Moskva prioriterer restaurering av gamle kirkebygg

Moskvas bymyndigheter har satt av 80 millioner rubler, som skal brukes på restaureringen av 11 ortodokse kirker, to små klostre, en moske og en baptistkirke.

Dette er et godt tegn på at religionsfriheten fungererer i byen, og at myndighetene verdsetter bygninger av religiøs- og historisk verdi.

Kirkebygget til "Den reformerte kirken" (bildet), som er et av kirkebygget tilhørende Evangeliske kristne/Baptistene i Moskva, får 4,2 millioner rubler som kan brukes på oppussingen av dette gamle ærværdige møtelokalet.

Internasjonalt nettverk av fribaptister en realitet

Så er Independent Baptist Friends International en realitet. Som jeg har skrevet på bloggen ved en tidligere anledning ble det sendt ut en invitasjon til et møte i Temple Baptist Church i Knoxville i Tennessee. Nå er dette møtet blitt holdt, med en stor representasjon fra fribaptister fra USA og store deler av verden. Møtet ble holdt 11.-16. april.

Independent Baptist Friends International er ikke en ny organisasjon, men et nettverk av fribaptister, hvor hovedhensikten er å oppmuntre til evangelisering og menighetsplanting verden over. Det inviteres heretter til en årlig samling for inspirasjon og bygging av vennskap med mennesker med samme bibel- og menighetssyn. Nettverket er også i ferd med å bygge opp en database med oversikt over frie baptistmenigheter med et konservativt bibelsyn, slik at det skal bli lettere for mennesker som er på reise eller skal flytte til et sted å komme i kontakt med likesinnede.

Det vil være Temple Baptist Church i Knoxville som vil være vertskap for det årlige møtet.

Søkelys på den nye "hebraiske" bevegelsen, del 3

Det er tydelig at ledelsen for Messianska Föreningen Shalom setter veldig lite pris på, at noen setter søkelys på deres virksomhet. Talsmannen for foreningen, Stig-Åke Gerdvall, skriver følgende i en epost:

"Shalom! Du får publicera vad du vill. Jag tänker inte kommentera det. Jag har inte läst det, men förmodar att det inte innehåller någon sanning. Var välsignad! SÅ."

Jeg gjør i denne sammenhengen oppmerksom på at denne artikkelserien er bygget på hva Messianska Föreningen Shalom selv skriver på sitt nettsted, og hva deres leder, Stefan Ketriel Blad, og talsmannen for foreningen, SÅ Gerdvall har publisert på flere nettsteder.

Som jeg skrev i forrige artikkel avviser Messianska Föreningen Shalom kategorisk treenighetslæren. De har utgitt et eget hefte om dette, som tar et kraftig oppgjør med kirkens tradisjonelle syn på treenigheten. Jeg annonserte også at jeg ville se nærmere på hva som ligger i begrepet treenigheten.

Nå forekommer ikke begrepet Treenigheten i Bibelen, men du skal ikke lese mye i Bibelen før du stifter bekjentskap med den treenige Gud. Gud gir i Den Hellige Skrift seg til kjenne som Fader, Sønn og Helligånd. Allerede på Bibelens første blader møter vi Guds treenighet: "Så sa Gud: La Oss gjøre mennesker i Vårt bilde, etter Vår lignelse..." (1.Mos 1,26) Dette ordet er viktig fordi det sier noe om det viktigste innholdet i læren om treenigheten: i sitt innerste vesen er Gud det vi kan kalle koinonia, d.e samfunn eller fellesskap. Et samfunn eller fellesskap forutsetter at det finnes flere. Og vi skal ikke lete lenge i historien om vår Frelser og Herre, Jesus Kristus, før vi finner dette samspillet mellom Gud Fader, Sønnen og Den Hellige Ånd. Et sted hvor dette kommer tydelig frem er ved Jesu dåp. Der finner vi både Sønnen, Faderen og Ånden:

"Da Jesus var blitt døpt, kom Han straks opp av vannet. Og se, Himmelen åpnet seg for Ham og han så Guds Ånd fare ned som en due og komme over Ham. Og se, fra Himmelen lød en røst som sa: Dette er Min Sønn, Den Elskede, i Ham har Jeg velbehag." (Joh 3,16-17)

Vi finner det samme i Jesu avskjedstale, hvor Jesus sier: "Og jeg vil be Faderen, og han skal gi dere en annen talsmann, for at han skal være hos dere for evig." (Joh 14,16) Her ser vi at det er Sønnen som ber Faderen, og det er Faderen som sender Ånden.

Problemet som oppstår når vi snakker om Treenigheten er at vi tenker matematisk. Tallet tre i Treenigheten er ikke et antall. Vi snakker ikke om addisjon. Det forholder seg slik: Faderen er i Sønnen, og Sønnen i Faderen og Ånden beveger seg sammen med Faderen og Sønnen. Dette kan ikke forklares ved hjelp av ord. Dette er en del av det mysterium som heter Gud.

Som kristne lovsynger og tilber vi Den eneste Gud som er fellesskapet av Fadern, Sønnen og Den Hellige Ånd. Om ikke Sønnen og Ånden var Gud, av samme vesen som Faderen, ville man kunne beskylde oss for avgudsdyrkelse. Men slik er det ikke. I den athanasianske trosbekjennelsen heter det:

"For én person er Faderens, en annen Sønnens, en annen Den Hellige Ånds. Men Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds guddom er én, herligheten er like stor, majesteten like evig. Slik som Faderen er, slik er Sønnen, slik er også Den Hellige Ånd."

Dette er sann kristen tro. Men dette avviser altså Messianska Föreningen Shalom. De mener Treenighetslæren er ubibelsk, at den er en villfarelse, nedarvet fra kirkefedrene. For å få "bevise" dette vrir og vender de på sentrale bibelsteder, og når de ikke får til dette, undskylder de det med at de oversettelsene vi har er feil.

Vi skal i neste artikkel se nærmere på hvilke bud Stefan Ketriel Blad har valgt ut som han mener vi må følge.

(fortsettes)

Å holde fast ved et kall når det stormer rundt deg

Av og til trenger man en knagg å henge ting på.

I natt hadde jeg en underlig drøm. Jeg skal ikke trette leseren med detaljer, men mot slutten av drømmen går jeg inn i en bokhandel som nærmest er tom for bøker! Det er jo i seg selv oppsiktsvekkende. Men i et hjørne sto det flere bøker, og oppe på øverste hylle sto den største Bibelen jeg noensinne har sett! Jeg tok den ned, begynte å bla i den og med ett kjente jeg en glede over å kunne lese Ordet. Jeg lukker den store Bibelen, men må åpne den igjen. Jeg tenker: "Denne må jeg eie!" Jeg ser på prisen, den koster langt mer enn jeg har råd til. Så åpner jeg den igjen og jeg hører meg selv forkynnne..."

Drømmen endte der.

Når jeg våknet kom jeg til å tenke på den dagen da jeg ble ordinert til pastor. Det skjedde på landsmøtet til Det norske Baptistsamfunn i 1996 i Langesund. Jeg er ikke så god på å huske datoer og årstall, så jeg måtte ringe en god venn av meg for å få brakt på det rene hvilket år dette var. Selv om jeg ikke husket årstallet, husker jeg veldig godt det som skjedde og hvilket ord jeg fikk med meg på veien videre.

Etter å ha knelt ned, og den lille gruppen av forbedere hadde lagt hendene på hodet og skuldrene mine og nedbedt Guds velsignelse over meg og min tjeneste, leste en av dem ordene fra 2.Tim 4,1-5:

"Derfor vitner jeg for Gud og Herren Jesus Kristus, som skal dømme levende og døde ved sin åpenbarelse og sitt rike: Forkynn Ordet! Vær rede i tide og utide! Overbevis, irettesett, forman med all tålmodighet og undervisning. For den tid kommer da de ikke skal holde ut den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de hope seg opp lærere, og det etter hva som klør dem i øret. De skal vende ørene sine bort fra å høre sannheten, og de skal vende seg til eventyr. Men vær du på vakt i alle ting, lid ondt, gjør en evangelists gjerning og fullfør din tjeneste."

Dette er knaggen jeg trenger for tiden!

Her beskrives mitt kall, og jeg blir bedt om å "fullføre min tjeneste". For meg varer dette kallet livet ut. I gode og i onde dager. Gud så at jeg trengte denne påminnelsen nå. Han taler fremdeles gjennom drømmer. I en tid hvor sykdom herjer med ens kropp, og man ikke ser så veldig langt fremover, og man blir mismodig og trett. Ja, da er det godt at Herren selv minner en på hva en er kalt til. Jeg er kalt til å være Ordets forkynner, til å være rede i tide og utide, til å overbevise, irettesette, formane og undervise. Det ble bekreftet der i Langesund med håndspåleggelse og forbønn.

Så får jeg holde fast ved det. Uansett omstendigheter.

Søkelys på den nye "hebraiske" bevegelsen, del 2

Her følger andre artikkel om de strømninger som finnes i Sverige i dag med hensyn til det som kalles den "hebraiske bevegelsen":

Om man skulle samle Messianska Föreningen Shaloms vranglære i en eneste setning, så dreier det som om intet mindre enn en fornektelse av Jesu guddommelighet.

Spørsmålene som stilles i denne forbindelse er følgende: Er det tillatt å henvende seg til Jesus i bønn? Er Jesus sann Gud og sant menneske? Er Sønnen av samme vesen som Faderen og dermed verd vår tilbedelse?

