En uredd kvinne

Det gjorde både godt og vondt å lese intervjuet med Ragnhild Knudsen, enken etter Børre Knudsen, i Dagen i går. Den fem sider lange reportasjen sitter ennå i kroppen og sjelen min, og vil nok gjøre det i lang tid fremover. Og bra er det! Fordi Ragnhild Knudsen målbærer noe særdeles viktig i en tid som vår: kampen for fosterets rett til å leve.

Den kampen fører den vakre 80 års gamle damen, videre etter at ektemannen døde for omlag fem år siden. Og hun er modig! Hun taler biskopene i Den norske kirke midt imot. At de våger, sier hun, etter biskopenes siste utspill i abortsaken. Den kirken er ikke lenger hennes kirke, etter at den kastet både  hennne og hennes mann. I Bergens eldste sognekirke fra 1180, Mariakirken, ble Ragnhild døpt, konfirmert og viet. Da hun sto skulder til skulder med sin mann i abortkampen, var det for kirkens skyld, sier hun til  Dagens journalist.

Men kampen har kostet. Sporene sitter ennå i kroppen. Ragnhild Knudsen sliter med depresjon og angst. Og det kostet for Børre, mannen hennes, og barna. Den voldsomme og hatefulle motstanden, ryktene, løgnene. Hun forteller ærlig og sårbart om denne perioden av sitt liv. Blant annet om at hun fryktet for at noen skulle komme å gjøre barna hennes noe vondt, så hatefulle var nemlig motstanden mot det de sto for, Børre og Ragnhild.

Så mye vi har å takke dem for!

Ragnhild Knudsen fortelller også åpent, ærlig og sårbart, om sviket de følte, ikke bare fra kirkens ledelse, men også prestene og lekfolket. Da som privat sa at de støttet dem og saken, men som i det offentlige var tause.

Jeg håper mange tar seg tid til å lese dette viktige intervjuet.

Ragnhild Knudsen har ikke gitt opp kampen. Hun håper hun ikke står alene, men at folk våkner og kjemper videre for barnet i mors liv.

'Mange kristne har gitt opp abortkampen. Jeg stiller opp til intervju for at folk skal våkne for hva som er rett og galt, sier hun.''

Ragnhild Knudsen er modig nok til å ha Bibelen som høyeste autoritet.

Våre hjertesukk - vårt bønnespråk

Jeg ble så grepet i går når vi leste om Gregorius av Narek (951-1003) i forbindelse med gudstjenesten vår i Kristi himmelfartskapellet. 900-tallet var en blomstringstid for den armenske kirke. Ifølge tradisjonen nådde budskapet om Jesus hit med apostlene Taddeus og Bartelomeus. I år 301 blir så Armenia det første landet som gjorde kristendommen til statsreligion. I forbindelse med denne blomstringstiden ble Gregorius født. Han er sønn av landets erkebiskop.

Hans mor døde mens han ennå var liten, og Gregorius blir oppfostret i det lokale klosteret. Her lærer han å lese og med stor iver gir han seg i kast med de store greske og syriske teologene. Han skrev hymner og bibelkommentarer og han blir en ivrig predikant. Det sies at språket hans var preget ev en poetisk skjønnhet og var rik på billedbruk. Leg og lærd kom gjerne for å høre på ham.

Men hva var det som grep meg så sterkt?

Jo dette: En dag kom noen av brødrene i klosteret og spurte: "Hva kan et menneske gi Gud som har skapt alt og omfavner alt?"

Gregorius tenker seg godt om. Det tar tid før han svarer. Når han kommer tilbake svarer han: "Sine hjertesukk!"

Ja, slik er det. Jeg kjenner på en djup glede over å kunne gi Ham dem. Det er også bønnens språk. Hjertespråket.

Bønnekrigere og stridende bønn, del 1

Det finnes hvilende bønn, og det finnes stridende bønn. Alt til sin tid.

I denne artikkelserien skal vi se nærmere på den stridende bønnen, på bønnekampen og det å være en bønnevekter, en bønnekriger, en forbeder.

Epafras var en slik mann. Mektig i bønn. Vi leser dette om ham i Kol 4,12: 'Epafras, som er en av deres egne, hilser dere. Han er en Jesu Kristi tjener, som ALLTID STRIDER FOR DERE I SINE BØNNER, for at dere kan stå fullkomne og fullvisse i all Guds vilje.'

2011-oversettelsen bruker ordet 'kjemper'. Det greske ordet som er brukt er: Agonizomai.

Den sekulære meningen av dette ordet handler om å kjempe for seier i de offentlige sportslekene. Oversettes med kjempe eller bryte. Ordet kan også bety å holde ut i smerte, å utsette seg for enhver anstrengelse for å nå målet, som når man konkurrerer om en pris. Apostelen Paulus bruker dette ordet i Kol.1,29: "For dette er det jeg arbeider, idet jeg strider i hans makt som virker i meg med kraft."

Vi må ikke glemme at vi alle står i en strid. For en forbeder er denne striden kanskje mer reell og konkret enn for andre. Guds Ord sier: "For vi har ikke en kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet." (Ef.6,12)

Som vi ser av dette verset er fiendens angrep mot oss velorganisert. Den er på ingen måte tilfeldig. Stridende bønn er derfor en kamp mot disse maktene. Dette er godt illustrert i Daniel 10,12-13 og v.19: "Så sa han til meg: Frykt ikke, Daniel! For fra den første dag du vendte ditt hjerte til å vinne forstand og til å ydmyke deg for din Guds åsyn, er dine ord blitt hørt. Og på grunn av dine ord er jeg kommet. Perserrikets fyrste sto imot meg i 21 dager. Men se, da kom Mikael, en av de fremste fyrstene, og hjalp meg, for jeg var blitt holdt tilbake der hos kongene av Persia...Nå må jeg vende tilbake for å kjempe mot Persias fyrste. Når jeg er gått ut, se, da kommer Grekenlands fyrste."

Disse fyrstene og kongene er reelle åndsmakter som har kontroll i den åndelige sfæren, og hører med til det ondskapens hierarki som Paulus beskriver for oss i Ef.6,12. Det var mot disse åndskreftene epafras stred i sine bønner.

fortsettes

Det koster å ta Bergprekenen på ramme alvor, del 2

11. november 1918 - dagen da den 1.verdenskrig avsluttes - tar innbyggerne i byen Burrton i Kansas helt fri og holder en stor seiersmarkering. Fem lastebiler fullastet av folk reiser fra Burrton til gården til Johannes Schrag som ligger i nærheten av Alta Mills for å forsøke å tvinge Johannes til endelig å kjøpe krigsobligasjoner.

Johannes Schrag hadde gjentatte ganger avvist å kjøpe det som ble kalt 'Frihetsobligasjoner', fordi han var av den overbevisning at å kjøpe disse var det samme som å gi sin støtte krigen, en krig han var en sterk motstander av. Johannes tilbød seg å støtte Røde Kors og Frelsesarmeen med en gave på 200 amerikanske dollars, men dette likte ikke mobben som var møtt opp. De krevde at Johannes skulle gjøre honnør for flagget og lede dem i en parade gjennom sentrum av Burrton, men han nektet.

Et flagg ble så forsøkt overrakt Johannes, men det falt i bakken, siden han ikke grep tak i det. Folkemengden forsøkte da å dytte Johannes og anklaget ham for å ha tråkket på flagget. Ei bøtte med gul maling ble helt over Johannes og de gned den inn i klærne hans, men Johannes gjorde ikke motstand.

Det gjorde mobben rasende. De ville henge ham i et tre i nærheten. Da grep Tom Roberts inn. Han var leder for Anti-hestetyv foreningen (!) og fikk bragt Johannes til fengselet i Burrton, mens de ventet på at sheriffen for fylket Harvey skulle dukke opp.

Innbyggerne i  Burrton ville stille Johannes for retten anklaget for spionasje. Nasjonal lov, som senere skulle bli erklært som grunnlovsstridig, gjorde det til en forbrytelse å vise manglende respekt overfor flagget.

Etter en høring i Wichita kunne en føderal dommer erklære at det ikke fantes nok bevis til at Johannes kunne bli dømt. Bevisene om at han hadde vist forakt for flagget holdt ikke fordi Johannes hele tiden hadde vært passiv ikke-voldelig under opptøyene på gården og alt han hadde sagt denne dagen var på sin tyske dialekt. Ingen av de tilstedeværende mobberne kunne tysk. Advokaten til Johannes forsøkte å overbevise ham om at han måtte gå til sak mot mobberne, men Johannes takket nei til dette. Han henviste til at det ville stride mot mennonitenes ikke-volds prinsipper.

Kappes om å hedre hverandre, del 22: John og Christine Noble

Jeg legger ikke skjul på det. men linjene jeg skriver nå er ikke objektve, men høyst subjektive. De er en kjærlighetserklæring! De er skrevet i djup takknemlighet og glede over hva to mennesker har betydd i livet mitt. De to er John og Christine Noble fra Romford i England.

Men før jeg skriver om hvordan vi møttes og om hvordan de har vært som en åndelig far og mor for meg, la meg fortelle deg om deres liv i dag. John er blitt 80. Fremdeles med det karakteristiske skjegget og den lille hestehalen. Christine er omtrent på samme alder - man skal jo ikke røpe en kvinnes alder, vet dere. Såpass  høflighet har jeg lært. Christine er senil dement og helt pleietrengende. Den nydelige damen med det vakre smilet, den varme stemmen, som danset så nydelig for Herren under lovsangen, har ikke lenger noe språk. Hun som bar frem presise kunnskapsord og profetiske budskap, er stille. Men hver eneste dag besøker John og noen andre fra familien henne. De støer henne så hun får gått noen skritt, de mater henne med hennes favorittbær og frukt og de er sammen. Hvilken trofast kjærlighet - i gode og onde dager. Det berører meg så djupt. Jeg føler sånn med John og Christine i denne svært sårbare fasen av deres liv.

