REVIDERT UTGAVE: Et tillegg finner du nederst i artikkelen.
"Når det ikke er nok å vri på skriftsteder, så har jeg sett - uten unntak - at alle disse moderne skribentene har vendt seg til den unge kirkens skriftlige materiale for å forsvare deres stillingstagen," skriver Dean Taylor, redaktør av The Remnant.
Så legger Dean Taylor til:
"Dette er kanskje den mest uærlige delen av deres argumenter. Det synes som om det ikke spiller noen rolle hva slags historiske bevis disse folkene finner, ingenting vil endre deres syn på det de tror den første menighet så ut som."
Taylor trekker i denne sammenhengen frem Frank Violas og Geoge Barnas bok: Pagen Christianity som et grellt eksempel. Dean Taylor skriver:
"I denne boken, etter at premissen er lagt om at de første kristne ikke hadde noe organisert lederskap, går Viola rett til den før-konstantinske kirken. Problemet for Viola og hans like, er at de ikke finner noe vityne - nei ikke et eneste - i den tidlige, førkonstantinske kirken som har samme synspunkter som dem."
Et eksempel på dette er når Viola ikke finner noe eksempel i den førkonstantinske kirken som stemmer med sitt syn, så begynner han sin diskusjon om de første kristne ved å føre dem inn i sin lange oversikt over mennesker som han hevder rotet alt til.
"Han starter med brevet til Ignatius. Denne tidlige tilsynsmannen (biskop) skrev sine brev til de omkringliggende kirker på vei til martyrdom rundt år 90 etter Kristus. Det er tydelig at Ignatius hadde et helt motsatt syn på menighetens lederskap enn det Viola har. Men i stedet for å innrømme at dette er litt flaut at et så tidlig tidsvitne sier det motsatte av hva Viola sier, så hevder Viola at Ignatius fant på det hele. Det Viola ikke sier, er at alle tidlige vitnesbyrd vi har fra denne tiden bekrefter det Ignatius skriver."
Taylor henviser her til kanskje det tidligste kristne dokumentet vi har utenom Det nye testamemte, nemlig Didache, eller De 12 apostlers lære. Dette ble skrevet, mest sansynlig rundt år 90 etter Kristus. Allerede på dette tidspunktet så er det nedskrevet hva de første kristne tenkte om lederskap:
"Velg dere derfor tilsynsmenn og diakoner som er Herren verdige, tålsomme menn som ikke er glad i penger, som er troverdige og som har stått sin prøve. For også de utfører profeters og læreres tjeneste for dere. Se ikke ned på dem; for sammen med profetene og lærerne er de deres fremste ledere." (Didache 15/De apostoliske fedre/Luther forlag, side 29)
I neste artikkel skal vi se nærmere på et annet vitne fra den tidlige kirkens historie, nemlig Klemens av Rom.
(fortsettes)
Spørsmålet om og rundt lederskap er et av de spørsmålene som opptar husmenighetsbevegelsen for tiden. Enkelte mener at det ikke fantes noe lederskap i urkirken, og at de ordene som benyttes i Det nye testamente kun var ord som var hentet fra gresk dagligtale og ikke betydde det vi legger i det i dag. Andre insisterer på at det ikke var lederskap, men tjenerskap det var snakk om, og setter disse to ordene opp mot hverandre. Det kan selvsagt være slik at det er et motsetningsforhold mellom disse ordene, men det behøver slett ikke være det. Jeg tror Bibelen taler om et tjenende lederskap. Og hvor Jesus er det beste eksemplet på et slikt tjenende lederskap.
I den forrige artikkelen henviste jeg til en rekke steder som snakker om lederskap i menighetene. Apostelen Paulus skriver også til den kristne forsamlingen i Korint at Gud selv har "satt noen" i menigheten, og ut fra det som følger er det tydelig at de hadde bestemte oppgaver:
"Og Gud har satt disse i menigheten, for det første apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere, deretter undergjerninger, så nådegaver til å utføre helbredelser, så nådegaver til å hjelpe, videre nådegaver til å styre, så nådegaver til å tale i forskjellige slags tunger." (1.Kor 12,28)
Til den kristne forsamlingen i Efesos begrunner den samme apostelen hvorfor Gud satte disse ulike tjenestene i menigheten. Det var "for at de hellige skulle bli utrustet til tjenestens arbeid, til oppbyggelse av Kristi legeme, inntil vi alle når fram til troens enhet og til kunnskapen om Guds Sønn, til manns modenhet, til det mål av vekst som rommer Kristi fylde, for at vi ikke lenger skulle være som små barn og bli kastet hit og dit og bli drevet omkring av enhver lærdoms vind, ved menneskers knep, ved listig kløkt i villfarelsens kunster." (Ef 4,12-14)
Vi ser her at årsaken til at Gud har satt bestemte tjenestegaver i menigheten er:
*For å utruste og oppbygge Kristi kropp. *For å skape enhet. *For å formidle kunnskap, skape vekst. *For å verne mot vrang lære.