Foreningens ubestridte leder, Stefan Ketriel Blad, svensken som har gjort jøde av seg og latt seg omskjære, svarer følgende på spørsmål om Jesus er Gud:

"”Det är en absurd lära av dem som inte vet var Gud är. Hur kan Gud födas? Hur kan Gud dö? Det är hedniska idéer om gudar och halvgudar som ligger bakom en sådan lära.”

Enhver som kan sitt Nytestamente, vet at Johannes skriver, inspirert som han er av Helligånden: "I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud." (Joh 1,1) Og i Joh 10,30: "Jeg og Faderen er ett."

Når så Stefan Ketriel Blad får spørsmål om hvordan Jesus kunne tillate at man tilbad Ham, slik evangeliene forteller om, om Han ikke var Gud, svarer Blad:

"De tilbad innte honnom. Det er fel på översättingen...Tilbedjan är endast reserverad för Fadern."

Her er vi ved et annet kjernepunkt når det gjelder foreningens lære. Stadig møter man argumentasjonen om feil oversettelser. Kronargumentet handler om at Det nye testamente ble oversatt til hebraisk først, men at denne oversettelsen er blitt borte undeveis. Den greske inneholder i følge foreningen mange feil. Det er samme argumentasjonen som Jehovas Vitner benytter seg av, og andre vranglærende grupper: Når deres lære ikke stemmer overens med Skriften, må det være fordi Skriften er feil oversatt. Et eksempel på dette er følgende:

"de texter som tycks visa att Jesus är Gud (på samma sätt som Fadern är Gud) kan alla hänföras till en annan syftning på meningsbyggnaden vid översättningen, eller att kommatecknet satts på ett sådant sätt at ordet Gud syftar på Jesus."

Vi skal se litt nærmere på Treenighetslæren i neste artikkel.

(fortsettes)

Inspirerende om hva Gud gjør i verden i dag

Jeg var så heldig å finne en preken av Patrick Johnstone (bildet), mannen bak bønneatlaset Operation World, på nettet i går, og hadde en riktig oppbyggelig halvtime. Patrick Johnstone, som nå er pensjonert fra misjonsorganisasjonen World Evangelization Crusade (WEC), talte på en "Global Sunday" 28. mars i år i Gold Hill Baptist Church i Chalfont St. Peter i Buckinghamshire, England.

Den internasjonalt anerkjente bibellæreren David Pawson var pastor for denne misjonsorienterte baptistmenigheten for noen år siden, og Patrick Johnstone har vært medlem her. Det forteller han litt om i begynnelsen av sin preken over Apgj 1,1-11. Jeg håper du tar deg tid til å lytte til den. Patrick Johnstone er en av de som vet mest om det som Gud gjør verden over. Han sitter inne med en enorm kunnskap om det som rører seg i de fleste land, og mye av denne informasjonen har han gitt videre i bønneatlaset. Her kan du lese om hvert eneste av verdens land, og om konkrete bønnebehov som hvert land har, hvor mange misjonærer som finnes der, hvilke misjonsorganisasjoner som jobber i de ulike landene, bare for å nevne noe.

I sin preken forteller Patrick Johnstone om noen av historiens største vekkelser. Faktum er at Johnstone holder på å skrive en bok om dem, som så vidt jeg husker, utkommer i september. Den skal jeg skaffe meg. Det er nemlig trosstyrkende å høre om alt det Gud gjør. Vi får ellers nok av alt det negative dagspressen skriver om.

Det finnes også mye annen bok undervisning på nettstedet til Gold Hill Baptist Church. Jeg har lagt ut linken til denne menigheten under "interessante linker" på høyre side på bloggen, så finner du den lettere igjen.

Du finner talen her:

http://www.goldhill.org/Media/AllMedia.aspx

Talen til Patrick Johnstone finner du nederst på siden.

Søkelys på den nye "hebraiske" bevegelsen, del 1

I noen artikler fremover skal vi se nærmere på noe av det som skjer i vårt naboland Sverige, med hensyn til den nye såkalte "hebraiske bevegelsen". Dette gjelder i første rekke "Messianska Föreningen Shalom", og nettstedet som drives av en mann som kaller seg Haggaj, en svenske i slutten av 40 årene som ikke lenger kaller seg kristen, og som kjører knallhardt ut mot alle som kaller seg det. Harde utfall mot kristne tilhørende tradisjonelle kristne menigheter, enkeltpersoner og sammenhenger er noe som karakteriserer deler av denne "hebraiske" bevegelsen. La meg allerede nå i starten opplyse leserne om, at denne bevegelsen, ikke handler om jøder, men om ikke-jøder som ønsker å leve som jøder.

Messianska Föreningen Shalom ledes av en mann ved navn Stefan Ketriel Blad, og som står for mesteparten av foreningens undervisning. Den gis i form av en daglig utleggelse av Torah-tekster, og i forbindelse med foreningens sommerstevne. Til daglig har foreningen en talsmann ved navn Stig-Åke Gerdvall som fronter foreningen ved svært flittige bidrag på noen svenske nettforum, deriblant forumet til nevnte Haggaj. Haggaj blir av SÅ Gerdvall karakterisert som en av vår tids store rabbier ved siden av foreningens åndelige leder, Stefan Ketriel Blad.

Stefan Ketriel Blad har tidligere vært misjonær i Spania og Latin-Amerika. På direkte spørsmål fra meg forteller han at Jesus (disse skriver konsekvent Yeshua) åpenbarte seg for ham, og sa at han tilhører en av Israels tapte stammer. Konsekvensen av "åpenbaringen" ble for Stefan Ketriel Blads vedkommende at han flyttet til Israel. Han har også latt seg omskjære. Det skal også flere andre medlemmer av foreningen ha gjort. Jeg har forsøkt å få bekreftet hvor mange dette dreier seg om, men den svenske talsmannen vil ikke oppgi noe antall.

Messianska Föreningen Shalom fornekter at Jesus er Gud kommet i kjød, de fornekter også treenighetslæren. Den åndelige lederen, Stefan Ketriel Blad, har også offentliggjort en liste med 292 bud (antallet er blitt endret ved noen anledninger), av 613 bud, som vi som er blitt podet inn på Oliventreet skal holde. Det er interessant å se nærmere på hvilke bud dette dreier seg, da det sier mye om det teologiske grunnlaget for denne foreningen. Det skal jeg ikke gjøre i denne introduksjonsartikkelen, bare peke på ett som viser selvmotsigelsen i deres lære.

I listen over bud som Ketriel Blad setter opp finner vi dette i nr 227:

227.Förbud mot att svära falskt, 3 Mosebok 19:12.

Her heter det: "Og dere skal ikke sverge falskt ved Mitt navn..."

Men Jesus sier dette klart og tydelig:

"Igjen har dere hørt at det er sagt til fedrene: Du skal ikke sverge falskt, men du skal holde det du med ed har lovet Herren. MEN JEG SIER DERE: SVERG IKKE I DET HELE TATT ..." (Matt 5,33-32)

Slik går det når blander sammen Den gamle og Den nye pakt.

Den svenske foreningen er ivrige talsmenn for at det jødiske templet i Jerusalem skal bygges opp igjen, de avviser at det finnes noen nytestamentlig menighet, og dermed også nattverden. For dem er det kun snakk om påskemåltidet, ikke om nattverden slik den kristne kirke har sett på dette.

(fortsettes)

Behovet for en mektig Helligåndens vekkelse

Jeg holder for tiden på med å lese et gammelt nr av The Pentecostal Evangel, offisielt organ for Assemblies of God. Det er fra 26. april i 1924. Jeg finner interessante artikler av både Smith Wigglesworth og Donald Gee, ledende skikkelser i den gryende pinsevekkelsen. Men det jeg fester meg ved i første omgang er en liten nyhetsnotis fra Sister Nettie D. Nicols, som er misjonær i Kina. Hun skriver:

"Vi lever virkelig i en kristisk tid. Modernismen gjør virkelig store fremskritt her i Kina og mange, spesielt i misjonsskolene blir ført på avveier. Må Herren forene våre hjerter til å be om en mektig Helligåndens vekkelse. Å hvor vi trenger dette her i Ningpo og for dette er det vi ærlig ber om og tror for. Våre hjerter er oppmuntret av alle hedningene som kommer til vår nye misjonstasjon. Mange av dem har aldri hørt evangeliet. Vi ser frem til å få besøk av to venner fra Shanghai. De skal hjelpe oss i neste ukes møter og vi forventer at Gud skal bryte igjennom."

Når jeg leste dette tenkte jeg at mye av dette kunne jo ha vært skrevet i dag! Også i dag er det slik at rasjonalismen og moderne trender bryter ned troen hos folk, og tar fra dem frimodigheten og troen på at Gud kan gjøre under.

Like mye som den gang trenger vi en "mektig Helligåndens vekkelse"! Ja, kanskje mer.

Og som den gang er det bare en vei å gå: bønneveien.

Jeg tenker på de 120 som var samlet på Øvresalen. De bad.

Så leser vi i Apgj 2,1-4:

"Da pinsedagen var kommet, var de alle samlet på samme sted med samstemt sinn. Og plutselig kom det en lyd fra himmelen, som av en stormende, mektig vind, og den fylte hele huset der de satt. Så viste det seg delte tunger for dem, som av ild, og de satte seg på hver enkelt av dem. Og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd og begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden ga dem å tale."

