Ingen kristen tro uten Kirken

"Det finnes tre ting jeg ikke forstår: en tro uten lære, en kristendom uten Kirken og en kristendom uten åndelig kamp."

Ordene tilhører arkimandrit, fader Sofrony (bildet), som jeg skrev om på bloggen i går.

Jeg har på bloggen skrevet om hvilen som finnes i Kirkens tro, og kirkens tro slik den er utformet i den nikenske trosbekjennelsen. Det er blitt mer og mer meningsfullt for meg å si "vår tro", altså i betydning den tro som en gang for alle er overlevert de hellige.

Bibelselskapet har gitt oss en ny revidert oversettelse av Det nye testamente. Der er Fadervår gjengitt på en ny måte, som jeg ved første gangs lesning ikke var så begeistret for, men som jeg etter hvert er blitt mer og mer glad i. Der heter det: "Vår Far i himmelen!" (Matt 6,9) I vår sterkt individualistiske tid er det godt å kunne fokusere på at Gud er "VÅR Far", ikke bare min, men vår. I Ef 3,15 leser vi jo disse fantastiske ordene: "Derfor bøyer jeg mine knær for Far, han som har gitt navn til alt som kalles far i himmel og på jord." Han er min far, men Han er også VÅR Far. Jeg forstår heller ikke de som påberoper seg en tro uten lære, en kristendom uten Kirken, og en kristendom uten uten åndelig kamp. Løsrevet fra Kirken kan en kristen ikke være. "For med èn Ånd ble vi alle døpt til å være èn kropp.." (1.Kor 12,13)

Ødeleggelsen av Kosovos kristne arv fortsetter

Mer enn 150 kirker og klostre, noen av dem som står på UNESCOs liste over bygninger som er spesielt bevaringsverdige, er blitt systematisk revet ned, brent eller sprengt i stykker, uten at FN eller EU har rørt en finger. Serbiske nonner kan i dag kun besøke restene av sine klostre under militærbeskyttelse. Det skjer samtidig med at den kristne befolkningen blir fordrevet med EUs godkjennelse.


Dokumentasjonen over disse overgrepene finnes i en meget lesverdig bok som ganske nylig kom ut: Monica Papazus: Kosovo - frontlinjen mellom kristendom og islam.


Monica Papazus, som er rumener, og ekspert på området, kan også fortelle at på få år, og på samme måte, er minst 40 assyriske kirkebygg i det sørøstlige Tyrkia og det nordlige Irak systematisk blitt ødelagt. Siden 1998 er 2000 kirkebygg blitt nedbrent eller sprengt i Indonesia. I det nordlige Nigeria er tallet på ødelagte kirker over 200, og vi hører om ødelagte kirkebygg i Pakistian, Irak og Iran, i tillegg til myrdede prester og fordrevne menigheter.


Hvorfor ties det om dette? Hvorfor er det så få som protesterer?

Jeg regner ikke med å få så mange kommentarene til denne bloggartikkelen (jeg håper jeg tar feil!). Det er lettere å skrive om Lakeland eller noe annet, enn å skrive om dette. Jeg undres på hvorfor?


Faktum er at 1000 års kristen kultur ikke bare vandaliseres, men fjernes fullstendig og rykkes opp med rot. Monica Papazus dokumenterer med bilder og fakta det som skjer. Kors rives ned av bygniger, kirkegårder blir ødelagt og vandalisert.


I Kosovo er 250.000 serbere fordrevet fra det landområdet som alltid har vært bebodd av serbere, og som deres muslimske erobrere har forsøkt å fordrive dem fra gjennom århundrer. Siste forsøk på dette var da Hitler og Himmler opprettet to muslimske SS divisjoner på Balkan bestående av muslimer fra henholdsvis Albania og Bosnia. Nå lykkes de. Europa er taust. Stille siter vi og ser på at dette skjer!


Handsar SS divisjonen lykkes ikke bare å sende Balkans jøder til utryddelsesleirene, men de hadde også som mål å utrydde sigøynerne og serberne. Selve arkitekten bak "Endlösung" for Kosovo og Bosnia var stormuftien av Jerusalem, Mohamed al-Hussein, Yassir Arafats onkel. Han samarbeidet med Himmler og Hitler. Hans berømte ord kjenner dere sikkert: "Det er en innlysende likhet mellom islam og nasjonalsosialismens prinsipper." I dag lykkes man med "endlösung". Serberne fordrives og deres kirker og klostre ødelegges, mens EU og FN ser på uten å gjøre noe som helst for å redde Europas kristne arv. Så hjelpe oss Gud!

Pavebesøket i Australia forsøkt ødelagt av homo- og abortaktivister

Vi kjenner dem igjen på hatet mot kristne som står for Bibelens ord. I Oslo stilte de opp for å trakassere de mange kristne som marsjerte for å bevare ekteskapet mellom mann og kvinne. I Sydney i Australia har de samme type gruppene stilt opp for å protestere mot pavens besøk. 500 ungdommer forsøkte alt de kunne for å ødelegge for tusenvis av katolikker som ønsket å se sitt kirkelige overhode. I Oslo forsøkte de å ødelegge for at kristne kunne få gi uttrykk for sine meninger. De krever retten til å kunne hevde sine egne meninger, hvilket ingen nekter dem, men de gjør selv alt de kan for å ødelegge og sjikanere mennesker som har en annen oppfatning enn dem. Selv snakker de varmt om tolleranse og vidsyn, men det gjelder selvsagt bare dem selv.

I Sydney kastet demonstrantene væskefylte kondomer på katolikker som sto oppmarsjert for å hilse paven velkommen. Noen av dem var utkledd som nonner og prester, noen med djevlekostyme. Og selvfølgelig var mange av dem utstyrt med megafoner og musikkanlegg for å overdøve de som sang kristne salmer. De 500 demonstrantene ropte taktfaste slagord mot paven og Romerkirken, blant annet at de kjempet for homoseksualitet og abort. Akkurat det samme skjedde i Oslo, da også med megafoner og musikkanlegg.