Når lokalmenighetene grunnlegges, innsettes også eldste. Det gir Det nye testamente en rekke eksempler på. Eldste og tilsynsmenn har da også helt spesielle krav til å være skikket til denne tjenesten, så det er altså ikke hvem som helst som innsettes i en slik tjeneste. Disse bestemte kravene måtte oppfylles. Når apostelen Paulus instruerer sin medarbeider Titus, skriver han dette om den oppgave tilsynsmannen (biskopen) har:
"... og som holder fast på det troverdige ordet i samsvar med læren, for at han ved den sunne lære, skal være i stand til både å formane og overbevise dem som sier imot." (Tit 1,9)
Hva denne tjenesten innebærer beskriver også blant annet Ap.gj 20,28: "Derfor, gi akt på dere selv, og på hele den flokken som Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn i, for å vokte Guds menighet som Han kjøpte med Sitt eget blod."
Dean Taylor trekker også frem Hebreerbrevets forfatter i denne sammenhengen, og at Hebreerbrevets forfatter bruker så sterke ord som "å følge etter dem", og "lyde".
"Husk på deres veiledere, de som har talt Guds ord til dere. Følg etter deres tro og legg merke til utgangen av deres ferd." (Hebr 13,7)
"Dere skal lyde deres veiledere og rette dere etter dem, for de våker over deres sjeler, som de som skal avlegge regnskap. La dem gjøre det med glede og ikke med sorg, for det ville ikke være til noen nytte for dere." (Hebr 13,17)
"Hils alle deres ledere og alle de hellige..." (Hebr 13,24)
Dean Taylor skriver: "Mange av dagens nye forfattere bedriver gymnastiske gresk øvelser for å forsøke å komme unna det sterke ordet "lyde". .. Jeg er enig i at jeg ikke liker ordet, men det er der og vi må forholde oss til det. Det er simpelthen ikke mulig å ta betydningen av ordet autoritet ut av dette ordet. Seriøst - selv om du forsøker å sette inn alle mulige slags myke ord i stedet så forandrer du ikke meningen særlig mye likevel. Uansett hvor mye du forsøker å mildne ordene, kommer du ikke unna at vi skal "lyde" og "underordne oss" dem fordi de er satt til å våke over våre sjeler. De skal da også holdes ansvarlig for dette. Titlene i den første menighet var muligens unøyaktige, men den posisjon de hadde var svært tydelig."
I neste artikkel skal vi se nærmere på de nye forfatternes omgang med det historiske kildematerialet de bruker.
(fortsettes)
Bildet viser Gene Edwards som har vært en foregangsfigur for husmenighetsbevegelsen i mange år.
Som jeg skrev i forrige artikkel, så er ikke spørsmålet om kirkebygning konta det å møtes i hus, lenger det store tema når det gjelder husmenighetsbevegelsen i USA. Det som opptar mest spalteplass og tid er spørsmålene rundt lederskap i menigheten. Her i Norge går debatten om det i det hele tatt skal finnes ledere i menigheten. Man gjør et stort nr av at Bibelen visstnok ikke snakker om lederskap, men tjenerskap, som om disse nødvendigvis står i motsetningsforhold til hverandre. Det kan de, men ikke nødvendigvis.
"Etter å ha lest en del av alle disse bøkene som tar opp disse spørsmålene, undrer jeg meg på hva det er som har fornærmet eller såret disse menneskene," skriver redaktøren for The Remnant, Dean Taylor.
Han nevner en del av de sterke ordene som brukes i denne sammenhengen:
"Ønsker å styre over livet ditt", "mentale overgrep", "høye lønninger", "grusomme titler" og selvsagt "konspirasjon".
