Ekte levd liv

Jeg klarer ikke å slippe tak i noe som Inge Eidsvåg, tidligere rektor ved Nansenskolen på Lillehammer skrev om Mahatma Gandhi, i Vårt Land lørdag. Eidsvåg, som jeg var så heldig å ha som gjest under en gudstjeneste mens jeg var pastor i Raufoss baptistkirke, skrev om Gandhi i forbindelse med at 150 år siden 'mannen i lendeklede' ble født. På Raufoss intervjuet jeg Inge Eidsvåg om hans forhold til tvil og tro. Det glemmer jeg aldri.

Hva kan vi lære av Gandhi, spør Eidsvåg, og trekker frem flere ting. Det jeg ikke klarer å slippe tak i, er dette:

'Når han ble spurt om hva som var hans budskap til verden, svarte han: "Mitt liv er mitt budskap." Idealer som ikke nedfelte seg i levd liv, var for ham lite verdt.'

Troverdigheten forsvinner jo når liv og lære spriker. Når det vi gjør slår ihjel ordene våre. Hva er vitnesbyrdet vårt verdt da?

Jeg er blitt redd de store og sterke ordene. Da er det bedre å leve enkle, autentiske liv, liv med sprekker og sår, ekte liv.

Jeg ber om at livet må være budskapet mitt.

Kjærlighetens vei

"Kjærlighet er verdens sterkeste kraft og likevel det mest ydmyke vi kan forestille oss." (Mahatma Gandhi).

Å leve et ikke-voldelig liv er ingen enkel oppgave; det handler ikke bare om pasifisme. Det krever en modig kjærlighet, hentet ut fra vårt vesens innerste. Som Mark Kurlansky forklarer:

"Pasifismen er passiv, ikke-vold er aktiv. Pasifisme er ufarlig og derfor lettere å godta enn ikke-vold, som er farlig. Når Jesus sa at et offer skulle vende det andre kinnet til, forkynte Han pasifisme. Men da Han sa at en fiende skulle overvinnes med kjærlighetens kraft, forkynte Han ikke-vold."

Thomas Merton sa: "Ikke-vold innebærer en tapperhet som er vesentlig forskjellig fra vold."

Våre dualistiske sinn ser ondskap som svart og hvitt, og at den eneste løsningen er å eliminere ondskap. Ikke-vold kommer derimot fra en bevissthet om at også jeg er fienden, og mitt svar er en del av hele den moralske ligningen. Jeg kan ikke ødelegge den andre uten å ødelegge meg selv. Jeg må omfavne min fiende like mye som jeg må glede meg over min egen skygge. Begge handlinger krever ekte og varig mot. Mahatma Gandhi laget et nytt begrep: satyagraha, fordi 'passiv motstand' ikke fanger opp sitt oppdrag.

Satyagraha kombinerer sanskittordet 'satt' - det som er, eller sannheten med 'graha' som betyr 'det som holder fast'. Det blir ofte oversatt med 'sannhetskraft' eller 'sjelekraft'.

For å skape en fredelig forandring må vi begynne med å huske hvem vi er i Gud. Gandhi trodde at kjernen i vårt vesen er forening med Gud. Fra denne bevisstheten må ikke-vold flyte naturlig og konsekvent.

Ikke-vold er ikke et plagg vi tar på og av oss som det måtte passe. Dette begynner i vårt hjerte og ikke-vold må være en uadskillelig del av hele vårt vesen. Hvis kjærlighet og ikke-vold ikke er loven til vårt vesen, faller alle mine argumenter i stykker. Troen på ikke-vold er basert på forutsetningen om at menneskets natur i sin essens er én og derfor reelt responderer på fremskrittene i kjærligheten. Hvis man ikke praktiserer ikke-vold i ens personlige forhold til andre og håper å bruke det i større saker, så har man fullstendig misforstått.

Uavhengig hvilket navn vi kaller det guddommelige, trodde Gandhi at det å oppleve Guds kjærlige tilstedeværelse er sentralt for ikke-vold. Dette var hans motivasjon når han fastet for fred, da han omfavnet de 'uberørte' og kalte dem Guds barn, da han talte mot atomvåpen.

