileum i 2011

Det var gjennom forkynnelsen til den legendariske baptistpastoren George W. Truett (bildet), at en ung mann fra Safed, selve kronjuvelen fra fjellområdene rundt Galieasjøen i Israel fant Jesus som sin Frelser og Herre. I år vil det være ganske nøyaktig 100 år siden Shukri Musa dro fra Safed til USA. Han kom til Texas og etter kort tid fant han veien til First Baptist Church i Dallas. Her lyttet han til undervisningen til pastor Truett, ble frelst og døpt og tillagt denne menigheten.

Så - i 1911 beslutter baptistmenigheter i det sørlige Illinois å sende Shukri Musa tilbake til Israel som misjonær. Han er nå blitt ordinert pastor.

Tilbake i Safed ble mange sterkt berørt av vitnesbyrdet og forkynnelsen til Shukri Musa. En ung mann ved navn Louis Hanna ble overbevist om at Jesus var Frelseren, og han bad så om å bli døpt. Dåpen fant sted 10.mai 1911 i elven Wadi el Lemun (Sitrondalen).

Nå forbereder baptister i Israel 100 års jubileet i 2011 for den første dåp etter nytestamentlig praksis, det er dåp med full neddykkelse som en konsekvens av bekjennelsen av tro på Jesus, i Israel i moderne tid. Dåpshandlingen i Wadi el Lemun førte til opprettelsen av en baptistmenighet i Nasaret, som lever i beste velgående i dag. Baptistkirken i Nasaret ble grunnlagt i 1926 og sees på som "Modermenigheten" innen Sammenslutninger av baptistkirker i Israel. Krigen i 1948 førte til at mange baptister, de fleste av dem var arabere, ble flyktninger i nabolandene. Så snart krigen var over tok arbeidet seg opp igjen. I 1949 ble Nasaret Baptist School opprettet, som både er barnehage og skole for barn opp til 12 klasse. Denne skolen ansees i dag for å være en av de beste skolene i hele Israel.

Baptistsamfunnet i Israel teller i dag 3000 medlemmer og består av 20 menigheter i Galilea og det sentrale Israel. Av disse er 16 arabisktalende menigheter på steder som Nasaret, Haifa, Kana i Galilea, Shafamer, Kufur Yaseef, Toraan, Ramle, Akko, Rama og Eilaboun.

Selv har vi gode kontakter med en av de tre arabisktalende baptistmenighetene i Nasaret, og ser frem til å fordype vennskapet med denne menigheten i tiden fremover.

Skjellsordet "fariseer" -det nådeløse "nådefolket", del 2

I den forrige artikkelen så vi på hvordan ordet "fariseer" brukes nærmest som et skjellsord blant de som har annammet den "nye" nådeforkynnelsen. Det er for dem ensbetydende med å være en skikkelig sjølgod hykler. Dette er et misbruk av ordet. Som jeg skrev i forrige artikkel brukte Jesus sterke ord om fariseere, men kan umulig å brukt dette som alle fariseere. Vi skal i denne artikkelen se nærmere på jødedommen på Jesu tid og på den historiske bakgrunnen til fariseismen.

Det var fem jødiske partier som var aktive mens Jesus levde: Det var fariseerne, essernerne, saddukerne, selotene og så hadde vi de som fulgte Døperen Johannes. Essernerne er ikke omtalt i Det nye testamente. De så på seg selv som "Lysets barn" i motsetning til "mørkets barn". Deres medlemmer levde en form for kommunitetsliv, svært disiplinert og med en sterk forventning om at Gud kom til å gripe inn i historien og endre dens gang. De trodde at alt liv var forutbestemt, og de var av den oppfatning at ypperstepresten i Templet i Jerusalem var valgt på falskt grunnlag og avviste dermed hele det seremonielle liv ved Templet.

Man antar at saddukerne tok sitt navn fra ypperstepresten Sadok, som tjenestegjorde mens kong David levde. Deres medlemmer kom hovedsakelig fra den hellenistiske sositeten og var opptatt av å fremme en stabil livsførsel. De trodde at mennesker har en fullstendig fri vilje men de trodde ikke på noe liv etter døden. En annen side ved dem var at de kun anerkjente det Moses hadde skrevet, ikke den Den talte Loven, senere kalt Mishnah - ting som Gud hadde talt til Moses på Sinai men som ikke var skrevet ned av ham. Saddukeerne mente fariseerne hadde lagt altfor sterk vekt på tradisjonen, men dette til tross, de hadde likevel sterk innflytelse på Sanhedrin, som var lovrådet hvor de jødiske dommerne dømte i forhold til Loven.

Selotene var sterkt nasjonalistiske og bekjempet Israels fiender lidenskapelig. En av Jesu disipler var Simon, han fikk jo nettopp sitt tilnavn av denne grunn.

Så hadde vi fariseerne. Om deres opprinnelse strides de lærde. Enkelte vil ha det til at man kan spore deres historie tilbake til Esras tid, omkring 450 f.Kr. En jødisk kilde, "Josvas visdom", er et historisk dokument som refererer til fariseerne omkring år 250 f.Kr. Andre vil ha det til at fariseerne oppstod som gruppe etter Makkabeeropprøret i 167 f.Kr. I følge dem skal fariseerne ha sprunget ut av en gruppe som ble kalt Hasideerne, som man vet eksisterte før Makkabeeropprøret. Disse ble kalt "de trofaste", i det de beskyttet jødisk liv fra den sekulære greske kulturen. Interessant nok kan det være dette som er den egentlige bakgrunnen for fariseernes respons vedrørende hedningene i menigheten.

I forbindelse med Makkabeeropprøret, sto disse Hasideerne i opposisjon til sine jødiske ledere som misbrukte Torahen (Mosebøkene), på mange ulike måter. På grunn av deres djupe lidenskap for levittisk renhet, brøt de ut fra sitt eget folk og utviklet seg til egne grupper, som essenerne var en del av. Enkelte tror at fariseerne fremsto fra dissse gruppene. De hadde en sterk innflytelse over en 100 års periode selv om de ikke søkte sterk politisk makt.

Når Jesus sto frem var det fariseerne som hadde den sterkeste innflytelsen i samfunnet. Historikeren Josefus skriver at at fariseerne hadde "sterk innflytelse blant byfolk, og alle bønner og alle hellige ritualer vedrørende guddommelig tilbedelse skjedde i følge deres utleggelse."

(fortsettes)

Skjellsordet "fariseer" - det nådeløse "nådesfolket", del 1

Det pågår en interessant debatt på et nettforum for tiden om forholdet mellom Loven og nåden. Slike samtaler kan være nyttige, men debatten forsimples av en tildels aggressiv oppførsel fra de som har annammet den såkalte "crazy-grace" læren. Blant deler av denne grupperingen sitter de sterke personkarakteristikkene løst, og man deler mer enn villig ut rødt kort til alle som mener noe annet enn dem. For å si det rett ut: Sjeldent har jeg møtt mer nådeløse mennesker enn enkelte av talsmennene- og kvinnene som representerer dette synet. Den som mener noe annet enn dem blir lett "en hykler", "fariseer", "religiøs", "judaist" (det siste ikke det samme som en judas, men ikke langt unna), - bare for å nevne noen av ordene som brukes. Denne hardheten og uforsonigheten mot andre kristne, er ikke ny for denne debatten for dette nettforumets vedkommende, det er noe flere har merket seg i ulike sammenhenger. Og det underlige er at flere av "nådefolket" tar Jesus til inntekt for sine sterke utbrudd mot andre. Det er spesielt Hans omtale av "fariseerne" som brukes som et eksempel.

