Står om enn tårnene faller

"Kirken den er et gammelt hus, står om end tårnene falde," lærte vi å synge på folkeskolen.

I dag har disse ordene fra denne Grundtvigske salmen blitt levende for meg igjen. Denne uken som har gått har jeg lest mye om det som skjer i ulike kirkesamfunn, hvor store endringer har skjedd, eller er i ferd med å skje, på så fort tid. Bibelske sannheter som var udiskutable for bare noen få tiår siden, er gjenstand - ikke bare for diskusjon - men krav fra ulike grupper om at man skal vike av fra det som var sant - og er sant - og tilpasse seg den nye tiden. Jeg kjenner på den samme fortvilelsen og undringen som David gir uttrykk for i Salme 11,3:

"Når grunnvollene nedbrytes, hva makter da den rettferdige?"

Jeg er ikke alene om å kjenne på dette.

I dag er det mange som søker tilbake til Kirkens røtter. De møter også kritikk. Fra ulike hold. Man setter merkelapper på dem: Konservative, 'på vei mot Rom', drømmere ... Men det det handler om for mange av dem er på den ene siden fortvilelsen over å se at det de holdt for å være sant og rett, vris og vendes på til det ikke er å kjenne igjen, og på den andre siden handler det om deres lengsel etter det opprinnelig og ekte, det som ikke endres.

Og det er her Grundtvig møter oss: Tårnene kan falle, men Kirken består! Det har Jesus gitt sitt løfte på: "Jeg vil bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den." (Matt 16,18)

I det siste verset heter det:

Vi er Guds hus og kirke nu,
Bygget af levende stene,
Som under kors med ærlig hu
Troen og dåben forene;
Var vi på jord ej mer end to,
Bygge dog ville han og bo
Hos os i hele sin vælde.

Den sanne Kirke finnes. Dens teologi endres ikke. Ikke for noe lærdomsvær som velter inn over oss. Det er den Kirke Kristus bygger.

Bildet viser St. Marys Church på øya Lindisfarne.

Tradisjon eller Bibel eller begge deler

For Den ortodokse kirke er det ingen forskjell på tradisjonen og Bibelen. Kirken som de helliges fellesskap er jo eldre enn Bibelen som bok. Den kristne gudstjenesten ble jo også feiret før Det nye testamentes skrifter fantes i sin nåværende form. Tradisjonen er for Østkirken ikke bare et teologisk eller filosofisk begrep men Kirkens levende liv.

Dette er kanskje ukjente tanker for en del av bloggens lesere, men før du avfeier dem, tenk dem igjennom en gang til! Det har jeg gjort mange ganger, og jeg finner at Østkirkens teologer har rett. Kirken og dens liv fantes før Det nye testamentes skrifter ble samlet, ja det var jo Kirken selv som samlet dem! Og jeg finner hvile i den kontinuiteten som finnes der siden Ånden falt på pinsefestens dag i Jerusalem.

Med til Kirkens lange tradisjon hører jo også fedrene hellige erfaring fra Det gamle testamentes tid. Fader Benedikt Pohjanen som er prest for Kristi Förklarings Ortodoksa Församling i Överkalix har sagt følgende, som jeg synes gir en veldig god forklaring på sammenhengen mellom Den gamle- og Den nye pakt: "Kanskje skulle vi kunne si at den gamle pakt er Guds gradvise åpenbaring i historien gjennom Faderen, mens den nye pakt er Guds fullkomne åpenbaring i tiden gjennom Sønnen."

Tradisjonen kalles også den apostoliske tradisjonen. Om den kan vi si at den er Kirkens samlede erfaring og kunnskap. Og du verden: Hvilken arv dette er! Her finnes De nytestamentlige tekstene i form av evangelier, epistler, historie og eskatologi, her finnes hymnene, bønnene, de liturgiske tekstene, tidebønnene, Jesusbønnen og andre bønnetradisjoner. Her finnes de hellige og her finnes martyrene. Her finnes Kirken i himmelen og på jorden.

Det jeg kjenner jeg lengter mer og mer etter er noe som er uforanderlig. Når man ser den kirkelige situasjonen i Norge og Norden, kan man lett gripes av fortvilelse. Og jeg gjør det til tider. Man forlater det ene grensemerket etter det andre, og vraker sannheter i Guds ord. Det ser ut som om de selges billig i mange sammenhenger. Men ikke alle - heldigvis. Noen står fast, og vil gjøre det til Kristi strålende gjenkomst. Personlig har jeg fått nok av alle kompromissene, alle avvikelsene, all vranglæren. Gi meg det ekte, solide, grunnfestede. Det som har tålt stormene og vindene siden aposteltiden.

