Trenger vi å vekkes?

Noen ord fra Efeserbrevet har blitt så levende for meg i det siste: 'For alt som blir åpenbart, er lys. Derfor sier Skriften: Våkn opp, du som sover! Stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg. Se, derfor til hvordan dere kan vandre varig, ikke som
uvise, men som vise, så dere kjøper den lagelige tid, for dagene er onde.' (Ef 5,14-16)

Om dette ordet var aktuelt for den tidlige kirke, er det ikke mindre viktig i dag. Når apostelen Paulus skrev brevet til menigheten i Efesos, satt han mest sannsynlig fengslet i Rom. Vi skriver år 61-63. Om dette brevet er skrevet i år 63, så skjer det en dramatisk endring for situasjonen for de kristne. Året etter, i år 64. tenner keiser Nero på Rom. I og rundt Roma blir kristne arrestert i mengder og drept på de mest bestialske måter. 'De ble korsfestet. Eller de bundet i dyrehuder og kastet på arenaen for å bli revet i hjel av hunder, til folkets forlystelse. Eller de ble kastet for de ville dyr. Eller de ble bundet til stolper i Neros hager, tjære ble tømt over dem, og de ble brukt som levende fakler.' (Halleys Bibelhåndbok. Rex forlag, side 498)

Forfølgelsen under keiser Nero var likevel nokså begrenset til Rom og områdene rundt keiserhovedstaden, men i år 95 brøt det ut en ny mer omfattende forfølgelse under keiser Domitian. Den var ekstremt hard og tusener av kristne ble drept. Og så følger forfølgelse på forfølgelse. Å følge Jesus hadde en høy pris.

Det var den ytre fienden. Men det fantes også en indre. Paulus advarer de eldste for forsamlingen i Efesos at etter hans bortgang vil det komme 'glupende ulver inn blant dere, som ikke skåner hjorden. Ja, blant dere selv skal det fremstå menn som fører falsk tsle for å lokke disiplene til seg.' (Apg 20,29-30)

Utdordringen Paulus gir disse eldste er dette: VÅK!

Vær beredt! Det er ingen tid for å sove! Hvordan klarte så forsamlingen i Efesos seg? Omlag 40 år senere ber Jesus selv apostelen Johannes om å skrive et brev til denne forsamlingen (Åp 2,1-7). I dette brevet roser Jesus efeserne for å lytte til den sunne lære og ikke tolerere falske lærere, men han formaner dem til å vende tilbake sin første kjærlighet.'

Menigheten i Efesos var våkne. De besto ildprøven som kom over de første kristne forsamlingene.

Sover vi? Trenger vi å vekkes? Vi lever i en tid svært lik den første kristne tid. Vår tid opplever de verste kristenforfølgelsene siden apostlene og den tidlige kirken, med unntak av Vesten. Men hvor lenge? Jeg tror det er bare et tidsspørsmål før vi også blir forfulgt. Vi lever også i en forvirrende tid med hensyn til læren, og hvor kristne forlater den tro og den overbevisning kirken har hatt i 2000 år.

Jeg merker meg det sterke språket til apostelen:

'for alt som er åpenbart, er lys.'
'Våkn opp!'
'Stå opp!'
'Vandre varlig!'
'Vær vis!'
'Kjøp!'

Dette tar jeg med meg. Jeg vet jeg får bruk for det. 'for dagene er onde.'

De hellige og Guds herlighet

Jeg leser for tiden noen hymner av Symeon den nye teologen, som levde på slutten av 900-tallet, i den kristne verdens østlige metropol, Bysants. Han er en av den ortodokse kirkes fremste teologer. Jeg har forsøkt å oversette noen setninger fra disse vakre hymnene.

Dette er utdrag av noe Symeon skriver om Gud, de hellige og Guds herlighet:

'For alle hellige er Du det uslukkelige lyset, Gud, Du som er både kappe og krone og gir kronen, Du som er glede og stadig liflighet, jubel og lykke...

når de hos Gud er hjemme
innhyllet i guddommelig klarhet,
blir belyst og lyser;
de nyter av dette og vet virkelig,
i full visshet,
fullkommenheten tar ikke slutt,
herlighet vokser evig.'

Jeg blir veldig berørt av dette. Guds herlighet og det himmelske opptar meg veldig for tiden.

Skandinavia kan få sitt første syrisk-ortodokse kloster

Patriarken for Den syrisk-ortodokse kirken, Aphrem II Karem (bildet), var på Sverige besøk første uken av juni. Besøket har ikke vakt stor oppmerksomhet, men kan vise seg å være kirkehistorisk. Besøket kan nemlig resultere i at Skandinavia får sitt første syrisk-ortodokse kloster. Det er svært gledelig.

Det første skrittet er nå tatt. En villa på 600 kvadratmeter er kjøpt. Stedet har vært et pensjonat, og ligger sør for Nyköping. En stiftelse er grunnlagt og det første avdraget betalt. Den syrisk-ortodokse kirken har et stort behov for prester, og patriarken håper at grunnleggelsen av dette klosteret kan føre til at de får flere.

Nå settes det i gang en innsamlingsaksjon slik at man skal få muligheten til å kjøpe eiendommen. Man håper at klosteret skal være i drift fra våren neste år.

Men de syrisk-ortodokse kristne i Sverige er ikke alene om å ønske seg klostre hvor bønnens liv blomstrer. Også kopterne gjør det. Nå åpner Den koptiske kirken et retreatsenter ikke ulikt Anafora i Egypt. Det skjer i Hävla nord for Norrköping.

En dag! En dag!

I dag er det lettere å puste og en mulighet til å komme seg ut. Den kolossale varmen de siste dagene har tvunget meg innendørs. Mens andre har ligget på stranden, har jeg ligget på sofaen med nedtrukne persienner og med vifte for å kjøle ned rommet. Vi er ulike, vi mennesker, og sykdom arter seg forskjellig. Parkinsons er ikke 'bare' skjelving, ustøhet og stivhet, men en hel rekke ikke-motoriske utfordringer. Som søvnvansker, mareritt, utfordringer med mage-tarm, smerter, angst, motløshet, bare for å nevne noen.

Her om dagen møtte jeg et slitsomt menneske. Vedkommende ville vite om jeg holdt fast ved min helbredelse, og krevde min rett overfor Gud?

Hva svarer du på slikt? Jeg har overgitt mitt liv til Gud, og det er Han som da skriver min livshistorie. Jeg har for lenge siden sluttet å svare slike personer. Det nytter ikke hva du sier egentlig, for de vet jo svaret på livets gåter. Men slitsomt er det, som når folk sier: Nå ser du godt ut, mens alt raser på innsiden.

Alt hviler i Guds hender, og en dag, en dag har jeg ikke bruk for rullestolen min lenger. Hvilken dag det skal bli!

Her om dagen leste jeg om et sommerstevne hvor en utenlandsk predikant kunne fortelle at et kortvokst menneske var blitt helbredet, og hadde fått normal lengde. Utrolig! Når ble kortvoksthet en sykdom? Hallo! Og dette begeistrer visse mennesker. Egentlig snakker vi om menneskeforakt. Som når noen påstår at Gud helbreder fra Downs syndrom. Downs er ingen sykdom. Å si slikt er menneskeforakt.

Forakt mot det mangfoldige skaperverket. Vi kommer i alle former, og har alle våre utfordringer. Man kan jo spørre hvem som er funksjonshemmet? Den som sliter fysisk eller psykisk eller den som ikke ser sine egne begrensninger.

Hvorfor ikke feire mangfoldet?

Jeg tror på helbredelse ved bønn. Jeg ber stadig vekk for syke, og ser av og til at noen blir friske, ja, flere nå etter at jeg selv ble alvorlig syk. Men jeg kommanderer ikke Gud. Det er meg helt fremmed.

