Vi har fått bønnesvar når vi har bedt for Behnam Irani

Her kommer en fersk oppdatering om Behnam Irani (bildet) som nå har sittet 791 dager i fengsel. Kilder som er nært knyttet til ham forteller at han liker ikke å snakke om sin sykdom, men heller om at Guds nåde holder ham oppe og at Gud har en mening med at han sitter fengslet.

For tiden plages han med en skiveutglidning i ryggen, hemoroider og en hudsykdom som gjør at han ikke kan oppholde seg i luftegården særlig lenge. Ut fra de opplysningene vi nå sitter inne med kan det tyde på at det er bedre med hensyn til det blødende magesåret. Det er i så fall et stort bønnesvar. Behnam Irani er som kjent blitt nektet legetilsyn, og var døden nær.

Han er oppmuntret av alle som ber for ham og vitner om at de helliges forbønner har hatt stor effekt og at Gud fortsetter med å svare på dem.

La oss fortsette å be for Behnam Irani. 41 åringen sitter fengslet i Ghezal fengslet i Karaj i Iran.

Frank Mangs - den gudbegavede sjelevinneren

Tenk - det har gått ganske nøyaktig 19 år siden Nordens kanskje største evangelist, Frank Mangs (bildet), ble hentet hjem til Gud! Jeg synes ikke det er så lenge siden jeg hørte ham tale i Oslo Misjonskirke - Betlehem.

Frank Mangs ble født 19.august 1897 i Yttermark i Finland, og han døde 31.juli 1994 i Karlstad i Sverige.

Hans bøker - særlig hans erindringsbøker - har hatt stor betydning for mitt eget liv og tjeneste. Frank Mangs var så bunn ærlig med eget levd liv, og hans måte å preke på - den vàre stemmen, billedbruken, fanget meg, og jeg ble dratt inn til Jesus. Få har gjort Jesus så stor gjennom sin forkynnelse som Frank Mangs.

I dag kjenner jeg på en djup takknemlighet til Gud for at Han reiste opp Frank Mangs. For vekkelsen i Oslo og andre steder som førte så mange mennesker til en levende tro på Gud. Tenke hvor mange himmelborgere der er på grunn av denne mannens tjeneste!

Gresk politi har arrestert 57 personer for å ha delt ut Det nye testamente

Lørdag 27. juli  ble 57 personer fra ulike land arrestert av lokalt politi i Hellas. Årsak? De distribuerte Det nye testamente til lokalbefolkningen! Det er Nico Bouras som skriver dette for ASSIST News Service.

Det høres kanskje merkelig ut, men det er en gruppe med prester i Den gresk-ortodokse kirken som har lagt seg i selen for å hindre denne distribusjonen av Det nye testamente i moderne gresk til den nordlige delen av landet.

De siste par ukene har nærmere 400 fra 25 land vært samlet i den gamle byen Filippi. De har deltatt i aksjonen 'Josva 6'. Selv om Det nye testamente er skrevet på gresk, er det veldig få som eier et eksemplar selv og svært få har lest det. Hvis de har en kopi er det i form av en tidligere utgave som få i dag kan lese. Bibelen blir sett på som en bok som bare kan bli forstått og tolket av en lokal prest, teolog eller akademiker.

Hellas har sitt eget Bibelselskap som produserer Bibler for det greske folket, og den nye oversettelsen er blitt godkjent av den greske statskirken. Tre prominente biskoper fra denne kirken sammen med andre av dens medlemmer sitter i styret for Det greske bibelselskapet. Aksjonen for å distribuere Det nye testamente er også godkjent av fire gresk ortodokse patriarker. Sammen med den innbundne utgaven av den nye bibeloversettelsen deles det også ut en lyd-bok av Det nye testamente lest av et prominent medlem av Den gresk-ortodokse kirken. I plastposen alle får finnes det også vitnesbyrd fra mennesker som er kommet til tro på Jesus.

Så ville man jo tro at alle kristne og alle kirker ville være glade for dette. Men så er ikke tilfelle i Hellas. Noen av prestene har bedt folk om å brenne kopiene av Det nye testamente. Begrunnelsen er at de er delt ut av vranglærere! Andre prester har kommet med trusler om å gå til sak mot de som deler ut Det nye testamente, noen bruker også knyttnevene og har fysisk gått til angrep på de som deler ut.

Foreløpig vet vi ikke noe mer om de 57 som ble arrestert av politiet. Mest sannsynlig blir de ilagt bøter.

Om å lese et ikon, del 2

Jeg har forsøkt å lese Andreij Rublevs kjente ikon: Treenigheten. I den forrige artikkelen så nærmere på bakgrunnen for dette ikonet, og jeg tok for meg den første engelen. Her følger andre og siste del av denne artikkelen. Jeg håper det lille innspillet har gjort deg nysgjerrig på ikonene, og hvordan man 'leser' dem:

Den andre engelen
Den andre engelen er plassert midt på ikonet. Plasseringen er bestemt av den plassen som den andre personen har i Treenigheten. Over Hans hode finner man en gren av et eiketre. Det var i en eikelund at Abraham hadde slått seg ned. Dette symboliserer korset. Kledningen til den andre engelen er en særskilt kledning for Sønnen. Den mørkrøde underkledningen er et symbol på inkarnasjonen, mens den blå kappen symboliserer den guddommelige og evige naturen til denne engelen. Det ser ut som den andre engelen er i en ivrig samtale med den første engelen - Faderen.

Den tredje engelen
Den tredje engelen - den til høyre er den tredje personen i Treenigheten - Den Hellige Ånd. Hans lyseblå underkledning og hans lysegrønne ytterkledning symboliserer himmel og jord, og symboliserer Helligåndens livgivende kraft.

Å være menighet, del 7

Når Agapemåltidet eller Kjærlighetsmåltidet forsvant fra gudstjenesten i den tidlige kirken forsvant noe av meningen med det å være menighet. Jeg våger den påstanden at det er en av årsakene til at mange mennesker ikke forstår at kirke er noe man er, ikke noe man går til.

Måltidet har en sentral plass i den hellige historien. Allerede på Bibelens første blader leser vi om at Gud sier: 'Se, jeg har gitt dere alle planter som sår seg over hele jorden, og hvert tre med frukt som setter frø. De skal være føde for dere'. (1.Mos 1,29).

Etter vannflommen inngår Gud en pakt med Noah og der heter det: 'Frykt og redsel for dere skal være over alle jordens dyr og alle himmelens fugler, over alt som kryper på marken, og over alle fiskene i havet. De er gitt i deres hånd. Alt som rører seg og lever, skal være til føde for dere. Likesom jeg ga dere de grønne plantene, gir jeg nå dere alt dette'. (1.Mos 9,3)

I 1.Mos 18 leser vi så den strålende historien om Abraham som får gjester fra himmelen. Det første han tenker på er at de må ha noe å spise!

'La oss få hente litt vann så dere kan få vasket føttene, og hvile dere her under treet. La meg hente et stykke brød så dere kan styrke dere før dere drar videre - siden dere nå har lagt veien om deres tjener. Og de sa: Gjør som du har sagt! Da skyndte Abraham seg inn i teltet til Sara og sa: Skynd deg, ta tre mål fint mel, kna det og bak kaker. Abraham løp så bort til buskapen og hentet en fin og god kalv, og ga den til tjenestegutten, som skyndte seg å lage den til. Så tok han rømme og melk og kalven som han hadde gjort i stand, og satte det fram for dem. Og han sto hos dem under treet mens de spiste'. (v.4-8)

Et måltid er så mye mer enn maten. Selv om den er viktig i seg selv. Et måltid handler om fellesskap, om gjestfrihet, om den gode samtalen, om muligheten til å se en annen, til å lytte og til å glede seg i godt lag. Dette bar de første kristnes gudstjenester preg av. Ved siden av opplesningen av Skriften, forkynnelsen, bønnene.

Mennesker er sosiale vesener, og vi lever i en tid med stor ensomhet. Jeg tror på betydningen av å bringe måltidet tilbake til våre gudstjenester, sammen med nattverdfeiringen. Husk at 'det var mens de holdt måltid, at Jesus tok et brød, takket og brøt det ...' Det skjer noe også med vår forståelse av nattverden når vi fjerner måltidsfellesskapet.

Vi skal se nærmere på dette i neste artikkel, hvor jeg skriver om The Church of the Sojourners, et fellesskap av troende, som lever i fire store hus syv dager i uka og holder gudstjeneste hver søndag sammen med naboer og venner.

(fortsettes)

Om å lese et ikon, del 1

Jeg holder for tiden på med å skrive ferdig et bokmanus. Et av kapitlene i min nye bok som vil bli utgitt i høst handler om Treenigheten. I den forbindelse har jeg meditert over det kjente Treenighetsikonet til Andreij Rublev.

Mange som kommer fra min kirkelige bakgrunn er ikke vant med ikoner, selv om de er blitt mer og mer populære som vakre bilder man henger på veggen. Men ikoner er noe langt mer enn et vakkert kunstnerisk uttrykk. Våre ortodokse venner kaller dem 'vinduer mot evigheten'. 'Ærbødigheten for ikonene,' skriver Grigorij Krogh, som selv var ikonmaler ved Den Hellige Ånds skete i Frankrike, 'hviler på og er befestet i læren om Guds inkarnasjon'. (Grigorij Krogh: Tankar om ikonen/Artos, side 12)

I 1.Mos 18 finner vi en såkalt 'teofani'. 'Teofanier' er manifestasjoner av Gud, enkelte ganger med engler som mellommenn. I dette kapitlet heter det: 'Så åpenbarte Herren seg for ham i Mamres terebintelund, en gang han satt i teltdøren midt på den heteste dagen. Han løftet sine øyne, og de, tre menn sto foran ham ..' (v.1-2)

Andreij Rublevs ikon er et mesterstykke (bildet). Det er malt for Treenighetskatedralen-Sergius Lavra, og Treenigheten fremstår slik den presenteres i Trosbekjennelsen fra Nikea/Konstantinopel. Den første engelen er Gud Fader, den midterste engelen er Guds Sønn, den tredje engelen er Den Hellige Ånd. Alle tre englene velsigner kalken. I kalken ligger kalven som Abraham slaktet for å gi sine gjester noe å spise. Den symboliserer Frelserens død på korset, og det måltid som eukaristien eller nattverden representerer.