Det vanligste argumentet som trekkes frem av forfatterne av de nye bøkene på markedet om husmenigheter, er at de begrepene som brukes for ledere i Det nye testamente: biskoper (tilsynsmenn), eldste, diakoner og apostler er vanlige greske ord. Dean Taylor eksemplifiserer dette ved å trekke frem at biskop betyr tilsynsmann, eldste betyr en eldre person, diakon betyr tjener og apostel, en som er sendt.
"Fra å gjøre denne oppdagelsen, så antar de vanligvis at siden dette er vanlige greske ord, så hadde de ingen spesiell rolle i betydningen at de handlet om noe som var 'satt til side', eller det handlet om noen som var ordninert," skiver Dean Taylor og trekker frem Frank Viola (bildet), som skriver at ordet "pastor" ganske enkelt er "en metafor, ikke en tjeneste eller en tittel". Disse forfatterne er ganske riktig raske til å sitere Skriften vedrørende likhet - likhet mellom mann og kvinne, likhet mellom greker og jøde, og i særlig grad likhet mellom brødre og lederskap."
Dean Taylor skriver at han i all hovedsak er enig i dette, men understreker samtidig at man skal være særdeles forsiktig. "Det er sant, og særs viktig, at Jesus lærte at kristent lederskap skulle være annerledes enn det vi finner hos hedningene." I denne forbindelse siterer Taylor Mark 10,42-43:
"Men Jesus kalte dem til Seg og sa til dem: Dere vet at de som regnes som herskere over folkene, har fullt herredømme over dem, og deres store menn utøver makt over dem. Men slik skal det ikke være blant dere. Den som vil være stor blant dere, skal være deres tjener."
"Det er også sant", skriver Dean Taylor, at i "Det nye testamente leser vi om det alminnlige presteskap. Dette betyr ganske enkelt at som kristne trenger vi ikke en 'forbeder' eller 'en som går imellom' annet enn Kristus som står mellom oss og Gud."
Gymnastiske greskøvelser
"Alt dette er sant," skriver Taylor og legger til: "Men å ta disse punktene som handler om likhet, alminnelig presteskap og titler og så anta at det ikke var noe begrep for en tydelig autoriet som er 'satt til side' i den tidlige kristne kirken, er å ta det altfor langt. Det er å trekke falske konklusjoner som enten er blindt feilaktig eller beklagelig uærlig. Vi må være forsiktig så vi ikke kaster ut barnet med badevannet."
Taylor skriver videre at når vi kommer fordi det faktum at titlene for lederskapet i den første kristne menighet var hentet fra gresk dagligtale, og at kristent lederskap ikke skal handle om å misbruk, så bør vi stanse opp og tenke igjennom hva Bibelen faktisk har å si om lederskap.
"Når vi gjør det vil vi se at Skriften faktisk gir noen svært konkrete instruksjoner når det gjelder autoritet i menigheten," skriver Dean Taylor.
Han henviser til disse skriftstedene:
"Og vi ber dere innstendig, brødre, om å anerkjenne dem som arbeider blant dere, de som er deres forstandere i Herren og som oppmuntrer (rettleder) dere. Dere skal omslutte dem med overveldende stor kjærlighet for deres gjernings skyld! Hold fred med hverandre." (1.Tess 5,12-13)
"Han (altså tilsynsmannen) .... skal styre sitt eget hus ... hvordan skal han ta ta vare på Guds menighet." (1.Tim 3,4-5)
"Vokt den Guds hjord som er blant dere, og gjør tjeneste som tilsynsmenn, ikke av tvang, men frivillig, ikke for skammelig vinnings skyld, men med iver, heller ikke som om dere er herskere over dem som er tildelt dere, men ved å være forbilder for flokken." (1.Pet 5,2-3)
"Jeg forlot deg på Kreta for at du skulle få orden på de ting som ennå mangler og innsette eldste i hver by - slik jeg påla deg." (Tit 1,5)
Om Judas og innsettelsen av Mattias heter det: "La en annen ta hans tilsynstjeneste." (Apgj 1,20)
"Derfor, gi akt på dere selv og på hele flokken som Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn i, for å vokte Guds menighet som Han kjøpte med Sitt eget blod." (Apgj 20,28)
Dean Taylor hevder at en del bedriver det han kaller gymnastiske greskøvelser for å få disse tydelige ordene til å handle om noe annet enn det som står der. Vi skal komme tilbake til det i neste artikkel.
