onsdag, mars 31, 2021

Fader Lev Gillet: Bønn ved den stille ukes begynnelse


Jesus tar de tolv til side og sier til dem: "Se, vi drar opp til Jerusalem, og Menneskesønnen skal overgis til yppersteprestene og de skriftlærde."

Evangeliet viser klart at det dreier seg om en samtale mellom noen få. Det er bare til apostlene at Jesus på veien til Jerusalem betror reisens hemmelige formål og ikke til hele disippelflokken. 

Ganske visst forventer Jesus i dag at enhver kristen tar del i de avgjørende begivenhetene som fant sted i Jerusalem. Men han er fortsatt den som avgjør tidspnktet og den individuelle kallelsen. Han velger selv det passende tidspunkt for å gjøre sin disippel delaktig i apostlenes rorettighet: å kunne dra med Ham opp til Jerusalem med øynene åpne for den smertelige avslutningen.

 Hvor mange kristne er lydhøre overfor denne innbydelsen? Hvor mange har forstått at det som den gangen skjedde i Jerusalem og som fortsatt finner sted i det evige, usynlige Jerusalem, er viktigere enn noe annet i verden?

Herre Jesus, vi har hørt ditt kall. Du har satt meg til side på veien. Du vil jeg skal isolere meg fra andre mennesker for senere bedre å kunne slutte meg til dem igjen. O:g du vil at jeg skal følge deg helt til reisens slutt, hvis mening og betydning du underveis etter hvert vil avsløre for meg. 

Herre, fra i dag vil jeg at oppstigningen til Jerusalm og alt det jeg får se og høre om deg i den siste uken, ved din nådes hjelp skal bli til avgjørende betydning for mitt liv og rettesnoren for alle mine handlinger. Jeg vil at alle disse begivenhetene skal være den på en gang både snevre og uendellig vide sirkelen hvor alt er innesluttet og hvor du er midtpunktet. 

Jeg vender ryggen til alt det andre som jeg har funnet og fulgt. Fra fortiden kaster jeg bak meg alt det som ikkre lar seg forene med ditt veldige påskemysterium. Herre, jeg går med deg til Jerusalem. Nå skal alt som ikke er av deg forstumme.

- Fader Lev Gillet (bildet) i "Jesus - enkle betraktninger om Frelseren", side 80-81

Bibelstudium: Konfrontasjon med mørkets rike, del 8


Det er en kraftdimensjon i evangeliet som mer eller mindre har gått tapt i den vestlige verden. Vi er blitt sittende med ordene, med definisjonene, med teologien. Det er et stort gap mellom det vi leser om i Apostlenes gjerninger og det vi erfarer av tegn og undergjerninger gjort ved apostlenes og de første kristnes hender. Helbredelser var normalen, men vi har gjort normalen til noe unormalt. Dette uroer meg. 

En klassiker når det gjelder forståelsen av den tidlige kirken og dens utstrakte evangeliseringsarbeid er "Evangelism in the Early Church", skrevet av den anglikanske presten og teologen Michael Green (bildet). Michael Green starter med vitnesbyrdet til Paulus om at i Tessaloniki i Hellas kom ikke evangeliet til dem bare i ord, men også i kraft og i Den Hellige Ånd og med full overbevisning. (1.Tess 1,5) Green peker på at det greske ordet som på norsk oversettes med 'full overbevisning' er 'pleroforia', hvilket inkluderer to dimensjoner:

1. Kraftfull forkynnelse.

2. Green skriver: "Det var en annen dimensjon i denne kraften. Den involverte helbredelser og åndsutdrivelser, som fortsatte, ikke bare i den apostoliske menigheten, men også i det 2. og det 3. århundret, for ikke å gå lenger. Kristne drog ut i verden som åndsutdrivere og helbredere, så vel som forkynnere."

Ut fra dette kan vi konkludere med å si at krefttjenester, inkludert direkte konfrontasjoner med åndsmakter i åndelig krigføring utgjorde en så stor del av den vanlige tjenesten i den tidlige kirken. 

Det er dette som skjer i Efesos. 

I Apostlenes gjerninger nevner den første kirkehistorikeren Lukas likevel bare to eksempler på at Paulus driver ut onde ånder. Det ene tilfellet er språdomsånden i Filippi, det andre er her i Efesos - versene 13-17. Det betyr ikke at de ikke kan ha vært flere. Men det er disse to Lukas velger å fortelle om. 

Når man leser denne om åndsutdrivelsene i Efesos er det et spørsmål som dukker opp i hvert fall for mitt vedkommende: 'Er navnene våre kjent i åndeverdenen?' 'Er vi beryktet der?' For det er tydelig at det var forskjell på de syv sønnene til den jødiske yppertepresten Skevas og Paulus hva åndelig autoritet angår! Disse jødiske åndemanerne prøvde seg med å bruke Jesus-navnet når de sto overfor "dem som var besatt av onde ånder" men det hadde ingen virkning! Tenk det! 

De syv sønnene til Skevas hadde merket seg de undergjerningene som skjedde når Paulus og hans apostoliske team ba for folk, og at underne skjedde når Jesu navn ble nevnt. Så de ville prøve dette de også. Men det var en vesentlig forskjell: de kjente ikke Jesus! For dem var Jesus bare en av mange andre alternativer, som det er det i dag for mange mennesker. De blander lirr her og litt der og kommer opp med en alternativ tro som er en sammenblanding av alt mulig rart. Men Jesu-navnet har ingen magisk kraft. Bruken av navnet er koblet til gjenfødelsen, det nye livet. Bare den som er født på ny har rettigheten til å bruke Hans navn! "Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn." (Joh 1,12)

Den onde ånden kjente "Jesus, og Paulus vet jeg om, men dere, hvem er dere?" (v.15)

Det som skjedde i Efesos, både helbredelsesunderne, åndsutdrivelsene og med sønnene til ypperstepresten førte til "at det kom frykt over dem alle. Og Herren Jesu navn ble lovprist." (Apg 19,17) Det er altså en naturlig konsekvens av forkynnelsen av evangeliet med medfølgende tegn og under. Skjer det som en konsekvens av vår virksomhet?

"Og disse tegn skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder. De skal tale med tunger. De skal ta slanger i hendene, og om de drikker dødelig gift, skal det ikke skade dem. På syke skal de legge sine hender, og de skal bli helbredet..." (Mark 16,17-18)

fortsettes

tirsdag, mars 30, 2021

Nå er det bare seks jøder igjen i Jemen


Tretten jemenittiske jøder ble brakt til Egypt fra Jemen i en avtale med iransk støttede militser som styrte områdene deres, og reduserte antallet jøder som var igjen i Jemen til seks. Deres avreise ble først rapportert av den London-baserte avisen Asharq Al-Awsat på søndag. Avisen sa at de hadde blitt utvist. Det er The Times of Israel som, skriver dette i dag. Det jødiske samfunnet i Jemen var på 50.000 i sin tid.

En velinformert tjenestemann fortalte The Times of Israel at de 13 jemenitiske jødene - noen av de eldste samfunnets siste medlemmer - ikke hadde blitt direkte tvunget til å forlate landet. Snarere hadde de nådd  frem til en avtale med de Iran-støttede Houthi-militsene, som styrer deler av Jemen. 

De tretten jødene mottok et tilbud om å reise til Israel via havnebyen Aden, som kontrolleres av De forente arabiske emiraters fullmektig i det krigsherjede landet, Southern Transitional Council. Men de nektet å la jødene få reise.

“De kom frem til en avtale med Houthi-ledelsen om å reise til Kairo. De ønsket først å reise til De forente arabiske emirater, men det viste seg umulig, så de dro til Kairo. I Kairo har de familie, ”sa tjenestemannen, som snakket på betingelse av anonymitet på grunn av at saken er svært følsom.

Flere jemenittiske jødiske familier har blitt bosatt i Emiratene de siste månedene. Familiene fikk det tjenestemannen betegnet som "veldig gode økonomiske betingelser", inkludert boenheter.

Det jemenitiske jødiske samfunnet - en gang over 50000 sterke - har gått ned de siste tiårene. Mellom 1949 og 1950 brakte Israel nesten 49.000 jemenittiske jøder til Det lovede land.

Parlamentet i Latvia sier nei til aktiv dødshjelp


Etter en lang debatt har parlamentet i Latvia avvist et forslag om tillate eutanasi eller aktiv dødshjelp. Forslaget ble lagt frem etter en kampanje som hadde samlet inn 10.000 underskrifter og ble behandlet av et utvalg.. I følge Baltic News Network stilte 49 parlamentsmedlemmer seg bak utvalgets anbefaling, mens 38 stemte imot. To parlamentsmedlemmer stemte blankt. Forslaget ble behandlet torsdag denne uken.

Et parlamentsmdlem fra sentrum-høyre alliansen 'Ny enhet', Anda Caksa, sa at spørsmålet om aktiv dødshjelp måtte vente til at Latvia hadde blitt bedre på palliativ behandling.

Latvia er ikke alene om å behandle spørsmålet om aktiv dødshjelp. Spania og Portugal har nylig behandlet forslag om ulike former for aktiv dødshjelp. I Spania har Det spanske underhuset godtatt et lovforslag som fra juni i år gjør det mulig for en lege å hjelpe svært syke med å avslutte livet, enten gjennom en sprøyte eller ved hjelp av tabletter. 

I Portugal har landets forfatningsdomstol sagt at loven om aktiv dødshjelp som nylig ble vedtatt, er altfor utydelig til at den kunne godkjennes. 

Billedtekst: Latvias hovedstad Riga med elven Daugava. Foto: Pixabay.

Bibelstudium: Konfrontasjon med mørkets rike, del 7


 'Om du ønsker å holde deg brennende for Gud, omgi deg med mennesker som brenner!' Det kunne gjerne stått som overskrift over vers 11-12 i Apg 19: "Og Gud gjorde helt uvanlige kraftgjerninger ved Paulus' hender, så at folk til og med tok svetteduker og arbeidsforklær som han hadde hatt på seg, og bar til de syke. Og sykdommene forlot dem, og de onde ånder for ut av dem." 

Det er ingen tvil om at det utgår kraft fra hellige menneskers liv. Når man oppholder seg i Guds nærvær bærer man også med seg dette atmosfæren av hellighet med seg. Paulus er inne på dette i 2.Kor 2,14-16: "... og ved oss åpenbarer duften av kunnskapen om ham på hvert sted. For vi er Kristi vellukt for Gud, blant dem som blir frelst, og blant dem som går fortapt. For de siste en duft av død til død, for de første en duft av liv til liv."

Uvanlige kraftgjerninger har skjedd også med andre av Herrens vitner, som med apostelen Peter. Det heter i Apg 5,15: "Folk bar til og med syke ut på gatene, og la dem på senger og bårer, for at iallfall skyggen av Peter kunne falle på dem når han gikk forbi." 