Og jeg holder fast på at en dag, en dag, skal jeg bli frisk. Jeg er åpen for at det kan bli på denne siden av evigheten, men på den andre siden av den florlette hinnen mellom himmel og jord, er jeg frisk.

Alt hviler i Guds faderhånd.

Svensk generalsekretær og pastor støtter polyamorøse relasjoner

Det er nesten ikke til å fatte det som skjer i Sverige. Utviklingen går skremmende fort. Og i feil retning. Generalsekretæren for Sveriges Ekumeniska Kvinnoråd, pastor Esther Kazem, driver Instagram-konoten 'Feministpastoren'. På denne kontoen, møter vi den ordinerte pastoren i embetsdrakt, som gir åndelig veiledning til sine 20.000 følgere. Her er hun talskvinne for polyamorøse relasjoner, og stiller seg bak promiskuitet som det mest selvfølgelige av alt. Her er ingen støtte for ekteskapelig trofasthet, ei heller det klassiske synet som kirken har hatt i 2000 år, nemlig at ekteskapet er mellom en mann og en kvinne.

Bak Sveriges Ekumeniska Kvinnoråds medlemmer finner vi Freslsesarmeen, Svenska Kyrkan, Equmeniakyrkans kvinneorganisasjoner, lokale kvinneråd og enkeltpersoner. SEK samarbeider også med ulike støtteorganisasjoner som Pingst, Svenska Alliansmissionen, Evangeliska Frikyrkan og Evangeliska Fosterlandsstiftelsen.

Nå etterlyser tre representanter for Nätverket för klassisk baptism reaksjoner på utspillene fra generalsekretæren fra såvel medlemsorganisasjonene som støtteorganisasjonene. De tre er Aila Annala fra Kalmar, Lars-Göran Berg fra Uddevalla og Thomas Forslin fra Göteborg. De tre har skrevet et debattinnlegg i svenske Dagen, som du kan lese ved å trykke på denne linken:

https://www.dagen.se/debatt/problematisk-feminism-1.1555455?fbclid=IwAR1yz88Vxx9SnfUfSNidkXsA132yfFTrC0dvWeyAuVRZ9vsPzARZvf6ZxV4

Det ville ikke forundre meg om vi snart har personer i de kirkelige miljøene som forfekter det samme som denne generalsekretæren, men Sverige er gjernevnoen år foran oss.

Nytt antisemittisk angrep i Tyskland lørdag

To syriske menn mistenkes å stå bak et antatt antisemittisk angrep mot en jødisk mann på jernbanestasjonen i Potsdam (bildet) i Tyskland lørdag.

Det er The Times of Israel som skriver dette i dag.

I følge avisen Berliner Morgenpost, bar den uidentifiserte 25 år gamle mannen umiskjennelige jødiske symboler som kippa og Davidsstjerne.

'Når jeg gikk av trikken, merket jeg noen skygger bak meg,' forteller den jødiske gutten til den tyske avisen. Skyggene viste seg å være to menn som spyttet på ham og ropte antisemittiske skjellsord og kom med utilslørte trusler.

Lørdagens angrep er det siste i en bølge av rasistisk og religiøst motivert hatkriminalitet mot jøder, som ryster Tyskland de siste årene. Tysklands nasjonale sikkerhetstjeneste rapporterte forrige måned at antallet antisemittiske voldshendelser har økt dramatisk det siste året. Flere av gjerningspersonene tilhører høyreekstremistiske miljøer.

Potsdam er hovedstaden i delstaten Brandenburg. Byen har nesten 164.000 innbyggere.

Hva Gud holder på med i det nordlige Irak, Iran og Afghanistan, del 1

Prayer Digest forteller på sin nettside om tre land i Sentral Asia hvor Gud på en spesiell måte er på ferde. Det er det nordlige Irak, Iran og Afghanistan. Jeg har oversatt deler av denne artikkelen, for å oppmuntre oss alle til å fortsette å be for disse områdene av verden_

DET NORDLIGE IRAK

Mange sier at dette området er mer åpent for evangeliet enn noensinne. Ahmed er et eksempel. Han er en student som var nysgjerrig på den kristne tro. Nysgjerrigheten fikk ham til å oppsøke et av de historiske kirkesamfunnene. Som regelen er i muslimsk land, ble han bedt om å vise sitt identitetskort. Dette kortet vil vise om man er muslim eller kristen, og kortet viste at Ahmed var muslim, derfor kunne han ikke slippe inn.

Men Ahmed ga ikke opp så lett. Han gikk til dekanus på Universitetet for å få ham til å skrive et brev, hvor det ble dokumentert at han ville oppsøke en kirke i ren undervisningsøyemed. Likevel ville de ikke slippe ham inn.

Man skulle tro at Ahmed dermed ville gi opp, men Den Hellige Ånd arbeidet med ham. Det tok fem år før han kom i kontakt med noen evangeliske troende, og i det fellesskapet fikk han føre evangeliet og ble en kristen. Nå studerer han til å bli pastor.

(fortsettes)

Taler i Brumunddal på søndag

Førstkommende søndag - 4.august kl.11.00 - taler jeg i Brumunddal baptistkirke.

Overskriften jeg har satt på min preken er: Libanons sedertrær.

Om du er i nærheten og det passer slik for deg hadde det vært hyggelig å få hilse på deg. Siden det er første søndag i måneden er også nattverdbordet dekket.

Skjønnheten i sårbarheten

Noe av det jeg skriver her har jeg vært inne på tidligere, men slutter ikke å undre meg over vår tids forakt for svakheten og sårbarheten, som vi også finner blant kristne. Alt skal være så sterkt - også våre møter. Hvilke mål brukes egentlig når vi skal definere hva som er et 'sterkt møte'? Er det min egen subjektive opplevelse? Man snakker ned trossøsken som gleder seg over stillhet og det det hellige Gudsnærværet, mens det man selv er med på er 'så sterkt'. Er ikke stillheten sterk?

Hvem sitter på fasit om hva som er et 'sterkt møte'? Hvis andre ikke opplever det så sterkt, er de da mindre åndelig enn meg?

Åndelig overlegenhet er farlig: jeg har Ånden; ikke de andre. Jeg er moden, ikke de andre. Jeg har erfaringer; djupere enn de andre.

Ser vi ikke skjønnheten i det hverdagslige? I det vanlige? I nettopp svakheten og sårbarheten? I ufullkommenheten? En forkynner som snakket ned Roy Godwin i sosiale medier nylig, synes Roy er så ordinær. Han kunne ikke forstå hvorfor noen ville gå for å høre ham! Når ble det å være ordinær et problem? Det synes for meg at alt er galt for enkelte kristne, bare ikke det en selv gjør. Er denne forkynneren så spesiell selv? Gleder Herren seg over den nedsnakkingen vedkommende bedriver? Fører det vil mer salvelse og velsignelse i hans egen tjeneste?

Den kroppslige svakheten jeg selv opplever har gjort ulike ting med meg. Ikke alt like godt, men den har ført til at jeg er blitt mye mer avhengig av Gud, enn når jeg var sterk.

Nytt nasjonalt bønneinitiativ i Sverige

Et nytt bønneinitiativ har sett dagens lys i Sverige. 'Et år i bønn' er visjonen for 'Sverige 365', et grasrotinitiativ som ble født i fjor sommer.

Det er Världen idag som skriver dette i sin nettutgave.

I forbindelse med den nasjonale bønnekonferansen på Rälingsåsgården i fjor snakket Christian Samuelsson, som er bønneleder på Rälingsåsgården med Karin Malmström fra New Wine Sverige, Amanda Göransson fra 24/7 Sverige og Mike Boije fra Evangeliska Brödraforsämlingen i Göteborg og sammen står de nå bak det nye bønneinitiativet.

Jeg kommer tilbake med mer om dette bønneinitiativet senere.

Herren er mitt banner

'Jeg vet at noen fremdeles sier: Jeg forstår det simpelthen ikke. Jeg forstår ikke hvordan man har et 'strids-sinnelag'. Jeg finner ikke dette i Skriften eller i Herren.