Og det hersker vel ingen tvil om at Jesus var skarp i sin uttalelse om fariseerne. Det finnes det mange eksempler på i evangeliene. Men er det likevel slik at Jesu dom over dem gjaldt fariseerne som gruppe, og dermed rammet alle fariseere? Det ville vært ulikt Jesus. Hvem var disse fariseerne egentlig?

Ordet "fariseer" kommer fra det hebraiske ordet perushim og betyr "de som er atskilt" eller "satt til side", om du vil. Atskillelse (havdala) kommer fra betydningen av kadosh, som betyr hellighet. I 3.Mos 11,44a leser vi: "For jeg er Herren deres Gud, og dere skal være hellige, for jeg er hellig." I Esra 10,11 ser vi enda tydeligere hva det å være hellig innebar: "Skill dere fra de andre folk her i landet ..." Så fariseerne, som var et eget religiøst parti i Israel, henga seg til å være annerledes og med det i betydningen lydig mot Guds ord. De var på en måte et slags "vekkelsesfolk" i det de kalte jødene tilbake til en lydighet mot Jahve. De var nidkjære for Loven, og hvordan Loven skulle tolkes og tilegnes og leves ut. Vi må ikke glemme at de fikk stor betydning i ulike faser av Israels historie, når det gjaldt å ta vare på Guds ord. Hvor hadde vi vært i dag uten dem, egentlig, når det kommer til bevarelsen av Guds ord?

Kritiske til Jesus

Som jeg skrev er det ingen tvil om at fariseerne på Jesu var sterkt kritiske til Jesus. Deres kritikk var særdeles vokal. Og Jesus svarte dem da også nokså krasst. Et eksempel på dette er Matt 23,26: "Du blinde fariseer! Rens først begeret og fatet innvendig, så at også det utvendige blir rent!"

Men spørsmålet er: Gjaldt Jesu kritikk fariseerne som gruppe, eller snakket Han om enkeltpersoner? Om det var slik at kritikken gjaldt alle fariseere ville Han jo stigmatisere en hel gruppe mennesker og si at de alle sammen var like. Men det stemmer dårlig overens med det vi ser av Jesus i møte med andre mennesker. Jeg er kommet til den konklusjonen at Jesus kritiserer enkelte fariseere - og det kraftig - men altså ikke fariseerne som gruppe.

Teologen Brad H. Young, som har studert dette emnet inngående, skriver i boken "Meet the Rabbis: Rabbinic Thought and the teachings of Jesus" (Hendrickson Publishers 1997):

"Fariseerne kritiserte hykleri innen deres egne rekker. De ønsket genuin åndelig fornyelse. Kanskje ville det være mer ærlig om vi så på Jesu kritikk på samme måte. Han hadde håp om Hans kritikk ville forårsake en revitalisering av det åndelige liv i den fariseiske bevegelsen. Det faktum at han blinker ut fariseerne og kaller spesielt på dem for en frisk åndelig oppvekkelse av hellighet som flyter fra innsiden og ut, må innebære at Jesus holdt seg nært til fariseerne i lære og praksis. Sannheten er vel at alle religioner har en naturlig tendens til å forkynne en høy moral, samtidig som en del av tilhengerne ikke klarer å leve opp til teoriene. Med all kritikken fra kristne lærere og undervisere mot fariseerne så er det et absolutt berettighet spørsmål om kirkens ledere alltid lever ut i praksis i privatlivet det som de preker og gjør i det offentlige rom."

Det er vel ingen tvil om at Young har rett når han stiller spørsmålstegn ved vår egen tro og utøvelse av denne. Apostelen Jakob skriver om dette i Jak 4,8: "Hold dere nær til Gud, så skal han holde seg nær til dere. Gjør hendene rene, dere syndere, og rens hjertene, dere tvesinnede."

Det er sant at fariseerne blir beskrevet på lite flatterende måter. Som i Luk 18,11: "Fariseeren stod for seg selv og bad slik: Gud, jeg takker deg fordi jeg ikke er som andre mennesker: røvere, urettferdige, horkarer - eller som denne tolleren." Det er ingen mangel på stolthet hos denne mannen.

Men er dette det eneste bildet som tegnes av fariseerne i Det nye testamente? Nei, absolutt ikke. I Apostlenes gjerninger møter vi Gamaliel, som var en svært respektert fariseer og godt likt av alle. Det var han som reddet apostelen Peter og de andre apostlene fra å bli straffet, jfr Apgj 5. Saulus, som ble Paulus, var fariseer, ja sønn av fariseere (Apgj 23,6) og han beskriver fariseerne som "det strengeste parti av vår gudsdyrkelse" (Apgj 26,5) Det behøver slett ikke være noe negativt ved å være ivrig etter å søke Gud!

I neste artikkel skal vi se litt nærmere på Jødedommen på Jesu tid.

(fortsettes)

På bildet ser vi en gruppe hasidiske jøder fra før 2. verdenskrig.

Iran har kommet enda lenger enn tidligere antatt i utviklingen av atomvåpen

Offisielle myndighetspersoner i Iran har i dag fortalt The Associated Press at landet nå har nådd nivå 2 i sin anrikning av uran. Dette har til nå vært holdt hemmelig. Det er The Jerusalem Post som skriver dette i dagens nettutgave. Dette vil i aller høyeste grad øke frykten for at landet, som har erklært at de vil utslette staten Israel, har kommet enda lengere i arbeidet med å skaffe seg atomvåpen. Det har vært spekulert i at dette var tilfelle, men nå foreligger bevisene.

The New York Times skriver at president Barak Obama vil kreve av Iran at de åpner opp for at inspektører fra Det internasjonale atomenergibyrået får inspisere anleggene i Iran. Kravet vil bli fremsatt før åpningen av G-20 toppmøtet i Pittsburg, USA.

Om det har vært gode grunner for å be for Israel før er det blitt det enda mer!

Ahmadinejad en fare - ikke bare for jødene, men hele verden

Lederen for det etiske rådet til Sørstatsbaptistene, Richard Land, sier at Mahmoud Ahmadinejad har "potensialet i seg til å bli det 21 århundres Adolf Hitler". Richard Land mener Irans president nok en gang viste tegn til dette da han talte til FN's generalforsamling onsdag denne uken.

I sin tale til FN's generalforsamling gjentok han sine angrep på Israel, og sa blant annet at den jødiske staten er "skyldig i en inhuman politikk" og at "palestinerne er ofre for et folkemord" begått av israelerne. Denne gangen gjentok han ikke sin fornektelse av Holocaust, men han understreket at det ikke lenger "kunne tolereres at en liten minoritet skal dominere politikken, økonomien og kulturen til store deler av verden gjennom kompliserte nettverk, og etablere en ny form for slaveri og ødelegge ryktet til andre nasjoner, selv europeiske nasjoner." Ahmadinejad hevdet i sin tale at Israel har "rasistiske ambisjoner."