Legg merke til at alle tre englene har stav i sine hender, et symbol på deres guddommelige makt. La oss se nærmere på hver av englene:

Den første engelen
Den første engelen, den til venstre, er kledd i en blå underkjortel som symboliserer guddommelige og evige natur, og den lyse purpurfargede ytterkledningen understreker den kongelige verdigheten hos denne engelen. Bak og over hans hode står et hus som er Abrahams oppholdssted. Foran dette huset finnes det et offeralter. Dette bilde av oppholdsstedet eller huset til Abraham symboliserer Guds mesterplan for skapelsen. Denne engelen - Faderen - viser at Han er Hodet over skapelsen. Den samme faderlige autoriteten ser vi av hele hans fremtreden. Hans hode er ikke bøyd og han ser ikke bort på de to andre englene. Hele uttrykket hos denne engelen - uttrykket i hans ansikt, plasseringen av hendene, måten han sitter på - alt taler om en faderlig verdighet.

De to andre englene har sine ansikter vendt mot denne engelen med stor oppmersomhet, som om de samtaler med ham om verdens frelse.

(fortsettes)

Pastor fra India mirakuløst helbredet for leukemi

For 25 år siden var pastor Paul Ciniraj direktør for Salem Voice Ministries. Men for noen år siden måtte han gi opp tjenesten på grunn av sykdom. Det skulle vise seg at pastor Ciniraj hadde leukemi. Kreften ble oppdaget for fire år siden. Han var også blitt mishandlet ved flere anledninger av mennesker som hatet ham fordi han var kristen, og etterlatt for å dø.

Muslimene som hadde mishandlet ham mente at kreften var en straff fra Allah, fordi Paul Ciniraj var blitt en kristen og forkynte Guds ord.

Men Gud ville det annerledes. På mirakuløst vist har Gud helbredet ham, og reist ham opp igjen for å tjene Ham på nytt. Helbredelsen fant sted en natt da Herren Jesus viste seg for Paul Ciniraj i en drøm og berørte ham fra hans isse til hans føtter med sine naglemerkede hender, og sa: 'Vær helbredet'. I samme øyeblikk opplevde Paul Ciniraj Guds helbredende kraft.

I dag er Paul Ciniraj mer frimodig enn noensinne. Han avlegger sitt vitnesbyrd alle steder. Hans lege - en hindu som er en av Indias mest kjente kreftspesialister - har tatt imot Jesus på grunn av det miraklet han har sett i Paul Ciniraj's liv. Pastor Ciniraj fikk selv lede ham til tro på Jesus.

Paul Ciniraj - som har vært gift med Mercy i 25 år - deler ut Bibler på vegne av Bibelselskapet i India, og når mange mennesker med evangeliet på denne måten.

Å være menighet, del 6

Columba Stewart, som har studert den monastiske bevegelsen i det fjerde århundres Egypt, kaller kommunitetene som vokste frem i ørkenen og ødemarkene for 'laboratorier for kristen spiritualitet'.

Det er fra ørkenen at noen av de fremste teologene og lærerne innen kirken - enten det dreier seg om kirken i øst eller vest - vokser frem. De er formet av et liv i bønn, i stillhet og den hellige Treenighetens nærvær. Her i ørkenen lærte de Gud å kjenne - ikke bare gjennom Bibelen, som de leste flittig, men de gjorde seg erfaringer med Gud. Teori og praksis gikk hånd i hånd.

I mye av det som skjer i dag serveres det teorier. En preken inneholder masse ord, men lite levd liv, og det smitter over på de som hører. De tilegner seg kunnskap, men Gudskjennskapen mangler. Jeg undres ofte på hva som hadde skjedd i våre menigheter, om vi begynte å gjøre det vi hørte! Tenk om vi satte det ut i praksis! Hvordan ville menighetene våre da ha sett ut? Og samfunnet? Ganske så annerledes, tror jeg. Hva tror du? Kanskje hører vi for mye og blir mennesker som vandrer rundt med mye kunnskap, men spør noen oss om hva slags erfaringer vi har gjort med Gud - har vi få svar å gi. Kanskje vi skulle høre mindre, og gjøre noe med det vi allerede har hørt?

Noe av det som slår meg i møte med det de skrevne ordene til ørkenfedrene og ørkenmødrene er at mye av det er svar på spørsmål. Disse spørsmålene har sikkert kommet fra pilegrimer som oppsøkte dem. De spurte ikke bare hvordan de kunne leve, men hvorfor.

Augustin sa ved en anledning at kirken er til for mennesker som er underveis.

(fortsettes)

Rick Warren etter sønnens død: Sykdommen du har er ikke din identitet!

- Sykdommen du har er ikke din identitet!

Det sa pastor Rick Warren når han talte til sin menighet, Saddleback Church i det sørlige Carlifornia i går formiddag. Den store kirkesalen var fullpakket når Rick Warren og hans kone Kay entret talerstolen for første gang etter sønnens tragiske død.

Det har gått 17 søndager sist. Som kjent tok sønnen Matthew (27) sitt eget liv etter mange års psykisk sykdom. 22.000 mennesker lyttet intenst til at ekteparet delte sin historie om hvordan de to har funnet håp midt i håpløsheten. Ikke bare var kirkesalen fylt til randen, men det var også satt opp telt utenfor kirkebygget.

Når Rick og Kay vandret hånd i hånd inn på plattformen, reiste forsamlingen seg og klappet. Da begynte Kay å gråte, kysset henne på pannen, mens han gråtende sa: 'Elsker dere alle sammen! Så tok han en liten pause, før han begynte å tale. Først takket han staben, menigheten, og de hundrevis av menneskene som har støttet familien Warren de siste månedene. Men først og fremst takket han sine to andre barn, Amy og Josh, som elsket Matthew og hadde hjulpet sine foreldre så mye. 'De er virkelig mine helter,' sa Rich Warren før hans stemme brast på nytt.

Ba i 27 år om at sønnen skulle bli helbredet
Ekteparet Warren talte ærlig om om deres kamp med sønnens psykiske lidelse:

-  I 27 år ba jeg hver eneste dag om at Gud skulle helbrede min sønns mentale sykdom. Det var nr 1 bønnen min. Det er ingen fornuft at denne bønnen ikke skulle bli hørt.

Kay Warren fortalte at det var visse skriftsteder som handlet om håp som hun ikke klarte å lese før måneder etter at Matthew var funnet død.

For første gang delte ekteparet Warren om hvordan de ble gjort kjent med at sønnen var død. Om morgenen den 5.april befant Rich Warren seg hos fastlegen sin. Begge hadde våknet med en følelse av at noe ikke var bra med Matthew. Rich Warren var hos legen fordi han hadde dobbeltsidig lungebetennelse. Han hadde bedt broren sin om å preke for seg. Tittelen på budskapet var: 'Hva gjør du på denen verste dagen i ditt liv?' Kay var i ferd med å ta på seg et smykke, i det hun sa: 'Velg glede!' Verken Warren eller Kay klarte å slippe tanken om at noe var galt med sønnen Matthew. Så begge dro hjem til ham for å sjekke. Bilen hans sto utenfor huset. Huset var låst, og ingen åpnet døra når de ringte på. De tok kontakt med politiet, mens de ventet gråtende. De fryktet det verste. Og det stemte. Sønnen hadde skutt seg selv.

De siste fire månedene har familien funnet styrke i menighetsfellesskapet. Spesielt har de funnet trøst i ordene fra profeten Jesaja 43,2: 'Når du går gjennom vann, er jeg med deg, og gjennom elver, skal de ikke overskylle deg. Når du går gjennom ild, skal du ikke svies, og luen skal ikke brenne deg'. Og ordene fra 2.Kor 1,3-4: 'Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, barmhjertighetens Far og all trøsts Gud, han som trøster oss i all vår trengsel, for at vi skal kunne trøste dem er i all slags trengsel, med den trøst vi selv blir trøstet med av Gud'.

Familie og venner har stått hos dem hele veien. Rick Warren sa det slik:

- I denne familien er det mye hardved. Satan valgte feil team når han slo til mot oss.

Satte sitt håp til Gud
Rich og Kay Warren valgte å sette sitt håp til Gud, og Gud har tørket bort hver tåre fra deres kinn.  Rich var tydelig på at han fortsatt vil kjempe for mennesker med psykiske lidelser, og vil kjempe for å fjerne det stigma psykisk sykdom er for mange:

'Din sykdom er ikke din identitet, og de kjemiske kroppslige reaksjonene er ikke din karakter. Vi er her for dere', sa han henvendt til alle som sliter med psykiske lidelser.

Den ny-monastiske bevegelsen - en viktig kilde til fornyelsen av kirken, del 2

I 1994 gikk John Skinner og Andy Raine med på å publisere tidebønnsboken som Northumbria Community bruker på forlaget Harper Collins (bildet). Den ble fulgt opp av Celtic Night Prayer på samme forlag i 1996. Disse to tidebønnsbøkene introduserte en helt ny form for monastisisme til et internasjonalt publikum.

I 2004 flyttet John og Linds Skinner til Efesos i Tyrkia for å fortsette utviklingen av nye Èmigrè tiltak. De la også grunnlaget for det de kalte 'En skole i ny-monastisisme'.

Samme år oppstod det en ny-monastisk bevegelse i USA med publiseringen av boken '12 marks of New Monasticism'. Profilerte ledere for denne bevegelsen er baptistpastoren Jonathan Hartgrove-Wilson og Shane Hartgrove. Med sine mange bøker og de to kommunitetene de har startet og lever i har de inspirert mange andre til å starte kommuniteter, bofellesskap og andre initiativ i amerikanske storbyer - gjerne der de marginaliserte samfunnsgruppene bor.