Jeg ble kjent med John i 1978. Han var allerede da en av pionerene i husmenighetsbevegelsen i Storbritannia. Jeg husker ham som en stillferdig kar som var med på noen møter i et husmenighet May Sissel og jeg senere ble med i. Han tok av og til frem trompeten som han av og til hadde med seg. Ellers var han med på oppvasken. Det var først etter en tid at han begynte å undervise fra Bibelen. Først bygget han en god relasjon og gode vennskap. Så var det da også Kristi kropp han underviste om, om Guds evige hensikt, om vennskap utfra Guds Ord. Det var her selve grunnlaget for mitt menighetssyn ble lagt og som jeg aldri har forlatt. John hadde lys over Guds Ord når det gjaldt Guds evige hensikt med menigheten. Dette kjenner jeg djup takknemlighet for den dag i dag.

Gjennom årenes løp utviklet det seg et godt vennskap med John og Christine. Hver på sin måte har de hatt avgjørende betydning for May Sissel og meg. De to er ganske forskjellige og det hendte de spøkte med hverandre når de delte talerstol. De var aldri redd for å by på seg selv, og var ikke redd for å være sårbare. Raust delte de fra sine egne liv, også deres feiltrinn. Det har blitt mange gode og nære samtaler oppover i årenes løp og jeg har satt stor pris på de råd og den åndelige veiledningen John har gitt meg. John var vært og er en enhetens mann som har bygget broer mellom kristne fra ulike sammenhenger.

Men mer enn deres ord har livene deres talt. Vi snakker om hel ved. Deres levde liv, til Kristi ære har satt djupe spor i meg og mange andres liv. For det er jeg dem evig takknemlig. Som en parantes kan jeg nevne at det var John som døpte meg i Mjøsa 25.september 1979. Det er faktisk 40 års jubileum i år.

Eksistensberettigelse

Det er lett å kjenne på underdanighet og litenhet når man er en minoriet i et land med en majoritetskirke. Det gjelder ikke bare Norge. Slik føles det nok for mange.

Men jeg har tenkt mye på hva en prest i Den norske kirke sa til meg for riktig mange år siden. Det var ennå mens Norges frikirkeråd eksisterte, og jeg deltok på et møte hvor Den norske kirke  var overrepresentert. Jeg var der som representant for Det Norske Baptistsamfunn, og kjente meg ganske liten. Ny og fersk var jeg også som en del av det folk som kalles baptister.

Da er det at denne presten, som jeg dessverre ikke husker navnet på lenger, sier:

'Du må aldri se ned på din bakgrunn. Vær stolt av den. For som baptist har du litt av en arv å forvalte. Ikke minst setter jeg stor pris på deres trosskap Bibelen. Vær frimodig. Snakk varmt om din tro og din overbevisning og hev stemmen. Vi trenger å høre den. Dere var så mye viktig å bidra med.'

Det var en raus prest i Den norske kirke!

Jeg tar de ordene frem igjen med jevne mellomrom når jjeg trenger dem.

Neste uke har jeg den store gleden av å tale på vår pastorkonferanse i Drammen og samme uken skal jeg ha et seminar på våre lederdager samme sted. Jeg er glad for å høre hjemme her.

Jeg er glad og takknemlig for vår protestantiske arv. For reformasjonen. For alle de gode fruktene den har båret med seg, selv om den også bar med seg mye som jeg slett ikke kan like. Det gjelder ikke minst den forfølgelse den selv satte i verk mot reformasjonens tredje gren: døperbevegelsen, som jeg altså selv tilhører.

På denne dagen takker jeg Gud for de ulike grenene av Reformasjonen. For teologene, pastorene, diakonene, tilsynsmennene, misjonærene og det store lekfolket. For bibeloversettere, menighetsplantere, for leger og sykepleiere og for det store diakonale arbeidet som utføres.
ng
Jo, vi har alle eksistensberettigelse og vi tilfører verden og hverandre så mange gode ting. Er man trygg på seg selv og det man tror på, er det ikke farlig å møte andre med en annen overbevisning enn ens egen. Da utgjør den andre ingen trussel men en berikelse.

Derfor må stemmen vår ikke forstumme, men høres.

I Nashville ber de for over en million mennesker med navns nevnelse

De fleste forbinder vel Nashville i USA med 'country and western music' - og med rette. Men akkurat nå pågår det også en gigantisk bønnesatsning i Nashville.

40.000 kristne fra over 400 menigheter i byen har satt seg som mål å be for 500.000 av byens husstander med navn. Det betyr at over en million mennesker løftes inn for Nådens trone med navns nevnelse.

De 40.000 kristne som er med i denne bønneaksjonen både ber og faster. Bønneaksjonen har fått navnet 'Awaken Nashhville', og initiativtageren er pastor Dave Clayton.

Deltagerne tar for seg telefonkatalogen og man har også som mål å skrive et håndskrevet brev til hver eneste en som blir bedt for. Brevet har ett budskap: Å fortelle at den som er blitt bedt for er elsket av Gud!

Dave Clayton er pastor for 'Ethos Church', og er kjent for en menighet med et stort bønnetrykk. Men de så ganske fort at de umulig kunne klare å ta på seg dette bønneoppdraget alene. Pasot Clayton begynte derfor å bygge relasjoner med andre menigheter i Nashville,  og nå er de altså 400 menigheter som står sammen. De står sammen som en menighet, på tross av sine teologiske forskjeller.

Billedtekst: Fra bønneaksjonen i Nashville.

Mange gode tilbakemeldinger

Gode klemmer og mange gode tilbakemeldinger på talen jeg holdt i Fredrikstad baptistkirke i formiddag. Selv ble jeg så velsignet av det gode lovsangsteamet som deltok i gudstjenesten. Så vakre og harmoniske stemmer. Jeg talte om det jeg opplever Herren har lagt på mitt hjerte denne våren: Om Guds kyss - om Guds ubetingede kjærlighet i Kristus, og om selvforakten som det åndelige livets verste fiende.

Om det er andre menigheter som ønsker å ha meg som taler med dette tema eller andre, er det ledige datoer høsten 2019 og våren 2020. Det er bare å ta kontakt, helst med en sms til 90525875 eller 99621281.

Første gudstjeneste på hundre år

For første gang på hundre år feires det gudstjeneste i Zheltikov klosteret i Tver i Russland. Det er en kirkehistorisk begivenhet av de sjeldne. Zheltikov klosteret er et av de eldsre i Tver, og ble grunnlagt allerede i 1394. I mange århundrer spilte klosteret en viktig rolle i beskyttelsen av den sørvestlige bygrensen fra fiendtlige angrep. Sin storhetstid hadde klosteret i den første halvdelen av det 18.århundre, og sto da under beskyttelse av tsar Peter I.

Ved begynnelsen av det 20.århundre hadde klosteret tre kirker, bosteder for munkene og abbeden, et klokketårn og en klosterhage. Noen av disse bygningene ble sprengt i 1930 av kommunistene og andre led samme skjebne når sovjetiske soldater trakk segt tilbake fra Kalinin i oktober 1941. Etter krigen ble klosterområdet brukt til et militært lager for bensin.

Den russisk ortodokse kirke fikk tilbake bygningene fra russiske myndigheter i 2015. Det vil si det som var igjen av dem. Et stort gjenreisningsarbeid ble påbegynt året etter og pågår fremdeles. Nå har de kommet så langt at den første gudstjenesten på 100 år skal feires i dag.

Flere andre kirker og klostere i Tver-regionen er også i ferd med å bli restaurert. Det inkluderer blant annet restaureringen av en trekirke i Penovskij-distriktet. Denne kirken ble bygget i 1694 og er den høyeste trekirken i sitt slag i verden.

Foto: foma.ru

Opp som en løve ned som en skinnfell

Jeg føler meg ikke akkurat som noen løve for tiden. Ikke akkurat. Mer som en pjuskete katt. For av og til kjenner jeg panikken tar meg.

Årsaken er at jeg nå også har fått øresus på det høyre øret. Jeg har det på det venste øret og har hatt det i mange år. Litt på og av. Mest på. Til tider stjeler det nattesøvn og motet fra meg. Høyre øret har heldigvis vært fri fra dette, og det har vært befrielsen min. Men nå setter det igang i høyre øret også. Da får jeg litt panikk. Mest sannsynligvis skyldes det stram muskulatur på grunn av Parkinsons. Det ble litt mye dette, siden jeg denne uken også fikk vite at jeg har en større blødning i det venstre øyet. Heldigvis et stykke unna skarpsynsfeltet.

Etter noen tårer i natt møtes jeg denne morgenen med den setning fra en velkjent salme av Lina Sandell. Setningen kommer bare av seg selv og jeg hører den i mitt indre:

'Skulle da bekymring ta meg fangen? Allting hviler i min Faders hånd.'

Om jeg er bekymret? Ja.
Om jeg er lei meg? Ja.

Men jeg ønsker ikke at bekymringene skal fange meg og holde meg fanget.

Alt hviler jo i Guds hender.
Der er jeg trygg.

