Behovet for Guds hellige ild

Jeg er veldig glad for at jeg hadde anledning til å være med på konferansen "Hellighet og kraft", som ble arrangert av Ungdom i Oppdrag i juni 2001. Aldri før har jeg blitt så sterkt berørt av Guds nærvær som da. På vei hjem måtte jeg stanse bilen i en busslomme, fordi Guds nærvær overveldet meg på en slik måte at jeg ristet og gråt innfor Herren så mye at det var uforsvarlig å kjøre videre. I forbindelse med det jeg har skrevet tidligere i dag på denne siden, om dette nye lærdomsværet som nå siger inn over flere av menighetene i Norge, og møter liten motstand, vil jeg sitere litt fra Sergio Scataglini's bok "Guds hellige ild". Sergio Scataglini (bildet) er hovedpastor i Puerta del Cielo menigheten i La Plata i Argentina, og har selv hatt et møte med Guds hellighet, som totalt har forvandlet hans liv. Hør hva han har å si:

"Hva er Guds ild? Det er den forvandlende berøringen av Gud som får oss til å hate synden med fornyet styrke, og som får oss til å jage etter helliggjørelsen med tro og lidenskap. Resultatet er en fortærende kjærlighet til Gud kombinert med en brennende lengsel etter å se fortapte sjeler komme til Jesus Kristus.... Av og til når vi lever på en viss avstand fra Jesus er vi komfortable med vårt levesett, men når Jesus kommer oss virkelig nær, kan det oppleves ubehagelig... Når Han kommer nær til sitt folk, skjer det dramatiske forandringer, for vi kan ikke komme inn i Guds hellige nærhet uten å bli forvandlet.... Jeg hadde begynt å akseptere en utglidning fra den rene bibelske undervisningen, og aksepterte en liten prosent med synd i mitt liv. Men nå opplevde jeg hvordan Den Hellige Ånd sto meg imot. Han omfavnet meg ikke lenger.... Jeg ble minnet om at en liten synd fortsatt er synd, og at enhver synd er ond og ødeleggende... Hvor stor prosent med ondskap tror du Han vil tillate oss å ha med når Herrens dag kommer? ... Når det finnes synd i våre hjerter, selv om det bare skulle være 1 prosent, så kan det komme til å ødelegge hvert gram av gudsliv som er i våre liv."

Våre synder og vår synd

I en forvirringens tid som vår, trenger vi klare og tydelige svar fra Guds ord. En av de som har hatt stor innsikt i Ordet er Watchman Nee, som satt mer enn 20 år i kinesiske fengsler for sin tro. I boken "Det normale kristenliv", som er en samling av hans prekener over de åtte første kapitlene i Romerbrevet, snakker Nee om vårt dobbelte problem, nemlig våre synder og vår synd.

"De første 8 kapitlene av Romerbrevet danner en sluttet enhet, der den første halvdel er kapitel 1,1-5,11, og andre halvdel kapitlene 5,12-8,39. Leser vi nøye gjennom disse kapitlene, ser vi at de to halvdelene omhandler hvert sitt emne. For eksempel finner vi i den første halvdel at flertallsordet "synder" behandles. I den andre halvdel benyttes knapt begrepet "synder" i det hele tatt. Her er det entallsordet "synd" som drøftes, og det tas opp gang på gang. Hva er så årsaken til dette? I det første avsnittet tales det om de synder jeg har gjort mot Gud. De er mange og kan telles, men i det andre avsnittet er det snakk om synd som et prinsipp som er virksomt i meg. Uansett hvor mange synder jeg gjør, så er det alltid et synde-prinsipp bak det hele. Jeg trenger tilgivelse for mine synder, men jeg trenger frigjørelse fra syndens makt. Det første berører min samvittighet, det siste livet mitt. Jeg kan få tilgivelse for alle mine synder, men på grunn av min synd vil det ikke bli noen varig fred i mitt indre. Når Guds lys skinner inn i hjertet mitt, ønsker jeg bare å rope om tilgivelse. Jeg forstår at jeg har syndet mot Ham. Men når jeg har mottatt syndstilgivelse, oppdager jeg noe annet, nemlig selve synden. Da forstår jeg at jeg ikke bare har gjort syndige handlinger, men at noe er galt i meg. Da går det opp for meg at jeg har en syndens natur. Mitt indre liv har lyst til synd, det er en kraft som er i meg som tiltrekkes av synden. Når denne kraft seirer i meg, begår jeg synd. Slik går livet i en ond sirkel der jeg synder og får tilgivelse og synder igjen. Jeg er takknemlig for den velsignede sannheten at Gud tilgir meg, men jeg lengter etter noe mer enn det - jeg ønsker utfrielse. Jeg trenger tilgivelse for det jeg gjør, men jeg trenger utfrielse fra det jeg er.

I disse 8 første kapitlene i Romerbrevet, møter vi to sider ved frelsen. Først syndenes forlatelse, og for det annet utfrielse fra synd. I den første delen av Romerbrevet, 1-8, henvises det to ganger til vår Herre Jesu blod, nemlig 3,25 og 5,9. I den andre delen møter vi en ny tanke. I kap 6,6 tales det om at vi er korsfestet med Kristus. Bevisføringen vi møter i den første delen, konsentrerer seg om den siden av Jesu verk som har med Hans blod å gjøre - det som ble utgydt til vår forløsning ved syndernes forlatelse. Men denne uttrykksformen møter vi ikke i det andre avsnittet. Her tales det om en annen side ved Hans verk, nemlig korset, det vil si vår forening med Kristus i Hans død, begravelse og oppstandelse. Disse to sidene må vi skille fra hverandre. Da vil vi forstå at blodet har å gjøre med hva vi har gjort, mens korset har å gjøre med hva vi er. Blodet fjerner våre synder, mens korset angriper årsaken til våre syndige tilbøyeligheter." (Det Normale Kristenliv, side 10-11. Logos forlag. 3.opplag 1974.)

Bekjennelse av våre synder

En lære som går ut på at vi ikke lenger skal bekjenne våre synder for Gud, sprer nå om seg i en del menigheter. Jeg hørte senest om dette i går. Fra prekestolen hadde pastoren i en middels stor frimenighet her til lands sagt at man ikke lenger skal bekjenne sine synder for Gud, fordi det ikke lenger er noen synder å bekjenne. Synd bekjennes eventuelt bare for mennesker man har gjort noe i forhold til.

Det er ikke vanskelig å se hvor snedig og farlig denne villedende undervisningen er. Selv om det er sant at vi er rettferdiggjort i Kristus, er de flestes erfaring at jo mer de lærer Den allmektige Gud å kjenne, jo mer de oppholder seg i Guds nærhet, jo mer kjenner man behov for å bekjenne sine synder!Tenk bare på Peters erfaring med Jesus: "Gå fra meg, for jeg er en syndig mann." (Luk 5,8) Og når Johannes får et møte med Den oppstandne og himmelfarne Jesus på klippeøya Patmos, og opplever det rene lyset som følger med denne åpenbaringen, så faller Johannes til jorden i avmakt. "Og hans ansikt var som solen når den skinner i sin kraft. Da jeg fikk se ham, falt jeg ned for hans føtter som en død..." (Åp 1,16-17) Apostelen Johannes er jo veldig klar med hensyn til dette som har med vår synd og våre synder å gjøre. Inspirert av Guds hellige Ånd skriver han: "Dersom vi sier at vi ikke har syndet, så gjør vi ham til en løgner, og hans ord er ikke i oss." (1.Joh 1,10) Så går Johannes videre og skriver: "Mine barn! Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde (altså er det fortsatt en mulighet for det, selv om man er blitt en kristen og blitt rettferdiggjort i Kristus). Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den rettferdige. Og han er en soning for våre synder, og det ikke bare for VÅRE, men også for hele verdens." (1.Joh 2,1-2)

Det er også interessant å se på hva Johannes skriver i kapitel 1. "Og dette er det budskap vi har hørt av ham og forkynner dere: Gud er lys, og det er ikke noe mørke i ham. Dersom vi sier at vi har samfunn med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten. Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd. DERSOM VI SIER AT VI IKKE HAR SYND; DA BEDRAR VI OSS SELV, OG SANNHETEN ER IKKE I OSS. Dersom vi BEKJENNER våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet." Her snakkes det om å vandre i lyset. Hvilket lys? Guds lys. Av avdekkes av dette lyset tror du? Alt som er i mørket i våre liv. Finnes det mørke i våre liv? Prøv deg selv i lyset av Gal 5,16-21: "Jeg sier dere: Lev et liv i Ånden! Da følger dere ikke begjæret i menneskets kjøtt og blod. For det kjøttet vil, står imot Ånden, og det Ånden vil, står imot det kjøttet vil. Disse ligger i strid med hverandre, så dere er ikke i stand til å gjøre det dere vil. Men blir dere drevet av Ånden, er dere ikke under loven. Det er klart hva som kommer fra vårt kjøtt og blod: hor, umoral, utskeielser, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, strid, sjalusi, sinne, selvhevdelse, stridigheter, splittelser, misunnelse, fyll, festing og mer av samme slag. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: De som driver med slikt, skal ikke arve Guds rike." Og la oss ta med Hebr 3,12: "Se til, brødre, at det ikke hos noen av dere er et ondt og vantro hjerte, så han faller fra den levende Gud."

At vi i vårt ytre oppfører oss som en kristen, rettferdiggjør ikke vår indre urenhet. 98 prosent hellighet er ikke nok! Da er det fortsatt to prosent urenhet. Og som skrevet: Jo mer du lever med Gud, jo mer vil Guds hellige Ånd overbevise deg om din synd, og du vil kjenne befrielsen når du bekjenner den og mottar syndernes forlatelse. Når vi sår en tanke, høster vi en handling. Når vi sår en handling, høster vi en vane. Sår vi en vane, høster vi en karakter. Vi må la Guds hellige Ånd forme Kristi bilde i oss. Gjør Han det, vil vi oppdage at det ikke bare er en ting, men mange ting Ånden vil peke på, og som vi må ta et oppgjør med av synd i våre liv. Vi må vokte oss vel at vi ikke blir villedet til å tro at vi ikke lenger har synd i våre liv. Både Bibelen og erfaringene våre sier nemlig noe helt annet.

Se, Guds Lam!

I dag vil jeg bare dele et enkelt bibelsted med mine blogglesere. Men det er til gjengjeld et meget sentralt bibleord, som jeg i disse dager stadig blir påminnet om. Du finner det i Joh 1,29: "Se, Guds Lam, som bærer bort verdens synd." Guds Lam - det er en av disse forunderlige titlene som Jesus har. Og historien om Guds Lam kan vi følge gjennom hele Bibelen som en rød tråd. Vi trenger alle å SE Jesus som Guds Lam. Illustrasjonen til dette verset er logoen til Den moravianske kirke. Jeg kommer til å skrive mer om denne kirken senere på bloggen. Her følger et utdrag av Roy Hessions bok: "Golgata - veien til vekkelse", som utkom på Ansgar i 1977. Den engelske utgaven av denne boken er trykt i 1,5 millioner eksemplarer på over 40 språk:

Et seirende liv og en effektiv sjelevinnergjerning er ikke resultater oppnådd av vårt bedre jeg, eller ved harde anstrengelser, det er ganske enkelt frukt av Den Hellige Ånd. Vi er ikke kalt til selv å frembringe frukten. Vi skal ganske enkelt bære den. Hele tiden må den være Hans frukt. Ingenting kan være mer viktig enn at vi uavbrutt er fylt av Den Hellige Ånd... Hvordan dette kan bli virkelighet, ser i i beretningen i første kapotel av Johannesevangeliet, der det fortelles at Den Hellige Ånd kom over Jesus etter at Han ble døpt. Døperen Johannes så Jesus komme, og sa: "Se, der Guds Lam som bærer verdens synd!" Og, idet han døpte Ham, så han himmelen åpen, og Guds Ånd komme ned over Jesus i en dues skikkelse, og den ble over Ham. Hvilket tankevekkende bilde møter vi ikke her. Duen som kommer ned over Lammet og hviler ovder det! Lammet og Duen må vel sies å være de mest saktmodige av alle Guds skapninger. Lammet står for ydmykhet og underkastelse, og Duen symboliserer fred... Da den evige Gud ønsket å åpenbare seg selv i sin sønn, fikk sønnen navnet Lammet! ... Se på Ham som Lammet. Han var det enkle Lam. Lammet som er kanskje det mest enkle av Guds skapninger. Det er forsvarsløst. Det kjemper ikke. Jesus gjorde seg til ett med lammet..

