200 år siden 'Nordens lille Luther' ble født

Denne måneden er det ganske nøyaktig 200 år siden C.O Rosenius ble født - eller 'Nordens lille Luther' - som han ble kalt. Så langt jeg kan se har det ikke vært noen videre oppmerksomhet rundt dette jubileet, men det burde det. Carl Olof Rosenius representerer en unik vekkelsesarv ikke bare i nabolandet Sverige, men i hele Norden. Ikke minst gjennom bladet 'Pietisten' og gjennom Husandaktsboken ble tusenvis av mennesker nådd med evangeliet. Og fremdeles er han aktuell gjennom sine bøker, ikke minst gjennom hans kommentar til Romerbrevet som forlaget Arven har gitt på på nytt.

Rosenius betydde mye for meg i en fase av livet, og jeg tar gjerne bøkene hans frem igjen med stor glede. Takket være ham kom jeg frem til frelsesvisshet.

Carl Olof Rosenius vokte opp i omgivelser sterkt preget av den såkalte 'leserbevegelsen' i Norrland. En streng loviskhet var blitt byttet ut med en tydelige evangelieforkynnelse som satte mennesker fri. 15 år gammel kom han selv frem til et bevisst liv i Gud.

Rosenius ble født 3.februar 1816 i Nysetra i Västerbotten. Han var sønn av presten Anders Rosenius. Tidlig ble han grepet av skriftene til Luther og andre oppbyggelige forfattere. Han gikk ofte ut i skogen for å lese, be og reflektere, og kallet til å forkynne Guds modnet seg frem. Som faren ville han bli prest og i 1838 flyttet han til Uppsala for å studere teologi.

Men han skulle komme til å slite med hvorvidt han virkelig var kalt til å bli prest eller ikke. Det var først da han opplevde at han likevel ikke var kalt til å bli prest, men til å bli lekpredikant at ting falt på plass. Rollen som lekpredikant gav ham da også mye større frihet.

I Stockholm traff Rosenius metodistpresten George Scott som skulle komme til å få en avgjørende innflytelse på hans liv. Rosenius skulle bli hans medhjelper og sammen startet de bladet 'Pietisten'. Dette bladet skulle bli et vekkelsesorgan av dimensjoner. I flere tiår ble det hovedorganet for 'de vakte' - de som også ble kalt 'lesere'. Da Scott ble tvunget til å flykte fra Sverige og vende tilbake til England, var det Rosenius som fikk hovedansvaret for bladet. Noen år senere skulle Rosenius være med på å grunnlegge Evangeliska Fosterlandsstiftelsen (EFS), som har hatt stor betydning i Sverige.

Rosenius ønsket å være en fornyende kraft i Den svenska kyrkan, men mange av prestene var mistenksomme overfor ham, som på sin side også kom med kraftige og krasse uttalelser mot kirken.

Carl Olof Rosenius ble som jeg allerede har nevnt kalt 'Nordens lille Luther' og det ikke uten grunn. Han sto på trygg luthersk grunn og preket gjerne om rettferdiggjørelsen av tro alene, samtidig som han vektla betydningen av en personlig omvendelse. Den arven fikk han fra pietistene.

Om du ikke har lest 'En klar og usvikelig veiledning til fred med Gud' anbefaler jeg den på det varmeste. Ta en titt på nettsiden til forlaget Arven så finner du mye stoff om Rosenius og får muligheten til å kjøpe de bøkene som er oversatt til norsk.

Her er linken til forlaget Arven: http://www.arven.net/

Den åndelige rustningen, del 9

Den åndelige rustningen mangler heller ikke sverdet, eller Åndens sverd, som er Guds Ord. (Ef 6,17) Om dette kunne jeg ha skrevet mye. Det beste beviset for hvordan Guds ord virker som et våpen mot djevelens lumske angrepm er jo det eksemplet som Jesus selv viser i møte med den onde i ødemarken. Han avviser satans fristelser ved å aktive henvise til og bruke Guds ord. Han brukte faktisk bare dette skarpe sverdet - intet annet. Det var nemlig kraftig nok. Satan ble felt og måtte vike på grunn av Ordet. I Hebr 4,12-13 kan vi lese dette om Åndens sverd:

"For Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og bein, og dømmer hjertets tanker og planer. Ingen skapning er skjult for ham. Alt ligger åpent og nakent for øynene på ham som vi skal stå til regnskap for."

