Arbeidet vårt begynner med hvile

Denne artikkelen ble til stor velsignelse for meg. Derfor valgte jeg å oversette den til norsk:

'Fastetiden har begynt. Jeg åpnet boken til Christine Sine og Jean Andrianoff: "Hungering for life: Creative Exercies for Lent" og leste disse ordene for denne uken:

"Tro er den tillit at det vi håper på faktisk vil skje; den gir oss forsikring om ting vi ikke kan se." (New Living Translation). 

Umiddelbart reiste jeg i tankene tilbake til seminaret, til klassen som ble ledet av Eugene Peterson. Det var der jeg ble presentert for tanken om at dagen begynner når vi legger oss ned for å hvile. Hver dag starter mens vi sover, mens Gud i sin trofasthet arbeider for å forberede vår dag. Når vi våkner, så går vi inn i noe som Gud allerede har begynt. Dette er kanskje ikke nytt for noen av dere, men den gangen var det revolusjonerende nytt for meg. 

Så mye av Gud forblir skjult for våre øyne og enda, dag etter dag, forbereder Gud ting. "Han nåde er ny hver morgen."  Så ofte jeg mister denne sannheten av syne. Jeg våkner - etter et par kopper kaffe - med en liste med ting som skal gjøres. Enda før den siste supen av kaffe suser mitt sinn med travelheten som ligger foran. Det er så lett å glemme å spørre Gud: Hva har du forberedt for meg i dag?

Så i det jeg reflekterte over dette denne uken vil jeg huske dette: den første forberedelsen er Guds, ikke min. Tro, forsikringen at selv før jeg har fått ut rusket fra mine øyne, er Gud der. Gud er her. Gud har forberedt en ny dag som jeg kan få vandre inn i. 

Hvis dette bare er snakk om en individuell tro, er det ganske bemerkelsesverdig. Men etter hvert som kaffen gjør sin virkning og mine øyne begynner å fokusere, så forstår jeg at dette var større enn meg, dette er en sannhet for hele skapningen. Troen minner meg om at Gud, i Jesus Kristus, forsoner alle ting. Skapningens Gud skaper fremdeles, og vever liv sammen. Når jeg vet dette kan jeg begynne dagen som et barn, idet jeg stoler på at Gud er oppe og er stor og vakker.

På Askeonsdag, idet vi ba Fadervår sammen, skalv jeg igjen over disse ordene: "og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere." Konfrontert med uroen innvendig, skrev jeg ned disse ordene: "Den samme Herren som befaler oss til å til å elske våre fiender lærte oss også å be: "og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere" og jeg grøsser."

Når jeg reflekterer over dette nå, er jeg mindre forstyrret. Selve tanken gjør meg fortsatt skjelven, men jeg har et større håp, en forsikring om ting som ikke kan sees. Selv nå arbeider Gud inne i meg på en stillferdig måte. Gud kultiverer jordsmonnet i min sjel mens jeg hviler, og forbereder meg til å gå fullt, trofast til løftet om Shalom for hele skaperverket. Hvis vi våger å tro, blir vi både mottakere og deltagere i Guds største gave.

Andy Wade. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen. Oversatt fra Godspace hvor også fotografiet er hentet fra.

Det lange livs gode far, del 2

Her følger andre og siste del av artikkelen til Andy Wade, som jeg har oversatt:

Ofte setter Gud igang vår evne til å skape og endre våre lokalsamfunn, og kaller oss til å kultivere dem over tid. Men utålmodigheten vår tærer bort vår entusiasme. For å gjøre litt narr av våre industrielle bondegårder - vi vil vekst og det fortere enn svint. Denne utålmodigheten kan vi også finne skjult i skyggene (og ofte også helt åpen i dagen) i ulike kirkevekstbevegelser på 90-tallet, ja selv i dag i noen av diskusjonene om misjonerende menigheter. Her er oppskriften for vekst - løp og ta den!

Hva vi ofte mislykkes med å forstå er - som ved de industrielle bondegårdene - i prosessen med raskt vekst så ødelegger vi selve jordsmonnet som vi er så avhengige av. Fellesskap og djupe relasjoner som er gjensidig avhengige av hverandre blir borte når det rike og fruktbare jordsmonnet vaskes bort.

Når vi fokuserer på målbare resultater blir vår tjeneste for Gud en salgsvare. Dette er en vanskelig lekse å lære for de av oss som er vokst opp i en tid hvor alt blir målt og bedømt ut fra kortsiktige konsument-verdier.

Guds visjon er så mye større! 'Han som virker i oss med sin kraft og kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om eller forstår' (Ef 3,20) I sentrum for denne guddommelige forestillingsevnen er Gud: Guds hensikter, Guds tid, Guds nåde som får det til å vokse og trives.

