Salige er de barmhjertige

Jeg har tenkt mye på en av saligprisningene i det siste:

'Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet'. (Matt 5,7)

Saligprisningene i Bergprekenen - Jesu undervisning om lovene som gjelder for det Riket Han er kommet for å opprette - er praktiske. Jesus lover at de som viser barmhjertighet skal få det samme i gjengjeld.

De andre saligprisningene kan synes i første rekke å gi mer: De som er fattige i sin ånd - hele himmelriket er deres; de som sørger skal trøstes; de ydmyke skal arve jorden; de som hungrer etter rettferdigheten skal mettes; de rene av hjertet skal se Gud; de som skaper fred skal kalles Guds barn og de som blir forfulgt for rettferdighetens skyld de skal også få himmelriket.

Men de barmhjertige skal selv få barmhjertighet. Det er vel kanskje også vårt største behov på denne siden av evigheten! Hva mer kunne Gud gi til de barmhjertige enn barmhjertighet?

Til den kristne forsamlingen i Rom skriver apostelen Paulus:

'Kjærligheten gjør ikke noe ondt mot nesten. Derfor er kjærligheten oppfyllelsen av loven'. (Rom 13,10).

Vi er kalt til å vise alle mennesker det samme som vi selv har erfart: barmhjertighet. Tenk hvilken kjærlighet Jesus var vist oss ved å gå lidelsens vei, død på et kors for våre synder. Samme rause nåde er vi kalt til å gi videre: Velsignet er den som ER barmhjertig. Som tilgir. Som rekker en hånd ut til alle. Som taler vel om alle.

'Fremfor alt skal dere elske hverandre inderlig, for kjærligheten skjuler en mengde synder'. (1.Pet 4,8)

Jeg trenger Guds barmhjertighet. Hver dag. At Han ser i nåde til meg. En måte å få del i den barmhjertigheten er selv å vise andre barmhjertighet. Hvor raus er du og jeg?

Guds navn er Barmhjertighet

Jeg har ikke fått lest boken til pave Frans ennå, men det skal jeg. Når jeg leser tittelen på boken: 'Guds navn er barmhjertighet', kommer jeg til å tenke på noe apostelen Paulus skriver til menigheten i Rom:

'Vet du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse'. (Rom 2,4)

Guds godhet. Ikke Hans strenghet. For det er egentlig kun kjærlighet som virkelig kan endre oss, ikke noe annet.

Verden anno 2016 trenger å møte Guds barmhjertighet mer enn noe annet. En favnende Gud, som løper den i møte som vender om og søker tilbake til Farshuset, slik vi kjenner Ham i lignelsen om Den bortkomne sønnen. Den lignelsen som egentlig ikke handler om den bortkomne sønnen eller den hjemmeværende sønnen, men om den ventende faren.

Så pave Frans har utvilsomt rett når han løfter frem Guds barmhjertighet som et budskap vår tid trenger. Det er ikke likegyldig hva slags Gudsbilde vi har. Det bildet preger oss nemlig mer enn vi kanskje aner.

For meg har det vært Guds ømhet som mer enn noe annet har tiltrukket meg de senere årene. Min bønn har vært: 'Elsk meg med ømhet!' Berør meg der jeg trenger legedom. Hold meg når jeg trenger å bli holdt. Elsk meg når jeg ikke er særlig attraktiv og livet rakner.

Mennesker som møtes av barmhjertighet og ømhet berøres og dras inn til Guds hjerte.

Vår djupeste lengsel er jo å bli sett og bekreftet. Djupest sett er det bare Gud som kan gjøre det. Derfor trenger vi et møte med Hans barmhjertighet.

I Klagesangene leser vi: 'Herrens miskunn er det at det ikke er forbi med oss'. (Klag 3,22) Jo lenger jeg lever jo mer takknemlig kjenner jeg at jeg er for nåden.

Jeg har heller ikke sett filmen om Snåsamannen. Men jeg har sett forfilmen om Joralf Gjerstad og det slår meg:

De mange som kommer til ham møter et barmhjertig menneske! Kanskje det er noe av hemmeligheten bak mannen? Rausheten - nåden den gamle mannen viser. Og gir. Dermed blir mennesker så berørt.

Kanskje vi kan lære dette av paven og Snåsamannen: å vise barmhjertighet fordi Gud er barmhjertig. Mot alle mennesker.

'Bli ingen noe skyldig, annet enn det å elske hverandre!' (Rom 13,8)

Barmhjertighetens mot

Det er alltid spennende å følge med på det Gud gjør blant brødrene i den økumeniske kommuniteten i Taize. Nå har bror Alois, prioren for kommuniteten, offentliggjort den 'veiviser' de har valgt for de kommende tre årene. De kaller den:

Barmhjertighetens mot.

Jeg har valgt å oversette hans innledende bemerkninger til dette året, da jeg tror mange av oss vil ha gleden av å la oss utfordre til å leve mer i samsvar med Jesu radikale ord i evangeliet:

'Gjennom året 2015 har vi her i Taize søkt etter veier for hvordan vi kan involvere oss i en ny solidaritet; dette som er så viktig i dag. Tvers over jorda, utfordrer nye former for nød - som migrasjon, økologi og sosial urett - troende av ulike religioner såvel som ikke-troende.  

Navnet på de inhumane ideologiene er den væpnede vold som skaper dette ødeleggende kaos. Vi må forbli klarttenkende, og fortsette vår 'pilegrimsvandring for tillit' som en vei for å motstå den frykt som genereres av vår usikkerhet. Det er enda mer presserende at de som ser frem til og de som allerede lever i global solidaritet støtter hverandre.

Når stormene raser, vil det huset som er bygget på fjell bli stående (Matt 7,24-25). Vi ønsker å bygge våre liv på Kristi ord og slik vil vår klippe bestå av noen få grunnleggende realiteter fra evangeliet, tilgjengelige for alle: glede, enkelhet, barmhjertighet.

For bror Roger, var dette selve livsnerven i kommuniteten i Taize, de sørget for å holde ham gående, selv i vanskelige tider. Han absorberte dem slik at han kunne vende tilbake til dem dag etter dag.

Disse tre ordene vil veilede oss på vår vandring de neste tre årene. I 2016 skal vi begynne med barmhjertighet, i den samme ånd som 'Barmhjertighetens år' som er lansert av pave Frans. 

Evangeliet kaller oss til å bære bud om Guds medlidenhet.

Billedtekst: Bror Alois sammen med en gruppe barn.