De 500 demonstrantene har selvsagt full rett til å gi uttrykk for sine meninger og sin overbevisning, men da bør de samtidig tillate at andre har andre oppfatninger enn dem og la sine meningsmotstandere få lov til å holde sitt arrangement uten at det skal bli ødelagt. Nylig var det noen homorarrangementer i Oslo. Det ble ikke holdt motdemonstrasjoner mot dem. Ingen forsøkte å forstyrre sammenkomsten med høy musikk eller megafoner. Men de kan ikke respektere at kristne samles til å gå i tog for noe de tror på. Slikt kalles meningsterror og intolleranse. Men det er vi etter hvert vant med kommer fra disse gruppene. Det utilslørte hatet mot kristne blir mer og mer tydelig. (Foto: AP)

Hellige Johannes døperens kloster - et sted for bønn og praktisering av Jesusbønnen

I Tolleshunt Knights i Essex, England finner du Den Hellige Johannes døperens kloster, grunnlagt i 1959 av staretsen Sofrony Sakharov (1896-1993). Dette klostret har vært et viktig sted for den bønnefornyelsen vi nå ser i mange ulike sammenhenger, både innen den ortodokse kirke og i andre kirkesamfunn. Her bes Jesusbønnen to ganger om dagen, og hver gang sammenhengende i to timer. Sofrony Sakarov (det lille bildet) var født av ortodokse foreldre i Russland, og allerede som barn hadde han åpenbaringer av Kristus. Selv som en liten gutt levde han et rikt bønneliv. Han kunne be 45 minutter daglig. På grunn av sitt kunstneriske talent fikk han komme inn på Kunstakademiet, og senere studerte han Skolen for maling, skulptur og arkitektur. Hans kunsteriske evner førte ham så til Paris, i 1922 men to år senere gjorde personlige erfaringer av Guds kjærlighet, etter at han i en lengre periode hadde levd fjernt fra Ham. Sofrony, født Sergej Symeonovich Sakharov, ble en av de første studentene ved Hellige Sergius Ortodokse teologiske Institutt i Paris. Herfra gikk så ferden til Mt Athos i 1926 hvor han ble en del av det russisk ortodokse klostret Hellige Panteleimon. Målet var å lære å be og ha den rette holdningen til Gud! Det var her han fikk navnet Sopfrony. Han ble ordinert til diakon, og det var her i dette klostret at han skulle lære å kjenne den hellige Silouan, som er blitt kalt det 19 århundres mest autentiske munk. Vennskapet med fader Silouan skulle vare livet ut, og fikk en meget stor betydning for Sofrony. Takket være dette vennsskapet har vi også fått del i fader Silouans liv og undervisning ved at Sofrony samlet dette i en bok som også har hatt stor betydning for mitt eget liv. Etter fader Silouans død i 1938 fulgte han Silouans råd og forlot klostret for å leve som eneboer.

Han levde først i ørkenen, senere i en hule. Dette var under 2. verdenskrig, og varte hele krigen ut. Han levde i intens bønn for verden, og led mye i sjelelig smerte på grunn av grusomhetene som skjedde på fastlandet. Fader Sofrony tok på seg forbederens rolle og dermed identifiserte han seg sterkt med de han ba for, ja faktisk så mye at han ble legemlig syk. I 1941 ble han ordinert prest, og ble en åndelig far for mange av munkene på Athos.

Det er noe uklart hvorfor fader Sofrony forlater Athos etter andre verdenskrigs slutt. Det kan være på grunn av sviktende helse, eller at han ville fullføre sine teologiske studier eller av andre årsaker, men han reiser i alle fall tilbake til Paris. I 1958 reiser han så til England, og flere som ønsker å leve et monastisk liv begynner å søke opp fader Sofrony. Dette fører til at han året etter grunnlegger kommuniteten i Essex.

Kommuniteten i Essex er grunnlagt for å styrke det indre bønnelivet. Ved siden av den stadig gjentagende Jesusbønnen, feires den guddommelige liturgien tre til fire ganger i uken. Fader Sofrony døde i juni 1993. Da hadde kommuniteten søkt myndighetene om å få gravlegge sine medlemmer på eiendommen til klostret. Dette kunne bare skje om de fikk laget en krypt i kjelleren til klosterkirken. Fader Sofrony som da var syk, sa at han ikke ville død før krypten sto ferdig. De som arbeidet med den sa at krypten ville stå ferdig 12. juli, og fader Sofrony sa: Jeg er rede. Så den 11. juli sovnet han inn, og den 14. ble han så begravet i krypten under kirken. Samme år ble fader Kyrill (det store bildet) leder for klosteret.

Jeg håper at jeg i løpet av dette eller neste år skal få anledning til å bo på dette klosteret en periode for å lære mer om bønn og praktiseringen av Jesusbønnen. En god venn av meg reiser dit i august, og det skal bli spennende å høre hvilke erfaringer han gjør seg med dette stedet.

Klosterets dagsrytme ser slik ut:

Saturday: 7:00am - Hours and Divine Liturgy
5:00-9:00pm - Vigil
Sunday: 10:15am - Hours and Divine Liturgy
3:00pm - Vespers and and Paraklesis, followed by talks in Greek, English
Daily: 6.00-8:30am and 5:30-8:00pm - Repetition of the Jesus Prayer
Tuesday: 7:00am - Hours and Divine Liturgy
Feastdays: Vigil on the preceding evening; Hours and Divine Liturgy in the morning.

Hva et skjærepar har lært meg

"Se på fuglene under himmelen," sa Jesus. (Matt 6,26) Nå er det ikke alle som er like begeistret for skjærer. Snatringen i lyse sommernetter, når man ligger med åpne vinduer, kan være irriterende. Jeg derimot synes de både er vakre, kloke og selskapelige. Siden vi flyttet hit til det som har vært vårt hjem siden 1988, har vi hatt et skjærepar boende i våre nærmeste omgivelser. Jeg aner ikke om det er samme paret, for jeg vet ikke mye om skjærer, eller om det er barn eller barnebarn av det paret som bodde her da vi flyttet hit. Men to ting har jeg lært om skjærer: det ene er at de er bofaste, det andre er at et skjærepar holder sammen livet ut. Underlig - men her om dagen brukte Gud dette skjæreparet til å tale til meg!

Og det handlet nettopp om en av disse to tingene jeg har lært om skjærer, nemlig at de er bofaste! De forblir der hvor de ble født og vokste opp.

For kort tid siden møttes jeg sammen med en god venn av meg i bønnekoia Mamre. Vi møtes av og til for å be, og snakke sammen. Jeg delte med ham et bibelvers som i lang tid har betydd mye for meg, og som jeg ved ulike anledninger har tatt frem ved veivalg jeg har måttet ta. Ordene er fra 2.Petersbrev og lyder slik i Bibelselskapets nye reviderte oversettelse: "Derfor, søsken, må dere sette enda mer inn på å holde fast ved deres kall og utvelgelse. Gjør dere dette, skal dere aldri falle." (2.Pet 1,10) Jeg har som regel stanset der, men nå leste jeg også det neste verset: "Da skal inngangen til vår Herre og frelser Jesu Kristi evige rike stå vidåpen for dere." Det er jo det siste jeg virkelig lengter etter: inngang til det evige riket, i den forstand at jeg kan gjøre det Jesus taler om i Joh 10,9: "Jeg er porten. Hvis noen går inn gjennom Meg, skal han bli frelst, OG HAN SKAL GÅ INN OG GÅ UT OG FINNE BEITE." Det er snakk om en relasjon, et fellesskap, en nærhet til Den evige.

For å oppnå dette, må jeg gjøre mitt kall og min utvelgelse fast. Så hva er da mitt kall? Først og fremst å bli der jeg er! For mitt egentlige kall handler om det Paulus skriver om i 1.Kor 1,9: "Gud er trofast, og ved Ham ble dere kalt inn i samfunnet med Hans Sønn, Jesus Kristus, vår Herre." Dette er det viktigste kallet, vårt første, vårt opprinnelige kall, som alle andre kall springer ut fra.