Ahmadinejads kritikk av Israel førte til at flere av FN-delegatene forlot salen, blant annet delegatene fra USA, Storbrittania, Frankrike, Tyskland og Australia. Delegatene fra Canada og Israel var ikke til stede i det hele tatt under Ahmadinejads tale. Jeg har ikke klart å få bekreftet om Norges delegater satt i salen eller forlot den, men med den rød-grønne regjeringens Israelsfiendtlige politikk har jeg igjen illusjoner om at de gikk i protest.

Vi skal holde øye med Mahmoud Ahmadinejad. Han er en svært farlig mann for alle jøder, ikke bare i Israel, men overalt. Han kan bli en meget farlig mann for hele verden. Får han det som han vil med sine kjernefysiske våpen kan en hel verden stå i brann. Ikke ulikt 1939.

Baptistene i Bryansk satser på evangelisering og misjon i samarbeide med Sørstatsbaptistene

Bezchitsa Baptistkirke i Bryansk i Russland (bildene) er et godt eksempel på hvordan man kan samarbeide over landegrensene. Historien til denne menigheten er en historie om troens seier i det tidligere Sovjetsamveldet. Området hvor denne menigheten befinner seg, var et av de områdene som var hardest rammet av kommunistenes forfølgelse mot de kristne. Baptistmenigheten Bezchitsa hørte med blant dem som ble kraftigst forfulgt og trakassert. Men nå er det historie. Menigheten har satset offensivt etter kommunismens fall, blant annet på barne- og ungdomsarbeide og en bevisst opplæring av nye ledere. Dessuten er den en menighet med fokus på misjon, og medlemmer herfra har plantet nye menigheter i områdene rundt Bryansk.

Samarbeidet over landegrensene har gitt menigheten et godt grunnlag for sitt ekspansive arbeid med evangelisering. Sørstatsbaptistene har vært hovedsamarbeidspartneren, og to baptistmenigheter i USA sender stadig team til Russland. De deltar blant annet på sommerleirene som arrangeres hvert år, og som når mange russiske ungdommer med evangeliet.

Menighetens kirkebygg er plassert på et av de travleste hjørnene i bybildet i Bryansk, noe som har gjort at svært mange av byens innbyggere vet hvor den befinner seg. Det gjør det lettere når de skal invitere folk til de mange konsertene og møtene som menigheten arrangerer. Menigheten er nemlig velsignet med flere dyktige kor.

Og skulle du som meg lure på hvor denne byen befinner seg må du finne Bryansk på kartet. Det er regionbyen med 500.000 innbyggere, selve området rundt har en befolkning på 1,5 millioner. Byen ligger 250 mil sørvest av Moskva og har en ærerik historie. Det forstår vi når vi hører at den kalles "Byen for partisanenes ære", et navn den fikk fordi den kjempet så iherdig mot nazistene under 2.verdenskrig.

De kristne i Bryansk ber om at byen skal få tilnavnet: "Byen til Guds ære!"

I dag er det nøyaktig 30 år siden jeg ble døpt

I dag er det på dagen nøyaktig 30 år siden jeg ble døpt. Det skjedde 25. september 1979 i Mjøsa. Jeg husker det som om det skulle ha vært i går. En av grunnene var at det var usedvanlig kaldt i lufta - det var allerede glatt på veiene tidlig om morgenen - og Mjøsa vartet ikke akkurat opp med sommertemperaturer. Jeg hadde kledd meg i en tykk islender, som tok av for "kulde"-sjokket da jeg ble senket ned i vannet. Men min dåp er ikke å regne for noe hva kulde angår. Da jeg besøkte Russland for noen år siden traff jeg Maria. Hun ble en kristen under Stalin-tiden. Maria ble døpt en januardag. De hugg hull i isen på et skogstjern og døpte henne der! Jeg ble døpt på Sveastranda, rett bak der jeg står på dette bildet, som er tatt for noen få dager siden i anledning jubileet!

Jeg kjempet med dåpsspørsmålet siden jeg ble frelst i 1972. I løpet av en uke hadde jeg lest meg igjennom Det Nye testamente. Så stor var gleden over å ha funnet Jesus. Og jeg så allerede da betydningen av dåp i vann. 21 år gammel bestemte jeg meg for å melde meg ut av Den norske kirke. Det var flere ting jeg ikke fant stemte med hva jeg så i Det nye testamentes skrifter. Ikke minst reagerte jeg på sammenblandingen mellom stat og kirke. Den nytestamentlige forsamlingen synes jeg også så ganske annerledes ut enn den statskirkeforsamlingen jeg tilhørte, og barnedåpen fikk jeg rett og slett ikke til å passe med noe av det jeg leste i Det nye testamente. Jeg var helt alene om min beslutning om å la meg døpe. På den tiden hadde jeg ingen kontakt med verken baptistene eller pinsevennene. Jeg hadde på egenhånd, gjennom lesningen av Det nye testamente, kommet frem til min overbevisning om at dåpen var en bekjennelseshandling som fulgte av at man hadde tatt imot Jesus som sin Frelser og Herre. Dåpen var å bli døpt til Jesu død og oppstandelse. I dåpen ble jeg også en del av menigheten. Slik så jeg det.

Problemet var at det ikke fantes noen som ville døpe meg. I det fellesskapet jeg var en del av fantes det ingen med mitt syn. Der var alle lutheranere. Jeg spurte lederen, men han turde ikke. Den gangen arbeidet han på en folkehøgskole drevet av Indremisjonen, og døpte han meg, ville han få problemer med skolens ledelse.

For meg var dette en prøvelsens stund. Det opplevdes vanskelig, rett og slett. Løsningen dukket opp fra England. På den tiden hadde vi jevnlig besøk fra Christine og John Noble, ledere for et husmenighetsfellesskap i Romford utenfor London. Da jeg spurte John om han kunne tenke seg å døpe meg takket han ja med det samme. Læreren ble med, og måtte "bekjenne" overfor rektor dagen etterpå! Heldigvis fikk han ikke noen problemer i etterkant. Selv døpte han seg ikke før mange år etterpå.

For meg har dåpen betydd mye også i etterkant. Det ble et avgjørende punkt i mitt liv, som jeg mang en gang har sett tilbake på med stor takknemlighet. Særlig i anfektelsens stund, da har det vært godt å se tilbake på det som skjedde 25. september i 1979, da mitt gamle liv ble senket ned i vannet, og hvor jeg så oppstod til et nytt liv sammen med Jesus.

De første kristne feiret ikke sin fødselsdag, men sin dåpsdag. Så viktig anså de den å være. I dag skal jeg feire min. Om fem dager skal jeg feire fødselsdagen.

Domkirken i Tromsø nekter Den himmelske mannen adgang - frykter det skader folkekirkeprofilen

Historien gjentar seg. For noen år siden ble den lutherske presten og jøden Richard Wurmbrand nektet å tale i Den norske kirkes menigheter. Nå skjer det samme med Den himmelske mannen, eller broder Yun. I følge et oppslag i avisen Dagen/Magazinet i dag er broder Yun nektet å preke i Tromsø domkirke. Og hør nå på begrunnelsen!