(fortsettes)
Husmenighetsbevegelsen har fått mye oppmerksomhet de siste 30-50 årene - særlig hvis du tenker på den enorme fremgangen til de kinesiske husmenighetene. Bevegelsen har brakt med seg et forfriskende alternativ til verdslig, nominellt menighetsliv. Selv har jeg hatt stor glede og velsignelse av å være en del av en husmenighet i 10 år. Som jeg har skrevet på bloggen tidligere var nok dette de 10 beste årene jeg har hatt i noen menighetssammenheng.
Jeg tror også at etter hvert som "kristenheten", i hvert fall slik vi opplever den i Europa, sklir mer og mer inn i modernitet og ikke minst kompromiss, så vil sanne, vekte kristne mer og mer føle behov for andre måter å komme sammen på som mer samsvarer med det nytestamentlige forbildet. Vi ser allerede denne lengselen komme til syne mange steder i form av husmenigheter, fellesskap og kommuniteter. Noen av dem ligner på hverandre, men slett ikke alle. Slik vil det være. Jeg skulle ønske det var mulig å samtale om ulikhetene, uten at man dermed gikk ned i skyttergravene og forberedte seg på en skyttergravskrig, for å bruke et litt slitt bilde. Personlig tror jeg at vi gjennom samtaler har mye å lære av hverandre. Selv er jeg blitt en del av et anabaptistisk nettverk, med opprinnelse i Sverige, og føler jeg har mye å hente og lære i samtaler og samvær med svenske brødre.
Dean Taylor, som jeg har henvist til i de to foregående kapitlene og som er en del av et anabaptistisk fellesskap i USA, skriver i en artikkel i tidskriftet "Remnant", som han er redaktør for, at selv om han føler seg svært velsignet av mange av disse fellesskapene, "så er jeg ikke alltid like begeistret for de stemmene som hevder at de taler for oss alle på vegne av alle." Her nevner han spesielt Gene Edwards og James Rutz.
"Nye bøker har også dukket opp som også er en stor skuffelse," skriver Taylor og trekker frem "Pagan Christianity" av Frank Viola og George Barna (bildet).
"Hedensk kristendom"
"Det er mange ting som det er verd å nevne vedrørende disse bøkene som påstår å tale på vegne av "husmenighetene" og "radikal kristen bevegelse"," skriver Taylor men han regner dem som døgnfluer. Som eksempel på dette nevner Taylor det Viola/Barna skriver om i sin bok:
"Der hevder de at forkynnelse er hedensk, liturgi er hedensk, ja selv stoler er det. Mye av dette kan høres radikalt ut, men min erfaring er at de fleste brødrene innen husmenighetsbevegelsen ikke bryr seg om dette. De fleste kristne omfavner den friheten vi har i Kristus - for eksempel en preken, hvis den er nødvendig. Dette er ikke de tingene som opptar meg mest med disse bøkene."
Taylor mener også det er veldig mye snakk om kirkebygninger, og at kirkebygning eller ikke er det store spørsmålet:
"Det er mulig det er på grunn av de sirklene jeg har vært i, men jeg har sjelden vært i en husmenighet hvor man føler at gruppen absolutt må møtes i et hus. Mange gleder seg over å møtes i små leide lokaler like mye som de møtes i hjemmene."
Taylor skriver i denne sammenheng noe svært interessant: "Det synes for meg som om temaet "bygning" er noe som var et langt større tema da husmenighetsbevegelsen var ung."
Dette kan vel være årsaken til at dette med "bygninger" eller særlig "kirkebygg" er det store teamet i enkelte norske miljøer. Her er det et spørsmål om man kan møtes i et kirkebygg eller ikke, og kirkebygget ser ut til å utgjøre den store forskjellen på om man lever etter det nytestamentlige mønsteret eller ikke. Det understrekes sterkt at de første kristne møttes i hjemmene, dermed sier man implisitt at de som møtes i en bygning, og særlig de som møtes i en kirke, ikke lever etter det nytestamentlige mønsteret og dermed ikke er en del av Guds plan. Noen sier det også direkte! Men Taylor hevder altså at dette hører med til barnesykdommene, og nå er et tilbakelagt stadium i den prosessen som husmenighetsbevegelsen internasjonalt er inne i.
Taylor skriver:
"Mange er enige i at det faktum at det å oppdage at de første kristne møttes i hjemmene, kan hindre små grupper fra å føle seg ubetydelige. Men de fleste er også enige i at det faktum at de første kristne møttes i hjemmene er noe helt annet enn at direkte påbud fra Kristus om at vi må møtes i hjemmene."