Det er viktig å merke seg at Guds ord omtales som Åndens sverd. Hva kommer det av?

En side av dette finnes i 2.Tim 3,16: "Hele Skriften er innåndet av Gud..."

Ordet kalles altså Åndens sverd. Og det er snakk om et skarpt sverd. Det så vi av Hebr 4,12. Vi finner det samme hos apostelen Johannes, i Åp 1,16: "I sin høyre hånd hadde han sju stjerner og av hans munn gikk det ut et tveegget, skarpt sverd...."

Nå har jeg sitert Rosenius en del når det gjelder den åndelige rustningen, og det gjør jeg med god samvittighet. Han er en god og sikker åndelig veileder. Om Åndens sverd skriver han:

"Hvilken triumferende seierskraft ligger det ikke i Guds urokkelige ord! Om djevelen kommer og vil gjøre meg usikker, for eksempel om mitt håp om frelse, da setter jeg Guds ord opp mot ham, og sier: Ja, kan Gud lyve, da blir sikkert mitt håp til skamme."

Rosenius er også inne på en annen viktig side av dette når han skriver:

"Men like meget som vi bruker sverdet til å verge oss selv mot satan, skal vi bruke det til vern om sannheten. Med Ordets og Åndens sverd skal vi slå ned alle villfarelser. Vi ser jo at både Jesus og apostlene ikke lot vranglærerne i fred. De kjempet alvorlig mot dem.... Endelig skal vi bruke Åndens sverd til å gjøre erobringer for Kristus og Hans rike. Vi skal slå ned festene og hugge av båndene som satan har bundet sjelene i. Snart er det vankyndighetens og selvsikkerhetens bånd, snart vantroens og fortvilelsens lenker. Her kan vi være disse sjelenes tjenere og gi dem Guds ord."

Om det samme tema har Luther sagt:

"Alt dette skjer først og fremst gjennom den åpne og frie forkynnelsen av Guds ord fra prekestolen. Dernest også når enhver kristen, for seg selv eller sammen med andre, hører, synger, leser, taler og tenker over Ordet. For når vi forkynner Ordet klart og rent, med flid og alvor leser det og tenker over det, da har det en guddommelig kraft til å frelse sjeler og forstyrre djevelens virksomhet."

Den åndelige rustningen, del 8

Den åndelige rustningens femte del er det som kalles "frelsens hjelm". (Ef 6,17) Hva er så frelsens hjelm? Svaret finner vi i 1.Tess 5,8 hvor det står: "La oss stå iført troens og kjærlighetens brynje med håpet om frelse som hjelm." Det er med andre ord håpet om frelse, som skal beskytte vårt hode. Og dette håpet er ikke noe vàgt. Det er et sikkert, fast og levende håp om evig liv i himmelens herlighet det er snakk om. Hebreerbrevets forfatter uttrykker dette slikt: "Da Gud så ville vise løftets arvinger desto mer klart hvor urokkelig hans vilje er, innestod han for det med ed, for at vi skulle ha en sterk trøst ved to urokkelige ting, som utelukker at Gud kunne lyve - vi som har tatt vår tilflukt til å gripe det håp som ligger foran oss. Dette har vi som et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når inn til det som er innenfor bak forhenget, der Jesus gikk inn som en forløper for oss..." (Hebr 6,17-20a)


Datidens hjelm var metallbeslått. Den skulle beskytte en meget viktig kroppsdel. Et eneste sverdhugg mot hodet kunne være fatalt - enten kunne det drepe eller på annen måte uskadeliggjøre soldaten. Det er ikke vanskelig å forstå hva som vil skje med oss om vi ble fratatt frelsens håp. Da forsvinner all vår åndelige kraft.