Vi har også et eksempel fra Det gamle testamente som handler om det samme: "Så døde Elisa, og de begravde ham. Først på året pleide moabittiske herjeflokker å falle inn i landet. Så hendte det en gang at de fikk se en herjeflokk mens de holdt på å begrave en mann. Da hastet de mannen ned i Elias grav. Og med det samme mannen rørte ved Elias ban, ble han levende igjen og reiste seg opp på føttene." (2.Kong 13,20-21)

Men det er ingen ting som tyder på at det som skjedde med de to apostlene noe de oppfordret til! I begge tilfellene understrekes det at dette var noe folk rundt dem tok initiativet til. Verken Peter eller Paulus anså seg som noe spesielle. Tvert om. Når Peter møter den lamme mannen ved Fagerporten i Jerusalem, ber han den lamme mannen se på han ham og Johannes og den lamme mannen ser på dem med oppmerksomhet fordi han håpet å få noen almisser fra dem. Da er det at Peter utbryter: "Sølv etter gull eier jeg ikke, men det jeg har gir jeg deg: I Jesu Kristi, nasareerens navn - stå opp og gå!" (Apg 3,4-6) Hva var det de to apostlene hadde? De hadde Jesu Kristi navn! Og de bar med seg Kristi velduft og som de var blitt smittet med i den bønnens atmosfære og i det Gudsnærværet som fantes på Øvresalen. Et annet eksempel på at Paulus ville ha oppmerksomheten vendt bort fra ham, finner vi i Apg 14 i beretningen om den lamme mannen i Lystra som blir helbredet. Da folk fikk se dette underet vil folk ære dem som guder. Da reagerer Paulus slik: "Hva er det dere gjør, menn! Også vi er mennesker under samme kår som dere. Og vi forkynner dere evangeliet..." (v.15)

Vi er ingen ting i oss selv. Åndens gaver er nettopp det, GAVER! Vi eier ikke gaven. Det er ÅNDENS gaver. Det vi har, har vi fått. "For Gud er den som virker i dere både å ville og å virke til hans gode behag." (Fil 2,13)

Men at det å oppholde oss i en bønnens atmosfære i Guds nærvær fører til at vi bærer noe med oss er hevet over enhver tvil. Det kan merkes. At vi kan videreformidle noe av det vi har fått og overføre det vi er blitt gitt, tror jeg også på. Vi merker det når vi er i berøring med mennesker som vandrer med Gud, og lever i stillhet og bønn. Da overføres stillheten til oss og vår lengsel forsjupes etter å heve i hellighet og renhet. 

fortsettes

mandag, mars 29, 2021

Guds under


 "Når vi vandrer i lyset, er det ikke til å unngå at vi uten vanskeligheter ser Guds under."

- Den hellige Makarios den store

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Hvordan be konkret for situasjonen i Myanmar


I går skrev jeg om det syv dager lange bønneinitiativet for Myanmar (Burma) som startet i går og som varer frem til 1.påskedag.  Jeg lovte å komme tilbake til en bønneguide for disse dagene, slik at du lettere kan be mer målrettet og konkret. Denne bønneguiden er laget av misjonsorganisasjonen Overseas Missionary Fellowship, og oversatt av meg, Først litt bakgrunn: 

I Myanmar protesterer tusenvis i gatene etter at militæret tok kontroll over landet og arresterte Myanmars leder Aung San Suu Kyi 1. februar.

Hva er bakgrunnen for denne situasjonen, og hvordan kan vi be for landet på dette tidspunktet?

Myanmar (tidligere kjent som Burma) er en levende, flerfarget mosaikk med over 100 forskjellige folkegrupper, som grenser til Thailand, Laos, Bangladesh, Kina og India. Det var et av de første sørøstasiatiske landene som omfavnet buddhismen i det 3. århundre f.Kr., selv om det kristne vitnet i Myanmar dateres tilbake i 400 år. Mens kirkeveksten opprinnelig var treg, er det i dag over 3 millioner kristne i Myanmar (6 prosent av befolkningen). Flertallet av kristne er fra etnisk minoriteter.

Myanmar har en lang historie med å være et militært ledet land. Fra slutten av 1980-tallet og frem til 2011 Aung San Suu Kyi (uttales Aung San Suu Chee) og hennes partimedlemmer kjempet og lobbyet for en sivil demokratisk valgt regjering. De møtte motstand og fengsel. I 2011 resulterte skiftende geopolitiske vinder i at militæret åpnet døren for en maktdelingsavtale med hennes parti, National League for Democracy (NLD). NLD bidro til å forbedre den økonomiske statusen til mange i løpet av ledertiden. NLD ble avsatt 1. februar 2021 og militæret erklærte en unntakstilstand. 

Begivenhetene i begynnelsen av februar kommer i sammenheng med flere tiår med interetnisk spenning i landet, inkludert behandlingen av Rohingya-muslimske folk de siste årene. På noen områder har disse spenningene økt den siste tiden. Selv om dette ikke er direkte knyttet til militærets nylige handlinger, krever det fortsatt kirkens bønner.

Siden 1. februar har det vært en utbredt protestbevegelse. Protester fortsetter å omfatte leger og helsepersonell, lærere, studenter og tjenestemenn fra et bredt utvalg av befolkningen som nekter å jobbe for militæret og lammer mange sektorer av regjeringen. Militæret har brakt inn portforbud, krigsrett og arrestert demonstranter. De har også brukt vannkanoner, tåregass fra jagerfly, gummikuler og levende runder for å spre demonstranter. BBC rapporterer at minst 149 demonstranter er drept av politiet siden 1. februar, og tallene fortsetter å øke.

HVORDAN KAN VI BE?

Bruk Guds ord

- Vi inviterer deg til å be over Myanmar ved å bruke Salme 1 og 2 som en veiledning

Beskyttelse

- Be for Guds inngripen. Be om beskyttelse for kristne og at den nåværende krisen  skal løses på en måte som fører til fred.

- I løpet av denne tiden ber vi for minoriteter som Rohingya, Chin, Karen, Shan og Kachin at de vil bli beskyttet. (Det har allerede vært en økning av vold mot dem i områdene de bor.)

- Be for Gud å overbevise hjertene til lederne som utøver vold, slik at de omvender seg.

Vitne

- Be for de som er i forvaring og deres familier, at de skal høre om Kristi kjærlighet.

- Be om at kristne i Myanmar skal bli etablert i Guds ord.

- Be for kristne i Myanmar om å stå fast i sin tro.

- Be om at de vil bli styrket med all frimodighet til å dele evangeliet.

- Be for Gud om å sende ut arbeidere til høsten.

Kirken

- Be for kristne om å stå fast mot fristelse til å synde.

- Pris Herren for hvordan han bruker disse utfordringene til å finpusse bruden sin.

- Be for Gud om å heve røster i kirken som krever hellighet og vende andre brødre og søstre i Kristus bort fra synd. For troende å vandre i den friheten han har gitt gjennom sin død og oppstandelse.

Tilgivelse

- Be for familiene til de som har mistet livet under denne konflikten.

- Be for Myanmars kristne å vise Kristi kjærlighet til sine naboer og til og med deres fiender og be for dem som forfølger dem.

- Be om beskyttelse for Myanmars kristne mot enhver rot av bitterhet eller hardhet i deres hjerter.

Visdom

- Be om at kristne i Myanmar skulle ha guddommelig visdom midt i utrolig utfordrende omstendigheter.

- Be for Myanmars kristne at de ikke vil sette sitt håp på dødelige, men på Herren. (Salme 146: 3-6).

- Be om visdom for de i innflytelsesposisjoner utenfor Myanmar når de reagerer på situasjonen der og prøver å fremme fred.

I tøffe valg

Kristne i Myanmar står overfor utrolig utfordrende situasjoner. Situasjoner der det å stå opp for det som er riktig i Guds øyne, kan bety å bli utstøtt av andre eller enda verre.

Be om frimodighet til å følge Gud i tro og lydighet.

Billedtekst: Høstmarker i Myanmar. Foto: Pixabuy

Bibelstudium: Konfrontasjon med mørkets rike, del 6


 "De talte ille om Veien..." heter det om jødene i synagogen i Efesos, som ikke ville tro på det Paulus talte om.(Apg 19,9). Jesu disipler var etterfølgere av 'Veien'. Kanskje fikk de dette klengenavnet fordi de snakket mye om at Jesus var 'veien, sannheten og livet' (Joh 14,6). Folk begynte derfor å snakke om disse som talte om 'veien', og dermed var det gjort. Andre kalte dem 'kristne'. Men 'Veien' er ikke så dumt. Jesus har jo banet veien inn til Guds hjerte. 

Men det lå kanskje mer i dette uttrykket enn som så? Allerede i kapittel 9,2 omtaler historikeren Lukas Jesu etterfølgere som de som "hører til veien". Pilegrimsmotivet har fulgt den hellige historien helt siden 'ur-pilegrimen' Abraham. Troen er jo først og fremst en vandring, fra begynnelse tl slutt, ikke en opplevelse, enda mindre en oppfatning. Det er snakk om et liv som skal leves i tiden hvis mål er evigheten. Etterfølgerne av Veien var stadig underveis, de hadde løse teltplugger. Om disse 'vandrerne' heter det blant annet i Hebreerbrevet: "Verden var dem ikke verd. De streifet omkring i ødemarker og fjelltrakter, og holdt til i grotter og jordhuler. Og enda alle disse fikk vitnesbyrd for sin tro, oppnådde de ikke det som var lovt. For Gud hadde forut utsett noe bedre for oss, for at de ikke skulle nå fullendelsen uten oss." (11,38-40)

De som tilhører Veien er ikke avhengig av hvilken bygning de samles i, for 'Guds hus' er ikke et hus i vanlig forstand. Kirken er først og fremst 'en kropp' - Kristi kropp, og består av 'lemmene' på denne kroppen: "Dere er Kristi kropp, og hver for seg hans lemmer..." (1.Kor 12,27) Kirkens aller første martyr, diakonen Stefanus, slår fast: "Våre fedre hadde vitnesbyrdets telt i ørkenen.  Han som talte til Moses, hadde påbudt ham å gjøre etter der forbilde han hadde sett. Dette tok våre fedre i arv, og sammen med Josva førte de det inn i det landet som hedningene hadde eid, de som Gud drev bort for våre fedre. Slik var det like til Davids dager.  Han fant nåde hos Gud, og ba om at han måtte finne et bosted for Jakobs Gud. Men Salomo bygde ham et hus. Men Den Høyeste bor ikke i hus gjort med hender, som profeten sier: Himmlen er min trone, og jorden en skammel for mine føtter. Hva slags hus kan dere da bygge for meg, sier Herren, eller hvor er stedet hvor jeg kan hvile?" (Apg 7,44-49)

At forkynnelsen og undervisningen av Guds ord flyttes fra en synagoge til en skole er derfor ikke et stort problem! Guds hus flytter nemlig etter, for Guds hus er mennesker. Kirkebygg kan være vakre, funksjonelle og praktiske, men kirkebygget kan aldri bli Guds hus. Det kan bare mennesker bli og være. Tyrannos skole blir dermd en toårig disippeltreningsskole med daglig undervisning. Det er interessant å merke seg at ubndervisningen på denne skolen varte i to år: "Dette varte i to år..." (Apg 19,10) Men vi vet at apostelen Paulus ble i Efesos i tre år. Det ser vi når vi leser i kapittel 20,31: "Kom i hu at jeg i tre år..." Hva skjedde det siste året?

Det kan være at undervisningen i Tyrannos' skole var begrenset til to års varighet. Husk at Paulus og hans apostoliske team underviste der hver dag! Det er viktig å lære seg til å avslutte godt. Vi er jo flinke til å starte opp med ting, særlig nye prosjekter, men ikke like flinke til å avslutte det vi har påbegynt. "Alt har sin tid2, sier For 3,1. "... og en tid er det satt for alt det som skjer under himmelen."

Men det som skjer videre i den kristne forsamlingens historie i Efesos kan være den direkte årsaken til at bibelskolen i Tyrannos' skole opphører. Jeg tenker da opprøret som skjer etter konfrontasjonen med mørkets rike. Det skal jeg få komme tilbake til.