Fienden har vært klok. Han var vært i stand til å gjøre uklart det som er en av de største åpenbaringene av Herren selv i Skriften. Det er en side av Hans guddommelige natur som er åpenbart i noen av Hans navn:

Noen velkjente eksempler på disse unike navnene er: Jahve-Nissi (Herren er mitt banner, jfr 2.Mos 17,15) eller Jahve-Jirah (Herren er min hjelper/forsørger, jfr Salme 54,6) Jahve-Rapha (Herren er min lege, jfr 2.Mos 15,26). Når Han åpenbarer seg på denne måten - ved cirka 30 forskjellige anledninger i Bibelen - avdekker Herren en side ved sin evige natur og er rede til å møte sine tjeneres menneskelige behov.

Men det er et av disse navnene som spesielt skiller seg ut. Det gjengis omlag 290 ganger i Bibelen - nær ti ganger summen av de andre åpenbaringene! Hvilket navn er det? La meg introdusere for deg:

Jahve-Sebaot - hærskarenes Herre.

Av henvisningene alene, vil vi se at 'Hærskarenes Herre' er det guddommelige navnet som Herren oftest åpenbarer seg gjennom for menneskene.

Når vi så taler om å kjempe for vår egen personlige forvandling eller stride for våre familier, byer og nasjoner, så er det Hærskarenes Herre vi ønsker å følge inn i striden. Det var Hærskarenes Herre som hadde stevnemøte med Josva på slettene utenfor Jeriko (Jos 5,14), og det var Hærskarenes Herre som ledet David i kampen mot filisterne (1.Sam 17,45).

Hvis vi vil lykkes i vår krigføring, trenger vi å se at Herren er Øverstkommanderende, for Han er Herren over hele himmelens hærskarer, Han er universets Herre, Maktens Herre, både i himmel og på jord.

'Hærene i himmelen fulgte ham...' Åp 19,14.'

- Francis Frangipane: This Day We Fight. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Den forunderlige historien om den jødiske dikteren Avraham Sutzkever

I går brukte jeg deler av dagen til å lese den utrolige historien om den jødiske poeten Avraham Sutzkever, slik den gjenfortelles i The Times of Israel.

Avraham Sutzkever som skrev på jiddish, sa at poesien hadde reddet hans liv, og han mente det bokstavelig. I 1944 måtte han og hans kone, Freydke, gå gjennom et minefelt for å nå et fly som skulle ta dem ut i frihet. De gikk etter rytmen av et dikt - kort, kort, lang og noen ganger lang, kort, lang.

Hans dikt om det pågående Holocaust i Vilnius i Litauen, som ble kalt Øst-Europas Jerusalem og hans rolle i å redde dyrebare jødiske tekster fra nazistene, førte til at de sovjetiske myndighetene, sannsynligvis etter ordre fra selveste Josef Stalin, sendte ikke bare en men to redningsgrupper inn i det naziokkuperte Litauen for å fly Sutzkevers til Moskva. To år senere var det hans oppgave å vitne på vegne av Sovjetunionen i Nürnberg-prosessen i Tyskland og sørge for at krigsforbryterne fikk sin dom.

Nå, nesten 10 år etter hans død i Israel i 2010, er den forunderlige livshistorien til herr og fru.Sutzkever blitt film. Filmen er laget av hans barnebarn, Hadas Kalderon-Sutzkever. Filmen har fått tittelen: Black honey - The Life and Poetry of Avraham Sutzkever.

Filmen dukumenterer livet i Vilna-ghettoen i Litauen, et helvete på jord. Bare 1 prosent av omlag 40.000 fanger overlevde. Et av diktene handler om læreren Mira, en hjerteskjærende historie om Mira Bernstein, som tok seg av barna til de jødene som ble myrdet. Diktene til Avraham holdt motet oppe hos fangene. Hjerteskjærende er det også å lese om hvordan Avraham's og Freydke's første barn ble tatt livet av med gift av nazistene. I 1943 klarte Avraham og hans kone å flykte fra ghettoen. En ikke-jødisk kvinne gjemte dem i sin potetkjeller inntil de klarte å slutte seg til motstandsbevegelsen.

Billedtekst: Avraham Sutzkever til høyre, rett før 2.verdenskrig brøt ut. Foto: The Times of Israel/JTA.

La oss be for Israel-vennen Boris Johnson

Mens det kommer stadig nye avsløringer om utbredt jødehat og antisemittisme i det britiske arbeiderpartiet, har Storbritannia fått en statsminister som kaller seg selv en 'lidenskapelig sionist.' Her er statsminister Boris Johnson avbildet som frivillig i Kibbutz Kfar HaNassi i det nordlige Israel i 1980.

Statsminister Boris Johnson har ved ulike anledninger uttrykt sterk støtte til den jødiske staten og har også sagt at selv 'ville hester skal ikke hindre ham fra å besøke Israel som statsminister'.

Som en venn av Israel gleder jeg meg over dette, Israel har ikke for mange venner blant verdens mektigste. Derfor vil jeg spesielt be for den britiskev statsministeren i tiden fremover. Storbritannia står foran store utfordringer i tiden fremover. Brexit er en ting, utfordringene med det despotiske presteregimet i Iran noe annet. Som kjent forsøkte Irans revolusjonsgarde å ta en britisk oljetanker i arrest i Persiabukta, i Hormuzstredet. Dette skjedde 11.juli. Oljetankeren ble imidlertid beskyttet av den britiske fregatten HMS 'Montrose', som hadde eskortert dem inn i området. Situasjonen var så spent at fregatten rettet sine våpen mot båtene fra revolusjonsgarden og ga muntlige advarsler.       

Irans president Hassan Rouhani hadde den 10.juli sagt at en britisk arrestasjon av et iransk oljeskip ville få konsekvenser for britene. Britiske marinesoldater hadde da tatt kontroll over den iranske supertankeren 'Grace 1' utenfor Gibraltar, på mistanke om at den skulle frakte olje til Syria.

Så utfordringene for den nye statsministeren står i kø.

Derfor vil jeg følge det Guds ord sier i 1.Tim 2,1-2:

'Fremfor alle ting formaner jeg derfor til at det blir gjort bønner, påkallelser, forbønner og takk for alle mennesker, for konger og alle dem som er i høy stilling, så vimkan leve et stille og rolig liv i all gudsfrykt og ærbarhet.'

Når troen uthules

Har du hørt om MTD? Bokstavene står for 'Moralistic Therapeutic Deism', og beskriver vår tids sekulariserte 'kristentro', en tro helt frarøvet sin bibelske substans, kraft og liv. Kristne menigheter er i sterk grad influert av denne troen, som ødelegger bibelsk kristentro fra innsiden og erstatter den med pseudo-kristendom som bare har et ferniss av klassisk kristen tro.

MTD består av fem prinsipper:

* Gud eksisterer, og han har skapt verden og han våker over alt menneskelig liv.

* Gud ønsker at mennesker skal være gode, snille og rettferdige mot hverandre, slik Bibelen lærer og de fleste andre verdensreligionene.

* Livets sentrale mål er å være lykkelig og ha det godt med seg selv.

* Gud trenger ikke å være spesielt involvert i den enkeltes liv unntatt når han trengs til å løse et problem.

* Gode mennesker kommer til himmelen når de dør.

Denne troen, er i følge sosiologene Christian Smith og Melinda Lundquist Denton, spesielt fremtredende blant tenåringer fra katolske og tradisjonelle protestantiske kirker. I 2005 gjorde de en undersøkelse blant amerikanske tenåringer med ulik bakgrunn. Undersøkelsen viste at flesteparten av dem trodde på de fem MTD prinsippene.