Siden 2004 har det vært en markant vekst av ny-monastiske kommuniteter i USA og Europa. Det dreier seg både om kommuniteter hvor medlemmene bor sammen, eller mennesker som lever for seg selv og følger en regel og som kommer sammen til egne samlinger med jevne mellomrom. Den ny-monastiske bevegelsen er en grasrotbevegelse med noen bestemte kjennetegn. Vi skal se litt nærmere på dem i denne serien, men først skal vi se nærmere på Northumbria Communuty - kommuniteten som på mange måter fødte denne bevegelsen fram. Selv hadde jeg gleden av å møte en av denne kommunitetens ledere, Andy Raine, på Shetland i 2005. Da var jeg en av talerne på en transatlantisk bønnekonferanse, og Andy Raine var der blant annet som danser.

Northumbria Community har også utarbeidet et såkalt Synaxarium. Et Synaxarium er en samling martyr- og helgenberetninger som er en del av kirkens levende minne. På bloggen Monastisk har jeg siden 2011 presentert mange av de keltiske hellige som blir minnet i dette Synaxarium. Det foreligger planer om å utgi flere av artiklene fra denne bloggen som en egen bok som vil bli utgitt med det første. I forbindelse med vår nattverdliturgi i Kristi himmelfartskapellet minnes vi hver torsdag noen av de som er nevnt i dette Synaxarium.

Bloggen Monastisk finner du her: http://www.monastisk.blogspot.com

(fortsettes)

Den ny-monastiske bevegelsen - en viktig kilde til fornyelse av kirken, del 1

Jeg klarer ikke å slippe tak i det profetiske utsagnet den lutherske teologen, Dietrich Bonhoeffer, (bildet) kom med i 1935:

'Kirkenes fornyelse vil med stor sikkerhet komme fra en ny type monastisisme som bare har det til felles med den gamle, at den  ikke vil kompromisse med noe, men leve et liv som Jesu disipler i følge Bergprekenen. Jeg tror at tiden er kommet til å samle mennesker for å gjøre dette'. 

Jeg tror Bonhoeffer har rett når han forutså at den fornyelsen som våre kirker så sårt trenger, ja kanskje vi skulle si: desperat trenger, vil komme fra monastiske kommuniteter. Slik fornyelsen alltid har kommet fra klostre og kommuniteter opp gjennom kirkens historie. Men jeg tror Bonhoeffer snevret dette inn for mye. Den ny-monastiske bevegelsen som vi ser avleggere av mange steder i verden har implementert flere ting fra den historiske klosterbevegelsen, som tidebønner, Lectio-Divina, og betydningen av kontemplasjonen.

Det er i denne tradisjonen jeg selv ønsker å stå og det er i denne tradisjonen Kristi himmelfartskapellet står.

I denne artikkelserien skal vi se nærmere på hvordan den ny-monastiske bevegelsen oppsto som jeg selv kjenner meg beslektet med. Den har ulike forgreninger, litt avhengig av hvilket land disse ny-monastiske gruppene befinner seg. Men fellestrekkene er likevel mange. Den forgreningen jeg kjenner meg beslektet med har sine røtter i den keltiske tradisjonen. Og det er i Storbritannia den ny-monastiske bevegelsen starter, ikke i USA, selv om den amerikanske kanskje er blitt mest kjent med Jonathan Wilson-Hartgrove og Shane Claiborne som viktige premissleverandører.

Vi må tilbake til 1978 for å finne de første spede tegnene på at noe nytt var i ferd med å spire fram. En mann ved navn Alan Andrews begynte å snakke om ny-monastisisme for første gang, og gav oss et språk for dette nye han så for seg. I 1986 presenterte så John Skinner det han kalte: 'Introduksjon til en ny form for monastisisme' til David Jenkins, og da var biskop av Durham i Storbritannia. Han ønsket at den ny-monastiske bevegelsen skulle bli en del av det anglikanske kirkefellesskapet.

Biskop David var en vis mann. Han svarte John Skinner: 'Jeg tror ørkenen er det første sted for å gi næring til en ny monastisk bevegelse, ikke kirken!'

I 1991 organiserte og ledet John Skinner, Roy Searle og Andy Raine en serie med foredrag i Northumbria i Storbritannia som de kalte 'Internal Èmigrès'. Dette var en presentasjon som skulle danne grunnlaget for det som senere skulle bli Northumbria Community. Denne foredragsserien inneholdt også John Skinners første offentlige foredrag om Dietrich Bonhoeffers nye form for monastisisme.

Siden 1992 har Northumbria Community vært et 'levende eksempel' på en ny form for monastisisme som som har inspirert og støttet et stort antall kommuniteter og enkeltpersoner som har omfavnet denne livsformen.

(fortsettes)

Tyskland i åndelig krise: Kirker stenges i hopetall

Tyskland er i åndelig krise. Om fire år - i 2017 - skal landet feire 500 års jubileet for Reformasjonen. Det skjer samtidig med at kirker legges ned i hopetall og omgjøres til moskeer, aldershjem, barnehager, teater, kulturhus og restauranter.

Fortsetter utviklingen risikerer man at hver tredje kirke stenges. Mellom 1990 og 2010 er 340 kirker stengt, 46 av dem er revet. I følge Evangelische Zeitung finnes det prognoser som viser at Den evangeliske kirke, som er landets største sammenslutning av protestantiske kirker, vil dette kirkesamfunnet alene miste omlag åtte millioner medlemmer innen 2040. Slår det til vil en tredjedel av deres kirker måtte legges ned. Den evangeliske kirke er en føderasjon av 23 lutherske, reformerte og forenede protestantiske regionale og nasjonale kirker.

Det står ikke noe bedre til med Den romersk-katolske kirke. I følge Kristeligt Dagblad regner de å måtte stenge over 700 kirker de neste 10 årene.

Behov for vekkelse
Det som skjer i Tyskland er en konsekvens av den destruktive bibelkritikken som hjemsøkte tyske menigheter på begynnelsen av 19 århundre. Denne liberale teologien åpnet veien for kompromiss med Guds ord som igjen åpnet veien til det hedenske nazi-regimet, og senere til humanismen. Det åndelige livet er blitt sugd ut av menighetene.

Landets Evangeliske Allianse er et vitalt nettverk med 1,2 millioner medlemmer. Medlemsmassen utgjøres av alle landets evangelikale trossamfunn og hundrevis av misjonsorganisasjoner. Blant disse er det en sterk nød for det som skjer i Tyskland. Det er ingen tvil om at Tyskland med sine 82 millioner innbyggere er i desperat behov av en gjennomgripende vekkelse.

Her kan vi spille en rolle - i bønn. La oss stå sammen med våre tyske trossøsken og be om at Gud nok en gang skal ryste denne nasjonen med evangeliets forvandlende kraft.

Datter til pastor i Nigeria kidnappet og tvunget til å bli muslim

24 år gamle Charity Raymond Uzoechina (bildet) er kidnappet i det sentrale Nigeria. Hun er datter av pastor Raymond Uzoechina, i Reedemed Christian Church of God i Abuja.

Det er en emir eller muslimsk leder for Nupe-folket i Bida, Alhaji Yahaya Abubakar, som står bak kidnappingen. Han har tvunget henne til å konvertere til Islam og har fått støtte for dette av en sharia-domstol i Nigeria.

Pastor Uzoechina har vært på en desperat jakt etter sin datter siden hun forsvant tidlig i vår. Datteren har studert på den føderale polytekniske skolen i Bida. Det er først nå at han har klart å bringe på det rene at det er emiren for Nupe-folket som står bak kidnappingen. Pastor Uzoechina oppsøkte hans palass, og emiren kunne fortelle at Charity nå er muslim. Emiren sa også at han ikke kunne løslate datteren siden den islamske retten hadde gitt ham ordre om å ta vare på henne! Faren fikk ikke se datteren sin.

Pastor Uzoechina har oppsøkt sharia-domstolen, men de står på sitt, og politiet har avsluttet saken fordi det foreligger en rettskraftig dom!

La oss be for Charity og hennes familie som er i sjokk og djup sorg over det som har skjedd.

Gudsfrykt - og mangelen på den

I 1529, mens han var i fengsel i Gmünden i Østerrike, skrev Peter Riedemann, en tidlig misjonær, apologet og eldste blant Hutterianerne, en gren av Døperbevegelsen, sin trosbekjennelse. I denne bekjennelsen heter det blant annet:

'Hvordan vi må bygge Guds hus og hva Guds hus er: Den første søylen i dette huset er den rene Gudsfrykten, for det står skrevet: Å frykte Herren er begynnelsen til visdom. Mot denne søylen raser den mektige vind og det ødeleggende vann av menneskefrykt. Vi må motstå dette i Gudsfrykt. Vi må frykte Gud mer enn mennesker'.

Kanskje er den manglende gudsfrykten den aller største utfordringen vår tids vestlige kristenhet står overfor? Kanskje har vi mer respekt for mennesker enn Gud?

Ordene fra Gal 1,10 er utfordrende:

'Prøver jeg nå å bli anerkjent av mennesker - eller av Gud? Vil jeg bare være mennesker til lags? Var det fremdeles mennesker jeg ville være til lags, da var jeg ikke Kristi tjener'.

Peter Riedemann var ikke redd mennesker. Men fryktet Gud. Jeg skrev om ham her på bloggen i 2010. Du kan lese den artikkelen her:  http://bjornolav.blogspot.no/2010/05/peter-ridemann-en-radikal-etterflger-av.html

Pave Frans I kostet Brasil 314 millioner kroner

314 millioner kroner kostet det å sikre pave Frans under hans besøk i Brasil, et besøk som avsluttes i morgen.

Det burde være et alvorlig tankekors ikke bare for pave Frans I. Vi skal ikke lenger tilbake i tid enn til 21.juni i år før vi kunne lese om at en million brasilianere tok til gatene i Rio de Janeiro og andre brasilianske byer for å demonstrere mot landets politikere. Det som er blitt kalt 'den tropiske våren' endte i voldelige sammenstøt med politiet. En ble drept og over 50 skadet. Protestene har blant annet handlet om at Brasil bruker alt for mange penger på store arrangementer, blant annet på fotball-VM i 2014. Penger som kunne vært brukt på de fattigste av de fattige og rette opp de store sosiale forskjellene i landet.

Så - bare noen uker etter svir de av 314 millioner kroner på pavebesøket. For at paven skal sikres. Det kostet ikke så mye å få besøk av Peter og Paulus den gangen, men det kostet dem etter hvert livet. Selv om paven ikke vil bære de kostbare klærne til sine forgjengere og heller ikke går med gullkors rundt halsen er det et stykke vei å gå før man kan sammenligne seg med det som var utgangspunktet.

Myter og sannheten om Amish, del 1

En av verdens fremste, om ikke den fremste, eksperten på Amish-bevegelsen, professor Donald B.Kraybill, imøtegår mange av mytene rundt denne delen av Døperbevegelsen i en artikkel i Huffington Post nylig.

Jeg synes artikkelen var så interessant at jeg har valgt å oversette deler av den. Her er mytene og svarene Kraybill gir:

1. Amish dør sakte ut
Folkevettet hevder at hest-og-kjerre-folket uten elektrisitet og som ikke får noen høyskoleutdannelse, mister oppslutning i vår sofistikerte cyber-world. Det er langt fra sannheten: Siden 1992 har antallet knyttet til Amish bevegelsen vokst med 120 prosent, fra 128.000 til 285.000. Fordi Amish ikke driver med proselytisering, har deres store familier (6-8 barn) vært hovedårsaken til den sterke veksten. Men det å produsere babyer er ikke nok. Gjennomsnittlig 85-95 prosent av tenåringene velger å la seg døpe og forblir Amish. I tillegg kommer de som ikke har noen Amish bakgrunn og som frivillig slutter seg til bevegelsen.

2. Amish er technofober
Fordi Amish ikke har fjernsyn eller Internett eller flotte biler  betrakter mange dem for å ligge langt etter i utviklingen. Men de er ikke anti alt teknisk. Her finner du rulleskøyter, LED-lys, gass-griller, solcelle-paneler, og batteridrevne verktøy. Amish bruker teknologien selektivt. De frykter for den påvirkningen datamaskiner, fjernsyn etc vil utgjøre med hensyn til deres tro.

3. Amish betaler ikke skatt og stemmer ikke ved valg
Amish-folket er ikke økonomiske eller sosiale parasitter. Alle betaler skatt - dobbelt for private og offentlige skoler, av inntekt, eiendommer og salg. Men de betaler ikke for velferdsordninger og pensjon. De har helle ingen forsikringsordninger. Amish har lov til å stemme ved valg, men mindre enn 10 prosent av dem gjør det. De som gjør det stemmer helst ved lokalvalg, ikke ved presidentvalg. En av årsakene er at Amish er pasifister og de vil derfor ikke stemme på en som blir øverstkommanderende for de væpnede styrkene, slik den amerikanske presidenten er.

4. Amish arrangerer ekteskap
Verken biskopene eller noen andre driver å spleiser folk for ekteskap. Ungdommene deres er fri til å gifte seg med hvem de vil. Men om de ønsker å forbli Amish så må begge være døpte medlemmer av Amish, før en av biskopene innen Amish-bevegelsen vil vie dem. En biskop vil bare vie et par hvis begge deler trosoverbevisningen til Amish - uansett hvilken bakgrunn de måtte ha.

(fortsettes)

Burma er vidt åpent for evangeliet

I går delte pastor Thaung Ngaih Lian (til venstre på bildet), en sterk historie med oss. Jeg har skrevet om Thaung Ngaih Lian mange ganger før. Han er pastor for en baptistmenighet i Yangon i Burma, og vi har holdt kontakt med ham i flere år nå.

I går kunne han fortelle oss om en mann som helt siden han gikk på videregående skole har søkt etter sannheten og etter en levende Frelser.

I forbindelse med det pågående 200 års jubileet for Adoniram Judsons ankomst til Burma, hadde pastor Liam holdt noen møter hvor han på en enkel måte hadde presentert evangeliet. Den unge mannen hadde vært tilstede på disse møtene, men han hadde avvist det han hørte Lian forkynne.

Siden den dagen hadde han ikke fått sove. Han klarte ikke å spise, heller ikke arbeide. Her om dagen tok den unge mannen kontakt med pastor Lian og spurte om han ikke kunne få en samtale med ham. I går kom han hjem til pastor Lian og spurte hvordan han kunne bli frelst.

'Jeg samtalte med ham i et kvarter. Jeg forklarte hva evangeliet handlet om, og uten å nøle tok han i mot Jesus som sin Frelser og Herre,' forteller pastor Lian, som legger til: 'Jeg takker Gud for evangeliet som har kraft i seg til å frelse fortapte syndere som setter sin lit til Jesus i tro på Hans nåde'.

Jeg snakket med pastor Lian sent i går kveld og han sa da: 'Burma er vid åpent for evangeliet, og mange mennesker har en slik lengsel etter Gud'. La oss fortsette å be for denne nasjonen, om en gjennomgripende vekkelse som vil føre mange mennesker til tro på Jesus.

På bildet ser vi pastor Lian lede den unge mannen til tro på Jesus.

Når Maria tar Jesu plass

Det er underlig hvor liten plass jomfru Maria har i Det nye testamente, og hvor stor plass enkelte har gitt henne i ulike faser av kirkens historie.

Kort tid etter pinsedag forsvinner hun helt fra de nytestamentlige beretningene.

I Bolivia har man latt oppføre en 45 meter høy statue av jomfru Maria. Hun står oppe på det 3.600 meter høye fjellet Santa Barbara. Mens man på ortodokse ikoner i alt overveiende grad - det finnes noen få unntak - fremstiller jomfru Maria som en som alltid peker på Jesus, står denne statuen helt alene og peker ikke på noen annen enn jomfruen selv. Undrer meg over hva den unge jødiske tenåringsjenta som fødte Guds Sønn ville ha tenkt om hun så dette?

I Rio de Janeiro finnes det en statue av Jesus. Den er 'bare' 38 meter høy og må se seg slått av fremstillingen av Hans mor med sine 45 meter.

Det er underlig å tenke på Marias egne ord, slik de er gjengitt i hennes lovsang i Luk 1,52 når man ser denne statuen:

'Han støtte mektige ned av deres troner og opphøyet de små ...'

Dette er det motsatte av det som har blitt oppført i Bolivia.

Å være menighet, del 5

Den kristne lære er viktig! Sannheten er ikke relativ. Vi velger og vraker ikke det vi liker i den kristne tro, som vi velger og vraker en gjenstand eller mat eller klær. Som kristne er vi forpliktet på å leve og lære i tråd med det Det nye testamente omtaler som 'apostlenes lære'. (Apgj 2,42)

Rett lære - ortodoksi - er en ting. Like viktig er orthopraxis - det å leve rett.

'Ikke fortell meg hva du tror', sier noen 'vis meg hvordan du lever'. Om livene våre motsier det vi tror er det ikke rare vitnesbyrdet vi bidrar med. For handlingene våre snakker høyere enn ordene våre.

De sentrale kristne læresetningene beskriver Guds handling. Inkarnasjonen, for eksempel, handler om læren om at Gud ble menneske i Kristus slik at menneskeheten kan finne veien til å bli lik Gud. Dette er svært praktisk. Gud kler seg ikke i kjøtt og flytter inn i nabolaget uten å endre stedet! Tror vi dette forandrer det også vår holdning til våre hverdagsliv. Våre bestrebelser etter å leve trofast mot Guds kall for våre liv innebærer både handling og refleksjon.

Hvis Jesus virkelig mente det Han sa - hvordan skal vi da leve?

Å stille spørsmålet hvordan er viktig.

Men like viktig er å spørre hvorfor!

Hvorfor skulle folk velge å spise sammen i en tid hvor den individuelle friheten og forbrukermentaliteten er bestemmende for de fleste nordmenn?

Hvorfor skulle folk som er økonomisk uavhengige bestemme seg for å dele penger og ta økonomiske beslutninger sammen med andre?

Hvorfor skulle noen risikere livet ved å gå inn i krigssoner ubevæpnet for å være sammen med sin nasjons fiender?

Hvorfor gjør de folkene som følger Jesus de tingene de gjør?

(fortsettes)

130 år siden Eberhard Arnold - grunnleggeren av Bruderhof-bevegelsen - ble født

I dag er det på dagen 130 år siden Eberhard Arnold (bildet) ble født. I 1920 grunnla han det som skulle bli spiren til mange anabaptistiske kommuniteter i Tyskland, England, Paraguay og USA. Grunnlaget for dem var Jesu Bergpreken, og sammen med noen få venner formet han en kristen kommunitet basert på bønn, fellesskap, ikke-vold og ærefrykt for livet. Idag finnes det drøyt 2000 medlemmer av Bruderhof-bevegelsen i flere land som alle er et uttrykk for radikalt kristent liv med Jesus som Herre.

Lik de første kristne, levde medlemmene av Arnhold's Bruderhof (Stedet for brødre) i eiendomsfellesskap. Deres åndelige røtter fant de i 1600-tallets døperbevegelse, så vel som hos aposteltidens kristne.

Eberhard Arnold. var en profilert skribent, og en respektert teolog, med forbindelser til samtidens kjente skikkelser som Rosa Luxemburg, Martin Buber, Gustav Landauer og Karl Barth.

