Gud gjør mer bak ryggen din enn foran øynene dine!

 Disse dagene og ukene, ja, av og til månedene og årene, da ikke noe tilsynelatende skjer. Hvor alt er middelmodig, vaklende, trist, slitsomt, ufruktbærende, har jeg lært av erfaring at Gud  gjør mer bak ryggen din, enn foran øynene dine. Dette er ikke, som mange tror, en unyttig periode av ens liv, man helst skulle vært foruten, eller som man ivrer etter burrde gå over så fort som mulig. Det er nå du vokssr, frukten modnes i livet ditt, du går djupere.

Det er Edmond Jabes som har sagt, her i min oversettelse: "Min sterkeste erfaring har jeg hentet fra ørkenen. Mellom himmel og sand, fra alt og intet, blir spørsmålene brennende. Den er glødende, men brenner ikke opp, akkurat som den brennende busken. Den brenner for seg selv i tomheten. Av ørkenens erfaring  lærer man seg å lytte. En intensiv lytting."

Man blir tvilende, før man blir troende.

Sorg og tap - en mulighet til å møte Gud på som aldri før

Bill Johnson, som nylig mistet kona - hun døde av kreft - har skrevet noe om sorg som jeg synes er så verdifullt at jeg har oversatt det til norsk:

"Øyeblikk med store tap er en mulighet til å møte Gud på en måte som du aldri vil få sjansen til i tider hvor ting går lett. Du er den eneste som kan velge hva du vil mate sjelen din med i hver sesong. Å være klar over Guds nærvær kommer ikke gjennom selvbestemmelse, men ved å overgi seg til Gud og Hans Ord. Han er trofast."

"Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg." (Salmme 23,4)

En personlig livserfaring

I dag vil jeg vitne om Guds trofasthet! De siste ukene har jeg gjort meg noen personlige erfaringer med et vers fra evangeliet, fra Joh 12,24: "Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men  hvis det dør, bærer det nye frukt."

Parkinson skaper mange begrensninger for hverdagslig utfoldelse, det er så, men i den siste tiden har jeg også opplevd en del for meg uforklarlige hendelser, utfordringer og hindringer. Alt er ikke fiendens aktivitet, selv om han har vært spesielt aktiv den senere tiden, men det er ikke alt vi forstår. Tro det eller ei, men Gud legger også hindringer i vår vei! Alt det gode er ikke nødvendigvis det aller beste for oss! Gud ser det hele ovenfra. Vi glemmer ofte at vi ser vrangsiden av det bildet Gud vever på som er vårt liv. Når vi ser vrangsiden ser vi ofte bare et virrvar av tråder, uten noe mål og mening. Men Gud ser hele bildet. Han har den hele og fulle oversikten. En dag får vi svar på hvorfor vi ikke fikk det bønnesvaret vi trodde vi skulle få eller hvorfor vi ikke kom oss hit eller dit.

Hvetekornets lov er at hvetekornet må legges i jorden for å dø, før det blir noen hveteåker. 

Gud lar seg erfare - samtidig er Han uutgrunnelig

I tanken kan man reise langt! For tiden er jeg ofte innom Athos, munkeøya (bildet), noen mil sørøst for Tessaloniki. Hit har mennesker kommet i mer enn 1000 år for å hengi seg til bønn. Den bønnen som først og fremst forvaltes på Athos er svært enkel: Kyrie Iesou Christe, eleison me - Herre Jesus Kristus, forbarm deg over meg. Denne bønnen kalles 'Jesusbønnen' eller 'Hjertets bønn' og den har for meg vært en kjær følgesvenn gjennom mange år. Det er den bønnen jeg ber mest og den er blitt en del av min bønnerytme.

"På 1300-tallet ble det strid om munkene på Athos og deres åndelige erfaringer gjennom å be Jesusbønnen. Det provoserende vitnesbyrdet var at hjertets bønn kunne åpne bederens blikk for det uskapte lyset, Gud selv. For teologer som ville holde orden og ha rede på grenselinjen mellom det guddommelige og det menneskelige synes dette å være kjetteri. Men kirken skulle komme til å akseptere paradokset at Gud lar seg erfare og samtidig forblir uutgrunnelig." (Professor Per Holmberg ved Göteborg universitet. Oversatt fra tidsskriftet Pilgruim nr 4/Årgang 27/2020, side 8)

Dette har vært til stor hjelp for meg de siste årene: At Gud lar seg erfare, men at Han er og forblir et mysterium. Det vi kan vite om Gud er at Han alltid er større enn våre forklaringer og strenge teologiske definisjoner. Gud sprenger de menneskelig erfaringene og strukturene og ordene. 