Rekk opp hånda alle de som tror at det er dette vi trenger! :D

En hyggelig invitasjon til minne om en åndelig veileder

I går dukket det opp en svært uventet invitasjon i postkassen. Fra Jeanne Harper, enken etter Michael Harper (bildet). En må kanskje være så gammel som jeg er blitt for å vite hvem Michael Harper var. Som jeg har fortalt før er jeg barn av Jesusvekkelsen. Frelst våren 1972. Døpt i Den Hellige Ånd ikke mange ukene deretter. Den karismatiske vekkelsen stiftet jeg bekjentskap med gjennom en bok av en episkopal prest, Dennis Bennett. På norsk ble den oversatt med tittelen "Gud har mer å gi", og dermed var den teologiske debatten i full gang i visse kretser. Er det riktig å si at Gud har mer å gi? Har Han ikke gitt alt i Sønnen? En annen bok var en bok i liten størrelse, men med et stort innhold. Troens Bevis forlag i Kvinesdal sørget for å oversette "Kraft for Kristi legeme" av den anglikanske presten Michael Harper. Begge disse bøkene fikk stor betydning for meg. Harper skulle jeg treffe i Citykyrkan i Stockholm, Stanley Sjöbergs menighet. Jeg leste også andre bøker av ham, og abonnerte en tid på tidsskriftet "Renewal", som ble talerør for den sterkt voksende karismatiske vekkelsen verden over. Michael Harper ble en ledende - om ikke også den ledende - skikkelse i denne bevegelsen, som ble til så stor velsignelse for de historiske kirkesamfunnene.

Så ble Michael Harper også interessant av en annen årsak enn spørsmålene om Åndens dåp og fylde. Michael Harper engasjerte seg sterkt i å fronte Bibelens syn på ekteskapet, på manns- og kvinnerollen og var ble en tydelig motstander av kvinnelige prester. Også i disse spørsmålene delte jeg syn med den anglikanske presten.

Så - i 1995 - forlot Michael og hans kone Jeanne The Church of England og ble ortodokse kristne. Etter over 60 år som anglikanere, og etter å ha vært prest i nesten 40 år, ble Michael og hans kone tatt opp i Antiochian Orthodox Church. Hans bok "The True Light", som beskriver Harpers veivalg, fikk også stor betydning for meg i en prosessen jeg selv var inne i.

Dermed begynte jeg å skrive med Michael Harper, og han sendte meg også sin kirkes nyhetesbrev, så vi kom ganske tett innpå hverandre en stund frem til hans død 6. januar i år.

I går lå det et vakkert innbydelseskort i posten, sammen med et håndskrevet ark, fra Jeanne. Jeg var hjertelig ønsket til "Thanksgiving Service for the life and ministry of Fr. Michael Harper" lørdag 21 august i St. George's Orthodox Cathedral i London. Hit kommer også den lutherske presten Larry Christenson, som også har hatt stor betydning i mitt liv både med hensyn til hans undervisning om Åndens dåp og tungetale, og hans betydelig bibelske undervisning om ekteskapet.

Om jeg reiser. Nei, se det, det vet jeg ikke. Om du spør om jeg har lyst, så er svaret klart og tydelig: ja! Men det var veldig hyggelig å bli invitert. Så om Gud gir helse og økonomi, så setter jeg meg på toget. Jeg vil jo tross alt ikke sitte askefast i England. Det er mye som kan skje frem over tre måneder fram i tid!

Brasilianske kristne i små menigheter tar misjonsansvar

Edison Queiroz er pastor for fribaptister i Brasil. Han inspirerer små menigheter til å bli misjonsbevisste, og ser resultater av det! Og da tenker han ikke bare evangeliseringsarbeid i nærmiljøet. Han utfordrer små menigheter til å sende ut misjonærer utenfor landets grenser. Jeg synes hans begrunnelse er så interessant at jeg har forsøkt å oversette noe av det han skriver om temaet:

1. Gud er mektig

Vi må forstå at Guds plan for menigheten, uansett dens størrelse, er etableringen av Hans rike ved å forkynne evangeliet for all skapningen. Det som utgjør forskjellen er hvor stor Gud er. Han sier: "Rop til meg, og jeg vil svare deg, jeg vil forkynne deg store og ufattelige ting, ting som du ikke kjenner." (Jer 33,3) Bibelen sier at Gud kan "gjøre mer enn alt, langt ut over det vi ber eller forstår, etter den kraft som er virksom i oss." (Ef 3,20) Enkelte ganger ser vi på våre feil og svakheter, og på størrelsen av menigheten og økonomien, og så blir vi nedslått og sier det er umulig. Men det er feil å tenke slik! Vi må se hen til Gud, for Han er mektig, og Han ønsker å gjøre storverk! Han skaper alt fra ingenting! Vi trenger å be som kong Josjafat: "... vi vet ikke hva vi skal gjøre, men våre øyne er vendt mot Deg." (2.Krøn 20,12) Her er hemmeligheten for seier: Se ikke på omstendighetene, fest blikket på den store Gud og Han vil forvandle våre forsamlinger til å bli en sann base for misjon.

2. Start en bønnebevegelse

Gjennom bønn kan en menighet skape en misjonsbevegelse og nå nasjonene! Vi må utfordre våre medlemmer til å be hjemme, på arbeidsplassen, i ledige stunder og i menighetslokalet. Gjennom bønn vil mennesker bli berørt av Gud, dører bli åpnet, mennesker velsignet, mennesker frelst.

3. Tren de troende i personlig evangelisering

Jeg har oppdaget noe interessant i min egen tjeneste: Mennesker driver ikke med evangelisering ganske enkelt fordi de ikke vet hvordan de skal gjøre det! Tidligere trodde jeg dette dreide seg om manglende frimodighet, manglende tro og mismodighet. Men det dreier seg om manglende undervisning.

4. Utfordre mennesker til misjon

Gjennom forkynnelse, undervisning, ved å anbefale bøker etc, så kan vi utfordre mennesker til å tenke misjon. Jeg tror at det i hver eneste menighet finnes det mennesker som er kalt til misjonsmarken.

5. Utfordre til økonomisk støtte

En liten menighet kan gjøre mye for misjonsarbeidet ved å gi sin økonomiske støtte til det. Gud ser ikke på offerets størrelse, men hvor stort hjertet er til den som ofrer. Vi må ikke glemme enkens skjerv i Luk 21,1-4. Gud er i stand til å velsigne vårt offer så det når langt. Hvor stor er menigheten du er med i? Er dere fem eller seks? Dere kan enda støtte misjonsarbeidet med deres penger. Ta ansvar!

Bildet viser en plakat som som er laget i forbindelse med misjonsarbeidet til Fribaptistene i Brasil.

Tro OG gode gjerninger, del 3

I juli 1989 møtte jeg Tony Campolo (bildet) i Tyskland. Jeg husker det som om det skulle ha vært i dag. Den da 54 år gamle sosiologi professoren, forfatteren og samfunnsaktivisten gjorde et djupt inntrykk på meg både i forbindelse med intervjuet jeg gjorde med ham, og talen han holdt senere på kvelden. Utfordringen til radikal Jesusetterfølgelse og dermed etisk bevisstgjøring overfor mennesker som lider urett, grep meg på en måte, som få andre predikanter har gjort med meg.

I dag er Tony Campolo fremdeles like radikal og like aktuell. Kanskje mer enn i 1989. 75 åringen har slett ikke trappet ned. Han er like engasjert på vegne av en verden i nød. Professor emeritus står det på visitkortet hans. I 10 år var han professor i sosiologi ved University of Pennsylvania. Han er ordinert baptistpastor og evangelist, og er i dag medpastor i Mount Carmel Baptist Church i West Philadelfia, en menighet som er tilknytet både National Baptist Convention og American Baptist Churches. Men fremfor alt er han lederen for en bevegelse som kaller seg "Red letter Christian", som vektlegger Jesu egne ord, de som gjerne trykkes i rødt i enkelte Bibelutgaver.

Hvorfor trekker jeg så frem Tony Campolo i denne artikkelserien om tro OG gode gjerninger? Det handler først og fremst om at Tony Campolo mer enn mange andre ikke bare utfordrer kristne til å gjøre gode gjerninger, men også gjør dem selv. Han lever med andre ord hva han preker. Vi trenger å komme på offensiven igjen. De første kristne ble beskyldt for å snu verden opp ned med sin radikale forkynnelse av Jesu oppstandelse og Guds rike. Vi må ta tilbake dette! Vi må, som menighet, bli byen som ligger på et fjell og som lyser.

Nylig skrev Tony Campolo følgende:

"Det er 2000 vers i Bibelen som forteller oss at vi må være hengitt til det å beskytte de fattige og undertrykte. Det finnes ikke noe tema i Bibelen som er omtalt så ofte og så kraftfullt som det å nå ut til de fattige."

Problemet er bare det at dette tema nesten aldri omtales i noen preken eller undervisning i dagens menigheter. Vi underviser om lovsang og tilbedelse, om bønn, evangelisering, hvordan få et bedre selvbilde, hvordan utvikle vårt potensiale, hvordan Gud skal velsigne oss etc.

Når hørte du sist en preken som refset de rike, og som utfordret til radikal tjeneste for de fattige?

(fortsettes)

Det nye testamentes husforsamlinger, del 4

Her følger den fjerde artikkelen om husforsamlinger i Det nye testamente. La meg gi deg en oversikt over hvor de er nevnt. Jeg håper oversikten kan være nyttig og interessant. Det beste er jo om du tar deg tid til å lese bibelreferansene:

I Rom:

Det kan se ut til at det fantes tre husforsamlinger i Rom. Disse er:

Husforsamlingen som samles hos Priskilla og Akvilas. (Rom 16,3-5)

Husforsamlingen som samles hos Asynkritus, Flegon, Hermes, Patrobas, Hermas. (Rom 16,14)

Husforsamlngen som samles hos Filologos og Julia, Nereus og hans søster og Olympas (Rom 16,15)

I Korint

I storbyen Korint ser det ut til at det fantes fire husforsamlinger:

Husforsamlingen som samles hos Titus Justus (Apgj 18,7)
Husforsamlingen som samles hos Stefanas (1.Kor 1,14 og 16,15)
Husforsamlingen som samles hos Krispus (Apgj 18,8flg)
Husforsamlingen som samles hos Gaius (Rom 16,23)

I Filippi

Her fantes det i utgangspunktet èn husforsamling, den som kom sammen i huset til Lydia (Apgj 16,15 og v.31-34.