Nå slår vi fast at disippelskolen/bibelskolen i Tyrannos' skole var særdeles efektiv også som evangeliseringsbase! "Dette varte i to år, så alle som bodde i Asia fikk høre Herrens ord, både jøder og grekere." (Apg 19,10) 

Tyrannos var sannsynligvis en loksl lærer, som eide sin egen skolebygning. Denne leide han så ut til de kristne. I den vestlige greske nytestamentlige teksten leser vi at Paulus underviste fra femte til tiende time. Det vil si fra klokken 11.00 til 14.00 hver dag. Kanskje Tyrannos hadde sin undervisning om morgenen? Efeserne holdt nemlig strengt på sin hviletid på dagen1 William Ramsey sier: "Det offentlige livet i de joniske byene stanset som regel ved dem femte timen (klokken 11)." (William Mitchell Ramsey: St.Paul the Traveller and the Roman Citizen, side 271) En annen historiker hevder at at var flere mennesker som sov i Efesos klokken 13 enn klokken 01.00 om natten!

fortsettes

søndag, mars 28, 2021

Bønneinitiativ for Myanmar 28.mars til 1.påskedag


Grusomme og hjerteskjærende scener fra Myanmar ruller over TV-skjermen. Politi og militære som skyter inn i et begravelsesfølge. Barn som drepes. Sivilister som skytes ned på åpen gate. Arrestasjonene og en forferdelig brtualitet. Det er sterkt å se soldater sparke sivilister i hodet og mageregionen. Det har vel aldri vært noen tvil, men nå er det i hvert fall tydelig at det pågår et folkemord i Myanmar eller Burma som landet het før. Jeg har oppfordret til bønn for landet og folket for noen uker siden, men vil enda en gang oppfordre bønnefolket i Norge til å intensivere forbønnen for Myanmar. 

Jeg vil derfor ta initiativet til å be for Myanmar i perioden søndag 28.mars til søndag 4.april eller 1.påskedag.

Be gjerne sammen med en venn via telefonen! 

I morgen vil jeg presentere en guide til hvordan du kan be mer konkret og målrettet.

Nå er det påske - for Herren


Den jødiske påsken innledes i år på lørdag, og varer frem til neste søndags kveld. Påsken er den av Herrens høytider som regnes den vikttigste av alle de jødiske høytidene. Det hebraiske ordet som våre norske Bibler oversetter med påske er ordet 'pesah' og betyr direkte oversatt: 'gå forbi'  og henviser til at dødsengelen gikk forbli israelittenes hus, etter at de hadde strøket blod på dørstolpene. Jødene feirer påske som en minnesfest over at Gud satte dem fri fra slaveriet i Egypt og førte dem ut som en nasjon under ledelse av Moses. 

Om denne Herrens høytid heter det i 3.Mos 23 heter det blant annet:

"Dette er Herrens høytider, de hellige sammenkomster, som dere skal lyse ut til deres fastsatte tider, I den første måneden, på den fjortende dag i måneden, mellom de to aftenstunder, er det påske for Herren...  Den første dagen skal dere holde en hellig sammenkomst.  Dere skal ikke gjøre deres vanlige arbeid. I sju dager skal dere ofre ildoffer for Herren..." (23,4-5 og v.7-8a)

Vi merker oss at påsken skulle feires for Herren: "... er det påske for Herren.." 

La oss tenke på det når vi når trer inn i de hellige dagene. Vi feirer ikke påske først og fremst for oss selv, men for Herren1 det blir høytiden et helt annet perspektiv, og kanskje også et helt annet innhold, for mange av oss. 

Våre ildoffer er våre bønner.

Måtte disse syv dagene bli innvielsesdager innfor Herren.

Billedtekst: Det jødiske sedermåltidet. Foto: Wikipedia.

Bibelstudium: Konfrontasjon med mørkets rike, del 5


Ved håndspåleggelse, i umiddelbar tilknytning til dåpen, ble Den Hellige Ånds gave formidlet til de 12 tidligere disiplene av døperen Johannes: "Da de hørte dette, lot de seg døpe til Herren Jesu navn. Og da Paulus la hendene på dem, kom Den Hellige Ånd over dem og talte med tunger og profetiske ord." (Apg 19,5-6) Det er de samme erfaringene med Den Hellige Ånd de hadde gjort seg i Jerusalem på pinsedagen, som de gjør seg i Efesos. 

Hva holdt apostelen Paulus på med de tre årene han oppholdt seg i Efesos? Blar vi oss frem til kapittel 20 i Apostlenes gjerninger ser vi at han sørget for sitt eget og hans apostoliske teams opphold gjennom 2det disse hendene arbeidet for." (v.34) Selv om Paulus i et av sine brev sa at "arbeideren er sin lønn verd" ville han ikke ligge noen til byrde, derfor arbeidet han som teltmaker ved siden av hans tjeneste som apostel. "På allle møter har jeg vist dere at slik bør vi arbeide, så vi kan ta oss av de svake. For vi minnes de ord Herren Jesus selv sa: Det er saligere å gi enn å ta." (v.35) 

Paulus hadde etterlatt seg Akvilas og Priskilla i Efesos under det ukeslange besøket på reisen fra Korint til Jerusalem (se Apg 18,18), og det er rimelig at han arbeidet sammen med de i det jødiske kvartalet i byen, siden de også var teltmakere. 

Det fantes en stor jødisk koloni i Efesos, en av de største utenfor Jerusalem. Byens jødiske koloni hadde allerede på 200 tallet før Kristus en synagoge der, og den jødiske historikeren Josefus skriver at jødene i Efesos hadde både borgerrettigheter, fri religionsutøvelse og eiendomsrett. Og det er blant byens jøder apostelen Paulus starter opp sin evangeliske virksomhet. 

Det skjer i synagogen. Lukas forteller oss at Paulus "talte frimodig" (Apg 19,8). Slik holdt han på i "tre måneder". Dette skjedde på de måten at Paulus "førte samtaler med dem og overbeviste dem om det som hører Guds rike til" (v.8). Det er også en evangeliseringsmetode! Den gode samtalen. Ikke diskusjonen, men samtalen. Ikke konfrontasjonen, men dialogen. Og det ga resultater! En gruppe mennesker kom til tro: "... skilte disiplene fra dem..." (v.9) Men ikke alle ville tro: "Men noen forherdet seg og ville ikke tro. De talte ille om Veien så mengden hørte på." (v.9)

Men så skjedde det uunngåelige, dialog og samtaler til tross, korset blir et anstøt! "... men vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap." (1.Kor 1,23)

I Korint hadde det blitt problemer fordi Paulus hadde vitnet for jødene at Jesus er Messias (18,5). Her i Efesos skar det seg fordi Paulus talte om Guds rike. 

Men før tre måneder var gått, hadde Paulus vunnet seg en kjerne av nyomvendt, og Lukas forteller oss at "han skilte disiplene fra dem." (v.9) Dette er det viktig at vi får med oss! Kristi forsamling på jord består av mennesker som er 'skilt ut'. Det er dette som skiller dem ut fra verden forøvrig. 

I mai 1939 holder den kinesiske husmenighetslederen Watchman Nee en dåpspreken i London. Han kaller den 'En verden under vann'. Til de som skulle døpes denne dagen, sa Watchman Nee blant annet:

"Så når de troende i dag døpes, går de billedlig talt gjennom vannet, på samme måte som Noah kom gjennom vannet ved å være i arken. Denne ferden gjennom vannet betegner deres flukt fra verden, deres utgang av drt system som, sammen med sin fyrste, er under Guds dom. La meg få si en ting, spesielt til dere som blir døpt i dag. Husk på at dere er ikke de eneste som befinner dere i vannet. Når du stiger ned i vannet, går en hel verden ned med deg. Når du kommer opp igjen, kommer du opp i Kristus, i arken som red på bølgene, men din verden blir værende der nede. For deg er denne verden nå under vann, druknet, på samme måte som Noahs. Den er drept i og med Kristi død, og den skal aldri mer våkne til liv. Ved dåpen slår du dette fast: 'Herre, den gamle verden legger jeg bak meg. Jeg er for alltid adskilt fra den, takket være ditt kors.' Vi kan alyså, billedlig talt, si at når vi går ned i vannet, så kuttes forbindelsen med den gamle verden over, og det for alltid. Det er bare du som kommer opp av vannet igjen. For deg er det en overgang inn i en annen verden, du går inn i en verden som kjennetegnes ved nytt, guddommelig liv..." (Watchman  Nee: Elsk ikke verden. Logos forlag 1973, side 36-37)

Så radikal er dåpen og det nye livet i Gud. Den som er døpt er skilt ut fra verden.

fortsettes

lørdag, mars 27, 2021

Bror Alois av Taize i audiens hos pave Frans


Torsdag 25. mars ble bror Alois, prioren for Taizé-kommuniteten, mottatt som han gjør hvert år i privat audiens av pave Frans.

Bror Alois fortalte pave Frans hvor mye hans siste tur til Irak hadde blitt fulgt med oppmerksomhet i Taizé. Han takket ham for sin nylige pavelige brev:: 'Fratelli tutti',  om broderlig og sosialt vennskap. De snakket også om livet i Taizé i løpet av denne tiden av pandemien, om lengselen etter å kunne ønske unge mennesker velkommen til Taize  igjen, og det europeiske møtet som forhåpentligvis vil bli avholdt i Torino på slutten av året.

På grunn av koronasituasjonen bodde bror Alois i år bare en kort stund i Roma, uten noen av de andre møtene han vanligvis har.

Billedtekst: Bror Alois i audiens hos pave Frans. (Foto: (c) L’Osservatore Romano)

Sydde for å overleve i Auschwitz


Jeg leste en så gripende artikkel i The Times of Israel i dag at jeg har forsøkt å oversette deler av den til norsk. Dette er historie som ikke må glemmes:

De siste medlemmene av dødsleirens ‘sysirkel’ dør av COVID-relaterte komplikasjoner; høyprofilert bok basert på kvinners erfaringer skal nå utgis i september.                                                                        

For en gruppe på 40 syersker fengslet i Auschwitz betydde evnen til å skape hypermoderne moteklær forskjellen mellom liv og død. Midt i holocaustens skrekk, som startet i 1943, ble en utvalgt gruppe håndplukkede kvinner adskilt fra sine jevnaldrende og måtte jobbe i et verksted for å lage moteklær for konene til nazistiske leiroffiserer. Deres berømmelse spredte seg og damer fra så langt borte som Berlin fant seg snart på en seks måneders venteliste for Auschwitz-syerskernes klær. 

14. februar døde Berta Berkovich Kohút - "sysirkelens" siste overlevende - av COVID-relaterte komplikasjoner. Hun ville ha blitt 100 år senere i år, ifølge hennes eldste sønn, Tom Areton. "Hun var den siste levende personen blant disse dressmakerne," sa Areton til The Times of Israel. "Hun var i Auschwitz i 1000 dager, og hun sa alltid at hun kunne ha dødd 1000 ganger hver av de dagene."

Historien om "Betka" Kohút og den unike workshopen vil bli fortalt i en kommende bok, "The Dressmakers of Auschwitz", skrevet av Lucy Adlington. Beskrevet som "den sanne historien om kvinnene som sydde for å overleve," inneholder boka innhold fra forfatterens tredagers intervju med Kohút i 2019.

Kohút ble født i 1921 i en ruthensk landsby, Chepa, i dagens Ukraina, daværende Tsjekkoslovakia. Da hun var åtte, flyttet familien til den slovakiske hovedstaden Bratislava, hvor faren hennes - Salomon Berkovič - åpnet en skredderbutikk. Berkovič lærte Berta og hennes yngre søster, Katarina, eller "Katka", å sy profesjonelt, tilfeldig for sine døters fremtid.

Da hun var 12 år, fikk Kohút tuberkulose og ble sendt til et sanitarium i de høyreliggende områdene avTatra. Hun forlot institusjonen to år senere, og snakket da flytende tsjekkisk, i tillegg til sitt morsmål, ungarsk. Etter at hun kom hjem, meldte Kohut seg på den jødiske ortodokse skolen for jenter, der tysk var undervisningsspråket. Som med sine sømferdigheter, ville det faktum at hun behersket flere språk snart bli til stor nytte for Kohút.

