I forbindelse med det første bud, heter det: "Du skal ikke gjøre deg noe utskåret bilde eller noen avbildning av det som er der oppe i himmelen, eller av det nede på jorden, eller av det som er i vannet nedenfor jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke tjene dem. For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud.." (2.Mos 20,4-5a) Det er de som mener at ikonene rammes av dette såkalte billedforbudet. Dette argumentet har jeg hørt mer enn èn gang etter at folk har besøkt meg i mitt hjem, eller i bønnekoia. For både i stua vår, på arbeidsværelset vårt og på veggene i bønnekoia henger det vakre ikoner. Jeg har også hørt enkelte si i ramme alvor at demonene bor i disse ikonene, og at en av årsakene til at jeg lider av kroniske sykdommer er at jeg har ikoner hengende på veggen! Det finnes fremdeles moderne billedstormere, særlig de som bærer merkelappen "pinsekarismatisk".
Det er riktig at det gammeltestamentlige billedforbudet er totalt. Men med den nye pakt skjer det noe som endrer dette. Det som snur alt på hodet er inkarnasjonen. Peter Halldorf sier det så flott: "Først gav Gud mennesket sitt ord, Loven. Siden gav Gud mennesket sitt bilde, Jesus." Troen på at Gud ble menneske i Kristus danner jo selve utgangspunktet for alt kirken tror. For dette er ikonet et symbol, men det er ikke noe idol, altså en avgud.
Det er viktig å få med seg at ikonet ikke avbilder Guds vesen. Ikontradisjonen avholder seg fra å avbilde Faderen. Du vil ikke finne noe slikt ikon. I denne henseende står det gammeltestamentlige billedforbudet fast. Men ikonet gjengir utstrålingen av Guds herlighet i verden, og klarest finnes denne utstålingen i Kristus.
"Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd." (2.Kor 3,18)
Til forsamlingen i Kolossæ skriver apostelen: "Han er den usynlige Guds eikon" (Kol 1,15) Eikon er det greske ordet for bilde, derav ikon.
Den ortodokse teologen Leonid Ouspensky har satt ord på dette når han sier: "Uten bildet er kristendommen ikke lenger noen kristendom."
På 700-tallet oppsto det en splittende konflikt innad i kirken om ikonenes plass. Islam forbød all bruk av bilder, det samme gjorde jødedommen. Da kirken kom under angrep fra islam, smittet aversjonen mot ikonene over på mange kristne, noe som skulle føre til en voksende kritikk mot bruken av bilder.
Det som skjedde var en voldsom ødeleggelseskampanje som startet i år 726. Kirkerommene ble rensket for alle ikoner, det samme med de troendes lønnkamre. Mange ikonmalere og deres venner led martyrdøden. Ikonene ble revet ned, brent eller ødelagt på annen måte, kirkerommene ble vandalisert. Denne blodige billedstormen kalles ikonoklasme. Mange munker fikk sine hoder smadret av ikonene, man sydde de bedende munkene inn i sekker og druknet dem, eller tvang dem til å bryte sine klosterløfter.
Det skulle bli to fromme kvinner som reddet ikonene for kirken. Irene og Theodora hadde begge vært gift med keisere, men begge hadde mot nok til å stå fast ved sin kristne tro. Keiserinne Irene sammenkalte til det som skulle bli det syvende økumeniske konsil i år 787 i Nikea. Det ble holdt til forsvar for ikonene og til gjenopprettelse av kirken. Men nye angrep mot ikonene kom. De skulle vare helt frem til 843 da keiserinne Theodora avgjorde ikonenes skjebne en gang for alle. År 843 er dermed et merkeår i ortodoks tradisjon. Første søndag i Den store fasten feires derfor hvert år denne triumfen under mottoet: Ortodoksiens seier.
Forsvaret av ikonene dreier seg om noe langt mer enn kunst. Det er et spørsmål om teologi. For ikonvennene er og blir angrep på ikonene et angrep på det som er selve kjernen i den kristne tro: inkarnasjonen.
Det er riktig at det gammeltestamentlige billedforbudet er totalt. Men med den nye pakt skjer det noe som endrer dette. Det som snur alt på hodet er inkarnasjonen. Peter Halldorf sier det så flott: "Først gav Gud mennesket sitt ord, Loven. Siden gav Gud mennesket sitt bilde, Jesus." Troen på at Gud ble menneske i Kristus danner jo selve utgangspunktet for alt kirken tror. For dette er ikonet et symbol, men det er ikke noe idol, altså en avgud.
Det er viktig å få med seg at ikonet ikke avbilder Guds vesen. Ikontradisjonen avholder seg fra å avbilde Faderen. Du vil ikke finne noe slikt ikon. I denne henseende står det gammeltestamentlige billedforbudet fast. Men ikonet gjengir utstrålingen av Guds herlighet i verden, og klarest finnes denne utstålingen i Kristus.
"Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd." (2.Kor 3,18)
Til forsamlingen i Kolossæ skriver apostelen: "Han er den usynlige Guds eikon" (Kol 1,15) Eikon er det greske ordet for bilde, derav ikon.
Den ortodokse teologen Leonid Ouspensky har satt ord på dette når han sier: "Uten bildet er kristendommen ikke lenger noen kristendom."
På 700-tallet oppsto det en splittende konflikt innad i kirken om ikonenes plass. Islam forbød all bruk av bilder, det samme gjorde jødedommen. Da kirken kom under angrep fra islam, smittet aversjonen mot ikonene over på mange kristne, noe som skulle føre til en voksende kritikk mot bruken av bilder.
Det som skjedde var en voldsom ødeleggelseskampanje som startet i år 726. Kirkerommene ble rensket for alle ikoner, det samme med de troendes lønnkamre. Mange ikonmalere og deres venner led martyrdøden. Ikonene ble revet ned, brent eller ødelagt på annen måte, kirkerommene ble vandalisert. Denne blodige billedstormen kalles ikonoklasme. Mange munker fikk sine hoder smadret av ikonene, man sydde de bedende munkene inn i sekker og druknet dem, eller tvang dem til å bryte sine klosterløfter.
Det skulle bli to fromme kvinner som reddet ikonene for kirken. Irene og Theodora hadde begge vært gift med keisere, men begge hadde mot nok til å stå fast ved sin kristne tro. Keiserinne Irene sammenkalte til det som skulle bli det syvende økumeniske konsil i år 787 i Nikea. Det ble holdt til forsvar for ikonene og til gjenopprettelse av kirken. Men nye angrep mot ikonene kom. De skulle vare helt frem til 843 da keiserinne Theodora avgjorde ikonenes skjebne en gang for alle. År 843 er dermed et merkeår i ortodoks tradisjon. Første søndag i Den store fasten feires derfor hvert år denne triumfen under mottoet: Ortodoksiens seier.
Forsvaret av ikonene dreier seg om noe langt mer enn kunst. Det er et spørsmål om teologi. For ikonvennene er og blir angrep på ikonene et angrep på det som er selve kjernen i den kristne tro: inkarnasjonen.