Mitt første kall - samfunnet med Sønnen, betyr at jeg må prioritere tid sammen med Ham. Der kommer bønnekoia inn. Det er her jeg først og fremst skal oppholde meg, så får alt det andre springe ut av det livet som leves her! Gud har kalt meg til å være stedbunden, til å høre hjemme et sted, og være trofast i det kallet. Så får eventuelle reiser, besøk, møtevirksomhet springe ut fra Mamre, bønnekoia på Skumsjøåsen.

I denne sammenhengen vil jeg så gjerne få dele med deg noe Johannes Chrysostomos (ikonet) har skrevet. Det er nemlig slik at den sanne bønnen ikke kommer fra munnen, men hjertet. Den er et rop de profundis - fra dypet. Hjertets dyp og himmelens høyder motsvarer hverandre. La oss lytte til Johannes Chrysostomos (344/354-407):

"Med bønn forstår jeg det som strømmer ut av hjertets djup, ikke hva som er i munnen. Likesom tre med djupe røtter ikke blir knekt eller rykket opp av stormen, slik er det med bønner som har festet sine røtter; de stiger fra hjertet til himmelen i trygghet, de lar seg ikke hindres av tankenes anfall. De er derfor som salmen sier: "Fra dypet roper jeg på Deg, Herre." (Salme 130,1)

Så sant dette er.

Å be Jesusbønnen sammen

Broder Ramon er baptistpastoren som ble anglikansk fransiskanermunk! De siste årene av sitt liv levde han som eneboer i Glasshampton Monastery. Mot slutten av hans liv, døende av kreft, møtte han biskop Simon Barrington-Ward (bildet). I en uke ba de Jesusbønnen sammen. Slikt blir det bok av! Broder Ramon hadde da i 20 år bedt Jesusbønnen, og undervist andre om den. Også biskop Simon hadde lang erfaring fra å bruke denne bønnen i sitt daglige bønneliv. Nå skulle de for første gang be den sammen. Etterpå skrev de en felles bok om sine erfaringer med å møtes på denne måten for å be sammen. Jesusbønnen har fulgt meg i mange år, ja jeg vil ikke nøle med å si at å stifte bekjentskap med den har forandret mitt bønneliv, og min omgang med Gud. Å be Jesusbønnen er å tre inn i Guds nærvær. Den gjør det også mulig for oss å bevege oss inn i en større stillhet. I den ortodokse tradisjonen kalles det hesychia, hvor ens tanker stilles. Det skjer noe med meg når jeg ber disse ordene: Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm deg over meg, en synder. Det går dypere enn med noen annen bønn jeg ber. Derfor vil jeg gjerne anbefale deg å prøve å praktisere denne eldgamle bønneformen. Så kan vi dele på velsignelsene! Nå vil jeg be om at Gud skal gi meg noen å be den sammen med, slik biskop Simon ba den sammen med bror Ramon.

Antikrist, Sarkozy og Middelhavsunionen

Vi lever virkelig i høyprofetiske tider, hvor de profetiske forutsigelsene for både Israel og nasjonene går i sin bokstavelige oppfyllelse rett foran våre øyne. For de som leser sin Bibel, burde det ikke komme som en overraskelse at det nå snakkes om en Middelhavsunion. Men det burde få oss til å våkne! 13. juli i år kom ledere for over 40 nasjoner, som representerer over 750 millioner mennesker, sammen i Paris for å drøfte en union for middelhavslandene og EU. Dette er en fortsettelse av EUs Barcelona-prosess fra 1995.


Bibelen sier at Romerriket en dag skal gjenoppstå og danne en plattform for Antikrist, og en union rundt Middelhavet minner unektelig mye om det gamle Romerriket.


Det siste verdensriket før Jesus kommer igjen, kalles blant annet for Dyret, og bygger på og har tatt opp i seg alle de syv tidligere verdensrikers kulturer og sivilisasjoner. Vi leser om dette i både Daniels bok og i Åpenbaringsboken. I Åp 13,1-4 leser vi:


"Så sto jeg på sanden ved havet. Og jeg så et dyr stige opp fra havet. Det hadde sju hoder og ti horn, og på hornene hadde det et bespottelig navn. Dyret jeg så var som en leopard. Føttene hans var som føttene på en bjørn, og munnen som munnen på en løve. Dragen ga ham sin kraft, sin trone og stor makt. Og jeg så et av hodene hans, som om det var blitt dødelig såret, og hans dødelige sår ble legt. Og hele verden undret seg og fulgte etter dyret. Så tilba de dragen som ga makt til dyret. Og de tilba dyret og sa: Hvem er som dyret? Hvem er i stand til å føre krig mot ham?"


Dyret har munn som en løve, og Løven er i følge Dan 7, Det babylonske verdensriket. Vi leser vider at Dyret har føtter som en Bjørn, og Bjørnen er i følge Dan 7, Det greske verdensriket. I følge Åp 17,11 eksisterte dette Dyret også tidligere som et av de syv historiske verdensrikene, men så forsvant det og opphørte å eksistere. Bibelen sier det slik: "Dyret som var og ikke er mer." Men her - i Åp 13 kommer Dyret på banen igjen, og nå som det siste verdensriket før Jesus kommer igjen, og dette riket kan bare være Romerriket som gjenoppstår som et 10 maktsforbund. "


"Dyret som var og ikke er, det er selv det åttende, og også en av de sju, farer bort til undergang." (Åp 17,11)


Daniels bok sier det samme som Åpenbaringsboken. Begge disse profetiske bøkene sier at Romerriket skal eksistere som det siste verdensriket før Jesus kommer igjen.


Romerriket som en gang eksisterte på jorden i historisk tid, skal gjenoppstå som et handelsmarked rundt Middelhavet, og da eksistere som et 10 statsforbund. Dette ser vi av Åpenbaringsboken som taler om Dyrets 10 horn som har kroner på, noe som viser at disse er i regjeringsposisjon. Vi ser det også av Åp 13,3-4 som viser at Romerriket var, forsvant og gjenoppstår. Dette er symbolisert ved at ett av Dyrets hoder får et banesår, men det dødelige såret blir legt, noe en hel verden forundrer seg over. Legg også merke til at folk begynner å tilbe Draken fordi han hadde gitt Dyret makt. Det nye Romerrike vil være et rike med satandyrkelse og okkultisme, noe vi ser skje gjennom fremveksten av New Age.


Fra 1992 vil EU, som bygger på Romatraktaten av 1957, være å regnes som Europas forente stater. Det har vært min personlige overbevisning at EU er forløperen for at Dyret (Romerriket) skal gjenoppstå. 10 statsforbundet som Frankrikes president, Nicolas Sarkozy nå er drivkraften bak, vil mest sannsynlig ligge innenfor det området som hovedsakelig var dominert av fem stater i Vest-Romerriket og fem stater i Øst-Romerriket. Det ville ikke forundre meg om vi snart hører at hovedsetet for dette veldige handelsmarkedet skal flyttes fra Brussel til Rom, som vil ligge mer i sentrum av Dyrets Rike.