Om dette skriver salige Rosenius: "Stridsmannens hjelm gjorde at han kastet seg inn i kampen med dobbelt dristighet. Han var ikke lenger så redd sverdhuggene. Et fast og levende håp om frelse virker på samme måte. Vi tenker ikke lenger så mye på hva som vil møte oss her i livet. Med et enfoldig øye ser vi mer etter hva Herren har behag i. Vi vet nemlig at når kampen er over, venter det oss herlige ting. Mot disse blir lidelsen for ingen ting å regne. Men her er det ikke nok med mange vakre ord og tanker. Skal håpet om frelse virkelig bli en hjelm og en kraft for oss i striden, så kreves det noe mer. Her kreves dyp ettertanke og virkelig tro. Så lenge alt går bra; så lenge solen lyser over våre liv, er det lett å synge om himmelens herlighet. Ja, selv om vi i øyeblikket ikke kjenner noen rett trang til slik trøst. Vær imidlertid forberedt på andre tider, nemlig de mørke og tunge dager. Da kan hele verden bli deg for trang. Da kan hjerter være nær ved å briste i sin kval. All din livslykke er med ett borte, og du pines av den tanke at det er helt ute med deg. Rust deg godt for slike tider. Undersøk i dypeste alvor om vi har noen sikker grunn for vårt håp. Be så Gud at Den Hellige Ånd må prege dette så dypt i ditt hjerte at denne vissheten blir din levende hovedtanke for hele livet.


Det er dette faste håp om frelse som skal gi deg den rette livsvisdom under alle skiftende kår. Du får en uryggelig trøst i all sorg, en guddommelig fred og styrke i strid og prøvelser."

Den åndelige rustningen, del 7

I gårsdagens artikkel om den åndelige rustningen skrev jeg om troens skjold, men konsentrerte meg da kun om første del av dette verset. Med troens skjold skal vi også kunne "slokke alle den ondes brennende piler." (Ef 6,16)

I vår sofistikerte og rasjonalistiske tid så er det ikke lenger så mange som taler om at vi har en fiende. Men han er høyst oppegående. Apostelen Peter advarer oss: "Være edrue, våk! Deres motstander, djevelen, går omkring som en brølende løve og søker noen han kan oppsluke. Stå ham imot, faste i troen! For dere vet jo at deres brødre rundt om i verden må gå igjennom de samme lidelser." (1.Pet 5,8-9)


Paulus snakker om vår motstanders brennende piler. De er ment å ramme oss, og såre oss og uskadeliggjøre oss. Men troens skjold er gitt oss til å beskytte oss mot disse pilene. Med dette skjoldet skal vi slukke de brennende pilene!


Martin Luther har sagt noe om dette som jeg synes beskriver den kampen vi alle står oppe i: "Selv om du har ført et godt liv, og møtt hvert menneske med fred, oppriktighet og kjærlighet, så kan djevelen pine deg. Han forvrenger og skjemmer det hele ut for deg så samvittigheten blir ganske syk av engstelse og bekymring. Du vet snart ikke hvor du skal ta veien. Både belte, brynje og fottøy synes så gagnløse for deg at du er nær ved å fortvile. Dette vet alle godt om som har prøvd tunge åndelige brytninger."


Hva er målet for djevelens piler? Ditt hjerte! Det er det han vil ramme. Hvorfor? Ord 4,23 gir oss svaret: "Bevar ditt hjerte FRAMFOR ALT DU BEVARER, for livet utgår fra det."


Derfor må jeg beskytte mitt hjerte. Legg merke til at Guds ord sier at dette må ha vårt 1 prioritet. Dette er det viktigste: å bevare sitt hjerte. Og til det trenger jeg troens skjold. Troens skjold er dette: Jeg blir salig på grunn av en annens fullbrakte gjerning. Det var en som gav sitt liv for meg.