Jeg ble minnet om noe martyren, Oskar Romero, tidligere erkebiskop i El Salvador, har sagt:

'Det hjelper - nå og da - å ta et skritt tilbake og se det hele fra avstand. Guds rike overstiger ikke bare vår innsats, det er større enn vår visjon. Vi utretter i vår levetid bare en bitteliten bit av den virksomheten som er Guds arbeid, Ingenting av det vi gjør er fullstendig. Vi planter såkornet som en dag vil gro. Vi vanner såkornet som allerede er plantet, vel vitende om at de bærer i seg et fremtidsløfte. Vi legger et fundament som vil trenge å utvikles videre. Vi skaffer tilveie gjær som produserer langt ut over vår kapasitet. Vi kan ikke gjøre alt, og det er en følelse av frihet i å erkjenne det. Dette gjør oss i stand til å gjøre noe, og gjøre det veldig godt. Det kan være ufullstendig, men det er en begynnelse, et skritt på veien, en mulighet for Guds nåde til å tre inn og gjøre resten. Det kan være at vi ikke får se sluttresultatet, men det er forskjellen mellom å være en byggmester og en arbeider. Vi er arbeidere, ikke byggmestere, tjenere, ikke messiaser. Vi er profeter for en fremtid som ikke er vår egen.

Det er virkelig befriende når vi erkjenner at vi passer inn i Guds hensikter, planer som inkluderer oss og alle våre bestrebelser. Ja! - men planer som er langt større enn  vi kan fullføre i vår levetid. Kanskje vårt mot og våre begrensninger kan bli løst fra bundetheten som kalles 'målbare resultater' om vi lever i forvissningen om Guds uendelige storhet!

På en måte vil tålmodighet bestå av at vi slipper tak i våre agendaer og tidsbundethet og gir oss over til Gud. Dette kan virke enda mer skremmende når vi er avhengige økonomisk støtte fra andre. Men da trenger vi alle å omfavne Guds kall til trofasthet, måle det vi gir og får ikke ut fra produktivitets hensyn, men i ydmyk overgivelse, steg for steg med byggmesteren'.

Jeg kjemper fortsatt med følgende:

* Når jeg ser tilbake på livet: Når ble en hellig forestillingsevne overkjørt av frykt, engstelse eller at jeg trodde det ikke var nok tid til å vise målbare resultater?

* Når inntreffer behovet for at alt skal skje så fort? Hvor befinner jeg meg da i vandringen?

* Er jeg stabil i mine relasjoner?

* Er jeg stabil overfor menighetsfellesskapet jeg tilhører?

* Er jeg stabil i forhold til nabolaget der jeg bor?

* Hva er det som gjør at jeg trer inn i rollen som byggmester?

* Hva er det som har påvirket meg til å påta meg en slik rolle?

* Hvordan kan jeg tre tilbake og inn i tjenesten som arbeider?

Det lange livs gode far, del 1

Andy Wade har skrevet en artikkel som jeg tror mange av oss vil kjenne oss igjen i. Det er underlig hvordan noe 'kommer til deg' når du mest trenger det! Han berører flere ting, blant annet vår utålmodighet. Her er min oversettelse:

'Hva er vel Apollos? Og hva er Paulus? Tjenere som hjalp dere til tro! Begge gjorde vi det Herren hadde satt oss til. Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst. Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner. Bare Gud er noe, han som gir vekst.  Den som planter og den som vanner, er ett, men de skal få lønn hver etter sitt eget arbeid. For vi er Guds medarbeidere, og dere er Guds åkerland, Guds bygning'. (1.Kor 3,5-9)

En av de største truslene til vår forestillingsevne, og å holde fast ved denne evnen til å se og sette ting ut i praksis, er utålmodighet. Jeg har gjort meg skyldig i dette, og jeg er ganske sikker på at vi alle kan se tilbake på tider hvor vi har vært utålmodige. Men utålmodigheten ødelegger vår forestillingsevne eller fantasi ved å proklamere at vi vil se resultater - og det nå!

Jeg kjenner til at folk som Jamie Arpin Ricci i Little Flowers Community, Mark VanSteenwyk i The Mennonite Worker, Shane Claiborne i The Simple Way og mange andre kan underskrive på behovet ikke bare for utholdenhet, men også tålmodighet. Skal man utvikle en kommunitet - eller et liv i fellesskap av noe slag - krever det tid. Som misjonær i 12 år i Hong Kong, så kjenner jeg til at det tar tid før folk blir kjent med deg, at de stoler på deg, og begynner å arbeide sammen.

Shane Claiborne, i samtale-boken han skrev sammen med John Perkins - Follow me to Freedom: Leading and Following as an Ordinary Radical - skriver følgende:

'Stabilitet er et tradisjonelt monastisk løfte; det er å hengi seg til en gruppe og bli underordnet denne. Stabilitet er noe fattige nabolag hungrer etter. Det er så mange ting som ikke varer - som landeiere. Og misjonærer. Ting som kommer og går, og mennesker som hele tiden flytter på seg - ikke langt, men ofte. Det er en del av fattigdommens kultur som er så usunn. Det krever besluttsomhet, bokstavelig talt, besluttsomhet å bli en stabil del av et nabolag for å kunne endre det. Jeg tenker på de ordene John (Perkins) sa til meg på trappa på Pottemakerens Hus: Dere vil si at ting endrer seg - etter omlag 10 år!' Besluttsomhet er ikke en kulturell verdi. Ønske du å være radial? Gi deg hen til et nabolag i 10 år!'.

(fortsettes)