I Efesos

Vi kjenner til to husforsamlinger i denne byen:
Husforsamlingen som samles hos Priskilla og Akvilas (1.Kor 16,19)
Husforsamlingen som samles hos Onesiforus (2.Tim 1,16 og 4,19)

I Kolossæ

Her kom menigheten sammen hos Filemon (Filemon v.2)

I Laodikea

Her kom menigheten sammen i huset til Nymfas (Kol 4,15)

I Cæsarea

En menighet grunnlegges i huset til Kornelius (Agj 10,7 og v.24)

I Jerusalem

Her kom menigheten sammen ulike steder, både i Salomos buegang, hvor det ser ut til at storsamlingene fant sted, på Øvresalen og i enkelte hus. Det huset som er nevnt her er:

Maris hus (Apgj 12,12)

(fortsettes)

Bildet viser et måltidsfellesskap i Koinonia kommuniteten i Georgia, USA

Tro OG gode gjerninger, del 2

Bønn kan bli en undskyldning for ikke å handle!

I møte med enkelte får jeg av og til beskjed om at "de skal be over det". Det lyder både fromt og riktig. Men i denne sammenhengen betyr det på godt norsk: "Vi (jeg) kommer ikke til å gjøre noe med det!"

Dermed brukes bønn som noe manipulerende. I dette tilfellet dreier det seg om ansvarsfraskrivelse. Man utsetter også noe som man i utgangspunktet burde ha tatt tak i. Da er bønn noe som det er lett å gripe tak i for å slippe å bli konfrontert med noe som handler om egne brister og skrøpeligheter.

Bibelen taler mye om rettferdighet. Ikke bare den rettferdighet som vi får gjennom troen på Jesus Kristus. Men også om rettferdighet for enker og farløse og undertrykte. Det er ingen tvil, om man leser Bibelen, at Gud er på deres side! Det er flott at vi engasjerer oss i bønn for enkene, de farløse og de undertrykte, men Jesus kaller oss til noe mer enn det!

"Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn." (Matt 5,9)

Profeten Amos advarer sin samtid gjennom å gjengi Guds ord slik:

"Jeg hater, ja, jeg forkaster deres høytid, og Jeg har ikke behag i deres festforsamlinger. Selv om dere bærer fram for Meg brennoffer og grødeoffer, tar Jeg ikke imot dem. Jeg ser heller ikke på deres gjøkalver som fredsoffer. Få bort fra Meg larmen av deres sanger, for Jeg vil ikke høre musikken fra dine harper. Men la retten velle fram som vann og rettferdigheten som en stadig flommene elv." (Amos 5,21-24)

Hva ville profeten Amos ha videreformidlet til våre dagers konferanser, hvor fokus i all vesentlig grad er rettet mot å dekke deltagernes behov?

Elsk de små tingene

Den serbisk ortodokse munken, Thaddeus av Vitovnica (bildet), var en av det 20 århundres mest etterspurte åndelige veiledere i sitt hjemland. Som novise levde han sammen med Elder Ambrose i Miljkovo klostret, som var disippel av de berømte staretsene fra Optina klostret. Fra Ambrose - eller Ambrosius som vi ville sagt på norsk - lærte Thaddeus hjertets bønn og uselvisk kjærlighet, noe som skulle karakterisere hans tjeneste til det lidende serbiske folk.

Født i 1914 levde Thaddeus med det 20 århundres mange lidelser som rammet hans elskede land. Han led seg igjennom to verdenskriger, kommunistenes maktovertagelse og NATO's bombing i 1999. Hans ord ble til stor trøst for de mange som oppsøkte ham for å få del i hans åndelige veiledning.

Fader Thaddeus døde i 2002. For første gang finnes det nå en samling av hans etterlatte skrifter på engelsk. Der har jeg hentet følgende, som vi gjør vel i å grunne på:

"Elsk de små tingene, og streb etter det som er beskjedent og enkelt. Herren våker over oss, og Han gleder seg over at du lengter etter Hans fred. Inntil sjelen er rede tillater Han oss av og til å se at Han er allesteds nærværende og fyller alle ting. I slike øyeblikk føler sjelen en slik glede! Men så skjuler Herren seg fra oss igjen, for at vi skal lengte etter Ham og søke Ham med våre hjerter!"

Athanasios og kampen for den overgitte troen

Vi skriver begynnelsen på 320-tallet. Den kristne tro er blitt statsreligion. De grusomme forfølgelsene mot Kirken er opphørt. Nå truer en annen fiende. Den kommer innenfra, fra egne rekker. Fra prester og kirkelærere som ville tilpasse den kristne tro til omgivelsenes hedenske kultur og ikke minst krav på intellektuell forståelse.

Midt oppe i denne striden står en ung mann. 23 år gammel skriver han en oppsiktsvekkende bok som handler om inkarnasjonen. Athanasios, som den unge mannen heter, hevder i denne at Sønnen er Gud, kommet i menneskelig skikkelse når Han blir født av jomfru Maria. For visse prester hevdet at Jesus bare var et vanlig menneske, som hadde blitt usedvanlig velsignet av Gud. Athanasios hevdet - med rette - at om ikke Jesus er identisk med Gud ville Han ikke vært i stand til å tilveiebringe vår frelse. Disse prestene hevdet at Jesus var skapt på samme måte som englene, og de fornektet menneskenes synd og behovet for forsoningen.

Konflikten ledet frem til det berømte kirkemøtet i Nikea i 325, og munnet ut i en trosbekjennelse som ble formulert og antatt av vel 300 prester og biskoper som var tilstede. Mange av disse hadde overlevd grusom tortur i tiden før keiser Konstantin. Noen av dem hadde fått stukket ut øynene eller fått kroppsdeler avhugget. De bar preg av fattigdom og forsakelser. Hvordan skulle disse som hadde overlevd så mye nå fornekte den tro som hadde blitt overgitt Herrens hellige apostler?

Fem år senere er Athanasios blitt valgt og viet til biskop for menighetene i Egypt og Libya. Selv har han egyptisk bakgrunn. Han angripes av den tapende part fra kirkemøtet i Nikea. De planlegger sin hevn. En biskop ved navn Arsenus fant ut at han skulle gjemme seg i et kloster i ørkenen, og så skulle hans medhjelpere sette ut et rykte om at Athanasius hadde myrdet Arsenus. Athanasios blir arrestert, anklaget for mord. Et bevis på at Arsenios var blitt myrdet var en avhuggen hånd som ble lagt frem i rettssaken! Ingen tvil om at motstanderne til biskop Athanasios var villig til å gå langt for å få innflytelse over Kirken!

Komplottet mot Athanasios ble avslørt, biskop Arsenus ble hentet i ørkenklosteret, og stilt for retten. Men konflikten varte ved. Tilhengerne av arianismen gjorde hva de kunne får å få Kirken til å endre synet på hvem Jesus var.

Biskop Athanasios døde 77 år gammel, og fikk oppleve at bibeltro kristen tro seiret over villfarelsen. Senere skulle Muhammed ta opp tråden til arianismen, og grunnlegge en religion der Jesus ansees bare å være en profet. I dagens Sverige finnes det en "messiansk" forening som også tar opp tråden til arianismen, og påstår at Jesus ikke er Gud. Hvem har sagt at det er nytt at Kirken står overfor?

Peter Halldorf til innvielsen av Himmelfartskapellet

Da har jeg den store gleden av å fortelle at Peter Halldorf (bildet) vil være med på innvielsen av Kristi himmelfartskapellet (bildet) søndag 6.juni. På forunderlig vis har Herren svart på en bønn jeg har bedt siden 1988. Da begynte jeg å be om at Herren skulle gi oss et bønnekapell hvor vi kunne invitere mennesker til stillhet, bønn og mulighet for samtaler. Jeg bad om et kapell likt St.Georgkapellet i Neiden, bygget av hl. Trifon av Petsjenga, som jeg synes var så vakkert. I fjor svarte Herren på våre bønner. På nåværende tidspunkt er det ennå uavklart hvor kapellet vil bli plassert, så dette er et stadig bønneemne for oss.

Kapellet vil bli en del av Pilegrimskommunitetens arbeid, som jeg har tatt initiativet til. Dette er en økumenisk kommunitet hvis trosgrunnlag er nedfelt i den apostoliske og nikenske trosbekjennelsen. Pilegrimskommuniteten er en såkalt spredt kommunitet der medlemmene ikke bor sammen, men har fellesskap fra tid til annen, og forøvrig lever et regelmessig bønneliv der hvor de bor. Kommuniteten ønsker å knytte til seg medlemmer fra ulike kristne trossamfunn og kirker, som ønsker å leve i pakt med Bergprekenen, de klassiske åndelige disipliner, tidebønnstradisjonen og praktisering av Jesusbønnen. Kommuniteten ønsker å leve i tråd med Jesu ord i Joh 17,21: "at de alle må være ett."

Kl 18.00 vil det holdes en økumenisk gudstjeneste i Toten Frikirke på Raufoss hvor Peter Halldorf taler. Etter gudstjenesten vil så kapellet bli innviet.

Vær gjerne med på å be om at vi må finne en god løsning for hvor kapellet skal bli stående, og for de midlene som trengs for å få dette finansiert. Jeg kommer tilbake til flere opplysninger både om Himmelfartskapellet og Pilegrimskommuniteten, og om innsamlingsaksjonen for finansieringen av kapellet. Men sett av dagen nå og ta turen til Raufoss denne dagen!