De to sosiologene gjorde en ny undersøkelse som ble publisert i 2011. Kun 40 prosent av de spurte unge kristne svarte at deres personlig moralske tro bygget på Bibelen eller noe annet de følte var religiøst passende. Mange av de spurte er moralske individualister, som tror det følelsene sier. Om det kjennes rett for dem, er det i deres øyne rett, fordi det føles godt. Om du føler det annerledes, er det rett for deg.

Hele 60 prosent av de spurte hadde ingen som helst betenkeligheter med materialisme og konsumisme.

Men dette er langt fra bibelsk kristen tro og tradisjon. Det handler om en tro uten omvendelse, uten forsakelse, uten renhet, og uten korset og lidelsen.

Kan det være at de har rett disse sosiologene at den oppvoksende generasjonen har hentet denne troen fra foreldregenerasjonen? I hvilken grad ser de gudfryktighet i den?

Eggselgeren og verdighet

Hun spurte ham: 'Hva tar du for eggene dine?' Den gamle selgeren svarte: 'Fem kroner pr stykk.' Hun sa til ham: 'Gi meg seks egg for 1,50 ellers vil jeg ikke ha noen.' Den gamle selgeren svarte: 'Betal den prisen du vil. Kanskje det er en god begynnelse, for jeg har ikke vært i stand til å selge et eneste egg i dag.'

Hun tok eggene og gikk derfra med følelsen av å ha vunnet. Hun satte seg i den flotte bilen sin og dro til en dyr restaurant hvor hun møtte en venn. Hun sa til vennen at han kunne bestille hva han hadde lyst på, uten å tenke på prisen. Det hele kostet 450 kroner, og hun betalte med en 500-lapp. Kelneren kunne bare beholde vekslepengene.

Denne hendelsen syntes kanskje å være en helt normal oppførsel for denne kvinnen. Men hva kommer det av at vi alltid skal vise at det er vi som har makten når vi kjøper noe fra fattige? Og hvorfor er vi sjenerøse mot de som ikke trenger vår sjenerøsitet?

Jeg leste noe en gang:

Min far pleide å kjøpe enkle ting fra fattige mennesker til en høy pris, selv om han egentlig ikke trengte dem. Noen ganger hendte det at han betalte ekstra mye. Så jeg spurte ham hvorfor? Da svarte faren min: 'Det er barmhjertighet pakket inn med verdighet.'

- Don McGregor. Norsk oversttelse: Bjørn Olav Hansen (c)

'Jeg var sulten, og dere ga meg mat. Jeg var tørst, og dere ga meg å drikke. Jeg var fremmed, og dere tok i mot meg. Jeg var naken, og dere kledde meg. Jeg var syk, og dere så til meg. Jeg var i fengsel, og dere kom til meg.' Matt.25,35-36.

Gir du verdighet til mennesker du møter?

Russiske baptister fikk asyl i Tyskland

Denne måneden fikk en baptistfamilie fra Russland asyl i Tyskland på grunn av forfølgelse i hjemlandet.

Det er Christianity Today som omtaler saken. Familien har vært utsatt for trakassering, trusler og direkte angrep.

Det er Russlands nye religionslov som skaper problemer og til dels store utfordringer for evangeliske kristne i landet. Ikke bare begrenser den menighetenes virksomhet, men loven fører også til mistenkeliggjøring og sektsstempel over for alt som ikke hører til Den russisk-ortodokse kirke. Det er sterke bindinger mellom stat og kirke i Russland.

Selv om denne baptistfamilien ble utsatt for trusler via telefon, nektet politiet å se på saken, i følge familiens advokat, Zaza Koschuachwili. Familien ble ofte fotfulgt av menn i svarte uniformer.

Et profetisk ord om kristentroens fremtid i Europa

Vel vitende om at jeg går inn i løvens hule og at visse personer vil bruke dette mot meg for alt det er verdt, vil jeg be mine lesere merke seg noen ord av pave emeritus, Benedikt XVI, eller Joseph Alois Ratzinger, om kirkens fremtid i et sekularisert og post-kristent Europa. Tro om ikke ordene er profetiske.

I 2012 så den daværende pave Benedikt, kanskje en av vår tids mest skarpskodde teologer, at den åndelige krisen som har rammet Europa de siste årene er den mest seriøse krisen siden Romerrikets fall mot slutten av det femte århundre.

Men det mest oppsiktsvekkende er dette:

Pave Benedikt forutser en verden hvor kirken vil leve i små grupper av overgitte troende som lever ut troen, og som vil være skilt fra hovedstrømmen i samfunnet for å kunne holde fast ved sannheten.

Jeg tror pave Benedikt har rett.

Kristentroens lys flakker i hele den vestlige verden. Vi har vært blinde for sekulariseringens sterke krefter, og vi ser heller ikke den kraftige motstanden som kommer mot apostolisk tro i årene fremover. Vi aner den bare. Men den kommer, og det vil bli vanskelig og krevende å stå for sannheten slik den uttrykkes i Bibelen. Svært vanskelig. Vi ser allerede nå det betydelige presset fra sekulariserte krefter innad i kirkene, som presser på for at vi skal forlate kirkens tro på at ekteskapet er for en mann og en kvinne. Vi skal værsågod forlate den troen som en gang for alle ble overgitt de hellige.

Heldigvis brenner vekkelsens ild i Kina, Iran og deler av Afrika.

Men skal kirken overleve i Europa må vi tenke nytt.

I kjølvannet av Romerrikets fall reiste Gud opp en Benedikt, Benedikt av Nursia. Med hans små kommuniteter, tidebønner og klosterregel endret han Europas historie. Det kan skje igjen, ved at bibeltroende finner sammen, og lever troen ut i praksis i hverdagslivet. Da blir vi det salt og det lys som hindrer forråtnelsen.

Undringens bønnespråk

Herre, av og til, ja ganske ofte, føler jeg meg liten. Usikker. Redd. Havet er så stort, urolig, og den stjernestrødde himmelhvelvingen så svær. Livet er gåtefullt, så fullt av spørsmål, og det er ikke alltid svarene er så opplagte, jeg søker ikke de forenklede.

Min bønn er for tiden mer undring, Herre. Jeg søker ikke så mye svarene, som Deg. Jeg lytter, mer enn jeg former ord med leppene mine.

Men hører du hjertet mitt?
Det slår urolige slag i natten.

Mest av alt, drømmer jeg om at Du
vugger meg i søvn,
på fanget ditt
og stryker meg over håret
- det holder.

Da blir ikke havet så urolig.
og himmelhvelingen så svær.
Da er det helt greit å være liten.
Så lenge jeg er på fanget ditt.

Gjøvik natt til 26.juli 2019
Bjørn Olav Hansen

Men Gud sa: Nei

"Jeg ba Gud ta bort mine vaner, men Gud sa: Nei. Det er ikke jeg som skal ta de bort, men du som må gi de opp.

Jeg ba Gud om å helbrede mitt funksjonshemmede barn, men Gud sa: Nei. Hans ånd er hel, kroppen er midlertidig.

Jeg ba Gud om å gi meg tålmodighet, men Gud sa. Nei. Tålmodighet er et biprodukt av trengsler. Det gis ikke, det må læres. 

Jeg ba Gud gi meg lykke, men Gud sa: Nei. Jeg velsigner deg. Lykke er opp til deg.

Jeg ba Gud spare meg for smerte, men Gud sa: Nei. Lidelse drar deg bort fra verdens bekymringer og fører deg nærmere meg.

Jeg ba Gud gjøre det slik at min ånd vokser, men Gud sa: Nei. Du må selv sørge for å ta til deg næring, men jeg skal beskjære deg og gjøre det slik at du bærer frukt.

Jeg ba Gud fremfor alt at jeg skulle nyte livet, men Gud sa: Nei. Jeg gir deg liv for at du kan glede deg over alle ting.

Jeg ba Gud om å hjelpe meg til å elske andre så mye som Han elsker meg. Da sa Gud: Å, endelig skjønte du det.

Denne dagen er din, ikke kast den bort!