I 1942 ble den nylig uavhengige slovakiske staten det første landet under nazistisk kontroll som sendte sine jødiske borgere til de tyskbygde dødsleirene. I en alder av 21 ble Kohút plassert på den fjerde "transporten" - hver med 999 slovakiske jødiske kvinner - som ble sendt til Auschwitz fra Slovakia. Hennes nummer var 4245 og søsterens var 4246.

De første 500 dagene som tvangsarbeidere konstruerte søstrene veier og hjalp til med å bygge krematoriene i Birkenau. Senere, også i Birkenau, jobbet Kohút i "Canada", den lagerlignende kasernen der fanger sorterte og nøye søkte etter jødenes eiendeler etter skjult gull og andre verdisaker.

Mens hun jobbet i Canada, kunne Kohút smugle ut medisiner for å hjelpe venninnen sin, Irena Reichenberg, som var syk med tyfus. Med sorteringsbrakkene ved siden av de brølende skorsteinene til Krematorium IV og V, prøvde Kohút å oppmuntre sine nærmeste til å fokusere på overlevelse. Hun lovet vennene sine at de etter krigen skulle møtes i Bratislavas berømte kaffebarer for en kopp espresso.

"I løpet av tiden i Auschwitz vil jeg si at moren min var optimistisk," sa Areton. "Hun ville beskrevet seg selv som naiv."

Andre halvdel av Kohuts 1000 dager i Auschwitz ble formet av Hedwig Hoess, kona til leirkommandanten Rudolph Hoess, som ba mannen sin om en fange for å hjelpe til med å pleie barna og sy.

Etter å ha brakt en slovakisk jødisk kvinne ved navn Martha Fuchs inn i hjemmet hennes, begynte Hoess å motta syforespørsler fra misunnelige koner til andre SS-offiserer. Fuchs hentet inn flere syersker og syaktiviteter ble flyttet til et verksted i en av administrasjonsbygningene.

"Dette var frøet til syverkstedet," forteller Areton. "Kona til Hoess ba stadig Marta om å" skaffe flere kvinner "til verkstedet." 

Så snart Kohút var i stand til der, tok hun søsteren "Katka" inn i gruppen. I løpet av halvannet år av verkstedets drift sydde rundt 40 kvinner kjoler og cocktailkjoler til nazistiske koner. De fleste syersker var jødiske slovakiske kvinner, selv om det var to kommunister fra Frankrike og minst en gresk kvinne i gruppen, forteller Areton.

Ved å bruke ferdighetene hun lærte i sin fars butikk, utmerket hun seg som syerske. Noen av kvinnene kom ikke med de nødvendige ferdighetene, men kollektivet aksepterte dem som en form for solidaritet og motstand.

“Kjoleskaperne” ble behandlet relativt bra, delvis slik at de kunne prestere effektivt og rent. Kvinnene fikk dusje hver uke, og maten ble plassert på sengene, så de måtte ikke kjempe for deres magre daglige rasjoner. Viktigst av alt, de slapp å bli utvalgt for gasskamrene.

For å skaffe seg materiell besøkte Kohút og andre sømmer jevnlige kaserner i Birkenau. Kvinnene kom tilbake til verkstedet sitt med tekstiler, stoffruller og alt mulig tilbehør for å skape moteklær.

Etter flere måneders drift mottok syverkstedet ordrer fra så langt borte som Berlin, og en seks måneders venteliste utviklet seg. Kvinnene hadde mer arbeid enn de klarte å håndtere, og SS-konene belønnet syerskerne av og til med sukker eller en bortskjemt matpakke.

"Min mor sa at kvinnene var profesjonelle og stolte av sitt arbeid," forteller Areton. "De ønsket at arbeidet deres skulle bli sett på som profesjonelt."

Da den røde hæren begynte å nærme seg Auschwitz, forberedte syverkstedfangene å evakuere leiren. De var i stand til å organisere ekstra klær for den kommende «Dødsmarsjen» til Ravensbrück, som fant sted i løpet av århundrets kaldeste januar til nå.

Etter å ha overlevd dødsmarsjen fra Auschwitz, ble Kohút frigjort fra Malchow, et underleir av Ravensbrück, i Nord-Tyskland. I følge Areton observerte hun morgenen for frigjøringen leirkommandanten - kledd som en sivil - som syklet nonchalant ut av leiren da sovjeterne nærmet seg.

"Kommandanten anbefalte å dra til landsbyen på vestsiden, der amerikanerne var, i motsetning til å falle i sovjetiske hender," sa Areton. "Moren min sa at hun ikke brydde seg om hvem som frigjorde dem, hun var til slutt, etter tre års helvete, fri."

Inntil åtte år siden visste Areton og hans yngre bror, Emil, veldig lite om foreldrenes opplevelser i Holocaust. Med dødsfallet til brødrenes far i 2013, "slo minnerens sluseporter opp", forteller Areton.

Hele artikkelen med flere bikler i The Times of Israel kan leses her. 

https://www.timesofisrael.com/sewing-for-survival-the-last-of-auschwitzs-forgotten-dressmakers-dies/

Billedteskt: Berta Berkovich 'Betka' Kohút og hennes familie i 1942, før hun ble deportert til Auschwitz. Berta står, andre fra høyre (Foto: Tom Areton)

Bibelstudium: Konfrontasjon med mørkets rike, del 4


Hvem grunnla menigheten i Efesos? Kunne det ha vært ekteparet Priskilla og Akvilas? Vi vet ikke, men når apostelen Paulus kommer til Efesos, antagelig i år 53, er de første såkornene allerede sådd og har begynt å spire. I forbindelse med den første reisen til Asia ble det et første, ukelangt besøk til Efesos. Paulus reiste da sammen med teltmakerne Priskilla og Akvilas tyder det på at han etterlot dette ekeparet der, fordi Apg 18,21 forteller at da Paulus dro fra Efesos drar han derfra alene. Fra Efesos drar han videre til Cæsarea. Der fantes det allerede en kristen forsamling: "Etter å ha kommet til Cæsarea, så gikk han opp og hilste på menigheten." (v.22)

Ekteparet Priskilla og Akvilas hadde ikke vært lenge i Efesos før de gjør en gledelig oppdagelse! Det var allerede noen i Efesos som trodde på Jesus. Dette var disipler av døperen Johannes. En av hans disipler ved navn Apollos, 'født i Aleksandria, kom til Efesos'. (Apg 18,24) Det står om ham at han var 'en veltalende mann, og han var sterk i Skriftene'. Ekteparet Akvilas og Priskilla 'bad ham til seg og la Guds vei nøyere ut for ham' (Apg 18,26) At det allerede var den spede begynnelsen til en kristen forsamling i Efesos på dette tidspunktet, får vi i vers 27: "Da han ville dra videre til Akaia, oppmuntret brødrene ham til det. De skrev til disiplene der om å ta vel imot ham." 

"Mens Apollos var i Korint, skjedde det at Paulus kom til Efesos." (Apg 19,1) der skulle han bli i tre år. Når Paulus ankommer denne metropolen i Det romerske riket 'fant han noen disipler'. Disse hadde nettopp begynt sin vandring med  Jesus. Kanskje de var vunnet gjennom virksomheten til Apollos? "For med stor kraft gjendrev han jødene offentlig,idet han viste av Skriftene at Jesus er Messias." (Apg 18,28)

Det første Paulus spør dem om er: "Fikk dere Den Hellige Ånd da dere kom til troen?" Dette var viktig for Paulus! Det er da han får lite at de ikke har hørt om noen Hellig Ånd. Deres tro var altså svært begrenset. Ikke så underlig. De var nye i troen, og undervisningen de hadde fått vvar mangelfull, Derfor spør Paulus ordrett: "hva ble dere da nedsenket i?" Det er det som på norsk oversettes slik: "Hva ble dere da døpt med?" (v.3) Ordet 'dåp' kommer nemlig av det greske ordet 'baptizein' som betyr 'å senke ned' eller 'dyppe ned'. 

Vanndåpen og åndsmeddelelsen hører altså sammen. Dette kommer tydelig frem i Peters pinsepreken, hvor han sier: "Omvend dere, og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn til syndernes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave." (Apg 2,38) Vi ser denne sammenkoblingen mellom dåpen i vann og Den Hellige Ånd meddelelse, bare i omvendt rekkefølge i historien om den romerske offiseren Kornelius og hans hus: 

"Mens Peter ennå talte disse ord, falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte Ordet. Og alle de troende som tilhørte de omskårne, og som var kommet med Peter ble forferdet over at Den Hellige Ånds gave var blitt utgytt også over hedningene, for de hørte dem tale med tunger og lovprise Gud. Da sa Peter: Kan vel noen nekte dem vannet, så de skulle bli døpt, disse som har fått Den Hellige Ånd likesom vi? Og han ba at de skulle bli døpt i Jesu Kristi navn." (Agj 11,44-48)

Det er ikke så merkelig at Paulus spurte om dåpen. Den er jo så sentral i den kristne tro. Han forusetter at de disse disiplene var blitt døpt til Kristus i Faderens, Sønnen og Den Hellige Ånds navn. Når han derfor innser at de ikke er døpt med en kristen dåp, lar han dem døpe med det samme. Johannesdåpen og den kristne dåp er riktignok opptagelig lik den kristne dåpen. Begge skjer ved at kroppen senkes ned i vann, men de er vestentlig forskjellige. Mens Johannesdåpen er en omvendelsesdåp, jfr Apg 19,4, så er den kristne dåp en dåp til Kristi død: "Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt tilKristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv." (Rom 6,4-5)

Målet med dåpen i vann er Åndens fylde, derfor er dåpen i vann nært knyttet til Den Hellige Ånds meddelelse.

fortsettes

fredag, mars 26, 2021

Sjefredaktørskifte i Sojourners

Jim Wallis (bildet) overlater ansvaret for tidsskriftet han startet for 50 år siden til Adam Russel Taylor. Taylor blir dermed Sojourners første afrikansk-amerikanske president og sjefredaktør. Wallis fortsetter med å skrive for tidsskriftet og skal fortsette med å lage podcasten: Soul of Nation.  Han blir nå det anerkjente kristne månedstidsskriftets ambassadør.

Jim Wallis forteller i siste utgave av Sojourners at hans første og naturlige valg av etterfølger var Adam Russel Taylor Taylor har vært knyttet til Sojourners (som på norsk kanskje kunne blitt Pilegrimen) de siste 20 årene. Sceneskiftet skjedde i januar i år i det tidsskriftet rundet 50 år. 

Sojourners oppgave er å inspirere til håp og handling ved å gi uttrykk for et bibelsk kall til sosial og etnisk rettferd, samt et stort engasjement for fred og bevarelse av miljøet. 

Adam Russel Taylor er ordinert pastor innen American Baptist Church og Progressive National Baptist Convention og er en av pastorene i Alfred Street Baptist Church i Alexandria i Virginia, USA. Han har også ledet Trosinitiativet til Verdensbanken og tjent som visepresident i den humanitære organisasjonen World Vision.


Billedtekst: Jim Wallis. Foto: Wikipedia og Adam Russel Taylor. Foto: Sojourners

Led martyrdøden fordi han brøt fastereglene


Navnet Klaus Hottinger sier neppe noe til noen i dag. Men en gang i tiden var han en viktig skikkelse i den sveitsiske reformasjonen. På denne dagen - 26.mars i 1524 - led Klaus martyrdøden i Lucerne i Sveits.  Han ble brent levende bundet til en stake.

Hva var hans store forbrytelse? To år tidligere hadde Klaus Hottinger deltatt i en sammenkomst sammen med flere andre som har fått navnet: 'pølseaffæren'! Den handlet om at flere kristne i Zurich trosset de kirkelige autoriteter og spiste pølser i fastetiden. Denne hendelsen, som fant sted i hjemmet til trykkeren Christoph Froschauer, markerer begynnelsen til den sveitsiske reformasjonen.

Klaus Hottinger var også nært knyttet til mange av medlemmene av De sveitsiske brødre, en gren av den anabaptistiske bevegelsen, men rakk selv aldri å knytte seg til dem. Klaus Hottinger ble nemlig henrettet 10 måneder før den første troende dåpen fant sted i Zurich i januar 1525. Hottinger var skomaker av yrke.

Billedtekst: Domkirken i Lucerne. Foto: Anabaptist Executions Guide.                         

Bibelstudium: Konfrontasjon med mørkets rike, del 3


Avguden vi stifter bekjentskap med i Apg 19, er Diana eller Artemis. Diana er det latinske navnet på den greske gudinnen Artemis. 'Hun var  den frie naturens gudinne, som holdt til i fjell og skog, i lunder og på grønne enger. Hun var også den menneskelige fruktbarhetens gudinne og ungdommens, fremfor alt ungpikenes beskytter. Hun ble fremstilt som en kysk  jomfru. Fordi hun var en naturgudinne, kunne greske kolonister Lille-Asia identifisere henne med enkelte gudinner i Lille-Asia... Mest kjent er Artemis i Efesos. Bildet av henne er en stiv skikkelse med mange kvinnebryst, og underkroppen innsvøpt i alle slags dyrefigurer. Hennes tempel var vidt berømt... Spesielt ved gudinnens store høytider hver vår strømmet det store folkemengder til.' (David Hedegård/Appeli Saarisalo: Bibelsk oppslagsbok. Lunde forlag, side 174-175)

Artemis-dyrkelsen hadde et sterkt åndelig feste i Efesos, og det første til en kraftig konfrontasjon i åndeverdenen når apostelen Paulus forkynte De gode nyhetene om Guds rike der. Som det alltid gjør der Guds rike forkynnes. 

Artemis var en slik territoral åndsmakt som vi leste om i Daniels bok. Hun var en åndsfyrste slik fyrsten over Persia og fyrsten over Hellas. Enkelte historikere mener at hun var den mest tilbedte avguden i hele det romerske riket på denne tiden. Hennes tempel i Efesos var et av De syv underverker fra den gamle verden. Ofringer ble gjort til denne demoniske åndsmakten hele året igjennom. Hennes etterfølgere kalte henne 'fantastisk', 'store gudinne', 'himmeldronningen', 'frelser'. Helt frem til Paulus dukket opp gikk det veldig bra for de som tjente penger på Artemis-dyrkelsen. 

Men da konfrontasjonen med mørkets rike fant sted startet forvirringen. De onde åndene som sto under hennes komando, ble drevet ut av mennesker i Efesos som hadde vært undertrykt av dem i årevis. Magikerne eller trollmennene, sannsynligvis blant hennes elitetropper, forrådte mørkets rike i mengder, og ble borgere av det Riket som Paulus forkynte. Artemis hadde aldri sett noe lignende før! Hennes armeer hadde lagt på flukt! Makten hun hadde hatt over Efesos i århundrer var brutt. 

Makten Artemis hadde hatt hadde blitt nøytralisert så mye av forkynnelsen av Guds rike at vanlige mennesker hadde begynt å legge merke til det. De sluttet å tilbe henne og sluttet å kjøpe fetisjene aom sølvsmedene laget av henne. 

Artemis eller Diana er åndsfyrster som har spesielle geografiske ansvarsområder. De er en del av hierarkiet til mørkets rike, hvor den fremste av dem alle er Djevelen. Det er sammenhenger her som må avdekkes. Et annet navn for Diana eller Aretemis er 'Himmeldronningen' eller 'Astarte'. Hvem er denne 'himmeldronningen'? Hun er beskrevet av profeten Jeremia. Det skjer i en sammenheng hvor Gud forteller at Hans etterkommerre ikke skal be for: "Og du, du skal ikke be for dette folket og ikke frembære klage og bønn for det og ikke trenge deg inn på meg, for jeg hører ikke." (Jer 7,16) Er ikke dette oppsiktsvekkende? Guds vrede er tent mot folket på grunn av deres forhold til Himmeldronningen:: "Barna sanker ved, fedrene tenner opp ild. kvinnene elter deig for å lage kaker til himmelens dronning. De utøser drikkoffer for andre guder, for å vekke min vrede." (v.18)

I en fotnote i Bibelen jeg bruker står det: 'himmeldronningen' - fruktbarhetsgudinnen Isjtar. 

Artemis, Diana, Astarte og Isjtar er den samme åndsmakten. Dette er demoniske fyrster og krefter som er reelle. 

Her var altså hele familier - menn, kvinner og barn - involvert i tilbedelsen av en uren territorial åndsmakt. Herren legger ikke skjul på at derre 'vekker hans vrede'. 

I Jeremia kapittel 44 får vi en lengre forklaring på hva 'himmeldronningen' representerer: "... men vi vil gjøre alt det som vi har lovt med vår munn. Vi vil brenne røkelse for Himmeldronningen og utøse drikkoffer for henne, slik som vi har gjort, vi og våre fedre, våre konger og våre høvdinger i Judas byer og på Jerusalems gater. Da ble vi mettet med brød, og det gikk oss vel, og ingen ulykke rammet oss." 

Dette viser med all tydelighet frafallet og utroskapen i folket, som ved å tilbe Himmeldronningen hadde forlatt Herren og gitt sine liv i de onde ånders makt. Demonene lovet på sin side beskyttelse. Men til hvilken pris? Det vekket Guds vrede.

Himmeldronningen er en del av det åndsmakten som Den Store Horen - elller Skjøgen - representerer i endens tid. Det er 'hun som sittter over de mange vann" (Åp 17,1). Hva eller hvem representerer disse 'mange vann'? Johannes får en forklaring på det: "De vann som du så, der skjøgen sitter, er folk og skarer og nasjoner og tungemål." (v.15) Her ser vi hvordan territoriale åndsmakter har innflytelse over folkene. Det er en årsak til at det er så vanskellig å nå enkelte folkeslag med evangeliet. Dette er åndsmakter som forblinder mennesker og holder dem nede i mørke.

Efesos var et sted for en slik territorial åndsmakt.

fortsettes 

Billedtekst: Avguden Artemis. Foto: Wikiwand/Wikipedia.

torsdag, mars 25, 2021

Noen tanker om påskestengte kirker


Det blir en underlig påske med stengte kirker - særlig på 1.påskedag. Underlig blir det også å ikke feire gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet, vi som i flere år har feiret en tidlig morgengudstjeneste der. Men det er mye som er underlig i den tiden vi lever i. Det er likevel viktig å ta alle de hensyn som må tas for å redde liv. Mange kirker verden over har mistet prester, pastorer og menighetsmedlemmer på grunn av Covid-19.

Men det er et annet forhold jeg vil peke på: de tusener på tusener av kristne som ikke har noe kirkebygg å feire gudstjeneste i på grunn av forfølgelse. De kommer sammen i hjemmene, der det er mulig, eller i skoger, huler eller utendørs. Mange må holde seg skjult. Kanskje påskestengte kirker vil få oss til å huske på den lidende og forfulgte kirke?

Men når alt dette er sagt, er det også viktig å huske at kirken ikke er et hus, men en kropp. Kirkebygg kan være vakre og funksjonelle, men Guds hus er og blir mennesker.

Billedtekst: Katedral på Sicilia. Foto: Pixabay

Bibelstudium: Konfrontasjon med mørkets rike, del 2


Efesos var den tredje eller fjerde største byen byen i Det romerske riket, etter Rom, Alexandria og muligens Antiokia i Syria. Det er anslått at byen hadde mer enn en kvart million innbyggere. På den tiden apostelen Paulus virket var Efesos en blomstrende havneby på Lille-Asias vestbyst ved elen Kaystros og kunne bare sammenlignes med Korint som handelsby. Byen lå i landsskapet Jonia, og var sete for stattholderen i den romerske provinsen Asia. Byens gode havn og beliggenhet langs den store allfarveien fra Rom til Orienten gjorde den til en av de rikeste og mest betydelige byene i Det romerske riket. Den var et hovedsete for kunsten og et viktig religiøst og okkult sentrum. Her ble nemlig Lille-Asias Artemis eller Diana dyrket. Artemistempelet var viden kjent. Keiserdyrkelsen spilte også en viktig rolle i denne byen. Jeg skal komme tilbake til denne okkule Diana-dyrkelsen.

Efesos var også sete for kunnskap. Her fantex skoler og akademier. Og bibliotek. Byen var også kjent for sitt store amfiteater (se bildet i første artikkel). Det hadde plass til 25.000 tilskuere og scenen var kontruert slik at selv de som satt på de bakerste rekkene kunne høre hva skuespillerne sa fra scenen.

Det er ikke overraskende at Efesos, med sin handel og sine templer med en kontinuerlig kilde til rikdom, var berømt for sitt lukseriøse og overdårlige levesett; heller ikke er det overraskemnde at byen var vel kjent for sitt utsvevende liv. Handelsvirksomheten førte sammen mennesker fra mange nasjonaliteter noe som ikke er uvanlig for en havneby. Men det var først og fremst avgudsdyrekelsen av Artemis eller Diana som dro mennesker til byen. Artemisdyrkelsen førte også med seg prostitusjon. 

'Av alle gresk-romerske byer var Efesos .... den som var mest åpen for magikere, trollmenn og sjarlataner av alle avskyggninger,' skriver Bruce Metzgwer i St.Paul and the Magicians.

Men det mest betydningsfulle med Efesos var at Gud i denne byen reiste opp et vitnesbyrd om seg selv, som var rent og uberørt av degenerasjonen i omgivelsene. Den ble et lys i beksvart mørke. Om dette vitnesbyrdet, om den kristne forsamlingen i Efesos, heter det i Åp 2,2.3:

"Jeg vet om dine gjerninger og ditt arbeid og din utholdenhet, og at du ikke kan tåle de onde. Du har prøvet dem som kaller seg selv apostler, og ikke er det, og du har funnet at de er løgnere. Du har tålmodighet, du har hatt mye å bære for mitt navns skyld, og du har ikke gåttt trett."

Til forsamlingen i Efesos var materialismen og synden i byen et vekkerop til å leve et hellig liv. Oposisjonmen de merket fra samfunnet rundt dem betydde at de satte sin lit til Herren, og det lærte dem hva åndelig kriføring betyr. Det er ikke tilfeldig at det er til menigheten i Efesos Paulus skriver om den åndelige striden, at den ikke er mot mennesker, men mot åndskrefter i himmelrommet og det er til denne forsamlingen han skriver om den åndelige rustningen.

Vi skal i neste artikkel se nærmere på Artemis/Diana-dyrkelsen, men vil allerede nå slå fast at en del av denne avgudsdyrkelsen handlet om å lage og selge religiøse fetisjer. Lukas beskriver dette slik: "For en mann ved navn Demetrius, en sølvsmed, laget Artemis-templer av sølv og hjalp kunsthåndverkerne til en ikke liten inntekt." (Apg 19,24) Efesos var kjent som den fremste fetisjfabrikken i hele det romerske riket. Blant annet laget de 'de efesiske bokstaver'. Den anerkjente bbelforskeren og bibellæreren F.F Bruce beskriver dette slik:

'Uttrykket efesiske bokstaver ble i alminnelighet brukt  i antikken for skrifter som inneholdt trylleformularer ... de skulle plasseres i små sylindre eller medaljonger som man bar om halsen eller ellers på kroppen.' (F.F Bruce: Paul - the Apostle, 1977, side 291)

Amuletter og medaljonger knyttet til avguder er slett ikke uskyldige ting. De er uttrykk for åndelige realiteter. Det viser konfrontasjonen mellom lys og mørke i Efesos og vi kommer tilbake til det.