Å bli omfavnet av Gud uten å bli fortært av Hans hellighet og renhet

Jeg håper du bærer over med meg, når jeg igjen blir personlig i mine skriverier. Men jeg lever med noen av troens paradokser for tiden. La meg ta dette først: Jeg fryder meg over dette: Vi er blitt Guds barn, av bare nåde i Jesus Kristus. Det skandaløse er korset, og skandalen er at vi kan kalle Gud for Abba. Samtiden ble sjokkert over at Jesus og de første kristne kunne kalle Gud for Abba, Far. Gud var jo den tre ganger hellige, den opphøyde, den nidkjære. At Jesus kunne kalle ham for Pappa var meget radikalt.

Men slik er det vi har lært å kjenne Gud - slik ble Han åpenbart for oss i Kristus. Jesus har vist at det er mulig å bli omfavnet av Gud uten å bli fortært av Hans hellighet og renhet.

Men korset har en annen side: Korset forteller meg også at det ikke finnes noen snarveier. Jeg har tenkt på dette: Den veden som ble brukt til å sette sammen det grovt tilhugne korset som Jesus døde på, ble tatt fra et levende tre. Treet ble felt, saget til, omdannet. Så står det der: den loddrette delen boret kraftig ned i marken og med armene strukket utover. Dette blir en ballanse mellom to motsatte krefter: vertikalt og horisontalt holdt sammen i dynamisk spenning.

Slik er livet i Gud, i Kristi etterfølgelse. I omdannelsen til å bli lik bildet som er Kristus, må vi regne med å bli struket, formet, dannet. Spenningen ligger i å være i sentrum av dette, det er jo det som holder korset sammen, den vertikale og den horisontale delen. Sentrum er Kristus. Og her opplever jeg også Guds omfavnelse, den skjer i Kristus, for i Ham er jeg elsket, sett, bekreftet og holdt inntil Hans bryst. Jeg kjenner Hans hjerteslag slå for meg.

Livets paradokser - det å leve med kronisk sykdom, samtidig som man ber for andre syke og ser dem helbredet, åpner for livets ytterligheter, for forskjellige sider av sannheten - selv når de spriker en smule. Resultatet av dette kan bli ny livskraft. En slik polaritet - å holde motsatte ting sammen, det å leve med motsigelser - presenterer oss ikke for et lukket system, mne for en serie med åpne dører.

Men å leve med et pardoks, behøver ikke å være bekvemt. Livet er ikke bekvemt for tiden. En dag slik, en annen slik. Tirsdagen var full av opplevelsene rundt fjellet og naturen, gårsdagen ble dagen for svært høye blodsukkerverdier, hjerteproblemer og oppkast. Og frykten som tar tak, sammen med slitenheten.

En har sagt: "Sinnet vil aldri forstå sannheten i et paradoks. Bare hjertet kan gjøre det." Jeg holder på å lære noe om hva det betyr, og jeg erfarer begge sidene av korset: Den omfavnende Far, og livet som strekkes ut for å dø. Jeg snakker om selvlivets død.

Hva var det nye Luther kom med? Del 3

Det er et utbredt misforståelse at reformasjonen kom bare ved at folk fikk adgang til å lese Bibelen. Det var ikke slik at Reformasjonen bestod i at visse misbruk ble avskaffet og nye skikker ble innført i stedet, for eksempel at bibellesning ble innført i stedet for de tidligere, ubibelske fromhetsøvelsene. I den forrige artikkelen har jeg allerede påvist at det fantes flere bibeloversettelser på tysk, før Luther kom med sin, faktisk hele 18 stykker.
La oss derfor lytte til hva Luther selv mente var forskjellen mellom ham og foreksempel Wyclif og Huss. Mens de to siste stort sett angrep det ytre misbruket Romerkirken sto for, kom Luther med den rette forståelsen av evangeliet!


Og her har Luther alldeles rett! Det er ingen tvil om at reformasjonen kom da Luther under sitt arbeid med Bibelen fant fram til dens budskap om frelse ved tro alene og for Jesu skyld alene.
Reformasjonen handler først og fremst om dette: Budskapet om at Jesus er død for våre synder og oppreist til vår rettferdiggjørelse, og at dette må bli tatt imot ved tro alene, uten noen form for gjerninger eller av fortjeneste av noe slag.


Dette var jo ikke noe nytt i seg selv, men det var likevel revolusjonerende - og er det fremdeles! Det som skjedde med Luther var at Bibelens eget budskap, Det nye testamentes hovedtema, ble gravd frem igjen. Luthers tolkning av Skriften var å skjelne rett mellom loven og evangeliet. Vi skal se nærmere på dette i en egen artikkel. En rett forståelse av lov og evangelium er blitt hyperaktuelt i vår tid.


For noen år siden arbeidet jeg i Norsk Misjon i Øst, som redaktør for deres magasin, Ropet fra Øst. Da hadde jeg gleden av å arbeide under en fantastisk sjef, som i dag er sogneprest i Den Norske Kirke, nemlig John Victor Selle. Jeg lærte mye av ham på mange livsområder, men det viktigste jeg tok med meg da jeg sluttet, var dette: En dag vi snakket sammen på hans kontor henvendte Selle seg til meg og sa: Det viktigste du kan formidle i din forkynnelse, Bjørn Olav, er evangeliet. Du må forkynne lov og evangelium, og vite å skjelne mellom disse. Da vil Gud stadfeste sitt ord. Jeg kommer aldri til å glemme det rådet. Jeg har i praksis sett at min "gamle" sjef hadde helt rett. Mennesker blir frelst når evangeliet om synd og nåde forkynnes rett.

15 års fengsel for å lese Bibelen og kristen litteratur?

Når du fant fram Bibelen din idag for å lese i den, husket du å takke Gud for at du har en Bibel, og at du kan lese i den uten at noen hindrer deg, eller arresterer deg for å gjøre det?

De færreste av oss gjorde vel det, for det er liksom så selvfølgelig. Noen leser ikke daglig i Bibelen en gang.

Lørdag 12. juli skrev jeg om Aimurat Khayburahmanov. Han ble arrestert i et hjem i Usbekistan, hvor en menighet holder hus. Nå foreligger det opplysninger om at Aimurat kan få 15 års fengsel for "å lese forbudt religiøs litteratur"! Rettsaken mot ham er berammet iløpet av 10 til 20 dager. I tillegg til å ha en Bibel er Aimurat anklaget for å ha kristne bøker i sitt eie. Hvilke bøker dette er snakk om vil ikke myndighetene opplyse noe om.

Tenk på Aimurat neste gang du tar fram Bibelen din, og husk på ham i dine bønner!

