Det greske ordet "eikòn", hellig bilde, handler i denne sammenhengen om alle former for religiøse bilder. Med det mener jeg mosaikker, fresker, statuer, utsmykning av ulik art, klær, bøker eller det som vi vanligvis forbinder med ordet ikon: et bilde av Kristus, Maria, hellige personer eller hendelser, malt på en treplate med en helt spesiell teknikk.
På begynnelsen av 700-tallet spilte de hellige bildene en viktig rolle både offentlig og privat i det bysantinske samfunnet. Nå finnes det ulike meninger om når de hellige bildene ble en integrert del av den kristne troen. Begynte man å anvende dem på Konstantin den stores tid? Han var keiser i årene 306-337, og når imperiet gradvis ble kristnet på 300-tallet, eller fantes det en tradisjon med betydelig djupere røtter? Om dette kan vi ikke si noe sikkert. Enkelte mener at evangelisten Lukas var den første ikonmaleren. Noe slikt finnes det ingen beviser for.
Faktum er at bruken av hellige bilder øket kraftig fra og med 500-tallet. Å venerere ikoner ble en integrert del i den enkeltes personlige andaktsliv, både i hjemmene hvor man fikk egne ikonhjørner og i kirkebygningene. Det er å merke seg at ærbødigheten for de hellige bildene var en måte for keisermakten å forsterke sin ortodokse legitimitet. Vi har et godt eksempel på dette fra 500-tallet i de storslagne mosaikkene av Justinianus I og Theodora med deres hoff i kirken San Vitale i Ravenna i Italia. Som jeg har påpekt tidligere ble det en sterk sammenbladning av statsmakten - representert ved keiser og keiserinne - og den kristne kirke. En sammenblanding som er urkirken fremmed.
Bildet viser ikonoklaster i ferd med å ødelegge religiøs kunst.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar