Dagene som gir livet rytme

Jeg innrømmer at jeg er glad i fastelavnsboller! Så er det sagt. Men det jeg ser mest frem til er de dagene som følger fastelavn.

Fastelavn betyr 'kvelden før fasten', men fastetiden begynner ikke før onsdagen - som er Askeonsdag, hvor vi får tegnet et kors av aske i pannen for å minne hverandre om vår dødelighet og muligheten til å gjøre bot.

Vi trenger slike symbolsterke dager i året. Dager som gir anledning til refleksjon og ettertanke. Men også dager for å feire. Begge deler hører sammen.

Fastetiden gir oss en stor gave: de 40 dagene frem til påske. Da er ikke søndagene regnet med, ganske enkelt fordi søndager ikke er fastedager: Søndagen er jo oppstandelsesdagen, og den skal feires. Så også denne dagen, med boller!

Det er en tid for 'å gråte og for å le, en tid for å klage og en tid for å danse'. (For 3,4).

Jeg vet ikke om du har tenkt på det men menneskets første dag er sabbaten. Menneskets liv begynner med å hvile. Så kommer arbeidsdagene. Og fastetiden begynner med festen.

La oss favne disse dagene med alt hva de har og alt hva de gir. De beriker livet og gir livet rytme.

En rolig rytme

'Stress er en slags vold, en vold mot tiden. Hvert menneske har sin naturlige rytme. Denne rytmen må du tilpasse deg hvis du ønsker fysisk, psykisk og åndelig utvikling. Naturligvis havner du av og til i situasjoner der du må øke tempoet. Men vanligvis bør du være følsom for din egen rytme.

Et stresset menneske lar aldri handlingene få tid til å modnes. Derfor blir de tomme og innholdsløse og bærer ingen gode frukter, verken for den som utfører dem eller for andre. Den som er stresset, 'kaster' handlingene sine ut med en voldsom kraft. Men den som lever etter sin egen rytme, lar rolig handlingene vokse frem fra djupet.

Vi har alle muligheten til å bearbeide og overvinne vår hang til stress. Selv om ytre omstendigheter pålegger deg en altfor rask rytme, kan du av og til gjøre en aldri så liten pause for å hente frem kreftene og finne igjen deg selv og din egen rytme. Kanskje finner du Gud også. En indre bønnestund, kort eller lang, er den aller beste formen for pause. Der finner du igjen Skaperens egen rytme!

Naturen kan lære deg mye om respekten for den riktige rytmen. Tenk på hvor rolig og fredfullt såkornet vokser i åkeren. Det vokser uten den hastverk, av sin egen indre voksekraft. Hvis en plante ville vokse fortere enn den indre kraften tillot, så ville den bli stresset. Men slik er det aldri med planter. Det lønner seg ikke å bryte opp en blomsterknopp med vold. Det bare ødelegger blomsten. En levende organisme skal aldri forseres.

Slik er det med deg også. Du kan bare bli det du er ment å være hvis du velger den takten Gud har gitt deg'.

Wilfrid Stinissen: I Guds tid. Verbum forlag, 1994, side 33

En dagsplan for fastetiden

Når vi nå har tatt de første stegene inn i Den store fasten, er det mange som ønsker å bruke disse dagene i en større innvielse til Herren.

Her er en liten hjelp til hvordan du kan organisere disse dagene bedre:

Morgen
1) Overgi livet ditt i Guds hender være det første du gjør når du våkner: 'I dine hender overgir jeg min ånd, du løser meg ut, Herre, du trofaste Gud'. (Salme 31,6) 'Mine tider er i din hånd' (Salme 31,16).

2) Se Kristus for dine øyne: 'med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus ...' (Hebr 12,2)

3) Be for din dag

Kveld:

1) Før du legger deg: Mediter over Bibelen og bruk vers du stanser ved som bønn.

2) Takk Far for Hans store nåde mot deg denne dagen

3) Be for de du har møtt denne dagen.

Noen tanker om det å gå veien og finne sin egen rytme

Å finne sin egen rytme er et godt råd. Det gjelder også det åndelige livet. Nå har jeg opplevd selv hvor viktig det er å ha en mentor, vi trenger alle støtte, oppmuntring - men det er ingen som kan gå veien for oss.

Og det oppstår mange farer om vi forsøker å leve ut andres åndelige liv. Da opplever vi raskt at krampa tar oss. Livet blir uvirkelig.

Derfor er det viktig at vi finner vår egen rytme, og det ganske enkelt fordi vi er skapt som originaler, ikke som kopier. Sunne menigheter gir oss muligheten til å bevare originaliteten, og gir oss vekstvilkår. Usunne menigheter gir ikke mulighet til å modnes. Usunne menigheter får oss til å benekte livet, slik at vi ikke berører vårt virkelige jeg.

Jeg tenker derfor ofte på det Jesus sier om seg selv: "Jeg er Veien..." (Joh 14,6) Troen på Ham handler om å følge etter Ham. Det kan bety ulike ting for ulike mennesker. I en sann etterfølgelse lærer vi ved å gå veien og ved å handle. Egentlig er jo dette innlysende, når vi får tenkt oss om: Mange ting læres ved å bli utført. Vi lærer oss for eksempel å be ved å be!

Den er en illusjon å tro at et menneske kan ledes ut av ørkenen ved et annet menneske som ikke har vært der.

Derfor trenger vi også å vandre i vår egen ørken og lære av erfaringen vi gjør oss der, og vi trenger å samtale med andre mennesker som har vært der og som kan si oss noe om deres erfaringer - uten at vi skal kopiere dem.

Jeg er redd en åndelighet som ikke omfatter hele livet - og en åndelighet som bare ser og er opptatt av en side.