Langs et fjellvatn

Et besøk av en venn av familien fra Frekhaug, solskinn og et hjerte som ikke kranglet for mye gjorde at vi satte oss i bilen og kjørte til Gausdal Vestfjell i går. Med på ferden var både min kone, vår datter Benedicte, hunden vår Poirot og Liv Høivik - vennen fra Frekhaug. Gausdal Vestfjell som også huser Norges minste nasjonalpark, hører med blant mine absolutte favorittsteder. Hit dro May Sissel og jeg to uker etter bryllupet vårt for å tilbringe vår andre helg som nygifte i telt langs min favorittelv. Hit har vi også gjennom årenes løp tatt med gode venner, for at de skulle oppleve den vakre naturen. Og hit har jeg reist alene, blant annet for å oppleve et Storlom par som hekket på et av vannene her. Denne fuglen er så spesiell. Når den har funnet sin make, så holder de sammen for resten av livet, og kommer tilbake til samme sted hvert eneste år for å hekke. Å høre Storlom-skriket får meg til å kjenne dragningen til villmarka. Jeg trives i skog og fjell, bedre enn jeg gjør i storbyer. Stillheten, suset fra elvene, raslingen i bladkronene på fjellbjørka, fiskevàket - når alt dette veves sammen så er det meg. Men så er jeg født og oppvokst med skog rundt meg, så det har nok satt sitt preg. Jeg elsker å plukke bær, det er min store hobby, men ennå er det for tidlig med blåbæra.


Hans Børli hører med til de lyrikerne jeg stadig vender tilbake til. Et av hans dikt passet så godt på det vi så i går, nemlig myrulla. Det heter Myrulla på Lomtjennsmyrene:


Skulle jeg, mot formodning,
bli salig
og komme i de saliges boliger,
da skal jeg si til erkeengelen:
Jeg har sett noe
som var hvitere enn vingene dine, Gabriel!


Jeg har sett myrulla blømme
på Lomtjennmyrene
heime på jorda.


Det er min kjære som har tatt bildet av meg og Poirot nede ved favorittelva mi. Å kjenne vinden leke med graset, og se de ville blomma på skrinn jord, og lute ryggen mot en vridd furulegg, og kjenne den mjuke pelsen til Wheaton terrieren, og samtidig være omgitt av sine kjære - hva mer kan du ønske deg en midtsommarsdag? Det gav inspirasjon og hvile og ro innfor operasjonen som venter. Livet kjennes skjørt og sårbart når sykdommen trer seg så nært.

Hva var det nye Luther kom med? Del 2

Enkelte vil hevde at det nye Luther kom med var hans tyske Bibeloversettelse. Det er vel ingen tvil om at den oversettelsen var banebrytende. Ikke bare for det tyske språk, selv om ingen tidligere hadde kunnet skrive tysk som ham. Mange av de oversettelser som kom etterpå, har vært påvirket av Luthers bibelspråk. Oversettelsen av Det nye testamente ble gjort mens Luther oppholdt seg på Wartburg våren 1522. Melanchton som var den gresk-kyndige hjalp ham med å bearbeide det første utkastet, men oversettelsen er Luthers egen. På to og en halv måned klarte han å gjengi det greske nytestamentet i et tysk som ennå overvelder forskerne, og som i tillegg var forståelig for den vanlige tysker dengang. Det gamle testamente tok noe lengere tid. Det forelå ferdig trykket i 1534. Nå var ikke Luther den første til å oversette Bibelen til tysk. Men de oversettelsene som fantes var språklig sett ikke særlig vellykkede. Luthers Bibel derimot ble trykket i stadig flere og i stadig større opplag.


Luther oppfattet seg selv først og fremst som Guds ords tjener. Når han ble spurt om hvorfor han angrep paven og ikke kunne bevare freden, svarte han på sin karakteristiske måte:


"Som doktor i teologien har jeg lovet å tolke Skriften og forkynne sannheten for alle."


For Luther var det bare èn bok som gjaldt: Bibelen. Han var i sterk tvil om han skulle gå med på å trykke en samlet utgave av hans skrifter.


"For Guds skyld", sier han, "la ikke mine bøker hindre noen fra å studere Skriften selv."


Luther veileder den som vil studere Bibelen slik:


1. For det første skal du vite at Den Hellige Skrift er en bok som gjør alle andre bøkers visdom til dårskap. Derfor skal du tvile på dine følelser og din fornuft, for med dem når du ikke langt. Be om Den Hellige Ånds lys over Skriften.


2. For det andre skal du meditere. Du skal ikke bare i hjertet, men også utvortes gjenta og vende og dreie den muntlige tale og det skrevne ord i boken, lese det om og om igjen, idet du flittig retter din oppmerksomhet mot den og tenker over hva Den Hellige Ånd mener med dette. Å meditere vil si å studere Bibelen!


3. For det tredje er bibelstudiet tentatio, anfektelse. Den er prøvesteinen, som ikke bare lærer deg å vite og forstå, men også å erfare hvor rett, hvor sant, hvor søtt, hvor kjært, hvor mektig, hvor trøsterikt Guds ord er, visdom over visdom.


(fortsettes)

Nåden alene - ikke lovgjerninger

Nåden er alltid nåden alene! Mens Luther oppholdt seg i augustinereremittenes kloster, slet han med et stort og for ham nærmest uoverkommelig problem: Han kunne ikke se at Gud virkelig var en nådig Gud. Det eneste han kunne se var at han var under Guds vrede, og at Guds dom rammet hans liv og gjerning. Hans opplevelse var å være en synder, som i møte med Den Hellige Gud var fortapt.


Merkelig nok er det disse opplevelsene kimen til det som senere skulle komme: reformasjonen.
Opplevelsene i Augustinerklostret overbeviste Luther om følgende: mennesket er i den grad behersket av syndens makt at vi verken kan gjøre opp i forholdet til Gud eller gå inn på det oppgjør som Gud selv har foretatt ved forsoningen i Kristus. Med andre ord: i oss selv kan vi ikke bidra med noe for å kunne bli frelst. Ikke bare forsoningen, men også dette at forsoningen blir til syndsforlatelse for oss, beror ene og alene på Guds barmhjertighet.


Til sommerens lektyre hører "Konkordieboken", de lutherske bekjennelsesskriftene. Oversatt og systematisk ordnet av Olav Valen-Sendstad. I "Konkordieboken" finner vi de tre oldkirkelige bekjennelser, samt de syv bekjennelsesskriftene fra den lutherske reformasjosntiden i perioden 1530-1580. Å lese dogmatikken med Valen-Sendstads kommentarer er rent oppbyggelig, og er vel verd et seriøst studium for en hver som vil trenge litt dypere inn i den kristne tros grunnsannheter. Ser vi nærmere på Den Augsburgske bekjennelsens andre artikkel, heter det der at alle mennesker blir født med synd "det vil uten frykt for Gud, uten tillit til Gud og med ond lyst." Denne opprinnelige synd som alle mennesker har med seg fra begynnelsen av, er "virkelig synd", for å sitere fra den andre artikkelen.


Hvordan stemmer en slik erkjennelse med Guds ord?