Det er inn i dette åndelige mørket apostelen Paulus og hans apostoliske team forkynner evangeliet.

fortsettes

Billedtekst: Biblioteket i Efesos. Foto: Pixabay

onsdag, mars 24, 2021

Bibelstudium: Konfrontasjon med mørkets rike, del 1


Det var i byen Efesos at Paulus og hans apostoliske team skulle stifte bekjentskap med demoniske åndskrefter av en karakter de ikke hadde stiftet bekjentskap med tidligere. Mørkets fyrste hadde et kraftig åndelig feste i den byen. Men det var i denne byen at en kristen forsamling skulle grunnlegges som skulle få stor betydning for hele Lille-Asia. Historien om grunnleggelsen av menigheten i Efesos har mye å lære oss også i dag. Vi skal i noen dager fremoover se nærmere på Apostlenes gjerninger kapittel 19:

Egentlig starter den spennende historien om grunnleggelsen av menigheten i Efesos allerede i kapittel 16. Det skjer under Paulus' andre misjonsreise. Målet var intet mindre enn å evangelisere Asia! Da skjer det noe forunderlig. Tiden var ikke inne! I Apg 16,6 leser vi at apostelen Paulus, profeten Silas og den unge medarbeideren Timoteus ble 'hindret av Den Hellige Ånd fra å tale ordet i Asia'. Intensjonen var det ikke noe galt med. Det er aldri feil å forkynne De gode nyhetene. Det var problem med timingen. De var ikke i Guds ledelse. Gud stengte veien for dem. Vi må bare stole på den allvitende og allmektige Guds visdom, selv om det i våre øyne virker underlig. 

Kunne denne hindringen hva sin årsak i at apostelen Paulus ikke var rede til å bli konfrontert med og kjempe mot de formidable åndsmaktene i Efesos? Den gangen hadde han ikke gjort seg de erfaringene som han skaffet seg etter hvert: Opplevelsen med spådomsånden i Filippi og hans personlige erfaring med et tilsynelatende ugjennomtrengelig åndellig mørke som lå over byen Hellas. 

Det er nok Gud som i sin uendelige visdom legger hindringer i veien for oss når vi er i ferd med å forstrekke oss åndelig. Vi er viktig å merke seg at det ikke var den onde som hindret Paulus og hans team. Det var Den Hellige Ånd! Det gjelder å være årvåken og kjenne Guds tid. Menneskelig sett kan alt virke rett og helt opplagt, men det behøver ikke å være Guds plan. 

"Alle en manns veier er rene i hans egne øyne, men Herren veier åndene." (Ord 16,2) 

Bibelen lærer oss at det finnes territoriale åndsmakter. Åndelige fyrster som har spesielle geografiske landområder de har spesielt ansvar for. Vi ser et godt eksempel på dette i Daniels bok. Der avdekker en engel for profeten Daniel, at engelen har kommet ham til unnsetning som svar på Daniels inderlige bønner, men at det har kommet hindringer i veien, selv for en av Guds mektige engler:: "Så sa han til meg: Frykt ikke, Daniel! For fra den første dag du vendte ditt hjerte til å vinne forstand og til å ydmyke deg for sin Guds åsyn, er dine ord blitt hørt. Og på grunn av dine ord er jeg kommet. Perserrikets fyrste stod imot meg i tjueen dager. Men se, da kom Mikael, en av de fremste fyrstene, og hjalp meg, for jeg var holdt tilbake der hos kongene av Persia." (Dan 10,12-13)

Her merker vi oss følgende:

1. De fyrstene og kongene det her er snakk om er åndelige skikkelserr og makter. Deres rang beskrives. Dette er ikke bare onde ånder, men det er fyrster og konger. Merk deg flertallsformen. Den onde har et hierarki av åndskrefter som er underlagt ham. Dette er de falne englene som i sin tid gjorde opprør mot Gud. 

2. Engelen som ble sendt var ikke sterk nok til å bekjempe Perserrikets fyrste, men måtte ha assistanse av 'Mikal, en av de fremste fyrstene'. Guds englehær har også et hierarki. Mikael er en av Guds englefyrster, mektig i rang og styrke.

3.Den åndelige kampen var hard. Perserrikets fyrste og Guds engel kjempet i 21 dager før englefyrsten Mikael kom.

Guds ord forteller oss at dette er realiteter, selv om enkelte, også mennesker som kaller seg kristne, syntes dette er naivt og ler av det hele:

"For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondsskapens åndehær i himmelrommet." (Ef 6,12)

Det var ikke bare Perserriket som hadde en slik åndelig fyrste, men også Hellas, jfr Dan 10,19.

fortsettes

Billedtekst: Amfiteateret i Efesos. Foto: Pixabay

Håp i alle livets stunder


 Det er sentralt i den bibelske tradisjonen at Guds kjærkughet til sitt folk ikke må glemmes. Det må vi holde fast ved. Når alt er mørkt, når vi er omgitt av fortvilte stemmer, når vi ikke ser noen utvei, da kan vi finne frelse i kjærligheten slik vi husker den, en kjærlighet som ikke bare er et vemodig minne om en svunnen tid, men en levende kraft som styrker oss i dag. Gjennom hukommelsen overskrider kjærligheten tidens begrensning og tilbyr oss hjelp i alle livets stunder.

- Henri Nouwen i The Living Reminder

Foto: Pixabay

tirsdag, mars 23, 2021

Å lese med østlige briller


Vår virkelighetsoppfatning er vestlig. Vi leser med vestlige briller, både sekulærhistorie, kirkehistorie og samtidshistorie. Vi leser Bibelen og teologi med vestlig tankegods. Enda Bibelen i aller høyeste grad kommer fra en østlig kultur. Hva ville skje med vår forståelse av historien, teologien, måten vi så på verden på, om vi tok på oss østlige briller? 

Ganske annerledes vil jeg tro. Det ville gi oss andre perspektiv. 

Garantert.

Du er kilden til evig liv


 Midt i fastetiden blir vi klar over at påsken kommer på ny: Dagene blir lengre, snøen smelter, sola gir ny varme og fuglene synger. I går skrek en katt under kveldsbønnen! Og i natt, Herre hørte jeg deg snakke til den samaritanske kvinnen. Du sa: "Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv." For noen ord! De er verdt mange timer, dager og uker med ettertanke.

Jeg vil ta deg med meg i forberedelsene til påsken. Vannet du gir blir til en kilde. Derfor trenger jeg ikke å være gjerrig med gaven din, Herre. Jeg kan la vannet flyte fritt fra mitt indre og la enhver som ønsker, drikke av det. Kanskje vil jeg til og med se denne kilden selv når andre kommer for å slukke tørsten.

- Henri Nouwen i boken: A Cry for Mercy

mandag, mars 22, 2021

Årets første tur med rullator


I dag har jeg vært på min første tur med rullator siden snøen la seg i november i fjor. Det var vidunderlig godt! For det meste har jeg vært innendørs siden november, bare med noen besøk til fysioterapeut, lege og sykehus. Rullatorturen gikk i en sløfe rundt i nabolaget vårt, sammen med May Sissel og hunden vår Poirot. Vanligvis, når May Sissel går tur med den, drar den avgårde og vil ikke stanse opp. Men nå tok den pauser og ventet på at jeg fikk med meg beina! Utrolig følelse av å kunne gå i bakker uten å få angina! Hjerteoperasjonen har virkelig vært vellykket.

Da er det verre med smertene på grunn av Parkinsons og øresuset i venstre øre, et øre hvor jeg også nå sliter med å høre mine egne pulsslag. Å, om Gud kunne ta det vekk. Det er så slitsomt.

Denne uken skal jeg forberede tre prekener for å sendes via Facebook og nettsider. To av dem for Brumunddal baptistkirke, hvor jeg taler Palmesøndag og 1.påskedag. Den tredje for Toten frikirke hvor jeg også taler 1.påskedag. Med digitale medier kan man jo være to steder samtidig! Denne måneden har jeg også skrevet søndagsbetraktninger for Kristelig Pressekontor, en for hver av de fire søndagene i mars. Disse betraktningene trykkes i ulike aviser som fortsatt tar inn slikt stoff.

Mens vi venter på vaksinen holder vi oss hjemme. Om vi er så heldige å bli vaksinerte før sommeren, er det planen å delta på pastor- og lederdagene til Det norske baptistsamfunn, hvor May Sissel og jeg sammen med et team skal ha ansvaret for forbønns- og sjelesorgstjenesten. Det gleder vi oss til. 

Takk til alle dere som ber for oss. Det er vi veldig takknemlige for.

Guds barns enhet, del 2


Guds menighet er et fargerikt fellesskap! Den representerer mennesker fra alle stammer, ætter og folkeslag. Den er ikke nasjonalistisk, men universell, Den er både jordisk og himmelsk. Her er høy og lav, men ingen er noe mer enn dette: Guds barn. Jeg kjenner på en slik glede over å kunne være en del av den. Familien er stor og mangfoldig. Her er mange stemmer, mange kulturer, mange tradisjoner. Ikke alt er 'my cup of tea', men det er mine trossøsken likevel. Problemene oppstår når jeg tror at det bare er jeg og min del av familien som har rett. Da blir det søskenkrangel, og den kan være vond og sette djupe spor. Særlig når jeg vil sette søsken opp mot hverandre. Da kan det bli stygt.

Kristne kan lett bli som Josefs søsken. Du husker kanskje at Josefs søsken ble misunnelige når faren ga ham en fargerik kjortel? De hadde ikke fått noe lignende. Lemmeme på Kristi kropp har fått forskjellige gaver og oppgaver, som skal utfylle hverandre. La oss glede oss over dem og bli beriket av hverandre. Misunnelse er ingen Åndens frukt, det er gleden.

Enhet betyr ikke at vi skal bli som de andre. Vi bringer alle me oss våre gaver. Det er Åndens enhet vi snakker om, og det er fredens og kjærlighetens bånd som binner oss sammen. Når vi er sammen så deler vi fellesskap, dette er ikke et mesterskap i å være best - som Josefs brødre hevet seg over broren - men om å tjene og lytte og elske. 

Jeg trives når min del av klanen eller stammen samles. Jeg setter pris på måten å være sammen på. Det er  noe trygt. Men så går jeg også på besøk til slekt of venner, som tilhører andre deler av slekta. Det kan være utfordrende. Jeg liker ikke alltid måten de gjør tingene på. De har andre tradisjoner enn meg. Men jeg har godt av å la meg utfordre, gå utenfor komfortsonen min, for da modnes jeg som menneske -og som kristen. 

søndag, mars 21, 2021

Heretter blir veien veiløs


La meg rydde av veien alle misforståelser: Kristen tro bekjenner at 'Jesus er veien' og at 'ingen kommer til Faderen uten ved' Ham. (jfr Joh 14,6) Når det er sagt ledes vi ad mange veier på vår vandring med Gud. Noen er vel bevandret, andre er knapt synlige i landsskapet, mest som en sti eller knapt nok det. Noen av disse stiene er også forlengst grodd igjen. De anes bare. 