- Bob Schmidt/Trust the Fathers. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Det eukaristiske fellesskap

"Når vi feirer eukaristien samles alle medlemmer i fellesskap med hverandre, de overgir til Faderen sammen med Sønnen, for at kommuniteten skal bli en plass for himmelrikets nærvær på jorden og kilden til liv ...

Det er bare når man har spist Kristi kropp at man selv kan gi seg for andre og bli brød for andre. Kristi brutte kropp i eukaristien kan bare tas i mot om man ser den i relasjon til de fattiges brutte kropper og hjerter. Og deres brutte kropper og hjerter finner sin betydning i Kristi brutte kropp. Mange personer med handikap kan ikke tale, men alle uttrykker sin kjærlighet eller frykt gjennom kroppen...Mange personer med handikap har heller ingen mulighet til å forstå ordet, men de kan spise hans kropp.

Ekte økunemikk består ikke å ta bort alle forskjeller, men tvert i mot å respektere og elske dem. Hver og en mp kjenne og elske sin egen tradisjon. Om vi ikke kan spise ved samme eukaristiske bord, så kan vi spise sammen ved den fattiges bord. Om vi ikke kan drikke av den samme eukaristiske kalk, så kan vi drikke av lidelsens kalk. Det er vår særskilte gave,"

- Jean Vanier sitert i Syster Sofie O.P.: Vilket himla liv. Om gemenskap, kloster och nya kommuniteter. Artos 2015, side 215-217

Profetisk: Våre kristenrøtter

MOR TIL GARDARKONGEN SIN SPÅDOM OM OLAV TRYGGVASON

I Flatøybok står det om en spådom som ble gjort om Olav Tryggvason, som er interessant i seg selv, men blir desto mer interessant ved nærmere undersøkelse.

På den tiden da Gunnhildsønnene kom til makten i Norge, styrte en fremragende konge i Holmgard (Novgorod), det vi kaller Gardarike (Russland). Hans navn var Valdemar (Vladimir). Kong Valdemar hadde en mor, svært gammel og skral av elde, så hun ikke kunne reise seg fra sengen. Denne gamle kvinnen hadde svært overnaturlige evner og var fremsynt av en trolldomsånd, slik mange hedenske folk hadde, og som kunne fortelle om slikt som ikke hadde skjedd, og om uventede hendelser. Valdemar ba sin mor fortelle om noen utenlandske hærmenn eller høvdinger ville gå mot hans rike eller begjære det. Kongsmoren svarte" Ikke vet jeg, sønnen min, om noen ødeleggende hærferd, eller noen ulykke som vil ramme deg eller riket ditt, men derimot ser jeg et merkelig og storslått syn, for nå er det for kort tid siden i Norge født en storættet kongesønn. Han vil på storartet vis vokse opp her og bli fostret her i Gardarike til han blir en vidgjeten høvding. Han vil ikke være vrang eller ufredsmann, eller gjøre noen skade på riket ditt, heller vil han stø og styrke det, frede og frelse det, og på mange måter vil han styrke og øke din anseelse. Han vil omsider komme tilbake, når han er i sin beste alder, og få det riket han er båren til, enda om han nå er utleg fra det. Hans heder kommer til å stråle med stor verdighet, og han vil vinne mange seirer og bli den høyeste hjelper for mange folk i den nordlige halvdel av verden. Denne vidgjetne kongen vil likevel ikke bli lenge ved makten i Norge."

På den tiden som Gunnhildsønnene kom til makten i 961, var ikke Vladimir konge i Russland. Han var på det tidspunktet 3 til 5 år gammel. Hans far Svjatoslav var konge på denne tiden. Heller var ikke Vladimirs mor en gammel kone. Hun hette Malusja og var i 20 årsalderen. Svjatoslavs mor derimot var en eldre kvinne på denne tiden, men var så langt ifra noen hedning. Svjatoslavs mor var Hl. Olga. Den samme Hl. Olga som moskvapatriarkatets menighet i Oslo har navn etter. Hun var mest sannsynlig av skandinavisk herkomst og var den første i det russiske rurikdynastiets som tok den rette og sanne tro. Hun døde i 969 e.k.

Kan det være henne som er den framsynte kongsmoren som taler til oss gjennom Flatøybok om Olav Tryggvasons storhet?

Minnedag for Hl. Olga er 11 juni (24 juni på gregoriansk kalender)

Kilde: Kjell Moen

Alle ordene

Det er den franske filosofen og matematikeren Rene Descartes (1596-1650) som har sagt: 'Jeg har skrevet tre sider, for jeg hadde ikke tid til å skrive en.'

En som var opptatt av ord og ordenes betydning var den vise kong Salomo, som mest sannsynlig skrev boken som bærer navnet 'Forkynneren':

'Vær ikke for snar med munnen, og la ikke hjertet forhaste seg når du vil tale et ord for Guds ansikt. For Gud er i himmelen og du på jorden, la derfor dine ord være få! Med travelhet følger tankespinn, med dårers tale for mange ord. Når du gir Gud et løfte, så drøy ikke med å oppfylle det. For han har ingen glede i dårer. Hold det du har lovet ham! Det er bedre at du ikke gir ham noe løfte, enn å love og ikke holde det. La ikke munnen få deg til å synde, og si ikke til Guds sendebud: Jeg gjorde det av vanvare. Hvorfor skal du gjøre Gud harm, med dine ord, så han ødelegger det du har gjort? Midt i alle drømmer, all tomhet, alle ord: Ha ærefrykt for Gud.' For 5,1-6.

Vi lever i en tid hvor vi dynges ned av ordene, av alle meningene. Det er slitsomt.

Jeg forsøker å søke inn mot sentrum, til Ham som holder alt sammen, Han som sammenfatter det hele, Kristus. Han som gir mening.

Ikke til det som splitter, fragmenterer.

'Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter - alt er skapt ved ham og til ham. Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen.' Kol 1,15-17

Ordene til Salomo tar jeg med meg som en god bønneregel.

Vekkelse koster

"Leonard Ravenhill (bildet), en personlig venn av A.W Tozer og en lidenskapelig bønnens mann, bs mye om vekkelse. En gang sa en pastor til ham:

- Vi skulle ønske vekkelsen kom til oss slik den kom til  Hebridene.

Ravenhill svarte:

- Men kjære bror, vekkelsen kom ikke til Hebridene gjennom ønsketenkning. Himlene ble åpnet, og Herrens mektige kraft rystet de øyene fordi skrøpelige barn av støvet helliget en faste og samlet en høytidsforsamling, og ventet tårevåte, trette og med møye for Guds trone."

- John Wesley Adams i 'Åndens ild og vekkelse', Prokla Media 2019, side 25-26

Arrogante NRK

Ledelsen i NRK viser seg nå fra sin mest arrogante side. Kringkastingsrådet har i følge Dagbladet så langt mottatt nærmere 300 klager på jødehetsen i NRK Satiriks. 285 i skrivende øyeblikk, for å være helt korrekt.

Men Underholdningsdirektør Charlo Halvorsen ser ingen grunn til å beklage nore som helst. Han opplever beskyldningene om jødehat og antisemittisme som ''mildt surrealistisk', skal vi tro Dagbladet og mener Satiriks-videoen er 'innafor' og absolutt ikke får noen som helst konsekvenser. Han kaller de mange reaksjonene 'sosiale medier bonanza'.

Så arrogant kan statskanalen opptre. Og så ufølsomt overfor de 2000 jødene i Norge. Dette blir vi nå tvunget til å fiansiere over skatteseddelen!

I dag gjengir Aftenposten et innlegg fra Monica Csango, selv norsk jøde. Med tyngde viser hun  til hvordan begrepet 'jødesvin' er brukt gjennom historien, og hva som er opprinnelsen, og viser med konkrete eksempler hvordan jødehatet viser sitt stygge ansikt i Norge i nyere tid.