"Menighetsrådet frykter at det blir et vekkelsesmøte som kan skade folkekirkeprofilen"!!!!!!!

Men ikke kristne musikere, politikere, homofile er det stor åpenhet for. Bare ikke et møte med fokus på omvendelse, misjon og vekkelse. Tenk om noen skulle bli berørt av Jesus. Grøss og gru. Det ville jo ha vært en skandale.

Tenk at det ikke er plass for en mann, som mer enn mange andre, har betalt en høy pris i form av tortur og fengselstraff, en hengiven etterfølger av Jesus, i en kirke tilhørende Den norske kirke.

Dette sier i grunnen det meste om hvilken sørgelig tilstand statskirken befinner seg i.

Majoriteten av Sveriges bekjennende kristne sier nei til homo-"vigsler"

Evangeliska Frikyrkan (tidl. Örebromissionen, Fribaptistene og Helgelsesförbundet), hører med blant de kristne trossamfunnene i Sverige som sier klart og tydelig nei til å "vie" homofile. Evangeliska Frikyrkan har 49.079 medlemmer.

En undersøkelse offentliggjort i svenske Dagen viser at majoriteten av kristne trossamfunn i nabolandet vårt sier nei til homofile "vielser". Både Evangelisk luthersk mission (3.207 medlemmer), Evangeliska Fosterlandsstiftelsen (43.602 medlemmer), Frelsesarmeen (19.492 medlemmer), Pinsevennene (122.184 medlemmer), Den romersk-katolske kirke (86.785 medlemmer), Metodistkirken (6.875 medlemmer), Svenska Alliansmissionen (22.531 medlemmer), samtlige ortodokse menigheter (utgjør 56.000 medlemmer) sier altså nei.

Det svenske Baptistsamfunnet (28.170 medlemmer) og Svenska Missionskyrkan (118.397 medlemmer), tilsvarende Misjonsforbundet, utreder spørsmålet. Som kjent foreligger det planer å slå disse to kirkesamfunnene sammen til ett, sammen med Metodistene. Metodistene har allerede sagt nei til homo-"vigsler". Det knyttes derfor en viss spenning til hva de to andre kirkesamfunnene bestemmer seg for.

Det er all god grunn til å glede seg over den tydeligheten vi ser blant bekjennende svenske kristne.

www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=182259

Like før kristenforfølgelsen - kirken under jorden, del 2

Her følger andre del av Richard Wurmbrands undervisning. Jeg gjør oppmerksom på at dette heftet som her er oversatt til norsk er skrevet før kommunismens sammenbrudd i øst. Hadde Wurmbrand levd i dag hadde han nok satt fokus på vår tids største utfordring for oss kristne: forfølgelsen som kommer fra den muslimske verden.

Vår Herre Jesus sa til Ananias: "Gå til Saul fra Tarsus. Han skal være min undergrunnspastor, min undergrunnsmedarbeider." Det var i virkeligheten det Paulus var - pastor i en undergrunnskirke. Han fikk litt av en start. Jesus begynte med disse ordene: "Og jeg skal vise ham alt han må lide for mitt navns skyld."

Forberedelse til undergrunnsvirksomhet begynner med studer i "lidelsesologi" og "martyrologi". I boken "Arkipelag GuLag sier Solsjenistyn at politioffiserene i Sovjetunionen får undervisning i "arrestologi" - læren om hvordan man arresterer mennesker slik at ingen i nærheten merker det. La oss gjøre som kommunistene og lage et nytt ord: lidelsesologi.

La oss først ta for oss det åndelige grunnlag undergrunnskirken må bygge på. I et fritt land er det nok å tro og bli døpt for å bli opptatt i kirken. I undergrunnskirken er ikke dette nok for å få medlemskap. Du kan være både døpt og troende, men du blir ikke en del av undergrunnskirken før du lærer å lide. Du kan ha den sterkeste tro av verden, men dersom du ikke er forberedt på å lide kan du komme til å røpe hva som helst eller to-tre slag under et politiforhør. Forberedelse til lidelse er helt avgjørende for den som vil forberede seg til undergrunnsvirksomhet.

En kristen får ikke panikk om han blir satt i fengsel. For en troende er fengslet bare en ny plass å vitne om Jesus på. For en pastor er fengslet en ny menighet. Rett nok er det en menighet som ikke gir særlig inntekter, men den gir store arbeidsmulighetrer. Jeg sier litt om dette i boken "Prekener i enecelle". I andre bøker nevner jeg kjennskap til morsealfabetet noe som også er en viktig del av å forberedelsene til å arbeide i undergrunnskirken. Ved hjelp av det kan du forkynne evangeliet både til dem på høyre og venstre side. Fangene skiftes stadig ut. Mange kristne som har vært i fengsel, har hatt det privilegium å få føre mennesker til Jesus gjennom morse. Ofte er dette mennesker du aldri har sett. Mange år etter får du kanskje oppleve å møte igjen noen av dem du på denne måten har ledet til Jesus. Selv har jeg hatt mange menigheter i fengselsceller.

I menigheter i den frie verden ringes det med klokkene søndag morgen. De som har lyst kommer til kirken, de som ikke har lyst, blir hjemme. Den som misliker prekenen, holder seg borte neste søndag. Ikke i noe tilfelle kommer de hvis det regner. Men hvor fengslet er menigheten, da har du menighetsmedlemmene samlet hele tiden. Kirkegjengerne i den frie verden ser kanskje på klokken og tenker: 'Han har talt i over en halv time - blir han aldri ferdig?' Når du blir arrestert, blir klokken tatt fra deg. Du har derfor menighetslemmene der hele uken, og kan tale til dem fra morgen til kveld. De har ikke noe valg. Verken i den rumenske eller den russiske kirken har det noengang i historien vært så mange omvendelser i fengslene. Vær derfor ikke redd for å komme i fengsel. Bare se det som en mulighet til å utføre et nytt gudgitt-oppdrag. Jeg husker min kones siste ord, da jeg omfavnet henne før jeg ble arrestert og ført bort av politiet: 'Richard, husk at det står skrevet: Dere skal føres fram for landshøvdinger og konger for min skyld, og stå som vitner for dem og folkeslagene.' Dette er noe som alle kan godta. Men samtidig hører de om den fryktelige torturen som kommunistene utsetter fangene for.

Hva skal vi gjøre med dette? Vil vi være i stand til å holde ut når vi blir torturert? Holder jeg ikke ut, er jeg kanskje med på å sende femti-seksti mennesker jeg kjenner i fengsel. Det er nemlig dette kommunistene ønsker - at jeg skal forråde dem jeg står sammen med. Og nettopp derfor er det så stort behov for å forberede seg på lidelse. Denne forberedelsen må begynnne nå. Det er for vanskelig å forberede seg når kommunistene har satt deg i fengsel. Jeg husker et tilfelle fra Romania, der en pastor hadde syndet med en kvinne. Pastorene overveide denne saken - mannen hadde allerede vært pastor i 20 år. Noen sa: 'Omstendighetene var slik at han ikke kunne stå imot fristelsen. Hans store synd var uikke det han gjorde den kvelden, men at han ikke sa til seg selv for 20 år siden: I løpet av mitt liv som pastor vil mange ting skje med meg. Blant annet vil jeg bli fristet på det seksuelle område. Jeg vil ikke gi etter da.' Vi må ta avgjørelsen 20 år på forhånd og forberede oss mentalt på alle eventualiteter. Vi må være forberedt når lidelsen kommer.