Tro OG gode gjerninger, del 1

Jakob utfordrer meg veldig om dagen! Han skriver:

"Slik er det også med troen. Dersom den ikke har gjerninger, er den død i seg selv." (Jak 2.17)

Jeg er opptatt av hvordan vi som Kristi kropp kan være frukt - og frukt som varer.

Et fruktbærende liv må springe ut fra en levende relasjon til Jesus. Det er når vi blir i Ham at vi bærer mye frukt. Johannes lærer oss det i kapitel 15 av sitt evangelium. Resultatet av et liv i bønn og kontemplasjon, er gode gjerninger. Gjerninger som på en slik måte er båret frem av bønn og Kristuserfaring, at de ikke peker tilbake på oss, men vitner om Kristus.

Det er nok de som tenker at det å trekke seg tilbake, det å bruke mye tid i bønn og samvær med Jesus, heller er å trekke seg unna det pulserende livet folk flest lever. Jeg vil heller si tvert om. Tid brukt på Jesus er aldri bortkastet tid! Jo mer vi er sammen med Ham, jo mer preger Han oss, og jo mer fruktbærende er vi.

Som sagt: jeg er opptatt av gjerningene!

Det møter straks motstand: Vi er ikke frelst av gjerninger.

Nei, absolutt ikke!

"For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave." (Ef 2,8)

Men gjerningene følger troen!

"For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem." (Ef 2,10)

"Men en kan si: Du har tro, og jeg har gjerninger. Vis meg din tro uten gjerninger, så vil jeg vise deg min tro av mine gjerninger." (Jak 2,18)

La dette siste verset fra Jakobs brev utfordre deg i dag. Jeg skal komme tilbake til min utleggelse av det senere. Men la det tale til deg, og utfordre deg - det gjør nemlig det i sterk grad i mitt liv for tiden.

(fortsettes)

Svenske fribaptister demonstrerer mot svensk asylpolitikk

En ny gruppe som kaller seg De frie Baptisterna gjennomførte fredag en ikkevolds-aksjon inne i Migrationsverkets lokaler i Örebro. Gruppen krever en stans i tvangsutsendelser av asylsøkere. Baptistene som demonstrerte satte seg i foajeen i lokalene til Migrationsverket, og nektet å forlate lokalet da Migrationsverket skulle stenge for dagen. Politiet ble da tilkalt og demonstrantene ble ført ut av lokalet. Om demonstrasjonen får følger for dem vites på nåværende tidspunkt ikke. Diskusjonene om tvangsutsendelse går høyt i Sverige for tiden, og flere kristne har engasjert seg.

Initiativet fra de svenske fribaptistene er nytt, og viser at man nå er villig til å bruke kjente ikkevoldsmetoder for å sette søkelys på skjebnen til flere av de som sendes tilbake. Vi kjenner til at også kristne asylsøkere som har oppholdt seg i Sverige, er sendt tilbake til land hvor de blir utsatt for svært farlige situasjoner. Det samme er tilfelle i Norge.

Skulle noen av de som deltok på denne aksjonen lese dette, vil jeg være takknemlig om de skrev til oss på: pilegrimskommuniteten@yahoo.com

Se også:
http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=210251

Gjenoppdagelsen av Guds rike

I en epost fra våre gode venner i Rocky Cape kommuniteten i Australia, forteller Peter Hoover, fra et møte i forbindelse med den årlige Harvest Festival konferansen i Puerto Fonck i Chile. Peter Hoover var invitert til å fortelle om den anabaptistiske bevegelsen og hvordan det hele startet. Han la merke til den nærmest sjokkartede reaksjonen hos en av tilhørerne. Når Peter var ferdig med sitt foredrag, forsøker den gamle mannen å reise seg med stort besvær:

"Du nevnte Menno Simons," sa han med skjelvende stemme, og la til: "I den landbyen hvor jeg kommer fra stod det et hus som tilhørte en som het Menno Simons. Jeg ble alltid fortalt at han startet en eller annen religion. Tilhører du den religionen?"

Peter Hoover fikk vite at mannen het Andreas Lindemann, og at han hadde kommet til Chile som flyktning fra Schleswig-Holstein etter krigen.

"I hvilken by bodde du?," spurte Peter og mannen svarte: "Bad Oldesloe bei Lübeck."

Gamle Andreas Lindemann hadde aldeles rett. Menno Simons levde de siste årene av sitt liv i et gammelt hus med stråtak, på veien til Altfresenburg. Her skrev han og drev sin trykkerivirksomhet.

"Men herr Lindemann tok feil på et punkt," skriver Peter Hoover, "Menno Simons grunnla ikke en ny religion. Og han ville nok ikke at verken jeg eller noen andre skulle følge etter ham."

Så legger Peter til:

"Menno Simons var en vanlig pastor som utmerket seg på den måten at han samlet og organiserte en spredt bevegelse i sin samtid. Han var sterk i Skriften, og lærte kirken i Middelalderen det den hadde glemt eller ignorert. Men mange lik Menno Simons har gjort det samme i kirkens totusenårige historie. Likevel har ikke alle disse etterlatt seg det samme sterke inntrykket som Menno Simons. Så hva skiller Menno Simons fra de andre?"

Peter Hoover trekker frem den aller første boken som Menno Simons skrev. Den ble skrevet før han forlot sin stilling som romersk-katolsk prest. Hoover mener denne bokens tittel gir oss svaret. Som bøker flest den gang hadde de ikke korte fengende tittler som våre, denne het:

"Et enkelt og klart bevis fra Skriften som beviser at Jesus Kristus er den sanne åndelige David etter løftet, Kongenes Konge og Herrenes Herre, og den sanne åndelige konge av det åndelige Israel - det er Hans kirke, som Han kjøpte med sitt eget blod."

Så skriver Peter Hoover:

"Mange i det 16 århundre gjenoppdaget Bibelen. Gjennom å lese Bibelen oppdaget Menno Simons Kristus Kongen, ikke bare Kongen selv, men realitetene av Hans herlige Rike i vår tid."

Jeg tror Peter Hoover har rett. Og jeg tror vi også trenger å gjøre den oppdagelsen. Vi må gjenoppdage Guds rike og hva det Riket handler om!

Bildet, som Peter Hoover har tatt, viser den lutherske kirken i Seegemeinde i Puerto Fonck i Chile.

Gi oss Ditt lys

I den tidebønnen som bes midt på dagen for fredag heter det i den tidebønnboken jeg bruker:

"Herre Jesus Kristus,
Du som ved den sjette
time, da mørket
hadde verden i sin vold,
bar Deg selv fram på korsets alter
for oss og for de
mange, gi oss Ditt lys
så vi når det evige liv.
Du som lever
og råder
i evighet.
Amen."

Hos Johannes heter det:

"Jeg er kommet som et lys til verden, for at hver den som tror på meg, ikke skal bli i mørket." (Joh 12,46)

Taize kommuniteten har trykket en million bibler i Kina for kinesiske kristne

Jeg vil tro de færreste forbinder den økumeniske kommuniteten Taize (bildet) med bibelspredning i Kina. Men faktum er at Taize har finansiert og trykket en million Bibler i Kina til bruk i Kina.

Den nåværende lederen for Taize, bror Alois, kunne fortelle dette i forbindelse med et møte i Roma nylig, hvor han møtte pave Benedikt XVI og overrakte ham et eksemplar av denne Bibelen. Bror Alois var selv på en tre ukers reise i Kina, hvor han fikk møte en rekke kristne fra ulike konfesjonelle sammenhenger.

4200 ungdommer var samlet i Taize i uken etter påske, deriblant en gruppe fra Shanghai.

Veien vi skal gå

Dette ordet talte veldig til meg i dag:

"Mange problem kjem av ein for stor tankemessig synsvinkel. Det er betre å kasta augene audmjukt mot føtene, og finna ut kva steg ein må ta og kor. Det er den sannaste vegen å gå."

Hl Teofan den tilbaketrekte
(Oversatt av Øystein Lid)

Det er lett å bli opptatt av interessante problemstillinger, og ting, og alle livets viderverdigheter.

Jesus sier: "Følg du meg!" (Joh 21,22b)

Og: "Jeg er veien..." (Joh 14,6)

"For trang er den port, og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den." (Matt 7,14)

Det er ikke for ingenting at de første kristne ble omtalt som de som fulgte Veien. (Apgj 22,4)

Stanley Jones om Guds rike

Et tross for at evangeliet er evangeliet om Guds rike, og at budskapet om dette riket er det altoverskyggende i Jesu forkynnelse, er det lite eller ingenting som skrives om dette. Det var derfor en stor og gledelig overraskelse å lese et leserbrev dr Nils Røhnebæk i Dagen/Magazinet i går. I leserbrevet siterer Røhnebæk Stanley Eli Jones (bildet), som er en av de som har skrevet inngående om dette temaet. Jones, den kjente Indiamisjonæren og verdensevangelisten, hadde virkelig fått grep om hva Guds rike handler om. Her er noen sitater fra Stanley Jones:

"Guds rike er Guds totale svar på menneskenes totale behov. Det er ikke spørsmål om tro og lydighet mot en person alene, med også om lojalitet mot en Ordning som er levendegjort i denne personen."

"Midt i en verden som rystes i sitt innerste finner jeg et rike som er urokkelig, Guds rike. Dersom jeg forblir i dette riket idet jeg identifiserer meg med det og overgir meg til det, da lever jeg i et rike som ikke vakler. Det er urokkelig hva som enn skjer."