Monica Csango slår fast at NRK innslaget er 'pur antisemittisme'.

Som jøde burde hun vite bedre enn noen annen hva hun snakker om.

Men slik er det ikke i hodet til Underholdningsdirektøren. Han sitter visst med definisjonsmakten på hva som er krenkende. Det er noe underlig dette: Den som krenker skal bestemme hva den krenkende skal føle, og hva som er rett og hva som er galt.

Det er som å si til en som blir voldtatt: 'Dette er kjærlighet!' eller 'Det var ment som satire!'

I dag droppet det ned en kommentar i innboksen min på bloggen. Han er hun som skrev - de er jo selvsagt annonyme - reagerte på at jeg skrev om jøder. Vedkommende mente de var hårsåre og burde tåle litt. Vedkommende skrev også at 'de opplevde VISSE TING under 2.verdenskrig'.

De 'visse tingene' han eller hun glemte å nevne var at seks miilioner av dem ble myrdet på bestialsk vis ene og alene fordi de var jøder.

Nå får denne stygge saken også oppmerksommhet i pressen verden over. Folk merker seg at vi lever i et land med statsfinansiert jødehat. Når skal kulturministeren komme på banen?

Fornyelsen kommer fra røttene

Vi lever i en tid med korte tidsspenn og hurtige omskiftninger. Det er nesten så mange ikke rekker å henge med. Det har jeg bestemt meg for, at det vil jeg heller ikke!

Samfunnet er i rask endring. Kirken og troen det også. Værskiftene er mange, kursendringen kolossal. Særlig de siste 10-15 årene. Det sies at troen må defineres for hver ny generasjon. For meg er den definert allerede, og har vært det siden starten i Jerusalem.

Ta nå synet på ekteskapet. Bibelen fremhever dette som en pakt mellom en mann og en kvinne. Slik det var helt fra begynnelsen. Slik er Guds skaperordning. Jesus selv fremhever dette når Han taler om ekteskapet. En samlet kristen tradisjon har frem til vår egen tid sluttet seg til dette. Dette er den gudgitte ordningen for menneskelig samliv. Frem til nå har de aller fleste kristne, i alle kirkesamfunn, til alle tider, entydig sluttet seg til dette. Men nå vil man endre denne troen og overbevisningen.

Jeg har bestemt meg for at jeg ikke vil være med på denne galeien. Jeg er ikke ombord i den skuta, jeg befinner meg på land. Nå har jeg verken rett til eller noe som helst ønske om å bestemme for andre. Dette er mitt valg, andre får gjøre sine valg.

Så får folk kalle meg bakstreversk, gammeldags, trangsynt. Dette er en sak mellom meg og Gud.

Den apostoliske troen, den vi fikk overlevert fra begynnelsen fra apostlene, er den samme, og helt siden begynnelsen har det vært kamp om den. Men den er bevart. Den finnes. Jeg tror slik kirken har trodd siden begynnelsen, og ingen skal få meg til å gjøre noe annet. Min tro er verd å dø for.

Jeg tror fornyelsen kirken så sårt trenger, kommer fra røttene. Troens røtter. Ikke fra nymotens tolkninger.

Vi tolker alle Bibelen. Den tryggeste tolkningen er å tolke den i tråd med den apostoliske tradisjonen.

Så har jeg djup respekt for at andre konkluderer annerledes en meg, og dette er ikke noe forsøk på en debatt i sosiale medier. De deltar jeg ikke lenger i. Dette er min trosreise.

Om å gråte med de gråtende

Forfatteren og foreleseren Leo Buscaglia forteller om en konkurranse som han var satt til å bedømme. Hensikten med konkurransen var å finne det mest omsorgsfulle barnet.

Vinneren var et fire år gammelt barn. Naboen ved siden av var en eldre herremann som nylig hadde mistet sin kone.

Den fire år gamle gutten hadde lagt merke til at den gamle mannen gråt, og hadde gått inn på mannens eiendom, hvorpå han så hadde krabbet opp på mannens fang. Der satte han seg.

Når moren hans spurte hva han hadde sagt til naboen, svarte den lille gutten:

'Ingenting. Jeg hjalp ham bare med å gråte.'

- Dutch Sheets i 'Releasing the Prophetic Destiny of a Nation.', side 14. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

'... gråt med de gråtende.' Rom 12,15

Norges nasjonale sår og traume

I dag går mine tanker og mine bønner til alle de som mistet noen 22.juli 2011, enten på Utøya eller Regjeringskvartalet, til alle sørgende, de som bærer traumer og sår, både fysiske og psykiske.

Norge har så mye flott ungdom, både etniske og fremmedkulturelle. Vi har ingen å miste.

La oss bruke denne dagen til å gi noen en klem og velsigne dem.

En myrra-bærer

I dag feirer vi minnet om en av myrra-bærerne, henne som Den ortodoke kirke kaller 'apostellik'. Jeg tenker på Maria Magdalena. Hun er en av tre kvinner som i morgengryet bærer med seg velduftende urter til Jesu grav. Hvilken handling av tilbedelse!

Jeg vil også være en slik - en som bærer velduftende urter til Jesus. I stille tilbedelse.

Myrra var jo en av gavene De vise menn bærer med seg til Jesusbarnet, og de bøyer seg ned i tilbedelse og åpner sine skrin. 2.Mos 30 forteller oss at en av ingrediensene til den hellige salvingsoljen, skulle være 'den edleste myrra'. (v.23)

Hun kom fra Magdala ved Tiberiassjøen i Galilea. Samtlige av de fire evangelistene forteller oss at Jesus satte henne fri fra onde åndsmakter, og at hun etter det ble en av Jesu disipler. deretter tjente hun Ham hengivent hele veien, selv inn i Hans lidelse. Hun var til stede ved korset, var vitne til Jesu død og ble et av oppstandelsesvitnene. Maria Magdalena var en av flere uredde kvinner som fulgte Jesus, koste hva det koste ville.

Maria Magdalena  har vært en viktig skikkelse for mange kirkelige reformbevegelser, spesielt under de monastiske bevegelsene på 1000-tallet. Hun feires hvert år 22.juli.

Når ordene blir slitsomme lytter jeg i stillheten

Av og til blir det altfor mange ord. De blir overveldende. Slitsomme. Også bønnen kan bli slitsom, som om den var et mesterskap i antall ord. Som om åndelighet måles i lengde.

Derfor ber jeg disse dagene:

'Kom igjen til din ro, min sjel.' Salm 116,7

Jeg økonomiserer med ordene. Øver meg i tausheten. I stillheten.

For å lære Herren å kjenne.

Min bønn er for tiden mer lytten, enn ord.
Mer dvelende.
Mer forsiktig.

Ortodoks prest redet jøder fra å falle i nazistenes klør

I går feiret vi Hl. Dmitrij Klepinin (1904-1944), en prest som samarbeidet med Hl. Maria Skobtsova (1891-1945) om å berge Jøder fra å falle i Nazistenes hender.

Hl. Dmitrij fylte ut falske dåpsattester til folk for å berge dem fra Nazistene, men han døpte også de som faktisk ville konvertere. Men han døpte aldri noen som ikke ønsket det selv. Til Hl. Maria ga han en gang denne forklaringen på hvordan han fant det riktig å fylle ut falske dåpsattester: «Jeg tror at den gode Kristus ville ha gitt meg dette papiret hvis jeg var i deres sted. Så jeg må gjøre det.»

Til slutt hadde en Tysk offiser ved navn Hoffman samlet en stor mengde bevis på hvordan han og Moder Maria hadde hjulpet Jøder. Han hadde i lengre tid forberedt forhøret av presten, men til sin store overraskelse gjorde ikke Fader Dmitrij noe forsøk på å skjule hva han hadde gjort, men fortalte ham alt rett frem.

Hoffman spurte ham retorisk: «Hvis vi slapp deg fri, ville du da love å aldri mer hjelpe Jøder?»