(fortsettes)

Tidligere alkoholisert slosskjempe ble evangelist i Udmurtia i Russland

La meg få presentere Vasilij Zagrebin (bildet) for deg. Han er 40 år gammel og evangelist i Udmurtia, en av Russlands mange republikker. Han går eller sykler fra landsby til landsby for å vitne om Jesus. Udmurtia som ligger ved Uralfjellene 1325 km øst for Moskva, var en viktig del av det militær-industrielle sovjetkomplekset og stengt for utlendinger. Det er det ikke lenger. Klimaet er hardt, med store temperatur svingninger.

Vasilij Zagrebin var en beryktet og alkoholisert slosskjempe før han møtte Jesus. Alkoholproblemet hans kostet ham kona, jobben og helsa. Han var i alles øyne et håpløst tilfelle, men ikke for Jesus! Født inn i en udmurt-familie, ble han og hans fem brødre og søstre døpt inn i Den russisk ortodokse kirken, men for dem betydde ikke det mye. De trodde ikke på Gud, men på skogsånder og demoner. Bare sju år gammel begynte Vasilij å drikke. Det skjedde mens han gikk på folkeskolen. Og det ble bare verre og verre. Stadige slosskamper etterlot et mer eller mindre ødelagt ansikt. I tillegg til de sjelelige skadene.

Etter en nær-døden opplevelse fikk Vasilij høre evangeliet for første gang. Det skjedde når en gruppe baptister besøkte landsbyen hvor han bodde for første gang. Han begynte å gå på møtene baptistene arrangerte. Han kom gjerne om natten, da han skammet seg over det vansirede ansiktet. Etter en stund hvor han stilte mange spørsmål, og argumenterte mot den lille gruppen med baptister i landsbyen, skjedde det en radikal endring med Vasilij. Han fikk møte Jesus. Med ett var alkoholsuget borte, han sluttet å banne. "Jeg trengte ikke å bruke de ordene lenger," forteller han.

Det gikk ikke lenge før han begynte å vitne. Å vitne om Jesus falt helt naturlig for ham. Han måtte fortelle om hva som hadde skjedd med ham. I baptistmenigheten lærte han mer om personlig evangelisering, og han begynte å gå fra dør til dør.

En baptistpastor hjalp han med penger til en ansiktsoperajon, slik at han turde å vise seg ute blant folk og slik at folk ikke skulle bli skremt av det svært vansirede ansiktet. Sørstatsbaptistene i USA har hjulpet ham med sykkel. Egentlig tilbød de ham en bil, men hva skal han med den, når han kan sykle? Dessuten den ville bli altfor dyr å holde vedlike og kjøre. Men det var også et annet argument for å takke nei til et sjenerøse tilbudet. Landsbyboerne ville ikke ha lyttet til hans enkle evangeliebudskap, om han kom kjørende i en flott bil som ingen av dem ville hatt råd til å kjøpe seg.

Det hender dørene slås igjen når han banker på, men Vasilij gir ikke opp. Gud har kalt ham til å gjøre en gjerning som evangelist, og fordi han har så mye å takke Jesus for banker han på neste dør. Et sted finnes det et menneske som er åpen for å ta imot Jesus. Da vet Vasilij hvordan han skal lede ham til Jesus.

En lønn i hagen

I dag plantet min sønn og jeg en lønn i hagen vår. Lønntreet er en gave fra en for meg ukjent baptist nord i Romania. Han bor i ytterst fattige kår. Men han ville dele gleden over et tre med meg. Tenk det! En god venn av meg, som nylig var på reise i Romania, tok det med hjem til Norge. Og nå står det lille treet plantet utenfor huset vårt. Det skal visstnok kunne bli 25 meter høyt, men ikke i min levetid! :D

Jeg er så glad i trær. Det har sikkert sammenheng med at jeg er vokst opp med skogen som nærmeste nabo. Som liten kunne jeg bare krabbe ut av vinduet på rommet mitt, og løpe rett ut i skogen hvor det store eventyret fantes. Bartrær og løvtrær - begge har sin sjarm. Å høre vinden suse i dem, eller rasle i bladene, enten det skjer i fønvind eller i storm - det er herlig.

Vatikanet må ha kjent til biskop Williamsons jødehat før de fjernet bannlysningen av SSPX

Kveldens svenske dokumentar om den skandaliserte biskop Richard Williamson og prestefellesskapet SSPX, ble en særdeles pinlig affære for alle berørte parter, også for Vatikanet og Romerkirken. Dokumentaren viste ikke bare at Vatikanet kjente til biskop Williamsons fornektelse av Holocaust før de fjernet bannlysningen av SSPX. Dette er nå også dokumentert av svensk TV1. Den viste også at biskop Williamson er nær venn av historikeren David Irwing (begge sees på bildet), selve premissleverandøren for Holocaust fornekterne.

Det var forstemmende å se hvordan Vatikanets pressetalsmann og den øverste lederen for SSPX forsøkte å vri seg unna konkrete spørsmål, og sågar nekte å svare på dem. Saken er fra første stund blitt katastrofalt dårlig behandlet av Vatikanets skolerte pressefolk. At pavens nærmeste mann i forhandlingene med SSPX, Castrillon Hoyos, med nærmest 100 prosent sikkerhet kjente til biskop Williams uttilslørte jødehat og hans uttalelser til svensk TV, og så fornekter dette, viser hva enkelte er villige til å gjøre for å få disse brune elementene inn i folden. Det kan bare skje ved at det faktisk er større oppslutning om SSPX i Romerkirken enn enkelte vil ha det til, og at flere av de som er medlemmer der deler biskop Williamsons jødehat.

Spørsmålet er nå av Romerkirken gjør når avsløringen er et faktum. I kveldens dokumentar var det ingen av de impliserte partene som ville uttale seg. Det var sterkt å se en 80 år gammel jødisk kvinne, som var nabo til biskop Williamson i Brasil, som tilbød seg å møte ham. Hun hadde selv sittet i tysk konsentrasjonsleir og sett nazistene gasse jødene i hjel. Biskopen ville ikke møte henne. Han var nok redd for sannheten.

Se ellers:
www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=182201

Problemer med bloggen

Et par av bloggens lesere har gitt beskjed om at de har problemer med både å laste ned bloggen min, og deler av den er også borte. Det dreier seg om både linkoversikten, profilopplysninger og arkivet. Jeg aner ikke hva som er årsaken, men det er de som benytter Google Crome og Internet explorer som skal ha disse problemene.

Jeg anbefaler derfor å laste ned nettleseren Firefox som er gratis. Det skal ikke være noen problemer med denne.

Problemene dukket visstnok opp i går kveld. Om noen har en forklaring, eller en løsning på dette, er jeg svært takknemlig for tips. Jeg har ikke mye peiling på data, så jeg trenger bistand.

