Å leve i Guds nærvær - en gave til hele det det norske kristenfolk

 Nå har jeg vært en kristen i 53 år av mitt liv, og jeg har lest mange kristne bøker, men få har vært med på å forme min trosreise som denne! Og jeg er ikke alene om det. St.Olav forlag har med nyutgivelsen av boken: "Å leve i Guds Nærvær" av Broder Lorens av Oppstandelsen gitt en gave av uvurderlig betydning til hele det norske kristenfolk av alle konfesjoner. Et utdrag av boken ble utgitt på norsk på Misjonskirkens tidligere forlag Ansgar i 1980. Da hadde boken tittelen: "Å venne seg til å leve nær Gud - livsregler - brev fra og samtaler med Broder Laurentius." Nå er den fullstendige oversettelsen fullført. På en enkel måte, i form av brev skildrer munken Lorens av Oppstandelsen hvordan han lever med og i Guds nærvær i sitt hverdagslige liv når han gjør kjøkkentjeneste i klosteret. Broder Lorens har etter sin død i 1691 påvirket livene til tusenvis av mennesker. Blant annet anbefalte John Wesley boken på det aller varmeste og oppfordret alle kristne til å lese den.

Broder Lorens skrev: "Den helligste, vanligste og mest nødvendige øvelsen i det åndelige livet er å leve i Guds nærvær, det er å glede seg over hans guddommelige selskap og gjøre det til en vane å leve med ham. Man skal ydmykt og kjærlighetsfullt tale med ham, ved alle tilfeller, i hvert øyeblikk, uten regler og mål, særlig i fristelsens stund, i lidelse, i tørke og motvilje og til og med i utroskap og synd." 

Det å vandre i Guds nærvær har den fordelen at man ikke trenger en bestemt tid. Når som helst og overalt, kan man løfte sitt hjerte til Gud, ikke bare med ord, men med våre sukk. Broder Lorens skriver: "Ved å leve i Guds nærvær, lærer sjelen å omgås så fortrolig og inderlig med Gud at nesten hele hennes liv blir til stadige handlinger av kjærlighet, tilbedelse, anger, tillit, takksigelse, offer, påkallelse..."

Boken er hermed anbefalt mine venner på det aller varmeste. Den er en skatt.

Tiden, Kristusmystikken og Guds forunderlige nærvær, del 3

Bror Lorens av Oppstandelsen (1614-1691), ble han kalt, munken som hadde ansvaret for kjøkkenet i et karmelittkloster ved Rue de Vaugirad i Paris. På norsk går han under navnet bror Laurentius. For alltid er han forbundet med begrepet: 'å venne seg i leve i Guds nærvær'. Denne enkle lekbroderen skrev ved en anledning: 

"Den helligste, vanligste og mest nødvendige øvelsen i det åndelige livet er å leve i Guds nærvær, det er å glede seg over hans guddommelige selskap og gjøre det til en vane å leve med ham. Man skal ydmykt og kjærlighetsfullt tale med ham, ved alle tilfeller, i hvert øyeblikk, uten regler eller mål, særskilt i fristelsens stund, i lidelsen, i nørke og motvilje og til og med i utroskap og synd."

Når patriarken Abram, han som skulle kalles troens far og Guds venn, og senere ble til Abraham, fikk  Guds kallsbrev for sitt liv, heter det i 1.Mos 17,1 blant annet: "Da Abram var nittini år gammel, åpenbarte Herren seg for ham og sa: Jeg er Gud Den Allmektige (eller Den Veldige), vandre for mitt ansikt." Dette er blitt enhver troendes kall.

"Å vandre i Guds nærvær er egentlig ikke noe annet," skriver Wilfrid Stinissen, og legger til: "enn å la bønnen overskride de bestemte bønnetidene for å gjennomsyre hele dagen. Når vi har fått vanen av å hengi oss til den indre bønnen skjer dette spontant ... I begynnelsen av det åndelige livet må vi imidlertid øve oss i bevisstheten om Guds nærvær."

Å snakke om 'øvelser' kan for enkelte.,virke rigid  og fremmedartet. Vi er jo vant til at alt skal være på plass med det samme, men med så mange andre områder av livet, trenger vi å øve og praktisere, særlig vi som er kalt til å være disipler. Et annet ord for det er lærling. Er man en lærling går man jo i lære, og er ikke utlært. 

50 år som en Jesu etterfølger har blant annet lært meg dette: Tid tilbrakt i Guds nærvær er aldri bortkastet tid. Det finnes ikke noe mer berikende. Jo, mer du har fått smakt sødmen i Hans nærvær, jo mer vil du ha. Guds nærvær er avhengighetsskapende!