En dag i Dine forgårder, Herre

"For en dag i Dine forgårder er bedre enn ellers tusen. Jeg vil heller stå ved dørterskelen i min Guds hus enn bo i ugudelighets telt." (Salme 84,11)

"En ting har jeg bedt Herren om, og det lengter jeg etter: At jeg kan få bo i Herrens hus alle mitt livs dager, så jeg kan skue Herrens skjønnhet og grunne i Hans tempel." (Salme 27,4)

"Gå inn gjennom Hans porter med takkesang, inn i Hans forgårder med lovsang. Takk Ham og pris Hans navn. For Herren er god, Hans miskunnhet varer til evig tid, og Hans trofasthet fra slekt til slekt." (Salme 100,4-5)

"Men jeg - ved Din store miskunn går jeg inn i Ditt hus. Foran Ditt hellige tempel kaster jeg meg ned i Din frykt." (Salme 5,8)

Jesu største gjerning

Idag har jeg hentet frem en tekst av karmelittmunken Wilfrid Stinissen som jeg synes er så aktuell at den bør leses av alle som leser bloggen min!

Hvis man ikke har sett Jesus på korset, sett Ham dø og stå opp igjen, så vet man ikke noe vesentlig om Ham. Alle Jesu undere og gjerninger er tvetydige og kan lett misforstås for den som ikke har sett Ham fullføre sin korsvei. Det er på korset Han utfører sin fremste gjerning. Det er ikke nok å beskrive Jesu undergjerninger nøye og historisk korrekt. Alt dette blir ufullstendig og misvisende hvis det ikke får de riktige proporsjonene i lyset fra korset.

Vi skal ikke tro så lett at vi forstår Jesus. Hans hemmelighet kan vi bare lære å kjenne hvis vi følger Ham til korset. I vår tid er det mange som svermer for Jesus. Men de som ikke er villige til å følge Ham på veien til korset , viser med det at de slett ikke vet hvem Han er.

Mange vil gjøre Jesus til en stor befrier, en engasjert opprører eller grunnleggeren av et jordisk paradis. Blant "fromme" kristne finner vi folk som bruker Jesu helbredelser som bevis på at Gud ikke vil sykdom, og at det er nok å be med tro for å bli hjulpet. Eller enda verre: hvis man ikke blir helbredet, er det et tegn på manglende tro.

Evangeliet lærer oss noe annet om Jesus. Han er ikke menneskehetens velgjører først og fremst ved sine under, men ved sin død på korset. Og for disiplene finnes det ingen annen vei enn den Mesteren gikk. (Fra "I Guds Tid", Verbum 1994, side 64)

Iran vil spille en hovedrolle i "Palestina"

"Iran skal spille en hovedrolle i "Palestina", sa Hamas leder Khaled Mashaal da han tidligere i dag møtte Irans utenriksminister Manouchehr Mottaki. "Vi stoler på at Iran vil hjelpe oss med de utfordringene vi står overfor idag," la Mashaal til, ifølge nettutgaven til The Jerusalem Post. Hamas lederen har nå hatt en rundtur til de muslimske landene i den ene hensikt å få økonomisk og politisk støtte. Mandag møtte han Irans president Mahmoud Ahmadinejad (bildet) og Ayatollah Ali Khamenei. I forbindelse med dette møtet sa Hamaslederen at forhandlinger med Israel var bortkastet inntil israelske ledere besluttet å forlate de palestinske områdene. Irans president oppfordret på sin side Hamas til å fortsette deres "jihad" mot den israelske stat. Irans president, Mahmoud Ahmadinejad, sa også under møtet at Israel ble en realitet fordi muslimene sov, men i dag er muslimene mye mer årvåkne. Den iranske presidenten lovte Hamas økonomisk støtte, og oppfordret dem til å fortsette kampen mot Israel på alle områder, slik at palestinske flyktninger kan vende tilbake og Jerusalem kan bli hovedstaden i en ny palestinsk stat. Ahmadinejad mente valgseieren til Hamas skyldes en "guddommelig, søt overraskelse."

Hvem er Gog og Gogs samarbeidspartnere?

Jeg har de siste dagene satt søkelyset på det som skjer med Russland og landets kontakter med Hamas og Iran, og mener vi bør være spesielt på vakt når det gjelder det som skjer i så henseende. Dette har sin bakgrunn i de bibelske profetiene om Gog, som jeg har vært inne på tidligere på bloggen min. Jeg har forsøkt å se litt nærmere på dette, i håp om at det kan være en hjelp til å forstå den tiden vi lever i, hvor Jesu gjenkomst må være veldig nært forestående:

Profeten Esekiel forutsier i kapitel 38 og 39 at Gog i Magogs land skal angripe Israel i den siste tid. Men Herren skal også sende en forferdelig straff over ham og hans tallrike hær. Ser vi nærmere på denne teksten vil vi se at Gog omtales som en fyrste, som en leder og anfører og Magog er hans land. Gog omtales også som en fyrste over Ros, Mesek og Tubal. Skal vi forstå hva som ligger bak disse navnene, må vi gå tilbake til 1.Mos kapitel 10. Mogog var den andre sønnen til Jafet (1.Mos 10,2). Ifølge den jødiske historikeren Josefus, slo Magog seg ned i området nord for Svartehavet. Tubal og Mesek var Jafets femte og sjette sønner, og etterkommerne etter disse slo seg ned sør for Svartehavet. Man antar at etterkommerne etter Jafet blandet seg med hverandre, og giftet seg innbyrdres, og at de ble kjent som Magog, den dominerende stammen. Ordet "Moskva" utgår fra stammenavnet "Mesek". Tobolsk, f.eks kommer fra Tubal. Substantivet "Gog" kommer fra det opprinnelige stammenavnet "MaGOG", som gradvis ble til "Ros", så "Russ", og det som vi kjenner det som idag, Russland. Vi finner støtte for dette i historisk materiale. Den greske filosofen, Herodotus, 5.årh. f.Kr, nevner Mesek og Tubal. Han identifiserer dem som en folkegruppe som kalles "Muschovites", som den gang levde i den gamle provinsen Pontus i det nordlige Lille-Asia. Den jødiske historikeren Josefus sier mennesker som i hans tid var kjent som "Moschevi" og "Thobelites" stammet fra Mesek og Tubal. "Magog ble kalt skytere av grekerne", sier Josefus, og han fortsetter med å si at disse menneskene lever i de nordlige regionene overfor Kaukasus fjellene. Plinius, en kjent romersk forfatter fra tidlig kristen tid, sa: "Hierapolis, som ble tatt av skyterne, ble etterpå kalt Magog." Enhver god historiebok kan fortelle at skyterne er de samme folkene som i dag utgjør de som kalles russere. Wilhehn Gesenius, en anerkjent hebraisk forsker, fra tidlig 1900-tall, tar for seg disse ordene i sitt hebraiske leksikon, og sier der at "Mesek" var stamfar til Moschi, et barbarisk fjellfolk. Han sier videre at Moschi stammet fra det hebraiske Mesek, som igjen er kilden til navnet Moskva.

Ros er Russland og dette kan begrunnes ut fra følgende: Det hebraiske ordet for "ros" betyr "sjef" eller "hode, topp". Bysantinske og arabiske forfattere taler ofte om et folk som kalles "ros" eller "rus", som bor i landskapet Taurus, og er anerkjent blant skyterne. I sitt hebraiske leksikon sier Gesenius at dette var et navn på stammene nord for Taurus-fjellene, de som bodde i områdene rundt Volga. Han konkluderer med at dette navnet er det første historiske sporet til det som er blitt den russiske nasjonen. Tubal, eller Tobal, den femte sønnen til Jafet, vet vi slo seg ned i områdene rundt Det kaspiske hav og Svartehavet, det som er de østlige delene av Russland. Navnet til denne sønnen til Jafet finnes fortsatt igjen i navnet på eleven Tobal som renner i denne delen av det russiske territoriet, og i byen ved navn Tobalski.

Så kan man da spørre seg hvorfor Russland vil angripe Israel? Det er flere faktorer man bør ta med i betraktningen når man skal svare på det spørsmålet. For det første finnes det et latent historisk hat blant russerne når det gjelder jødene. Russland er kjent for sine pogromer, sine organiserte jødedrap. Dessuten er det massevis av antijødisk propaganda i Russland som har overlevd gjennom årenes løp. Jødene gis skylden for det meste som har gått galt i det russiske samfunnet. Det er også interessant å legge merke til hva som står i Esekiel 38,12-13: "for å rane og røve og ta hærfang, for å vende din hånd mot ruiner som er bygd opp igjen, og mot et folk som er sanket sammen fra folkene, som har samlet seg fe og gods, som bor på jordens navle (Jerusalem, sett som jordens midtpunkt)." Dette ordet synes å antyde at Russland ser en stor økonomisk gevinst ved å angripe Israel, for derved å få tilgang på Israels velstand. En annen faktor er den betydningen Russland vil få i mange nasjoners øyne ved å ta tilbake noe av sin fordums storhet, makt og innflytelse, som landet mistet når Sovjetunionen ble oppløst. Det er mange, ikke minst russiske generaler, som drømmer seg tilbake til den storhetstiden de da hadde med alle sine privilegier i det sovjetiske samfunnet, og som de nå har mistet.

Det er også interessant å se på hvem Russlands allierte er i denne sammenhengen. Jeg har tidligere vært inne på dette annet sted på bloggen, men la oss se litt nærmere på dette:

1. Persia, eller våre dagers Iran.
Med valget av ny president, som fornekter Holocaust, og som nå arbeider for å produsere atomvåpen, og med en uforbeholden støtte til terroristorganisajonen Hamas, og deres planer om å utslette Israel fra kartet, så er dette en av de viktigste alliansepartnerne for Gog. I Iran finnes det virkelige grobunnet for hatet mot jødene, og her finnes det mennesker som er villig til å dø for allah.

2. Etiopia eller Kusj
Etiopia er en oversettelse av det hebraiske ordet kusj. Kusj var Hams første sønn, som igjen var en av Noahs sønner. Moses nevner Kusj i 1.Mos 2,13. I Bibelselskapets oversettelse av 1978/85 står det slik i vers 13: "Den andre elven heter Gihon. Det er den som renner omkring hele Nubia." I 78/85 oversettelsen er også Etiopia/Kusj i Esekiel 38 oversatt med Nubia, og er nok en mer korrekt oversettelse. I Store Norske Leksikon kan vi lese følgende om Nubia: "Område i Afrika i nordlige Sudan og sørlige Egypt. Størstedelen er et platåland mellom Rødehavet og Nilen og omfatter Nubiske ørken. Nilen renner gjennom Nubia, fra sør til nord." Det er interessant at en del av Sudan er medregnet i dette, fordi dagens Sudan er et land hvor islamistene står bak grusomheter mot den kristne delen av befolkningen, og er en interessant alliansepartner sammen med andre som vil angripe erkefienden Israel. Mens Russland er kalt "kongen av nord", vil Nubia representere "kongen av sør".

3. Put eller Libya
Libya er med i denne alliansen, og Libya var en viktig alliansepartner for det sovjetiske systemet. Her er det gammelt vennskap å pleie. I den siste tiden har Gaddafi spilt en slags meglerrolle i ulike konflikter, og er dermed blitt mer "spiselig" i det vestlige selskap også. Dessuten har Libya vært terroristenes hjemland fremfor noen, både som skjulested og også som "utdannelsesland".

4. Gomer og alle dets skarer/stridstropper
Gomer var Jafets eldste sønn, og far til Asjkenas, Rifat og Togarma. Gesenius skriver at "Gomer og hans skarer/horder er navnet på en region og nasjoner i det nordlige Asia." De slo seg ned i det nordlige området av Svartehavet og spredte seg til Europa. Moderne jøder omtaler Tyskland som Gomer. Josefus kaller sønnene til Asjkenas for Rheginians, og ser du nærmere på gamle kart over det romerske riket så vil du se at disse områdene omfatter det moderne Polen, det tidligere Tsjekkolslovakia og det tidligere Øst-Tyskland helt frem til elven Danube. Det er interesssant at Bibelen Guds Ord omtaler "Gomer" og de som står sammen med Gomer, ikke som skarer/horder men "stridstropper".

5. Togarmas hus fra det fjerne Nord og alle hans stridstropper, mange folk er med deg.
Bibelforskere mener at vi her snakker om det sørlige Russland og da særlig områdene med kosakker. Kosakkene har jo nettopp vært spesielt jødefiendtlige og stått bak mange pogromer. Togarma omfatter også det østlige Tyrkia.

Så du ser, det er spennende å lese og studere Guds ord og følge med på det som skjer nå!

Ny Gog allianse - Russland/Iran - vær på vakt!