"Finnes det noe uforanderlig i denne verden? Noe som er det samme i dag, i går og til evig tid? Ja, vi har en uforanderlig person! Vi har et rike som ikke vakler og en person som aldri forandres... Jeg ser at dette uforanderlige rike er levendegjort i en uforanderlig person. Den absolutte Ordningen og den absolutte Personen er ett. Ut fra Hans øyne stråler ikke bare medlidenhet og forsoning, men også endelig autoritet. I Hans øyne ser vi også Guds rike. Og Han har det siste ordet. Jesus er Herre."

Røhnebæk tar også med et veldig interessant sitat fra Ronald Fangen i denne sammenhengen. I 1945 skrev han:

"Det umistelige i luthersk kristendom er det klare evangelium av tro alene. Det mest skjebnesvangre i den følgen av Luthers nødtvungne allianse med Statsmakten, fyrstene og læren om de to regimenter, for følgen er blitt en motsetning mellom åndelig og verdslig, en dualisme mellom det som hører Gudsriket til og det som hører samfunnet til."

En radikal etterfølger av Kristus

Clarence Jordan (til venstre), som jeg skrev litt om på bloggen i går, var en mann som tok Jesu undervisning om Guds rike på ramme alvor. For ham var det en helt fremmed tanke at Bergprekenen først skulle gjelde i et fremtidig tusenårsrike, og ikke kunne leves ut her og nå. Derfor grunnla han Koinonia Farm i Georgia, midt i den verste rasestriden i USA, og skapte et lite himmelrike for sorte og hvite. Han var sørstatsbaptisten som gikk motstrøms, og som ønsket å vise med eget liv at det var mulig for mennesker å leve i pakt med urkirkens fellesskapsideal. Et svært typisk Clarence Jordan sitat er dette:

"Never did Paul or Peter or Stephen point to an empty tomb as evidence of the resurection. The evidence was the spirit-filled fellowship."

I norsk oversettelse ville det lyde omtrent slik: "Verken Paulus, Peter eller Stefaus pekte på en tom grav som et bevis på oppstandelsen. Beviset var det åndfylte fellesskapet."

Det er radikalt. Clarence Jordan var tydelig inneforstått med legemstanken hos apostelen Paulus. At vi hører til Kristi kropp. Jeg er overbevist om at undervisningen om Kristi kropps betydning må gjenoppdages av medlemmene av Kristi kropp! I en tid med et så sterkt individfokus, er legemstanken til Paulus nesten parkert på sidelinjen, og brukes bare som et bilde på hva menigheten er. Jo, det er selvsagt et bilde, men det er mer enn det. Mer enn andre av de bildene som brukes i Det nye testamente på hva menigheten er viser det en side ved menigheten som vi må gjenerobre: fellesskapet, samfunnet - koinonia.

"Dere er Kristi legeme, og hver for seg hans lemmer." (1.Kor 12,27)

Den andre personen som sees på bildet sammen med Clarence Jordan er Millard Fuller, en god venn av Clarence Jordan, som startet Partnership Housing, som ble forløperen til Habitat for Humanity.

Kommunitetsliv i Sverige, del 1

Det skjer mye spennende i Sverige for tiden, ikke minst når det gjelder kommunitetsliv. I en serie artikler skal jeg forsøke å presentere noen av disse, og begynner med Oikos kommuniteten, som er et kristent hverdagsfellesskap i Hammarkullen i Göteborg. Oikos kommuniteten er koblet til Evangeliska Fosterlandsstiftelsen (EFS), en bevegelse innen Den svenska Kyrkan. EFS ligner vel kanskje mest på Normisjon her hjemme.

Visjonen for Oikos kommuniteten beskriver de slik: "Vi är en vardagsnära gemenskap som tillsammans vill lära oss att älska och följa Jesus och inbjuda andra att göra det samma. I bön och handling vill vi verka för att Guds rike skall växa i våra hjärtan och vårt samhälle. Som en del av Kristi kropp vill vi leva i enhet med församlingarna i Hammarkullen."

Medlemmene av Oikos kommuniteten kommer fra ulike sammenhenger og ulike tradisjoner. Som gruppe identifiserer de seg med alle kristne bevegelser som har forsøkt å leve livet i nære hverdagsfellesskap gjennom historien, blant annet anabaptister og katolske ordener. Navnet på kommuniteten har de hentet fra det greske ordet "oikos" som betyr: "betyder hushåll, familj, hus eller liknande. I NT används ordet bland annat om den kristna församlingen. Vi betonar betydelsen av familj och hushåll." Noen av medlemmene bor i et kollektiv, andre i sine egne hjem.

Kommuniteten følger en egen livsrytme, som ser slik ut:
Morgonböner:
Tisdagar 07.15 hemma hos kollektivet
Torsdagar 07.15 hemma hos kollektivet

Kvällsböner:
Söndagar 21:15
Torsdagar 21:15

Medlemmene av kommuniteten følger den gamle tidebønntradisjonen. Ved siden av de faste bønnetidene, holder kommuniteten også nattverdgudstjeneste hver tirsdag kl.1800 i Tomaskyrkan. Tirsdager kl.1900 er det også felles middag.

Flere av medlemmene er medlemmer av lokale forsamlinger på stedet og går til gudstjeneste der. Om visjonen bak det hele skriver Oikos kommuniteten følgende:

"Vi försöker leva öppna liv samtidigt som vi övar oss i lärjungaskap. Vi tror att det kristna livet är ett liv i gemenskap med andra. En inbjudande gemenskap. Vi har valt att leva i kommuniteten för att vi vill dela våra vardagsliv med varandra, stötta, hjälpa och tjäna varandra, men kanske framför allt för att lättare kunna visa gästfrihet och tjäna andra. Här till vänster ser du löken. Den är ett sätt att försöka göra tydligt hur vi ser på medlemskap och vänner. Allt för att det skall vara tydligt och ge utrymme för individer att vara dem de är. Gäster är de som sällan eller ibland dyker upp och ärar oss med sitt besök. De kan vara alltifrån nån som behöver ett rum för en tid, eller som gillar att gå på våra mässor eller middagar. Vänner är personer som ofta hänger med oss, och deltar i vårat liv. Kanske funderar de på att flytta hit och bli medlemmar, kanske bor de redan här men väljer att inte gå in djupare i gruppen. Medlemmar är de av oss som valt att överlåta sig till visionen och vår rytm för en tid. Den stora skillnaden mellan medlemmar och andra är att medlemmar har ett större ansvar för varandra och för kommunitetens liv, samt har rätt att påverka konsensusbesluten."

(fortsettes)

Pilegrimsreise til Koinonia Farm

En del av medlemmene som tilhører Rutba House kommuniteten i Durham, USA var for noen få dager siden på besøk på legendariske Koinonia Farm i Georgia. Her er Jonathan Wilson-Hartgrove fotografert ved skrivebordet til grunnleggeren av Koinonia Farm, Clarence Jordan, hvor han leser Jordan's oversettelse av Efeserbrevet.

Historien om Koinonia Farm er nok ikke særlig kjent her i Norge - dessverre. Jeg har så vidt vært innom dette stedet og mannen som grunnla det, Clarence Jordan, ved en tidligere anledning. Clarence Jordan (1912-1969) var bonde, vitenskapsmann i nytestamentlig gresk og pastor hos Sørstatsbaptistene. Jordan, som var født i Talbotton i Georgia, grunnla Koinonia Farm i 1942, en liten men svært innflytelsesfull kommunitet i det sørvestlige Georgia. Det var her han skrev The Cotton Patch oversettelsen av Det nye testamente, hvor han skriver på et hverdagslig amerikansk. Clarence Jordan var også en av grunnleggerne av Habitat for Humanty, som blant annet bygger hus for fattige, og var også stabssjef for Det Hvite Hus, under Jimmy Carter administrasjonen.

Jordan grunnla Koinonia Farm som en kristen kommunitet sammen med Martin og Mabel England, misjonærer fra American Baptist. Ønsket var å drive en flerkulturell bondegård. I raseskillenes USA var dette særdeles radikalt. Koinonia Farm tok utgangspunkt i ordene fra Apgj 2,42 da kommuniteten ble grunnlagt:

"Og de holdt hele tiden urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene."

Clarence Jordan og de uredde medlemmene av Koinonia farm fikk utstå hard motstand, blant annet mordtrusler. Her er et utdrag av Jordan's oversettelse som viser radikaliteten de stod for:

"So then, always remember that previously you Negroes, who sometimes are even called "niggers" by thoughtless white church members, were at one time outside the Christian fellowship, denied your rights as fellow believers, and treated as though the gospel didn’t apply to you, hopeless and God-forsaken in the eyes of the world. Now, however, because of Christ’s supreme sacrifice, you who once were so segregated are warmly welcomed into the Christian fellowship." (Ef 2,11-13)

Pilegrimsferden til Rutba House kommuniteten var særdeles vellykket forteller Jonathan Wilson-Hartgrove. For medlemmene av denne kommuniteten er det inspirerende å se hvordan andre har lykkes med å leve ut Bergprekenen og et radikalt kristenliv før dem. Det er det også for oss andre!

Jeg kommer tilbake med mer om Koinonia Farm senere.

Ved dagens begynnelse og ved dens slutt

En morgenbønn:

Kristus, Du som elsket,
som døde på korstreet,
hver dag og hver natt
tenker jeg på Din kjærlighet.
Når jeg legger meg
og når jeg står opp,
i liv og død
er Du min legedom og fred.
Hver dag og hver natt
tenker jeg på Din nåde
som Du har overøst meg med.
Hver dag og hver natt
la meg bli fylt mer
av kjærlighet til Deg.