Til det svarte Dmitrij: «Jeg kan ikke love slike ting. Jeg er en Kristen og jeg må handle slik som jeg må.»

Hoffman stirret forbløffet på ham et øyeblikk før han slo Dmitrij i fjeset. «Jøde elsker!» skrek han. «Hvordan våger du å snakke slik om disse svina som en kristen plikt!»

Den rystede Fader Dmitrij gjenvant balansen, og sto rolig, han løftet opp Korset som han bar på brystet og holdt det opp framfor Hoffman.

«Kjenner du denne Jøden?» spurte han rolig.

Slaget han fikk sendte ham i gulvet.

Kort tid senere ble den hellige F. Dmitrij sendt til Buchenwald hvor han omkom.

---

Takk til Kjell Moen for dette sterke vitnesbyrdet.

Å lytte til andre er en gave

Det er mye legedom i det å fortelle sin historie til noen som lytter. Når man blir lyttet til føler man seg elsket, verdsatt, respektert, inkludert, tatt imot.

Og man føler seg levende.

Blir vi ikke lyttet til, føler vi ofte på det motsatte: vi kjenner på avvisning og tristhet, at vi er lite verdsatt.

Å vandre sammen er en gave. Vi viser kjærlighet og omsorg når vi lytter til hverandre. Det er faktisk noe av det mest dyrebare vi kan oppleve. Det skjer noe med oss når gudsbildene våre leges, ved at vi forteller hverandre våre troshistorier.

Lytter du til andre?

Greit å leve liv andre ikke forstår

Jo eldre jeg blir, jo mer forstår jeg at det er helt greit å leve et liv andre ikke forstår.

Men det er et stykke vei å gå før vi er der. Erkjennelsen siger sakte inn over oss. For jo lenger jeg lever jo mer forstår jeg hvor  avhengige vi er av andre,  og deres anerkjennelse og bifall, at vi er redd for vårt rykte, at vi blir såret.

Det er lett å bli presset inn i en form, lettest å følge andre, vanskeligst å gå egne veier.

Men vi har alle egne kall, og fri blir vi først når vi går de veiene Herren kaller oss til å gå.

'Følg meg,' lyder kallet.

Jesus sa også:

'Ingen som legger sin hånd på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.' (Luk 9,62)

Det ordet tenker jeg mye på for tiden.

Jeg må lære meg til å slippe tak i ting - og mennesker.

Jeg skal ikke svare for mennesker, men Herren.

Klagestorm mot NRK

Så langt har over 60 personer sendt inn klage til Kringkastingsrådet på bakgrunn av min bloggartikkel om jødehetsen i NRK. I tillegg er bloggartikkelen delt 18 ganger. Det betyr at antallet klager mest sannsynlig er langt høyere. Et så høyt antall blir betegnet av NRK som en klagestorm. Og det skulle bare mangle når NRK faller till et virkelig bunnivå.

Og jeg er heldigvis ikke alene om å sende klage til NRKs redaksjoner og til Kringkastingsrådet. Det er mange.

Vi stiller oss solidariske med Norges ca 2000 jøder og protesterer mot at landets statskanal fremmer jødehets og jødehat.

Nå er det nok. Vi skal ikke finne oss i alt.

Fortsett å sende inn klager til Kringkastingsrådet.

Bruk skjemaet du finner her:
https://www.nrk.no/informasjon/kringkastingsradet-1.7960576

Leve langsomheten

Det er noe som ikke vil slippe tak i meg! I går var det minnedagen til Abba Pambo (303-373), som hører til den første generasjonen ørkenfedre, de som ble påvirket av vekkelsen på 300-tallet og Antonios den store, og søkte ødemarkene for å be og leve i stillhet.

Det som jeg ikke klarer å gi slipp på er denne historien: Den åndelige veilederen til abba Pambo ga ham et ord fra Salme 39: 'Jeg vil vokte mine veier så jeg ikke synder med tungen.' (v.2) Pambo hadde da svart: 'Det er nok for i dag', og så gikk han sin vei for å tenke over ordet. Seks måneder senere kom han tilbake for å fortsette undervisningen!

Da går du på djupet!

Jeg har fått mer og mer tro på den langsomme bibellesningen. Den lesningen som ikke handler om hvor mye du rekker med å lese, men den dvelende, betraktende lesningen, den lesningen som ikke handler om at du skal tilegne deg kunnskap, men kjennskap. Det tar tid. Vi trenger tid til å grunne på Guds ord.

Da Abba Pambo en gang fikk besøk av patriarken Theofilos av Alexandria, ba brødrene ham si noe til erkebiskopens oppbyggelse, hvorpå Pambo skal ha sagt:

'Hvis han ikke blir oppbygget av min taushet, så blir han ikke oppbygget av min tale heller.'

Det gir meg noe å tenke på.

Hans Rogstad 80 år

En hedersmann i Guds rike, Hans Rogstad (bildet), fyller 80 år i dag. Det er absolutt verd å markeres. I mer enn 20 år var Hans Rogstad pastor for Oppdal Kristne Senter, før han overlot roret til sønnen, Geir Morten Rogstad. Før det hadde Rogstad en mangeårig tjeneste i Det Norske Baptistsamfunn.

Hans Rogstad har vist en usvikelig troskap mot Guds ord, en evangelist i sitt hjerte og sin tjeneste, med stor nød for at mennesker skulle komme til tro. Sindig, kunnskapsrik, trofast, med stort samfunnsengasjement. Med rette kan han kalles en Åndens mann.

En mann med syn og hjerte for kristen enhet, mangeårig styremedlem i Norges Kristne Råd.

Og ikke minst en god kollega og venn!

Hans Rogstad er en mann jeg setter stor pris på. Takk for omsorg og kjærlighet og forbønn.

Gratulerer så mye med dagen! Må Herrens velsignelse hvile over deg!

NRK svarer på jødehetsen

Informasjonskonsulent Per Breivik i NRK Publikumservice svarer på jødehetsen og avslører med svaret sitt det utilslørte jødehatet i statskanalen.

"Dette er et satirisk program fra NRK sin  satireside, NRK Satiriks. Satire skal sette ting på spissen, og det gjøres i dette innslaget.

Poenget med denne sketsjen er bare at en mann får et ord i scrable som han absolutt ikke kan legge, selv om han da vinner spillet.

Vi valgte ordet jødesvin fordi det gjør litt vondt, og det så åpenbart er et ord man ikke kan legge. Vitsen ville ikke ha fungert hvis det var et mindre drøyt ord."

Så det var altså hensikten! AT DET SKULLE GJØRE LITT VONDT!

Det sier i grunnen alt.

I en tid med fokus på mobbing sørger statskanalen for at en liten minoritet skal ha det 'litt vondt'.

Nå er lavmålet nådd.

Finnes det ikke noen voksne mennesker igjen på Marienlyst som kan sette foten ned for denne nedrige sjikanen?

En bønn

Herre, Du som våker om natten, og som ikke slumrer om dagen -

vær hos de slitne
de som er redde
velsign de døende
gi hvile
gi ro
gi fred

velsign, for Ditt navns skyld,

- Bjørn Olav Hansen, 18/7-2019 (c)

Nå må vi våkne - jødehets i NRK

Nå gjelder det å være våken og handle! Etter at NRK tillater jødehets i sine programmer bør det bli en storm av reaksjoner mot statskanalen. Skriv til Kringkastingsrådet - bruk skjemaet i linken! Det tar deg noen få minutter. Din stemme gjelder og betyr noe. La jødene i Norge få vite at de har venner.

Saken er som følger:

NRK sin redaksjon Satiriks har produsert en video som viser en ortodoks jøde som spiller Scrabble. Motspilleren har ordet 'jødesvin' men legger ikke ut. Jøden sier: 'Vi er nok på litt ulike nivåer sånn rent mentalt.' Produksjonsselskapet Norske Grønnsaker som NRK har engasjert for å produsere disse filmsnuttene, oppfordrer på sin Facebook-side til å 'tagg en jøde'.