Så takker jeg for alle som ber for meg.
Be gjerne om at jeg slipper øresusen. Den stjeler så mye krefter, og jeg som elsker og søker stillheten, plages av den. Jeg har ikke så mye å gå på.

Men jeg holder fast ved dette: LØVEN av Juda HAR SEIRET.

Seminar om tidebønn sammen med Solveig og Erling Thu

Neste fredag - 1. mars - skjer det noe spennende! Da skal jeg ha et seminar sammen med Solveig og Erling Thu i forbindelse med den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud. Det er første gang vi gjør et seminar sammen.

Vi skal snakke om tidebønnens gode rytme og vår keltiske kristenarv.

Og som det ikke er spennende nok, så slipper Prokla-Media Erling Thu's nye bok: 'Daglig bønn', som er samling med tidebønner. Solveig og Erling Thu har bedt tidebønner en tid nå, og deler i denne boken med oss bønner fra Salmenes bok og bønner de selv har satt ord på fra eget levd liv. Her er det mye å glede seg til.

For et par-tre år siden ble jeg invitert til å ha et seminar om tidebønn på sommerstevnet til Kristent Nettverk på Hedmarktoppen. Der var også Solveig og Erling, og siden da har de bedt tidebønn flere ganger om dagen.

Jeg gleder meg også veldig til å møte og høre 'Presten fra Baghdad',  Canon Andrew White, en levende legende, som i mange år var prest for St.Georg katedralen i Baghdad med flere tusen medlemmer, og som måtte tale med skuddsikker vest.  Andrew White, som sitter i rullestol på grunn av MS, har jeg hatt kontakt med i mange år, men det er første gang vi møtes. Han reiser verden over med evangeliet, og arbeider spesielt i Jordan med å hjelpe kristne som har flyktet fra forfølgelse.

Billedtekst: Her er jeg sammen med Erling og Solveig Thu på Hedmarktoppen i forbindelse med et sommerstevne i regi av Kristent Nettverk fo noen år siden.

Jeg elsker steiner

Jeg er glad i stein. Det hender ofte jeg tar med meg en stein fra steder jeg har vært, særlig fra steder hvor jeg har opplevd Guds nærvær. Da finner jeg gjerne en litt spesiell stein, som et dyrebart minne. Noen har også gitt meg steiner fra steder hvor jeg gjerne skulle ha vært, men som jeg ikke har hatt anledning til å reise, som til Patmos og Herrnhut. De er jeg spesielt glad i, for det ligger mye kjærlighet bak når de tar med seg en stein til meg.

Kommer jeg til et sted hvor det er reist en steinkirke setter jeg meg gjerne med ryggen mot veggen, eller jeg kjenner på de gamle steinene med hendene mine.

Hva er det så med steiner som berører meg så sterkt?

Det er flere ting:

De minner meg om noe fast og bestandig. Som Gud.
De minner meg om kontinuitet. Jeg liker det ordet. Alt er så flyktig i vår tid. Så rotløst. Jeg kjenner mer og mer på en djup glede og takknemlighet for at jeg tilhører en eldgammel sammenheng, kirken. Som står, selv om tårenene faller.

Men jeg er slett ingen panteist. Steinene er bare en del av det fantastiske skaperverket.

Mest av alt bryr jeg meg om de levende steinene, de som utgjør kirken. Apostelen Peter skriver om dem: "Og bli selv levende steiner som bygges opp til et åndelig hus!" (Pet.2,5)

Er du en som følger etter Jesus?

'Mine venner som kjenner mennonitenes historie godt har fortalt meg at anabaptistene ikke stilte spørsmålet: 'Er du frelst?' Det spørsmålet kom mye senere med protestantismen.

Spørsmålet var heller: 'Følger du etter Jesus?'

Hvilket spørsmål stiller vi?

Hvis vi kunne oppdage Jesu budskap og bli et levende Jesus-nærvær i vår verden, ville verden og alle som er i den bli mer lik den Gud hadde i tankene for hele menneskeheten.'

- Don Blosser, pensjonert professor i Bibelen ved Goshen College i Indiana, USA og pensjonert pastor. Medlem av Micgiana Voices for Middle East Peace. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen.

Hvordan vinne muslimer for Jesus

"Kristne over hele verden vet at for å følge Jesus trenger man bare å omvende seg fra syndene og si at man tror at Jesus døde for å ta soningsstraffen for disse syndene. Det er her de fleste kristne organisasjoner begynner arbeidet med de ufrelste: Når de omvender seg. Etter at de har omvendt seg, blir nye troende oppmuntret til å bli Jesu disipler, la seg døpe i vann og finne en bibeltroende menighet som tilbyr et kurs i disippelskap. Derfra er det stort sett opp til den nye kristne å fortsette å vokse i Herren.

Men Jesus viste oss en annen tilnærming til å vinne disipler - han gjorde det omtrent stikk motsatt! Jesus plukket ut noen vanlige menn og ba dem følge ham mens han åpenbarte sannheter om Gud. Han ba dem om å leve etter de verdiene han viste dem. Etter hvert begynte de å gjøre som ham, og de begynte også å oppleve Guds kraft og velsignelse i sitt eget liv. Deretter nådde de et punkt der de forsto at en beslutning om å følge Jesus Kristus ville koste dem alt. Elleve av dem sa ja, og de forandret verden. Denne type disippelgjøringsmodell - som begynner med disippelskap og beveger seg mot omvendelse - brukes til å gjøre mange muslimer til Jesu disipler.

Det var et tragisk valg av kunnskap framfor lydighet som førte Eva ut i synden, og den samme tilbedelsen av kunnskap bukter seg gjennom århundrer av menneskelig erfaring. Kanskje det er derfor Jesu lignelser ofte handler om hvor dumt det er å kjenne Guds vilje, men likevel ignorere den.

Noen av oss sang barnesangen om mannen som bygde huset på fjell da vi vokste opp, uten å forstå at 'fjellet' ikke bare er Guds ord, men også det å følge Guds ord. Datamaskinene våre kan være fulle av bibelske verktøy for å kunne analysere og studere bibelen på dypet, bare noen tastetrykk unna, men disippelskap krever at vi daglig velger å gjøre Guds vilje, bevisst og konsekvent."

- Jerry Trousdale: Utrolige hendelser. Hvordan hundretusener av muslimer tar imot Jesus. Prokla-Media 2014, side 41-42.

Leve langsomheten

'Langsomheten' er en roman av den tsjekkiske forfatteren Milan Kundera, men ordet er også en god beskrivelse av et velsignet liv - det gode livets rytme. Vi har mer tid enn vi tror.

Det skulle en ikke tro i tid hvor alt skal gå så hurtig, men hurtigheten er lik overfladiskheten. Den gir oss ingen mulighet til å lodde djupere og til å erfare. Vi tror vi gjør oss erfaringer av livet, når vi forsøker å rekke så mye som mulig, men vi skraper bare overflaten - og gir tomhet. Det er når vi tar oss tid at vi kan nyte. Da avdekkes for oss noen av mysteriene ved Gud.

Men for å kunne leve langsomt må vi forenkle.

Og det er en utfordring, for selv det gode kan bli det aller bestes verste fiende.

Jeg må omstille meg. Det har jeg måtte gjøre mange ganger, men mitt nye liv med Parksinsons, krever stadige omstillinger. Det er krevende.

Men livet er slik.

Men underveis nyter jeg nå langsomhetens gode rytme.  De daglige gjøremålene, tid for teakoppen som drikkes langsomt, så jeg kjenner teasmaken. Boken jeg blar i. Strekken på sofaen med det gode pleddet. Smilene og håndtrykkene fra mennesker jeg møter. De gode samtalene. Jeg tar ikke noe av dette for gitt. Refleksjonen og tilbakeblikket over dagen med takknemlighetens bønn for hva dagen har gitt. Korstegnet til slutt.

Gud selv er mer enn nok

'Vær stille og ikke sammenlign deg sellv med andre', er et av de gode åndelige rådene som tilskrives en av de mest kjente egyptiske ørkenfedrene på 300-tallet: Bessarion.

Det er et godt råd å ta med seg også i dag.

I går feiret vi minnet om Bessarion i forbindelse med gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet. Denne Bessarion ble innviet i den monastiske livet av selveste Antonios den store og ble senere elev av Markarios i Sketis. Han skulle bli kjent som 'den vandrende eremiten', i motsetning til de fleste asketene som var bofaste.

Det fortelles om Bessarion at han eide en bok med de fire evangeliene. Den boken bar han alltid med seg. Møtte han noen som trengte noe, og som han hadde, ga han det villig bort. Til slutt ga han bort det siste han hadde av klær, og når han ikke hadde mer å gi til de fattige, solgte han også det mest dyrebare han eide: boken med de fire evangeliene. Pengene han fikk for den, ga han så til de trengende.

Det fortelles om abba Bessarion at han hadde en disippel ved navn Abba Dulas. En dag de gikk langs en strand blir abba Dulas så tørst. Da ba abba Bessarion en bønn og sa til eleven sin:

'Drikk litt av havvannet!'

Vannet var blitt søtt. Abba Dulas drakk. Så tok han frem et kar og ville øse opp vann i det.

'Hvorfor øste du opp vann,' ville abba Bessarion vite.

'Det er i tilfelle jeg skulle bli tørst igjen,' svarte abba Dulas.

Da svarte abba Bessarion:

'Gud er her. Gud er overalt.'

Det visdomsordet tok vi med oss i går kveld, og det vil jeg leve på lenge.