For kort tid siden skrev jeg på bloggen om at Vladimir Putin har invitert representanter for Hamas til Moskva. Russland vil i såfall bli det første landet som inviterer denne terroristorganisasjonen på offisielt besøk, etterat de vant valget, og fra mandag har Hamas tatt over styringen i de palestinsk-arabiske områdene. Mandag kom en delegasjon fra Iran til Moskva for å samtale om et russisk forslag som går ut på at Russland kan levere lavanriket brensel til Irans atomanlegg. Disse drøftelsene kan bli det siste forsøket på å finne en løsning før en rekke vestlige land går inn for sanksjoner mot Iran. Russland vil at Iran stanser sin nyoppstartede anrikning av uran. Uranet Russland tilbyr vil ikke være anriket nok til at det kan brukes til utvikling av en atombombe. Irans utenriksminister, Manouchehr Mottaki (bildet) mener at Iran fortsatt vil ha muligheter til å oppnå enighet med Vesten om landets atomprogram. Iran støtter åpenlyst Hamas, og landets president sier åpenlyst at holocaust er en løgn.

Det interessante her er den nye rollen som Russland påtar seg. Vi har vært inne på Gog profetien i Esekiel 38 og 39. Ut fra denne er det tydelig at Russland har en ledende rolle i en fremtidig krig mot Israel. En av alliansepartnerne i dette angrepet på Israel er Iran!!! I Esek 38,5 kan vi lese: "Persia, Kusj og Libya er med dem..." Det er all grunn til å være våken for tidens tegn i dag, og det er absolutt grunn til å spørre med Jes 21,11-12: "Vekter! Hvor langt på natt? Vekter! Hvor langt på natt? Vekteren svarer: Det kommer morgen, men også natt."

Takk Gud for alt under alle forhold!

Jeg holder på å lære en gammel lekse på ny, nemlig å takke Gud for alle ting under alle forhold! På 70-tallet leste jeg boken "Guds makt ved lovsang", av Merlin R. Carothers (bildet). Siden den gang har 17 millioner av bøkene til Carothers blitt distribuert verden over. "Guds makt ved lovsang" som er et sammendrag av "Prison to praise" og "Power in praise", solgte bare i USA på 70-tallet henholdsvis 1,5 og 1 million eksemplarer. Hva var det med disse bøkene som fascinerte så mange mennesker dengang, og som gjør det fremdeles? Her i Norge var det Emanuel Minos som reklamerte for dem. "Boken inneholder noe av en åpenbarelse. Hemmeligheten i lovprisningen av Gud er altfor lite forstått", skrev Minos og det er sant.

I formiddag har jeg preket i Filadelfia Kolbotn om Lea. Hele hennes liv ble forandret når hun bestemte seg for å begynne å takke Gud for alle ting, i de vanskelige forholdene hun levde under. Hennes mann, Jakob, ringaktet henne og elsket Rakel istedet. Til å begynne med håpet hun at Jakob skulle bli glad i henne på grunn av at hun fødte ham barn, men det skjedde ikke. Lea ble en bitter og innesluttet kvinne. Når hennes fjerde barn fødes, skjer det imidlertid en radikal endring i hennes liv. "Igjen ble hun med barn og fødte en sønn. Da sa hun: NÅ VIL JEG PRISE HERREN! Derfor kalte hun ham Juda." (1.Mos 29,35) Og Juda betyr "prise". Fra da av begynner forandringene å skje i Leas liv. Når Lea mange år senere er død, og Jakob selv ligger på dødsleiet, kaller han sine sønner til seg, og da kan vi lese noe veldig interessant. "Så bød han dem og sa: Jeg samles nå til mitt folk. Begrav meg hos mine fedre i hulen på hetitten Efrons mark, i hulen på Makpela-marken, like overfor Mamre i Kana'ans land, den mark som Abraham kjøpte av hetitten Efron til eiendomsgravsted. Der begravde de Abraham og Sara, hans hustru. Der begravde de Isak og Rebekka, hans hustru. Og der begravde jeg Lea." (1.Mos 49,29-31) Etter at Lea hadde funnet sin tilfredsstillelse i Gud, ved at hun begynte å takke og prise Herren, så gav Gud henne sin ektemanns hjerte. Gjennom årenes løp, så skinte den indre freden som kom av takksigelsen og lovprisningen frem i Leas liv, og hun ble en totalt forvandlet og forandret kvinne. Lovprisning gjør noe med oss. "Et glad hjerte gjør ansiktet lyst", leser vi i Ord 15,13. Lea gjorde et valg, ikke bygget på følelser, men hun tok en beslutning i sitt liv om å begynne med å takke Gud for alt. Skal vi virkelig gjøre det? Hør hva Guds ord sier: "Takk Gud under alle forhold! For dette er Guds vilje for dere i Kristus Jesus." (1.Tess 5,18 Bibelen Guds ord) "Takk for alt! For dette er Guds vilje for dere i Kristus Jesus." (Norsk Bibel 1988) Og i Ef 5,20 står det: "og ALLTID takker Gud Faderen FOR ALLE TING i vår Herre Jesu Kristi navn." Jeg trener meg i å bli meg dette enda mer bevisst enn før. Det gir et veldig spennende perspektiv på livet, og frigjør virkelig Guds kraft i ens liv. Når vi velger å takke Gud for alle ting under alle forhold, da begynner Gud å forandre din situasjon. Det er en enorm makt knyttet til dette. Da er det nemlig ikke lenger du som kjemper og strider, men du flytter tyngdepunktet over på Gud. Det er mens vi takker og lovpriser og tilber, at Gud nedkjemper våre fiender. Ruth Myers forteller om sin første mann Dean Denler. Han lå på sykehuset med langt fremskreden kreft, men mens han lå her ble lovprisningen av Gud så mye viktigere. "Han fortalte meg følgende, skriver Ruth Myers i en bok om nettopp lovprisning: "Jeg skal lovprise og tilbe Gud i all evighet, men det er bare mens jeg er her på jorden at jeg kan bringe glede til Guds hjerte ved å prise Ham midt i mine smerter." Det er et sterkt vitnesbyrd, og så sant, så sant.

Herren tillater vanskelige perioder i våre liv

Bob Jones er en moderne seer. Jeg vil gjerne få sitere noe han har sagt om Salme 13, som jeg har funnet verdifullt i den tiden vi nå lever i. I Efeserbrevet skriver Paulus at vi ikke har en kamp mot "kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdensherskerne i denne tidsalders mørke, mot ondskapens åndelige hærskarer i den himmelske verden." (Ef 6,12) . Bob Jones sier at de åndelige kreftene som befinner seg i den himmelske verden er i opposisjon til det arbeid Den Hellige Ånd utfører gjennom menigheten. Ikke bare vil denne onde motstanderen skape snarer og sette ut feller for de kristne, men han vil også angripe vårt sinn og vår ånd i de periodene vi avsetter for bønn. Enkelte ganger synes det lett å tre fram for Nådens Trone, andre ganger er det som om alle onde krefter setter alt inn på å hindre oss i dette. I den siste tiden, sier Bob Jones, synes det som om det siste er mer vanlig å oppleve enn det første. Bob Jones mener at Gud tillater disse vanskelige tidene for å trene oss i åndelig krigføring, og etablere frigjørelse i oss, når vi kjemper med fienden, på en slik måte at vi oppdager at gjennom små seire finnes det en altomfattende og forunderlig forsørgelse for oss tilveiebrakt gjennom korset.

I Bibelen er ofte Guds folk sammenlignet med ørner. Denne symbolbruken er spesielt sann når vi snakker om profettjenesten. En ørn kan stige høyere enn noen annen skapning, og har også et fenomenalt syn. Ørner er utstyrt med spesielle filtere foran øynene slik at denne majestetiske fulgen kan fly direkte mot solen, samtidig som den kan bekjempe sine motstandere. På samme måte, sier Bob Jones, må vi fly til Sønnen når vi konfronteres med fienden.

Slik begynner Salme 13: "Hvor lenge, Herre? Vil Du glemme meg for evig? Hvor lenge vil Du skjule Ditt ansikt for meg? Hvor lenge skal jeg be om råd i min sjel og daglig ha sorg i mitt hjerte? Hvor lenge skal min fiende opphøye seg over meg? Se etter og svar meg, Herre, min Gud! Opplys mine øyne, så jeg ikke sovner inn i døden, så ikke min fiende sier: Jeg har fått makten over ham, så ikke de som plager meg, skal fryde seg når jeg vakler. Men jeg har satt min lit til Din miskunnhet. Mitt hjerte skal fryde seg i Din frelse." (versene 1-6)

Mange bibelforskere mener at Salme 13 ble skrevet etter at Samuel hadde salvet David til konge av Israel. Til tross for sin fremtidige profetiske gjerning, befant David seg i en situasjon hvor han måtte flykte for Saul som stod ham etter livet. Selv om Gud hadde lovet David en fremtid kjennetegnet av storhet og guddommelig favør, så måtte han utholde harde prøvelser før han kunne bli forløst inn i fylden av sitt kall. Det var gjennom disse vanskelige årene at Herren forberedte ham for tiden som konge. Avgjørelser som ble tatt ute i ødemarken ble til hjelp for å forme denne mannen som skulle bli landets nye konge. Slik har det også vært for mange i menigheten. Tilsynelatende har fienden triumfert over oss til tross for store løfter vi har mottatt gjennom Den Hellige Ånd. Men det er gjennom disse vanskelige årstidene av våre liv at den guddommelige karakteren er blitt formet i oss når vi er blitt beskåret og renset fra vår egen kjødelighet slik at vi trofast kan ta imot den salvelsen Gud vil gi oss.

En av de mest utfordrende tingene vi utsettes for gjennom disse ilddåpene vi opplever er å vente på Herrens time når Han skal oppfylle løftene for oss. Lik David roper vi til Herren: "Hvor lenge, Herre? Hvor lenge må vi utholde disse vanskelige tidene?" Likefullt må vi lære oss til å være stille og vente på fullendelsen av Hans helliggjørende gjerning i oss, slik at fylden av Hans salvelse kan bli forløst gjennom oss. Vi har en tendens til å sette igang og gjøre noe mens vi opplever disse ventetidene. Men det er feil. Vi skal lære oss å vente på Herren.

Oppmuntringen for oss finner vi i vers 6: "Men jeg har satt min lit til Din miskunnhet. Mitt hjerte skal fryde seg i Din frelse." For mange er "frelsens dag" for hånden! Ordet for frelse i denne sammenhengen er "yeshu'sh" som innebærer frigjørelse, velstand, velbehavende og seier. Herren er klar over vår nåværende situasjon og har tilveiebrakt frelse for oss. Han vil handle på våre vegne når tiden er inne. Herren tillater disse vanskelige periodene i våre liv for å bygge vår karakter, samtidig som Han sier til oss gjennom profeten Jeremia: "For Jeg vet hvilke tanker Jeg tenker om dere, sier Herren, tanker til fred og ikke til noe ondt. Jeg vil gi dere framtid og håp." (Jer 29,11)

Sannheten og konsekvenser

Lederen i avisen Dagen i dag synes jeg er så viktig at jeg her videreformidler den til mine lesere:

Sannheten har trange kår i vår tid. Det meste gjøres til meninger, synspunkter , subjektive oppfatninger og spørsmål som kan diskuteres. Sannheten blir da relativ og personlig. Dessverre preges også teologi og forkynnelse av dette. Skal livet få mål og mening, må vi kunne regne med at det er en fundamental sannhet, kristent sett en sannhet som går ut fra den sanne Gud og finnes i Guds ord. Denne sannheten er kirken og alle kristne satt til å forkynne og vitne om - og lyde. Da må man handle i samsvar med den bibelske sannheten.

I Dagen for i går refererte vi fra en konferanse på Fjellhaug skoler i Oslo der "enhet og sannhet etter Lærdeemnda" var et sentralt tema. Knut Alfsvåg, førsteammanuensis ved Misjonshøyskolen i Stavanger, påpekte at den som vil innføre et nytt syn i homofilispørsmålet, ikke bare opptrer problematisk i forhold til kirkens enhet, men direkte splittende. Det er splittende fordi det legger andre kriterier for kirkens enhet enn det apostoliske fundamentet som ligger til grunn for kirkens bekjennelse. Man innfører en privatpraktiserende bibeltolkning som ser bort fra konkrete bibelske bud og formaninger i lys av flertydige prinsipper.

"Da dreier det seg ikke lenger om uenighet om teologiske enkeltspørsmål, men om uenighet om hva som gjør kirken til kirke," slo Alfsvåg fast. Det er godt at spørsmålet slik blir løftet opp på det planet der det hører hjemme, og ikke plassert mellom spørsmål man kan være uenige om, slik Lærenemda i praksis gjør.