I en tid hvor norske jøder ikke våger å gå med religiøse symboler som kippa og Davidsstjerne av frykt for sjikane og vold, tillater NRK hets mot jøder. Det er ille. Det er krenkende.

Nå håper jeg du reagerer!

Send en melding til Kringkastingsrådet.

La dem på en vennlig måte få vite at dette finner vi oss ikke i. Antisemittismens stygge ansikt viser seg frem over alt. Dette skal vi ikke ha i NRK.

Her er linken:

https://www.nrk.no/informasjon/kringkastingsradet-1.7960576

Hvordan vet vi at vi er ydmyke?

'Hvordan vet vi at vi er ydmyke? Når Gud taler skjelver vi (Jes 66). Gud ser etter hjerter som skjelver ved Hans ord. Slike hjerter vil finne at Guds Ånd hviler over dem; de vil bli et hvilested for Den Allmektige.' 

- Francis Frangipane (bildet) i boken 'Holiness, Truth and the Presence of God.'

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

"Men den jeg vil se til, det er den elendige, og den som har en nedbrutt ånd og er forferdet over mitt ord." (Jes 66,2b)

"... som skjelver for Mitt Ord." (Bibelen Guds Ord)

Spiller det noen rolle?

Spiller det egentlig noen rolle hvordan vi sitter når vi kommer sammen for å feire gudstjeneste? Er det greit 'å kjøre buss' og se hverandre i nakken, slik de fleste gjør? Påvirker det vårt syn på hva menigheten er? Sier det noe om vår teologi?                       

Peter Hoover har sett litt nærmere på dette, og jeg oversatt og sammenfattet det til norsk.

På bildet ser vi foreldrene til Peter Hoover, Anson og Sarah Hoover utenfor møtestedet Dettweiler i Roseville, litt sør for byen Kitchener i Ontario, Canada i 2005. Det var siste gangen Peter besøkte sine foreldres hjem. De er nå hjemme hos Herren. Hans mor hadde laget i stand et måltid mat. Skyene på himmelen var blitt mørke, og det tordnet. Bare noen kilometer unna var en tornado på ferde. Etter måltidet dro gjennom Roseville, langs Indian Line, til Rainham.

Interiøret i møtestedet i Dettweiler ser slik ut. Legg merke til hvordan benkene er plassert. Huset er bygget av mennonitiske bosettere i Upper Canada sannsynlgvis på midten av 1800-tallet. Talerstolen er plassert litt på siden, ikke på midten.

Den samme sirkulære formen finner man igjen i den gamle møteplassen Frankonia i Montgomery County i Pennsylvania. Bildet er tatt på 1940-tallet. Legg merke til hattehylla!

Her ser vi Neffsville Dunker Meetinghouse i Lancaster County i Pennsylvania, også dette stedet ordnet sirkulært:

Elijah Hess og Jami Wagoner i Bucher Dunker Meetinghouse i Lebanon County i Pennsylvania. Bordet til predikanten står bak dem.

The Stauffer Meetinnghouse i Snyder County i Pennsylvania bygget av mennonite-familier i området. Her ser vi også at 'predikant-bordet', hvor predikanten satt og hvor han la sin Bibel også står på siden.

Det være seg om du tror det eller ikke: underlig nok, det har betydning hvordan vi sitter, står eller kneler, når vi kommer sammen for å møte Gud.

Og nå - Beachy Amish Meetinghouse - slik det ser ut i dag. Ser du forskjellen? I stedet for å se vennlige ansikter til brødre og søstre, ser man rad på rad av benker og nakken på mennesker.

Fokuserer vi på taleren, på underholdningen, den religiøse aktiviteten - eller fokuserer vi på hele fellesskapet og på Kristi usynlige nærvær i blant oss?

Hvorfor ikke Saligprisningene?

"Av en eller annen grunn, vil de mest høyrøstede blant oss aldri nevne Saligprisningene. Men ofte, med tårer i øynene, vil de kreve at De 10 bud henges opp på offentlige bygninger. Og selvfølgelig, det er Moses, ikke Jesus. 

Jeg har ikke hørt en av dem kreve at Bergprekenen, Saligprisningene, settes opp noe sted. 'Salig er de barmhjertige' i en rettssal og 'Salige er de som skaper fred' i Pentagon?

Jammen sa jeg det!'

- Addison Hodges Hart i boken: Taking Jesus at His Word. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Gjør ikke Den Hellige Ånd sorg

Jeg satt med ryggen inntil en solsvidd vegg med en viss patina av elde, da disse ordene fra Ef 4,30: 'Og gjør ikke Den Hellige Ånd sorg...' kom til meg.

Jeg reiser til dette stedet så ofte jeg kan. Det er et av mine bønnesteder. Her i stillheten ble jeg sittende å tenke på noe av den kritikken som har kommet den siste tiden mot Roy Godwin. Noe av kritikken har gått på noe av det forunderlige som har skjedd på retreatstedet han leder i Wales. På en stillferdig måte har mennesker kommet til tro her, de har bekjent sine synder, de har opplevd helbredelser, fått sine liv forandret, blitt fylt av Den Hellige Ånd. Andre mener å vite at dette er okkult.

Jeg ville aldri ha våget meg på å si noe slikt.

Sammen med Bibelen min hadde jeg i går også med meg en bok om vekkelsen som berørte en avsidesliggende landsby tidlig på 1970-tallet. Den såkalte 'Bario-vekkelsen'. Boken inneholder en rekke øyenvitneskildringer. Et helt samfunn ble forvandler av dette Åndens pinsevær. Vekkelsen går også under navnet 'Sarawak-vekkelsen' i det østlige Malaysia.

En av de som fikk oppleve vekkelsen var Tom Hamblin, en tidligere misjonær for Operasjon Mobilisering. I et forord beskriver han opplevelsen av å komme til Bario. I det han landet med et lite småfly på en øde landingsstripe ble 'umiddelbart klar over Guds hellige nærvær. Selve atmosfæren var ladet med hans guddommelige værelse,' skriver han. Han forteller om et forunderlig møte med en gruppe fra Kelabits-folket som hadde fått møte Jesus. Tom Hamblin forteller at han ble rystet da han mottok et kunnskapsord fra noen av disse. De kunne fortelle at han bar på en liten stein i hjertet sitt som han trengte å kvitte seg med, hvis ikke ville denne steinen vokse og bli til et steinhjerte. De kunne videre fortelle ham at om han skulle oppleve Guds salvelse når han talte måtte han omvende seg. Humblin spurte da om de kunne fortelle ham når, hvor og hvordan denne 'steinen' hadde kommet inn i hans hjerte? Her var han blant helt ukjente, i et land langt utenfor alfarvei og han hadde nettopp møtt dette folket. De kunne på sin side fortelle ham nøyaktig med stor detaljrikdom om noe som hadde skjedd i England mellom Tom Hamblin og et annet menneske for kort tid siden.

Dette var et av kjennetegnene på vekkelsen i Bario, som det er ved vekkelsen på det lille retreatstedet i Wales. Fra vekkelseshistorien finner vi mange eksempler på at Gud har besøkt et sted på en så sterk måte at hele geografiske områder har opplevd Guds kraft, tegn og under og forvandlet menneskene der. Guds nærvær har vært så sterkt til stede at det har vært følbart i lang tid. Under vekkelsen på det lille stedet Lewis på Hebridene kom folk i syndenød mens de gikk gatelangs.

Jeg ville ha vært veldig forsiktig med å sitte bak en PC-skjerm og kritisere noe jeg selv ikke har opplevd. Da kan jeg komme i skade for å gjøre Den Hellige Ånd sorg. Det vil jeg for alt i verden ikke.

I dagene som kommer vil jeg komme tilbake med "smakebiter" av vekkelsen i Bario.