Gud selv er mer enn nok.

En god nyhet og et bønnebegjær

I går flyttet en ny dame inn  i huset vårt. Fra før av bor May Sissel og Siri her, men på formiddagen kom sannelig også TUVA. Så nå må jeg forholde meg til tre kvinner! Men May Sissel er og forblir den beste og har førsteplassen!

Men de er hjelpsomme både Siri og Tuva. Siri hjelper meg med telefonen min, og hun har jeg kjent en tid. Tuva er helt ny for meg og det sies det vil ta to-tre måneder før vi blir skikkelig kjent med hverandre. Men Tuva vil utgjøre den store forskjellen! Hun er talegjenkjenningsprogrammet som vil sørge for at jeg kan fortsette å blogge, skrive bøker og preken- og foredragsmanus. Hun kom sammen med en representant for firmaet Max Manus, som hjalp meg til å komme igang. Takk til dere som har stått sammen med oss i bønn for at dette skulle bli mulig.

Til dere som fortsetter å be for oss:

Kan dere be om at jeg kan få litt mer kroppslig ro og hvile. Jeg skjelver nå såpass mye at jeg blir veldig sliten av det. Det gjelder høyre hånd. Muskelaturen blir veldig stiv og spent ikke bare i hånden, men i nakke og rygg og jeg bruker så mye krefter til å stå på beina. For jeg vil helst gå litt for egen maskin. Særlig leggene blir vonde. Spente muskler fører til økt tinnitus. Det er slitsomt.

Et profetisk budskap

"Jeg så grener komme sammen fra hver nasjon. Den Hellige Ånd fører dem sammen til en dans, vever dem sammen til en brudekjole. I det de forenes, stikker røttene deres djupt og grønne blader og frukter begynner å vises".

Fra Watchmen for the Nations. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen. Bildet er malt av Martina Fayez fra Egypt

Hvem kan Gud bruke i sin tjeneste?

Hvem kan bli brukt av Gud? En kan undres. Er det de som kan mest? Flinkest til å be? Forteller andre at de faster?

Er det de som bekjenner seg til rett lære? Hvilken rett lære? Lutheranernes versjon?  Pinsevennenes? Baptistenes? Katolikkenes?

Kan Gud bruke mennesker som bare er mennesker? Som er umodne, feilende, og som synder. Kan Han bruke mennesker i sin tjeneste som har tråkket feil og kommet med et profetisk  budskap som senere viste seg ikke å stemme?

Kan Gud bruke mennesker som er kronisk syke? Som er sårbare nederst på rangstigen?

Kan Gud bruke mennesker hvis ekteskap har gått i stykker? Som av og til tviler? Som ikke har alle svarene? Som ikke stemmer på det politiske partiet jeg gjør?

Når alt kommer til alt: er det bare meg Gud kan bruke?
Jeg undres på det.

Mørket forvandles til morgen

Når profeten Amos taler om den Gud 'som gjør dødsskygge om til morgen' (Amos 5,8) og Jesaja forkynner at 'i mørkets land stråler lyset fram' oppmuntrer det oss til ikke å være redde, ikke en gang for 'dødsskyyggens dal', for å bruke ordene fra den treogtyvende salmen.

Lev Gillet kommenterer: 'Selv om hyrden tillater at noen i hans hjord for en tid vandrer gjennom dødens skygge, er det bare for å hjelpe dette får til å tre inn i et lysere landsskap - ut i det fulle dagslyset.'

- Peter Halldorf i Fastebloggen. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Har barnet i mors liv mistet en av de viktigste allierte i kampen for rettsvernet for fosteret?

Som kirker har vi mye å stå til ansvar for. Det gjelder ikke minst hvordam vi møter mennesker i sårbare situasjoner. Her trenger vi nok alle å erkjenne at vi mange ganger har feilet - og syndet. Derfor hører en syndsbekjennelse med, og vi trenger å strekke hånd til mennesker vi har krenket eller forvoldt smerte.

Det er derfor prisverdig at biskopene i Den norske kirke nå har kommet med en uttalelse hvor de blant annet beklager tonen i tidligere abortdebatter.

Men det er sider ved denne bispeuttalelsen som er svært problematisk og skuffende. Det er godt og betydningsfullt at Den norske kirkes biskoper understreker at 'fosteret er fra unnfangelsen et liv med verdi og krav på vern', selv om jeg synes formuleringen er svak. Fosteret har ikke bare en verdi, men en uendelig verdi, fordi det er skapt i Guds bilde, og dermed ukrenkelig.

Uttalelsen fra biskopene kan vanskelig leses annerledes enn at Den norske kirkes ledelse nå gir opp kampen for at dette skal få rettslige konsekvenser. Det er ikke bare høyst beklagelig, men svært sørgelig. Om ikke Den norske kirkes biskoper skulle kjempe for barnet i mors liv, hvem skal ta gjøre det? Svikter ikke biskopene de mest sårbare og skrøpelige?

Oppsiktsvekkende er det også når Den norske kirkes biskoper uttaler: "Et samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang." Er ikke er drap et drap?

Det kreves mye av dem som er kalt til å være kirkens åndelige lederskap. Der er både rett og riktig - også utfra Guds ord. Guds ord sier sågar at dommen er strengere for disse. Det krever derfor trosskap mot Guds ord. De er derfor i behov av vår forbønn.

Etter denne uttalelsen fra Den norske kirkes biskoper er det et spørsmål om ikke barnet i mors liv har mistet det som skulle være en av de viktigste allierte i kampen for rettsvernet for fosteret. Det ser vi i praksis når en av biskopene i ettertid sier at hun støtter selvbestemt abort.

Den forunderlige livshistorien til profeten Paul Cain, del 6

Etter 30 år i stillhet og borte fra den offentlige scene sto Paul Cain frem igjen. I denne fasen av hans liv og tjeneste kalte han menigheten tilbake til hellighet og renhet. Han profeterte til mennesker i høye stillinger, og dro ved en anledning til Irak for å snakke med selveste Saddam Hussein. Han var rådgiver for tre presidenter, og møtte også mange kirkesamfunnsledere, blant annet John Wimber. Wimber skulle senere bryte samarbeidet med Cain på grunn av spenningene mellom Vineyard bevegelsen og de såkalte Kansas-profetene.

Som jeg allerede antydet i den første artikkelen i denne serien, ble den siste delen av Paul Cains tjeneste en svært sårbar tid - både for ham selv og andre.

Det er uvisst hva som var den egentlige årsaken, men ensomhet og avvisning og ikke minst alle ryktene som han ble utsatt for, føre Paul Cain inn i en fase av livet hvor han søkte trøst i flaska. Han falt også på det seksuelle området, og innrømmet i en artikkel i det anerkjente tidsskriftet Charisma og på sin egen nettside, at han hadde hatt et homoseksuelt forhold og i perioder vært full.

'Jeg har slitt på to områder spesielt med homoseksualitet og alkoholisme,' innrømmet Cain 'i en lengre periode.'

Dette ble offentliggjort i februar 2005 og Paul Cain trakk seg tilbake fra offentlig tjeneste. I forkant av - i april 2004 - hadde Rick Joyner, Jack Deere og Mike Bickle - konfrontert Cain med både hans homoseksualitet og det faktum at Cain var blitt sett full offentlig. Cain reagerte på dette med fornektelse. De tre - Joyner, Deere og Bickle - forsøkte å hjelpe Cain i den svært alvorlige situasjonen han var kommet opp i, men siden Cain fornektet det hele og ikke ønsket å ta imot hjelp og rådgivning strandet dette forsøket. Det ble gjort et nytt forsøk med en annen gruppe og i april 2007 ble rehabiliteringsfasen avsluttet og Paul Cain var tilbake i tjenesten igjen. Både Rick Joyner, Jack Deere og Mike Bickle, har satt spørsmålstegn ved denne rehabiliteringen og hvorvidt Cain var ærlig når han beklaget sitt fall. De konkluderte med at det var for tidlig å la Cain komme tilbake i en offentlig tjeneste.

Det har gått mange rykter om denne siste fasen av Paul Cains liv. Jeg har bevisst ikke ønsket å spre disse videre. Og jeg er grundig lei av disse klipp-og-lim-videoene som florerer i sosiale medier. De kan alle lage og fullstendig forvrenge hva som var den opprinnelige meningen. Jeg synes kristne burde holde seg for god til å spre slike ting. Samtidig skal vi være ærlige, også med de vanskelige tingene. Bibelen tegner ikke noe glansbilde av troens helter, men tegner et ærlig bilde for eksempel kong David. Han falt i seksuell synd og sørget til pog med å få drept mannen til kvinnen han lå med. Likevel ble hans tjeneste gjenopprettet etter en fase med syndserkjennelse og syndsbekjennelse.