Det stemmer godt! "Vi har jo allerede anklaget både jøder og grekere for at de ALLE ER UNDER SYND, somd et står skrevet: Det er ikke èn rettferdig, ikke en eneste. Det er ikke èn som er forstandig, det er ikke èn som søker Gud. ALLE er veket av, alle sammen er blitt udugelige. Det er ikke noen som gjør det gode, ikke en eneste. Deres strupe er en åpnet grav, de bruker sin tunge til svik, ormegift er under deres lepper. Deres munn er full av forbannelse og bitterhet. Raske er deres føtter til å utøse blod. Ødeleggelse og elendighet er det på deres veier. Freds vei kjenner de ikke. Gudsfrykt er det ikke for deres øyne. Men vi vet at alt det loven sier, det taler den til dem som er under loven, for at hver munn skal lukkes og HELE verden bli skyldig for Gud .... ALLE HAR SYNDET OG MANGLER GUDS HERLIGHET." (Rom 3,9-19 samt vers 23)


Til den kristne forsamlingen i Filippi understreker apostelen Paulus sin avhengighet av Kristi frelsesverk: " ... og bli funnet i ham, IKKE MED MIN EGEN RETTFERDIGHET, den som er av loven, men med den jeg får ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen." (Fil 3,9)


Legg merke til hva egen rettferdighet ikke kan utføre, og hva vi får på grunn av troen!
Evangeliet gir oss syndernes forlatelse. Hva betyr så det? Det betyr at syndens skyld fjernes! Dette er hva rettferdiggjørelsen handler om, som har sin bakgrunn i Jesu soningsdød. Men det er også en annen side ved dette, som har sin bakgrunn i Jesu liv! "For ble vi forlikt med Gud ved hans Sønns død, da vi var fiender, skal vi så mye mer bli frelst ved hans liv, etter at vi ble forlikt." (Rom 5,10)


Jesus levde i ett og alt etter Guds vilje, og oppfylte alle lovens krav. Frelst blir vi - ikke ved loven, men ved nåden og ved nåden alene.

Hva var det nye Luther kom med? Del 1

Det kan se ut som om det fortsatt er et stort behov for salige Luther! Med den forvirring som preger del av norsk kirkelig virkelighet, og med det forfallet og frafallet som vi nå erfarer, trengs det tydelige røster. Jeg tenker både på den forvirringen som hersker rundt grepene lov og evangelium, som er kommet med Åge Åleskjærs undervisning, og jeg tenker på den motsatte ytterligheten som er representert i den nye messianske eller hebraiske bevegelsen. Den er altså ikke messiansk i den forstand at det er snakk om jøder som kommer til tro på Messias, men det er snakk om hedningekristne som mener vi skal følge Loven eller Torahen. En svensk utgave av denne påstår nå at de hedningekristne må følge 290 av 613 bud. Se egen artikkel om dette på bloggen. Jeg tenker også på den forvirringen som har oppstått rundt de som gjør krav på Sola Scriptura, men som ikke vil høre tale om kirkelige ordninger, eller som snakker om en konfesjonsløs kristendom.


Reformasjonen var skjellsettende, og er en av de hendelser som setter grense mellom ulike epoker i menneskehetens historie. Men det vil kanskje overraske deg at Martin Luther slett ikke ønsket å komme med noe nytt. Luther reagerte heftig hver gang noen påsto at han kom med en ny lære, og minst av alt ønsket han å grunnlegge en ny kirke.


Professor Carl Fr. Wisløff skriver at "i troens saker er det 'nye' alltid mistenkelig. En 'innovatio', et nytt påfunn, vil jo si en forandring - men troen kan ikke forandre seg. Troen er gitt en gang for alle i Den Hellige Skrift." (1)
Noen ny trossannhet ville ikke Martin Luther komme med. Selv sa han:


"De påstår at vi er falt fra den hellige kirke og har opprettet en annen, ny kirke. Hvis de kan bevise dette med en eneste grunn (jeg ber ikke om mange grunner) så skal vi erklære oss for overvunnet, og så skal vi komme og si: peccavimus, miserere nostri! - Vi har syndet, tilgi oss." (2)


Men hva med kirkens moralske svakheter og hennes økonomiske misligheter. På dette området kom vel Luther med noe nytt? Neppe. Innen Romerkirken fantes det mange munkeordener som vitnet mot Romerkirkens synder. En av de skarpeste var vel Frans av Assisi.


Vi skal heller ikke glemme den såkalte bibelhumanismen, representert blant annet ved Erasmsu fra Rotterdam. Blant de såkalte bibelhumanistene fantes det de som ville fornye kirken ved å vende tilbake til Bibelen og de eldste kirkefedrene.


Så kritikk av Romerkirkens forfall og frafall var det ingen manko på før Luther kom. Men disse bibelhumanistene sluttet ikke opp om Luther. Deres utgangspunkt og deres agenda var en annen. Luthers budskap handlet om menneskets fortapthet, om synden og nåden, om lov og evangelium. Det var de såkalte bibelhumanistene ikke så interessert i.


Kilder:
1) Carl Fredrik Wisløff: Martin Luthers teologi. Lunde forlag 1984
2) Luthers Werke in Auswahl, bind 4, side 329.

(fortsettes)

Reidar Paulsen, Lakeland og troens bevis

Pastor emeritus Reidar Paulsen i Kristkirken i Bergen er en mann jeg setter høyt. Han har en visdom og en tyngde som få andre norske kristenledere. Selv har jeg hatt gleden av å ha ham på besøk her hjemme hos oss, en samtale jeg satte stor pris på og som har fått stor betydning for eget liv.


I dagens utgave av Dagen/Magazinet skriver Paulsen en kronikk med tittelen: "Disse tegn skal følge dem som tror." Det er intet forsvar av Lakeland møtene, men Paulsen reiser et betimelig spørsmål:


På den ene siden har vi alle advarslene mot falske profeter og vranglære i Det nye testamente, men NT er jo også full av skriftsteder som omhandler helbredelse, tegn og undergjerninger. Paulsen understreker sterkt behovet for å bedømme åndene, og ta ordene om falske lærdomsvær på ramme alvor, men han løfter også frem Det nye testamentes undervisning om "at disse tegn skal følge dem som tror." Det er nødvendig. Vi trenger mer enn noensinne å forkynne frimodig Golgataverket, som også innebærer at "det var våre sykdommer Han tok på seg, det var våre smerter Han bar," og "ved Hans sår har vi fått legedom", for å sitere den store Messiasprofetien hos Jesaja. Og den første menighet var frimodig og ba djervt om at Gud skulle stadfeste deres forkynnelse:
"Nå Herre, se til truslene deres og gi Dine tjenere å tale Ditt ord med all frimodighet, idet Du rekker ut Din hånd til å helbrede, og tegn og under skje ved Din Hellige tjener Jesu navn." (Apgj 4,29-30)


Jeg holder på å lese Vineyard pastor Gary Best sin bok "Naturlig overnaturlig" for tiden. Årsaken er at jeg så gjerne vil lære hvordan vi kan se mer av Guds overnaturlige kraft på en naturlig måte i blant oss. Jeg lengter etter å "lese ordene og gjøre gjerningene", og jeg synes det er befriende å lese Best når han skriver med tydelig henvisning til John Wimbers undervisning: "Selve nøkkelen i Johns undervisning er at alle og enhver potensielt er i stand til å gjøre alt hva hva Jesus gjorde, ganske enkelt fordi Guds rikes kraft dreier seg om å handle i lydighet, og ikke så mye om å være spesielt 'salvet'. John trodde fullt og helt at når Jesus befalte disiplene å proklamere de gode nyhetene, ville han også sørge for at de fikk kraft til å utføre befalingen." (1)


Men du har sikkert forstått at det er et lite "men" i det jeg skriver. Dette lite "men" går ut på at jeg synes norske kristenledere skal ta mer på alvor de alvorlige utslagene av det vi ser skje i Lakeland: syke som slås og sparkes i Jesu navn, Bentleys lefling med death metal, og den sterke fokuseringen på engler. Det er en sorg hos meg å se at det ikke skjer. Vi trenger nemlig også tydelighet på dette området - fra de som skal være hyrder for flokken.