Rosenius sier igjen noe som inneholder stor visdom i denne sak: "Troen i seg selv er ikke noen dyd hos oss, noe som gir oss vern mot verden. Nei, det er troens emne eller objekt, Kristus, som med sin lydighet og sin død er vårt vern. Han er det skjoldet som stanser og slukker satans brennende piler." (C.O. Rosenius: Et liv i seier. Lunde forlag, side 105)


Luther sier at "den ekte troens vesen, er at den ikke setter sin lit til troen selv, men holder seg til Kristus. Den gir seg inn under Hans rettferdighet og lar den være skjerm og vern for seg."


Når jeg leser disse ordene av Luther tenker jeg på Salme 91,1-2: "Den som sitter i Den Høyestes ly, som bor i Den Allmektiges skygge, han sier til Herren: Min tilflukt og min borg, min Gud som jeg setter min lit til."

Den åndelige rustningen, del 4

Den andre delen av den åndelige rustningen er "rettferdighetens brynje," (Ef 6,14)

Det er viktig at vi forstår at Bibelen taler om rettferdighet i to betydninger. Først gjelder den rettferdighet som tilregnes oss for Jesu skyld. "Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus. Ham stilte Gud til skue i hans blod som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret ocer med de synder som før var gjort." (Rom 3,24-25) Denne rettferdigheten det her er snakk om kalles gjerne troens rettferdighet.

Den andre formen for rettferdighet som Bibelen taler om er livets rettferdighet. Den består i den nye lydighet og helliggjørelse i sinn og i ytre ferd som Den Hellige Ånd virker i oss.

Før vi går nærmere inn på hvilken av disse to betydningene Ef 6,14 handler om, vil jeg gjerne få peke på at når Paulus taler om rettferdighetens brynje så taler han om den delen av rustningen som omhandler den såkalte brystplaten eller panseret. Denne delen av rustningen var som regel av metall, og rakk fra halsen og ned til midjen, der beltet befinner seg, og som jeg har omtalt i to andre artikler tidligere på bloggen.

Martin Luther forstår bruken av ordene "rettferdighetens brynje" i Ef 6, som livets rettferdighet. Denne tolkningen støttes også av et annet skriftsted, nemlig Jes 59,17 hvor det heter: "Han kledde seg i rettferdighet som en brynje, og frelsens hjelm satte han på sitt hode." Han i denne sammenheng er Messias. I dette skriftstedet må nødvendigvis rettferdighet bety den som var i Ham, og som viste seg i sinn og gjerning.

Det er mulig at Luther har rett i sin tolkning, men det er likevel slik at en kristen først må eie den rettferdighet som tilegnes oss gjennom Jesus, og vi må leve av og ved troen på den. For det heter i Rom 5,1-2: "Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud, ved vår Herre Jesus Kristus. Ved ham har vi også ved troen fått adgang til denne nåde som vi står i. Og vi roser oss av håp om Guds herlighet." Dette er selve fundamentet. I Jesus er jeg "ren og rettferdig og himmelen verdig.... Ordet forkynner at mine synder kommer Han aldri mere i hu. Å jeg er frelst og salig fordi, Sønnen har gjort meg virkelig fri, fri i fra nøden, dommen og døden. Amen, Halleluja!"

Så kan vi da med rette spørre: Hvordan kan et rettskaffent liv være et våpen i vår åndelige kamp?

Rosenius sier noe veldig viktig om dette: "Djevelen trenger med makt inn på de troende for om mulig å kvele alt Guds verk i sjelen, både gudsfrykten og troen. Til dette bruker han først og sist synden... Det djevelen vil oppnå med dette er at du skal bli uforsiktig. Ikke at du med forsett, men mer av mangel på åndelig vakthold, skal la noe bli en vane, selv om du vet det er synd og fordømmes av Gud. Da kan han litt etter litt forherde deg slik t du ikke lenger lar deg påvirke av Ånden. Tegnet på at forherdelse er inntrådt, er at synden plager deg mindre og mindre." (C.O. Rosenius: Et liv i seier, Lunde forlag, side 77)

Det vi trenger er å leve i lyset, bekjenne våre synder og bli forvandlet etter Kristi bilde. Dette er Åndens verk i oss, men vi må overlate våre liv til Kristus, og leve i forsakelse og tro, for at Ånden skal virke dette i våre liv. Ånden virker frem denne rettferdighet som vises i våre gjerninger og vårt liv. Apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Korint slik:

"For dette er vår ros: Vår samvittighets vitnesbyd om at vi har vandret i verden, og særlig hos dere, i Guds hellighet og renhet, ikke i kjødelig visdom, men i Guds nåde." (2.Kor 1,12)

Den åndelige rustningen, del 3

Guds ord anbefaler oss altså å spenne på seg Guds sannhet som belte om livet! Det er det første vi må gjøre om vi skal kunne "gjøre motstand på den onde dag, og bli stående etter å ha overvunnet alt." (Ef 6,13) Fasthet i lærespørsmål er svært viktig, men likevel ikke nok.

"Guds Ånd må også skape alvor i våre sinn, slik at vi i alle ting ønsker å vite Guds vilje for å leve etter den. Hva hjelper det om krigeren har våpen dersom det ikke finnes livskraft i lemmene? Da faller sverdet av seg selv ut av hendene på ham, Slik vil vi også av oss selv miste Ordets sannhet dersom den sannheten Guds Ånd har skapt i våre hjerter ikke blir ved i oppriktighet i våre sinn." (C.O. Rosenius: Et liv i seier. Lunde forlag 1974, side 72)

Dette stemmer godt overens med Hebr 4,2: "Men ordet som de hørte, ble til ingen nytte for dem, fordi det ikke ved troen var smeltet sammen med dem som hørte det."


Nå er det ikke opplagt at vi holder oss til sannheten, og snakker sant! Skriften sier: "Hvert menneske er en løgner." (Salme 116,11) Apostelen Paulus gjentar dette i sin undervisning i Romerbrevet: "La det stå fast at Gud er sannferdig, men hvert menneske er en løgner." (Rom 3,4) Dette er kanskje vanskelig å forholde seg til den som avviser arvesynden, men Bibelen er veldig tydelig på dette punkt. Vi bærer løgnen med oss som Adams falne slekt.


Paulus taler om dette og hva som må gjøres med det i brevet han skriver til den kristne forsamlingen i Efesos:


"Når det gjelder deres tidligere ferd, så må dere nå avlegge det gamle menneske, som er fordervet ved de forførende lyster. Men bli fornyet i deres ånd og sinn. Og ikle dere det nye menneske, som er skapt etter Gud i den rettferdighet og hellighet som er av sannheten. Legg derfor av løgnen og tal sannhet, hver med sin neste!" (Ef 4,22-25a)


Apostelen Johannes skriver i sitt tredje brev: "Større glede har jeg ikke enn dette at jeg hører mine barn vandrer i sannheten." (v.4)


I desember 1984 står tre menn for retten i Athen. De er anklaget for å ha ledet en greker til Kristus og gitt ham et Nytestamente i moderne gresk oversettelse. De tre mennene er Don Stephens (USA), Alan Williams (England) og Costa Macris (Hellas). Don Stephens skrev bok om det, som kom på norsk i 1985 med tittelen: Prøvet for retten (Prokla Media). Der skriver Stephens, når han står foran dommeren: "Jeg skulle ikke være bekymret verken for hva jeg skulle si eller hvordan jeg skulle si det. Vi kristne skal alltid si sannheten. Sannheten er vårt eneste forsvar. Heller ikke er det eleganse, stil eller språkføring som gir kraft til budskapet. Naken sannhet kan skjære som en barberkniv inn i det hardeste hjerte." (Don Stephens: Prøvet for retten, side 31)


Hvite løgner finnes ikke i en kristen kontekst. Det er kun sannheten som gjelder, i liv og lære. Vi må vokte oss vel for å la noen falskhet innta vårt sinn. Merker vi noe slikt, må vi straks rope til Gud, om tilgivelse for vår synd, og vende om fra den.