Det var et bevisst valg jeg gjorde når jeg ikke nevnte Paul Cains fall i første artikkel. For det første ønsket jeg å lage en kronologisk framstilling av hans liv, vel vitende om at jeg ikke har fått med meg alle detaljene. Bloggkonseptet egner seg ikke til lange artikler. For det andre ønsket jeg at mine lesere skulle få se det verk Herren gjorde når han reiste opp en mann som Paul Cain. De bruddstykker jeg har fortalt viser oss en mann som, til tross for sine svakheter og skrøpeligheter og synder ønsket å leve nært Gud i en helhjertet overgivelse. For det tredje, og det skal jeg avslutte med, har ingen av oss noe som helst å skryte av. Alt, absolutt alt, beror på og er avhengig av Guds nåde. Vi kan alle falle. Bibelen sier: "Den som mener seg å stå, han se til at han ikke faller." Når det gjelder profetier som ikke går i oppfyllelse, betyr ikke det at de nødvendigvis er falske. Det kan skyldes to ting: for det første, at den som formidler de profetiske ordene er umoden, og hvem er ikke det? For det andre, kan det være at det gjelder for en annen tid enn den tiden det er gitt: "Herren svarte meg: Skriv synet tydelig på tavler så det blir lett å lese! For synet venter på sin fastsatte tid, det vitner om enden, og det lyver ikke, Om det drøyer, så bare vent! For komme skal det, det kommer ikke for sent!"(Hab.2,2-3) Den eneste sikre testen på at en profeti er sann eller ikke er frukten og om det samsvarer med Guds Ord.

Det koster å ta Bergprekenen på ramme alvor, del 1

For 100 år siden kostet det mye å følge Jesus og ta Hans ord i Bergprekenen på ramme alvor. Det gjør det fortsatt. Dette er historien om noen som var villige til å betale den prisen. Artikkelen er skrevet av Peter Hoover. Her i min oversettelse:

'Hva tenker du på når du hører ordet: anabaptiske bosettere i Kansas?  Kanskje 'Turkey Red Wheat'?

Helt siden folkene vår ankom Kansas, har bønder tvers over Amerika, og i vår tid, i resten av verden plantet og høstet inn et bemerkelsesverdig hveteslag. Det kommer fra Russland, men opprinnelseslandet er Tyrkia. Det er det de sier i hvert fall. En virkelig stor gave til verden er det, og fremdeles viktig i verdens hveteproduksjon.

Men det var ikke bare denne ene tingen de troende immigrantene som kom til Kansas tok med seg. De, og da inkluderer jeg en mann ved navn Johannes Schang, tok også med seg en levende tro, et vitnesbyrd som fremdeles berører verden.

Johannes Schrag (1861-1957), en immigrant fra Sveits/Volhynian, opprinnelig fra Russland, som sammen med sin kone Elisabeth Stücki, slo seg ned på en bondegård i nærheten av Alta Mills, halvveis mellom Burrton og Moundridge i Kansas. De hadde giftet seg i 1885.

Herren velsignet Johannes og Elisabeth med 12 barn: Anna, David, Johannes, Reinhold, Josef, Peter, Andreas, Adam, Jakob, Daniel, Samuel og Herman.

Hjemmet var preget av gudsfrykt og barna lærte seg til å følge Kristus i en hverdaglig etterfølgelse. Alt gikk bra inntil første verdenskrig dro Amerika inn i konflikten som raste i Europa.

(fortsettes)

Gledelig bibellesning

Forut for Bibeldagen spurte jeg mine Facebook venner hvilken bok i Bibelen de leste for tiden. Til nå har 140 personer svart. Få ting har gledet meg mer den siste tiden enn de svarene.

For det første er det gledelig at folk tar seg tid til å svare. Den lille uhøytidelige spørreundersøkelsen viser noe gledelig: mange av de som svarer forteller at de både leser Det gamle- og Det nye testamente samtidig.

Det er bredde i lesningen. Folk leser både Mosebøkene og profetene, ikke bare Salmene.

Dette er gledelig fordi Det gamle testamente er for mange en 'lukket' del av Bibelen. Det nye testamente står for mange i en særklasse. Det har man kanskje lest mange ganger, og så har man lest litt sporadisk i Det gamle. Men de som deltok i denne lille undersøkelsen viser at de leser bok for bok.

Det andre denne undersøkelsen viser er at de fleste leser en bibelbok sammenhengende - altså kapittel for  kapittel, og ikke bare slår opp her og der. Sammenhengende bibellesning er viktig for nettopp sammenhengens skyld! Da forstår man bedre innholdet.

Foto: Bibelselskapet//Dag Kjær Smemo

Den forunderlige livshistorien til profeten Paul Cain, del 5

Invitasjoner til møtekampanjer og konferanser strømmet på for Paul Cain. Han ble mer og mer etterspurt, noe som skapte store utfordringer. Mange skrev til ham for å spørre om forbønn. Telefonen ringte ustanselig. I tillegg til dette var det rivalisering og misunnelse blant helbredelsesevangelistene på den tiden. Mange rykter florerte. Det ble stadig vanskeligere å trekke seg tilbake for å være alene med Herren. Noen av helbredelsesevangelistene falt også for umoral og Paul Cain innrømmer at han selv ble kritisk overfor de som kritiserte ham.

En natt talte Herren klart og tydelig til Paul Cain og sa til ham at han måtte se å komme seg ut av stresset og travelheten:

'Jeg kommer til å ta deg til side og føre deg ut i ørkenen inntil en ny type tjenester reises opp. I de dager kommer denne tjenesten til å tas videre uten superstjerner.'

Herren ga Paul det løftet at hans mor ikke ville dø før Paul sto ansikt til ansikt med en ny type ledere - menn og kvinner som hadde lært fortidens lekser og som vil bli en hær, som ikke elsket verden.

Nøkkelordet i denne sammenhengen var 1.Joh.2,15-17:

'Elsk ikke verden, heller ikke det som er i verden! Den som elsker verden, har ikke kjærligheten til Far i seg. For alt som er i verden - kroppens begjær, øynenes begjær og skrytet av alt en eier - det er ikke av Far, men av verden. For verden går til grunne med alt sitt begjær, men den som gjør Guds vilje, består til evig tid.'

Paul hadde over tid blitt mer og mer bekymret over den retningen tjenesten hans hadde tatt. Han hadde drevet seg så hardt at han ikke lenger hadde tatt tid til å være sammen med Herren på samme måte som han hadde vært så nøye med i begynnelsen av sin tjeneste. Han hadde glemt morens gode råd: 'Vær så liten du kan og la Gud være så stor han kan være.' Økonomien var god, glamouren og prestisjen var der, men han hørte ikke Guds stemme så klart som før.

Paul var fullstendig klar over at han ikke hadde det bra. Han hadde mistet den intime relasjonen med Herren. Men hvordan i all verden skulle han klare å hoppe av karusellen som gikk stadig fortere? Det er da Paul blir syk. Han klarer ikke lenger å holde tritt med alle forpliktelsene sine, og fordi han ikke klarer å reise som før kommer det stadig inn færre penger. Og det er mye som skal betales. Å drifte et så stort telt som han har krever både penger til materiell og mannskap. Han blir så dårlig at han forbereder seg på å dø.

Det er i denne tiden at Herren kaller ham til side. Han føler en ny lengsel etter å leve nært Herren og til å gjøre djupdykk i Guds ord. Han kjenner på en djup lengsel etter å oppleve Herren og ikke mennesker. Han husker noe som Herren hadde sagt til ham for lenge siden:

'Paul, jeg har ikke kalt deg til å bli berømt, jeg kalte deg til å være lydig.'

På samme måte som Evan Roberts, som var en forgrunnsfigurene i vekkelsen i Wales, og som plutselig trakk seg tilbake fra offentlig tjeneste, gjorde Paul Cain det samme. Paul Cain ønsket å tilbringe tid i Guds nærvær i stillhet og bønn. I 30 år omfavnet han villig denne tiden i ørkenen.

Kritikerne var mange. Flere mente han hadde sviktet kallet. Han ble latterliggjort og ryktene om ham svirret. Men Paul Cain levde et stille liv med Herren, tilbaketrukket fra det offentlige liv fordi han fulgte Guds kall om å sette Kristus først. Så fikk folk si hva de ville. Det gjør de fremdeles den dag i dag om denne perioden av Paul Cains liv. Spørsmålet er om vi skal lytte til rykter eller takke Gud for at Han leder folk på sin måte.

fortsettes

Bibeldagen på Raufoss

Bibeldagen samlet fullt hus i Raufoss baptistkirke i formiddag. Medlemmer fra Frelsesarmeen, Den Norske kirke, Frikirken og Baptistkirken kom sammen for å feire gudstjeneste og samle inn penger til bibeloversettelsesarbeid i Etiopia. Det var en stor glede og en stor ære å få dele Guds ord til denne forsamlingen, Jeg talte med utgangspunkt i profeten Sefanja, som forteller om Herren som synger sine kjærlighetssanger over oss og om selvforakten som det åndelige livets verste fiende.

Et flott lovsangsteam tok oss med inn i Guds nærvær, og det hele ble ledet av Raufoss baptistmenighets gode pastor, Sissel Østlien, som jeg setter stor pris på. Representanter for de ulike menighetene deltok i en bønn for Etiopia, Syria, Irak og Norge. Bibelprosjektet ble flott presentert av Birgit Tryland.

Så godt å få hilse på mange kjente og kjære under kirkekafeen.

Takk for at jeg ble spurt om å tale i denne sammenhengen. Jeg liker meg godt når mennesker fra ulike menigheter kommer sammen for å feire felles gudstjeneste. Jeg tror det gleder Guds hjerte, og vi skal jo være sammen i himmelen en dag.

Den forunderlige livshistorien til profeten Paul Cain, del 4

Paul Cain (bildet) oppdaget tidlig at mange av de andre helbredelsesevangelistene ikke brukte så mye tid i bønn som han gjorde og de fastet heller ikke så mye. Istedet gikk de heller ut med venner for å spise en bedre middag. Paul Cain derimot hadde for vane å tilbringe flere timer alene med Herren for å vente på et buskap fra Herren som han skulle gi videre til de som skulle høre på ham. Hans lengsel etter Herrens nærvær var så intens at han ba sine medarbeidere om å låse ham inne på et rom så han kunne være alene med Herren hele dagen. Han ba også om at de satte et bind foran øynene hans på vei til møtelokalet slik at ingenting kunne distrahere ham fra det synet Herren hadde gitt ham i bønn.