En kveldsbønn

For mitt hjerte og for mitt hus:
Guds velsignelse.
Når jeg kommer og når jeg går:
Guds fred.
I mitt liv og i min lengsel:
Guds kjærlighet.
I min siste time
og den nye begynnelsen:
Guds armer som tar imot meg
og bringer meg hjem.

Offentlig syndsbekjennelse i den tidlige kirken

Jakob skriver i sitt brev om syndsbekjennelsen:

"Bekjenn derfor deres synder for hverandre og be for hverandre, for at dere kan bli helbredet." (Jak 5,16)

I dag leste jeg noe metropolitt Anthony Bloom (tegningen) har skrevet i den forbindelse, og som jeg synes vi gjør vel i å tenke nøye igjennom. Fader Anthony Bloom (1914-2003), biskop for Diocese of Sourozh, Den russisk ortodokse kirke i Storbritania og Irland, var kjent som en bønnens mann og skrev flere bøker over dette tema.

Fader Bloom forteller at den tidlige kirken ikke kjente til den private syndsbekjennelsen som er så vanlig i vår tid. Han skriver:

"Folk kom for å bekjenne sin synd for hele fellesskapet, til sine brødre og søstre i Kristus fordi man opplevde det slik at når et medlem av kroppen syndet såret det hele kroppen. Slik skulle vi også oppleve det."

Fader Bloom understreker den sterke følelsen av fellesskap som bandt de første kristne sammen. "Når synd ble begått var det som å korsfeste Kristus på nytt, og det ble bekjent for hele fellesskapet.

Anthony Bloom som var født og oppvokst i Russland forteller at han kjente til to fellesskap som før den russiske revolusjonen praktiserte en slik åpen syndsbekjennelse. Når noen ønsket å bekjenne sine synder, kalte de hele fellesskapet sammen. Høyt, så alle kunne høre det, bekjente man så sine synder. Når syndene var bekjent leste man fra Matteus 18:

"Sannelig, sier jeg dere: Alt dere binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt dere løser på jorden, skal være løst i himmelen." (v.18)

Så vendte presten seg til fellesskapet og sa:

"Dere har nå hørt vår bror eller søsters bekjennelse. Er dere villig til å bære tyngden av deres synd, er dere forberedt på å ta ham eller henne som deres høyt elskede bror eller søster helhjertet, fullstendig og uten reservasjoner i Kristi navn, så kan jeg tilsi ham eller henne deres synders forlatelse? Hvis dere avstår så kan jeg ikke det. Men da vil også dere stå ansvarlige innfor Gud for å ha avist en som Kristus har gitt sitt liv for."

Det kan hende at det ikke var så lett å synde om dagens menigheter hadde denne praksis!

VIKTIG OPPDATERING! STOR FARE FOR LIVET TIL IRANSK PASTOR!!

Se:
http://www.martyrkirkensvenner.blogspot.com

Den rensende ild og det uskapte lyset

Noen ord av Peter Halldorf (bildet) har fulgt meg den siste tiden. De vil ganske enkelt ikke slippe tak i meg. I god ortodoks tradisjon taler han om at Gud kan oppleves på to måter:

* Som en rensende ild
* Som et lys som opplyser

Peter Halldorf skriver: "Det vekker i oss forferdelse og forundring. Forferdelse, når alt det i vårt liv fortæres som ikke er en avglans av den rene kjærligheten. Forundering, når lyset fra den evige verden strømmer inn i oss som en uventet gave."

Det er ingen tvil om at Halldorf har rett når han sier at "begge erfaringene gis oss av Ånden, den kjærlighetens ild som Jesus kastet inn i menneskenes sjel på pinsedagen."

Så snakker Halldorf om pinsen, om ildtungene som setter seg på hver og en av dem.

"Ilden som viste seg for øynene deres var et synlig tegn på en usynlig virkelighet. Disiplenes brennende lengsel forente seg med den himmelske ilden. De ble renset, og de ble seende. Det er først når mennesket blir seende, at troen blir født... Hva er det de har sett? Det uskapte lyset, Jesus Kristus, det lys som lyser i verdens mørke og som formidles av Ånden. Nå forstår vi hvorfor Åndens gaver er av en så uendelig verdi. Som fedrene sier: Hver sann gave som Den Hellige Ånd gir, er ingen ting annet enn en kjærlighetsild."

Jeg ber: Kom Hellige Ånd!

Ni indianere frelst, døpt og lagt til menigheten

Det er fest i himmelen når en synder omvender seg, tar imot Jesus, og tror på Kristi fullbrakte verk på korset. Jeg deler himmelgleden og jubelen i den lille menigheten, som lever under svært enkle forhold i Brasil.

I Santo Domingo, vest for Santa Catarina, har en uavhengig baptistmenighet vokst frem de siste årene. Den har fått navnet Bethel - Guds hus, og driver et aktivt evangeliseringsarbeid blant urbefolkningsgruppene. De har tatt opp et arbeid i Xapecò, blant indianerne der, som lever under svært enkle kår. I februar i år kunne de se de første fruktene av sitt arbeid da ni indianere ble døpt og lagt til den nye menigheten. Gud har rikelig velsignet arbeidet, og nå satser de på å vinne nye mennesker for Jesus.

Inderlig oppfordring til bønn for Kirgisistan

"Vi ber dere inderlig om å be ivrig for vårt land, for alle Guds barn og for alt Guds arbeid i Kirgisistan!"

Det er Heinrich Focht, som representerer Baptistunionen i Kirgisistan, som kommer med denne sterke oppfordringen til kristne verden over.

Oppfordringen kommer i form av et brev, hvor Focht - etter først å ha hilst oss med påskehilsenen fremfor noen: "Kristus er oppstanden, ja Han er sannelig oppstanden!" - beskriver det som er kjent for oss gjennom media, om opprøret mot den sittende presidenten, og gruppene som ødelegger alt i sin vei.

Så skriver Focht: "Men midt oppe i kaoset som har oppstått har Gud gjort under. Ingen av de kristne (han kaller dem "De trofaste") er blitt skadet, og samtlige bedehus står uskadd. Alle landets menigheter har fortsatt med å holde gudstjenester, til tross for opptøyene."

Heinrich Focht forteller at 9. april ble en spesiell bønnedag for Kirgisistan, hvor det ble holdt bønn i alle baptistmenighetene i landet. 12. april, da Focht skriver sitt brev, ble det sendt ut en oppfordring til alle landets menigheter om en tre ukers bønn og fastekampanje med start samme dag. Planen er at tre menigheter er i bønn og faste hver dag, og sender stafettpinnen videre.

De kristne i Kirgisistan deler følgende bønneemner med oss:

* Be om at Herren bevarer vårt land fra borgerkrig
* At freden vil bli opprettet
* At Gud vil gi oss gudfryktige ledere med visdom til å lede landet
* At Gud vil frelse oss fra det onde og oppmuntre de troende
* At Gud sender en kraftig vekkelse slik at Kirgisistan blir en kristen nasjon


De hilser oss med ordene fra Kol 4,2-3:

"Vær vedholdende i bønnen, så dere våker i den med takk til Gud. Be også for oss, at Gud må åpne en dør for Ordet, så vi kan forkynne Kristi mysterium. For det er for deres skyld jeg er i lenker."

Vi lar oppfordringen gå videre til bloggens bedere.

Evig liv

En god venn av meg sender meg av og til noen bibelvers på sms. Det setter jeg stor pris på. I går var skriftstedet Joh 6,47:

"Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som tror, har evig liv."

Jeg ble liggende å tenke mye på det ordet i går. Mine legemlige plager gjør at jeg må ligge mye, eller holde meg helt i ro for tiden. Til tross for våren som er her med god snøsmeltning og godt vær, blir det mye innetilværelse. Derfor ble dette ordet til slik velsignelse, som bare Guds ord kan bli. Jeg lå og smakte på disse ordene: evig - liv, og gjentok dem for meg selv mange ganger. I dette lille ordet "liv" er der gjemt så mye. Hvordan kan vi egentlig beskrive "liv". Det handler jo om det som er "levende". Da tenker jeg på noe som er i bevegelse, noe som yrer, gror, pulserer. Og som dette ordet "evig" da. Utenfor tidsbegrepet.

Jesus setter de to ordene sammen. Til evig liv.

Det er det Han gir oss i gave.

Ved begravelser har jeg som forrettende prest ofte lest fra Joh 11,25-26:

"Jesus sa til henne: Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?"

Fordi jeg tror på Den oppstandne tror jeg også på oppstandelsen.
Og det evige liv.

Det gir perspektiv over tilværelsen her og nå.

Det nye testamentes husforsamlinger, del 3

Kristne møter eller gudstjenester i Det nye testamente kalles for "sammenkomst". Ordet som apostelen Paulus benytter i 1.Kor 11,17 og 14,26 er verbet "synerchomai" som ganske enkelt betyr "å komme sammen". Det er tydelig at mønsteret for disse sammenkomstene hentet mye fra synagogegudstjenesten, hvor Ordet og bønnen sto i sentrum.

"De som nå tok imot hans ord med glede, ble døpt. Og på den dagen ble omkring tre tusen sjeler lagt til de andre. Og de holdt hele tiden urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene." (Apgj 2,41-42)

Det som skilte dem ut fra synagogegudstjenesten var i første rekke dåpen og nattverdfeiringen.

Et annet trekk ved den første menigheten var at den var selvutbredende: "Hele tiden lovet de Gud, og de hadde velvilje hos hele folket. Og daglig la Herren dem som ble frelst til menigheten." (Apgj 2,47) Evageliseringen var med andre ord smittsomt. De kunne ikke tie og det de hadde sett og hørt og opplevd. Frimodig vitnet de om Jesu seierrike oppstandelse fra de døde.