Det å vandre i Guds nærvær har den fordelen at det ikke fordrer noen bestemt tid. Når som helst og hvor som helst kan man løfte sitt hjerte til Gud, selv i den travleste hverdag - og som bror Lorens, midt i matlagingen i et travelt kjøkken! Midt i larmen og støyen kan du be eller bare ånde Ham, Bror Lorens sier det så fint: 

"Ved å leve i Guds nærvær, lærer sjelen seg å omgås så fortrolig og inderlig med Gud at nesten hele hennes liv blir til stadige handlinger av kjærlighet, tilbedelse, anger, tillit, takksigelse, offer og de mest opphøyde dyder."

fortsettes

Å venne seg til å leve nær Gud

Brødrene Wesley - John og Charles - metodismens grunnleggere talte varmt om den. Det gjorde også Frelsesarmeens grunnlegger, William Booth. Her hjemme ble den anbefalt av Gordon Johnson og Einar Lundby - grunnleggerne av Sjelesorginstituttet på Modum. Hva snakker jeg om?

Boken 'Å venne seg til å leve nær Gud' av broder Laurentius.

Tusener er de som har fått god åndelig veiledning gjennom de brevene denne enkle karmelittmunken skrev. De er blitt hjulpet til å erfare Guds nærvær i sine hverdagsliv. For det var der, broder Laurentius fant Gud, blant kopper og kar i klosterets kjøkken.

Vi måtte feire hans minnedag en dag på forhånd i går. For det var da vi kom sammen i Kristi himmelfartskapellet for å feire vår gudstjeneste. Vi kunne rett og slett ikke unngå å feire dagen sammen, selv om hans minnedag er i dag. For denne hellige mannen er det all grunn til å feire! Det gjør vi med å minnes hans liv og finne inspirasjon derfra.

Denne Laurentius - eller Lorens eller Lavrans - det er brukt flere oversettelser av hans navn til norsk - het egentlig Nicolas Herman og var født i Herimenil i den østlige delen av Frankrike 1614. 18 år gammel har han en skjellsettende opplevelse. I andres øyne kan den nesten virke banal, men for Laurentius var det ikke slik:

En vinterdag han er utendørs ser han et tre - nakent og ribbet for løv og frukt. Plutselig blir dette forfrosne treet et symbol på det liv som snart skal spire fram om våren. For den unge Nicolas Herman ble dette et tegn på Guds overstrømmende nåde, liv og visdom. Selv følte han seg like dødt som dette treet, men noe ble vekket i ham - lengselen etter Gud.

Han trådte inn i et karmelittkloster i Paris og fikk sin tjeneste på kjøkkenet. I larmen og ståket der opplevde hans et Gudsnærvær som smittet over på alle de som kom i berøring med ham. Ikke slik at hans vei var enkel og uten utfordringer. Nei, ikke slik. Det var heller tvert om. Men i hverdagene opplevde han Gud på en enkel måte. Hemmeligheten besto i å øve seg i å være oppmerksom på Guds nærvær hva han enn foretok seg. Enten han laget mat, gjorde ærender eller vasket kasseroller, så opplevde han at Gud var der.

Broder Laurentius, som fikk tilnavnet, av oppstandelsen, skrev:

'For meg er det ingen forskjell mellom tiden for arbeid og tiden for bønn. I støyen og uroen i kjøkkenet der mennesker roper etter forskjellige ting i munnen på hverandre, eier jeg den samme stillhet i Gud som når jeg ligger på kne ...'

Broder Laurentius av oppstandelsen døde ubemerket 12. februar 1691. Boken til Laurentius er ikke å få på norsk lenger, men det arbeides med en ny oversettelse.

Å venne seg til å leve i Guds nærvær

I sin bok: 'När natten faller på' med undertittelen 'Den inre bönens vei', skriver Wilfrid Stinissen:

'Det å vandre i Guds nærvær har den fordelen at det ikke fordrer noen bestemt tid. Når som helst og over alt kan kan løfte sitt hjerte til Gud, rette et ord til Ham eller bare puste i Ham', og så siterer han broder Laurenitus:

'Ved å leve i Guds nærvær ... lærer sjelen seg å omgås så fortrolig og inderlig med Gud at nesten hele hennes liv blir til stadige kjærlighetshandlinger, tilbedelse, anger, tillit, takksigelse, offer, påkallelse ...' 

