I dag fikk jeg beskjeden jeg ikke ville ha

I dag kom den beskjeden jeg aller helst ville ha sluppet å få: den spesielle undersøkelsen av hjernen som jeg har vært igjennom viser med all tydelighet at jeg har Parkinsons. Funnene er så markante at nevrologen er ikke lenger i tvil. Jeg skal snart begynne med medisiner.

Med de andre helseutfordringene jeg har: lavt stoffskifte, diabetes type 1, angina, en lungesykdom og tinnitus, så håpet jeg i det lengste at nevrologen skulle ta feil. Men slik er det. Undersøkelsen er ikke til å ta feil av. Og symptomene er like klare: skjelvinger, kroppsstivhet og ustøhet.

Som jeg har skrevet før har ikke Herren trukket tilbake det kall Han en gang gav meg, og som senere ble bekreftet med ordinasjonen til pastortjeneste. I den sammenhengen ble ordene fra 2.Tim 4,2-5 lest før den daværende ledelsen i Det Norske Baptistsamfunn la hendene på meg for å innvie meg til tjeneste. Det siste verset lyder slik: "Men du må være edruelig i alt du gjør: Bær lidelsene, gjør din gjerning som evangelist og FULLFØR din tjeneste."

Det verset har jeg tatt frem igjen. Under ordinasjonen i Langesund den gang så lovte jeg for Gud, i nærvær av alle disse vitner som deltok på Landsmøtet den gangen, troskap mot kallet. Det vil jeg holde til det ikke er pust i meg igjen.

Jeg kjenner på djup takknemlighet for at Gud er trofast. Han gir styrke selv om kroppen er svak til dagen i dag. Jeg takker Det Norske Baptistsamfunn for at jeg får lov å lede dette kirkesamfunnets nasjonale bønnenettverk. Jeg takker Gud for at generalsekretær Terje Aadne har løftet bønnen opp til å være selve pulsslaget i det arbeidet norske baptister gjør.

Men jeg takker også for det gode samarbeidet jeg har med pinsevenner, lutheranere, metodister, frie venner, Frelsesarmeen. Takk til gode venner i Den romersk-katolske kirke, Den Nordisk katolske kirke og Den ortodokse kirke. Takk til alle dere som har svart positivt på å holde bønneseminarer, gudstjenester og foredrag - og dermed svare på sykdomsutfordringene med et rungende ja til at man fremdeles kan bruke mennesker med kroniske sykdommer. Det er stort. Jeg kjenner både på djup glede og takknemlighet, men også på stor grad av ydmykhet. I min situasjon er det lett å bli parkert, men jeg vet at setter jeg meg ned nå, blir jeg sittende og det er ikke noe alternativ for meg. Jeg vil tjene Herren så lenge jeg lever.

Jeg gleder meg over de mange menighetene jeg skal besøke denne høsten og våren 2018, enten det er menigheter tilhørende Den evangelisk lutherske frikirke, Misjonssambandet, Den norske kirke, pinsemenigheter eller baptistmenigheter. Jeg tar gjerne imot flere invitasjoner. Og jeg takker for tilliten jeg ble vist ved å bli spurt om å lede bønnemobiliseringen foran Franklin Grahams besøk i Oslo spektrum 10.-11 november.

Forkynn evangeliet! Del 2

Denne måneden er det ganske nøyaktig 20 år siden jeg ble ordinert som pastor i Det Norske Baptistsamfunn. I forbindelse med ordinasjonen under landsmøtet i Langesund i juli 1996, ble det lest noen ord fra Bibelen. Etter å ha knelt ned, og gruppen med forbedere, med generalsekretæren i spissen, hadde lagt sine hender på meg og innviet meg til tjeneste ble disse ordene lest:

"Forkynn Ordet, stå klar i tide og utide, vis til rette, tal til tukt og tal til trøst, med all tålmodighet og iherdig undervisning! For det skal komme en tid da folk ikke lenger tåler den sunne lære, men skaffer seg den ene læreren etter den andre, slik de selv finner det for godt. For de vil ha det som klør i øret. De skal vende øret fra sannheten og holde seg til myter. Men du må være edruelig i alt du gjør. Bær lidelsene, gjør din gjerning som evangelist og fullfør din tjeneste." (2.Tim 4,2-5)

Disse ordene har fulgt meg siden og vært retningsgivende for mitt liv og tjeneste. Nå hadde jeg mer eller mindre forkynt Guds ord siden jeg ble frelst i 1972, og hadde hatt flere tjenester i Kristi forsamling, men dette var noe mer. En ordinasjon. En forpliktelse mot et kall bevitnet av delegater fra baptistmenigheter fra hele landet. I årene som fulgte har det betydd mye. Det ble lest fra en annen oversettelse den gangen, 2011-oversettelsen er blitt enda klarere.

Det fremste kallet i kallet har vært dette: Forkynn Ordet!

Og hvilket ord? Dette: "For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror ..."

