Den evangelisk lutherske frikirke har utgitt et svært interessant hefte som omhandler kirkesamfunnets syn på Skriften og kirken. Jeg har lest igjennom dette heftet flere ganger, og finner det svært interessant.
I et av kapitlene i heftet beskrives skriftsynets betydning for kirkesynet. Jeg har i den sammenheng merket meg to ting:
1. Den evangelisk lutherske frikirke er opptatt av å understreke de jødiske røttene. De skriver: "Da kirken sto fram på pinsedag var det i en jødisk kontekst og under en jødisk fest... Det er viktig for kirken å holde fast på denne historien, ellers står kirken stadig i fare for å havne i en falsk åndelighet som ikke holder fast på Gud som historiens Gud."
2. Den evangelisk lutherske frikirke er også opptatt av kirkens apostolitet. Om dette skriver de blant annet:
"Apostlene sto fram som autoriserte vitner fra Jesus selv, om hans liv og virke, død og oppstandelse. De hadde vært øyenvitner til det hele og mottatt undervisning fra Jesus selv. Deres tolkning av Jesu liv, død og oppstandelse er derfor forpliktende for kirken også i dag. Vi finer apostlenes tolkning, ledet av Den Hellige Ånd, i evangeliene og den øvrige nytestamentlige litteratur. Et rett skriftsyn kommer derfor til rette med den apostoliske lære. Og det er kirkens oppgave til alle tider å arbeide med og studere den apostoliske arv også i møte med nye åndsstrømninger. Skal mennesker komme til tro, må kirken stå i vedvarende sammenheng med det apostoliske vitnesbyrd om Kristus og merke seg nøye hvordan det ble nedfelt i de syv første økumeniske konsilier (der lærespørsmål ble avgjort i den udelte kirkens tid). En rett apostolisk forståelse betyr at kirken forutsetter apostlenes sendelse ved stadig å kalle nye mennesker til tro og etterfølgelse."
Jeg merker meg med stor interesse og glede at Frikirken henviser til de syv første økumeniske kirkemøtene og Den udelte kirkens tro som sitt læregrunnlag. Det gir et spennende perspektiv.