Tre nivåer av bønn vi trenger å kjenne, del 3

Her følger tredje del av undervisningen til James Goll (bildet). Del 2 ble publisert den 9.mai, mens første del ble publisert 8.mai:

Vår evne til å flyte i gavene: undergjerninger, inkludert kreative mirakler, kommer gradvis som en del av at vår forestillingsevne overgis til Herren, for det er der vi begynner å tro det umulige.

Å benytte vår fantasi i kontemplasjon er helt relevant og en av de beste måter den kan brukes når vi ber Gud om å hellige den og fylle våre sanser med Hans Ånd. Dette har ingen ting med hvordan forestillingsevnen brukes i New Age, men ganske enkelt det Broder Laurentius kaller 'å venne seg til å leve i Guds nærvær'.

Hvis frustrasjoner og distraksjoner presser seg på oss, trenger vi en strategi for å holde dem ute. Madame Jeanne Guyon, en fransk kristen mystiker fra slutten av 1700-tallet og begynnelsen på 1800-tallet og en pioner når det gjelder kontemplativ bønn, anbefalte å meditere på Skriften i denne hensikt. Hun skrev at når konkurrerende distraksjoner kjemper om å få vår oppmerksomhet, skulle vi grunne, meditere, tenke over og mumle over Skriften. Når vi mediterer over Bibelen så hjelper det oss å re-fokusere vår oppmerksomhet på Herren.

(fortsettes)

Å tilbe er hva alt handler om når alt kommer til alt

En god venn av meg gav meg en historie om Broder Laurentius i går, som begeistret meg slik at jeg må gi den videre til bloggens lesere:

"Da broder Laurentius lå for døden spurte de ham hva han holdt på med? Han svarte: Jeg gjør det jeg har tenkt å gjøre i all evighet - jeg tilber Gud. Jeg kommer ikke til å endre gjerning når jeg dør. Jeg har bare tilbedt Gud i førti år på jorden - når jeg kommer til Himmelen skal jeg bare fortsette å gjøre det jeg gjør!" (A.W.Tozer, The Counselor s116/Tozer Topical Reader vol1 s.140)

Det er jo dette alt handler om: tilbedelse!

Alle tilber. Spørsmålet er hvem. Jeg tror at det største behovet i Kristi forsamling på jord i dag handler om dette:

Gudsfrykt!

Hadde vi forstått hvem Gud er, ville vi øyeblikkelig ha falt ned for Ham i djup ærefrykt og tilbedelse. Det er her problemet ligger: Vi kjenner ikke Gud. Jo, vi kan en del om Ham, slik vi har lest oss til det i Bibelen, men vi kjenner ikke Gud. Hadde vi kjent Gud hadde våre gudstjenester og bønnemøter sett annerledes ut! Hadde vi kjent Gud hadde vi ikke vært opptatt av hvor lenge gudstjenesten skal vare, og når vi kan komme hjem! 

'Å frykte Herren er begynnelsen til visdom, og å kjenne Den Hellige er forstand', sier Ord 9,10

'Herre, Du ransaker meg - og du vet...'

Det er en bønn av broder Laurentius som har fulgt meg denne uken:

'Min Gud, la meg helt være Din! Dann meg etter Ditt hjerte'.

Broder Laurentius av Oppstandelsen, er en av de som kan hjelpe oss til å leve i bevisstheten om Guds nærvær i våre hverdagssituasjoner. Han var kokk i et karmelittkloster, og det var mens han sto midt oppe i matòsen, og klirringen fra kjeler og spann under oppvasken, at han opplevde Guds forunderlige nærvær.

Johannes beskiver Jesus i sitt evangelium slik:

'Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden'. (Joh 1,9)

I mine hverdager forsøker jeg å leve i bevisstheten om dette: Jesus - Lyset - som lyser for meg - og for hvert menneske. Det Hellige Nærværet er der - det er personen Jesus, Den oppstandne. Hans nærvær omslutter meg:

'Bakfra og forfra omgir du meg', skriver kong David i Salme 139,5.


Det gir meg trygghet.


Herren kjenner min fortid, og min fremtid. Og Han er her i nåtiden:


'Om jeg går eller ligger, ser du det, du kjenner alle mine veier'. (v.3)


Og Salmen begynner så vakkert - og så sant, i den nye oversettelsens språkdrakt:


'Herre, du ransaker meg og du vet –' (v.1)


I dette lille ordet: 'og du vet', skjuler min trygghet seg.


Så lenge Gud vet - hva kan da ramme meg? Han kjenner meg.


'For du har skapt mine nyrer, du har vevd meg i mors liv'. (v.13)