Mens jeg ennå hadde helse til det benyttet jeg alle anledninger jeg hadde, til å gå i fjellet eller i skogen. Ofte gikk jeg da utenfor allfarvei. Noen ganger fulgte jeg et dyretråkk, en krøttersti. Da hendte det titt og ofte at jeg ble ledet til vannkilder, En klukkende bekk. Et lite vann. Og jeg så ting de som fulgte de oppmerkede veiene ikke så. Jeg kunne finne grønne lunder, med skyggefulle trær hvis skygger var svale om sommeren og hvor det var godt å slenge seg ned i gresset for å kvile.å gjøre lokkes med 

For den som vil ha med Gud å gjøre vil veien føres ut i veiløst landsskap.

Noen har gått der før oss. 

De har lagt igjen spor etter seg gjennom erfart trosliv. Vi har mye å lære av de.

Men vi må gå veien selv. Den er ikke lik andres vei. Den er personlig.

Heretter blir veien veiløs. 

Ikke snu deg for å se om noen følger etter deg. Gå!

Følg sporene til Han som har kalt deg.

Guds barns enhet, del 1


 Jesus bar på en djup lengsel. Han formet den som en bønn til Faderen: "at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg, så at de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg." (Joh 17,21)

For meg har det å møte den store og fargerike familien til Frelseren vært så berikende. Den er så mye mye større enn den lille klanen jeg er en del av. Den kommer fra Øst og Vest, Nord og Sør og alle skal vi en dag sitte til bords i de himmelske saler og ta del i Lammets bryllupsmåltid. En skare som ingen kan telle. Vi må vokte oss vel for sekterismen som tror at den grenen vi sitter på er den eneste. Treet er stort og gammelt og har mange grener, for at himmelens fugler kan sitte i dem og synge lovsanger til Herren.

Jeg liker derfor mttoet til Misjonskirken (Misjonsforbundet): Guds barns enhet og synderes frelse! Mye sv min tid går med til å pleie reasjoner og bygge vennskap med ledere og lekfolk i ulike kirkesamfunn, og jeg taler da også over alt jeg blir spurt. 

Det har skjedd så mye poitivt når det gjelder forholdet kristne i mellom de siste årene. Det er ikke så mange år siden det var nærmest vanntette skott mellom oss og hver passet på sine egne revirer. 

Men jeg har ingen tro på organisert enhet, komitearbeid og resolusjoner! Den koptiske munken og fornyeren av klosterlivet i Egypt i vår tid, Matta al-Miskin (bildet) sa følgende: "Vi må begynne å leve sammen i troens eneste og innerste vesen før vi kan bli enig om innholdet." Der må vi begynne. Enhet begynner i ånd, ikke i bokstav. Det er Jesus som fører oss sammen!

I møte med andre kristne er jo noe fremmedartet, men det er jo vice versa! 

Den gryende pinsevekkelsen har mye å lære oss om kristen enhet:

I en bakgate i Los Angeles, nærmee bestemt i Azusa Street, bak en stall, ble den moderne pinsebevegelsen født i april 1906. Vi forbinder den først og fremst med tungetalen. Den var ihvertfall mest iøyenfallende. Eller? Like viktig var at pinsevekkelsen brøt ned barrierene mellom etnisitet, klasse og kirker. Dåpen i Den Hellige Ånd berørte alle.I et djupt segerert samfunn viste Azusa Street en ny menneskelighet med forsoning mellom mennesker som et av de aller viktigste kjennetegnene. des

I desember 1906 skrev bevegelsens forgrunnsskikkelse, den fargede predikanten William Seymour, om vekkelsens frukt: "Menneskene smeltet sammen...ble til et eneste stykke, et brød, til en kropp i Kristus Jesus. Det er hverken jøde eller hedning, slave eller fri, i Azusa Street Mission." 

William Seymours visjon om en kirke som vitnet om en ny menneskelighet med forsoning mellom mennesker, kom dog med årene til å bli trengt tilbake av andre krefter innen den unge pinsebevegelsen. Når virksomheten på Azusa Street etter noen år opplevde splittelse var den fremste årsaken at de hvite lederne innen bevegelsen ble forferdet over at ikke de svarte ikke "holdt seg på sin plass". 

William Seymour ble etterhvert utstøtt fordi han aldri ville gi opp sin radikale enhetsvisjon. Han lengtet etter en hel kirke: "Å, som mitt hjerte roper til Gud i disse dager om at han skal la hver av sine barn innse nødvendigheten av å leve i Johannesevangeliets 17 kapitel, slik at vi blir ett i Kristi kropp som Jesus ba om." Slik skulle det likevel ikke gå. Tiden var ikke moden for en så dristig visjon. Når Seymour dør 1922, bare 52 år gammel, var han nesten glemt. Det sies at han døde av et sønderknust hjerte.

William Seymour (bildet)

fortsettes

lørdag, mars 20, 2021

Skremmende uttalelser fra Rick Joyner: Kristne må bevæpne seg og danne militsgrupper


 Rick Joyner (bildet), kjent profilerrt forfatter og toneangivende amerikansk profet og en sterk tilhenger av Donald Trump mener at kristne bør bevæpne seg om det skulle bli en ny amerikansk borgerkrig og sågar slå seg i lag med militsgrupper. Uttalelsene er sjokkerende og skremmende.  For en som har sin tilhørighet i Døperbevegelsen er en slik teologi ganske så fremmedartet. Frem til keiser Konstantin var kirken pasifistisk med sterk vekt på Bergprekenen. Først når kirken blir den romerske stats offisielle religion ble det en ære å bære våpen. Da begynte kristne å drepe hverandre.

Rick Joyner var nylig gjest på The Jim Bakker Show, og her oppfordret han sine medkristne til å danne militsegrupper og forberede seg for en kommende borgerkrig. Ifølge Right Wing Watch har Joyner brukt år på å advare om at USA er på vei mot en borgerkrig og krigslover og har fortalt sine tilhengere at det ikke er noe poeng i å be for å forhindre en slik krig fordi konflikt er uunngåelig. Han advarte om at de i stedet burde bevæpne seg for å forberede seg på den kommende kampen. 

I TV-innslaget sier han blant annet:

"Jeg sier deg at vi må være klare til å forsvare familiene våre, samfunnene våre, våre naboer, våre kirker, alt fordi det kommer hit," sa Joyner. "Jeg tror ikke det kommer til å være et nabolag unntatt fra det som kommer."

Joyner henviser til en drøm han har hatt:

""Vi sier til folket vårt:" Du trenger virkelig å kunne beskytte din egen familie, og du må kunne samles sammen med andre som skal gå sammen for å beskytte nabolagene sine, "sa Joyner. “Jeg så militser dukke opp som sopp over hele landet. Dette var ikke rasistiske militser. De var ikke onde. Alt de vil gjøre var å beskytte samfunnene sine. Og Herren viste meg i denne drømmen at han hadde sådd hele landet vårt med en bestemmelse for å beseire dette angrepet, og frøene som han har sådd i hele vårt land for å beseire det, var veteranene fra afghanske og irakiske kriger som visste hvordan de skulle kjempe urbane krigføring og alt annet. ”

Rick Joyner identifiserer ikke hvem han mener er fienden. Joyner sier aldri egentlig hvem som fører den såkalte "krigen" annet enn at det er noe "ondt" "som tar over landet vårt." 

Joyner som profeterte feil vedrørende Trumps gjenvalg, fortsetter å komme med nye forutsigelser: 

"Krigen som utspiller seg, den går helt ned til, tror jeg, hvert nabolag i hvert samfunn, hver by, og det vil bli en borgerkrig," spådde han. “Det kommer til å bli, tror jeg, stadig verre med den økende tiden det tar for amerikanerne å stå opp og presse tilbake mot dette ondet som har tatt over landet vårt. Det er en tid for fred og en tid for krig, heter det i Forkynneren. Vi er ikke på vei mot fred akkurat nå, vi er på vei mot konflikt og krig, og vi må forberede oss på det. Vi må få ut ordet. Folk må være forberedt. "

Å være til for Ham - alle dager


Jeg har skrevet om dette ved ulike anledninger, men tar det frem igjen, for det synes å være mitt kall i en tid som denne: Å være til for Ham! Ikke for å be om noe. Ikke for å få noe. Men se verdien av å være der for Ham. Bli bevisst på Hans nærvær i hverdagene. 

Så mange ber uten egentlig å berøre Gud fordi de gjør alt annet enn å beundre Ham og tilbe Ham. Mange menneskers åndelige sanser er numne når de oppsøker lønnkammeret, av alt presset de legger på seg selv for å være der og utrette og oppnå noe. Bønnen er blitt plikt og plagsom dårlig samvittighet. Vår trang til å oppnå noe synes å stamme fra vårt ønske å begjøre noe annet enn Ham selv. 

Jeg har noen veldig slitsomme dager for tiden. Parkinsons fører til økt smertetrykk og stiv muskulatur. Det hører til økt tinnitus, og de siste dagene økt øresus i det venstre øret. I tillegg til øresusen hører jeg hjerteslagene mine i øret. Dette er veldig slitsomt, og tar så mye av kreftene mine. Det er intenst for å si det mildt. I slike tider klarer jeg ikke formulere så mange ordene når jeg ber. Derfor blir min bønn oftere taus. Jeg tilbringer tiden sammen mec Herren i taushet. Det hender jeg sier til Jesus: 'Nå er vi bare sammen, vi to,'

Som årene går har jeg lært dette: Å be er simpelthen å være, være tilstede i stillhet for Gud. I Hans stillhet. Gud taler også taushetens språk.

Et bedende menneske bærer alltid Gud i sitt hjerte.

En disippel til den hellige Antonios, ørkenens store mester, Ammonas sa: "Jeg har vist deg styrken i stillheten, hvordan den helbreder og hvor tilfredsstillende den er for Gud. Husk at det er gjennom stillhet, at de hellige vokser, at det var på grunn av stillhet at Guds kraft hvilte i dem, og at det var på grunn av stillhet, at de ble kjent med Guds mysterier."

"I den grad Guds Sønn bor i oss, finnes himmelriket i oss", skriver Isak Syreren, og legger til: "Her inne finnes himmelrikets rikdommer. Her, å synder, er Guds rike inne i deg. Gå inn i deg selv, søk ivrigere. Du kommer til å finne det uten anstrengelser. Utenfor deg er du død, og synden er dødens port. Gå inn i deg selv og bli værende i ditt hjerte, for der finnes Gud."

fredag, mars 19, 2021

Israel: Vaksinene hjelper - kraftig nedgang i antallet som tester positivt


Nær 4,5 millioner israelere er nå fullvaksinerte mor kroronaviruset og antallet med positive koronatester er nå på under to prosent. 6071 israelere er døde av viruset. Det er The Times of Israel som skriver dette i dag.

Israels utbrudd av koronavirus fortsatte raskt å avta fredag midt i den utbredte vaksinasjonskampanjen hvor nesten 4,5 millioner mennesker får to doser av vaksinen mens frekvensen av positive testresultater falt under to prosent. I følge data fra det israelske Helsedepartementet har 5,150,505 personer fått minst den første dosen av vaksinen, og 4,480,810 har fått begge dosene. I mellomtiden lå den positive testraten på 1,9%, og fortsatte den bratte nedgangen siden januar, da den var over 10%. Antall alvorlige tilfeller utgjorde 558. De inkluderte 244 klassifisert som kritiske med 206 pasienter i respirator. Antall alvorlige saker nådde en topp på 1.237 den 17. januar og var sist under 600 den 25. desember. Det var 21.143 aktivt rapporterte tilfeller i Israel fra fredag morgen, inkludert 1225 nye bekreftede infeksjoner på torsdag, og samlet antall tilfeller siden pandemien startet til 826.217.