Eberhard Arnold var født 26.juli i 1883 i Köningsberg. Han var barn nummer tre av Carl Franklin Arnold, som var høyskolelærer på denne tiden. Hans mor, Elisabeth Arnold, kom fra en familie med høyt utdannede akademikere. Hans bestefar, Franklin Luther Arnold, var misjonær av engelsk/amerikansk opphav og pastor for en Presbyteriansk kirke i USA.                                                                                                      

Faren var en streng lutheraner og Eberhard vokste opp i et borgerlig hjem. Tidlig ble hans sosiale bevissthet vekket. Han reagerte på hvor flott familien levde. En onkel av ham skulle få avgjørende betydning for ham. Denne onkelen var annerledes. Han levde livet med Jesus på en slik måte at Eberhard's Gudslengsel ble vekket. Når han senere stiftet bekjentskap med Frelsesarmeen gjorde den et sterkt inntrykk på ham,

Eberhard Arnold var en svært etterspurt taler i det 20.århundres Tyskland. Under sine teologistudier stiftet han bekjentskap med Anabaptistene. Troendedåp var aldri noe tema i forbindelse med undervisningen på det teologiske seminaret, men gjennom studier av Det nye testamente ble Eberhard Arnold overbevist om at dåp på bekjennelse av tro var det eneste riktige, og i oktober 1908 lot han seg døpe. Det førte til brudd med den statlige lutherske kirken.

Den tyske studentbevegelsen var sterk på denne tiden. Eberhard Arnold sto midt oppe i den, både som forlagssjef og som debattant. Han begynte å invitere til ulike foredrag. Til disse kom fritenkere, ateister, kristne og andre. Og det er blant disse folkene at det etter hvert blir et spørsmål om å finne frem til hva som er autentisk kristen tro. Studier av døperbevegelsens historie gjør at Eberhard sammen med kona og hennes søster bestemmer seg for å følge i deres radikale overgivelse til Jesus. Og dermed er Bruderhof kommunitetene blitt til.

Jeg kommer tilbake med en større artikkelserie om Eberhard Arnolds liv senere her på bloggen. I dag feirer vi hans minne. Jeg innrømmer gjerne at han er et av mine store forbilder.

Mange brasilianere kommer til tro gjennom Sammy Tippits evangelist-tjeneste

Det er ikke bare paven som besøker Brasil i disse dager - det gjør også den amerikanske evangelisten og bønnelederen Sammy Tippit (bildet).

De dagene han har vært der har mange mennesker kommet til tro på Herren Jesus. Det synes jeg er stort. Jeg har fulgt Sammy Tippit's tjeneste i flere år, og vet at han har stor integritet i sin tjeneste. Han er ordinert hos Sørstatsbaptistene, og under det såkalte Jernteppet betydde han mye for mange som ble forfulgt for sin tro. I 1999 holdt han en stor møtekampanje i Addis Ababa med over 300.000 møtebesøkende de fire dagene kampanjen varte. Samme år forkynte han også evangeliet i Maracana, verdens største stadion, lokalisert i Rio de Janeiro. Det er hit Sammy Tippit nå er på vei. De 40 årene han har forkynt evangeliet har han besøkt over 80 land.

19.-21. juli talte Sammy Tippit i Rio de Janeiro i forbindelse med en konferanse der med tema: 'Hvordan be for familien din?' Det er derfra dette bildet er hentet. Lørdag samme helg talte han på en samling for pastorer, og det var god respons. Søndag kveld var det et åpent evangelisk møte hvor mange overgav seg til Kristus.

Denne uka har Sammy Tippit spilt inn flere undervisningsvideoer om evangelisering. Det er forventet at tusenvis av mennesker vil følge disse undervisningsvideoene, og Herren alene vet hvor mange mennesker som gjennom dem vil bli vunnet for Guds rike.

I byen Maceio er det planlagt utadrettede møter i regi av baptistene. Kona til Sammy, Tex Tippit, holder seminarer for konene til de brasilianske pastorene. La oss be for møtene.

USA påstår at Jerusalem ikke er en del av Israel!

Diskrimineringen av jøder og av Israel synes ikke å ha noen ende.

Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem melder i dag at amerikanske jøder som er født i Jerusalem får ikke lov å oppgi Israel som fødeland i passet. Dette fordi USA ikke har tatt stilling til hvorvidt Jerusalem er en del av Israel!

IKAJ skriver: "Det har skapt sterke reaksjoner i amerikanske jødiske miljøer at en ankerettssak denne uken overkjørte en lov vedtatt av Kongressen i 2002. Denne loven innførte muligheten for at amerikanske borgere som er født i Jerusalem skulle kunne få oppført Israel som fødeland i passet sitt. Ifølge estimater gjelder dette om lag 50 000 amerikanske borgere. Ingen av dem har imidlertid så langt fått gjøre denne endringen i passet, fordi det helt siden 1948 har vært amerikansk praksis å kun skrive "Jerusalem" som fødested i passet til dem det gjelder, og ikke legge til noe land. Dette skyldes at den amerikanske utenrikspolitiske linjen har vært å ikke ta stilling til spørsmålet om Jerusalem så lenge konflikten med araberne er uavklart".

Denne historien bør få oss alle til å tenke!

Historien du er i ferd med å lese er sannsynligvis en såkalt vandrehistorie. Selv om den sannsynligvis ikke har skjedd har den noe vesentlig å fortelle oss, og jeg tror historier som dette kunne ha skjedd hvor som helst, når som helst og i hvilken som helst kirke:

Pastor Jeremiah Steepek (bildet) forvandlet seg til en hjemløs person og fant veien til  megakirken på 10.000 medlemmer som han skulle bli introdusert for som menighetens nye pastor denne søndagen.

Han vandret utenfor kirken i omlag 10 minutter mens den fyltes opp av de som skulle ta del i søndagens gudstjeneste. Bare tre av de omlag 7.000-10.000 menneskene sa hei til ham. Han spurte mange om noen kunne gi ham litt vekslepenger så han fikk kjøpt seg litt mat. INGEN gav ham noe. Han gikk inn i kirkebygget og satte seg på første benk. Da kom en av møtevertene og ba ham om å sette seg bakerst i kirkesalen. Han hilste på folk men de stirret bare tomt tilbake, målte ham opp og ned og dømte ham.

Mens han satt der på bakerste benk lyttet han til annonseringen fra møtelederen. Når det var unnagjort kom eldsterådet frem og begeistret introduserte de menigheten for den nye pastoren.

'Vi vil gjerne få introdusere for dere Jeremiah Steepek'.

Forsamlingen så rundt seg i det de klappet. Den hjemløse på siste benk reiste seg og gikk fremover . Klappingen stanset opp. Alle så på ham. Han gikk opp til plattformen. Grep mikrofonen fra en av eldstebrødrene, trakk pusten og sa:

'Så skal kongen si til dem på sin høyre side: 'Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det riket som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere gav meg mat, jeg var tørst og dere gav meg drikke; jeg var fremmed og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk og dere så til meg; jeg var i fengsel og dere besøkte meg'. Da skal de rettferdige svare: 'Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?' Da skal kongen svare dem: 'Sannelig, det dere har gjort mot en av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg'.

Etter å ha sitert dette, så han rundt seg i forsamlingen og fortalte dem det han hadde opplevd denne morgenen. Mange begynte å gråte, og mange bøyde sine hoder i skam.

Så sa han: 'I dag ser jeg en samling av mennesker, ikke Jesu Kristi kirke. Denne verden har nok mennesker, men ikke nok disipler. Når vil du bestemme deg for å bli en disippel?'

Så sendte han folk hjem og ba dem komme tilbake neste søndag.

Fortsatt svært kritisk for Natasha Brutski

Her kommer en oppdatering til alle dere som ber for Natasha Brutsi:

Hennes ektefelle, Gennadij, fikk lov til å besøke henne i går. Tilstanden er fortsatt svært kritisk. Til tross for dialyse svikter nyrene hennes, det gjør også lungene og hjertet.

Det positive er at hun nå blir behandlet av spesialister. I følge Gennadij har legene sagt at tilstanden fremdeles er svært kritisk, og at de trenger et mirakel.

Nå tror vi på miraklenes Gud, så la oss be om ett!

Du kan lese mer om Natashas situasjon her på bloggen, i en artikkel publisert mandag denne uken.

Jeg følger opp saken så snart det foreligger noe nytt.

Luthersk fornyelsesbevegelse satser på lederskap i team

Lutheren Renewal får ny ledelsesstruktur. I fjor takket den profilerte lutherske presten, Paul Anderson (bildet), for seg etter mange års utrettelig arbeid innen denne amerikansk lutherske fornyelsesbevegelsen. Under hele tiden Lutheran Reneweal har eksistert har man arbeidet i team, nå styrkes denne profilen enda mer.

Det fremgår av nyhetsbrevet til Lutheran Renewal som ble publisert i dag.

Lederteamet vil bestå av styremedlemmene Nathan Hoff, Eric MacIntyre og Fred Thoni samt Denise Siemens, som kommer fra staben til Lutheran Renewals. Endringen fører til at de nå har en modell som kan brukes til å øke omfanget av kallet og misjonsoppgaven Lutheran Renewal utgjør.

7.-10. august inviterer Lutheran Renewal til konferanse i North Hights Lutheran Church i Arden Hills i Minnesota. Blant talerne finner vi Francis Frangipane og Larry Randolf.

Å være menighet, del 4

Det finnes mange likhetstrekk mellom kirken i det fjerde århundre og vår tids kirke. Vi lever også i en tid hvor de kristne er fragmenterte, lederskap lever med stridigheter og våre forsamlinger er utsatte for alle slags lærdomsvær.                              

Mye av det som skrives om den kristne tro handler om anklager, skandaler og debatt om homofili. For mennesker utenfor kirkelige kretser, synes det som skjer i kirken å handle om stygge stridigheter om ting som synes å angå folk flest i liten grad. Det som skrives om kirken er sjeldent noe godt.

Dette skjer samtidig med at mange søker etter et sted hvor det finnes håp. Hvor liv leves ut i fred og harmoni. Hvor mennesker blir sett og bekreftet. De ser etter en tro som passer for olabuksa - ikke får blådressen. En tro som handler om mer enn ord, en tro som får bein å gå på.