En dag tok han ikke dette så høytelig. Han bestemte seg for å være litt mere sosial, slik de andre helbredelsesevangelistene var. Han gikk til teltet der møtene skulle være og Herren viste ham en kvinne som var i behov for forbønn. Han begynte med det samme å beskrive hennes symptomer og skulle nevne hennes navn da alt plutselig stoppet opp.

"Å!", ropte han: "Jeg har syndet mot Herren. Salvelsen har forlatt meg. Jeg kan ikke be for noen flere i kveld. Jeg må gå tilbake til rommet mitt og omvende meg."

Paul Cain forlot tusenvis av mennesker som hadde møtt opp for å høre på ham. Det ble ikke noe møte denne kvelden. Paul Cain var på rommet sitt sønderknust og bedende. Møtene fortsatte neste dag.

Paul Cain dro ofte til et retreatsted som ble kalt 'A Thousand Oaks' ved Lake Sherwood i nærheten av Santa Maria i California. Dette stedet tilhørte en av sine venner. Det var et vidunderlig stille sted hvor han kunne være for seg selv og forberede seg til møtene han skulle ha. Det var etter en slik retreat at Herren kom til ham mens han kjørte bil på vei tilbake derfra. En engel kom til ham i bilen og meddelte at Herren hadde kalt ham til å leve som enslig. Dette ble svært vanskelig for Paul Cain og det pågikk en kamp i hans liv før han kunne si ja til et slikt kall. Men Paulus skriver jo i 1.Kor. at noen er kalt til å leve enslig.

Dette kallet skulle snart bli testet når en av hans venner, den tidligere presidenten for The National Bankers' Life Insurance, døde. Han var en av de rikeste mennene i verden og hadde finansiert møteteltet til Paul Cain som hadde 12.000 sitteplasser. I sitt testamente hadde han overlatt hele sin enorme formue til Paul Cain. Det var bare en betingelse: at Paul Cain giftet seg. Det var en spesiell dame denne forretningsmannen hadde i tankene. Paul Cain takket nei til den den enorme formuen.

Det var ikke siste gangen Paul Cain skulle utsettes for noe slikt. Ved en annen anledning ba han for Mary Virginia, et fremstående medlem av den berømte Hutton-familien, som hadde brukket ryggen i en ulykke. Hun ble helbredet. Når hun døde noen år senere testamenterte hun hele sin formue sammen med den formuen hun hadde arvet etter sin avdøde bror. Det var snakk om svært mye penger. Men Herren sa til Paul Cain at om han tok 1 dollar av disse pengene ville han miste salvelsen. Paul Cain takket nei.

Ved en annen anledning hadde en dommer fra California skapt seg en formue i forbindelse med oljeindustrien. Denne dommeren spurte Paul Cain om han kunne sitte ved hans side når han døde. Det takket Paul Cain ja til. Da dommeren døde hadde han testamentert 8 millioner dollar til Paul Cain. Også denne gangen sa Herren at Paul Cain måtte takke nei til pengene om han skulle beholde salvelsen over livet sitt. Paul Cain sa ved flere anledninger at han aldri hadde angret på at han ikke tok imot alle disse pengene. Herrens salvelse var mer verdt.

fortsettes

Gudsfrykten i folket

Et slikt brødfat lages nok ikke lenger. Dette vakre fatet med påskriften 'Gi oss i dag vårt daglige brød' er noe May Sissel har arvet. For en del år siden var et slikt fat vanlig i norske hjem. Det daglige brød var ingen selvfølge. Gudsfrykten var tilstede i folk.

I dag - rundt spisebordet - undrer vi oss over hvor mye vi har mistet, vi som bor i verdens rikeste land.

En tid for rystelser - ledere vil falle, andre vil reises opp

"Mens jag ba i dag så jeg et stort tre. Herrens hånd hadde grepet tak i det og ristet det. Ting falt fra dette treet, men det var ikke frukt, mer som rusk."

Det skriver R. Loren Sandford, en anerkjent profetisk røst, som har integritet. Han understeker at han vanligvis ikke sender ut profetiske ord i førsteperson. I dette tilfellet har han gjort et unntak. Her er min oversettelse:

"Dagen er kommet da jeg vil riste løs de døde greinene og de døde fruktene, ledere som leder hvor jeg ikke har ledet, og profeter som taler det profane, utvannede fredsbudskapet, hvor det ikke er noen fred.

Jeg har svevet forsiktig over Mitt folk, men nå vil jeg stige ned i en storm med svære rystelser. Noen vil falle, andre vil reise seg. Noen som er ukjente er i ferd med å bli kjent. Jeg bygger et høyt tårn for å proklamere Min sannhet. Alle vil se det og erge seg over at Jeg øser ut nåde og kjærlighet.

Du vil bli overrasket over at så mange faller men jeg har bevart Mine tjenere for en tid som denne. Der hvor nåden eksisterer vil kraften falle og Mitt navn vil bli kjent.

Lederskapstreet er det Jeg som beskjærer og beskjæringen har begynt, ikke som en dom, men på grunn av forøkning. Noen har allerede svunnet bort, men jeg frembringer mer. Mer vil svinne bort og mer vil komme, og reise seg i lysstyrken av Min herlighet."

'I mine bøker,' skriver R.Loren Sandford, 'og budskap har jeg lenge søkt å forberede Kristi kropp for hva jeg vet vil komme. Dette er en tid for rystelser, men også for håp og forventning. Gud er god og alt Han gjør er av kjærlighet.'

Den forunderlige livshistorien til profeten Paul Cain, del 3

Mens han ennå var en tenåringsgutt opplevde Paul Cain (bildet), et kall til å reise til Tulsa i Oklahoma. Pinseretningen Assemblies of God hadde en menighet der, Bethel Temple, som  hadde vært en stor og aktiv menighet, men som nå opplevde en dramatisk nedgangstid.

Herren hadde gitt Paul Cain noen profetiske ord til menighetens pastor, dr.Ward og overleverte disse. Han foreslo også overfor dr.Ward at han kunne holde noen helbredelsesmøter i Bethel Temple, og dr.Ward sa han skulle ta det opp med eldsterådet.

Dagen etter fikk Paul Cain beskjed om at eldsterådet hadde takket nei. De ville ikke vite av noen tenåringspredikant. Pastor Ward var sjokkert.

Det ble til at Paul Cain tok kontakt med Raymond T. Richie, som selv holdt helbredelsesmøter, og som var pastor for Revival Temple, en uavhengig menighet i Tulsa, med langt større antall sitteplasser enn Bethel Temple, og som også opplevde nedgangstider. Paul fortalte hva som hadde skjedd i Bethel, og Richie åpnet dørene for tenåringspredikanten Cain. Han kunne begynne sine møter neste søndag.

Dette skulle bli møtekampanjen hvor Paul Cain virkelig fikk se sin nådegave i funksjon:

Gjennom nådegaven 'kunnskapsord ved Ånden' kalte tenåringsgutten Cain ut mennesker i salen. Han kunne fortelle dem hva de het, og hva slags sykdommer de led av. Mennesker ble sterkt berørt, og mange ble momentant helbredet. Dr.Ward deltok på disse møtene, med tusener tilstede, og var svært lei seg for hva Bethel Temple hadde gått glipp av.

Men Raymond T. Richie var bekymret for en ting. Midt oppe i gleden over alle som ble helbredet og frelst, bekymret han seg for at tenåringsgutten avslørte synd blant folk. Cains dager i Tulsa var derfor over. Pastot Richie sendte Cain videre til Sacramento. Han mente det var større behov for Paul Cain der! Richie overlot Cain til en venn som var pastor for menigheten som hadde sine møter i Gouvenor's Hall, uten å fortelle denne pastoren som de åpenbaringsgavene Paul Cain hadde.

I forbindelse med et av møtene i Sacramento stilte Paul Cain seg frem i møtet og pekte på en av møtevertene og ropte ut: "Din gamle hykler, sier Herren! Hvordan kan du stå der og ha noe som helst med det som skjer i dette møtet å gjøre når du vet hva som pågår i ditt eget hjerte? Du planlegger å stikke av med den kvinnen som sitter der borte ( Cain pekte direkte på henne ) mot slutten av denne uka og forlate din kone som sitter der borte ( Cain pekte på henne )." Både mannen, kona og den andre kvinnen var totalt ukjente for Paul Cain. Cain fortsatte å profetere: "Hun er mor til dine tre barn og du forråder dem. Din gamle hykler!"

Den anklagede møteverten, en stor kraftig kar, gikk raskt opp mot der Paul Cain sto. Noen av de andre møtevertene forsøkte å stanse ham.

"La ham være, han kan ikke skade Guds salvede,"ropte Paul Cain.

Det neste som skjedde var at møteverten slapp kollektkurven han bar på og løp mot plattformen. Idet han sto bare en armlengs avstand fra Paul Cain falt han om gråtende og ropte ut: "Det er sant alt sammen, hva skal jeg gjøre?"