De forsamlingene vi leser om i Det nye testamente var autonome og selvstyrte. Likevel var det ting som bandt dem sammen. Tjenestegavene var en slik faktor. Vi leser om profeter som kom på besøk til flere av menighetene, og vi vet at apostlene og deres apostelteam reiste rundt fra menighet til menighet.

Vi ser også et slikt samarbeide mellom menighetene i et bestemt geografisk område. I Kolosserbrevet kan vi lese om et brev fra Paulus - var det brevet til forsamlingen i Efesos - som ble sendt rundt mellom de ulike forsamlingene i Lukusdalen - Kollosæ, Laodikea og muligens også Hierapolis, jfr Kol 4,16.

Forsamlingen i Jerusalem sto også i en særstilling en tid, som et slags nav for alle de andre forsamlingene. Det var hit til Jerusalem de brakte stridsspørsmålene som oppstod i forbindelse med omskjærelsen, jfra Apgj 15.

(fortsettes)

Bildet viser en av katakombene de første kristne brukte som samlingssted.

Tradisjon og nåtid

Jeg sitter med en følelse av djup takknemlighet overfor de mange jeg er blitt kjent med gjennom denne bloggen, og gjennom Facebook. En av dem er biskop Kyrillos (bildet). Vi har hatt anledning til å skrive til hverandre ved flere anledninger, og forhåpentligvis går det ikke så veldig lenge før vi også kan møtes. Biskop Kyrillos er åndelig leder for Apostoliska Ortodoxa Kyrkan og Gudsmoderens Ortodoxa Kyrkoförsamling i sør-Sverige. Gjennom årenes løp - fra 1988 - har jeg vært beriket med å møte og samtale med ortodokse kristne. De har ofte et helt annet perspektiv på livet og troen, enn de man mer eller mindre er flasket opp med siden man ble en kristen i 1972.

Nå skal jeg være forsiktig, så jeg ikke skaper et fortegnet bilde av den protestantiske eller for den saks skyld katolske forståelsen, men det er en tendens i hvert fall til at man vektlegger sterkt Jesu lidelse og død - kanskje på bekostning av oppstandelsen. Våre ortodokse venner er virkelige påskevenner - de betoner både Jesu lidelse og død, men også Hans seierrike oppstandelse. En liten kuriositet i denne sammenhengen er at det er få krusifikser å se i en ortodoks kirke. Jesus er jo ikke lenger på korset, ei heller i graven, men Han er levende og oppstanden. Og dette feirer de ortodokse! Ikke bare minnes, men feires!

Jeg har vært til stede under ortodokse gudstjenester hvor jeg har kjent saltsmaken fra mine egne tårer når jeg har lyttet til liturgien:

"Med døden nedtrampet Han døden."

De ordene har løftet meg, og båret meg, i dager som ikke har vært så lette.

Jeg er også takknemlig for den sterke understrekningen våre ortodokse venner har av at det er Gud selv som er sentrum for gudstjenesten. Med årene blir man trett og lei av alle disse menneskefokuserte sammenkomstene. Jeg har vært igjennom noen runder når det gjelder gudstjenestens innhold og ikke minst lengde. I de siste årene har det kommet stadige krav om at gudstjenestene må bli kortere og kortere. Det er jo så mye annet vi skal rekke! Da kommer også argumentene som handler om hva jeg skal få ut av gudstjenesten. Og vi må ha litt for alle. Barna, de unge, de middelaldrende, de gamle. Prekenen skal være så kort som mulig, og får vi det hele unna på under en time - så hurra på jorda!

Så annerledes med våre ortodokse venner. Som synger, ber, leser fra Bibelen, kneler, tenner lys, svinger røkelseskaret, bøyer seg, lytter, og har tid. Hos dem endrer ikke ting seg i takt med trender eller en eller annen amerikaner som har fått en særskilt åpenbaring.

Takk til biskop Kyrillos som trofast har holdt seg til dette, og som tar seg tid til å svare og lytte til en middelaldrende baptist som har gått lei av alle meningene, og som vil tilbake til våre trosrøtter.

En kvinnes hullete Nytestamente

Jeg samtalte med en person i går som på ingen måte ville anerkjenne apostelen Paulus. Vedkommende hevdet at han var en falsk apostel, og sa at hun holdt seg til Jesus og Hans disipler - det fikk holde. Hun minnet meg i grunnen på en av de partiene som fantes i menigheten i Korint. Der var det noen som holdt seg til Apollos, noen til Peter, noen til Paulus og noen riktig åndelige, ja de holdt seg til Kristus!

Nå er det denne kvinnen forfekter ikke noe nytt. Liberalteologien har fremmet slike synspunkter lenge, og det er vel ikke så merkelig at noen anammer dette også. For det er utrolig mye hjemmesnekret teologi i dag. Man plukker litt her og litt der, og setter det sammen til sin tro. Det hører med til vår individualistiske tid hvor fokuset er meg, mitt og mine.

Jeg spurte hvordan Nytestamentet til denne kvinnen så ut? Det ville hun ikke svare på. Men det sier jo i grunnen seg selv. Hun beholder de fire evangeliene. Så kan hun lese de åtte første kapitlene av Apostlenes gjerninger, kapitel ni må hun rive ut, så kan hun lese kapitel 10,11, og 12 til og med vers 23, men resten av de 28 kapitlene må hun rive ut. De handler jo for det meste om Paulus, som hun ikke anerkjenner. I hennes Nytestamente finnes heller ikke Romerbrevet, 1. og 2. Korinterbrev, Galaterbrevet, Efeserbrevet, Filipperbrevet, Kolosserbrevet, 1. og 2. Tessalonikerbrev, 1.og 2. brev til Timoteus, og heller ikke brevene til Titus og Filemon.

Men det oppstår et nytt problem for denne kvinnen. Hun kan heller ikke lese Petersbrevene med særlig fortrolighet. For - apostelen Peter - anerkjenner jo Paulus som apostel! Peter skriver: "Slik har også vår kjære bror Paulus skrevet til dere, etter den visdom som er ham gitt." (2.Pet 3,15) Dermed må hun også rive Petersbrevene ut av Bibelen.

Da sitter hun igjen med evangeliene, Hebreerbrevet, Jakobs brev, de tre Johannesbrevene, brevet til Judas og Johannes Åpenbaring.

Hun kan ikke tilegne seg noe av det apostelen Paulus skriver om menigheten, om nådegavene, om gleden i Herren, om kjærligheten, om Kristi gjenkomst, ingenting om dåpen, ekteskapet - bare for å nevne noe. For hun mener jo apostelen Paulus er en vranglærer og en falsk apostel. Da kan hun heller ikke plukke litt her og litt der fra disse brevene. Hun kan heller ikke lese om Kristi dyrebare blod, som Peter skriver så mye om, for Peter kan man jo ikke stole på så lenge han anerkjente Paulus.

Nytestamentet til denne personen blir med andre ord svært hullete og mangelfullt. Slik kan det gå når man ikke er villig til å stille seg under Guds ords autoritet, men stiller seg over.

Det nye testamentes husforsamlinger, del 2

Hva er det som konstituerer menigheten i Det nye testamente?

1. Gudsfelleskapet

Vi kjenner godt Jesu ord i Matt 18,20: "For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem."

Dette er annerledes enn synagogetradisjonen som på Jesu tid krevde at minst 10 myndige personer var til stede for å kunne feire en gudstjeneste. Jesus gir løfte om at Han er til stede når mennesker samles om Ham, og hvor Han får være sentrum. Med andre ord er det Jesu nærvær som er det sentrale i de første kristnes sammenkomster.

2. Det var et fellesskap av troende

Vi bør merke oss at evangelisten og kirkehistorikeren Lukas i Apostlenes gjerninger bruker begrepet "forsamling" - eller ekklesia - om to ting:

a) Dels om den lokale forsamlingen (Apgj 11,26;Apgj 13,1;Apgj 14,23)
b) Den universelle kirke (Apgj 9,31;Apgj 20,28)

Når ordet ekklesia brukes i plural kan det bety alle forsamlinger i en region (Apgj 15,41;Apgj 16,5) Brukes det i singular kan det bety alle troende i en bestemt by (Apgj 5,11;Apgj 8,1)

3. Lokal forsamling

Vi kan ikke løsrive den universelle kirke fra den lokale forsamling, slik enkelte gjør. De vil være en del av den universelle kirke, men ikke den lokale forsamlingen. Det er en helt fremmed tanke for Det nye testamentes undervisning. Det er også slik at forsamlingen er mer enn bare summen av alle troende på en gitt plass. Den lokale menigheten er del av noe større: den universelle kirke. Menigheten er fellesskapet av de sanne troende til alle tider, og er derfor etter sin natur ikke et rent menneskelig fellesskap, men er grunnet i Guds evige hensikt og plan fra før verden ble skapt. Menigheten som Herren selv har grunnlagt her på jorda, er Kristi kropp, og har Kristus som hode, den er på samme tid en guddommelig og menneskelig organisme, et fellesskap som kan bli omtalt og forstått, samtidig som den uttrykker en indre og forhold som eksisterer mellom menighetens guddommelige grunnlegger og medlemmene seg imellom.

4. Den konstitueres også gjennom eukaristifeiringen (nattverden).

Vi ser dette klart i 1.Kor 11, hvor apostelen Paulus to steder i samme kapitel snakker om: "når dere kommer sammen som menighet" (v.18) og "når dere kommer sammen på samme sted" (v.20), så er det for å feire nattverden, jfr v.21 flg

(fortsettes)

Bildet er fra en av de tidligste funnene av en kristen kirke.