Gandhi skrev: "Vi har tusen navn for å betegne Gud, og hvis jeg ikke følte Guds nærvær i meg - jeg ser så mye elendighet og skuffelse hver dag - ville jeg rave rundt som en galning."

Å øve seg i kjærlig nærvær må bli hele vår livsstil, for det fungerer sjelden som en sporadisk taktikk.

- Richard Rohr (bildet), fransiskaner og forfatter. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Sannhetens- og kjærlighetens vei

(Fredens profeter) har levd og proklamert den ikke-voldelige veien. De har vært i stand til å gjøre dette fordi de har mottatt støtte og levd sammen med et fellesskap av likesinnede menn og kvinner.

"Når jeg fortviler," sa Mahatma Gandhi, "husker jeg på at gjennom historien har sannhetens- og kjærlighetens vei alltid seiret. Det har vært tyranner og mordere og for en tid kan de synes uovervinnelige. Men til slutt vil de alltid falle.

Tenk alltid på det, når du er i tvil om det er Guds måte ... slik verden er ment å være. Tenk på det, og deretter prøver du å gjøre det på Hans måte."

Jean Vanier (bildet) i Finding Peace, side 74. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Våger vi å leve Bergprekenen i dag? Del 4

Kristen tro er ingen intellektuell øvelse. Det handler om etterfølgelse.

'Slik er det altså: Ingen av dere kan være min disippel uten å gi avkall på alt han eier'. (Luk 14,33)

'Så sa han til alle: Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg'. (Luk 9,23)

Å  fornekte seg selv og ta sitt kors opp daglig - merk deg at det er det Jesus faktisk sier! - er den eneste autentiske responsen vi kan gi til den ufortjente nådens gave som vi mottar gjennom Kristus. I en individualistisk tid som vår, hvor mange snekrer sammen sin egen tro, er disse særdeles radikale ordene av Jesus ubehagelige, men sanne.

Det er til mennesker som fornekter seg selv og daglig tar sitt kors opp for å følge Jesus at Bergprekenen er gitt.

Det som fremstår fra en slik radikal lydighet er Guds rike som bryter fram i vårt livs sønderknuste realitet, i vår nabolag og i vår verden som det levende håpets alternativ og frelse. Dette er et rike av fred, nåde, tilgivelse, håp, forsoning og fremfor alt, av kjærlighet.

Scot McKnight skriver: 'Når Jesus taler om Guds rike, snakker Han om en konkret realitet her på jord; Han tenkte på kirken som kroppsliggjøringen av Jesu drøm, Han tenkte på deg og meg som lever sammen i fellesskap, slik vi skulle'.

Jamie Arpin-Ricci som har skrevet en svært lesverdig bok om Bergprekenen leser Bergprekenen parallelt med at han følger livet til Frans av Assisi. Det er en veldig interessant kombinasjon!

'Det var den forpliktelsen den hellige Frans hadde til å leve i solidaritet med de fattige, som et uttrykk for hans troskap til Kristus, som først ledet meg til ham. Og det var den radikale kroppsliggjorte forpliktelsen hos Frans (noen ganger ekstrem) til å leve ut Jesu ord i Bergprekenen som åpnet øynene mine for en mulig måte å leve et liv i tro som vi aldri hadde vurdert tidligere, en som gav løfte om den rikeste velsignelse, men som krevde som høyeste prisen'. (Jamie Arpen-Ricci: The Cost of Community. InterVarsity Press 2011, side 16).

Jamie Arpin-Ricci skriver også følgende: 'Når Frans begynte å etterfølge ordene til Jesus, var han naiv nok til å tro at Jesus mente hva Han sa'. (side 20)

Tolstoj og Gandhi
Leo Tolstoj, en av verdenshistoriens største forfattere noensinne, sentrerte hele sin tro og overbevisning på Bergprekenen, og så Jesu ord om å vende det andre kinnet til som en hjørnestein i hans pasifistiske og ikke-voldelige overbevisning.

Og forfatterskapet til Tolstoj fikk avgjørende betydning for Mahatma Gandhi, som hadde en slik respekt for Jesus og Bergprekenen at den ble grunnlaget for mye av hans egen bevegelse.

Det sies at Gandhi leste Bergprekenen to ganger om dagen de siste 40 årene av sitt liv!

(fortsettes)