Forlagssjef og tidligere prest i Den norske kirke, Asle Dingstad (bildet) fokuserte på sannhetsspørsmålet og det å følge sannheten og lyde. Det er et uhyre viktig moment. Kirken skal vitne om sannheten, og har på det punktet ikke noe valg.

"Skal kirken være kirke, må den ikke bare ytre seg om sannheten, men følge sannheten", understreket Dingstad. Det burde være en så selvsagt sannhet at det burde være unødvendig å si det, men det er faktisk blitt selve det springende punktet, og må derfor framheves med styrke. "Da blir det for meg dessverre slik at jo klarere noen ser sannheten og ytrer seg klart om sannheten, jo verre blir det når den ikke får konsekvenser i forhold til vranglæren. Da bidrar man ikke bare til forverring, men til å legitimere lærepluralismen som igjen fører til forfall, frafall og oppløsning av kirkens enhet," sa Asle Dingstad.

Med det satte Dingstad fingeren rett på det ømme og kritiske punktet. Det er her den fatale feilen ligger i Den norske kirkes behandling av homofilispørsmålet, og dessverre smitter det over på frikirker og på det frivillige misjonsarbeidet. Mange vil holde fast på sannheten, men tar ikke konsekvenser av det i forhold til bibelkritikken og vranglæren. Da undergraver man og sin egen troverdighet. Før biskoper, prester og kristenledere på alle nivåer som ønsker å være tro mot Guds ord, innser og tar konsekvensen av det Asle Dingstad her påpeker, kommer man ikke bibelsk til rette med homofilispørsmålet og man får ikke orden i Den norske kirke.

Kampen står om det området djevelen angriper akkurat nå

Jeg fortsetter med å sitere fra Francis Schaeffers bok: The great evangelical disaster i dag også, fordi jeg synes denne boken er som en profetisk røst inn i vår tid hvor man setter relativismen, individualismen og humanismen over Guds ord. På bildet ses Francis og hans kone Edith. De startet opp arbeidet LÀbri i Sveits, hvor mange ungdommer har fått et personlig møte med Jesus. Edith lever fortsatt, mens Francis døde av kreft for noen år siden.

"Bibeltroende kristne må ta mange vanskelige avgjørelser i tiden framover. De lette dagene er forbi og bare et solid syn på Bibelen er godt nok til å stå imot vår tids påtrengende og gjennomtrengende relativisme. Vi må huske på at det var de absolutte sannhetene som Gud hadde gitt de første kristne som gjorde dem i stand til å stå imot den sterke motstanden i Romerriket. Sannheter som Gud hadde gitt til de troende i Det gamle testamente, ved Hans egen Sønns liv på jord og i Det nye testamente som var i ferd med å vokse fram. Uten en sterk forpliktelse på Guds absolutte sannheter kunne kirken aldri ha blitt stående i møte med den romerske undertrykkelsen og forfølgelsen. Og vår situasjon i dag er svært lik de første kristnes, med et lovmessig, moralsk og sosialt fundament som blir mer og mer sekulært og anti-kristelig. Men hva gjør de kristne med dette idag? Har de forpliktet seg på Guds absolutte sannheter på samme måte som de første kristne? Dessverre må vi si at en slik holdning er sjelden å finne. Men vi må holde fast på at om man skal kalle seg bibeltro kristne, må en ikke vakle i synet på Bibelen."

Schaeffer fortsetter å snakke om de tingene det strides om idag, og sier til dette: "Jeg vil her sitere noe Martin Luther sa: Dersom jeg ikke uttrykker så høyt og klart jeg kan alle sannheter i Guds ord unntatt denne sannheten som djevelen angriper akkurat idag, da bekjenner jeg ikke Kristus uansett hvor tydelig jeg forkynner Hans sannheter på andre områder. Der kampen raser, der blir soldatens lojalitet satt på prøve. Å stå fast på alle andre fronter er likevel flukt og svik dersom en ikke står fast på det avgjørende området."

Det er viktig at vi legger oss Luthers ord på sinne idag. Nå står kampen om homofili. Svikter vi når det gjelder dette spørsmålet, blir det som Luther skriver: da bekjenner vi ikke Kristus uansett hvor tydelig vi forkynner Hans sannheter på andre områder!!!

Alt står og faller på vårt bibelsyn

"Konservative kristne står i dag foran et vannskille når det gjelder Bibelens inspirasjon og autoritet... Blant konservative kristne er det flere og flere som begynner å tvile på Bibelens ufeilbarlighet, og slik etterhvert helt undergraver grunnlaget for dens autoritet. Men denne utviklingen skjer veldig langsomt, nesten usynlig. På samme måte som snøflakene som ligger side ved side på toppen av fjellet, kan de forskjellige moderne syn på Bibelens autoritet ved første øyekast kunne se like akseptable ut. Men på samme måten som når snøen på vannskillet smelter, vil resultatene også her ligge tusenvis av kilometer fra hverandre når utgangspunktene for de forskjellige syn får utvikle seg konsekvent. Det som i starten ser ut til å være bare små nyanser, blir etter hvert av aller største betydning. Det får stor betydning, som en kan vente seg, for ting som gjelder teologi, læresetninger og åndelige spørsmål. Men også for ting som har med vårt daglige kristne liv å gjøre og for hvordan vi kristne forholder oss til verden rundt oss. Med andre ord, når vi oppgir noe av Bibelens ufeilbarlighet og autoritet, vil dette etter hvert få stor betydning for teologien og også for alle ting som har med en kristens liv å gjøre.

På en måte er problemet med Bibelens autoritet et temmelig nytt fenomen. Fram til for ca 200 år siden trodde hver eneste kristen at Bibelen var ufeilbarlig. Dette gjaldt både før og etter reformasjonen. Problemet med kirken før reformasjonen var ikke at den ikke trodde at Bibelen var ufeilbarlig, men at den lot alle slags ubibelske ideer og overtro få gro opp i kirken. Disse ideene ble så plassert ved siden av Bibelen eller til og med over den, slik at Bibelens autoritet og lære ble underordnet ubibelske læresetninger. Dette førte så til ubibelsk lære og praksis som igjen forårsaket reformasjonen. Men legg merke til at problemet var ikke at kirken før reformasjonen ikke trodde på Bibelens ufeilbarlighet; problemet var at den ikke praktiserte Bibelens ufeilbarlighet, fordi den underordnet Bibelen sine egne feilbarlige læresetninger. Det er altså viktig å forstå at, frem til for kort tid siden, var det å tro på Bibelens ufeilbarlighet og det å kalle seg en kristen to sider av samme sak. Hvis du var en kristen så stolte du fullt og fast på Guds ord. Hvis du ikke trodde på Bibelen, så påstod du heller ikke at du var en kristen. Det var ingen, fram til for ca 200 år siden, som sa: Jeg er en kristen, men samtidig tror jeg at Bibelen er full av feil. Det som skjer på dette området blant kristne idag, ville ha vært helt uforståelig for dem som var kristne tidligere og det er også uforståelig for mange Bibel-troende kristne idag.

I dag er det to grunner til å være streng og ikke inngå kompromisser når det gjelder Bibelens ufeilbarlighet. Først og fremst fordi det er den eneste måten å være tro mot det Bibelen lærer om seg selv, mot det Jesus sier om Bibelen og mot det kirken har trodd gjennom alle tider. Dette alene skulle være god nok grunn, men i dag er det også en annen grunn til å holde strengt på Bibelens ufeilbarlighet: Fordi vi har vanskelige tider framfor oss, for oss selv og for våre åndelige og kjødelige barn. Og uten et sterkt syn på Bibelen som vårt fundament, vil vi ikke være sterke nok til å stå imot alle vanskeligheter som vil komme. Hvis ikke Bibelen er uten feil, ikke bare når den taler om frelse, men også når den taler om historien og verden, har vi ikke noe grunnlag for å svare på spørsmål hvordan universet oppsto og ser ut og hvorfor mennesket er så unikt og verdifullt. Vi vil heller ikke ha moralske absolutter eller sikkerhet om at vi er frelst, og neste generasjon kristne vil ikke ha noenting igjen å stå på. Våre åndelige og kjødelige barn vil få overlevert et sviktende fundament som de ikke kan bygge sin tro eller sitt liv på." (Francis A. Schaeffer i The Great Evangelical Disaster/på norsk: Skjebnetime. Ansgar forlag 1986)

Voldsomme angrep på utleggelsen av Dan 11,37

Det er interessant å se hvor sterke reaksjoner min utleggelse av Daniel 11,37 har fått hos enkelte på Baptistforum. http://apologetisk.net/baptistforum/index.php?act=idx Og det er også interessant å se hvor langt enkelte er villige til å gå når det gjelder å fremsette usanne påstander om andre. Tidligere medlem av lederskapet i Oslo 3. Baptistmenighet, Ivar Kvistum, går så langt som å si at han "knapt har lest en styggere og mer ondsinnet krenkelse av kristne mennesker med homofil legning noen gang". Kvistum påstår at det jeg gjør er å "identifisere legningen med det onde personlig." Det jeg har gjort er å gjengi en bibelsk tekst, og samtidig antyde at teksten kan tyde på at Antikrist kan være homofil. Slikt blir det skikkelig rabalder av. Men et slikt syn er jeg ikke alene om å ha. Den tidligere pastoren for den samme menigheten, Ragnhild Schanke, sier rett ut at jeg har vært en kilde til Magazinets mange artikler om Oslo 3. Baptistmenighet og striden om homofili i Det Norske Baptistsamfunn. Jeg undres på hvor hun har det fra. Jeg ble intervjuet av Magazinet noen ganger, men det er ikke det samme som at jeg har vært en kilde til hva avisen har skrevet om dette. De har intervjuet meg om mitt ståsted i denne konflikten. Å påstå at jeg har foret avisen med opplysninger er en drøy og usannferdig påstand. Hun mener samtidig at min bibeltolkning er ondsinnet. Sterke ord. En annen av Baptistsamfunnets profilerte pastorer, Peder Martin Liland, kjører også hardt ut, og kan ikke se at noe av det han skriver er helt i grenselandet for mobbing. Samtidig inviteres jeg til å svare på de voldsomme angrepene på nettsiden. Jeg velger å stå over fordi det ikke har noen hensikt å debattere. Kvistum/Schanke er på sin side opptatt av tolleranse, vidsyn, akseptering. Det er fine ord inntil du hevder noe som de ikke liker. Dessuten kjemper vi med svært alvorlig sykdom på hjemmebane, så jeg har heller ikke tid til å gi meg hen til disse lange debattene det gjerne blir når man debatterer på dette forumet.

Vi trenger nye pionerer!

Jeg kommer ikke til å glemme budskapet bønnekjempen Kjell Sjöberg gav oss i Raufoss Baptistkirke for en del år siden. Han snakket om at vi trenger en ny "pionerände" i våre forsamlinger. I disse dager leser jeg en del misjonsbiografier. Det er spennende og inspirerende lesning. Ikke minst blir jeg veldig grepet av det den vilje til å legge ned sine egne liv, for å nå andre mennesker med evangeliet, som disse pionerene var villige til. Vi snakker om forsakelser og lidelser. Vi snakker om år borte fra sine nærmeste familier og venner. Vi snakker om å leve på et minimum. Om tidlig død. Alt dette fordi de hadde en brann i sitt hjerte: å gi mennesker det de selv hadde fått, et nytt liv i Jesus. Jeg sitter igjen og tenker: Så få som er villige til å gjøre det samme idag. Stadig hører jeg folk si: Ikke alle er kalt til å reise ut som misjonærer, og jeg spør meg selv, hvor står det? Gav ikke Jesus en befaling: "Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler." (Matt 28,19) Når Hudson Taylor reiste rundt for å motivere og inspirere mennesker til innsats i Kina, sa han neppe: Det er bare noen få Gud har kalt til dette. I stedet la han nøden inn over de som lyttet. Han fortalte om alle de som ennå ikke har hørt evangeliet. Den samme nøden må gripe oss, og den samme nøden må vi legge tungt inn over andre! Det haster før Jesus kommer igjen, å vinne så mange som mulig for himmelen!

Hva er en pioner for noe?

En pioner går alltid først. En pioner går dit ingen andre vil gå. En pioner tror alltid på seier. En pioner fortsetter selv om det koster slit. En pioner bryter igjennom alle odds. Bitterhet og skuffelse fester seg ikke på ham. En pioner er besatt av å lykkes. En pioner søker alltid etter nye utfordringer.

Tro blir ikke hjemme!

