De som kjenner meg vet at jeg ikke er sportsintressert! Men her om dagen så jeg faktisk et sportsinnslag på TV, tro det eller ei! Det var et intervju med Olaf Tufte (bildet), som forsvarte OL tittelen sin i roing singlesculler og tok Norges første OL gull i Beijing. Og det var noe han sa som grep meg sterkt. Med tårene rennende fortalte han om teamet rundt Olaf Tufte. Om alt som skulle til for at han skulle vinne, om de mange som hadde ofret seg og støttet ham, og som gjorde seieren mulig. Det var de anonyme i rekkene, de som gjorde den lille biten, som igjen førte til at en annen bit falt på oss, osv. Jeg tenkte: Hvilket utrolig flott bilde på menigheten! På Kristi kropp.
"For likesom legemet er ett og har mange lemmer, men alle legemets lemmer er ett legeme, enda de er mange, slik er det også med Kristus.... Dere er Kristi legeme, og hver for seg hans lemmer." (1.Kor 12,12 og v-27)
Tenk om vi kunne se det samme som Olaf Tufte så! At vi er avhengige av hverandre, at vi trenger hverandre, og når noen mangler med sin gave, og utrustning gitt dem av Herren, så lider kroppen uten dem. Og skal vi komme i mål, så trengs det laginnsats. Da trenger det at hver enkelt gjør det vi er kalt til, det som er vår oppgave, ikke for at vi skal få ære - det er en som skal frem, og det er Kristus. Døperen sa det jo så sterkt: "Han skal vokse, jeg skal avta." (Joh 3,30)
Heia Tufte. Måtte vi alle forstå det du har forstått. Og måtte vi i dag hengi oss til Kristi kropp, svak, ufullkommen, men likevel, Kristi kropp.