I det fjerde århundre søkte folk ut i ødemarken for å finne mennesker som levde der. De søkte autentisk liv. Teoriene ble presentert i kirkene, livet ble levd ut i ørkenen. De som levde der ute levde på mer enn teorier. Der handlet det om den kroppsliggjorte troen. Den som berører ånd, sjel og kropp - det hele mennesket.

Vi lever i en svært individualistisk tid, hvor det meste handler om meg, mitt og mine. I urkirken og blant ørkenfedrene handlet det om 'vi' og 'oss', om en felles visjon om Kristi kropp som reiser seg og blir den modne mann. Om en utvidet familie. Derfor dro pilegrimene ut i ørkenen.

Som de drar for å besøke dagens kommuniteter der de vokser frem. I storbyenes ørken. Der de marginaliserte lever, og så plantes det et håp bestående av mennesker som deler liv med de som sliter med livet. Som deler brød og vin og fellesskap.

Jeg drømmer om å se slike kommuniteter eller fellesskap vokse frem i Norge. Hvor man deler liv og hvor Kristus får forme livene våre etter sitt eget bilde. Midt i hverdagene. Nå ber jeg om at Gud skal gi oss noen her hvor jeg bor som er villige til å leve på denne måten - i et nært forpliktende fellesskap, hvor man setter individualismen til side og lever for Jesus og dermed for andre mennesker.

For tiden tenker jeg mye på ordene fra Rom 14:

'For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. Om vi lever så lever vi for Herren, og om vi dør så får vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til. Det var derfor Kristus døde og ble levende igjen, for at han skulle være Herre over både levende og døde'. (v.7-9)

Men i dag er det mange som lever for seg selv - og mange dør ensomme og forlatt.

(fortsettes)

Finske politikere engasjerer seg for Irans kristne

Pinseledere i Finland ser med bekymring på situasjonen til trosfeller i Iran, etter at den største pinsekirken i Tehran (bildet) ble stengt av iranske myndigheter for kort tid siden. Pinsekirken i Tehran er knyttet til Assemblies of God.

Finske pinseledere har kontaktet flere medlemmer av det finske parlamentet, som nå engasjerer seg i saken. Sari Essayah, som representerer Finland i EU, har hatt et møte med Ahmad Shaheed, som er FN's spesialutsending til Iran, og har delt den finske regjerings bekymring for de stadige brudd på menneskerettighetene som finner sted i Iran, ikke minst presset mot Irans kristne og stengingen av menighetslokalet til pinsemenigheten i Tehran.

Som et resultat av denne samtalen har Irans ambassadør i Finland blitt innkalt til samtaler. Han har møtt den finske statsråden som har ansvar for Afrika og Midt-Østen.

De kristne i Iran verdsetter høyt det finske engasjementet for deres sak.

Det nye er at det gamle holder

I dag leste jeg en kommentar skrevet av en amerikaner ved navn Rich Marschall. Jeg synes han tar vår tids åndelighet veldig på kornet, og har valgt å oversette artikkelen til norsk. Ikke alt lar seg oversette på grunn av amerikanske forhold, men det meste:

Hva har skjedd med amerikansk åndelighet i vår generasjon? Det enke evangeliets solide grunnvoll har ikke endret seg, men mye annet har det. Radikalt. Kjerneverdier, oppslutning om gudstjenesten, gudstjeneste formen, nye kirkesamfunn, ingen kirkesamfunn, nye bibeloversettelser, synspunkter på himmel og helvete, synd og frelse. Bibelen pleide å være guiden, men ikke lenger.

Dette handler ikke bare om modne troende som finner sin vei. Er det ikke den amerikanske forbrukermentaliteten som frister de troende til å plukke hvilken lovsangssmak de har denne uka? Eller den beste konserten eller showet på søndag morgen? Jeg tror så - ja. Dette har - etter min mening - skapt 'Velg-og-plukk-teologien', som utgjør det største kirkesamfunnet i Amerika.

Som en 'søndag-morgen-pilegrim' har jeg merket meg at mange kirker har behandlet salmer og salmebøker som om de var dødelige mikrober. Alle sangene kommer opp på veggen - merkelig nok ikke notene, noe som gjør sangene vanskelig tilgjengelige, om du ikke er en del av klubben. Kirkene har egne folk programledere. Musikken er enten pop eller rock. Lovsang handler som oftest om en konsert. Det er minimalt hva forsamlingen synger. Man lytter til de som synger og spiller for dem. Folk elsker sangene, solistene, eller multi-media showet, ikke nødvendigvis i Jesus.

Jeg har vært i dusinvis av kirker hvor gudstjenesten begynner med at en person som mest ligner en bilselger kommer på scenen og roper: God morgen! Hvordan har DU det? Jeg kan ikke høre dere!!! Snu deg rundt og gi naboen et stort SMIL!!!' Er det ikke noe sted lenger i amerikanske kirker hvor man kan legge seg ned ved et alter og gråte? Et sted hvor de sønderknuste kan sitte? Er det ikke et sted for de som desperat søker? Fikk ikke du med deg siste kirkebulletin hvor du kunne lære hvordan du får sitroner til å bli lemonade?

Trosbekjennelser siteres sjeldent. Kan det være fordi menighetene ikke egentlig tror noe lenger? Kan det være fordi vi ikke lenger tror på noen himmel eller noe helvete? For å være helt ærlig med deg: Det hele stinker - synes jeg.

Kirken i Amerika mister sjelene - fordi den har mistet sin egen sjel.

For å bli personlig: Jeg måtte vedgå at hullet i hjertet mitt skyldes at jeg savner liturgien. Jeg er født lutheraner, men drev over på grunn av sult i pinsevennenes rekker, over til mega-kirkene.

Men gå vi 2000 år tilbake i tid handlet hovedstrømmen i den kristne tro om å gi skeptikerne et svar og bekjempe vranglæren - trosbekjennelsene var uttrykk for den grunnleggende troen. På samme måte - Fadervår var en gave, en modellbønn. Det samme med katekismene, de eldgamle salmene som sto sin prøve i generasjoner.

Hvis liturgien føltes tom, som mange kom til erkjennelsen av for mange år siden, så var det ikke noen feil med den, men med oss - vi ble late.

Jeg har en visjon at Jesu Kristi kirke kan revitaliseres i Amerika og i Europa ved å bli det den var i det første århundre. Og jeg er glad for å kunne fortelle deg at denne kirken ekspanderer den dag i dag! Sør for Ekvator, i Asia, ja selv i de landene hvor det pågår forfølgelse. Husmenigheter, nabogrupper, familie og venner. Nei, ikke smågrupper som er en del av en megakirke. Men små grupper som ikke er i behov av show, som samles fordi de kjenner behov for det og trenger det - og fordi de vet at de møter Jesus, om de gjør det.

Taize
Et håpets tegn i det post-kristne Vesten er Taize kommuniteten. Det er en økumenisk monastisk orden i som hadde sin start i Burgundy i Frankrike i 1940. Grunnleggeren var Roger Schutz, en sveitisk protestant, som til å begynne med huset krigsflyktninger og jøder i det okkuperte og frie Frankrike. Nå består kommuniteten av drøyt 100 brødre fra katolsk og protestantisk tradisjoner. De representerer 30 ulike nasjoner. De er ikke katolske munker eller pastorer for ulike protestantiske trossamfunn, men de er mennesker som lever, tjener i tråd med eldgammel monastisk praksis.

Det er vanskelig å beskrive Taize kommunieten fordi den er så enkel. Den er ikke et kirkesamfunn. Den er økumenisk. Den bekjenner seg grunnleggende kristne trossannheter. Den er akseptert av trossamfunn verden over.

Hvert år kommer 100.000 mennesker hit. For bibelstudier, for å delta i ulike prosjekter. For fellesskap. For så å reise hjem forfrisket. Utstyrt med lovsanger til bruk i de gruppene der de samles.

Noen ganger er det slik at for å oppdage sannheter som kan veilede oss fremover må vi gå bakover i tid. Ikke alt som er nytt er godt, faktum er at mye av det er riktig dårlig. Hvorfor har vi glemt den livsvisdommen? Her har vi eksempler rett foran øynene våre: unge, og nye kristne troende fra over alt på jordkloden, som omfavner Kristus, ikke på grunn av elektriske gitarer eller vekslende smak hva kristen tro angår og som veksler hver måned, men på grunn av enkelheten i evangeliet og av autentisk fellesskap.

Her kan du se et videoklipp fra den enkle og vakre nattverdgudstjenesten i Taize, hvor alle som bekjenner seg til den kristne tro kan ta del, og ikke utestenges på grunn av kirkesamfunnstilknytning:

http://www.youtube.com/watch_popup?v=e3-YCC1gb0s

Å gjøre disipler av alle folkeslag begynner med familien

Brad og Rebecca Howe er menighetsplantere blant stammefolk i Brasil. De er foreldre til fire år gamle Koleman, og de bor langt borte fra sivilisasjonen. Her studerer de språk og stammefolkets kultur, slik at de en dag skal kunne klare å presentere evangeliet til hjertespråket til stammefolket.

Brad forteller at han i går begynte å undervise sønnen i det systematiske og kronologiske bibelundervisningsopplegget som misjonsorganisasjonen New Tribe Mission er kjent for. Joda, Brad innrømmer at fire år gamle Koleman er vel ung. Han klarer å følge med 15-20 minutter. Men tenk hvilket fundament Koleman kan bygge livet sitt på, når han begynner å studere Bibelen systematisk i en så ung alder!

For tiden er Koleman opptatt av stjerner, himmelhvelvingen, planeter. Hva er vel da mer naturlig enn å lese Skapelsesberetningen sammen med ham?

Som Brad Howe sier: Å gjøre disipler av alle folkeslag begynner med familien!

Kanskje noe å tenke på for deg som er småbarnsforeldre? Hvorfor ikke starte med systematisk bibelundervisning med barna dine og la dem få et skikkelig fundament å bygge livet sitt på?