Disse ordene fra Romerbrevet er faktisk noen av de aller første ordene jeg har sitert fra Bibelen i noe kristent møte. Jeg brukte dem da jeg vitnet om min egen frelse sommeren 1972 i min hjembygds baptistmenighet. Jeg husker enda hvordan det var å stå på den talerstolen, åpne Bibelen min og lese akkurat disse ordene fra Rom 1,16.

Evangeliet er sentrert rundt Jesu person og gjerning, og spesielt Hans stedfortredende død og kroppslige oppstandelse. Apostelen Paulus definerer evangeliet kanskje tydeligst i 1.Kor 15,1-4, hvor han overleverer til menigheten i Korint - og til alle troende til alle tider - det han selv har fått overlevert fra de andre apostlene etter at han ble en Kristi etterfølger:

"Jeg kunngjør for dere, søsken, det evangelium jeg forkynte for dere, det dere også tok imot, det dere også står på. Gjennom det blir dere også frelst, når dere holder fast på ordet slik jeg forkynte det, ellers blir det forgjeves at dere kom til tro. For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv har tatt imot, at Kristus døde for våre synder etter skriftene, at han ble begravet, at han sto opp den tredje dagen etter skriftene .."

Korset og den tomme grav må forkynnes i følge Skriften, ikke ut fra våre egne ideer eller oppfatninger, men helt og holdent i tråd med den åpenbaring Guds ord har gitt oss. Frelsesverket skjer etter en nøye bestemt plan fra Guds side. Her er ingen tilfeldigheter. Apostelen Peter sier det slik:

"Denne frelsen var det profetene søkte etter og ville utforske da de profeterte om den nåden dere skulle få. De prøvde å finne ut hvilken tid Kristi Ånd, som var i dem, pekte fram mot, og hvordan den tiden ville bli. For Ånden vitnet om Kristi lidelser og den herlighet som siden skulle komme. Det ble åpenbart for dem at det ikke var seg selv, men dere de tjente med sitt budskap. Dette budskapet har dere nå fått høre av dem som forkynte evangeliet for dere ved Den Hellige Ånd, som er sendt fra himmelen. Dette er noe som selv engler lengter etter å få se inn i." (1.Pet 1,10-12)

En av disse klare og tydelige profetiske forutsigelsene om en kommende frelser finner vi hos profeten Jesaja:

"Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han. Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget. Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet. Vi gikk oss alle vill som sauer, hver tok sin egen vei. Men skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham." (Jes 53,4-6)

Dette er evangeliet!

Straffen for våre synder ble lagt på Ham. Jesaja sier det så tydelig: "Men skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham." Det var dette som skjedde når Jesus døde på Golgata kors.

(forsettes)

Guds Lam - som har seiret. Del 1

I 1996 ble jeg ordinert som pastor i Det Norske Baptistsamfunn. Et av ordene som ble lest, før jeg ble innsatt i tjenesten gjennom håndspåleggelse og bønn, var hentet fra 2.Tim 4,5:

'Men vær du på vakt i alle ting, lid ondt, gjør en evangelists gjerning og fullfør din tjeneste'.

Håndspåleggelsen og bønnene som ble bedt, ordene som ble lest, var en høytidelig handling.

De ordene har fulgt meg alle disse årene, og kom tilbake med full styrke etter at jeg de siste ukene ble så dårlig.

Hvordan kan jeg gjøre 'en evangelists gjerning'?

Det kall og den utrustning Gud har gitt meg har ikke vært 'evangelistens gjerning'. Ikke slik jeg selv har opplevd det. Men vi er alle kalt til å være formidlere av evangeliet, de gode nyhetene om Guds rike. Vi trenger ikke noe særskilt kall til det.

Men om jeg skulle gjøre 'en evangelists gjerning' måtte det være å peke på det mest sentrale av alle ting. Lik døperen Johannes vil jeg peke på Jesus, og si: 'Se der, Guds Lam'. (Joh 1,36)

Finnes det noe viktigere? Neppe.

Døperen Johannes peker på Jesus som Guds Lam to ganger.

'Dagen etter ser Johannes Jesus komme mot seg, og han sier: Se der! Guds Lam, som bærer verdens synd!' (Joh 1,29).

I oversettelsen av 2005 heter det: 'Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd'.

Begge deler er rett. Guds Lam bærer verdens synd, men Guds Lam bærer også disse syndene bort. Jesus, Guds offerlam, ble en soning for all verdens synd.

'Og Han er selv soningen for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens'. (1.Joh 2,2)

Disse to ordene - Se der! - er blitt så viktige. Ikke bare 'se', slik enkelte bibeloversettelser oversetter det, men: Se der!

På Ham! På Jesus. På Guds Lam.

Dette vil jeg gjøre - så mye krefter og liv tillater:

Peke! Peke på Jesus og si: 'Se der! Se! Guds Lam, som bærer alle verdens synder!'

Den eneste som kan. Det finnes ingen annen.

I noen artikler fremover skal vi se nærmere på Guds Lam. Lammet som har seiret.

(fortsettes)