"Bryt dere nytt land! For nå er tiden til å søke Herren, inntil Han kommer og lar rettferdighet regne over dere." (Hosea 10,12)

Sterke reaksjoner på artikkel om Antikrist og homoseksualitet

Dagens innlegg på bloggen min, om Antikrist, har vakt sterke reaksjoner på debattsiden til http://apologetisk.net/baptistforum/index.php?act=idx Jeg beskyldes for å drive ondsinnet bibelbruk når jeg antydet at Antikrist kan være homoseksuell. Andre mener jeg står for spekulative endetidsvisjoner, bibelmisbruk og spekulativ eskatologi. Det jeg har gjort er å sitere teksten fra Daniel 11,37 hvor det står: "Guden som hans fedre dyrket, akter han ikke, HELLER IKKE KVINNENES LYST eller noen annen gud akter han på, for han skal opphøye seg over alle." Slik lyder oversettelsen fra Norsk Bibel 1988 (Wisløff, Berg og Gilbrant) I Bibelen Guds ord er dette oversatt slik: "Han bryr seg ikke om den Gud som hans fedre tjente, og HAN BRYR SEG HELLER IKKE OM KVINNERS LENGSEL eller noen annen gud. For han skal gjøre seg selv større enn dem alle." Jeg har også konsultert en rekke andre bibeloversettelser som oversetter på nøyaktig samme måte. Unntaket her i Norge er Bibelselskapets oversettelse av 1978/85. Jeg har funnet støtte for mine synspunkter vedrørende dette hos en fremragende pastor, teolog og ekseget som foreksempel John MacArthur jr. I sin kommentar til Daniel 11,37 skriver han: "This could mean that Antichrist will be a homosexual." (The MacArthur Study Bible. Nelson, side 1248) Andre som støtter dette synet er toneangivende teologer i kirkesamfunnet Calvary Chapel. I dag fremheves homoseksualitet som noe normalt og akseptert. Det er interessant å legge merke til at du nesten ikke skal se en eneste film på TV i dag, hvor homoseksualitet ikke presenteres som noe vi alle bare må akseptere. Sterke krefter arbeider iherdig med å forsøke å påvirke og forandre folks oppfatninger, og målet er å få dem til å bryte med det Guds ord sier. Men Guds ord sier klart og tydelig: "Du skal ikke ligge med en mann slik som du ligger med en kvinne. Det er en STYGGEDOM." 3.Mos 18,22. Antikrist vil en dag ta sete i det gjenoppbygde templet i Jerusalem. Det karakteriserer Jesus som "ødeleggelsens styggedom" (Matt 24,15), og jeg vil anta at en del av den vederstyggelighet som denne krenkelsen består i, kan være at Antikrist fremstår som homoseksuell. Det som i Guds øyne anses å være en vederstyggelighet, vil fremstå som det normale og aksepterte, både for å krenke Abrahams, Isaks og Jakobs Gud og alle som holder Guds ord for å være hellig, evig, uforanderlig og den eneste autoritet for liv og lære.

Den kommende verdensdiktator - Antikrist

Tidens tegn viser med all tydelighet at Jesu gjenkomst er nært forestående. Det profetiske ord forteller oss at et av disse tegnene vil være at Antikrist står frem på verdensarenaen. Apostelen Johannes skriver: "Mine barn, det er den siste time. Og likesom dere har hørt at Antikrist kommer, så er det alt nå stått fram mange antikrister. Av dette vet vi at det er den siste time." (1.Joh 2,18) Det er interessant å legge merke til her at apostelen Johannes skriver: "Dere har hørt at Antikrist kommer..." Altså dette var noe som var blitt forkynt dem tidligere, det var en del av den apostoliske forkynnelsen.

Det tales om "mange antikrister". På mange måter kan vi si at alle disse er med på å forberede den virkelige og endelige Antikrist som skal fremstå i den siste tid. I Bibelen har han fått syv forskjellige titler som illustrerer hans vesen, karakter og virke.

Han kalles først og fremst Antikrist. Vi bør merke oss den siste del av navnet: Krist. Dette forteller oss at han vil imitere Kristus. Derfor er det trolig at han til å begynne med vil opptre som fredens forkjemper, en fredsskaper. På denne måten vil mange mennesker ta feil av hvem han egentlig er, og de vil gi ham uinnskrenket tillit og tro at dette mennesket vil være i stand til å bilegge strid og skape fred på jorden. Han vil til å begynne med vise en usedvanlig klokskap pg en usedvanlig list. Årsaken er jo at han er utrustet til denne oppgaven av djevelen selv. Gjennom sin "svikefulle ferd" skal det lykkes for ham. "Hans makt skal bli stor, men ikke ved hans egen kraft. Han skal gjøre fryktelig stor skade og ha framgang med alt det han foretar seg. Mektige fyrster og de helliges folk skal han ødelegge. Fordi han er klok, skal hans svikefulle framferd lykkes for ham. Han skal opphøye seg i sitt hjerte. Mange skal han ødelegge i deres trygghet." (Dan 8,24-25) Antikrist vil fremstå som fredens mann som bilegger strider og kriger flere steder, og det vil gjøres så genialt, at det vekker stor oppmerksomhet. Mange vil se hen til ham som redningsmannen, som en ny Kristus, som hjelper folk ut av kaos.

I 2.Tess 2,3 og 8 finner vi tre andre titler på Antikrist. Det første er "syndens menneske". Som renheten og helligheten var personifisert i Jesus Kristus, så vil Antikrist bære preg av urenhet og synd i alle slags former. Sansynligvis vil han være homofil. Daniel profeterer om ham at han "akter heller ikke kvinnenes lyst" (Dan 11,37) For det annet kalles han "fortapelsens sønn". Jesus var fra himmelen, Antikrist kommer direkte fra helvete. Jesus kommer ovenfra, Antikrist kommer nedenfra. For det tredje kalles han "den lovløse". Det er i forbindelse med Antikrist det også tales om "lovløshetenes hemmelighet". De normer og morallover som har vært grunnleggende for mange nasjoner, og som har sin rot i gudsfrykten og i den kristne tro, vil Antikrist rive opp. Relativismen og individualismen vil hylles. 1.Joh 2,22 kaller ham for "løgneren". Som Jesus var sannheten, vil Antikrist være løgneren. Han vil gjennom sin løgn forføre follkene, derfor kalles han også for "forføreren". Han skal med list og løgn forføre dem som bor på jorden. "All jorden undret seg og fulgte dyret", leser vi i Åp 13,3. Der finner vi også den siste uhyggelige tittel på ham: "dyret". Det dyriske har da fått fullstendig makt over menneskeheten og i den person som representerer denne.

Messianske jøder trenger norske kristne

I helgen talte den messianske jøden Eitan Shishkoff, som leder Tents Of Mercy, i Kristkirken i Bergen. Tents of Mercy er en messiansk organisasjon som planter menigheter og driver humanitær hjelp i Israel. Organisasjonen ble startet i 1995 med en husgruppe, og har vokst sakte men sikkert og omfatter i dag fem forsamlinger i den nordlige delen av landet.

Konferansen i Bergen hadde tittelen: "For ditt folk er mitt folk". Den messianske bevegelsen i Israel, som nå teller 10.000 mennesker, fordelt på mange forsamlinger og konfesjoner, søker nå kontakt med norske kristne.

- Norge trenger å gjenopplive den kristne arven fra 1800-tallet med kjærlighet til Israel og nød for Israels frelse, sa Shishkoff på seminaret i Bergen og la til:

- Gud har tatt sitt folk tilbake til landet for at de skal se at Han er Gud. Dette gjør Han for sitt eget navns skyld. Han skal gi sitt folk et nytt hjerte og ta ut steinhjertet. Vi får tjene Messias i landet der Han levde, og vi følger i apostlenes fotspor. Jeg tror fullt og helt at Messias ikke kommer igjen uten at det er et messiansk nærvær i Israel, sier Shishkoff til Dagen i dag. Foto: Tore Hjalmar Sævik/Dagen

Vi trenger å oppleve Guds herlighet

"Alt for lite av Guds herlighet er blitt åpenbart for vår tids generasjon," sier A.W. Tozer og legger til: "Den inderlige lengselen vi har etter å lære å kjenne det som ikke kan bli kjent, å fatte det ufattbare, å berøre og smake det som vi ikke kan komme nær, kommer fra det avbilde av Gud som finnes i menneskets natur. Djup roper på djup. I Kristus og gjennom Kristus åpenbarer Gud seg på en fullkommen måte, dog ikke for fornuften, men for troen og kjærligheten."

A.W. Tozer var ikke bare kjent for sine djupe prekener, undervisning og bøker. Men også for sitt bønneliv. De som bad sammen med ham sa at det var som om himmelen ble dratt ned over dem. Her er en setning fra en av Tozers bønner, som sier mye om mannen: "Jeg skal leve med deg, når aftenens stjerner har bleknet og himlene har forsvunnet, og du blir igjen alene."

Ytterst vanskelig for kristne i Betlehem

Situasjonen for de kristne i Betlehem har lenge vært svært vanskelig. For å forsøke å avhjelpe situasjonen noe, tok Internasjonale Kristne Ambassade i Jerusalem med seg et team av hjelpearbeidere, for å vaske, rydde og gjøre i stand til fest i nabobyen Beit Sahur, som er en kristen by, ved juletider. Her drives det et ungdomssenter. Ansvaret for dette senteret har Betlehem første baptistkirke, hvor Naim Khoury er pastor. Naim Khoury talte på den første internasjonale bønnedagen i Jerusalem, og har også besøkt sommerstevnet til Internasjonale Kristne Ambassade på Hedmarktoppen. Hovedansvaret for ungdomssenteret har Ziad, en gjenfødt kristen. Han ble født på Betlehemsmarkene. Takket være en generøs gave fra den Internasjonale Kristne Ambassaden til 1.Baptistkirke i Betlehem, kunne de invitere og brødfø 800 mennesker, samtidig som det ble kjøpt inn julegaver og matpakker til nødlidende.

90 prosent av de kristne i Betlehem er arbeidsledige. Lokale jobbmuligheter er meget sjeldne, og de få som er mulig å oppdrive, går til muslimene, som er den største befolkningsgruppen i Betlehem. La oss huske våre kristne brødre og søstre i Betlehem i tiden framover, ikke bare i bønn, men også økonomisk. Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem avdeling Norge formidler helt sikkert din gave.

Det rette perspektivet på livet

Fredrik Franson: evangelist, misjonær og visjonær. En mann som fikk avgjørende betydning for verdensevangelisering og pionermisjon, som fremdeles er til stor inspirasjon for mange mennesker, var en mann som absolutt hadde rett perspektiv over tilværelsen. Han levde hver dag som om det var den siste. Når han gikk til ro for natten, gjorde han det med en følelse som om han om natten kunne bli vekt av Guds basun og bli stilt for Kristi ansikt. Dette gav livet hans evighetsperspektiv. Han sa at den Herre Jesus kan komme når som helst. "Derfor må man ha små regninger med Gud og hver en stund gjøre opp med Ham. Hastig som lynet blinker i natten kan evigheten bryte inn og stille oss for Guds ansikt. Det indre menneske må derfor ha den hvite drakten på og være rede til å bryte opp."

Fredrik Franson ble født 17. juni 1852 i Pershyttan, Nora Menighet i Västmanland, Sverige. Han var den åttende i rekken av 10 søsken. Allerede fem år gammel mistet han sin far, noe som gjorde et dypt inntrykk på ham. "Gutten røpet tidlig tilbøyelighet til å søke ensomheten og gi seg hen til meditasjon. Han elsket stillheten i den dype skogen og høydenes vide utsikt og perspektiv. Hjembygdas storslåtte og alvorsmettede natur preget sjelslivet hans, som hadde en ild man sjelden finner på våre breddegrader," skriver Efraim Palmqvist i en biografi som Ansgar forlag gav ut i 1948. Det fortelles at den livlige gutten kunne gå opp på høyden og syk av lengsel betrakte det grenseløse himmelrommet, eller han søkte seg inn i skogen for å lytte til vindens sus og fuglenes sang. Da fikk de mørke, livlige øynene hans et drømmende uttrykk. Av lynne var han overveiende livlig og virksom. Men både det meditative og det virksomme anlegg kom klart til syne hos ham gjennom hele livet. Han ble et flittig bønnemenneske og en iherdig leser av Bibelen, men også en ualminnelig nidkjær arbeider i Guds vingård. Du skal få høre mer om ham senere på denne bloggen!