Hva var det nye Luther kom med? Del 1

Det kan se ut som om det fortsatt er et stort behov for salige Luther! Med den forvirring som preger del av norsk kirkelig virkelighet, og med det forfallet og frafallet som vi nå erfarer, trengs det tydelige røster. Jeg tenker både på den forvirringen som hersker rundt grepene lov og evangelium, som er kommet med Åge Åleskjærs undervisning, og jeg tenker på den motsatte ytterligheten som er representert i den nye messianske eller hebraiske bevegelsen. Den er altså ikke messiansk i den forstand at det er snakk om jøder som kommer til tro på Messias, men det er snakk om hedningekristne som mener vi skal følge Loven eller Torahen. En svensk utgave av denne påstår nå at de hedningekristne må følge 290 av 613 bud. Se egen artikkel om dette på bloggen. Jeg tenker også på den forvirringen som har oppstått rundt de som gjør krav på Sola Scriptura, men som ikke vil høre tale om kirkelige ordninger, eller som snakker om en konfesjonsløs kristendom.


Reformasjonen var skjellsettende, og er en av de hendelser som setter grense mellom ulike epoker i menneskehetens historie. Men det vil kanskje overraske deg at Martin Luther slett ikke ønsket å komme med noe nytt. Luther reagerte heftig hver gang noen påsto at han kom med en ny lære, og minst av alt ønsket han å grunnlegge en ny kirke.


Professor Carl Fr. Wisløff skriver at "i troens saker er det 'nye' alltid mistenkelig. En 'innovatio', et nytt påfunn, vil jo si en forandring - men troen kan ikke forandre seg. Troen er gitt en gang for alle i Den Hellige Skrift." (1)
Noen ny trossannhet ville ikke Martin Luther komme med. Selv sa han:


"De påstår at vi er falt fra den hellige kirke og har opprettet en annen, ny kirke. Hvis de kan bevise dette med en eneste grunn (jeg ber ikke om mange grunner) så skal vi erklære oss for overvunnet, og så skal vi komme og si: peccavimus, miserere nostri! - Vi har syndet, tilgi oss." (2)


Men hva med kirkens moralske svakheter og hennes økonomiske misligheter. På dette området kom vel Luther med noe nytt? Neppe. Innen Romerkirken fantes det mange munkeordener som vitnet mot Romerkirkens synder. En av de skarpeste var vel Frans av Assisi.


Vi skal heller ikke glemme den såkalte bibelhumanismen, representert blant annet ved Erasmsu fra Rotterdam. Blant de såkalte bibelhumanistene fantes det de som ville fornye kirken ved å vende tilbake til Bibelen og de eldste kirkefedrene.


Så kritikk av Romerkirkens forfall og frafall var det ingen manko på før Luther kom. Men disse bibelhumanistene sluttet ikke opp om Luther. Deres utgangspunkt og deres agenda var en annen. Luthers budskap handlet om menneskets fortapthet, om synden og nåden, om lov og evangelium. Det var de såkalte bibelhumanistene ikke så interessert i.


Kilder:
1) Carl Fredrik Wisløff: Martin Luthers teologi. Lunde forlag 1984
2) Luthers Werke in Auswahl, bind 4, side 329.

(fortsettes)

Kirken den er et gammelt hus

De første kristne møttes i hjemmene. Det er sant, men det er bare en delvis sannhet. De første kristne møttes også i Salomos bueganger i Templet, i synagoger, i katakomber under gatene i Rom og sikkert også under åpen himmel. Det vi vet er at en del av de hjemmene hvor de møttes, må ha vært ganske store, slik at de kunne huse de mange frammøtte. Vi vet også at de første kristnes gudstjenester hadde hentet mye fra synagogegudstjenesten. Vi finner en del av gudstjenesteliturgien som ble brukt både i Det nye testamentes skrifter, og hos de såkalte apostoliske fedre. Det spennende arkeologiske funnet som ble gjort for kort tid siden i Rihab i Jordan, hvor man kan ha funnet ruinene etter verdens eldste kirke. Kirken kan nemlig skrive seg fra år 30-70 e.Kr og sammen med ruinene er det funnet gjenstander som tydelig er brukt i forbindelse med en kirkelig liturgi.