Taylor understreker også at det finnes arkeologiske bevis fra tiden før Konstantin som viser at grupper i utgangspunket møttes i hjemmene, men over tid gjorde betydelige endringer for å gjøre rom for større samlinger. Det er viktig å huske på at dette faktisk skjedde før keiser Konstantin gjorde kristendommen til statsreligion. Det er de som hevder at det var først da vi fikk kirkebygg, men det stemmer nok dårlig med det historiske materialet.
I neste artikkel skal vi se nærmere på kanskje det viktigste temaet innen deler av husmenighetsbevegelsen i dag, nemlig synet på lederskap.
(fortsettes)
Tre av premissleverandørene i den nye husmenighetsbevegelsen er James Rutz, Gene Edwards og Frank Viola. Sistnevnte har ganske nylig skrevet boken "Pagan Christianity". Fellesnevneren for disse tre er påstandene om at det i den første menighet ikke fantes noen ledelse, ingen form for liturgi, ingen preken, kun husmenigheter hvor alle kunne bryte inn og komme med sine meninger. Et annet trekk ved deres påstander er en svært lettvint omgang med det historiske kildematerialet.
En som har satt seg ned for å se nærmere på denne trenden er Dean Taylor (det lille bildet). Dean Taylor er redaktør av tidsskriftet "The Heartbeat of Tne Remnant", som er en del av Charity Christian Fellowship i Ephrata i Pennsylvania, USA. Dette bladet har tusenvis av lesere verden over. Charity Christian Fellowship er en del av de anabaptistiske gruppene i Amerika, og springer ut av den rike anabaptistiske tradisjonen som finnes i Lancaster County. Siden Rutz/Edwards og Viola også henter noe av sitt tankegods fra anabaptismen, er det spesielt interessant å høre hvordan Dean Taylor vurderer denne retningen. Tross alt så har Dean Taylor levd i et radikalt kristent fellesskap i mange år, og vet av erfaringen hva det vil si. Dessuten har han også en teologisk ballast til å kunne uttale seg med en viss tyngde. Den anabaptistiske gruppen Dean Taylor tilhører har sin bakgrunn i et konservativt bibelsyn og med en dyptfølt lengsel etter å se vekkelse og uttrykk for radikalt kristent liv.
Læremessig representerer dette trekløveret noe som er nokså marginalt også i den nye husmenighetsbevegelsen, i hvert fall her til lands. Men det er en lengsel hos mange etter å vende tilbake til urkirkens menighetsliv, etter original kristentro, etter apostolisk lære. Derfor er det så viktig å ta denne trenden på alvor, og vise til det bibelske og historiske materialet som faktisk finnes. Min bakgrunn er at jeg ble frelst under Jesusvekkelsen i 1972, har erfaring fra en form for kristent kommunitetsliv i 10 år, studert teologi og holder for tiden på med å skrive en bok om anabaptismens historie.
Dean Taylor forteller at det var i 1992, i forbindelse med en bokmesse, at han traff James Rutz og Gene Edwards første gang. I forbindelse med denne bokmessen ble Rutz intervjuet av av en journalist fra Trinity Broadcasting. På spørsmål fra journalisten:
"Så det du sier er at den tidlige kirken hadde ingen eldste eller pastorer som tok bestemmelser, eller som sa hvor pengene skulle brukes?" svarer Rutz: "Det er helt rett forstått."
Dean Taylor, som overhørte det hele, fikk en brosjyre av Rutz som presenterte de første kapitlene av hans bok: "The Open Church". Taylor leste brosjyren. Her ble det hevdet at moderne kristendom helt og fullt hadde rotet til den originale kristendommen. "Denne konklusjonen var jeg helt enig med Rutz i," sier Dean Taylor. De første kapitlene av boken til Rutz var en blanding av bibelsteder, forfatterens påstander og sitater fra øyenvitnene og skriftene til den tidlige kristne kirken.
Nå hadde det seg slik at Dean Taylor på denne tiden hadde lest svært mye av de tidlige kristne forfatterne. Han hadde til og med ta med seg bind tre av Tertullians skrifter i bokserien "Ante-Nicene Fathers" på bokmessen.
"Men den kvelden på hotellet leste jeg om en helt annen urkirke i boken til Rutz enn det jeg hadde lest i det historiske kildematerialet."
(fortsettes)