Undervisningen finnes også på norsk:

http://norge.ntm.org/content/butikk

Norsk pionermisjonær hedret av fribaptister i Brasil

Nettverket av fribaptister i det nordøstlige Brasil, hedrer den norske pionermisjonæren Ragnhild Kihle (bildet).

Ragnhild Kihle (79) reiste til Brasil som misjonær for De frie evangeliske forsamlinger for første gang 44 år siden. Da reiste hun ut med båt og reisen tok 17 dager. Nå tar den samme reisen 13 timer med fly. Den spreke dama nekter å pensjonere seg.

Hjertet hennes er alltid i Campina Grande, selv om hun skulle befinne seg andre steder i verden. Der har hun bygget en ny skole for 500 barn med støtte fra NORAD. Skolen eies av menigheten i Campina Grande, som også sørger for mat til skolebarna. Menigheten i Campina Grande driver også en rekke utpostmenigheter, blant annet i byen Esperanca. Det er her Ragnhild Kihle har engasjert seg. Her bor det mange fattige mennesker. Byen har 12.000-15.000 mennesker, og menigheten, som har 45 medlemmer, har fått tomt til å bygge forsamlingslokale.

Pastor Eliezer Correra de Souza, som er president for fribaptistene i Brasil, uttrykte anerkjennelse og stor glede over det store arbeidet Ragnhild Kihle har nedlagt, hvor mange mennesker er blitt berørt av Gud og blitt frelst. Det samme uttrykte pastor Jose Felix, som har vært pioner i det samme området som Kihle har arbeidet i.

10 gode grunner for å studere Bibelens profetier

Her får du 10 gode grunner for å studere Bibelens profetier. Forfatteren er Patrick Samuel Gideon Watson (1816-1889), baptisthistoriker fra Arkansas, evangelist og redaktør for den første kristelige avisen i Arkansas i 1859:

1) Fordi Gud er profetienes opphavsmann: Dan 2,28;2.Pet 1,21;Åp 1,1.

2) Fordi profetiene er gitt til oss: Mark 13,28; 2.Tess 2,3

3) Fordi profetiene er nyttige: 2.Tim 3,16;2.Pet 1,21

4) Fordi det er Herrens hensikt at de skal bli forstått: Dan 8,16 og v.19;Dan 9,22;Dan 10,14 og v.21;Dan 11,2;Dan 12,-10-11;Matt 24,15 og v.25;1.Tess 4,13;2.Tim 3,1

5) Fordi Kristus og Hans første vitner forkynte profetiene: Matt 15,7;Luk 18,31;Luk 24,27;Apg 2,16;Apg 7,37;Apg 8,36;Apg 15,15;Apg 26,22 og Jud v.14

6) Fordi profetiene inneholder de mest herlige løfter til de kristne: Joh 14,13;Matt 24,30;1.Kor 15,51-52;1.Tess 4,13-17;2.Tim 4,8

7) Fordi profetiene forteller om en forferdelig dom for de onde: Salme 9,17;Mal 4,1;Matt 13,40-42;Matt 25,46;Mark 16,16;2.Tess 1,7; Åp 14,9-11;Åp 21,8.

8) Fordi profetiene forutsier det udiskutable bevis, at Jesus fra Nasaret er den lovede Messias: Joh 5,39;Gal 4,4;Dan 9,24-26

9) Fordi profetiene fører sterke bevis for at Guds ord er inspirert og autoritativt: 5.Mos 28,37; Luk 21,24

10) Fordi noen av profetiene ennå ikke er oppfylt: Dan 9,16-27;Matt 24,15;Mark 13,23 og v.27

Profetiene som ennå ikke er oppfylt vil sannelig bli oppfylt i sin tid, og denne tiden kan være vår egen tid! La oss derfor følge eksemplet fra de gamle tiders profeter. 'Om denne frelse var det profetene gransket og ransaket, de som profeterte om den nåde som dere skulle få, idet de gransket hvilken eller hva slags tid Kristi Ånd, som var i dem viste fram til ...' (1.Pet 1,10-11)

SISTE: Be for Natasha som ligger livstruende skadet på sykehus i Hvite-Russland

Kan du være med på å be for et påtrengende bønneemne? For Natasha Brutski (bildet), kona til den nasjonale lederen for Russian Ministries i Hvite-Russland, Gennadij Brutski, og mor til fire ungdommer i videregående skole. Russian Minsitries er et arbeid drevet av russiskfødte baptister med hovedbase i USA.

Hun befinner seg i en livstruende tilstand  på et sykehus i hjemlandet. Grunnen er at sykehuset har satt en feil diagnose og derfor feilmedisinert henne.

5. juli var hun utsatt for et fall. I fallet pådro hun seg hjernerystelse og brudd i to virvler. Men legene som undersøkte henne fant ikke ut at hun hadde noen virvelbrudd. De neste 10 dagene fikk hun beskjed om å gå, til tross for stadig økende smerte. Dette forverret situasjonen betraktelig. Hun fikk feber, men legene behandlet henne heller ikke for dette.

17. juli måtte de operere og fjerne 1,5 meter av hennes tarm. Nyrene har sviktet og hun får dialyse. Når dette skrives - 23.30 mandag kveld - ligger hun på intensivavdelingen. Lungene er i ferd med å fylles med væske.

Kan du bli med på å holde henne oppe i bønn? Og be Herren gripe inn og redde hennes liv?

Å være menighet, del 3

'Kirkens hensikt handler alltid om å knytte seg til Guds historie med samfunnets djupeste behov'.

Det er Jonathan Wilson-Hartgrove som skriver dette i boken 'The Awakening of Hope' med undertittelen: 'Why we practice a Common Faith'.

Jonathan Wilson-Hartgrove er baptistpastor, utdannet ved Duke Divinity School og en del av Rutba House, hvor han lever sammen med familie og venner i en nymonastisk-kommunitet.

Jeg tror Jonathan Wilson-Hartgrove har aldeles rett. En kirke som ikke lever med i samfunnet, og tar stilling til de marginaliserte er en selvgod kirke uten forbindelse med det som skjer i samfunnet rundt den.

Skal man 'være kirke' så må den kroppsliggjøre håpet. Ikke bare snakke om det med vakre ord og vendinger. Men være håpet for de som ikke har noe håp.

Mange lengter etter å se en kirke som lever det budskapet den forkynner. Det er en av grunnene til at mange oppsøker de nye monastiske kommunitetene som Gud reiser opp en rekke steder i verden i dag. Disse kommunitetene består ikke av så mange mennesker, men de lever ut troen i hverdagen på en måte som tiltrekker seg folk og som skaper lengsel etter realiteter. Det er nok snakk. Det er nok prekener. Hvordan lever vi ut det vi blir forkynt, det vi leser om i vårt Nytestamente?

Ørkenfedrene og det 4.århundre
For 1600 år siden i det nordlige Egypt, forlot tusenvis av pilegrimer sine hjem og sine arbeidsplasser for å gå ut i ørkenen. Hver av dem hadde sin egen historie å fortelle. De søkte opp eneboerne som bodde der ute i ødemarken, eller de små monastiske kommenitetene som var vokst frem, hvor mennesker gav seg hen til bønn. Dette var tidens fornyelsesbevegelse!

Kirken var på denne tiden viklet inn i politiske og læremessige stridigheter. Lederskapet var splittet. De troende sto ofte mot hverandre.

'Hvis biskopene i det fjerde århundre hadde blogget ville de ha blogget om konkurrerende valgprosesser, beskyldninger om korrupsjon og teologiske disputter om kristologien. De diskuterte ting som selvsagt var viktige, men de overså samtidig noen av de viktige tingene som skjedde rundt dem,' skriver Jonathan Wilson-Hartgrove i sin bok.

For det som skjedde ute i ørkenen fanget hjertene til det fjerde århundres hverdagsmennesker. Den tidlige kristne monastiske bevegelsen skapte et rom for de som brydde seg om sannheten i evangeliet. De stilte seg det spørsmålet vi også må stille oss: Hvordan kan det prege våre liv?

(fortsettes)

Rick Warren taler om sønnens tragiske død i en ny prekenserie

Det er en hardt prøvet far og pastor som entrer talerstolen igjen for første gang etter sønnens tragiske død.

Til helgen skal Rick Warren (bildet) tale i Saddleback Church igjen for første gang tre måneder etter at hans 27 år gamle sønn, Matthew, valgte å ta sitt eget liv.

Søndag begynner han på en ny prekenserie med tittelen: 'Hvordan komme deg igjennom det du går igjennom'.

Ingen som ikke har vært i Rick Warrens sted kan ane hva han og hans nærmeste familie og menighet har gått igjennom. Hele tiden har de vært åpne med det som har skjedd. Nå er tiden inne for å dele noen av de erfaringene de har gjort ved å gå gjennom dødsrikets dal.

Selvmord er fortsatt et tabubelagt område i kristne kretser, og det er mange som ikke våger å snakke om den smerten de bærer på når noen av deres nærmeste velger å gjøre slutt på livet. Mange vet heller ikke hvordan de skal møte pårørende til de som har begått selvmord. Derfor skal det bli spennende å høre hva Rick Warren har å dele. Jeg kommer tilbake til dette ved en senere anledning.

Fem gode åndelige råd

I dag vil jeg dele noen velprøvede åndelige råd fra broder Bakht Singh (bildet), velkjent evangelist og menighetsgrunnlegger fra India. 6. juni var det 110 år siden han ble født i Punjab-regionen. Bakht Singh døde 17. september i år 2000.

De fem guddommelige prinsippene for et seirende liv, et lykkelig hjem og en levende menighet finner du her:

1) Vi må først gå til Herren Jesus Kristus når det gjelder alle ting og få Hans godkjenning til alle våre planer.

2) Hver dag må vi søke å leve i Hans oppstandelseskraft slik at vi kan møte alle våre behov, problemer og prøvelser med den.

3) Vi må ha fellesskap med andre, og underordne oss Guds ord.