En sammenslutning mot Israel - Gog og Magog

The Jerusalem Post skriver idag at Russlands president Vladimir Putin ønsker å møte lederne for HAMAS til drøftinger. Dette burde få enhver seriøs profetigransker til å sperre øynene opp. Guds ord forutsier nemlig at Russland skal lede an i et angrep på Israel. I Esekiel 38-39 finner vi den såkalte "Gogprofetien". Ved siden av det gjenreiste romerske riket (EU), som til sist under ledelse av Antikrist, vil få et globalt herredømme, vil det i endetiden også opptre andre store maktgrupper. Nevnt er "kongene fra Østen" (Åp 16,12) og Gogs rike i Magogs land nord for Israel, "i det ytterste Norden". Den jødiske historikeren Josefus identifiserer Magog som skyterne, og Gogs rike kan da vanskelig være noe annet enn det nåværende Russland, det som benevnes Ros i Esekiel profetien. Profetien forteller at når Israel i de siste dager, "ved årenes ende", er ført ut fra de landene hvor jødene var spredt og er samlet i sitt land, da vil en stor koalisjon gjøre et krigstog mot Israel for å ødelegge og plyndre det.

Esekiel 38-39 er vel verd et studium i disse dager. Profetien beskriver både en samling av folkeslag nord for Israel i et storangrep på Midt-Østen, samtidig som det vil fremstå et europeisk maktområde i Vest-Europa som vil forenes i en føderasjon og allianse. Dette beskrives i Esek 38,13 slik: "Sjeba og Dedan og kjøpmennene fra Tarsis og alle deres unge løver (fyrstene over de nevnte handelsnasjonene) skal si til deg: Kommer du for å rane og røve? Har du samlet dine skarer for å vinne hærfang, for å føre bort sølv og gull, for å ta fe og gods, for å vinne et stort bytte?"

Det er interessant å se nærmere på hvem som er med i Gog alliansen. La oss begynne med nettopp Gog. Første gang nevnt i 1.Krøn 5,4. Det er brukt som en generell tittel for en fiende av Guds folk. Gog kan bety "stor" eller "den høyeste, øverste". Dette er basert på 4.Mos 24,7 hvor det berettes om Agag, som er synonymt med Gog. Det refererer til en person , beskrevet som en prins, fra landet Magog, som er den endelige Antikrist. Så Gog er altså anføreren. Her finnes Magog, og her finnes fyrsten over Ros, Mesek og Tubal. Ros (nevnt mer enn 600 ganger i det hebraiske GT er et adjektiv, "sjef". Mange mener at ordet "Ros" er synonymt med Russland. Så har vi Mesek og Tubal. To folkegrupper fra de assyriske fjellene, den ene ble kalt "mushki" og den andre "tubali". Dette er altså folkegrupper fra Lille-Asia, eller dagens Tyrkia. Ser vi i vers 5 finner vi Persia, Kusj og Put. Hvem er så disse? Persia er jo det moderne Iran, Kusj er i enkelte sammenhenger oversatt med Etiopia, men det er mer sansynlig at det betyr Sudan og Put er Libya. I samme profeti finner vi også "Gomer og alle dets skarer, Togarama folket i det ytterste Norden og alle dets skarer, mange folkeslag er med deg." Gomer er synonymt med Tyskland, Polen, det tidligere Tsjekkoslovakia. Togarama er dagens Øst-Tyrkia. Og så nevnes det at det er mange flere med disse som vil angripe Israel.

Så når Putin nå vil føre samtaler med HAMAS er det all grunn til å følge veldig godt med. Dette kan være første innledningsrunde til de første spede forsøkene på å samle sammen de som til sist skal gå imot Israel i endens tid. Vi lever sannelig i en spennende tid dere. Se bloggen for 21. februar 2006 for nærmere beskrivelse av Gogs alliansepartnere!

Vær bønnens menn!

Sadhu Sundar Singh er ofte kalt Indias apostel. Men det var spesielt Tibet som lå så sterkt på hans hjerte. I sin typiske safrangule kjortel kjempet han seg fram i Himalayas ublide fjellverden for å bringe evangeliet om Jesus til tibetanerne. Det var også på en slik misjonsreise at han forsvant sporløst. Han var da omkring 40 år gammel. Han ble født 3. september 1889 i Rampur i staten Patiala i Nord-India. Han var en stor kristen personlighet, som utstrålte en opphøyet fred, kunne de fortelle som opplevde ham. Sundar Singh reiste mye omkring og var også i Norge. Flere ganger opplevde han å bli henrykket til himmelen. Jo mer han led, jo større prøvelser han holdt ut, jo mer kjente han at Kristus i sannhet var nær ham. Gjennom hele livet sitt forsøkte Sundar å knytte sammen ønsket om ensomhet, trangen til å være alene med Gud, og troen på at når vi tjener mennesker, tjener vi også Gud.

Hovedinnholdet i budskapet han gav Vesten var enkelt: De vestlige kirkenes ulykke var at de ikke bad tilstrekkelig. På et møte for prester fra de sveitsiske kirkene, var det en pastor som spurte Sundar hvordan de skulle kunne arbeide mer effektivt. Svaret lød slik: Vær bønnens menn, så vil alt det andre, indre fred, kunnskap om den daglige tjenesten, oppofrende kjærlighet, hjelp til nesten, komme av seg selv. Hver morgen skal dere ta dere tid til å grunne på Guds ord og til å be. Da vil dere begynne å leve annerledes. Uten daglig samfunn med Gud finnes det ikke noen fromhet, ikke noen kristendom, ikke noe virkelig liv. Sundar sa at bønn ikke var et spørsmål om å tigge Gud om noe, men først og fremst et spørsmål om enhet med Ham.

Fader Andrea skutt og drept

Dette er bildet av den katolske presten Andrea Santoro (60) som ble drept av en 16 år gammel gutt i den tyrkiske byen Trabzon søndag. Fader Andrea var i ferd med å be foran menigheten i en liten kirke, da han ble skutt ned og drept av den 16 år gamle gutten.I følge tyrkiske medier var 16 åringen inspirert av konflikten rundt Muhammed-tegningene. 16 åringen skal ha ropt "allahu akbar" (gud er stor), da han utførte drapet. Fader Santoro ble drept med to skudd.

16 åringen har etter pågripelsen fremsatt absurde påstander om at fader Andrea skal ha betalt ham 650 kroner hver gang han kom til gudstjenesten! Men sist lørdag hadde ikke presten betalt, noe som skal ha gjort gutten rasende. Sansynligheten for at en fattig katolsk prest skal ha bestukket en ung gutt for å komme til gudstjeneste, faller på sin egen urimelighet og absurditet.

Jøde og araber sammen i troen på Yeshua

I dag fikk jeg nyheter fra den messianske forsamlingen Adonai Roi (Herren er min hyrde), i Tel Aviv. Denne aktive menigheten, som ledes av pastor Avi Mizrachi, som jeg hadde gleden av å møte under mitt første Israels besøk, har nylig hatt et møte med Pastor Nizar fra Nasaret. Pastor Nizar er araber, og pastor for The Church of the Nazarene (en gammel amerikansk hellighetsbevegelse). Slike nyheter som dette, at jøder og arabere kan møtes fredelig, og sammen fryde seg i Jesus, hører du ikke mye om i dagens aviser eller ser på TV. Men det er en oppfyllelse av det som står i Gal 3,28: "Her er ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er ikke mann og kvinne. For dere er alle en i Kristus Jesus." Bildet er fra et av menighetens ukentlige bønnemøter.

For fem måneder siden kom Elia, en 32 år gammel israeler til Adonai Roi, for å sjekke hva denne forsamlingen var for noe. Elia kommer fra en religiøs jødisk familie. Hans far er kantor (Hazan) i en ortodoks jødisk synagoge, men selv om Elia var vokst opp i en religiøs sammenheng, hadde han mistet troen og betvilte Guds eksistens. En venn som hadde utvandret fra Russland, delte evangeliet med ham og fortalte at han gikk i en hebraisk talende messiansk forsamling i sentrum av Tel Aviv. Elia trodde ikke at dete var mulig at noe slikt eksisterte, så han bestemte seg for å oppsøke stedet selv.

Da han kom til lokalene til Adonai Roi, ble han forundret og overveldet av lovsangen og tilbedelsen der. Han ble sterkt berørt av Den Hellige Ånd, og ved slutten av møtet satt han igjen med mange spørsmål. Etter å ha snakket med pastor Avi, avtalte de å møtes senere for å studere Bibelen sammen. Herren møtte ham gjennom lesningen av Bibelen, og Elia bad frelsesbønnen. Totalt forvandlet dro han hjem.

Noen få dager senere kom Elia tilbake til pastor Avi. Han fortalte at hadde led av astma siden guttedagene. Når han var tenåring hadde han begynt med marijuana for å hjelpe på disse astmaplagene, og han fikk til og med rettens tillatelse til å bruke dette narkotiske stoffet. Vennene hans kom ukentlig for å røyke marijuana. Men etter at Elia hadde tatt imot Yeshua, følte han ikke lenger noe begjær etter narkotika. Han var nemlig helbredet for astmaplagene! Når vennene hans dukket opp for å ta narkotika, oppmuntret ham dem til å slutte med det, og de var også forundret over den enorme forandringen som hadde skjedd med ham. Nylig ble Elia døpt ved døperstedet i Jordan.

Om å befeste sitt kall og utvelgelse

Det er et bibelord som har levd sitt eget liv i meg over en lang periode nå. Du finner det i 2.Pet 1,10: "Vær derfor desto mer ivrige, brødre, etter å gjøre deres kall og utvelgelse fast! For når dere gjør dette, skal dere aldri noen gang snuble." Vi nærmer oss utvilsomt Jesu annet komme. Veien foran oss er ikke rett. Vi vet ikke hva som venter oss bak svingene som kommer. Jesus sa om seg selv og sin tjeneste: "Jeg har herliggjort deg på jorden IDET jeg har fullført den gjerning som du har gitt meg å gjøre." (Joh 17,4) Jeg ber om at jeg gjennom å bli enda mer tydelig på hva Gud har kalt meg til, og utføre det dette kallet innebærer, og begrense meg til det, kan bringe ære og herlighet til Gud gjennom mitt liv. Det er virkelig min bønn disse dagene. Til forsamlingen i Filippi skriver Paulus: "Slik er det min lengsel og mitt håp at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus nå som alltid må bli æret ved mitt legeme i all frimodighet, enten det skjer ved liv eller ved død. For meg er livet Kristus og døden en vinning." (Fil 1,20-21) Våger jeg å stanse der Den Hellige Ånd stanser i mitt liv akkurat nå, og konsentrere meg om det Han vil med mitt liv? Ikke lenger leve vi splittelse og fragmentering, ved at jeg stadig gir meg hen til ulike oppgaver som jeg synes jeg må befatte meg med, eller som jeg opplever at andre synes jeg bør. Men kun gjøre det mitt kall innebærer for meg personlig?Det er ikke ulike veier å gå, det er bare en vei, og veien er Jesus! Han er veien å gå for å befeste sitt kall. Han er veien å gå, om Kristus skal bli så ett med ens liv, at man også kan tjene Ham med sitt legeme, ved at Gud preger en slik at ens liv blir mer og mer lik Jesus. Noen kristne søker etter åndelige metoder. Watchman Nee fortalte en gang følgende historie: "Etter at en broder engang hadde gitt et budskap om seier ved Kristus, var det en annen broder, som tok ham i hånden og sa: I mange år har jeg uten opphold lidd nederlag; men i dag er alt blitt så godt. På hvilken måte da, ville broderen som forkynte vite? Fordi du har gitt meg en vei til seier. Lovet være Herren, jeg har funnet en metode idag! Seier i Herren, ikke ved meg selv. Men da sa den forkynnende broderen: Hvis du bare finner en vei til seier, så vil du lide nederlag på nytt!" Hvorfor sa han dette, den forkynnende broderen? Han hadde oppdaget selve hemmeligheten: Fordi Jesus selv sier: JEG ER VEIEN! Med andre ord: Jesus er alene veien, metoden. Veien finnes ikke utenfor Ham, for Han er selv veien. Hvis det vi har oppdaget kun er en metode, vil vi veldig snart oppdage, hvor virkningsløs den er. Gud har ikke gitt oss en metode. Han gir sin Sønn til oss.

En 78 år gammel radikal Jesu etterfølger!

Jeg kom til å tenke på broder Andreas her om dagen. Den nå 78 år gamle "bibelsmugleren" arbeider fortsatt i Herrens vingård, i de land få, om noen, våger seg inn med evangeliet. De siste årene har han arbeidet i muslimske land, og på forunderlig vis har Herren åpnet dørene for ham, til å treffe noen av verdens verste terrorister, for å dele evangeliet med dem. Blant annet har han truffet lederne for Hamas.