VIKTIG OPPDATERING. KRISTEN KOPTER HALSHUGGET I EGYPT.

http://www.martyrkirkensvenner.blogspot.com

Nytt TV program på svensk TV1 i kveld om avsløringen rundt jødehatet i SSPX

Svensk TV1 setter på nytt søkelyset på biskop Richard Williamson (bildet) som ble verdenskjent for sine uttalelser om Holocaust, hvor han fornekter jødeutryddelsene. Programmet som sendes kl.20.00 i kveld stiller spørsmålstegn ved hvor mye Vatikanet kjente til biskop Williamsons famøse uttalelser. I kjølvannet av avsløringene rundt biskop Williamson, kom det også frem at flere innen brødrefellesskapet SSPX, som står for St.Pius X prestebrødreskap, var preget av sterk antisemitisme. Dette kom blant annet til uttrykk på brødreskapets nettside, og har vært omtalt her på bloggen i en egen artikkel.

Saken rundt biskop Richard Williamson har vært ytterst pinlig for Romerkirken, selv om biskopen ikke er anerkjent som rettelig biskop innen denne kirken. Den er pinlig fordi flere av Romerkirkens medlemmer er direkte involvert, og fordi Romerkirken har en stygg forhistorie hva antisemitisme angår. Det er derfor knyttet stor spenning til hva de svenske journalistene som har laget kveldens reportasje har kommet frem til.

Ennå har ikke biskop Williamson og SSPX fellesskapet tatt avstand fra uttalelsene om Holocaust. Flere opplysninger finner du her:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=181787

La oss be et menneske gjennom til frelse

Morris H. Chapman (bildet), president of the Southern Baptist Convention's Executive Committee, går nå ut med en oppfordring til alle kristne om å adoptere et menneske som man vil be for inntil vedkommende blir frelst. Dette som et ledd i arbeidet med å fullføre misjonsbefalingen.

Chapman oppfordrer menighetene til å arrangere egne gudstjenester hvor det settes fokus på behovet for å nå mennesker med evangeliet. I den forbindelse anbefaler han at det mot slutten av møtet gis et alterkall. Mennesker som da vil påta seg et bønneansvar for et menneske, for å be for vedkommende daglig inntil denne tar steget og blir en kristen, vil innvie seg for oppgaven innfor Gud. Dette vil gjøre bønneoppdraget mer forpliktende.

Selv om bønneoppgaven gis til alle menighetene knyttet til Sørstatsbaptistenes nettverk lar vi oppfordringen gå ut til alle skandinaviske menigheter - denne bloggen leses nemlig av mennesker fra alle de skandinaviske landene - om å gjøre det samme. Tenk om vi alle - i løpet av vårt liv - i det minste vant et menneske for Jesus!

Morris Chapman oppfordrer de som vil påta seg en slik bønneoppgave om å be om visdom fra Gud, slik at de kan få ideer om hvordan de kan vitne for den de ber for.

Det gjorde sterkt inntrykk på meg at nå avdøde John Wimber hadde 100 ufrelste på sin bønneliste. Med unntak av noen få ble samtlige frelst før Wimber døde. De andre ble frelst i forbindelse med begravelsen! Dermed ble samtlige på Wimbers forbønnliste frelst. Det nytter. Blir du med?

Like før kristenforfølgelsen - kirken under jorden, del 1

Noen år før sin bortgang i 2001 skrev den lutherske presten og jøden Richard Wurmbrand (bildet), selv forfulgt, torturert og ille plaget et lite hefte om den kommende kristenforfølgelsen. Heftet er mer aktuelt enn noensinne. For det er bare et tidsspørsmål før forfølgelse av kristne også kommer til Vest-Europa. Vi ser allerede tendensene. På grunn av heftets aktuelle innhold, gjengis det her i en serie på denne bloggen. Første del publiseres i dag. Deler av heftet bærer preg av å ha vært skrevet før jernteppets fall. Hadde Wurmbrand levd, hadde han også skrevet mer om de kristnes kår i de muslimske landene. Les dette under bønn!

Kirken må forberede seg på å gå under jorden - Nå! (Apgj 9,13 og v.15-16) Såvidt jeg vet, finnes det i hele verden ikke ett eneste teologisk seminar, en eneste bibelskole eller et eneste universitet som gir undervisning i hvordan en undergrunnskirke arbeider. Du får lære om sabelianismen og apolinarianismen, noe du har glemt fem minutter etter at du har avsluttet studiet. Sannsynligvis vil du aldri møte en sabelianer eller en apollinarier. Vi lærer om den koptiske kirke og om alle mulige små-sekter som vi neppe vil støte på. Men lite eller ingenting får vi gøre om undergrunnskirken, det kirkefellesskap som i dag omfatter en stor del av verdens kristne. Og mennesker som aldri tidligere hadde kunnet forestille seg noe slikt, kan en dag få oppleve at deres kirke er blitt en undergrunnskirke.

Begrepet undergrunnskirke er forholdsvis ukjent for de fleste. I virkeligheten har vi den kloss innpå oss, men vi er ikke forberedt på eller trenet til å bli en del av den.

I kommuniststyrte land er utallige troende blitt fengslet, og mange har mistet livet i konsentrasjonsleire. Det er ikke noe å være stolt av. Mye bedre ville det ha vært om vi var så godt trenet i undergrunnsarbeid at flere hadde overlevd.

Forbered deg på lidelse

Lidelse kommer man ikke utenom i undergrunnskirken, uansett hvilke forholdsregler som tas. Men lidelsene kan reduseres. Derfor er det viktig for enhver menighet å gjennomdrøfte dette temaet mens det ennå er tid.

Hva skjer i et land når kommunistene overtar? I noen land begynner terroren umiddelbart, slik som i Mosambik eller Kambodsja. Andre steder blir den religiøse frihet større enn noen gang før. Kommunistene kommer til makten uten å ha makten. De har ikke folket på sin side, og har nødvendigvis ikke rukket å organisere politiet og hæren enda. I Sovjet ga kommunistene straks stor frihet til protestantene - ene og alene for å kunne ødelegge de ortodokse. Da de ortodokse var utmanøvrert, kom turen til protestantene.

Den første perioden med frihet varer altså ikke så lenge. I løpet av denne tiden infiltrerer kommunistene kirkene, og setter sine folk i ledende stillinger. De finner ut hvilke svakheter pastorene har. Noen av disse er kanskje ærgjerrige, andre er glad i penger, og noen bærer kanskje på en skjult synd som en vakker dag kan bli brukt mot dem. De ledende kirkelige organer blir etter hvert bestatt med deres folk. Og så på et gitt tidspunkt, er den store forfølgelsen i gang. I Romania ble kirken slått ned på èn dag. Alle de katolske biskopene ble sent i fengsel sammen med utallige prester, munker og nonner. Deretter fulgte mange protestantiske pastorer fra alle kirkesamfunn. Mange døde i fengsel.

(fortsettes)

Rein Seehuus, Abba Eban og Profet Røsten

Observante lesere oppdaget nok at det ikke var Abba Eban som var avbildet sammen med Rein Seehuus i forbindelse med artikkelen: Nordmann forklarte Bibelens profetier for FN-delegater før Israel ble gjenfødt som nasjon. Artikkelen ble mandag 21.september.