4) Vi må tjene Gud med glede

5) Sann hengivenhet og tilbedelse skjer i ydmykhet og med takknemlighet.

Å, for djup i Jesu kjærleik!

Fredag hadde jeg en sterk og gripende opplevelse. I forbindelse med kveldsmøtet på sommerstevnet til Kristent Fellesskap på Hedmarktoppen, reiser en ung mann seg og går frem på scenen. Mange har kommet frem til forbønn. Med klokkeklar røst synger han en salme akapella som går gjennom hele kroppen min og berører hele meg:

Å, for djup i Jesu kjærleik!
Utan grenser, botnlaus, fri!
Som en mektig havsens bylgje
har han løynt mi syndetid.
Over, under, rundt omkring meg
er Hans sterke kjærleiks straum,
driv meg fram imot mitt heimland,
dyre, fagre framtidsdraum!

Å, for djup i Jesu kjærleik!
Sprei Hans pris fra hav til hav:
Kor han elskar alle, alle,
frelsar oss fra synd og grav,
kor Han vaktar sine kjære
som Han kjøpte med sitt blod,
kor Han ber for veike vener,
sender kraft og trøyst og mod!

Å, for djup i Jesu kjærleik!
Ingen stad eg kvilar så.
Som eit mektig hav av signing,
som ei hamn av fred og ro!
Å, for djup i Jesu kjærleik!
Der min himmels himmel er.
Mine lengsler stig mot trona,
mine augo Lammet ser.

Selv når jeg skriver av sangen fra Norsk Salmebok nr 494 kjenner jeg tårene komme! Hvilket fantastisk innhold denne salmen har. Så sant dette er! Dette er jo evangeliet i et nøtteskall. Og hvilken melodi.

Her finner du to innspillinger, en på engelsk og en på norsk:

http://www.youtube.com/watch?v=9hzYKovRsJ8

http://www.youtube.com/watch?v=xcC6rAerCAU

Stor misjonssatsning i Russland til høsten

Grunnleggeren av Operasjon Mobilisering, George Verwer, var på besøk i Russland 10.juli. Her møtte han blant annet presidenten for Den russiske baptistunionen, Alekseij Smirnov.

De to diskuterte planene for en stor misjonssatsning i det veldige russiske riket. Til høsten vil det bli holdt en stor misjonskonferanse for å hjelpe russiske kristne, til å satse videre på å nå nasjonens innbyggere med evangeliet.

De to samtalte også om forfølgelsen av kristne i Sentral-Asia og Midt-Østen, og George Verwer fortalte om sitt engasjement overfor kristne ledere verden over hvor fokus settes på de utfordringene forfølgelsen skaper.

I forbindelse med George Verwers 75 års dag fikk han også en flott gave av de russiske baptistene.

Egypt: Kristnes hjem og kirker rundstjeles for så å settes i brann

Takket være sine muslimske naboer klarte fader Ayoub Youssef (bildet) å unnslippe angrepet på kirken han er prest for.

Natten da Morsi ble fjernet som Egypts president stormet omlag 500 personer kirken hvor fader Youssef er prest. Den ligger i Minya i det sentrale Egypt. De ropte slagord som: 'Skam dere, kristne! Dere er forrædere som har konspirert mot vår president. Dere er fordømt!' De robbet kirken for alt - benker, varmeovner, vinduer, ja til og med toaletter. En statue av jomfru Maria ble smadret, før de satte kirken i brann. Muslimske naboer av kirken så det hele og fikk reddet fader Youssef ned fra taket. Hadde det ikke vært for dem ville de ha lynsjet presten, opplyser en BBC reporter.

Det er de koptiske kristne som lider under det politiske kaoset som finner sted i dagens Egypt.

I landsbyen Dalga, ikke så langt fra Minya, måtte en koptisk kristen ved navn Khamis rømme fra huset sitt. Etter at huset til hans søskenbarn ble satt i brann, og etter at en annen slektning var blitt drept, våget han ikke noe annet enn å flykte sammen med kona og deres seks barn.

BBC forteller at Morsi-tilhengere går fra hus til hus for å søke opp kristne, som de rundstjeler for så å sette dem i brann.

La oss denne søndagen spesielt huske våre lidende trossøsken i Egypt.

Hvordan kan Bibelen være ufeilbarlig når den er skrevet av feilbarlige mennesker?

Hvordan kan vi stole på at Bibelen er ufeilbarlig siden den er skrevet av mennesker som gjør feil?

Guds ord gir selv svaret på spørsmålet vårt? I Salme 12,7 leser vi:

'Herrens ord er rene ord, likesom sølv som er lutret i en smeltedigel på jorden - sju ganger renset'.

Jeg lyttet til Derek Prince i dag, den internasjonalt anerkjente bibellæreren. Han sier dette om Salme 12,7:

'Bildet som brukes er hvordan man renser metall. De bygget en leirovn, tente ild inni, og la så metallet der for at det skulle bli renset. Det er tre ting i dette bildet: Du har leirovnen, som er det menneskelige redskapet. Bare leire. Du har ilden som er Den Hellige Ånd, som renser sølvet som er budskapet. Det forteller oss hvordan feilbarlige menn og kvinner kan bli en kanal som Guds autoritative og inspirerte kan oppstå gjennom. La meg si det igjen: Leiren er det menneskelige redskapet, ilden er Den Hellige Ånd, sølvet renset syv ganger er absolutt rent er Guds budskap. Og tallet syv i Bibelen er knytter oss til to ting: Den Hellige Ånd og fullkommenhet. Og fullkommenheten er ved Den Hellige Ånd.

Så selv om Bibelen kommer til oss gjennom svake, feilbarlige syndige menn og kvinner, har blitt foredlet sju ganger ved Den Hellige Ånds ild. Den er absolutt pålitelig'.

Gigantisk aksjon for å gi hver husstand i Hellas Det nye testamente

Over 300 frivillige deltok for få dager siden i en evangeliseringsaksjon i den greske byen Kavala - kjent fra Bibelen som Neapolis. De deltar i det som kanskje er den største evangeliseringsaksjonen i Hellas i moderne tid.

Prosjektet er blitt koordinert av Hellenic Ministries, og har et ambiøst mål: Planen er å distribuere en million nytestamenter på moderne gresk. Disse to damene var svært glad for å få et eksemplar.

Svært få grekere har lest Det nye testamente. For dem handler det om en 2000 år gammel bok skrevet på et arkaisk gresk som bare akademikere og teologer kan forstå. Helt til ganske nylig var dette den eneste oversettelsen til gresk.

Planen om å gi Bibelen til alle grekere går under navnet 'Operasjon Josva'. De som står bak drømmer om å gi alle mennesker i alle greske byer, landsbyer og øyer muligheten til å få del i evangeliet. Navnet er hentet fra Jos 6,2 og v.7 hvor Gud gir løfte om å befri Jeriko og gi Løftets land i jødenes hender. I tro marsjerer representantene for Hellenic Ministries inn i de greske byene og landsbyene og vil dekke hele landet med evangeliets lys - gjennom bønn, proklamasjon og distribusjon av Guds ord.

Operasjon Josva følger i sporene etter Operasjon Gideon i 2004 og 2006 hvor flere greske øyer ble besøkt i den hensikt å gi alle beboerne der Guds ord. Når juli er over har teamene fra Hellenic Ministries distribuert Nytestamentet til 160.000 hjem. Regner man fire personer i gjennomsnitt pr husstand betyr det at så mange som 640.000 mennesker har Guds ord tilgjengelig på et språk de er i stand til å lese.

Bibeldistribusjonsprosjektet har ikke støtte fra Den gresk-ortodokse kirke, men støttes av noen få lokale biskoper.

Som å komme hjem

Det var som å komme hjem! Å besøke sommerstevnet til Kristent Fellesskap på Hedmarktoppen i går, var som å gjenoppleve noe av den ånd som preget tiden vi levde i  fra 1978 og utover da vi levde i vårt nære husmenighetsfellesskap her på Gjøvik.

Likevel - mye er annerledes til det bedre. Sannelig er Kristent Fellesskap en livskraftig bevegelse! Jeg tror ikke vi har vært noe sted med så mye ungdom og unge familier. Det lover godt for framtiden!

Dagen begynte med lunsj. Vi var så priviligerte å få være Solveig og Erling Thu's gjester, og brukte dagen sammen med dem til å dele liv og fellesskap! Det er to år siden vi besøkte dem i deres koselige hjem på Lindås utenfor Bergen, langt inn i skogen. De er gode forbilder. Solveig og Erling lever radikale liv for Jesus. Flere ganger i året besøker de India og Nepal med predikantseminarer, ekteskapsseminarer og oppfølging av lokale menigheter der, og de senere årene har de også besøkt Bhutan og nå skal de på en reise til Sri Lanka.

Etter godt fellesskap med ekteparet Thu rundt middagen, gikk vi sammen til kveldsmøtet, hvor en annen venn gjennom flere år, Noralv Askeland, talte. Lovsangen tok oss innfor Guds trone med en vàrhet som vi sjeldent opplever. Vi ble ført inn i tilbedelsen med det samme. Her var alle generasjoner samlet. Noralf Askeland talte med utgangspunkt hos profeten Malaki om gjenopprettelsen av viktige deler av Guds beskyttelsesmur for menigheten og enkeltindividet. Han talte med en varme og en autoritet som følger et menneske, som selv lever hva man preker og som oppholder seg mye i Guds ord og Guds nærvær.

Under møtet deltok mange i bønn, bar fram profetiske hilsener, og en stilte seg spontant frem og sang en vakker, gammel salme, som passet så godt etter at innbydelsen til å komme frem ble gitt. Den yngste som delte noe var en ni år gammel gutt som opplevde at Gud hadde talt til ham under lovsangen! Det var en sterk opplevelse.

Det blir definitivt ikke siste gang vi deltar på et sommerstevne i regi av Kristent Fellesskap.

På bildet ser du Erling og Solveig Thu sammen med meg. (Foto: May Sissel Hansen)