Kilde:
1) Gary Best: Naturlig overnaturlig. Om å spille på lag med Gud. Luther 2006, side 12

Kirken den er et gammelt hus

De første kristne møttes i hjemmene. Det er sant, men det er bare en delvis sannhet. De første kristne møttes også i Salomos bueganger i Templet, i synagoger, i katakomber under gatene i Rom og sikkert også under åpen himmel. Det vi vet er at en del av de hjemmene hvor de møttes, må ha vært ganske store, slik at de kunne huse de mange frammøtte. Vi vet også at de første kristnes gudstjenester hadde hentet mye fra synagogegudstjenesten. Vi finner en del av gudstjenesteliturgien som ble brukt både i Det nye testamentes skrifter, og hos de såkalte apostoliske fedre. Det spennende arkeologiske funnet som ble gjort for kort tid siden i Rihab i Jordan, hvor man kan ha funnet ruinene etter verdens eldste kirke. Kirken kan nemlig skrive seg fra år 30-70 e.Kr og sammen med ruinene er det funnet gjenstander som tydelig er brukt i forbindelse med en kirkelig liturgi.



I vår iver etter å vende tilbake til urkirkens mønster, må vi ikke hoppe bukk over historien. Når enkelte idylliserer dette å møtes i hjemmene, hvorfor da ikke også lage oss katakomber vi kan møtes i, om poenget er å være tro mot originalen? Det har jeg ennå til gode å se noen foreslå!


Nylig leste jeg på bloggen til pastor Ulf Ekman at han og hans kone har samme hobby som meg. De bruker nemlig å besøke gamle kirkebygg da de er ute og reiser. Det samme har jeg stor glede av. Jeg liker også å besøke de gamle kirkebyggene vi har i vårt nærområde, enten det er de berømte søsterkirkene på Gran (bildet) hvor jeg hvert år deltar på det årlige stevnet til Kirkelig Fornyelse, eller det er Hoff kirke på Østre Toten, en gammel steinkirke bygget ca 1150-1200. Når jeg rusler rundt i disse gamle kirkene er det som man trer inn i historien og kan "høre" de gamle salmene som synges til Guds lov og pris, og man føler man er del av et hele helt tilbake til Øvresalen i Jerusalem.


Her er utdrag av hva Ulf Ekman skriver:
"När vi har semester brukar vi ibland stanna utmed vägen och gå in i gamla kyrkor. Sverige är fullt av dem och många är otroligt vackra. Mina favoriter är nog Upplands medeltidskyrkor där de gamla väggmålningrna bevarats eller plockats fram igen. Reformationens bildstormningar som innebar att man vitkalkade väggarna på kyrkorna gjorde att en stor mängd genuint kristen kultur gick förlorad. Där man lyckats restaurera igen ser man hur evangeliet och hela den bibliska uppenbarelsen åskådliggjordes för sockenborna, som inte kunde läsa, och blev levande för dem genom dessa bilder. De hade ju inte Jesusfilmer, DVD:s eller Youtube klipp att titta på." Kilde:

http://ulfekman.nu/2008/07/08/sveriges-gamla-kyrkor/


Denne sommeren, hvor jeg på grunn av en operasjon som venter, ikke kan reise så mye vil jeg benytte anledningen til å besøke Nikolai- og Mariakirken på Gran (søsterkirkene), Hoff kirke på Lena og når sjansen byr seg senere vil jeg skride inn over terskelen til gamle katedraler og klosterkirker i Europas byer eller i Jerusalems gater, ja kanskje også de som finnes langs skogskledde åser i Russland. Jeg vil bøye mine knær og takke Gud for at Ordet er forkynt og Gud har gjestet sitt folk gjennom tidene. Kirken står, selv om tårnene faller!

Vennlighetens konspirasjon

I går kveld så min kone og jeg et program på NRK1 om en engelsk millionær som sammen med sin sønn dro til beryktet del av Middlesbrough, for å finne noen de kunne hjelpe økonomisk til en ny start i livet. Et av stedene som de ble kjent med, de drøye 14 dagene de var der, og som gjorde så sterkt inntrykk på faren at han skrev ut en sjekk på 10.000 pund, var en frimenighet. Menigheten drev en form for vennlighetens konspirasjon, for å låne Steve Sjogrens uttrykk, ved at de serverte byens fattige et varmt måltid mat en gang i uken. Mangemillionæren fikk et møte med praktisk kristen omsorg, noe som berørte ham sterkt.

Og det var gripende å se den omsorgen menighetens medlemmer viste overfor de mest trengende i denne hardt belastede bydelen i Middlesbrough. En narkoman de fant på gata, sørget de for å bringe til sykehuset. Han hadde brysthinnebetennelse og lungebetennelse samtidig, og ville ikke ha overlevd hadde det ikke vært for den forsamlingens iherdige innsats med å få ham innlagt på sykehuset. 14 dager til på gata hadde han vært død. Noen middelaldrende og eldre medlemmer av menigheten holdt det hele i gang, takket være så pengegaver.

Jeg kjente tårene kom når jeg så dette. Slik skal Kristi forsamling være! Et barmhjertighetens hus. Gjennom denne menigheten fikk innbyggerne i Middlesbrough se Guds kjærlighet, ikke bare høre om den. Jeg drømmer om en slik menighet, som følger ordene fra Jes 58:

"Er ikke dette den fasten Jeg har innsatt: Å løse ugudelighetens bånd, å sette fri fra åkets tvang, å la den undertrykte slippe fri, så dere bryter hvert et åk? er det ikke dette å dele ditt brød med den som sulter, så du leder de omflakkende fattige til ditt hus. Når du ser den nakne, så lar du ham få klær. Du trekker deg ikke unna dem som er av ditt eget kjøtt og blod." (v.6-7)

Den forsamlingen jeg drømmer om driver et slikt barnhjertighetsarbeid, samtidig som det overnaturlige er det mest naturlige av alt. Jeg drømmer om en menighet som ber for syke, drar omsorg for de som ikke blir helbredet, forkynner frihetens evangelium, er et bønnens hus for alle folk. Hadde våre forsamlinger fungert slik, hadde ikke folk reist til Lakeland eller hvor det nå måtte være. Hvorfor overlater vi det beste vi har, til andre?