Aida Seehuus Flaaten, datter av den legendariske pinsepredikanten, sendte meg et bilde av sin far sammen med Abba Eban i går og jeg velger å publisere det på denne måten. Både fordi bildet er av stor historisk verdi, men også fordi det pryder forsiden på bladet "Profet Røsten", som Rein Seehuus gav ut. Legg merke til at headeren på bladet har Davidstjernen og en syvarmet lysestake. Det er tydelig at Seehuus var langt forut for sin tid når det gjaldt synet på oppfyllelsen av de bibelske profetiene om jødenes tilbakekomst til Israels land.

Det er god grunn til å takke Gud for den tjenesten som Seehuus fikk være redskap for i FN. Om du ikke har lest intervjuet med Aida Seehuus Flaaten anbefaler jeg det på det sterkeste.

Tegn på en kommende kristenforfølgelse - kristen sykepleier nektes å bære kors

En kristen sykepleier fra England, 54 år gamle Shirley Chaplin, som i 30 år trofast og uten en eneste klage, har utført sin omsorgstjeneste overfor de pasientene hun er blitt betrodd, blir nå nektet å bære korset hun alltid har båret rundt nakken.

De ansvarlige ved "The Royal Devon and Exeter NHS Trust Hospital", hvor Shirley Chaplin arbeider, mener korset, som er et helt vanlig halssmykke, utgjør en "sikkerhetsrisiko"!

Nok en gang ser vi de gryende tegn på en kommende forfølgelse mot kristne i Europa. Sakte, men sikkert, skal alle tegn på kristen tro ryddes bort, da de kan være til anstøt i våre flerkulturelle samfunn. Jeg har tidligere på denne bloggen skrevet om at det bare er et tidsspørsmål før kristne i også i den vestlige delen av Europa vil bli forfulgt for sin tro. I Øst-Europa har det jo skjedd og skjer fortsatt mange steder.

Shirley Chaplin, som har nektet å etterkomme kravet om å ta av seg korset, er allerede blitt overflyttet til andre oppgaver ved sykehuset. Det er grunn til å understreke at det ikke er kommet noen klager fra pasientene på Shirley Chaplin

Se hva svenske Dagen skriver her:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=181752

Jonathan Goforth - Guds redskap i Kina, del 3

En serie med vekkelsesmøter ble arrangert i hjemmet til Rosalind og Jonathan Goforth i byen Anyang, nåværende Yinxu i Kina. Guds kraft manifesterte seg slik i møtene at mange av de som deltok skyndte seg tilbake til landsbyene de kom fra, og oppmuntret slektninger og venner til å komme og erfare Gud selv. Ved en anledning ble møtestedet fullpakket av folk, og selv en pavilijong som var skaffet tilveie for å huse flere folk kunne ikke gi plass til alle som kom.

Mange av de som kom opplevde en slik sterk gudsfrykt at de ikke hadde noe annet ønske enn å bekjenne sine synder og bli renset i Jesu blod. Som et resultat av dette, så var Goforth ute av stand til å gi videre noe budskap i det hele tatt. Besøkende, som hadde kommet fra de omkringliggende landsbyene for å delta på møtene, ble sterkt grepet av Guds Ånd lenge før de kom frem til stedet hvor møtene ble holdt. Mange steder så man mennesker knele ned på gatene eller i sine hjem, hvor de var i syndenød. De bekjente sine synder for å komme i et rett forhold til Jesus.

Mennesker som hadde talt ille om Goforth og satt ut rykter om ham - blant annet en misjonær - kom i slik syndenød at han måtte stå offentlig frem for å bekjenne sine synder og be om tilgivelse. Misjonærer kunne fortelle om skoleelever som var i sterk syndenød og bekjente sine synder offentlig. Men noen av disse misjonærene trodde bare ungdommene drev med ap. De kunne rett og slett ikke tro at Guds Ånd kunne få tak i ungdommene på en slik sterk måte. Gud måtte ta disse misjonærene fatt og overbevise dem om deres egen synd. De sto frem og bekjente sin stolthet.

(fortsettes)

Det kristne ekteskapet, del 1

Det kristne ekteskapet er under angrep fra mange ulike hold. I forbindelse med Gran-stevnet i fjor holdt min gode venn, Msgr, biskop elect, fader Roald Nikolai Flemestad (bildet), i Den nordisk katolske kirke, et foredrag om ekteskapet som burde glede alle bibeltro kristne. Her finnes en solid grunnvoll for alle som våger å stå for det Bibelen og Kirken alltid har lært om forholdet mellom mann og kvinne i den hellige ektestand. Her følger første del av fader Roald Nikolai Flemestads foredrag:

I det følgende vil vi tegne egenarten i det kristne ekteskapet, slik den kirkelige tradisjonen har begrunnet kristne ektepars samliv i forhold til ekteskapet som en almenmenneskelig skaperordning.

Innledningsvis vil vi skissere grunntrekkene ved ekteskapet i et kultursosiologisk lys for så å nevne de viktigste veiskillene i tenkningen omkring ekteskapet i løpet av de siste fem hundre års europeisk kulturhistorie. På denne bakgrunnen vil vi konkludere at ekteskap mellom døpte kristne ikke er noe på siden av deres trosliv, men deres samliv skal virkeliggjøres i kraft av nådegavene tro, håp og kjærlighet.

Hva er et ekteskap?

En kultursosiologisk - eller leksikalsk om man vil - definisjon av ekteskapet slik det har vært vanlig i den vesterlandske sivilisasjon lar fire perspektiver ligge til grunn:

1) Selve ordet ekteskap betyr det som er "skipa på aktene", etablert i følge dokumentene, dvs, det som er lovformelig. Likeledes betyr giftemål "avtale om gaver", dvs økonomiske transaksjoner. Ekteskapsinngåelsen er altså konstruert omkring en juridisk bindende kontrakt mellom de to - og deres familier - som avklarer formuesforhold og arverett.

2) Ekteskapet inngås ifølge skikk og sedvane som en offentlig tilkjennegivelse av at "de to" nå hører sammen. Forholdet bekreftes gjennom av foreldre eller andre vitner, f.eks forlovere.

3) Ekteskapsinngåelsen kan også gis en religiøs sanksjon, i kristen sammenheng f.eks velsignelse av brudekammeret, brudeparets altergang eller kirkelig vielse.

4) Endelig avgir "de to" i vår kultursammenheng gjerne løfter til hverandre som uttrykk for at foreningen skjer frivillig og at troskapsforpliktelsen er gjensidig.

(fortsettes)

Nordmann forklarte Bibelens profetier for FN-delegater før Israel ble gjenfødt som nasjon

LES DETTE INTERVJUET. DET ER NOE AV DET MEST INTERESSANTE JEG HAR LEST PÅ LENGE!

Journalist Torbjørn Greipsland i Kristelig Pressekontor har intervjuet Aida Seehuus Flaaten, datter til den markante pinsevennen, Rein Seehuus. Intervjuet er særdeles interessant fordi det viser hvordan Gud brukte Seehuus i en profetisk tjeneste i forbindelse med Israels gjenfødelse som egen nasjon i 1948:
Den norske pressemannen og forstanderen Rein Seehuus drog til New York i 1947 for å tale Israels sak blant delegatene i FN. Han gjorde det fordi han var sikker på det var Gud som ville det.