Og Han lar seg erfare gjennom bønnen, ikke minst gjennom 'Hjertets bønn'.

Åndelig erfaring

"Spør ikke etter råd hos noen som ikke lever samme liv som du, hvor vis han enn må være. Det er bedre å betro seg til en enkel og uutdannet menneske som selv har erfaring, enn hos en lærd filosof som taler om hva han har utforsket men som savner erfaring...

Gud skjenker ikke en nådegave til noen uten samtidig å gi oss en stor prøvelse. Nådegavene gir Han etter samme mål som prøvelsene. De lidelsene som rammer oss og som Guds forsyn sender deg er altså tegn på hvor høyt din sjel har nådd..."

- Isak Syreren, 600-tallet. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Om Gudserfaringen

'Jeg tror at den eneste måten vi virkelig kan erfare Guds nærvær, er i og gjennom vår egen fattigdom, fordi Guds rike tilhører de fattige, de fattige i ånden, de fattige som roper ut etter kjærlighet'.

Jean Vanier (bildet) i From Brokenness to Commuinty, side 20. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Søk råd oss de som har erfaring

Det er en ting det ikke er mangel på i norsk kristenhet, og det er meninger. Meninger om det meste. Og alle påberoper seg å ha rett. Meningene handler ofte om ord og teorier.

I dag begynner et nytt kirkeår. Nye dager legges til og blir til levd liv. Til erfaringer. Meninger og erfaringer er nødvendigvis ikke det samme. Mye forblir teorier, ord som ikke leves ut.

I den sammenheng er det godt, nyttig og ikke så rent lite utfordrende å minne hverandre på noe Isak Syreren skrev en gang på midten av 600-tallet. Isak Syreren var ingen teoretiker. Han levde det han preket:

'Begjær ikke råd av den som ikke lever samme liv som deg, hvor vis han enn må være. Det er bedre å betro seg til en enkel og ulærd mann som selv har erfaring, enn til en lærd filosof som taler om hva han har utforsket men som savner erfaring'.

Brennan Manning har sagt: 'Ordet vi studerer, må bli ordet vi ber'.

Erfart tro - møte med Mysteriet

Jeg har gitt meg i kast med boken til Patriark Bartholomeus: 'Møte med Mysteriet - et håp for jorden'. Patriark Bartholomeus er blitt kalt Den grønne patriarken og skriver i boken om sin hjertesak: miljøvern og om andre aktuelle spørsmål i lys av ortodoks tro.

Jeg kommer garantert tilbake til boken. Denne gangen vil jeg bare nevne noe som erkebiskop Kalistos Ware skriver i sitt eminente forord. Han siterer en markant serbisk biskop fra det tyvende århundre, Nikolai Velimirovich (bildet), som har skrevet følgende:

'Vår religion er basert på åndelig erfaring, like påtakelig som noe fysisk faktum i denne verden. Ikke teori, ikke filosofi, ikke menneskelige følelser, men erfaring'. 

Det er her ortodoks spiritualitet skiller seg fra mye annet. Den vektlegger erfaringen. Erfart nåde.

Også pariark Bartholomeus skriver om det å gjøre seg erfaringer med Gud:

'Ortodoks kristendom er en livsanskuelse som har en inngående og dirkete forbindelse mellom dogmer og praksis, tro og liv. Denne forbindelsen mellom tro og liv innebærer at de evige sannheter kan kan erfares; de hører ikke kun hjemme i et abstrakt teologisk system'.

Bartholomeus oppsummerer denne erfaringsbaserte anskuelsen, slik:

'Sannhet må iakttas, den kan ikke forstås på intellektuelt vis. Gud må ses, han kan ikke undersøkes på teoretisk vis. Skjønnheten må fornemmes, det kan ikke grubles over på abstrakt vis'.

Personlig synes jeg mye har gått tapt i den tradisjonen jeg står i; blant annet fordi alt skal forklares, og alt skal forstås. Da går man glipp av Mysteriet.

Lovsang handler om å la Guds ord bli en del av deg

Tidsskriftet Strek er ute med sitt siste nr, som handler om lovsang. Problemstillingen tidsskriftet reiser er følgende:

"En bølge av karismatisk lovsang har inntatt kristen-Norge siden 1990-tallet. Peker den på Jesus? Eller mest på seg selv?"

En særdeles interessant problemstilling, spør du meg. Jeg vil tro flere av bloggens lesere har vært med på møter eller sammenkomster, hvor det stort sett har dreid seg om lovsangsteamets dyktighet, og hvor fraværet av Guds nærvær har vært pinlig påtagende. Men mange av oss har også vært med på mindre profesjonelle settinger hvor det har vært så som så med den musikalske biten, men Gud har vært så sterkt nærværende at det nesten er til å ta og føle på.