Den åndelige rustningen, del 2

I den forrige artikkelen om den åndelige rustningen som apostelen Paulus omtaler i Efeserbrevets sjette kapitel, nevnte jeg veldig kort den første delen: sannhetens belte om livet.

For å kunne forstå hva Paulus her sikter til, er det bra å ha litt bakgrunnskunnskap. Uttrykket er nemlig lånt fra datidenes måte å kjempe på. Den som skulle ut i krig måtte spenne et kraftig bredt belte om midjen. Det hadde til hensikt å holde oppe den vide og flagrende tunikaen som ble brukt den gangen. Uten dette beltet ville krigeren kunne bli hindret i å løpe. I tillegg til dette skulle beltet også gi kroppen fasthet og holdning. Dette stridsbeltet var ofte beslått med plater av metall, slik at det vernet mot sverd og piler.

Det er nok neppe ubetydelig at apostelen Paulus nevner dette beltet først. Det handler om at man gjorde seg klar til kamp! I Luk 12,35-37 leser vi: "La hoftende være ombundet, og lampende brennende! Og vær dere som folk som venter på sin herre når han kommer hjem fra bryllupet, for at de kan åpne for ham straks han kommer og banker på. Salige er de tjenere som Herren finner våkne når han kommer! Sannelig sier jeg dere: Han skal binde opp om seg og la dem gå til bords og selv komme og tjene dem." Apostelen Peter er inne på det samme: "Bind derfor opp om dere, om deres sinn, vær edrue og sett deres håp fullt og fast til den nåde dere får i Jesu Kristi åpenbarelse." (1.Pet 1,13)

Det er interessant å merke seg at den åndelige rustningen holdes sammen av sannhet.

Vår fiendes egentlige styrke og vesen ligger i falskhet, løgn og forkledning.

Vårt viktigste våpen mot ham må derfor være sannhet.

C.O. Rosenius (1816-1868), kanskje Nordens største legpredikant og oppbyggelsesforfatter, sier: "I Skriften har ordet 'sannhet' to betydninger. Først gjelder det Guds ord eller lærens sannhet. Altså betyr det for oss at vi må være rustet med klar og sikker kunnskap i Guds ord, så vi ikke lar oss føre vill av 'mange forskjellige lærdommer'. Men for det andre betegner ordet også sannhet hos oss selv: oppriktighet, alvor, at vi virkelig har en mening, at vi i alle ting bare spør etter hva Gud vil, for å leve etter det." (C.O. Rosenius: Et liv i seier. Bind 5 i Skrifter i utvalg. Lunde forlag 1974)

Rosenius sier at det finnes ikke noe kraftigere våpen mot djevelens fristelser enn å holde seg til hva Guds ord sier i sitt ord. Svaret vi bør gi fristeren, sier Rosenius, er kort og godt dette: Det står skrevet.

"Dette er også i virkeligheten et fast belte om vårt sinn. Krigeren samlet sine flagrende klær og holdt dem på plass med stridsbeltet. Slik skal også vi holde våre omsvevende tanker fast med sannheten. Da vil vi alltid kunne si: Så har Gud sagt! 'Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal ingenlunde forgå,' sa Jesus. Det Herren selv har sagt, det kan jeg stole på." (C.O. Rosenius: Et liv i seier, side 71)

Offerlammet

Johannes 1,29 er et ord jeg stadig vender tilbake til. Det er døperens vitnesbyrd om Jesus: "Se der Guds lam, som bærer bort verdens synd." Denne påsken har dette vært ordet som jeg har meditert spesielt over.