Mitt bønneemne for tiden er at Guds rike - alt hva himmelen representerer, må bryte inn i vår nåværende tidsalder, og vi får se Guds herlighet. Blir du med meg å ber den bønnen?

Gjelder virkelig 290 bud for ikke-jøder?

Skal vi tro nettsiden til Messianska föreningen i Sverige, så skal ikke-jøder holde 290 av Torahens 613 bud. En liste med de 290 budene er nå offentliggjort. Foreningens målsetning er "att fullfölja det uppdrag som Israels Messias givit sina efterföljare och som nedtecknats i Bibelns bok Matteus kap. 28 versarna 18-20." Dette virker underlig, all den stund foreningen nylig offentliggjorde en uttalelse, hvor de understreker at de ikke lenger kaller seg kristne. I vårt naboland er det mange som har forlatt sine forsamlinger for å bli en del av denne foreningen. Listen med lovene som altså ikke-jøder er pålagt å holde, finner jeg vanskelig forenelig med apostelen Paulus skriver i Gal 3,10-13: "For alle de som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse, for det er skrevet: Forbannet er hver den som ikke holder fast ved ALT det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det. Og at ingen blir rettferdiggjort for Gud ved loven, det er klart, for: Den rettferdige ved tro skal leve. Og loven har ikke noe med troen å gjøre, men der heter det: Den som gjør det, skal leve ved det. Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre." Hos Jakob leser vi: "For den som holder hele loven, men snubler i ett bud, han er blitt skyldig i dem alle." (Jak 2,10)

Her finnes oversikten over de 290 budene: http://www.messianskaforeningen.se/se/se.htm

Nærmest kilden er vannet renest, del 1

Jeg tror Den Hellige Ånd skaper den påtagelige lengselen hos mange kristne, etter å vende tilbake til troens og den kristne forsamlingens røtter. Skal vi finne røttene må vi grave dypt, og vi må lenger tilbake enn til reformasjonstiden. Vi må tilbake til Sion! I Jes 28,16 kan vi lese disse ordene som Herren selv uttaler: "Se, jeg har lagt i Sion en hjørnestein, en prøvet stein, en kostbar, fast hjørnestein." Hvor sentralt dette ordet er viser det faktum at Jesus henviser til dette profetiske ordet, da Han forteller lignelsen om de onde vingårdsarbeiderne, slik det er gjengitt i Matt 21,42. Det samme gjør apostelen Paulus i Rom 9,33 og apostelen Peter i 1.Pet 2,6. Det er vel ingen tvil om hvem denne hjørnesteinen er? Det er Jesus. Men hvor er den lagt? I Sion. Utgangspunktet er ikke Rom, men Jerusalem. Her på Øvresalen (det lille bildet) kom Ånden over 120 mennesker som ventet på at Gud skulle oppfylle sitt løfte. Det løftet som Jesus kalte Faderens løfte i Luk 24,49: "Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovt. Men dere skal bli i byen til dere blir ikledd kraft fra det høye." På denne dagen, på Sions høyder, ble den kristne forsamlingen grunnlagt. Gud har utvalgt Sion - her la Han den kostbare, faste hjørnesteinen, den som ikke kan rokkes. Om Sion heter det i Den Hellige Skrift: "Mange folkeslag skal gå av sted og si: Kom, la oss gå opp til Herrens berg, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi kan vandre på hans stier! For fra Sion skal lov utgå, og Herrens ord fra Jerusalem." (Jes 2,3)

Det eldste er det nyeste, for det er begynnelsen

Den svenske sjelesørgeren og forfatteren, Magnus Malm har hjulpet meg til å se med nye øyne. Hans bok om kristent lederskap, "Veivisere" var skjellsettende. Ikke minst hans sterke understrekning av at vårt egentlige kall er at vi er "kalt inn i samfunnet med Hans Sønn, Jesus Kristus, vår Herre." (1.Kor 1,9) Jeg skal komme tilbake til innholdet av denne boken senere. I går startet jeg på Malms nyeste bok: "Hviskninger fra katakombene".


Magnus Malm er en sjelden blomst i Vårherres hage. Han er barnedøpt i Den svenske kirke. Han vokste opp i Frelsesarmeen, arbeidet et par somre i en anglikansk kirke, giftet seg med en prestedatter fra Misjonsforbundet, og sammen var de medlem av en menighet innen Örebromissionen. Sammen med sin kone levde han i en kristen storfamilie i åtte år, arbeidet som redaktør i det økumeniske tidsskriftet Nytt Liv i 15 år, har lest katolsk og ortodoks litteratur i 25, flyttet ut på landet en periode hvor han var med i en misjonsforening og har siden 1992 arbeidet med retreater og åndelig veiledning for menighetsarbeidere, ansatt av Skara og Göteborg stift, i samarbeide med en gruppe katolske ordensøstre!


Men tilbake til Malms siste bok, en bok som begynner med å sitere The Toyota Way! Joda, ganske riktig, det handler om bilfabrikanten Toyota og deres filosofi. I korte trekk går den ut på følgende: "Hos Toyota bygger all læring på det som har vært, og beveger seg framover med små skritt, man finner ikke opp hjulet på nytt. Med andre ord: Vi vil heller være langsomme og stødige som skilpadden enn raske og vinglete som haren."
Med dette som utgangspunkt, skriver Malm om å leve radikalt! Hør bare:


"Et kristent kloster har gjerne vokst fram i en flere hundre år gammel sammenheng. De eldste i vestkirken, benediktinerne, har røtter tilbake til 500-tallet. Klosterordenens historie går stadig i bølger mellom fornyelse og forfall. Forfallsperiodene faller uten unntak sammen med sekularisering, i den forstand at munkene og nonnene har latt omgivelsenes ideer, penger og andre krefter sette dagsorden. Man har søkt støtte, bekreftelse, inspirasjon, nye metoder i samfunnet omkring seg. Resultatet har alltid før eller senere blitt det samme: trøtthet, forflatning, stagnasjon. Fornyelsen kommer når man har vendt tilbake til sine røtter. Hvordan begynte det hele? Hva var grunnleggerens karisma? Hva ville Benedikt egentlig? Hva var det unike med Frans?"


Magnus Malm sammenligner kirken med et tre. Treet får liv fra røttene. Det er bare ved å vende tilbake til vårt utgangspunkt at vi kan forstå hvor vi er på vei.


Det er godt å lese dette. De siste dagene har jeg kjent på en usigelig tretthet, en tretthet som ikke skyldes verken hjertesykdommen eller diabetes. Kanskje er ordet oppgitthet like godt. Jeg er trett og lei av Lakeland hysteriet, alle disse selvbestaltede profetene, noen av dem kommer hele veien fra USA til Norge for å profetere, jeg er trett av alt dette oppjagede, all leflingen med det moderne, trendy og politisk korrekte. Alle som dyrker individualismen og det som er løsrevet fra historien.


Samtidig forsterkes lengselen etter røttene, de dype røttene.