Jeg synes professor ved Menighetsfakultetet, Leif Gunnar Engedal, er inne på noe svært viktig når han i en av artiklene i Strek sier: "De gode følelser i lovsangen er ikke det samme som Guds nærvær."

En av de som blir intervjuet er broder Jean Marie fra Taize. Broder Jean Marie, som opprinnelig kommer fra New York kom til den økumeniske kommuniteten Taize som 22 åring. Det er 27 år siden. Han har dermed gjort seg en del erfaringer med hensyn til den lovsangen som er en del av Taize-fellesskapet. Selv er jeg blitt så glad i disse enkle lovsangene som er skapt i bønneatmosfæren som preger brødrefellesskapet i den lille franske landsbyen. Broder Jean Marie sier:

"Tilbedelsen må reflektere noe av Guds skjønnhet, og da står sang i en særstilling der. Det er vakkart når menneskeer synger. Hvis sangene er for kompliserte, synger ikke folk. Derfor må det være enkelt."

Broder Jean Marie er en av sanglederne i Taize-kommuniteten som nå teller rundt 100 brødre. At han leder lovsangen, betyr ikke at han står på en scene.

"Vår erfaring er at hvis folk skal gå inn i en meditativ bønn, er det viktig at det ikke står noen på scenen eller at folk ser hvem som leder sangen.... Lovsang handler ikke om å skape en god atmosfære, men om å la Guds ord bli en del av seg."

Dette lyder riktig for meg.

Jeg har hatt noen av mine djupeste Gudserfaringer i stillheten. Og da med Gudsordet som klangbunn.

Bildet er hentet fra en gudstjeneste i Taize sammenheng.

Å bli omfavnet av Gud uten å bli fortært av Hans hellighet og renhet

Jeg håper du bærer over med meg, når jeg igjen blir personlig i mine skriverier. Men jeg lever med noen av troens paradokser for tiden. La meg ta dette først: Jeg fryder meg over dette: Vi er blitt Guds barn, av bare nåde i Jesus Kristus. Det skandaløse er korset, og skandalen er at vi kan kalle Gud for Abba. Samtiden ble sjokkert over at Jesus og de første kristne kunne kalle Gud for Abba, Far. Gud var jo den tre ganger hellige, den opphøyde, den nidkjære. At Jesus kunne kalle ham for Pappa var meget radikalt.

Men slik er det vi har lært å kjenne Gud - slik ble Han åpenbart for oss i Kristus. Jesus har vist at det er mulig å bli omfavnet av Gud uten å bli fortært av Hans hellighet og renhet.

Men korset har en annen side: Korset forteller meg også at det ikke finnes noen snarveier. Jeg har tenkt på dette: Den veden som ble brukt til å sette sammen det grovt tilhugne korset som Jesus døde på, ble tatt fra et levende tre. Treet ble felt, saget til, omdannet. Så står det der: den loddrette delen boret kraftig ned i marken og med armene strukket utover. Dette blir en ballanse mellom to motsatte krefter: vertikalt og horisontalt holdt sammen i dynamisk spenning.

Slik er livet i Gud, i Kristi etterfølgelse. I omdannelsen til å bli lik bildet som er Kristus, må vi regne med å bli struket, formet, dannet. Spenningen ligger i å være i sentrum av dette, det er jo det som holder korset sammen, den vertikale og den horisontale delen. Sentrum er Kristus. Og her opplever jeg også Guds omfavnelse, den skjer i Kristus, for i Ham er jeg elsket, sett, bekreftet og holdt inntil Hans bryst. Jeg kjenner Hans hjerteslag slå for meg.

Livets paradokser - det å leve med kronisk sykdom, samtidig som man ber for andre syke og ser dem helbredet, åpner for livets ytterligheter, for forskjellige sider av sannheten - selv når de spriker en smule. Resultatet av dette kan bli ny livskraft. En slik polaritet - å holde motsatte ting sammen, det å leve med motsigelser - presenterer oss ikke for et lukket system, mne for en serie med åpne dører.

Men å leve med et pardoks, behøver ikke å være bekvemt. Livet er ikke bekvemt for tiden. En dag slik, en annen slik. Tirsdagen var full av opplevelsene rundt fjellet og naturen, gårsdagen ble dagen for svært høye blodsukkerverdier, hjerteproblemer og oppkast. Og frykten som tar tak, sammen med slitenheten.

En har sagt: "Sinnet vil aldri forstå sannheten i et paradoks. Bare hjertet kan gjøre det." Jeg holder på å lære noe om hva det betyr, og jeg erfarer begge sidene av korset: Den omfavnende Far, og livet som strekkes ut for å dø. Jeg snakker om selvlivets død.