Tekst: Torbjørn Greipsland - Foto: KPK-Profetrøsten

Det var på et pinsemøte i Lillehammer i 1947 at Seehuus hørte et profetisk budskap. Det var en nyfrelst mann ved navn Åge Samuelsen, senere kjent landet over, som fikk budskapet i tunger. Rein Seehuus tolket det. Innholdet gikk ut på at en skulle dra til FN for å tale Israels sak.
Etter at Seehuus hadde tolket budskapet, følte han Gud sa til ham: - Dette budskapet er til deg!
Rein Seehuus, som fra han var ung hadde vært sterkt opptatt av profetiene i Bibelen, reiste.
Flyene var ikke så sikre den gang som nå, så før han drog, sa han dette: - Faller flyet ned, er jeg en falsk profet! Flyet falt ikke ned. Seehuus ble værende i New York i to år. Som redaktør for sitt blad "Profetrøsten" fikk han pressekort og adgang til FN-bygningen, og oppholdt seg der blant delegatene så mye som mulig. FN- administrasjonen hjalp ham også med å skaffe seg en leilighet.

Det er hans datter Aida Seehuus Flaaten som kommer med disse opplysningene. Hun har den siste tiden sett gjennom notater som faren skrev. Rein Seehuus visste hva hans oppdrag var, og la fram for delegatene Bibelens profetier om at jødene skulle komme tilbake til deres hjemland.
- En gang fikk han til og med tale fra talerstolen uten at jeg er helt sikker på hva slags møte det var. Etterpå takket en kinesisk diplomat ham dypt for det meget gode innlegget, forteller Aida Seehuus Flaaten.

Samtalte med Trygve Lie
Seehuus snakket med flere av de ledende statsmenn, og selvsagt også generalsekretær Trygve Lie. Lie skal ha sagt at det var først etter at han og delegasjonen hadde snakket med Seehuus, at de bestemte seg for å stemme for at jødene skulle få et nasjonalhjem i sitt gamle hjemland.
For sin innsats for jødenes sak, fikk Seehuus et godt forhold til blant andre diplomaten Abba Eban, senere utenriksminister i Israel. Seehuus oppholdt seg i New York både i 1948 og i 1949. For en ny avgjørelse skulle tas, nemlig om Israel skulle bli opptatt som medlem i FN etter at staten var proklamert 14. mai 1948.

Predikanter lo
- En gang kom to norske predikanter på besøk til FN-bygningen. Seehuus fikk i oppdrag å vise dem rundt. Da de stod ved flaggstengene, slo Seehuus armene rundt flaggstang nr 59, den mellom det irakske og det libanesiske flagget. Den stod tom.
- Her skal det israelske flagget komme til å henge, sa Seehuus. Men de to bare lo av ham. Men han fikk rett.

I 1949 ble Israel opptatt som medlem i FN. På et hotell arrangerte israelerne stor fest, strengt bevoktet. Blant de som var der, var norske Rein Seehuus. Flere jøder utrykte sin glede over at FN hadde vært jordmor for den nye staten Israel.
- Min far opplevde Guds kall til å stå opp for Israel. Jeg har den tro at hele landet vårt har et kall til å stå opp for Israel, sier Aida Seehuus Flaaten.

Begivenhetsrike dager for Israel
I en hilsen til Den amerikanske Zionistorganisasjons årsmøte i Pittsburgh erklærte USAs president Truman at ett av de stolteste øyeblikk i hans liv var kl 6.12 om ettermiddagen den 14. mai 1948 da han avga erklæringen om at USA hadde anerkjent Israel.
Det skriver redaktør Rein Seehuus i bladet han utgav, Profetrøsten, like etter.
Seehuus forteller også at han den 9. mai 1949 deltok i De forente nasjoners spesielle Palestina-komité. Israels spesielle representant i FN - major Abba Eban var innbudt til å besvare forskjellige spørsmål. Han holdt en tale på to og en halv time. Han sa blant annet : " Israels profeter har talt til vårt folk og sagt at dagen skal komme når en nasjon ikke lenger skal løfte sverd i mot en annen nasjon, og når man ikke mer skal lære å føre krig." Han tilkjennega at Israel tror på oppfyllelsen av Bibelens profetier, og at Israel vil leve i fred med alle folk like fra sine naboland til jordens ender.

Seehuus forteller videre at da Kinas representant dr. Tsiang talte midt inne i sirkelen av det runde bord - hvor hans delegasjon med flere var plassert - sa han blant annet : " Kina vil stemme for Israels opptagelse i FN. Som Israels ærverdige representant har sagt, opplever vi endog oppfyllelsen av visse profetier som Israels profeter gav i eldgamle dager - og jeg synes dette er en verdig oppgave for De Forente Nasjoner ." Da møtet var hevet fikk Seehuus snakke med Kinas representant og Abba Eban, og han la ut skriftene for dem. Da de skiltes, sa Eban: "Du vet vi har profetene og vi er et profetisk folk!”

Ønsker staten Israel velkommen
Videre forteller Seehuus at den 9. mai 1949, ett bibelsk profetår etter Israels selvstendighetserklæring midtnatt til 15. mai 1948, fikk de oppleve ettermiddagsmøtet i FNs spesielle Palestina-komité. Norges egen ambassadør Arne Sunde var første taler. Han redegjorde klart og tydelig i saken - og talte med stor myndighet både ved sin visdom og som medlem i sikkerhetsrådet. Ambassadør Sunde med hele den norske delegasjoner har en høy prestisje i FN. Han sa blant annet: "Min regjering ønsket opprettelsen av staten Israel velkommen. Regjeringen har også gitt Israel "de facto" anerkjennelse og er også "prinsipielt" stemt for Israels opptagelse i FN."
Jordmor for Israel
Samme kveld var det et stort møte i Waldorf Astoria Hotell i New York. "I dag er det fred i Palestina.", sa generalsekretær Trygve Lie og uttrykte håp om at landet ville få adgang til De forente nasjoner . Som Ralph Bunche sa i går: - De Forente Nasjoner er den nye nasjons jordmor, og jeg har aldri hørt om en jordmor som har lagt barnet etter seg på dørterskelen. Videre skriver Seehuus at den 4. mai ble Israels frihetsdag feiret over hele New York City.
- Kl. 4 i går trengte jeg meg gjennom et folkehav på 150 000 i Madison Square Park. Takket være mitt FN- pressekort slapp jeg gjennom alle sperringer og havnet ansikt til ansikt med Israels høye representanter og brennende talere.
- Israel har gjenreist Israel nasjonalt, og Israel forsvarte Israel. Ved Guds hjelp skal vi fortsette vårt eget nasjonale liv i vårt profetiske håp om at dagen skal komme når freden skal råde mellom nasjoner, sa Israels president Weizmann, som sammen med sin frue og sønn Benjamin ble hilst med endeløse ovasjoner idet titusenvis av David-bannere og amerikanske flagg ble svunget over folkehavet. Hatikva - Israels nasjonalsang "Håpet " - runget som mange vannes lyd. Solen strålte over de tettfylte gatene mellom skyskraperne.

Bildet viser Rein Seehuus (til høyre) sammen med Abba Eban. (Foto: Profetrøsten/KPK)