Mens mannen lå der gråtende pekte Paul Cain på en kvinne: "Og du kvinne, hvis du ikke omvender deg så kommer jeg til å fortelle hva som du har gjort på rom nummer 202 på motellet du har vært på i dag."Kvinnen falt i gulvet, gråt og ba om tilgivelse. Paul fortsatte å peke ut mennesker og fortelle om hvem som rotet med hvem. Når møtet gikk mot slutten var ikke pastoren å se noe sted, så Paul måtte avslutte møtet selv.

Tidlig neste morgen fikk Paul en telefon fra hotell-resepsjonen med beskjed om at han måtte skru på radioen. På radioen var det et program hvor pastoren opprømt fortalte om det som hadde skjedd kvelden før og fortalte at de sto midt oppe i en vekkelse, og ba folk om å komme til møtene. Radiojournalisten spurte hvor pastoren hadde vært siden han ikke hadde avsluttet møtet. "Vel, jeg må innrømme at jeg lå under det store flygelet og bekjente alle mine synder."

fortsettes

Jesus er den eneste frelseren

Det er noe som ikke kan sies for ofte: det er bare Jesus, og bare Ham, som kan frelse. Og denne frelsen er tilveiebrakt på Golgata kors. Ikke noe annet sted.

"Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi blir frelst ved." (Apg 4,12)

Jesus sier: "Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg." (Joh 14,6)

"Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv ..." (2.Kor 5,18)

"Dere vet at det ikke var med forgjengelige ting som sølv eller gull dere ble kjøpt fri fra det tomme livet dere overtok fra fedrene, men med Kristi dyrebare blod..." (1.Pet 1,18)

Det er ingen ved siden av Jesus, heller ingen som står over Ham. Ingen andre enn Jesus, kan redde oss fra en evig fortapelse, ingen andre enn Jesus kan tilgi våre synder.

I toleransens tid, hvor vi aksepterer hverandre, og ikke diskriminerer noe menneske på grunn av hudfarge eller religion, kan vi ikke forråde sannheten.

Velsignelsen i liturgiske bønner

Erkebiskop Justin Welby

I dag har jeg lyttet til et intervju med erkebiskopen av Canterbury, Justin Welby (bildet), hvor han lsnakker om betydningen av liturgiske bønner. Det  er kanskje fremmed for en del av mine lesere.

Men det finnes flere eksempler på liturgiske bønner både i Det gamle- og Det nye testamente.  Vi finner dem beskrevet både i forbindelse med gudstjenestene i Tempelet, eller i Salmenes bok, men også i Det nye testamente. Et eksempel på en slik liturgisk bønn bedt i urkirken, er den såkalte 'Kristus-hymnen', slik apostelen Paulus gjengir den i Fil 2,5-11

Jeg kjenner igjen en god del av det erkebiskopen sier i forbindelse med liturgiske bønner, særlig bliimed hensyn til tider med sykdom og slitasje. Da er det ikke like lett å finne de rette ordene, og bønn kan bli slitsomt. Da er det godt å gjøre andres ord til sine. Bønner bedt av de hellige fra eldgamle  dager.

Selvsagt kan det bli noe monotont å be skrevne bønner, men det kan den frie bønnen også bli. Den kan ikke minst bli veldig repiterende. Når man ber sammen med en gruppe mennesker over tid, og en legger merke til hvordan de ordlegger seg, så vil man oppdage at det kommer setninger og gjentagelser som er de samme hver gang. Det er ikke noe galt med det. Men de samme personene kan ha veldig imot liturgiske bønner!

Liturgiske bønner kan være veldig befriende!

Man kan komme seg ut av et spor, ledes inn på rikere beitemarker, anspores til få fokus bort fra seg selv - bare for å nevne noe.

Og som med så mange andre ting i livet kan det være godt med både og! Både frie bønner og liturgiske bønner. I bønnens verden er det ikke enten eller.

Den forunderlige livshistorien til profeten Paul Cain, del 2

Helt fra tidlig barndom hadde Paul Cain (bildet) en evne til å 'se'. Han 'så' ting som ville skje med klassekamerater og med venner - og det stemte. De ble vant med at Paul 'var annerledes'. Åtte år gammel var han en ivrig leser av Det nye testamente. Han trakk seg ofte unna. Likte ikke å være der det var støy og bråk og mennesker.

Han samlet på jernbanenagler. Slike svære spikre som var festet til tresvillene. De satte han opp i rekke og rad - og preket for dem! Han drømte om å tale til store forsamlinger. Syntes han at han hadde for få tilhørere, la han ut på leting etter mer spiker! Paul bygget sin første 'kirke'
 før han var ni år. Da han manglet tak, rev han like så godt taket av et uthus på eiendommen hvor de  bodde. Han trodde ikke faren hadde noe i mot det. Men der tok han feil. Faren forlangte at taket på uthuset ble satt opp igjen!

Pastoren i baptistmenigheten hvor Cain-familien hørte hjemme forstod at den lille gutten hadde et forkynnerkall. Han begynte å ta med seg Paul på sykebesøk.  Den lille gutten 'så' nemlig på forhånd hvem som kom til å bli helbredet før de ba for dem. Paul fortalte om en slik episode, tilfellet med Mary,  på sine eldre dager:

Lenge før de ankom sykehuset beskrev Paul Cain for sin pastor følgende: De ville møte en kvinne på omlag 60 år som hadde på seg en blomstrete rosa kjole. Hun ville ligge døende i en seng på grunn av kreft. Ved fotenden av sengen ville broren hennes, Thomas, stå kledd i arbeidsklær.

Når baptistpastoren og Paul kom til sykehuset var det akkerat slik Paul hadde sett det. Mary ble også momentant helbredet - akkurat slik som Paul hadde forutsagt det.

Paul Cain gikk under navnet: little brother. Det var det engelen, som stadig besøkte ham, kalte Paul Cain. Det hendte titt og ofte at Paul inviterte 10-12 av nabolagets gutter sammen med bestemoren sin og foreldrene til gudstjenester. Da sang de og priste Gud. Baptistmenigheten som Cain-familien tilhørte var ikke overvettes begeistret for denne gutte-predikanten. Det var derimot pinsevennene, og fra dem fikk Paul Cain stadig invitasjoner.

Det første stormøtet Paul Cain talte i var i Dallas, Texas. 500 mennesker hadde kommet for å høre ham. Når han så den store folkemengden og stilte seg foran dem for å tale, ble han så redd at han skalv over hele seg og klarte ikke å si et eneste ord. De som var kommet for å høre ham trodde at skjelvingen skyldtes at Den Hellige Ånd var kommet over ham. De stormet fram til plattformen i det de bekjente sine synder og ble omvendt. Flere ble også helbredet. Den unge Paul Cain ble stående helt stille og så på det forunderluge som fant sted foran øynene hans. Slik ble han stående skjelvende en halv time før han klarte å sette seg. Alt dette skjedde uten at Paul Cain hadde sagt et eneste ord. Neste dagen spredte nyheten seg om at det hadde brutt ut vekkelse i forbindelse med den unge mannens preken.

Når Paul Cain var blitt 14 år hadde han allerede en fast radiotjeneste og holdt helbredelsesmøter i et lite telt. Han reiste tvers over Amerika som evangelist og ba for syke, og så mange helbredet.

fortsettes

Guds trofasthet

Det fortelles at James Hudson Taylor (bildet), den legendariske stifteren av China Inland Mission hadde to små flagg i sitt hjem.

På det ene sto det: 'Ebeneser' og på det andre: 'Jahve-Jireh*.

Det første betyr: 'Hitinntil har Herren hjulpet' og det andre: 'Herren vil sørge for vår fremtid.'

I disse to ytterpunktene lever vi - og Gud viser seg å være trofast.

Den forunderlige livshistorien til profeten Paul Cain, del 1

Paul Cain (bildet) døde i går, 90 år gammel. Cain ble av mange ansett å ha en profets-tjeneste. De siste årene var svært sårbare år, men han var like til det siste i aktiv forkynnertjeneste.

Det gjorde et sterkt inntrykk på meg da jeg for mange år siden leste om hans mor, Anna Cain. Når hun gikk gravid med Paul i 1929 var hun svært syk av tuberkulose og kreft og det var ikke ventet at hun ville overleve. Til alles store overraskelse overlevde hun, og sønnen Paul, ble født 16.juni 1929.

Men la oss se litt nærmere på denne fascinerende historien:

1929 var et av de mest turburlente årene i nyere amerikansk historie. Anna Cain var 44 år dette året. Ektefellen, William Henry Cain, var jøde, 56 år og svært fattig. Anna hadde store helseutfordringer. Hun hadde store hjerteproblemer, og hadde langt fremskreden tuberkulose. Som om dette ikke var nok hadde hun kreft i eggstokkene og brystkreft.

På grunn av hennes svært alvorlige sykdomstilstand måtte Anna bryte opp fra det lille tettstedet Garland, omlag 96 kilometer fra Dallas i Texas. Ved universitetssykehuset i Dallas arbeidet en av USA's fremste kreftspesialister på den tiden. Anna takket ja til å teste ut en ny kreftbehandling, men  etter en stund innså kreftlegen at ingenting kunne gjøres for å redde Annas liv. Hun ble sendt hjem til Garland for å dø.

Når hun kom hjem begynte hun å rusle rundt bomullsåkrene og bjørkelundene. Der øste hun ut sitt hjerte til Herren. Anna hadde en sterk tro på Herren.