Profetisk: Be fram den fjerde Aliyah-bølgen


I dag blåser Guds Ånd over de tørre bein i dalen, slik profeten Esekiel profeterte om. Jøder i landflyktighet gjør Aliyah og vender hjem til hjemlandet Israel. Denne hjemkomsten er en bokstavelig oppfyllelse av mer enn 700 skriftsteder som inneholder profetier om at jødene ville komme tilbake til Israel etter at de i år 70 hadde blitt spredt til alle jordens nasjoner. Nå oppfordrer den internasjonale bønnelederen Rick Ridings, som sammen med kona Patricia,, har ansvaret for bønnehuset Succat Hallell forbedere over hele verden til å b om en ny bølge med Aliyah.

Rick Ridings skriver:

"Så hvis vi ser på  moderne historie, har det vært det jeg vil kalle tre store bølger av Aliyah, av jødiske folk som vendte tilbake til Israel. Og da jeg  begynte å undersøke litt mer om dette begynte jeg å innse at hver store bølge av Aliyah ble født, det skjedde ikke bare, den ble født i bønn, den ble innledet av en bevegelse av bønn, som var kraftig, det var djupt, det var utholdende stridende bønn, som kunne føde Guds hensikter for at Aliyah-bølgen skulle komme fram, og jeg tror vi gjør oss klare nå for den fjerde store Aliyah-bølgen.

DEN FØRSTE BØLGEN: 1881-1914

Den første store Aliyah-bølgen skjedde fra årene, 1881 til 1914. Mange mennesker er ikke klar over at mannen som skrev den veldig kjente salmen i den engelsktalende verdenen, It Is Well With My Soul, Horatio Spafford, flyttet hit, til en stor kostnad, til Jerusalem i 1881. Han begynte på noe som senere ble kjent som den amerikanske kolonien, men faktisk var det omtrent halvparten amerikansk og omtrent halvparten svensk, men de var store forbedere som hadde hørt Herrens ord.

Faktisk var det de religiøse tidsskrifter fra den tiden som spottet de som trodde at det ville bli en bokstavelig tilbakevending av det jødiske folket tilbake til dette landet, at det ville være en bokstavelig gjenfødelse av en moderne nasjonalstat Israel i dette hjemlandet til Jødiske folk og at til slutt Jesus, Yeshua, ville komme tilbake for å regjere her, fra dette landet.

Og derfor ble han hånet for sin tro og disse veldig bokstavelige tolkningene av Bibelen. Men Horatio Spafford og gruppen mennesker som samlet seg rundt ham, begynte å gå i forbønn, de var det første moderne bedehuset i Jerusalem.

De ba timer i døgnet i Jerusalem, for Jerusalem, for at det jødiske folket skulle komme tilbake og gjøre Aliyah, og det er interessant da de begynte å gjøre dette, begynte Gud å si, vel, vær forberedt. Hvis du skal be i tro, vær forberedt på dem.

Så de startet suppekjøkken, et sykehus, de startet et barnehjem og de forberedte seg på denne Aliyah-bølgen, og utrolig nok kom en ganske stor bølge av jemenittiske jøder, jøder som bodde sør i Saudi-Arabia i Jemen. De var veldig veldig fattige, da de kom hit etter å ha kommet over ørkenen, veldig fattige, veldig fillete klær, ble de avvist av de fleste av de få jødiske menneskene som allerede bodde her, som var mer fra en europeisk bakgrunn og rikere og ikke virkelig forholdt til disse jemenittiske jødene som kom.

Men denne gruppen av forbødere, dette første bedehuset hvor man ba timer om dagen, var forberedt for dem og de lagde i stand mat for dem, de tok vare på dem, de skjermet dem, faktisk var det til et slikt punkt at Jemenittiske jøder la til en side i sin offisielle bønnebok for alltid og alltid for å hedre Horatio Spafford og be om Guds velsignelse over familien hans som hjalp dem med å lage Aliyah.

DEN ANDRE BØLGEN: 1948-1951

Så denne første store bølgen av tusenvis av jøder kom tilbake mellom 1881 og 1914, men den ble født og den ble opprettholdt av denne bønnebevegelsen som senere skulle bli kalt Den amerikanske kolonien. Så gikk det mange år, og det kom en annen stor bølge, selvfølgelig etter andre verdenskrig, da fra 1948 til 1951, da enorme antall, titusenvis av jødiske flyktninger måtte forlate muslimske land, de ble tvunget ut og de måtte tilbake hit, selvfølgelig var det jødene som hadde overlevd holocaust i Europa, men nok en gang hadde hele Aliyah-bevegelsen blitt født og forberedt i bønn.

I Bible College of Wales var det en mann ved navn Reese Howells, og han hadde omtrent hundre studenter, og de ba noen ganger timer om dagen for at det jødiske folket skulle kunne komme tilbake til hjemlandet, for at denne nasjonen skulle bli gjenfødt som profetert i Skriften, og de trodde på det Guds ord sa.

De startet også på barnehjem for jødiske barn som måtte flykte fra nazistene, de tok vare på dem, og så var det denne kombinasjonen igjen, av bønn og praktisk kjærlighet og trøst til det jødiske folket, og denne store bølgen av Aliyah fant sted fra 1948 til 1951.

DEN TREDJE BØLGEN: 1989-1990

Så var det lang tid med en liten mengde som gjorde Aliyah, men den tredje bølgen startet igjen i 1989 med Berlinmurens fall og spesielt innen 1990, med sammenbruddet av det som kalles jernteppet til det kommunistiske grepet som det hadde på jødiske folket i Sovjetunionen og dens satellitter, det var et annet stort trekk av Aliyah,, men nok en gang ble det forberedt i bønn.

Noen som leser dette er gamle nok til å huske noen pionerer i bønn, mennesker som Shelley Schaberg, Gustav Scheller, Roland Smith og flere andre som ble brukt av Herren til å forberede veien, gikk inn i Sovjetunionen på bønnereiser, gikk inn i Øst-Tyskland, Vest-Tyskland på bønnereiser, og de ba og de oppmuntret til starten av bønnebevegelser i Tyskland. 

I Vest-Tyskland var det en så stor bevegelse av Gud som bekjente nazistenes synder og ba Gud om å helbrede landet sitt, og til slutt endte de med å vaske føttene til jødiske troende og bekjenne forfedrenes synd og til alles store overraskelse. Berlinmuren som så så umulig ut, falt plutselig ned.

Det var en plutselig reversering, faktisk, jeg har et stykke av Berlinmuren som jeg fikk i 1990 da vi reiste like etter at muren ble revet ned, og det begeistret hjertet mitt fordi jeg hadde fortalt sammen med andre i Europa, at Gud kommer til å bringe Berlinmuren ned, Gud skal rive jernteppet ned og Gud vil tillate sitt jødiske folk å komme hjem igjen til Israel.

Folk spottet og lo av bønnelederne som sa dette. Jeg var bare en yngre mann som ble veiledet av noen av disse eldre bønnelederne som Roland Smith, men Gud gjorde det han sa at han ville gjøre, og at Berlinmuren falt ned. Jernteppet kom ned, og det var denne enorme Aliyah igjen av jødene som kom fra det tidligere Sovjetunionen og fra disse nasjonene.

ET SYN OM EN FJERDE BØLGE

Nå har det vært mange år med noen Aliyah--bevegelser, men bønneledere over hele jorden føler nå at Gud sier snart, det kommer til å bli en ny stor bølge en fjerde stor bølge av Aliyah. Og vi tror denne fjerde store bølgen primært kommer fra Vesten, primært fra Europa, primært fra Storbritannia, fra USA, fra Latin- og Sør-Amerika. 

Faktisk viste Herren meg et syn om att jødiske folk kom tilbake hit til Jerusalem på en bro som Gud hadde bygget. Det så nesten ut som han hadde bygd denne broen av en regnbue, og de hadde kippa på hodet,  men det var ildtunger på den, og så er det noe veldig spesielt for denne tiden som Gud forbereder og vi tror det kommer til å bli en massiv, massiv Aliyah av jødiske folk som kommer fra Vesten.

Vi mener det er viktig å be om at de vil komme før den politiske situasjonen blir slik at de mister pengene sine, at de mister økonomien og må få hjelp til å rømme i en tid med stor tvang, men det er bedre å be nå om at de raskt vil høre Herrens ord og komme tilbake hit til landet som Gud har gitt dem.

KALLET TIL STRIDENDE BØNN

Nå, hvis vi snakker om disse tre bølgene som har skjedd, kom de alle gjennom en fødende bønn, og vi tror det er på tide igjen for å leve med fødselsbønn. 

Forleden dag var jeg nær Getsemane-hagen for en filminnspilling om påsken, og det slo meg nok en gang, hvordan Jesus, hvordan Yeshua ropte, svededråper, svetter blod, bloddråper, Han kjempet så sterkt og dette var hans vane. I Hebreerbrevet leser vii om at i hans levetid, ba han ofte med tårer.

Han ba ut med gråt og stønn, og jeg vet at denne typen bønner er en del av det som har født store bevegelser fra Gud og den store høsten på steder som Korea og fastlands-Kina, Indonesia, visse land i Afrika som Uganda hvor vi har sett en stor bevegelse fra Gud.

Men jeg tror dette er en tid der Gud vil at kristne over hele verden skal si: Hellig ånd, lær meg å gråte, hvordan jeg skal føle, lær meg å stønne og ikke gjøre noe i vår egen kraft, men å tillate Den Hellige Ånd som kommer over oss for å føde noe. 

Ordet "stride" handler om en fødsel, det er som en kvinne som føder, og vi tror at akkurat som disse tre tidligere Aliyah-bølgene ble innledet av en fødende bønn, er det på tide igjen for Kristi kropp å prioriteten denne formen for bønn.

Nå, Yeshua, Jesus selv, står det i Jesaja 53, det står at han vil se frukten av sin sjeles strid, og ordet strid der kan bety svette som han gjorde i Getsemane hage. Så  Jesus kunne ikke frembringe, kunne ikke se den store høsten av sjeler over hele verden, uten  stridende bønn, og han satte det eksemplet for oss, han overlater det til oss nå.

EN PROFETISK HANDLING 

Så i dag vil jeg avslutte dentte med en bønn og en profetisk handling. Jeg har laget et lite alter av steiner her, selv om Elias reparerte Herrens alter og brakte 12 steiner for å gjenopprette og reparere en forbønnbevegelse i Israel i sin tid, tror vi at Herren vil bringe forbedere sammen og at vi vil gjenoppbygge et bønnealter, av bønn for Aliyah, om at denne siste store bølgen av Aliyah fra nasjonene vil bli født, vil bli født gjennom mennesker over hele verden.

Denne gangen, ber vi om en global bevegelse av mennesker som bygger bønnealter for Aliyah til Herren for å oppfylle hans ord.

Så jeg tar denne oljen som representerer Den hellige ånd mens jeg heller denne oljen på disse steinene. Vi tror at du Herre vil helle ut din Hellige Ånds olje over dine forbedere over hele verden. La dem bygges sammen til levende alter av levende steiner som vil føde dine hensikter for denne siste store fjerde bølgen av Aliyah fra Vesten, og la dem bli salvet. La Den Hellige Ånd lede dem til den medfølgende fødselsbønn.

Gi oss den gaven Herre, til hele din bønnebevegelse over hele verden, slik at vi kan være følsomme for din Hellige Ånd når du vil komme over oss, vi er tilgjengelige, og vi vil være klar til fødsel i bønn, dine formål på dette tidspunktet i den siste store bølge av Aliyah. 

Vi velsigner deg fra Jerusalem, til å være en del av denne bevegelsen, å høre Herrens stemme og å motta en ny fylde av Den hellige ånd for å utføre denne oppgaven, i Yeshuas navn. Amen.