I vår iver etter å vende tilbake til urkirkens mønster, må vi ikke hoppe bukk over historien. Når enkelte idylliserer dette å møtes i hjemmene, hvorfor da ikke også lage oss katakomber vi kan møtes i, om poenget er å være tro mot originalen? Det har jeg ennå til gode å se noen foreslå!


Nylig leste jeg på bloggen til pastor Ulf Ekman at han og hans kone har samme hobby som meg. De bruker nemlig å besøke gamle kirkebygg da de er ute og reiser. Det samme har jeg stor glede av. Jeg liker også å besøke de gamle kirkebyggene vi har i vårt nærområde, enten det er de berømte søsterkirkene på Gran (bildet) hvor jeg hvert år deltar på det årlige stevnet til Kirkelig Fornyelse, eller det er Hoff kirke på Østre Toten, en gammel steinkirke bygget ca 1150-1200. Når jeg rusler rundt i disse gamle kirkene er det som man trer inn i historien og kan "høre" de gamle salmene som synges til Guds lov og pris, og man føler man er del av et hele helt tilbake til Øvresalen i Jerusalem.


Her er utdrag av hva Ulf Ekman skriver:
"När vi har semester brukar vi ibland stanna utmed vägen och gå in i gamla kyrkor. Sverige är fullt av dem och många är otroligt vackra. Mina favoriter är nog Upplands medeltidskyrkor där de gamla väggmålningrna bevarats eller plockats fram igen. Reformationens bildstormningar som innebar att man vitkalkade väggarna på kyrkorna gjorde att en stor mängd genuint kristen kultur gick förlorad. Där man lyckats restaurera igen ser man hur evangeliet och hela den bibliska uppenbarelsen åskådliggjordes för sockenborna, som inte kunde läsa, och blev levande för dem genom dessa bilder. De hade ju inte Jesusfilmer, DVD:s eller Youtube klipp att titta på." Kilde:

http://ulfekman.nu/2008/07/08/sveriges-gamla-kyrkor/


Denne sommeren, hvor jeg på grunn av en operasjon som venter, ikke kan reise så mye vil jeg benytte anledningen til å besøke Nikolai- og Mariakirken på Gran (søsterkirkene), Hoff kirke på Lena og når sjansen byr seg senere vil jeg skride inn over terskelen til gamle katedraler og klosterkirker i Europas byer eller i Jerusalems gater, ja kanskje også de som finnes langs skogskledde åser i Russland. Jeg vil bøye mine knær og takke Gud for at Ordet er forkynt og Gud har gjestet sitt folk gjennom tidene. Kirken står, selv om tårnene faller!

Nærmest kilden er vannet renest, del 1

Jeg tror Den Hellige Ånd skaper den påtagelige lengselen hos mange kristne, etter å vende tilbake til troens og den kristne forsamlingens røtter. Skal vi finne røttene må vi grave dypt, og vi må lenger tilbake enn til reformasjonstiden. Vi må tilbake til Sion! I Jes 28,16 kan vi lese disse ordene som Herren selv uttaler: "Se, jeg har lagt i Sion en hjørnestein, en prøvet stein, en kostbar, fast hjørnestein." Hvor sentralt dette ordet er viser det faktum at Jesus henviser til dette profetiske ordet, da Han forteller lignelsen om de onde vingårdsarbeiderne, slik det er gjengitt i Matt 21,42. Det samme gjør apostelen Paulus i Rom 9,33 og apostelen Peter i 1.Pet 2,6. Det er vel ingen tvil om hvem denne hjørnesteinen er? Det er Jesus. Men hvor er den lagt? I Sion. Utgangspunktet er ikke Rom, men Jerusalem. Her på Øvresalen (det lille bildet) kom Ånden over 120 mennesker som ventet på at Gud skulle oppfylle sitt løfte. Det løftet som Jesus kalte Faderens løfte i Luk 24,49: "Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovt. Men dere skal bli i byen til dere blir ikledd kraft fra det høye." På denne dagen, på Sions høyder, ble den kristne forsamlingen grunnlagt. Gud har utvalgt Sion - her la Han den kostbare, faste hjørnesteinen, den som ikke kan rokkes. Om Sion heter det i Den Hellige Skrift: "Mange folkeslag skal gå av sted og si: Kom, la oss gå opp til Herrens berg, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi kan vandre på hans stier! For fra Sion skal lov utgå, og Herrens ord fra Jerusalem." (Jes 2,3)