Presset til det ytterste for Jesu skyld, del 2

Her er andre del av Heidi og Roland Bakers nyhetsbrev:

I Pemba har vi nettopp startet opp nok en tre måneder bibelskole med nye pastorstudenter fra bushen, flere av dem er lite kjent med kristen lære og er fremdeles ganske så forvirret over mangt og mye. Men tre av dem har vært vitne til at døde har stått opp igjen og de har gitt sine vitnesbyrd i klassen! Den Hellige Ånd åpner hjertene og bringer inn høsten mer enn noensinne, våre svakheter til tross. Våre menigheter er vitne til Guds nåde. Vi er blitt spurt om hvordan vi klarer å holde dem alle sammen, organisere og skape opplevelsen av å være en forenet familie, kan vi kan ikke gi deg noen adekvat menneskelig forklaring, til tross for alle våre bestrebelser. Vi har lært at Han er i stand til å smelte hjerter og holde mennesker forbundet til hverandre i Hans egen kraft og skape en hunger for Frelseren som overvinner en hver hindring. Dette er Hans vekkelse, Hans menighet, Hans herlighetsuttrykk, og det er Han som kvalifiserer oss til å gjøre Hans gjerning.

Hva motiverer oss så for å holde det gående? Hva gir energi til vår ånd når vi ikke lenger har svar eller ressurser? Hvordan kan vi være tålmodige når utfallet synes dårlig nok en gang? Hvor kommer kraften fra til å leve, tjene og gi? Spørsmålene er viktige, for misjonærer blir også trette, mismodige og utslåtte. Kristne av alle slag mister motivasjonen, uansett hvor mye de måtte ha av den. Ledere med stort ansvar mister sin fred og glede. Tjenester blir mer som forretningsvirksomhet, og predikanter mer som selgere. Men hva er det som får Riket til å holde det gående? Hva er bensinen som går ilden til å brenne lystig? Hva er den virkelige tingen?

Hver dag finner vi flere svar på disse fundamentale spørsmålene, og hver dag lærer vi at det som pleide å motivere oss ikke lenger er nok. Vi stiger høyere, vi jager mot det som ligger foran. Vi holder på å lære oss hva Jesus er interessert i, og vi holder på å miste interesse for det vi pleide å være interessert i. Og vi lærer at med mindre vi er interessert i det Jesus er interessert i, så blir ting så tunge at vi knapt nok klarer å bære dem.

Men det finnes et hemmelig sted, et skjulested, et sted som ligger lavere, et hellig sted, som langt overgår våre drømmer. Det er ikke å finne noe utvendig og upersonlig. Det finnes ikke i aktiviteter, offer eller hengivelse alene. Det finnes ikke i mål, prosjekter, produksjoner eller framgang. Du finner det ikke i økonomi eller vekst. Du kan gå glipp av det selv om du preker, lærer, trener og disippelgjør. Du kan glemme det helt når du evangeliserer eller ber for de syke. De største og mest kraftfulle gavene behøver nødvendigvis ikke inneholde det. Selv det å tjene de fattige kan bli noe upersonlig og som gjør at du mister den største og mest motiverende som Gud har skapt, dette ypperste uttrykk for Hans herlighet: relasjonen!

(fortsettes)

Presset til det ytterste for Jesu skyld, del 1

Jeg har lest det siste nyhetsbrevet fra Heidi og Roland Baker (bildet), og deres pionerarbeid i Mosambik og er djupt grepet av deres innsats og ikke minst av deres ærlighet. Her er det også så mye åndelig visdom, at jeg har valgt å oversette deler av det til norsk.

Det er skrevet 16. juli i år:

'Årene våre i Pemba har vært omtumlende, intense, fylt med demoniske angrep, vold, trusler, motstand fra myndighetene, mismot, tyveri, tap, skuffelser, feilsteg, stabsmedlemmer som har sluttet, og de konstante, bønnhørlige kravene fra den ekstreme fattigdommen og sykdommene som er rundt oss på alle kanter.

Det synes nesten alltid å være slik at våre evner og krefter var en lett match for de utfordringene vi står overfor hver eneste dag, noe som resulterer i en viss grad av kaos og stress som bokstavelig talt truer vår helse og liv.

Intens trolldom og mangel på eksponering for kjente standarder for det som rett og galt har gjort vårt arbeid i denne svært avsidesliggende delen av verden alt mer umulig. Heidi og jeg tenker tilbake på tider da vi nesten ikke visste hvordan vi kunne fortsette, ofte undret vi oss om vi virkelig hadde varig frukt som var verdt vårt offer.

Vi blir ofte spurt om hva den virkelige nøkkelen er til vår tjeneste og vekst. Vi tror ikke på noen form for nøkler eller hemmeligheter, men på de enkle sannhetene i evangeliet. Vi har lært gjennom erfaring at det ikke er veien å gå når vi er presset til det ytterste, men å ofre oss selv hver gang for Hans skyld; vi vet ikke noe annet enn Jesus og Ham korsfestet. Vi må dø for å leve. Det er bedre å gi enn å motta, og bedre å elske enn å bli elsket. Vi kan ikke tape fordi vi har en fullkommen Frelser som er i stand til å fullføre det Han har begynt i oss, hvis vi ikke gir opp og vraker vår tro.

I årene som har gått har det vært utenkelig at vi kunne identifisere oss med Paulus, og hva han gikk igjennom, men nå forstår vi mer av hva han mente:

'For vi vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om den trengsel som møtte oss i Asia. Vi ble i den utstrekning nedtynget, mer enn vi maktet, slik at vi til og med tvilte på om vi skulle berge livet. Ja, vi hadde felt dødsdommen over oss selv, for at vi ikke skulle stole på oss selv, men på Gud, som oppvekker de døde'. (1.Kor 1,8-9)

Heidi og jeg blir overveldet av erkjennelsen av at vi er krukker av leire, som har lett for å gå i stykker, endelige, og bare i stand til gi ut så mye, og med svært begrenset forståelse og styrke. Men vi er likevel kommet til det punkt at vi er oppmuntret over denne erkjennelsen, fordi Guds kraft og herlighet blir så tydelig i vår svakhet:

'Men vi har denne skatten i leirkar, for at den veldige kraften skal være av Gud og ikke av oss. Vi er hardt trengt på alle kanter, men ikke knust. Vi er tvilrådige, men ikke i fortvilelse. Vi er forfulgt, men ikke forlatt, nedslått, men ikke ødelagt. Og alltid bærer vi Herren Jesu død med oss i kroppen, for at Jesu liv skal åpenbares i vår kropp'. (2.Kor 4,7-10)

(fortsettes)