Broder Andreas sitt kall kom med ordene fra Åp 3,2: "Våkn opp, og styrk den rest som er igjen." Mens kristne i tusentalls forlater Midt-Østen og de palestinske områdene, og flytter til andre land, går Broder Andreas den motsatte veien og forsøker å støtte, hjelpe og oppmuntre de kristne som blir igjen. Det var slik han gjorde også da russerne angrep Tsjekkoslovakia i 1968. Da var det endeløse køer av biler på vei ut av landet. Den eneste som kjørte i motsatt retning var en uredd hollender med et kall fra Gud.

Fortsatt utfordrer Broder Andreas meg. Jeg har ved noen få anledninger hatt gleden av å møte ham, og har også hørt ham forkynne mange ganger. Mens vi hører i media om brenningen av ambassaden i Beirut, i de fleste medier, er det kanskje få av oss som har hørt om ødeleggelsen av et helt kristent kvartal, i den samme byen i forbindelse med denne brannen. VG Nett kunne søndag fortelle om det. Men hvem av oss bryr seg om det? Jeg vet om en, broder Andreas. Han kjenner på nøden til de som har mistet sine hjem og eiendeler, og som lever med frykten i seg for å bli lemlestet, bli utsatt for trussler, banket opp eller en grusom død. Hva skulle den lidende kirke gjort uten broder Andreas, og de menneskene som arbeider sammen med ham? La oss omslutte ham i våre bønner, og la oss følge hans eksempel: en radikal etterfølgelse av Jesus, ved å forkynne evangeliet der hvor ingen andre gjør det.

Teologi - den høyeste form for bønn

Ørkenfedrene, her representert ved den fremste av dem alle, Antonius, snakket om at det finnes tre nivåer av bønn. De snakket om PRAKTIKE, den bønnedisiplinen som består i at man bringer hele sin person med alle sine tanker, følelser og lidenskaper inn i Guds nærvær. Neste nivå er THEORIA PHYSIKE, selve kontemplasjonen av Guds skapelse og Guds forutbestemte planer slik det blir synlig gjennom naturen og historien, og til slutt THEOLOGIA, hvorav vi har fått vårt ord teologi. Det er det direkte dype, ja intime fellesskapet med Gud. Teologi er altså det høyeste nivå av bønn, og burde få noen og enhver av oss til å tenke. Teologi er ikke noe som kan gjøres uten en direkte livsforbindelse med Gud eller Hans Kirke. All sann teologi blir til i dette livssamfunnet med Gud, og i livsfellesskap med Hans legeme.

Bønn, fellesskap og tjeneste er uløselig knyttet til hverandre. Teologien blir altså til i bønnens verksted.

Kristus skal bli æret

Som jeg skrev i går dro Dietrich Bonhoeffer til USA. Planen var at han skulle tilbringe minst ett år der. Slik ble det ikke. Han forlot Tyskland den 2.juni 1939, og kom tilbake allerede 27 juli. Men Bonhoeffer hadde vært i USA tidligere. Det oppholdet skulle få avgjørende betydning for hans liv. Ved Union Theological Seminary i New York møtte han, Frank Fisher, som ble hans gode venn. Fisher, var svart og medlem av The Abyssinian Baptist Church i Harlem. Gjennom sitt vennskap med Frank Fisher, fikk Bonhoefffer oppleve effekten av den organiserte formen for rasisme. Men han fikk også førstehånds kjennskap til troen og styrken som fantes blant negerne. Møtet med Frank Fisher fikk nok avgjørende betydning for hans senere motstand mot nazismen.

Ser vi nærmere på Dietrich Bonhoeffers slekt finner vi mange interessante ting. Hans far, var professor i psykiatri ved universitetet i Berlin. Det var han som sto bak den psykiatriske utredningen av van der Lippe i rettssaken i forbindelse med Riksdagsbrannen, som van der Lippe var anklaget for. Bonhoeffers mor, het Paula von Hase. Hennes nevø var general Paul von Hase, som var Berlins kommandant i 1944. I Bonhoeffers slekt fantes det generaler og lærde, rådsherrer og kunstnere, til og med en feltmarskalk. Han hadde slektninger selv på de høye postene i det tredje rikets embetsverk. Svogeren, Hans von Dohnanyi, arbeidet direkte under admiral Canaris og forberedte flere attentat mot Hitler. Han ble avrettet samme dag som Dietrich Bonhoeffer. Broren Klaus og svogeren Rüdiger Scleicher ble drept 14 dager senere. De hadde alle vært inblandet i 20. juli-attentatet.

Dagens Bonhoeffer-sitat: "Alt vi sier og gjør handler egentlig bare om at Kristus skal bli æret blant mennesker."

100 år siden Dietrich Bonhoeffer ble født

På dagen i dag er det 100 år siden Dietrich Bonhoeffer ble født. En betydelig teolog, økumen og en moderne martyr. Siden hans død i 1945, og spesielt de siste 10 årene har Bonhoeffers etterlatte skrifter fått fornyet interesse hos mange kristne. Ikke så merkelig når man kjenner til at denne mannen ikke bare var en betydelig tenker, men at han også levde ut i praktisk liv det hadde trodde på. I sin samtid var nok Bonhoeffers kompromissløse motstand mot nazismen hans mest betydningsfulle bidrag. Bonhoffer gjorde tok et tydelig oppgjør med den innflytelsen nazismen hadde i de tyske kirkene. Dette ledet ham etterhvert inn i et økumenisk arbeid, som på mange måter ble viktig når den moderne økumeniske bevegelsen ble dannet. Han ble også en uredd talsmann for den lutherske "Bekjennelseskirken", og her finnes det også mye å hente for de som opplever dagens kirkelige landskap vanskelig. Bonhoeffer sto for en klassisk konservativ Bibelforståelse, og våget livet sitt på det.

Dietrich Bonhoeffer ble født 4. februar 1906 i byen Breslau, daværende Tyskland, idag Polen. Han hadde en tvillingsøster som het Sabine. I 1933, før Hitler kom til makten, begynte Bonhoeffer, som da var prest i den lutherske kirken, å angripe nazistene gjennom radioen. To år senere ble han leder for et undergrunns-seminar, med over 20 unge seminarister. Dette seminaret ble sett på som et slags protestantisk kloster. Det var her han fikk utprøvd en del av sin tenkning rundt en kristen kommunitet og kommunitetsliv, og i boken "Et liv i fellesskap og Bibelens bønnebok", som ble utgitt på Land og Kirke/Gyldendal Norsk Forlag, 1979, finner vi en del av disse tankene nedfelt. Det er fortsatt en meget intressant og lesverdig bok. Senere ble dette seminaret stengt av det hemmelige politiet. I 1939 flyktet Dietrich Bonhoeffer til USA, men ble der bare en kort stund, før han vendte tilbake til Tyskland. Han opplevde at det var viktig for ham å lide sammen med sitt eget folk i den forferdelige tiden som Tyskland nå var inne i, slik at han mer effektivt og troverdig kunne tjene sitt folk, etter at krigen var over. Men slik skulle det ikke gå. De siste to årene av sitt liv tilbrakte han i et fengsel i Berlin. I 1945, rett før frigjøringen, ble han avrettet fordi han hadde deltatt i et komplott for å drepe Hitler.

Mens Bonhoeffer satt fengslet skrev han en bok kalt "Brev og opptegnelser fra et fengsel". Manuset ble smuglet ut av fengselet og utgitt. I disse brevene og notatene ser Bonhoeffer nærmere på sekulariseringen i verden i det 20 århundre. og konsekvensene av fraværet av et Gudsforhold. Ifølge Bonhoeffer hadde avhengigheten av organisert religion underminert ekte tro. Bonhoeffer's kall var radikalt: en kristendom fri fra religion og invidualisme. "Gud", argumenterte Bonhoeffer, "måtte bli kjent i verden i det Han virker og samhandler med mennesker i deres hverdagsliv." Den abstrakte Gud, som er et produkt av filosofisk og teologisk spekulasjon, er fullstendig ubrukbar for å nå mannen i gata, som er majoriteten av dem som trenger å høre evangeliet.

Bonhoeffer er kjent for begrepet "billig nåde", et begrep som kanskje er blitt enda mer aktuelt i vår tid, hvor kristne tror at de kan fortsette å leve i sin synd, etterat de har opplevd Guds nådeverk i sitt liv. Bonhoeffer mente at nådebegrepet var blitt så utvannet at det ikke lenger var det samme begrepet som fantes i Det nye testamente! Den billige nåden fører ikke til noen forvandling av et menneskeliv. Det er forkynnelse av tilgivelse uten omvendelse, dåp uten kirketukt, nattverd uten bekjennelse, og syndsforlatelse uten forutgående syndsbekjennelse. Billig nåde er nåde uten disippeltrening, nåde uten kors, nåde uten Jesus Kristus, levende og inkarnert. Virkelig sann nåde, sa Bonhoeffer, er den nåden som koster et menneske livet!

På norsk finnes Lydighetens vei (1956), Motstand og hengivelse (1959), Et liv i fellesskap (1979). En andaktsbok ble også utgitt av Verbum for noen år siden, men jeg vet ikke tittelen på den, bare at den er utsolgt fra forlaget. Men det er all god grunn for å lese Bonhoeffers bøker på nytt. Det finnes en veldig god biografi om Dietrich Bonhoeffer på engelsk: Edwin Robertson: The shame and the sacrifice. The life and preaching of Dietrich Bonhoeffer.Hodder abd Stoughton, 1987. 288 sider.

Jesus er seierherre!

Corrie ten Boom (1892-1983), populært kalt "Landstrykeren for Herren", pga hennes utrettelige reisevirksomhet verden over, levde de første 50 årene av sitt liv i Haarlem, Holland, sammen med sine foreldre og sin søster. Men så kom krigen og alt ble forandret. Familien tok snart del i det illegale arbeid: de skjulte jøder for naziforfølgerne. Corrie, og hennes søster Betsie ble tatt til fange, og sendt til kvinnekonsentrasjonsleiren Ravensbrück, en av de aller verste. Her døde hennes søster, og Corrie overlevde gjennom et under. I denne harde og vonde tiden var hun båret av sin sterke tro. Etter frigjøringen tok hun fatt på sin reisevirksomhet og holdt forsamlinger i ånde på alle kontinenter med sin inspirerende forkynnelse. De siste fem årene av hennes liv levde hun i stillhet, sengeliggende på grunn av sykdom. Hun hadde et spesielt hjerte for alle som hadde en eller annen funksjonshemming, og var en svært uredd gammel dame som våget seg til de stedene i verden få, om noen fra Vesten våget seg. Blant annet besøkte hun en rekke fengsler, og da de aller verste av dem, for å fortelle fangene om Jesus. Hennes motto var: Jesus er seierherre! Jeg har hentet fram et sitat fra henne til deg idag:

"Tvil aldri på Herren Jesu kjærlighet. Han står med armene utstrakt for å ta imot deg." I en av sine mange bøker, de fleste av dem oversatt til norsk, siterer hun det som er blitt mitt favorittdikt. Forfatteren er her ukjent:

Mitt liv er som en billedvev, der Gud alene vever.
Han velger farger selv som mønsteret best fremhever.
Men når Han vever sorgens tråder, stanser pilgrimssangen.
Han ser det hele ovenfra, jeg glemmer jeg ser vrangen.
En dag er veven ferdig blitt og skyttelen er stille,
da vil Han rulle teppet ut og si meg hva Han ville.
Da skal jeg se at mørke tråder også trengs iblant,
så gull og sølv og alle farger bedre bakgrunn fant.

Fra dagens Gaza

Situasjonsbilde fra Gaza i dag, fredag 3. februar 2006. Hatet brer om seg, ikke bare i de palestinske områdene, men overalt i den muslimske verden. Det kommer stadig sterkere uttalelser, og ikke minst trussler om vold og drap. Jeg tenker mye på den profetiske advarselen David Wilkerson kom med mot Norge på pastorseminaret i Oslo for en tid tilbake, om en tragedie som skal ramme vårt land, og som vil bringe de norske kristne i kne, i rop om nåde og hjelp. Det er sannelig en urolig tid vi lever i, og vi trenger virkelig å leve i bønn og årvåkenhet.