Lik Hanna i 1.Sam 1,10-11 ga hun barnet hun bar på til Herren. Hun ba til Gud helt frem til midnatt. Da åpenbarte en engel seg for henne. Engelen rørte ved hennes høyre skulder og sa:

'Datter, vær ved godt mot, du skal leve og ikke dø. Barnet du bærer er en gutt som jeg vil salve til å forkynne evangeliet lik apostelen Paulus; og du skal gi ham navnet Paul.' (Paulus på norsk)

Anna ble umiddelbart helbredet. Hun ble over 100 år, og både hun og gutten ble av legene som behandlet henne karakteriset som et mirakel. Til og med huden som var ødelagt av kreften på Annas bryst var som ny!

Anna Cain fortalte ikke sønnen om Herrens kall til ham før Herren selv åpenbarte dette for Paul. Da var han åtte år gammel.

Som barn ble Paul ofte misforstått av andre barn fordi han ikke likte de samme tingene som de andre barna. Dessuten var han forferdelig sky. Syv år gammel hadde Paul en omvendelseserfaring, og denne ga han, for å bruke hans egne ord, 'uslokkeligkjærlighet til Jesus.' Ganske snart begynte han å gå lange turer rundy bomullsmarkene bare for å være sammen med Jesus.

En kveld han var i den lokale baptistkirken ble han spesielt oppmerksom på at Herrens nærvær hvilte over ham. Denne følelsen hadde han hele veien hjem og han hadde en opplevelse av at Herren ville tale til ham. Plutselig hørte han Herren si navnet hans! Skrekkslagen løp han hjem bare for å gjemme seg under dyna.

Hjemme var hans 14 år gamle søster, Mildred, vitne til at Herren talte til hennes bror med en hørbar stemme og hun skulle bli en livslang støtte for Paul Cain.

Paul Cain har aldri delt offentlig hva Herren talte til ham om denne dagen. Det han har delt er at om Paul Cain holdt seg ren ville han nå et stort antall mennesker med evangeliet.

fortsettes

Be for justisministeren og hans familie

VG Nett melder nå i ettermiddag at politiet har funnet brennbar væske under justisministerens bil. PST har ingen sikre spor etter den eller de som terroriserer og skaper frykt hos justisministeren og hans familie. Slik skal vi ikke ha det i Norge.

Jeg vil derfor oppfordre til forbønn for justisminister Tor Mikkel Wara, hans familie, regjeringen og Stortinget.

Det hele begynte i desember i fjor. Boligen til familien Wara ble tilgriset og tagget, og bensinlokket på familiens bil brutt opp. En hyssing festet til bensinrøret var forsøkt påtent.

I januar var det branntilløp i søppelkassa utenfor familiens bolig, og sist mandag ble et tøystykke med flasker bundet fast med en knute i en krok under støtfangeren på bilen. Og nå har politiet oppdaget brennbar væske under bilen.

Billedtekst: Justisminister Tor Mikkel Wara. Foto: Olaf Heggø, Fotovisjon/Justisdepartementet.

Drapet på jødisk tenåringsjente hylles på palestinsk Facebook-side

I morgen - torsdag 14. februar - er det ganske nøyaktig en uke siden 19 årige Ori Ansbacher (bildet) ble knivdrept i Ein Yael-skogen like utenfor Jerusalem. Den jødiske tenåringsjenta var på vei hjem til sine foreldre i bosetningen Tekoa.

Nå er en 29 årig palestina-araber arrestert og har erkjent det brutale og meningsløse drapet. Samtidig som det skjer hylles ugjerningen i sosiale medier på palestinske nettsider.

Den 19 årige jødiske jenta ble hugget flere ganger i brystet med kniv av den 29 årige palestina-araberen. Han skal også ha voldtatt henne. Mannen, som er bosatt i Ramallah, skal ha tatt med seg en kniv fra sitt hjem og tatt seg ulovlig inn i Israel.

Det er på den pro-palestinske  Facebook-siden 'The Palestinian Information Center' at hylllesten for dette grufulle drapet finner sted. Over 300 personer har trykket 'liker' eller kvitterrt med et smilefjes. En mann skriver: 'beste nyheten i år', en annen: 'gud velsigne ham'.

Velsignelsestegnet

'Det finnes et velsignelsestegn som har en meget talende symbolikk. De fleste av oss har sett det på gamle religiøse bilder, f.eks. ikoner. En hånd vendes med håndflaten mot oss. Tommelen er lagt over lillefingeren og ringfingeren. De to andre, pekefingeren og langfingeren peker oppover.

Det er sparsomt med beskrivelser av symbolikken når det gjelder velsignelsestegnet. Det sikreste er at de to fingrene representerer Kristi to naturer: Kristus som sann Gud og sant menneske. De tre fingrene, som danner basis for de to, kan være symboler på treenigheten. Får en penslet inn tankene i denne retningen, blir tegnet helt tydelig.

Utfra dette kan man gjøre en del refleksjoner. Den bibelske og teologiske grunnvollen for den kristne undervisningen er treenigheten, Faderen, Sønnen og Ånden. Dette er grunnstrukturen som også danner mønsteret i den apostoliske trosbekjennelsen og i Luthers katekisme. 

Men hva med de to fingrene som rekkes opp så demonstrativt og som representerer Kristi to naturer?

Meningen kommer tydelig frem om man studerer Det nye testamente og legger merke til hvor stor plass beskrivelsen av de forskjellige guddomspersonene har fått. En behøver ikke å telle kapitler og vers for å se at den andre personen i guddommen har fått en helt dominerende plass. Det er forkynnelsen av Kristi person og gjerning som fyller det meste av vårt nytestamente.

Hvor blir det så av balansen? Den blir jo ofte fremhevet som et ideal. Om man kan tenke seg en trearmet vekt, så bør det være like mye i hver skål. Det er den vanlige innstillingen.

Og dette stemmer selvfølgelig med realitetene. I tre troens artikler er de store bærebjelkene i det teologiske byggverket. Det er i pedagogikken, slik den trer frem i Det nye testamentes undervisning, at den manglende balansen kommer inn. Og årsaken er klar. Jesus Kristus er den måten Gud taler til oss på. Han er, i sin person, selve Ordet. (Joh.1,14 og 18). Derfor fortelles det om evangelisten Filip at han kom til hovedstade i Samaria og forkynte Kristus. (Apg.8,4). Og da Paulus kom til Aten, forkynte han Jesus og oppstandelsen (Apg.17,18). Det fortelles ikke at de kom til Samaria og Aten og forkynte treenigheten. De forkynte Kristus i Åndens kraft, for at folk skulle lære Faderen å kjenne. Den teologiske grunnvollen var treenigheten, men pedagogikken, undervisningen og appellen var knyttet til Kristus og hans to naturer.

Det var fint da Jesusvekkelsens ungdommer dro frem med den høyre hånden opprakt og en finger i været. Det var tydelig for alle at dette begeistrede folket ville løfte Jesus høyt opp i forkynnelse og lovprisning. Men det er ikke mindre sunt og solid med det velsignelsestegnet der de tre fingrenes teologi danner basis, og forkynnelsen topper seg i de to fingrenes pedagogikk.'

- Edin Løvås: Et menneske i Kristus. Luther forlag 1995, side 30-32

Min åndelige fars åndelige bibliotek

Ole Petter var en svært viktig person i en avgjørende fase av livet mitt. Pinsevennen, som da var i midten av 70 årene, ble en åndelig far for meg. Å komme  hjem til Ole Petter var alltid godt - og spesielt. Det hendte jeg gikk rett inn døra, tok av meg skoene i gangen, og gikk stille inn i stua.
Du skjønner jeg hørte han ba. Da ville jeg ikke forstyrre. Guds hellige nærvær lå ofte der som tjukk tåke i stua og hyllet inn den kvithårede mannen i lenestolen som pleide vennskap med Den Veldige.

Selv om jeg sto der foran ham forsatte han ofte samtalen med Gud, som om han ikke merket at jeg var kommet. Jeg satte meg. Så - og lærte hva det vil si å omgås Gud.

Så åpnet han øynene og smilte varmt.

'Jeg visste du kom', enda det slett ikke var avtalt.

Hvor hentet han inspirasjonen sin fra? På bordet lå det en veldig slitt Bibel. Det vil si det lå flere av dem. Alle like slitt. Etter hans død har jeg arvet en av dem fra som hadde fått den i gave fra ham. Den er noe av det kjæreste jeg eier. Alle taler sitt eget språk. Sidene er velbrukte, mange merket av tårer.

Men på bordet lå også Oswald  Chambers: 'Alt for Ham' (My Utmost for His Highest). Den var nesten lest i stykker. Det samme med andaktsboken til Watchman Nee: 'Brød i ørkenen'. Men her fantes også katolske forfattere som Wilfrid Stinissen, Johannes av Korset, Teresa av Avila. Alle forfattere jeg selv hadde fått så mye godt fra. Ole Petter snakket så varmt om dem - alle sammen. De var hans omgangsvenner.

Sa jeg ikke at han var pinsevenn og så leste han katolske forfattere og snakket varmt om dem? Ja, Ole Petter hentet levende vann der det var å finne. Han var herlig fri fra partisinne.

Mot slutten av sitt liv snakket han så varmt om søster Agnes Marie som har skrevet en bok med tittelen: 'Kunsten å eldes uten å bli gammel'.

'Den må du lese, Bjørn Olav,'  sa han. 'Så mye visdom!'

Dessverre fikk jeg aldri tak i den.

Jeg savner Ole Petter. Av og til så det kjennes. Jeg savner samtalene våre, bønnestundene, veiledningen hans, trøsten, formaningene - ja, de også. Og det varme smilet og forbønnen jeg og mine fikk del i. Han har vært hjemme hos Gud lenge nå.