Våg å stå som Daniel i 2020

Det er et bilde som har grepet meg spå sterkt i det siste, og det er dette maleriet av profeten Daniel i løvehulen. Skulle ønske jeg hadde hatt en kopi til å henge på veggen hjemme i stua.

Det forteller om en ro, en fred, en beherskelse midt i fiendens leir!

Jeg tenker med det samme på ordene fra Salme 23: "Du dekker bord for meg like for mine fienders øyne." (v.5)

Historien om Daniel i løvehulen hører med til historiene fra søndagsskolen. Den er full av dramatikk. Vi finner den i Dan 6,1-24. Kan jeg foreslå at du leser den på nytt - som voksen? Jeg tror den så absolutt har noe å si inn i den tiden hvor vi lever nå, hvor det vil kreve av oss at vi er modige, om vi skal stå og bli stående i en tid hvor den overleverte troen angripes fra så mange kanter.

Jeg merker meg bønnerytmen hos Daniel - på knær tre ganger om dagen. Daniel lever med den jødiske tidebønnsrytmen. Daniel våger å stå for noe, selv om det koster. Det kunne ha kostet ham livet, men han viker ikke en tomme.

Er din tro verd å dø for?

Kanskje burde vi også finne frem igjen denne gamle sangen, jeg tror dens innhold er profetisk.

VÅG Å STÅ SOM DANIEL

Sett deg for et hellig mål,
åpent det bekjenn!
Stå i rekken fast som stål
og kjemp som Daniels menn.

Kor: Våg å stå som Daniel,
hjelp fra himlen vent!
Fatt som han et hellig forsett,
gjør det fritt bekjent.

Feige sjeler mistet har
håp om himmelen.
De ei korsets banner bar
og stred som Daniels menn.

Stolte kjemper styrtet om,
falt i døden hen
om dem rett i møte kom
en flokk av Daniels menn.

Tross da Satan og hans makt,
løft ditt banner venn!
Seirens krone er henlagt
til alle Daniels menn.

Sang og melodi av Philip Paul Bliss (1873). Oversatt til norsk to år senere.

Å gå veien skritt for skritt

Dette blir en spennende uke. Dere som følger bloggen jevnlig vet at dagen i dag, og onsdagen, blir avgjørende for mangt og mye i mitt liv. I dag vil det bli tatt en avgjørelse, som vil få følger for hvordan vi skal drive vårt bønnearbeid i årene fremover. På onsdag ettermiddag skal jeg til nye utredninger på sykehuset, og resultatet av den utredningen er uviss.

Takk til alle dere som jeg vet ber spesielt for disse to dagene. Det er jeg veldig glad for. Jeg øver meg i å be ordene fra Salme 31. Bevisst skriver jeg øver. For jeg synes det av og til er en vanskelig bønn å be. Jeg sliter med motstridende følelser, og av og til kjenner jeg at jeg blir redd. Bønnen jeg ber lyder slik:

"I din hånd overgir jeg min ånd, du forløser meg, Herre, du trofaste Gud." (v.6)

Første delen av dette verset var de ordene Jesus ba da Han hang på korset. Dette handler om den fullstendige overgivelsen. Det er en prosess å komme dit.

Jeg lærer noen lekser for tiden i overgivelsens skole. Jeg har ikke kommet så langt ennå. Ennå befinner jeg meg på barneskolen, hvor jeg lærer noen lekser om igjen.

Jeg lærer også noe om den andre delen av dette verset. Den delen handler om Guds karakter. Han er trofast, også når jeg er troløs. Og Han er i stand til å forløse meg. Det setter jeg min lit til. Ham alene.

Bildet er tatt av min datter, Benedicte, på en tur vi hadde sammen med hunden vår, Poirot, på et museum like i nærheten av der hvor vi bor.