Nedtelling til den siste kamp om Jerusalem

Nedtellingen til den siste kampen om Jerusalem er igang! Profeten Sakarja forutsier at det kommer en tid da Jerusalem skal bli en løftestein for alle folkeslag: "På den dagen skal det skje: Jeg skal gjøre Jerusalem til en løftestein for alle folkene. Alle som vil løfte henne bort, skal sannelig bli flerret opp, selv om alle jordens folkeslag er samlet mot henne." (Sak 12,3) I dag, fredag 3. februar 2006, kan israelske nyhetsbyråer forteller at den arabiske befolkningen i Jerusalem, som tradisjonelt har vært lojale støttespillere til Fatah og Arafat, nå stemte på HAMAS. Alle de fire åpne setene i Knesset fra Jerusalem gikk til HAMAS. Den siste tiden har man også sett en endring blant palestina-araberne i Jerusalem, som man må gå veldig lenge tilbake i tiden for å finne maken til, nemlig en voksende endring til en islamittisk livsstil. Kvinnene, som er i flertall blant palestina-araberne i Jerusalem, dekker seg nå til fra topp til tå. Vi må flere tiår tilbake for å kunne finne noe lignende. Det er ingen som helst tvil om at kampen om Jerusalem er begynt.

7 bibelske begrunnelser for å støtte Israel

Her er syv gode bibelske begrunnelser for hvorfor kristne skulle støtte Israel:

1. 1.Mos 12,3: "Jeg skal velsigne dem som velsigner deg, og Jeg skal forbanne den som forbanner deg. Og i deg skal alle slekter på jorden bli velsignet." Gud har altså gitt et løfte om å velsigne den mann eller den nasjon som velsigner Hans utvalgte folk. Det finnes historisk materiale som beviser at dette løftet fra Gud holder hva det lover.

2. Paulus skriver i Rom 15,27: "For dersom hedningefolkene har fått del i deres åndelige goder, da er det også DERES PLIKT å tjene dem med de materielle goder." Kristne står i en evig takknemlighetsgjeld til det jødiske folk for deres medvirkning til det som gav fødsel til den kristne tro. Jesus Kristus sa: "for frelsen kommer fra jødene." (Joh 4,22) Tenk på hva det jødiske folk har bidratt med til den kristne tro: Den Hellige Skrift - Bibelen. Profetene, Patriarkene, Maria, Josef og Jesus fra Nasaret, De 12 disiplene, Apostlene. Det er ikke mulig å si: "Jeg er en kristen", og ikke elske det jødiske folk. Bibelen sier at kjærlighet er ikke hva du sier, men hva du gjør. "Mine barn, la oss ikke elske med ord eller med tunge, men i gjerning og sannhet." (1.Joh 3,18)

3. Mens noen kristne forsøker å fornekte forbindelsen mellom Jesus fra Nasaret og jødene, fornektet aldri Jesus sin jødiskhet. Han ble født jøde, Han ble omskåret på den åttende dag og holdt dermed den jødiske tradisjonen. Han hadde sin Bar Mitzvah på sin 13 fødselsdag, Han holdt Mose lov, Han bar bønnesjalet Moses hadde gitt alle jødiske menn befaling om å bære, Han døde med denne inskripsjonen over sitt hode; "Jødenes Konge." Jesus anså det jødiske folk å være sin familie. "Sannelig sier Jeg dere: Alt det dere gjorde mot en av de minste av disse Mine brødre, det gjorde dere mot Meg." (Matt 25,40)

4. "Be om fred for Jerusalem. La det gå dem vel som elsker deg." (SAlme 122,6) Det åndelige prinsipp for å bli velsignet er altså knyttet til å velsigne Israel og Jerusalem.

5. Hvorfor gikk Jesus til huset til den romerske høvedsmannen i Kapernaum for å helbrede denne mannens tjener, som var i ferd med å dø? Hvilken logikk brukte de jødiske eldste overfor Jesus for å få Ham til å gå inn i huset til en hedning og utføre et mirakel der? Svaret på det finner vi i Luk 7,5: "For han elsker vårt folk, og det er han som har bygd synagogen for oss." Hva er budskapet her? Denne hedningen bør gjøres til gjenstand for Guds velsignelse fordi han elsker vårt land og han har gjort noe praktisk for å velsigne det jødiske folk.

6. Hvorfor valgte Gud å velge ut huset til Kornelius i Cesarea (Apgj 10), til å bli det første huset til en hedning i Israel som skulle få motta evangeliet? Svaret gjentas ofte i Apgj.10. "Han var en gudfryktig mann og en som fryktet Gud med hele sitt hus. Han gav rikelig med barmhjertighetsgaver til folket, og han bad alltid til Gud." (10,2) "Dine bønner og dine barmhjertighetsgaver har steget opp som påminnelse for Gud." (10,4) "Og han sa: Kornelius, dine bønner er blitt hørt, og dine barmhjertighetsgaver blir husket hos Gud." (10,31) Et poeng understrekes altså tre ganger her i denne teksten: En gudfryktig hedning som uttrykker sin uforbeholdende kjærlighet til det jødiske folk på en praktisk måte, ble utvalgt på guddommelig vis til å bli det første hedenske hjem som mottok evangeliet og det første til å motta en utøsing av Den Hellige Ånd. Så det finnes altså velsignelser fra Gud knyttet til dette å velsigne det jødiske folk: "VELSIGNELSER (1.Mos 12,3 og Salme 122,6), HELBREDELSE (Luk 7,1-5) OG UTGYDELSE AV DEN HELLIGE ÅND (Apgj 10).

7. Vi velsigner Israel fordi alle andre nasjoner er blitt skapt ved menneskelige handlinger, bare Israel er skapt ved Guds suverende utvelgelse. Abraham, og hans etterkommere Isak og Jakob, fikk et guddommelig skjøte på landet som en evig, ubrytelig og betingelsesløs pakt. (1.Mos 12,1-3;13,14-18;15,1-21;17,4-8;22,15-18:26,1-5 og Salme 89,29-38)

Til minne om Nordens Apostel

Idag feirer vi minnet om Nordens apostel, Ansgar. Han ble født i Nord-Frankrike, av adelig byrd, i år 801, og ble allerede som 14 åring benediktinermunk i klosteret Corbie. Før han ble erkebiskop av erkebispedømmet Hamburg-Bremen, dro han som misjonær til Danmark og Sverige. Som 29 åring grunnla han den første menighet i Skandinavia, i Birka i Sverige. Han døde i 865. Da var han åndelig overhode for hele Norden.

I sine siste leveår forsøkte Ansgar å gjøre opp status for sitt liv, og skrev da en form for en biografi, hvor det blant annet heter: "Kristi kirke er grunnlagt hos dansker og svensker, og prester forretter uten hindring deres kall." Ansgar hadde sådd de første frøene. Guds ord ble nå forkynt på de viktige handelsplassene i Norden, men først 100 år senere, skulle et trosskifte fra hedendom til kristendom komme. Men Ansgar var en av pionerene. Vil du lese mer om ham finnes det ulike alternativer. Jeg vil anbefale deg Ivar Sæter: Nordens Apostel, som utkom på Gyldendal Norsk Forlag i 1925. Et bibliotek vil kunne hjelpe deg å finne den.

God bless America!

I går så jeg på "Extrem oppussing USA" på TV, og der møtte vi en amerikansk soldat som ddae vært i Irak. Han arbeidet i saniteten, og i et forsøk på å redde en medsoldat, hadde han mistet det ene benet. På en fantastisk måte hadde han klart å gjennomgå et rehabiliteringsopplegg, som gjorde det mulig å gå igjen ved hjelp av et metallben. Det som var så gripende med denne Irak-veteranen var hans store kjærlighet for sitt hjemland USA, for hva det amerikanske flagget symboliserer. Jeg må ærlig si at jeg beundrer amerikanerne for dette, og jeg tenker samtidig på hva vi har å takke nettopp amerikanske soldater for, for deres kamp for frihet, også for Norge. Av og til føler jeg meg nokså beskjemmet over vår manglende interesse for vårt eget flagg, og for våre egne nasjonale verdier. Nettopp i en tid hvor det norske flagget brennes og tråkkes på, burde vi ta ekstra godt vare på det, verne om det, og bruke det med ærbødighet. Den amerikanske soldaten som fikk nytt hjem i går, var også en bekjennende kristen, opprinnelig fra Puerto Rico. Et dikt som betydde svært mye for ham var The final inspection. Jeg gjengir det her som en heder og takk til alle amerikanere som kjemper for friheten, ikke minst i dagens Irak, hvor mange av dem daglig mister livet. Hvem som har skrevet dette diktet vet ingen:

The soldier stood and faced God. Which must always comes to pass. He hoped his shoes where shining just as brighty as his brass.

"Step forward now you soldier, how shall I deal with you? Have you always turned the other cheek? To my Church have you been true?"

The soldier squared his shoulders and said: "No, Lord I guess I ain't Because those of us who carry guns Can't always be a saint.

I've had to work most Sundays and at times my talk was tough, and sometimes I have been violent, because the world is awfully rough.

But I never took a penny that wasn't mine to keep...Though I worked a lot of overtime, when the bills just got too steep, and I never passed a cry for help, though at times I shook with fear, and sometimes, God forgive me, Iv'e wept unmanly tears.

I know I don't deserve a place among the people here. They never wanted me around, except to calm their fears.

If you've a place for me here, Lord, it needn't be so grand. I never expected or had to much, but it you don't, I'll understand."

There was a silence all around the throne, where the saints had often trod. As the soldier waited quietly, for the judgement of his God.

"Step forward now, you soldier. You've bourne your burdens well, Walk peacefully on Heaven's streets, You've done your time in Hell."

Munker på en øy i Alaska

Svøpt inn i tåke blir kysten først klar i det båten glir inn i den beskyttede havnen. På alle sider trer steile klipper ut fra åpningen i tåkeveggen. Høyreiste grantrær balanserer på taggete klipper, og truer med å styrte seg selv i sjøen. Sjøsprøyten fra rullende bølger gjør det vanskelig for den sortkledde skikkelsen som styrer båten å kunne ta seg til land. Den barske vinden løyer, og det lave skydekket splittes opp og solstråler lyser opp skogbrynet bakenfor stranden. Her finnes likedan høyreiste grantrær på et tykt lag av mose. Den stillferdige skikkelsen fortøyer båten, går med sakte skritt mot et lite kapell hvor et lys brenner, for å be.

For 200 år siden var dette scenen du ville ha sett hvis du besøkte Nye Valamo kloster, eller Monk's Lagoon på øya Spruce. Men det samme møter deg den dag i dag. En gruppe unge ortodokse munker har vendt tilbake til Alaska for å leve ut en visjon og et kall som nesten har forsvunnet fra jordens overflate. Spruce Island er lokalisert elleve amerikanske miles nordvest for Kodiak. Siden øya ligger i temperatursonen av Aleutian Island kjeden, så er vintrene her harde og svært snørike. På den ene delen av øya finner du landsbyen Ouzinkie, for det meste befolket av aleutian indianere, og andre folk som lever av fiske og skogsdrift. Syv amerikanske miles tvers over den tynt befolkede øya finner du Nye Valamo kloster.

Historien går tilbake til 1794, da den russisk ortodokse kirke begynte misjonsarbeid i Alaska, med utgangspunkt fra Valamo kloster, som lå på russisk side, nært den finske grensen, ved Ladoga sjøen. 10 munker ble sendt på misjonsoppdrag herfra. Tidlig på 1800-tallet var bare en munk tilbake, munken Herman. Han levde som eneboer her, men fikk stor betydning også som misjonær, i det han fortalte lokalbefolkningen om Jesus. Gjennom sitt asketiske liv ble han også kjent som en som kunne helbrede syke. Like før han døde profeterte han at det skulle komme en ny munk dit, en mann lik ham selv. 100 år etterpå gikk den profetien i oppfyllelse i det fader Gerasim kom til øya. Fader Gerasim arbeidet utrettelig for å realisere drømmen om et nytt kloster viet til bønn på dette stedet, men det var først i 1983 at flere munker kunne begynne å leve ut et klosterliv her. Dypt i Alaskas villmark finnes det altså mennesker som lever i bønn. De har søkt Herren i stillheten, og funnet Ham.

Hvis du vil lese mer om fader Herman eller fader Gerasim finnes det flere muligheter. F.A. Golder har skrevet boken: "Father Herman - Alaska's Saint". Dette er en kortfattet biografi på bare 68 sider, men svært velskrevet og innholdsrik. Om Fader Gerasim finnes boken: "Father Gerasim of New Valaam", en svært god biografi skrevet av munken Gerasim. Denne boken er også flott illustret. Er du interessert i det nye klosteret på denne øya bør du se nærmere på "New Vlaam at Monk's Lagoon." Bøkene kan skaffes ved å henvende deg til St. Herman of Alaska Brotherhood. P.O. Box 70, Platina, California 96076 USA eller du kan prøve www.sainthermanpress.com