C.O. Rosenius, som har satt slike gode spor etter seg i Norden, har sagt om dette ordet: "Vår fulle frihet fra syndens skyld og dom overfor Gud og vår egen samvittighet hviler på en så enkel sannhet som denne at dersom noe blir tatt bort fra et sted og lagt på et annet sted, så ligger det ikke lenger på det første stedet. Dersom dine synder er lagt på Guds Lam, så ligger de ikke på deg. Har Gud Herren lagt dine synder på Lammet, tilreknet og starffet dem på Ham, da står de ikke lenger på din regning." Rosenius, som ble kalt for Nordens lille Luther, siterer selveste lærefader Martin som har sagt:

"Den Herre Gud sa: Jeg vet at dine synder er for svære å bære for deg. Se, jeg vil derfor legge dem på mitt Lam og ta dem bort. Tro du på dette. For når du gjør det, er du fri fra synden. Synden har bare to steder å være. Enten er den hos deg og hviler tungt på ditt hode, eller så er den på Kristus, Guds Lam. Dersom den hviler på dine skuldre, da er du fortapt. Men dersom den hviler på Kristus, da er du fri og blir frelst. Velg nå hvilken av delene du vil. At syndene ble liggende på deg, det var etter lov og rett. Men av nåde er de lagt på Kristus, Lammet. Hadde det ikke vært slik, og hadde Gud villet gå i rette med oss, var det ute med oss." (C.O. Rosenius: Husandaktsboken. Lunde forlag, side 518-519)

Det står så flott og så sterkt i Augustana, i kapitlet: "Evangeliet om forsoningen", om Guds Lams gjerning:

"For da vi var skapt og hadde fått alle slags goder av Gud Faderen, da kom djevelen og brakte oss inn i ulydighet, synd, død og all ulykke, så vi lå fordømt til evig fordømmelse under Guds vrede og unåde, - slik som vi hadde forskyldt og fortjent. Da fantes hverken råd, hjelp eller trøst før denne enbårne og evige Guds Sønn forbarmet seg over oss, vår jammer og elendighet, av sin grunnløse godhet, og kom fra himmelen for å hjelpe oss. Således er hine tyranner og fangevoktere (synden, døden, djevelen) fordrevet. I deres sted er Jesus Kristus kommet, - Han som er Herre til liv, rettferdighet, alle goder og frelse og som har revet oss arme fortapte mennesker ut av helvetes gap, vunnet oss, frigjort (forløst) oss og atter brakt oss inn under Faderens behag og nåde. Han har tatt oss til eiendom under sitt vern og forsvar, forat Han kan regjere oss ved sin rettferdighet, visdom og makt, ved sitt liv og sin frelse." (Konkordieboken. De lutherske bekjennelsesskrifter. Oversatt, systematisk ordet og med anmerkninger av Dr.Philos Olav Valen-Sendstad. Lunde forlag, side 106)

Etter dette er det bare en ting å si: Halleluja!

Ordet ble kjød

Jeg skrev i går om jomfrufødselens betydning for vår evige frelse. Og fikk ikke uventet reaksjoner, fra velkjent hold. Jeg har valgt å la kommentaren stå, slik at bloggens lesere kan få et lite innblikk i hvordan vedkommende skriver.

En annen side ved inkarnasjonen er at Kristus fødes inn i den menneskelige slekt. Apostelen Paulus er inne på dette når han skriver til forsamlingene i Galatia-området:

"Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven..." (Gal 4,4)
C.O. Rosenius er en av de klareste vekkelsesrøstene i Norden. Han skriver om inkarnasjonen:


"Ordet, det evige Ord, ble kjød! Guds evige Sønn ble menneske, et sant menneske, bare ikke et syndig menneske, men et rent menneske. Født av en kvinne. Den som er født av en sann, naturlig kvinne, må være et sant, virkelig menneske. Så er da Guds evige Sønn virkelig en, som hører vår slekt til. Hans stamme og slektninger reknes blant Adams etterkommere. Det viser også den første siden i Det nye testamente. Hvor ubegripelig Guds kjærlighet er, som kunne fatte et så nådig råd til vår frelse! Men her svartner det for fornuftens øyne. Guds evige Sønn skal også være vår bror! Er det sant? Er det mulig? Jeg kan ikke forstå det. Men jeg kan heller ikke komme bort fra det. Det er som tankene mine snøres inn i et garn av evige ubegripeligheter, men også av klare vitnesbyrd. Og spørsmålet er av slik betydning at hele kristendommen står og faller med det - ja, hele vår frelse og salighet."